Til Odelstinget
I proposisjonen foreslår departementet en rekke endringer
i straffeprosessloven og straffeloven m.v. som skal bedre etterforskningsmetodene
i kampen mot alvorlig kriminalitet og styrke regelverket mot terrorisme.
Telefonavlytting kan i dag bare foretas ved skjellig grunn til
mistanke om narkotikaforbrytelser iht. regler i straffeprosessloven
kap. 16 a, og i nærmere angitte saker om rikets sikkerhet,
jf. telefonkontrolloven av 1915. Departementet foreslår
at telefonkontrolloven oppheves, og at disse reglene innarbeides
i straffeprosessloven. Departementet går dessuten inn for
at adgangen til telefonavlytting utvides til også å gjelde
andre lovbrudd enn narkotikalovbrudd, dersom de har en strafferamme
på fengsel i 10 år eller mer, samt ved brudd på eksportkontrolloven.
I dag kan kontroll av trafikkdata besluttes i de samme typer
saker som telefonavlytting. Departementet foreslår at adgangen
til slik kontroll utvides til å omfatte alle lovbrudd med
en strafferamme på 5 år eller mer, samt enkelte
lovbrudd med lavere strafferamme. Betegnelsen telefonkontroll foreslås
byttet ut med kommunikasjonskontroll. Det foreslås ikke å innføre
en adgang til å avlytte telefoner og andre kommunikasjonsanlegg
som den mistenkte antas å ringe til.
Lengstefristen for telefonkontroll er i dag 4 uker, med adgang
til forlengelse. Denne fristen opprettholdes som en hovedregel.
I saker om rikets sikkerhet foreslås at fristen settes
til 8 uker. Det er ingen lengstefrist i slike saker i dag.
Kommunikasjonskontroll besluttes av retten, men påtalemyndigheten
har kompetanse i hastesaker. Departementet mener at påtalemyndigheten
bør beholde denne hastekompetansen selv om området
for kontrollen utvides, men departementet går inn for at vilkårene
blir noe strengere.
Etter gjeldende rett kan opplysninger fra telefonkontroll ikke
brukes som bevis under hovedforhandlingen, og den mistenkte og forsvareren
har ikke rett til innsyn i dokumenter fra telefonkontroll. Departementet
foreslår at disse særordningene oppheves.
Enhver skal etter dagens regler på begjæring
gis underretning om hvorvidt han eller hun har vært underlagt
telefonkontroll i narkotikasak. Departementet mener at denne innsynsretten
bør gjelde i alle saker hvor det kan foretas kommunikasjonskontroll
bortsett fra i saker om rikets sikkerhet.
Departementet går inn for at overskuddsinformasjon fra
kommunikasjonskontroll fortsatt skal kunne brukes som grunnlag for
etterforskning av andre straffesaker. Nytt er forslaget om at overskuddsinformasjon
skal kunne brukes som bevis i andre saker, men bare så langt
det dreier seg om bevis for et lovbrudd som selv kunne ha begrunnet
kontrollen. Overskuddsinformasjon kan brukes til å forebygge
at noen uskyldig blir straffet, og etter forslaget dessuten for å avverge
en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff.
Det har vært antatt at politiet uten lovhjemmel kan avlytte
og gjøre opptak av samtaler hvis politiet selv deltar i
samtalen eller den ene samtaleparten samtykker. Departementet foreslår
at denne adgangen lovfestes. Avlytting og opptak skal kunne skje
når noen med skjellig grunn mistenkes for en forbrytelse som
etter loven kan medføre frihetsstraff.
I proposisjonen vurderes det om det bør åpnes
for bruk av romavlytting under etterforskningen. Departementet fremmer
ikke forslag om å tillate dette.
Utleveringspålegg i forhold til gjenstander som kan
være bevis, kan i dag bare besluttes av retten. Departementet
foreslår at påtalemyndigheten gis kompetanse til å beslutte
utleveringspålegg i hastesaker. Det er lagt til grunn i
rettspraksis at dagens lov også gir hjemmel til å gi
utleveringspålegg fremover i tid. Dette foreslås
lovfestet, men adgangen foreslås snevret inn i forhold
til gjeldende rett. Det åpnes for utsatt underretning til
siktede om ransaking, beslag og utleveringspålegg.
I dag er adgangen til å foreta teknisk sporing ulovfestet.
Departementet foreslår at adgangen lovreguleres og utvides.
Departementet går inn for at det innføres en
ordning hvor det oppnevnes forsvarer for den mistenkte ved bruk
av tvangsmidler som kommunikasjonskontroll, teknisk sporing og utsatt
underretning om ransaking, beslag og utleveringspålegg.
Forsvareren skal ivareta den mistenktes interesser i saken, og får
adgang til å påkjære avgjørelsen.
Departementet foreslår videre at retten skal kunne beslutte
at bevisførsel om politiets spaningssted ikke tillates
hvis opplysningene er uten betydning for dommens innhold. For øvrig
foreslås det ikke noen lovfesting av reglene om spaning,
infiltrasjon, kontrollerte leveranser eller provokasjonslignende
tiltak.
Fristen for varetektsfengsling i saker etter straffeloven kap.
8 om rikets sikkerhet eller kap. 9 om forbrytelser mot statsforfatningen
eller statsoverhodet er i dag lenger enn vanlig, nemlig en uke.
Departementet foreslår at denne særbestemmelsen
oppheves.
Det foreslås ikke noen egen straffebestemmelse om terrorisme.
Derimot fremmes det forslag til enkelte endringer i eksisterende
straffebestemmelser som kan ha betydning for bekjempelsen av terrorisme.
Departementet går ikke inn for å utvide straffeloven § 104
a om blant annet deltagelse i organisasjoner som har til formål å forstyrre
samfunnsordenen, til også å gjelde deltagelse
i organisasjoner med bestemte holdninger, for eksempel nynazistiske organisasjoner.
Bestemmelsen foreslås endret slik at det går klarere
frem at det er et vilkår for straff at det er tatt skritt
for å realisere organisasjonens formål ved ulovlige
midler.
Det gis i kap. 20 en kort orientering om Europol og om mulighetene
for norsk tilknytning til Europol.
Proposisjonen bygger på utredninger fra Sikkerhetsutvalget,
jf. NOU 1993:3 Strafferettslige regler i terroristbekjempelsen,
og Metodeutvalget, jf. NOU 1997:15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse
av kriminalitet. Departementet har dessuten i et eget høringsbrev
tatt opp spørsmålet om Kontrollutvalget for telefonavlytting
i narkotikasaker bør gis adgang til å påkjære
rettens avgjørelser om telefonkontroll.
Rettspraksis har satt skranker for politiets etterforskning utover
dem som følger av lov. Det gjelder klare begrensninger
for politiets bruk av provokasjon og provokasjonslignende tiltak.
Begrensninger i politiets etterforskningsadgang kan dessuten følge
av legalitetsprinsippet, av interne instrukser, av internasjonale
menneskerettsforpliktelser eller av prinsippet om at tiltaket ikke
må være et uforholdsmessig inngrep. Provokasjon,
infiltrasjon, teknisk sporing, telefonkontroll og romavlytting betegnes
ofte som ekstraordinære etterforskningsmetoder.
Begrepet terrorisme er ikke benyttet i norsk straffelovgivning.
Straffeloven har imidlertid en rekke generelt utformede straffebud
som kan ramme terrorisme, for eksempel §§ 150,
151a og 151b om kapring og fare- og skadeforvoldelse. Straffeloven kap.
8 omhandler forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet.
Straffeloven § 104 a rammer det å danne
eller støtte «privat organisasjon av militær karakter» eller
forening som «ved sabotasje» vil forstyrre samfunnsordenen
eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender.
Telefonkontrolloven av 1915 åpner for telefonkontroll
m.v. når det er påkrevd av hensyn til «rikets
sikkerhet». Det sentrale området for loven er avdekking
av etterretningsvirksomhet rettet mot Norge, men loven åpner
også for å bruke disse ekstraordinære
etterforskningsmetodene ved terrorhandlinger hvis terrorhandlingene
er rettet mot statsforvaltningen.
Flere menneskerettighetskonvensjoner har regler som er av betydning
for hvilke etterforskningsmetoder politiet kan bruke. Sentral er
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8 om retten
til respekt for privatliv og familieliv og artikkel 6 om retten
til rettferdig rettergang. I proposisjonen drøftes rekkevidden
av disse bestemmelsene nærmere.
Norge er også bundet av flere konvensjoner som har til
formål å styrke det internasjonale samarbeidet
i kampen mot terrorisme.
I proposisjonen gis dessuten en oversikt over rettstilstanden
når det gjelder ekstraordinære etterforskningsmetoder
i Danmark, Sverige, Finland, Storbritannia og enkelte andre land.
Metodeutvalget beskriver kriminalitetsutviklingen, og konkluderer
med at det har vært en betydelig økning i den
registrerte kriminaliteten. Samtidig har kriminaliteten endret karakter.
Blant annet har det vokst frem en alvorlig og brutal voldskriminalitet
i spesielle miljøer. Miljøene er mer lukkede og
profesjonelle, og preges av økt internasjonalisering. Også den
tekniske utviklingen gjør at tradisjonelle etterforskningsmetoder
oftere enn før kommer til kort.
Flere av høringsinstansene fra politi og påtalemyndighet
sier seg enig i den beskrivelsen som Metodeutvalget har gitt av
kriminalitetsutviklingen. Andre høringsinstanser har kritisert
beskrivelsen.
Departementet har bedt om en vurdering av kriminalitetsutviklingen
fra Institutt for Kriminologi og fra Kriminalpolitisentralen. Instituttet
mener at Metodeutvalgets presentasjon av kriminalitetsutviklingen er
for unyansert, og at den logiske sammenhengen mellom kriminalitetsnivået
og forslagene om nye etterforskningsmetoder er for svak. Det vises
bl.a. til at økningen i kriminaliteten hovedsakelig gjelder
mindre alvorlig vinningskriminalitet. Kripos er på den
annen side enig i Metodeutvalgets beskrivelse av kriminalitetsutviklingen.
Departementet registrerer at det er uenighet om kriminalitetsutviklingen
og om behovet for nye etterforskningsmetoder. Etter departementets
mening kan det ikke være avgjørende hvor stor økningen
i kriminaliteten har vært. Vel så viktig er det
at kriminaliteten har endret karakter. Totalinntrykket av den informasjonen
som departementet sitter inne med, er at det foreligger et reelt
behov for nye etterforskningsmetoder.
Den tekniske utviklingen har gjort at politiets innsamling og
registrering av opplysninger i større grad krenker personvernet
i dag enn tidligere. Hvilke krenkelser av personvernet som skal
aksepteres, vil bl.a. bero på hvor alvorlig kriminalitet
det er snakk om, og metodens effektivitet. Metodeutvalget uttaler bl.a.
at de kriminelles metoder har medført at det i enkelte
tilfeller ikke er mulig å oppklare sakene med de etterforskningsmetoder
som nå tilbys.
Departementet er enig i Metodeutvalgets utgangspunkter. Men avveiningen
av de ulike hensyn har i noen tilfeller ført til en annen
konklusjon enn utvalget har kommet til. Dessuten har departementet
gjennomgående foreslått strengere vilkår
for bruk av de ulike metoder enn Metodeutvalget har gått
inn for.
Behovet for nye etterforskningsmetoder må også veies
opp mot de krav som hensynet til rettssikkerheten stiller. Videre
har det betydning hvilken bevisverdi skjulte etterforskningsmetoder
vil ha.
Komiteen viser til at provokasjon,
infiltrasjon, teknisk sporing, telefonkontroll og romavlytting betegnes
som ekstraordinære etterforskningsmetoder og kjennetegnes
ved at de foretas i det skjulte og uten at den mistenkte vet det.
Komiteen peker på at to artikler i Den
Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) er av betydning for bruken
av ekstraordinære metoder; artikkel 8 om retten til respekt
for privatliv og familieliv, og artikkel 6 om retten til rettferdig
rettergang. Komiteen konstaterer at departementet
fastslår at alle forslagene i Ot.prp. nr. 64 (1998-1999)
er innenfor bestemmelsene i EMK.
Komiteen er tilfreds med at det i arbeidet med denne
saken, fra Metodeutvalget og gjennom departementets framlegg, er
ivaretatt to hensyn samtidig: Det er foreslått nødvendige
tiltak for å bekjempe alvorlig organisert kriminalitet,
samtidig som man har funnet fram til tjenlige rettssikkerhetsgarantier.
Komiteen legger til grunn at så vel Metodeutvalget
som departementet har beskrevet kriminalitetsutviklingen og konkludert
med økning i registrert kriminalitet og at kriminaliteten
har endret karakter. Det har vokst frem en alvorlig og brutal voldskriminalitet
i spesielle miljøer, med økt bruk av vold og mer
våpen. Dette er også beskrevet i Kripos" rapport
om kriminalitetsutviklingen, utgitt høsten 1998. Komiteen legger
videre vekt på at disse kriminelle miljøene er
mer lukket enn før, de er mer profesjonelle, og preget
av utstrakt internasjonalisering. Komiteen understreker
at også den tekniske utvikling gjør at tradisjonelle
etterforskningsmetoder ofte kommer til kort. Komiteen er
kjent med at spaning er betydelig vanskeligere enn tidligere fordi profesjonelle
kriminelle driver en betydelig kontraspaning i forhold til politiet. Komiteen deler
derfor departementets oppfatning av at det er behov for nye etterforskningsmetoder.
Komiteen erkjenner at den tekniske utvikling har
gjort at politiets innsamling og registrering av opplysninger i
større grad krenker personvernet i dag enn tidligere. Det
må derfor foretas en avveining mellom hvor alvorlig kriminaliteten
er, hvor effektiv metoden er, hvor sterk mistanken er, og om det
er en lovbryter eller en uskyldig person som utsettes for inngrep
i personvernet. Det må også legges vesentlig vekt
på at styrket bekjempelse av kriminalitet betyr en styrking
av ofrenes personvern. Komiteen mener proposisjonen
ivaretar dette på en god måte.
Hjemmel for at politiet kan foreta telefonkontroll finnes dels
i straffeprosessloven kap. 16a, dels i telefonkontrolloven av 1915.
Telefonkontroll omfatter telefonavlytting, jf. § 216
a og kontroll av trafikkdata, jf. § 216 b.
Telefonkontroll kan etter straffeprosessloven foretas når
det er skjellig grunn til mistanke om narkotikaforbrytelse, og slik
kontroll vil være av vesentlig betydning for å oppklare
saken. Gjelder kontrollen en telefon som er tilgjengelig for et
større antall personer, er vilkårene strengere
enn ellers. Som hovedregel skal telefonkontroll besluttes av forhørsretten.
Men påtalemyndigheten kan beslutte kontroll for inntil
ett døgn i hastesaker. Tillatelse til telefonkontroll etter straffeprosessloven
må ikke gis for mer enn fire uker om gangen.
Telefonkontrolloven av 1915 er en fullmaktslov som åpner
for telefonkontroll i saker om «rikets sikkerhet».
Kompetansen til å beslutte telefonkontroll er også i
disse sakene lagt til forhørsretten, men med hastekompetanse
for påtalemyndigheten. Retten må sette en tidsramme
for tillatelsen, men det er ikke fastsatt noen bestemt lengstefrist.
Både Sikkerhetsutvalget og Metodeutvalget foreslår
at telefonkontrolloven av 1915 oppheves, og at reglene om telefonkontroll
i saker om rikets sikkerhet innarbeides i straffeprosessloven kap.
16a. Vilkårene for telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet
blir i tilfelle noe strengere.
Ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget.
Departementet følger opp forslaget. Hvis det skulle
være behov for særregler om telefonkontroll i krigstid,
bør slike særregler innarbeides i beredskapsloven.
Komiteen er enig i at det ikke er behov
for to separate regelsett om telefonkontroll, slik at både
reglene for telefonkontroll i narkotikasaker og reglene om telefonkontroll
i saker om rikets sikkerhet innarbeides i straffeprosessloven. Komiteen er
videre enig i at eventuelle særregler om telefonkontroll
i krigstid bør innarbeides i beredskapsloven.
Metodeutvalget foreslår å utvide straffeprosessloven § 216a
om telefonavlytting til å omfatte alle lovbrudd hvor strafferammen
er fengsel i mer enn 6 år. Dessuten skal narkotikalovbrudd
og overtredelser av straffeloven kap. 8 om forbrytelser mot statens selvstendighet
og sikkerhet og kap. 9 om forbrytelser mot Norges statsforfatning
og statsoverhode fortsatt omfattes uavhengig av strafferammen. Utvalget
viser til at tradisjonelle etterforskningsmetoder kan være utilstrekkelige
også i andre typer forbrytelser enn narkotikasaker. Forhøyet
straff på grunn av gjentagelse eller sammenstøt
av forbrytelser skal ikke tas i betraktning med mindre det dreier
seg om særlig smertefulle eller farlige legemskrenkelser.
Utvalget mener at selv om telefonavlytting er spesielt egnet
som etterforskningsmetode i enkelte sakstyper, for eksempel oppbevaring
av sprengstoff og utveksling av pornografi, kan ikke dette begrunne særskilte
unntakshjemler.
Metodeutvalgets forslag får generell støtte
av flere høringsinstanser. Noen mener at forslaget ikke går
langt nok. ØKOKRIM og enkelte politimestre mener strafferammegrensen
bør settes til «minst 6 år», eventuelt «6 år
eller mer.» Det er særlig Datatilsynet, Den Norske
Advokatforening og Norsk Redaktørforening som går
imot forslaget fordi telefonavlytting reiser alvorlige personvernspørsmål.
Enkelte mener strafferammen er et uheldig avgrensningskriterium.
Departementet viser til at behovet for nye etterforskningsmetoder
er størst når forbrytelser blir begått
av organiserte, lukkede kriminelle miljøer. Etter departementets
syn kan det bare være aktuelt å tillate telefonavlytting
ved etterforskning av den mest alvorlige kriminaliteten. Departementet
mener en utvidelse av anvendelsesområdet for telefonavlytting
ikke vil være i strid med EMK. Det vises ellers til at
man foreslår en ordning hvor retten oppnevner en forsvarer
som kan ivareta den mistenktes interesser. Dessuten bør
kontrollutvalgets ansvarsområde utvides til å gjelde
alle former for telefonavlytting, og den mistenkte og forsvareren
bør i større utstrekning i ettertid kunne få opplysninger
om avlyttingen. Departementet finner etter dette at det er forsvarlig å utvide
anvendelsesområdet for telefonavlytting, og legger til
grunn at økt bruk av telefonavlytting vil føre
til at flere straffesaker blir oppklart. Departementet mener at
strafferammen bør brukes som avgrensningskriterium, men
foreslår at grensen settes ved forbrytelser som kan medføre
straff av fengsel i 10 år eller mer. Departementet mener ellers
at man bør avvente erfaringen med en utvidet bruk av telefonavlytting
før andre unntak fra strafferammekravet enn ved narkotikalovbrudd
og saker om rikets sikkerhet eventuelt vurderes.
Sikkerhetsutvalget mener at det er ønskelig å presisere
i hvilke saker om rikets sikkerhet avlyttingsadgangen skal gjelde.
Derfor foreslår utvalget at § 216a eksplisitt
skal nevne hvilke lovbestemmelser som omfattes. Forslaget omfatter
først og fremst bestemmelser som verner rikets sikkerhet,
men går noe videre når det gjelder å ta
med straffebud som rammer typiske former for terrorisme. Forslaget
innebærer at adgangen til å foreta telefonavlytting
blir løsrevet fra begrepet «rikets sikkerhet»,
og kravet til mistanke blir skjerpet fra «med grunn» til «med
skjellig grunn».
Overvåkingssentralen ser det som en fordel om adgangen
til telefonavlytting løsrives fra begrepet «rikets
sikkerhet». Forsvarets Overkommando mener at gode grunner
kan tale for at også lov om eksportkontroll og straffeloven
kap. 9 samt § 152a om ulovlig befatning med plutonium
og uran innarbeides i oppregningen. Denne instansen er sterkt imot
at kravet til mistanke skjerpes til «med skjellig grunn».
Andre fremhever derimot at det bør stilles krav om skjellig grunn
til mistanke.
Metodeutvalget mener at telefonavlytting uavhengig av strafferammen
kan være nødvendig og forsvarlig ved overtredelse
av straffeloven kap. 8 og 9, og foreslår at det innarbeides
en eksplisitt henvisning til disse kapitlene i § 216a.
Forslaget innebærer til dels en utvidelse, dels en innskrenking,
i forhold til Sikkerhetsutvalgets forslag. Metodeutvalget er enig
i at kriteriet «hensyn til rikets sikkerhet» bør
falle bort, og at kravet til mistanke blir skjerpet.
Høringsinstansene har ulike syn på forslagene
Departementet er - under noen tvil - for å innta en en
bloc-henvisning til straffeloven kap. 8 og 9 i tråd med
Metodeutvalgets forslag. Departementet foreslår at henvisningen
til «rikets sikkerhet» tas bort når det dreier
seg om kap. 8 og 9. Videre er departementet enig i at «med
grunn» endres til «med skjellig grunn». Også saker
etter eksportkontrolloven, som gjelder ulovlig spredning av masseødeleggelsesvåpen,
skal omfattes av adgangen til å foreta telefonavlytting.
Etter straffeprosessloven § 216 b
kan retten bestemme at telefonsamtaler til og fra bestemte telefoner kan
innstilles eller avbrytes eller at telefoner kan stenges. Videre
kan politiet få oppgitt trafikkdata. Vilkårene
for å kontrollere trafikkdata er i utgangspunktet de samme
som for telefonavlytting. Trafikkdata kan også innhentes
etter reglene om beslag og utlevering.
Metodeutvalget foreslår at trafikkdata skal kunne innhentes
i saker med en strafferamme på mer enn tre år,
samt uavhengig av strafferammen, i saker om overtredelse av straffeloven
kap. 8 og 9 og ved narkotikalovbrudd. Utvalget kommenterer at straffeloven § 145
annet ledd om hacking og § 211 om bl.a. befatning
med barnepornografi faller utenfor den foreslåtte avgrensning,
og reiser spørsmål om ikke strafferammen for befatning
med barnepornografi bør heves.
Enkelte høringsinstanser er imot forslaget om å utvide § 216 b.
Det pekes på at profilene kan være misvisende
og gi gal informasjon. Andre går inn for at strafferammekravet
settes lavere enn utvalget har foreslått. Flere høringsinstanser
mener det er uheldig at straffeloven § 211 faller
utenfor.
Departementet mener at grensen for å kunne innhente
trafikkdata bør settes ved fengsel i fem år eller mer.
Departementet er likevel enig i at narkotikalovbrudd og overtredelser
av straffeloven kap. 8 og 9 bør omfattes uavhengig av strafferammen.
Ved telefonsjikane, hacking og distribusjon av barneporno vil det
alltid vil foreligge trafikkdata fra selve lovbruddet, og departementet
mener at disse lovbrudd også bør omfattes uavhengig
av strafferammen.
Telefonkontroll er betinget av skjellig grunn til mistanke om
at det er begått en straffbar handling. I utgangspunktet
må derfor alle straffbarhetsvilkår være
oppfylt før telefonkontroll kan iverksettes. Det er imidlertid
gjort unntak for det siste straffbarhetsvilkåret - tilregnelighet.
Metodeutvalget foreslår at § 216 a
annet ledd utvides til også å omfatte tilfeller hvor
gjerningspersonen pga. utilregnelighet ikke har utvist skyld.
Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget
på dette punktet. Departementet støtter forslaget
som omfatter både telefonavlytting og kontroll av trafikkdata.
Komiteen mener det er størst
behov for nye etterforskningsmetoder som utvidet telefonavlytting
når forbrytelser begås av lukkede kriminelle miljøer,
og et kriterium for nye etterforskningsmetoder må være
at metoden har betydning for oppklaringen av alvorlig kriminalitet. Komiteen legger
vekt på erfaringer fra Sverige og Danmark der økt
bruk av telefonavlytting har ført til at flere straffesaker
blir oppklart. Komiteen er enig med departementet
at en utvidelse av anvendelsesområdet for telefonavlytting
ikke vil være i strid med EMK. Gjennom en ordning hvor
retten oppnevner en forsvarer som kan ivareta mistenktes interesser,
ivaretas viktige rettssikkerhetshensyn.
Komiteen viser til at departementet har valgt strafferammen
som avgrensingskriterium for hvilke lovbrudd som kan begrunne telefonavlytting,
og at departementet setter grensen ved forbrytelser med strafferamme
på 10 år eller mer, mens Metodeutvalgets anbefaling
var strafferamme på over 6 år. Komiteen ser
positivt på at forbrytelser som drap, grove seksualforbrytelser,
grove legemsbeskadigelser, ran, pengefalskneri, ulovlig frihetsberøvelse
og legemsbeskadigelse med døden eller betydelig skade til
følge kommer innenfor anvendelsesområdet for telefonavlytting. Komiteen er
videre tilfreds med at unntaket for strafferammekravet ved narkotikalovbrudd
opprettholdes, og ber departementet vurdere nøye om andre
alvorlige lovbrudd i fremtiden bør gis lignende unntak,
eller om det på et senere tidspunkt er naturlig å senke
strafferammekravet. Dette gjelder bl.a. organisert kriminalitet
som omfattende spritsmugling og distribusjon av barnepornografi.
Komiteen har merket seg at adgangen til telefonkontroll
av hensyn til rikets sikkerhet er innskjerpet ved at kravet til
mistanke endres fra «med grunn» til «med
skjellig grunn». Komiteen er enig i at det i
saker av hensyn til rikets sikkerhet åpnes for telefonavlytting
uavhengig av strafferammen slik at det her kan være forsvarlig
med telefonavlytting selv i saker med relativt lav strafferamme
Komiteen er enig i at adgangen til å innhente trafikkdata
utvides. Komiteen konstaterer at Metodeutvalget mente
at avgrensingskriteriet skulle være en strafferamme på mer
enn 3 års fengsel, mens departementets anbefaling er en
strafferamme på 5 år eller mer. Komiteen støtter
departementets anbefaling. Komiteen er enig med departementet
i at narkotikalovbrudd og lovbrudd som gjelder rikets sikkerhet bør
omfattes av adgangen til å innhente trafikkdata uavhengig
av strafferammen. Komiteen er svært tilfreds
med at distribusjon av barneporno, sammen med hacking og telefonsjikane
omfattes av adgangen til trafikkontroll, uavhengig av strafferamme.
Straffeprosessloven § 216 a hjemler
avlytting av telefoner, teleksanlegg og lignende anlegg for telekommunikasjon.
Kommunikasjon mellom datamaskiner antas også å være
omfattet. Kontrolladgangen er uavhengig av hvilket overføringsmedium
som brukes. Også de fleste private nett omfattes. Etter
telefonkontrolloven av 1915 er det bare «telefonsamtaler» som kan
avlyttes. Ved at telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet innarbeides
i straffeprosessloven kap. 16 a, åpnes det for
avlytting av telefakser o.l.
Metodeutvalget foreslår at ordlyden i §§ 216 a
og 216 b presiseres til å omfatte kommunikasjon
til eller fra datamaskiner eller andre anlegg for datakommunikasjon
og at kontrolladgangen skal gjelde uavhengig av hvem som er eier,
operatør eller leverandør av nettet.
Forslaget støttes av flere instanser. ØKOKRIM ønsker
også mulighet for å avlytte stråling
fra datamaskiner og datakabler som ikke brukes til kommunikasjon
(«monitorer»).
Departementet følger opp utvalgets forslag.
Kontrollen kan i dag ikke rettes mot telefoner som den mistenkte
antas å ville ringe til. Metodeutvalget foreslår
at det åpnes for slik avlytting dersom det foreligger «særlige
grunner». Utvalget mener at avlyttingen prinsipielt ikke
avviker fra dagens ordning.
Forslaget støttes av enkelte instanser, men flere mener
at forslaget er for inngripende til å kunne gjennomføres.
Enkelte er særlig betenkt over at telefoner til advokater,
prester og leger skal kunne avlyttes. Norsk Redaktørforening
forutsetter at redaksjonslokaler gis et absolutt vern mot slik avlytting.
Etter departementets mening kan ikke det faktum at også dagens
ordning rammer uskyldige tredjepersoner, begrunne en utvidelse som
forsterker denne bivirkningen. Departementet fremmer etter dette
ikke noe forslag som åpner for å avlytte telefoner
som den mistenkte antas å ville ringe til.
Komiteen viser til at det bare er Norge
og Sverige av land det er naturlig å sammenligne seg med
som ikke har adgang til å avlytte telefoner mistenkte antas å ville
ringe til. Et utvalg i Sverige har nå foreslått å innføre
en slik adgang. Dette betyr at Norge kan bli det eneste av disse
landene som ikke åpner for slik avlytting. Komiteen er
enig i at det særlig knytter seg betenkeligheter til mulig
avlytting av advokater, prester, leger og redaksjonslokaler, og
konstaterer at departementet nå ikke foreslår
noen slik adgang. Komiteen ber departementet ha dette
spørsmålet under observasjon med grunnlag i kriminalitetsutvikling
og erfaring fra andre land.
Etter straffeprosessloven § 216 f
kan telefonkontroll bare tillates for fire uker om gangen. I saker
om rikets sikkerhet må tillatelsen være tidsbegrenset,
men det er ikke fastsatt noen lengstefrist.
Sikkerhetsutvalget foreslår at tillatelse til telefonkontroll
i utgangspunktet skal vare i fire uker om gangen også i
saker om rikets sikkerhet, men at telefonkontroll på grunnlag
av straffeloven §§ 90, 91 og 104 a
skal kunne gis for to måneder om gangen.
Flere høringsinstanser mener at fristen bør
være lengre enn to måneder.
Metodeutvalget foreslår at lengstefristen for telefonkontroll
fortsatt skal være fire uker, men i særlige tilfeller ønsker
utvalget å åpne for å gi tillatelse uten tidsbegrensning.
Det er ulike syn på dette forslaget blant høringsinstansene.
Departementet foreslår en kombinasjon av de to utvalgenes
forslag. I saker om rikets sikkerhet kan fristen settes lenger enn
4 uker hvis etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter
tilsier at fornyet prøving etter 4 uker vil være
uten betydning. Fristen kan ikke settes lenger enn 8 uker om gangen.
Komiteen er enig i at telefonkontroll
bare tillates for fire uker av gangen, men at det åpnes
for lenger frister i saker om rikets sikkerhet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter
departementets forslag om at fristen i slike saker ikke kan settes
lengre enn 8 uker om gangen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener departementets forslag om maksimalt 8 ukers
frist i avlyttingssaker vedrørende rikets sikkerhet er
en dramatisk innskrenking av dagens praksis der det har vært åpnet
for avlytting i inntil 1 år av gangen. Disse
medlemmer mener at dagens praksis må opprettholdes
og foreslår følgende regel i § 216
f første ledd, nytt tredje punktum:
«Gjelder mistanken overtredelse av straffeloven kapittel
8 eller 9, kan retten likevel sette en lengre frist dersom etterforskningens
art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet
prøving etter 4 uker vil være uten betydning.»
Etter gjeldende rett skal beslutning om telefonkontroll treffes
av retten. Men i hastesaker kan påtalemyndigheten beslutte
kontroll. Påtalemyndighetens beslutning skal snarest mulig
forelegges retten for godkjenning.
Etter departementets syn bør påtalemyndigheten fortsatt
ha hastekompetanse i saker om kommunikasjonskontroll. På den
annen side skjer det nå en utvidelse av området
for kontrollen, og departementet foreslår derfor at påtalemyndigheten,
når den begjærer rettens godkjennelse, må gjøre
rede for bakgrunnen for at hastekompetansen er brukt. Dessuten skal
det gå frem av rettsboken hvorvidt dommeren mener at vilkårene
for å benytte hastekompetansen var oppfylt eller ikke.
Komiteen er enig i at påtalemyndighetene
fortsatt bør ha hastekompetanse i saker om kommunikasjonskontroll,
og at påtalemyndigheten når den begjærer
rettens godkjennelse må gjøre rede for bakgrunnen for
hastekompetansen.
Partene kan normalt føre de bevis som vedrører saken,
og siktede og forsvareren har som hovedregel krav på innsyn
i sakens dokumenter. I telefonkontrollsaker gjelder det derimot
et generelt forbud mot å benytte opplysninger fra telefonkontroll
som bevis under hovedforhandlingen. Opplysningene kan imidlertid
brukes av politi og påtalemyndighet under etterforskningen.
Mistenkte og forsvareren har ikke rett til dokumentinnsyn i opplysninger
om telefonkontroll.
Etter at Metodeutvalget avga sin utredning har Borgarting lagmannsrett
for øvrig lagt til grunn at det ikke gjelder noe generelt
forbud mot at opplysninger fra telefonkontroll med hjemmel i 1915-loven
blir brukt som bevis under hovedforhandlingen.
Sikkerhetsutvalget foreslår at bevisforbudet skal gjelde
også for avlyttingsmateriale i saker om rikets sikkerhet
og terrorisme. ØKOKRIM mener at det i saker om riket sikkerhet
bør være adgang til å bruke avlyttingsmaterialet
som bevis.
Metodeutvalget foreslår at bevisforbudet i straffeprosessloven
oppheves. Også opplysninger fra utenlandske telefonkontroller
skal kunne fremlegges som bevis. Den mistenkte og forsvareren skal
som hovedregel få innsyn i opplysninger om telefonkontroll,
men gjeldende unntak fra retten til dokumentinnsyn i §§ 242
og 264 skal også gjelde for telefonkontroll. Det innebærer
begrensninger før tiltale er tatt ut av hensyn til etterforskningen
i saken eller av hensyn til tredjeperson, og begrensninger både
før og etter at tiltale er tatt ut av hensyn til rikets
sikkerhet. I tillegg foreslår utvalget ytterligere unntak
før tiltale tas ut der dokumentinnsyn i telefonkontrollsaker
kan skade etterforskningen av andre saker.
Det samme gjelder etter at tiltale er tatt ut der hensyn til politiets etterforskning
eller tredjeperson tilsier det, og det er åpenbart at innsyn
ikke kan ha betydning for forsvaret.
En rekke instanser støtter forslaget om å oppheve bevisforbudet.
Den Norske Advokatforening har imidlertid alvorlige innvendinger
mot at opplysninger fra utenlandsk telefonkontroll skal kunne brukes
som bevis. Flere instanser støtter uttrykkelig forslaget
om å oppheve unntaket fra reglene om rett til dokumentinnsyn.
Departementet viser til at bevisforbudet og unntaket fra reglene
om dokumentinnsyn strider mot grunnleggende prinsipper, og finner
at det ikke er tilstrekkelig grunn til å videreføre
reglene. I tilfeller hvor utenlandsk politi har satt som vilkår
for å utlevere opplysningene at de ikke skal bringes videre
til siktede, vil opplysningene imidlertid vanskelig kunne legges
fram i retten uten å bryte de betingelser avgiverlandet
har satt. Dette vil indirekte innebære et bevisforbud.
De unntak fra hovedregelen som allerede følger av loven
bør videreføres. Etter departementets syn bør innsyn
dessuten kunne nektes av hensyn til etterforskningen i
andre saker inntil det er tatt ut tiltale. Innsyn bør imidlertid
ikke avskjæres fullt ut hvis opplysninger fra kommunikasjonskontroll
er brukt som bevis overfor retten under etterforskningen. Men etter
departementets syn er det forsvarlig å velge den mellomløsning
at det bare er forsvareren, ikke den siktede, som har krav på opplysningene.
Etter departementets syn vil det være å gå for
langt å nekte innsyn i opplysninger som vedrører
saken, men som etter rettens vurdering ikke er av betydning for
forsvaret.
Komiteen er enig med departementet
i at bevisforbudet og unntaket fra reglene om dokumentinnsyn strider
mot grunnleggende prinsipper. Komiteen er videre
enig i at innsynsretten for den siktede og forsvareren ikke bør
gjelde ubetinget, og støtter departementets forslag til
avgrensninger.
Etter straffeprosessloven skal den mistenkte på begjæring
gis underretning om hvorvidt han eller hun har vært undergitt
telefonkontroll i narkotikasak, jf. § 216 j.
Underretning skal tidligst gis ett år etter at kontrollen
er avsluttet, men kan ikke gis hvor det er tatt ut tiltale som ikke
er frafalt. Dessuten kan forhørsretten bestemme at underretning
skal unnlates eller utsettes i et nærmere fastsatt tidsrom
hvis det vil være til skade for etterforskningen at underretning
gis, eller andre forhold taler for det. Det gjelder ikke noen tilsvarende
rett til å få underretning i saker om rikets sikkerhet,
og Sikkerhetsutvalget foreslår heller ikke en tilsvarende
regel. Overvåkingssentralen er enig med utvalget.
Metodetuvalget foreslår at den gjeldende adgang til
helt å unnlate å underrette om foretatt telefonkontroll
bortfaller, med unntak for saker som gjelder straffeloven kap. 8
og 9.
Departementet går inn for at enhver som utgangspunkt
har krav på å få vite om han har vært
undergitt kommunikasjonskontroll. Når det gjelder saker
om rikets sikkerhet, er det nylig vedtatt en midlertidig lov om
begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre
(innsynsloven). Etter departementets syn er det grunn til å vurdere
erfaringene av denne ordningen før det eventuelt vurderes å innføre
en permanent rett til å bli informert om kommunikasjonskontroller
i saker om rikets sikkerhet. Inntil da taler de beste grunner etter
departementets syn for et unntak for saker om rikets sikkerhet,
slik utvalgene har foreslått.
Automatisk underretning er etter departementets syn uheldig,
og departementet foreslår ingen slik bestemmelse ut over
den plikten som ligger i § 264, og som innebærer
at alle sakens dokumenter automatisk sendes tiltaltes forsvarer
når det er tatt ut tiltale.
Komiteen støtter at enhver
i utgangspunktet har krav på underretning om han har vært
undergitt kommunikasjonskontroll. Komiteen understreker likevel
at det er riktig å gjøre unntak for saker om rikets
sikkerhet, slik departementet foreslår.
Informasjon som ikke har betydning for politiets arbeid i det
hele tatt, skal snarest mulig tilintetgjøres. Etter departementets
syn bør denne slettingsregelen videreføres som
en hovedregel.
Politiet har en generell adgang til å bruke overskuddsinformasjon
som er avdekket ved etterforskning, men overskuddsinformasjon
fra telefonkontroll som ikke har betydning for «etterforskningen
av straffbare forhold» skal tilintetgjøres. Bevisforbudet innebærer
at overskuddsinformasjonen fra telefonkontroll i en narkotikasak
ikke kan brukes som bevis i en annen straffesak, bare som grunnlag
for etterforskning. Informasjonen kan heller ikke brukes
i forebyggende øyemed eller til forvaltningsgjøremål.
I saker om rikets sikkerhet skal opptegnelser m.v. som er «uten
betydning for etterforskningen», straks tilintetgjøres.
Sikkerhetsutvalget foreslår at adgangen til å bruke overskuddsinformasjon
skal være den samme i saker om rikets sikkerhet som i narkotikasaker,
dvs. at overskuddsinformasjonen kan brukes til etterforskning i andre
straffesaker, men ikke fremlegges som bevis. Overvåkingssentralen
er enig med utvalget.
Metodeutvalget foreslår at det åpnes for at
overskuddsinformasjon fra telefonkontroll ikke bare skal kunne brukes
til etterforskning, men også som bevis i andre straffesaker.
Flere høringsinstanser støtter dette forslaget, mens
andre går imot. Noen høringsinstanser mener at det
bør fastsettes en nedre grense for hvilke straffbare handlinger
som skal kunne etterforskes eller bevises ved bruk av overskuddsinformasjon.
Metodeutvalget uttaler at en slik grense ville være «klart
uheldig».
Departementet mener at overskuddsinformasjon bare skal kunne
brukes som bevis i saker som kunne gitt selvstendig grunnlag for
kontrollen. Opplysningene bør derimot fortsatt kunne brukes
uten begrensninger under etterforskningen. Overskuddsinformasjon
fra samtaler med advokat, lege eller prest bør fortsatt
ikke kunne brukes som bevis.
Metodeutvalget foreslår å kodifisere adgangen
til å bruke overskuddsinformasjon for å avverge
straffbare handlinger som nevnt i straffeloven § 139
(bl.a. spionasje og forbrytelse mot lov om forsvarshemmeligheter),
og for å forhindre at noen uskyldig blir straffet. Videre
foreslås en adgang til å benytte overskuddsinformasjon
for å avverge vesentlige forstyrrelser av offentlig ro
og orden. Utvalget mener i tillegg at overskuddsinformasjon skal
kunne brukes til «taktiske disposisjoner».
Flere instanser støtter forslaget om å kunne
bruke overskuddsinformasjon i forebyggende øyemed.
Departementet er enig i at overskuddsinformasjon uten begrensinger
bør kunne brukes for å forebygge at en uskyldig
blir straffet, og for å avverge straffbare handlinger.
I forebyggende øyemed bør det settes en nedre
grense for når politiet kan gå ut med overskuddsinformasjon
ved en forbrytelse som kan medføre frihetsstraff.
Metodeutvalget mener at overskuddsinformasjon som hovedregel
ikke bør kunne brukes til forvaltningsmessige gjøremål.
Utvalget ønsker imidlertid at det åpnes en adgang
til å bruke overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll
i saker om overtredelse av straffeloven kap. 8 eller 9 ved klarering
og autorisering av personer som skal jobbe med sikkerhetsklarert
materiale. Overskuddsinformasjonen skal imidlertid ikke kunne lagres
med sikte på fremtidige sikkerhetskontroller. Flertallet
i Danielsen-utvalget støtter dette forslaget.
Overvåkingssentralen ønsker full adgang til å bruke
overskuddsinformasjon i forvaltningsmessig sammenheng, mens Den
Norske Advokatforening går imot forslaget.
Departementet er enig med Metodeutvalget i at overskuddsinformasjon
normalt ikke bør kunne brukes til forvaltningsgjøremål.
Departementet vil heller ikke foreslå en slik unntaksregel
som utvalget går inn for.
Komiteen er enig i at det åpnes
for at overskuddsinformasjon fra telefonkontroll skal kunne brukes
som bevis i straffesaker, og at dette begrenses til saker som kunne
gitt selvstendig grunnlag for kontrollen. Komiteen understreker
at opplysningene uansett må kunne brukes uten begrensninger
under etterforskning. Komiteen deler departementets
oppfatning av at det ikke bør åpnes opp for at
overskuddsinformasjon fra samtaler med lege, advokat eller prest
kan brukes som bevis.
Komiteen er tilfreds med at overskuddsinformasjon
skal kunne brukes for å forhindre at uskyldige blir straffet
og for å forebygge lovbrudd av en slik alvorlighetskarakter
at forbrytelsen kan medføre frihetsstraff.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig med departementet
i at overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll ikke bør
kunne benyttes i forbindelse med sikkerhetsklareringer. Flertallet viser
til at personkontroll har stor rettssikkerhetsmessig betydning for
den det gjelder, og at opplysninger man får ved kommunikasjonskontroll
kan være usikre og beheftet med store feilmuligheter. Denne
type opplysninger er derfor lite egnet til å bringes videre
i forbindelse med personkontroll.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter at overskuddsinformasjon normalt
ikke skal kunne brukes til forvaltningsgjøremål,
men ser etter innspill fra overvåkningspolitiet behovet
for unntak i saker om rikets sikkerhet ved klarering og autorisering
av personer som skal jobbe med sikkerhetsklarert materiale. Departementets
forslagstekst vil virke for begrensende i forhold til POTs behov.
Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn
at man følger opp Metodeutvalgets forslag til bestemmelse
i straffeprosessloven § 216 g, som § 216
i, bokstav e) i lovutkastet:
Den foreslåtte § 216 i, bokstav
e) i proposisjonen, blir ny bokstav f.»
Disse medlemmer understreker at bestemmelsen er
ment å omfatte både aktuelle personkontroller
som foretas i samme periode som politiet har tilgang på overskuddsinformasjonen,
og personkontroller som allerede er foretatt når opplysningene
fra telefonkontrollen kommer inn til politiet. Disse medlemmer er
for øvrig enig med utvalget i at overskuddsinformasjonen
ikke skal kunne lagres med sikte på senere sikkerhetskontroller.
Avgjørelser om telefonkontroll treffes uten at den mistenkte
gis adgang til å uttale seg eller får meddelelse
om kjennelsen. I saker om rikets sikkerhet har imidlertid Kontrollutvalget
for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten
(kontrollutvalget) adgang til å påkjære
beslutninger om telefonkontroll. Kontrollutvalget for telefonavlytting
i narkotikasaker ba departementet vurdere hvorvidt også dette
kontrollutvalget bør gis tilsvarende rett.
Justisdepartementet foreslo i et høringsbrev at kontrollutvalget
skulle få en slik adgang. Forslaget i høringsbrevet
er langt på vei det samme som ordningen etter lov om kontroll
med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste § 7.
Avgjørelsen skal kunne påkjæres. Kontrollutvalget
antar en prosessfullmektig til kjæremålet for å beholde
den nødvendige distanse til saken. Kjæremålet
skal ikke gis oppsettende virkning.
En rekke instanser støttet forslaget. Riksadvokaten
mente imidlertid at en etterfølgende kontroll fra Telefonkontrollutvalget
ville være tilstrekkelig. Kontrollutvalget uttalte at det
av praktiske grunner bør gis adgang for lederen alene,
eventuelt sammen med et medlem, å treffe beslutning om å påkjære,
og mente dessuten at utvalget selv bør kunne påkjære
uten å bruke prosessfullmektig. Enkelte gikk inn for at kjæremålet
skal ha oppsettende virkning.
Metodeutvalget går ikke nærmere inn på spørsmålet
om kjæremålsadgang for kontrollutvalget. I stedet
foreslår utvalget at den mistenkte skal få oppnevnt
en forsvarer for å få inn et element av kontradiksjon.
Adgangen for kontrollutvalget for etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjenesten til å påkjære beslutning
om telefonkontroll bør i så fall oppheves.
En rekke instanser støtter forslaget.
Departementet viser til at det knytter seg visse praktiske problemer
til en kjæremålsadgang for kontrollutvalget, og
peker videre på de positive erfaringene fra Danmark med å oppnevne
en advokat for den mistenkte. Departementet foreslår på denne
bakgrunnen at det innføres en ordning med advokat for den mistenkte
og at gjeldende adgang for kontrollutvalget til å påkjære
beslutning om telefonkontroll oppheves.
Metodeutvalget fremhever at advokaten ikke skal forsvare den
mistenkte, men representere allmennheten. Departementet er uenig
i dette, og mener at advokatens hovedoppgave skal være å ivareta
den mistenktes interesser. Forsvareren gis adgang til å påkjære
kjennelser om kommunikasjonskontroll. Kjæremålet
gis ikke i utgangspunktet oppsettende virkning, men retten kan bestemme
dette hvis det er grunnlag for det i en konkret sak. Retten kan
videre bestemme at forsvareren ikke senere kan opptre som forsvarer
for den mistenkte i samme sak. Men noe absolutt forbud bør
ikke gjelde.
Departementet finner for øvrig ikke tilstrekkelig grunn
til at det bør gjelde en tilsvarende forsvarerordning ved
skjult fjernsynsovervåking på offentlig sted.
Komiteen støtter departementets
vurderinger.
Politiets adgang til å avlytte og gjøre opptak
av samtaler mellom seg og den mistenkte uten at den mistenkte kjenner
til opptaket, er ikke lovregulert. Det er heller ikke politiets
avlytting og opptak av samtaler mellom den mistenkte og andre dersom
en av deltagerne samtykker til politiets avlytting.
Metodeutvalget har lagt til grunn at såfremt politiet
selv deltar i samtalen eller det foreligger samtykke fra en av partene
i samtalen, er politiet ikke avhengig av lovhjemmel for å kunne
foreta avlytting og opptak. Advokatforeningen har stilt seg tvilende
til om utvalgets holdning samsvarer med EMK.
Departementet mener at politiet bør ha adgang til å gjøre
opptak av samtaler som nevnt, for senere å bruke opptaket
som bevis i en straffesak. På bakgrunn av praksis fra Den
europeiske menneskerettighetsdomstol, bør spørsmålet
etter departementets mening reguleres i lov.
Ransaking kan som hovedregel foretas ved skjellig grunn til mistanke
om en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff.
Det samme bør gjelde ved den type avlytting og opptak det
her er tale om.
Komiteen deler oppfatningen av at politiet
bør ha adgang til å gjøre opptak av samtaler
det selv deltar i for senere å bruke opptaket som bevis
i en straffesak, samt kunne avlytte og gjøre opptak av
samtaler mellom andre når den ene av samtalepartene samtykker. Dette
er en lovregulering i tråd med dagens praksis. Slik avlytting
kan, som ved ransaking, foretas når det er skjellig grunn
til mistanke om en handling som kan medføre frihetsstraff. Komiteen støtter
at beslutningen treffes av påtalemyndigheten.
Etter straffeprosessloven § 211 kan det tas
beslag i brev, telegram eller annen sending i post- eller teleoperatørs
besittelse. Telefonkontrolloven hjemler også postkontroll,
men bare i saker om rikets sikkerhet. Vilkår og saksbehandlingsregler
er noe ulike i de to lovene; bl.a. gjennomføres postkontroll
etter straffeprosessloven av retten, mens Politiets overvåkingstjeneste
(POT) gjennomfører postkontroll etter telefonkontrolloven.
Både Sikkerhetsutvalget og Metodeutvalget foreslår
at telefonkontrolloven oppheves, og at postkontroll heretter bare
reguleres av straffeprosessloven §§ 211-212.
Adgangen til postkontroll i saker om rikets sikkerhet vil dermed
bli noe snevrere enn før. Forsvarets Overkommando og Overvåkingssentralen er
imot forslaget, mens Samferdselsdepartementet støtter det.
Etter departementets mening er det uheldig å ha to parallelle
hjemler for postkontroll med ulike vilkår og rettssikkerhetsgarantier.
Departementet foreslår en mellomløsning der hovedregelen
er at retten gjennomfører kontrollen, men hvis særlige
grunner tilsier det, kan retten overlate til politiet å foreta
kontrollen.
Overvåkingssentralen uttaler bl.a. at det er en svakhet
ved straffeprosesslovens regler at underretning om beslaget ikke
kan unnlates av hensyn til etterforskningen i andre saker. Departementet
foreslår under tvil at det innføres en videre
unntaksadgang fra underretningsreglene i saker om overtredelse av straffeloven
kap. 8 og 9, jf. § 212.
Komiteen har ingen merknader til forslaget.
Romavlytting som etterforskningsmetode er ikke tillatt i Norge,
men kan hjemles i nødrett i særlige tilfeller.
Sikkerhetsutvalget konkluderte med at romavlytting ikke bør
tillates fordi metoden er prinsipielt betenkelig. Flere høringsinstanser
var enige i dette, mens bl.a. Overvåkingssentralen og enkelte
politimestre gikk inn for å lovhjemle en slik adgang.
Metodeutvalget går enstemmig inn for at det skal åpnes
for romavlytting i tilfeller hvor «slik etterforsking antas å kunne
oppklare og forebygge forbrytelser av svært alvorlig grad
og herunder beskytte liv og frihet». Utvalget viser bl.a.
til at romavlytting ikke skiller seg fra telefonkontroll i art,
bare i grad.
En rekke instanser gir en generell støtte til forslaget,
men flere tar også avstand fra det.
Departementet mener at romavlytting ikke er i strid med EMK artikkel
8 om rett til respekt for privatlivet dersom kravene til lovhjemmel,
proporsjonalitet og andre rettssikkerhetsgarantier er oppfylt. Det
vises til at det kan være praktiske problemer forbundet
med romavlytting og at det er en fare for at de kriminelle tilpasser
seg metoden, men departementet legger til grunn at bruk av romavlytting
kan medføre at politiet får oppklart flere forbrytelser.
Departementet viser imidlertid til at romavlytting er en svært inngripende
etterforskningsmetode, og mener at betenkelighetene med romavlytting
er så store at metoden ikke bør innføres.
For det tilfellet at flertallet på Stortinget skulle
gå inn for at det bør åpnes for romavlytting,
drøfter departementet i proposisjonen s. 98-101 hvilke
vilkår som bør gjelde og en del prosessuelle spørsmål.
Komiteen viser til at romavlytting
i dag bare kan brukes i nødrett i særlig tilfeller
hvor formålet er å avverge nye alvorlige forbrytelser.
Komiteen peker på at romavlytting ikke
skiller seg fra telefonavlytting i art, men i grad av inngrep. Komiteen viser
videre til departementets påpeking av at romavlytting ikke
er i strid med EMK (artikkel 8 om privatlivets fred) dersom kravene
til lovhjemmel, proporsjonalitet og andre rettssikkerhetsgarantier
er oppfylt.
Komiteen har merket seg at Metodeutvalget mener
romavlytting er særlig egnet i miljøer det ikke er
mulig å infiltrere, for eksempel i etniske miljøer. Komiteen har
videre merket seg at utvalget går enstemmig inn for romavlytting
i tilfeller hvor slik etterforskning antas å kunne oppklare
forbrytelse av svært alvorlig grad, og herunder beskytte
liv og frihet. Komiteen peker videre på at
departementet legger til grunn at romavlytting kan medføre
at politiet får oppklart forbrytelser som ellers ikke ville
blitt oppklart, og at det er større behov i dag for å tillate
romavlytting enn det var da metoden tidligere var vurdert. Komiteen er
kjent med at de danske erfaringene med romavlytting er svært
gode og at en rekke saker knyttet til bl.a. alvorlig MC-kriminalitet
ellers ikke ville blitt oppklart. De danske erfaringene er også at
romavlytting oppleves mindre kontroversiell enn man på forhånd
hadde fryktet.
Komiteen deler departementets syn på at
romavlytting er en inngripende etterforskningsmetode, og særlig
inngripende er romavlytting i private hjem. Komiteen har
merket seg at flere av høringsinstansene peker på at
romavlytting av private hjem vurderes som et større inngrep
enn avlytting i f.eks klubblokaler og hotellrom, og peker på muligheten
til å foreta en differensiering av en eventuell avlyttingsbestemmelse.
Komiteen konstaterer at departementet i denne omgang
ikke foreslår romavlytting, men at metoden drøftes
med hensyn til vilkår og prosessuelle spørsmål i
proposisjonen. Komiteen kan slutte seg til at romavlytting
ikke tas opp til konkret behandling i denne omgang, og ser det som
et mål å få fortgang i vedtak som følger
opp hoveddelen av Metodeutvalgets forslag. Komiteen antar
at spørsmålet om romavlytting vil kunne komme
opp til politisk behandling innen rimelig tid, og ber departementet
vurdere romavlytting dersom kriminalitetsutviklingen og erfaringer
fra nye metoder tilsier det.
Etter straffeprosessloven § 210 kan retten
pålegge den som besitter en ting som antas å ha
betydning som bevis, å utlevere tingen såfremt
han plikter å vitne i saken. Høyesterett har slått
fast at utleveringspålegg også kan gjelde fremover
i tid for et visst tidsrom. Kjennelsen ble avsagt kort tid etter
at Metodeutvalget ga sin utredning. Utvalget la til grunn at det
ikke var adgang til å gi utleveringspålegg fremover
i tid.
Både beslag etter § 203 og pålegg
om utlevering av trafikkdata etter § 210 kan besluttes
i alle straffesaker, uavhengig av lovbruddets art og strafferamme. Anvendelsesområdet
er altså vesentlig videre enn ved kontroll av trafikkdata
etter § 216b, som bare gjelder for narkotikalovbrudd.
Kontroll av trafikkdata skjer imidlertid uten at den mistenkte er
klar over det. Ved beslag og utleveringspålegg etter hhv. § 203
og § 210 skal den det gjelder alltid varsles,
bortsett fra ved postkontroll. Dessuten har påtalemyndigheten
etter § 216b, hastekompetanse. Slik kompetanse
har påtalemyndigheten ikke ved utleveringspålegg
etter § 210.
Metodeutvalget foreslår at påtalemyndigheten
gis kompetanse til å gi pålegg om utlevering der
det er fare ved å avvente rettens beslutning.
Departementet følger opp forslaget.
Metodeutvalget foreslår videre at det innføres
en egen bestemmelse om pålegg om utlevering av ting som
en person vil få i fremtiden - og som antas å ha betydning
som bevis. Slikt pålegg skal bare kunne gis for saker som
kan medføre høyere fengselsstraff enn 3 år,
men uavhengig av strafferammen i narkotikasaker og saker om overtredelse
av straffeloven kap. 8 eller 9. Løpende utleveringspålegg
skal etter forslaget kunne gis for inntil 4 uker om gangen med mindre
etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier
at fornyet prøving etter 4 uker vil være uten
betydning. Kompetansen til å gi pålegg om utlevering fremover
i tid legges til retten. Men også her mener utvalget at
påtalemyndigheten bør kunne treffe beslutningen
i hastesaker.
Flere høringsinstanser støtter forslaget, mens
andre, bl.a. Datatilsynet og Den norske Advokatforening mener at
metoden reiser alvorlige rettssikkerhetsproblemer.
Departementet går inn for at det fortsatt skal være adgang
til å gi utleveringspålegg fremover i tid dersom
det er skjellig grunn til mistanke om straffbar handling som kan
medføre straff av fengsel i 5 år eller mer. Dette
innebærer at adgangen til å gi utleveringspålegg
fremover i tid snevres inn i forhold til gjeldende rett. Som ved
vanlig utleveringspålegg, bør utleveringspålegg
fremover i tid besluttes av retten. Departementet kan ikke se at
det er behov for hastekompetanse for påtalemyndigheten
her, slik utvalget foreslår.
Departementet er enig med Metodeutvalget i at en lengstefrist
på 4 uker bør gjelde for utleveringspålegg fremover
i tid. Departementet foreslår ikke en unntaksregel for
situasjoner hvor etterforskningens art eller andre særlige
forhold tilsier at fornyet prøving etter 4 uker vil være
uten betydning, slik Metodeutvalget går inn for.
Komiteen er enig i forslaget om å gi
påtalemyndigheten kompetanse til å gi pålegg
om utlevering, der det er fare ved å avvente rettens beslutning. Komiteen viser
til at Høyesterett har slått fast at utleveringspålegg
også kan gjelde fremover i tid, og er enig med departementet
i at det fortsatt vil være behov for dette.
Komiteen er enig i at pålegg om utlevering
fremover i tid er et tvangsmiddel som er mindre inngripende enn
f.eks kommunikasjonsavlytting, og nokså likt kontroll av
trafikkdata. Komiteen støtter derfor adgang
til utleveringspålegg fremover i tid knyttet til lovbrudd
med strafferamme 5 år eller mer, og at dette besluttes
av retten. Komiteen merker seg at utleveringspålegg
fremover i tid, som for trafikkdata, maksimalt kan gis for 4 uker
av gangen.
Når det er fattet beslutning om ransaking, beslag eller
utleveringspålegg, skal den det gjelder underrettes. Det
er ikke adgang til å utsette underretning om disse tvangsmidlene
av hensyn til etterforskningen. Metodeutvalget foreslår
at det gis en generell adgang til å beslutte utsatt underretning.
Flere høringsinstanser gir en generell støtte
til forslagene.
Det fremgår av straffeprosessloven § 200
at politi/påtalemyndighet ikke kan foreta såkalt «hemmelig ransaking»,
dvs. ransaking uten å varsle den siktede.
Sikkerhetsutvalget foreslår at det skal være
adgang til hemmelig ransaking i nærmere angitte saker om
rikets sikkerhet og terrorisme, hvor slik ransaking er strengt nødvendig
for den videre etterforskningen. Flere instanser støtter
forslaget.
Metodeutvalget foreslår at retten ved kjennelse skal
kunne beslutte ransaking uten samtidig underretning til den mistenkte
der dette er strengt nødvendig for den videre etterforskningen.
Utsatt underretning om ransaking bør bare kunne besluttes
i de saker hvor utvalget foreslår at det skal kunne foretas
telefonkontroll, dvs. i saker med en strafferamme på over
6 år, samt ved overtredelser av straffeloven kap. 8 og
9 og ved narkotikalovbrudd.
ØKOKRIM og politimesteren i Oslo støtter uttrykkelig
forslaget. Overvåkingssentralen uttaler at det å hente
ut informasjon fra elektronisk postkasse også bør
omfattes av forslaget.
Etter departementets syn kan det i en del saker være
behov for at politiet kan foreta ransaking uten at den det gjelder
blir underrettet. Det legges til grunn at dette ikke er i strid
med EMK slik forslaget er utformet. Anvendelsesområdet
bør være det samme som ved kommunikasjonavlytting.
Grensen bør etter departementets forslag dermed gå ved
forbrytelser som har en strafferamme på fengsel i 10 år
eller mer. Departementet foreslår i motsetning til utvalget
ikke særregler for saker om rikets sikkerhet eller om narkotika
i denne sammenheng.
Etter gjeldende rett skal underretning om at det er tatt beslag
snarest gis til den som rammes av beslaget. Etter § 211
kan det også tas beslag i post. Vilkårene er noe
strengere enn ved vanlig beslag; det må være mistanke
om en handling med en strafferamme på fengsel i mer enn
6 måneder. Til gjengjeld er det gjort unntak fra underretningsplikten
når underretning ikke kan skje uten skade for etterforskningen.
Metodeutvalget fremhever at beslag er et mindre inngripende tvangsmiddel
enn ransaking, og peker på at behovet for utsatt underretning
er like stort. Utvalget foreslår at underretning om beslag
skal kunne utsettes i saker hvor strafferammen er på fengsel
i over 6 måneder.
ØKOKRIM og politimesteren i Oslo støtter forslaget.
Departementet følger opp forslaget i proposisjonen.
Metodeutvalget foreslår at reglene om utsatt underretning
om beslag gis tilsvarende anvendelse for utsatt underretning om
utleveringspålegg, også løpende utleveringspålegg.
Flere høringsinstanser støtter forslaget.
Departementet følger opp forslaget. Det pekes bl.a.
på at en ordning med forsvarer for den mistenkte et stykke
på vei vil kunne bøte på ulempen utsatt
underretning innebærer for mistenkte.
Hovedregelen er at ransaking bare kan skje med den mistenktes
samtykke eller med rettens mellomkomst, men påtalemyndigheten
kan beslutte ransaking i hastesaker. Beslag besluttes som hovedregel
av påtalemyndigheten. Utleveringspålegg besluttes
derimot av retten (§ 210), men departementet foreslår
at det her innføres en hastekompetanse for påtalemyndigheten.
Sikkerhetsutvalgets flertall mener at beslutning om hemmelig
ransaking bare skal kunne treffes av retten. Et mindretall mener
at påtalemyndigheten bør ha kompetanse i hastetilfeller,
og flere høringsinstanser slutter seg til dette.
Metodeutvalget foreslår at beslutning om hemmelig ransaking
som hovedregel skal treffes av retten, men at påtalemyndigheten
skal kunne treffe slik beslutning hvor det er stor fare ved opphold.
Beslutningen skal snarest mulig forelegges retten for etterfølgende
kontroll. Utvalget foreslår tilsvarende regler om utsatt
underretning om beslag, utleveringspålegg og utleveringspålegg
fremover i tid. Ved disse tvangsmidlene skal det imidlertid være
nok for at påtalemyndigheten skal kunne treffe beslutning
at det er fare ved opphold; det skal ikke kreves stor fare. Ordningen
med advokat for den mistenkte bør også gjelde
ved utsatt underretning om de aktuelle tvangsmidlene.
Høringsinstansene har noe ulike syn på forslagene.
Departementet er enig med utvalget i at de aktuelle tvangsmidler
som hovedregel bare bør kunne besluttes av retten, og at
det bør åpnes for hastekompetanse for påtalemyndigheten
til å beslutte utsatt underretning om ransaking, beslag
og vanlig utleveringspålegg. For alle disse vedtak kreves
etter departementets forslag stor fare for at etterforskningen ellers vil
lide. Departementet går også inn for at det innføres en
ordning med forsvarer for den mistenkte når retten vurderer
utsatt underretning om de aktuelle tvangsmidlene.
Sikkerhetsutvalget foreslår at utsatt underretning skal
kunne besluttes for inntil 2 måneder om gangen, med adgang
til forlengelse. Siktede skal alltid gis underretning om ransakingen
når denne perioden er utløpt. Det er ulike syn
på dette forslaget blant høringsinstansene.
Metodeutvalget foreslår også at underretningen skal
kunne utsettes i 2 måneder om gangen. I saker etter straffeloven
kap. 8 og 9 foreslår imidlertid utvalget at underretning
helt kan unnlates. Enkelte høringsinstanser støtter
forslaget.
Departementet følger opp Metodeutvalgets forslag om
at underretning kan utsettes i 2 måneder. Det gis enkelte
særregler for saker om rikets sikkerhet, bl.a. skal underretning
helt kunne unnlates. Hemmelig ransaking er et så inngripende
tvangsmiddel at varigheten alltid bør besluttes av retten.
I andre saker som gjelder rikets sikkerhet, foreslår departementet
at avgjørelsen overlates til påtalemyndigheten.
Metodeutvalget foreslår at retten kan ilegge besitteren
eller andre taushetsplikt om at det er besluttet hemmelig beslag
eller hemmelig utleveringspålegg. Brudd på denne
taushetsplikten skal være straffbar.
NMCU mener at straffesanksjonert taushetsplikt vil være
en urimelig stor belastning for den mistenktes nærmeste.
Departementet er enig med utvalget i at det bør kunne
gis pålegg om taushetsplikt i slike situasjoner, og også ved
hemmelig ransaking. Det gjøres unntak fra taushetsplikten
for de av den mistenktes nærmeste som er fritatt fra vitneplikt.
Påtalemyndigheten skal i hastetilfellene også kunne
gi pålegg om taushetsplikt.
I utgangspunktet får den mistenkte automatisk status
som siktet når det er bestemt å bruke tvangsmidler.
Dette gir mistenkte visse rettigheter. Den mistenkte får
likevel ikke stilling som siktet når det besluttes telefonkontroll
i medhold av straffeprosessloven kap. 16a. Siktemålet med
dette unntaket er å hindre at formålet med telefonkontroll
forspilles.
Metodeutvalget foreslår at bruk av tvangsmidler uten
samtidig underretning til den mistenkte ikke skal medføre
at mistenkte får status som siktet. Departementet slutter
seg til dette, og viser til at formålet med forslagene
om utsatt underretning er å unngå at den mistenkte
får vite om tvangsmidlet mens det pågår.
Reglene om beslag og utlevering overlapper til en viss grad bestemmelsen
om kommunikasjonskontroll i § 216b når
det gjelder adgangen til å innhente trafikkdata.
Metodeutvalget foreslår at det uttrykkelig fastsettes
at fremtidig utlevering av trafikkdata bare kan skje i medhold av
straffeprosessloven § 216b.
Forslaget innebærer at innhentingen vil bli underlagt
kontrollutvalgets kontroll, og departementet støtter Metodeutvalgets
forslag.
1) Komiteen viser til at når
det er fattet beslutning om ransaking, beslag eller utleveringspålegg
skal den det gjelder underrettes. Komiteen er enig
i at det bør gis adgang til utsatt underretning der samtidig underretning
vil skade etterforskningen av alvorlige lovbrudd.
2) Komiteen støtter forslaget om utsatt
underretning ved ransaking i saker som åpner for kommunikasjonsavlytting,
dvs i saker med strafferamme på 10 år eller mer. Komiteen konstaterer
at departementet fastslår at dette ikke er i strid med
EMK, fordi de prosessuelle rutiner sikrer mot misbruk. Komiteen peker
på at underretning bare skal kunne utsettes hvis dette
vil være av vesentlig betydning for å oppklare
saken og oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Komiteen viser
til at departementet ikke foreslår tilsvarende unntak fra
strafferammen i forhold til narkotikasaker eller saker om rikets
sikkerhet som man foreslår for kommunikasjonsavlytting. Komiteen mener
at gode grunner taler for at det bør gjøres slike
unntak, jf. komiteens høring med Riksadvokaten.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Ny § 200 a
første ledd første punktum skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling
eller forsøk på handling som etter loven kan medføre
straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av
straffeloven kapittel 8 eller 9, eller av § 162
eller § 317, jf. § 162, kan
retten ved kjennelse beslutte at ransaking kan settes i verk uten
underretning til den mistenkte eller andre.»
3) Komiteen er enig med Metodeutvalget og departementet
i at beslag er et mindre inngrep enn ransaking, og at utsatt underretning
i slike saker derfor kan skje ved mistanke om lovbrudd med strafferamme over
6 mnd.
4) Komiteen støtter at det gis regler
om utsatt underretning om utleveringspålegg
og løpende utleveringspålegg tilsvarende
utsatt underretning ved beslag.
5) Komiteen mener at beslutning om utsatt underretning
ved ransaking, beslag, vanlig utleveringspålegg og utsatt
utleveringspålegg som hovedregel bør fattes av
retten. Komiteen presiserer for øvrig at
påtalemyndigheten skal ha hastekompetanse til å beslutte
ransaking, beslag og vanlig utleveringspålegg. Komiteen legger
til grunn at det innføres en ordning med forsvarer for
den mistenkte når retten vurderer utsatt underretning om
nevnte tvangsmidler.
6) Komiteen legger vekt på at varigheten
av utsatt underretning besluttes av retten når
det gjelder hemmelig ransaking, men at påtalemyndigheten kan avgjøre
varigheten av utsatt underretning i saker om rikets sikkerhet ved
de øvrige tvangsmidlene. Komiteen er enig
i at underretning kan utsettes i inntil 2 måneder, unntatt
saker vedrørende rikets sikkerhet der det bør
være mulig å beslutte at underretning helt skal
unnlates.
7) Komiteen mener det skal kunne gis pålegg om
taushetsplikt ved hemmelig beslag eller hemmelig ransaking, og at
brudd på taushetsplikten straffesanksjoneres. Komiteen er
enig i at det gjøres unntak for de av mistenktes nærmeste
som er fritatt fra vitneplikt.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
til de fremlagte forslag.
Teknisk sporing vil si at politiet plasserer elektronisk peileutstyr
på et objekt for å lokalisere hvor objektet befinner
seg. Bruk av teknisk sporing under etterforskningen reguleres i
dag av instruks fra riksadvokaten. Instruksen er ikke offentlig.
Det kreves konkret mistanke om en alvorlig forbrytelse. Utstyret kan
ikke anbringes på en måte som vil innebære
innbrudd eller skadeverk. Peileutstyret skal ikke festes til person
eller håndbagasje og det forutsettes at det er tale om
signaler som ikke overfører lyd eller bilde. Beslutningen
om å iverksette slik peiling skal normalt tas av politimester.
Etter gjeldende rett er det uklart i hvilken grad politiet trenger
lovhjemmel for å foreta hemmelig teknisk sporing.
Metodeutvalget foreslår at peiling ved hjelp av senderutstyr
lovreguleres. Flere høringsinstanser anser dette som en
fordel. Også departementet er enig i at bruken av teknisk
sporing bør lovreguleres.
Utvalget foreslår som hovedregel å knytte bruken av
teknisk sporing til lovbrudd med en strafferamme på fengsel
i mer enn 3 år. I tillegg bør narkotikalovbrudd
og overtredelser av straffeloven kap. 8 og 9 omfattes uavhengig
av strafferammen. Utvalget går inn for at peileutstyret
også skal kunne plasseres på den mistenktes klær
eller håndbagasje, men bare ved lovbrudd med en strafferamme
på fengsel i mer enn 6 år og der den tekniske
sporingen er strengt nødvendig av hensyn til den videre
etterforskning. De samme vilkårene bør gjelde
når politiet ved plassering av peilesenderen må begå innbrudd.
Flere instanser er enige i forslaget om lovfesting. Det er ulike
syn på vilkårene.
Departementet har foreslått en begrensning på fengsel
i 5 år eller mer for kontroll av kommunikasjonsanlegg (§ 216
b), og foreslår den samme grensen for teknisk sporing.
Det foreslås ikke unntak fra strafferammekravet slik utvalget
går inn for. Dersom peileutstyr festes etter innbrudd eller
på klær og håndbagasje, foreslås
strafferammebegrensningen satt ved fengsel i 10 år eller
mer.
Metodeutvalget mener at påtalemyndigheten fortsatt som
hovedregel bør kunne beslutte teknisk sporing. Gjelder
det beslutning om å plassere peileutstyr på klær
eller håndbagasje, foreslår utvalget likevel at kompetansen
legges til retten. Men påtalemyndigheten bør ha
kompetanse i hastesaker. Forut for rettens avgjørelse om
teknisk sporing skal det etter forslaget oppnevnes advokat på tilsvarende
måte som for telefonkontroll m.v.
Det er ulike syn på kompetansereglene blant høringsinstansene.
Departementet følger opp utvalgets forslag.
Metodeutvalget mener det ikke bør settes noen tidsbegrensning
for teknisk sporing. Når peileutstyret festes på klær
eller håndbagasje skal retten som hovedregel ikke gi tillatelse
for mer enn 4 uker om gangen, med mindre etterforskningens art eller
andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving
etter 4 uker vil være uten betydning. Underretning om tillatelsen kan
ikke gis før den tekniske sporingen er avsluttet. Utsatt
underretning skal kunne besluttes for inntil 2 måneder
om gangen. I saker som gjelder straffeloven kap. 8 og 9 bør
underretning helt kunne unnlates.
Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget
på dette punktet.
Departementet er enig med utvalget i at det i de saker hvor avgjørelsen
treffes av retten, bør gjelde en tidsfrist på 4
uker, men mener det er lite behov for en unntaksregel som utvalget
foreslår i de tilfeller retten vedtar sporing. Departementet
er ellers enig med utvalget i at utsatt underretning bør
kunne besluttes for inntil 2 måneder om gangen, og at underretning helt
bør kunne unnlates i saker om rikets sikkerhet m.v.
Komiteen viser til at teknisk sporing
i dag ikke er lovregulert, og komiteen støtter
at lovfesting er en fordel. Komiteen merker seg departementets syn
om at metoden slik den brukes i dag ikke kommer i konflikt med EMK.
Komiteen støtter departementets vurdering
av at teknisk sporing er omtrent like inngripende som kontroll av
kommunikasjonsanlegg og utleveringspålegg fremover i tid,
og at metoden derfor begrenses til lovbrudd som har en strafferamme
på 5 år eller mer.
Komiteen vil åpne for at peileutstyr
kan festes på klær eller håndbagasje
og mener at det bør gis hjemmel for politiet til å foreta
innbrudd for å feste peileutstyret, men at strafferammebegrensningen
da heves til 10 år, jf. § 202 c.
Komiteen viser til at POT i høring med
komiteen har tatt initiativ til en endring av § 202
c slik at eksportkontrolloven, som har en strafferamme på 5 års
fengsel, også tas med i denne bestemmelsen tillegg til
straffebud med strafferamme på 10 år eller mer. Justisdepartementet
har i brev av 24. juni d.å. til komiteen gitt uttrykk for
at det ikke har motforestillinger til en slik utvidelse og komiteen fremmer
forslag i samsvar med dette:
«§ 202 c første
ledd, innledningen skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling
eller forsøk på handling som etter loven kan medføre
straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av
lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi
m.v. § 5, kan retten ved kjennelse gi politiet
tillatelse til å …»
Komiteen støtter at påtalemyndigheten
skal kunne beslutte teknisk sporing, men at beslutning om peileutstyr
på klær eller håndbagasje legges til
retten. Forut for en slik rettslig avgjørelse skal det
oppnevnes advokat på tilsvarende måte som for
telefonkontroll.
Komiteen legger til grunn at varigheten for teknisk
sporing ikke tidsavgrenses i loven, men at påtalemyndigheten
selv fastsetter en grense for hvor lenge den tekniske sporingen
kan pågå. Ved teknisk sporing som avgjøres
av retten støtter komiteen en tidsavgrensning
på 4 uker. Komiteen støtter at
utsatt underretning ved teknisk sporing kan gis for inntil 2 måneder
om gangen, og at underretning helt kan unnlates i saker om rikets
sikkerhet.
Foreligger det skjellig grunn til mistanke om en handling som
kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder,
kan politiet sette i verk fjernsynsovervåking hvis det
er av vesentlig betydning for etterforskningen.
POT fremhever at tjenesten i forbindelse med sitt forebyggende
arbeid har behov for å foreta skjult fjernsynsovervåking.
Derfor foreslår POT at det ikke skal gjelde noe krav om
skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling. De fleste
høringsinstanser som uttalte seg om forslaget, støtter
det. Datatilsynet går imot, mens Den Norske Advokatforening
gir uttrykk for betenkeligheter.
Danielsen-utvalget foreslo i NOU 1998:4 at Justisdepartementet
setter i gang et arbeid med en lovendring som gir POT hjemmel til å foreta
kommunikasjonskontroll i forebyggende øyemed. Etter departementets
syn bør de to spørsmålene ses i sammenheng. Forslaget
blir derfor ikke behandlet i proposisjonen her.
Komiteen viser til at politiet kan
iverksette fjernsynsovervåking hvis det er av vesentlig
betydning for etterforskningen og det foreligger skjellig grunn
til mistanke om handling som kan medføre høyere
straff enn fengsel i 6 mnd. Komiteen har merket seg
at POT har behov for fjernsynsovervåking i forebyggende
arbeid uten krav om «skjellig grunn til mistanke»,
og at Danielsen-utvalget foreslo en lovendring som gir POT en slik
hjemmel. Komiteen tar til etterretning at departementet
ikke har fremmet noe slikt forslag i denne omgang, og ber departementet
komme tilbake til dette innen rimelig tid.
Spaning og infiltrasjon krever i utgangspunktet ikke hjemmel
i lov. Riksadvokaten og Justisdepartementet har gitt nærmere
instrukser om infiltrasjon.
Etter straffeprosessloven § 292 kan retten
frita fra vitneplikt dersom «beviset gjelder forhold som
er uten betydning for saken, eller som allerede er tilstrekkelig bevist».
Denne fritaksregelen gir imidlertid neppe nødvendig hjemmel
for fritak for vitneplikten der politiet ønsker å holde
hemmelig fra hvilket sted man har foretatt en observasjon.
Metodeutvalget foreslår ingen generelle regler om spaning
eller infiltrasjon. Derimot foreslår utvalget en endring
i straffeprosessloven § 292 for å åpne
for at politiet kan nekte å forklare seg om fra hvilket
sted en observasjon er foretatt.
Den Norske Advokatforening viser til at det er uheldig at retningslinjer
som riksadvokaten har gitt bl.a. om infiltrasjon, ikke er offentlig
tilgjengelige. Trondheim byrett og Overvåkingssentralen
støtter utvalgets forslag til endring i § 292.
Departementet er enig med Metodeutvalget i at det for tiden ikke
er grunn til å innføre generelle regler om spaning
og infiltrasjon, og følger opp forslaget om å gjøre
unntak fra § 292 for opplysninger om observasjonsstedet.
Med kontrollerte leveranser menes at et parti varer som kunne
vært beslaglagt, under kontroll tillates å bli
transportert frem til mottakeren for at politiet skal kunne avdekke
forbindelseslinjer og mottakerledd. Metoden er ikke lovregulert.
Vi har heller ingen lovbestemmelser om etterforskningsmetoder med provokasjonstilsnitt,
men Riksadvokaten har gitt en instruks om når og hvordan
etterforskning med provokasjonstilsnitt kan benyttes i narkotikasaker.
Dessuten foreligger det en del rettspraksis om disse metodene. Høyesterett
har bl.a. uttalt at det er en straffrihetsgrunn at en politimann
har fremprovosert en lovovertredelse som ellers ikke ville ha blitt
begått. Høyesterett synes ellers å legge
stor vekt på om retningslinjene fra riksadvokaten er fulgt
når retten vurderer lovligheten av en slik etterforskningsmetode.
Metodeutvalget foreslår ingen lovregulering av bruk
av kontrollerte leveranser eller etterforskningsmetoder med provokasjonstilsnitt.
Det vises bl.a. til at lovreguleringen i Danmark medførte
at det var blitt vanskeligere å unngå at kildens
identitet ble røpet og at man nå i liten grad
benytter provokasjonslignende tiltak ved etterforsking. Derimot ønsker
utvalget at det blir gitt signaler fra de politiske myndigheter
om at provokasjonslignende metoder kan brukes i flere saker enn
narkotikasaker.
Det er ulike syn på dette blant høringsinstansene.
Departementet bemerker at rettspraksis og Riksadvokatens retningslinjer
setter opp relativt klare rammer for bruken av etterforskning med
provokasjonstilsnitt, samtidig som det åpnes for en viss
fleksibilitet som lett kan bli redusert hvis spørsmålet
lovreguleres. Det vises bl.a. til at Høyesterett i «Skrik»-saken
uttaler at ekstraordinære etterforskningsmetoder ikke er
begrenset til narkotikasaker, og at man må vurdere slike
metoder bl.a. ut fra hensynet til den samfunnsmessige betydning
av å bekjempe den aktuelle form for kriminalitet.
Departementet vil holde spørsmålet om lovregulering
under oppsikt.
Komiteen viser til at spaning ikke
krever hjemmel i lov, og at politiet under vitneforklaring ofte ønsker å holde
hemmelig fra hvilket sted man har foretatt en observasjon. Komiteen er
enig i at dagens fritaksregel fra vitneplikten ikke er omfattende
nok utfra politiets behov, og legger til grunn departementets opplysning
om at dagens lovverk neppe gir den nødvendige hjemmel for
fritak for vitneplikten. Komiteen støtter
en lovfesting av økt fritak fra vitneplikt ved spaning,
og ber departementet vurdere nøye om dette er tilstrekkelig
til å møte politiets behov eller om ytterligere
lovforslag er påkrevd.
Komiteen viser til at infiltrasjon ikke
er lovfestet men reguleres gjennom instrukser fra riksadvokaten. Komiteen understreker
at infiltrasjon er et viktig virkemiddel og ønsker snarere
en utvidelse enn en innskrenking i adgangen til å bruke
dette virkemiddelet mot alvorlig kriminalitet. Komiteen tar
til etterretning at departementet ikke anbefaler lovfesting av dette
virkemiddelet.
Komiteen støtter bruken av kontrollerte leveranser. Komiteen konstaterer
at departementet ikke forslår lovregulering av dette.
Komiteen viser til at etterforskning
med provokasjonstilsnitt (heretter omtalt som provokasjon) heller
ikke er lovregulert, men at Riksadvokaten har gitt instruks om når
og hvordan provokasjon kan benyttes i narkotikasaker. Komiteen viser
til at Metodeutvalget ikke ønsket en lovfesting, pga. negativ erfaring
med lovfesting i Danmark. Metodeutvalget ønsket imidlertid
klare signaler fra Stortinget om at provokasjon kan brukes i flere
saker enn i narkotikasaker. Komiteen er kjent med
at Høyesterett gjennom «Skrik»-saken
fastslo at ekstraordinære etterforskningsmetoder
ikke er begrenset til narkotikasaker. Høyesterett uttalte
videre at metoden ikke bare skulle vurderes utfra strafferammen
for det aktuelle lovbruddet, men må ta hensyn til den samfunnsmessige
betydning av å bekjempe den aktuelle form for kriminalitet.
Komiteen har i brev fra Riksadvokaten av 12. oktober
1999 oversendt fra Justisdepartementet jf. vedlegg 1 fått
en nærmere beskrivelse av retningslinjene og gjeldende
praksis for bruk av provokasjon. I brevet vises det bl.a. til at
grunnvilkåret for at provokasjon skal være et
lovlig etterforskningsmiddel, er at politiet gjennom provokasjonshandlingen
ikke må gi foranledning til en straffbar handling som ellers ikke
ville blitt begått.
På den annen side er det godtatt at politiet påvirker utviklingen
av en straffbar handlings gjennomføring. I så fall
må initiativet til handlingen tas av siktede, og politiet
kan bare tre inn hvor det allerede eksisterer «et marked» for
den aktuelle type straffbar virksomhet. Provokasjon tillates dessuten
bare benyttet hvor det fremstår som forholdsmessig vurdert
mot det samfunnsonde den aktuelle formen for kriminalitet representerer.
Metoden har særlig vært benyttet i alvorlige narkotikasaker,
men vil også kunne benyttes i saker om alvorlig vinningskriminalitet,
til å avsløre seksuelle overgrep mot barn og spredning
av barnepornografi.
Det foreligger også prosessuelle begrensninger ved denne
etterforskningsmetode. Disse kan deles i tre hovedgrupper: Provokasjon
er et sekundært etterforskingsmiddel, metoden må ikke
være uforenlig med prosessuelle grunnprinsipper eller regler,
og den må besluttes på kompetent nivå og
gjennomføres under nødvendig kontroll.
Komiteen peker på at når provokasjonstiltaket ikke
skal benyttes som bevis i en straffesak, men bare skal tjene som
middel til å forebygge en farlig eller straffbar virksomhet
eller har til formål å bringe stjålet gods
tilbake, er begrensningene vesentlig færre. Provokasjon
med et slikt formål må i hovedsak bare tilfredsstille
to vilkår: Den må ikke innebære at politiet gir
foranledning til en ny eller annen straffbar handling, og den må ivareta
de involvertes sikkerhet.
Komiteen er enig i Høyesteretts utvidende tolkning
og i de retningslinjer som er nevnt i brevet fra Riksadvokaten,
og legger stor vekt på at provokasjon kan brukes ved alvorlige
forbrytelser. Komiteen ser behov for å gi
signaler fra lovgiver om dette, da det kan være lite praktisk å måtte
føre enkeltsaker for Høyesterett for å få avklart
hvor grensen går. Komiteen legger til grunn
at Riksadvokaten trekker opp retningslinjer for bruk av provokasjon
som ivaretar behovet for å bekjempe alvorlige forbrytelser.
Komiteen vil her spesielt nevne arbeidet med å bekjempe
barneporno, bl.a. på internett. Bak ethvert barnepornografisk
bilde ligger et uakseptabelt overgrep mot et forsvarsløst
barn. Å bekjempe denne formen for kriminalitet handler
etter komiteens syn om vern av samfunnets svakeste,
og åpner for at effektive midler og utradisjonelle metoder
tas i bruk. Komiteen kan ikke forsvare en ordning
hvor private aktører som Redd Barna eller lignende må ta
i bruk provokasjon for å kunne gi politiet nødvendig
informasjon, mens politiet selv er avstengt fra de samme metoder.
Slike former for internettkriminalitet og alvorlig organisert kriminalitet
reiser spørsmål om bruk av provokasjon, og komiteen forventer
at Riksadvokaten legger dette til grunn når retningslinjer
for provokasjon utarbeides. Komiteen merker seg også at
departementet vil holde spørsmålet om lovregulering
under oppsikt.
Metodeutvalget foreslår ingen generelle regler om politiets
behandling av personlige kilder. Derimot mener utvalget at det på det
enkelte tjenestested bør utarbeides tilfredsstillende rutiner
for kildebruk.
Flere høringsinstanser slutter seg til utvalgets synspunkter.
Noen etterlyser nærmere retningslinjer om politiets behandling
av personlige kilder. Departementet er enig i at politiets behandling
av sine personlige kilder ikke er et tema som bør lovreguleres.
Politiet betaler i en viss utstrekning vederlag til informanter,
men som hovedregel betales det ikke vederlag for opplysninger. Etter
utvalgets syn bør det kunne utbetales mindre pengebeløp
(under kr 15 000) til kilder hvis politiet mener
at det er nødvendig. En slik endring i praksis krever ikke
lovendring.
Departementet viser til at Riksadvokaten tidligere har gitt enkelte
retningslinjer om vederlag til kilder, og går ikke nærmere
inn på dette spørsmålet.
I USA har man en praksis hvor påtalemyndigheten kan
gå med på en mindre alvorlig tiltale og/eller
en mildere straffepåstand hvis tiltalte erklærer
seg skyldig (plea bargaining). Metodeutvalget kan vanskelig se at
det i dagens situasjon finnes noe utbredt behov for å innføre
en slik ordning her.
Den Norske Advokatforening mener at det - slik praksis har utviklet
seg - er et behov for å utrede spørsmålet.
Også Høyesterett har antydet at spørsmål om «plea
bargaining» bør vurderes nærmere. Etter
departementets syn kan det være grunn til å se
nærmere på spørsmålet på noe
lengre sikt.
Høyesterett har slått fast at retten ikke har
adgang til å ta imot forklaring fra anonyme vitner. Metodeutvalget
tar ikke stilling til spørsmålet om det bør være
tillatt å bruke anonyme vitner, men anbefaler at man vurderer å utrede
spørsmålet nærmere. Dette synet deles
av flere av høringsinstansene.
Stortinget har bedt Regjeringen om å vurdere å tillate
anonyme vitneprov for retten i visse tilfeller, se Budsjett-innst.
S. nr. 4 (1998-1999) s. 13. Departementet har i satt i gang en utredning
av spørsmålet om bruk av anonyme vitner.
Metodeutvalget finner ikke grunnlag for å anbefale at
det utarbeides særskilte rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse.
Det er ulike syn blant høringsinstansene. Departementet
vil vurdere enkelte slike spørsmål i forbindelse
med behandlingen av spørsmålet om bruk av anonyme
vitner.
Komiteen er kjent med at politiet i
stor grad bruker informasjon fra personer i og utenfor det kriminelle
miljø i forbindelse med straffesaker, såkalte
kilder. Komiteen er enig i at politiets bruk av personlige
kilder ikke lovreguleres, men at det utarbeides tilfredsstillende
rutiner på det enkelte tjenestested. Riksadvokaten gir
retningslinjer for vederlag til kilder. Komiteen legger
til grunn at henleggelse av straffbare forhold som vederlag for
informasjon, ikke skal finne sted.
Komiteen viser til at Høyesterett
har slått fast at retten ikke har adgang til å ta
i mot forklaring fra anonyme vitner basert
på gjeldende lovgivning. I «Skrik»-saken
sa Høyesterett videre at hvis det skulle åpnes
for en slik adgang, krevde det nærmere presisering fra
lovgivers side. Det heter i dommen bl.a. at:
«I hvilken utstrekning anonym vitneførsel
bør tillates etter norsk rett hører det etter
min mening under lovgiveren å ta stilling til.»
Dette skjedde etter at lagmannsretten først hadde åpnet
for at gjeldende lovverk kunne åpne for visse tilfeller
av anonymisert vitnemål, men dette ble overprøvd
av Høyesterett. Komiteen presiserer at Stortinget
derfor har ansvar for å klargjøre lovverket på dette
punkt. Komiteen viser til at Stortinget allerede
har tatt initiativ til dette, gjennom stortingsvedtak høsten
1998 i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999) der Stortinget ba Regjeringen
om å vurdere om «polititjenestemenn under gitte
forutsetninger kan avgi vitneprov for retten uten å måtte
oppgi sin fulle identitet». Komiteen er
tilfreds med at departementet på denne bakgrunn nå arbeider
med å fremlegge egen sak om dette, jf. høringsutkast
av 1. oktober 1999 med frist til uttalelse 1. desember
1999.
Komiteen forutsetter at det her drøftes
vitners muligheter til anonymitet eller en viss form for anonymitet,
særlig der trusler og reprimander vil forhindre at vitnemål
ellers kommer frem. Komiteen viser til erfaringene
med barneransakene som ble ført for domstolen høsten
1998. Her ble i ett konkret tilfelle et barn som var offer (han
var yngst av samtlige ofre), tillatt å forklare seg uten
tiltalte og tilhørere tilstede. Tiltaltes forsvarere var
selvsagt på plass. Dette er i tråd med tidligere
signaler fra lovbehandling i Stortinget. Erfaringene fra barneransakene
var imidlertid at ingen andre barn fikk anledning til å forklare
seg på tilsvarende måte. Dette skjedde fordi dommeren
oppgav at lovverket neppe gav åpning for det. I barneransakene
trakk svært mange av ofrene anmeldelsen tilbake. Komiteen peker
på at lovverket har et særlig ansvar for å beskytte
barn, og det er nødvendig at lovverket åpner for
at rettsapparatet kan sikre tryggheten til barn som ofre/vitner
i en rettssal. Komiteen vil i den forbindelse vise
til at det ved en lovendring i 1994 ble åpnet for å pålegge
tiltalte å forlate salen dersom særlige grunner
gjør at hensynet til fornærmede tilsier det, jf.
Innst. O. nr. 39 (1993-1994). Komiteen forutsetter
at denne problemstillingen drøftes videre i den varslede
saken fra Regjeringen, med sikte på å styrke barns
rettsvern. Komiteen viser for øvrig til
behandlingen av lov om kildevern, jf. Innst. O. nr. 28 (1998-1999)
der komiteen åpner for adgang til å stenge
rettssaler for presse og publikum av hensyn til ofre og vitner.
Komiteen understreker at i alle saker om såkalte
anonyme vitner er det en selvfølge at tiltaltes forsvarer
er tilstede slik at grunnleggende rettssikkerhetshensyn ivaretas,
og adgang til ulike former for anonymisert vitneførsel
kan bare åpnes i helt spesielle og avgrensede tilfeller.
Komiteen ber også departementet vurdere
rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse i forbindelse med
saken om anonyme vitner.
Komiteen viser til at vi ikke har noe system med «plea
bargaining» i Norge. Det finnes imidlertid eksempler på kontakt
mellom påtalemyndigheten og forsvarere som kan ha hatt
betydning for straffepåstand. Det har også hendt
at samarbeid med politiet har blitt tillagt vekt i formildende retning. Komiteen merker
seg at flere høringsinstanser, herunder Høyesterett,
mener at spørsmålet om «plea bargaining» bør
vurderes nærmere. Komiteen er enig i dette,
og ber departementet gjennomgå praksis på området
og utrede de prinsipielle spørsmål en slik ordning
reiser. En slik utredning må innbefatte en vurdering av
behovet for eventuelle retningslinjer eller lovregulering.
En pågrepet person skal fremstilles for forhørsretten
for varetekt «snarest mulig og så vidt mulig dagen
etter pågripelsen», jf. straffeprosessloven § 183.
Fristen er imidlertid satt til én uke for saker om overtredelse
av straffeloven kap. 8 eller 9 eller lov om forsvarshemmeligheter.
Sikkerhetsutvalget peker på at unntaksregelen neppe
er i overensstemmelse med EMK artikkel 5 hvor det kreves at fremstilling
for varetektsfengsling skjer «promptly» (straks).
Utvalget foreslår på denne bakgrunn at unntaksregelen
oppheves.
Flere instanser støtter utvalgets forslag. Overvåkingssentralen
peker imidlertid på at spesielle hensyn gjør seg
gjeldende i saker om rikets sikkerhet. Politimesteren i Kristiansand
er imot opphevelsen.
Departementet er enig med Sikkerhetsutvalget, og foreslår
at § 183 tredje ledd oppheves.
Et tvangsmiddel kan ikke brukes hvis det i betraktning av sakens
art eller forholdene ellers ville være et uforholdsmessig
inngrep.
Etter departementets mening er det uheldig at loven slik den
i dag er utformet kan gi inntrykk av at forholdsmessighetsprinsippet
bare gjelder for enkelte tvangsmidler og at det bare er domstolene,
ikke påtalemyndigheten, som skal vurdere om det er tilstrekkelig
grunn til å ta i bruk et tvangsmiddel. Departementet foreslår
derfor at det tas inn generelle bestemmelser om dette i straffeprosessloven
som et nytt kap. 13a.
I straffeprosessloven § 122 annet ledd er det
bestemt at fritak for vitneplikt for ektefeller, også gjelder «fraskilte,
samt personer som lever sammen i et ekteskapslignende forhold».
Denne ordlyden kunne tyde på at personer som har levd sammen i et ekteskapslignende
forhold, ikke omfattes av regelen, men Høyesterett har
konkludert med at også disse er fritatt for vitneplikten.
Departementet foreslår at straffeprosessloven § 122
presiseres i samsvar med Høyesteretts kjennelse.
Komiteen er enig i at fritaket for
vitneplikten som i dag gjelder ektefeller og fraskilte samt personer som
lever i ekteskapslignende forhold, også utvides til å gjelde
personer som har levd sammen i et ekteskapslignende forhold, og
viser til at dette er en presisering i loven i tråd med
Høyesteretts kjennelse.
Komiteen støtter at det innføres
generelle regler om forholdsmessighetsprinsippet i et nytt kap.
13 a i straffeprosessloven. Det vises til at de lovtekniske endringer
som følger av dette, gjør det nødvendig å endre
henvisninger i utlendingsloven § 37 c. Komiteen har
i samråd med departementet, endret forslaget til lovvedtak
i tråd med dette.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
til de øvrige forslagene.
Begrepet terrorisme er ikke brukt i norsk straffelovgivning,
og vi har heller ingen straffebestemmelser som spesielt gjelder
terrorisme.
Sikkerhetsutvalget mener at det ikke bør innføres straffebestemmelser
som direkte knytter straffbarheten til begrepet terrorisme, og at
dagens vide strafferammer gir domstolene gode nok muligheter til å ta hensyn
til de aktuelle forholdene ved straffutmålingen.
De høringsinstanser som uttaler seg om dette, er enig
med Sikkerhetsutvalget. Også departementet er enig med
Sikkerhetsutvalget i at det i denne omgangen ikke bør innføres
særbestemmelser om terrorisme. Spørsmålet
om å innføre slike bestemmelser bør vurderes
i en bredere sammenheng.
Straffeloven § 12 regulerer i hvilken utstrekning en
handling som er begått i utlandet, kan straffeforfølges
i Norge. Er handlingen begått av en utlending, kan den
straffeforfølges i Norge hvis den omfattes av oppregningen
i første ledd nr. 4 bokstav a. Paragraf 104 a om deltagelse
i en organisasjon som har til formål ulovlig å forstyrre
samfunnsordenen eller som har militær karakter, er ikke
nevnt i denne opplistingen.
Sikkerhetsutvalget foreslår at § 104
a tas inn i oppregningen. Dermed vil overtredelse av bestemmelsen
kunne straffes i Norge selv om handlingen er begått av
en utlending i utlandet og handlingen ikke er straffbar i det landet
den er begått. ØKOKRIM og Overvåkingssentralen
støtter forslaget. Den norske Dommerforening mener at utvidelsen
bare bør gjelde hvis handlingen er rettet mot den norske
stat eller norsk statsmyndighet.
Departementet støtter Sikkerhetsutvalgets forslag.
Straffeloven § 90 rammer den som åpenbarer
opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets
sikkerhet «ligeoverfor anden Stat». Formuleringen «ligeoverfor
anden Stat» gjør at straffebudet ikke rammer overlevering
av slike opplysninger til andre, for eksempel terroristgrupper og
-organisasjoner.
Sikkerhetsutvalget foreslår at begrensningen «ligeoverfor
anden Stat» tas ut i § 90.
Flere høringsinstanser støtter forslaget. Overvåkingssentralen
mener at tilsvarende vilkår også bør
vurderes tatt ut i forhold til ulovlig etterretningsvirksomhet jf. § 91
a. Forsvarets Overkommando går imot endringen.
Det avgjørende for straffbarheten bør etter
departementets mening være om det er skadelig for rikets sikkerhet å røpe
opplysningen; ikke hvorvidt opplysningen bør holdes hemmelig
av hensyn til en fremmed stat eller av hensyn til andre. Departementet
støtter etter dette Sikkerhetsutvalgets forslag. Forslaget
fra POT om en endring av straffeloven § 91 a bør
eventuelt vurderes av Straffelovkommisjonen.
Hovedregelen i norsk rett er at forberedelse til straffbare handlinger
ikke er straffbare. Straffbarheten inntrer først når
det foreligger forsøk. Det finnes imidlertid en del enkeltbestemmelser
som rammer forberedelser til straffbare handlinger.
Sikkerhetsutvalget har vurdert om det bør innføres
en generell bestemmelse som forbyr forberedelser til terrorhandlinger.
Utvalget foreslår ingen slik bestemmelse. Derimot peker
utvalget på at det synes lite naturlig at det er straffbart å inngå avtale
om å begå ran (§ 269 nr. 1),
men ikke en del andre minst like alvorlige handlinger, som tvang,
frihetsberøvelse, grov legemsbeskadigelse, drap og grovt
skadeverk. Utvalget foreslår at § 159,
som gjelder avtaler inngått med sikte på å begå allmennfarlige
forbrytelser, utvides til også å gjelde avtale
om handlinger som nevnt. Strafferammen i § 159
er fengsel inntil 10 år. Utvalget foreslår en
lavere strafferamme - på 3 år - for den som inngår
avtale om å begå tvang, frihetsberøvelse,
ran og grovt skadeverk.
Straffeloven § 161 setter straff for den som
anskaffer sprengstoff i den hensikt å begå en
forbrytelse. Utvalget foreslår at dette straffebudet utvides
til også å omfatte anskaffelse av skytevåpen.
Flere instanser støtter forslaget til endringer i § 159.
Det er ulike syn på strafferammegrensene og hvilke handlinger
som bør omfattes i § 159 og § 161. Metodeutvalget
støtter Sikkerhetsutvalgets forslag, men antyder at man
bør gå enda lenger.
Departementet viser til at spørsmålet om straff
for forberedelseshandlinger vil bli grundig vurdert i forbindelse
med arbeidet med ny straffelov. Departementet er ellers enig i at
det i større grad enn i dag bør være straffbart å inngå avtale
om å begå grov legemsbeskadigelse, drap og alvorlig
frihetsberøvelse. Derimot er departementet uenig i at det
bør foreslås tilsvarende endringer for tvang,
mindre alvorlig frihetsberøvelse og grovt skadeverk, men § 151b
om sabotasje mot energiforsyning m.v. bør omfattes.
Våpenloven ble endret i 1998, og strafferammen ble da
kraftig skjerpet. Etter departementets syn er det ikke lenger behov
for å utvide § 161, slik Sikkerhetsutvalget
har foreslått.
Straffeloven § 104 a setter straff for den
som danner eller deltar i privat organisasjon av militær
karakter eller som støtter en slik organisasjon. Den rammer også den
som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning
som har til formål ved sabotasje, maktanvendelse eller
andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller å oppnå innflytelse
i offentlige anliggender.
Sikkerhetsutvalget har vurdert om § 104 a bør
utvides til å hjemle forbud mot organisasjoner med bestemte
holdninger, for eksempel nynazistiske grupper, men foreslår
ikke en slik endring. Etter utvalgets syn er det prinsipielt betenkelig å forby
deltagelse i en organisasjon på grunn av meninger.
Ingen av høringsinstansene har vært uenige
med utvalget på dette punktet.
Departementet er enig i Sikkerhetsutvalgets vurdering.
Fremleggelsen av Lund-kommisjonens rapport (Dokument nr. 15 (1995-1996))
avdekket en juridisk uenighet om forståelsen av § 104
a annet ledd. Spørsmålet har særlig vært
om organisasjonens formål i seg selv er avgjørende
for straffbarheten eller om det må kreves at organisasjonen
ved ulovlige midler har tatt skritt for å realisere formålet.
Lund-kommisjonen mener at formålet i seg selv ikke er avgjørende.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen legger i Innst. S. nr. 240 (1996-1997)
til grunn den samme forståelsen av § 104
a som Lund-kommisjonen.
Etter at Lund-kommisjonen avga sin rapport har tolkningen av § 104
a vært vurdert av Høyesteretts kjæremålsutvalg,
se Rt 1997 s. 894. Avgjørelsen bekrefter den tolkningen
Lund-kommisjonen og kontroll- og konstitusjonskomiteen har lagt
til grunn. Departementet foreslår at § 104
a endres slik at denne lovforståelsen kommer uttrykkelig
frem av ordlyden. Endringen er bare ment som en presisering, ikke
som en endring i forhold til gjeldende rett.
Komiteen viser til at departementet
og Sikkerhetsutvalget i denne omgang ikke anbefaler særbestemmelser
om terrorisme, men holder åpnet for å vurdere
dette i en bredere sammenheng.
Komiteen er enig i at deltagelse i en organisasjon
som har til formål ulovlig å forstyrre samfunnsordenen
eller som har militær karakter, kan straffes i Norge selv
om handlingen er begått av en utlending i utlandet og ikke
er straffbar i det landet den er begått. Komiteen støtter
at dette tas inn i lovteksten.
Komiteen er enig i at straffeloven endres slik
at den rammer den som åpenbarer opplysninger som bør holdes
hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet, enten dette skjer overfor
en annen stat eller overfor andre som terroristgrupper og organisasjoner. Komiteen deler
departementets oppfatning av at det avgjørende for straffbarheten
er om det er skadelig for rikets sikkerhet å røpe
opplysningen, ikke hvem man røper det til.
Komiteen er enig med Metodeutvalget og departementet
i at det i større grad enn i dag bør være straffbart å inngå avtale
om å begå straffbare handlinger. Komiteen støtter
at både grov legemsbeskadigelse, drap, alvorlig frihetsberøvelse,
samt sabotasje mot energiforsyning m.v. bør omfattes av
loven. Komiteen viser for øvrig til at den
nye våpenloven skjerpet strafferammene for ulovlig omgang
med våpen, og at straff for å anskaffe skytevåpen
for å begå ulovlig handling er inndekket der.
Komiteen understreker at forbud mot deltagelse
i en organisasjon må skje på bakgrunn av organisasjonens
handlinger, ikke dens meninger. Dette er i tråd med Lund-kommisjonens
innstilling om at en organisasjons formål i seg selv ikke
utløser straffbarhet, men at det må kreves at
organisasjonen har tatt skritt ved ulovlige midler for å realisere
formålet. Komiteen viser til at Høyesteretts
kjæremålsutvalgs kjennelse om at ikke enhver programerklæring
eller angivelse av formål kan føre til at deltagelse
m.v. i en organisasjon rammes av bestemmelsen. Således
rammer bestemmelsen ikke organisasjoner der selve angivelsen av
formålet har som eneste hensikt å vekke oppmerksomhet
eller vekke mulige medlemmers interesse, eller organisasjoner som åpenbart
ikke er i stand til å gjennomføre de ulovligheter
som er angitt som formål. På denne bakgrunn støtter komiteen presiseringen
av loven i tråd med dette.
Bare EU-land kan være parter i Europolkonvensjonen og
medlem av Europol, men etter konvensjonen kan Europol inngå ulike
former for samarbeid og kontakter med tredjeland og organisasjoner. Regjeringen
har besluttet å tilkjennegi overfor EU-landene at en fra
norsk side ønsker å innlede forhandlinger om en
tredjelandsavtale om samarbeid med Europol.
I proposisjonen gis en kortfattet redegjørelse om Europol
og mulig tilknytning for Norge. Det vil bli gitt en bredere redegjørelse
i stortingsmeldingen om internasjonalt politisamarbeid som er planlagt
lagt frem høsten 1999.
Det fremgår bl.a. av redegjørelsen at på operativt nivå vil
norsk politi kunne ha nytte av et mer formalisert samarbeid med
Europol, bl.a. med sikte på etterforskning av saker med
internasjonale forgreninger. Formalisert norsk tilknytning til Europol
vil også gjøre det enklere å bevare den
nordiske enheten når det gjelder politisamarbeid.
Formålet med Europol er å styrke og effektivisere EU-landenes
rettshåndhevelsesmyndigheter og samarbeidet mellom dem,
med hensyn til å forebygge og bekjempe terrorisme, illegal
handel med narkotika og andre former for alvorlig, organisert, internasjonal kriminalitet.
Europol bistår medlemslandene gjennom å lette utvekslingen
av data mellom sambandsmenn som medlemslandene har stasjonert ved
Europol. Europol utarbeider operative analyser til støtte
for etterforskning i medlemslandene og generelle strategiske
rapporter, kriminalitetsanalyser og trusselvurderinger. I tillegg
kan Europol tilby rådgivende ekspertise og teknisk støtte
i forbindelse med større etterforskningsoperasjoner.
I løpet av fem år skal Europol få adgang til å oppfordre
politiet i medlemsstatene til å iverksette etterforskning
i særlige tilfeller. Derimot er det ingen planer om å videreutvikle
Europol til et Europas FBI med operativ politimyndighet.
Europol er ansvarlig overfor EUs justisråd. Det er også opprettet
et styre for Europol hvor alle medlemslandene har en representant.
I tillegg har Europol et kontrollorgan som er sammensatt av personverneksperter
fra medlemslandene.
Modellavtalen som er utarbeidet av Europol for samarbeid med
tredjeland, forutsetter bl.a. at det aktuelle tredjeland gir en
sentral nasjonal politimyndighet kompetanse til å fungere
som kontaktpunkt og ivareta det løpende samarbeid. Videre
foreslås bestemmelser om utveksling av informasjon og informasjonsbeskyttelse,
innsending av informasjon til Europol og betingelser for å motta
personlige data fra Europol. Avtalen omfatter også bestemmelser
om stasjonering av en eller flere sambandsmenn ved Europol og muligheten for
Europol-sambandsmenn i tredjelandet.
Komiteen støtter Regjeringens
beslutning om klart å meddele EU at Norge ønsker
tredjelandsavtale om samarbeid med Europol, og viser til at Europol
er blitt operativ fra 1. juli 1999. Komiteen imøteser Regjeringens
redegjørelse om dette i den varslede stortingsmeldingen
om internasjonalt politisamarbeid som er varslet høsten
1999. Komiteen er kjent med at over 40 land har ønsket
samarbeid med Europol, bl.a. nye søkerland til EU. Komiteen understreker at
formalisert norsk tilknytning er viktig både for å bevare
den nordiske enheten for politisamarbeid, og for å kunne
dra nytte av Europols analysekapasitet og informasjon. Komiteen støtter
Europols formål med å bekjempe terrorisme, illegal
handel med narkotika og andre former for alvorlig organisert, internasjonal kriminalitet.
Komiteen støtter målet om at
Europol skal kunne øke sin aktivitet ved bl.a. å gis
adgang til å oppfordre politiet i medlemslandene til å iverksette
etterforskning i særlige tilfeller.
Komiteen viser til at samarbeid med Europol for
tredjeland forutsetter at tredjelandet gir en sentral nasjonal politimyndighet
kompetanse til å fungere som kontaktpunkt og ivareta det
løpende samarbeid. Komiteen er enig i at
dette bør være den samme politimyndighet som ivaretar
kontakten med Interpol og Schengen-politisamarbeidet, slik at overlapping
og dobbeltkjøring unngås, og det oppnås
en effektiv ressursutnyttelse. Dette er ikke minst et råd
Norge er gitt fra Europol og Interpol selv. I Norge vil Kripos peke seg
ut til å være en slik naturlig kontaktenhet.
Det må antas at de økonomiske konsekvensene
av lovforslagene i det vesentlige knytter seg til oppnevnelsen av
forsvarer. Dersom man legger til grunn at det etter de nye reglene
vil være ca. 300 saker om kommunikasjonskontroll årlig,
vil kostnadene til forsvarere utgjøre i underkant av 800 000
kroner. Ved at det også foreslås oppnevnelse av
forsvarer ved bruk av andre tvangsmidler enn kommunikasjonskontroll, vil
kostnadene bli noe høyere. Forslagene vil også føre
til en økt arbeidsbelastning for domstolene og kontrollutvalget
og vil også være ressurskrevende for politiet.
Etter de foreslåtte regler er det også adgang
til å avlytte GSM mobiltelefoner, men slik avlytting krever
kostbart utstyr. Derfor er det et økonomisk spørsmål
om det skal åpnes for slik avlytting. Det samme gjelder
enkelte andre systemer.
I kommunikasjonskontrollsaker påløper det utgifter
til dekning av de omkostninger som eieren eller tilbyderen av det
nett eller den tjeneste som er brukt, har i forbindelse med den
bistand han pålegges å yte politiet. Etter dagens
regelverk utgjør dette ca. 2 mill. kroner årlig.
Ettersom adgangen til kommunikasjonkontroll foreslås utvidet,
vil disse utgiftene øke.
Komiteen viser til at nye politimetoder
vil innebære noen økte kostnader knyttet til oppnevnelse
av forsvarer.
Fordi kommunikasjonsavlytting også innebærer rett
til å avlytte GSM-mobiltelefoner, ISDN-linjer, og faks
vil dette kreve tilgang til kostbart utstyr. Særlig adgangen
til GSM-avlytting og ISDN-avlytting vil kreve investeringer som
er langt mer omfattende enn de ville vært om myndighetene
på et tidligere tidspunkt hadde krevd avlyttbarhet for
dette utstyret. Komiteen er videre kjent med at det
i kommunikasjonskontroll-saker vil påløpe kostnader
til å dekke utgifter som rammer eieren eller tilbyderen
av nett eller tjenester som pålegges å yte bistand
til politiet.
Komiteen forutsetter at departementet stiller
de nødvendige midler til disposisjon, og at dette ikke rammer
politiets ordinære driftsbudsjetter. Dette vil være
helt avgjørende for politiets muligheter til å komme
tunge organiserte kriminelle miljøer til livs. Komiteen ber
departementet fremlegge fremdriftsplan og finansiering av denne
type kommunikasjonsavlytting.
Komiteen peker på nødvendigheten
av at så vel Politihøgskolen som andre opplæringstilbud
for politiet så raskt som mulig formidler kunnskap knyttet
til de nye politimetodene.
Det bør etter departementets syn foretas etterkontroll
av lovendringene, første gang tre til fire år
etter at lovendringen er trådt i kraft. Dels bør
det undersøkes om etterforskningsmetodene har den betydning
for etterforskningen av alvorlige straffesaker som forutsatt i proposisjonen
her. Dels bør det undersøkes om hensynene til
personvern og rettssikkerhet overfor den mistenkte og andre berørte
er godt nok ivaretatt.
Komiteen er enig i at departementet
foretar en evaluering av de nye metodene 3-4 år etter iverksettelse,
og forutsetter at det også innen den tid vurderes om det
er behov for endringer i avgrensingskriteriene som for eksempel
senking av strafferammekravene, eller ytterligere politimetoder.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
I straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende
endringer:
§ 216 f første
ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Gjelder mistanken overtredelse av straffeloven kapittel
8 eller 9, kan retten likevel sette en lengre frist dersom etterforskningens
art eller andre særlig omstendigheter tilsier at fornyet
prøving etter 4 uker vil være uten betydning.
Forslag 2
§ 216 i, bokstav e)
skal lyde:
e) ved personkontroll etter nærmere regler
gitt av Kongen såfremt opplysningene stammer fra kommunikasjonskontroll
i en sak om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9, eller
§ 216 i, bokstav e blir ny bokstav
f.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
endringer i straffeprosessloven og straffeloven m.v. (etterforskningsmetoder m.v.)
I
I straffeloven 22 mai 1902 nr 10 gjøres disse endringer:
§ 12 første ledd nr. 4 bokstav a skal lyde:
a) hører blant dem som omhandles i denne lov §§ 83, 88, 89, 90, 91, 91 a, 93, 94, 98 til 104 a, 110 til 132, 148, 149, 150, 151 a, 152 første jf annet ledd, 152 a, 152 b, 153 første til fjerde ledd, 154, 159, 160, 161, 169, 174 til 178, 182 til 185, 187, 189, 190, 192 til 195, 217, 220, 221, 222 til 225, 227 til 229, 231 til 235, 238, 239, 243, 244, 256, 258, 266 til 269, 271, 276, 291, 292, 324, 325, 328, 415 eller 423 eller loven om forsvarshemmeligheter §§ 1, 2, 3 eller 5,
§ 90 første og annet ledd skal lyde:
Den som rettsstridig bevirker eller medvirker til at noe åpenbares som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet, straffes med fengsel inntil 3 år, men fra 1 år inntil 10 år såfremt hemmeligheten er forrådt til annen stat eller betydelig fare er voldt.
Har den skyldige handlet av uaktsomhet, anvendes bøter.
§ 104 a annet ledd skal lyde:
På samme måte straffes den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender dersom foreningen eller sammenslutningen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler.
Ny § 132 a skal lyde:
Den som handler i strid med pålegg om taushet fastsatt i medhold av straffeprosessloven §§ 200 a, 208 a, 210 a, jf 208 a eller 210 c, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.
§ 159 skal lyde:
Den som i hensikt å bevirke eller medvirke til en i §§ 148, 151 a, 151 b første ledd, 152 annet ledd, 153 første, annet eller tredje ledd eller 154 omhandlet forbrytelse eller art av forbrytelse inngår forbund med noen, straffes med fengsel inntil 10 år.
§ 223 nytt tredje ledd skal lyde:
Den som inngår forbund med noen om å begå en handling som nevnt i annet ledd, straffes med fengsel inntil 10 år.
Ny § 233 a skal lyde:
Den som inngår forbund med noen om å begå en handling som nevnt i § 231 eller § 233, straffes med fengsel inntil 10 år.
II
Lov 24 juni 1915 nr 5 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler oppheves.
III
I tvistemålsloven 13 august 1915 nr 6 gjøres denne endring:
§ 207 annet ledd skal lyde:
Det som er bestemt om ektefeller, gjelder også fraskilte, samt personer som lever eller har levd sammen i et ekteskapslignende forhold.
IV
I straffeprosessloven 22 mai 1981 nr 25 gjøres disse endringer:
§ 82 tredje ledd skal lyde:
En mistenkt får ikke stilling som siktet ved at det besluttes å bruke et tvangsmiddel mot ham eller henne som det ikke skal gis underretning om. Er det besluttet utsatt underretning om et tvangsmiddel, inntrer stillingen som siktet først når underretning gis. I forhold til bestemmelsene i kapittel 31 får en mistenkt som nevnt i første og annet punktum likevel stilling som siktet.
Ny § 100 a skal lyde:
Når forhørsretten behandler en sak etter §§ 200 a, 202 c, 208 a, 210 a, 210 c, 216 a eller 216 b, skal retten straks oppnevne offentlig forsvarer for den mistenkte.
Forsvareren skal vareta den mistenktes interesser i forbindelse med rettens behandling av begjæringen. Forsvareren skal gjøres kjent med begjæringen og grunnlaget for den, har krav på varsel til rettsmøter til behandling av begjæringen og har rett til å uttale seg før retten treffer avgjørelse. Forsvareren kan påkjære rettens kjennelse. Kapittel 26 gjelder så langt reglene passer.
Forsvareren må ikke sette seg i forbindelse med den mistenkte. Forsvareren skal bevare taushet om begjæringen og beslutningen om tvangsmidlet og om opplysninger som kommer frem ved bruk av tvangsmidlet.
Retten kan ved kjennelse beslutte at en forsvarer som er oppnevnt etter denne bestemmelsen, ikke kan opptre som forsvarer senere i straffesaken.
§ 122 annet ledd skal lyde:
Det som er bestemt om ektefeller, gjelder også fraskilte, samt personer som lever eller har levd sammen i et ekteskapslignende forhold.
§ 157 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:
Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.
§ 160 a første ledd nytt fjerde punktum skal lyde:
Det gjelder også når tilstanden har medført at vedkommende ikke har utvist skyld.
Nåværende fjerde punktum blir nytt femte punktum.
I fjerde del, Tvangsmidler, skal nytt kapittel 13 a lyde:
Generelt
I nytt kapittel 13 a skal ny § 170 a lyde:
Et tvangsmiddel kan brukes bare når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.
§ 174 første ledd oppheves.
§ 183 tredje ledd oppheves.
Kapittel 15 skal lyde:
Ransaking
§ 196 nytt annet punktum skal lyde:
Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.
Ny § 200 a skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av straffeloven kapittel 8 eller 9, eller av § 162 eller § 317, jf § 162, kan retten ved kjennelse beslutte at ransaking kan settes i verk uten underretning til den mistenkte eller andre. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning.
Tillatelse etter første ledd kan bare gis dersom det må antas at det vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.
§ 216 e annet ledd gjelder tilsvarende. Retten kan ved kjennelse beslutte at underretning om ransakingen og resultatet av den også i ettertid kan utsettes dersom det er strengt nødvendig for etterforskningen i saken at underretning ikke gis. Utsatt underretning kan besluttes for inntil 8 uker om gangen, og underretning skal senest gis når tiltale tas ut. I saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 kan retten beslutte at underretning kan utsettes for inntil 6 måneder om gangen eller unnlates helt. § 216 f annet ledd gjelder tilsvarende.
Når tidsfristen for utsatt underretning er utløpt og ikke forlenget, skal den mistenkte underrettes om kjennelsen og om ransakingen. Er det tatt beslag, skal den mistenkte og andre som rammes av beslaget, også underrettes om beslaget og om retten etter § 208 til å kreve brakt inn for retten spørsmålet om beslaget skal opprettholdes.
§ 208 a fjerde ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende.
Når politiet ber om rettens samtykke etter denne bestemmelsen, gjelder § 216 d annet ledd tilsvarende. Dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten tre istedenfor kjennelse av retten, men ikke ut over 24 timer. § 197 annet ledd annet punktum og tredje ledd og § 216 d gjelder tilsvarende.
For øvrig gjelder bestemmelsene i kapittel 15 så langt de passer.
Etter § 202 skal nytt kapittel 15 a lyde:
Skjult fjernsynsovervåkning og teknisk sporing
§ 202 a tredje ledd skal lyde:
Beslutningen treffes uten at den mistenkte eller den som beslutningen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg, og beslutningen blir ikke meddelt dem.
I kapittel 15 a skal ny § 202 b lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, kan påtalemyndigheten beslutte at teknisk peileutstyr plasseres på kjøretøy, gods eller andre gjenstander for å klarlegge hvor den mistenkte eller gjenstandene befinner seg (teknisk sporing). Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. § 196 gjelder tilsvarende.
Når politiet treffer avgjørelse etter bestemmelsen her, gjelder § 216 d annet ledd tilsvarende.
I kapittel 15 a skal ny § 202 c lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5, kan retten ved kjennelse gi politiet tillatelse til å
a) plassere teknisk peileutstyr i klær eller gjenstander som den mistenkte bærer på seg,
b) plassere teknisk peileutstyr i veske eller annen håndbagasje som den mistenkte bærer med seg, eller
c) foreta innbrudd for å plassere teknisk peileutstyr som nevnt i bestemmelsen her eller i § 202 b.
§ 202 b første ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende.
Tillatelse etter første ledd kan bare gis dersom det må antas at teknisk sporing vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Tillatelse etter første ledd bokstav c kan dessuten bare gis dersom det er strengt nødvendig å foreta innbrudd for å plassere peileutstyret.
Når politiet ber om rettens tillatelse til teknisk sporing, gjelder § 216 d annet ledd tilsvarende. Dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten tre istedenfor kjennelse av retten, men ikke ut over 24 timer. § 197 tredje ledd og § 216 d gjelder tilsvarende.
Rettens tillatelse skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig. Tillatelsen må ikke gis for mer enn 4 uker om gangen. § 216 f annet ledd gjelder tilsvarende.
Rettens avgjørelse treffes uten at den mistenkte eller den som avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg, og kjennelsen blir ikke meddelt dem. Når bruken av peileutstyr er avsluttet, skal den mistenkte underrettes om kjennelsen og om resultatet av peilingen.
Dersom det er strengt nødvendig for etterforskningen i saken at underretning ikke gis, kan påtalemyndigheten i saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 beslutte at underretning skal utsettes eller unnlates helt. I andre saker kan retten på de samme vilkår ved kjennelse beslutte at underretning kan utsettes for inntil 8 uker om gangen. Med mindre det er bestemt at underretning helt skal unnlates, skal underretning senest gis når tiltale tas ut. § 216 f annet ledd gjelder tilsvarende.
Ny § 208 a skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan retten ved kjennelse beslutte at underretning om beslaget til den mistenkte eller andre som rammes av beslaget, kan utsettes dersom det er strengt nødvendig for etterforskningen i saken at underretning ikke gis. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser eller forseelser kommer ikke i betraktning. § 196 gjelder tilsvarende.
§ 216 e annet ledd gjelder tilsvarende. I saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 bestemmer påtalemyndigheten hvor lenge underretningen skal utsettes. Påtalemyndigheten kan bestemme at underretning helt skal unnlates. I andre saker kan retten beslutte at underretning kan utsettes for inntil 8 uker om gangen. § 202 c sjette ledd, tredje og fjerde punktum gjelder tilsvarende.
Når tidsfristen for utsatt underretning er utløpt og ikke forlenget, skal den mistenkte og andre som rammes av beslaget, underrettes om kjennelsen, om beslaget og om retten etter § 208 til å kreve brakt inn for retten spørsmålet om beslaget skal opprettholdes.
Retten kan ved kjennelse pålegge besitteren å bevare taushet overfor den mistenkte om begjæringer og beslutninger etter denne bestemmelsen og om beslaget. Når særlige grunner tilsier det, kan slikt pålegg også gis til andre. Pålegg om taushetsplikt kan likevel ikke gis til noen som er nevnt i § 122 første eller annet ledd.
Når politiet ber om rettens samtykke etter denne bestemmelsen, gjelder § 216 d annet ledd tilsvarende. Dersom det ved opphold er fare for at etterforskningen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten tre istedenfor kjennelse av retten, men ikke ut over 24 timer. § 197 tredje ledd og § 216 d gjelder tilsvarende.
§ 210 nytt annet ledd skal lyde:
Dersom det ved opphold er fare for at etterforskningen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten tre istedenfor kjennelse av retten. § 197 tredje ledd gjelder tilsvarende. Påtalemyndighetens beslutning skal snarest mulig forelegges retten for godkjennelse.
Ny § 210 a skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan retten ved kjennelse beslutte at underretning om utleveringspålegg etter § 210 til den mistenkte eller andre som rammes av utleveringspålegget, kan utsettes dersom det er strengt nødvendig for etterforskningen i saken at underretning ikke gis.
§ 208 a gjelder tilsvarende.
Ny § 210 b skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, kan retten ved kjennelse pålegge den som i fremtiden vil få besittelse av en ting som antas å ha betydning som bevis, å utlevere tingen til politiet straks den mottas. Utleveringspålegg kan bare gis overfor noen som plikter å vitne i saken. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. §§ 196 og 210 første ledd annet punktum gjelder tilsvarende.
Pålegget gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig. Pålegget må ikke gis for mer enn 4 uker om gangen. § 216 f annet ledd gjelder tilsvarende.
Bestemmelsen her gjelder ikke for utlevering av kommunikasjonsdata, jf § 216 b annet ledd bokstav c.
Ny § 210 c skal lyde:
Retten kan ved kjennelse beslutte at underretning til den mistenkte om utleveringspålegg etter § 210 b kan utsettes dersom det er strengt nødvendig for etterforskningen i saken at underretning ikke gis.
§ 216 e annet ledd gjelder tilsvarende. I saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 bestemmer påtalemyndigheten hvor lenge underretningen skal utsettes. Påtalemyndigheten kan bestemme at underretning helt skal unnlates. I andre saker kan retten beslutte at underretning kan utsettes for inntil 8 uker om gangen. § 202 c sjette ledd, tredje og fjerde punktum gjelder tilsvarende.
Når tidsfristen for utsatt underretning er utløpt og ikke forlenget, skal den mistenkte underrettes om kjennelsen og om det som er utlevert.
Retten kan ved kjennelse pålegge den som utleveringspålegget retter seg mot, å bevare taushet overfor den mistenkte om begjæringer og beslutninger etter denne bestemmelsen og om de ting som gis til politiet. Når særlige grunner tilsier det, kan slikt pålegg også gis til andre. Pålegg om taushetsplikt kan likevel ikke gis til noen som er nevnt i § 122 første eller annet ledd.
§ 216 e annet ledd gjelder tilsvarende.
§ 212 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
I saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 kan retten likevel når særlige grunner tilsier det, overlate til politiet å åpne og gjennomse sendingen.
§ 212 annet ledd nytt femte punktum skal lyde:
Gjelder mistanken overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9, kan underretning også unnlates av hensyn til etterforskningen av andre saker om overtredelser av disse kapitler.
Overskriften til kapittel 16 a skal lyde:
Kap 16 a. Avlytting og annen kontroll av kommunikasjonsanlegg (kommunikasjonskontroll)
Betegnelsen «telefonkontroll»/«telefonkontrollen» erstattes av «kommunikasjonskontroll»/«kommunikasjonskontrollen» i §§ 216 c, 216 d, 216 f, 216 h og 216 i.
§ 216 a skal lyde:
Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til å foreta kommunikasjonsavlytting når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling
a) som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller
b) som rammes av straffeloven kapittel 8 eller 9, av § 162 eller § 317, jf § 162 eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m v § 5.
Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning.
Kommunikasjonsavlytting kan besluttes selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 44 eller § 46. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.
Kommunikasjonsavlytting kan bestå i å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon til og fra bestemte telefoner, datamaskiner eller andre anlegg for telekommunikasjon eller datakommunikasjon (kommunikasjonsanlegg) som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke.
Tillatelsen kan gis uten hensyn til hvem som eier eller tilbyr det nett eller den tjeneste som brukes ved samtalen eller kommunikasjonen. Politiet kan pålegge eier eller tilbyder av nett eller tjeneste å yte den bistand som er nødvendig ved gjennomføringen av avlyttingen.
§ 216 b skal lyde:
Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til å foreta annen kontroll av kommunikasjonsanlegg når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling
a) som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, eller
b) som rammes av straffeloven kapittel 8 eller 9, eller av §§ 145 annet ledd, 162, 211 første ledd bokstav d, 317, jf 162 eller 390 a.
Reglene i § 216 a første ledd annet punktum og annet ledd gjelder tilsvarende.
Kontrollen kan gå ut på
a) å innstille eller avbryte overføring av samtaler eller annen kommunikasjon til eller fra bestemte telefoner, datamaskiner eller andre kommunikasjonsanlegg som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke,
b) å stenge anlegg som nevnt i bokstav a, for kommunikasjon, eller
c) at eier eller tilbyder av nett eller tjeneste som benyttes ved kommunikasjonen, skal gi politiet opplysninger om hvilke kommunikasjonsanlegg som i et bestemt tidsrom skal settes eller har vært satt i forbindelse med anlegg som nevnt i bokstav a, og andre data knyttet til kommunikasjon.
§ 216 a fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 216 c annet ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Første og annet punktum gjelder tilsvarende for andre kommunikasjonsanlegg.
§ 216 d første ledd første punktum skal lyde:
Dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten tre istedenfor kjennelse av retten, men ikke ut over 24 timer.
§ 216 d første ledd nye fjerde og femte punktum skal lyde:
I begjæringen overfor retten skal påtalemyndigheten opplyse om grunnen til at beslutning ble truffet etter første punktum. Rettens syn på om vilkårene etter første punktum var oppfylt, skal gå frem av rettsboken.
§ 216 f første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Gjelder mistanken overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9, kan tillatelsen likevel gis for inntil 8 uker om gangen dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 4 uker vil være uten betydning.
§ 216 g skal lyde:
Påtalemyndigheten skal sørge for at opptak eller notater som er gjort under kommunikasjonskontrollen, snarest mulig blir tilintetgjort i den utstrekning de
a) er uten betydning for forebyggelsen eller etterforskningen av straffbare forhold, eller
b) gjelder uttalelser som retten etter reglene i §§ 117 til 120 og 122 ikke vil kunne kreve vedkommendes vitneforklaring om, med mindre vedkommende mistenkes for en straffbar handling som kunne ha gitt selvstendig grunnlag for kontrollen.
§ 216 a annet ledd gjelder tilsvarende.
§ 216 h første ledd skal lyde:
Kontrollutvalget skal føre kontroll med politiets og påtalemyndighetens behandling av saker etter dette kapittel. Dette gjelder likevel ikke saker som omfattes av lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste.
§ 216 h tredje ledd skal lyde:
Politiet og påtalemyndigheten skal gi utvalget de opplysninger, dokumenter, lydopptak m v om kommunikasjonskontroll som utvalget finner nødvendig av hensyn til sin kontrollfunksjon.
§ 216 i første ledd tredje og fjerde punktum skal lyde:
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes
a) som ledd i etterforskningen av et straffbart forhold, herunder i avhør av de mistenkte,
b) som bevis for et straffbart forhold som kan begrunne den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra,
c) for å forebygge at noen uskyldig blir straffet,
d) for å avverge en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff, eller
e) for å gi opplysninger til kontrollutvalget.
§ 216 a annet ledd gjelder tilsvarende.
Tredje og fjerde ledd oppheves.
§ 216 j første og annet ledd skal lyde:
Enhver skal på begjæring gis underretning om hvorvidt han eller hun har vært undergitt kommunikasjonskontroll etter dette kapitlet. Dette gjelder likevel ikke i saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9. Underretning kan bare gis om kommunikasjonskontroll som er besluttet etter at denne bestemmelsen er trådt i kraft.
Underretning kan gis tidligst ett år etter at kontrollen er avsluttet.
Nytt kapittel 16 b skal lyde:
Annen avlytting av samtaler ved tekniske midler
I kapittel 16 b skal ny § 216 l lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan politiet ved teknisk innretning avlytte eller gjøre opptak av telefonsamtale eller annen samtale med den mistenkte dersom politiet enten selv deltar i samtalen eller har fått samtykke fra en av samtalepartene. § 216 a annet ledd gjelder tilsvarende.
Beslutningen treffes av påtalemyndigheten. § 197 tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 222 b fjerde ledd annet punktum skal lyde:
§§ 175 første ledd, 177, 181 annet og tredje ledd, 184 og 187 a gjelder tilsvarende så langt de passer.
§ 240 oppheves.
§ 242 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Innsyn i opptak, notater og andre dokumenter som inneholder opplysninger fra kommunikasjonskontroll etter kapittel 16 a, kan også nektes dersom innsyn kan skade etterforskningen av andre saker.
Nåværende annet og tredje punktum blir nye tredje og fjerde punktum.
§ 292 annet ledd nytt siste punktum skal lyde:
Retten kan likevel bestemme at bevisførsel om fra hvilket sted politiet har foretatt observasjoner, ikke skal tillates, dersom retten antar at dette er uten betydning for dommens innhold.
V
I lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres følgende endringer:
§ 37 c annet ledd tredje punktum skal lyde:
Straffeprosessloven §§ 170 a, 175 første ledd annet punktum, 184 og 187 a gjelder tilsvarende så langt de passer.
§ 37 c tredje ledd siste punktum skal lyde:
Straffeprosessloven §§ 170 a og 174 flg. gjelder tilsvarende så langt de passer.
VI
I lov av 3 februar 1995 nr 7 om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste gjøres denne endring:
§ 7 oppheves.
VII
Ikrafttredelse
Loven her trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser kan settes i kraft til ulik tid.
- - -
Konkret gjelder forespørselen fra komiteen om Høyesteretts kjennelse av 7. september d.å. foranlediger en revurdering av standpunktet om ikke å lovfeste adgangen til - og vilkårene for - bruk av etterforskingsmetoder med provokasjonstilsnitt. Den nevnte avgjørelse gir, etter riksadvokatens oppfatning, ikke grunn til å innta et annet standpunkt til dette lovgivningsspørsmål.
Riksadvokaten antar at det kan være nyttig for justiskomiteens videre arbeid med Ot.prp. nr. 64 at det herfra (i en viss utstrekning) gjøres rede for hvordan man ser på rettstilstanden.
Provokasjon kan sies å foreligge når polititjenestemenn
med det formål å skaffe seg informasjon, gjennom
infiltrasjon eller ved bruk av kilder, påvirker handlinger
som andre foretar for å bedre sin kontroll over hendelsesforløpet.
Dersom hendelsesforløpet ikke påvirkes, men politiet
innsamler informasjon ved å være tilstede under «falsk
flagg», foreligger bare infiltrasjon. Yttergrensene for
anvendelsen av sistnevnte metode er vesentlig videre, jf. avgjørelsen
i Rt 1994 side 319.
En provokasjon kan ha flere siktemål: Det kan være å fremskaffe
bevis til bruk i en straffeforfølging (etterforskingsmiddel),
eller metoden kan benyttes for å forebygge eller avverge
handlinger. Den kan også benyttes for å skaffe
politiet kontroll over stjålne gjenstander («redningsaksjon»).
Vilkårene for å bruke provokasjon som politimetode
er ikke nødvendigvis de samme ved forskjellige formål.
De strengeste vilkår gjelder hvor provokasjon brukes som
et etterforskingsmiddel med det formål å fremskaffe
bevis for straffeskyld, jf. straffeprosessloven § 226.
Fremstillingen nedenfor konsentreres om slike tilfeller.
For at provokasjon skal være et lovlig etterforskingsmiddel
er det gjennom rettspraksis de siste 15 år fastsatt flere
vilkår som må være oppfylt. Vilkårene
er i stor grad utledet av de alminnelige prosessuelle grunnkrav.
Prosessreglene skal være utformet slik at de fremmer rettssikkerhet,
dvs. at riktige avgjørelser treffes, at prosessen er hensynsfull
overfor de involverte og tillitvekkende, også i forhold
til allmennheten. Heri ligger i tillegg et krav om forholdsmessighet mellom
de midler som anvendes og det som derved kan oppnås. Det
er naturlig å dele de krav som stilles til bruk av provokasjon
i tre: Det første vilkår - som gjerne benevnes
som «grunnkravet» - går i hovedtrekk
ut på at politiet gjennom provokasjonshandlingen ikke må gi
foranledning til en straffbar handling som ellers ikke ville blitt
begått. I tillegg til grunnkravet er det også knyttet
vilkår som dels er av strafferettslig, dels av straffeprosessuell
karakter.
Grunnvilkåret ble først formulert av Høyesterett
i avgjørelsen inntatt i Rt 1984 side 1076. Det fastsettes her
at det ikke kan «aksepteres at politiet fremkaller en straffbar
handling som ellers ikke ville ha blitt begått».
På den annen side er det godtatt at politiet gir årsak
til visse endringer i tid, sted og utførelse. Den nærmere
grense er vanskelig å trekke på generelt grunnlag,
men to forhold synes å være av sentral betydning:
Det er viktig hvem som tar initiativet
til handlingen. Er det politiet som (direkte eller indirekte) tar initiativet
til handlingen, vil dette være en omstendighet som taler
for at grunnkravet ikke er oppfylt, jf. avgjørelsen i Rt
1993 side 473.
Det andre sentrale element i grunnkravet er at det må eksistere «et
marked» for den straffbare handling, for eksempel for omsetning
av tyvegods, salg av narkotika, omsetning av barnepornografi eller
utføring av piratdrosje-tjenester. Dette krav er særlig
kommet til uttrykk i Rt 1998 side 407. Selv om det her var tiltalte
som tok initiativet til heleri-handlingen, var det politiets inntreden
som skapte eneste aktuelle avsetningsmulighet for tyvegodset. Tenkte
en seg politiets aksjon borte, syntes «det helt uklart
når og hvorledes en tilbakelevering mot en løsesum
i tilfelle kunne vært gjennomført». Provokasjonen
ble av Høyesterett ansett å være i strid
med grunnkravet.
Med bakgrunn i ovenstående kan grunnkravet oppsummeres
slik: Skal det være tillatt for politiet og påtalemyndigheten å påvirke
utviklingen av en straffbar handlings gjennomføring, må initiativet
til handlingen tas av siktede, og politiet kan bare tre inn hvor det
allerede eksisterer «et marked» for den aktuelle type
straffbar virksomhet. Tilfredsstilles ikke disse vilkår,
kan det ikke reises tiltale. Blir det likevel reist tiltale skal
tiltalte frifinnes, jf. Rt 1992 side 1088 og Rt 1998 side 407. En
ser det i disse tilfeller slik at påtalemyndighetens provokasjon
fratar handlingen dens rettsstridige karakter slik at straff ikke
kan anvendes.
Det følger av foranstående at grunnvilkåret sjelden
kan tenkes overtrådt når provokasjonshandlingen
bare tar sikte på å fremskaffe bevis for handlinger som
allerede er begått. Dette kalles gjerne «bevisprovokasjon»,
man skaffer for eksempel bevis for at vedkommende er i besittelse
av narkotika eller ulovlig skytevåpen. Men heller ikke
ved provokasjon i slike tilfeller er vilkåret om at politiet
ikke må gi foranledning til en straffbar handling som ellers
ikke ville blitt begått uten betydning. Det kan gå lang
tid mellom provokasjonshandlingen og fremskaffelsen av beviset.
Den som utsettes for provokasjonen stjeler for eksempel våpnene
i ettertid og tyveriet er dermed foranlediget av tyvens tro på at
han har en kjøper. Hvis politiet ikke har slik kontroll
over begivenhetene at dette kan utelukkes, skal provokasjonen ikke
gjennomføres.
Når provokasjon betegnes som et ekstraordinært etterforskingsmiddel
skyldes dette hovedsakelig at politi og påtalemyndighet
unnlater å stanse en straffbar virksomhet de kjenner til,
og i stedet søker å påvirke det videre
hendelsesforløp. Til tross for grunnkravet, jf. ovenfor,
er det selvsagt alltid en viss risiko forbundet med en slik metode,
og midlet tillates derfor bare benyttet hvor det fremstår
som forholdsmessig vurdert mot det samfunnsonde den aktuelle kriminalitet
representerer.
Allerede i den grunnleggende avgjørelsen i Rt 1984 side
1076 anføres at etterforskingsmetoden bare kan «aksepteres
ved alvorligere lovovertredelser». I Rt 1993 side 473 utvikles
dette ytterligere, idet Høyesterett uttaler at ved vurderingen
av om «etterforskingsmetoder av denne art kan aksepteres,
bør man nok ikke bare se på strafferammen, men
også ta hensyn til den samfunnsmessige betydning av å bekjempe
nettopp denne form for kriminalitet».
Metoden har særlig vært benyttet i alvorligere narkotikasaker,
slik tilfellet var i avgjørelsene i Rt 1984 side 1076 og
Rt 1992 side 1088. Det følger imidlertid av avgjørelsen
i den såkalte «Skrik-saken», Rt 1998
side 407 at Høyesterett ikke hadde innvendinger til at
metoden ble benyttet i saker om alvorlig vinningskriminalitet. Når
vinningskriminaliteten karakteriseres som alvorlig, kan det være
knyttet til omfang, organisering eller at den gjelder gjenstander
av en særlig verdi. Det må også være
forenlig med de retningslinjer Høyesterett har trukket
opp at provokasjon som etterforskingsmetode benyttes til å avsløre
seksuelle overgrep mot barn. Dette er en aktuell problemstilling knyttet
til provokasjon på Internett. Med vekt på samfunnsskadeligheten,
må provokasjon også kunne benyttes overfor spredning
av barnepornografi, selv om strafferammen for denne virksomhet isolert
er forholdsvis lav. Riksadvokaten har som kjent trukket opp visse
retningslinjer for denne form for etterforsking på Internett
i forbindelse med et prøveprosjekt på ØKOKRIM
hvor også Kripos deltar.
Det følger av foranstående at det - etter riksadvokatens
oppfatning - neppe er hensiktsmessig å lovregulere eller
instruksfeste i detalj hvilke konkrete typer straffbar virksomhet
provokasjon som etterforskingsmiddel kan benyttes mot. Det avgjørende
må være hvorvidt kriminalitetstypen har et slikt
omfang og/eller at de konkrete handlinger er av særlig
alvorlig karakter. Bedømmes virksomheten etter dette som
et samfunnsonde, bør den kunne bekjempes også med denne
metode. Etter riksadvokatens syn bør dette være
en tilstrekkelig rettesnor når det også tas i
betraktning at det prosessuelle vilkår om at tradisjonelle etterforskingsmetoder
ikke er tilstrekkelige, må være oppfylt (jf. nedenfor).
Etter riksadvokatens syn kan de prosessuelle begrensninger ved
denne etterforskingsmetode deles i tre hovedgrupper: Provokasjon
er et sekundært etterforskingsmiddel, metoden må ikke
være uforenlig med prosessuelle grunnprinsipper eller regler,
og at den må besluttes på kompetent nivå og
gjennomføres under nødvendig kontroll.
I avgjørelsene fra 1984 og 1993 fremholder Høyesterett
at provokasjon som etterforskingsmiddel bare kan aksepteres når
andre - tradisjonelle - etterforskingsmetoder er utilstrekkelige.
Dette innebærer ikke nødvendigvis at det i den
konkrete sak må være forsøkt å nå fram
på tradisjonelt vis. I noen tilfeller - for eksempel ved
spredning av barnepornografi på Internett - vil det allerede
fra starten av være klart at tradisjonell etterforsking
ikke kan gi resultater.
Vilkåret om at provokasjon som etterforskingsmiddel
ikke må stride mot prosessuelle bestemmelser eller grunnprinsipper,
var sentralt i Høyesteretts dom av 22. september
1999. I den aktuelle sak benyttet politiet provokasjon som middel
under etterforskingen av en allerede begått forbrytelse.
Siktede ble satt i kontakt med en politimann (uten at han kjente
vedkommendes bakgrunn) som var utstyrt med skjult båndopptaker.
I samtalen med politimannen ble siktede spurt om hvordan han gjennomførte
den tidligere straffbare handling (bistand til rømning
fra et fengsel). De erkjennelser som ble gitt i denne samtalen,
ble deretter benyttet som bevis ved pådømmelsen av
straffesaken mot siktede. Brukt på denne måte
var provokasjonen i strid med prinsippet om selvinkriminering og
retten til taushet. Provokasjonen var i realiteten et skjult avhør
av siktede, og var derfor vanskelig å forene med bestemmelsen
i straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksens § 8-1.
Avgjørelsen i Høyesterett 7. september
1999 kan derimot ikke forstås som noe generelt forbud mot
at politiet ved infiltrasjon, enten ved egne tjenestemenn eller
i forståelse med kilder, benytter skjult lydbåndopptak
som middel til å sikre bevis og/eller føre
kontroll med kilder. Dette kan være aktuelt i forbindelse med
overlevering av tyvegods eller narkotika, eller ved pågripelse.
Riksadvokatens oppfatning vil ytterligere bli tydeliggjort dersom
Stortinget vedtar ny § 216 l i straffeprosessloven,
jf. forslaget. Etter riksadvokatens syn gir følgelig avgjørelsen
fra 22. september 1999 ikke foranledning til andre endringer
i lovgivningen.
Den tredje gruppe av prosessuelle vilkår som må være
tilfredsstilt for at provokasjon skal være tillatt som
etterforskingsmiddel er knyttet til beslutningsnivå og
kontroll. Riksadvokaten har bestemt at beslutningen om å bruke
provokasjon som etterforskingsmiddel skal treffes av politimesteren
og med godkjennelse av statsadvokat.
Skal det være adgang til å benytte provokasjon som
etterforskingsmiddel må følgende formelle vilkår være
oppfylt: Det må være utarbeidet en plan som provokasjonsvirksomheten
utføres etter, planen må være besluttet
anvendt og godkjent på overordnet nivå både
i politiet og av overordnet påtalemyndighet, og provokasjonen
må være gjennomført slik at politiet har
kontroll med og kan dokumentere hva som har skjedd. I kravet om
kontroll ligger også at politi og påtalemyndighet
ikke kan gjennomføre provokasjonstiltak hvor de involvertes
sikkerhet ikke kan garanteres.
Når provokasjonstiltaket ikke skal benyttes som bevis
i en straffesak, men bare skal tjene som middel til å forebygge
en farlig eller straffbar virksomhet, eller har til formål å bringe
stjålet gods tilbake, er begrensningene vesentlig færre.
Dette er direkte uttalt i Rt 1998 side 497: «Som redningsaksjon
var politiets handlemåte vellykket, og jeg ser ikke noe
ulovlig eller urettmessig ved den som redningsaksjon betraktet».
Slik riksadvokaten ser det, må provokasjon med slikt
formål i hovedsak bare tilfredsstille to vilkår: Provokasjon
i forebyggende eller «reddende» øyemed må ikke
innebære at politiet gir foranledning til en ny eller annen
straffbar handling. Provokasjonsvirksomheten må videre
være under slik kontroll at den ivaretar de involvertes
sikkerhet.
Riksadvokaten håper at foranstående er tilstrekkelig
avklaring på de spørsmål komiteen stiller,
og at rammene (basert på dagens rettstilstand) for etterforsking
med provokasjonstilsnitt er tilstrekkelig presist beskrevet. (Beskrivelsen
i dette brev forutsettes naturlig nok supplert med Metodeutvalgets
innstilling og Ot.prp. nr. 64.) Det vil herfra bli vurdert å utgi
et rundskriv om denne form for etterforsking når lovendringene
har trådt i kraft.
Oslo, i justiskomiteen, den 19. oktober 1999.
Kristin Krohn Devoldleder og ordfører |
|
Jan Simonsensekretær |