Til Odelstinget.
I proposisjonen foreslås det bl.a. å opprette
klagenemnd i saker etter utlendingsloven. Forslaget fremmes i to
alternativer: et forslag til en utlendingsnemd og et forslag til
en flyktningnemnd. Etter Justisdepartementets oppfatning er en utlendingsnemnd
det beste forslaget. Utlendingsnemndas saksområde vil være alle
klager over vedtak etter utlendingsloven som i dag blir behandlet
av Justisdepartementet. Saksområdet til en flyktningnemnd
vil omfatte klager over avslag på søknad om asyl,
også der opphold er innvilget på humanitært
grunnlag, og dessuten «asylrelaterte» saker.
Et viktig hensyn bak forslaget om å opprette klagenemnd
er rettssikkerheten for utlendinger. Et annet viktig hensyn er å avlaste
departementet for enkeltsaker.
Det fremmes dessuten flere forslag om endringer i utlendingsloven
med ulike begrunnelser. Forslagene gjelder både oppmyking
og styrket kontroll. Flere forslag tar sikte på å styrke
utlendingers rettssikkerhet.
I Ot.prp. nr. 38 (1995-96) ble det foreslått å opprette
en klagenemnd i utlendingssaker. Nemnda skulle behandle klager over
alle vedtak etter utlendingsloven, som i dag blir behandlet av Justisdepartementet.
Flertallet i justiskomiteen gikk imidlertid inn for at det skulle
opprettes en klagenemnd for et mer begrenset saksområde,
jf. Innst. O. nr. 24 (1996-97). Nemnda skulle behandle klager på vedtak
der en søknad om asyl blir avslått, eller innvilget
med opphold på humanitært grunnlag. Alle andre
saker skulle ligge utenfor nemndas arbeidsområde.
På bakgrunn av foranstående utredet departementet
som alternativ 1 et forslag om at det opprettes en nemnd som hovedsakelig
skal behandle klager over vedtak i asylsaker, kalt Flyktningnemnda.
Forslaget ble sendt på høring sammen med et alternativ
2, der forslaget til en utlendingsnemnd som skulle behandle alle
klager etter utlendingsloven som i dag blir behandlet av departementet,
ble opprettholdt. Her var det imidlertid gjort endringer i forhold
til det tidligere forslaget til klagenemnd i den hensikt å imøtekomme justiskomiteens
merknader i Innst. O. nr. 24 (1996-97). Høringsbrevet inneholdt
for øvrig også andre forslag til endringer i utlendingsloven.
I proposisjonen gis en redegjørelse for klageordningene
i Danmark, Finland og Sverige.
20 høringsinstanser har tatt standpunkt til hvilken av
de to typer nemnd som etter deres mening bør velges. Av
dem går fem inn for flyktningnemnd. I proposisjonen gjengis
utdrag av høringsuttalelsene.
Departementet viser til at flere høringsinstanser har
som sitt prinsipale synspunkt at det ikke bør opprettes
en klagenemnd i det hele tatt. De som går inn for en flyktningnemnd
legger bl.a. vekt på at saker som ikke skal behandles i
nemndsmøte like gjerne kan behandles av departementet.
Det vises til negative erfaringer med nemnd i våre naboland
og til at det ikke bør finne sted en «politisk
ansvarsfraskrivelse» for utfallet av alle enkeltsaker.
Som ved tidligere høringer går imidlertid et
stort flertall av dem som har tatt stilling til spørsmålet,
inn for at det opprettes en utlendingsnemnd. Også departementet
mener at de beste grunner taler for at det opprettes en slik nemnd.
Rettssikkerheten vil bli best mulig ivaretatt med en nemnd som behandler
alle utlendingssaker, og departementet vil bli avlastet for enkeltsaker.
Det er dessuten vanskelig å avgrense en flyktningnemnds
arbeidsområde på en hensiktsmessig måte.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen
og Ane Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti,
Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen
og fra Senterpartiet, Tor Nymo, støtter Regjeringens
forslag om å opprette en utlendingsnemnd som skal behandle
klager over alle vedtak etter utlendingsloven truffet av Utlendingsdirektoratet
i første instans, og som i dag blir behandlet av Justisdepartementet.
Flertallet viser til at et slikt forslag også ble lagt
fram i Ot.prp. nr. 38 (1995-96). Flertallet i komiteen gikk i Innst.
O. nr. 24 (1996-97) inn for at det skulle opprettes en klagenemnd,
men sendte saken tilbake til Regjeringen for at den skulle vurdere
og utrede nærmere en nemnd med snevrere arbeidsområde, og
erfaringene med lignende ordninger i våre naboland. Etter
en nærmere gjennomgang av de to ulike alternativene, høringsinstansenes
syn og redegjørelsen av erfaringene fra nabolandene, deler flertallet Regjeringens
syn om at en utlendingsnemnd som foreslått i alternativ
1 er det beste alternativet.
Flertallet vil understreke at den viktigste grunnen
til å opprette en utlendingsnemnd er å styrke
rettssikkerheten i saker som er av så stor betydning for
den enkelte søker. Det dreier seg ikke bare om den reelle rettssikkerheten,
men også hvilken oppfatning av rettssikkerheten den enkelte
har. Et nøytralt, uavhengig, domstolslignende organ som
klageinstans vil sannsynligvis i større grad ha mulighet
til å kunne forvalte en rettferdig likebehandling i tråd
med regelverket enn det dagens ordning har. Det er også sannsynlig at
færre saker vil bli reist for domstolene når det
er et domstolslignende organ som er ankeinstans.
Et slikt bedre rettsvern er etter flertallets mening
spesielt viktig i asylsaker der det bes om beskyttelse med begrunnelse
i fare for forfølgelse. Imidlertid er det å sikre
et best mulig rettsvern for alle typer vedtak gjort etter utlendingsloven,
i seg selv viktig. Også i andre saker enn de klare asylsakene
kan det endelige vedtaket ha meget store konsekvenser for dem det gjelder.
Det kan være vanskelig å trekke noen klar grense
mellom asylsaker og asyllignende saker. Dessuten vil det også i
spørsmål om familiegjenforening eller ved vedtak
som medfører at utlendingen må forlate landet
være all grunn til å sikre et best mulig rettsvern.
Flertallet viser også til problemene
med å dra noen klar grense mellom asylsaker og andre saker
etter utlendingsloven. Denne innvendingen kommer fra flere høringsinstanser
(bl.a. UDI og Regjeringsadvokaten) og blir synliggjort i proposisjonens
utredning av alternativ 2 - flyktningnemnd. Dette medfører
både problemer i forhold til om det er en nemnd eller Justisdepartementet
som skal være klageinstans, tilnærmet like saker
blir underlagt forskjellig behandlingsform, og vanskeligheter i
forhold til at en sak ofte er sammensatt og deler av den skal behandles
av nemnda og deler av departementet, men hvor en helhet som kan
ha avgjørende betydning for sakens utfall dermed vil gå tapt.
Flertallet ser det for øvrig, i likhet
med Regjeringen, som en fordel at et så stort omfang enkeltsaker innenfor
et område ikke behandles og avgjøres i departementskontorene.
Departementet har fortsatt ansvaret for forvaltningen av utlendingsloven,
men kan med dette i større grad styre gjennom å overvåke
praksisen og foreslå endringer i regelverket. Dette er
et område som spesielt krever en kontinuerlig evaluering
av regelverket, siden det er knyttet opp til internasjonale konvensjoner,
og avhenger av utviklingen i og endringer av situasjonen rundt om
i verden. Det må derfor være gjenstand for en
løpende innvandringspolitisk vurdering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Jan Simonsen og Jørn L. Stang og fra Høyre, lederen
Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs,
viser til at disse partier under behandlingen av Ot.prp. nr. 38 (1995-96)
gikk mot begge de aktuelle forslagene til klagenemnd. Det materialet
som nå er fremlagt endrer ikke dette syn, og disse
medlemmer går derfor mot departementets forslag.
Disse medlemmer viser til at det her er snakk
om vanskelige og prinsipielle avgjørelser. Regjeringen
og den ansvarlige statsråd bør ikke kunne fraskrive
seg ansvaret for disse avgjørelsene ved å overlate
dem til en nemnd. En ordning med en nemnd vil komplisere Regjeringens
politiske ansvar overfor Stortinget på en uheldig måte.
Disse medlemmer viser videre til at utlendingsloven
er en utpreget fullmaktslov som gir departementet rom for betydelig
skjønn, samtidig som enkeltavgjørelsene kan få betydning
for mange tilsvarende saker.
Ordningen med en nemnd vil bli en slags «spesialdomstol» for
utlendingssaker selv om den er et forvaltningsorgan. Dette skaper
uoversiktlige forhold, og det er i strid med et prinsipielt syn
om at spesialdomstoler på flere og flere fagfelt er uheldig.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot endringene
i § 5 tredje ledd og § 38, nye § 38
a og § 38 b, samt § 41 niende
og tiende ledd.
I høringsbrevet uttalte departementet at de samme forslagene
til endring av utlendingsloven § 38 som ble fremmet
i Ot.prp. nr. 38 (1995-96), skulle gjelde for begge alternativene
til nemnd som nå ble foreslått. Departementet
skal kunne instruere om lovtolking og skjønnsutøvelse
når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske
hensyn, og om avgjørelsen av enkeltsak som innbefatter
slike hensyn. For øvrig kan departementet verken instruere
om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen
av enkeltsaker, men bare om prioritering av saker.
Etter departementets oppfatning vil det være uforenlig
med opprettelsen av en frittstående klagenemnd å beholde
den samme muligheten til politisk styring med enkeltsakene på utlendingsfeltet
som en har i dag. Forslaget innebærer at den politiske
styringen med utlendingsfeltet må skje gjennom lov og forskrift.
Heller ikke Utlendingsdirektoratet skal kunne instrueres om lovtolking,
skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av
enkeltsaker, med mindre hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske
hensyn er inne i bildet. Det er først og fremst søknader
om visum det kan være aktuelt å avslå av
utenrikspolitiske hensyn.
Avgjørende for departementets standpunkt har vært ønsket
om å sikre reell uavhengighet for nemnda og størst
mulig grad av likebehandling for klagerne.
Flere instanser mener det er behov for en nærmere presisering
av Justisdepartementets adgang til å instruere Utlendingsdirektoratet.
Departementet er enig i at dersom det opprettes en flyktningnemnd,
er det bare på saksområdet til denne nemnda den
vanlige instruksjonsmyndigheten departementet har overfor Utlendingsdirektoratet,
bør begrenses. På denne bakgrunn foreslås
det forskjellige bestemmelser i § 38 for Utlendingsnemnda
og Flyktningnemnda på dette punkt.
Selv om departementet skal kunne instruere om prioritering av
typer eller grupper av saker, vil hovedregelen være at
både nemnda og Utlendingsdirektoratet selv foretar en eventuell
prioritering mellom saker de har til behandling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til at departementet
ikke skal ha instruksjonsmyndighet over utlendingsnemnda i enkeltsaker.
Det er en forutsetning for opprettelsen av en fri og uavhengig nemnd. Det
er en naturlig følge at departementet med det heller ikke
har instruksjonsmyndighet over UDI som behandler sakene i førsteinstans.
Flertallet ser at det i noen svært få saker
når det gjelder hensyn til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske
hensyn kan være grunn til å ha mulighet til å instruere
nemnda. Overvåkingstjenesten må kunne forholde
seg bare til departementet når det gjelder opplysninger
om personer som antas å true rikets sikkerhet. Slik instruksjon
bør likevel etter flertallets mening skje
i så liten grad som mulig. Det samme gjelder utenrikspolitiske
hensyn. Det må dreie seg om særlige og tungtveiende
hensyn.
Flertallet viser til at når det gjelder
departementets mulighet til å instruere om prioriteringen
av saker, gjelder dette ikke enkeltsaker, men typer eller grupper
av saker, og spørsmål om saksbehandlingen skal
stilles i bero i typer eller grupper av saker.
(1) Alle klager etter utlendingsloven som i dag avgjøres
av departementet, skal etter opprettelsen av Utlendingsnemnda avgjøres
av nemnda.
Ingen høringsinstanser har bemerkninger til dette.
(2) Når det gjelder Flyktningnemnda, mente justiskomiteens
flertall at arbeidsområdet skulle omfatte klager på vedtak
fattet av Utlendingsdirektoratet der en søknad om asyl
er innvilget med opphold på humanitært grunnlag,
eller der opphold ikke innvilges. Også «asylrelaterte» saker
bør etter departementets mening behandles av nemnda, i
likhet med hva som er tilfellet i Danmark.
Blant de som uttaler seg om dette er det enighet om at «asylrelaterte» saker
(saker som gjelder beskyttelse o.l.), bør høre
under en flyktningnemnd. Synet på hvilke saker dette er,
varierer noe.
I proposisjonen foretas en gjennomgang av de sakstypene som det
etter departementets mening kan være grunn til å vurdere
plasseringen av.
Klager over avslag på søknad om fornyelse av
utlendingspass og inndragning av slikt dokument blir et saksområde
både under departementet og Flyktningnemnda avhengig av
om søknaden omfattes av søknad om asyl eller ikke.
Når det gjelder utvisningsvedtak foreslår departementet
et tosporet system: Dersom utlendingen har asyl eller opphold på humanitært
grunnlag, foreslår departementet at direktoratet i tillegg
til utvisningsvedtaket må treffe et eget begrunnet vedtak,
om at § 15 som fastsetter at utlending ikke kan
sendes tilbake til et område der han risikerer forfølgelse,
ikke er til hinder for utsendelse. Denne delen av utvisningsvedtaket
kan påklages til nemnda, mens selve utvisningsvedtaket
kan påklages til departementet.
Departementet foreslår at Flyktningnemndas arbeidsområde
eventuelt angis slik i § 38:
Klager over følgende vedtak truffet i Utlendingsdirektoratet
kan påklages til Flyktningnemnda:
1. Avslag på søknad
om asyl som verken er innvilget med asyl eller tillatelse etter § 8
annet ledd (opphold på humanitært grunnlag), eller
som bare er innvilget med tillatelse etter § 8
annet ledd.
2. Avslag på søknad om familiegjenforening
fra riket fra asylsøkers familiemedlem som ikke selv søker
asyl.
3. Avslag på søknad om avledet flyktningstatus
for flyktnings nære familie, jf. § 17
tredje ledd.
4. Avslag på søknad om reisebevis for
flyktning.
5. Avslag på søknad om utlendingspass
som omfattes av søknad om asyl.
6. Vedtak om at overføringsflyktning ikke gis status som
flyktning, jf. § 21 annet ledd.
7. Tilbakekall av innvilget asyl og i denne forbindelse
tilbakekall og avslag på søknad om fornyelse av
utlendingens arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse, og tilbakekall
og bortfall av bosettingstillatelse.
8. Tilbakekall og avslag på søknad om
fornyelse av arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse når
første gangs tillatelse er gitt etter § 8
annet ledd på grunnlag av søknad om asyl.
9. Tilbakekall og bortfall av bosettingstillatelse når første
gangs tillatelse er gitt etter § 8 annet ledd
på grunnlag av søknad om asyl.
10. Avslag på søknad om fornyelse av reisebevis
for flyktning og inndragning av slikt dokument.
11. Avslag på søknad om fornyelse av utlendingspass og
inndragning av slikt dokument, når første gangs
søknad ble innvilget sammen med søknad om asyl.
12. Vedtak om at § 15, som gir beskyttelse
til utlendinger som risikerer forfølgelse, ikke er til
hinder for å utvise en utlending.
Bestemmelser om dette foreslås i ny § 38 a,
og er felles for både en utlendingsnemnd og en flyktningnemnd.
(1) Uansett hvilken type nemnd som blir opprettet, skal den ha
en direktør beskikket på åremål
av Kongen i statsråd for seks år. Nemnda skal
dessuten ha nemndledere beskikket på åremål
av Kongen i statsråd i heltids- eller deltidsstilling for
fire år. Både direktøren og nemndlederne
må fylle kravene for å bli dommer.
Under en nemnd som skal behandle alle klager etter utlendingsloven
vil nemnda også kunne legge vedtaksmyndighet til sekretariatet
i visse saker.
(2) Nemnda skal dessuten ha nemndmedlemmer, jf. ny § 38 a
tredje ledd.
Det ble i Ot.prp. nr. 38 (1995-96) foreslått at nemnda
skulle ha medlemmer blant medlemmene av de alminnelige utvalg av
lagrettemedlemmer og meddommere. Justiskomiteens flertall ønsket
i stedet oppnevning etter forslag fra Justisdepartementet/Utenriksdepartementet
og fra Den norske Advokatforening/Juristforbundet/humanitære
organisasjoner som arbeider innenfor området som gjelder
asyl- og flyktningepolitikk.
Departementet foreslo i høringsbrevet at det skal være
fire grupper nemndmedlemmer, foreslått henholdsvis av Justisdepartementet,
Utenriksdepartementet, Den Norske Advokatforening/Norges
Juristforbund og humanitære organisasjoner. Departementet
foreslo at det ikke skule legges noen nærmere føringer
på hvilke humanitære organisasjoner som skulle
fremme forslag til medlemmer.
Enkelte høringsinstanser foreslår en annen
sammensetning enn den som ble foreslått i høringsbrevet. Høringsforslaget
opprettholdes imidlertid med den begrunnelse at det er en oppfølging
av stortingsflertallets uttrykkelige ønske. Departementet
understreker at medlemmene ikke skal opptre på vegne av
den instansen som har foreslått dem når de deltar
i avgjørelsen av saker, men treffe sin beslutning på selvstendig grunnlag.
Departementet mener videre at nemndmedlemmene ikke bør
ha dette arbeidet som heltidsbeskjeftigelse.
Med gjennomsnittlig fem oppmøter pr. år er
behovet for nemndmedlemmer beregnet til ca. 280 dersom det blir
utlendingsnemnd. Det foreslås også at nemndmedlemmene
oppnevnes for fire år, at vervet er frivillig og at departementet
kan løse et nemndmedlem fra vervet dersom medlemmet ikke
har overholdt sin taushetsplikt, grovt har krenket andre plikter
som følger av vervet eller selv ber om det.
(3) Departementet foreslår videre at det blir opprettet
et koordineringsutvalg etter mønster av den danske ordningen,
jf. ny § 38 a fjerde ledd, for å sikre
en enhetlig praksis i nemndene. Medlemmene i koordineringsutvalget
oppnevnes for fire år blant de nemndmedlemmene som er oppnevnt
for denne perioden. Ingen har gått mot dette forslaget.
(4) I Ot.prp. nr. 38 (1995-96) ble det foreslått at nemndas
møter foregår for lukkede dører, og at
enhver som deltar ved saksbehandlingen, har taushetsplikt. Disse
bestemmelsene er videreført i lovutkastet § 38 a
femte og sjette ledd.
(5) Det ble i Ot.prp. nr. 38 (1995-96) foreslått at hhv.
UDI og nemnda kan instruere politiet om å utsette iverksetting
av et vedtak som innebærer at utlending må forlate
riket. Disse bestemmelsene er videreført i proposisjonen
som § 41 nytt niende ledd.
Departementet er kommet til at det i tillegg bør være
adgang for nemnda til å instruere Utlendingsdirektoratet
om å utsette iverksettingen av et vedtak truffet av direktoratet
på nemndas saksområde, når vedtaket innebærer
at utlending må forlate riket. Departementet har slik instruksjonsmyndighet
i dag.
(1) I Ot.prp. nr. 38 (1995-96) var det foreslått at noen
saker skulle behandles i ordinær nemnd på tre personer
og noen i utvidet nemnd på fem personer.
Blant annet på bakgrunn av de danske erfaringene ble
det i høringsbrevet foreslått en bestemmelse i § 38 b
første ledd om at nemnda i den enkelte sak settes med én
leder og fire medlemmer, ett fra hver medlemsgruppe.
Få høringsinstanser har kommentert forslaget.
De som har gjort det, er enige i at det bare etableres én type
nemnd.
(2) I høringsbrevet ble det i § 38 b
annet ledd foreslått unntak fra hovedregelen om behandlingsform
i første ledd.
En leder skal alene kunne ta stilling til en anmodning om omgjøring
av vedtak truffet av nemnda når det ikke er grunn til å anta
at nemnda vil endre vedtaket. Under behandlingen av slik anmodning
kan en leder beslutte at det ikke skal tas hensyn til opplysninger,
dokumenter eller andre bevismidler som kunne ha vært gitt
eller fremlagt under den tidligere behandlingen av saken. Det ble
opplyst at gjentatte anmodninger om omgjøring er en stor
belastning på saksbehandlingsapparatet. Bestemmelsen vil
gjøre det lettere å unngå rene treneringer
av iverksettingen av endelige avslag.
Høringsinstansene har noe ulike syn på de foreslåtte
regler, og enkelte er skeptiske særlig til bevisavskjæringsadgangen.
Departementet er enig i at når det etter den ordinære
klagebehandlingen fremlegges bevismidler som gir grunnlag for å anta
at utlendingen risikerer forfølgelse ved retur, kan ikke
disse avskjæres med den begrunnelse at de kunne vært
fremlagt tidligere. Departementet understreker at det først
og fremst er de rene treneringer forslaget tar sikte på,
og opprettholder forslaget.
(3) I tredje ledd blir det foreslått at det er nemnda selv
som bestemmer behandlingsformen. Dessuten blir det foreslått
at saker som behandles i nemndsmøte avgjøres ved
flertallsvedtak, og at det resultatet som er gunstigst for klageren,
skal gjelde dersom det blir stemmelikhet.
Få instanser har kommentert forslaget. Med unntak av én
instans slutter de seg til dette.
(4) Fjerde ledd gjelder adgangen til personlig fremmøte,
jf. pkt. 2.2.6 nedenfor. Her er én bestemmelse lik for
de to nemndene, nemlig bestemmelsen om at også andre enn
klageren kan gis adgang til å møte i nemnda.
(1) Behandlingsformer i Utlendingsnemnda:
I høringsbrevet foreslo departementet at for en utlendingsnemnd
kan saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål,
avgjøres av en leder alene. I slike saker kan nemnda også delegere
vedtaksmyndighet til sekretariatet.
Enkelte høringsinstanser mener at begrepet «vesentlige
tvilsspørsmål» gjør at området
hvor en leder kan avgjøre saken alene blir for vidt. Flere
mener at sekretariatet ikke bør kunne få vedtaksmyndighet,
og noen at heller ikke en leder alene bør ha det.
Departementet understreker at en kortest mulig saksbehandlingstid
også er en side av rettssikkerheten, og er ikke enig i
at «vesentlige tvilsspørsmål» er et
for vidt begrep.
Når det gjelder adgangen til å delegere vedtaksmyndighet
til sekretariatet, gjør de samme hensyn seg gjeldende.
Departementet anser det ubetenkelig å ha den tiltro til
nemndlederne at de delegerer myndighet til sekretariatet bare i
kurante saker, og opprettholder forslagene.
(2) Behandlingsformer i Flyktningnemnda:
Departementet foreslår at for en flyktningnemnd skal
en leder alene kunne avgjøre klager der vilkårene for å omgjøre
Utlendingsdirektoratets vedtak åpenbart må anses å foreligge,
og klager som må anses åpenbart grunnløse,
jf. utkastet § 38 b annet ledd. Det samme gjelder anmodninger
om omgjøring av vedtak truffet av nemnda når det
ikke er grunn til å anta at nemnda vil endre vedtaket.
Det fremgår av forslaget at en leder alene kan avgjøre
klager i langt mindre utstrekning i en flyktningnemnd enn i en utlendingsnemnd,
og det kan i det hele tatt ikke delegeres vedtaksmyndighet til sekretariatet.
Forslaget om at en leder alene skal kunne avgjøre klager
som må anses åpenbart grunnløse, er det
delte meninger om blant høringsinstansene. Departementet viser
til at det vil dreie seg om saker der Utlendingsdirektoratet som
første instans ikke har funnet at det er behov for beskyttelse
i Norge, og der heller ikke klagen inneholder noe som tyder på at
klageren trenger beskyttelse her.
Forslagene til bestemmelser i § 38 b
fjerde ledd er noe forskjellige for de to nemndtypene.
I Ot.prp. nr. 38 (1995-96) ble det foreslått at nemnda
kunne gi klageren adgang til å møte personlig og
uttale seg i saken, og at også andre kunne gis adgang til å møte.
Justiskomiteens flertall uttalte at klageren, sammen med advokat,
burde få rett til å møte personlig for
nemnda.
(1) Adgangen for klageren selv til å møte personlig
i Utlendingsnemnda:
Departementet foreslo i høringsbrevet en regel om at
klager som anmoder om det, kan gis adgang til å møte
personlig og uttale seg. I asylsaker skal slik adgang som hovedregel
gis dersom klageren fortsatt befinner seg i landet. Også andre
kan gis adgang til å møte.
(2) Adgangen for klageren selv til å møte personlig
i Flyktningnemnda:
For en flyktningnemnd ble det foreslått en regel om
at klager som anmoder om det, som hovedregel skal ha rett til å møte
personlig og uttale seg, og at også andre kan gis adgang
til å møte. Nemnda kan gjøre unntak fra
retten til å møte personlig bl.a. når klagen
må anses grunnløs eller gjelder at søknad
om asyl bare er innvilget med tillatelse etter § 8
annet ledd (dvs. opphold på humanitært grunnlag),
avslag på søknad om reisebevis eller utlendingspass
eller inndragning av slike dokumenter.
Noen høringsinstanser mener flest mulig av de som ønsker
det må få rett til å møte personlig
for nemnda. Departementet kan ikke se at høringsuttalelsene
bør lede til at forslagene som gjelder adgangen til personlig
fremmøte bør endres. Under høringen ble det
bl.a. fremhevet at forutsetningen for at andre enn utlendingen selv
møter, må være at utlendingen selv samtykker
i dette. Departementet viser til at nemndas oppgave er å sørge
for at saken er så godt opplyst som nødvendig
før vedtak treffes, og går ikke inn for en slik
begrensning. Det vil også være opp til nemnda å bestemme
om den har tilstrekkelige opplysninger om involverte barn i forbindelse
med behandlingen av den enkelte sak, og departementet foreslår
ingen særregler om barn i § 38 b.
Utlending som gis adgang til personlig fremmøte, vil
ha rett til å møte sammen med advokat eller annen fullmektig.
Departementet foreslår at dette tydeliggjøres
ved en uttrykkelig bestemmelse i fjerde ledd.
Departementet mener at spørsmålet om dokumentinnsyn
er ivaretatt gjennom reglene i forvaltningsloven, og det er derfor
ikke foreslått noen bestemmelse om dokumentinnsyn i § 38 b.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag om organiseringen av nemnda. På bakgrunn av erfaringene
fra Danmark synes det fornuftig og hensiktsmessig å bare
ha en type nemnd med fem medlemmer.
Flertallet er enig i at nemndslederen skal ha dommererfaring,
og utnevnes av Kongen i statsråd. Flertallet er
fornøyd med at Regjeringens forslag til øvrige
nemndsmedlemmer følger opp komitéflertallets innvendinger
i Innst. O. nr. 24 (1996-97), slik at disse utnevnes etter forslag
fra henholdsvis Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, juridiske
organisasjoner og humanitære organisasjoner. I den siste
gruppen bør det i hovedsak være organisasjoner som
arbeider med saker relatert til flyktning- og asylområdet. Flertallet vil
peke på at det kan oppstå et integritetsproblem
for den sistnevnte gruppen. Det er viktig at ingen slike organisasjoner
kan oppfattes som alibi ved vedtak i enkeltsaker. Flertallet regner med
at det ikke vil skje, siden det dreier seg om oppnevning av nemndsmedlem
etter forslag fra en organisasjon, og ikke at nemndsmedlemmet utøver
sin virksomhet på vegne av organisasjonen. Flertallet deler
også Kommunal- og regionaldepartementets oppfatning av
at det er prinsipielt galt at departementsansatte representerer
sitt departement i slike saker. Nemndas uavhengighet tilsier at
samtlige medlemmer tar sine beslutninger på helt fritt
og selvstendig grunnlag i forhold til instansen som har foreslått vedkommende.
Flertallet slutter seg også til ordningen
med åremål, og til at arbeidet bør legges
opp slik at nemndsmedlemmene ikke er heltidsengasjert i dette arbeidet.
Nemndas art tilsier at medlemmene skal kunne stå i annet
arbeid, og dermed også få impulser og informasjon
fra annet hold.
Av hensyn til mest mulig likebehandling, ser flertallet det
som helt nødvendig at det opprettes et koordineringsutvalg
som foreslått.
Flertallet slutter seg videre til forslaget om
adgangen til personlig fremmøte. Flertallet deler
Regjeringens oppfatning av at det er nødvendig at et slikt møte
bestemmes av nemnda, og at det ikke er en ubetinget rett en søker
har. Nemndas behandling er en forvaltningsmessig behandling, hvor
saksforberedelsene skal legges opp slik at det er mulig å treffe
en avgjørelse på grunnlag av sakens dokumenter. Flertallet vil
likevel understreke de særlige hensyn bak opprettelsen
av nemndsordningen, og forutsetter at nemndene har dette med seg
i vurderingen av om personlig fremmøte skal finne sted.
Dessuten understreker flertallet at i asylsaker skal
den klare hovedregelen være at en anmodning om å få møte
blir imøtekommet. Det samme bør gjelde i asyllignende
saker, og adgangen til personlig fremmøte bør
være lettere jo større konsekvenser sakens utfall
har for søker.
Flertallet understreker for øvrig at
koordineringsnemnda også må tilstrebe likebehandling
når det gjelder behandlingsformen.
Flertallet slutter seg til forslaget om at nemndas
leder på egen hånd kan behandle og avgjøre
saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål
og saker som tidligere har vært behandlet i nemnda, når
det ikke er grunn til å anta at nemnda vil endre vedtaket.
Flertallet viser til at når det gjelder
den første gruppen saker, dreier det seg om kurante saker;
dersom vilkårene for å omgjøre et negativt
vedtak fra UDI til et positivt vedtak åpenbart foreligger,
er det ingen grunn til å forlenge saksbehandlingstiden
med å trekke hele nemnda inn i avgjørelsesprosessen.
Dersom det foreligger en klage som må ansees grunnløs, kan
det heller ikke være nødvendig å forelegge
den for nemnda. Flertallet vil imidlertid understreke
at dette er en kan-regel, og at nemndlederen ved negative vedtak
må være spesielt aktsom i vurderingen av om klagen
er grunnløs.
Flertallet ser at ved opprettelse av utlendingsnemnd
som klageinstans for alle typer saker UDI i dag avgjør
med Justisdepartementet som ankeinstans etter utlendingsloven, vil
en rekke vedtak være av ren administrativ karakter, og
støtter forslaget om at nemndslederen kan delegere slike
saker til avgjørelse i sekretariatet.
Flertallet støtter Regjeringens forslag
om at en nemndsleder kan beslutte at det ikke skal tas hensyn til
opplysninger, dokumenter eller andre bevismidler som kunne vært
gitt eller framlagt under den tidligere behandling av saken. Flertallet mener
imidlertid at denne myndigheten bare skal gjelde saker der det er åpenbart
at de nye dokumentene ikke inneholder opplysninger som vil endre
tidligere vedtak i saken. I slike tilfeller vil det være
hensiktsmessig med en mulighet for nemndslederen til å ikke å ta
hensyn til disse opplysningene. En slik regel kan etter flertallets oppfatning
gjøre det lettere å unngå eventuelle
treneringer. Flertallet vil understreke at dette
er en kan-regel, som må brukes med varsomhet.
Det fremheves at adgangen til å avskjære bevis m.v.
ikke går lenger enn den kompetansen nemndlederen har til å avgjøre
omgjøringsbegjæringer alene. Nemndlederen kan
avgjøre disse når «det ikke er grunn
til å anta at nemnda vil endre vedtaket», jf. § 38 b
annet ledd fjerde punktum. Dersom de nye bevisene m.v., selv om
de kunne vært fremlagt tidligere, endrer på dette
forholdet, har ikke nemndlederen lenger kompetanse til å treffe
vedtak alene. Flertallet foreslår å presisere
lovteksten i femte punktum ved å ta inn en uttrykkelig
henvisning til fjerde punktum for å klargjøre
dette.
Etter flertallets syn kan det være mange
gode grunner til at opplysninger ikke tidligere har kommet fram. Flertallet viser
også til hensynet til forvaltningsrettslige prinsipper
om at en sak skal belyses så godt som mulig. Det overordnede
mål for arbeidet må være å komme
til et materielt riktig resultat i saken.
Det er for øvrig foretatt en rettelse i § 38
a annet ledd annet punktum, i samråd med departementet.
Opprettelse av Utlendingsnemnda vil medføre årlige
merkostnader over Justisdepartementets budsjett på ca.
37 mill. kroner. I tillegg må det påregnes økte årlige
utbetalinger over kap. 470 Fri rettshjelp på ca. 700 000
kroner.
Det vil bli behov for å styrke Utlendingsdirektoratet
med ca. 8 årsverk knyttet til enkeltsaksbehandlingen etter
utlendingsloven. Dette innebærer økte årlige utgifter
over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett på ca.
3,5 mill. kroner.
Opprettelse av Flyktningnemnda vil medføre årlige
merkostnader over Justisdepartementets budsjett på ca.
27 mill. kroner. I tillegg må det påregnes økte årlige
utbetalinger over kap. 470 Fri rettshjelp på ca. 400 000
kroner.
Det vil bli behov for å styrke Utlendingsdirektoratet
med ca. 5 årsverk knyttet til enkeltsaksbehandlingen etter
utlendingsloven. Dette innebærer økte årlige utgifter
over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett på ca.
2,3 mill. kroner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Høyre, har merket seg at de økonomiske
konsekvensene av forslaget om utlendingsnemnd er beregnet betydelig
høyere i denne proposisjonen enn det var i Ot.prp. nr.
38 (1995-96). Flertallet registrerer at dette begrunnes
med at et antatt høyere antall saker vil bli behandlet
med personlig fremmøte, at nemnda ordinært vil
bestå av flere nemndsmedlemmer, generell lønns-
og husleieøkning og ingen gjenbruk av utstyr fra Justisdepartementet.
Flertallet forutsetter at opprettelsen av utlendingsnemnd
skjer på den mest kostnadseffektive måten, uten
at det svekker rettssikkerheten til søkerne. Flertallet ser
fram til en grundigere gjennomgang av dette i de årlige
budsjettbehandlingene.
Det fremgår av loven at både første
gangs tillatelse (§ 7) og fornyet tillatelse (§ 11)
i alminnelighet skal gis for ett år. Tillatelsene kan gis
for kortere eller lengre tid dersom formålet med arbeidet
eller oppholdet eller andre grunner tilsier det.
Departementet foreslår at hovedregelen skal være at
tillatelser gis for hele antall år, men at varigheten av første
gangs tillatelser kan være enten ett, to eller tre år,
og av fornyet tillatelse ett eller to år.
Flere høringsinstanser slutter seg til forslaget, mens
noen påpeker reduserte kontrollmuligheter.
Departementet bemerker at de foreslåtte forskriftshjemlene
i begge paragrafene vil bli brukt til å gi bestemmelser
om i hvilke tilfeller en tillatelse kan gis for henholdsvis ett,
to eller tre år.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til at tillatelsen
skal gis for hele antall år, og at førstegangstillatelse
skal gis for ett, to eller tre år og fornyet tillatelse
for ett eller to år av gangen.
Flertallet vektlegger at en slik ordning vil medføre
mindre byråkrati og raskere saksbehandling. Flertallet understreker
imidlertid at i den type saker hvor erfaring tilsier at det er nødvendig
med kontroll av at vilkårene for oppholdstillatelsen er
til stede, bør varigheten av tillatelsen gis for et år
av gangen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre går mot forslaget fra departementet. Disse
medlemmer viser til at det allerede etter dagens bestemmelser
er muligheter til å utvide tidsrammen ved behov. Disse
medlemmer har også merket seg at flere høringsinstanser frykter
at en endret regel kan føre til reduserte kontrollmuligheter.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot endringene
i § 7 første ledd og § 11
annet ledd.
(1) I dag er retten til familiegjenforening knyttet til utlending
som «har eller får lovlig opphold i riket i medhold
av §§ 8 eller 12». Bestemmelsene gir
dermed ikke rett til familiegjenforening med en person som har opphold
i medhold av § 9. Den er likevel ikke blitt praktisert
slik. På denne bakgrunn ble det i høringsbrevet
foreslått at bestemmelsen skrives om slik at det blir klart
at også utlending som selv har en tillatelse som familiemedlem,
kan anses som «hovedperson» i forhold til sine
egne familiemedlemmer.
(2) Videre er det i dag ifølge loven et vilkår
for å ha rett til tillatelse at underholdet er sikret.
Ved forskrift er det imidlertid gjort flere unntak fra underholdskravet.
Det blir foreslått at loven gir uttrykk for at underholdet
som hovedregel må være sikret.
Høringsinstansene uttaler at forslaget under (1) begrenser
retten til familiegjenforening. Dette har ikke vært meningen,
og ordlyden i § 9 er derfor noe endret i forhold til forslaget
i høringsbrevet. En høringsinstans har innvendinger
mot å endre kravet om sikret underhold til å gjelde «som
hovedregel». Forslaget opprettholdes. Departementet bemerker
at forslaget til ny ordlyd i § 9 ikke innebærer
noen endringer i nåværende rettstilstand.
Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til at også opphold
etter § 9 gir grunnlag for familiegjenforening. Flertallet ser
det som naturlig, og viser til at det er i tråd med langvarig
og entydig praksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre går imot endringene av § 9. Disse
medlemmer mener det ikke er grunnlag for en slik oppmykning
av kriteriene for familiegjenforening. Disse medlemmer har
ellers merket seg at departementet opplyser at reglene ikke har
vært praktisert etter ordlyden. Disse medlemmer kan
ikke se at det har vært grunnlag for å fravike reglene
og forutsetter at departementet sørger for at de gjeldende
regler blir fulgt.
Disse medlemmer går også mot
forslaget om å myke opp kravet til underhold. Tvert imot
bør kravet til underhold være absolutt ved gjennomføring
av familiegjenforening.
(1) Det fremgår av fjerde ledd at en bosettingstillatelse
faller bort når innehaveren har hatt bopel utenfor riket
sammenhengende i mer enn to år, med mindre utlendingen
etter søknad har fått adgang til å være borte
fra riket lenger. Av forskriftens § 49 fremgår
at et tilsvarende faktisk opphold har samme virkning. I høringsbrevet
ble det foreslått at dette nå skal fremgå av
loven.
(2) Loven har lagt opp til automatisk bortfall av bosettingstillatelsen
når vilkårene er oppfylt. Dette har budt på problemer
i praksis. Mens en konstatering av at tillatelsen er bortfalt ikke
kan påklages, kan et vedtak om dette påklages
etter de vanlige reglene. På denne bakgrunn ble det i høringsbrevet
foreslått at loven endres til at det må treffes
vedtak om bortfall.
(3) I høringsbrevet foreslo departementet også at bestemmelsen
om bortfall etter to år utenfor riket ikke skulle gjelde
når utlendinger med bosettingstillatelse vender tilbake
til sitt hjemland med individuell kontantstøtte under et
tilbakevendingsprogram. Utgangspunktet er at slike personer vender
tilbake for godt, og departementet mente at hovedregelen her burde
være bortfall etter ett år.
Ingen har hatt innvendinger mot forslaget under (1), og de alle
fleste høringsinstansene er enige i forslaget under (2).
Departementet fremmer derimot ikke forslaget under (3). En har lagt
avgjørende vekt på uttalelsen fra Kommunal- og
regionaldepartementet der det fremgår at forslaget vil
kunne føre til at færre ønsker å vende
tilbake til hjemlandet ved å benytte tilbakevendingsstøtte.
Flere høringsinstanser tar opp spørsmål
knyttet til bestemmelser som ikke er foreslått endret,
men departementet anser det ikke aktuelt å vurdere disse
spørsmålene nærmere i denne omgang.
Komiteen slutter seg til de foreslåtte
endringene, og ser på det som en lovfesting av dagens rettstilstand. Komiteen ser
det er behov for en klargjøring av hva som vektlegges ved
den skjønnsmessige avveiningen i saker der bortfall vurderes.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, er for øvrig fornøyd med at Regjeringen
ikke fremmet forslaget om at bare et års opphold utenfor
riket skulle medføre bortfall av tillatelsen for de som
deltok i tilbakevendingsprogram. Flertallet frykter
det kunne medført at færre tok sjansen på å prøve å etablere
seg på nytt i hjemlandet, noe som derved vil svekke målet
om at flest mulig kan returnere til sine hjemland når forholdene
tillater det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det bør være et absolutt krav at flyktninger
som kommer fra land der konfliktene de flyktet fra er bilagt, og
som ikke lenger kan anses å være i fare i sine
hjemland, må reise tilbake for å bidra til å bygge
opp sine fedreland etter konflikten, og kan ikke akseptere at hjemreisen
skal være frivillig og med angrefrist.
Gjeldende annet ledd bestemmer at utlending som har arbeidstillatelse
eller oppholdstillatelse skal gi melding til politiet ved skifte
av bopel. Det samme gjelder utlending som skifter bopel mens behandling av
sak etter loven pågår.
En undersøkelse har vist at utlendinger sjelden overholder
denne plikten. Også etter folkeregisterloven er det meldeplikt
ved flytting, og departementet foreslo at melding til folkeregisteret
skulle være tilstrekkelig når utlendinger med
arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse skifter bopel.
De høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget,
er enige i det.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til den foreslåtte
endringen. Det virker som en praktisk bedre ordning, og flertallet ser
det også som positivt at utlendinger med arbeids- eller
bosettingstillatelse forholder seg til folkeregisteret istedenfor
politiet, på lik linje med nordmenn. Flertallet vil
understreke at det faktum at utlendinger sjelden har overholdt meldeplikten
til politiet ved skifte av bopel, ikke er noe argument for å endre
ordningen. Flertallet understreker videre at den
ordningen som til enhver tid gjelder må etterleves. Imidlertid
kan det være praktisk å avlaste politiet for noen
oppgaver som Folkeregisteret likevel utfører.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke akseptere at det faktum at utlendinger sjelden overholder meldeplikten
til politiet ved skifte av bopel skal medføre at denne
plikten opphører. Disse medlemmer mener
i stedet at myndighetene bør påse at regelverket
overholdes og sørge for at det får konsekvenser
dersom det ikke skjer. Disse medlemmer støtter
ikke de foreslåtte endringene som vil vanskeliggjøre
kontrollen med utlendingene, og vil stemme imot endringen i § 14
annet ledd.
Av gjeldende tredje ledd fremgår at når en
utlending får asyl, har også vedkommendes «ektefelle
og umyndige barn» som hovedregel rett til asyl. Det foreslås
at også flyktningens samboer skal omfattes av bestemmelsen.
For å fylle kravene til samboer må begge parter
være over 18 år, ugifte og ha bodd sammen i et fast
og etablert samboerforhold i minst to år. Både
heterofile og homofile samboere omfattes.
Uttrykket «umyndige barn» endres til «barn
under 18 år». Det bør dessuten være
et vilkår at barnet ikke selv har stiftet familie.
Flere instanser slutter seg til forslaget, mens enkelte er kritiske
til deler av forslaget.
Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, er svært tilfreds med
at Regjeringen på dette området likestiller ekteskap
og et fast samboerforhold, også uansett seksuell legning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går
imot at barn under 18 år som har inngått ekteskap
eller samboerforhold skal være avskåret fra å få vurdert
familiegjenforening med foreldrene som har fått innvilget
asyl i Norge. Ved vurderingen av om familiegjenforening skal innvilges,
må det tas hensyn til i hvilken familienhet barnet mest
naturlig hører hjemme.
Disse medlemmer fremmer etter dette følgende
forslag til endring i utlendingsloven:
Ǥ 17 tredje ledd skal lyde:
Også flyktningens ektefelle eller samboer og barn under
18 år har rett til asyl dersom ikke særlige grunner
taler mot det.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at samboerskap vil være
svært vanskelig å dokumentere i forhold til mange
land, og vil derfor gå mot forslaget til endring i § 17,
tredje ledd.
Utlending som har fått asyl eller er kommet som overføringsflyktning,
får uten videre oppholdstillatelse, men må etter
gjeldende regler søke spesielt om arbeidstillatelse. Dette
er ikke i overensstemmelse med praksis som for asylsøkere
er at de får arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse
i forbindelse med innvilgelse av asyl, og som for overføringsflyktninger
er at de får arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse
samtidig med at de gis innreisetillatelse. Loven ble derfor foreslått endret
i overensstemmelse med dette.
Alle som har uttalt seg om forslaget, er enige i det.
Komiteen slutter seg til forslagene,
og ser det som en lovfesting av dagens praksis.
Utlendingsloven inneholder regler om reisebevis for flyktning,
men ikke om utlendingspass. Slike regler er gitt i forskriften.
Det er ønskelig at § 19 utvides til også å omfatte
utlendingspass, og gjeldende regler i forskriftene foreslås
tatt inn som nytt annet ledd.
Svært få instanser har uttalt seg til dette
punktet.
Komiteen slutter seg til endringen.
Gjeldende § 27 første ledd bokstav
e første alternativ gir hjemmel til å bortvise
utlending som er tidligere straffet for et forhold som kan medføre
fengselsstraff i 3 måneder eller mer. Det ble i høringsbrevet foreslått
at «tidligere» tas ut. Det blir da hjemmel til å bortvise
utlending for handling begått etter innreise.
I dag er en henvist til eventuelt å utvise slik utlending. Det
synes ønskelig å kunne reagere bare med bortvisning
dersom den ilagte straffen er bagatellmessig.
Flere høringsinstanser støtter forslaget, mens
andre er kritiske.
Departementet bemerker at forslaget dreier seg om personer som
er her som turister, på besøk og lignende. Det
er mer belastende for en utlending å bli utvist enn bortvist,
og etter forslaget vil altså utlendinger som blir ilagt
lav straff for mindre alvorlige forhold, og som i dag blir utvist,
i stedet kunne bortvises.
I fremmedloven av 1956 var det en bestemmelse som ga skjønnsmessig
hjemmel til å bortvise utlending «også ellers»,
dvs. også i andre enn de oppregnede tilfellene. I utlendingsloven
ville en ikke ha en slik vidtfavnende skjønnsmessig bestemmelse.
I stedet er det i § 27 første ledd gitt
en uttømmende oppregning av i hvilke tilfeller en utlending
skal kunne bortvises. Her er personer som lider av psykiske forstyrrelser ikke
nevnt. Derimot gir lovens § 57 som hjemler bortvisning
av utlendinger som omfattes av EØS-avtalen, adgang til å bortvise
personer som lider av alvorlige psykiske forstyrrelser.
I tiden som er gått siden utlendingsloven trådte
i kraft, har det vist seg å være behov for hjemmel
til bortvisning av slike personer også etter det alminnelige
regelverket, og departementet foreslo i høringsbrevet en
slik hjemmel.
De fleste som har uttalt seg til dette forslaget, stiller seg
kritiske til det.
Departementet opprettholder forslaget, og går ikke inn
for å tilføye «og er til fare eller stor
ulempe for andre» slik UDI foreslår. Det vil etter
departementets oppfatning være minst like stor grunn til å bortvise
en utlending som ikke vil kunne ta vare på seg selv. Det
fremgår av bestemmelsen at kompetent helsepersonell skal
trekkes inn i slike saker. Departementet presiserer videre at forslaget
ikke omfatter personer som søker asyl.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til at det skal være anledning
til å kunne bortvise utlending for kriminell handling begått
etter innreise. Flertallet mener det må være
riktig å kunne ha muligheten til å bortvise istedenfor å utvise
turister og lignende ved mindre lovbrudd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig å kunne utvise turister og andre utlendinger
også ved lovbrudd som i Norge blir betegnet som mindre
alvorlige. En adgang til bortvisning vil i praksis medføre
en risiko for at mildere reaksjonsformer blir brukt. Disse
medlemmer vil derfor stemme imot den foreslåtte
lovendringen i § 27 første ledd bokstav
e.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter
seg derimot ikke til Regjeringens forslag om å bortvise
utlendinger som åpenbart lider av alvorlige psykiske forstyrrelser,
jf. § 27 første ledd bokstav g. Disse
medlemmer mener at dette ofte vil dreie seg om svært
svakt stilte mennesker, hvor en bortvisning kan være en
ekstra stor belastning for vedkommende. Selv om dette ikke skal
gjelde mennesker som søker asyl, kan nettopp tilstanden
til vedkommende være et hinder for at vedkommende får
fram at det nettopp er et legitimt beskyttelsesbehov vedkommende
har.
Disse medlemmer ser prinsipielle, betenkelige
sider ved forslaget, som at det i enkelte tilfeller kan stride mot
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Disse medlemmer kan
ikke se at retten til advokat og en lovfesting av at helsepersonell skal
trekkes inn i saken, oppveier betenkelighetene. Disse medlemmer kan
heller ikke se at Regjeringen har dokumentert eller argumentert
for at det er behov for en slik bortvisningsregel. Disse
medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget til ny bokstav
g i § 27 første ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter Regjeringens forslag
om å gi hjemmel til bortvisning av utlendinger som lider
av psykiske forstyrrelser.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet støtter Regjeringens forslag,
men vil presisere at det kan være situasjoner der det vil
være best at vedkommende blir tatt hånd om i det
land han/hun kommer fra. Språk, kultur, familieforhold
og gode nettverk er blant de positive argumenter. Å stille
riktig diagnose etter en kort vurdering er vanskelig i et så komplisert
område som psykiatri. Derfor må det opprettes
rutiner som ivaretar menneskeverd og respekt samt behov for behandling og
omsorg, og at det blir knyttet kontakt med helsepersonell i hjemlandet
før bortvisningen trer i kraft.
(1) Utlending kan utvises etter gjeldende § 29
første ledd bokstav b på grunnlag av sikring ilagt
i Norge, men ikke i utlandet. Det ble foreslått en tilføyelse
om at når det i utlandet er ilagt en særreaksjon
tilsvarende sikring, er dette utvisningsgrunn på samme
måte som når sikring er ilagt i Norge. Samme tilføyelse
foreslås i § 58 (EØS-borgere).
Utlending kan utvises etter § 30 annet ledd
på grunnlag av straff ilagt både i utlandet og
Norge, men ingen av alternativene i dag omfatter sikring. I høringsbrevet
ble det foreslått en tilføyelse om at ilagt sikring
eller annen særreaksjon som følge av straffbare
forhold som nevnt i bestemmelsen, også er utvisningsgrunn.
(2) I § 29 annet ledd er det bestemt at utvisning
etter første ledd bokstav b ikke skal besluttes dersom dette
vil være et uforholdsmessig tiltak. Departementet foreslo
at også bokstav a (overtredelse av utlendingsloven) tas
med, idet den samme vurderingen i praksis foretas også i
disse tilfellene.
(3) Av § 29 tredje ledd annet punktum fremgår
at et innreiseforbud kan gjøres varig eller tidsbegrenset, med
en absolutt nedre grense for varigheten på to år. Det
ble i høringsbrevet foreslått å endre
bestemmelsen til at korteste varighet «som hovedregel» er
to år, slik at også kortere innreiseforbud kan
fastsettes. Samme endring gjøres i § 58.
For øvrig foreslås enkelte endringer av mer
teknisk art for å klargjøre § 29.
Få høringsinstanser har uttalt seg til disse
forslagene, og forslagene under (2) og (3) støttes av de
som uttaler seg. Flere høringsinstanser støtter
forslagene under (1), men noen er uenige. Det er etter departementets
oppfating ikke fremkommet argumenter som tilsier at forslaget trekkes.
Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er ikke enig i at et innreiseforbud skal
kunne gjelde for en kortere periode enn 2 år. Disse
medlemmer vil derfor ikke støtte forslaget om lovendringene
i § 29 tredje ledd annet punktum og fremmer dessuten
følgende forslag til endring i utlendingsloven:
Ǥ 58 femte ledd annet punktum skal
lyde:
Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsavgrenset,
men ikke for kortere tidsrom enn to år.»
(1) § 37 inneholder bestemmelser med sikte
på å avklare en utlendings identitet. Det ble
foreslått at den fikk et nytt første ledd der
det fastslås at en utlending har plikt til å medvirke
til å avklare sin identitet.
Forslaget innebærer at en utlending som ved ankomst
til riket er i besittelse av reisedokument eller andre dokumenter
som viser hvem vedkommende er, har plikt til å legge frem
dokumentene. Dersom utlendingen ikke er i besittelse av slike dokumenter
ved ankomst, innebærer forslaget at vedkommende må innhente
dokumenter dersom det er mulig.
Enkelte høringsinstanser hevder at forslaget er i strid
med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art.
14 nr. 3 (g), Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)
art. 6 og/eller et eventuelt prinsipp om at en ikke skal
pålegges å fremlegge bevis mot seg selv (selvinkrimineringsforbud)
i norsk rett for øvrig.
Departementet mener at en plikt til å bistå til å avklare
sin identitet ikke i seg selv er i strid med menneskerettskonvensjoner
Norge er bundet av, selv om denne plikten kan innebære
at en avslører tidligere straffbare handlinger.
Høringsforslaget - i en litt omskrevet form - foreslås
som første punktum. En bestemmelse om at utlending igjen
får plikt til å medvirke til å avklare
sin identitet dersom det senere skulle oppstå grunn til å anta
at den registrerte identiteten ikke er riktig, foreslås
som annet punktum.
Flere høringsinstanser uttaler at det er uklart hvor langt
medvirkningsplikten strekker seg. Departementet understreker at
det selvsagt ikke vil være aktuelt å pålegge
noen å medvirke på en slik måte at det
vil kunne oppstå konflikt med behovet for beskyttelse.
I første ledd tredje punktum er det tatt inn en hjemmel til å gi
nærmere regler om hva medvirkningsplikten består
i ved forskrift.
(2) Nåværende første ledd, som blir
annet ledd, gjelder beslag og ble i høringsbrevet foreslått
endret noe. Bl.a. ble adgangen til beslag av «reisedokument, billetter
og andre dokumenter som kan bidra til å klarlegge identiteten»,
foreslått endret til beslag av «reisedokument,
billetter og annet som kan bidra til å avklare identiteten».
En høringsinstans mener at å innføre
uttrykket «og annet» innebærer at det
ikke lenger vil være skranker for beslag etter utlendingsloven.
Departementet er ikke enig i dette, og forslaget opprettholdes.
(3) Nåværende annet ledd, som blir tredje ledd, gjelder
undersøkelse av utlendings eiendeler. Uttrykket «foreligger
grunn til å anta» ble foreslått endret
til «er skjellig grunn til mistanke om» først
og fremst på grunn av forslaget om at det bl.a. skal være
adgang til undersøkelse av utlendingens bolig. Departementet mener
at slik undersøkelse kan foretas selv om formålet
med den ikke er etterforskning i straffesak uten å komme
i strid med Grunnloven § 102.
Flere av høringsinstansene hevder at adgangen til husundersøkelse
kan komme i konflikt med Grunnlovens § 102. Enkelte
etterlyser også en vurdering av forholdet til EMK art.
8 på bakgrunn av at «retten til privatliv gir
også vern mot husundersøkelser». Etter departementets
mening vil flere av de hensynene som er regnet opp i art. 8 nr.
2 gi hjemmel for eventuelle inngrep i privatlivet til personer med
uriktig identitet, og forslaget opprettholdes.
(4) Nåværende femte ledd, som blir sjette ledd,
gir regler for det tilfellet at utlending antas å oppgi
falsk identitet. Det ble i høringsbrevet bl.a. foreslått
at bestemmelsene her også gjelder utlending som nekter å oppgi
sin identitet.
Komiteen ser at det kan være behov for å fastslå at
en utlending har plikt til å bidra til at riktig identitet
blir avklart. Komiteen er oppmerksom på innvendingene
om at dette kan medføre at man pålegger en plikt
til selvinkriminering - en straffesanksjonert plikt til å avsløre
at man tidligere kan ha oppgitt gal identitet. Komiteen forutsetter
allikevel at dette ikke er i strid med internasjonale regler og
konvensjoner.
Komiteen presiserer at medvirkningsplikten selvfølgelig
ikke må komme i konflikt med behovet for beskyttelse.
Komiteen støtter sondringen mellom før
og etter at identitet er fastslått og registrert av norske
myndigheter. Det er rimelig at ytterligere medvirkningsplikt etter
at identitet er fastslått, bare inntrer dersom myndighetene
har grunn til å tro at den registrerte identiteten ikke
er den riktige.
Komiteen understreker også at forskrifter
som uttømmende presiserer hva som ligger i medvirkningsplikten
må på plass snarest mulig. Når det dreier seg
om en straffesanksjonert plikt, er det viktig at det tydelig og
mest mulig konkret går fram hva den innebærer.
Når det gjelder husundersøkelser for å avdekke
en utlendings identitet, påpeker komiteen at
husundersøkelse er et alvorlig inngrep i privatlivets fred.
I motsetning til Regjeringen, mener komiteen derfor at
kravet til at mistanke om at feil identitet er oppgitt må være
en konkret, kvalifisert mistanke like sterk som det som kreves etter
straffeprosessloven for andre typer husundersøkelser. Komiteen kan
ikke se at det skal være noen grunn til å kreve
en mindre grad av mistanke ved ransakelse med hjemmel i utlendingsloven
enn med hjemmel i straffeprosessloven.
Komiteen er oppmerksom på innvendingene mot
at husundersøkelse kan foretas uten at formålet med
den er etterforskning i straffesak. Imidlertid ser komiteen at
det kan være gode grunner til å få en utlendings
identitet klarlagt selv om det av foreldelses- eller andre grunner
ikke er aktuelt å reise en straffesak dersom gal identitet
blir avdekket.
Det ble i høringsbrevet foreslått tre nye paragrafer, §§ 37
a, b og c, der det gis regler om hvem som har kompetanse etter § 37
og fremgangsmåten som skal følges i de ulike tilfellene.
Ny § 37 a gjelder kompetanse og fremgangsmåte ved
beslag i identifiseringshensikt. Det er her sett hen til bestemmelsene
i kap. 16 i straffeprosessloven.
I ny § 37 b, kompetanse og fremgangsmåte
ved undersøkelser i identifiseringshensikt, ble det foreslått en
hovedregel om at med mindre utlendingen gir sitt skriftlige samtykke,
kan undersøkelser av utlendings eiendeler/bolig
bare foretas etter beslutning av retten.
I ny § 37 c, ble det foreslått at beslutning
om at det kan tas fotografi eller fingeravtrykk som nevnt i § 37 fjerde
ledd, treffes av polititjenestemann. I annet ledd ble det foreslått
at pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted besluttes
av påtalemyndigheten, som senest tre dager etter beslutningen
må bringe saken inn for forhørsretten.
Departementet foreslo at pågripelse som nevnt i § 37
sjette ledd skal besluttes av påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten
må snarest mulig, og så vidt mulig dagen etter
pågripelsen, fremstille den pågrepne for forhørsretten
med begjæring om fengsling.
Asker og Bærum politidistrikt foreslo at det ikke bør
være nødvendig å få rettens
kjennelse for undersøkelse av asylsøkers bopel
på mottak når utlendingen ennå ikke har
fått avgjort sin asylsøknad. Departementet mener
at det ikke bør gis en særregel for asylsøkere.
Dersom det er fare ved opphold, har påtalemyndigheten kompetanse
til å beslutte at undersøkelsen skal foretas.
Departementet foreslår videre at også UDI -
i tillegg til politiet - skal ha kompetanse til å beslutte
at det skal tas fotografi eller fingeravtrykk.
På bakgrunn av høringen er den foreslåtte
bestemmelsen i § 37 c annet ledd annet punktum
tatt ut. Det er tilstrekkelig at utlendingen selv straks eller senere kan
bringe et pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted
inn for retten.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Utlendinger som fengsles i medhold av § 37,
innsettes i dag i vanlige fengsler. Denne praksisen har vært
kritisert. Det arbeides nå med å opprette et eget sted
for anbringelse av utlendinger som fengsles på grunn av
mistanke om falsk identitet. Dette skal bli en institusjon utenfor
fengselsvesenets anstalter, bemannet av personale med bl.a. kunnskaper
i språk og om andre kulturer.
Det er meningen at polititet skal stå for driften av institusjonen.
Det tas sikte på en todelt institusjon under samme administrasjon,
der den ene delen vil huse dem som anbringes i medhold av § 37
(ukjent identitet), den andre dem som anbringes i medhold av § 41 (iverksettelse
av vedtak).
I høringsbrevet ble det foreslått at eksistensen
av institusjonen skal fremgå både av utlendingsloven
og fengselsloven, og at de nevnte utlendingene som hovedregel skal
anbringes i den nye institusjonen.
Det er ulike syn blant høringsinstansene på om
det bør være tillagt politiet å bestyre
institusjonen.
Etter departementets oppfatning er det så vesentlige
forskjeller mellom fengsling i forbindelse med kriminalsaker og
utlendingssaker at det tilsier at fengselsmyndighetene ikke i utgangspunktet
bør være ansvarlig for drift av institusjoner
for fengslig forvaring i medhold av utlendingsloven. Det er polititet
som skal stå for driften av institusjonen, men det innebærer ikke
at bare polititjenestemenn må benyttes til vakthold m.v.
Komiteen er fornøyd med at
det opprettes en institusjon for forvaring av utlendinger med ukjent identitet
og anbringelse av utlendinger som skal sendes ut av landet. Komiteen ser
flere uheldige sider med dagens ordning med at disse forvares i
vanlige fengsler. Det er grunnleggende forskjeller på å være fengslet
etter dom for kriminalsaker, og forvaring etter utlendingslovens §§ 37
og 41.
Komiteen ser det som praktisk at politiet står for
driften av institusjonen, men vil understreke at bemanningen må favne
langt bredere og flere yrkesgrupper. Det må søkes
i størst mulig grad å ha folk med relevant kunnskap
om språk, kjennskap til andre kulturer og helsefaglig bakgrunn.
Komiteen understreker at opprettelsen av et slikt
internat ikke skal medføre noen lemping i vurderingen av
om en utlending skal tas i forvaring. Frihetsberøvelsen
må anses som like belastende selv om den foregår
i et internat og ikke et ordinært fengsel.
Bortvisning etter innreise av utlending som ikke har nødvendig
tillatelse til å oppholde seg i landet, kan ikke iverksettes
før utlendingen har fått mulighet til å fremsette
klage, og «tidligst 48 timer etter at meldingen om vedtaket
er kommet frem til utlendingen». Det ble foreslått
at bestemmelsen tas ut av paragrafen, med den følge at
det ikke vil gjelde noen minstefrist på 48 timer i disse
tilfellene. I stedet vil fristreglene i forvaltningsloven § 42
gjelde, noe som innebærer at fristen for iverksetting vurderes
konkret i den enkelte sak.
Flere instanser gir forslaget sin tilslutning, mens andre er
kritiske.
Departementet bemerker at gjeldende 48-timersfrist omfatter bl.a.
personer som fortsetter å være i landet ulovlig
etter at visumet eller den lovlige oppholdstiden er utløpt.
Etter departementets oppfatning bør ikke slike utlendinger
ha en ubetinget rett til å oppholde seg i landet i ytterligere
to døgn etter at det er truffet vedtak om bortvisning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter
seg ikke til Regjeringens forslag om å fjerne minstefristen
på 48 timer fra vedtak forkynnes til det iverksettes. Selv
om dette gjelder utledninger som har opphold i landet etter § 40,
og således ikke gjelder flyktninger, ser disse medlemmer ingen grunn
til å fjerne en slik minstefrist. Etter forslaget kan det
etter en konkret vurdering gis en slik og lengre frist, men disse
medlemmer ser likevel ingen grunn til å fjerne
48-timers minstefristen. Det kan oppstå tilfeller hvor
dette kan få store konsekvenser for enkeltmennesker, og disse
medlemmer kan ikke se at det er noen samfunnsmessig belastning å ha en
slik minstefrist. Disse medlemmer forutsetter selvfølgelig
at dersom utlendingen selv ønsker å forlate landet,
kan han gjøre det umiddelbart. Disse medlemmer understreker
også at 48-timers regelen er en minstefrist slik at det
etter en konkret vurdering også i dag kan settes en lengre
frist.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot å oppheve § 39
annet ledd annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter endringen, da det ikke
synes å være noen gode grunner å opprettholde
en ekstra frist på 48 timer for personer som er i landet
ulovlig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at opphevelse av 48-timers regelen
ikke vil gjelde flyktninger. Disse medlemmer er tilfreds
med at fristen for iverksetting av bortvisning skal vurderes konkret
i den enkelte sak, noe som vil kunne innebære at fristen for
iverksetting av vedtak kan settes til 48 timer, eventuelt en kortere
eller lengre frist, avhengig av forholdene i saken. Disse
medlemmer viser til at en opphevelse av 48-timersfristen
kun vil ha betydning for de som fortsetter å være
i landet ulovlig etter at deres visum eller lovlige oppholdstid
er utløpt, og er enige med departementet i at utlendinger
ikke bør ha en ubetinget rett til å oppholde seg
i landet i ytterligere to døgn etter at det er truffet
vedtak om bortvisning.
(1) Noen av dem som får endelig avslag på opphold
her, gjør ikke det som er nødvendig for å skaffe seg
nytt reisedokument til bruk ved hjemreisen. På denne bakgrunn
ble det i høringsbrevet for det første foreslått
en regel om at utlending som må forlate landet og ikke
har gyldig reisedokument, har plikt til å skaffe seg dette.
Videre ble det foreslått at det gis hjemmel til å fengsle
utlending som ikke selv vil skaffe seg reisedokument. Formålet
med fengslingen skulle være å fremstille utlendingen
for hjemlandets eller annet lands representasjon for å få utstedt
reisedokument.
(2) Etter dagens regler kan tvangsmidler tas i bruk «når
det er særlig grunn til å frykte at utlendingen
vil unndra seg iverksetting» av et vedtak som innebærer at
utlendingen må forlate Norge. Det foreslås presisert at
også generelle erfaringer i forbindelse med utsendelser
skal kunne tillegges vekt ved vurderingen av unndragelsesfaren.
(3) I høringsbrevet ble det for øvrig foreslått
at reglene i § 37 c annet og tredje ledd om kompetanse og
om pågripelse/fengsling skal gjelde tilsvarende her,
jf. § 41.
Utlendingsdirektoratet og de politidistriktene som har uttalt
seg til forslag (1) er enige i det. Flere andre instanser mener
det kan være fare for at asylsøkere som har fått
avslag, kan få problemer med hjemlandets myndigheter dersom
de blir fremstilt på ambassaden før de skal dra
hjem.
På bakgrunn av den kontakten det også i dag
er mellom utlendingsmyndighetene og myndighetene i hjemlandet når
en utlending ikke vil returnere frivillig, kan departementet vanskelig
se at utlendingen vil være mer eksponert om det tas kontakt
med hjemlandets myndigheter før utreisen enn ved ankomst
til landet. Forslaget opprettholdes, med en litt endret ordlyd.
Forslaget om at det skal kunne legges vekt på generelle
erfaringer ved vurderingen av unndragelsesfaren i det konkrete tilfellet,
har tilslutning fra Utlendingsdirektoratet og politidistriktene.
Flere høringsinstanser er imidlertid kritiske til at generelle
erfaringer skal kunne tillegges vekt.
Departementet viser til at det kun er tale om kortvarig fengsling,
og fengsling skal ikke besluttes dersom det på grunn av
sakens art og omstendighetene for øvrig ville være
et uforholdsmessig inngrep eller det foreligger grunnlag for å pålegge
meldeplikt, passbeslag eller bestemt oppholdssted. Etter departementets
mening gir allerede gjeldende ordlyd i § 41 adgang
til å legge vekt på generelle erfaringer ved vurderingen
av unndragelsesfaren. Forslaget vil gjøre dette klart,
og det opprettholdes.
I høringsbrevet ble det ellers foreslått at
påtalemyndigheten måtte bringe beslutning om pålegg
om meldeplikt, innlevering av reisedokument eller bestemt oppholdssted
etter § 41 tredje ledd inn for forhørsretten.
Dette forslaget er på bakgrunn av høringen ikke
opprettholdt.
Komiteen slutter seg til forslaget
om det gis hjemmel til å fengsle utlending som har fått
endelig avslag på søknad om opphold, og som ikke
vil skaffe seg nødvendige reisedokumenter for hjemreisen. Komiteen understreker
at formålet med forvaringen er å framstille vedkommende
for hjemlandets representasjon for å få reisedokumenter,
og at forvaringen dermed må være så kortvarig
som mulig. Komiteen legger til grunn av når
søknad om opphold er avslått, vil det heller ikke
foreligge noen fare for utlendingen å bli fremstilt for
slik representasjon, men understreker at dersom det er mistanke
om at det foreligger fare, må slik fremstilling ikke skje.
Komiteen ser at det i enkelte situasjoner kan være
behov for å vektlegge også generelle erfaringer
i vurderingen av om det er nødvendig med forvaring i tilfeller
der det er grunn til å tro at en utlending vil motsette
seg å forlate landet etter endelig vedtak. Komiteen vil
imidlertid understreke at det her er spesiell grunn til å være
aktsom i vurderingen av om forvaring vil være et uforholdsmessig
inngrep, og om andre, mindre inngripende tiltak vil være
tilstrekkelig.
Utlendingsdirektoratet foreslo i sin høringsuttalelse
at foklaringsplikten i § 44 annet ledd som utlending
har til politiet i forbindelse med forberedelse av sak etter loven
bør utvides til også å gjelde overfor
Utlendingsdirektoratet. Departementet følger opp forslaget
i § 44.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Av § 46 første ledd fremgår
bl.a. at utlending som i medhold av loven føres ut av riket,
plikter å betale utgiftene ved sin egen utreise. I en del
tilfeller stiller personer bosatt i Norge garanti for de utgifter
staten kan bli påført ved utreise. Til tross for
disse reglene må staten i mange tilfeller dekke utgiftene
til hjemreise. Det er ønskelig med mer effektive virkemidler både
overfor utlendingene selv og garantistene for å få inndrevet
utgiftene.
På denne bakgrunn ble det foreslått i høringsbrevet
at et uoppgjort krav mot utlendingen kan gjøres gjeldende
ved senere innreise, og at det gis hjemmel i § 27
til å bortvise dem som ønsker ny innreise uten å ha
dekket utgifter de tidligere har påført det offentlige i
forbindelse med utreise. Videre foreslo departementet et nytt annet
ledd om at også kravet mot garantisten skal være
direkte tvangsgrunnlag for utlegg.
Høringsinstansene er delt i synet på disse
forslagene.
Departementet bemerker at det ikke er urimelig at de som blir
sendt ut av landet på det offentliges bekostning, kan nektes
ny innreise dersom de ikke har gjort opp for seg. Det bemerkes også at
bortvisningsreglene er «kan-regler». Videre uttaler
departementet at det i praksis har vært så vanskelig å få personer
som har stilt garanti til å gjøre opp for seg,
at valget synes å stå mellom helt å slutte å godta
garantistillelse som alternativ, eller å bedre mulighetene
for inndrivelse. På denne bakgrunn opprettholdes forslaget.
Komiteen mener det i de fleste tilfeller
er rimelig at det er utlendingen selv som bekoster egen hjemreise,
og at staten får hjemmel til å bortvise de som
på nytt kommer til Norge uten å ville dekke utgifter
de tidligere har påført staten. Det er imidlertid
viktig å understreke at dette ikke er en absolutt regel.
Det kan tenkes humanitære grunner til at vedkommende ikke bør
bortvises, og komiteen mener det må foretas
en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.
Komiteen slutter seg også til at en garantistillelse
er grunnlag for tvangsinndrivelse av utgifter til hjemreise, men
peker på at dette bør komme fram i papirene en
garantist fyller ut, slik at en er sikret at en garantist er klar
over hvor langt ansvaret rekker.
Det må antas å være i strid med EØS-avtalen å stille
krav om sikret underhold for dem som skal drive ervervsvirksomhet
eller være yter eller mottaker av tjenester i Norge. På denne
bakgrunn ble det i høringsbrevet foreslått at
kravet til sikring av underhold strykes i § 51.
I bokstav c ble det foreslått tilføyd som et
alternativt vilkår for oppholdstillatelse at søkeren
har egne midler av tilstrekkelig omfang, idet gjeldende ordlyd er
for snever.
Flere høringsinstanser uttaler at det ikke burde være
forskjell på reglene for EØS-borgere og andre utlendinger.
Departementet bemerker at EØS-bestemmelsene er en oppfølging
av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Mens § 58 i dag har en struktur etter mønster
av de alminnelig utvisningsbestemmelsene (§§ 29
og 30), foreslo departementet at det i stedet tas utgangspunkt i
det som er utvisningsgrunnlaget i henhold til EØS-avtalen,
dvs. hensynet til offentlig orden, sikkerhet og helse. All den stund
EØS-avtalen ikke forplikter oss til å ha en hjemmel
til å utvise av helsehensyn, foreslo imidlertid departementet
at dette ikke lenger skal være et grunnlag for utvisning.
Ellers foreslås enkelte endringer av teknisk karakter.
På bakgrunn av høringen bemerker departementet at
uttrykket «sikkerhet» i § 58
første ledd samsvarer med «rikets sikkerhet» andre
steder i loven, noe som er et fast og etablert uttrykk i EU-retten.
Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at EØS-avtalen gir anledning til å utvise
andre lands borgere av helsehensyn, og er ikke enig i at slike hensyn
ikke lenger skal være et grunnlag for utvisning.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«§ 58 første ledd skal lyde:
Utlendinger som omfattes av EØS-avtalen, kan utvises
når hensynet til offentlig orden, sikkerhet eller folkehelsen
tilsier det.»
De fleste av de foreslåtte endringene medfører
ingen administrative og/eller økonomiske konsekvenser.
Forslagene til endring av §§ 7 og
11 gir adgang til å gi både første gangs
tillatelser og fornyede tillatelser lengre varighet enn i dag. Dette
er en realitetsendring som vil innebære redusert ressursbruk,
men reduksjonen vil ikke være nevneverdig.
Av ny § 37 d fremgår det at det skal
opprettes en ny institusjon under politiets administrasjon for anbringelse
av utlendinger som fengsles etter utlendingsloven. Det skal etableres
en ny felles mottaksenhet for asylsøkere i hensiktsmessig
avstand fra den nye hovedflyplassen på Gardermoen, jf.
St.prp. nr. 1 (1996-97). Den nevnte institusjonen vil være
en del av denne mottaksenheten.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 1
I lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, skal § 17 tredje ledd lyde:
Også flyktningens ektefelle eller samboer og barn under 18 år har rett til asyl dersom ikke særlige grunner taler mot det.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 2
I lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, skal § 58 femte ledd annet punktum lyde:
Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsavgrenset, men ikke for kortere tidsrom enn to år.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
I lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, skal § 58 første ledd lyde:
Utlendinger som omfattes av EØS-avtalen, kan utvises når hensynet til offentlig orden, sikkerhet eller folkehelsen tilsier det.
Komiteen viser til proposisjonen og
rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i utlendingsloven og i enkelte andre
lover (klagenemnd for utlendingssaker m.v.).
I.
I lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her gjøres følgende endringer:
§ 5 tredje ledd skal lyde:
For øvrig gjennomføres loven av Kongen,
departementet, Utlendingsnemnda, Utlendingsdirektoratet, politiet
og andre offentlige myndigheter. Dersom det ikke fremgår
direkte av loven, bestemmer Kongen hvilke oppgaver og hvilken myndighet
de ulike offentlige instanser skal ha etter loven.
§ 6 annet ledd første punktum skal
lyde:
Utlending som akter å ta opphold i riket utover tre måneder
uten å ta arbeid, må ha oppholdstillatelse.
§ 7 første ledd skal lyde:
Første gangs tillatelse til arbeid eller opphold
gis i alminnelighet for ett, to eller tre år. Tillatelsen
kan gis for et annet tidsrom dersom formålet
med arbeidet eller oppholdet eller andre grunner tilsier det. Kongen kan
gi nærmere regler ved forskrift.
§ 9 skal lyde:
§ 9. Arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse
til familiemedlemmer.
De nærmeste familiemedlemmene til norsk eller nordisk
borger som er bosatt i riket eller til utlending som har eller får
lovlig opphold i riket med arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse
uten begrensninger, har etter søknad rett til arbeidstillatelse
eller oppholdstillatelse dersom det ikke
foreligger omstendigheter som nevnt i § 8 første
ledd nr. 3. Som hovedregel må underholdet være
sikret. Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.
Kongen kan fastsette ved forskrift hvem som skal betraktes
som nærmeste familiemedlemmer etter denne paragrafen og
kan gi regler om arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse
til de nærmeste familiemedlemmene til utlending
hvis opphold er forutsatt ikke å bli varig.
§ 11 annet ledd første og annet
punktum skal lyde:
Fornyet tillatelse gis i alminnelighet for ett eller
to år etter nærmere regler fastsatt av Kongen
ved forskrift. Tillatelsen kan gis for et annet
tidsrom dersom formålet med arbeidet eller oppholdet
eller andre grunner tilsier det.
§ 12 første ledd første
punktum skal lyde:
Utlending som de siste tre år
har oppholdt seg sammenhengende i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse
uten begrensninger, har etter søknad rett til bosettingstillatelse
dersom det ikke foreligger forhold som nevnt i § 29 første
ledd.
§ 12 fjerde ledd skal lyde:
Tillatelsen faller bort når innehaveren har hatt
bopel eller faktisk opphold utenfor riket sammenhengende
i mer enn to år. Vedtak om
bortfall treffes av Utlendingsdirektoratet. Utlending
kan etter søknad gis adgang til å være
borte fra riket lenger uten at tillatelsen faller bort. Nærmere
regler kan gis ved forskrift fastsatt av Kongen.
§ 14 annet ledd skal lyde:
Utlending som skifter bopel mens behandling av sak
etter loven pågår, skal gi melding om dette til
politiet.
§ 17 annet og tredje ledd skal lyde:
Adgangen til å returnere flyktning til annen stat
i medhold av første ledd bokstav c og
d skal ikke benyttes dersom flyktningen har en tilknytning til riket
som gjør at Norge er nærmest til å gi
flyktningen beskyttelse.
Også flyktningens ektefelle eller samboer
og barn under 18 år uten ektefelle eller samboer har
rett til asyl dersom ikke særlige grunner taler mot det.
§ 18 første ledd første
punktum skal lyde:
Innvilgelse av asyl innebærer at utlendingen har status
som flyktning og får arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse.
§ 19 skal lyde:
§ 19. Reisebevis for flyktning og utlendingspass.
Flyktning som har eller gis lovlig opphold i riket, skal
etter søknad også gis reisebevis for flyktning
for reise utenfor Norge dersom ikke særlige grunner taler mot
det. Har flyktningen reisedokument utstedt av fremmed stat, gjelder
denne retten bare når flyktningen er innvilget asyl eller
bosettingstillatelse, eller Norge i henhold til internasjonal avtale
har plikt til å utstede reisebevis for flyktning.
Utlending som har eller gis arbeidstillatelse
eller oppholdstillatelse i riket på grunnlag av søknad
om asyl, men uten å ha fått innvilget asyl, skal
gis utlendingspass for reise utenfor Norge dersom utlendingens forhold
til hjemlandets myndigheter tilsier det. Utlendingspass kan også utstedes
i andre tilfeller etter nærmere regler fastsatt av Kongen.
Pass eller annet reisedokument søkeren er i besittelse
av, må innleveres sammen med søknad om reisebevis
for flyktning eller utlendingspass.
Kongen kan gi forskrift om utstedelse, gyldighetsområde,
fornyelse og inndragning av reisebevis for flyktning og
utlendingspass og de nærmere vilkårene for
dette.
§ 21 første ledd skal lyde:
Utlendingsdirektoratet avgjør spørsmål
om vern mot utsendelse, flyktningestatus og asyl samt reisebevis
for flyktning og utlendingspass.
§ 22 fjerde ledd første punktum
skal lyde:
Utlending som er gitt innreisetillatelse etter første ledd,
får arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse.
§ 25 tredje ledd første punktum
skal lyde:
Visum for besøk gis for en innreise og for opphold av
bestemt varighet inntil tre måneder.
§ 27 første og annet ledd skal
lyde:
Ved innreise eller innen sju dager etter
innreise i riket kan det treffes vedtak om å bortvise
utlending
a) som ikke
viser gyldig pass eller annet godkjent reisedokument eller visum
når dette er nødvendig,
b) som er utvist fra riket eller fra annet nordisk land med
innreiseforbud som ennå gjelder, og utlendingen ikke har
fått adgang til riket etter søknad,
c) som mangler slik tillatelse som er nødvendig
etter kapittel 2,
d) som ikke kan sannsynliggjøre å ha
eller være sikret tilstrekkelige midler til opphold i riket
og til hjemreise,
e) som er straffet som nevnt i § 29
første ledd bokstav b eller c, eller
når andre omstendigheter gir særlig grunn til å frykte
at utlendingen her i riket eller i annet nordisk land vil begå straffbar
handling som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder,
f) i samsvar med reglene i den nordiske passkontrolloverenskomsten
artikkel 6, når det er sannsynlig at utlendingen vil reise
inn i annet nordisk land og trolig vil bli bortvist der fordi pass
eller visum som er gyldig for innreise i landet mangler, eller det
for øvrig foreligger bortvisningsgrunn i vedkommende land,
g) som ifølge kompetent helsepersonell åpenbart
lider av alvorlige psykiske forstyrrelser,
h) som ikke har dekket utgifter som er blitt påført
det offentlige i forbindelse med at utlendingen tidligere er ført
ut av riket, jfr. § 46 første ledd,
i) når hensynet til rikets sikkerhet eller tvingende samfunnsmessige
hensyn gjør det nødvendig.
Sjudagersfristen anses overholdt dersom
sak om bortvisning er reist innen sju dager.
§ 28 første ledd skal lyde:
Utlending kan bortvises etter reglene i § 27 første ledd
også etter utløpet av sjudagersfristen.
§ 29 skal lyde:
§ 29. Utvisning.
Utlending kan utvises
a) når
utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt
en eller flere bestemmelser i loven her eller unndrar seg gjennomføring
av vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket,
b) når utlendingen for mindre enn fem år
siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som
etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. Tilsvarende
gjelder ved ilagt særreaksjon som følge av straffbart
forhold som nevnt,
c) når utlendingen her i riket er ilagt
straff eller sikring for et forhold som kan føre til fengselsstraff
i mer enn tre måneder, eller flere ganger i løpet
av de siste tre år er ilagt fengselsstraff,
d) når hensynet til rikets
sikkerhet gjør det nødvendig.
Utvisning etter første ledd bokstav a,
b og c besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets
alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig
tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.
Utlending som har arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse, eller
nordisk borger som har hatt bopel i riket i mer enn tre måneder,
kan bare utvises dersom det straffbare forholdet kan føre
til fengselsstraff i mer enn ett år.
Utvisning er til hinder for senere innreise i riket. Innreiseforbudet
kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men som
hovedregel ikke for kortere tidsrom enn to år.
Etter søknad kan den som er utvist få adgang til
riket, men som regel ikke før to år
er gått fra utreisen.
§ 30 annet ledd skal lyde:
Utlending som fyller kravene til å få bosettingstillatelse,
kan bare bortvises eller utvises
a) når
hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig,
jfr. § 27 første ledd bokstav i og § 29
første ledd bokstav d,
b) når utlendingen har sonet eller er ilagt straff
for forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff
i tre år eller mer eller som gjelder
overtredelse av straffelovens §§ 162 og 317 jfr § 162,
og dette er skjedd for mindre enn fem år
siden i utlandet eller for mindre enn ett år siden her
i riket. Tilsvarende gjelder ved ilagt særreaksjon
som følge av straffbare forhold som nevnt.
§ 31 første ledd første
punktum skal lyde:
Vedtak om bortvisning etter § 27 første
ledd bokstav a til h treffes av politimesteren
eller den politimesteren bemyndiger.
§ 37 skal lyde:
§ 37. Identifisering.
Ved innreise, og frem til antatt korrekt identitet
er registrert, har utlending plikt til å medvirke til å avklare
sin identitet i den grad myndighet som nevnt i § 5 tredje
ledd krever dette. Vedkommende myndighet kan også senere
pålegge utlending slik plikt dersom det er grunn til å anta
at den registrerte identiteten ikke er den riktige. Kongen gir nærmere
regler ved forskrift om hva utlendinger kan pålegges å gjøre
for å oppfylle plikten.
Dersom det ved ankomst til riket eller etter
innreise oppstår tvil om utlendings identitet,
kan det foretas beslag av reisedokument, billetter og
annet som kan bidra til å avklare identiteten.
Tilsvarende gjelder ved tvil om tidligere oppholdssted, når
dette har betydning for retten til opphold i riket.
Dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om
at utlending, i strid med pålegg som nevnt i første ledd,
tilbakeholder eller skjuler opplysninger om sin identitet eller,
i strid med pålegg som nevnt i § 44, tilbakeholder
eller skjuler opplysninger om tidligere oppholdssted, kan det foretas
undersøkelse av utlendingens person, bolig, rom eller annet
oppbevaringssted.
Det kan tas fotografi og fingeravtrykk av utlending som
a) ikke kan
dokumentere sin identitet eller det er grunn til å anta
at utlendingen oppgir falsk identitet,
b) søker asyl eller en tillatelse etter loven,
c) har fått avslag på søknad
om asyl eller en tillatelse eller loven, eller
d) er bortvist eller utvist eller som antas å oppholde seg
ulovlig i riket.
Fingeravtrykk tatt i medhold av fjerde ledd
kan registreres i et EDB-basert fingeravtrykkregister. Kongen kan
ved forskrift gi nærmere regler for føring og bruk
av registeret.
Dersom utlending nekter å oppgi sin identitet, eller
det er skjellig grunn til mistanke om at utlending oppgir
falsk identitet, kan utlendingen pålegges meldeplikt
eller bestemt oppholdssted. Dersom slikt pålegg ikke overholdes
eller anses åpenbart utilstrekkelig, kan utlendingen pågripes
og fengsles, jfr. § 37 d. Samlet fengslingstid
kan ikke overstige 12 uker, med mindre det foreligger særlige
grunner.
Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.
Nye §§ 37 a, b, c og d skal lyde:
§ 37 a. Kompetanse og fremgangsmåte
ved beslag i identifiseringshensikt.
Beslag etter § 37 annet ledd besluttes
av påtalemyndigheten. Beslutningen skal så vidt
mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med
beslaget og hva det skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest
mulig nedtegnes. Før beslaget iverksettes, skal beslutningen
leses opp eller forevises for utlendingen. Foreligger det ingen
skriftlig beslutning, skal det muntlig opplyses om hva saken gjelder og
formålet med beslaget.
Ved ankomst til riket, ved undersøkelse
etter § 37 tredje ledd eller i situasjoner hvor det er
fare ved opphold, kan beslag tas av polititjenestemann. Foreligger det
ingen skriftlig beslutning, skal det muntlig opplyses om hva saken
gjelder og formålet med beslaget. Beslaget skal straks
meldes til påtalemyndigheten. Når påtalemyndigheten
opprettholder beslaget, utferdiger den beslutning etter første
ledd.
Enhver som rammes av beslaget, kan straks eller senere
kreve brakt inn for retten spørsmålet om det skal
opprettholdes. Påtalemyndigheten sørger for at den
som rammes av beslaget, blir gjort kjent med denne retten. For øvrig
gjelder reglene i straffeprosessloven kap. 16, med unntak av § 210,
så langt de passer.
§ 37 b. Kompetanse og fremgangsmåte
ved undersøkelser i identifiseringshensikt.
Uten vedkommende utlendings skriftlige samtykke kan
undersøkelser som nevnt i § 37 tredje ledd bare foretas
etter beslutning av retten. Er det fare ved opphold, kan beslutningen
treffes av påtalemyndigheten. § 37 a første
ledd annet til femte punktum gjelder tilsvarende. Reglene i straffeprosessloven §§ 198
til 202 gjelder for øvrig så langt de passer.
§ 37 c. Kompetanse og fremgangsmåte
ved tiltak som nevnt i § 37 fjerde og sjette ledd.
Beslutning om at det skal tas fotografi eller
fingeravtrykk som nevnt i § 37 fjerde ledd, treffes av
polititjenestemann eller Utlendingsdirektoratet.
Pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted som
nevnt i § 37 sjette ledd besluttes av påtalemyndigheten.
Utlendingen kan straks eller senere kreve innbrakt for retten spørsmålet
om vilkårene for meldeplikt eller bestemt oppholdssted
foreligger, og om det er grunn til å opprettholde forføyninger
som er tatt. Straffeprosessloven §§ 174 første
ledd, 175 første ledd annet punktum, 184 og 187 a gjelder
tilsvarende så langt de passer.
Pågripelse som nevnt i § 37
sjette ledd besluttes av påtalemyndigheten. § 37
a første ledd annet til femte punktum gjelder tilsvarende.
Vil påtalemyndigheten beholde den pågrepne, må den
snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen
fremstille den pågrepne for forhørsretten med
begjæring om fengsling. Når det er fare ved opphold,
kan polititjenestemann foreta pågripelse uten beslutning
av retten eller av påtalemyndigheten. Straffeprosessloven §§ 174 flg.
gjelder tilsvarende så langt de passer.
§ 37 d. Utlendingsinternat.
Utlending som pågripes og fengsles i
medhold av § 37 sjette ledd eller § 41 femte ledd,
skal som hovedregel anbringes i utlendingsinternat.
Utlendingsinternatet er ikke underlagt fengselsvesenet,
jfr. fengselsloven § 9 første ledd, men administreres
av politiet.
Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.
§ 38 skal lyde:
§ 38. Instruksjonsmyndighet og overprøving
av vedtak.
Departementet kan instruere om lovtolking og skjønnsutøvelse
når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske
hensyn, og om avgjørelsen av enkeltsak som innbefatter
slike hensyn. For øvrig kan departementet verken instruere
om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen
av enkeltsaker.
Departementet kan instruere om prioritering av saker.
Vedtak truffet av politiet eller utenriksstasjon kan påklages
til Utlendingsdirektoratet. For øvrig kan vedtak påklages
til Utlendingsnemnda.
Ny § 38 a skal lyde:
§ 38 a. Utlendingsnemnda.
Utlendingsnemnda avgjør som et uavhengig
organ de klagesaker som er lagt til den i § 38 tredje ledd.
Utlendingsnemnda ledes av en direktør.
Nemnda skal videre ha nemndledere i heltids- eller deltidsstilling.
Direktøren og nemndlederne må fylle kravene til dommere
og beskikkes på åremål av Kongen i statsråd. Åremålsperioden
er seks år for direktøren og fire år
for nemndlederne. Gjenoppnevning kan foretas for én periode.
Nemnda skal ha nemndmedlemmer oppnevnt av Kongen
i statsråd etter forslag fra Justisdepartementet, Utenriksdepartementet,
Den Norske Advokatforening/Norges Juristforbund
og humanitære organisasjoner. De oppnevnes for fire år.
Gjenoppnevning kan foretas en gang. Vervet er frivillig. Suppleringer
i løpet av perioden foretas av departementet etter forslag fra
de samme instansene. Departementet kan løse et nemndmedlem
fra vervet dersom medlemmet ikke har overholdt sin taushetsplikt,
grovt har krenket andre plikter som følger av vervet eller
selv ber om det. Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.
Nemnda skal ha et koordineringsutvalg med en leder
og fire medlemmer, ett fra hver medlemsgruppe, jfr tredje ledd.
De oppnevnes av departementet for fire år, fortrinnsvis
blant dem som har erfaring med nemndarbeidet. Utvalget behandler
spørsmål om alminnelige retningslinjer for nemndas
arbeid m.v.
Nemndas møter foregår for lukkede
dører. Enhver som deltar ved behandlingen av sak for nemnda,
har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13
til 13 e. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121.
Ved søksmål mot staten om lovmessigheten
av Utlendingsnemndas vedtak etter loven her eller om erstatning
som følge av slike vedtak, opptrer staten ved Utlendingsnemnda.
Ny § 38 b skal lyde:
§ 38 b. Behandlingsformer m.v.
i Utlendingsnemnda.
I den enkelte sak deltar en leder og fire medlemmer,
ett fra hver medlemsgruppe, jfr. § 38 a tredje ledd, jfr.
likevel annet ledd i paragrafen her. Den enkelte nemnd kan behandle
flere saker.
Saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan
avgjøres av en leder alene. I slike saker kan nemnda også delegere
vedtaksmyndighet til sekretariatet. Saker som kan avgjøres
av en leder alene, er bl.a. klager der vilkårene for å omgjøre
Utlendingsdirektoratets vedtak åpenbart må anses å foreligge,
og klager som må anses grunnløse. Det samme gjelder
anmodning om omgjøring av vedtak truffet av Utlendingsnemnda
når det ikke er grunn til å anta at nemnda vil endre
vedtaket. På samme vilkår kan en leder under behandlingen
av slik anmodning beslutte at det ikke skal tas hensyn til opplysninger,
dokumenter eller andre bevismidler som kunne ha vært gitt
eller fremlagt under den tidligere behandlingen av saken.
Nemnda bestemmer selv behandlingsformen. Saker
som behandles etter første ledd, avgjøres ved
flertallsvedtak, men ved stemmelikhet gjelder det resultatet som
er gunstigst for klageren.
Klager som anmoder om det, kan gis adgang til å møte
personlig og uttale seg i sak som behandles etter første
ledd. I asylsaker skal slik adgang som hovedregel gis. Klagerens
advokat eller en annen representant for klageren kan møte
sammen med klageren. Også andre kan gis adgang til å møte
og avgi uttalelse.
Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse,
vedtak og klage gjelder ikke for beslutninger om behandlingsform
og personlig fremmøte.
Kongen kan gi regler om nemndas arbeidsform og om
den nærmere behandlingen av sakene.
§ 39 annet ledd annet punktum utgår.
§ 41 skal lyde:
§ 41. Fremgangsmåten ved iverksetting
av vedtak.
Vedtak som innebærer at utlending må forlate
riket, iverksettes ved at utlendingen pålegges å reise med
en gang eller innen en fastsatt frist. Dersom pålegget
ikke blir fulgt eller det er overveiende sannsynlig at det ikke
vil føre til at utlendingen forlater riket, kan politiet
føre utlendingen ut. Når særlige grunner taler
for det, kan utlendingen bli ført til et annet land enn
det vedkommende kom fra. Beslutninger som gjelder iverksetting regnes
ikke som enkeltvedtak, jfr. forvaltningsloven § 2 første
ledd bokstav b.
Utlending som omfattes av første ledd
og ikke har gyldig reisedokument, har plikt til å skaffe
seg dette.
For å sikre at et vedtak som nevnt i første
ledd skal kunne iverksettes, kan utlendingen pålegges:
Pålegg som nevnt i tredje ledd kan
bare gis når det er særlig grunn til å frykte
at utlendingen vil unndra seg iverksetting. Ved denne vurderingen
kan også generelle erfaringer med unndragelse tillegges
vekt. Reglene i § 37 c annet ledd gjelder tilsvarende. Pålegget
gjelder ikke utover to uker med mindre utlendingen samtykker eller
det besluttes av forhørsretten ved kjennelse.
Når det er nødvendig for å sikre iverksetting, kan utlendingen
pågripes og fengsles etter reglene i § 37
c tredje ledd, jfr. § 37 d. Tilsvarende gjelder når
utlending ikke gjør det som er nødvendig for å oppfylle plikten
etter annet ledd og formålet er å fremstille utlendingen
for aktuelle lands utenriksstasjon for å få utstedt
reisedokument.
Fengsling kan besluttes for høyst to uker. Fristen kan
bare forlenges dersom utlendingen ikke frivillig forlater riket
og det er overveiende sannsynlig at utlendingen ellers vil unndra
seg gjennomføring av vedtak som nevnt i første
ledd. I slike tilfeller kan fristen forlenges for høyst
to uker, men ikke mer enn to ganger.
Pågripelse og fengsling foretas ikke dersom det
i betraktning av sakens art og omstendighetene for øvrig
ville være et uforholdsmessig inngrep, eller retten finner
at den i stedet kan pålegge meldeplikt, passbeslag eller
bestemt oppholdssted.
Tvangsmidler som nevnt i tredje og femte ledd kan
anvendes når vedtak som innebærer at utlending må forlate
riket er fattet, og når det verserer sak som kan føre
til slikt vedtak.
Når Utlendingsnemnda har truffet et vedtak
som innebærer at utlending må forlate riket, kan
den instruere politiet om å utsette iverksettingen. Utlendingsdirektoratet
kan instruere politiet om å utsette iverksettingen dersom
slikt endelig vedtak er truffet av direktoratet.
Utlendingsnemnda kan instruere Utlendingsdirektoratet
om å utsette iverksettingen av et vedtak truffet av direktoratet
på nemndas sakområde, når vedtaket innebærer
at utlending må forlate riket.
§ 42 første ledd første
og annet punktum skal lyde:
Retten skal oppnevne prosessfullmektig når den prøver
spørsmålet om fengsling etter § 37 sjette ledd annet
punktum eller § 41 femte ledd. Det samme
gjelder når retten prøver spørsmålet
om pålegg etter § 41 tredje og fjerde ledd,
med mindre det ville medføre særlig ulempe eller
tidsspille, eller retten finner det ubetenkelig å unnlate å oppnevne
prosessfullmektig.
§ 42 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel ikke i utvisningssaker i henhold
til § 29 første ledd bokstav b og
c, § 30 annet ledd bokstav b
og § 58 annet ledd når
det foreligger forhold som nevnt i annet punktum, eller
når utlending som har søkt asyl, klager over bare å ha
fått tillatelse etter § 8 annet
ledd.
§ 44 annet ledd skal lyde:
I forbindelse med forberedelse av sak etter loven kan den
utlending saken gjelder, pålegges å møte
personlig og gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket.
§ 46 skal lyde:
§ 46. Ansvar for utgifter m.v.
Utlending som i medhold av loven føres ut av riket,
plikter å betale utgiftene ved sin egen utreise. Utlendingen
skal også betale utgifter til vakthold når dette
er nødvendig fordi utlendingen ikke vil forlate riket frivillig.
Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg og kan dessuten gi
grunnlag for bortvisning ved senere innreise, jfr. § 27
første ledd bokstav h. Politiet kan beslaglegge
billetter hos utlendingen til bruk ved utreise.
Er det stilt garanti for utgifter etter første
ledd, kan utgiftene kreves dekket av garantisten. Kravet er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Når utlending som er kommet med skip eller luftfartøy
blir bortvist etter §§ 27, 28 eller 57, plikter
fartøyets eier eller leier, og på dennes vegne
dets fører eller agent i riket, enten å ta utlendingen
om bord igjen, på annen måte bringe utlendingen
ut av riket, eller å dekke utgifter som måtte
bli påført det offentlige ved at utlendingen føres
ut. På samme måte foreligger plikt til å ta
om bord og dekke utgifter til eskorte av utlendingen ut av riket
når politiet finner dette nødvendig.
Dersom utgiftene ved at utlendingen føres ut av
riket ikke dekkes etter første, annet eller tredje ledd, dekkes
de av staten.
Har utlending som trenger tillatelse fra politiet etter § 26
for å gå i land i riket, gjort dette uten slik
tillatelse, gjelder det samme som etter tredje ledd.
Ansvaret omfatter da i alminnelighet også utgifter som måtte
bli påført det offentlige i inntil tre måneder
ved utlendingens opphold i riket.
§ 47 første ledd første
del av første punktum skal lyde:
Med bøter eller med fengsel inntil seks måneder eller
med begge deler straffes den som
§ 47 annet ledd første del av første
punktum skal lyde:
Med bøter eller med fengsel inntil to år
straffes den som
§ 47 tredje ledd skal lyde:
Med bøter eller med fengsel inntil fem år
straffes den som i vinnings hensikt driver organisert virksomhet
med sikte på å hjelpe utlendinger til ulovlig å reise inn
i riket eller til annen stat.
§ 50 første ledd første
punktum skal lyde:
Utlending som omfattes av EØS-avtalen, kan uten tillatelse
reise inn i riket og ta opphold eller arbeid her i inntil tre måneder,
eller inntil seks måneder dersom utlendingen
er arbeidssøkende.
§ 51 første ledd bokstav b og c
skal lyde:
b) skal drive
ervervsvirksomhet eller skal være yter eller mottaker av
tjenester i riket,
c) oppebærer tilstrekkelige faste
periodiske ytelser eller har tilstrekkelige egne midler,
og søkeren omfattes av en sykeforsikring som
dekker alle risikoer under oppholdet i Norge, eller
§ 54 første og annet ledd skal
lyde:
Første gangs oppholdstillatelse etter §§ 51,
52 og 53 gis i alminnelighet for fem år.
Når arbeidsforholdet har en varighet av fra tre måneder
til ett år, gis tillatelsen til utlending
som nevnt i § 51 første ledd bokstav a tilsvarende
varighet.
§ 54 fjerde og femte ledd skal lyde:
Første gangs tillatelse til utlending som nevnt
i § 51 første ledd bokstav c kan gis en varighet
på to år. Kongen kan gi nærmere
regler ved forskrift.
Tillatelse til utlending som nevnt i § 51 første
ledd bokstav d gis for et tidsrom tilsvarende utdanningens varighet,
likevel ikke ut over ett år.
§ 55 første ledd annet punktum
skal lyde:
Fornyet oppholdstillatelse gis i alminnelighet for fem år,
med mindre formålet med arbeidet eller oppholdet eller
andre grunner tilsier en kortere varighet.
§ 56 annet ledd skal lyde:
Oppholdstillatelse gitt første gang etter § 51
første ledd bokstav a til c kan tilbakekalles
dersom utlendingen har oppholdt seg utenfor riket sammenhengende
i mer enn seks måneder, såfremt
fraværet ikke skyldes verneplikt.
§ 57 første ledd første
del av første punktum og bokstav c skal lyde:
Ved innreise eller innen sju dager etter
innreise i riket kan det treffes vedtak om å bortvise
utlending som omfattes av EØS-avtalen,
...
§ 57 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Sjudagersfristen anses overholdt dersom
sak om bortvisning er reist innen sju dager.
§ 57 tredje ledd første punktum
skal lyde:
Dersom sak om bortvisning etter første ledd ikke er
reist innen sju dager, kan utlending som omfattes
av EØS-avtalen og som ikke har oppholdstillatelse, bortvises
etter vedtak av Utlendingsdirektoratet etter reglene i første
ledd bokstav b, c eller d.
§ 58 skal lyde:
§ 58. Utvisning.
Utlending som omfattes av EØS-avtalen,
kan utvises når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet
tilsier det.
Utvisning etter første ledd kan skje
når det hos utlendingen foreligger, eller må antas å foreligge,
personlige forhold som innebærer en aktuell og tilstrekkelig
alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Er utlendingen
ilagt straff eller særreaksjon, kan utvisning på dette
grunnlaget som hovedregel bare skje dersom det foreligger forhold
som kan tilsi at utlendingen vil begå ny straffbar handling.
Utlending som omfattes av EØS-avtalen,
kan også utvises når utlendingen ikke fyller vilkårene
for opphold etter §§ 51 til 53.
Utvisning besluttes ikke dersom det i betraktning av
forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være
et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste
familiemedlemmene.
Utvisning er til hinder for senere innreise i
riket. Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men
som hovedregel ikke for kortere tidsrom enn to år. Innreiseforbudet
kan etter søknad oppheves dersom nye omstendigheter tilsier
det.
Vedtak om utvisning treffes av Utlendingsdirektoratet,
som også avgjør søknad om adgang til
riket fra utlending som er utvist.
Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.
II.
I lov av 12. desember 1958 nr. 7 om fengselsvesenet
skal § 9 første ledd lyde:
I fengsel innsettes personer som skal utholde straff av
fengsel, hefte eller militær arrest, og personer som er
pågrepet eller fengslet siktet for en straffbar handling,
eller som av andre grunner skal holdes i fengslig forvaring, jfr.
dog § 10 første og siste ledd og § 12
annet punktum. Loven her gjelder ikke ved innsettelse i
utlendingsinternat etter utlendingsloven § 37 sjette ledd
eller § 41 femte ledd.
III.
I lov av 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven
m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner)
del I skal nr. 10 lyde:
10. I utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 gjøres
følgende endringer:
§ 29 første ledd bokstav c skal
lyde:
når utlendingen her i riket er ilagt
straff eller overføring til tvungent psykisk helsevern
etter straffeloven § 39 for et forhold som kan føre
til fengselsstraff i mer enn tre måneder eller flere ganger
i løpet av de siste tre år er ilagt fengselsstraff,
§ 30 annet ledd bokstav b nytt annet punktum
skal lyde:
Tilsvarende gjelder ved ilagt særreaksjon
eller overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39
som følge av straffbare forhold som nevnt.
§ 58 annet ledd annet punktum skal lyde:
Er utlendingen ilagt straff, særreaksjon
eller overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39,
kan utvisning på dette grunnlaget som hovedregel bare skje
dersom det foreligger forhold som kan tilsi at utlendingen vil begå ny
straffbar handling.
IV.
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme
at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig
tid. Endringene i III trer ikke i kraft før lov av 17.
januar 1997 nr. 11 settes i kraft.
Oslo, i justiskomiteen, den 18. februar 1999.
Kristin Krohn Devold, |
Ane Sofie Tømmerås, |
Jan Simonsen, |
leder. |
ordfører. |
sekretær. |