I forbindelse med statsbudsjettet for 1999 ble inntekts- og formuesskatten
for etterskuddspliktige skattytere (aksjeselskaper m.v.) gjort fullt
ut statlig med virkning fra og med inntektsåret 1998. Omleggingen
var en del av oppfølgingen av St.prp. nr. 60 (1997-1998)
Om kommuneøkonomien. Omleggingen innebærer at
alle skattytere som omfattes av reglene om konsernbidrag i selskapsskatteloven §§ 1-3
til 1-5, kun er skattepliktige til staten. Det ble foretatt enkelte endringer
i skattelovgivningen for å tilpasse denne til omleggingen
til ren statsskatt, jf. Ot.prp. nr. 1 (1998-1999) kapittel 10 og
St.prp. nr. 1 (1998-1999). I Ot.prp. nr. 1 (1998-1999) varslet departementet
at innføringen av statlig selskapsskatt for etterskuddspliktige
kunne gi grunnlag for endringer i reglene om konsernbidrag.
Komiteen tar dette til etterretning.
Begrensningen i adgangen til å yte konsernbidrag over
kommunegrenser innebærer mindre adgang til skattemessig
samordning i konsernforhold enn det som gjelder for virksomhet drevet
i ett stort selskap. Den skattemessige samordningsadgangen er i
praksis blitt innsnevret etter innføringen av godtgjørelsesmetoden
ved beskatning av aksjeutbytte. Før skattereformen var
aksjeutbytte skattefritt for mottaker ved kommuneskatteligningen,
og påvirket dermed ikke grensen for konsernbidrag med fradragsrett
(som ble beregnet på grunnlag av mottakende selskaps skattepliktige
inntekt ved kommuneskatteligningen).
Inntektsskatten for etterskuddsskattepliktige skattytere ble
gjort fullt ut statlig i forbindelse med statsbudsjettet for 1999.
Omleggingen innebærer at alle skattytere som omfattes av
konsernbidragsordningen kun er skattepliktige til staten. Bakgrunnen
for å innføre begrensningen i selskapsskatteloven § 1-3
nr. 2 var hensynet til kommunenes skattefundamenter. Ved omleggingen
til ren statsskatt for etterskuddspliktige gjør ikke dette
hensynet seg gjeldende lenger. Departementet kan ikke se noe grunnlag
for å opprettholde begrensningen i selskapsskatteloven § 1-3
nr. 2. Slik bestemmelsen nå står, innebærer
den en ubegrunnet skattemessig forskjellsbehandling mellom selskaper hjemmehørende
i samme kommune og selskaper hjemmehørende i ulike kommuner.
Departementet foreslår derfor at bestemmelsen oppheves.
Omleggingen til statlig selskapsskatt omfatter også offentlig
eide kraftforetak. Kraftkommunenes tap ved bortfallet av selskapsskatten
fra kraftforetak ble delvis kompensert ved en økning i
naturressursskatten. Det forhold at inntektsskatten for offentlig
eide kraftforetak er omgjort til en ren statsskatt gjør
at det ikke lenger er behov for en særskilt begrensning
av konsernbidragets størrelse for denne typen foretak.
Departementet foreslår derfor at selskapsskatteloven § 1-3
nr. 4 oppheves.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om opphevelse av selskapsskatteloven § 1-3
nr. 2 og 4.
Det fremgår av selskapsskatteloven § 1-3
nr. 1 første punktum at det kan kreves fradrag for konsernbidrag
ved inntektsligningen i den utstrekning dette ligger innenfor selskapets
skattepliktige inntekt. Begrensningen innebærer at det
ikke er mulig å skape et skattemessig fremførbart
underskudd ved å yte konsernbidrag utover alminnelig inntekt.
Dersom det likevel ytes et større bidrag, vil den overskytende
del av bidraget ikke være fradragsberettiget. Skatteplikten
for bidragsmottaker er imidlertid uavhengig av yters fradragsrett,
slik at overskytende bidrag vil bli gjenstand for dobbeltbeskatning.
Bestemmelsen i § 1-4 nr. 1 henviser kun til bestemmelsene
i § 1-3 nr. 2 og 4. Det betyr at dobbeltbeskatning
kun unngås dersom det ytende selskap er hjemmehørende
i en annen kommune enn mottaker, eller at det ytende selskap er
et offentlig eiet kraftforetak.
Departementet antar at det vanligvis ikke ytes konsernbidrag
i den utstrekning det oppstår dobbeltbeskatning når
en ser giver og mottaker under ett. Behovet for skattemessig samordning
er ikke den eneste begrunnelsen for at konsernbidragsordningen ble
innført. I St.meld. nr. 2 (1995-1996) Revidert nasjonalbudsjett
1996 er det på side 125 redegjort for at det også foreligger
behov for å kunne overføre skattlagt inntekt mellom
konsernselskaper:
«I det selskapet som utgjør konsernspiss
vil det ofte ikke være virksomhet utover det å eie
og utføre overordnet forvaltning av de øvrige
selskapene i konsernet, samt å utføre fellesfunksjoner.
Dette innebærer at konsernspissen oppebærer lite
inntekter utover det som mottas fra datterselskaper. Konsernspissen
vil på den annen side ofte ha betydelige finanskostnader som
følge av at konsernets opplåning har skjedd i dette
selskapet. Dette betyr at det vil kunne være et betydelig
behov for å overføre inntekter direkte fra datterselskapene
og opp til konsernspissen for å kunne dekke finanskostnadene.
I tillegg vil det kunne være behov for å overføre
midler til morselskapet slik at dette får et regnskapsmessig
overskudd som gir grunnlag for utdeling av aksjeutbytte.
Det
kan også være behov for å overføre
inntekt til andre konsernselskaper enn i de ovennevnte tilfellene. Eksempelvis
kan det være behov for å overføre midler for å investere
i nye driftsmidler eller for å utvide virksomheten i et
konsernselskap. Dette behovet kan foreligge uten hensyn til om giver-
og mottakerselskapet har skattepliktig underskudd eller overskudd.»
Etter departementets vurdering tilsier behovet for å kunne
yte konsernbidrag uavhengig av behovet for skattemessig samordning,
at konsernbidrag bør fritas fra beskatning hos mottaker
i den utstrekning giverselskapet ikke får fradrag. Departementet
foreslår derfor at det innføres en generell bestemmelse
i selskapsskatteloven § 1-4 nr. 1 om at konsernbidrag
som giveren ikke får fradrag for, men som ellers er lovlig etter
aksjelovens regler, heller ikke skal være skattepliktig
for mottakeren.
Skattedirektoratet tok i forbindelse med høringen opp
spørsmålet om konsernbidrag som ikke er lovlig
i forhold til aksjelovens og allmennaksjelovens regler, fremdeles
skal være skattepliktig inntekt for mottaker av bidraget.
Departementet vil bemerke at det ikke har vært meningen å endre
gjeldende rett på dette punktet. For å tydeliggjøre
dette har departementet foretatt en presisering av bestemmelsen
i selskapsskatteloven § 1-4 nr. 1. Det vises til
vedlagte forslag til endring av selskapsskatteloven § 1-4
nr. 1. De øvrige høringsinstansene hadde ingen
merknader til forslaget.
En utvidet adgang til å yte konsernbidrag uten fradragsrett
for giver og uten skatteplikt for mottaker reiser problemer i forhold
til RISK-reglene i selskapsskatteloven kapittel 5. Det fremgår
av selskapsskatteloven § 5-5 nr. 2 annet punktum
at årlig RISK-beløp skal fastsettes med utgangspunkt
i selskapets skattepliktige inntekt. I den utstrekning konsernbidrag
ikke er fradragsberettiget i givers skattepliktige inntekt, og tilsvarende
ikke inngår i mottakers skattepliktige inntekt, vil konsernbidraget
ikke inngå i fastsettelsen av det årlige RISK-beløp.
Konsernbidrag vil på lik linje med utdeling av aksjeutbytte
innebære at det ytende selskapet blir tappet for verdier.
Dette tilsier at inngangsverdien på aksjene i det ytende
selskap bør nedreguleres med et beløp tilsvarende
konsernbidraget. Tilsvarende bør det skje en oppregulering
av inngangsverdien på aksjene i det mottakende selskap med
et beløp likt ikke skattepliktig konsernbidrag.
Det kan reises spørsmål om det er behov for å hensynta
konsernbidrag som ikke inngår i skattepliktig inntekt i
RISK-beregningen når det kun vil være snakk om
en forskyvning av verdier mellom selskaper som inngår i
samme konsern. Det vil imidlertid være mulig å tappe
det ytende selskap for verdier ved konsernbidrag, for deretter å realisere
aksjene i selskapet med tap, uten at det skjer noen beskatning i
det mottakende selskapet. Dette tapet vil ikke være reelt
i den utstrekning verdinedgangen på aksjene i det ytende selskap
er kompensert ved en tilsvarende verdioppgang på aksjene
i et annet konsernselskap (det mottakende selskap). Dette tilsier
at det ikke bør gis fradrag for et slikt tap. Beskatningen
av verdistigningen på aksjene i det mottakende selskap
vil kunne skyves langt frem i tid slik at nåverdien av
den fremtidige skatt vil kunne være minimal. Etter departementets vurdering
tilsier dette at en bør ta hensyn til ikke fradragsberettiget
konsernbidrag og ikke skattepliktig konsernbidrag ved fastsettelsen
av det årlige RISK-beløpet.
Det har ikke kommet tilbakemeldinger fra høringsinstansene
om at de foreslåtte endringer vil innebære en
ytterligere komplisering av RISK-reglene.
Direktoratet foreslår at endringen inntas i selskapsskatteloven § 5-5
nr. 2, som angir beregningsgrunnlaget for reguleringen av selskapets
skattlagte kapital, i stedet for i selskapsskatteloven § 1-4.
Departementet er enig i at den foreslåtte endring bør
inntas i selskapsskatteloven § 5-5 nr. 2 i stedet
for i § 1-4. Det vises til vedlagte forslag til
endring av selskapsskatteloven § 5-5 nr. 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring av selskapsskatteloven § 5-5
nr. 2.
Etter selskapsskatteloven § 1-5 nr. 2 kan departementet
dispensere fra kravet om at mottaker av konsernbidrag må være
norsk selskap når det er inngått gjensidig avtale
med fremmed stat. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen
at den ble innført med sikte på internasjonalt
industrisamarbeid hvor staten er engasjert, jf. Ot.prp. nr. 16 (1979-1980)
side 12. Det er aldri blitt inngått noen avtale med hjemmel
i denne bestemmelsen. Departementet er ikke kjent med at andre land
har regler som åpner for konsernbidrag over landegrensene.
Etter departementets vurdering viser dette at det ikke er behov
for en slik bestemmelse. Det foreslås derfor at bestemmelsen
oppheves.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om opphevelse av selskapsskatteloven § 1-5
nr. 2.
Forslaget om å oppheve selskapsskatteloven § 1-3
nr. 2 innebærer at konsernbidrag kan benyttes til å bygge
opp positiv skattepliktig inntekt i det mottakende selskap også når
dette er hjemmehørende i en annen kommune. Dermed vil det
mottakende selskap kunne nyttiggjøre seg eventuelle godtgjørelsesfradrag og
kreditfradrag som tidligere ikke kom til fradrag. Dette vil kunne
innebære en skattelette for de berørte konsernene.
Departementet antar imidlertid at de fleste konserner har tilpasset
seg dagens regler slik at de unngår dobbeltbeskatning som
følge av manglende mulighet for å utnytte godtgjørelsesfradrag
og kreditfradrag. På denne bakgrunn antar departementet
at de foreslåtte endringene vil ha relativt beskjedne provenyvirkninger.
De øvrige forslagene antas å ha meget liten provenyvirkning.
Det fremgår av forarbeidene til selskapsskatteloven § 1-3
nr. 2 at en innføring av begrensninger i adgangen til å yte
konsernbidrag kunne bety merarbeid for konserner, blant annet ved
at det ytende selskap måtte kjenne størrelsen
på den skattepliktige inntekten i det mottakende selskap
for å gjøre opp egne regnskaper, jf. Ot.prp. nr.
52 (1989-1990) side 22. Departementet har inntrykk av at bestemmelsen
har vært arbeidskrevende å praktisere både
for konsernene og ligningsmyndighetene, særlig når
et konsern har datterselskaper i mange kommuner.
På denne bakgrunn antas det at en opphevelse av selskapsskatteloven § 1-3
nr. 2 vil innebære en betydelig forenkling både
for de berørte konserner som skal utforme ligningsoppgavene,
og for likningskontorene som mottar oppgavene.
Ligningsutvalget har i sin høringsuttalelse pekt på at
skattyters oppgaveplikt etter ligningsloven § 4-4
nr. 5 bør utvides. Ligningsloven § 4-4
nr. 5 pålegger i dag giver og mottaker av konsernbidrag å legge
ved selvangivelsen en oppgave som viser at vilkårene i
selskapsskatteloven § 1-5 er oppfylt. Oppgaven
skal inneholde opplysninger om hvem som eier aksjene i datterselskapene,
aksjonærenes bopel, antall aksjer som eies av den enkelte
aksjonær, samt når aksjene ble ervervet. Ligningsutvalget
mener at
«oppgaveplikten også bør omfatte
organisasjonsnummer og beløp. Dette i alle fall når
det i konsernet er flere givere til en og samme mottaker, eller
hvor en giver yter konsernbidrag til flere. I slike tilfeller bør oppgaven
fra mottaker gi opplysninger om hvilket beløp som er mottatt
fra det enkelte selskap, og for giver en spesifikasjon som viser
hvordan konsernbidraget er fordelt mellom de enkelte mottakerne.
For mottaker av skattefritt konsernbidrag bør oppgaveplikten
også omfatte plikt til å oppgi hvem som har ytt skattefritt
beløp. Det tilsvarende bør gjelde for yter av skattefritt
konsernbidrag.»
Departementet vil vurdere dette forslaget senere og eventuelt
sende det på høring.
Etter departementets vurdering vil forslaget om å endre
beregningsgrunnlaget for det årlige RISK-beløpet
ikke medføre at RISK-reglene i vesentlig grad kompliseres.
Dette støttes av de tilbakemeldinger departementet har
fått fra ulike høringsinstanser. Forslaget om å oppheve
selskapsskatteloven § 1-5 nr. 2 vil ikke ha administrative
konsekvenser.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 1999. Det vises til
vedlagte forslag til endringer i lov av 20. juli 1991 nr.
65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere
(selskapsskatteloven) §§ 1-3, 1-4, 1-5
og 5-5, og i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) §§ 10-2, 10-3,
10-4 og 10-34.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ikrafttredelse og virkningstidspunkt.