Ved stortingsvalg har kun norske statsborgere stemmerett. Valgloven § 3
gir også personer som ikke er norske statsborgere, stemmerett
ved kommunestyrevalg og ved fylkestingsvalg når de har
stått innført i norsk folkeregister som bosatt
i riket de tre siste årene før valgdagen.
I Danmark, Sverige og Finland er det innført stemmerett
ved lokalvalg for borgere fra de øvrige nordiske landene
fra «innvandringstidspunktet».
Departementet mener derfor at Norge bør tilpasse seg
de øvrige nordiske lands valgordninger på dette området
slik at borgere fra andre nordiske land får stemmerett
i Norge på samme vilkår som norske borgere får
stemmerett i andre nordiske land.
Det foreslås at valgloven endres slik at nordiske borgere
som innvandrer til Norge får stemmerett ved kommunestyrevalg
og fylkestingsvalg med en gang de blir innført i norsk
folkeregister som bosatt i riket.
De som har stemmerett i en kommune/et fylke blir etter
valgloven § 12 også valgbare i den kommunen/det
fylket til kommunestyrevalget/fylkestingsvalget dersom
de er bosatt der på valgdagen og ikke er fritatt eller
utelukket fra valget. De høringsinstansene som uttaler
seg til dette forslaget, gir også sin tilslutning.
I forbindelse med vedtakelsen av kommuneloven i 1992 ble det
foretatt en endring i valgloven § 14 annet ledd. Retten
til å kreve seg fritatt fra å stå på liste til
valg på fylkesting og kommunestyre for «den som ikke
uten uforholdsmessig vanskelighet vil kunne skjøtte sine
plikter i dette vervet når fylkesvalgstyret (valgstyret)
innvilger søknad om fritak», ble opphevet. I proposisjonen
blir lovendringen begrunnet med at det ikke er behov for denne fritaksregelen
fordi kommuneloven ble foreslått å gi kommunestyret/fylkestinget
rett til å gi fritak i perioden. Samtidig ble grunnlaget
for å kunne gi fritak utvidet til også å omfatte
den som ikke uten uforholdsmessig belastning kan skjøtte
sine plikter i vervet. Det ble antatt at det er tilstrekkelig å regulere
fritaksretten i kommuneloven. Etter gjeldende kommunelov § 15
nr. 2 kan kommunestyret/fylkestinget i perioden innvilge
fritak til «den som ikke uten uforholdsmessig vanskelighet
eller belastning kan skjøtte sine plikter i vervet».
Følgen av lovendringen var at ved valget i 1995 hadde
ikke lenger valgstyret/fylkesvalgstyret adgang til å innvilge
søknad om fritak fra å stå på liste
fra personer som ikke uten uforholdsmessig vanskelighet ville kunne
skjøtte sine plikter i vervet som medlem av kommunestyret
eller fylkestinget.
Etter departementets mening viser erfaringene at det i enkeltstående
tilfeller er behov for at valgstyret kan frita for valg til kommunestyret
og fylkestinget etter en konkret, skjønnsmessig vurdering
av om en listekandidat ikke uten uforholdsmessig vanskelighet eller
belastning vil kunne skjøtte sine plikter i det aktuelle
vervet. Det er ikke alltid tilstrekkelig at det kan gis fritak etter
konstitueringen.
Så godt som alle høringsinstansene som uttaler seg
til forslaget ønsker en harmonisering av fritaksreglene
i kommuneloven og valgloven og mener at valgstyret bør
ha adgang til å gi fritak på disse vilkårene.
Det foreslås derfor å harmonisere fritaksbestemmelsene
i valgloven og kommuneloven § 15 nr. 2 og gjeninnføre
en bestemmelse om at valgstyret/fylkesvalgstyret har adgang
til, etter søknad, å gi rett til fritak fra å stå på liste.
Det ligger ikke noen utvidelse av adgangen til å få fritak
fra ombudsplikten i dette forslaget. Valgstyret må legge
til grunn den samme avveiingen av om ombudsplikten blir uforholdsmessig tyngende
i forhold til den vanskelighet eller belastning kandidaten vil måtte
tåle, som kommuneloven krever at kommunestyret/fylkestinget
gjør i perioden. Forskjellen fra gjeldende rett ligger
i på hvilket tidspunkt avveiningen av om det må gis
fritak kan foretas.
Etter valgloven § 5 må norske borgere som har bodd
i utlandet i mer enn ti år, søke om gjeninnføring i
manntallet i den kommunen de flyttet ut fra dersom de ønsker å stemme
ved valget.
I Innst. S. nr. 1 (1997-98) ber komiteen departementet overveie
om loven bør endres på dette punktet og henviser
til en tidligere merknad om samme spørsmål i Innst.
S. nr. 61 (1994-95) der det anføres at både prinsipielle
og praktiske grunner kan tale for at norske borgere som noen gang
har vært innført i norsk folkeregister, kan utøve
stemmerett ved norske valg uten hensyn til hvor lenge de har vært
bosatt i utlandet og uten at de trenger å søke
om å bli manntallsført.
Departementet er ikke uenig i dette synspunktet, men ser en del
betenkeligheter knyttet til en slik endring. Departementet har derfor
vært i sterk tvil om hvorvidt det ville være riktig å fjerne
eller forlenge søknadsfristen for norske borgere som har
utvandret etter 1964.
Mange av disse velgerne er ikke klar over at de må søke
om innføring i manntallet på nytt ved hvert valg. Problemet
er størst ved stortingsvalg fordi det er flere som er interessert
i å stemme ved dette valget når de har bodd lenge
utenriks.
Departementet har kommet til at det vil være rimelig å foreslå at
valgloven endres slik at forholdene legges til rette for at flest
mulig velgere føres automatisk inn i manntallet, selv om
dette fører til at manntallet blir mindre korrekt. I tillegg
foreslås det at søknadsfristen for de som av tekniske
grunner fortsatt må søke om innføring,
settes nærmere valgdagen.
Departementet foreslår at de som flytter tilbake til Norge
etter 31. mars i valgåret, kan føres inn i manntallet
i innflyttingskommunen dersom valgstyret får melding om
innflyttingen to uker før valgdagen (i stedet for dagen
før kjennelsesmøtet slik gjeldende regel er).
Det foreslås imidlertid ikke at velgere, som har bodd
utenriks siden 1965 eller senere og som det foreslås skal
bli automatisk innført, skal kunne føres inn i den
kommunen de flytter til selv om de innvandrer til en annen kommune
enn den de utvandret fra, til tross for at tilsvarende rettferdighetsbetraktninger
kunne anføres for denne gruppen.
Det foreslås at valglovens krav om at norske borgere
som har bodd i utlandet i mer enn ti år, må søke om
gjeninnføring i manntallet, oppheves for de som har utvandret
etter 1964. Disse føres automatisk inn i manntallet i den
kommunen de flyttet ut fra. Det foreslås videre at valgloven
endres slik at norske borgere som utvandret før 1965, på nærmere
vilkår kan føres inn i manntallet i den kommunene
de flyttet ut fra.
Det følger av valgloven § 30 annet ledd at «velgeren
må medbringe valgkort for å kunne forhåndsstemme
innenriks». Videre står det i § 47 syvende
ledd at «dersom valgkortet ikke ligger ved en forhåndsstemmegivning
som er avgitt innenriks, skal stemmegivningen forkastes».
Velgere som av en eller annen grunn ikke mottar valgkortet eller
mister det, vil ikke kunne forhåndsstemme dersom det ikke
er adgang til å få et nytt valgkort. Av denne
grunn påla departementet, ved valget i 1997, kommunene å utstede
nytt valgkort til velgere som ba om det, jf. § 9 a annet
ledd.
Valgstyrets vurdering i forbindelse med godkjenningen av forhåndsstemmegivninger
vil forenkles dersom forståelsen av valgkort begrenses
til de ordinære valgkortene som er sendt velgerne direkte
og de duplikatvalgkortene som utstedes av kommunene eller statens
postselskap. Det vil si valgkort utstedt i samsvar med § 9
a. Noen av kommunene ga uttrykk for at det bør lovfestes
hva som menes med valgkort. Det er nødvendig for å ha
et grunnlag for å vurdere hvilke stemmegivninger som må vrakes
etter § 47 sjuende ledd.
Det foreslås at det vedtas en henvisning til § 9
a i § 47 sjuende ledd.
I og med at gjennomføringen av poststemmegivningen i
1997 gikk bra, og det er lagt et godt grunnlag for videre samarbeid
mellom statens postselskap og kommunene, mener departementet at
forholdene ligger til rette for at statens postselskap kan overta
flere oppgaver i forbindelse med forhåndsstemmegivningen,
herunder oppgaver i forbindelse med ambulerende stemmegivning og
institusjonsstemmegivningen.
At kommunene og statens postselskap deler oppgaver som vedrører
forhåndsstemmegivningen, er i prinsippet en uheldig løsning
fordi det kan føre til uklarhet når det gjelder
ansvaret for valgavviklingen. På bakgrunn av erfaringsinnhentingen
har departementet derfor foretatt en vurdering av om noen av de oppgavene
som fremdeles er pålagt kommunene, kan legges til statens
postselskap i stedet.
Før innføringen av poststemmegivning var det bare
adgang til å forhåndsstemme i hjemmet for velgere
som var så syke eller uføre at de ikke kunne møte opp
i valglokalet eller hos en forhåndsstemmemottaker. Disse
velgerne måtte etter valgloven § 36 søke om
at det skulle komme en ambulerende stemmemottaker hjem til dem og
ta imot stemmen der. Denne formen for stemmegivning var et unntak
fra hovedregelen om at stemmen skulle mottas av en offentlig tjenestemann
på et offentlig sted.
Etter innføringen av poststemmegivning kan alle stemme
hjemme hvis de bor i et distrikt der det er landposttjeneste. Der
det ikke er landpostrute, kan bare de som er syke og uføre
stemme hjemme, og kun etter søknad til kommunen etter § 36.
I og med innføringen av poststemmegivning er forhåndsstemmegivning
utenom offentlig sted blitt en av to normalordninger for mottak
av forhåndsstemmer.
For å kunne kontrollere at ikke andre enn de som har
lovbestemt rett til det, stemmer hjemme, har valgloven i § 36
nr. 11 bestemmelser om at både søknad og dokumentasjon
skal sjekkes før en forhåndsstemme mottatt av
ambulerende stemmemottaker kan godkjennes. Dette forutsetter at
disse forhåndsstemmene holdes adskilt fra de øvrige.
Så lenge ordningen med ambulerende stemmemottak var et
særskilt unntak, var denne kontroll- og forkastelsesregelen
vel begrunnet. Etter at det å avgi stemme hjemme til landpostbudet
er blitt en normalordning, er det ikke lenger grunn til å ha
strengere godkjenningsregler for stemmegivninger avgitt til ambulerende
stemmemottaker.
Det foreslås at kontrollbestemmelsen i § 36
nr. 11 oppheves og at bestemmelsen i § 34 nr. 4 andre avsnitt siste
setning om fremleggelse av dokumentasjon ved kontrollen også oppheves.
Velgere som er så syke eller uføre at de ikke
kan møte opp i valglokalet på valgdagen eller
på postkontoret for å forhåndsstemme,
kan etter valgloven § 36 søke kommunen om å få stemme
der de oppholder seg til en ambulerende stemmemottaker. Dersom kommunen
innvilger søknaden, får statens postselskap beskjed
om innvilgelsen og sender deretter en ambulerende stemmemottaker
hjem til velgeren for å ta imot stemmen.
I og med at det å avgi stemme til landpostbud er blitt
det normale i mange distrikter, vil også landpostbudet
motta stemmer fra syke og uføre som må stemme
hjemme. Statens postselskap har overtatt alt ansvaret for ambulerende
mottak og kravet til dokumentasjon av faktisk sykdom/uførhet
er fjernet for store deler av landet. Det er liten grunn til at
oppgaven med å innvilge adgangen til å stemme
hjemme skal ligge igjen i kommunen noen steder i landet.
Det foreslås at valgloven § 36 endres slik
at søknad om å få avgi forhåndsstemme
til ambulerende stemmemottaker kan sendes postkontoret innen tirsdag
før valgdagen og at søknaden avgjøres
av statens postselskap. I og med at begrunnelsen for å begrense adgangen
til å stemme hjemme er av økonomisk karakter,
er det ikke behov for å stille store formelle krav til
søknadsprosessen. Det foreslås derfor at § 36
forenkles noe.
Etter valgloven § 33 tredje ledd er det kommunene som
treffer beslutning om på hvilke institusjoner det skal
være forhåndsstemmegivning og hvilke dager og
tidspunkt den skal avvikles. Dessuten skal kommunene kunngjøre
tid og sted for institusjonsstemmegivningen ved annonser i avisene
og ved oppslag på institusjonene. For øvrig er
det statens postselskap som planlegger og gjennomfører
stemmemottaket på institusjonene. Statens postselskap skal
samarbeide direkte med den enkelte institusjonens ledelse om gjennomføringen
på den enkelte institusjon.
Statens postselskap og kommunene deler altså oppgaven
og ansvaret med avviklingen av institusjonsstemmegivningen. Denne
ansvarsdelingen viste seg ved valget i 1997 å skape problemer
for avviklingen av institusjonsstemmegivningen. Den forutsetter både
et nært samarbeid mellom statens postselskap og kommunen
og mellom institusjonenes ledelse og statens postselskap. Institusjonsledelsen
måtte i 1997 forholde seg til to samarbeidspartnere i stedet
for én. Både postkontorene og kommunene har påpekt
at ansvarsdelingen er uklar. Departementet har derfor vurdert om
noen av de oppgavene som kommunene har, kan overføres til
statens postselskap.
Etter valgloven § 33 tredje ledd har kommunene også ansvaret
for å bestemme på hvilke institusjoner statens
postselskap skal motta forhåndsstemmer. Beslutningen skal
treffes i samråd med statens postselskap.
I forbindelse med høringen av poststemmereformen hadde
mange kommuner et sterkt ønske om at kommunene skulle beholde
ansvaret for institusjonsstemmegivningen. Etter departementets vurdering
er det ikke hensiktsmessig med en fortsatt ansvarsdeling mellom
statens postselskap og kommunene. Betenkelighetene med å overlate
til statens postselskap å treffe beslutning om sted for
institusjonsstemmegivningen skulle derfor ikke være så store
dersom kommunen sikres innflytelse og kontroll med at statens postselskap
ikke utelater institusjoner der kommunen mener at det bør
være adgang til å avgi forhåndsstemme.
Slik innflytelse og kontroll kan sikres ved at kommunene foreslår
på hvilke institusjoner statens postselskap skal motta
forhåndsstemmer. Dersom statens postselskaps beslutning
om på hvilke institusjoner det skal mottas, eller ikke
mottas, forhåndsstemmer er sterkt i strid med kommunenes
vurdering, har valgstyret mulighet for å ta saken opp med
departementet som kan overprøve statens postselskaps beslutning.
Dersom statens postselskap pålegges å treffe
denne beslutningen, forutsetter departementet at det vil bli gitt
instrukser fra statens postselskap sentralt om på hvilke
typer institusjoner det skal avvikles stemmemottak og at denne instruksen
vil tilsvare den anbefalingen departementet gav kommunene ved valget
i 1997, jf. rundskriv H-9/97.
Det foreslås at § 33 endres slik at kommunen
pålegges å fremme et forslag for statens postselskap, innen
1. juni i valgåret, om på hvilke institusjoner
i kommunen statens postselskap skal motta forhåndsstemmer.
Det foreslås at statens postselskap pålegges ansvaret
for, innen 1. august i valgåret, å bestemme når
det skal mottas forhåndsstemmer og på hvilke institusjoner
og innen samme frist å orientere kommunen om beslutningen.
Ved vedtakelsen av poststemmereformen ble det uttrykkelig fastsatt
i valgloven § 32 at poststemmegivningen skal foregå på postkontor
og hos landpostbud. I tillegg kan valgstyret etter § 33
tredje ledd bestemme på hvilke institusjoner statens postselskap
skal motta stemmer. At stemmer kan mottas på institusjoner
som gir pleie, opphold eller behandling til syke og uføre, fremgår
forutsetningsvis av § 33 annet ledd. For at det ikke skulle
oppstå tvil om hvorvidt stemmer mottatt i fengsler, militærleire,
universiteter o.l. var lovlig mottatt, og dermed om de kunne godkjennes,
benyttet departementet i forbindelse med gjennomføringen
av stortingsvalget i 1997 hjemmelen i endringsloven av 10. januar
1997 II til å beslutte at det var adgang til å motta
stemmer på disse stedene også.
I fengsler bør det mottas forhåndsstemmer.
På læresteder og i militærleire mener
departementet at det ikke er behov for å motta forhåndsstemmer
fordi disse institusjonene ligger i rimelig avstand av postkontor.
I forbindelse med gjennomføringen av stortingsvalget i 1997
bestemte departementet derfor at valgstyret bare kunne vedta forhåndsstemmegivning
i militærleire, på læresteder m.m. etter
godkjenning av departementet. Det ble ikke godkjent noen slike vedtak.
I forbindelse med evalueringen kom det fram at det allikevel var mottatt
poststemmer i fire militærleire. I og med at det har vært
praksis å motta stemmer i en del militærleire, kan
noen kommuner ha truffet vedtak uten å være oppmerksom
på at adgangen var falt bort. Statens postselskap kan komme
til å gjøre samme feil. For å sikre at
ingen stemmer blir forkastet, bør loven ikke være
til hinder for mottak av forhåndsstemmer på slike
institusjoner.
Dersom det pålegges statens postselskap å beslutte
på hvilke institusjoner det skal mottas forhåndsstemmer,
vil departementet imidlertid ikke gi tillatelse til at det mottas
forhåndsstemmer på læresteder og i militærleire
annet enn i helt spesielle tilfeller, og etter at departementets
uttrykkelige samtykke er innhentet.
Det foreslås en tilføyelse i § 33
annet ledd slik at det fremgår at det ikke er ulovlig å motta
stemmer på de institusjonene statens postselskap bestemmer.
Kommunene har ansvaret for å fastsette tid, det vil si
dato og klokkeslett, for stemmemottaket på institusjonene.
Beslutningen skal etter § 33 tredje ledd, treffes i samråd
med statens postselskap. Postkontorene har ikke minst opplevd ansvarsdelingen
med kommunene som uklar i forhold til denne beslutningen.
Det foreslås at § 33 endres slik at statens
postselskap pålegges ansvaret for å bestemme dato
og klokkeslett for stemmemottaket på den enkelte institusjon i
samarbeid med institusjonens ledelse.
Kommunene skal etter valgloven § 33 tredje ledd foreta
ekstern kunngjøring av tid og sted for institusjonsstemmegivningen.
Det foreslås at § 33 endres slik at påbudet
om at kommunene skal foreta kunngjøring av tid og sted
for institusjonsstemmegivning oppheves. Kommunene kan, om de ønsker
det, foreta kunngjøring på frivillig grunnlag.
På de institusjonene der det mottas forhåndsstemmer,
skal det etter valgloven § 33 tredje ledd, settes opp oppslag
på forhånd med orientering om forhåndsstemmegivningen.
Det foreslås at § 33 endres slik at statens
postselskap overtar ansvaret for å kunngjøre stemmemottaket
ved oppslag på institusjonen i god tid før stemmemottaket.
Det følger av valgloven § 46 åttende
ledd og § 48 tredje ledd at før opptellingen av
forhåndsstemmer begynner, skal valgstyret legge til side
minst en tiendedel, minimum 75, av de innkomne forhåndsstemmegivningene.
Hensikten med denne rutinen er å skape tillit til at alle
avgitte forhåndsstemmer forblir hemmelige under valgoppgjøret.
De forhåndsstemmene som kommer inn mandag og tirsdag, skal
blandes med de som er lagt til side og dermed forbli uidentifiserte.
Det fremgår av Ot.prp. nr. 60 (1996-97) at departementet
vil ta initiativ til å vurdere endringene i opptellingsrutinene
med tanke på senere valg. Det fremgår av evalueringen
av valget i 1997 at rutinen med å legge forhåndsstemmer
til side har komplisert og forsinket valgoppgjøret.
Departementet har kommet til at det mest hensiktsmessige er at
valgloven overlater til kommunene selv å vurdere hvor mange
forhåndsstemmer det er behov for å legge til side
i deres kommune før de resterende forhåndsstemmegivningene
kan telles opp. Vurderingen må foretas på bakgrunn
av hvordan de organiserer arbeidet med valgoppgjøret, men
antakelig vil det være nødvendig å legge
til side rundt 20 forhåndsstemmegivninger i de fleste kommuner.
Alle høringsinstansene, unntatt én kommune,
mener at kommunene selv bør fastsette hvor mange forhåndsstemmer
som skal legges til side.
Det foreslås at valgstyrene selv får ansvaret
for å legge til side det antall forhåndsstemmegivninger
som er nødvendig for å ivareta hensynet til hemmelig
valg i vedkommende kommune.
Antallet stemmer som avgis, varierer naturlig nok sterkt avhengig
av kommunenes innbyggertall. Dette medfører at det er stor
forskjell på hvordan kommunene organiserer arbeidet med
valgoppgjøret. Det er behov for både maskinlesbare
og vanlige stemmesedler ved valgene.
Valgloven § 44 regulerer relativt detaljert hvordan velgerne
skal gå fram dersom de ønsker å rette
på stemmeseddelen. Valglovens regler om hvordan retting
på stemmesedlene skal foretas, skaper problemer for de
kommunene som ønsker å benytte optiske lesere
til å registrere rettingene.
Etter departementets syn, kan standardisering av fremgangsmåten
for retting generelt føre til riktigere og raskere valgoppgjør.
Prinsippet for lesing av velgerens rettinger er, og må fortsatt
være, at valgstyret forsøker å forstå hva
velgeren har ment å gi uttrykk for. Etter all sannsynlighet
vil det være større sjanse for at valgstyret forstår
velgeren riktig hvis reglene for hvordan velgeren kan foreta (uttrykke)
rettingen, er enkle. Utformingen av retteveiledningen på stemmeseddelen
vil også bli enklere.
Endring av gjeldende retteregler kan gjøres på to måter.
Enten slik at alle stemmesedlene blir like og skal rettes på samme
måten og slik at metoden også tilpasses optisk
lesing. Eller valgloven kan overlate til kommunen/fylkeskommunen å lage
stemmesedlene slik de ønsker, men kreve at det trykkes
en veiledning på selve stemmeseddelen som forklarer hvordan
rettingen skal foretas.
Høringsinstansene gir tilslutning til forslaget om standardisering
av rettemåte og stemmesedlene. De høringsinstansene
som har merknader til forslaget, gir uttrykk for at man bør
ta skrittet fullt ut og fastsette en forenklet, standardisert rettemåte
som den eneste måten å rette på. Uttalelsene
begrunnes med at det bør være like retteregler
for alle velgere. Det påpekes også at like retteregler
og sentralt fastsatte regler medfører at man unngår
usikkerhet om gjeldende rett. Det vil også forenkle lovteksten
og gjøre det lettere å nå fram med informasjon
og opplæring.
Departementet har også kommet til at ensartede retteregler
for hele landet vil være enklere å praktisere og
lettere å formidle til velgerne og at det vil være
en lovteknisk fordel. Når reglene om fremgangsmåten for
retting på stemmeseddelen endres, er det spesielt viktig
at alle stemmesedlene inneholder en veiledning om fremgangsmåten.
Det foreslås at valgloven endres slik at det kun blir adgang
til å foreta retting på én måte,
at det fastsettes i forskrifter hvorledes stemmesedlene skal utformes og
at kommunene/fylkeskommunene pålegges å trykke
en veiledning på stemmesedlene som angir hvordan forskriftsmessig
retting på stemmeseddelen kan foretas og om konsekvensene
av ikke å følge veiledningen.
Etter valgloven §§ 34 nr. 4, 47 niende ledd
og 48 første ledd skal alle forhåndsstemmene påføres
nummer. I løpet av prosessen med å godkjenne og
telle opp forhåndsstemmene skal hver enkelt stemmegivnings
omslagskonvolutt, valgkort, stemmeseddelkonvolutt og stemmeseddel/stemmesedler
påføres ett og samme nummer.
De kommunene som ønsker det, kan foreta nummereringen
i én operasjon. Det vil si at stemmegivningen nummereres
gjennomgående før stemmeseddelkonvolutt og valgkort
tas ut av omslagskonvolutten. Det brukes en spesiell maskin, som
prikker ut nummeret i form av små hull.
Hensikten med nummereringen er at man skal kunne finne igjen
stemmeseddelen dersom kontrollen av valget viser at forhåndsstemmegivningen
ved en feil er godkjent, mens den skulle vært vraket.
Nummereringsrutinen medfører at forhåndsstemmegivningen
ikke er fullt ut hemmelig.
Det er meget tidkrevende å nummerere alle forhåndsstemmene.
Sist i forbindelse med evalueringen av stortingsvalget i 1997 kom
det fram at mange kommuner ønsker at påbudet om
nummerering av forhåndsstemmene skal oppheves.
Det nye valgmateriellet som ble tatt i bruk ved poststemmegivningen,
medførte at det ikke ble gjort så mange formelle
feil av den typen som var begrunnelsen for pålegget om
nummerering. Det opprinnelige behovet for å nummerere er
derfor ikke så stort som tidligere.
Justisdepartementet gir spesielt uttrykk for tilfredshet med
at forslaget sikrer personvernet og hemmelig valg.
En samlet vurdering av fordeler og ulemper ved bestemmelsen om
nummerering viser, etter departementets syn, at ulempene er blitt
vesentlig større enn fordelene etter innføringen
av poststemmegivning. Det foreslås derfor at påbudet
om nummerering oppheves.
I Innst. S. nr. 1 (1997-98) ber komiteen departementet fastsette
regler for oppbevaring av stemmer som tas ut av valgurnene i løpet
av valgdagene. Departementet kan ikke se at det er hjemmel i valgloven til å gi
slike bestemmelser. Det foreslås derfor at det vedtas en
bestemmelse i valgloven som gir departementet hjemmel til å gi
nærmere bestemmelser om bruk av valgurner og annen oppbevaring
av mottatte stemmer på valgdagen.
En slik hjemmel foreslås derfor tatt inn i valgloven § 40
(nytt femte ledd).
Når valgstyret mottar forhåndsstemmer fra statens postselskap
eller fra utenriks stemmemottakere, skal det: registrere stemmegivningene,
vurdere om stemmegivningene kan godkjennes, krysse av i manntallet for
de velgerne som har avgitt godkjent forhåndsstemme og telle
opp forhåndsstemmene.
For å kunne effektivisere listeføringen, planlegges det å registrere
opplysningene ved optisk lesing av valgkortet når statens
postselskap tar imot forhåndsstemmer.
Departementet ser ikke bort fra at det kan bli aktuelt å ta
ut lister over mottatte stemmer kommunevis, slik at valgstyret kan
legge disse listene til grunn for registreringen av mottatte forhåndsstemmer.
Valgstyret må i så fall kontrollere nøye
at de mottar de forhåndsstemmegivningene som står
på listene fra statens postselskap og må notere
på listen når valgstyret selv har mottatt stemmegivningen.
Departementet kan ikke se at det er noe prinsipielt til hinder for
at valgstyret foretar sin registrering på grunnlag av lister
utarbeidet av statens postselskap. Dersom påbudet om å nummerere
forhåndsstemmene oppheves, skulle det ikke være
behov for at valgstyret fører de mottatte stemmene i rekkefølge
dersom mottakstidspunktet føres på listen. Det
foreslås derfor at valgloven § 34 nr. 4 annet
avsnitt endres slik at valgstyret pålegges ansvar for at
det føres lister som er i samsvar med kravene i valgloven,
men at valgstyret ikke pålegges å foreta selve
føringen selv.
På grunn av usikkerheten knyttet til omtalen av avkryssing
i manntallet i § 47 annet og åttende ledd og valglovens
bruk av begrepene forhåndsstemme og forhåndsstemmegivning
foreslås det noen redaksjonelle endringer i § 47
annet og sjette ledd for å gjøre bestemmelsen
klarere.
I forbindelse med innføringen av poststemmegivning ble
det innført nye regler for opptelling av forhåndsstemmer.
Valgstyret skal foreta grovtelling (foreløpig telling)
av forhåndsstemmene dersom valgstyret har mottatt til sammen
minst 150 forhåndsstemmer. Kommunene har valgt ulike løsninger
med hensyn til hvor mange ganger, og når, de har telt forhåndsstemmene.
En del valgstyrer har oppfattet valglovens bestemmelser om når
forhåndsstemmene kan/skal telles opp, som uklare.
Det foreslås å endre § 46 åttende
ledd slik at stemmegivninger som ikke er godkjent før den
foreløpige opptellingen av forhåndsstemmene starter
(senest fire timer før valglokalene stenger) - både
stemmegivninger som er kommet valgstyret i hende før opptellingen starter,
men ikke lagt fram for godkjenning, og stemmegivninger som kommer
fram etter at den foreløpige opptellingen har startet -
kan telles opp etter at valglokalene er stengt og avkryssingsmanntallet
er kommet til valgstyret. En forutsetning må allikevel
være at det er lagt til side minst 75 (det foreslås
et tilstrekkelig antall) stemmegivninger i en egen urne. Forslaget
innebærer at valgloven bare regulerer når valgstyret
skal grovtelle forhåndsstemmene og når valgstyret
kan begynne å fintelle forhåndsstemmene.
Sametingsvalget avvikles parallelt med stortingsvalget. Erfaringer
fra valgene i 1989 og 1993 viste at dette førte til at
en del velgere tok feil av stemmesedlene og la blå stemmesedler
i stemmeseddelkonvolutten til stortingsvalget. Noen la også stemmesedlene
til begge valgene i stemmeseddelkonvolutten til stortingsvalget.
For at denne forvekslingen fra velgers side ikke skulle føre
til at stemmer som velgeren mente å avgi ved stortingsvalget
skulle bli forkastet, ble det foretatt en endring i valgloven § 45
første ledd.
Denne lovendringen løste ikke det problemet at en velger
kun legger en blå stemmeseddel til sametingsvalget, som
lyder på en valgliste til sametingsvalget, det vil si at
den har med kandidatnavnene, i en stemmeseddelkonvolutt til stortingsvalget.
En slik stemmegivning skal fortsatt forkastes. Ved stortingsvalget i
1997 ble en del slike stemmegivninger forkastet. I Innst. S. nr.
1 (1997-98) ber komiteen departementet vurdere om loven bør
endres på dette punktet.
Departementet kan ikke se at det er tungtveiende hensyn som taler
imot å foreslå at sametingsvalgstemmesedler med
kandidatnavn (som ikke er rettet) skal godkjennes dersom de er blitt
brukt ved stortingsvalget, etter mønster av valgloven § 44
nr. 6 annet punktum. De fleste velgere identifiserer seg med et
parti. Å godkjenne slike stemmesedler må derfor
med overveiende sannsynlighet antas å være i overensstemmelse
med velgerens mening.
Det foreslås at valgloven endres slik at en urettet stemmeseddel
til sametingsvalget med kandidatnavn for et registrert parti, skal
godkjennes som stemmegivning til stortingsvalget dersom det registrerte
partiet også stiller liste ved stortingsvalget i fylket.
Det vises til Innst S. nr. 1 (1997-98) s. 4 vedrørende
fullmaktskomiteens uttalelse om fylkesvalgstyrenes møtebok,
hvor komiteen blant annet påpeker at innholdet av fylkesvalgstyrenes
møtebok er svært uensartet når det gjelder
fylkesvalgstyrenes kontroll med forberedelsen og gjennomføringen
av valget.
Komiteen ber departementet fremme forslag om en tilføyelse
i valgloven for å skaffe departementet grunnlag for å fastsette
formular om fylkesvalgstyrenes møtebok, og gjøre
dette i samarbeid med Stortingets administrasjon. Dessuten henstiller
komiteen til fylkesvalgstyrene og Riksvalgstyret å opplyse
Stortinget om representantenes og vararepresentantenes hjemkommune.
Det foreslås at departementet gis adgang til å fastsette
skjema for fylkesvalgstyrets møtebok for stortingsvalg
ved at det vedtas et nytt tredje ledd i valgloven § 53
som pålegger fylkesvalgstyret å føre
valgboka i samsvar med formular fastsatt av departementet.
Fristen for å vedta stemmekretsendringer med virkning
for valget er etter valgloven 28. februar i valgåret.
Skattedirektoratet opplyser i sin høringsuttalelse at fristen
bør settes tidligere for å sikre kvaliteten på manntallet.
Det er avgjørende for kvaliteten på manntallet
at alle meldinger til folkeregisteret er mottatt og registrert før
dato for produksjon av manntallsutkastet. Det foreslås
derfor at fristen endres til 15. februar.
Det er ikke lovfestet en uttrykkelig frist for når valgstyrene
skal oversende vedtaket om endring av stemmekretsinndelingen til
det lokale folkeregisterkontoret. Men det synes naturlig å forstå valgloven § 27
første ledd dithen at når det er satt en frist
for å treffe endringsvedtak før valget, er det
nettopp for å gi en siste dato for når folkeregisteret
må få kjennskap til kretsendringer for å kunne
innarbeide dem i manntallsutkastet. Skattedirektoratet påpeker
at det allikevel er et problem for folkeregisteret at man ved hvert valg
får beskjed om stemmekretsendringer først i mars/april.
Enkelte kommuner som endrer stemmekretsinndelingen i god tid før
28. februar, oversender allikevel vedtakene til folkeregisterkontorene
først i april. Denne situasjonen skaper et unødig
press på folkeregisterkontorene og medfører fare
for kvaliteten på manntallet.
Departementet foreslår derfor at valglovens frist uttrykkelig
formuleres som en frist både for å treffe vedtak
om grenseregulering og for å oversende vedtaket til det
lokale folkeregisterkontoret. Denne endringen vil først
få virkning for stortingsvalget i 2001.