Til Odelstinget.
Det foreslås i proposisjonen å hjemle retten
til brukerstyrt personlig assistanse i lov av 13. desember 1991
nr. 81 om sosiale tjenester m.v. § 4-2 bokstav
a.
Brukerstyrt personlig assistanse er en alternativ organisering
av praktisk og personlig hjelp for sterkt funksjonshemmede som har
behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet.
Brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg større
ansvar for organisering og innhold i forhold til sine behov. Tjenesten
skal være en del av de samlede kommunale omsorgstjenester
og knyttes til personen - ikke til boligen.
Notat med forslag om brukerstyrt personlig assistanse
ble sendt på høring i mars 1999 med svarfrist april
1999. Det var 91 høringsinstanser, og ved utløpet av
høringsfristen hadde det kommet inn 27 uttalelser. Det
uttales at det i høringsuttalelsene generelt var stor oppslutning
om den valgte løsningen.
Det redegjøres for et forsøksprosjekt (1990-1993) i
regi av Norges Handikapforbund der ulike modeller ble utprøvd.
Det uttales at forsøksprosjektet viste at brukerne fikk
en mer fleksibel assistanse, men det ble påpekt et stort
behov for god informasjon om ordningen og opplæring i arbeidslederrollen.
Det ble konkludert med ønske om en lovhjemmel og en økonomisk ansvarsfordeling
mellom staten og kommunene.
Det uttales at disse konklusjonene, sammen med den brede interessen
prosjektet fikk, førte til at ordningen med brukerstyrte
personlige assistenter ble et av de nye satsningsområdene
i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1994-97. Det ble
der framhevd at yngre funksjonshemmede med stort behov for hjelp
hadde få muligheter til deltakelse i samfunnet med de tradisjonelle
former for omsorgstjenester.
Regjeringen ønsket, blant annet ved hjelp av øremerkede
tilskudd, å stimulere kommunene til å ta ordningen
i bruk, og det har siden 1994 blitt gitt årlige stimuleringstilskudd
til kommuner som prøver ut ordningen. Tilskuddet er på 100 000
kroner pr. bruker det første året og 50 000
kroner i årene deretter. I 1999 er antallet brukere som
deltar, 504, og antallet kommuner (eksklusive bydeler) er 228. Flere
av disse har også satt i gang med brukerstyrt personlig
assistanse for brukere som det ikke er innvilget stimuleringstilskudd til.
I tillegg er det registrert at ordningen er tatt i bruk av andre
kommuner som ikke har mottatt stimuleringstilskudd.
Departementets erfaring etter snart 6 års prøvetid er
at ordningen er blitt godt mottatt, både av brukerne og
av kommunene. Rapporter viser imidlertid at kommunene er avventende
i forhold til videreføring av ordningen, fordi det er usikkerhet
om hvordan utgiftene skal dekkes av det offentlige.
Sverige har hatt en ordning med personlig assistanse
fra 1994. Ordningen er enten en tjenesteytelse eller en pengeytelse
(for å kunne kjøpe tilsvarende tjenester) og er
en av flere ytelser til personer som fyller vilkårene i
loven om støtte og service til enkelte grupper av funksjonshemmede
(LSS). Fyller man disse vilkårene, gir loven et rettskrav
på ytelsene. De gruppene som omfattes, er blant andre psykisk
utviklingshemmede og personer i tilsvarende situasjon (f.eks. hjerneskadete)
og personer med varige funksjonshemninger som ikke beror på normal
aldring. Etter en innstramming av kriteriene i 1997 må man
i tillegg - for å få rett til personlig assistanse
- ha behov for hjelp til grunnleggende behov. I juni 1998 var ca. 7 600
personer som kom inn under ordningen, og statens kostnader for 1998
var beregnet til brutto 5,2 mrd. svenske kroner.
Også Danmark har en ordning med personlige assistenter
som er lovfestet i § 77 i den nye danske lov om
sosial service som trådte i kraft 1. juli 1998.
Den danske ordningen tar sikte på en meget begrenset personkrets,
beregnet til ca. 300 da ordningen skulle settes i verk. Ordningen
tar først og fremst sikte på dem som er i ferd
med å etablere en selvstendig tilværelse utenfor
foreldrehjem eller pleiehjem, eller som trenger bistand for å kunne
opprettholde en tilværelse utenfor institusjon/foreldrehjem.
Utgangspunktet er at det er behov for døgnkontinuerlig
hjelp. Det er særlig det store aktivitetsnivået
og evnen til selv å kunne administrere ordningen (både
være arbeidsleder og arbeidsgiver) som er de sentrale kriteriene
i den danske ordningen.
Finland har fra 1986 hatt en ordning med personlig assistanse
som er hjemlet i den finske «handicaploven», og
som gjelder for personer som på grunn av sykdom eller skade
under lang tid har særlige vansker med å klare
de funksjoner som hører til normal livsføring.
Det er en forutsetning at brukeren selv kan definere sine behov,
og brukeren selv eller hans formynder er arbeidsgiver. Det er en
forutsetning at man først skal utnytte de muligheter som
finnes i den generelle lovgivningen. Ytelser etter flere lover kan
kombineres. Det foreligger ikke tilgjengelig dokumentasjon over
utgiftsutviklingen.
I forsøksperioden har man ansett brukerstyrt personlig
assistanse som en form for praktisk bistand etter sosialtjenesteloven § 4-2
bokstav a. Regjeringen ønsker å føre
denne ordningen videre, men vil gjøre den tydeligere ved å ta
brukerstyrt personlig assistanse inn i lovteksten. Dette innebærer
at kommunen får en plikt til å ha et tilbud om
brukerstyrt personlig assistanse, og at brukeren kan ha krav på å få tjenesten organisert
på denne måten.
Det uttales at høringsinstansene i hovedsak sluttet seg
til den lovmessige løsningen departementet foreslo i høringsnotatet.
Muligheten til å få brukerstyrt personlig assistanse
skal ikke være begrenset til bestemte funksjonshemminger,
diagnoser eller liknende så lenge funksjonshemmingen ikke
er til hinder for å utøve nødvendig brukerstyring.
Det foreslås ikke satt noen nedre grense for bistandsbehovet,
men det forutsettes at bistandsbehovet er så omfattende
eller av en slik art at det mer hensiktsmessig kan ivaretas gjennom
brukerstyrt personlig assistanse enn gjennom mer tradisjonelle omsorgstjenester.
Brukeren må kunne definere sine egne behov, lære
opp og veilede assistenten i hvordan hjelpen bør gis, sette
opp og følge opp arbeidsplaner og ivareta andre forhold
direkte knyttet til tjenesteutøvelsen. Kravene til arbeidslederfunksjonen
innebærer at brukeren bør være myndig
(over 18 år).
Departementet er kjent med at en del utviklingshemmede og andre
har fått bistand til å utføre arbeidslederrollen
av hjelpeverge eller andre. Det vil bli evaluert hvordan dette virker
i praksis. Norges forskningsråd har fått
tildelt midler til et prosjekt som skal se nærmere på bruk
av ordningen med brukerstyrt personlig assistent for mennesker med
utviklingshemming.
Departementet understreker at det er oppgaver som kan utføres
med hjemmel i sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav
a, som kan inngå ved tildeling av brukerstyrt personlig
assistanse. Tjenester som krever medisinskfaglig kompetanse og som
derfor bare kan hjemles i kommunehelsetjenesteloven, skal normalt ikke
inngå i tildelingen av brukerstyrt personlig assistanse.
Støttekontakt kan gis i tillegg til brukerstyrt personlig
assistanse, men det uttales at det ofte vil være naturlig
at de funksjonene støttekontakten skal dekke, heller tas
med ved utmåling av timer til brukerstyrt personlig assistanse.
Det uttales at det normalt vil være lite aktuelt med brukerstyrt
personlig assistanse i tillegg til tilbud med heldøgns
opphold i institusjon, men at det kan gjøres unntak for
brukere som er i ferd med å flytte ut av institusjonen,
der det kan være hensiktsmessig med en gradvis endring
i bolig- og tjenestetilbudet.
Det uttales at pårørende og andre nærstående
som yter omsorg, ikke bør ansettes som personlige assistenter.
Der brukeren selv står for utvelgelsen, skal kommunen ha
adgang til å stille som vilkår at disse ikke ansettes.
Kommunene skal selv kunne velge om assistenten skal ansettes
i kommunen eller om de praktiske sidene skal overlates til brukeren
selv eller til andelslag opprettet av brukerne. Det uttales at kommunen
ikke skal kunne avslå en søknad med den begrunnelsen
at brukeren ikke kan være arbeidsgiver, men at det er muligheten
til å være arbeidsleder som skal være avgjørende.
Dersom vedkommende ikke er i stand til å være
arbeidsgiver, skal kommunen selv ta denne rollen. Sosial- og helsedepartementet
vil i samråd med Kommunal- og regionaldepartementet vurdere
behovet for rundskriv om de arbeidsrettslige sidene.
Det framholdes at dersom kommunen har arbeidsgiveransvaret, bør
brukeren selv delta i ansettelsen og i det minste godkjenne den
som skal tilsettes. Ansvaret for å skaffe vikarer ved sykdom
og lignende skal påligge kommunen som arbeidsgiver, men
det vil ofte være naturlig at de praktiske sidene ved dette
tas hånd om av brukeren.
I forhold til assistentene forutsettes det at kommunene tar ansvaret
for basisopplæring som etiske problemstillinger, taushetsplikt
o.l. Dette gjelder uansett valg av organisasjonsform. Brukerne må forplikte
seg til å gjennomføre opplæring i arbeidslederrollen.
Vederlag for brukerstyrt personlig assistanse følger
de vanlige reglene i forskrift om vederlag for sosiale tjenester,
hjemmesykepleie og for opphold i institusjon m.v.
Brukerstyrt personlig assistanse skal være å forstå som
en del av «praktisk bistand» som kommunen plikter å yte
etter sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav a. Det
uttales at lovendringen vil innebære en utvidet plikt for
kommunene da de i gitte tilfeller vil måtte organisere
tjenestene som brukerstyrt personlig assistanse. Det framholdes
at lovendringen ikke berører tjenestemengden.
Det uttales at det er vanskelig å anslå hvilket
omfang ordningen vil få i Norge, men det uttales at lovendringen
ikke er ment å få noen vesentlige økonomiske
konsekvenser for kommunene. Det framholdes at dersom det etter lovendringen
finner sted en økning av tjenestemengden, er det kommunene
selv, eventuelt fylkesmannen, som vedtar dette, og at en slik eventuell økning
av kommunens utgifter følger av det alminnelige regelverket
og foranlediger ikke særlige statlige tiltak.
De merutgifter departementet mener kommunene bør kompenseres
for, er i hovedsak administrative utgifter for å etablere
ordningen, gi opplæring i arbeidslederfunksjonen til brukerne
og følge opp assistenter og brukere. Det forventes at de
administrative kostnadene for opprettelse av nye ordninger med brukerstyrt
personlig assistanse etter hvert reduseres ved at kommunene får
utviklet rutiner for å håndtere denne organisasjonsformen.
Departementet har i statsbudsjettet for 2000 foreslått
en økning på 10 mill. kroner i den øremerkede
bevilgningen til stimuleringstilskudd, slik at det til sammen vil
bli benyttet 45 mill. kroner til stimuleringstilskudd i 2000. Ordningen
med øremerket stimuleringstilskudd forutsettes å bli
videreført i 3 år for å bidra til at
kommunene bygger ut ordningen. Deretter vil midlene bli lagt inn
i inntektssystemet. Fordi det er vanskelig å anslå den
faktiske utvikling av praktiseringen i kommunene, vil departementet etablere
et opplegg for å følge utviklingen i de 3 årene. Erfaringene
vil bli trukket inn i drøftingene om kommunerammen i inntektssystemet.
Fylkesmannen vil være klageinstans ved tildeling av
brukerstyrt personlig assistanse, på samme måte som
for sosiale tjenester for øvrig. Departementet legger til
grunn at lovendringen ikke vil medføre vesentlige merkostnader
for fylkesmennene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen,
Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og øyangen, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, lederen Alvheim og Nesvik, medlemmene fra
Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre,
Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, vil vise til at brukerstyrt
personlig assistanse har vært utprøvet både
i et forsøksprosjekt i regi av Norges Handikapforbund og
fra 1994 som et satsningsområde i Regjeringens handlingsplan
for funksjonshemmede. Komiteen har merket seg at
det i 1999 er 504 brukere i 228 kommuner.
Komiteen mener brukerstyrt personlig assistanse
er en meget bra alternativ organisering av praktisk og personlig
hjelp for sterkt funksjonshemmede både i og utenfor hjemmet.
Den gir brukeren større fleksibilitet i valg av tjenester
og gir også brukeren færre hjelpere å forholde
seg til. Komiteen vil peke på at ordningen
med brukerstyrt personlig assistanse ikke er begrenset til mennesker
med bestemte funksjonshemninger. Komiteen vil peke
på at brukeren gjennom sin rolle som arbeidsleder kan organisere hjelpen
slik brukeren selv ser behov for.
Komiteen vil understreke at det er viktig at tjenestene
tilpasses den enkeltes behov ved at brukeren selv definerer sine
behov. Komiteen vil understreke at brukerstyrt personlig
assistanse er en forsterkning av sosialtjenesteloven § 8-4
om å legge stor vekt på brukerens synspunkter.
Komiteen vil vise til at man i forsøksperioden har
ansett brukerstyrt personlig assistanse som en form for praktisk
bistand etter sosialtjenesteloven § 4-2 bostav
a. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag
om å gjøre dette tydeligere ved å ta
brukerstyrt personlig assistanse inn i lovteksten. Komiteen vil peke
på at dette innebærer at kommunene får
en plikt til å ha et tilbud om brukerstyrt personlig assistanse.
Komiteen anser det som mest aktuelt å benytte brukerstyrt
personlig assistanse der det er et omfattende bistandsbehov, eller
der arten av bistand gjør det mest hensiktsmessig å benytte
dette framfor mer tradisjonelle omsorgstjenester. Komiteen har
merket seg at tjenester som krever medisinsk faglig kompetanse,
normalt ikke skal inngå i tildelingen av brukerstyrt personlig
assistanse. Komiteen vil vise til at brukerstyrt
personlig assistanse ikke skal benyttes i tillegg til heldøgns
opphold i institusjon. Komiteen slutter seg til at
det kan gjøres unntak for brukere som er i ferd med å flytte
ut av institusjonen, slik at brukeren gradvis kan endre tjenestetilbud
tilpasset institusjon til tjenestetilbud tilpasset hjemmeboende.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil peke på at
for at ordningen skal kunne fungere, må brukeren selv kunne
definere sine behov, lære opp assistenten i hvordan hjelpen
bør gis, følge opp arbeidsplaner og være
arbeidsleder. Flertallet mener at ut fra arbeidslederfunksjonen
bør brukeren som hovedregel være 18 år.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti. Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at unge mennesker også under 18 år har
et behov for selvstendighet i forhold til foreldre i forskjellige
situasjoner. Dette flertallet er klar over at en
slik selvstendighet neppe er mulig dersom ikke foreldrenes bistand
kan erstattes av en personlig assistent.
Komiteen har merket seg de positive
erfaringer som en del unge, også under 18 år,
har hatt ved avtaler om brukerstyrt personlig assistanse. Komiteen ber Regjeringen
vurdere om man unntaksvis kan gi avtale om brukerstyrt personlig
assistanse til yngre brukere dersom dette er det beste for brukeren
og dennes foresatte.
Komiteen vil peke på at ut fra erfaringer
i forsøksperioden skal nærstående personer
eller hjelpeverge ikke utelukkes fra å bistå i
arbeidslederfunksjonen.
Komiteen ser det som viktig å sikre ryddige
arbeidsforhold for assistentene. Komiteen har merket
seg at Kommunal- og regionaldepartementet i sin høringsuttalelse
anbefaler at departementet gir nærmere retningslinjer for
den arbeidsrettslige organiseringen av tjenesten. Komiteen slutter
seg til at det er behov for nærmere retningslinjer.
Komiteen vil peke på at ved ansettelse
i kommunen kan de assistentene som ikke har 1/1 stilling, ha
andre arbeidsoppgaver i kommunen.
Komiteen ser det som viktig at brukeren selv deltar
i ansettelsen og godkjenner den som skal tilsettes. Komiteen vil
understreke at det er meget viktig at brukeren får en god
opplæring i arbeidslederrollen. Komiteen har
merket seg at erfaringene fra forsøksperioden viser at
dette er et kritisk punkt. Komiteen ser det også som
viktig at assistentene får en god basisopplæring. Komiteen vil
understreke at det er viktig at kommunen følger opp både
brukeren og assistenten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til at pårørende og andre nærstående
som yter omsorg, ikke bør ansettes som personlige assistenter. Flertallet vil
peke på at disse vil kunne søke om omsorgslønn
fra kommunen.
Komiteen vil vise til at i forsøksperioden
er gitt et stimuleringstilskudd til kommunen på 100 000
kroner det første året og 50 000 kroner
i årene etter. Komiteen har merket seg at
flere av høringsinstansene peker på de økonomiske
konsekvensene som en lovfesting vil føre til for kommunene. Komiteen har
merket seg at Regjeringen peker på at lovendringen ikke
er ment å få noen vesentlig økonomiske
konsekvenser for kommunene. Komiteen vil imidlertid
peke på at det i prøveperioden har skjedd en økning
i tjenestemengden for de som har hatt brukerstyrt personlig assistanse. Komiteen vil
understreke at det fortsatt er kommunene som skal bestemme hvor
mye hjelp brukeren skal få.
Komiteen har merket seg at ordningen med øremerket
stimuleringstilskudd vil bli forlenget i 3 år for deretter å bli
lagt inn i inntektssystemet. Komiteen ser det som
positivt at erfaringene fra denne perioden vil bli tatt med i drøftingene
om kommunerammen i inntektssystemet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
forslaget fra Regjeringen om at brukerstyrt personlig assistanse
tas inn i lovs form. Disse medlemmer er imidlertid
av den oppfatning at brukerstyrt personlig assistanse burde vært
tatt inn i lovs form som en rettighet finansiert av staten. Disse
medlemmer frykter at det forslaget til endring i sosialtjenesteloven
som det legges opp til, ikke sikrer i tilstrekkelig grad den enkeltes
behov for denne tjenesten. Disse medlemmer vil derfor
be Regjeringen vurdere å lovfeste retten til brukerstyrt personlig
assistanse, med statlig finansiering.
Disse medlemmer er av den oppfatning at de kriterier
som legges til grunn i proposisjonen for å kunne få ta
del i denne ordningen, er for strenge. Disse medlemmer er
enig med de organisasjonene som har påpekt at også andre
enn brukeren selv må kunne være arbeidsleder.
Slik disse medlemmer ser det, er det intet til hinder
for at foreldre eller hjelpeverge skal kunne fungere som arbeidsleder. Disse
medlemmer er også av den oppfatning at det på bakgrunn
av det foranstående ikke skulle være noen grunn
til å avgrense denne ordningen til bare å gjelde
personer over 18 år.
Disse medlemmer vil påpeke at i de tilfeller der
det er kommunen som har arbeidsgiveransvaret, så må det
legges avgjørende vekt på brukerens behov og ønsker
i forbindelse med hvem som skal utføre tjenesten. Disse
medlemmer er ikke enig med Regjeringen i at pårørende
og andre nærstående som yter omsorg, ikke skal
kunne ansettes som personlige assistenter, men at disse i stedet
bør få eventuell kompensasjon ved tildeling av
omsorgslønn etter sosialtjenesteloven § 4-2
bokstav e eller avlastning etter § 4-2 bokstav
b. Disse medlemmer mener at hvem som skal kunne ansettes
som personlige assistenter, må bli en sak som brukeren
selv avgjør, uavhengig av om den som blir ansatt har andre
muligheter for kompensasjon eller ikke.
Disse medlemmer er av den oppfatning at så lenge
denne ordningen er et kommunalt ansvar, så må stimuleringstilskuddet
være øremerket. Disse medlemmer frykter
at dersom en etter 3 år, slik Regjeringen legger opp til,
legger stimuleringstilskuddet inn i inntektssystemet, så vil
denne ordningen kunne nedprioriteres.
Disse medlemmer vil imidlertid støtte Regjeringens
forslag til lovendring fordi det er en forbedring i forhold til
dagens situasjon.
Komiteen viser for øvrig til proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endring i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (brukerstyrt personlig assistanse)
I
I lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. gjøres følgende endring:
§ 4-2 bokstav a skal lyde:
a) praktisk bistand og opplæring, herunder brukerstyrt personlig assistanse, til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,
II
Loven trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter.
Oslo, i sosialkomiteen, den 2. desember 1999
John I. Alvheim |
Åse Gunhild Woie Duesund |
Are Næss |
leder |
ordfører |
sekretær |