Til Odelstinget.
Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til ny lov om
pasientrettigheter.
For å styrke pasientens rettslige stilling foreslås lovfestet:
rett til vurdering
rett til fornyet vurdering
rett til valg av sykehus
rett til medvirkning og informasjon
rett til å samtykke til helsehjelp
rett til innsyn i journal
særlige rettigheter for barn
pasientombudsordningen
Det framholdes at pasientrettighetsloven er en generell lov,
og at særbestemmelser i annen spesiallovgivning som vil
gå foran pasientrettighetsloven i kraft av å være
spesialregler, i det vesentlige foreslås opprettholdt.
Det redegjøres i proposisjonen for tidligere dokumenter
om pasientrettigheter som NOU 1992:8 Lov om pasientrettigheter,
St.meld. nr. 50 (1993-94), (jf. Innst. S. nr. 165 (1994-95)), NOU
1995:6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning
i Norge, NOU 1997:18 Prioriteringer på ny - Gjennomgang
av retningslinjer for prioritering innen norsk helsetjeneste, St.meld.
nr. 44 (1995-96) (jf. Innst. S. nr. 27 (1996-97)), St.meld. nr.
23 (1996-97) (jf. Innst. S. nr. 215 (1996-97)) St.meld. nr. 24 (1996-97)
(jf. Innst. S. nr. 237 (1996-97)), St.prp. nr. 61 (1997-98) (jf.
Innst. S. nr. 226 (1997-98)), St.prp. nr. 63 (1997-98) (jf. Innst.
S. nr. 222 (1997 - 98)) og lovforslag fra Norsk Pasientforening.
Sosial- og helsedepartementet sendte i august 1997 høringsnotat
til lov om pasientrettigheter på høring med høringsfrist
i november 1997. Om lag 150 instanser svarte på høringsbrevet.
I tillegg er det kommet uttalelse fra enkelte privatpersoner. Det
redegjøres for hovedinnholdet i høringsnotatet.
Høringsinstansene ble spesielt anmodet om å uttale
seg om rett til nødvendig helsehjelp og rett til å nekte/avslutte
behandling. I tillegg ble høringsinstansene bedt om å kommentere
de økonomiske og administrative konsekvensene særskilt.
De fleste høringsinstansene har kommentert rett til
nødvendig helsehjelp, og et stort flertall går
inn for alternativet som ikke knytter retten til helsehjelp til
en bestemt tidsfrist, men lar det være opp til en individuell
vurdering når helsehjelpen skal ytes. Om lag en tredjedel
av høringsinstansene har kommentert reglene om rett til å nekte/avslutte
behandling, og det store flertall av disse slutter seg i hovedsak
til forslaget i høringsnotatet om regler som hjemler adgang
til å avslutte behandling eller at pasienten kan nekte å motta
livsnødvendig behandling på nærmere fastsatte vilkår
selv om pasienten er i en nødrettssituasjon. En tredjedel
av høringsinstansene har kommentert reglene om rett til
selvbestemmelse, og et stort flertall av disse er i hovedsak positive
til lovutkastet. De fleste instanser har uttalt seg om de økonomiske
og administrative konsekvensene av lovforslaget. Mange peker på at
innføring av rett til spesialisthelsetjeneste vil medføre økte
kostnader. De fleste peker også på at lovforslaget
vil medføre økt tidsbruk på prosedyrespørsmål,
og behandling av klagesaker fremfor direkte pasientbehandling. Når
det gjelder rett til fornyet vurdering er et stort flertall av dem
som har kommentert forslaget, i hovedsak positive. Om lag en tredjedel
av instansene har kommentert rett til valg av sykehus, og det store
flertall av disse er positive til bestemmelsen og mener at retten
må gjelde over hele landet. Det store flertall som har
uttalt seg om rett til medvirkning og informasjon, slutter seg i
hovedsak til bestemmelsene i lovutkastet. En tredel av instansene har
kommentert klagereglene, og flertallet av disse er i hovedsak positive.
Flertallet av dem som har uttalt seg om pasientombudsordningen,
støtter de forslag som ligger i lovutkastet, men mange
mener at ombudene i tillegg til spesialisthelsetjenesten også bør
ha kommunehelsetjenesten som virkeområde.
Det redegjøres for gjeldende rett som er nedfelt i ulike
særlover.
Forholdet til annet regelverk kommenteres, og det vises bl.a.
til at det er opprettet en midlertidig pasientskadeordning som trådte
i kraft 1. januar 1988, kalt Norsk Pasientskadeerstatning (NPE)
med regler basert på et objektivisert ansvar. Det vises
videre til relevante bestemmelser i folketrygden og i lov om sosiale
tjenester m.v.
Det gis en kort orientering om relevant lovgivning i Sverige,
Danmark, Finland og Israel.
Sverige har ikke en særskilt lov om pasientrettigheter.
Prinsippene om pasienters rettigheter er imidlertid nedfelt i flere
ulike lover. Pasientens selvbestemmelsesrett innebærer
at han fritt kan avstå fra behandling. Det er i Sverige
innført fritt sykehusvalg innenfor den helseregion man
tilhører. Det vises ellers til at den svenske regjeringen
i juni 1998 la fram en proposisjon om «Patientens ställning» hvor
det bl.a. er foreslått å styrke pasientens rett
til informasjon og å lovfeste retten til fornyet vurdering.
Også i Danmark er pasienters rettigheter nedfelt i flere
ulike lover. Det vises til at det der behandles et forslag om lovfesting
av pasientenes rett til helsetjenester. I Danmark er det fra 1993
innført fritt sykehusvalg over hele landet for lokalsykehusfunksjoner.
En pasientrettighetslov ble vedtatt av Folketinget i juni 1998,
og denne inneholder bestemmelser om informasjon og selvbestemmelsesrett,
representasjon, sultestreik, avvisning av å motta blod
og blodprodukter og livstestamente, journalinnsyn, detaljerte regler
om taushetsplikt og bestemmelser om klage over helsepersonell.
Finland har en egen lov om pasientrettigheter som gjelder både
privat og offentlig helsetjeneste, og inneholder bestemmelser om
rett til helsehjelp, inntak for behandling, rett til informasjon,
pasientens selvbestemmelsesrett, mindreårige pasienters
stilling, øyeblikkelig hjelp, pasientombud, klage og journalføring.
En pasient har rett til, innenfor de ressurser som er til rådighet,
nødvendig helsehjelp. Undersøkelse og behandling
skal gis i samråd med pasienten, og han kan motsette seg
behandling. Loven inneholder imidlertid ikke noe krav om samtykke.
For øvrig inneholder loven bestemmelser om klagerett for pasienten
og en lovfestet pasientombudsordning.
Israel har nylig vedtatt en lov om pasientrettigheter. Loven
gir på nærmere bestemte vilkår pasienten rett
til helsehjelp. Det gis også bestemmelser om informert
samtykke, samt at det på alle offentlige sykehus skal være
etiske komiteer som skal overvåke og informere om de vanskelige
situasjonene der pasientens samtykke ikke kan innhentes.
Det redegjøres for relevante internasjonale deklarasjoner,
og det vises bl.a. til at WHOs Europakontor har utarbeidet en deklarasjon
om pasienters rettigheter og et charter om reformer i helsetjenesten. Det
vises videre til at Ministerkomiteen i Europarådet i 1996
vedtok en konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin og til
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 2 og tilsvarende
artikkel 6 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter som
bestemmer at enhvers rett til livet skal beskyttes ved lov. Videre
nevnes FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle
rettigheter som ble ratifisert av Norge i 1976. Spesielt framholdes
at norske myndigheter anerkjenner at samer har rettigheter i forhold
til artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
fra 1966 og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige
stater som ble ratifisert av Norge i 1990, og det drøftes
hvordan disse har relevans for pasientrettigheter. Det framholdes
at det for individer med samisk kulturell bakgrunn vurderes særtiltak
som følge av de grupperettigheter som ligger i urfolkeretten
i folkeretten.
I drøftingen av behovet for ny lovgivning framheves
det at en samlet lov om pasientrettigheter vil kunne bedre pasientens
kunnskap om egne rettigheter, og at slik kunnskap er et viktig bidrag
til å styrke pasientens rettsstilling i møtet
med helsetjenesten. Det understrekes at rettigheter må virke
sammen med andre virkemidler som organisering og finansiering for å fungere
godt. Etter departementets syn vil rettigheter på dette
området måtte være skjønnsmessige,
og derfor mindre presise, slik at rettighetsfesting får
mindre verdi som styringsverktøy. Det påpekes
at det er en fare for vridningseffekter til fordel for presist definerte
lidelser, på bekostning av mer sammensatte og diffuse plager,
og at rettighetsfesting kan medføre en ressursvridning
fra pasientbehandling til klage- og domstolsbehandling. En sterkere
rettighetsfesting kan ifølge departementet også medføre
at den politiske styringen med helsevesenet vil bli redusert til
fordel for juridisk og medisinsk styring, og at for den enkelte pasient
kan rettighetsfesting bidra til å styrke pasientenes maktstilling
i helsevesenet.
Forskjellen mellom formelle og materielle rettigheter drøftes,
og det framholdes at det etter departementets syn er viktigst å regulere
de formelle rettighetene som sikrer pasientenes rettssikkerhet når
de har blitt pasienter, og som sikrer en viss rettferdighet ved
tildeling av helsetjenester. I proposisjonen er det bare de ubetingede
rettigheter som blir omtalt som rettskrav eller materielle rettigheter.
Etter departementets vurdering vil formelle rettigheter ivareta
de viktigste hensynene bak en pasientrettighetslov, nemlig pasientens
rettssikkerhet i vid forstand, og det påpekes at det er
usikkert hvor effektive materielle rettigheter faktisk vil være
fordi rettigheten vil måtte bli skjønnsmessig
og fordi både kriteriene og sanksjonssystemet trolig vil
favorisere pasienter med presist definerte lidelser og de mest pågående
pasientene.
Det uttales at formålet med pasientrettighetsloven er
at helsetjenesten skal lede til bedre helse og livskvalitet for
befolkningen og sikre hele befolkningen, uavhengig av alder, kjønn
og bosted, god tilgang på helse- og omsorgstjenester av
god kvalitet i en offentlig styrt helse- og omsorgssektor. Det uttales
at departementets forslag til formålsbestemmelse er basert
på verdier som rettssikkerhet, forutberegnelighet, likhet
og rettferdighet.
Loven bør etter departementets vurdering gjelde for
enhver som oppholder seg i riket og i tråd med det som
er vanlig i norsk forvaltningsrett uten at det stilles krav om statsborgerskap.
Det stedlige virkeområdet foreslås begrenset til
riket. For personer som oppholder seg utenfor fastlands-Norge, skal
loven gjelde bare i den utstrekning det bestemmes i forskrift.
Departementet er kommet til at det er mest hensiktsmessig å definere
begrepet «pasient» på en måte som
mest mulig er i tråd med den alminnelige språklige
forståelse, og foreslår at begrepet brukes om personer
som gis eller tilbys helsehjelp.
Departementet bemerker at pasientens pårørende etter
lovforslaget vil ha flere funksjoner og roller overfor både
pasient, helsepersonell og helsetjenesten, og at hvem som skal regnes
som pasientens pårørende derfor må defineres,
og forholdet mellom de aktuelle personene klargjøres. Departementet foreslår
at følgende personer skal anses som pasientens pårørende:
ektefelle, registrert partner, person som lever i ekteskaps- eller
partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller
den som har foreldreansvaret, myndige søsken, verge eller
hjelpeverge. Departementet mener at pasienten innenfor den angitte
kretsen av pårørende, skal kunne bestemme hvem
som skal være hans eller hennes nærmeste. Dersom
pasienten ikke har oppgitt noen som sin nærmeste, skal
den som har «varig og løpende kontakt med pasienten» velges.
Departementet bemerker at under definisjonen av helsehjelp bør
alle sider av de tjenester helsevesenet yter, være dekket
slik at forebyggende, diagnostisk, behandlende og rehabiliterende
helsehjelp omfattes, og i tillegg også helsehjelp som ikke
har som siktemål å endre pasientens situasjon,
men å sørge for at pasientens tilstand ikke forverres.
Det foreslås at en med «helsetjenesten» i
loven skal forstå primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten
og tannhelsetjenesten. Etter departementets vurdering er det viktig å angi
hvem som regnes som helsepersonell i definisjonsbestemmelsen, og foreslår
at helsepersonell i lovens forstand er personer som nevnt i ny lov
om helsepersonell § 3.
Departementet har kommet til at forskriften om ventetidsgaranti
bør videreføres, og viser til at det er foreslått
en hjemmel for slik forskrift i forslag til ny lov om spesialisthelsetjenesten.
Departementet mener imidlertid at det ikke ligger til rette for
en rettighetsfesting av ventetidsgarantien.
Det vises til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av
St.meld. nr. 44 (1995-96) om ventetidsgarantiens kriterier og finansiering
vedtok å be Regjeringen legge fram en framdriftsplan for
når og hvordan de fleste pasienter i gruppe III skal få 6-månedersgaranti.
Det uttales at på bakgrunn av de erfaringer som er gjort
med garantiordningen, og fortsatt usikkerhet om i hvilken grad den
nye ventetidsgarantien vil innfri målsettingene om redusert
ventetid, riktigere prioritering og utjamning av ventetidene mellom
norske sykehus, er departementet av den oppfatning at det vil være
uheldig å innføre en ny 6-månedersgaranti.
Departementet har vurdert hvorvidt pasienten bør få en
rett til å få behandling i utlandet finansiert
av fylkeskommunen, hvis fylkeskommunen ikke kan skaffe behandling
ved en offentlig finansiert institusjon innen tre måneder,
men vil ikke foreslå at det innføres en rett til å få finansiert
behandling i utlandet ved brudd på ventetidsgarantien.
Det framholdes at formålet med dagens vurderingsgaranti
er å sikre pasienten tilgang til spesialisthelsetjenesten.
Departementet vil ytterligere styrke pasientenes muligheter til å få sin
helsetilstand vurdert ved å foreslå en rettighetsfesting
av dette i § 2-1. Det uttales at rett til å få vurdering
i utgangspunkt er et pålegg til yter av spesialisthelsetjeneste
om å overholde fristen på maksimalt 30 virkedager,
samt skape en trygghet og forventning blant pasientene om rask tilbakemelding.
Etter departementets oppfatning bør vurderingen av hva
som er forsvarlig ventetid for å få vurdert en
tilstand, baseres på sykdommens alvorlighet og ikke på diagnose.
Departementet mener således at det vil være uheldig å erstatte
den medisinske prioritering og vurderingen av forsvarlighet med
differensierte tidsfrister basert på diagnose. Departementet
legger til grunn at den medisinske prioriteringen og forsvarlighetsvurderingen
må være bestemmende for når pasienten
skal ha tilbakemelding, og at fristen på 30 dager må anses
som en maksimumsfrist som gjelder i de tilfeller det er forsvarlig å la
pasienten vente så lenge. Det følger av forslag
til § 7-1 at pasienten eller dennes representant
skal kunne anmode den som yter helsehjelp, om at retten til vurdering
etterleves. Hvis anmodningen ikke tas til følge, skal det
kunne klages til fylkeslegen.
Det foreslås i § 2-2 rett til fornyet
vurdering i spesialisthelsetjenesten. Retten bør etter
departementets oppfatning oppstå på det tidspunkt
pasienten har fått første vurdering. Det er etter
forslaget visse begrensninger i retten til å få ny
vurdering av sin helsetilstand idet fornyet vurdering bare kan kreves én
gang for samme tilstand. Det er også et vilkår
at allmennlegen er enig i at det er behov for at spesialisthelsetjenesten
foretar en ny vurdering. En ny vurdering vil stå som et
selvstendig alternativ til den opprinnelige. Det følger
av forslaget til § 7-1 at pasienten eller dennes
representant kan anmode den som yter helsehjelp, om at rettigheten
etterleves. Hvis anmodningen ikke tas til følge, skal det
kunne klages til fylkeslegen.
Det foreslås i § 2-3 rett til fritt
sykehusvalg. Det forutsettes at retten er begrenset til den offentlige
spesialisthelsetjenesten inkludert statssykehusene, og at hjemfylket
skal betale for behandlingen. Pasienten skal etter lovforslaget
kunne bestemme hvor behandlingen skal skje, men ikke nivået
på behandlingen. Retten til fritt sykehusvalg skal også gjelde
distriktspsykiatriske sentra. Barne- og ungdomspsykiatrien skal
imidlertid etter forslaget holdes utenfor ordningen med fritt sykehusvalg.
Fritt sykehusvalg skal også gjelde for vurdering og fornyet
vurdering. Departementet foreslår imidlertid at retten
til å få vurdert henvisningen innen 30 dager faller
bort, hvis pasienten velger å bli vurdert ved sykehus utenfor bostedsfylket.
Departementet går også inn for at fylkeskommunens
plikt til å skaffe behandling innen 3 måneder
ved annen institusjon faller bort, hvis pasienten velger sykehus
utenfor fylkeskommunen. Ellers foreslår departementet at
prioritering av pasienter ikke skal kunne skje på grunnlag
av bosted, men baseres på et medisinskfaglig skjønn.
Det foreslås at ansvaret for å legge forholdene
til rette for at pasienten får nødvendig informasjon
påligger eierne av de institusjoner som omfattes av retten til
fritt sykehusvalg. Det omfatter innhenting og tilrettelegging av
data om ventetider og formidling av informasjonen.
Departementet foreslår at reiseutgiftene skal deles mellom
pasienten og folketrygden, og vil komme tilbake til hvordan delingen
skal gjennomføres i forbindelse med budsjettet for 2000.
Departementet går inn for at retten til fritt sykehusvalg
også skal gjelde i psykiatrien, likevel slik at retten
blir tilpasset de særskilte forhold som gjør seg gjeldende
der. Departementets vurdering er imidlertid at fritt sykehusvalg
ikke skal innføres for barne- og ungdompsykiatrien fordi
en bærende idé innen behandlingsapparatet der
er at barnet må behandles i sitt nærmiljø og
i forhold til sitt nettverk.
Det foretas en drøfting av om det skal innføres
en materiell rett til helsehjelp for hele helsetjenesten. Etter
departementets syn vil rettigheter først og fremst komme
dem til gode som lider av relativt presist beskrevne sykdommer med
konkrete behandlingsmuligheter slik at faktisk underprioriterte lidelser
vil kunne få enda vanskeligere med å nå opp dersom
en slik rett innføres. Det framholdes at prinsippet om
at helsehjelp skal ytes på laveste effektive omsorgsnivå harmonerer
med retten til nødvendig helsehjelp i kommunehelsetjenesten,
mens en rett til spesialisthelsetjeneste vil kunne medføre
en prioritering av spesialisthelsetjenester i større utstrekning
enn det faglig sett er grunn til. Etter departementets syn vil rettighetsfesting
gjøre kostnadskontrollen vanskeligere og vanskeliggjøre
fylkeskommunenes ansvar for tjenesteproduksjonen. Det uttales at
ressurser som må brukes på klage- og domstolsbehandling,
gjør at innføring av rettigheter kan være
mindre kostnadseffektivt enn ikke å ha rettigheter.
Det vises til at sosialkomiteen i Innst. S. nr. 165 (1994-95)
ga sin tilslutning til å innføre en generell rett
til nødvendig helsehjelp også for spesialisthelsetjenesten
etter modell av kommunehelsetjenesteloven. Departementet går
inn for å videreføre rett til øyeblikkelig
hjelp i spesialisthelsetjenesten som i gjeldende rett. Når
det gjelder spørsmålet om å rettighetsfeste
en rett til spesialisthelsetjeneste ut over det som følger
av gjeldende rett, finner departementet ikke grunn til dette. En
rettighetsfesting av ventetidsgarantien i pasientrettighetsloven
vil etter departementets syn være å videreføre
og forsterke de problematiske sidene ved denne, og departementet
går derfor ikke inn for dette, men vil videreføre ventetidsgarantien
i sin nåværende form.
Departementet har i ny lov om spesialisthelsetjeneste foreslått
at både kommunehelsetjenesten og fylkeskommunene pålegges
plikt til å utarbeide individuelle planer for pasienter
med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Det uttales at på bakgrunn
av at en rett til individuell behandlingsplan i pasientrettighetsloven
vil kunne innebære misforståelser med hensyn til
hva rettigheten går ut på, fremmer ikke departementet
forslag om individuelle planer i pasientrettighetsloven.
Departementet foreslår å lovfeste pasientens
medvirkningsrett. Det understrekes at medvirkning alltid vil være
basert på frivillighet. Etter departementets vurdering
er det tilstrekkelig å sikre pasienten rett til å medvirke
ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses-
og behandlingsmetoder. Hvis pasienten er uenig i helsepersonellets
avgjørelse om metodevalg, kan pasienten kreve fornyet vurdering eller
velge å motta behandling på annet sykehus. Det uttales
at hovedregelen om at pasienten skal få bestemme hvem som
skal delta under behandlingen eller undersøkelsen, i de
langt fleste tilfeller skal respekteres. Departementet understreker
at erfaringstilbakeføring fra pasienter er en viktig del
av medvirkningsretten.
Departementet foreslår å lovfeste en generell
rett til informasjon. Etter forslaget skal pasienten få informasjon
som er nødvendig for å få innsikt i sin
helsetilstand og i innholdet i helsehjelpen. Dette omfatter alle former
for helsehjelp, og vil således ikke være begrenset
til behandling, men også informasjon om diagnose og prognose.
Informasjonsplikten vil også gjelde alternative fremgangsmåter,
herunder om risiko. Pasienten skal få informasjonen automatisk
og uten å be om det. Informasjonen skal være tilstrekkelig
for at pasienten kan samtykke i forslaget til helsehjelp og til at
pasienten blir i stand til å medvirke ved valg av helsehjelp,
bl.a. behandlings- eller pleieform, der det er mer enn ett alternativ.
Det uttales at etter omstendighetene vil informasjonsplikten gå lenger
enn det som er nødvendig for å dekke disse spesifikke formålene.
Pasienten kan f.eks. ha behov for informasjon av hensyn til å kunne
planlegge sitt framtidige liv. I utgangspunktet skal pasienten selv
kunne bestemme at han eller hun ikke skal ha enkelte opplysninger.
Helsepersonell skal respektere pasientens ønske om å ikke
bli informert.
Det påpekes at retten til å nekte å motta
informasjon ikke kan gjelde uinnskrenket, f.eks. hjemler smittevernloven
at legen snarest mulig skal gi en smittet person med allmennfarlig
smittsom sykdom informasjon om sykdommen, smittsomhet og smittemåter samt
personlig smitteveiledning. I tilfelle informasjon ikke gis til
pasienten, skal dette begrunnes og nedtegnes i journalen.
Det uttales at det i særlige tilfeller kan tenkes situasjoner
der pasienten ikke bør ha rett til informasjon. Det er
foreslås derfor at informasjon kan unnlates når det
foreligger nødrettssituasjon, enten ved fare for pasienten
selv eller av hensyn til de nære omgivelsene.
Det framholdes at pasienter også har rett til etterfølgende
informasjon om skader og komplikasjoner.
Det framholdes at informasjon om en pasients helsetilstand er
taushetsbelagte opplysninger, slik at pasientens samtykke i utgangspunktet
er nødvendig for at pårørende skal informeres.
Der pasienten har representant, trer denne inn i pasientens rettigheter,
og skal ha informasjon i samme utstrekning som om pasienten selv
hadde hatt full evne til å motta informasjon. Foreldre
eller andre med foreldreansvaret har rett til informasjon når
barnet er under 16 år. Likeledes har de en rett til informasjon
når barnet er mellom 12 og 16 år, med mindre barnet
motsetter seg det av grunner som bør respekteres. Endelig
har foreldre eller andre med foreldreansvaret for barn under 18 år rett
til den informasjon som er nødvendig for å oppfylle
foreldreansvaret. For å sikre at barneverntjenesten er
i stand til å ivareta sitt ansvar, foreslås det
at også barneverntjenesten skal ha informasjon når
omsorgen for barnet er overtatt etter barnevernloven.
Det framholdes at retten til informasjon tilpasset den enkelte
pasients individuelle behov tilsier at det bør skaffes
tolk eller pasienten bør bli betjent av samisktalende helsepersonell
når dette er nødvendig for at pasienten skal gis
informasjon som tilfredsstiller kravene i lovutkastet.
Pasientenes behov for at personlige opplysninger behandles med
varsomhet og respekt bør etter departementets vurdering
understrekes i loven. Det uttales at dersom helsepersonell på bakgrunn
av opplysningsplikt har utlevert taushetsbelagte opplysninger om
en pasient, bør pasienten få informasjon om dette
i ettertid.
Det vises til at departementet har opprettet et statlig utvalg
som skal vurdere og komme med konkrete forslag til lovregulering
av forsikringsselskapenes adgang til å innhente, bruke
og lagre helseopplysninger og livsstilsopplysninger som grunnlag
for individuelle forsikringsavtaler.
Forslaget til § 4-1 innebærer at det
lovfestes et generelt krav om informert samtykke i pasientrettighetsloven.
Den foreslåtte bestemmelsen innebærer også at
pasienten kan trekke tilbake sitt samtykke, og at helsepersonell
skal gi nødvendig informasjon om konsekvensene av tilbaketrekkingen.
Departementet har foreslått å sidestille uttrykkelig
og stilltiende samtykke. Det foreslås en bestemmelse om
at departementet kan gi forskrifter om krav til skriftlig samtykke,
eventuelt andre formkrav, for visse typer helsehjelp. Den «helserettslige
myndighetsalder» foreslås som hovedregel satt
til 16 år. Dersom helsepersonellet mener pasienten mangler
kompetanse til å samtykke, skal dette begrunnes og nedtegnes
i pasientens journal og legges fram for pasienten og dennes nærmeste pårørende.
Etter departementets vurdering er det praktisk å lovfeste
at helsepersonell kan legge til grunn et antatt eller presumert
samtykke.
Departementet viser til at kretsen av pårørende
etter definisjonen i lovutkastet også omfatter hjelpeverge
og verge, og at dette innebærer at hjelpevergen kan samtykke
til at helsehjelp skal gis, eller at slik hjelp ikke skal gis, på vegne
av pasienten. Hjelpevergens samtykke skal ikke kunne gå foran
pasientens eget, så lenge denne er kompetent til å treffe avgjørelse
selv. Departementet mener det er behov for å klargjøre
forholdet mellom vergen og umyndiggjorte og foreslår at
det presiseres at vergen overtar samtykkekompetansen på vegne
av den umyndiggjorte.
Det understrekes at dersom det skal settes i verk tiltak som
pasienter motsetter seg, kreves hjemmel i lov. Det presiseres imidlertid
at nødrettsreglene kan hjemle adgang til å gripe
inn med medisinsk behandling overfor personer uten samtykkekompetanse
selv om de motsetter seg dette. Departementet foreslår
at nødrettsprinsippet lovhjemles i helsepersonellovens § 7.
Departementet har kommet til at særlige regler om nektelse
av behandling bør begrenses til de tre konkrete situasjoner,
nemlig behandling ved blodoverføring, behandling ved intravenøs
næring og generell livsforlengende behandling. Det foreslås
som grunnlag for å nekte eller å avslå behandling
at pasienten er myndig og har full samtykkekompetanse, og at pasienten
må ha fått og forstått informasjon om følgene
for egen helse av nektelsen. Departementet foreslår at
synspunkter fra pasientens nærmeste pårørende
kan respekteres når denne tilkjennegir pasientens oppfatning,
og denne oppfatningen åpenbart bør respekteres.
Det understrekes imidlertid at en slik anmodning fra pasientens
nærmeste pårørende ikke medfører
at helsepersonellet kan unnlate å foreta en selvstendig
vurdering og at det vil være helsepersonellet som tar den
endelige avgjørelse.
Departementet er kommet til at ordningen med livstestamenter
ikke bør lovfestes.
Etter departementets vurdering vil de foreslåtte regler
tilfredsstille de krav som stilles i relevante internasjonale konvensjoner.
Etter departementets vurdering er retten til journalinnsyn en
svært sentral pasientrettighet som sammen med retten til
informasjon danner grunnlag for å utøve mange
av de andre rettighetene som foreslås i pasientrettighetsloven.
På denne bakgrunn er departementet kommet til at pasientens
rett til innsyn i egen journal bare bør begrenses i de
tilfeller hvor dette er påtrengende nødvendig
for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for
pasienten selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn
til pasientens nærstående.
Bestemmelsene om pårørendes rett til informasjon
etter kapittel 3 foreslås gitt tilsvarende anvendelse på innsynsrett
i journal. Dersom pasienten ikke kan ivareta sine interesser, skal
pasientens nærmeste pårørende ha rett
til innsyn i journal. Det foreslås at nærmeste
pårørende gis rett til innsyn i journal etter pasientens
død med mindre det foreligger særlige grunner
for å unnta opplysningene.
Dersom pasienten mener at journalen inneholder feilaktige eller
mangelfulle opplysninger eller utilbørlige utsagn, kan
pasienten be om at journalopplysninger rettes eller slettes. Det
framholdes at som hovedregel bør feil og mangler rettes
ved tilføyelser og ikke ved sletting, men etter departementets
syn bør pasienten ha mulighet til å få slettet
uriktige opplysninger i sin journal. Vilkårene for sletting
vil blant annet være at journalen inneholder feilaktige
eller misvisende opplysninger som pasienten eller andre som nevnes
i journalen krever slettet fordi de representerer en personlig belastning
selv om retting blir foretatt. Departementet foreslår at
det er fylkeslegen som skal kunne slette journalopplysninger.
Departementet foreslår å videreføre
gjeldende rett når det gjelder overføring og utlån
av journal. For at pasienten skal vite hvor og til hvem journalopplysninger
er overført, skal opplysninger om slik overføring
nedtegnes i journalen.
For oversiktens skyld foreslår departementet at det
i pasientrettighetsloven vises til den særlige rettigheten
til helsekontroll som barn har etter kommunehelsetjenesteloven.
Departementet ønsker å videreføre
de rettigheter som framkommer i forskrift om barn på sykehus vedrørende
retten til å ha minst en av foreldrene til stede. Det foreslås
en utvidelse i det at barns rett til å ha foreldrene til
stede ikke bare skal gjelde sykehusopphold, men også ved
innleggelse i andre helseinstitusjoner.
Også når det gjelder rett til aktivisering
og stimulering, ønsker departementet å videreføre
det innholdet som er nedfelt i forskrift om barn på sykehus.
Det framholdes at en viktig side av rettssikkerhetsbegrepet er
muligheten til å få prøvet avgjørelser for
overordnet organ. Etter departementets vurdering tilsier pasientenes
behov for prosessuelt vern av rettighetene at det innføres
adgang til å få prøvet og håndhevet
sine rettigheter. I § 7-1 er det derfor foreslått
innført en rett for pasienten eller dennes representant
til å anmode om at rettigheten i pasientrettighetsloven
blir etterlevd. I motsetning til de mer formelle klagereglene som
fremgår av § 7-2, er denne bestemmelsen
ment å virke som en uformell og ubyråkratisk måte å løse
tvister mellom pasient og helsetjeneste på.
Det foreslås at i utgangspunktet skal forvaltningslovens
regler for klagebehandling gjelde etter pasientrettighetslovens
kapittel 7.
Pasienten skal kunne klage på at retten til vurdering
ikke blir oppfylt, over brudd på retten til fornyet vurdering,
og på at retten til valg av sykehus ikke blir reell. Det
framholdes at lang ventetid ikke skal kunne være gjenstand
for klage fordi § 2-3 ikke gir pasienten rett
til å få gjennomført selve behandlingen,
men kun rett til å bli prioritert på lik linje
med andre pasienter med samme diagnose og tilstand.
Det framholdes at brudd på pasientrettighetslovens formelle
rettigheter som retten til medvirkning, retten til informasjon,
retten til å samtykke til helsehjelp og retten til innsyn
i journal, kan være vanskelig å dokumentere for
pasienten, men det understrekes at etter departementets vurdering
kan pasienten ha stor interesse i oppfyllelse også av formelle
rettigheter, slik at adgangen til å klage over manglende
oppfyllelse av de formelle rettighetene derfor er en sentral rett
for pasienten.
Det bør etter departementets syn være adgang
til å gå til domstolen for å få fastsatt
eller oppfylt sine rettigheter overfor helsetjenesten som en ytterligere prøvingsmulighet
etter at klagemulighetene er oppbrukt. Det uttales at innføring
av klagerett i pasientrettighetsloven ikke skal begrense adgangen
til å fremme klage til Sivilombudsmannen.
Etter departementets vurdering bør klageretten i utgangspunktet
begrenses til å gjelde for pasient eller dennes representant
eller fullmektig. Pårørende foreslås
imidlertid gitt klagerett der de har selvstendige rettigheter.
Det foreslås en klagefrist på fire uker når
det gjelder anmodning om etterlevelse av pasientrettighetslovens
bestemmelser. Når det gjelder fristen for å klage
til fylkeslegen, har departementet ikke funnet grunn til å fravike
de alminnelige bestemmelser i forvaltningsloven som oppstiller en
klagefrist på tre uker.
Etter departementets vurdering er det mest hensiktsmessig at
klager etter pasientrettighetsloven kan avgjøres på et
lavest mulig nivå. Dersom den som yter helsehjelp, avviser
anmodningen eller mener at reglene er overholdt, skal det kunne
påklages til fylkeslegen. Ettersom forvaltningslovens system gjelder
med hensyn til fylkeslegens kompetanse i klagebehandlingen, skal
fylkeslegen kunne overprøve alle sider av saken, både
rettsanvendelsen, overprøvelse av faktum og den skjønnsmessige
vurdering. I tillegg skal fylkeslegen kunne prøve om saken
er behandlet på riktig måte. Departementet fremmer forslag
om at forvaltningslovens regler både når det gjelder
behandling av enkeltvedtak og når det gjelder klage og
omgjøring, skal gjelde for fylkeslegens behandling av klagesaker.
Departementet ønsker å lovfeste ordningen med pasientombud
i alle fylker, og foreslår at det lages en egen formålsbestemmelse
for pasientombudene der det framgår at pasientombudene
skal arbeide for å ivareta pasientenes interesser og være
et middel til å ivareta og øke kvaliteten i helsetjenesten.
Etter departementets vurdering bør pasientombudene inntil
videre ha spesialisthelsetjenesten innenfor både somatikk
og psykiatri som virkeområde. Det uttales at det på lengre
sikt er ønskelig at en pasientombudsordning også omfatter
kommunehelsetjenesten, men det foreslås å vente
med en lovhjemling av dette inntil man har fått flere erfaringer
med ordningen innenfor spesialisthelsetjenesten. Departementet anbefaler
at de kommuner som finner det hensiktsmessig, avtaler forsøksordninger
med fylkeskommunene hvor ombudsordningene også omfatter
kommunehelsetjenesten, og eventuelt også sosialsektoren.
Departementet foreslår at fylkeskommunen skal ha ansvaret
for pasientombudsordningene. Det understrekes at pasientombudenes
uavhengige rolle må framheves for å redusere mulige
inntrykk av å representere den samme myndighet som det
klages på. Etter departementets syn må ombudene
sikres faglig selvstendighet og uavhengighet som en nødvendig
forutsetning for at de skal kunne ivareta sine oppgaver. Ombudene
skal ha rett til å ytre seg fritt, og fylkeskommunene skal
ikke ha instruksjonsmyndighet overfor pasientombudene i enkeltsaker.
For at det ikke skal være tvilsomt at pasientombudene er
uavhengige av ansvarlig instans, foreslår departementet
at dette lovfestes.
Det foreslås at pasientombudenes oppgaver begrenses
til å gi den som ber om det, informasjon, råd
og veiledning, samt bistå vedkommende i møte med helsetjenesten.
Pasientombudet skal kunne gi uttalelser og vurderinger av konkrete
enkeltsaker, men disse skal ikke være bindende. Det er
foreslått i lovteksten at pasientombudet, i tillegg til å gi
en vurdering av forholdet, skal kunne foreslå konkrete
tiltak til forbedringer. Det foreslås videre at pasientombudet
skal pålegges å melde fra til klageinstanser eller
tilsynsmyndigheter om tilstander som det er påkrevet at
disse følger opp.
Departementet foreslår at enhver som mener feil er begått,
skal kunne henvende seg til pasientombudet, og at den som henvender
seg, skal ha rett til å være anonym. Da pasientombudene
ikke skal ha selvstendig avgjørelsesmyndighet, har ikke
departementet funnet grunn til å ha saksbehandlingsregler tilsvarende
som for behandlingen av enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og
det vil etter forslaget ikke være adgang til å påklage
uttalelsene som ombudene gir.
Det foreslås i § 8-8 en bestemmelse
om adgang til å vedta utfyllende bestemmelser om saksbehandling.
Det framholdes at pasientombudets behandling av en sak ikke betyr
at klageadgangen til Sivilombudsmannen er avskåret.
Det antas i proposisjonen at en lovfesting av vurderingsgarantien
som en individuell rettighet ikke vil ha vesentlige økonomiske
konsekvenser.
Ut fra at fornyet vurdering allerede finner sted for mange pasienter
og at ordningen har et visst innsparingspotensial, antas det at
rett til fornyet vurdering samlet sett ikke vil ha særlige økonomiske
konsekvenser.
Det uttales at en aktivitetsøkning som følge
av fritt sykehusvalg ikke vil påføre fylkeskommunene økte
utgifter, og at alle utgifter som skyldes aktivitetsøkning,
vil bæres av staten som med en økning på 2
pst. innlagte pasienter vil få en utgiftsvekst gjennom ordningen
med innsatsstyrt finansiering på ca. 300 mill. kroner,
dersom en tar utgangspunkt i gjennomsnittskostnadene. En økning
i antall poliklinikk-konsultasjoner på 2 pst. vil føre
til en utgiftsøkning for staten på ca. 80 mill.
kroner.
Departementet legger til grunn at det må utarbeides
egne regler for pasienter som velger behandling utenfor hjemfylket.
Departementet vil komme tilbake til hvordan delingen av utgiftene
mellom folketrygden og pasienten skal gjennomføres, i forbindelse
med budsjettet for 2000.
Det uttales at pasientens rett til medvirkning vil kunne generere
både besparelser og kostnader, og at størrelsen
på disse komponentene bl.a. vil avhenge av hvorvidt rettighetsfestingen
vil endre helsepersonellets praksis. Departementet vurderer det
som lite sannsynlig at praksis vil endres i nevneverdig grad og mener
dermed at forslaget ikke vil medføre økonomiske
kostnader av betydning.
Det uttales at retten til informasjon i lov om pasientrettigheter
ikke vil ha selvstendige økonomiske eller administrative
konsekvenser utover de kostnader som følger av at man kan
anta at helsepersonellet vil få et økt behov for å dokumentere
at informasjon er gitt. Et slikt eventuelt behov ventes å medføre at
informasjonsaspektet gis sterkere fokus i pasientjournalen, noe
som ikke antas å medføre økonomiske konsekvenser.
Med hensyn til informasjon etter behandling representerer lovforslaget
en vesentlig endring i forhold til gjeldende rett. Etter forslaget
har pasienten rett til informasjon etter at behandlingen har funnet
sted, dersom pasienten er påført betydelig skade
eller det er oppstått alvorlige komplikasjoner som følge
av helsehjelpen. I de tilfeller der legen umiddelbart etter behandling
vet at komplikasjon eller skade har funnet sted, legger departementet
til grunn at legen informerer pasienten og tar de nødvendige
skritt for å minimalisere konsekvensene for pasienten.
Dersom gjenopprettende behandling ikke lar seg gjennomføre,
plikter legen etter lovforslaget å informere pasienten
om muligheten for å søke erstatning gjennom Norsk pasientskadeerstatning
(NPE). Departementet har ingen holdepunkter for å anta
at NPEs arbeidsmengde og utbetalinger vil øke i særlig
omfang som følge av lovforslaget. Det uttales at med unntak
av plikten til å opplyse om muligheten for erstatning,
er lovforslagets bestemmelser til en viss grad en formalisering
av den praksis man finner hos legene i dag. Kostnadene ved dette
vurderes som moderate. Det drøftes hvilke tilleggskostnader
som vil kunne inntreffe ved tilfeller der skade bli avdekket først
etter flere år. Det konkluderes med at det er knyttet svært
stor usikkerhet rundt kostnadsanslag forbundet med rett til informasjon
etter behandling. Departementet finner det derfor ikke riktig å gjøre
forsøk på tallfesting, men anser at det mest presise
som kan sies om kostnadene, er at de i de fleste år vil
være fraværende, men at kostnadene i de år
de oppstår, vil kunne være store.
Lovfesting av krav til samtykke er en videreføring av
gjeldende rett og vil således ikke gi økonomiske konsekvenser.
Krav til dokumentasjon av at samtykke er gitt, vil øke
noe. Kostnadene dette medfører, er antatt små og
vanskelig identifiserbare og blir ikke tallfestet i proposisjonen.
Departementet anser kostnader ved at helsepersonell får
ansvar for formelle prosedyrer ved representasjon for pasienter,
som små og vanskelig målbare.
Når det gjelder rett til journalinnsyn, foreslås
det en mindre utvidelse av gjeldende rett, men dette antas ikke å få økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Forslag om barns særlige rettigheter medfører
ingen vesentlig endring i gjeldende rett og dermed ingen økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Lovforslag om klageregler vil kreve personellressurser, og spesielt
vil det være behov for juridisk kompetanse. Det understrekes
at klageretten vil kunne være kostnadsbesparende ved at
helsepersonell i vissheten om at klager kan forekomme, etablerer
bedre kvalitetssikringssystemer for å forhindre klager,
og at klagereglene således kan bidra til å heve
kvaliteten/standarden på helsetjenesten, og derigjennom
virke effektiviserende. Ressursbehovet ved klagebehandling anslås
til inntil ett nytt årsverk i gjennomsnitt pr. kommune/fylkeskommune,
og inntil et halvt nytt årsverk i gjennomsnitt pr. fylkeslege.
Kostnadene anslås til inntil 10 mill. kroner for kommune/fylkeskommune
og inntil 5 mill. kroner for fylkeslegen.
Etablering av pasientombud i alle fylkeskommuner vil kunne begrense
veksten i antallet klager til fylkeslegene. Det uttales at den økonomiske
gevinsten som følge av dette er vanskelig å beregne.
Hvis en skjønnsmessig antar at lovfesting av pasientombudsordningen
p.g.a. økt publisitet vil generere 50 pst. aktivitetsøkning
i forhold til i dag, blir gjennomsnittlig kostnad pr. pasientombud
1,35 millioner kroner. Kostnaden ved å opprette pasientombud
i de fylker som ikke har et slikt ombud, anslås til mellom
2 og 4 mill. kroner. Eventuell kompensasjon til fylkeskommunene
vil bli tatt opp i den ordinære budsjettprosess.
Det uttales at man må forvente at ny pasientrettighetslov
vil medføre en begrenset økning i saksmengde for
domstolene. Departementet finner det lite sannsynlig at rettssaker
vil oppstå i nevneverdig omfang, og vurderer kostnadene
ved domstolsbehandling til å være nær
null. Et annet spørsmål er hvorvidt rettsapparatet
avsier dommer som vil medføre vesentlig høyere
krav til standard og kvalitet i helsetjenesten. Departementet vurderer
risikoen for slike utfall av rettssaker for svært liten.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen,
Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og øyangen, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og
Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, Ballo, viser til at så langt er bestemmelser
om pasientrettigheter spredt på mange forskjellige lover
som angår helsetjenesten. Norsk helselovgivning er meget
omfattende og kan være vanskelig å finne fram
i både for helsepersonell og pasienter. Pasientenes rettssikkerhet
er i stor grad avhengig av klare og oversiktlige lovformuleringer
og lett tilgjengelig informasjon. Rettssikkerheten er også betinget
av at befolkningen og den enkelte har nødvendig kunnskap
om egne rettigheter.
Komiteen mener derfor at rettssikkerheten for pasientene
blir styrket ved at en nå får en egen lov om pasientrettigheter.
Det er også nødvendig gjennom lovgivningen å styrke
pasientenes rettsstilling gjennom å tydeliggjøre
og forbedre pasientenes rettigheter også på områder
som har med pasientenes integritet, menneskeverd, selvbestemmelse,
informasjon, medvirkning og reell og formell klageadgang.
Det er dessuten viktig at pasientenes interesseorganisasjoner
og uhildete organer kan ivareta pasientenes interesser både
i forhold til de som har ansvar for å yte pasientene nødvendig
helsetjeneste, og de som måtte ha økonomiske interesser
i å holde tilbake pasientenes rettmessige krav på helsetjenester eller økonomisk
oppgjør.
Det er grunnleggende at hele befolkningen sikres lik tilgang
på helsetjenester av god kvalitet. Klare rettigheter for
pasientene er et nødvendig bidrag til dette, samtidig som
klart formulerte og praktiserte rettigheter er nødvendig
for å fremme tillitsforholdet mellom pasientene og helsetjenesten.
Komiteen legger til grunn at rettighetsbegrepet ikke
har noe entydig innhold. En kan grovt skille mellom formelle og
materielle rettigheter. Formelle rettigheter er regler om saksbehandling
i vid forstand, f.eks. taushetsplikt, innsynsrett, klageregler,
noen bestemmelser om pasientombudet m.m. Materielle rettigheter
knytter seg til retten til nærmere bestemte ytelser som
tjenester eller penger og korresponderende plikter for det offentlige,
institusjonen og eventuelt helsearbeiderne. Forsvarlighetshensynet
kan også ha en materiell side, f.eks. krav om en spesiell behandling.
Komiteen har merket seg at departementet ikke foreslår å rettighetsfeste
en rett til spesialisthelsetjeneste ut over det som i dag er gjeldende
rett. Komiteen vil drøfte dette nærmere
under kap. 2 Rett til helsehjelp med utgangspunkt i klarere rettigheter
for pasientene enn det dagens rettstilstand tilsier.
Komiteen vil imidlertid understreke at de rettigheter
en gir, må være mulig å oppfylle slik
at det ikke innføres rettigheter som skaper uoppnåelige
forventninger, uklarhet og mistillit til helsevesenet. Komiteen mener
at rettigheter kan bidra til at nødvendige helsetjenester
faktisk blir prioritert. Rettighetsfesting kan dermed være
et virkemiddel for styring og god ressursbruk der en sikrer at nasjonale
minstestandarder og nasjonale prioriteringer blir fulgt.
Komiteen viser til at det i proposisjonen er gjort
greie for de utredninger og vedtak som ligger til grunn for departementets
forslag til pasientrettighetslov.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
ser også at omfattende rettighetsfesting ikke alltid vil
gjøre det enkelt å få til både
nasjonal og lokal styring med ressursene. En for sterk regelbinding
kan skape et for stivbeint system der det blir for lite rom for
faglig skjønn og tilpasning til varierte behov.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at retten til behandling var et av de mest sentrale
forslag i utkastet til pasientrettighetslov NOU 1992:8 «Lov
om pasientrettigheter». I St.meld. nr. 50 (1993-94) foreslo Regjeringen å gi
en lovfestet rett til nødvendig spesialisthjelp tilsvarende
den som gjelder i kommunehelsetjenesteloven, men med begrensninger
knyttet til økonomi, helsepersonell og utstyr. I NOU 1997:18 «Prioritering
på ny» reises det klar tvil om at en individbasert
rettighet vil virke slik at de høyest prioriterte grupper
får tilbud foran andre grupper.
Komiteen viser til at i St.meld. nr.
44 (1995-96) og i Innst. S. nr. 27 (1996-97) blir retten til en
vurderingsgaranti på 30 dager slått fast. I en
rekke dokumenter fra senere regjeringer og Stortinget er pasientrettighetsspørsmål
berørt direkte og indirekte. Følgende nevnes:
St.meld. nr. 23 (1996-97) Trygghet og ansvarlighet – Om
legetjenesten i kommunene og fastlegeordningen, St.meld. nr. 24
(1996-97) Tilgjengelighet og faglighet - Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste,
St.prp. nr. 61 (1997-98) Om Nasjonal kreftplan og plan for utstyrsinvesteringer
ved norske sykehus, St.prp. nr. 63 (1997-98) Om opptrappingsplan
for psykisk helse 1999 – 2006.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener i likhet med departementet at rettighetsfesting er et juridisk
virkemiddel som også må sees i sammenheng med
andre virkemidler.
Flertallet viser til at det de seneste årene
er vedtatt en rekke både organisatoriske og økonomiske reformer
som en forventer vil styrke helsevesenets kapasitet og kvalitet,
og dermed også pasientens rettigheter og tilgjengelighet
til helsetjenester. Eksempelvis kan nevnes: Fastlegeordningen, bedre
ledelse i sykehus gjennom forbedret intern organisering, regional
helseplanlegging, innsatsstyrt finansiering, fritt sykehusvalg,
vurderingsgaranti m.m.
Flertallet viser til at ventetidsgarantien har stått
sentralt i prioriteringsdebatten helt siden Sosialdepartementet
i 1990 fastsatte forskriften om ventelisteregistre og prioritering
av pasienter. Utgangspunktet for garanti bygget på prinsippet
om alvorlighet, men praktiseringen gikk over til å bli
en garanti i stor grad knyttet til diagnose, noe som gjorde at ventetidsgarantien
ikke ble et godt nok redskap for prioritering og dermed lik behandling
av pasienter med sammenlignbare lidelser. Problemet med garantien har
først og fremst vært ulik praktisering av kriteriene, noe
som har betydd svære forskjeller fra sykehus til sykehus.
Eksempler viser at andelen av henviste pasienter som ble tildelt
garanti, kunne variere fra 16 pst. i ett fylke til 70 pst. i et
annet, og fra 10 pst. til 90 pst. i samme fagområde. Enda
verre enn dette er at Statens helsetilsyn tidligere har avslørt
fiktive ventelistetall. Av langtidsventere var 15 pst. av pasientene
ferdigbehandlet, 15 pst. ønsket ikke behandling og 20 pst.
hadde ikke diagnose som tilsa garantitildeling. Det er grunn til å tro
at denne type slurv og likegyldighet overfor ventelistesystemet
er klart forbedret, men det må understrekes at det har
tatt unødig lang tid å få forbedret kvaliteten
av ventelistene. Flertallet vil ellers vise til sine
merknader under kap. 2 Rett til helsehjelp.
Komiteen mener at noen nye og en rekke utdypende
bestemmelser i forslaget til lov om pasientrettigheter vil føre
til en bedre rettstilstand for pasientene, og nevner spesielt
rett til vurdering,
rett til fornyet vurdering,
rett til valg av sykehus,
klarere rettigheter til medvirkning og informasjon,
samtykke til helsehjelp,
retten til journalinnsyn,
særlige rettigheter for barn,
klageadgang og prosedyrer,
pasientombud.
Komiteen vil understreke at det er kommunehelsetjenesteloven
og spesialisthelsetjenesteloven som først og fremst skal
sikre helsetjenestene i samfunnet, mens pasientrettighetsloven kan
bidra til en bedre fordeling av helsetjenester, men ikke alene sikre dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil anmerke at pasientrettigheter som i utgangspunktet er ment å styrke
behandlingstilbudet til pasienten, kan ha utilsiktede effekter. Flertallet vil
spesielt påpeke at en generell og landsdekkende rett til
fritt valg av sykehus vil kunne føre til et redusert lokalt
helsetjenestetilbud, dersom det ikke også legges inn andre
tiltak som bidrar til en likeverdighet i helsetjenestetilbudet. Årsaken
til dette er at konsekvensen av det helt frie sykehusvalget kan
bli et redusert pasientgrunnlag for noen av lokalsykehusene, med
redusert inntjening betinget av den innsatsstyrte finansieringen,
slik at driftsgrunnlaget over tid svekkes. Pasientenes rett til
likeverdighet i helsetjenestetilbudet, også geografisk,
kan dermed etter flertallets syn komme i konflikt
med retten til det frie sykehusvalget, slik at man her kan komme
til å stå overfor en avveining og interessekonflikt
mellom ulike typer rettigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at hensynet til pasienten i stadig sterkere
grad har fått prege den helsepolitiske debatten de siste årene.
Fritt sykehusvalg og innsatsstyrt finansiering er reformer som har bidratt
til at pasientens ønsker og behov i større grad blir
styrende for helsevesenet. Å lovfeste pasientenes rettigheter
i en egen pasientrettighetslov er et viktig skritt videre på denne
veien.
En pasientrettighetslov blir imidlertid ikke mer enn et ufullstendig
rammeverk dersom den ikke inneholder det viktigste – rett
til behandling. Disse medlemmer merker seg at Kristelig
Folkeparti bryter enda ett av sine valgløfter på det
helsepolitiske området idet Regjeringen ikke fremmer forslag
om lovfestet rett til behandling i pasientrettighetsloven.
Disse medlemmer viser til at ventelistegarantien
da den ble innført av Syse-regjeringen gjennom forskrift
i 1990, representerte en ny og mer pasientorientert utvikling i
helsepolitikken. Hensikten var da å gi pasientene en juridisk
bindende garanti. Senere regjeringer har gått bort fra
dette.
Disse medlemmer viser til at Høyre og Fremskrittspartiet
flere ganger har fremmet forslag i Stortinget om å gjøre
ventetidsgarantien juridisk bindende (Dokument nr. 8:17 (1993-94)
og Dokument nr. 8:8 (1997-98)).
Disse medlemmer er av den oppfatning at de praktiske
erfaringene med ventetidsgarantien imidlertid har gjort det nødvendig å finne
en ny og mer hensiktsmessig måte å sikre pasientenes
rett til behandling på.
Derfor fremmer disse medlemmer forslag om lovfestet
rett til nødvendig helsehjelp innen en individuelt fastsatt
og medisinsk begrunnet frist. Det gir et mindre byråkratisk
system, som tar utgangspunkt i pasientenes individuelle behov og
gir rom for klinisk skjønn uavhengig av firkantede diagnosekategorier. Dette
forslag innebærer også rett til behandling for pasienter
med diagnoser som ikke omfattes av ventetidsgarantien.
Disse medlemmer mener den lovfesting det legges
opp til i proposisjonen, gjelder rettigheter som allerede er vedtatt,
og som praktiseres i helsevesenet i dag, men som ikke er formalisert
i lovtekst. Disse medlemmer vil hevde at rett til
medisinsk vurdering og eventuelt fornyet vurdering har liten verdi
dersom pasienten ikke har en lovfestet rett til den behandling som
en slik vurdering vil legge for dagen nødvendigheten av.
Slik behandling må etter disse medlemmers mening
gis innen den tidsfrist som er faglig forsvarlig, og som anbefales
av den eller de leger som stiller diagnosen. Disse medlemmer vil
fremme forslag om lovfesting av en slik frist for behandling, noe
som etter disse medlemmers mening vil gjøre
ventetidsgarantien overflødig som prioriteringsredskap.
Disse medlemmer støtter forslaget om
rett til ny vurdering. For å minske byråkratiet
og gjøre ordningen mer fleksibel vil disse medlemmer fremme
forslag om at kravet om henvisning fra primærlege til ny
vurdering hos spesialist skal bortfalle.
Disse medlemmer er fornøyd med at retten til
fritt sykehusvalg nå lovfestes, slik disse partier har foreslått
mange ganger tidligere. Fritt sykehusvalg vil gi pasientene betydelig
bedre valgmulighet og styrke konkurransen mellom sykehusene, og
etter disse medlemmers mening bidra til å sikre
kvaliteten på tilbudet i norsk helsevesen. For at retten
til fritt sykehusvalg skal bli reell, må gjestepasientordningen
bortfalle. Denne ordningen vil virke hemmende på spredningen
av pasienter til de sykehus som til enhver tid har ledig kapasitet. Disse
medlemmer vil derfor foreslå at ordningen fjernes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i tillegg foreslå at Rikstrygdeverket gjøres ansvarlig
for dekning av utgifter til behandling utenfor eget fylke.
Disse medlemmer vil påpeke at dersom
fritt sykehusvalg skal bli et reelt valg for den enkelte pasient,
må reiseutgiftene ikke overstige et akseptabelt nivå. Disse
medlemmer vil derfor fremme forslag om en tredeling av reiseutgiftene
med et øvre tak for egenandel på kr 400.
Det resterende beløp deles likt mellom fylkeskommunen og
Rikstrygdeverket så lenge fylkeskommunen har ansvaret for
spesialisthelsetjenesten.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
siden 1985 gjentatte ganger har fremmet forslag om å innføre
en pasientrettighetslov, en lov som skal gi enhver norsk borger
rett til behandling i helsevesenet, både kommunehelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten, og en plikt for trygdevesenet til å betale
kostnadene ved slik hjelp. Disse medlemmer er derfor
skuffet over at det foreliggende lovforslag ikke gir pasientene
en juridisk rett til folketrygdfinansiert behandling i helsevesenet. Dissemedlemmer er
av den oppfatning at en slik finansieringskilde, koplet med innsatsbasert
finansiering eller stykkpris, ville bidra til å fjerne
køene i helsevesenet. På lengre sikt ville dette
etter disse medlemmers mening være den beste
løsningen økonomisk fordi samfunnet ville spare
store utgifter til sykelønn ettersom køene ble
redusert og fjernet.
Disse medlemmer vil vise til NOU 1992:8 der professor
Ståle Eskelands forslag til pasientrettighetslov foreligger.
Slik disse medlemmer ser det, er dette forslaget
langt bedre enn det som foreligger i Ot.prp. nr. 12 (1998-99). Forslaget
inneholdt bl.a. økonomiske reaksjoner overfor fylkeskommunen
dersom behandlingsfristen på tre måneder for prioriterte
pasienter ikke ble overholdt. Disse medlemmer mener
at så lenge fylkeskommunen består og eier og driver
norske sykehus, er det nødvendig med denne typen reaksjoner
for å sikre pasientenes rettigheter. Disse medlemmer vil derfor
gå inn for at retten til behandling for norske pasienter
skal lovfestes, og at det skal innføres plikt for fylkeskommunen,
så lenge denne har ansvaret, til å dekke utgifter
til behandling også ved private sykehus eller behandling
utenfor landets grenser.
Når det gjelder informasjon og samtykke, deler disse
medlemmer i hovedsak departementets meninger i proposisjonen. Disse
medlemmer er imidlertid av den oppfatning at barn under
myndighetsalder er foreldrenes ansvar, og at det må være
foreldrene og andre med foreldreansvar som skal ha rett til informasjon
og til å samtykke på barnets vegne.
Disse medlemmer viser til sine merknader i innstillingen
til Ot.prp. nr. 10 (1998-99) Om lov om spesialisthelsetjenesten
der disse medlemmer beklager at departementet har
tatt større hensyn til KS" høringsuttalelse
enn til brukerne av helsetjenestene når det gjelder å gi
Statens helsetilsyn sterkere sanksjonsmuligheter overfor spesialisthelsetjenesten. Disse
medlemmer mener at Statens helsetilsyn bør ha ansvaret
for kontroll og oppfølging overfor spesialisthelsetjenesten
når det gjelder å sørge for at pasienter
får sine rettigheter oppfylt.
Disse medlemmer ser det som meget viktig at det
etableres pasientombud i alle fylker, og at ombudet er statlig ansatt.
Pasientombudene bør etter disse medlemmers mening
være klageorgan for alle typer klager som ikke dekkes av
forvaltningsloven og omfatte både primærhelsetjenesten,
eldreomsorgen og spesialisthelsetjenesten.
Komiteen understreker et av lovens
hovedprinsipper som betyr at helsepersonell og beslutningstakere
skal sette pasienten først, der pasientens integritet og
menneskeverd er grunnleggende verdier.
Komiteen legger vekt på at lov om pasientrettigheter
skal bidra til fordelingsrettferdighet, noe som betyr at både
helsepersonellet og det ansvarlige organ for helsetjenesten skal
være forpliktet på at hele befolkningen skal sikres
helsehjelp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at rett til forsvarlig omsorg og pleie i eldreomsorgen må sten.»
Komiteen har merket seg at loven gjelder
for alle som oppholder seg i riket, men at det blir åpent
for forskriftshjemmel som nærmere vil kunne definere hvilke
rettigheter personer skal ha som ikke er norske statsborgere og/eller
ikke har fast bopel i Norge.
Komiteen forutsetter at forskriften ikke innsnevrer
rettigheten slik at en fratar disse helt nødvendig helsehjelp.
Komiteen legger til grunn at retten til øyeblikkelig
hjelp for disse pasientgruppene gjelder uavkortet.
Komiteen har merket seg at en rekke høringsinstanser
har gått mot den innsnevringen i pasientbegrepet som lovforslaget
legger opp til i forhold til høringsutkastet.
Definisjonen av pasient er i lovforslaget begrenset til «en
person som får eller tilbys helsehjelp», og grupper
av personer som «henvender seg til helsetjenesten med anmodning
om helsehjelp» er falt bort.
Komiteen vil i kap. 2 Rett til helsehjelp fremme
forslag om at det i loven hjemles rett til nødvendige helsetjenester,
dvs. i denne sammenheng spesialisthelsetjenester. En konsekvens
av dette vil være at definisjonen av pasient blir som i
høringsutkastet. Komiteen mener ut fra dette
at personer allerede ved henvendelsen må defineres som
pasient. Dette synes logisk og nødvendig ut fra at andre
bestemmelser i loven gir adgang til overprøvelse, fornyet
vurdering og klage. Dette innebærer i realiteten at personer som
får avslag om helsehjelp, omfattes av lovens bestemmelser. Komiteen minner
om at en ikke ubetydelig del av klager fra pasienter kommer fra
dem som ikke har fått helsehjelp. Klarest ser en dette
i kommunehelsetjenesten. Det synes derfor ikke å være
forsvarlig å nekte en som henvender seg til helsetjenesten med
anmodning om helsehjelp, å bli definert som pasient.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 1-3
bokstav a) lyde:
Komiteen har merket seg at en rekke høringsinstanser
hevdet at det måtte være pasientens valg å peke
ut hvem som skulle være pasientens pårørende
og nærmeste pårørende.
Komiteen finner de grunner som er anført,
som så tungtveiende at dette bør få betydning
for lovparagrafens utforming ved at den som pasienten selv utpeker,
står først. Den nærmeste pårørende
er tillagt rettigheter og oppgaver med hensyn til informasjon, samtykke
og journalinnsyn. Det kan tenkes tilfeller hvor forholdet mellom
pasient og nærmeste familiemedlemmer er slik at det ikke
er naturlig at disse ivaretar pasientens rettigheter mot hans ønske.
I de tilfeller hvor pasienten selv er ute av stand til å oppgi
eller ta stilling til spørsmålet om nærmeste pårørende,
er det nødvendig å ha en opplisting av pårørende.
Den nærmeste er den av de pårørende
som i størst utstrekning har varig og løpende
kontakt med pasienten, men likevel slik at det tas utgangspunkt
i den rekkefølge som er opplistet i lovparagrafen.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 1-3
bokstav b lyde:
b) pasientens pårørende:
den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste
pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi
pårørende, skal nærmeste pårørende
være den som i størst utstrekning har varig og
løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas
utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle,
registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller
partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre
eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre,
andre familiemedlemmer som står pasienten nær,
verge eller hjelpeverge;»
Komiteen har merket seg at det i definisjonen av
helsehjelp ikke er tatt med pleie- og omsorgsformål, selv
om dette i departementets omtale er tatt med som en del av det som
ligger i helsehjelpbegrepet.
Komiteen mener at det kunne gjøre innholdet
i lovformuleringen klarere for helsepersonell og pasienter om også pleie-
og omsorgsformål ble tatt med i lovteksten.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 1-3
bokstav c) lyde:
c) helsehjelp: handlinger som
har forebyggende, diagnostisk, behandlende helsebevarende,
rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som er utført
av helsepersonell;»
Komiteen viser til at retten til nødvendig
helsehjelp ikke er generelt lovfestet i helseretten. Enkelte særlover
regulerer retten til helsehjelp. f.eks. abortloven, steriliseringsloven
og lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Dessuten er retten til øyeblikkelig hjelp
hjemlet i sykehusloven og legeloven og vil i framtida være
tatt inn i spesialisthelsetjenesteloven og helsepersonelloven.
Kommunehelsetjenesteloven gir befolkningen rett til nødvendig
helsehjelp i den kommunen han/hun bor eller midlertidig
oppholder seg. Det er dessuten et generelt krav om forsvarlighet
i helseretten, noe som betyr at pasienten har rett til at innholdet
i den helsehjelpen som gis, er forsvarlig.
Sykehusloven som ennå gjelder, inneholder ingen generell
lovfestet rett for pasienten til nødvendig helsehjelp.
Komiteen er kjent med at det har vært
reist spørsmål om hvorvidt ventelistepasienter
etter utløpt frist kunne kreve behandling i annet EØS-land
finansiert av Norge med hjemmel i EØS-avtalen. Vurderinger
som er gjort av dette, bl.a. av departementet, konkluderer med at
ventelisteforskriften ikke har direkte betydning for pasientens
mulighet for utenlandsbehandling etter EØS-avtalens rådforordning.
Komiteen viser til at en lovfestet rett til nødvendig
spesialisthjelp har vært omtalt i flere dokument tidligere,
bl.a. i St.meld. nr. 50 (1993-94) og i tilhørende innstilling
der det sies:
«Komiteen har merket seg at Regjeringen
foreslår å gi en lovfestet rett til nødvendig
spesialisthjelp som skal begrenses av økonomi, personell
og utstyr i helsevesenet.
Etter komiteens syn er det
behov for en slik rett, men det er vanskelig å se at dette
vil være en reell rettighetsfesting med de forbehold om
ressurssituasjon som ligger i forslaget.»
Komiteen mener at en materiell rettighet kan defineres
som et rettsbeskyttet krav, noe som innebærer at den enkelte
pasient har krav på visse ytelser og en tilsvarende plikt
for det offentlige, eventuelt også for helsearbeiderne.
Rettighetene kan alt ut fra betingelser knyttet til rettigheten
ha ulik styrkegrad.
Komiteen vil også peke på at
det kan tenkes flere argumenter for lovfesting av rett til nødvendig spesialisthelsehjelp.
Som eksempler kan nevnes:
Sammenhengen
i helselovgivningen skulle tilsi at retten til spesialisthelsehjelp
sikres på linje med retten til allmennhelsetjeneste.
Ved å kreve helsehjelp styrkes pasientens maktstilling
overfor helsevesenet.
Svake grupper som i dag prioriteres lavt i spesialisthelsetjenesten,
kan få en viktig brekkstang for å oppnå grunnleggende
helsetjenester.
Retten kan føre til større trygghet for å få hjelp ved
sykdom.
Komiteen er innforstått med at det kan
anføres flere argumenter mot å gi rett til nødvendig
spesialisthelsetjeneste.
Departementet sier bl.a.:
Rettighetene er mest effektive der vilkårene for å få dem,
og ytelsenes art og omfang er relativt presise.
Variasjoner i medisinsk skjønn vil ikke reduseres selv
om pasienten får en materiell rettighet. Tvert imot vil
manglende presise kriterier medføre at det forsterker vilkårlighet
ved tildelingen av helsetjenester til tross for at intensjonen er
den motsatte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre deler ikke departementets oppfatning av at den
skjeve effekten forsterkes ved at det er de ressurssterke som lettest
vil påberope seg å få innfridd rettigheter.
Komiteen mener at det er grupper med
de mest presis beskrevne diagnoser og konkrete behandlingsmuligheter
som allerede i dag har langt bedre mulighet for å få nødvendige
spesialisthelsetjenester enn grupper med diffuse lidelser og manglende
eller utilstrekkelige behandlingsmuligheter. Komiteen viser
til at dette kom fram under høringen ved behandlingen av
denne loven. Komiteen finner også grunn
til å vise til Lønning II-utvalget der det kom fram
at kronikere, personer med diffuse lidelser og psykiatriske pasienter
gjennom lang tid har vært underprioritert.
Komiteen vil hevde at det ikke er sannsynliggjort
at disse grupper skulle komme i en verre posisjon med rettighetsfesting
av spesialisthelsehjelp.
Komiteen viser til at det i høringsnotatet
var foreslått å gi pasientene en rett til spesialisthelsehjelp, men
at det i departementets forslag ikke foreslås en slik rett. Komiteen mener
at uten rett til helsehjelp kan en forsterke usikkerheten i befolkningen
med hensyn til å få nødvendig helsehjelp. Komiteen mener
at dette også kan føre til mindre tiltro i befolkningen
til det offentlige helsevesenet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener dette lett vil kunne forsterke en pågående
trend mot flere private tilbud i helsevesenet og ikke minst en oppblomstring
av helseforsikringsordninger.
Flertallet mener at en lovfestet rett til nødvendig
helsehjelp i det offentlige slik mange høringsinstanser
hevder, vil kunne redusere mistroen til det offentlige helsetilbudet
og gjøre privat helseforsikring mindre attraktiv for deler
av befolkningen.
Komiteen viser til at en under de generelle merknader
kort omtalte ventetidsgarantien. Komiteen viser videre
til departementets vurdering av ventetidsgarantien. Selv om den
nye ventetidsgarantien på 3 måneder har virket
i kort tid, viser erfaringen med ventetidsgarantien at praktiseringen
har vært så uensartet fra fylke til fylke at ordningen
bare i mindre grad har oppfylt kravene til prioritering og likebehandling
av pasientene. Komiteen viser til hva departementet
sier på s. 42 i proposisjonen:
«Den gamle 6 måneders garantien som
startet som en garanti for de alvorlig syke, ble etter hvert en
kombinasjon av alvorlighet og diagnoselister og endte i praksis
opp som et diagnosebasert system hvor det å ha en diagnose
innebar at man fikk garanti.»
Departementet sier imidlertid om den nye 3 måneders
garantiordningen:
«Departementet mener på det nåværende
tidspunktet at det er for tidlig å trekke sikre konklusjoner når
det gjelder spørsmålet om den nye ventetidsgarantien
vil bidra til å redusere ventetiden for de som er tildelt
garanti, få til en riktigere prioritering av pasienter i
sykehuskøen og utjevne ventetiden mellom sykehus gjennom
en bedre utnyttelse av ledig kapasitet.»
Komiteen mener at med den usikkerhet som ennå knytter
seg til kvaliteten på og ensartetheten av ventelistene,
så bør ikke en rettighet til behandling knyttes
til selve ventetidsgarantiordningen.
Komiteen er imidlertid kjent med at det pågår et
arbeid for å finne sikre faglige premisser for beskrivelser
av diagnoser og behandlingsopplegg, noe som etter hvert vil redusere
de tilfeldigheter vi i dag ser er for fremtredende. Dette gir bedre
mulighet for prioritering etter alvorlighetsgrad og mindre etter
diagnose.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er imidlertid klar over at marginene kan være svært
små mellom det som er greie kriterier for å komme
på venteliste, og det som kan være uakseptabelt.
Komiteen har merket seg at noen hevder
at ved å innføre en rett til helsehjelp så vil
en binde opp ressurser til klage- og domstolsbehandling på bekostning av
pasientbehandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener dette ikke vil bli virkeligheten, dersom
man setter klare vilkår for rett til nødvendig
helsehjelp og klargjør pasientens rettigheter dersom fristen
for å oppfylle retten ikke overholdes.
Komiteen antar at en ved å rettighetsfeste
spesialisthelsetjenestene trolig vil få fram noen enkeltsaker
for domstolen som kan gi føringer for pasientens rettigheter. Komiteen mener
at det prinsipielt og reelt ikke er slik at helsetjenesten skulle
være mindre egnet for rettsavgjørelser enn andre
områder som er rettighetsfestet, f.eks. retten til spesialundervisning.
Komiteen viser til ovenstående drøftinger
og går inn for en lovfesting av retten til nødvendig
helsehjelp.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke at ved innføring av rett til nødvendig
helsehjelp så må en klargjøre hva som
skal ligge i begrepet «nødvendig helsehjelp».
Lavere prioritert helsehjelp behøver ikke å bety
at helsevesenet ikke skal utføre dette, men det kan verken
være en rettighet for pasienter eller ha prioritet i helsevesenet.
Flertallet mener dette på en god måte
illustreres i Lønning II «Prioritering på ny» sine
forslag til prioriteringsgrupper. Dette betyr at de pasientgrupper som
kan defineres inn i Lønning II-utvalgets grupper 1 og 2,
dvs. de pasienter som har behov for grunnleggende og utfyllende
helsetjenester, er de som i hovedsak vil få rettighet til
nødvendig helsehjelp. Pasienter som kan kategoriseres i
den laveste av de 4 gruppene utvalget foreslår, bør
klart tilhøre gruppen som ikke gis rettighet eller prioritet,
trolig også store deler av pasienter i gruppe 3. Gruppe
4 gjelder pasienter der behandlingen består bl.a. av
tiltak som er dokumentert uten virkning
på overlevelse, funksjonstilstand eller smerte
tiltak rettet mot tilstander som helt klart faller utenfor
allmenne oppfatninger om hva som er sykdom
tiltak med for høy risiko
tiltak med ekstremt høye kostnader i forhold til forventet
nytte
tiltak som det vil være uetisk å utføre.
Flertallet viser til at gruppe 3 vil omfatte en
rekke undersøkelser og behandlingsformer der det ikke er
opplagt at tilgjengelige ressurser vil gi rom for verken rettighet
eller prioritet.
Generelt legges det til grunn at denne gruppen pasienter
bl.a. omfatter
tilstander pasienten
selv kan ta ansvar for
tilstander som medfører ubetydelig nedsatt fysisk eller
psykisk funksjonsnivå
tiltak som har liten forventet nytte, dvs. mindre enn 5
pst. økt sannsynlighet for 5 års overlevelse (eller
forbedring i overlevelse som ikke er mulig å påvise
med statistisk anerkjente metoder) eller som ikke gir forbedret
fysisk eller psykisk funksjonsnivå av en viss varighet.
tiltak som er kostbare i forhold til nytten.
Lønning II nevner eksempler som bl.a.
ekstraomkostninger knyttet til medisiner
som ikke har vist seg mer effektive enn standard medikamentell behandling
plastiske operasjoner for kosmetiske plager
helsesjekk på friske personer.
Flertallet legger til grunn at rettighetsfestet
behandling må knyttes til behandling som gir helsegevinst.
Flertallet mener det i særlig grad må avklares hvilken
rett gruppe-3 pasientene skal ha, basert på de retningslinjer
som allerede er trukket opp av Lønning II-utvalget.
Flertallet viser til at det i Lønning
II «Prioritering på ny» er gått
nøye inn på forventet nytte og på at
kostnadene som eventuell behandling utløser, må stå i
et rimelig forhold til tiltakets nytte. Flertallet mener
at dette er selvsagte faktorer som en antar også i dag
legges til grunn når behandlingsoppleggene for pasientene
planlegges.
Flertallet erkjenner at grunnlaget
for at retten til nødvendig helsehjelp fullt ut skal bli
reell, vil være at de vedtatte opptrappingsplaner gjennomføres.
Det vises i denne sammenheng til
Flertallet legger til grunn at de økonomiske ressurser
som stilles til rådighet, må være tilstrekkelige.
Flertallet viser ellers til at alle de nevnte planene
er igangsatt , og at Regjeringen og Stortinget har forpliktet seg
på å gjennomføre disse innenfor vedtatte
tidsperioder. Dette burde danne et godt grunnlag for reelle rettigheter
for pasientene.
Flertallet vil understreke at økonomi,
personell og utstyr og måten disse ressursene utnyttes
på, er avgjørende for spesialisthelsetjenestens
kapasitet. På alle disse områder er det satt i
verk reformer og handlingsplaner for å sikre en omfattende
kapasitetsøkning innen spesialisthelsetjenesten i årene
som kommer. Dette må likevel innebære at alle
pasienter med rett til nødvendig helsehjelp får
denne hjelpen, for eksempel pasienter med sammensatte lidelser,
pasienter med psykiske lidelser m.fl.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, antar at
inntil alle reformene er gjennomført, kan ventetida bli
lengre enn ønskelig.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener det er viktig at primærhelsetjenesten i samråd
med spesialisthelsetjenesten følger opp disse pasientene
på et forsvarlig medisinsk grunnlag.
Flertallet forutsetter at systemet med ventetidsforskrifter
vil gjelde til den nye loven trer i kraft. Når pasientrettighetsloven
trer i kraft, vil pasienten bli behandlet og informert i henhold
til de prinsipp som det vises til i forbindelse med merknadene til
lovens paragrafer.
Flertallet viser til at for å gi bedre
oversikt over pasientens rettigheter også i § 2-1
tar inn allerede lovfestede rettigheter til øyeblikkelig
hjelp og kommunehelsetjeneste.
Komiteen mener at følgende
premisser legges til grunn:
1 En rett
til helsehjelp knyttes opp til en forpliktelse for den som har ansvar
for å yte tjenestene.
2. Pasienten skal få nødvendig helsehjelp
innenfor en tidsfrist knyttet til forsvarlig medisinskfaglig skjønn.
3. Det vises til de retningslinjer som alt er vedtatt for vurderingsgarantien.
Dette legges til grunn og betyr at den enkelte pasient skal ha beskjed
om
Komiteens flertall. medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener i tillegg at følgende premiss legges til grunn:
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at også følgende premiss legges til grunn:
Dette flertallet fremmer følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 2-1
lyde:
§ 2-1 Rett til nødvendig
helsehjelp
Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har
rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra
spesialisthelsetjenesten. Helsetjenesten skal gi den som søker
eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger
vedkommende trenger for å ivareta sin rett.
Retten til helsehjelp gjelder bare dersom pasienten kan
ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står
i rimelig forhold til tiltakets effekt.
Retten til helsehjelp gjelder i offentlig finansiert spesialisthelsetjeneste
i riket og andre tjenesteytere i den utstrekning fylkeskommunen
har inngått avtale med disse om tjenesteyting, og innen
de grenser som kapasiteten setter.
Kongen kan gi forskrifter om hva som skal ansees som helsehjelp
pasienten kan ha rett på, og tidsfristen for gjennomføring
av dette.
Proposisjonens forslag til §§ 2-1,
2-2 og 2-3 blir henholdsvis § 2-2, § 2-3
og § 2-4.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at flertallsforslaget til ny § 2-1
Rett til nødvendig helsehjelp fra Arbeiderpartiet, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ikke i tilstrekkelig
grad følger opp de premisser flertallet har lagt til grunn
i merknadene.
Disse medlemmer viser til at flertallet i premissene
legger til grunn at pasientene skal få nødvendig
helsehjelp innenfor en tidsfrist knyttet til forsvarlig medisinskfaglig
skjønn, mens de i lovforslaget overlater til departementet å fastsette
bestemmelser om denne tidsfristen i forskrifter. Flertallet klargjør ikke
pasientenes rettigheter dersom fristen for oppfyllelse av retten
til nødvendig helsehjelp ikke overholdes.
Disse medlemmer konstaterer at flertallet i sitt
lovforslag begrenser retten til nødvendig helsehjelp til å gjelde «innen
de grenser kapasiteten setter». Dette innsnevrer rettigheten
på en måte pasientene ikke er tjent med. Pasientene
bør kunne forholde seg til klare og entydige rettigheter.
Flertallets forslag bidrar ikke til det, men reiser snarere tvil
om det reelle innholdet i retten til nødvendig helsehjelp.
Disse medlemmer frykter at flertallets forslag
vil føre til økt antall klagesaker og senere rettslig
behandling fordi det er uklart og overlater til politiske myndigheter
fremfor faglig kompetanse å konkretisere og avgjøre
innholdet i retten til nødvendig helsehjelp og fristen
for å oppfylle denne.
Disse medlemmer har merket seg at ventetidsgarantien
har blitt kritisert for å være for byråkratisk
og firkantet idet den gir garanti for pasienter med visse diagnoser,
mens pasienter som ikke har «riktig» diagnose
faller utenfor.
Disse medlemmer mener erfaringene med praktiseringen
av ventetidsgarantien har gjort det nødvendig å finne
en ny og mer fleksibel løsning for å sikre pasientenes
juridiske rett til behandling som i større grad gir rom
for klinisk skjønn og individuell vurdering av pasientene.
Det er f.eks. ikke slik at en bestemt diagnose nødvendigvis
er like alvorlig for hvert enkelt individ.
Disse medlemmer viser til at det har blitt reist
som innvendig mot å lovfeste rett til behandling at det
vil føre til et vell av rettssaker fra folk som mener at
de ikke får sin rett til behandling oppfylt. For å unngå en
slik utvikling, er det nødvendig å unngå uklare vilkår
for rett til behandling i lovteksten. Det er samtidig viktig å knytte
oppfyllelsen av retten til behandling til en tidsfrist og klargjøre
pasientens rettigheter dersom fristen ikke overholdes.
Disse medlemmer vil derfor foreslå lovfestet
rett til nødvendig helsehjelp innen en individuell frist
som skal fastsettes ut fra en medisinsk vurdering. For at dette
skal bli en reell rettighet, må pasienten også gis
klare rettigheter dersom fristen ikke oppfylles. Dersom pasienten
ikke har fått nødvendig helsehjelp innen fristens
utløp, skal pasienten for det offentliges regning tilbys
behandling ved annen offentlig eller godkjent privat helseinstitusjon
i Norge eller i utlandet.
Den individuelt fastsatte fristen er å betrakte som en
avtale mellom sykehuset og pasienten. Brudd medfører automatisk
rett til nødvendig helsehjelp annet sted for det offentliges
regning, uten at pasienten skal måtte klage. Behandlingsfristene
skal være registrert og være offentlig tilgjengelig
på en måte som gjør at den enkelte pasienten
ikke skal kunne identifiseres.
Disse medlemmer erkjenner at det vil koste å gi
mennesker rett til behandling. På denne bakgrunn har disse
partier i sine alternative budsjetter foreslått å styrke
helsesektoren økonomisk. På den annen side er det
jo ikke slik at de 280 000 mennesker som i dag står i
helsekø, ikke får behandling. For de aller fleste
av disse vil det offentlige uansett måtte dekke utgiftene til
helsehjelp. Det koster å gi pasienter behandling, men det
koster totalt sett mer å la dem stå lenge i helsekø før
de får behandling.
Disse medlemmer viser til at Sintef Unimed i 1998
la frem en undersøkelse som viser at helsekøene
bidrar betydelig mer til sykefraværet enn hva man tidligere
har antatt. 42 pst. av de langtidssykemeldte får sine sykemeldinger
unødig forlenget på grunn av for dårlig
kapasitet i helsevesenet. Et forsiktig anslag antyder at 1,2 mill.
fraværsdager og 600 mill. kroner i sykepenger sløses
bort for bedrifter og samfunnet, fordi ansatte står unødvendig
i helsekø. Mange må vente så lenge at
de havner på attføring eller blir uførepensjonister.
Disse medlemmer viser til at stadig flere bedrifter
tegner helseforsikringer som dekker utgifter til privat helsehjelp
for sine ansatte. De har ikke råd til å unnvære
sine medarbeidere så lang tid som det tar før
de slipper til i det offentlige helsevesenet. Å sikre pasientene
rett til behandling innen en medisinsk forsvarlig frist, ved at
det offentlige betaler for slik behandling hos andre offentlige
eller private helseinstitusjoner eller i utlandet dersom det offentlige
helsevesenet ikke selv kan oppfylle retten, har således
også en betydelig inntektsside for samfunnet.
Raskere behandling vil i de fleste tilfeller også være
bedre og enklere behandling, og redusere risikoen for at pasienten
uføretrygdes på grunn av sykdommen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 2-1
lyde:
§ 2-1 Rett til helsehjelp
Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra
kommunehelsetjenesten.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra
spesialisthelsetjenesten som skal gis innen en individuelt fastsatt
medisinsk begrunnet frist.
Dersom pasienten ikke får behandling fra spesialisthelsetjenesten
innen fristens utløp, har pasienten innen samme kostnadsramme
rett til behandling ved annen offentlig eller godkjent privat helseinstitusjon
i riket eller i utlandet på det offentliges regning.
Proposisjonens forslag til §§ 2-1,
2-2 og 2-3 blir henholdsvis § 2-2, § 2-3
og § 2-4.»
Disse medlemmer mener det er legens faglige vurdering
og skjønn som skal utløse retten til behandling.
Den faglige vurdering må etter disse medlemmers mening
legges til grunn når det gjelder tidsfrist for behandling,
og bygge på sykdommens alvorlighetsgrad.
Komiteen mener at alderskriterier ikke ensidig skal
legges til grunn ved den faglige vurdering av behandlingens nødvendighet
og spørsmål knyttet til utredning for behandling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil klart understreke at retten til øyeblikkelig hjelp
står fast og gjelder alle som trenger hjelp. Videre vil flertallet vise
til kommunehelsetjenesteloven som gir rett til nødvendig
helsehjelp, og at pasienter som har behov for mer spesialisert behandling
og tjeneste fra helsevesenet, skal henvises til spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil understreke at Regjeringen i sitt forslag
til pasientrettighetslov ivaretar og styrker pasientens rettigheter
ved bl.a. å gi pasienten rett til vurdering, rett til eventuell
fornyet vurdering, rett til valg av sykehus, rett til medvirkning og
informasjon, bl.a. også gjennom rett til å samtykke til
helsehjelp og rett til innsyn i journal. Disse medlemmer vil
også peke på at pasientombudsordningen nå blir
lovfestet og får en sterkere status på vegne av
pasienten.
Disse medlemmer mener at Regjeringens forslag
til pasientrettighetslov, bl.a. med de nevnte lovfestinger, er et
godt utgangspunkt for sterkere rettigheter for pasienten. Disse
medlemmer mener også at andre lovverk som er framlagt
og behandlet i løpet av 1998-99, bl.a. lovene om spesialisthelsetjenesten,
psykisk helse og helsepersonell, er med på å kvalitetssikre
helsetjenestene for pasienten og også understreke det offentliges
plikt og ansvar for å yte pasienten nødvendig
hjelp.
Disse medlemmer ser imidlertid at å innføre en
rett til nødvendig helsehjelp med de avgrensinger som er
omtalt i forbindelse med § 2-1, kan gi pasienter en
bedre mulighet til å ivareta sine interesser, enn uten en
slik rett.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil sikre
pasientene lovfestet rett til nødvendig helsehjelp. Med
nødvendig helsehjelp forstår disse medlemmer grunnleggende
og utfyllende helsetjenester (prioritetsgruppe I og II) slik disse
er definert av Lønning II-utvalget i NOU 1997:18 Prioritering
på ny.
Disse medlemmer mener det bør opprettes representative
faggrupper som skal gi anbefalinger om prioritering innen eget fagfelt.
Det bør også opprettes et samordnende, permanent
prioriteringsutvalg som skal gi råd om prioritering mellom pasientgrupper,
slik Lønning II-utvalget har foreslått. Faggruppene
og det permanente prioriteringsutvalgets anbefalinger skal være
retningsgivende for legens vurdering av pasientens rett til helsehjelp
og fastsettelse av den individuelle fristen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen i tråd med anbefalingene
i NOU 1997:18, Prioritering på ny, opprette representative
faggrupper som skal gi råd om prioritering innen eget fagfelt,
og et samordnende, permanent prioriteringsutvalg som skal gi råd
om prioritering mellom pasientgrupper.»
Komiteen sier seg enig i at en nå får
en rettighetsfesting av vurderingsgarantien som betyr at alle som
henvises til offentlig sykehus, også spesialistpoliklinikk,
skal vurderes innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt. Dette
vil være et viktig redskap for at pasienter med de alvorligste
sykdommer sikres behandling først.
Komiteen vil ellers peke på at vurderingsgarantien
må føre til at pasient og henvisende lege får
informasjon om hvilken behandling pasienten kan forvente å få,
og når behandling forventes å bli gitt.
Komiteen har merket seg at departementet legger
til grunn at også privatpraktiserende spesialister som
har avtale med fylkeskommunen, kan nyttes for å gi pasientene
vurdering.
Komiteen viser også til at klagereglene
i lovens kap. 7 også gjelder for vurderingsgarantien.
Komiteen finner det nødvendig at det
også i lovparagrafen går fram at pasienten skal
ha rett til å få oppgitt forventet tidspunkt for
behandling.
Komiteen viser til at Stortinget i forbindelse med
behandlingen av Nasjonal kreftplan våren 1998 enstemmig
vedtok at Regjeringen i pasientrettighetsloven må ta utgangspunkt
i at ventetiden ved mistanke om kreft normalt ikke skal overstige
15 virkedager for utredning, og 10 dager for innleggelse.
Komiteen har merket seg at departementet på side
45 i proposisjonen uttaler seg kritisk til tidsfrister basert på diagnose,
fordi dette kan medføre at tidsfristene legges til grunn
uten at det foretas en vurdering av hva som er forsvarlig i det
enkelte tilfellet. Det er departementets oppfatning at vurderingen
av hva som er forsvarlig, bør baseres på sykdommens
alvorlighet. Komiteen er enig i dette.
Komiteen viser til at fristen på 30 dager
ifølge departementet er å anse som en maksimumsfrist
som gjelder i de tilfeller det er forsvarlig å la pasienten vente
så lenge.
Komiteen mener likevel at pasienter ved mistanke
om alvorlig eller livstruende sykdom bør få en raskere
vurdering. Det er ikke holdbart at pasienter skal risikere å måtte
vente opp til 30 dager på å få avklart
en mistanke om f.eks. kreft. Det bør derfor være
en frist på 15 virkedager for vurdering ved mistanke om
alvorlig eller livstruende sykdom. Dette må også oppfattes
som en maksimumsfrist som bare gjelder i de tilfeller det er medisinsk
forsvarlig å la pasienten vente så lenge.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 2-2
lyde:
§ 2-2 Rett til vurdering
Pasient som henvises til offentlig sykehus eller spesialistpoliklinikk,
har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen
30 virkedager fra henvisningen er mottatt. Det skal vurderes om
det er nødvendig med helsehjelp, og gis informasjon om
når behandlingen forventes å bli gitt. Vurderingen
skjer på grunnlag av henvisningen. Om nødvendig
skal supplerende opplysninger innhentes eller pasienten innkalles
til undersøkelse.
Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, har
pasienten rett til raskere vurdering.»
Komiteen oppfatter den tidsmessige garantien som
her gis, som en garanti for at en vurdering har funnet sted, enten
ved at pasienten har vært tilsett av spesialist i løpet
av denne tiden, eller ved at spesialisten ut fra den henvisningen
som foreligger, har foretatt en faglig vurdering av den problemstillingen
som framkommer i henvisningsskrivet innen utløpet av denne
fristen. Komiteen forutsetter dermed at det innen
fristens utløp skal foreligge en reell og faglig vurdering
av pasientens tilstand med hensyn på videre undersøkelse
og behandling fra spesialistens side for at lovens ordlyd skal være
oppfylt.
Komiteen viser til at retten til fornyet
vurdering innebærer at pasienten gis mulighet til å få medisinske
avgjørelser overprøvet bl.a. i de tilfeller hvor pasienten
er uenig i diagnose, grad av alvorlighet og foreslått behandlingsopplegg.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er innforstått med at retten er gjort avhengig av at allmennlege
henviser til fornyet vurdering. Flertallet er også enig
i at retten bare gjelder én gang for samme tilstand, noe
som til vanlig vil være en grei begrensning. Pasienten
vil ved spørsmål om fornyet vurdering ha rett
til å oppsøke annen primærlege enn den
pasienten først fikk henvisning hos.
Komiteen vil imidlertid peke på de
synspunkter som er kommet fra ledende pasientorganisasjoner der
det kommer fram bekymring for at kronikere ikke vil få fornyet
vurdering. Komiteen vil understreke at retten til
fornyet vurdering ikke må praktiseres strengere for disse
gruppene enn for andre, og vil mene at for disse gruppene kan det
fra tid til annen være nødvendig å praktisere
en noe åpnere holdning til fornyet behandling. En vedvarende
tilstand kan ofte kreve fornyet medisinsk vurdering flere ganger for
på den måten å forsikre seg om at pasienten
får den helsehjelp som til enhver tid er optimal.
Komiteen vil også understreke at en ny
vurdering skal være et selvstendig alternativ til den opprinnelige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at rett til fornyet behandling skal pasienten
kunne få uten samtykke eller henvisning fra sin allmennlege,
og disse medlemmer er derfor uenig i lovteksten som
forutsetter at rett til fornyet vurdering gjøres avhengig
av allmennlegens samtykke. Ofte vil det jo nettopp være usikkerhet
om allmennlegens vurdering som er utgangspunktet for at pasienten ønsker
en fornyet vurdering.
Disse medlemmer vil ikke lovfeste at retten til
fornyet vurdering bare skal gjelde en gang for samme tilstand, slik
departementet foreslår. For de fleste vil nok én
fornyet vurdering være tilstrekkelig, men det kan likevel
være tilfeller hvor pasienten av gode og legitime grunner ønsker
enda en ny vurdering. Da bør ikke loven kunne brukes til å nekte
dem det.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 2-3
lyde:
§ 2-3 Rett til fornyet
vurdering
Pasienten har uten henvisning fra allmennlege rett til
fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten.»
Komiteen mener at lovfesting av fritt
sykehusvalg innenfor samme behandlingsnivå som en er henvist
for, er med på å gi pasientene større
valgfrihet og kanskje også bedre utnyttelse av den samlede
sykehuskapasiteten. I og med at denne retten er knyttet til planlagt
behandling, skulle også sykehuseieren ha tilstrekkelig
oversikt til å dimensjonere sitt helsetilbud.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at pasientens bostedsfylke skal betale for behandlingen
og videre at reiseutgiftene forutsettes delt mellom pasient og det
offentlige. Flertallet forutsetter at en ikke legger
opp til regler som innebærer urimelige forskjeller for pasientene
på landsbasis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser svært positivt på at det
endelig har blitt politisk flertall for å gi pasientene rett
til fritt sykehusvalg i hele landet. Fylkesgrensene har alt for
lenge virket som meningsløse hindringer for pasientenes
muligheter til å få behandling.
Fritt sykehusvalg kombinert med innsatsstyrt finansiering vil
skape konkurranse mellom sykehusene og slik bidra til mer kostnadseffektive
og ikke minst kvalitativt bedre tjenester. Sykehusenes inntekter
vil avhenge av at de klarer å tiltrekke seg pasienter.
Disse medlemmer vil påpeke betydningen av
at pasientene gis informasjon om muligheten til å velge
behandling også ved sykehus utenfor hjemfylket. Pasienten
må også få tilgang til informasjon om
ventetid og kvalitet ved aktuelle sykehus.
Disse medlemmer vil presisere at fritt sykehusvalg
også skal gjelde innenfor psykiatrien.
Disse medlemmer viser til at det i høringsutkastet
til pasientrettighetsloven ble foreslått at reiseutgiftene
skulle deles likt mellom pasienten, folketrygden og fylkeskommunen.
I proposisjonen foreslås det at reiseutgiftene bare skal
deles mellom pasienten og folketrygden.
Disse medlemmer mener det for mange pasienter
vil bli en hindring å dekke så stor del av reiseutgiftene
selv. Departementets forslag innebærer i realiteten en
begrensning av retten til fritt sykehusvalg, idet denne gjøres
avhengig av pasientens økonomiske evne til selv å dekke
halvparten av reiseutgiftene forbundet med å velge sykehus
utenfor eget bosted.
Med fritt sykehusvalg fjerner vi fylkesgrensene som geografisk
sperre for pasientenes muligheter til å søke behandling
utenfor eget fylke eller egen helseregion. Da kan det ikke være
riktig samtidig å bygge opp økonomiske hindringer
som gjør denne valgfriheten illusorisk for mange pasienter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet over flere år har foreslått å innføre
fritt sykehusvalg på samme behandlingsnivå og
er glad for at dette nå lovfestes. Disse medlemmer mener
imidlertid at skal fritt sykehusvalg bli reelt, bør gjestepasientordningen
opphøre og finansieringen for behandling i annet fylke
enn bostedsfylke gjøres opp med stykkprisbetaling til det
sykehus som foretar behandlingen. Et annet forhold som må bringes
på plass for at fritt sykehusvalg skal bli reelt, er en
endring av reiseutgiftfordelingen. Disse medlemmer viser
i denne forbindelse til at en tidligere hadde en ordning med en tredeling
av reiseutgiftene, nemlig en del ble betalt av bostedsfylke, en
annen del av Rikstrygdeverket og en tredje del som en egenandel
fra pasienten selv. I foreliggende lovproposisjon er det lagt opp
til at pasienten og Rikstrygdeverket i sin helhet skal dekke reiseutgiftene
ved fritt sykehusvalg.
Disse medlemmer er ikke enig i denne fordelingen
av reiseutgiftene og vil derfor foreslå at det fortsatt
blir en tredeling av reiseutgiftene mellom bostedsfylke, Rikstrygdeverket
og pasienten dog slik at pasientens egenandel maksimalt kan bli
400 kroner, og at dette beløpet kan føres
på frikortet. Disse medlemmer har registrert
at departementet ønsker å komme tilbake til spørsmålet
om fordeling av reiseutgifter ved fritt sykehusvalg, men disse medlemmer mener
at en allerede under behandlingen av det foreliggende lovforslaget
må fastsette den egenbetaling for reise som pasientene
skal betale for behandling ved sykehus utenom bostedsfylke.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 2-4
lyde:
§ 2-4 Rett til valg av
sykehus
Pasienten har rett til valg av behandlingssted som omfattes
av de offentlige helseplaner inkludert private spesialister med
driftsavtaler. Dette gjelder ikke behandling innen barne- og ungdomspsykiatrien.
Pasienten kan ikke velge behandlingsnivå.
Reiseutgifter ved fritt sykehusvalg dekkes av Rikstrygdeverket,
fylkeskommunen og pasienten med en tredjedel hver. Pasientens andel
begrenses oppad til kr 400, det øvrige deles likt mellom
Rikstrygdeverket og fylkeskommunen.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at departementet vil komme tilbake til hvordan reiseutgiftene skal
deles mellom pasienten og folketrygden i budsjettet for 2000. Disse
medlemmer vil peke på muligheten for å beholde
dagens tredeling av reiseutgiftene, la folketrygden dekke reiseutgiftene i
sin helhet eller fastsette et maksimumsbeløp som pasientene
må dekke selv. Disse medlemmer ber departementet
i den forbindelse vurdere disse og eventuelt andre alternativer
som i mindre grad vil bli en økonomisk belastning for pasienter
som av ulike grunner ønsker behandling ved sykehus i andre
deler av landet.
Disse medlemmer mener begrensningen av det frie
sykehusvalget til bare å gjelde samme behandlingsnivå ikke
bør lovfestes. I de fleste tilfeller vil pasienten være
hjulpet gjennom et tilbud på samme behandlingsnivå,
og det bør også være hovedregelen. I
enkelte tilfeller kan det imidlertid tenkes at pasienten har legitime
grunner til å ønske behandling på et
høyere og mer spesialisert nivå. Da bør
ikke lovteksten være til hinder for det.
Disse medlemmer vil derfor stemme mot annet ledd
i proposisjonens forslag til lovparagraf om rett til valg av sykehus.
Komiteen har merket seg at det i høringsnotatet ble
foreslått en lovfestet rett for pasienter med behov for
langvarige og koordinerte helsetjenester til å få utarbeidet
individuell plan for sitt behandlingsopplegg.
Komiteen viser til at en nå foreslår
lovfestet rett til helsehjelp, og finner det naturlig at en også lovfester
retten til individuelle planer for forannevnte grupper. Komiteen tror
nettopp at disse gruppene, som til dels ikke har fått den
oppmerksomhet i helsevesenet som de burde, har behov for mest mulig klarhet
i både hva slags behandling de kan forventes å få,
og til hvilken tid. Komiteen mener det er viktig at
ansvarsforhold avklares.
Komiteen har merket seg at det er hevdet at en slik
rettighet kan bli vag og uklar eller i ytterste konsekvens innebære
misforståelser om hva rettigheten faktisk går
ut på. Komiteen mener at slike innvendinger
heller tydeliggjør behovet for klart definerte tiltak i
planene, som igjen betyr at pasientene får nødvendig
avklaring på sitt behandlingsforløp.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 2-5
lyde:
§ 2-5 Rett til individuell
plan
Pasient som har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester,
har rett til å få utarbeidet individuell plan
i samsvar med bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven
og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.»
Komiteen viser til at denne paragrafen
gir pasienten en rett til å medvirke. Ved siden av at dette gir
de pasienter som har mulighet til det og ønsker det, en
viss åpning for å influere på behandlingsopplegget, så krever
det en aktiv og åpen holdning fra helsepersonellets side
til å ta pasientens synspunkter på alvor. Grunnlaget
for en slik dialog er at pasienten gis relevant informasjon.
Det er likevel grunn til å understreke at det er helsepersonellets
ansvar og rett å velge den metode for behandling eller
undersøkelse som de ut fra sine kunnskaper mener er den
beste og eventuelt mest forsvarlige.
Selvsagt er at medvirkningsretten vil variere ut fra hver enkelt
pasients forutsetninger og behov og behandlingens karakter.
Komiteen vil understreke at hver enkelt helseinstitusjon
må ha klare og entydige rutiner og retningslinjer for hvordan
informasjonsplikten skal gjennomføres og overholdes. Dette
betyr at helsepersonellet må utøve informasjonsarbeidet
i samsvar med gjeldende bestemmelser samtidig som det påligger
eieren av virksomheten, den systemansvarlige, å sikre gode
informasjonsrutiner. Komiteen vil understreke at
der det faglig sett er flere likeverdige alternative undersøkelses-
eller behandlingsopplegg, må kvaliteten på informasjonen
være slik at pasienter som er i stand til det og ønsker
det, har mulighet til å benytte sin rett til medvirkning.
Komiteen vil fremheve den rett pasienten har til å bli
informert om risiko og bivirkninger som kan følge av behandling.
Komiteen vil også understreke den rett
som pasienten har innenfor visse grenser, til ikke å la
seg informere.
Komiteen vil likevel peke på annet lovgrunnlag
som tilsier at pasienten skal informeres uavhengig av pasientens
vilje og viser her som eksempel til smittevernloven som hjemler
informasjonsplikt ved allmennfarlige smittsomme sykdommer.
Komiteen vil peke på betydningen av at pasienter
som er påført betydelig skade eller at det er oppstått
komplikasjoner som følge av helsehjelpen, skal informeres
om dette bl.a. av hensyn til klageretten og adgangen til å søke
erstatning. Komiteen viser også til at pasienten
skal ha adekvat informasjon om klagerett og eventuelle erstatningsmuligheter,
for eksempel fra Norsk Pasientskadeerstatning.
Komiteen viser til at hovedregelen
er at pårørende skal få informasjon om
pasientens helsetilstand, diagnose, behandlingsutsikter og hvilken
helsehjelp som vil bli gitt under forutsetning av pasientens samtykke.
Komiteen viser ellers til at loven regulerer informasjonsadgangen
til pårørende for pasienter som ikke kan ivareta
sine interesser selv. Retten til informasjon er i slike tilfeller
sidestilt mellom pasienten selv og dennes nærmeste pårørende. Komiteen vil også understreke
betydningen av at en journalfører hvilken informasjon som
er gitt til pårørende.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil vise til at hovedregelen er at foreldre eller andre med foreldreansvar
skal gis informasjon når pasienten er under 16 år,
noe som betyr en opplysningsrett for helsepersonellet. På den
annen side betyr også bestemmelsen at helsepersonell som hovedregel
har taushetsplikt når barn er over 16 år, med
mindre barnet samtykker til at opplysningene gis.
Flertallet vil også vise til at det i
lovparagrafen er foreslått unntak om at foreldre eller
andre med foreldreansvar skal ha informasjon for barn mellom 12
og 16 år når pasienten av grunner som bør
respekteres, ikke ønsker dette. Årsaker som kan
tilsi at foreldre mot barnets vilje ikke bør informeres
om barnets kontakt med helsetjenesten, kan for eksempel være mishandlingssaker,
prevensjonsveiledning, råd om svangerskapsavbrudd og lettere
psykiske problemer for eksempel knyttet til mobbing.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
inn for at den helsemessige myndighetsalder skal settes til 18 år.
Det betyr at alle under 18 år må betegnes som
mindreårige i forhold til lovverket. Det er for disse
medlemmer meget viktig å opprettholde foreldreansvaret
fullt ut og at myndighetsalderen settes lik den vanlige myndighetsalder
på 18 år. Disse medlemmer kan ikke
gi sin tilslutning at opplysninger om pasienter i alderen 12-16 år
ikke skal komme foreldrene til kjennskap hvis pasienten selv i denne
alder ikke ønsker at slike opplysninger blir gitt til foreldre
eller personer med foreldreansvar.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 3-4
lyde:
§ 3-4 Informasjon når
pasienten er mindreårig
Er pasienten under 18 år skal både pasienten
og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres. Dersom
barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 18 år
etter barnevernlovens § 4-8 eller § 4-12,
gjelder tilsvarende for barneverntjenesten.»
Komiteen understreker at informasjonen
må gis i en forståelig form for pasienten tilpasset
dennes forutsetninger, og så langt det er mulig må en
sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen
av opplysningene.
Komiteen mener at dette også bør
tas inn i loven. I dette ligger det at en må tilpasse informasjonen
slik at minoritetsspråklige får tilgang på informasjon
i samsvar med pasientrettighetslovens intensjoner og regler.
den opplysningene gjelder, har gitt samtykke til at informasjon
gis, f.eks. opplysninger til forsikringsselskap. Den opplysningene
gjelder, bør få kopi av de utleverte opplysninger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
fremmer følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 3-6
andre og tredje ledd lyde:
Taushetsplikten faller bort i den utstrekning den som har krav
på taushet, samtykker.
Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som er undergitt
lovbestemt opplysningsplikt, skal den opplysningene gjelder, så langt
forholdene tilsier det, informeres om at opplysningene er gitt,
og hvilke opplysninger det dreier seg om.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
at lovteksten på dette punkt må strammes opp noe
for å styrke taushetsplikten. Det skal etter disse
medlemmers mening ikke være helsepersonellets skjønn
som skal avgjøre hvorvidt den aktuelle pasient blir informert
om opplysninger som er gitt til andre.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 3-6
andre ledd lyde:
Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som
er undergitt lovbestemt opplysningsplikt, skal den opplysningene
gjelder, informeres om at opplysningene er gitt, og hvilke opplysninger
det dreier seg om.»
Komiteen vil anmerke at forsikringsselskaper ber
om opplysninger fra pasientjournal i forbindelse med tegning av
forsikring eller før utbetaling av forsikringspremier,
og at opplysninger dermed kan bli brukt til annet formål
enn de var ment til, uten at dokumentenes utforming nødvendigvis
er egnet til dette formålet. Blant annet kan slike journalopplysninger inneholde
svært sensitive opplysninger som forsikringsselskapet
ikke uten videre bør ha tilgang til, eller de kan inneholde
medisinske opplysninger som ut fra senere undersøkelser
viser seg å være feilaktige. Selv om forsikringstakere
signerer samtykkeerklæringer for utlevering av pasientopplysninger,
vil komiteen anta at forsikringstakere ikke uten
videre kan overskue alle konsekvenser av at opplysninger utleveres.
Det er etter komiteens syn derfor viktig at det foreligger
gode rutiner for utlevering av pasientopplysninger til dette formål,
slik at de opplysninger som utleveres, ikke kommer i konflikt med
taushetsplikten. Når leger bes om å utlevere pasientopplysninger
til forsikringsselskaper, bør det etter komiteens syn
inngå som rutine at den lege som utsteder legeerklæringen,
gjør pasienten oppmerksom på at slike opplysninger
utleveres. Legen bør også informere pasienten
om hvilke opplysninger som gis, slik at det kan tas hensyn dersom
pasienten har reservasjoner knyttet til utlevering av disse opplysningene.
Ved tilbakeholdelse av opplysninger ut fra pasientens ønske om
dette, må legen etter komiteens syn vurdere
om dette er opplysninger som kan ha betydning for vurderingen av
pasientens helsetilstand fra forsikringsselskapets side, og i så fall
gjøre oppmerksom på at visse opplysninger er holdt
tilbake, men uten å angi hvilke opplysninger dette er.
Legen har etter komiteens syn et særlig
ansvar for å se til at de helseopplysninger som foreligger
i journalen, og som legen vet at er feilaktige, ikke videresendes
til forsikringsselskap, og for at disse korrigeres i ettertid overfor
forsikringsselskapet dersom slike opplysninger tidligere er sendt.
Komiteen viser til at det er nedsatt et utvalg som
skal utrede utlevering av helseopplysninger til forsikringsselskaper
og foreslå regulering på området.
Komiteen viser til at krav om samtykke
fra pasienten gjelder alle sider ved helsemessig virksomhet samtidig
som det stilles krav til at informasjonen skal tilpasses den enkelte
pasient slik at denne informasjonen normalt skal gi pasienten et
beslutningsgrunnlag. Unntak fra dette vil være situasjoner
som tilsier at en verken kan få gitt informasjon eller
der pasienten av åpenbare grunner ikke er i stand til å gi samtykke,
f.eks. øyeblikkelig hjelp-situasjoner.
Komiteen vil understreke pasientens rett til å trekke
tilbake samtykke om behandling. Mange situasjoner kan tilsi avbrudd
av behandling etter pasientens ønske, mens det kan oppstå situasjoner
der helsepersonellet på en omsorgsfull og forståelsesfull måte
kan oppmuntre pasienten til å fullføre behandling
han/hun tidligere har bestemt. Komiteen vil likevel
understreke respekt for pasientens ønske. Komiteen vil
ellers vise til at helsepersonellet i visse situasjoner med hjemmel
i nødbestemmelsen i helsepersonellovens § 7
kan fortsette helsehjelpen hvis avbrudd kan få svært
alvorlige helsemessige følger. Komiteen viser
til psykisk helsevernlovens bestemmelser om at samtykke ikke fullt
ut kan gjelde overfor pasienter som blir berørt av tvangsbestemmelser
i psykisk helsevernloven, men komiteen viser til
at pasientrettighetslovens bestemmelser om selvbestemmelse også gjelder
for det psykiske helsevernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke, men disse
medlemmer vil i denne sammenheng påpeke viktigheten
av at den informasjon som blir gitt, også blir forstått
av pasienten. Det må derfor etter disse medlemmers mening
dokumenteres at pasienten har fått nødvendig informasjon
om sin helsetilstand og innhold i helsehjelpen før helsehjelp
iverksettes. Dette kravet bør etter disse medlemmers mening
gå klart frem av lovteksten, og disse medlemmer vil
derfor fremme følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 4-1
første ledd lyde:
Helsehjelp kan bare gis med pasientens informerte samtykke, med
mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag
for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykke skal
være gyldig, må det dokumenteres at pasienten
har fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand
og innholdet i helsehjelpen.»
Komiteen understreker at i noen tilfeller
vil pasientens handlemåte være slik at en må forutsette
at samtykke dermed er gitt.
Komiteen har merket seg at for at pasienten skal
bli fratatt selvbestemmelsesretten, kreves det at vedkommende åpenbart
ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for
at helsehjelpen blir gitt. Komiteen vil understreke
betydningen av at avgjørelser som gjelder manglende samtykkekompetanse,
skal være begrunnet og skriftlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er særdeles viktig at en har klare retningslinjer når
det gjelder hvem som har samtykkekompetanse til helsehjelp. Disse medlemmer mener
således at mindreårige før fylte år
ikke bør ha samtykkekompetanse, men at barn under 18 år
må ha samtykke fra foresatte.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 4-3
første ledd lyde:
Rett til samtykke til helsehjelp har myndige personer med mindre
annet følger av særlige lovbestemmelser.»
Komiteen viser til at forslagets første
ledd er hjemlet i barneloven.
Komiteen har merket seg at departementet i sitt forarbeid
har slått fast at foreldre som har felles foreldreansvar,
må ta avgjørelser om helsehjelp i fellesskap,
noe som betyr at om en av foreldrene nekter, så vil det
ikke foreligge noe gyldig samtykke. Komiteen vil
ellers vise til barnelovens §§ 4-8 og
4-2 der det kan være aktuelt å treffe vedtak etter
disse paragrafer i de tilfeller der barnet har påtrengende
behov for helsetjenester, og foreldrene eller andre med foreldreansvar
ikke sikrer at barnets behov dekkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet mener at den helsemessige myndighetsalder
skal være 18 år.
Som en følge av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 4-4
første og andre ledd lyde:
Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke
til helsehjelp for pasienter under 18 år.
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under
18 år etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12,
har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.»
Komiteen har merket seg at dersom en
ungdom motsetter seg helsehjelp, kan ikke foreldrenes samtykke legalisere
behandling. Komiteen viser til at også her
vil nødrettbestemmelsen i helsepersonelloven kunne hjemle
behandling uavhengig av samtykke.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at disse medlemmer foreslår endringsforslag
til § 4-9 om pasienters rett til å nekte
helsehjelp i særlige situasjoner. Som en naturlig følge
av dette vil disse medlemmer stemme mot forslaget
til § 4-5 tredje ledd.
Komiteen mener at forslagets andre
ledd tillegger pårørende en myndighet og ansvar
de trolig ikke burde ha fullt ut. Komiteen mener
at helsepersonellet har hjelpeplikt med mindre det er helt åpenbart
at pasienten har truffet en veloverveid beslutning om det motsatte.
En kan tenke seg at pårørende ønsker å velge bort
muligheten til f.eks. blodoverføring.
Komiteen mener at andre ledd bør fange
opp denne problemstillingen. og at andre punktum i proposisjonens
forslag bør gå ut.
På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende
forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 4-6
andre ledd lyde:
Pasientens nærmeste pårørende kan
samtykke til helsehjelp som ikke er omfattet av første
ledd. Annen helsehjelp kan gis hvis det anses å være
i pasientens interesser og det er sannsynlig at pasienten ville
ha gitt tillatelse til slik hjelp. Det kan innhentes informasjon fra
pasientens pårørende for å avgjøre
hva pasienten ville ønsket.»
Komiteen mener i likhet med departementet
at det kan oppstå tilfeller der pasienten ikke har samtykkekompetanse,
f.eks. små barn uten pårørende og senil
demente uten pårørende. I slike tilfeller må helsepersonellet
selv fatte nødvendige beslutninger for å gi helsehjelp.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke betydningen av at det må være
pasientens egen vilje så langt denne er mulig å bringe
på det rene, som må være avgjørende for å unnlate å gi
behandling. Der dette er situasjonen, må en i mindre grad
være opptatt av at pårørende skal influere
på avgjørelsen.
Komiteen vil understreke helsepersonellets plikt
til å redde liv der det er mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke gi sin tilslutning til at pasienter pga. alvorlig overbevisning
kan nekte å motta blod eller blodprodukter eller nekte å avbryte
en pågående sultestreik. Disse medlemmer mener det
er særdeles vanskelig for helsepersonell til enhver tid å kunne
bedømme hvorvidt nekt av helsehjelp, eksempelvis blodoverføring,
er en alvorlig overbevisning fra pasientens side, og det samme gjelder å avbryte pågående
sultestreik. Det er helsepersonellets første oppgave å redde
liv og gi helsehjelp, og dette ufravikelige krav til helsepersonellet
kan ikke settes til side i tilfeller som nevnt ved å nekte å motta
blodprodukter eller nekte å avbryte en pågående
sultestreik og oppfølgende behandling etter denne.
Disse medlemmer har imidlertid stor forståelse
for at døende pasienter må få lov til å si
nei til livsforlengende behandling. Om en pasient ikke er i stand
til å bestemme dette selv, bør helsepersonellet unnlate å gi
helsehjelp dersom pasientens nærmeste pårørende
tilkjennegir tilsvarende ønsker.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 4-9
første ledd lyde:
Pasienten har ikke pga. alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta
blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte
en pågående sultestreik.»
Komiteen vil understreke at innsynsrett
er en viktig rettighet for pasientene. Komiteen sier
seg enig i lovforslaget om at det å nekte en pasient innsyn må knytte
seg til nødrettsbetraktninger.
Begrensninger i innsynsretten kan sjelden eller aldri gjelde
hele journalen, men må bare gjelde den delen av journalen
som kan bringe pasienten i noen form for fare ved å få tilgang
på opplysninger.
Komiteen vil peke på at beslutninger
om begrensninger i innsynsretten alltid må nedtegnes i
journalen og begrunnes.
Komiteen har merket seg at nye regler
i helsepersonelloven har utvidet adgangen noe til å få slettet journalanmerkninger. Komiteen er
kjent med at slik sletting skal gjøres etter bestemte regler. Komiteen sier
seg fornøyd med at pasientene nå har mulighet
til å få rettet journalen om den skulle inneholde
gale eller mangelfulle opplysninger eller utilbørlige utsagn.
Komiteen mener at den rett som pasienten
har til å motsette seg at journalopplysninger gis videre mot
pasientens vilje, er viktig. Komiteen er innforstått
med at der mangelfulle overføringer av opplysninger ville
sette pasientens liv i fare eller påføre helseskade,
så må overføring være tillatt.
Komiteen viser for øvrig til sine merknader
til § 3-6.
Komiteen viser til at problemstillinger
knyttet til samværsrett og informasjon for foreldre som
ikke bor sammen med barnet pga. samlivsbrudd, må løses gjennom
reglene i barneloven kap. 6. Komiteen vil vise til
at retten til å ha en av foreldrene hos seg også gjelder
for barn som er innlagt i institusjoner under det psykiske helsevesenet. Komiteen vil
imidlertid understreke at i de tilfeller hvor én eller
begge foreldre er årsak til barnets sykdom, så må helsepersonellet
ta stilling til foreldrenes nærværelse.
Komiteen viser til at barns rettigheter
til undervisning er hjemlet i grunnskoleloven og lov om videregående
opplæring.
Komiteen viser til at det i § 2-1
er foreslått rett til nødvendig helsehjelp. Komiteen understreker
at dette betyr en plikt for den som yter helsehjelp, til å overholde
lovreglene.
Komiteen mener at formell og ryddig klageadgang
er en viktig pasientrettighet. Komiteen legger til
grunn at også avgjørelser som gir pasienten delvis medhold,
kan påklages, dvs. at klageretten ikke er begrenset til
avslag.
Komiteen vil understreke at det er klagerett for pasienter
som henvender seg til helsetjenesten uten å motta hjelp,
jf. definisjonen av pasient i § 1-3, og selvsagt
klagerett for pasienter som mottar eller tilbys helsehjelp.
Vedtak om å nekte å gi nødvendig helsehjelp
kan derfor påklages til fylkeslegen. Det samme gjelder unnlatelser
som medfører at pasienten ikke får nødvendig
helsehjelp.
Er det flere som samtidig søker en tjeneste det er knapphet
på, regnes de likevel ikke som parter i samme sak, og en
søker som mener seg forbigått, kan ikke klage
over at en annen har fått ytelsen.
Komiteen mener at pasienter gjennom den klageadgangen
det er åpnet for, nå får en bedre mulighet
til å ivareta sine interesser både hva gjelder retten
til vurdering, behandling, valg av sykehus m.m. Komiteen har
merket seg at det i omtalen av lovparagrafen er gjort greie for
at f.eks. klager fra psykiatriske pasienter om tvungen psykiatrisk
helsehjelp vil følge regelverket i psykisk helsevernloven
på samme måte som det gjelder særlige
klageregler i andre lover som f.eks. smittevernloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
foreslår at § 7-1 får tittelen «Anmodning
om oppfyllelse», og at paragrafens innhold tilpasses retten
til helsehjelp. Dette gjelder også § 7-2 og § 7-5.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 7-1
tittel og første ledd lyde:
§ 7-1 Anmodning om oppfyllelse
Pasient eller representant for pasienten som mener at bestemmelsene
i kapitlene 2, 3 og 4, samt § 5-1, § 6-2
og § 6-3 er brutt, kan anmode den som yter helsehjelpen,
om at rettigheten blir oppfylt.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at når disse medlemmer i innstillingen
har gått inn for rett til behandling, må lovteksten
i § 7-1 endres betydelig. Klageadgangen og klagemuligheten
i forhold til rett til behandling mener disse medlemmer er
særdeles viktig for at rettssikkerhet for pasienten kan
bli ivaretatt på en god måte. Disse medlemmer vil
derfor fremme følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 7-1
lyde:
§ 7-1 Klagerett
Avgjørelse etter § 2-1 kan påklages
av pasient eller av pårørende når disse
på egenhånd har søkt om helsehjelp pga.
omsorg for pasient.
Pasient som har fått avslag på krav om
vurdering etter § 2-2 på krav om fornyet
vurdering etter § 2-3 eller på ønske
om å bytte sykehus etter § 2-4 kan påklage
avgjørelsen.
Pasient eller pårørende som mener bestemmelsen om
rett til medvirkning og rett til informasjon, rett til innsyn, retting
og sletting av journal og rett til selvbestemmelse ikke er overholdt,
kan klage over brudd over helsepersonells plikter etter helsepersonelloven.»
Komiteen har merket seg at en i saksgang
følger forvaltningslovens prinsipper, bl.a. ved at fylkeslegen
er klageinstans i de tilfeller hvor underinstansen, det vil i dette
tilfelle si tjenesteyter, ikke har imøtekommet klageren.
Komiteen viser ellers til merknad under § 7-1 og
fremmer følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 7-2
første ledd første punktum lyde:
Dersom den som yter helsehjelp, avviser anmodningen etter § 7-1
eller mener at rettighetene er oppfylt, kan det klages til fylkeslegen.»
Komiteen har merket seg at klagebehandlingen så langt
det er mulig, følger forvaltningslovens bestemmelser i
forhold til formaliteten ved klagefremsetting. Komiteen mener
imidlertid at en i særlige tilfeller bør kunne
fremsette klager muntlig, for eksempel når tidsaspektet
kan ha betydning for klagens betydning, men klager må også i
slike tilfeller i ettertid framlegges i skriftlig form. Komiteen ber
departementet vurdere dette i forbindelse med utarbeidelse av forskriften
til pasientrettighetsloven.
Komiteen viser til § 72
i helsepersonelloven. Komiteen viser til at pasienten
eller pårørende kan kontakte fylkeslegen i tilfeller
der for eksempel pasienten ikke har fått nødvendig
informasjon av helsepersonell, ikke har fått tilgang til
egen journal m.m.
Komiteen viser til merknader under §§ 7-1
og 7-2 og fremmer følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 7-5
tittel og første ledd lyde:
§ 7-5 Frist for anmodning
og klage
Fristen for anmodning etter § 7-1 er
fire uker fra vedkommende fikk eller burde ha fått tilstrekkelig kunnskap
til å fremme en slik anmodning. Fristen avbrytes når
anmodningen er fremmet.»
Komiteen vil understreke betydningen
av at forvaltningslovens bestemmelser legges til grunn så langt
disse kan innpasses. Det vil innebære at reglene for enkeltvedtak
gjøres gjeldende, noe som betyr at klageren bl.a. får
underretning om saksgang og en begrunnelse.
Komiteen har merket seg at to politisk
kompetanse samt juridisk og etisk kompetanse, og brukerorganisasjonene bør
være representert i slike råd. Disse medlemmer vil
henstille til departementet å medvirke til at slike pasientombudsråd
blir etablert i alle fylkeskommuner. Det er etter disse medlemmers mening også viktig
at det enkelte pasientombud kan få uttale seg før
eventuelt slikt råd etableres.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 8-1
lyde:
§ 8-1 Formål
Pasientombudet skal arbeide for at pasienter ikke utsettes
for urett og for at helsepersonell ikke forsømmer sine
plikter. Dessuten skal pasientombudet arbeide for å ivareta
pasientens behov, interesser og rettssikkerhet overfor helsetjenesten
og for å bedre kvaliteten i helsetjenesten.
Pasientombudet skal utføre sin virksomhet selvstendig
og uavhengig og har taushetsplikt etter helsepersonelloven.»
Komiteen understreker at med denne
paragrafen er alle fylkeskommuner pålagt å ha
pasientombud, noe de aller fleste har etablert uten direkte lovpålegg.
De få fylker som ennå gjenstår, bør
snarest forberede pasientombudsordninga.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
ser at den logiske konsekvens av pålegget om at alle fylkeskommuner
skal ha et pasientombud, er at fylkeskommunen er ansvarlig
for ordninga både hva angår ansettelsesmyndighet,
kompetansekrav for de tilsatte og finansieringsansvar.
Komiteen har merket seg at flere av
pasientorganisasjonene mener at pasientombudet burde være statlig
forankret for å sikre at ombudet ikke hadde bindinger til
fylkeskommunen som tjenesteyter.
Komiteen viser imidlertid til at det lovfestes
at «ombudet skal utføre sin virksomhet selvstendig
og uavhengig».
I departementets kommentar til loven sies det:
«Den lovfestede uavhengigheten medfører
at fylkeskommunen ikke skal ha instruksjonsmyndighet i enkeltsaker
over pasientombudene. Det innebærer at de bl.a. skal ha
eget budsjett og at de står fritt til å organisere
sin interne virksomhet, innenfor de rammer som er trukket opp av
fylkeskommunen som arbeidsgiver.»
Komiteen legger dette til grunn og forutsetter at
pasientombudene har uavhengighet og faglig selvstendighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 8-2
lyde:
§ 8-2 Arbeidsområde
og ansvar for ordningen
Ombudene skal være et statlig ansvar med ombud i
samtlige av landets fylkeskommuner. Pasientombudenes ansvar og arbeidsområde
skal omfatte spesialisthelsetjenesten, både somatikk og
psykiatri, og primærhelsetjenesten.»
Komiteen har merket seg at det er lagt opp til åpne
kanaler inn til pasientombudene og ser dette som en viktig forutsetning
for at ombudet skal fylle sin rolle. Komiteen har
også merket seg at den som kontakter ombudet, kan være
anonym. Slike anonyme henvendelser kan imidlertid legge visse begrensninger
på pasientombudets initiativ avhengig av hva saken gjelder.
Komiteen har merket seg at pasientombudet ikke
har noen plikt til å undersøke alle saker det
mottar. I de tilfeller hvor pasientombudet ikke går videre med
saken, skal den som har henvendt seg, få underretning og
begrunnelse for ombudets avgjørelse.
Komiteen vil understreke den retten
pasientombudet har til å få opplysninger fra offentlige
myndigheter, også private spesialister som har driftsavtale med
fylkeskommunen. Komiteen regner for øvrig med
at pasientombudet har tilgang til de journalopplysninger som er
relevante, for å gå inn i enkeltsaker og opplysninger
som er nødvendige for å gjennomføre sitt øvrige
lovfestede arbeid.
Komiteen har merket seg at pasientombudet har
rett til fri adgang til alle lokaler hvor det ytes offentlige spesialisthelsetjenester.
Komiteen viser til de oppgaver som
er listet opp i paragrafen, og § 8-1 som beskriver
formålet med ordninga. Komiteen antar at
ombudets arbeid i stor grad vil være å bistå enkeltpasienter
med råd og veiledning og bistand i forbindelse med pasientens møte
med helstetjenesten.
Komiteen vil også anta at når
nå pasientrettighetsloven får egne klagebestemmelser,
så vil oppgaven med å bistå pasienter
med klager øke.
Komiteen vil tro at mye arbeid må nedlegges
i rådgivnings- og veiledningsarbeid overfor helsetjenesteyterne
for å sikre kvaliteten, samt gå inn i kritikkverdige
forhold.
Komiteen har også merket seg at pasientombudet
forventes å gi informasjon om sin virksomhet til ulike
parter.
Når det gjelder pasientombudets arbeidsoppgaver, mener komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet at pasientombudene også må kunne treffe
enkeltvedtak som blir å regulere ved forskrifter. Ved at
pasientombudene får anledning til å gjøre
enkeltvedtak vil dette føre til rask og effektiv saksbehandling
i mange ukompliserte enkeltsaker. Det må også for
slike vedtak gis klageadgang.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 8-7
sjette ledd lyde:
Pasientombudet skal kunne treffe enkeltvedtak i saker regulert
ved forskrifter.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
I lov om pasientrettigheter skal følgende
bestemmelser lyde:
§ 2-1 skal lyde:
§ 2-1 Rett til helsehjelp
Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra
kommunehelsetjenesten.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra
spesialisthelsetjenesten som skal gis innen en individuelt fastsatt
medisinsk begrunnet frist.
Dersom pasienten ikke får behandling fra spesialisthelsetjenesten
innen fristens utløp, har pasienten innen samme kostnadsramme
rett til behandling ved annen offentlig eller godkjent privat helseinstitusjon
i riket eller i utlandet på det offentliges regning.
Proposisjonens forslag til §§ 2-1,
2-2 og 2-3 blir henholdsvis § 2-2, § 2-3
og § 2-4.
§ 2-3 skal lyde:
§ 2-3 Rett til fornyet
vurdering
Pasienten har uten henvisning fra allmennlege rett til
fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I lov om pasientrettigheter skal følgende
bestemmelser lyde:
§ 1-1 første punktum skal
lyde:
Lovens formål er å sikre befolkningen
rett til helsehjelp og lik tilgang på helsehjelp av god
kvalitet fra kommunehelsetjenesten inkludert eldreomsorgen og spesialisthelsetjenesten.
§ 2-4 skal lyde:
§ 2-4 Rett til valg
av sykehus
Pasienten har rett til valg av behandlingssted som omfattes
av de offentlige helseplaner inkludert private spesialister med
driftsavtaler. Dette gjelder ikke behandling innen barne- og ungdomspsykiatrien.
Pasienten kan ikke velge behandlingsnivå.
Reiseutgifter ved fritt sykehusvalg dekkes av Rikstrygdeverket,
fylkeskommunen og pasienten med en tredjedel hver. Pasientens andel
begrenses oppad til kr 400, det øvrige deles likt mellom
Rikstrygdeverket og fylkeskommunen.
§ 3-4 skal lyde:
§ 3-4 Informasjon
når pasienten er mindreårig
Er pasienten under 18 år skal både pasienten
og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres. Dersom
barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 18 år
etter barnevernlovens § 4-8 eller § 4-12,
gjelder tilsvarende for barneverntjenesten.
§ 3-6 andre ledd skal lyde:
Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som er undergitt
lovbestemt opplysningsplikt, skal den opplysningene gjelder, informeres
om at opplysningene er gitt, og hvilke opplysninger det dreier seg om.
§ 4-1 første ledd skal
lyde:
Helsehjelp kan bare gis med pasientens informerte samtykke,
med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag
for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykke skal
være gyldig, må det dokumenteres at pasienten
har fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand
og innholdet i helsehjelpen.
§ 4-3 første ledd skal
lyde:
Rett til samtykke til helsehjelp har myndige personer med
mindre annet følger av særlige lovbestemmelser.
§ 4-4 første og andre
ledd skal lyde:
Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke
til helsehjelp for pasienter under 18 år.
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn
under 18 år etter barnevernloven § 4-8
eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke
til helsehjelp.
§ 4-9 første ledd skal
lyde:
Pasienten har ikke pga. alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta
blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte
en pågående sultestreik.
§ 7-1 skal lyde:
§ 7-1 Klagerett
Avgjørelse etter § 2-1 kan påklages
av pasient eller av pårørende når disse
på egenhånd har søkt om helsehjelp pga.
omsorg for pasient.
Pasient som har fått avslag på krav om
vurdering etter § 2-2 på krav om fornyet
vurdering etter § 2-3 eller på ønske
om å bytte sykehus etter § 2-4 kan påklage
avgjørelsen.
Pasient eller pårørende som mener bestemmelsen om
rett til medvirkning og rett til informasjon, rett til innsyn, retting
og sletting av journal og rett til selvbestemmelse ikke er overholdt,
kan klage over brudd over helsepersonells plikter etter helsepersonelloven.
§ 8-1 skal lyde:
§ 8-1 Formål
Pasientombudet skal arbeide for at pasienter ikke utsettes
for urett og for at helsepersonell ikke forsømmer sine
plikter. Dessuten skal pasientombudet arbeide for å ivareta
pasientens behov, interesser og rettssikkerhet overfor helsetjenesten
og for å bedre kvaliteten i helsetjenesten.
Pasientombudet skal utføre sin virksomhet selvstendig
og uavhengig og har taushetsplikt etter helsepersonelloven.
§ 8-2 skal lyde:
§ 8-2 Arbeidsområde
og ansvar for ordningen
Ombudene skal være et statlig ansvar med ombud i
samtlige av landets fylkeskommuner. Pasientombudenes ansvar og arbeidsområde
skal omfatte spesialisthelsetjenesten, både somatikk og
psykiatri, og primærhelsetjenesten.
§ 8-7 sjette ledd skal lyde:
Pasientombudet skal kunne treffe enkeltvedtak i saker regulert
ved forskrifter.
Forslag fra Høyre:
Forslag 3
I lov om pasientrettigheter skal § 1-1
første punktum lyde:
Lovens formål er å sikre befolkningen rett
til helsehjelp og lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet fra
kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen i tråd med anbefalingene
i NOU 1997:18, Prioritering på ny, opprette representative
faggrupper som skal gi råd om prioritering innen eget fagfelt,
og et samordnende, permanent prioriteringsutvalg som skal gi råd
om prioritering mellom pasientgrupper.
Komiteen viser for øvrig til
proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget
til å gjøre slikt
vedtak til lov
om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven).
Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser
§ 1-1 Formål
Lovens formål er å bidra til å sikre
befolkningen lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet
ved å gi pasienter rettigheter overfor helsetjenesten.
Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom
pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for den enkelte pasients
liv, integritet og menneskeverd.
§ 1-2 Virkeområde
Loven gjelder for alle som oppholder seg i riket. Kongen
kan i forskrift gjøre unntak fra lovens kapittel 2 for
personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har fast opphold
i riket.
Kongen gir forskrift om lovens anvendelse på Svalbard
og Jan Mayen og kan fastsette særlige regler under hensyn
til de stedlige forhold. I den utstrekning det bestemmes av Kongen
i forskrift gjelder loven for personer på norske skip i
utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal
trafikk og på installasjoner og fartøy i arbeid
på norsk kontinentalsokkel.
§ 1-3 Definisjoner
I loven her menes med
a) pasient:
en person som henvender seg til helsetjenesten med anmodning om
helsehjelp, eller som helsetjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i
det enkelte tilfelle;
b) pasientens pårørende: den pasienten
oppgir som pårørende og nærmeste pårørende.
Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal
nærmeste pårørende være den
som i størst utstrekning har varig og løpende
kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende
rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som
lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap
med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret,
myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som
står pasienten nær, verge eller hjelpeverge;
c) helsehjelp: handlinger som har forebyggende, diagnostisk,
behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål
og som er utført av helsepersonell;
d) helsetjenesten: primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten
og tannhelsetjenesten;
e) helsepersonell: personer som nevnt i lov om helsepersonell § 3.
Kapittel 2 Rett til helsehjelp
§ 2-1 Rett til nødvendig
helsehjelp
Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har
rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra
spesialisthelsetjenesten. Helsetjenesten skal gi den som søker
eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger
vedkommende trenger for å ivareta sin rett.
Retten til helsehjelp gjelder bare dersom pasienten kan
ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står
i rimelig forhold til tiltakets effekt.
Retten til helsehjelp gjelder i offentlig finansiert spesialisthelsetjeneste
i riket og andre tjenesteytere i den utstrekning fylkeskommunen
har inngått avtale med disse om tjenesteyting, og innen
de grenser som kapasiteten setter.
Kongen kan gi forskrifter om hva som skal anses som helsehjelp
pasienten kan ha rett på, og tidsfristen for gjennomføring
av dette.
§ 2-2 Rett til vurdering
Pasient som henvises til offentlig sykehus eller spesialistpoliklinikk,
har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen
30 virkedager fra henvisningen er mottatt. Det skal vurderes om
det er nødvendig med helsehjelp, og gis informasjon om
når behandlingen forventes å bli gitt. Vurderingen
skjer på grunnlag av henvisningen. Om nødvendig
skal supplerende opplysninger innhentes eller pasienten innkalles
til undersøkelse.
Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, har
pasienten rett til raskere vurdering.
§ 2-3 Rett til fornyet vurdering
Etter henvisning fra allmennlege har pasienten rett til
fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten.
Retten gjelder bare én gang for samme tilstand.
§ 2-4 Rett til valg av sykehus
Pasienten har rett til å velge på hvilket
offentlig sykehus eller distriktspsykiatriske senter behandlingen
skal foretas. Dette gjelder ikke behandling innen barne- og ungdomspsykiatrien.
Pasienten kan ikke velge behandlingsnivå.
§ 2-5 Rett til individuell plan
Pasient som har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester,
har rett til å få utarbeidet individuell plan
i samsvar med bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven
og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.
Kapittel 3 Rett til medvirkning og informasjon
§ 3-1 Pasientens rett til medvirkning
Pasienten har rett til å medvirke ved gjennomføring
av helsehjelpen. Pasienten har herunder rett til å medvirke
ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses-
og behandlingsmetoder. Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes
evne til å gi og motta informasjon.
Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, har pasientens
nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen
med pasienten.
Ønsker pasienten at andre personer skal være
til stede når helsehjelp gis, skal dette imøtekommes
så langt som mulig.
§ 3-2 Pasientens rett til informasjon
Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig
for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet
i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige
risikoer og bivirkninger.
Informasjon skal ikke gis mot pasientens uttrykte vilje,
med mindre det er nødvendig for å forebygge skadevirkninger
av helsehjelpen, eller det er bestemt i eller i medhold av kevel gis foreldre eller andre med foreldreansvaret når
pasienten er under 18 år.
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn
under 16 år etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12,
gjelder første, annet og tredje ledd tilsvarende for barneverntjenesten.
§ 3-5 Informasjonens form
Informasjonen skal være tilpasset mottakerens
individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur-
og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en
hensynsfull måte.
Helsepersonellet skal så langt som mulig sikre
seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen
av opplysningene.
Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes
i pasientens journal.
§ 3-6 Rett til vern mot spredning av opplysninger
Opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige
opplysninger skal behandles i samsvar med gjeldende bestemmelser
om taushetsplikt. Opplysningene skal behandles med varsomhet og respekt
for integriteten til den opplysningene gjelder.
Taushetsplikten faller bort i den utstrekning den som har
krav på taushet, samtykker.
Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som er undergitt
lovbestemt opplysningsplikt, skal den opplysningene gjelder, så langt
forholdene tilsier det informeres om at opplysningene er gitt og
hvilke opplysninger det dreier seg om.
Kapittel 4 Samtykke til helsehjelp
§ 4-1 Hovedregel om samtykke
Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre
det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi
helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig,
må pasienten ha fått nødvendig informasjon
om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.
Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekker pasienten
samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig
informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis.
§ 4-2 Krav til samtykkets form
Samtykke kan gis uttrykkelig eller stilltiende. Stilltiende
samtykke anses å foreligge dersom det ut fra pasientens
handlemåte og omstendighetene for øvrig er sannsynlig
at hun eller han godtar helsehjelpen.
Departementet kan gi forskrifter om krav til skriftlighet
eller andre formkrav ved visse former for helsehjelp.
§ 4-3 Hvem som har samtykkekompetanse
Rett til å samtykke til helsehjelp har:
a) myndige personer, med mindre annet følger
av særlige lovbestemmelser, og
b) mindreårige etter fylte 16 år, med
mindre annet følger av særlige lovbestemmelser
eller av tiltakets art.
Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom
pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser,
senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke
er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.
Den som yter helsehjelp avgjør om pasienten mangler
kompetanse til å samtykke etter annet ledd. Helsepersonellet
skal ut fra pasientens alder, psykiske tilstand, modenhet og erfaringsbakgrunn
legge forholdene best mulig til rette for at pasienten selv kan samtykke
til helsehjelp, jf. § 3-5.
Avgjørelse som gjelder manglende samtykkekompetanse
skal være begrunnet og skriftlig, og om mulig straks legges
frem for pasienten og dennes nærmeste pårørende.
Mangler pasienten nærmeste pårørende,
skal avgjørelsen legges frem for helsepersonell som angitt
i § 4-8.
§ 4-4 Samtykke på vegne av barn
Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke
til helsehjelp for pasienter under 16 år.
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn
under 16 år etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12,
har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.
Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnets
foreldre, andre med foreldreansvaret eller barnevernet, jf. annet
ledd, høre hva barnet har å si før samtykke
gis. Når barnet er fylt 12 år, skal det få si
sin mening i alle spørsmål som angår
egen helse. Det skal legges økende vekt på hva
barnet mener ut fra alder og modenhet.
§ 4-5 Samtykke på vegne av ungdom
som ikke har samtykkekompetanse
Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke
til helsehjelp for pasienter mellom 16 og 18 år som ikke
har samtykkekompetanse.
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn
mellom 16 og 18 år etter barnevernloven § 4-8
eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke
til helsehjelp.
Helsehjelp kan ikke gis dersom pasienten motsetter seg
dette, med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser.
§ 4-6 Samtykke på vegne av myndige
som ikke har samtykkekompetanse
Dersom en myndig pasient ikke har samtykkekompetanse, kan
den som yter helsehjelp ta avgjørelse om helsehjelp som
er av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet.
Pasientens nærmeste pårørende
kan samtykke til helsehjelp som ikke er omfattet av første
ledd. Annen helsehjelp kan gis hvis det anses å være
i pasientens interesser, og det er sannsynlig at pasienten ville
ha gitt tillatelse til slik hjelp. Det kan innhentes informasjon
fra pasientens pårørende for å avgjøre
hva pasienten ville ønsket.
Helsehjelp etter første og annet ledd kan ikke
gis dersom pasienten motsetter seg dette, med mindre annet følger
av særlige lovbestemmelser.
§ 4-7 Om pasienter som er umyndiggjort
Pasient som er umyndiggjort etter lov av 28. november 1898,
skal i så stor utstrekning som mulig selv samtykke til
helsehjelp. Dersom dette ikke er mulig, kan vergen samtykke på vegne
av den umyndiggjorte.
§ 4-8 Om pasienter uten samtykkekompetanse
som ikke har nærmeste pårørende
Den som yter helsehjelp, kan i samråd med annet kvalifisert
helsepersonell samtykke til helsehjelp for pasienter som mangler
samtykkekompetanse og som ikke har nærmeste pårørende.
§ 4-9 Pasientens rett til å nekte
helsehjelp i særlige situasjoner
Pasienten har på grunn av alvorlig overbevisning rett
til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller
til å nekte å avbryte en pågående
sultestreik.
En døende pasient har rett til å motsette
seg livsforlengende behandling. Er en døende pasient ute
av stand til å formidle et behandlingsønske, skal
helsepersonellet unnlate å gi helsehjelp dersom pasientens nærmeste
pårørende tilkjennegir tilsvarende ønsker, og
helsepersonellet etter en selvstendig vurdering finner at dette
også er pasientens ønske og at ønsket åpenbart
bør respekteres.
Helsepersonell må forsikre seg om at pasient som nevnt
i første og annet ledd er myndig, og at vedkommende er
gitt tilfredsstillende informasjon og har forstått konsekvensene
for egen helse ved behandlingsnektelsen.
Kapittel 5 Rett til journalinnsyn
§ 5-1 Rett til innsyn i journal
Pasienten har rett til innsyn i journalen sin med bilag
og har etter særskilt forespørsel rett til kopi. Pasienten
har etter forespørsel rett til en enkel og kortfattet forklaring
av faguttrykk eller lignende.
Pasienten kan nektes innsyn i opplysninger i journalen
dersom dette er påtrengende nødvendig for å hindre
fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv, eller
innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som
står pasienten nær.
En representant for pasienten har rett til innsyn i opplysningene
som pasienten nektes innsyn i, med mindre representanten anses uskikket
for dette. En lege eller advokat kan ikke nektes innsyn, med mindre særlige
grunner taler for dette.
Reglene i § 3-3 og § 3-4 om andres rett
til informasjon gjelder tilsvarende for innsyn i journal.
Nærmeste pårørende har rett
til innsyn i journal etter en pasients død, om ikke særlige
grunner taler mot dette.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om retten til innsyn i journal, herunder bestemmelser om betaling
for kopier.
§ 5-2 Retting og sletting av journal
Pasienten eller den som opplysningene gjelder, kan kreve
at opplysningene i journalen rettes eller slettes etter reglene
i helsepersonelloven § 42 til § 44.
§ 5-3 Overføring og utlån
av journal
Pasienten har rett til å motsette seg utlevering
av journal eller opplysninger i journal. Opplysningene kan heller
ikke utleveres dersom det er grunn til å tro at pasienten
ville motsette seg det ved forespørsel. Utlevering kan
likevel skje dersom tungtveiende grunner taler for det. Overføring
eller utlevering av journal eller opplysninger i journal skal skje
i henhold til bestemmelsene i lov om helsepersonell.
Kapittel 6 Barns særlige rettigheter
§ 6-1 Barns rett til helsekontroll
Barn har rett til nødvendig helsehjelp også i
form av helsekontroll i den kommunen barnet bor eller midlertidig
oppholder seg, jf. kommunehelsetjenesteloven § 2-2.
§ 6-2 Barns rett til samvær med
foreldrene i helseinstitusjon
Barn har rett til samvær med minst en av foreldrene
eller andre med foreldreansvaret under hele oppholdet i helseinstitusjon,
med mindre dette er utilrådelig av hensyn til barnet, eller
samværsretten er bortfalt etter reglene i barneloven eller
barnevernloven.
§ 6-3 Barns rett til aktivitet i helseinstitusjon
Barn har rett til å bli aktivisert og stimulert
under opphold i helseinstitusjon, så langt dette er forsvarlig ut
fra barnets helsetilstand.
§ 6-4 Barns rett til undervisning i helseinstitusjon
Barn i skolepliktig alder har rett til undervisning under
opphold i helseinstitusjon, i den grad dette følger av
lov om grunnskolen.
Ungdom har rett til undervisning under opphold i helseinstitusjon,
i den grad dette følger av lov om videregående
opplæring.
Førskolebarn har rett til spesialpedagogisk hjelp under
opphold i helseinstitusjon, i den grad dette følger av
lov om grunnskolen.
Kapittel 7 Klage
§ 7-1 Anmodning om oppfyllelse
Pasient eller representant for pasienten som mener at bestemmelsene
i kapitlene 2, 3 og 4, samt § 5-1, § 6-2
og § 6-3 er brutt, kan anmode den som yter helsehjelpen,
om at rettigheten blir oppfylt.
Første ledd gjelder tilsvarende for andre som
mener de ikke har fått sine selvstendige rettigheter etter kapitlene
3 til 6 oppfylt.
Pasientens representant etter første ledd er den som
har fullmakt til å klage på pasientens vegne,
eller som har samtykkekompetanse etter kapittel 4. Fullmektig som
ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt.
§ 7-2 Klage
Dersom den som yter helsehjelp, avviser anmodningen etter § 7-1
eller mener at rettighetene er oppfylt, kan det klages til fylkeslegen.
Klagen sendes til fylkeslegen.
Reglene i § 7-1 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende
for klage etter denne paragraf.
§ 7-3 Klagens form og innhold
Klage til fylkeslegen skal være skriftlig. Klagen skal
være undertegnet av pasienten eller den som representerer
pasienten. Klagen bør nevne det forhold som det klages
over og gi opplysninger som kan være av betydning for behandlingen
av klagen. Inneholder klagen feil eller mangler, setter fylkeslegen
en kort frist for rettelse eller utfylling.
§ 7-4 Anmodning om administrativ reaksjon
Pasienten eller andre som har rett til det, kan be tilsynsmyndigheten
om at helsepersonell ilegges administrativ reaksjon etter helsepersonelloven § 72. Reglene
i dette kapitlet kommer ikke til anvendelse på slike anmodninger.
§ 7-5 Frist for anmodning og klage
Fristen for anmodning etter § 7-1 er fire uker
fra vedkommende fikk eller burde ha fått tilstrekkelig kunnskap
til å fremme en slik anmodning. Fristen avbrytes når
anmodningen er fremmet.
Fristen for å klage til fylkeslegen etter § 7-2
er tre uker fra vedkommende fikk eller burde ha fått kjennskap
til utfallet av anmodningen.
§ 7-6 Forvaltningslovens anvendelse
Forvaltningslovens regler om behandling av saker om enkeltvedtak
og klage gjelder så langt de passer for fylkeslegens behandling
av klagesaker, med de særlige bestemmelser som er gitt
i dette kapitlet.
Kapittel 8 Pasientombud
§ 8-1 Formål
Pasientombudet skal arbeide for å ivareta pasientens
behov, interesser og rettssikkerhet overfor helsetjenesten, og for å bedre
kvaliteten i helsetjenesten.
§ 8-2 Arbeidsområde og ansvar for
ordningen
Alle fylkeskommuner skal ha et pasientombud. Pasientombudets
arbeidsområde omfatter offentlige spesialisthelsetjenester.
Ombudet skal utføre sin virksomhet selvstendig og
uavhengig.
§ 8-3 Rett til å henvende seg til
pasientombudet
Pasientombudet kan ta saker som gjelder forhold i den offentlige
spesialisthelsetjenesten, opp til behandling enten på grunnlag
av en muntlig eller skriftlig henvendelse eller av eget tiltak.
Enhver kan henvende seg til pasientombudet og be om at
en sak tas opp til behandling. Den som henvender seg til pasientombudet,
har rett til å være anonym.
§ 8-4 Behandling av henvendelser
Pasientombudet avgjør selv om en henvendelse gir
tilstrekkelig grunn til å ta en sak opp til behandling.
Dersom pasientombudet ikke tar saken opp til behandling, skal den
som har henvendt seg gis underretning og en kort begrunnelse for
dette.
§ 8-5 Pasientombudets rett til å få opplysninger
Offentlige myndigheter og andre organer som utfører
tjenester for forvaltningen, skal gi ombudet de opplysninger som
trengs for å utføre ombudets oppgaver. Reglene
i tvistemålsloven § 204 til § 209 får tilsvarende
anvendelse for ombudets rett til å kreve opplysninger.
§ 8-6 Pasientombudets adgang til helsetjenestens
lokaler
Pasientombudet skal ha fri adgang til alle lokaler hvor
det ytes offentlige spesialisthelsetjenester.
§ 8-7 Pasientombudets oppgaver
Pasientombudet skal i rimelig utstrekning gi den som ber
om det informasjon, råd og veileding om forhold som hører
under ombudets arbeidsområde.
Pasientombudet har rett til å uttale sin mening
om forhold som hører under ombudets arbeidsområde,
og til å foreslå konkrete tiltak til forbedringer.
Pasientombudet bestemmer selv hvem uttalelsene skal rettes til.
Uttalelsene er ikke bindende.
Pasientombudet skal gi den som har henvendt seg til ombudet,
underretning om resultatet av sin behandling av en sak og en kort
begrunnelse for resultatet.
Pasientombudet skal underrette tilsynsmyndighetene om tilstander
som det er påkrevet at disse følger opp.
Pasientombudet skal sørge for å gjøre
ordningen kjent.
§ 8-8 Forskrifter
Departementet kan gi forskrifter til gjennomføring
og utfylling av bestemmelsene om pasientombud.
Kapittel 9 Ikrafttredelse og endringer i andre
lover
§ 9-1 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft
til forskjellig tid.
§ 9-2 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende
endringer i andre lover:
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd skal § 5-16
siste ledd lyde:
Departementet gir forskrifter om stønad etter denne
paragrafen, herunder om dekning av reiseutgifter i andre tilfeller
enn nevnt i denne paragrafen, om dekning av utgifter ved
valg av sykehus etter pasientrettighetsloven, og om stønad
til luftambulansetransport når selskapet ikke har avtale
med trygden.
Oslo, i sosialkomiteen, den 3. juni 1999.
John I. Alvheim, |
Asmund Kristoffersen, |
Are Næss, |
leder. |
ordfører. |
sekretær. |