Det er til nå ikke gitt generelle privatrettslige lovregler
om låneavtaler. Rettsområdet er i dag dels regulert
av generelle lovbestemmelser i avtaleloven og gjeldsbrevloven, og
dels av ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper. I tillegg utgjør
detaljerte standardavtaler utarbeidet av långivere en sentral
del av den rettslige reguleringen på området.
Banklovkommisjonen mener det er behov for en lovregulering som
er direkte tilpasset forholdet mellom institusjon og kunde. Dette
vil bidra til å skape en klarere og mer oversiktlig rettstilstand,
balanserte kontraktsvilkår for kundene, og en effektiv
konkurranse.
Justisdepartementet konstaterer at det under høringen
ikke fremkom innvendinger mot å lovregulere forholdet mellom
låntakere og finansinstitusjoner. En lovregulering vil
være klargjørende og gjøre reglene lettere
tilgjengelig for aktørene i markedet. Forslaget innebærer
langt på vei en kodifisering av gjeldende rett.
Banklovkommisjonen foreslår at bestemmelsene om låneavtaler
skal gjelde der en finansinstitusjon er långiver. Lovens
regler gjelder ikke mellom finansinstitusjoner.
Forbrukerombudet reiser spørsmål om kredittkjøpsloven
bør integreres i en ny lov om finansavtaler. Finansieringsselskapenes
Forening reiser spørsmål om faktoring, som innebærer
at fordringer overdras til en finansinstitusjon som forskutterer
en viss del av pålydende, skal omfattes av loven.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag til
virkeområde for kapitlet om låneavtaler, og har
ikke sett det som aktuelt å innarbeide reglene i kredittkjøpsloven
i det utkastet som nå legges frem. Departementet mener
videre at faktoringavtaler ikke bør anses som kreditt av
den art som er omfattet av lovutkastet.
Banklovkommisjonen foreslår lovregler i finansavtaleloven
om skriftlig opplysningsplikt for institusjonene før inngåelsen
av låneavtalen. Reglene gjelder absolutt også utenfor
forbrukerforhold.
Institusjonen skal opplyse om effektiv og nominell årlig
rente, samt gebyrer og andre lånekostnader som skal belastes
kunden. Låntakeren skal også opplyses om forbehold
i avtalen om rente- og gebyrendringer, samt den rett låntakeren
har til førtidig tilbakebetaling og kostnader i den forbindelse.
Der det lån som skal ytes er et nedbetalingslån,
skal det i tillegg opplyses om størrelsen, antall og forfallstid
for avdrag og renter i lånets to første år,
samt hvordan lånets avdrags- og renteterminer (låneprofilen)
vil utvikle seg frem til siste avdrag. Gjelder det en avtale om
kassakreditt eller annen lignende rammekreditt, skal det dessuten
opplyses om kredittens maksimumsbeløp og den effektive årlige
rente ved ulike måter å utnytte lånet
på.
Overtredelse av opplysningsplikten skal være straffbar.
Dersom långiveren ikke har oppgitt både nominell
og effektiv årlig rente, skal den renten som ble oppgitt
i inntil tre år anses som effektiv rente, med mindre det
er klart at låntakeren ikke er villedet. Forbehold i avtalen
om endring av renter, gebyrer og andre kostnader skal ikke kunne
påberopes til skade for låntakeren der opplysningsplikten
er brutt, med mindre det er klart at låntakeren før
avtalen ble inngått var kjent med endringsadgangen. Institusjonens
rett til dekning av kostnader m.v. ved førtidig tilbakebetaling fra
låntakeren er betinget av at opplysninger om et slikt vederlag
er gitt på forhånd.
Ingen av høringsinstansene går mot en lovfesting. Enkelte
instanser mener reglene om opplysningsplikt bare bør gjelde
i forbrukerforhold, mens andre ønsker en mer omfattende
opplysningsplikt. Spørsmålet om når og
hvordan opplysningene skal gis, er kommentert av flere høringsinstanser.
Noen påpeker at ordlyden ikke er presis nok.
Departementet slutter seg til forslaget om å innføre
privatrettslige regler om opplysningsplikt i låneforhold,
jf. utkastet § 46. På denne måten vil
låntakerne få en sterkere stilling.
På samme måte som for innskuddsavtaler og kausjonsavtaler,
er departementet kommet til at det ikke bør gjelde noen
absolutt plikt til skriftlig forhåndsinformasjon overfor
næringslivskunder. Departementet foreslår imidlertid
at skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i § 46
første eller annet ledd om bl.a. renter, kostnader og tilbakebetalingsvilkår
skal være tilgjengelig for alle kunder før avtalen
inngås. I tillegg skal opplysningene tas inn i avtalen.
Enkelte høringsinstanser påpeker at opplysningene
må gis på en klar og entydig måte. Departementet mener
at et slikt krav følger direkte av formålet med reglene.
I forslaget fra kommisjonen heter det bl.a. at institusjonen
skal opplyse om størrelsen, antall og forfallstid for avdrag
og renter i lånets to første år. Departementet
mener det er usikkert om en tidsbegrensning på to år
fullt ut oppfyller de krav forbrukerkredittdirektivet stiller. Uansett
bør forbrukere få noe mer utførlige opplysninger
om utviklingen i låneforholdet enn det Banklovkommisjonen
legger opp til. Departementet er derfor kommet til at tidsbegrensningen
bør utgå. Videre bør låntakeren
opplyses om hvordan forholdet mellom avdrag og renter og andre kostnader
vil utvikle seg i låneperioden. Institusjonen skal også opplyse
om det samlede beløp låntakeren skal betale. Departementet
foreslår på den annen side at opplysningsplikten
ved endringer gjøres noe mindre omfattende enn kommisjonens
forslag, se lovutkastet § 49.
Komiteen slutter seg til avgrensningene
for reglenes virkeområde. Selv om reglene i kredittkjøpsloven
for så vidt berører det samme forholdet, ser ikke komiteen det
som avgjørende viktig å få disse reglene
integrert i finansavtaleloven. Det viktige for forbrukeren er at
det faktisk finnes en lovgivning på området som
gir nødvendig beskyttelse.
Komiteen vil vise til at skikkelig grundig og skriftlig
informasjon om alle sider og betingelser ved låneavtalen
før den inngås, er nødvendig for å sikre
at kunden har full oversikt og mulighet til en ordentlig vurdering
av forpliktelsene kunden tar på seg. Komiteen støtter
derfor forslagene om opplysningsplikten, og hva den skal inneholde.
Muligheten til å sette seg skikkelig inn i betingelsene
er like viktig i næringslivsforhold. Komiteen ser
imidlertid, i likhet med departementet, at opplysningsplikten her
kan bli uforholdsmessig tungvint. Behovet for en absolutt plikt
til å informere fra finansinstitusjonen er heller ikke
like sterkt når den inngår avtaler med en profesjonell
part. Komiteen støtter derfor at det er
mulig å fravike kravet om skriftlig forhåndsinformasjon
over næringslivskunder. Komiteen understreker
at slik informasjon likevel må foreligge skriftlig, og
slik at alle kunder lett og raskt kan få tilgang til den.
Det er bred oppslutning i kommisjonen om å vurdere en
plikt til kredittprøving i institusjonslovgivningen, og
kommisjonen varsler at man vil komme tilbake til dette i en senere
utredning.
Kommisjonen tar opp spørsmålet om det bør
gis en regel om frarådingsplikt i de tilfeller institusjonen må anta
at et låneopptak vil være uforsvarlig. Et flertall
kan ikke se at det foreligger noe praktisk behov for en slik regel.
Et mindretall mener derimot at lovgivningen bør inneholde
regler som har til formål å hindre at forbrukere
foretar uheldige låneopptak, og foreslår en regel
om frarådingsplikt. Regelen går ut på at dersom
långiveren før låneavtale inngås/lånet
utbetales til forbruker, må anta at økonomisk
evne eller andre forhold tilsier at låntaker alvorlig bør
overveie å avstå fra å ta opp lånet,
skal långiveren skriftlig underrette låntakeren
om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens
forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig.
Mange høringsinstanser uttaler seg om dette spørsmålet,
og meningene er svært delte. Finansinstitusjonene er stort
sett negative til å lovfeste en plikt til fraråding,
mens bl.a. forbrukerinstansene støtter mindretallets forslag.
Etter departementets syn må man legge til grunn at det
i praksis kan forekomme at en finansinstitusjon gir lån
til en kunde selv om institusjonen må være klar over
at det er en vesentlig fare for at kunden ikke vil være
i stand til å betjene lånet. Institusjonene kan
i så fall alt i dag etter forholdene ha en plikt til å frarå låneopptak,
og brudd på denne plikten kan medføre at låntakeren
helt eller delvis fritas fra å tilbakebetale lånet.
Forslaget om en frarådingsplikt fremstår etter
departementets mening som et egnet virkemiddel for å tvinge
institusjonene til å være mer restriktive. På den annen
side er det en betydelig og reell fare for at den foreslåtte
regelen vil virke konfliktskapende. Departementet er derfor kommet
til at man ikke nå vil foreslå å lovfeste
en privatrettslig regel om frarådingsplikt.
Komiteen vil peke på at i
forbrukerforhold vil finansinstitusjonene sitte inne med en kompetanse,
erfaring og vurderingsevne i forhold til om det vil være økonomisk
uforsvarlig for en låntaker å ta opp et lån, som
de færrest låntakere selv vil ha. Komiteen viser
til at man antar at finansinstitusjonen alt i dag etter forholdene
har en plikt til å frarå låneopptak,
og at brudd på denne plikten kan medføre at låntakeren
helt eller delvis fritas fra å tilbakebetale lånet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, mener at det vil være naturlig å lovfeste
denne plikten, når nå dette området blir
lovregulert. Flertallet støtter derfor Banklovkommisjonens
mindretalls forslag om en frarådingsplikt dersom finansinstitusjonen ser
at økonomisk evne eller andre forhold tilsier at låntaker
alvorlig bør overveie å avstå fra å ta
opp lånet.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
«Ny § 47 skal lyde:
§ 47 Plikt til å frarå
Dersom långiveren før låneavtale
inngås med en forbruker eller lånet utbetales
til denne, må anta at økonomisk evne eller andre
forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig
bør overveie å avstå fra å ta
opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette
låntakeren om dette. Gjør långiveren
ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt
dette finnes rimelig.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet viser til at det allerede
i dag kan sies å eksistere en plikt for finansinstitusjoner
til å frarå en kunde å oppta lån
der det er en vesentlig fare for at kunden ikke vil være
i stand til å betjene lånet. Blant annet har Bankklagenemnda
lagt dette til grunn i flere avgjørelser. Disse medlemmer har
merket seg at det finnes gode argumenter både for å lovfeste
en slik frarådingsplikt og for å la det være.
Disse medlemmer vil peke på at en lovfesting
av denne plikten ikke nødvendigvis vil føre med seg
realitetsendringer. Disse medlemmer viser til at
det i høringen ikke er satt frem forslag om særlige
rettsvirkninger ved brudd på en lovfestet frarådingsplikt. Disse
medlemmer vil understreke behovet for at man eventuelt
knytter rettsvirkninger til tilfeller der en kreditor bryter frarådingsplikten.
Disse medlemmer mener det vil være naturlig å vurdere
dette spørsmålet sammen med Banklovkommisjonens
delutredning nr. 5 og støtter derfor departementets forslag
om ikke å lovfeste en slik frarådingsplikt nå.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot den
foreslåtte § 47.
Det følger av Banklovkommisjonens utkast at lånerenten
i utgangspunktet skal fastsettes gjennom avtalen. En forutsetning
for at långiveren ensidig skal kunne endre renten på et
senere tidspunkt, er at en slik endringsadgang har hjemmel i avtalen.
Utenfor forbrukerforhold vil det som utgangspunkt være
adgang for institusjonen til å forbeholde seg rett til å senere å endre
lånevilkårene. I forbrukerforhold er utgangspunktet
det motsatte, men bestemmelsen gjør visse unntak. Forbehold
om rett til renteendring i forbrukerforhold skal angi betingelsene
for at endring skal foretas, og må være saklig
begrunnet. Kongen gis myndighet til å fastsette nærmere
regler om betingelsene for endring til låntakerens skade.
Banklovkommisjonen foreslår en egen bestemmelse om at
det ikke skal skje en «urimelig forskjellsbehandling mellom
institusjonens nye og gamle kunder» ved fastsetting av
rentesats, gebyrer og andre kostnader. Bestemmelsen vil gjelde både
i og utenfor forbrukerforhold.
Banklovkommisjonen foreslår videre at en endring av
rentesats, gebyrer og andre kostnader i forbrukerforhold i utgangspunktet
først kan settes i verk seks uker etter at institusjonen
har sendt skriftlig varsel til forbrukeren om endringen. Kortere
frist kan likevel benyttes når en renteendring skjer som
følge av at det er inntruffet en vesentlig endring i pengemarkedsrenten,
obligasjonsrenten eller det generelle rentenivå for institusjonens
innlån. For fastrentelån til forbruker foreslås
særlige prosedyreregler.
Forslagene fra Banklovkommisjonen får støtte
fra flere instanser. Forbrukerrådet ser imidlertid behov for
at lovmotivene utdyper «saklig grunn»-kriteriet ved
renteendring overfor forbruker. I tillegg bør det ved endringer
kreves en mer etterprøvbar begrunnelse. Finansieringsselskapenes
Forening mener forslaget om at Kongen kan gi nærmere regler
om vilkårene for renteforhøyelse, bør
utgå. Sparebankforeningen mener det bør klargjøres
hva som menes med «urimelig forskjellsbehandling» mellom
institusjonens nye og gamle kunder.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Banklovkommisjonens
forslag til regler om fastsetting av lånerenten. Det vises
til lovutkastet § 47, jf. §§ 46,
48 og 49.
Hva som kan sies å være saklig grunn for renteendring,
beror på en skjønnsmessig vurdering, og loven
bør ikke gå lenger enn til å angi en
skjønnsmessig standard for hvilken handlefrihet institusjonene
skal ha.
Når det gjelder bestemmelsen om at det ikke skal skje
urimelig forskjellsbehandling mellom institusjonens nye og gamle
kunder, mener departementet at et slikt forbud bør gjelde
generelt, dvs. overfor alle institusjonens kunder. Forbudet vil
ikke innebære et forbud mot å ta hensyn til individuelle
forskjeller ved rentefastsettingen.
Komiteen slutter seg til at dersom
renten ensidig skal endres fra långivers side, må en
slik adgang være hjemlet i avtalen og det må foreligge
en saklig grunn. Komiteen er enig at hva som er en
saklig grunn må være en skjønnsvurdering
i det enkelte tilfelle, og at det vanskelig kan gis noen uttømmende regler
om dette i lovverket. Komiteen vil likevel presisere
at det må ha inntruffet en ny grunn som ikke var der ved
avtaleinngåelsen, og som nøytralt og objektivt
sett fører til at det er rimelig å endre renten. Komiteen viser
til at i klagesaker i Bankklagenemnda har man ofte måttet
kreve nærmere og mer konkret begrunnelse enn den som er
gitt kunden. Komiteen understreker derfor at hvis
varsel om renteendring skal ansees å være lovlig
gitt, må begrunnelsen for renteforhøyelsen være
konkret og klar. Slik gir den en veiledning til kunden, og vil også være
lettere å etterprøve.
Komiteen støtter også forslaget
om at det kan være individuelle forskjeller ved rentefastsettelse, men
at det ikke er lov med urimelig forskjellsbehandling mellom kundene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler
ikke synet om at dersom informasjon om adgang til renteendring for
utlån ikke gis før låneavtalen inngås,
skal det føre til at den avtalte renten ikke kan endres
til låntakers ugunst de første tre år.
Dette kan ikke være i samsvar med lovens system for øvrig,
og en slik sanksjon som foreslått vil slå vilkårlig
ut avhengig av renteutviklingen (§ 48).
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot § 48
femte ledd første punktum.
Disse medlemmer ønsker ikke at det stilles krav
om at endringer i pengemarkedsrenten må være vesentlig
dersom institusjonen skal kunne øke utlånsrenten
overfor forbruker med kortere frist enn seks uker. Disse
medlemmer vil påpeke at dagens krav til forhåndsvarsel
overfor forbrukere ved renteøkning på utlån
er basert på retningslinjer utarbeidet mellom Forbrukerombudet
og bankene. Her stilles ikke krav om at endring i pengemarkedsrenten
må være vesentlig. Erfaring viser at rentejusteringer
er særlig aktuelt dersom en endring i pengemarkedsrenten
har en viss varighet og dessuten når Norges Bank endrer
sine renter.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
Ǥ 50 tredje ledd annet
punktum skal lyde:
Kortere frist kan benyttes når renteendring skjer som
en følge av at det er inntrådt endringer i pengemarkedsrenten,
obligasjonsrenten eller det generelle rentenivået for institusjonens
innlån.»
Utgangspunktet er at långiveren har adgang til å overdra
sin fordring mot låntakeren til en tredjeperson, men Banklovkommisjonens
forslag inneholder flere bestemmelser som skal sikre at låntakeren
ikke kommer i noen dårligere stilling som følge
av at fordringen overdras.
Det presiseres at dersom overdragelse skjer, skal reglene i loven
om lån likevel gjelde i forholdet mellom låntakeren
og den som har overtatt fordringen, hvis ikke annet er fastsatt
i lov. Långiveren skal varsle låntakeren om overdragelsen,
og låntakeren kan innen seks uker velge å tilbakebetale
lånet uten at det påløper gebyr.
Hele eller deler av Banklovkommisjonens forslag støttes
uttrykkelig av flere høringsinstanser. Forbrukerrådet
gir uttrykk for at det bør stilles krav om saklig grunn
for å overdra låneavtaler i forbrukerforhold,
og mener det er en betenkelig utvikling at kundefordringer/forbrukerlån
som er avskrevet av bankene blir solgt for lave priser til innkrevningsselskaper.
Gjeldsofferaksjonen ønsker ut fra lignende hensyn at lånefordringer
bare skal kunne overdras til finansinstitusjoner eller lignende
institusjoner.
Departementet mener at forslaget fra Banklovkommisjonen gir låntakerne
et godt rettslig vern. Låntakeren vil beholde alle rettigheter
etter finansavtaleloven og eventuelle innsigelser eller motkrav
i forhold til den opprinnelige kreditoren, og kan også flytte
lånet til en annen institusjon, uten at det påløper
gebyr. Departementet har etter dette fulgt opp forslaget.
Departementet ser det slik at en kunde som tar opp lån
i en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, har grunn
til å forvente at han eller hun fortsatt vil kunne forholde
seg til en institusjon av denne art gjennom hele låneforholdet.
Finansavtalelovens utgangspunkt bør derfor være
at lånefordringer som omfattes av loven, bare skal kunne
overdras til en finansinstitusjon eller en lignende institusjon,
se utkastet § 45 første ledd. I forbindelse
med en aktuell overdragelse bør likevel kunden kunne samtykke
i at overdragelsen ikke skjer til en finansinstitusjon e.l. Utenfor
forbrukerforhold vil det også være adgang til å fravike § 45 første
ledd gjennom låneavtalen. Det vil fortsatt være anledning
til å overlate selve inndrivingen til et inkassoselskap.
Komiteen viser til at en låneavtale
først og fremst dreier seg om en avtale mellom långiver
og låntaker. Dersom en tredjemann bringes inn i avtalen, er
det viktig å sikre at partene er orientert, og dessuten av
rettsvernet for låntaker står like sterkt. Komiteen er
enig i at det må være adgang til å overdra
fordringer, men låntakeren må ikke komme i noe
dårligere stilling fordi fordringen blir overdratt.
Komiteen støtter derfor de foreslåtte
reguleringene av overdragelse av fordringer. Komiteen vil spesielt
peke på at en låntaker som har tatt opp et lån hos
en finansieringsinstitusjon må kunne forvente i det minste å forholde
seg til en lignende institusjon gjennom hele låneforholdet. Komiteen ser
det derfor som en viktig begrensning at fordringen bare kan overdras
til en annen finansieringsinstitusjon, også når
fordringen er forfalt. Det er også viktig at låntakeren
gis mulighet til selv å flytte lånet til en annen
institusjon. Komiteen ber om at etterlevelsen av
denne regelen i § 45 følges nøye, og
at departementet vurderer behovet for eventuelle sanksjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ønsker i tillegg å beskytte
låntakeren ytterligere. Etter flertallets mening
bør låntakeren ha anledning til å kjøpe
fordringen på seg selv når denne framsettes til
salg av långiveren. Flertallet er enig i
departementets vurdering av at det kan framstå som støtende
at fordringen selges til et så lavt beløp at låntakeren
selv kunne hatt mulighet til å innfri lånet med
et tilsvarende beløp. Flertallet mener det
vil være rimelig at låntaker gis tilbud om å kjøpe
fordringen på samme vilkår som det långiveren
er villig til å selge fordringen for til en tredjepart.
Flertallet viser til at ved overdragelser av fordringer
har debitor (låntaker) som en avtalepart en mer beskyttelsesverdig
interesse enn den tredjepart som ønsker å kjøpe
fordringen. Flertallet understreker at forslaget
ikke er en særskilt favorisering av debitor så lenge
denne må kjøpe fordringen til samme pris som den,
fra kreditors side, skal selges for.
Flertallet viser til Justisdepartementets brev
til komiteen av 31. mai 1999, og er enig i at departementets
forslag i proposisjonen innebærer vesentlige tiltak for å hindre
at det gjennomføres oppkjøp av fordringer med
urimelige utslag for låntageren.
Flertallet er kjent med at prisfastsettelsen ved oppkjøp
av misligholdte fordringer ofte vil være basert på gjennomsnittsbetraktninger,
og at lovteksten derfor bør reflektere dette. Flertallet er
også enig med departementet i at regelen om forkjøpsrett
i lovteksten bør begrenses til å gjelde forbrukerforhold.
Flertallet ser at en lovfestet forkjøpsrett
vil gjøre det mindre attraktivt for finansinstitusjoner å selge
ut deler av sin forbrukerlånportefølje, og mener i
tråd med Forbrukerrådet at en forkjøpsrett
vil gjøre det mer attraktivt å komme frem til
gode gjeldssaneringsordninger med låntakeren direkte.
Flertallet presiserer at en slik lovendring ikke berører
ordinær inkassovirksomhet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser
at det kan være praktiske problemer knyttet til gjennomføringen
av en slik forkjøpsrett, og at det kan være forhold
man ikke har full oversikt over nå. Disse medlemmer ber
derfor Regjeringen komme raskt tilbake med et gjennomarbeidet lovforslag.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme raskt tilbake til
Stortinget med forslag som åpner for at låntakeren får
forkjøpsrett når fordringen overdras.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende tillegg til § 45
første ledd i finansavtaleloven:
«Ved overdragelse skal låntaker som er forbruker ha
forkjøpsrett på fordringen til en pris som er
i samsvar med det som er avtalt mellom långiver og den fordringen
blir overdratt til.»