3.1 Stemmerett og valgbarhet for nordiske borgere

Ved stortingsvalg har kun norske statsborgere stemmerett. Valgloven § 3 gir også personer som ikke er norske statsborgere, stemmerett ved kommunestyrevalg og ved fylkestingsvalg når de har stått innført i norsk folkeregister som bosatt i riket de tre siste årene før valgdagen.

I Danmark, Sverige og Finland er det innført stemmerett ved lokalvalg for borgere fra de øvrige nordiske landene fra «innvandringstidspunktet».

Departementet mener derfor at Norge bør tilpasse seg de øvrige nordiske lands valgordninger på dette området slik at borgere fra andre nordiske land får stemmerett i Norge på samme vilkår som norske borgere får stemmerett i andre nordiske land.

Det foreslås at valgloven endres slik at nordiske borgere som innvandrer til Norge får stemmerett ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg med en gang de blir innført i norsk folkeregister som bosatt i riket.

De som har stemmerett i en kommune/et fylke blir etter valgloven § 12 også valgbare i den kommunen/det fylket til kommunestyrevalget/fylkestingsvalget dersom de er bosatt der på valgdagen og ikke er fritatt eller utelukket fra valget. De høringsinstansene som uttaler seg til dette forslaget, gir også sin tilslutning.

3.2 Fritaksrett ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg

I forbindelse med vedtakelsen av kommuneloven i 1992 ble det foretatt en endring i valgloven § 14 annet ledd. Retten til å kreve seg fritatt fra å stå på liste til valg på fylkesting og kommunestyre for «den som ikke uten uforholdsmessig vanskelighet vil kunne skjøtte sine plikter i dette vervet når fylkesvalgstyret (valgstyret) innvilger søknad om fritak», ble opphevet. I proposisjonen blir lovendringen begrunnet med at det ikke er behov for denne fritaksregelen fordi kommuneloven ble foreslått å gi kommunestyret/fylkestinget rett til å gi fritak i perioden. Samtidig ble grunnlaget for å kunne gi fritak utvidet til også å omfatte den som ikke uten uforholdsmessig belastning kan skjøtte sine plikter i vervet. Det ble antatt at det er tilstrekkelig å regulere fritaksretten i kommuneloven. Etter gjeldende kommunelov § 15 nr. 2 kan kommunestyret/fylkestinget i perioden innvilge fritak til «den som ikke uten uforholdsmessig vanskelighet eller belastning kan skjøtte sine plikter i vervet».

Følgen av lovendringen var at ved valget i 1995 hadde ikke lenger valgstyret/fylkesvalgstyret adgang til å innvilge søknad om fritak fra å stå på liste fra personer som ikke uten uforholdsmessig vanskelighet ville kunne skjøtte sine plikter i vervet som medlem av kommunestyret eller fylkestinget.

Etter departementets mening viser erfaringene at det i enkeltstående tilfeller er behov for at valgstyret kan frita for valg til kommunestyret og fylkestinget etter en konkret, skjønnsmessig vurdering av om en listekandidat ikke uten uforholdsmessig vanskelighet eller belastning vil kunne skjøtte sine plikter i det aktuelle vervet. Det er ikke alltid tilstrekkelig at det kan gis fritak etter konstitueringen.

Så godt som alle høringsinstansene som uttaler seg til forslaget ønsker en harmonisering av fritaks­reglene i kommuneloven og valgloven og mener at valgstyret bør ha adgang til å gi fritak på disse vilkårene.

Det foreslås derfor å harmonisere fritaksbestemmelsene i valgloven og kommuneloven § 15 nr. 2 og gjeninnføre en bestemmelse om at valgstyret/fylkesvalgstyret har adgang til, etter søknad, å gi rett til fritak fra å stå på liste. Det ligger ikke noen utvidelse av adgangen til å få fritak fra ombudsplikten i dette forslaget. Valgstyret må legge til grunn den samme avveiingen av om ombudsplikten blir uforholdsmessig tyngende i forhold til den vanskelighet eller belastning kandidaten vil måtte tåle, som kommuneloven krever at kommunestyret/fylkestinget gjør i perioden. Forskjellen fra gjeldende rett ligger i på hvilket tidspunkt avveiningen av om det må gis fritak kan foretas.

3.3 Søknad om innføring i manntallet fra nordmenn i utlandet

Etter valgloven § 5 må norske borgere som har bodd i utlandet i mer enn ti år, søke om gjeninnføring i manntallet i den kommunen de flyttet ut fra dersom de ønsker å stemme ved valget.

I Innst. S. nr. 1 (1997-98) ber komiteen departementet overveie om loven bør endres på dette punktet og henviser til en tidligere merknad om samme spørsmål i Innst. S. nr. 61 (1994-95) der det anføres at både prinsipielle og praktiske grunner kan tale for at norske borgere som noen gang har vært innført i norsk folkeregister, kan utøve stemmerett ved norske valg uten hensyn til hvor lenge de har vært bosatt i utlandet og uten at de trenger å søke om å bli manntallsført.

Departementet er ikke uenig i dette synspunktet, men ser en del betenkeligheter knyttet til en slik endring. Departementet har derfor vært i sterk tvil om hvorvidt det ville være riktig å fjerne eller forlenge søknadsfristen for norske borgere som har utvandret etter 1964.

Mange av disse velgerne er ikke klar over at de må søke om innføring i manntallet på nytt ved hvert valg. Problemet er størst ved stortingsvalg fordi det er flere som er interessert i å stemme ved dette valget når de har bodd lenge utenriks.

Departementet har kommet til at det vil være rimelig å foreslå at valgloven endres slik at forholdene legges til rette for at flest mulig velgere føres automatisk inn i manntallet, selv om dette fører til at manntallet blir mindre korrekt. I tillegg foreslås det at søknadsfristen for de som av tekniske grunner fortsatt må søke om innføring, settes nærmere valgdagen.

Departementet foreslår at de som flytter tilbake til Norge etter 31. mars i valgåret, kan føres inn i manntallet i innflyttingskommunen dersom valgstyret får melding om innflyttingen to uker før valgdagen (i stedet for dagen før kjennelsesmøtet slik gjeldende regel er).

Det foreslås imidlertid ikke at velgere, som har bodd utenriks siden 1965 eller senere og som det foreslås skal bli automatisk innført, skal kunne føres inn i den kommunen de flytter til selv om de innvandrer til en annen kommune enn den de utvandret fra, til tross for at tilsvarende rettferdighetsbetraktninger kunne anføres for denne gruppen.

Det foreslås at valglovens krav om at norske borgere som har bodd i utlandet i mer enn ti år, må søke om gjeninnføring i manntallet, oppheves for de som har utvandret etter 1964. Disse føres automatisk inn i manntallet i den kommunen de flyttet ut fra. Det foreslås videre at valgloven endres slik at norske borgere som utvandret før 1965, på nærmere vilkår kan føres inn i manntallet i den kommunene de flyttet ut fra.

3.4 Hva er et valgkort etter valgloven?

Det følger av valgloven § 30 annet ledd at «velgeren må medbringe valgkort for å kunne forhåndsstemme innenriks». Videre står det i § 47 syvende ledd at «dersom valgkortet ikke ligger ved en forhåndsstemmegivning som er avgitt innenriks, skal stemmegivningen forkastes». Velgere som av en eller annen grunn ikke mottar valgkortet eller mister det, vil ikke kunne forhåndsstemme dersom det ikke er adgang til å få et nytt valgkort. Av denne grunn påla departementet, ved valget i 1997, kommunene å utstede nytt valgkort til velgere som ba om det, jf. § 9 a annet ledd.

Valgstyrets vurdering i forbindelse med godkjenningen av forhåndsstemmegivninger vil forenkles dersom forståelsen av valgkort begrenses til de ordinære valgkortene som er sendt velgerne direkte og de duplikatvalgkortene som utstedes av kommunene eller statens postselskap. Det vil si valgkort utstedt i samsvar med § 9 a. Noen av kommunene ga uttrykk for at det bør lovfestes hva som menes med valgkort. Det er nødvendig for å ha et grunnlag for å vurdere hvilke stemmegivninger som må vrakes etter § 47 sjuende ledd.

Det foreslås at det vedtas en henvisning til § 9 a i § 47 sjuende ledd.

3.5 Ambulerende stemmemottak

I og med at gjennomføringen av poststemmegivningen i 1997 gikk bra, og det er lagt et godt grunnlag for videre samarbeid mellom statens postselskap og kommunene, mener departementet at forholdene ligger til rette for at statens postselskap kan overta flere oppgaver i forbindelse med forhåndsstemmegivningen, herunder oppgaver i forbindelse med ambulerende stemmegivning og institusjonsstemmegivningen.

At kommunene og statens postselskap deler oppgaver som vedrører forhåndsstemmegivningen, er i prinsippet en uheldig løsning fordi det kan føre til uklarhet når det gjelder ansvaret for valgavviklingen. På bakgrunn av erfaringsinnhentingen har departementet derfor foretatt en vurdering av om noen av de oppgavene som fremdeles er pålagt kommunene, kan legges til statens postselskap i stedet.

3.5.1 Forholdet mellom ordningen med ambulerende stemmemottaker og landpostbud

Før innføringen av poststemmegivning var det bare adgang til å forhåndsstemme i hjemmet for velgere som var så syke eller uføre at de ikke kunne møte opp i valglokalet eller hos en forhåndsstemmemottaker. Disse velgerne måtte etter valgloven § 36 søke om at det skulle komme en ambulerende stemmemottaker hjem til dem og ta imot stemmen der. Denne formen for stemmegivning var et unntak fra hovedregelen om at stemmen skulle mottas av en offentlig tjenestemann på et offentlig sted.

Etter innføringen av poststemmegivning kan alle stemme hjemme hvis de bor i et distrikt der det er landposttjeneste. Der det ikke er landpostrute, kan bare de som er syke og uføre stemme hjemme, og kun etter søknad til kommunen etter § 36. I og med innføringen av poststemmegivning er forhåndsstemmegivning utenom offentlig sted blitt en av to normalordninger for mottak av forhåndsstemmer.

For å kunne kontrollere at ikke andre enn de som har lovbestemt rett til det, stemmer hjemme, har valgloven i § 36 nr. 11 bestemmelser om at både søknad og dokumentasjon skal sjekkes før en forhåndsstemme mottatt av ambulerende stemmemottaker kan godkjennes. Dette forutsetter at disse forhåndsstemmene holdes adskilt fra de øvrige. Så lenge ordningen med ambulerende stemmemottak var et særskilt unntak, var denne kontroll- og forkastelsesregelen vel begrunnet. Etter at det å avgi stemme hjemme til landpostbudet er blitt en normalordning, er det ikke lenger grunn til å ha strengere godkjenningsregler for stemmegivninger avgitt til ambulerende stemmemottaker.

Det foreslås at kontrollbestemmelsen i § 36 nr. 11 oppheves og at bestemmelsen i § 34 nr. 4 andre avsnitt siste setning om fremleggelse av dokumentasjon ved kontrollen også oppheves.

3.5.2 Behandlingen av søknader om å få avgi stemme til ambulerende stemmemottaker

Velgere som er så syke eller uføre at de ikke kan møte opp i valglokalet på valgdagen eller på postkontoret for å forhåndsstemme, kan etter valgloven § 36 søke kommunen om å få stemme der de oppholder seg til en ambulerende stemmemottaker. Dersom kommunen innvilger søknaden, får statens postselskap beskjed om innvilgelsen og sender deretter en ambulerende stemmemottaker hjem til velgeren for å ta imot stemmen.

I og med at det å avgi stemme til landpostbud er blitt det normale i mange distrikter, vil også landpostbudet motta stemmer fra syke og uføre som må stemme hjemme. Statens postselskap har overtatt alt ansvaret for ambulerende mottak og kravet til dokumentasjon av faktisk sykdom/uførhet er fjernet for store deler av landet. Det er liten grunn til at oppgaven med å innvilge adgangen til å stemme hjemme skal ligge igjen i kommunen noen steder i landet.

Det foreslås at valgloven § 36 endres slik at søknad om å få avgi forhåndsstemme til ambulerende stemmemottaker kan sendes postkontoret innen tirsdag før valgdagen og at søknaden avgjøres av statens postselskap. I og med at begrunnelsen for å begrense adgangen til å stemme hjemme er av økonomisk karakter, er det ikke behov for å stille store formelle krav til søknadsprosessen. Det foreslås derfor at § 36 forenkles noe.

3.6 Mottak av forhåndsstemmer på institusjon

Etter valgloven § 33 tredje ledd er det kommunene som treffer beslutning om på hvilke institusjoner det skal være forhåndsstemmegivning og hvilke dager og tidspunkt den skal avvikles. Dessuten skal kommunene kunngjøre tid og sted for institusjonsstemmegivningen ved annonser i avisene og ved oppslag på institusjonene. For øvrig er det statens postselskap som planlegger og gjennomfører stemmemottaket på institusjonene. Statens postselskap skal samarbeide direkte med den enkelte institusjonens ledelse om gjennomføringen på den enkelte institusjon.

Statens postselskap og kommunene deler altså oppgaven og ansvaret med avviklingen av institusjonsstemmegivningen. Denne ansvarsdelingen viste seg ved valget i 1997 å skape problemer for avviklingen av institusjonsstemmegivningen. Den forutsetter både et nært samarbeid mellom statens postselskap og kommunen og mellom institusjonenes ledelse og statens postselskap. Institusjonsledelsen måtte i 1997 forholde seg til to samarbeidspartnere i stedet for én. Både postkontorene og kommunene har påpekt at ansvarsdelingen er uklar. Departementet har derfor vurdert om noen av de oppgavene som kommunene har, kan overføres til statens postselskap.

3.6.1 Beslutning om på hvilke institusjoner det skal mottas poststemmer

Etter valgloven § 33 tredje ledd har kommunene også ansvaret for å bestemme på hvilke institusjoner statens postselskap skal motta forhåndsstemmer. Beslutningen skal treffes i samråd med statens postselskap.

I forbindelse med høringen av poststemmereformen hadde mange kommuner et sterkt ønske om at kommunene skulle beholde ansvaret for institusjonsstemmegivningen. Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig med en fortsatt ansvarsdeling mellom statens postselskap og kommunene. Betenkelighetene med å overlate til statens postselskap å treffe beslutning om sted for institusjonsstemmegivningen skulle derfor ikke være så store dersom kommunen sikres innflytelse og kontroll med at statens postselskap ikke utelater institusjoner der kommunen mener at det bør være adgang til å avgi forhåndsstemme. Slik innflytelse og kontroll kan sikres ved at kommunene foreslår på hvilke institusjoner statens postselskap skal motta forhåndsstemmer. Dersom statens postselskaps beslutning om på hvilke institusjoner det skal mottas, eller ikke mottas, forhåndsstemmer er sterkt i strid med kommunenes vurdering, har valgstyret mulighet for å ta saken opp med departementet som kan overprøve statens postselskaps beslutning.

Dersom statens postselskap pålegges å treffe denne beslutningen, forutsetter departementet at det vil bli gitt instrukser fra statens postselskap sentralt om på hvilke typer institusjoner det skal avvikles stemmemottak og at denne instruksen vil tilsvare den anbefalingen departementet gav kommunene ved valget i 1997, jf. rundskriv H-9/97.

Det foreslås at § 33 endres slik at kommunen pålegges å fremme et forslag for statens postselskap, innen 1. juni i valgåret, om på hvilke institusjoner i kommunen statens postselskap skal motta forhåndsstemmer. Det foreslås at statens postselskap pålegges ansvaret for, innen 1. august i valgåret, å bestemme når det skal mottas forhåndsstemmer og på hvilke institusjoner og innen samme frist å orientere kommunen om beslutningen.

3.6.2 Stemmemottak i militærleire, læresteder m.m.

Ved vedtakelsen av poststemmereformen ble det uttrykkelig fastsatt i valgloven § 32 at poststemmegivningen skal foregå på postkontor og hos landpostbud. I tillegg kan valgstyret etter § 33 tredje ledd bestemme på hvilke institusjoner statens postselskap skal motta stemmer. At stemmer kan mottas på institusjoner som gir pleie, opphold eller behandling til syke og uføre, fremgår forutsetningsvis av § 33 annet ledd. For at det ikke skulle oppstå tvil om hvorvidt stemmer mottatt i fengsler, militærleire, universiteter o.l. var lovlig mottatt, og dermed om de kunne godkjennes, benyttet departementet i forbindelse med gjennomføringen av stortingsvalget i 1997 hjemmelen i endringsloven av 10. januar 1997 II til å beslutte at det var adgang til å motta stemmer på disse stedene også.

I fengsler bør det mottas forhåndsstemmer. På læresteder og i militærleire mener departementet at det ikke er behov for å motta forhåndsstemmer fordi disse institusjonene ligger i rimelig avstand av postkontor. I forbindelse med gjennomføringen av stortingsvalget i 1997 bestemte departementet derfor at valgstyret bare kunne vedta forhåndsstemmegivning i militærleire, på læresteder m.m. etter godkjenning av departementet. Det ble ikke godkjent noen slike vedtak. I forbindelse med evalueringen kom det fram at det allikevel var mottatt poststemmer i fire militærleire. I og med at det har vært praksis å motta stemmer i en del militærleire, kan noen kommuner ha truffet vedtak uten å være oppmerksom på at adgangen var falt bort. Statens postselskap kan komme til å gjøre samme feil. For å sikre at ingen stemmer blir forkastet, bør loven ikke være til hinder for mottak av forhåndsstemmer på slike institusjoner.

Dersom det pålegges statens postselskap å beslutte på hvilke institusjoner det skal mottas forhåndsstemmer, vil departementet imidlertid ikke gi tillatelse til at det mottas forhåndsstemmer på læresteder og i militærleire annet enn i helt spesielle tilfeller, og etter at departementets uttrykkelige samtykke er innhentet.

Det foreslås en tilføyelse i § 33 annet ledd slik at det fremgår at det ikke er ulovlig å motta stemmer på de institusjonene statens postselskap bestemmer.

3.6.3 Beslutning om tid for stemmemottaket

Kommunene har ansvaret for å fastsette tid, det vil si dato og klokkeslett, for stemmemottaket på institusjonene. Beslutningen skal etter § 33 tredje ledd, treffes i samråd med statens postselskap. Postkontorene har ikke minst opplevd ansvarsdelingen med kommunene som uklar i forhold til denne beslutningen.

Det foreslås at § 33 endres slik at statens postselskap pålegges ansvaret for å bestemme dato og klokkeslett for stemmemottaket på den enkelte institusjon i samarbeid med institusjonens ledelse.

3.6.4 Kunngjøring av tid og sted for institusjons­stemmegivningen

Kommunene skal etter valgloven § 33 tredje ledd foreta ekstern kunngjøring av tid og sted for institusjonsstemmegivningen.

Det foreslås at § 33 endres slik at påbudet om at kommunene skal foreta kunngjøring av tid og sted for institusjonsstemmegivning oppheves. Kommunene kan, om de ønsker det, foreta kunngjøring på frivillig grunnlag.

3.6.5 Kunngjøring på institusjonen

På de institusjonene der det mottas forhåndsstemmer, skal det etter valgloven § 33 tredje ledd, settes opp oppslag på forhånd med orientering om forhåndsstemmegivningen.

Det foreslås at § 33 endres slik at statens postselskap overtar ansvaret for å kunngjøre stemmemottaket ved oppslag på institusjonen i god tid før stemmemottaket.

3.7 Pålegg om å legge forhåndsstemmer til side før opptellingen starter

Det følger av valgloven § 46 åttende ledd og § 48 tredje ledd at før opptellingen av forhåndsstemmer begynner, skal valgstyret legge til side minst en tiendedel, minimum 75, av de innkomne forhåndsstemmegivningene. Hensikten med denne rutinen er å skape tillit til at alle avgitte forhåndsstemmer forblir hemmelige under valgoppgjøret. De forhåndsstemmene som kommer inn mandag og tirsdag, skal blandes med de som er lagt til side og dermed forbli uidentifiserte.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 60 (1996-97) at departementet vil ta initiativ til å vurdere endringene i opptellingsrutinene med tanke på senere valg. Det fremgår av evalueringen av valget i 1997 at rutinen med å legge forhåndsstemmer til side har komplisert og forsinket valgoppgjøret.

Departementet har kommet til at det mest hensiktsmessige er at valgloven overlater til kommunene selv å vurdere hvor mange forhåndsstemmer det er behov for å legge til side i deres kommune før de resterende forhåndsstemmegivningene kan telles opp. Vurderingen må foretas på bakgrunn av hvordan de organiserer arbeidet med valgoppgjøret, men antakelig vil det være nødvendig å legge til side rundt 20 forhåndsstemmegivninger i de fleste kommuner.

Alle høringsinstansene, unntatt én kommune, mener at kommunene selv bør fastsette hvor mange forhåndsstemmer som skal legges til side.

Det foreslås at valgstyrene selv får ansvaret for å legge til side det antall forhåndsstemmegivninger som er nødvendig for å ivareta hensynet til hemmelig valg i vedkommende kommune.

3.8 Standardiserte regler for retting på stemmeseddelen

Antallet stemmer som avgis, varierer naturlig nok sterkt avhengig av kommunenes innbyggertall. Dette medfører at det er stor forskjell på hvordan kommunene organiserer arbeidet med valgoppgjøret. Det er behov for både maskinlesbare og vanlige stemmesedler ved valgene.

Valgloven § 44 regulerer relativt detaljert hvordan velgerne skal gå fram dersom de ønsker å rette på stemmeseddelen. Valglovens regler om hvordan retting på stemmesedlene skal foretas, skaper problemer for de kommunene som ønsker å benytte optiske lesere til å registrere rettingene.

Etter departementets syn, kan standardisering av fremgangsmåten for retting generelt føre til riktigere og raskere valgoppgjør. Prinsippet for lesing av velgerens rettinger er, og må fortsatt være, at valgstyret forsøker å forstå hva velgeren har ment å gi uttrykk for. Etter all sannsynlighet vil det være større sjanse for at valgstyret forstår velgeren riktig hvis reglene for hvordan velgeren kan foreta (uttrykke) rettingen, er enkle. Utformingen av retteveiledningen på stemmeseddelen vil også bli enklere.

Endring av gjeldende retteregler kan gjøres på to måter. Enten slik at alle stemmesedlene blir like og skal rettes på samme måten og slik at metoden også tilpasses optisk lesing. Eller valgloven kan overlate til kommunen/fylkeskommunen å lage stemmesedlene slik de ønsker, men kreve at det trykkes en veiledning på selve stemmeseddelen som forklarer hvordan rettingen skal foretas.

Høringsinstansene gir tilslutning til forslaget om standardisering av rettemåte og stemmesedlene. De høringsinstansene som har merknader til forslaget, gir uttrykk for at man bør ta skrittet fullt ut og fastsette en forenklet, standardisert rettemåte som den eneste måten å rette på. Uttalelsene begrunnes med at det bør være like retteregler for alle velgere. Det påpekes også at like retteregler og sentralt fastsatte regler medfører at man unngår usikkerhet om gjeldende rett. Det vil også forenkle lovteksten og gjøre det lettere å nå fram med informasjon og opplæring.

Departementet har også kommet til at ensartede retteregler for hele landet vil være enklere å praktisere og lettere å formidle til velgerne og at det vil være en lovteknisk fordel. Når reglene om fremgangsmåten for retting på stemmeseddelen endres, er det spesielt viktig at alle stemmesedlene inneholder en veiledning om fremgangsmåten.

Det foreslås at valgloven endres slik at det kun blir adgang til å foreta retting på én måte, at det fastsettes i forskrifter hvorledes stemmesedlene skal utformes og at kommunene/fylkeskommunene pålegges å trykke en veiledning på stemmesedlene som angir hvordan forskriftsmessig retting på stemmeseddelen kan foretas og om konsekvensene av ikke å følge veiledningen.

3.9 Nummerering av forhåndsstemmer

Etter valgloven §§ 34 nr. 4, 47 niende ledd og 48 første ledd skal alle forhåndsstemmene påføres nummer. I løpet av prosessen med å godkjenne og telle opp forhåndsstemmene skal hver enkelt stemmegivnings omslagskonvolutt, valgkort, stemmeseddelkonvolutt og stemmeseddel/stemmesedler påføres ett og samme nummer.

De kommunene som ønsker det, kan foreta nummereringen i én operasjon. Det vil si at stemmegivningen nummereres gjennomgående før stemmeseddelkonvolutt og valgkort tas ut av omslagskonvolutten. Det brukes en spesiell maskin, som prikker ut nummeret i form av små hull.

Hensikten med nummereringen er at man skal kunne finne igjen stemmeseddelen dersom kontrollen av valget viser at forhåndsstemmegivningen ved en feil er godkjent, mens den skulle vært vraket.

Nummereringsrutinen medfører at forhåndsstemmegivningen ikke er fullt ut hemmelig.

Det er meget tidkrevende å nummerere alle forhåndsstemmene. Sist i forbindelse med evalueringen av stortingsvalget i 1997 kom det fram at mange kommuner ønsker at påbudet om nummerering av forhåndsstemmene skal oppheves.

Det nye valgmateriellet som ble tatt i bruk ved poststemmegivningen, medførte at det ikke ble gjort så mange formelle feil av den typen som var begrunnelsen for pålegget om nummerering. Det opprinnelige behovet for å nummerere er derfor ikke så stort som tidligere.

Justisdepartementet gir spesielt uttrykk for tilfredshet med at forslaget sikrer personvernet og hemmelig valg.

En samlet vurdering av fordeler og ulemper ved bestemmelsen om nummerering viser, etter departementets syn, at ulempene er blitt vesentlig større enn fordelene etter innføringen av poststemmegivning. Det foreslås derfor at påbudet om nummerering oppheves.

3.10 Bruk av valgurner

I Innst. S. nr. 1 (1997-98) ber komiteen departementet fastsette regler for oppbevaring av stemmer som tas ut av valgurnene i løpet av valgdagene. Departementet kan ikke se at det er hjemmel i valgloven til å gi slike bestemmelser. Det foreslås derfor at det vedtas en bestemmelse i valgloven som gir departementet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om bruk av valgurner og annen oppbevaring av mottatte stemmer på valgdagen.

En slik hjemmel foreslås derfor tatt inn i valgloven § 40 (nytt femte ledd).

3.11 Registrering, godkjenning og opptelling av forhåndsstemmene

Når valgstyret mottar forhåndsstemmer fra statens postselskap eller fra utenriks stemmemottakere, skal det: registrere stemmegivningene, vurdere om stemmegivningene kan godkjennes, krysse av i manntallet for de velgerne som har avgitt godkjent forhåndsstemme og telle opp forhåndsstemmene.

For å kunne effektivisere listeføringen, planlegges det å registrere opplysningene ved optisk lesing av valgkortet når statens postselskap tar imot forhåndsstemmer.

Departementet ser ikke bort fra at det kan bli aktuelt å ta ut lister over mottatte stemmer kommunevis, slik at valgstyret kan legge disse listene til grunn for registreringen av mottatte forhåndsstemmer. Valgstyret må i så fall kontrollere nøye at de mottar de forhåndsstemmegivningene som står på listene fra statens postselskap og må notere på listen når valgstyret selv har mottatt stemmegivningen. Departementet kan ikke se at det er noe prinsipielt til hinder for at valgstyret foretar sin registrering på grunnlag av lister utarbeidet av statens postselskap. Dersom påbudet om å nummerere forhåndsstemmene oppheves, skulle det ikke være behov for at valgstyret fører de mottatte stemmene i rekkefølge dersom mottakstidspunktet føres på listen. Det foreslås derfor at valgloven § 34 nr. 4 annet avsnitt endres slik at valgstyret pålegges ansvar for at det føres lister som er i samsvar med kravene i valgloven, men at valgstyret ikke pålegges å foreta selve føringen selv.

På grunn av usikkerheten knyttet til omtalen av avkryssing i manntallet i § 47 annet og åttende ledd og valglovens bruk av begrepene forhåndsstemme og forhåndsstemmegivning foreslås det noen redaksjonelle endringer i § 47 annet og sjette ledd for å gjøre bestemmelsen klarere.

I forbindelse med innføringen av poststemmegivning ble det innført nye regler for opptelling av forhåndsstemmer. Valgstyret skal foreta grovtelling (foreløpig telling) av forhåndsstemmene dersom valgstyret har mottatt til sammen minst 150 forhåndsstemmer. Kommunene har valgt ulike løsninger med hensyn til hvor mange ganger, og når, de har telt forhåndsstemmene. En del valgstyrer har oppfattet valglovens bestemmelser om når forhåndsstemmene kan/skal telles opp, som uklare.

Det foreslås å endre § 46 åttende ledd slik at stemmegivninger som ikke er godkjent før den foreløpige opptellingen av forhåndsstemmene starter (senest fire timer før valglokalene stenger) - både stemmegivninger som er kommet valgstyret i hende før opptellingen starter, men ikke lagt fram for godkjenning, og stemmegivninger som kommer fram etter at den foreløpige opptellingen har startet - kan telles opp etter at valglokalene er stengt og avkryssingsmanntallet er kommet til valgstyret. En forutsetning må allikevel være at det er lagt til side minst 75 (det foreslås et tilstrekkelig antall) stemmegivninger i en egen urne. Forslaget innebærer at valgloven bare regulerer når valgstyret skal grovtelle forhåndsstemmene og når valgstyret kan begynne å fintelle forhåndsstemmene.

3.12 Bruk av sametingsstemmesedler ved stortingsvalget

Sametingsvalget avvikles parallelt med stortingsvalget. Erfaringer fra valgene i 1989 og 1993 viste at dette førte til at en del velgere tok feil av stemmesedlene og la blå stemmesedler i stemmeseddelkonvolutten til stortingsvalget. Noen la også stemmesedlene til begge valgene i stemmeseddelkonvolutten til stortingsvalget. For at denne forvekslingen fra velgers side ikke skulle føre til at stemmer som velgeren mente å avgi ved stortingsvalget skulle bli forkastet, ble det foretatt en endring i valgloven § 45 første ledd.

Denne lovendringen løste ikke det problemet at en velger kun legger en blå stemmeseddel til sametingsvalget, som lyder på en valgliste til sametingsvalget, det vil si at den har med kandidatnavnene, i en stemmeseddelkonvolutt til stortingsvalget. En slik stemmegivning skal fortsatt forkastes. Ved stortingsvalget i 1997 ble en del slike stemmegivninger forkastet. I Innst. S. nr. 1 (1997-98) ber komiteen departementet vurdere om loven bør endres på dette punktet.

Departementet kan ikke se at det er tungtveiende hensyn som taler imot å foreslå at sametingsvalgstemmesedler med kandidatnavn (som ikke er rettet) skal godkjennes dersom de er blitt brukt ved stortingsvalget, etter mønster av valgloven § 44 nr. 6 annet punktum. De fleste velgere identifiserer seg med et parti. Å godkjenne slike stemmesedler må derfor med overveiende sannsynlighet antas å være i overensstemmelse med velgerens mening.

Det foreslås at valgloven endres slik at en urettet stemmeseddel til sametingsvalget med kandidatnavn for et registrert parti, skal godkjennes som stemmegivning til stortingsvalget dersom det registrerte partiet også stiller liste ved stortingsvalget i fylket.

3.13 Fylkesvalgstyrets protokollering av valgoppgjør ved stortingsvalg

Det vises til Innst S. nr. 1 (1997-98) s. 4 vedrørende fullmaktskomiteens uttalelse om fylkesvalgstyrenes møtebok, hvor komiteen blant annet påpeker at innholdet av fylkesvalgstyrenes møtebok er svært uensartet når det gjelder fylkesvalgstyrenes kontroll med forberedelsen og gjennomføringen av valget.

Komiteen ber departementet fremme forslag om en tilføyelse i valgloven for å skaffe departementet grunnlag for å fastsette formular om fylkesvalgstyrenes møtebok, og gjøre dette i samarbeid med Stortingets administrasjon. Dessuten henstiller komiteen til fylkesvalgstyrene og Riksvalgstyret å opplyse Stortinget om representantenes og vararepresentantenes hjemkommune.

Det foreslås at departementet gis adgang til å fastsette skjema for fylkesvalgstyrets møtebok for stortingsvalg ved at det vedtas et nytt tredje ledd i valgloven § 53 som pålegger fylkesvalgstyret å føre valgboka i samsvar med formular fastsatt av departementet.

3.14 Fristen for å foreta endring i stemmekretsinndelingen

Fristen for å vedta stemmekretsendringer med virkning for valget er etter valgloven 28. februar i valg­året. Skattedirektoratet opplyser i sin høringsuttalelse at fristen bør settes tidligere for å sikre kvaliteten på manntallet. Det er avgjørende for kvaliteten på manntallet at alle meldinger til folkeregisteret er mottatt og registrert før dato for produksjon av manntallsutkastet. Det foreslås derfor at fristen endres til 15. februar.

Det er ikke lovfestet en uttrykkelig frist for når valgstyrene skal oversende vedtaket om endring av stemmekretsinndelingen til det lokale folkeregisterkontoret. Men det synes naturlig å forstå valgloven § 27 første ledd dithen at når det er satt en frist for å treffe endringsvedtak før valget, er det nettopp for å gi en siste dato for når folkeregisteret må få kjennskap til kretsendringer for å kunne innarbeide dem i manntallsutkastet. Skattedirektoratet påpeker at det allikevel er et problem for folkeregisteret at man ved hvert valg får beskjed om stemmekretsendringer først i mars/april. Enkelte kommuner som endrer stemmekretsinndelingen i god tid før 28. februar, oversender allikevel vedtakene til folkeregisterkontorene først i april. Denne situasjonen skaper et unødig press på folkeregisterkontorene og medfører fare for kvaliteten på manntallet.

Departementet foreslår derfor at valglovens frist uttrykkelig formuleres som en frist både for å treffe vedtak om grenseregulering og for å oversende vedtaket til det lokale folkeregisterkontoret. Denne endringen vil først få virkning for stortingsvalget i 2001.