6. Gjeldende rett om sikring og forvaring

       Straffeloven § 39 og § 39 a har bestemmelser om sikring og forvaring. Sikring og forvaring er ikke straff i lovens forstand, men har som formål å beskytte samfunnet mot fremtidige lovovertredelser. Begge reaksjoner er tidsubestemte. Både tilregnelige og utilregnelige lovbrytere kan idømmes sikring, mens bare tilregnelige kan idømmes forvaring. Tilregnelige lovbrytere kan eventuelt idømmes sikring i tillegg til straff. Forvaring har helt gått av bruk, og det er i praksis reglene om sikring som benyttes.

       Sikring kan idømmes lovbrytere som var sinnssyke eller bevisstløse i handlingsøyeblikket. Videre kan tilregnelige lovbrytere sikres hvis handlingen er begått under bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus, under en forbigående nedsettelse av bevisstheten eller av en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner. Den største gruppen er den siste kategorien. Loven stiller ikke krav til hva slags straffebud som må være krenket for at sikring skal kunne benyttes, men sikring er bare unntaksvis idømt ved mindre alvorlige lovbrudd. Fordi det er krav om tilbakefallsfare, er det sjelden sikring idømmes førstegangsforbrytere. Sikring er obligatorisk ved enkelte alvorlige forbrytelser, som grove volds- og sedelighetsforbrytelser. Før det idømmes sikring skal lovbryteren som regel gjennomgå en rettspsykiatrisk undersøkelse.

       Straffeloven § 39 nr. 1 angir de ulike sikringsmidlene som varierer fra tiltak i frihet til anbringelse i sikringsanstalt. Anbringelse i psykiatrisk sykehus kan bare skje overfor sinnssyke, og skal følge reglene om psykisk helsevern. I praksis har sikringsdømte ofte blitt plassert i fengsel. Årsaken har bl.a. vært asylsuvereniteten som innebærer at overlegen kan avslå å motta en domfelt. Retten overlater normalt valget av sikringsmidler til påtalemyndigheten. Myndigheten til å bytte sikringsmidler innenfor den rammen domstolen har anvist, er lagt til Justisdepartementet. Retten skal fastsette en lengstetid, og forlengelse av sikringstiden må evt. skje ved ny hovedforhandling og dom. Det er ikke satt noen grense for adgangen til å forlenge sikringstiden.

       Sikringsordningen har vært kritisert bl.a. fordi den er en reaksjon på en ugjort gjerning, og fordi tidsubestemtheten ofte er en stor belastning. Det har også vært hevdet at domstolene i større grad burde bestemme hvilke sikringsmidler som skal iverksettes. Sinnssyke sikringsdømte anbringes i en del tilfeller i fengsel til tross for at de burde vært tatt hånd om av helsevesenet. Det har også vært kritisert at sikring forutsetter en farlighetsbedømmelse som er vanskelig å foreta. Karakteristikken mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner har vært kritisert fordi den er stigmatiserende og ikke bygger på noen anerkjent psykiatrisk diagnose.