Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at forslaget i Dokument nr. 8:12 (1998-99) har vært forelagt justisministeren, som har avgitt uttalelse i brev til komiteen av 18. januar 1999, jf. vedlegg.

Komiteen er i likhet med tidligere justisminister Aud-Inger Aure bekymret over omfanget av både vinnings- og voldskriminaliteten og problematikken vedrørende kriminelle gjengangere.

Når det gjelder voldskriminaliteten minner komiteen igjen om Budsjett-innst. S. nr. 4 (1997-98), der det bl.a. heter:

«Komiteen mener at straffeutmålingen for vold mot barn, sedelighetsforbrytelser og grov voldsbruk bør skjerpes.

(---) kampen mot vold må fortsatt være et av de høyest prioriterte områdene innen kriminalpolitikken. Det må rettes fokus mot all voldskriminalitet, både mot eldre og barn, og mot den volden som skjer i hjemmene. Komiteen mener at det er nødvendig at seksualisert vold og overgrep får en sentral plass i dette arbeidet.»

og Innst. S. nr. 168 (1997-98) der komiteens flertall bl.a. uttrykker:

«Flertallet et enig i at straffenivået for grove voldsforbrytelser generelt er for lavt, og at straffenivået bør økes, f.eks. for forsettlig drap og voldtekt. En skjerping av straffenivået vil etter flertallets oppfatning være i tråd med den alminnelige rettsfølelse hos folk flest og vil også gi en bedre balanse mellom straffenivået i voldssaker og straffenivået i vinnings- og narkotikasaker. Flertallet peker i den forbindelse på at dagens strafferammer gir rom for en klar økning av straffenivået f.eks. når det gjelder voldtekt som i utgangspunktet har en strafferamme opp til 10 års fengsel.»

For vinningsforbrytelser og gjengangerproblematikkens vedkommende vil komiteen, i likhet med det en samlet komité gjorde i Innst. S. nr. 105 (1997-98) og i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-99), igjen understreke:

«(---) at det må tilstrebes strengere straffeutmåling for gjentatt vinningskriminalitet, og legges vekt på økt konsentrasjon om gjengangerne. Komiteen minner for øvrig om at departementet i nevnte innstilling ble bedt om å fremme forslag for å motvirke at straffbare forhold samles opp før det tas ut tiltale.»

Komiteen har merket seg høyesterettsdommen av 15. desember 1997 hvor Høyesterett utvidet lagmannsrettens straff på fengsel i 1 år 6 mnd. for gjentatt vinningskriminalitet til fengsel i 2 år 3 mnd. Komiteen har spesielt merket seg uttalelsen om at det kan være grunn til en generell skjerpelse av straffenivået for tilbakefallsforbrytelser innenfor den mer omfattende vinningskriminaliteten. Dette tilsier også etter komiteens mening at det kan være grunn til å påpeke den mulighet for høyere straffeutmåling som gjeldende strafferammer gir åpning for også ved anvendelse av straffelovens § 62.

For å få redusert omfanget av gjengangerkriminaliteten er komiteen av den oppfatning at flere tiltak kan gjøres. Redusert saksbehandlingstid og rask iverksettelse av straffereaksjon er etter komiteens syn helt nødvendig.

Komiteen har videre med interesse merket seg førsteadvokat Lasse Qvigstads forslag om endring av reglene om forkynnelse av dom og ankefrist. Komiteen er enig i at domsavsigelsen som en hovedregel må kunne skje i rettsmøtet der siktede/tiltalte er til stede og at ankefristen skal løpe fra domsavsigelsen.

Et problem etter komiteens oppfatning når det gjelder gjengangerkriminaliteten, er praktiseringen av straffeprosessloven § 13 første ledd som sier at forfølging mot samme person forenes i én sak. Ofte får vi gjentatte utsettelser av straffesaken pga. at nye straffbare forhold kommer til. Komiteen mener at det i større grad må kunne gis åpning for å dele opp pådømmelsen av flere straffbare handlinger begått av en og samme person.

Komiteen viser i den forbindelse til Innst. S. nr. 105 (1997-98) der det bl.a. heter:

«Komiteen merker seg de tiltak Justisdepartementet vurderer for å begrense oppsamlingen av flere straffbare forhold før det tas ut tiltale, og ber departementet fremme nødvendige forslag for Stortinget. Komiteen har særlig merket seg mulige lovendringer som gjør at det i større grad blir anledning til å vurdere konkret om det er formålstjenlig å pådømme enkelte av en persons straffbare forhold for seg.»

Komiteen understreker at komiteens vilje den gang til å be om lovendringsforslag fremlagt for Stortinget, bl.a. bygget på Justisdepartementets brev til komiteen av 22. desember 1997, hvor det sies følgende:

«For eksempel er det grunn til å tro at dagens praktisering av straffelovens § 13 første ledd kan bidra til at enkelte straffesaker blir meget omfattende og gamle før det tas ut tiltale. (...) Departementet vil vurdere å foreslå at straffeprosessloven § 13 første ledd endres, slik at det i større grad blir anledning til å vurdere konkret om det er formålstjenlig å pådømme enkelte av en persons straffbare forhold for seg (deldom). (...) Jeg forstår forslaget i dok nr. 8:21 (1997-98) slik at det tar sikte på å opprettholde den individuelle straffeutmålingen selv om det blir adgang til å foreta delt pådømmelse i større grad enn i dag. Dette synet deler jeg fullt ut, og det er i samsvar med prinsippet i straffeloven § 64.»

Komiteen har merket seg at departementet i sitt brev til komiteen av 18. januar 1999, uttaler at mulige endringer i reglene om domsavsigelse og ankefrist og i straffeprosessloven § 13 blir drøftet i et høringsnotat departementet vil sende ut i løpet av våren.

Et annet tiltak som også etter komiteens syn vil kunne bidra til å få redusert gjengangerkriminaliteten er utvidet bruk av varetekt overfor de mest aktive gjengangere. Komiteen peker i den forbindelse på at Stortinget ved behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-99) side 13 har bedt om en utredning av dette spørsmålet. Komiteen er tilfreds med at dette utredningsarbeidet er satt i gang og vil påpeke nødvendigheten av en rask behandling fra departementets side.

Komiteen forutsetter også at Justisdepartementet gir arbeidet med mulige endringer i reglene om domsavsigelse og ankefrist og i straffeprosessloven § 13 høyeste prioritet.

En effektuering av de ovenfornevnte tiltak vil etter komiteens syn føre til en redusert gjengangerkriminalitet, både i form av reduserte «rabatter», og ikke minst ved at gjengangere får redusert sine muligheter til å begå nye straffbare handlinger.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen i 1999 fremme konkrete lovforslag og tiltak for å motvirke oppsamlingen av forbrytelser før straffereaksjon, uten å fjerne den individuelle straffeutmåling.»

«Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2000 presentere konkrete tiltak som reduserer tiden mellom den kriminelle handling og straffereaksjon.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig med Justisdepartementet i at prinsippet for domfellelse for flere forbrytelser samtidig beholdes som i dag. Flertallet mener at de særlige reglene i §§ 62 og 63 i straffeloven fortsatt må bygge på det såkalte straffeskjerpingsprinsippet, der det fastsettes en felles straff for alle overtredelsene, men med en utvidet strafferamme.

Flertallet vil imidlertid be Regjeringen vurdere om maksimumsgrensen for den samlede straffeutmålingen, 11/2 gang strafferammen for den enkeltforbrytelse med størst strafferamme, fortsatt er den rette. Flertallet er klar over Straffelovkommisjonens konklusjon i NOU 1992:23, men vil i og med at denne grensen har stått uendret siden lovfastsettelsen i 1902, likevel be om en vurdering.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere en endring av straffeloven § 62 slik at det blir adgang til å idømme strengere maksimalstraff for flere forhold som pådømmes i konkurrens, enn dagens regel med en øvre grense på 11/2 ganger strafferammen for det alvorligste av de pådømte forhold gir adgang til.»

Når det gjelder det såkalte kumulasjonsprinsippet som foreslås i Dokument 8-forslaget, vil flertallet minne om at det allerede ved vedtakelsen av straffeloven i 1902 ble pekt på at dette prinsippet lett vil kunne lede til urimelig høye straffer. Flertallet er også av de oppfatning at å legge straffene for hver enkelt overtredelse sammen, i liten grad samsvarer med prinsippene for straffeutmåling i en moderne rettsstat, og vil peke på at dagens gjeldende prinsipp i stor grad samsvarer med prinsippene i våre naboland Sverige, Danmark og Finland.

Flertallet vil videre minne om at Stortinget ved behandlingen av Innst. S. nr. 70 (1994-95) avviste Dokument nr. 8:77 (1993-94) med samme innhold som Dokument nr. 8:12 (1998-99).

Flertallet går etter dette inn for å avvise forslaget i Dokument nr. 8:12 (1998-99).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at ordningen i straffelovens § 62 som i praksis fører til at en kriminell ikke får straff for samtlige av de straffbare forholdene han har begått, motvirker både straffens generalpreventive og allmennpreventive virkninger fordi forbryteren kjenner konsekvensene og vet at flere lovbrudd ikke får ekstra konsekvenser. Disse medlemmer mener derfor at denne lovparagrafen i praksis fungerer som en ren oppfordring til vanekriminelle om å begå flere lovbrudd. Disse medlemmer finner det dessuten direkte urimelig at en person skal få mildere straff fordi de ulike straffbare forhold behandles samtidig.

Den eneste rettferdige ordningen er etter disse medlemmers oppfatning at en kriminell blir dømt for hvert enkelt av de lovbrudd han har begått og at strafferammene for hver enkelt forbrytelse blir summert sammen når den endelige straffeutmålingen fastsettes. Disse medlemmer er sterkt uenig med departementet i at det vil føre til for strenge straffereaksjoner, og merker seg at justisministeren gjennom et slikt standpunkt fremstår som støttespiller for de kriminelle. Det er heller ikke riktig at et slikt kumulasjonsprinsipp som foreslås i dokumentet gjør det umulig med en totalbedømmelse der både den straffbare handlingen, gjerningspersonen og forholdene ellers spiller inn. En slik vurdering vil selvsagt kunne bli foretatt ved utmålingen av straffereaksjonen for hver enkelt straffbare handling.

Disse medlemmer fremmer etter dette forslag i samsvar med Dokument nr. 8:12 (1998-99).