Det følger av svalbardskatteloven § 3-1
at bestemmelsene i skatteloven for fastlandet kommer til anvendelse
på Svalbard med mindre annet er uttrykkelig bestemt. Særreglene
om beskatning av skipsaksjeselskaper og skipsallmennaksjeselskaper kom
inn i skatteloven av 1911 § 51 A (skatteloven
av 1999 §§ 8-10 til 8-19) på et
tidspunkt da forslag til ny svalbardskattelov allerede var fremmet.
Ved utarbeidelsen av skatteloven § 51 A ble det
ikke direkte drøftet hvorvidt reglene skulle få anvendelse
på Svalbard. De særskilte reglene om rederibeskatning
er etter lovteksten ikke uttrykkelig unntatt fra anvendelse på Svalbard.
Etter departementets syn foreligger det imidlertid tungtveiende
hensyn som tilsier at bestemmelsen ikke skal anvendes på Svalbard.
Formålet bak rederibeskatningsreglene er å styrke den
internasjonale konkurranseevnen til norsk skipsfartsvirksomhet.
Hensynet til bedret konkurranseevne vil imidlertid ikke være
like sterkt tilstede på Svalbard som på fastlandet,
da skattenivået på Svalbard etter de ordinære
reglene er betydelig lavere enn på fastlandet (10 prosent
skatt på alminnelig inntekt). Den bærende begrunnelsen
for rederibeskatningsordningen gjør seg med andre ord ikke
gjeldende på Svalbard. Det er videre et vilkår
etter skatteloven av 1911 § 51 A-1 at aksjeselskap
og allmennaksjeselskap som skal være omfattet av ordningen
er stiftet i henhold til aksjeloven og allmennaksjeloven, jf. lover
av 13. juni 1997 nr. 44 og 45. Bakgrunnen for kravet om at skipsaksjeselskapet
skal være underlagt norsk aksjelovgivning er blant annet
at aksjelovgivningen oppstiller begrensninger med hensyn til størrelsen
på utbytte samt oppstiller formelle krav til utdeling av
utbytte. At disse reglene legges til grunn, vil i stor utstrekning være
en forutsetning for at ligningsmyndighetene skal kunne foreta en
effektiv kontroll med at utbytte som deles ut fra skipsaksjeselskapet
blir skattlagt. Etter gjeldende rett kan det ikke anses endelig
avklart hvorvidt norsk selskapslovgivning kommer til anvendelse på Svalbard.
Kontrollhensyn kan derfor tale mot at rederibeskatningsreglene gjøres
gjeldende på Svalbard.
Det foreligger ikke indikasjoner på at det har vært intensjonen å gi
rederibeskatningsreglene anvendelse på Svalbard. Departementet
legger derfor til grunn at rederibeskatningsordningen ikke bør
gjelde på Svalbard.
Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at det
blir direkte presisert i svalbardskatteloven § 3-1 annet
ledd at reglene om rederibeskatning ikke kan gjøres gjeldende
på Svalbard.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om at det i svalbardskatteloven § 3-1
annet ledd presiseres at reglene om rederibeskatning ikke kan gjøres gjeldende
på Svalbard.
Personer som er bosatt på Svalbard skal svare skatt
til Svalbard av hele sin formue og inntekt når ikke annet
følger av svalbardskatteloven (globalinntektsprinsippet).
Unntak fra skatteplikten til Svalbard følger blant annet
av svalbardskatteloven § 2-1 fjerde ledd, der
det fremgår at skattytere bosatt på Svalbard ikke
skal svare skatt av formue i fast eiendom eller anlegg med tilbehør
som ligger utenfor Svalbard.
Inntekt av fast eiendom og anlegg med tilbehør som ligger
utenfor Svalbard er imidlertid ikke unntatt fra skatteplikt til
Svalbard. Inntekt av fast eiendom og anlegg er oftest underlagt
beskatning i den stat den faste eiendom/anlegget ligger
(stedbundet skattlegging). Eksempelvis vil en person som er bosatt
på Svalbard, være skattepliktig til fastlandet
for inntekt fra fast eiendom på fastlandet, jf. skatteloven
av 1911 § 15 første ledd bokstav c. I
slike tilfeller foreligger det skatteplikt for den samme inntekten
både på Svalbard og på fastlandet.
Etter departementets syn bør skattegrunnlaget etter
svalbardskatteloven primært omfatte formue og inntekt med
steds- eller kildemessig tilknytning til Svalbard. Imidlertid bør
systemet i henhold til globalinntektsprinsippet i tillegg innfange
formue og inntekt som ikke har en særlig tilknytning til
fastlandet eller utlandet, og som derfor ikke blir gjenstand for beskatning
der. En avgrensning av skatteplikten til Svalbard etter disse hovedprinsippene
vil redusere de kontrollmessige problemene som, særlig
overfor utlendinger, ville ha vært forbundet med å håndheve
et omfattende globalinntektsprinsipp på Svalbard.
Det vises til forslag til endring i svalbardskatteloven § 2-1.
Det foreslås at endringen trer i kraft fra og med inntektsåret
2000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag i svalbardskatteloven § 2-1 fjerde ledd
om at personer bosatt på Svalbard ikke skal svare skatt
av inntekt av fast eiendom eller anlegg med tilbehør som
ligger utenfor Svalbard.
Det følger av skatteloven av 1911 § 15
fjerde ledd at personer bosatt på Svalbard og selskaper
hjemmehørende på Svalbard ved anvendelsen av skatteloven av
1911 skal likestilles med personer som er bosatt i utlandet eller
selskaper hjemmehørende i utlandet. Bestemmelsen er videreført
i den nye skatteloven av 1999 § 2-35 annet ledd.
Etter lov av 20. juni 1991 nr. 65 om særregler for beskatning
av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) § 3-5
skal det svares kildeskatt på utbytte som utbetales til
aksjonær hjemmehørende i utlandet. Ved anvendelsen
av denne bestemmelsen har personer som er bosatt og selskap som
er hjemmehørende på Svalbard ikke vært
likestilt med personer bosatt/selskap hjemmehørende
i utlandet.
Når selskapsskatteloven § 3-5 nå er
overført til ny skattelov, er det behov for å presisere
i skatteloven § 2-35 annet ledd at prinsippet
om at personer og selskaper på Svalbard skattemessig skal
likestilles med personer eller selskaper i utlandet, ikke gjelder
i forhold til bestemmelsen om kildeskatt på utbytte, jf.
ny skattelov § 10-13. Den foreslåtte
endringen i skatteloven § 2-35 annet ledd bygger
på sikker rett, og innebærer derfor bare en lovteknisk
presisering.
Det vises til forslag til endring i skatteloven av 1999 § 2-35
annet ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft samtidig
med denne lov for øvrig, dvs. fra og med inntektsåret
2000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til presisering i skatteloven av 1999 § 2-35
annet ledd nytt tredje punktum av at prinsippet om at personer og selskaper
på Svalbard skattemessig skal likestilles med personer
eller selskaper i utlandet, ikke gjelder bestemmelsen om kildeskatt
på utbytte i skatteloven av 1999 § 10-13.
Etter svalbardskatteloven § 4-8 kan ligningsmyndighetene
ved «to registrerte eller statsautoriserte revisorer» foreta
en nærmere granskning av en skattyters regnskaper. Svalbardskatteloven § 4-8
er ment som en videreføring av det tidligere systemet for
regnskapskontroll/bokettersyn. Kravet om «regnskapskyndige
revisorer» ble i denne forbindelse endret til et krav om «registerte
eller statsautoriserte revisorer». Kravet om registrert
eller statsautorisert revisor kan imidlertid innebære at
etatsutdannede revisorer (skatterevisorer) ikke kan foreta regnskapskontroll
på Svalbard.
På fastlandet gjelder det i henhold til ligningsloven
ingen formelle kvalifikasjonskrav med hensyn til hvem innenfor ligningsmyndigheten
som kan foreta bokettersyn. Det er ligningsmyndighetenes ansvar å sørge
for at bokettersyn gjennomføres på en hensiktsmessig
måte. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å ha
andre kvalifikasjonskrav på Svalbard enn på fastlandet.
Det foreslås derfor at ligningsmyndighetene for Svalbard
gis adgang til å foreta regnskapskontroll etter svalbardskatteloven § 4-8,
uten at det stilles nærmere krav til kvalifikasjoner som
revisor. Dette må gjelde uansett hvilket inntektsår
kontrollen gjelder. Det foreslås derfor at endringen trer
i kraft fra 1. januar 2000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag i svalbardskatteloven § 4-8 om at ligningsmyndighetene
for Svalbard kan foreta en nærmere granskning av en skattyters
regnskaper.