Til Odelstinget
Departementet fremmer i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) forslag til
lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. I loven angis hvilke krav
til medlemskap, kapitalforvaltning, innskudd m.v. som får
anvendelse i en innskuddsbasert pensjonsordning som skal ha skattemessig
særbehandling på linje med ordninger opprettet
etter lov om foretakspensjon.
Departementets forslag til lov om innskuddspensjon bygger på tidligere
utredninger, bl.a. NOU 1999:32 Utkast til lov om innskuddspensjon
og på lov om foretakspensjon, jf. Ot.prp. nr. 47 (1998-1999)
og Innst. O. nr. 50 (1999-2000).
Med «utvalget» menes i det følgende
lovutvalget som utredet innskuddspensjon i arbeidsforhold, oppnevnt
ved kgl. res. 5. mars 1999, jf. NOU 1999:32. Det er i Ot.prp.
nr. 71 (1999-2000) kapittel 2 gitt en redegjørelse for
bakgrunnen for forslaget, herunder for internasjonale forpliktelser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Kai Ekanger, Kjell Ivar Fossnes,
Grethe G. Fossum, Ottar Kaldhol og Signe Øye, fra Fremskrittspartiet,
Siv Jensen, Hanne Dyveke Søttar Hagen og Per Erik Monsen,
fra Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar
Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge
Brende, Per-Kristian Foss og Ole Kristian Kjølholdt, fra
Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og representanten Steinar Bastesen,
viser til sine respektive merknader i dette og de følgende
avsnitt.
Komiteen sitt medlem frå Sosialistisk
Venstreparti viser til Innst. S. nr. 180 (1995-1996) Velferdsmeldinga,
og sitt prinsipielle standpunkt knytta til skattefordelar i pensjonssparing. Dette
medlem er uroleg for at skattefordelar ved private pensjonsordningar
kan undergrave sentrale prinsipp i skattesystemet. Dette
medlem vil peike på paradokset ved at skattesubsidiering
gjennom t.d. eigen pensjonsforsikring etter skattelova (EPES) fortsetter,
samstundes som det vert uttrykt politisk uro for finansieringsgrunnlaget
til folketrygda. Dette medlem vil peike på at
staten sine skatteinntekter med dette forslaget vil verte svekka,
og på sikt vil dette undergrave tilliten til og verdien
av folketrygda.
Dette medlem viser til at folketrygda utgjer ryggrada
i den norske pensjonssparinga, og meiner at skattesubsidiar til
dei som har økonomisk evne til eigne pensjonsordningar
kan undergrave folketrygda si solidariske og omfordelande funksjon.
Loven vil gjelde for skattepliktige foretak som krever fradrag
for innskudd m.v. til pensjonsordning i arbeidsforhold.
På bakgrunn av at det gis fradrag på Svalbard
etter skatteloven § 6-46 og det vil bli gitt fradrag
etter lov om foretakspensjon, mener departementet at også lov om
innskuddspensjon bør gjøres gjeldende for Svalbard.
De vilkår loven oppstiller er derfor de samme på Svalbard
som på fastlandet. Departementet viser til forslaget § 1-1
annet ledd der det fremgår uttrykkelig at loven gis anvendelse
på Svalbard. Departementet foreslår at ordlyden
i skatteloven § 6-46 endres slik at både
foretakspensjon og innskuddspensjon i arbeidsforhold dekkes av bestemmelsen.
Departementet vil videre bemerke at forslaget vil omfatte alle
innskuddsordninger i arbeidsforhold som det kreves inntektsfradrag
for. Av forskrift om pensjonsordninger for kommunalt eller fylkeskommunalt ansatte
av 22. april 1997 med hjemmel i lov av 25. september
1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) § 24
nr. 4, jf. kgl. res. 19. desember 1992 nr. 1079 §§ 1
og 2 framgår det at de kommunale og fylkeskommunale pensjonsordningene
bare omfatter pensjonsforsikring tegnet i selskap som har tillatelse
til å drive livsforsikringsvirksomhet her i landet, pensjonskasse,
pensjonsfond og bevilget pensjon (billighetspensjon) som utredes
av kommunekassen, og at de kommunale og fylkeskommunale pensjonsordninger
ikke må gi høyere ytelser enn etter lov av 28. juli
1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse. Disse betingelsene vil ikke
være oppfylt hvis pensjonsordningen er en innskuddspensjonsordning.
Det gis i dag, i medhold av skatteloven § 6-46, inntektsfradrag
for tilskudd til lovpålagte pensjonsordninger, som for
eksempel Statens Pensjonskasse. Videre gis det inntektsfradrag for
tilskudd til tjenestepensjonsordninger som oppfyller vilkårene
i 1968-reglene. Det er ikke fradragsrett for tilskudd
til kollektive pensjonsordninger som ikke oppfyller 1968-reglene,
og kollektive pensjonsordninger som ikke er lovpålagte.
I Innst. O. nr. 50 (1999-2000) viste imidlertid komiteen til at
kommunalt tilknyttede virksomheter som har kommunal tjenestepensjon
i praksis tidligere er gitt inntektsfradrag for innbetalt premie.
Komiteen foreslo en presisering ved behandlingen av Ot.prp. nr.
47 (1998-1999) for å videreføre og utvide slik
praksis:
«I lov av 26. mars 1999 om skatt
på formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 6-45 nytt annet og tredje punktum
skal lyde:
Det gis fradrag for kostnad til sikring av pensjon i offentlig
pensjonsordning i arbeidsforhold. Departementet kan gi forskrift
om vilkår for fradrag mv. etter annet punktum.»
Komiteen viste til at fradragsretten skal omfatte statlige og
kommunale virksomheter som har offentlig tjenestepensjon. Komiteen
mente det bør settes som vilkår for fradrag at
pensjonsordningene ikke har gunstigere ytelser enn det som følger
av lov om Statens Pensjonskasse. Fristilt kommunal og fylkeskommunal
virksomhet som velger å opprette innskuddsordning under
det lovverk som nå etableres, og således ikke
vil ha tradisjonell offentlig tjenestepensjon, må på ordinær
måte følge lov om innskuddspensjon for å oppnå fradragsrett
for innskudd og premier til slik pensjonsordning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til
innskuddspensjonsloven § 1-1 om lovens virkeområde.
Departementets forslag til definisjoner av enkelte sentrale begreper
i lovforslaget fremgår av lovforslaget § 1-2.
Det er foretatt en redaksjonell endring av bestemmelsen i forhold
til utvalgets utkast, ved at definisjonene er samlet i ett ledd
under bokstav a til p. For øvrig foreslås bare
mindre endringer i forhold til utvalgets utkast.
Når det gjelder spørsmålet om definisjon
av begrepet innskuddsfond, viser departementet til at bestemmelser
om hvilke midler som skal inngå i innskuddsfondet og hvordan
midlene kan benyttes, er gitt i lovforslaget kapittel 9. Departementet
anser at det vanskelig kan gis en kort og konsis definisjon av begrepet
innskuddsfond som samtidig er dekkende i forhold til disse bestemmelsene.
Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig å gi
en egen definisjon av innskuddsfond i lovforslaget § 1-2.
Det er fra Kredittilsynets side foreslått at begrepet lønnsgrunnlag
defineres i lovforslaget § 1-2. Departementet
viser til at begrepet lønnsgrunnlag er benyttet i lovforslaget §§ 5-3
og 5-5, som gir regler om fastsettelse av innskudd og beregning
av lønn. I disse reglene er det foreslått at innskudd
blant annet kan fastsettes som en bestemt prosent av et lønnsgrunnlag
beregnet etter regler fastsatt i ordningens regelverk. Det er lagt opp
til at foretaket selv skal beslutte hvordan dette lønnsgrunnlaget
skal fastsettes innenfor de rammer lovforslaget setter. Ut fra at
begrepet lønn er definert i lovforslaget § 1-2
bokstav i og regler om beregning av lønn er gitt i lovforslaget § 5-5,
kan departementet ikke se at det er behov for en definisjon som
foreslått av Kredittilsynet.
Utvalget har definert medlemmer av pensjonsordningen i lovutkastet § 1-2
annet ledd bokstav d. Departementet viser til at det i lovforslaget
her foreslås at også arbeidstakere som mottar
Avtalefestet Pensjon skal være medlem av pensjonsordningen
når dette følger av regelverket. Departementet
foreslår at dette tas inn i definisjonen av medlemmer,
slik det også er gjort i lov om foretakspensjon.
Enkelte høringsinstanser har påpekt at også personer
som har uførepensjon bør være medlem
av pensjonsordningen. Det skal da fortsatt betales innskudd for
personen, slik at vedkommende opparbeider alderspensjonsrettigheter
i pensjonsordningen gjennom ordningen med innskuddsfritak. Departementet
viser til at det etter lov om foretakspensjon er et krav at uføredekningen
skal omfatte slikt fritak. Departementet er enig i at det da også er
rimelig at uførepensjonister skal være medlem
i pensjonsordningen. Departementet foreslår en tilføyelse
til utvalgets utkast til definisjon slik at definisjonen også omfatter «uførepensjonist
som er blitt ufør mens han var i forsikringstakers tjeneste».
Definisjonen av medlemmer i lovforslaget er etter dette lik definisjonen
av medlemmer i lov om foretakspensjon. Det vises til lovforslaget § 1-2
bokstav j.
Departementet slutter seg til utvalgets utkast til definisjon
av pensjonskapital, jf. lovforslaget § 1-2 bokstav
k. Det vises til at begrepene pensjonskapital og alderspensjonskapital
har samme innholdsmessige betydning. I all hovedsak er begrepet
pensjonskapital benyttet i proposisjonen her, men begrepet alderspensjonskapital
er også benyttet enkelte steder for å få klart
frem at det er opptjent rett til alderspensjon det er tale om.
Pensjonskapital skal etter forslaget omfatte innskudd foretatt
i samsvar med innskuddsplanen med tillegg av tilført avkastning.
I livsforsikringsselskaper og pensjonskasser skal pensjonskapitalen
i tilfelle også omfatte andel av tilleggsavsetninger og
kursreguleringsfond. Dette innebærer at andel av disse
midlene skal omfattes dersom det finnes slike midler i selskapet.
Departementet viser til at dette ikke vil være aktuelt
for livsforsikringsselskaper med investeringsvalg, men heller ikke
ordinære livsforsikringsselskaper vil nødvendigvis
ha midler i tilleggsavsetninger eller kursreguleringsfond.
Departementet viser til at det er påpekt at tilleggsavsetningenes
og kursreguleringsfondets egenskap av bufferkapital gjør
midlene uegnet som del av grunnlaget for fastsettelse av pensjonsretten.
Departementet viser til at andel av disse midlene først
skal tilføres pensjonskapitalen ved utstedelse av pensjonskapitalbevis,
og vil således ikke endre disse midlenes egenskap av bufferkapital
for selskapet.
Til NPFs merknad om at det ikke synes å være samsvar
mellom utvalgets utkast til § 3-5 (lovforslaget § 3-6)
og definisjonen av pensjonskapital i § 1-2, vil
departementet vise til at lovforslaget § 3-6 må ses i
sammenheng med at kapittel 3 omhandler forvaltningen av innskudd
og tilført avkastning av innskuddene for medlemmene i ordningen.
Departementet foreslår at det tas inn en definisjon av
pensjonskapitalbevis i lovforslaget § 1-2 bokstav
l. Definisjonen foreslås å lyde: «Kontrakt
mellom institusjon og medlem som har trådt ut av en innskuddspensjonsordning
som angir medlemmets rett til opptjent pensjonskapital i henhold
til regelverket». For øvrig vises det til de nærmere
regler om utstedelse av pensjonskapitalbevis i lovforslaget § 6-2.
Departementet viser til at utvalgets utkast til definisjon av
begrepet samboere er i samsvar med definisjonen av samboere i lov
om foretakspensjon. Departementet er enig i at begrepet samboere
bør defineres likt i lov om innskuddspensjon og lov om
foretakspensjon, og slutter seg derfor til utvalgets utkast til
definisjon. Det vises til lovforslaget § 1-2 bokstav
o. Departementet vil i denne sammenheng vise til at finanskomiteen
i sin behandling av Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) Lov om foretakspensjon
ba Regjeringen komme tilbake med en nærmere vurdering og
eventuelle forslag til endringer av samboerdefinisjonene i forbindelse
med oppfølgingen av NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet.
Det vises til Innst. O. nr. 50 (1999-2000) side 11.
Departementet støtter utvalgets definisjon av ytelsesplan.
Ytelsesplanen skal fastsette de uføre- og etterlatteytelser
som foretaket eventuelt har tegnet og som skal tas inn i ordningens
regelverk. Slike forsikringer må tegnes etter lov om foretakspensjon,
men denne adgangen er hjemlet i forslaget til lov om innskuddspensjon.
Ytelsesplanen er derfor en del av regelverket i den kollektive innskuddspensjonsordningen
som foretaket har opprettet for sine ansatte, og det er etter departementets
syn behov for at en slik plan tas inn i regelverket slik at medlemmene
sikres informasjon om disse ytelsene. Det vises til lovforslaget § 1-2
bokstav p.
Komiteen viser til at departementets
forslag til definisjon av samboer i § 1-2 bokstav
o er identisk med forslag til definisjon i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) om
lov om foretakspensjon. Komiteen viser til behandlingen
av definisjonen av samboer i Innst. O. nr. 50 (1999-2000) om lov
om foretakspensjon. Her heter det fra en enstemmig finanskomité:
«Komiteen viser til at den foreslåtte
definisjonen av samboere i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) avviker fra definisjonen
av samboere i enkelte andre lover. Komiteen mener det kan virke
urimelig at man i enkelte henseender defineres som samboer i lovmessig
forstand, mens man i andre sammenhenger ikke er lovmessig definert
som samboer. Komiteen ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en nærmere vurdering og eventuelle forslag til endringer
av samboerdefinisjonene i forbindelse med oppfølgingen av
NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet.»
Komiteen ber om at tilsvarende legges til grunn
i forbindelse med definisjonen av samboer i forbindelse med lov
om innskuddspensjon.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten
Steinar Bastesen, viser til departementets forslag til definisjon
av institusjon i § 1-2 bokstav g. Her defineres
institusjon som institusjon eller filial av institusjon som er omfattet
av lovforslaget § 2-2 om krav til institusjon
for opprettelse av pensjonsordning. Lovforslaget innebærer
at avtale om innskuddspensjon i arbeidsforhold inngås med én
institusjon. Flertallet vil vise til at det i høringen
har fremkommet at tolkningen av begrepet institusjon kan gi uheldige
begrensninger i adgangen til bruk av underleverandører. Flertallet mener
det bør åpnes for hensiktsmessig bruk av underleverandører
i forbindelse med lov om innskuddspensjon. Regelverket bør
ikke medføre konkurranseulemper for små forvaltningsselskap
for verdipapirfond i forhold til større forvaltningsselskap
for verdipapirfond. Videre bør ordinære livsforsikringsselskaper
kunne tilby pensjonsløsninger som innebærer at
de selv forvalter løsninger med avkastningsgaranti og benytter
underleverandører som tilbyr investeringsporteføljer
uten avkastningsgaranti. Flertallet ber departementet
om å legge til grunn en slik tolkning av begrepet institusjon
og institusjonens ansvar, og om nødvendig foreta tilknyttede justeringer
av virksomhetsregler for de aktuelle institusjonene, som innebærer
at slike løsninger er tillatt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og representanten Steinar Bastesen viser til
at det i lovforslaget § 2-2 heter at en pensjonsordning
etter loven bare kan opprettes ved avtale med en institusjon. Slik
institusjon skal enten være bank, livsforsikringsselskap,
pensjonskasse eller forvaltningsselskap for verdipapirfond som har
tillatelse til å drive virksomhet her i riket, eller filial
av tilsvarende institusjon med hovedsete i annen stat innenfor EØS-området.
Det er et krav at ordningen opprettes med én institusjon. Disse
medlemmer viser til at lovforslaget imidlertid ikke regulerer
denne institusjonens bruk av finansielle underleverandører.
Dette følger av de lov- og forskriftssatte virksomhetsreglene
for de aktuelle institusjonene. Lovforslaget i seg selv setter ikke særskilte
virksomhetsbegrensninger ut over dette.
Departementet viser til at innskudd fra arbeidstakeren reiser
en rekke vanskelige tekniske avgrensingsspørsmål,
bl.a. knyttet til fordeling av årets overskudd og fordeling
av pensjonsordningens midler ved opphør. Slike problemer
er mer åpenbare i innskuddsordninger enn i ytelsesordninger.
Det vises bl.a. til overskuddsfordelingsproblematikken, som ikke
oppstår i dagens forsikringsbaserte ordninger. Departementet
kan ikke se hvordan dette spørsmålet skulle kunne
løses på en hensiktsmessig måte i ordninger opprettet
etter forslaget §§ 3-2 og 3-3. Dette
vil særlig være vanskelig hvis en skulle tillate
frivillige innskudd av varierende størrelse, både
mellom medlemmer og over tid. Dette vil også vanskeliggjøre
fordeling av pensjonsordningens midler ved opphør, noe som
også vil være tilfelle for ordninger etter § 3-4.
En slik ordning med ulike typer innskudd som skal holdes adskilt
fra hverandre vil dessuten ha administrative kostnader.
Gevinsten som kunne oppnås ved å gi adgang
til egne innskudd synes ut fra dette å være mindre
enn ulempene. Særlig vil departementet peke på at
en ordning som består av lave innskudd fra arbeidsgiver
og i betydelig omfang tilleggsinnskudd fra arbeidstaker, enten frivillig
eller obligatorisk, i stor grad vil framstå som individuell
sparing og ikke som kollektiv pensjonssparing. Dette kan ikke sies å være
i tråd med formålet med den særlige skattefavoriseringen
av kollektive pensjonsordninger i arbeidsforhold. Departementet
viser for øvrig til at adgang til å opprette ytelsesordninger
med arbeidstakerinnskudd synes å være lite benyttet
i ordninger som er opprettet de senere årene. Departementet
støtter derfor utvalgets flertall, som ikke ville foreslå adgang
til slike arbeidstakerinnskudd. Det er redegjort nærmere
for utvalgets vurderinger i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) avsnitt 3.4.1.
I forbindelse med Kredittilsynets forslag om at det i tillegg
til ordinære innskudd fra arbeidsgiver kan betales inn
arbeidstakerinnskudd til separat konto, adskilt fra de ordinære
innskuddene fra arbeidsgiver, vil departementet bemerke at institusjonen
kan tilby slike separate IPA-konti i tilknytning til ordningen, uavhengig
av lov om innskuddspensjon. Departementet ser derfor ikke behov
for å regulere dette forholdet her.
Komiteen er enig med Regjeringen i
at det ikke gis adgang til arbeidstakerinnskudd i lov om innskuddspensjon.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjon avsnitt
3.5.1.
Departementet er enig i utvalgets antakelse om at brukerne av
utvalgets utkast vil falle i de ulike kategoriene institusjoner,
profesjonelle rådgivere, foretak og medlemmer i pensjonsordninger.
Foretak og medlemmer vil ha foretatt de valg som krever sammenlikninger
mellom regelverket for hhv. innskudds- og foretakspensjon når
en pensjonsordning er opprettet. I denne prosessen vil de som regel
få profesjonell rådgivning. Deretter vil de normalt
ikke ha vesentlig behov for sammenstilling av regelverkene. Derimot
har de bruk for et enkelt og tilgjengelig regelverk for den ordningen
de har, som ikke kompliseres av regler som hører til andre
typer ordninger. Departementet mener at hensynet til slike brukere
bør gå foran hensynet til profesjonelle brukere.
Departementet legger vekt på at de profesjonelle i markedet
kan forventes å sette seg grundig inn i bestemmelsene,
enten de er nedfelt i en felles lov eller i to separate lover.
Departementet vil for øvrig peke på at pensjonsområdet
består av en rekke ordninger, som alle er nedfelt i ulike
regelverk. I denne sammenheng kan det nevnes at tjenestepensjonsordningen
i Statens Pensjonskasse er nedfelt i egen lov, mens tjenestepensjonsordningene
i kommunene er regulert av tariffavtale og ulike forskrifter. IPA-ordningen,
som på mange felt har nære tilknytningspunkter
til bl.a. innskuddspensjon, er regulert i forskrift. Alle disse ulike
supplerende pensjonsordningene er igjen regulert utenfor lov om
folketrygd, som er bærebjelken i pensjonssystemet. At lov
om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon regulerer felter der
det er likhetspunkter, kan derfor ikke tillegges spesiell vekt.
Departementet er også enig med utvalget i at selv om
innskuddspensjon på en del områder har fellestrekk
med forslaget til lov om foretakspensjon, bygger innskuddspensjon
likevel på andre prinsipper enn foretakspensjon på viktige
områder. Dette innebærer at en del felter må vektlegges
forskjellig i de to lovverkene og at enkelte andre forhold kan utformes
enklere i innskuddspensjon enn i foretakspensjon. Antallet fellesbestemmelser
vil derfor ikke bli så høyt, mens det derimot
vil kreves at alternative løsninger for de ulike modellene
spesifiseres på en rekke steder i loven. Departementet
mener at en over tid ikke kan se bort fra at lovbestemmelsene utvikler
seg i forskjellig retning i de to lovene etter hvert som en får
erfaring med innskuddspensjon. Også ut fra en slik mulighet synes
det lite hensiktsmessig å utarbeide en felles lov.
Departementet legger også vekt på at det lovteknisk
vil være et omfattende, komplisert og tidkrevende arbeid å integrere
innskuddspensjon i lov om foretakspensjon på en meningsfylt
måte, uten at produktet nødvendigvis blir bedre
tilpasset sentrale brukergrupper. Departementet støtter
derfor utvalgets beslutning om å utarbeide en særskilt
lov om innskuddspensjon for å oppnå et mest mulig
oversiktlig lovverk.
I forslaget § 1-3 er det tatt inn en bestemmelse
om at Kongen kan fastsette nærmere regler til utfylling
og gjennomføring av bestemmelsene i lov om innskuddspensjon
i arbeidsforhold.
Komiteen er enig i at det utarbeides
en egen lov om innskuddspensjon i tillegg til lov om foretakspensjon,
i stedet for å regulere innskuddspensjon og foretakspensjon
i en felles lov. Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til lov om innskuddspensjon § 1-3.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det i
tillegg til spareordningene, bør være anledning
til å etablere en pensjonsordning der pensjon bygges opp
gjennom årlige kjøp av forsikringspoliser. Dette
vil gi foretakene mulighet til å ha en forsikringsbasert
pensjonsordning med dødelighetsarv, men uten den usikkerhet
knyttet til framtidige premieinnbetalinger som ligger i en ytelsesordning
etter lov om foretakspensjon.
Departementet deler videre flertallets oppfatning av at en slik
forsikringsordning vil ha mange fellestrekk med foretakspensjonsordninger,
og at det vil være mest hensiktsmessig å innarbeide
den som et tillegg til lov om foretakspensjon. Departementet har merket
seg at enkelte høringsinstanser mener at en slik ordning
bør kunne tre i kraft på samme tidspunkt som lov
om foretakspensjon og ny lov om innskuddspensjon. Departementet
oppnevnte derfor 24. februar i år en arbeidsgruppe
ledet av professor Erling Selvig for å utarbeide utkast
til lovregler om årlig kjøp av ferdig betalt alderspensjon
i pensjonsordning opprettet etter lov om foretakspensjon. Departementet
har for øvrig merket seg at Kredittilsynet mener at slike
ordninger bør kunne etableres med individuelle konti og investeringsvalg.
Arbeidsgruppen er gitt følgende mandat:
«1.
Arbeidsgruppen skal utarbeide
en rapport med utkast til lovregler om årlig kjøp
av ferdig betalt alderspensjonsforsikring i pensjonsordning opprettet
etter lov om foretakspensjon, jf. omtale av slik ordning i NOU 1999:32
avsnitt 3.4.3.
Arbeidet skal ta utgangspunkt i de
felles hovedhensyn som lå til grunn ved utarbeidelse av
forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold og lov om foretakspensjon.
Det skal bl. a. legges særlig vekt på at et flertall
i sosialkomiteen ved behandlingen av Velferdsmeldingen uttalte at
tjenestepensjonsordningene skal støtte opp under folketrygden,
at skattefavoriseringen berettiger at det stilles visse fordelingspolitiske
krav til ordningen og at pensjonsordningen skal stimulere til yrkesdeltaking.
Det vises i denne sammenheng til NOU 1999:32 og til Ot.prp. nr.
47 (1998-99) Lov om foretakspensjon.
2.
Arbeidsgruppen
skal foreslå regler hvor arbeidsgiver tillates årlig
kjøp av ferdig betalt alderspensjon med dødelighetsarv
med de skattemessige virkninger dette vil ha etter lov om foretakspensjon.
Pensjonsopptjening for det enkelte medlem i ordningen skal foregå løpende
med endelig virkning, ved at medlemmet bygger opp en rekke i prinsippet
uavhengige forsikringskrav, et for hvert medlemsår. Opptjeningsprinsippet
skal således baseres på at arbeidsgiver ikke er
forpliktet til ytterligere innbetalinger til medlemmet som følge
av f.eks. lønnsendringer.
Arbeidsgruppen
skal foreslå regler om ordningens «premiebetalingsplan»,
som bidrar til forholdsmessighet i opptjeningen av alderspensjon
for medlemmer med ulik lønn på kjøpstidspunktet.
Departementet viser i denne sammenheng til de vurderinger som er
gjort i NOU 1999:32 avsnitt 4.5.3 Forholdsmessighetsprinsippet,
og til de innskuddsprofiler som er foreslått tillatt i
utkast til lov om innskuddspensjon § 5-3. For å ivareta
hensynet til at pensjonsytelsene skal være rimelige sett
i sammenheng med den alderspensjon medlemmene kan motta fra folketrygden
skal gruppen videre utarbeide forslag til regler om maksimal årlig
premiebetaling/ytelsesoppbygging. Departementet viser i
denne sammenheng til de vurderinger og siktemål som er
gjort i NOU 1999:32 avsnitt 4.5.4 Innskuddsgrenser.
Lovreglene
skal så vidt mulig kunne innarbeides som alternative regler
til lov om foretakspensjon kapittel 4 «Opptjening av alderspensjon».
I likhet med det som er lagt til grunn i utkast til lov om innskuddspensjon
i arbeidsforhold skal det tas utgangspunkt i at opptjening av pensjon
foregår fra medlemmet fyller 20 år, og så lenge
medlemmet mottar lønn. Ved opptjening av pensjon skal det
i den enkelte ordning kunne tas hensyn til at det er ulik levealder
for kvinner og menn, slik at forventet pensjon for sammenlignbare personer
av ulikt kjønn beregningsmessig blir like stor. Alderspensjonen
i ordningen skal være livsvarig.
Arbeidsgruppen
skal vurdere om årlig kjøp av ferdig betalt alderspensjon
bør kunne etableres med individuelle konti tilknyttet investeringsvalg.
Ut
over de føringer som er gitt ovenfor skal arbeidet baseres
på lov om foretakspensjon slik den vedtas av Stortinget.
3.
Utkast
til lovregler må ligge innenfor de forpliktelser som følger
av EØS-avtalen.
4.
Arbeidsgruppen
kan etablere kontakt med forsikringsbransjen og andre
interesse- eller faggrupper etter behov.
5.
Arbeidsgruppen
skal utarbeide utkast til høringsnotat. Fristen for arbeidsgruppens
arbeid settes til 1. mai 2000.
6.
Finansdepartementet
kan gjøre endringer, utdypninger og tillegg i mandatet.»
Det vises for øvrig til Innst. O. nr. 50 (1999-2000) der
et bredt flertall i finanskomiteen uttaler følgende:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, mener det er mye som taler for å gi adgang
til investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger, og stiller seg
positiv til en slik adgang. Flertallet viser samtidig til at det
etter departementets syn reiser seg «store og kompliserte
problemstillinger» i tilknytning til en slik adgang. Samtidig
synes det ikke å være uenighet om at en adgang
til investeringvalg i ytelsesbaserte ordninger vil kreve endringer i
regelverket, blant annet knyttet til avkastningsgaranti m.m. Flertallet
mener derfor det kan være hensiktsmessig at spørsmålet
utredes før eventuell adgang til investeringsvalg iverksettes.
Flertallet
legger videre til grunn at departementet utarbeider nødvendige
endringer og utfyllende bestemmelser, slik at det eventuelt kan
gis adgang til investeringsvalg med avkastningsgaranti, også slik
at det på dette området sikres størst
mulig grad av likebehandling mellom livsselskaper og pensjonskasser.
Et
annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ber Regjeringen
komme tilbake til dette i forbindelse med proposisjonen om innskuddspensjoner.
På denne bakgrunn foreslår flertallet at § 2-2
(4) utgår. Dette flertallet viser til at mange høringsinstanser
går mot utvalgets og departementets forslag om at foretakspensjonsordning
ikke kan inngås som livsforsikring med investeringsvalg.
Det er blant annet påpekt at en adgang til investeringsvalg
vil kunne bedre foretakenes mulighet for å finansiere ordningene,
gi mulighet for en bedre risikostyring og redusere livsselskapenes
konkurranseulempe i forhold til pensjonskassene. Dette flertallet
viser også til at Kredittilsynet mener det bør
vurderes modeller for livsforsikring med investeringsvalg med avkastningsgaranti.»
I samråd med departementet har arbeidsgruppen på bakgrunn
av finanskomiteens merknad også utredet muligheten for
investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger.
Arbeidsgruppen avleverte sin rapport til Finansdepartementet
23. mai 2000. Den ble sendt på høring samme
dag, med høringsfrist 1. august. Departementet
tar sikte på å fremme en proposisjon om endring
i lov om foretakspensjon høsten 2000.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten
Steinar Bastesen, mener at den tradisjonelle livnæringen
vil komme i en konkurransemessig vanskelig situasjon i markedet
for pensjonsprodukter med investeringsvalg dersom det ikke foretas
endringer i virksomhetsreglene for forsikring. Flertallet viser
til at departementet ikke har vurdert endringer i sentrale virksomhetsregler
for forsikring i forbindelse med proposisjonen om innskuddspensjon. Flertallet viser
til at spørsmålet om virksomhetsregler i livsforsikring
har sentral konkurransemessig betydning.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen så raskt som mulig komme
tilbake til spørsmålet om investeringsvalg i foretakspensjon
og tilhørende endringer i virksomhetsreglene, slik at endringer
i tråd med konkurranseflateutvalgets tilrådinger
knyttet til virksomhetsregler i livsforsikring kan implementeres. »
Flertallet viser videre til at Finansdepartementet
i brev datert 13. juli 2000 har gitt Banklovkommisjonen
i mandat å foreta en bred gjennomgang av virksomhetsreglene
i forsikring med sikte på modernisering i lys av Konkurranseflateutvalgets
utredning (NOU 2000:9). Flertallet viser til at Konkurranseflateutvalget
blant annet tilrår at virksomhetsreglene i livsforsikring
bør utformes slik at livselskapene blir konkurransedyktige
i det framtidige sparemarkedet, jf. utredningens avsnitt 5.10.3. Flertallet vil
understreke betydningen av at Konkurranseflateutvalgets tilrådinger
knyttet til virksomhetsregler i livsforsikring følges opp
så raskt som mulig.
Konkurransen innenfor innskuddspensjonsmarkedet bør
fra lovens ikrafttredelse skje under mest mulig likeverdige konkurransevilkår
mellom de ulike institusjoner. Regler som har konkurransemessig
betydning for produkter regulert i lov om innskuddspensjon, som
for eksempel krav til forsikringselement i form av rentegaranti
fra produkter tilbudt av livnæringen, bør om nødvendig
skilles ut for rask behandling slik at vurderinger og nødvendige
endringer kan implementeres innen innskuddspensjonslovens ikrafttredelse
i løpet av år 2001. Det bes om at arbeidet organiseres
med sikte på å ivareta denne intensjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og representanten Steinar Bastesen slutter
seg til Regjeringens vurderinger når det gjelder forsikring
i spareperioden.
Disse medlemmer vil peke på at komiteens merknader
i Innst. O. nr. 50 dreide seg om investeringsvalg i ytelsesbaserte
pensjonsordninger. Disse medlemmer viser at Finansdepartementet
i et brev 7. september 2000 skriver at i tråd
med anmodningen fra flertallet i finanskomiteen, ble arbeidsgruppen
som utredet spørsmålet om årlig kjøp
av ferdig betalt alderspensjon bedt om å utarbeide forslag
til lovbestemmelser om investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger,
jf. NOU 2000:13. Utredningen har vært på høring,
og det vil bli lagt fram en proposisjon i løpet av høsten.
Disse medlemmer viser videre til brev fra Finansdepartementet
7. september 2000 der det heter at Banklovkommisjonen i
brev 13. juli 2000 i fikk i oppdrag å sette i
gang en bred gjennomgang av virksomhetsreglene i forsikring, blant
annet som en oppfølging av Konkurranseflateutvalgets innstilling,
jf. NOU 2000:9. Formålet med en slik gjennomgang er å etablere
et tidsmessig, helhetlig regelverk for å sikre norske selskaper
rammevilkår for å møte et større
innslag av internasjonal konkurranse, og for å gi grunnlag for
effektiv drift og et best mulig tilbud til kundene. Denne gjennomgangen
skal etter mandatet foreligge innen juli 2001. Disse medlemmer vil
peke på at det vil være svært uheldig
for helheten i regelverket om dette arbeidet nå stykkes
opp. Disse medlemmer viser også til at Konkurranseflateutvalget
enstemmig understreket betydningen av at regelverk og reguleringsregime
blir vurdert samlet og i sammenheng.
Departementet har merket seg at de høringsinstansene
som har uttrykt ønske om å åpne for kombinasjoner
av pensjonsordninger ikke har noen entydig oppfatning av hva som
skal forstås med kombinerte ordninger. En form for kombinasjon
kan innebære å ha ulike ordninger for deler av
arbeidsstokken, basert på at enten arbeidsgiver eller arbeidstaker
foretar valget av hvilken pensjonsordning den enkelte skal tilhøre. En
annen kombinasjonsform er å ha begge ordninger for alle
medlemmer av arbeidsstokken. Ulike kombinasjonsformer kan reise
noe ulike problemstillinger.
Departementet vil peke på at ulike ordninger for ulike
deler av arbeidsstokken vil innebære brudd på forholdsmessighetsprinsippet
og føre til større ulikheter mellom medlemmene.
Det vil også bryte med likebehandlingsprinsippet hvis arbeidsgiver
direkte eller indirekte kan kanalisere ulike grupper av arbeidstakere
inn i ulike ordninger. Det vises til at ulike gruppers forutsetning
for å foreta rasjonelle valg mellom pensjonsordninger kan
være svært forskjellige. Departementet mener at
hovedregelen bør være at alle arbeidstakere knyttet
til et foretaks skattefavoriserte pensjonsordning skal behandles
likt, og være undergitt samme regelverk.
Departementet viser til at kombinasjoner av innskudds- og ytelsesordninger
vil kunne virke forskjellig på ulike lønnsnivåer,
og at det i praksis trolig ikke er mulig å sikre at prinsippene
om forholdsmessighet og likebehandling oppfylles. Departementet
vil for eksempel peke på at en kombinert ordning med en «moderat» ytelsesbasert
ordning og en innskuddsbasert pensjon på toppen, vil kunne
føre til at bare de med relativt høy lønn
får vesentlig utbetaling fra ytelsesordningen, mens de
med lavere lønn pga. høy kompensasjon fra folketrygden,
ikke får vesentlige ytelser fra denne, men i praksis henvises
til innskuddsordningen. Departementet vil i denne sammenheng påpeke at
innskuddsordninger normalt vil eksponere arbeidstakerne sterkere
mot finansiell risiko enn det som er tilfellet i ytelsesordninger.
En bør unngå å åpne opp for
ordninger som forskjellsbehandler grupper av ansatte i samme foretak
med hensyn til hvilken risiko de eksponeres for. Spesielt må det
anses som uheldig hvis de lavlønte utsettes for større
finansiell risiko enn de øvrige.
Når det gjelder spørsmål om anledning
til å videreføre gjeldende ordning for de som
allerede er medlemmer, og opprette en billigere innskuddspensjonsordning
for nyansatte, vil departementet gå i mot at arbeidstakere
forskjellsbehandles etter ansettelsestidspunkt. Dette vil klart
stride mot likebehandling i pensjonssammenheng.
Både lukkeadgang og adgang til ulike former for parallelle
ordninger vil være meget vanskelig å innarbeide
i det foreslåtte lovverket. Det vil bl.a. være
nødvendig å gi slipp på sentrale prinsipper
om forholdsmessighet og likebehandling, noe som vil kreve betydelig
omarbeiding av både lov om foretakspensjon og forslaget
til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Departementet kan
som nevnt ovenfor vanskelig se hvordan en eventuelt skulle regulere
de to lovene for å sikre likebehandling i kombinasjonsordninger. Det
ville i så fall kreve en detaljregulering som må være
klart uønsket ut fra formålet med ordningene om å åpne
mulighet for enklere ordninger, særlig rettet mot foretak
som ikke ser seg i stand til å opprette ytelsesbasert foretakspensjon.
Departementet vil for øvrig bemerke at åpning
for innskuddspensjon i seg selv er en stor reform, og som bringer
inn mange nye usikkerhetsfaktorer. Departementet vil derfor advare
mot å trekke inn ytterligere kompliserende elementer før
en får erfaring med hvordan slike ordninger vil fungere.
Praktiske ulemper og kostnader ved å skulle praktisere
og administrere to parallelle regelsett på samme område
som følge av at to ulike ordninger lever side om side,
vil være betydelige både for foretak og arbeidstakere.
Dette gjelder ikke bare for bedriftene, men også for forsikringsselskapene
og pensjonskassene og i tilknytning til myndighetenes kontroll-
og tilsynsoppgaver. Slik adgang vil også virke i motsatt
retning av det felles ønske om forenkling som myndigheter,
arbeidstakere og arbeidsgivere har. For foretakene vil lukking og
kombinerte ordninger dessuten føre til meget vanskelige
og kostnadskrevende avklaringer, for eksempel ved framtidige fusjoner
eller fisjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget § 2-1
om innskuddspensjon i arbeidsforhold ikke gir åpning for
parallelle eller kombinerte ordninger, til tross for at en rekke høringsinstanser
har gått inn for dette. Flertallet vil peke
på at det vil kunne være svært aktuelt
for det enkelte foretak og dets ansatte med en kombinasjon av ytelsesbaserte
og innskuddsbaserte ordninger.
Flertallet registrerer at arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner,
samt finansnæringen ikke har gitt uttrykk for tilsvarende
bekymring som departementet når det gjelder administrative
kostnader knyttet til å praktisere to parallelle regelsett
på samme område som følge av at to ulike
ordninger lever side om side. Tvert imot er flere høringsinstanser
positive til parallelle og kombinerte ordninger. Flertallet mener
at rent praktiske tilsynshensyn ikke kan tillegges avgjørende
vekt i denne saken.
Flertallet går inn for at det åpnes
for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme
bedrift. Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som åpner
for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme
bedrift.»
Flertallet ber Regjeringen vurdere å utarbeide retningslinjer
som muliggjør sammenligning av pensjon fra innskuddsordninger
med pensjon fra ytelsesbaserte ordninger i den hensikt at forholdsmessighet og
krav til likebehandling av ansatte i hovedsak blir oppfylt.
Flertallet viser videre til merknader i avsnitt 20.3
om omdanning fra foretakspensjonsordninger.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
«Forslag til Lov om underskuddspensjon § 2-1 første
ledd siste setning utgår.»
Dette medfører endring i Regjeringens forslag § 4-2
(1)
Flertallet mener videre det er ønskelig å åpne for
en vurdering av om innskuddspensjon kan legges på toppen
av en ytelsesbasert pensjon. Dette bør gjøres
slik at samtlige ansatte som er omfattet av en ytelsesdel også er
omfattet av en innskuddsdel. Innskuddet på toppen kan i
så fall gi muligheter for årlige forhandlinger
om variable innskudd, mens ytelsen i bunn vil kunne utgjøre
en slags «grunnsikkerhet» for medlemmene knyttet
til et bestemt ytelsesnivå. Flertallet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en vurdering av å legge innskuddspensjon på toppen
av en ytelsesbasert pensjon.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens vurderinger
når det gjelder kombinerte pensjonsordninger.
Disse medlemmer vil peke på at det er
et sentralt punkt i lovforslaget at alle ansatte, med noen få unntak,
skal være medlemmer av samme pensjonsordning. Det er derfor
ikke åpnet adgang til å ha parallelle og/eller
kombinerte pensjonsordninger. Hensikten er å sikre at de
ansatte blir behandlet likt.
Disse medlemmer vil vise til at forholdsmessighetsprinsippet,
som sikrer likebehandling i hver av ordningene, ikke nødvendigvis
gjør det når ordningene kombineres. Dette gjelder
selv om prinsippet anvendes for hver av de to ordningene som kombineres.
Årsaken til dette er at for å gi alle medlemmene
i en pensjonsordning samme pensjon i forhold til tidligere lønn,
må folketrygdens utjamningsprofil motvirkes. Da må det
innbetales relativt mer for medlemmer med høy inntekt enn
for medlemmer med middels og lav inntekt. Det gjelder både
for ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger. Når det
betales relativt mer for de høytlønte i hver av
ordningene i en kombinert ordning, motvirkes fordelingsprofilen
i folketrygden flere ganger. Det fører til at medlemmer
med høy lønn får en forholdsvis høyere
pensjon enn de andre medlemmene. Dette vil først og fremst
ramme medlemmer med lavere og middels høye inntekter.
Disse medlemmer vil illustreres dette med et eksempel.
En bedrift oppretter en kombinert pensjonsordning. I bunnen er det
en ytelsesbasert ordning, som gir alle de ansatte 55 pst. av inntekten
i pensjon. I denne bedriften arbeider Anne som tjener 245 450
kroner i året, og Kjell Ivar som tjener 589 080 kroner.
Begge er født i 1975. Når Anne går av
med pensjon får hun 132 543 kroner i året
fra folketrygden, altså 54 pst. av lønna. I tillegg
får hun 2 454 kroner fra den ytelsesbaserte ordningen.
Kjell Ivar får 194 396 kroner fra folketrygden,
altså 33 pst. I tillegg får han 129 598
kroner fra den ytelsesbaserte ordningen. De får begge 55
pst. av inntekten i pensjon, og forskjellen i utbetaling fra folketrygden
er utjamnet.
De fleste på bedriften synes 55 pst. er en lav kompensasjonsgrad,
så i tillegg til denne ordningen har bedriften en innskuddsbasert
ordning, også denne for alle ansatte. Det betales inn mellom
2 og 4 pst. av de ansattes lønninger til den innskuddsbaserte
ordningen. Etter forholdsmessighetsprinsippet kan den prosentvise
innbetalingen for inntekter mellom 6G og 12G være dobbelt
så høy som for inntekter under 6G. Det fører
til at for Anne, som har en inntekt under 6G, blir det innbetalt
et innskudd på 2 pst. av inntekten, 4 909 kroner.
For Kjell Ivar blir det innbetalt 2 pst. av lønna opp til
6G og 4 pst. av resten. Til sammen blir dette 17 672 kroner,
som er 3 pst. av lønna til Kjell Ivar. Forholdsmessighetsprinsippet
er utformet slik at det skal være mulig å utjevne
fordelingsvirkningen i folketrygden, men i dette tilfelle er det
allerede gjort, og resultatet er at Kjell Ivar totalt sett kommer
langt bedre ut enn Anne. De to blir ikke behandlet likt, selv om
forholdsmessighetsprinsippet er anvendt for begge ordninger.
Disse medlemmer vil peke på at forskjellsbehandlingen
ikke blir mindre alvorlig hvis innskuddene i den innskuddsbaserte
ordningen er usikre og varierer fra år til år.
For arbeidstakere med lavere og middels inntekter betyr det at den
eneste tjenestepensjonsordningen som vil gi dem en ytelse av betydning er
usikker, og at de derfor ikke vet på forhånd hvilken pensjon
de vil få i tillegg til folketrygden.
Disse medlemmer vil peke på at det er
vanskelig å utforme regler som sikrer at alle ansatte blir behandlet
likt når ulike pensjonsordninger kombineres. Det vil kreve
et detaljert regelverk for alle mulige kombinasjoner av ordninger.
En slik detalj-regulering mener disse medlemmer er
uønsket, blant annet fordi det vil være vanskelig
for arbeidstakerene å få oversikt over konsekvensene
av å velge ulike kombinasjoner av ordninger.
Disse medlemmer vil peke på at det også vil være
vanskelig å sikre likebehandling hvis de ansatte ikke er
medlemmer i samme ordning, men i parallelle ordninger som er bygd
på ulike prinsipper. Disse medlemmer mener
blant annet at det er ikke ønskelig å åpne
for at de som har arbeidet i bedriften en stund og nyansatte tilbys
forskjellige pensjonsordninger.
Lovutvalget foreslår at det er foretaket som skal kunne
opprette ordning med innskuddspensjon, jf. utkastet § 2-1
første ledd.
Det er viktig med klart definerte ansvarsforhold innad i den
enkelte ordning, bl.a. i forhold til kravet om at ordningen skal
overensstemme med bestemmelser i lov og forskrift. Departementet
finner det naturlig at det er foretaket, som er den part som forpliktes økonomisk
av regelverket, som har ansvaret for ordningens regelverk. Det vises
i denne sammenheng til at det er foretaket som av Kredittilsynet
kan bli pålagt å gjøre endringer i regelverket,
og er ansvarlig for at ligningsopplysningene om ordningen er korrekte, jf.
foreslått § 2-8 og 2-9. Departementet
kan ikke se at ansvaret for disse oppgavene kan legges til de ansatte eller
organisasjoner disse er tilsluttet. En eventuell henvisning til
avtaler mellom foretak og ansattes organisasjoner i lovteksten kan
skape uklarhet ved hvilken part som er økonomisk eller
rettslig ansvarlig for regelverket, og om framgangsmåte
ved eventuelt pålegg om endring. Departementet slutter
seg derfor til utvalgets forslag, og foreslår ikke å innta
bestemmelser om avtaler med ansatte eller ansattes organisasjoner
i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, jf. forslaget § 2-1.
Departementet deler synet til bl.a. Konkurransetilsynet om at
det er positivt at ordningen kan tilbys av et bredt spekter av institusjoner,
og at dette bl.a. kan medvirke til større konkurranse og
mer effektiv forvaltning av pensjonsmidlene. Departementet støtter derfor
utvalgets flertall, som bl.a. går inn for at pensjonskasser
skal kunne tilby kapitaliseringsprodukter innenfor ordningen, dvs.
produkter med garantert finansiell avkastning. Dette innebærer
at forskrift av 19. februar 1993 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse
på pensjonskasser og pensjonsfond (pensjonskasseforskriften)
må endres. Departementet slutter seg til utvalgets utkast
til regler om hvilke institusjoner som skal kunne tilby innskuddsordning,
jf. forslaget § 2-2.
Departementet legger i sin vurdering til grunn at avtale om innskuddspensjon
i arbeidsforhold inngås med én institusjon, hvortil
innskuddene til medlemmene foretas, jf. forslaget § 2-1
annet ledd. Det er ikke et krav at eventuell forsikring som gir
uførepensjon og/eller etterlattepensjon etter
forslaget § 2-4 tegnes i samme institusjon som
det er inngått avtale med om innskudd til alderspensjon.
Bestemmelsen i forslaget § 2-1 er videre ikke
til hinder for at visse deler av pensjonskapitalen forvaltes etter
avtale med annen institusjon enn den ordningen er opprettet i. Det
vises i denne sammenheng til foreslått § 7-3
om overføring av midler som skal benyttes til å sikre
alderspensjon for medlem som fratrer ved pensjonsalderen, og at
det ikke er et krav at innskuddsfondet forvaltes av institusjon
som også forvalter pensjonskapital.
Departementet mener at opprettelse av ordningen i én
institusjon bidrar til at ordningen blir mer oversiktlig for medlemmer
og for lignings- og tilsynsmyndigheter. Inngås det avtale
om forvaltning av pensjonskapital under oppsparing med flere institusjoner, kan
dette også reise problemstillinger knyttet til likebehandling
av medlemmene. Dette vil for eksempel være tilfelle dersom
medlemmer i ordning med individuelt investeringsvalg gis tilknytning
til ulike institusjoner som gir ulike tilbud.
Departementet viser til at spørsmålet om den
institusjon foretaket har inngått avtale med kan formidle investeringsporteføljer
fra andre (under)leverandører ikke bare er et spørsmål
om hvilke begrensninger som følger av denne loven, men
også et spørsmål om virksomhetsreglene
til institusjonene. Utvalget har ikke foreslått aktuelle
endringer i de institusjonelle virksomhetsreglene. Etter forslaget § 2-1
annet ledd siste punktum skal institusjonen der ordningen er opprettet forestå forvaltningen
etter reglene i foreslått kapittel 3 i loven, jf. omtale
i kapittel 5.
Ingen høringsinstanser har hatt merknader til bestemmelsen
i forslaget § 2-1 tredje ledd om at pensjonskapital
bare kan disponeres og anvendes som fastsatt i loven. Etter departementets
vurdering har denne bestemmelsen virkning ikke bare for ordningens
midler, men også for hvordan pensjonskapital kan disponeres
og anvendes etter at medlemskap er opphørt, jf. bl.a. foreslåtte
bestemmelser om pensjonskapitalbevis i loven kapittel 6. Slike midler
vil kunne flyttes ut av den institusjon hvor ordningen er opprettet
og kan slås sammen med eventuelle andre pensjonskapitalbevis.
Midlene vil derfor raskt kunne miste sin tilknytning til et bestemt
regelverk og den institusjon hvor ordningen er opprettet. Det er
derfor særlig viktig at disse midlene klart forankres til
loven, slik at kapitalen ikke anbringes eller anvendes i strid med
bestemmelsene. Departementet ser bl.a. på denne bakgrunn
behov for en bestemmelse, som også foreslått av
utvalget, i forslaget § 2-1 tredje ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til merknadene i avsnitt 3 knyttet
til definisjonen av institusjon i § 1-2 bokstav
g som har konsekvenser for adgangen til bruk av underleverandører.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens forslag
til § 2-1 og § 2-2. Disse medlemmer mener
at det er viktig at det innenfor lovverket er mulig for partene
i arbeidslivet å tariffeste et felles rammeverk for pensjonsordninger i
flere foretak. I et brev 7. september 2000 bekrefter Finansdepartementet
at lovforslaget ikke er til hinder for dette. Departementet skriver
at det innebærer at partene i arbeidslivet i tariffavtale
kan bli enige om at det innefor vedkommende tariffområde
skal opprettes pensjonsordninger som oppfyller visse krav. Departementet
peker på at foretaket også i slike tilfeller vil være
ansvarlig for at pensjonsordningen oppfyller bestemmelsene i loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
videre til at det kan være attraktivt for arbeidsgivere
og arbeidstakere at det tillates parallelle innskuddsbaserte ordninger
i samme bedrift med tilhørende parallelle pensjonsplaner.
Det er ikke utenkelig at bedrifter vil være i stand til å innføre innskuddsbaserte
ordninger med et moderat innskuddsnivå for alle ansatte.
Det kan være nødvendig av konkurransemessige hensyn,
for å tiltrekke seg tiltrengt kompetent arbeidskraft, å kunne
tilby ordninger med et høyere innskuddsnivå for
andre arbeidstakere.
Disse medlemmer ser at en slik ordning kan butte
mot hensynet til fullstendig likebehandling, men mener at det beste
ikke må bli det godes fiende.
I lov om foretakspensjon § 2-2 er det fastsatt
visse minstekrav til foretak som skal opprette en foretakspensjonsordning.
For at foretaket skal kunne opprette foretakspensjonsordning må ordningen
tilfredsstille minst ett av de to følgende krav: Enten
må ordningen omfatte minst to personer som begge har en
arbeidstid og en lønn som utgjør 75 pst. eller
mer av full stilling, eller ordningen må omfatte minst
en arbeidstaker uten eierinteresser i foretaket, og som har en arbeidstid
og lønn i foretaket som utgjør 75 pst. eller mer
av full stilling. Dersom pensjonsordningen etter en periode på seks
måneder ikke tilfredsstiller de nevnte kravene, skal ordningen
opphøre og avvikles etter fastsatte regler.
Utvalget viser til at minstekravene til medlemmer i en foretakspensjonsordning
er begrunnet i at pensjonsordninger i selskaper med bare få ansatte
i realiteten vil ha sterke innslag av å være individuell
pensjonsforsikring, og således vil kunne innebære
en omgåelse av reglene som gjelder for IPA.
Det samme forhold til skatteloven gjør seg etter utvalgets
vurdering gjeldende for innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger
med hensyn til å unngå at regelverket benyttes
for å opprette avtaler med sterke innslag av å være
individuell pensjonsavtale. Utvalget foreslår derfor samme
minstekrav til antall medlemmer og stillingsandel som etter lov
om foretakspensjon.
Departementet slutter seg til de vurderinger utvalget har gjort,
men foreslår at overskriften i foreslått § 2-3
endres i tråd med Kredittilsynets forslag.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og representanten Steinar Bastesen, slutter
seg til Regjeringens forslag til § 2-3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Steinar Bastesen finner det ikke rimelig
at loven skal skille mellom arbeidstakere og arbeidstakere som også er
eiere i foretaket.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
§ 2-3(1) skal lyde:
Pensjonsordningen skal omfatte minst en person i foretaket som
har en arbeidstid og lønn i foretaket som utgjør
75 pst. eller mer av full stilling.»
Det eller de dokumenter som beskriver den enkelte ordning nærmere
omtales i lov om foretakspensjon som ordningens regelverk. Det er
et krav at ordningen har et regelverk, og at dette er i samsvar
med de lover og regler som gjelder for foretakspensjon. Regelverket
i pensjonsordningen skal beskrive de rettighetene medlemmene har
i ordningen, og vil således omfatte en rekke forhold, bl.a.
knyttet til medlemskap, hvilke ytelser som inngår i ordningen,
ytelsesnivå m.v.
Utvalget skriver på side 43 (NOU 1999:32):
«Utkastet til lov om innskuddspensjon er
utformet for å gi foretakene betydelig frihet til å tilpasse
den enkelte pensjonsordning etter egne behov. Uten nærmere
dokumentasjon vil det derfor kunne oppstå uklarhet om hvilke
nærmere bestemmelser som gjelder i ordningen.
Etter
utvalgets vurdering bør det være et regelverk i
en innskuddsordning, og dette regelverket bør være skriftlig.
Det forhold at regelverket er skriftlig gjør det enklere
for medlemmer og andre forsikrede å vurdere om de mottar
innskudd og pensjonsrettigheter for øvrig i tråd
med det de har rett til. Skriftlig regelverk vil også gjøre
det enklere for eiere og investorer å vurdere framtidig
kostnadsnivå i foretaket, og gjør det enklere for
myndighetene å kontrollere at betingelsene i lovverket
er oppfylt.
I utkastet til lov om innskuddspensjon
stilles det få formkrav til regelverket. Loven legger imidlertid opp
til at regelverket skal inneholde en innskuddsplan, hvor de nærmere
regler om medlemmenes rett til innskudd til alderspensjon framgår.
Dersom ordningen i tillegg inneholder uførepensjoner og
pensjoner til etterlatte, skal de nærmere bestemmelsene
om denne delen av pensjonsordningen framgå av regelverkets
ytelsesplan. I tråd med lovens forutsetninger om at alderspensjonskapitalen
skal forvaltes av institusjon og at eventuelle risikoytelser skal
være tegnet i forsikringsselskap eller pensjonskasse, vil
regelverket i stor grad måtte framgå eller bestå av
avtaler med en eller flere av de forannevnte institusjoner.
For
medlemmene, og for så vidt også øvrige
arbeidstakere i foretaket, vil det være viktig å ha
kjennskap til hovedlinjene i pensjonsordningens regelverk, og da
særlig forhold som gjør det mulig for arbeidstakerne å avgjøre
hvorvidt de har rett til pensjon, hvilke typer pensjon de har rett
til mv. For å sikre arbeidstakerne tilstrekkelig informasjon
er det i utkastet til lov tatt inn en bestemmelse om at arbeidstakerne
skal gis en skriftlig oversikt over regelverket for pensjonsordningen.
Ved utarbeidelse av denne oversikten skal det legges vekt på å gi
arbeidstakerne en god oversikt over bl.a. pensjonsinnskuddene og
hvilken alderspensjon disse kan forventes å gi.»
Utvalget foreslår videre at foretaket skal være
ansvarlig for å gi de ansatte skriftlig oversikt over regelverket,
jf. utkastet § 2-7. Det skal legges vekt på å gi arbeidstakerne
et godt bilde av medlemmenes rettigheter, pensjonsinnskuddene og
hvilken alderspensjon som kan forventes. Under henvisning til den
betydning regelverket har for de ansatte, foreslår utvalget videre
at pensjonsordningens styringsgruppe, hvor det bl.a. vil være
representanter fra de ansatte, skal uttale seg i spørsmål
om endringer i regelverket, jf. nærmere omtale av styringsgruppen
i avsnitt 4.6 i proposisjonen.
Departementet kan ikke se at det i høringsmerknadene
har framkommet tungtveiende innvendinger mot at ordningen skal ha
et skriftlig regelverk og til hva dette skal inneholde, jf. forslaget § 2-5.
Som følge av innføring av adgang til ti års
ytelsesperiode, og de endringer dette fører til, jf. omtale
i kapittel 9 i proposisjonen, foreslår departementet at
kravet i utkastet om at regelverket skal inneholde reglene om bruk
av midlene til pensjonsytelser, tas ut, jf. forslaget § 2-5 første
ledd. Forslaget til nytt annet ledd svarer, med visse tekniske endringer,
til Kredittilsynets endringsforslag.
Medlemmer i en innskuddsordning vil ha behov for informasjon
både om regelverket, herunder særlig om hvilke
innskudd som foretas og om medlemmet er dekket av eventuelle forsikringer
ved uførhet eller død. I tillegg vil medlemmene
ha behov for informasjon av mer finansiell karakter, for eksempel
om pensjonskapitalens størrelse, hvilken avkastning som
er oppnådd, hvilken risiko som tas ved forvaltningen av kapitalen
m.v.
Departementet antar at det er mest nærliggende at det
er foretaket som informerer arbeidstakerne om regelverket i ordningen,
og støtter således utvalgets forslag i så måte.
Utvalget har videre foreslått at foretaket skal opplyse
medlemmet om hvilken alderspensjon medlemmet kan vente. I denne
sammenheng vises det til at det vil herske stor usikkerhet om avkastning
på pensjonskapitalen fram til pensjonsalder, og videre
vil medlemmets alder og opparbeidede pensjonskapital ha stor betydning.
Behovet for informasjon vil likevel måtte antas å være
stort. Departementet antar at det vil bli utarbeidet standardiserte
metoder som illustrerer hvilken framtidig alderspensjon som kan
oppnås under ulike forutsetninger. Det understrekes at
slik informasjon vil måtte bygge på sjablonmessige
forutsetninger, og være av veiledende karakter. Departementet
foreslår tatt inn et nytt tredje ledd i forslaget § 2-7, hvoretter
Kongen kan fastsette nærmere regler om hvilken informasjon
som skal gis til medlemmene.
Forsikringsavtaleloven (FAL) kapittel 19 inneholder særlige
regler om kollektive forsikringer, herunder regler om hva avtale
om kollektiv forsikring skal inneholde, og om hvilken informasjon
foretaket og arbeidstakeren skal motta fra institusjonen. Både foretak
og medlemmer skal etter FAL § 19-3 med passende
mellomrom bli orientert om bl.a. forsikringsselskapets ytelser,
om det er adgang til å reservere seg mot medlemskap, forsikringstakerens
plikter i forbindelse med meldinger til eller fra medlemmene og medlemmenes
rettigheter til å disponere over sine rettigheter etter
avtalen.
Spørsmålet om innskuddsbasert pensjonsordning faller
inn under FAL kapittel 19 er et spørsmål om ordningen
er å anse som en kollektiv forsikring i forsikringsavtalelovens
betydning. Departementet antar at dette vil være tilfelle
for så vidt gjelder ordning opprettet i forsikringsselskap
eller pensjonskasse, enten dette er i oppsparings- eller utbetalingsperioden, også dersom
ordningen i slike tilfeller er opprettet med investeringsvalg for
egen pensjonskonto. Forsikringsavtaleloven vil videre
komme til anvendelse for ordningens eventuelle ytelsesplan, dvs.
for forsikringer tegnet etter forslaget § 2-4.
Etter departementets vurdering er det tvilsomt om FAL kapittel
19 kommer til anvendelse for ordning opprettet i bank eller forvaltningsselskap
for verdipapirfond, med mindre det lages egne regler om dette. Departementet
deler Kredittilsynets vurdering av at FAL § 19-3
så langt det passer bør gjøres gjeldende også for
de institusjoner som i utgangspunktet ikke faller inn under FAL.
Departementet anser det som hensiktsmessig at dette gjøres
i forskrift, jf. tidligere omtalte forslag om hjemmel for forskrift
i nytt tredje ledd i forslaget § 2-7.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-5 om krav til regelverket og § 2-7
om informasjon til arbeidstakerne.
Uførepensjon og pensjoner til etterlatte er ikke obligatoriske
i de pensjonsordninger som omfattes av lov om foretakspensjon. Arbeidsgivers
plikter i slik sammenheng følger av lov om yrkesskadeforsikring, som
er en obligatorisk ordning, uavhengig av om foretaket har foretakspensjonsordning.
Utvalget har funnet at uførepensjon og pensjoner til
etterlatte heller ikke i lov om innskuddspensjon bør være
en obligatorisk del. Slike ytelser kan ordnes som tillegg til alderspensjon
på en rekke måter, både innenfor tjenestepensjonsordningen
og separat fra denne. Utvalget har imidlertid kommet til at slike
pensjoner ikke kan etableres som innskuddsbaserte ytelser, fordi
dette bl.a. ville føre til at unge arbeidstakere ville
ha meget lave opptjente rettigheter. På denne bakgrunn
foreslås det at uføre- og etterlatteytelser i tilknytning
til innskuddsbaserte alderspensjonsordninger skal kunne etableres
som selvstendige ytelser i henhold til bestemmelsene i lov om foretakspensjon, jf.
lovutkastet § 2-4. Disse pensjonene må være
ytelsesbaserte, noe som krever ytelsesplan og individbasert premieberegning.
Det vil bli innrømmet skattefradrag for premie på lik
linje med premier etter lov om foretakspensjon.
I henhold til lov om foretakspensjon § 6-3
første ledd skal uførepensjon tilsvare den alderspensjon medlemmet
ville ha hatt rett til på grunnlag av lønnen på uføretidspunktet
og samlet tjenestetid ved oppnådd pensjonsalder. Videre
skal pensjoner til etterlatte i henhold til lov om foretakspensjon
fastsettes enten som en del av medlemmets alderspensjon eller som
en del av lønn ved medlemmets død. I en innskuddspensjonsordning
kan størrelsen på alderspensjon ikke fastsettes
før på pensjoneringstidspunktet. Det er derfor
ikke aktuelt å knytte størrelsen på uførepensjon
eller etterlattepensjon opp til størrelsen på alderspensjonen.
Utvalget mener imidlertid at det vil være naturlig å ta
utgangspunkt i lønn og framskrevet tjenestetid, og at ytelsenes
størrelse må fastsettes i pensjonsordningens regelverk.
Videre må uføre- og etterlatteytelser oppfylle
de krav til forholdsmessighet og maksimalytelser som er gitt i lov
om foretakspensjon § § 5-3 og 5-7.
Utvalget viser også til at uførepensjonen må ytes i
forhold til uføregraden i samsvar med lov om foretakspensjon § 6-3
annet ledd.
Lovutvalget peker på at arbeidsgiver også kan
etablere uføre- og/eller etterlatteytelser som
ikke inngår i lov om foretakspensjon, eksempelvis gruppelivsforsikring
eller andre former for kapital- eller pensjonsforsikring. Slike
forsikringer kan etableres etter det regelverket som finnes for
den aktuelle forsikringsform, og krever ifølge utvalget
ikke særskilte bestemmelser i loven. Imidlertid mener utvalget
at det kan være hensiktsmessig at lov om innskuddspensjon inneholder
informasjon om disse mulighetene. Foretaket kan uansett hvilken
form disse ytelsene har, velge å beskrive dem i pensjonsordningens
regelverk og diskutere dem i styringsgruppen.
I NOU 1999:32 heter det i avsnitt 4.6.3.2 at praksis har vært
at det til uføre- og etterlatteytelser benyttes premier
med oppsparingselement. Lovutvalget har valgt ikke å gå nærmere
inn på problemstillinger vedrørende bruk av rene
risikopremier eller bruk av ordinære premier for slike
ytelser i innskuddspensjonsordninger, og legger til grunn at samme
prinsipper vil bli anvendt i foretaks- og innskuddspensjon.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at uføre-
og etterlattepensjoner i tilknytning til innskuddsbasert alderspensjonsordning
kan etableres som selvstendig ytelse i henhold til bestemmelsene
i lov om foretakspensjon. Departementet deler utvalgets syn om at
uførepensjon og ytelser til etterlatte, som i lov om foretakspensjon,
ikke skal være en obligatorisk del av pensjonsordningen.
Enkelte høringsuttalelser viser at utvalgets lovutkast § 2-4
kan gi uklarhet med hensyn til hvilke ytelser som gis skattemessig
gunstig behandling. På denne bakgrunn har departementet
sett behov for enkelte justeringer i paragrafens ordlyd, jf. forslaget § 2-4. Departementet
vil understreke at uføre- og etterlatteytelser som ikke
er inkludert i lov om foretakspensjon, eksempelvis gruppelivsforsikring,
heller ikke vil falle inn under samme skatteregler som uføre-
og etterlatteytelser i henhold til lov om foretakspensjon. Siden slike
forsikringer kan tegnes uavhengig av eventuell pensjonsordning,
ser ikke departementet behovet for å nevne dem i loven.
Det bemerkes at loven ikke er til hinder for at opplysning om slike
forsikringer inngår i pensjonsplanen.
Departementet støtter utvalgets forslag om at også pensjonskasser
skal kunne tilby uføre- og etterlatteytelser som ledd i
pensjonsordning med innskuddsbasert alderspensjon. Kredittilsynet
bemerker at det ikke er tradisjon for såkalte «risikopensjonskasser»,
og at regelverket for pensjonskassene neppe er egnet for virksomhet
som kun omfatter ytelser til uføre og etterlatte. Departementet
vil bemerke at det sentrale innhold i pensjonsordningen vil være
alderspensjon, og at pensjonskasser med innskuddsbasert alderspensjon vil
ha adgang til i tillegg å la ordningen omfatte uførepensjon
og pensjon til etterlatte. Dette svarer til den adgang som er gitt
i lov om foretakspensjon.
Utvalget mener prinsippene for premiefritak ved uførhet
bør gjøres gjeldende for innskuddspensjonsordninger,
jf. utkastet § 2-4. Videre foreslås det
at betegnelsen «innskuddsfritak ved uførhet» benyttes.
I lovutvalgets utredning heter det videre:
«Innskuddsfritaket skal omfatte innskudd til
alderspensjon. Premie til barnepensjon og ektefellepensjon faller
inn under reglene for premiefritak i forslag til lov om foretakspensjon § 6-7
dersom ytelsene er tegnet etter utkastet § 2-4
annet ledd. Lov om foretakspensjon § 6-7 skal
da i prinsippet følges fullt ut for innskuddsfritak i innskuddsbaserte
ordninger. Dette innebærer at det skal være innskuddsfritak
for innskudd til alderspensjon dersom pensjonsordningen har tilknyttet
uførepensjon. Dersom pensjonsordningen ikke har tilknyttet
uførepensjon, er innskuddsfritak valgfritt. Valget treffes
av arbeidsgiver og inngår i innskuddsplanen og ytelsesplanen
for pensjonsordningen. Det må være samme regler
for alle arbeidstakere.»
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og forslag
knyttet til innskuddsfritak ved uførhet. Departementet
har videre tatt hensyn til Kredittilsynets kommentar, slik at det
nå framgår av lovteksten at innskuddsfritak er
en ytelse som kan knyttes til pensjonsordningen på selvstendig
grunnlag, jf. lovforslaget § 2-4 annet ledd. Departementet
viser til at dette vil være en forsikring tilsvarende premiefritak
etter § 6-7 i lov om foretakspensjon, og at det
anses naturlig å gi premien samme skattemessige behandling
som i lov om foretakspensjon. Dersom en pensjonsordning omfatter
uførepensjon etter lovforslaget § 2-4,
skal ordningen i medhold av lov om foretakspensjon § 6-7 også ha
innskuddsfritak ved uførhet.
Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet
og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag til § 2-4
om uføreytelser og ytelser til etterlatte. Flertallet vil
peke på at etter forslaget til lov om innskuddspensjon § 2-4
skal eventuelle uføre- og etterlatteytelser tegnes etter
reglene i lov om foretakspensjon. Flertallet kan
ikke se at lov om foretakspensjon er til hinder for at det benyttes
risikopremie for de nevnte ytelsene, dvs. premier uten spareelement.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil peke på at dersom
kravet om lineær opptjening fjernes for de som har oppsparing
i uføre- og etterlattepensjonen, vil dette åpne
for oppsparing med andre egenskaper enn den lineære. Dette
vil gjøre spareelementet uoversiktlig, og det vil ikke
være sammenlignbart med andre tilsvarende ordninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at innføring av innskuddspensjon
innebærer muligheter for enklere alderspensjonsordninger
på arbeidsplassen. Disse medlemmer mener
at ikke bare alderspensjonen, men også de supplerende uføre-
og etterlatteforsikringer bør kunne utformes enkelt og
hensiktsmessig. Disse medlemmer viser til at departementet
gir en generell henvisning til bestemmelsene i lov om foretakspensjon
når det gjelder spørsmålet om utforming
av uføre- og etterlatteforsikringer som supplement til
alderspensjon etter lov om innskuddspensjon. I lov om foretakspensjon § 4-3
er det krav om lineær opptjening av ytelsene. Disse
medlemmer viser til at krav om lineær opptjening
på uføre- og etterlatteforsikringer vil virke
kompliserende i forhold til lov om innskuddspensjon. Åpning
for ferdig betalt årlig risikopremie uten krav til lineær
opptjening for uføre- og etterlatteforsikringer som inngår
som supplement til alderspensjon etter innskuddspensjonsloven, vil
gi regnskapsmessige forenklinger for foretakene. Slike løsninger
vil også være enklere å håndtere
teknisk for forsikringsselskapene.
Disse medlemmer foreslår at det i innskuddspensjonsloven § 2-4 åpnes
for unntak fra krav til lineær opptjening for uføreytelser
og ytelser til etterlatte.
Høringsinstansene har hatt ulike syn på om
det bør opprettes styringsgrupper i innskuddspensjonsordninger,
og hvilken kompetanse styringsgruppene eventuelt skal tillegges.
Etter departementets vurdering må forslaget om krav om
opprettelse av styringsgruppe i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold vurderes
i forhold til tilsvarende bestemmelser i lov om foretakspensjon,
da hensynene bak opprettelse av styringsgruppe er de samme i de
to lovene. Det samme gjelder spørsmålet om hvilken
kompetanse styringsgruppene bør tillegges. Departementet
vil understreke at det er av avgjørende betydning, både
for medlemmer, foretak, institusjon og myndigheter, at ansvarsforholdene
er klare og entydige. Departementet deler således utvalgets
vurdering om at foretak med 15 eller flere medlemmer skal opprette
styringsgruppe, og at styringsgruppen skal uttale seg i saker som
gjelder forvaltning av ordningen og om regelverksendringer, jf.
forslaget § 2-6.
Departementet deler utvalgets vurdering av at det bør
opprettes styringsgruppe også i ordning opprettet i pensjonskasse.
Dette vil bidra til å markere pensjonskassen som eget rettssubjekt,
og gi medlemmene som kollektiv, adgang til å gjøre
sine synspunkter gjeldende overfor pensjonskassens styre.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen, slutter
seg til Regjeringens forslag til § 2-6 om styringsgruppe.
Komiteen sitt medlem frå Sosialistisk
Venstreparti og representanten Steinar Bastesen viser til
at dei tilsette har sterke økonomiske interesser i foretaka
sine pensjonsordningar, og at medlemene difor bør verte
tatt med på råd vedkommande utforminga og forvaltninga
av ordningane. Desse medlemene viser til at pensjonsordningane
utgjer ein viktig del av arbeidstakarane sine vilkår for
løn og tilsetjing. Desse medlemene vil i
denne samanheng peike på kor viktig det er at dei tilsette
vert gitt gode høve til å halde seg oppdatert
om regelverk og andre vilkår for pensjonsordningane. Desse
medlemene vil hevde at dette omsynet òg gjer seg
gjeldande i foretak med mindre enn 15 medlemmar i pensjonsordninga.
Desse medlemene fremjar følgjande forslag til § 2-6
(1):
«I lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
skal § 2-6 (1) lyde:
Foretak som har pensjonsforsikring skal opprette ei styringsgruppe
på minst to personar for pensjonsordninga. Minst ein av
personane skal veljast av og blant medlemene.»
Følgende beskrivelse og begrunnelse er gitt for oversendelse
av spesifiserte kvitteringer til ligningsmyndighetene, jf. Ot.prp.
nr. 47 (1998-1999) side 51:
«Foretak med pensjonsordning som oppfyller
lovens vilkår vil ha rett til inntektsfradrag for premieinnbetalinger
og tilskudd til ordningen. Av hensyn til den praktiske gjennomføringen
av ordningen må det foreligge dokumentasjon for at vilkårene
for skattefavorisering er til stede. I tråd med gjeldende
regler foreslås det i § 2-6 et system
hvor kvitteringer mv som oversendes ligningsmyndighetene skal gis
påtegning om at det gjelder innbetaling mv knyttet til
en ordning som oppfyller lovens vilkår.
(...)
For å oppnå en
korrekt ligning er det nødvendig at de kvitteringer mv
som sendes inn er spesifiserte. Dersom årets premie betales
over premiefondet, må dette angis særskilt for å forhindre
dobbelt fradrag. Departementet tiltrer også utvalgets forslag
med hensyn til plassering av ansvaret for at de opplysninger som
inngis til ligningsmyndighetene er korrekte. Forsikringsselskapet,
pensjonskassen, foretaket, samt institusjon som forvalter premiefond,
vil ha et selvstendig ansvar på dette punkt. Regelen vil
kunne virke preventivt ved at ingen av disse vil kunne fraskrive
seg ansvar under henvisning til at opplysningene skulle vært
gitt av en annen.»
I lov om foretakspensjon er det videre gitt regler om at Kredittilsynet
skal føre tilsyn med foretakspensjonsordningene. Et slikt
tilsyn vil supplere Kredittilsynets alminnelige tilsyn med pensjonskassene
og livsforsikringsselskapene, og innebærer bl.a. at Kredittilsynet
kan sanksjonere gjennom pålegg om retting innen fastsatt
frist. Videre kan Kredittilsynet kreve oppnevnt nytt styre og styringsgruppe
eller at ordningen opphører og avvikles dersom retting
ikke foretas innen fastsatt frist.
Lovutvalget slutter seg til de vurderinger av ligningsforhold
som er foretatt i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999), og skriver om dette
på side 47 i NOU 1999:32:
«Kravene i utkastet § 2-8 innebærer
at regelverket, innskuddskvitteringer og meldinger til ligningsmyndighetene
skal merkes, slik at det framgår at det gjelder innskuddsordning
etter loven. Kvitteringer og meldinger til ligningsmyndighetene
skal inneholde spesifiserte opplysninger over foretakets innbetalinger.
Tilskudd til, og innskudd foretatt fra innskuddsfondet, skal framgå.
Foretak og institusjon er ansvarlig for at opplysningene er riktige.»
Lovutvalget foreslår videre gjort gjeldende tilsvarende
regler om tilsyn i lov om foretakspensjon, dvs. at Kredittilsynet
skal føre tilsyn med ordningene, og at tilsynet tillegges
kompetanse til å kreve oppnevnt nytt styre og styringsgruppe
samt opphør og avvikling dersom forholdet ikke er rettet
innen fastsatt frist.
Departementet slutter seg til de vurderinger lovutvalget har
gjort om behovet for og organisering av forhold knyttet til ligning
og tilsyn, jf. forslaget §§ 2-8 og 2-9.
Etter departementets vurdering ivaretar bestemmelsen om ligningsforhold
to sentrale hensyn. For det første videreføres
prinsippet fra Tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES),
og som også er ivaretatt i lov om foretakspensjon, om at
ligningsmyndighetene kan legge til grunn at vilkårene for
fradrag er oppfylt. For det andre sikres nødvendige opplysninger fra
eventuell forvalter av innskuddsfond om hvilke betalinger som er
foretatt med midler fra dette fondet.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-8 om ligningsforhold og § 2-9
om tilsyn.
En sentral forskjell mellom innskuddspensjon etter utvalgets
forslag og eksisterende skattefavoriserte pensjonsordninger i arbeidsforhold,
er at innskuddspensjon kan utformes med investeringsvalg for foretaket
eller medlemmene.
Investeringsvalg i forbindelse med pensjonsordninger i arbeidsforhold
har ikke tidligere vært foreslått i Norge. Utvalget
gikk av den grunn gjennom gjeldende regelverk for kapitalforvaltning
i forsikringsvirksomhet, inkludert for individuelle pensjonsforsikringsavtaler.
Departementet viser i denne sammenheng til utvalgets utredning.
Utvalget valgte å legge grunnlag for at kollektive innskuddspensjonsordninger
kan utformes ut fra tre mulige forvaltningsalternativer:
Pensjonsordningen bør kunne
utformes med alminnelig forvaltning. Med alminnelig forvaltning mener
utvalget at pensjonskapitalen skal inngå i institusjonens
alminnelige forvaltningskapital og underlegges institusjonens vanlige
regler.
Utvalget har videre lagt til grunn at en innskuddsordning
alternativt bør kunne utformes slik at alderspensjonskapitalen
forvaltes med investeringsvalg for arbeidsgiver. Investeringsvalg
innebærer at arbeidsgiver har ansvar for å velge
sammensetning av og senere eventuelt endre den investeringsporteføljen
som er tilordnet pensjonskapitalen.
Utvalget har foreslått at arbeidsgiver alternativt kan
opprette innskuddspensjonsordning der alderspensjonskapitalen forvaltes
med investeringsvalg for medlemmene. Disse kan da foreta investeringsvalg
blant de investeringsalternativer institusjonen tilbyr. En slik
ordning med investeringsvalg må utformes med en egen pensjonskonto
for hvert medlem. Utvalget så det som urimelig om pensjonsordninger
med individuelle konti skulle kunne pålegges kollektivt
investeringsvalg blant arbeidstakerne.
Departementet mener at de tre alternativer som er foreslått
i utvalgets utkast, vil gi en god ramme for etablering av innskuddsordninger
i framtiden og støtter utvalgets utforming. Ettersom behov
knyttet til pensjonsordninger i arbeidsforhold kan variere, mener
departementet det er hensiktsmessig med den fleksibilitet som disse
alternativene gir mulighet til. Departementet viser til at spørsmålet
om adgang til å opprette innskuddsordning som er en ren
forsikringsordning også i innbetalingsperioden, er drøftet
i avsnitt 3.6 i proposisjonen. Slik adgang kan betraktes som et
ytterligere forvaltningsalternativ.
Departementet er av den oppfatning at utvalgets utforming av
utkastet § 3-1, der første ledd gjelder
alminnelig forvaltning, mens annet ledd nevner de alternative forvaltningsmetodene,
har gitt opphav til uklarheter blant høringsinstansene.
Departementet vil derfor foreslå ny § 3-1
som spesifiserer de tre alternativene, som deretter utformes i forslaget §§ 3-2 til
3-4. Foreslått § 3-1 er dermed en opplysningsparagraf.
De enkelte alternativer er drøftet nærmere i avsnitt
5.2-5.4 i proposisjonen, jf. denne innstilling avsnitt 9.2-9.4.
Knyttet til kapitlets overskrift, vil departementet peke på at
det er hensiktsmessig å framheve at bare alderspensjonskapitalen
skal forvaltes etter reglene i dette kapitlet, og at annen kapital
i ordningen, for eksempel forskuddsbetalte premier for eventuelle
uførepensjoner og pensjoner til etterlatte skal forvaltes
etter regelverket for de institusjoner som tilbyr slike forsikringer.
Departementet støtter derfor utvalgets forslag til kapitlets
navn.
Departementet støtter utvalgets utforming av bestemmelsen
om opptjent pensjonskapital, jf. foreslått § 3-6.
Departementet foreslår videre at foreslått § 3-6 første
og annet ledd skal inneholde spesifikasjon av at hvis ordningen
er opprettet i forsikringsselskap eller pensjonskasse, skal i tilfelle
også andel av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond
inngå i opptjent pensjonskapital i overensstemmelse
med foreslått § 1-2 bokstav k.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at flere
høringsinstanser har gitt uttrykk for at modellen med kollektivt
investeringsvalg ut fra § 3-3 ikke er attraktiv.
Flertallet går inn for en oppmykning
av forslaget til § 3-3 om investeringsvalg i kollektivordninger. Det
vises til nærmere omtale i avsnitt 9.4. Flertallet slutter
seg til Regjeringens forslag til § 3-2 om alminnelig
forvaltning av pensjonskapitalen og § 3-4 om egen
pensjonskonto. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 9.3
og 9.5.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter
seg til Regjeringens forslag til § 3-1 til 3-4.
Når det gjelder de 3 alternativene til forvaltning vises
til merknader i avsnitt 9.2-9.5.
Medlemen i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti vil peike på at Regjeringa sitt forslag
til risikofordeling knytta til pensjonskapitalen er ei stor prinsipiell
endring frå dagens system. I forslaget frå Regjeringa
har ikkje arbeidsgivar lenger ansvar for å garantere ein
trygg pensjon på ein viss prosent av lønsinntekta,
slik det er i dei tenestepensjonsordningar vi har i dag.
Denne medlemen vil vise til Innst. O. nr. 50 (1999-2000)
om foretakspensjon der denne medlemen peikar på at
det er eit mål at fleire arbeidsgivarar gir tilbod om pensjonsavtaler
til sine tilsette. Denne medlemen ser likevel fleire
svake sider i forslaget til lov om innskottspensjon, særleg
at grunnleggjande idear om solidarisk pensjonstryggleik vert lagt
bort.
Denne medlemen vil peike på at forslaget
til § 3-1 punkt c vil i si heilhet legge ansvaret
for pensjonsutbetalinga på arbeidstakar, då arbeidstakaren sjølv
må dekke eventuelle tap i pensjonsfondet han har plassert
pengane sine i. Dette er ei svekking av arbeidstakaren sine pensjonsrettar
som denne medlemen ikkje kan støtte.
Denne medlemen fremjar difor følgjande forslag:
«I lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
skal § 3-1 pkt. c og § 3-4 utgå.»
Etter det første alternativet til forvaltning, skal pensjonskapitalen
inngå i institusjonens samlede forvaltningskapital. Etter
det andre alternativet skal det tilknyttes en spesiell investeringsportefølje
til pensjonskapitalen. Utvalget foreslår i begge disse
alternativene at det kan avtales at oppnådd avkastning
fordeles mellom medlemmene og foretaket. Slik fordeling skal foretas
ved fordeling til henholdsvis pensjonskapitalen og innskuddsfondet.
Grensen for slik fordeling skal nedfelles i pensjonsordningens regelverk.
En andel av oppnådd avkastning skal alltid tilfalle medlemmene.
Det er i proposisjonens avsnitt 5.2.1 redegjort nærmere
for utvalgets forslag.
Som omtalt under avsnitt 5.1.3 i proposisjonen, mener departementet
at det er viktig at den som har investeringsvalget også har
incentiv til en best mulig forvaltning av kapitalen. I ordninger
der arbeidsgiver har valgt å la pensjonskapitalen inngå i
institusjonens samlede forvaltningskapital, eller der arbeidsgiver
har investeringsvalg, vil overskuddsdeling bidra til dette. Departementet
vil også peke på at adgangen til å dele overskuddet
mellom pensjonskapital og innskuddsfond vil være en hensiktsmessig
regel for å bidra til større forutsigbarhet for
endelig pensjon, redusere arbeidsgivers kostnader og bidra til at
arbeidsgiver gjør velbegrunnede investeringsvalg. Ettersom
innskuddspensjonsordningene er skattefavoriserte, og dermed delvis
finansiert av fellesskapets midler, mener departementet at det må være
mekanismer som hvis nødvendig kan anvendes for å bidra
til en viss fordelingsprofil. Departementet støtter derfor
utvalgets forslag, jf. forslaget § 3-2 annet og § 3-3
annet ledd.
Når det gjelder begrepet avkastning, gjelder dette tilført
avkastning etter at institusjonens kostnader er dekket. Når
det gjelder avkastningsbegrepet i pensjonsordninger i livsforsikringsselskap,
vil departementet foreslå at det er avkastning etter at
det er foretatt tilleggsavsetninger som anvendes, og at dette presiseres
i loven. Etter gjeldende lovgivning er det avkastning etter tilleggsavsetninger
som overføres til arbeidsgivers premiefond i kollektive
pensjonsordninger, og det er rimelig å legge tilsvarende
overskuddsbegrep til grunn i lov om innskuddspensjon.
Departementet viser til at dette er skattefavoriserte ordninger
hvor myndighetene stiller visse krav til nivå og fordelingsprofil.
Ulike grupper av ansatte har ulik forhandlingsstyrke. Hvis det ble
opp til partene selv å bestemme fordelingen, ville resultatet
kunne komme til å variere betydelig, avhengig av forhandlingsstyrke,
noe departementet mener vil stride mot formålet med ordningen.
Partene vil likevel kunne bestemme fordelingen innen de rammer myndighetene setter.
Departementet viser videre til at arbeidsgivers andel av overskuddet
skal gå til innskuddsfondet, og brukes til pensjonsformål.
I den grad det tilbakeføres midler til foretaket fra innskuddsfondet,
skal dette skje mot beskatning. Departementet kan derfor ikke se
at deling av overskudd skal kunne føre til at skattefrie
avsetninger brukes til annet enn pensjonsformål.
Departementet viser til utvalgets vurdering av at en slik avkastningsprosent
vil kunne variere over tid med inflasjonsrate og avkastningsforhold.
Det vil da kunne være nødvendig å justere
satsene, uten at prinsippene for fastsettingen er endret. Departementet
mener at fastsetting av slike parametre som kan bli utsatt for mer
rutinemessige endringer egner seg best for en forskrift. Utkast
til forskrift vil bli sendt på høring på ordinær
måte før den fastsettes.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag når det gjelder fordeling av overskudd og
avkastning.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt
5.3.1.
Departementet mener det er viktig med et enkelt alternativ og
støtter dermed utvalgets utkast, jf. forslaget § 3-2.
Et slikt alternativ kan være relevant for dem som har lite
ressurser å sette inn i driften av ordningen, og/eller ønsker
et lavrisikoalternativ.
I og med at kapitalen i dette alternativet skal inngå i
den alminnelige forvaltningen, vil et forsikringsselskap garantere
en årlig avkastningsrate lik grunnlagsrenten, som er på 3
pst. Departementet viser til at de bestemmelser om avkastning som
inngår i forslaget § 3-2 annet ledd,
og som er drøftet nærmere i avsnitt 5.2, gjelder
rammer for fordelingen av avkastning mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
Det vil altså kunne avtales andre avkastningsprosenter
for fordeling enn 3 pst. i slike ordninger. Avkastningsgarantien på 3
pst. sikrer likevel at oppnådd avkastning aldri blir lavere
enn dette. Departementet mener at i ordninger hvor arbeidsgiver
har forvaltningsbeslutningen, er det viktig at de har en interesse
av høy avkastning i ordningen. Det er også behov
for å sikre medlemmene en rimelig avkastning. Muligheter
til å fastsette visse maksimums- og minimumsgrenser for
hvor stor del av avkastningen som skal gå til medlemmets
pensjonskapital er etter departementets oppfatning en hensiktsmessig
måte å gjøre dette på. Eventuell øvrig
avkastning skal gå tilbake til ordningen via innskuddsfondet, jf.
nærmere omtale i avsnitt 5.5. Departementet kan ikke se
at dette skulle medføre noe omfattende byråkrati.
Departementet vil bemerke av de enkelte institusjoners virksomhetsregulering
vil være avgjørende for om institusjonen kan tilby
innskuddspensjon etter foreslått § 3-2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag når det gjelder ordning der institusjonen står
for investeringsvalg.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt
5.4.1.
Departementet ser utvalgets utforming av bestemmelsene som en
hensiktsmessig løsning for pensjonsordninger der arbeidsgiver
skal ha investeringsvalg og støtter derfor utvalgets utforming,
jf. forslaget § 3-3. Bestemmelsen bygger på det
syn at beslutningsmyndighet og risiko i hovedsak må plasseres
samme sted.
Når det gjelder institusjonenes subsidiære
ansvar, vil departementet vise til at disse kan redusere den usikkerheten
de står overfor ved å legge begrensinger på de
porteføljer de tilbyr. Institusjonen vil måtte
vurdere den risiko de påtar seg gjennom en avkastningsgaranti
eller gjennom et slikt subsidiært ansvar, og eventuelt
kreve at arbeidsgivers innskuddsfond er tilstrekkelig, eller selv
foreta avsetninger for å dekke slikt ansvar. Departementet
vil vise til at en slik selvregulerende egenskap kan være
hensiktsmessig ved at arbeidsgiver da vil ha interesse av å vurdere
muligheter til økt avkastning opp mot kostnaden ved den
avkastningsgaranti de er stilt overfor. Både forsikringsselskaper
og banker kan gi, og gir, avkastningsgarantier. Forvaltningsselskaper
for verdipapirfond kan eventuelt kjøpe slik garanti i en
bank. Departementet viser til at utvalget har foreslått
at godtgjørelse for garantirisikoen skal være
fradragsberettiget.
Enkelte høringsinstanser har tatt opp spørsmålet om
ansvaret ved tap kan begrenses til å gjelde over en femårsperiode.
Dette ville være ensbetydende med at kapitalen på medlemmenes
pensjonskonti i slike perioder ville være mindre enn om
garantien var oppfylt. Dette vil m.a.o. innebære at ordningen
i slike perioder ville være underkapitalisert. Departementet
mener at en slik løsning ville medføre en rekke
problemer, for eksempel knyttet til at deler av arbeidsstokken slutter, eller
ved større endringer i pensjonsordninger. Til Kredittilsynets
merknad om at erfaringen viser at aksjemarkedet stiger dersom tidsperspektivet
er tilstrekkelig langt, vil departementet bemerke at det likevel kan
ha stor betydning for dem som slutter og får utstedt pensjonskapitalbevis,
eller for dem som går av med pensjon og skal realisere
pensjonskapitalen i en periode med lave aksjekurser. I en slik ordning
med kollektivt investeringsvalg, vil medlemmene ikke ha muligheter
til å tilpasse seg for å unngå slike
utfall. Departementet vil for øvrig vise til at det finnes
en rekke eksempler på aksjemarkeder som ikke har steget
slik Kredittilsynet mener, jf. for eksempel boks 4.3 i NOU 1999:32.
Den avkastningsprosent som skal danne grunnlag for deling av årets
avkastning, vil enkelte år ikke nås. I slike tilfeller
skal oppnådd avkastning i sin helhet tillegges pensjonskapitalen.
Det vil ikke være noe krav at arbeidsgiver i slike tilfeller
skal skyte til forskjellen mellom denne avkastningsprosenten og
oppnådd avkastning.
Det følger av foreslått § 3-6
at opptjent pensjon for arbeidstakere som slutter eller på annen
måte meldes ut av ordningen i løpet av året,
ikke kan være redusert i forhold til verdien ved inngangen
av året tillagt innskudd og eventuelt avkastning. For slike
arbeidstakere gjelder foreslått § 3-3
tredje ledd ved utmelding.
Når det gjelder de regnskapsføringsmessige
forhold, viser departementet til omtale i avsnitt 5.7 i proposisjonen.
Når det gjelder NHOs merknad knyttet til byråkrati
for å fordele avkastning, vises det til omtale i avsnitt
5.2 i proposisjonen.
Departementet vil bemerke at de enkelte institusjoners virksomhetsregulering
vil være avgjørende for om en institusjon kan
tilby innskuddspensjon etter foreslått § 3-3.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at flere
høringsinstanser har gitt uttrykk for at modellen med kollektivt
investeringsvalg ikke vil være attraktiv. Det fremgår
av proposisjonens avsnitt 5.4.2 at Kredittilsynet mener at en bestemmelse
om økonomisk ansvar for foretaket ved tap er lite hensiktsmessig,
og at det må være en relativt lav risikoprofil
knyttet til kapitalforvaltningen i slike ordninger. Flertallet har
merket seg at Kredittilsynet i sin høringsuttalelse påpeker
at risikoen for å måtte yte uforutsette og utforutsigbare
tilskudd vil være stor, og at dette vil virke sterkt begrensende
på etablering av ordninger med kollektivt investeringsvalg. Flertallet viser
videre til Kredittilsynets påpekning av at forslaget om
at institusjonene skal ha et subsidiært ansvar etter foretaket
for at verdireduksjoner i et enkelt år dekkes, også vil
kunne innebære en betydelig risiko for institusjonene.
Flertallet vil påpeke at sparing til
pensjonsalderen i arbeidsforhold er langsiktig sparing. Det er følgelig
avkastning over hele spareperioden og ikke avkastning i det enkelte år
som er mest relevant for nivået på arbeidstakers
alderspensjon. Lav risikoprofil på langsiktig pensjonssparing
vil normalt gi forventet lav avkastning på sikt slik at
arbeidstakernes alderspensjon reduseres. Flertallet mener
at et krav om årlig 0-prosentgaranti utgjør en
uheldig fokusering på eventuell kortsiktig verdireduksjon
i arbeidstakerenes pensjonskapital, og går inn for at dette årlige
kravet bortfaller og ber Regjeringen komme tilbake med forslag i
tråd med dette.
Flertallet har videre merket seg at departementets
forslag avviker fra mandatet til Selvig-utvalget som utredet lov
om innskuddspensjon. I utvalgets mandat står det at forslaget
til lovverk skal gi rom for en utforming der kapitalen i pensjonsordningen
forvaltes kollektivt, og at all avkastning på ordningens midler
tilføres arbeidstakerne gjennom økning av medlemmenes
pensjonskapital. Det vises til at dette blant annet vil kunne medføre
regnskapsmessige forenklinger for foretakene.
Flertallet merker seg at det har kommet frem under
høringen at slike betingelser som departementet foreslår
ikke er implementert i andre land med innskuddspensjon. Flertallet vil
bemerke at det grunnleggende prinsippet ved innskuddsordninger er at
arbeidsgivers ansvar er begrenset til å betale årets innskudd. Flertallet vil
likevel påpeke at verdireduksjon mot slutten av den yrkesaktive
perioden kan gi uheldig utslag på årlig alderspensjon.
Det har fremkommet under flertallets høring
at det i andre land som har innskuddsbasert tjenestepensjon er praksis
at arbeidstakere med få år igjen til pensjonsalder
flyttes over til investeringsporteføljer med lavere risikoprofil.
Slike løsninger praktiseres blant annet i England slik
det fremkommer i Kredittilsynets høringsuttalelse. Flertallet mener
på denne bakgrunn at det bør gis anledning til å velge
investeringsporteføljer med lavere risikoprofil for arbeidstakere
med få år igjen til pensjonsalderen, for eksempel
5-7 år. Flertallet går imot Regjeringens
forslag til § 3-3.
Dette medfører at Regjeringens forslag til § 3-1 bokstav
b utgår. Bokstav c blir bokstav b.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens vurderinger
og forslag når det gjelder ordning der institusjonen står
for investeringsvalg.
Disse medlemmer vil peke på at de foreslåtte reglene
om kollektivt investeringsvalg (forslaget § 3-3)
innebærer at medlemmenes pensjonskapital skal beskyttes
mot verdifall når foretaket velger risikoprofilen på midlene. Disse
medlemmer vil understreke at bestemmelsen er helt sentral
i forslaget og prinsipielt sett svært viktig. Bestemmelsen
nedfeller et prinsipp om at beslutningsmyndighet og ansvar bør høre
sammen. Foretaket bør derfor ikke forvalte medlemmenes
pensjonskapital, og potensielt kunne velge investeringer med betydelig
risiko, uten også å ha et økonomisk ansvar
for forvaltningen. Disse medlemmer vil videre peke
på at foretakene har mange muligheter for å begrense
risikoen for tap av medlemmenes pensjonskapital ved fornuftige porteføljevalg, kjøp
av avkastningsgaranti eller ved å velge en annen organisering
enn kollektivt investeringsvalg.
Disse medlemmer vil peke på at i forslaget vil
foretakene som motytelse mot å ha ansvar for at pensjonskapitalen
ikke reduseres, få en del av avkastningen. Foretakets andel
av avkastningen øker med økende avkastning. Det
betyr at foretak som velger å ta en høy risiko,
som kan føre til tap, også har mulighet for en
stor gevinst. Kombinasjonen av ansvar for tap og mulighet for gevinst
skal til sammen motivere foretakene til velbegrunnede investeringsvalg.
En ordning der foretakene får en del av avkastningen, men
ikke har ansvar for tap, vil derimot bare motivere foretakene til å ta
høy risiko, fordi en høy avkastning i stor grad
vil tilfalle foretaket, mens det er medlemmene i pensjonsordningen
som vil bære tapet. Disse medlemmer mener
at en slik fordeling av tap og gevinst er helt urimelig, og vil
føre til at tjenestepensjonen kan bli svært usikker
for arbeidstakerne.
Disse medlemmer mener at det ikke er en hensiktsmessig
løsning å flytte eldre arbeidstakeres kapital
over i en portefølje med mindre risiko. I visse tilfeller
vil dette kunne forverre sluttresultatet.
Utvalget mente at det vil finnes målsetninger og kunnskaper
i enkelte bransjer og foretak som fører til at en kollektivordning
med alminnelig forvaltning etter utkastet § 3-1
eller investeringsvalg for arbeidsgiver etter utkastet § 3-2,
ikke egner seg for disse. Kollektivordninger av denne type vil for
eksempel ikke oppfylle arbeidsgivers ønsker om i størst
mulig grad å frigjøre seg fra pensjonsordningen
når innskuddet er betalt, og heller ikke arbeidstakers ønsker
om mulighet til individuell tilpasning.
Utvalget foreslo derfor et alternativ der arbeidstaker har egen
pensjonskonto, jf. utkastet § 3-4. Under en utforming
med egen alderspensjonskonto skal arbeidstaker foreta investeringsvalget,
dvs. bestemme og endre porteføljesammensetningen. I en
slik utforming mener også utvalget at reglene for fordeling
av kapitalavkastningen må være annerledes enn
i ordninger etter §§ 3-2 og 3-3. Fordi
det er arbeidstaker som foretar investeringsvalget, må også den
samme arbeidstaker ha rett til gevinsten av dette valget og det fulle
ansvar for lav eller negativ avkastning. Det er derfor ikke foreslått
deling av avkastning mellom pensjonskapital og innskuddsfond i utkastet § 3-4.
Den enkeltes pensjonsmidler må skilles klart ut fra
gruppen, særlig fordi det skal kunne være mulig
at to ellers identiske medlemmer velger ulike investeringsstrategier.
Avtaleforholdet med institusjonen må dermed være
med arbeidstaker og ikke med arbeidsgiver når det gjelder
investeringsvalget.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjons avsnitt
5.5.1.
Departementet støtter utvalgets utkast til bestemmelser
for egen pensjonskonto, jf. forslaget § 3-4. Departementet
vil vise til at den enkelte i denne utforming selv har valget knyttet
til risikoprofil, og kan velge å inngå avtaler
med liten risiko eller avtaler med stor risiko innenfor de alternativ
institusjonen tilbyr. Institusjonen er pålagt å informere
om slike muligheter.
Når det gjelder Forbrukerrådets forslag om
at pensjonskapitalen, for eksempel fem år pensjonsalder, skal
overføres til å sikre investeringer, viser departementet
til at medlemmer har anledning til å velge en slik tilpasning
innenfor de muligheter institusjoner tilbyr. Bl.a. hensynet til å gi
mulighet til ulik investeringsprofil på ulike alderstrinn
taler mot å begrense valgmuligheten til å tillate
kun ett investeringsvalg.
Departementet støtter utvalgets forslag om at avtalen
om pensjonsordning skal inngås med én institusjon
og ikke flere, jf. også omtale i avsnitt 4.1. Departementet
gjør oppmerksom på at dette ikke nødvendigvis
begrenser handlingsrommet til å plassere i en institusjons
produkter, og viser til drøftingen i avsnitt 5.6 av sammensetning
av investeringsporteføljen.
Departementet viser til at Forbrukerrådets forslag om
at lik lønn og lik opptjeningstid bør gi samme
pensjon, ville innebære at alle skal ha samme avkastning. Dette
vil i så fall tilsi at det måtte innføres
en normert avkastning. Dette ville undergrave medlemmenes incentiv
til å oppnå en høy avkastning på kapitalen.
Departementet legger derfor til grunn utvalgets forslag om at avkastningen
i dette tilfellet skal tillegges medlemmets pensjonskapital.
Departementet vil i forbindelse med Skattedirektoratets kommentar
bemerke at selv om det opprettes en konto for hver arbeidstaker
etter forslaget § 3-4, skal ikke denne anses som
skattepliktig formue for vedkommende.
Departementet vil for øvrig bemerke at de enkelte institusjoners
virksomhetsregulering vil være avgjørende for
om en institusjon kan tilby innskuddspensjon etter foreslått § 3-4.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens vurderinger
og forslag når det gjelder ordning med egen pensjonskonto
med investeringsvalg for arbeidstaker.
Medlemen i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti viser til sin merknad under kap 9.1 og denne
medlemen sitt forslag om at § 3-4 går
ut.
Det er i proposisjonen avsnitt 5.6.1 redegjort for utvalgets
forslag.
Departementet støtter i hovedsak utvalgets regler for
utforming av investeringsportefølje, jf. forslaget § 3-5.
Departementet ser det som hensiktsmessig at det fastsettes visse
krav til sammensetningen av en investeringsportefølje i
lov om innskuddspensjon, og støtter i hovedsak den utforming
utvalget har gitt disse reglene, jf. forslaget § 3-5.
Bestemmelsen innebærer krav om diversifisering av investeringsporteføljer,
og svarer til de regler som gjelder ved sammensetning av porteføljer
i verdipapirfond, bl.a. sikrer henvisningen i verdipapirfondloven §§ 4-4
til 4-7 at porteføljen minimum vil bestå av syv
ulike plasseringer.
Departementet mener at det fremgår klart av utvalgets
utredning at for eksempel enkeltaksjer ikke skal inngå i
den enkeltes portefølje etter § 5-3 første ledd
bokstav c. Ordlyden i bestemmelsen i første ledd bokstav
c er imidlertid «andre likvider», et uttrykk som
er anvendt i § 15 i forskrift av 23. april
1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning, og der
inkluderer enkeltaksjer. Departementet foreslår derfor
at ordlyden «andre likvider» endres til «tilsvarende
likvider» jf. forslaget § 3-5 første
ledd bokstav c, og at slike likvider ikke kan bestå i enkelteiendeler som
aksjer. De eiendeler som kan inngå, vil dermed være
bankinnskudd og slike eiendeler som igjen er sammensatt av flere
enkelteiendeler, dvs. fond som pengemarkeds-, obligasjons- og sertifikatfond.
Hvilke produktbegrensninger som kravet om at ordningen skal opprettes
i ovennevnte institusjoner fører til, må således
i utgangspunktet utledes av den lovgivning som gjelder for den aktuelle
typen av institusjoner. Dersom institusjonen er norsk, vil det relevante
regelverket i de nevnte tilfellene være henholdsvis spare-
eller forretningsbankloven og verdipapirfondloven.
Bruk av «underleverandører» som nevnt
i høringsmerknaden fra FNH innebærer etter departementets
vurdering at midlene ikke er underlagt alminnelig kapitalforvaltning,
jf. foreslått § 3-2, men vil være forvaltet
med investeringsvalg. «Underleverandører» kan
dermed bare anvendes i institusjoner som tilbyr forvaltning etter
foreslått §§ 3-3 og 3-4. Utvalget
har foreslått regler for hvordan slike porteføljer
kan settes sammen. Dette er regler som kommer i tillegg til, og ikke
til erstatning for, generell institusjonell lovgivning. Når
det gjelder merknaden fra Finansforbundet og FNH om å tilby
investeringsporteføljer i ordinære livsforsikringsselskaper,
dvs. om å oppheve skillet mellom livsforsikring med investeringsvalg
og ordinære livsforsikringsselskaper, viser departementet
til at det har ligget utenfor dette utvalgets mandat å vurdere
slike generelle og meget omfattende endringer i forsikringslovgivningen.
Departementet er enig med Kredittilsynet at det bør
tas inn bestemmelser om institusjonens ansvar for å gi
tilstrekkelige opplysninger om kontrakten til at foretaket og medlemmene
kan foreta en velfundert vurdering av avtalen, jf. forslaget § 2-7.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-5
som krav til investeringsportefølje.
Det er i proposisjonen avsnitt 5.7.1 og 5.7.2 redegjort for utvalgets
vurdering og høringsinstansenes merknader.
Departementet viser til høringsinstansenes bemerkninger
om regnskapsforhold, og forutsetter at det blir utformet en standard
for behandling av ordninger som faller inn under gruppen innskuddspensjon
i arbeidsforhold. Departementet vil for øvrig bemerke at foretaket
kan kjøpe seg fri for ulike garantier knyttet til slike
pensjonsforpliktelser ved å tegne en garantiforsikring.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at en innskuddspensjonsordning
i utgangspunktet skal omfatte alle arbeidstakere i foretaket. Dette
har sammenheng med likebehandling av de ansatte og med at pensjonsordningen
er en del av de alminnelige lønns- og arbeidsvilkår.
Det vises til lovforslaget § 4-1 første ledd.
Utvalget har foreslått at arbeidstaker i annet foretak
kan opptas som medlem av pensjonsordningen etter samtykke fra Kredittilsynet,
jf. utkastet § 4-1 første ledd annet
punktum. Etter departementets vurdering vil det i reglene om permisjoner
i lovforslaget § 4-3 være tatt tilstrekkelig
hensyn til medlemskap i pensjonsordningen for de arbeidstakere som
midlertidig er ansatt i annet foretak. Under enhver omstendighet
reiser bestemmelsen skatterettslige problemstillinger knyttet til
fradragsretten for foretaket, dersom det innbetales innskudd og
opparbeides rettigheter i pensjonsordningen i den perioden vedkommende
yter sin arbeidsinnsats i et annet foretak. Departementet foreslår
på denne bakgrunn at utvalgets utkast til bestemmelse om
arbeidstaker i annet foretak utgår.
Departementet foreslår, i samsvar med utvalgets utkast,
at pensjonsordningen kan omfatte arbeidsgiver og annen person som
må anses som innehaver av foretaket. Det vises til lovforslaget § 4-1
annet ledd. Kredittilsynet foreslås tillagt kompetanse
til å gi nærmere regler om hvilke personer som
skal omfattes av bestemmelsen.
Utvalget har foreslått som en hovedregel at det skal
kreves pliktig medlemskap i folketrygden som omfatter opptjening
av pensjonsrettigheter for å kunne bli medlem av pensjonsordningen.
Departementet slutter seg til dette, jf. lovforslaget § 4-1
tredje ledd. Dette har sammenheng med at en innskuddspensjonsordning
skal være et tillegg til folketrygdens ytelser. Det kan
av ulike årsaker være ønskelig at også arbeidstakere
som ikke er pliktige medlemmer i folketrygden skal kunne være
medlem av pensjonsordningen. Departementet foreslår derfor,
i likhet med utvalget, at Kongen i forskrift kan gjøre
unntak fra kravet om pliktig medlemskap i folketrygden med medlemskap
som omfatter opptjening av pensjonsrettigheter. Det vises til lovforslaget § 4-1
tredje ledd. Reglene som foreslås her, er i samsvar med
reglene i lov om foretakspensjon.
Etter utvalgets forslag skal arbeidstakere ha rett til medlemskap
fra de er 20 år, likevel slik at arbeidsgiver kan sette
en lavere aldersgrense i regelverket for ordningen. Alle arbeidstakere
som ansettes av foretaket og som fyller vilkårene for medlemskap,
skal etter utvalgets forslag opptas som medlemmer fra første
arbeidsdag i foretaket. Det foreslås ingen adgang for arbeidstakere
til å reservere seg mot å bli opptatt som medlemmer
i pensjonsordningen. Enkelte høringsinstanser har reist
innvendinger mot disse forslagene. Departementet viser til at utvalgets
forslag er i samsvar med reglene om rett til medlemskap i lov om foretakspensjon.
Departementet finner det naturlig at reglene om rett til medlemskap
i pensjonsordningen er like for innskuddspensjonsordninger og foretakspensjonsordninger.
Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets
forslag. Det vises til lovforslaget § 4-2 første
og annet ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-1.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Venstre foreslår
endringer i § 4-2, første ledd, jf. kapittel
7.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-2 første ledd.
Komiteens medlemmer fra Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til
Regjeringens forslag til § 4-2 annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det kan være flere gode grunner til å la det være
frivillig - og således et avtalespørsmål
mellom arbeidsgiver og den enkelte arbeidstaker - hvorvidt ansatte
skal ha medlemskap i pensjonsordningen fra første dag.
Det kan være hensiktsmessig å innlemme arbeidstaker
i pensjonsordningen f.eks. på det tidspunkt fast ansettelse
trer i kraft. Dette spørsmålet har også en
kostnadsmessig side rent administrativt for arbeidsgiver og pensjonsordningen.
Disse medlemmer mener også at det bør være
tillatt å innlemme arbeidstakere i pensjonsordningen før
arbeidstaker fyller 20 år, på samme måte som
det bør overlates til forhandlinger mellom arbeidsgiver
og arbeidstaker om arbeidstager skal tas opp i pensjonsordningen
på et senere tidspunkt enn fylte 20 år. I tillegg
til de førnevnte kostnadsmessige sider, mener disse
medlemmer at det er sunt at det er konkurranse mellom arbeidsgivere
når det gjelder å tilby de beste pensjonsordninger. Disse
medlemmer går mot Regjeringens forslag til § 4-2
første og annet ledd. Disse medlemmer vil
subsidiært stemme for forslaget til § 4-2
første ledd fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Venstre.
Departementet viser til at et av forholdene som ble tatt opp
i Velferdsmeldingen var at deltidsansatte burde gis sterkere tilknytning
til pensjonsordninger. I lov om foretakspensjon er dette fulgt opp
med en regel om at arbeidstakere som har en femdels stilling eller
mer, skal ha rett til medlemskap i pensjonsordningen. Utvalget har
foreslått en tilsvarende regel for innskuddspensjonsordninger.
Departementet slutter seg til utvalgets utkast, jf. lovforslaget § 4-2
tredje ledd. Arbeidstakere som har mindre enn en femdels stilling
i foretaket, skal etter lovforslaget § 4-2 tredje
ledd ikke være medlem av pensjonsordningen med mindre annet
er fastsatt i regelverket. Det følger av dette at arbeidstakere
som har en femdels stilling eller mer i foretaket, skal tas opp
som medlem av pensjonsordningen.
Departementet viser til at utvalget har foreslått at arbeidstakere
som er sesongarbeidere, og som i løpet av året
utfører arbeid for foretaket som tilsvarer en femdel av
fulltidsstilling, skal ha rett til medlemskap i pensjonsordningen.
Departementet finner at bestemmelsen bør gis en noe annen
utforming, slik at det gjøres klart at bestemmelsen vil
være i samsvar med den tilsvarende bestemmelsen i lov om
foretakspensjon. Departementet foreslår etter dette at
sesongarbeidere som i løpet av året utfører
arbeid for foretaket som tilsvarer mindre enn en femdel av fulltidsstilling,
ikke skal være medlem av pensjonsordningen med mindre annet
er fastsatt i regelverket, jf. lovforslaget § 4-2 fjerde
ledd. Det foreslås videre at det kan fastsettes i regelverket
for pensjonsordningen at en sesongarbeider bare kan opptas som medlem
dersom det arbeid som er utført i løpet av de
siste tre år for hvert år utgjør en femdel
av fulltidsstilling. Dette gir arbeidsgiver mulighet til å stille
vilkår om en fastere tilknytning til foretaket før
sesongarbeidere tas opp i pensjonsordningen.
Utvalget har foreslått at sesongarbeidere ikke skal tas
opp som medlem av pensjonsordningen dersom det må legges
til grunn at arbeidet i foretaket i det etterfølgende år
vil utgjøre mindre enn en femdel av fulltidsstilling. Bakgrunnen
for dette forslaget er at det anses lite hensiktsmessig å skulle
oppta en arbeidstaker i pensjonsordningen når det må legges
til grunn at et arbeidsforhold som oppfyller kravene til en femdel
av fulltidsstilling ikke vil vare lenger enn ett år. Departementet
viser til at det ikke er fastsatt noen tilsvarende regel i lov om
foretakspensjon. Departementet anser det også som vanskelig å gi
rimelig entydige retningslinjer for hvordan en skal vurdere sannsynligheten
for at arbeidstakeren det kommende året skal oppfylle medlemskapskriteriene.
Det legges også til grunn at adgangen til å fastsette
i regelverket at sesongarbeidere må ha utført
arbeid tilsvarende en femdels stilling i de tre siste årene,
langt på vei bør ivareta behovet for en fastere
tilknytning til pensjonsordningen. Departementet vil derfor ikke
foreslå en slik bestemmelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-2
tredje og fjerde ledd om deltidsansatte og sesongarbeidere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknader under kap.10.1 og mener det bør være
adgang for arbeidsgivere å innlemme deltidsansatte og sesongarbeidere
i pensjonsordningen. Dette gir ingen automatisk rett til å være medlem
av pensjonsordningen, men disse medlemmer ser ingen
fornuftig motivasjon for å forby opptak i pensjonsordningen
hvis dette er noe arbeidsgiver finner det hensiktsmessig å kunne
tilby.
Departementet viser til at utvalgets forslag til regler
om medlemskap i pensjonsordningen for arbeidstakere som har permisjon
er i samsvar med reglene i lov om foretakspensjon. Departementet
er enig i at reglene om medlemskap ved permisjoner bør
være like for innskuddspensjonsordninger og foretakspensjonsordninger.
Departementet foreslår etter dette at arbeidstakere som
har permisjon fra sin stilling for et fastsatt tidsrom, og som forutsettes å gjenoppta
arbeidet etter endt permisjon, skal være medlem av innskuddspensjonsordningen
i permisjonstiden. Det vises til lovforslaget § 4-3
første ledd. Regelen foreslås å gjelde
for permisjoner generelt, både lovfestede og avtalefestede
permisjoner. Lovfestede permisjoner kan være permisjoner
i forbindelse med sykdom, pliktig militærtjeneste, svangerskap
og adopsjon. Avtalefestede permisjoner er permisjoner som arbeidstaker ikke
har krav på etter loven, men som gis etter avtale med arbeidsgiver.
Dette kan for eksempel være permisjoner i forbindelse med
skifte av stilling. Regelen om at arbeidstakeren skal være
medlem av pensjonsordningen i permisjonstiden vil videre gjelde
enten permisjonen er lønnet eller ulønnet.
Utvalget har lagt til grunn at innskuddet for arbeidstakeren
vil kunne fastsettes i forhold til arbeidstakerens lønn
i permisjonstiden. Hvis det skal betales innskudd til medlemmer
som ikke har lønn i permisjonstiden, benyttes lønn
på det tidspunkt vedkommende går ut i permisjon.
Det er en forutsetning at det foretas en likebehandling av medlemmer
med permisjon.
Departementet foreslår, i likhet med utvalgets utkast,
at arbeidsgiver i sitt regelverk for pensjonsordningen kan fastsette
unntak fra hovedregelen om at arbeidstakere som har permisjon skal
være medlem av pensjonsordningen i permisjonstiden. Dette
følger av lovforslaget § 4-3 annet ledd.
Det foreslås at arbeidsgiver skal kunne fastsette særlige
regler om opptjening av pensjon mens permisjonen varer. Videre skal arbeidsgiver
kunne fastsette at medlemskapet i pensjonsordningen skal opphøre
fra permisjonstidspunktet. Slike unntak skal bare kunne fastsettes
for avtalefestede permisjoner, og ikke for permisjoner en har rett
til i henhold til lov. Det er videre en forutsetning at de regler
arbeidsgiver fastsetter, skal gjelde for alle arbeidstakere som
har permisjon i henhold til avtale. Forslaget er i samsvar med lov
om foretakspensjon.
Etter utvalgets utkast kan arbeidsgiver i regelverket for pensjonsordningen
fastsette at arbeidstakere som er permittert på grunn av
driftsinnskrenkinger m.v. skal fortsette som medlemmer av pensjonsordningen.
Departementet slutter seg til dette og fremmer forslag i samsvar
med utvalgets utkast. Det vises til lovforslaget § 4-3
tredje ledd. Forslaget er i samsvar med lov om foretakspensjon.
Som utvalget har påpekt tar ikke bestemmelsen sikte på permitteringer
i forbindelse med arbeidsrettslige konflikter som streik eller lock-out,
hvor arbeidsforholdet fortsetter selv om ansatte kan bli permittert
under konflikten.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-3 om arbeidstakere med permisjon.
Departementet viser til at det både for foretakspensjonsordninger
og innskuddspensjonsordninger er et sentralt prinsipp at ordningene
skal omfatte samtlige arbeidstakere i foretaket. Når det
i lov om foretakspensjon er gitt adgang til å utelukke
nyansatte arbeidstakere som har mindre enn ti år igjen
til pensjonsalderen fra pensjonsordningen, har det sammenheng med at
det på grunn av kombinasjonen av lang tjenestetid og sluttlønnsprinsippet
i ytelsesordninger er store kostnader forbundet med å ta
eldre arbeidstakere inn i ordningen og ved senere lønnsvekst
for disse. Det er således hensynet til foretakenes pensjonsutgifter
og eldres konkurranseposisjon i arbeidsmarkedet som har begrunnet
denne særregelen for eldre arbeidstakere. Det vises til
Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) Lov om foretakspensjon på side
68. Departementet er enig med utvalget i at disse hensyn ikke gjør
seg gjeldende i samme grad for innskuddspensjonsordninger, ettersom
slike ordninger ikke bygger på noe sluttlønnsprinsipp.
Det konkurransefortrinn for eldre arbeidstakere som eventuelt foreligger
ved å kunne stå utenfor en pensjonsordning består
dermed bare i lavere lønnskostnader. Departementet har
i likhet med utvalget kommet til at hensynet til likebehandling
av samtlige arbeidstakere bør veie tyngst i denne sammenheng.
Det foreslås derfor ikke særregler for eldre arbeidstakere
i innskuddspensjonsordninger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig i at det ikke bør innføres
særregler for eldre arbeidstakere i innskuddspensjonsordninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det gir eldre arbeidstakere et konkurransefortrinn å stå utenfor
pensjonsordningen også når det gjelder en innskuddsbasert
pensjonsordning. Disse medlemmer ser ingen god grunn
for å pålegge arbeidstakere å være
medlem av pensjonsordninger hvis de selv ikke vil. Dette gjelder imidlertid
ikke bare eldre arbeidstakere, men alle arbeidstakere. Disse
medlemmer mener således generelt at det må være
tillatt å stå utenfor pensjonsordning etter eget ønske.
Departementet viser til at det i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov
om foretakspensjon ble foreslått at førtidspensjonerte
arbeidstakere ikke skulle være medlemmer av pensjonsordningen.
Under behandlingen av forslaget i finanskomiteen gikk et flertall
i komiteen inn for at arbeidstakere som mottar Avtalefestet pensjon
likevel kan fortsette som medlem av pensjonsordningen når
dette følger av regelverket for ordningen. Det vises til
Innst. O. nr. 50 (1999-2000) på side 28.
Departementet legger etter dette til grunn at tilsvarende bestemmelse
som i lov om foretakspensjon bør foreslås for
innskuddspensjonsordninger.
Departementet foreslår at førtidspensjonerte
arbeidstakere som hovedregel ikke skal være medlemmer i
pensjonsordningen. Det vises til lovforslaget § 4-4
første ledd. Innbetaling av innskudd og premier skal da
opphøre fra tidspunktet for førtidspensjoneringen.
Etter lovforslaget § 4-4 annet ledd kan det likevel fastsettes
i ordningens regelverk at arbeidstakere som mottar Avtalefestet
pensjon (AFP) kan fortsette som medlem av pensjonsordningen. Foretaket
kan i så fall fortsatt betale innskudd og premier for arbeidstakeren.
Ettersom arbeidstakere i en AFP-ordning ikke lenger mottar lønn,
blir det spørsmål om hvordan de årlige
innskuddene skal fastsettes. Departementet viser til at det i lovforslaget § 6-5
tredje ledd er gitt regler om at årlige innskudd
for arbeidstakere som vil fortsette pensjonssparingen etter at medlemskapet
er opphørt, ikke kan overstige det beløp, justert
for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp, som ble innbetalt
til alderspensjonskontoen siste år arbeidstakeren var medlem
av pensjonsordningen. Departementet legger til grunn at dette bør
utgjøre et tak for fastsettelse av innskudd også for
arbeidstakere som mottar Avtalefestet pensjon. Departementet vil
samtidig presisere at AFP-pensjonister som er medlemmer av en innskuddspensjonsordning,
ikke samtidig kan fortsette pensjonssparing etter forslaget § 6-5
på egen hånd.
Departementet viser videre til at utvalget i sitt utkast til § 4-4
har foreslått at dersom den førtidspensjonerte
arbeidstakeren fremdeles har deltidsstilling i foretaket, skal det
betales innskudd for arbeidstakeren tilsvarende dennes stillingsandel.
Departementet er enig med utvalget i at en førtidspensjonert
arbeidstaker som arbeider deltid i foretaket, fortsatt har krav
på innskudd tilsvarende sin lønn og stillingsandel
på lik linje med andre arbeidstakere som arbeider deltid
i foretaket. Dette følger etter departementets syn direkte
av lovforslaget § 4-2 tredje ledd om deltidsansatte. Departementet
anser det derfor ikke nødvendig å ha en særskilt
regel om dette for førtidspensjonerte arbeidstakere, og
foreslår at regelen tas ut.
Komiteen er kjent med at det er satt
ned et forum for seniorpolitikk. En del av forumets oppgaver/mandat
er å vurdere forholdet mellom pensjonsordninger og mulighetene
for å gi arbeidstakere som nærmer seg eller passerer
pensjonsalderen økte incentiver til å forbli yrkesaktive,
samtidig som de som har behov for det skal kunne tre tilbake fra
yrkeslivet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-4 om førtidspensjonerte
arbeidstakere. Disse medlemmer viser til at bestemmelsene
om medlemskap i ordning opprettet etter lov om innskuddspensjon
bygger på de regler som er vedtatt av Stortinget i lov
om foretakspensjon. Lovforslaget § 4-4 er identisk
med vedtatte lov om foretakspensjon § 3-10. Disse
medlemmer vil understreke at det ikke bør legges
opp til forskjellige regler i lov om innskuddspensjon og lov om
foretakspensjon på dette punktet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at ifølge lovforslaget § 4-4
første ledd skal førtidspensjonerte arbeidstakere
ikke være medlem av pensjonsordningen. Ifølge § 4-4
annet ledd kan imidlertid arbeidstaker som mottar Avtalefestet Pensjon
(AFP) fortsette som medlem av pensjonsordningen når dette
følger av regelverket. Disse medlemmer er
enig i prinsippet om at førtidspensjonert arbeidstaker
ikke skal kunne være medlem av pensjonsordningen, men mener
det ikke finnes relevante argumenter for en forskjellsbehandling
av AFP-pensjonister og øvrige førtidspensjonerte
med hensyn til medlemskap i innskuddspensjonsordninger i arbeidsforhold.
Denne forskjellsbehandlingen kan bare fjernes ved at også AFP-pensjonister
omfattes av hovedregelen i regelverket.
Disse medlemmer viser til at det har vært
et tungtveiende prinsipp for pensjonsopptjening i skattestimulerte
pensjonsordninger at man har deltatt i arbeidslivet. Mulighet for
fortsatt pensjonsopptjening etter at man er førtidspensjonert
gjør førtidspensjonering mer attraktivt, og en
slik mulighet forsterker dermed tendensen til lavere gjennomsnittlig
pensjoneringsalder.
Disse medlemmer har lagt stor vekt på å stimulere
til høy yrkesdeltaking blant eldre for å begrense økningen
i forsørgingsbyrde for fremtidens yrkesaktive. Ved siden
av å redusere forsørgingsbyrden vil høy
yrkesdeltaking blant eldre i seg selv bidra til økt verdiskapning
og velferd i samfunnet. I forbindelse med behandlingen av lov om
foretakspensjon fant vi det rimelig at det stilles krav til de skattestimulerte foretakspensjonsordninger
som bidrar til en ønsket samfunnsutvikling, der tendensen
til økt tidligpensjonering reverseres.
Departementet viser til at det i lov om foretakspensjon er fastsatt
at arbeidstakere som fortsetter i fulltidsstilling eller deltidsstilling
i foretaket etter oppnådd pensjonsalder, skal beholde sitt
medlemskap i pensjonsordningen og ha rett til fortsatt opptjening. Regelen
er i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) Lov om foretakspensjon begrunnet
med at det er viktig å legge til rette for at eldre og
pensjonerte arbeidstakere kan stå i arbeid etter inntrådt
pensjonsalder. Det vises her til at denne fleksibiliteten må gjelde
også dersom vedkommende ønsker å fortsette
i redusert stilling. De samme hensyn gjør seg etter departementets
syn gjeldende for arbeidstakere i innskuddspensjonsordninger. Departementet
foreslår etter dette en tilsvarende regel for arbeidstakere
i innskuddspensjonsordninger som fortsetter i fulltidsstilling eller
deltidsstilling i foretaket etter oppnådd pensjonsalder.
Det vises til lovforslaget § 4-5.
Departementet viser til at det sentrale i forhold til at arbeidstakerne
skal beholde sitt medlemskap i pensjonsordningen, er at arbeidstakerne
i slike tilfeller har krav på innskudd og premier også i
tiden etter oppnådd pensjonsalder. Departementet foreslår
at ordlyden i lovforslaget § 4-5 utformes slik
at dette kommer klarere frem.
Departementet viser til at utvalget i sitt utkast til § 4-5
annet ledd har foreslått at arbeidstakerens rett til utbetaling
fra pensjonsordningen skal bortfalle så lenge og i samme
forhold som arbeidstakeren mottar lønn fra foretaket. Departementet
viser til at for arbeidstakerne som på denne måten
får utbetalt en andel av sin pensjon i en periode, kan
det fremstå som enkelt å velge redusert utbetalingsperiode
og dermed få øket det utbetalte beløpet.
Bestemmelsen vil dermed ikke ha den ønskede effekt. Departementet
mener at arbeidstaker likevel bør ha anledning til å velge
redusert utbetaling av pensjon i den perioden etter pensjonsalder
da arbeidstaker mottar lønn fra samme eller annet foretak,
og har foreslått slik adgang i forslaget, jf. omtale i
avsnitt 9.3.4 i proposisjonen. Departementet foreslår derfor
ingen bestemmelse som i utvalgets utkast.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-5 om arbeidstakere som har nådd
pensjonsalderen.
Departementet mener at det i en skattefavorisert ordning må gis
retningslinjer for utformingen av de årlige innskudd, bl.a.
for å unngå at utformingen i for stor grad åpner
for særbehandling av enkelte grupper i foretaket. En bør
også unngå at enkelte grupper av arbeidstakere
får en svært høy samlet pensjon fra folketrygden
og foretakspensjonsordning sett i forhold til tidligere lønnsinntekt.
Det ville trolig oppfattes som urimelig, også i forhold
til andre grupper av yrkesaktive, om en skattefavorisert ordning
kunne brukes til å gi en samlet pensjon som var høyere
enn tidligere lønn. Pensjonsinnskudd er en del av den enkeltes
lønns- og arbeidsforhold, og vil avveies mot lønn. Også for
den enkelte arbeidstakeren vil det som regel være å foretrekke å få en
noe høyere lønn i dag enn meget høy pensjon
i framtiden. Departementet viser samtidig til at utvalgets forslag
gir flere alternativer og kun gir rammer for utformingen av innskuddet
i det enkelte alternativ. Departementet mener at en slik fleksibilitet
gir stor mulighet til å tilpasse ordningen til behovene
i det enkelte foretak, og gir sin støtte til denne utformingen,
jf. foreslått § 5-3.
Departementet viser til at i en innskuddspensjonsordning er innskuddets
størrelse helt sentralt for den framtidige ytelsen. Det
er derfor viktig at arbeidstaker får informasjon om innskuddets
nivå, og hvilke innskudd vedkommende kan vente seg framover.
Departementet deler derfor ikke NARFs oppfatning av at det ikke
er behov for noen innskuddsplan. Departementet ser samtidig at det
vil være adgang for arbeidsgiver å endre pensjonsplanen,
noe som kan gi usikkerhet m.v. for arbeidstakerne, men viser til
at slik adgang vil være begrenset av de øvrige
avtaler arbeidsgiver og arbeidstaker inngår. I denne sammenheng
vil departementet peke på at den enkeltes arbeidskontrakt
skal inneholde en spesifisering av medlemskapet i foretakets pensjonsordning,
jf. arbeidsmiljøloven § 55. Departementet
vil også peke på at en viss adgang til å endre
innskuddsplanen kan bidra til at flere arbeidsgivere vil se seg
i stand til å opprette pensjonsordning for sine ansatte.
I utkastet § 5-3 første ledd bokstav
d foreslår utvalget at innskuddene skal kunne fastsettes
etter regler som avspeiler tidligere forslag til utforming av pensjonsytelser
i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) Lov om foretakspensjon. Departementet
vil vise til at utformingen i endelig vedtatt lov om foretakspensjon
er noe endret, og foreslår derfor at samme endring gjennomføres
i bokstaven her. Dette fører til at foreslått § 5-3
første ledd bokstav d vil åpne for at det for
hvert medlem kan fastsettes et beløp, beregnet på grunnlag
av ulike prosentsatser for den del av medlemmets lønnsgrunnlag som
ligger under 6 G og de deler av lønnsgrunnlaget som ligger
mellom 6 og 12 G. For øvrig er departementets forslag til § 5-3
første ledd tilsvarende utvalgets utkast.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at innskuddene
bør kunne tilpasses foretakenes økonomi og inngå på en
hensiktsmessig måte i de årlige forhandlingene
mellom partene i arbeidslivet. Det bør være fleksible
muligheter til å variere innskuddene fra år til år
ut fra foretakenes økonomi. Det bør være åpning
for at innskuddssatser kan endres fra et år til et annet
som ledd i årlige forhandlinger om lønn m.v. uten
betydelige administrative kostnader. Flertallet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen foreslå endringer
i § 5-1 om alminnelige regler for innskuddsplanen
i tilknytning til den varslede proposisjonen om endringer i lov
om foretakspensjon for å ivareta denne intensjonen på en
hensiktsmessig måte.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens forslag
til § 5-1 og § 5-3 (1).
Disse medlemmer viser til at bestemmelsen i forslaget § 2-5
ikke er til hinder for endringer av innskuddssatsene. Bestemmelsene
om utformingen av innskuddsplanen gir også stor fleksibilitet
til å tilpasse innskuddene til situasjonen det enkelte
foretak. Videre er innskuddsfondet godt egnet som et bufferfond som
det kan betales til i «gode» tider, og trekkes
på i «dårlige». Disse
medlemmer mener at det også må legges
vekt på at arbeidstakerne skal kunne føle seg
trygge på pensjonsplanen.
Disse medlemmer vil videre peke på at
skattefavoriseringen blant annet er begrunnet med det ansvar arbeidsgiver
påtar seg med å ha en slik ordning. Hvis arbeidsgiver
ikke påtar seg vesentlig ansvar, faller denne begrunnelsen
bort.
Disse medlemmer vil videre peke på at
adgang til innbetaling fra medlemmene selv vil innebære
at disse, i tillegg til fordelene ved å motta innskudd etter
innskuddsplanen, vil få en individuell adgang til å spare
til alderspensjon gjennom ordningen. Disse medlemmer viser
til at det ikke er noe i lovforslaget som forhindrer at de ansatte
oppretter IPA-kontakter i samme institusjon som pensjonsordningen
er opprettet, og at foretaket påtar seg en administrativ oppgave
hvis det er hensiktsmessig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener de ansatte selv bør få mulighet
til å innbetale til innskuddsordningen. Regjeringen har
i proposisjonen avvist en slik mulighet. Disse medlemmene mener
langt flere bedrifter vil opprette innskuddsordning dersom de ansatte
selv kan bidra med egne innskudd. Egenandel fra arbeidstakerne er
dessuten relativt vanlig i ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger.
Undersøkelser gjengitt i proposisjonen viser at dette i
hovedsak gjelder mindre bedrifter. I om lag 18 pst. av bedriftene
med tjenestepensjon etter skatteloven betaler de ansatte en egenandel.
Dette utgjør om lag 10 pst. av medlemmene i ordningene.
I noen bedrifter kan dessuten innbetalingene fra arbeidsgiver
bli relativt lave i enkelte år. I slike tilfeller kan det
være hensiktsmessig at arbeidstakeren kan betale inn noe
til pensjonsordningen på egen hånd.
Disse medlemmer mener i tillegg det individuelle
aspektet ved innskuddsordningen taler for at det bør legges
til rette for at arbeidstakerne selv kan betale inn til ordningen.
Summen av arbeidsgivers og arbeidstakers innbetaling må imidlertid
ikke overstige maksimalsatsen hvert enkelt år. Disse
medlemmer mener en slik ordning lett kan innpasses i alternativet
med individuelle plasseringer. I de kollektive plasseringsalternativene
vil det være nødvendig med dobbelt kontoføring,
en for arbeidsgivers og en for arbeidstakers innbetaling. Konsekvensene
blir noe høyere utgifter til administrasjon. Disse
medlemmer mener likevel dette vil være billigere
enn å administrere en innskuddsordning og en annen pensjonsordning,
f.eks. IPA, hver for seg.
Departementet har merket seg synspunkter som går ut
på at årlig utbetaling bør være
lik, og at forventet samlet utbetaling ikke er relevant. Bakgrunnen
for spørsmålet er at i gjennomsnitt vil en kvinnelig
pensjonist leve om lag 4 år lenger enn en mannlig pensjonist.
Det betyr at pensjonsutbetalingene i gjennomsnitt skal finansieres
i flere år for en kvinne enn for en mann. I NOU 1994: 6
side 141-142 beskrev Pensjonsforsikringsutvalget (Hyllandutvalget)
dette forholdet slik:
«Et annet aspekt ved ytelsesbaserte ordninger
er at premiesummen beregnes for arbeidsstokken under ett, og den
enkelte er sikret en ytelse som står i forhold til tidligere
inntekt og tjenestetid uavhengig av kjennetegn for øvrig.
Dette favoriserer bl.a. kvinner som gruppe på grunn av
den statistisk sett lengre levetiden. Forskjellen i levetid mellom
kjønnene inngår i de aktuariske beregningene bak
premiebeløpet, men utformingen av ordningen tilslører
at det foregår en omfordeling. I en innskuddsbasert tjenestepensjonsordning vil
slike forskjeller bli synliggjort. Man kan tenke seg at arbeidsgiver
betaler inn like høy premie for kvinner og menn. En kvinne
vil da ved pensjonsalder ha like stor pensjonsformue som en mann
med samme inntektsprofil, men den gir grunnlag for lavere pensjon. Skulle
arbeidsgiver ha plikt til å sikre lik pensjon, ville premien
bli høyere for kvinnen. Dette vil kunne virke negativt
på kvinners yrkesmuligheter.»
Som sitatet fra Pensjonsforsikringsutvalget illustrerer, vil
uttrykket likebehandling ha mange aspekter når det betraktes
sammen med pensjonsordninger i arbeidsforhold. Fra et økonomisk
synspunkt kan likhet i samlet utbetaling være viktigst,
men det har også vært pekt på at likhet
i årlig utbetaling er viktig. I et sosialforsikringssystem
som folketrygden er det naturlig at årlige ytelser er like
for kvinner og for menn. I ordninger som er knyttet til et arbeidsforhold,
kan det derimot argumenteres for at det sentrale må være
lik lønn til kvinnelige og mannlige arbeidstakere for samme arbeid,
og at kvinner og menn har samme adgang til andre lønnsrelaterte
ytelser.
Departementet vil bemerke at det synes relevant å knytte
vurderingen av «likhet» til det sentrale elementet
i den avtalen som inngås. I en innskuddsordning vil det
være innskuddet arbeidsgiver og arbeidstaker inngår
en avtale om, og det er derfor rimelig at likhetsvurderingen knyttes
til innskuddets størrelse. I en ytelsesbasert ordning er
avtaleforholdet prinsipielt svært forskjellig fra innskuddsordningene,
i og med at avtaleforholdet da er knyttet til en bestemt årlig
ytelse målt som andel av sluttlønn. Departementet
vil minne om at i en innskuddsordning vil årlig ytelse
bl.a. kunne påvirkes betydelig av avkastningen, og at forholdet mellom
medlemmenes innskudd bare er ett element for å forklare
forholdet mellom de årlige ytelser de senere vil motta.
Det bemerkes også at forholdet mellom innbetalinger for
kvinner og menn avhenger bl.a. av omfanget av ordningen. Som omtalt
i utredningen vil premiene være høyere for kvinner
enn for menn hvis ordningen kun omfatter alderspensjon. Hvis den
også omfatter uføre- og etterlattepensjon, er
imidlertid premien omtrent den samme.
I lovens kapittel 7 foreslår departementet at minste
utbetalingstid for ytelser fra innskuddspensjon skal være
ti år. Videre foreslås det at pensjonisten selv skal
ha adgang til å velge utbetalingsperiodens lengde på pensjoneringstidspunktet.
Slik utbetaling skal etter forslaget kunne foretas av alle typer
institusjoner, dvs. både som spare- og forsikringskontrakter.
Departementet viser til at forholdet mellom ytelsenes utbetalingsperiode
for kvinner og menn dermed ikke vil være av sentral betydning
i innskuddsordninger. Den enkelte vil selv kunne velge utbetalingsformer
der årlig utbetaling blir den samme for menn og kvinner, gitt
alt annet likt. Departementet mener at ordningen etter dette også oppfyller
de likestillingskrav som høringsinstansene har nevnt. Departementet
vil også vise til at felles tariffer i forsikring vil føre
til at menn vil få utbetalt høyere pensjon gjennom
bank eller fondsforvaltningsselskap enn gjennom forsikring. Dette
vil kunne føre til at forsikring ikke blir konkurransedyktig
i utbetalingsperioden.
Departementet viser til at bestemmelsen av premieberegningsgrunnlaget
ikke er knyttet til lov om innskuddspensjon eller tjenestepensjoner
spesielt, men er knyttet til forsikringsvirksomhetsloven, hvor § 7-6
stiller krav om at et forsikringsselskap skal benytte premier som
står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i
forhold til selskapets økonomi. Den årlige premien
i livsforsikringsprodukter settes ut fra hvor sannsynlig det er
at personer dør før utbetaling skal skje. Dette
varierer etter kjønn og alder. Premien avhenger også av
alder, slik at eldre er dyrere enn yngre. Denne effekten er mye
sterkere enn kjønnsforskjellen. Den informasjon som benyttes
må være objektiv, være like tilgjengelig
for kunde og forsikringsselskap og ha klar statistisk sammenheng
med sannsynligheten for at forsikringstilfellet skal inntre.
Departementet gjør oppmerksom på at for livselskapene
ville felles tariffer bety at de bør ha omtrent samme fordeling
av kvinner og menn blant sine kunder. Hvis de har flere kvinner,
vil de måtte utbetale pensjoner i flere år enn
lagt til grunn i tariffen, og dermed tape penger. Hvis de har flere
menn blant sine kunder, vil de utbetale pensjoner i færre år.
Det fører til at overvekt av menn vil gi større
overskudd. Innføring av felles tariffer ville dermed medføre
at det forretningsmessig gunstige for livselskapene ville være å innrette
markedsføring m.v. mot menn, og dermed at kvinner kunne
få et dårligere tilbud fra bransjen. Et forsikringsselskap
som taper penger, vil få soliditetsproblemer, og kunne
komme i den situasjonen at det ikke kan utbetale de garanterte pensjoner
på sikt.
Departementet antar at en måte å utlikne virkningen
av at forsikringsselskapene har ulik sammensetning av menn og kvinner,
kunne være å opprette en fellespool som tilføres
overskudd fra ordninger med mange menn og som dekker underskudd
i ordninger med mange kvinner. En er likevel avhengig av at samlet
fordeling på kvinner og menn er identisk med den som legges
til grunn for fellestariffen, slik at poolen vil få tilført
nok midler om tjenestepensjonsdekningen blant kvinner tiltar over
tid. Det vil også være spørsmål
knyttet for eksempel til tildeling fra poolen ettersom medlemmets
pensjonskapital ved pensjonsalder vil avhenge av antall innbetalingsår,
avkastning på midlene og lønnsprofil gjennom innbetalingstiden. Gjennomføring
av et slikt prinsipp må også gjøres innen
uførepensjon og pensjoner til etterlatte, og hvor virkningen
av kjønn er annerledes enn for alderspensjon. Departementet
antar at en slik pool ville kreve betydelig administrasjon og offentlige
støtte- og garantiordninger.
Departementet viser til at utenlandske forsikringsselskaper ikke
vil kunne pålegges å bruke felles tariffer. Utenlandske
selskaper vil dermed kunne markedsføre seg overfor menn
og foretak med mannlig flertall i Norge med en lavere premie for
samme alderspensjon. Dette vil stille utenlandske selskaper i en konkurransemessig
bedre stilling enn norske, og samtidig føre til at norske
forsikringsselskap har færre menn blant sine medlemmer
enn lagt til grunn i beregningsgrunnlaget. Fordi det er menn som
i gjennomsnitt dør tidlig og etterlater innbetalte pensjonspremier
til kvinner, vil dette føre til at selskapet får
lavere overskudd, noe som kan sette alle pensjonene i fare. I dag
er det lite grenseoverskridende virksomhet innen livsforsikring,
men det antas at EUs indre marked blir mer virksomt også på dette
området, jf. bl.a. Konkurranseflateutvalgets påpekning
av behovet for å ha et norsk regelverk som ikke skiller
seg for mye fra andre EØS-land, slik dette er omtalt i
NOU 2000: 9.
Departementet anser det forslaget som er lagt til grunn i proposisjonsutkastet å gi
en god balanse mellom hensynet til likebehandling av kvinner og
menn, til kvinners stilling i arbeidsmarkedet og til forsikringsfaglige
spørsmål. Departementet foreslår i forslaget § 5-3
annet ledd at det skal være adgang til å betale
høyere innskudd for kvinner, slik utvalget foreslo. Mulighet
til å fastsette i pensjonsplanen om kvinner skal ha samme
eller høyere innskudd enn menn, gjør det mulig å ta
hensyn til forhold på den enkelte arbeidsplass, og til
helheten i pensjonsordningen, for eksempel om det også inngår
uføre- og etterlatteytelser. I denne sammenheng vil departementet
bemerke at det er forskjellene knyttet til engangsinnskudd ved 67-års
alder som er relevant, og det kan synes som om enkelte høringsinstanser
har fokusert på andre forskjeller. Den relevante forskjellen
utgjør om lag 10 pst. ved livsvarige pensjonsytelser. Fordi
den enkelte kan velge utbetalingsform og -tid selv, foreslår
departementet at foretaket kan sette forskjellen lavere enn dette,
dvs. mellom null og 10 pst. Departementet vil dessuten ta initiativ
til at spørsmålet om kjønnsnøytrale
premier utredes på bred basis.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, slutter seg til Regjeringens vurderinger når
det gjelder forholdet mellom kvinner og menn, og slutter seg til
Regjeringens forslag til § 5-3 (2).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at ordningen med en innskuddsbasert tjenestepensjon
synliggjør at det er nødvendig å betale
inn mer for kvinner enn for menn, hvis kvinner skal få utbetalt
like mye hvert år i en livsvarig pensjon. Årsaken
er at kvinner har høyere forventet levealder enn menn.
I lovforslaget er det åpnet for å betale inn en
høyere premie for kvinner enn for menn. Både å bruke
og å ikke bruke denne muligheten gir ulik behandling av
kvinner og menn, som kvinner taper på. Høyere
premie for kvinner gjør det dyrere å ansette kvinner,
og kan føre til at det blir vanskeligere for kvinner på arbeidsmarkedet.
Lik premie gjør at kvinnene får en mindre årlig
pensjon enn mennene, selv om kvinnene har tjent like mye og har
arbeidet like lenge som sine mannlige kolleaer. Dette gjelder dersom
pensjonskapitalen konverteres til en pensjonsforsikring. Ulik premie
for kvinner og menn er ikke knyttet spesielt til lov om innskuddspensjon,
men til forsikringsvirksomhet i sin alminnelighet. Disse medlemmer mener
at det er viktig å finne fram til ordninger som ikke forskjellsbehandler
kvinner og menn, verken i arbeidslivet eller som pensjonister. Disse
medlemmer er derfor fornøyd med at departementet
vil nedsette et utvalg som skal utrede spørsmålet
om kjønnsnøytrale premier på bred basis. Dette
utvalget må komme med konkrete forslag til lovendringer,
som kan sikre likestilling på dette området.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener
ordningen med innskuddspensjon reiser viktige likestillingspolitiske
og likestillingsrettslige spørsmål. Disse
medlemmer legger vekt på å finne frem
til ordninger som ikke forskjellsbehandler kvinner og menn som pensjonister,
og som heller ikke fører til at kvinnelig arbeidskraft
blir dyrere enn mannlig arbeidskraft. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen vil legge frem forslag om endringer i lov om
foretakspensjon. Disse medlemmer vil i den forbindelse fremme
forslag om livslang utbetaling. Hensikten med en pensjonsordning
er å kompensere for bortfallet av inntekt gjennom hele
pensjonsalderen, og da bør også pensjonsordninger
som gir rett til skattefradrag være det. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at Regjeringen må legge fram
for Stortinget hvordan dette kan gjennomføres med fortsatt
lik premie for kvinner og menn.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre fremjar
følgjande forslag:
«I lov om innskuddspensjon skal § 5-3
(2) utgå.»
Departementet vil vise til at mange høringsinstanser
har vært kritiske til utformingen av forholdsmessighetsprinsippet.
Samtidig vil departementet igjen vise til at Stortinget ved behandlingen
av lov om foretakspensjon vedtok adgang til ned til ti års
opphørende ytelser i foretakspensjonsordninger. I lovens
kapittel 7 foreslås at dette gjøres gjeldende
også i innskuddspensjonsordninger, og at valgfriheten knyttet til
utbetalingstid for pensjonskapital legges til medlemmene. Dette
innebærer at det ikke vil være noe grunnlag for
beregninger av forventet pensjonsytelse medlemmene i mellom. Departementet
foreslår derfor at første ledd i § 5-2
erstattes av et forholdsmessighetskrav som er enklere å relatere
til innskuddspensjon.
Forholdsmessighetsprinsippet, slik det er formulert i lov om
foretakspensjon, tar utgangspunkt i summen av beregnet folketrygd
og foretakspensjon. Denne summen skal ikke utgjøre en høyere
andel av lønn for høytlønte enn for lavtlønte.
Folketrygdens ytelser har knekkpunkt ved 6 G, slik at kompensasjonsgraden for
inntekt ut over 6 G er lavere enn kompensasjonsgraden for inntekt
under 6 G. Ytelsen fra pensjonsordningen isolert sett øker
derimot med stigende lønn, både som absolutt beløp
og som andel av lønn. Mange supplerende pensjonsordninger
har som siktemål å kompensere for folketrygdens
knekkpunkt, og dette er fullt mulig i foretakspensjon.
Departementet vil for øvrig vise til at vedtatt lov om
foretakspensjon begrenser ytelsen for lønnsgrunnlag opp
til 6 G på 100 pst. av lønn, og for lønn
fra 6 G til 12 G på 70 pst. av G, jf. omtale i avsnitt
2.4. For lønnstakere med lønnsgrunnlag lik 12
G, vil maksimal pensjonsprosent under lov om foretakspensjon være 85.
Departementet kjenner ikke til at det eksisterer pensjonsordninger
som har en så høy pensjonsprosent i dag.
Samme innskudd som andel av lønn for alle lønnsnivå,
slik dette lovforslaget gir anledning til, ville derfor være
en radikal endring i forhold til praksis i foretakspensjon, om det
utgjorde eneste mulighet. Under den forutsetning at maksimalandelen
settes slik at årlig total ytelse opp til 6 G normalt ikke
kan forventes å overstige 100 pst. av lønn, mener
departementet likevel at et slikt alternativ har flere gunstige trekk.
Departementet ser samtidig at det er en lang praksis for å tillate
foretakspensjoner med skattefordel som motvirker folketrygdens fordelingsprofil.
Departementet mener på denne bakgrunn at forholdsmessighet
i innskuddspensjon bør ha som utgangspunkt at pensjonsinnskuddet
for inntekt ut over 6 G kan være inntil to ganger høyere
enn for inntekt under 6 G, og foreslår at lovteksten i § 5-2
første ledd endres tilsvarende.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-2
om forholdsmessighetsprinsippet.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til merknad under kap. 11.2 og fremjar følgjande forslag:
«I lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
skal § 5-2 (2) lyde:
Ved anvendelsen av bestemmelsene i første
ledd skal det tas hensyn til at kvinner som regel har lengre levealder
enn menn.»
Departementet har merket seg at det er stor grad av enighet blant
høringsinstansene om at det bør være begrensninger
på de årlige innskudd som kan gjøres
i en innskuddsordning, og at flere av høringsinstansene har
tatt opp spørsmålet om nivået på maksimalsatsene med
henvisning til beregningene i Rapport om hovedspørsmål
ved innskuddsbasert pensjon fra en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet
i 1998, jf. bred omtale også i vedlegg 2 i NOU 1999: 32.
Flere høringsinstanser foreslår at innskuddsgrensene
ikke fastsettes i forskrift. Et alternativ til forskrift er at grensene,
som andre grenser i skatteopplegget, vedtas i sammenheng med de årlige
skatteoppleggene. Det er neppe behov for så hyppig vurdering
av slike innskuddsgrenser. Departementet viser til at satsene bør
ses i sammenheng med hva slags avkastning som oppnås og
som kan forventes framover. Det vil derfor trolig være
behov for justering av satsene bare når avkastningsforholdene
i økonomien er vesentlig endret. Et slikt behov vil normalt
oppstå med flere års mellomrom, og være
en rutinemessig gjennomgang basert på de prinsipper som
her er lagt til grunn. Departementet ser det derfor som hensiktsmessig
at grensene reguleres i forskrift, jf. foreslåtte § 5-4
annet ledd.
Departementet har merket seg at utvalget ikke foreslo eksplisitte
satser. Departementet vil peke på at forutsetningene for
enkelte av de forhold utvalget mente burde legges til grunn for
fastsettelse av innskuddene, ikke lenger er tilstede. Særlig
gjelder dette kravet til livsvarige utbetalinger. Departementet
har fulgt opp Stortingets vedtak i forbindelse med lov om foretakspensjon
om å åpne for en minste utbetalingsperiode på ti år
også i forslag til lov om innskuddspensjon, jf. omtale
i kapittel 9 i proposisjonen. Departementet vil bemerke at en alderspensjonskapital
som er innbetalt ut fra en målsetning fra arbeidsgiver
om å gi en livsvarig ytelse, vil kunne gi en svært
høy årlig ytelse hvis arbeidstaker isteden velger å ta
ut pensjonen over ti år. At utbetalingsperioden kan bli
så kort, må nødvendigvis få betydning
for fastsetting av maksimalsatsene.
Ytelsen fra en innskuddspensjonsordning er ikke en eksplisitt
målstørrelse eller styringsstørrelse.
Flere høringsinstanser viser til begrensningene på utbetalt pensjon
i lov om foretakspensjon, og mener at disse bør være
retningsgivende for fastsettelse av maksimalsatser for innskuddspensjon.
Departementet vil i denne sammenheng bemerke at begrensningene i foretakspensjon
ble endret fra forslaget som daværende Regjering framla
i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) til endelig vedtatt lov, og at de vedtatte
begrensningene utgjør 100 pst. av lønnsgrunnlaget
opp til 6 G og 70 pst. av lønnsgrunnlag mellom 6 og 12
G, jf. omtalen i avsnitt 2.4 i proposisjonen. Departementet har
lagt til grunn tilsvarende forenkling i lov om innskuddspensjon,
og bestemmelsen i foreslått § 5-4 første
ledd er derfor justert i tråd med dette.
Tabell 7.2 i proposisjonen inneholder noen regneeksempler som
illustrerer sammenhengen mellom nivået på innskuddene
og den årlige pensjon som vil kunne oppnås på ulike
lønnstrinn, basert på gitte forutsetninger om
innskuddssatsene og framtidig utvikling i lønn og avkastning.
Hvis en arbeidstaker har pensjonsgivende lønn lik 6 G i
dag (dvs. om lag 280 000 kroner ut fra G lik 46 950
kroner) og en videre lønnsvekst på 3 pst. i året,
vil endelig pensjonsformue ved pensjonsalder være om lag
500 000 kroner med årlige innskudd i 35 år utformet
som 2 pst. av lønn ut over 3 G og oppnådd avkastning
lik 6,5 pst. Dette vil gi en årlig utbetaling fra innskuddsordningen på om
lag av 70 000 kroner i ti år. En utbetaling i
denne størrelsesorden vil i dette tilfellet tilsvare en
kompensasjonsgrad på om lag 9 pst. av løpende
lønn rett før pensjonsalder, jf. tabell 7.2. Sammen
med pensjon fra folketrygden, som utgjør om lag 53 pst.
for en enslig pensjonist med inntekt lik 6 G, vil kompensasjonsgraden
for denne arbeidstakeren utgjøre om lag 62 pst. i de ti årene
utbetalingen varer.
Ved høyere innskudd, for eksempel 4 pst., vil kompensasjonsgraden
fra innskuddspensjonsordningen utgjøre om lag 18 pst. Samlet
kompensasjonsgrad, dvs. inkludert folketrygdens alderspensjon, vil da
kunne være om lag 71 pst.
Departementet har merket seg at utvalget presiserer at anslaget
for markedsavkastning på 6,5 pst. i liten grad er å oppfatte
som et presist anslag. Utvalget gjengir at over perioden 1967-1997
gav investeringer i en omfattende markedsinndeks ved Oslo Børs
en årlig realavkastning på om lag 10 pst. og en
nominell avkastning på om lag 16 pst., jf. vedlegg 2 i
NOU 1999: 32. En portefølje som bestod delvis av denne
indeksen og delvis andre eiendeler, ville kunne gitt en årlig
nominell avkastning betydelig over 6,5 pst. Det kan være
grunn til å tro at de institusjoner som forvalter pensjonskapital,
vil oppnå en avkastning som ligger nær børsavkastningen.
Departementet vil påpeke at avkastningen og dermed usikkerhet
spiller stor rolle i innskuddspensjon. Ønskes stor sikkerhet
for endelig pensjonsytelse, må foretaket velge foretakspensjonsordning.
Hvis arbeidstakeren oppnår høyere avkastning,
vil pensjonsformue og dermed årlig utbetaling bli høyere. Om årlig
avkastning skulle bli i samme størrelsesorden som den årlige
avkastningen på Oslo Børs over de siste ti år,
for eksempel 13 pst., vil pensjonsgivende lønn lik 6 G
gi opphav til en årlig utbetaling i ti år tilsvarende
en kompensasjonsgrad på om lag 62 pst. fra innskuddsordningen
alene og på om lag 116 pst. for folketrygden og innskuddsordningen
samlet.
Høyere innskuddssatser vil gi opphav til høyere kompensasjonsgrader.
Som nevnt vil høyere innskudd, for eksempel 4 pst. av inntekt
ut over 3 G, føre til at kompensasjonsgraden fra innskuddspensjonsordningen
alene blir om lag 18 pst. og samlet kompensasjonsgrad inkludert
folketrygden på om lag 71 pst. når pensjonen utbetales
over ti år. Om innskuddet settes til 6 pst., vil kompensasjonsgraden
fra innskuddspensjonsordningen alene bli om lag 27 pst. og samlet kompensasjonsgrad
inkludert folketrygden på om lag 80 pst. Utbetaling over
lengre tid enn ti år, for eksempel livsvarig, vil redusere
den årlige kompensasjonsgraden.
Departementet viser til at det neppe bør legges til rette
for kompensasjonsgrader opp mot eller over 100 pst. av pensjonsgivende
lønn, bl.a. fordi en slik størrelse på alderspensjonen
ikke kan sies å oppfylle et reelt pensjonsbehov, og som
det heller ikke er noen grunn til å skattefavorisere. Det
kan også stilles spørsmål om en slik
tilpasning vil være en optimal fordeling mellom inntekt
som yrkesaktiv og som pensjonist.
I et typeeksempel vil en enslig pensjonist med full opptjening
med tidligere lønn under 2,72 G ha en kompensasjonsgrad
fra folketrygden alene som overstiger 2/3 av tidligere
lønn, dvs. høyere kompensasjonsgrad enn i en vanlig
tjenestepensjonsordning. Folketrygdens kompensasjonsgrad avtar med
inntekt, særlig for lønnsgrunnlag ut over 6 G.
For lønn under 6 G vil en satsstruktur som ikke har et
minstenivå for innskuddsgivende lønn, gi samme
prosentvise kompensasjon fra innskuddsordningen uansett lønn. Sammen
med folketrygden vil da kompensasjonsnivået kunne bli meget
høyt for lavtlønte. Et minste lønnsnivå for
innskudd fører til at kompensasjonsgraden fra innskuddsordningen
blir stigende fra dette nivået, og dermed at samlet kompensasjonsgrad
fra innskuddsordningen og folketrygden bli mer lik for alle lønnsnivåer.
I vedlegg 2 i NOU 1999: 32 refererte utvalget beregninger av
hvilke innskuddssatser som er nødvendige for å oppnå en
gitt målsatt livsvarig alderspensjon, forutsatt årlig
lønnsvekst og avkastning. Hovedalternativet i disse beregningene
legger til grunn innskudd i fra alder 37 år til 67 år
(dvs. i 30 år), årlig lønnsvekst på 3
pst. og årlig avkastning på 6,5 pst. Årlig
lønnsvekst på 3 pst. kan tilsvare en langsiktig
inflasjonsrate på om lag 1,5 pst. og trendmessig reallønnsvekst
på om lag 1,5 pst. Det gjennomsnittlige innskudd som kreves
for tilsvarende ytelse som en god foretakspensjonsordning, dvs.
om lag 2/3 av lønn inkludert folketrygd, er 7,6
pst. for lønnsnivå 12 G, ifølge beregningene
i vedlegg 2 i NOU 1999: 32. Nødvendig gjennomsnittlig innskudd
for inntekter under dette er lavere, fordi folketrygdens kompensasjonsgrad
er høyere for lavere inntekter. Utbetaling over en kortere periode
vil som nevnt over gi høyere kompensasjonsgrad.
Det er stor usikkerhet omkring avkastning og innbetalingsperiode
i disse beregningene. De fleste arbeidstakere har en yrkeskarriere
på opp mot eller over 40 år. I den grad innskuddspensjon
får utbredelse av betydning, vil de aller fleste ha innskudd
i mer enn 30 år. Departementet vil peke på at
overføringen av 30 år som opptjeningsnorm fra
foretakspensjon til innskuddspensjon ikke er heldig, fordi sluttlønnsprinsippet
i foretakspensjon fører til at lengre opptjening ikke øker
pensjonen. I innskuddspensjon er derimot forholdet det motsatte,
slik at pensjonen øker kraftig ved opptjening ut over 30 år.
Innbetalingsperioden som beregningsmessig anvendes i innskuddspensjon
og minstekravet til opptjeningsperiode i foretakspensjon har derfor
fullstendig ulike oppgaver. Beregningsteknisk er det lagt til grunn
innskudd fra 32-års alder i tabell 7.2 i proposisjonen.
Departementet viser til at det foreslås valgfri utbetalingstid
på ned til ti år. Departementet mener det er upraktikabelt å differensiere
satsene etter utbetalingstid. Det ville bli komplisert å fastsette
og kontrollere et stort antall satser. Dette har betydning for satsfastsettelsen.
For et gitt årlig innskudd, blir den årlige ytelsen
høyere jo kortere utbetalingsperioden er. Departementet
mener det er urimelig å sette maksimalsatsene slik at det
legger grunnlag for å ta ut svært høye
ytelser over for eksempel en ti års periode. Dette ville
også stride mot Stortingets intensjon med å sette et
såvidt lempelig vilkår for utbetalingstid, og
som har vært å gi bedrifter med liten økonomisk
yteevne bedre mulighet til å opprette en slik ordning.
Departementet antar det ville være hensiktsmessig å sette
maksimalsatsen slik at for inntekter opp til 6 G, kan samlet ytelse
med ti års utbetalingsperiode forventningsmessig ikke overstige
100 pst. av tidligere lønn. Det understrekes at dette ikke
vil forhindre at slike tilfeller kan oppstå ettersom mange
vil ha mer enn 35 års opptjening, og særlig at
avkastningen kan bli høyere enn beregningsmessig lagt til
grunn. Departementet vurderer derfor å utarbeide forslag
til forskrift at det settes et minstenivå for innbetalinger
på 3 G, og at det for inntekt ut over 3 G kan gjøres årlige
innskudd på opp til 4 pst. av beregningsgrunnlaget. For
den delen av inntekten som overstiger 6 G vil innskuddene i samsvar med
foreslått § 5-2 første ledd
kunne være dobbelt så høye.
Departementet er enig med utvalget i at den endelige kompensasjonsgraden
fra innskuddsordningene ikke skal reguleres. I forbindelse med anledningen
til å velge en kort utbetalingsperiode mener departementet
for øvrig at høringsinstansenes argumentasjonen om
forbindelsen til begrensningene i foretakspensjon bør gjøres
gjeldende, slik at det settes et tak på maksimal årlig
utbetaling tilsvarende den maksimale pensjon som kan utbetales fra
en foretakspensjonsordning. Hvis alderspensjonskapitalen danner
grunnlag for utbetaling av større årlige beløp
enn dette, foreslår derfor departementet at utbetalingstiden
skal økes tilsvarende, slik at de årlige beløp
reduseres til dette nivået. Departementets forslag er nærmere
omtalt i avsnitt 9.3.4 i proposisjonen.
FNH har tatt opp spørsmålet om høyere
maksimalsatser for de som er omfattet av særaldersgrenser. Departementet
anser at de satsene som vurderes fastsatt er såvidt lempelige
at også grupper med særaldersgrenser vil nå et
akseptabelt pensjonsnivå.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Stortinget
har gått inn for skattemessig likebehandling av innskudds-
og ytelsesordninger. Flertallet mener at departementets
forslag til maksimale innskuddssatser er for lave sett i forhold
til Stortingets uttalte mål om skattemessig likebehandling
mellom innskuddspensjon og ytelsesbasert foretakspensjon. Det vises
til at departementet har lagt gjennomsnittlige dekninger i foretakspensjonsordninger
(om lag 2/3 av lønn inkludert folketrygd) til
grunn for beregning av maksimale innskuddsgrenser i innskuddspensjonsordninger.
Flertallet mener at målet om skattemessig
likebehandling mellom innskudds- og ytelsesordninger tilsier at
maksimalsatsene i innskuddsordninger om lag bør gjenspeile
det maksimale som kan oppnås i ytelsesordninger beregnet
ut fra minste opptjeningstid for full pensjon på 30 år. Flertallet ber
om at departementet foretar beregninger og utarbeider forslag til
maksimale innskuddssatser ut fra denne intensjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens forslag
til § 5-4 om innskuddsgrenser. Disse medlemmer mener
at det ikke er grunn til å sette maksimalsatsene slik at
de legger til rette for kompensasjonsgrader som kommer opp mot eller
over 100 pst. av tidligere lønn. Det ville være
urimelig å legge opp til et skattefavorisert opplegg som
i stor utstrekning kan gi vesentlig bedre pensjoner enn det som
er vanlig i lov om foretakspensjon. Beregninger som legger til grunn
forventede kompensasjonsgrader på om lag 66 pst., er derfor
et rimelig utgangspunkt.
Likhetsprinsippet tilsier at alle ansatte skal inkluderes og
at pensjonsytelsen skal stå i et visst forhold til lønn.
Uten en fast definisjon av lønnsbegrepet, vil enkelte foretak
kunne velge avgrensninger som gjør at grupper av ansatte
ikke vil tjene opp særlige pensjonsrettigheter på tross
av forholdsmessighetsprinsippet. Fordi pensjon og pensjonsnivå bør
fastsettes slik at tilvendt levestandard i hovedsak kan opprettholdes,
bør det benyttes et lønnsbegrep som gir et godt
uttrykk for disponibel inntekt som yrkesaktiv.
Departementet mener det er nødvendig med en klar definisjon
av et hensiktsmessig grunnlag for fastsettelse av pensjonsytelsen.
Skattepliktig lønn oppfyller et slikt krav. Etter departementets
mening er skattepliktig lønn det klart mest formålstjenlige
begrepet, og en har ikke funnet annet hensiktsmessig grunnlag. Departementet
vil foreslå at det skal være en adgang for den
enkelte pensjonsordning til å se bort fra skattepliktige
naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser. Pensjonsordningen
må nedfelle dette i sitt regelverk og gjøre det
gjeldende for alle medlemmene.
For alle alternativer etter forslaget § 5-5
annet ledd gjelder det at begrensningene i pensjonsgrunnlag må utformes
identisk for alle medlemmer. Justeringen er begrunnet i behovet
for å gi det enkelte foretak en viss fleksibilitet ved
utformingen av pensjonsplanen. Dette er nødvendig hvis
en vil unngå at foretak avstår fra å opprette
pensjonsordninger i frykt for kostnadsansvaret eller stiller foretakene
overfor valg som til slutt fører til at de avstår
fra å finne frem til en ordning som inkluderer det store
flertall av arbeidstakere.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 5-5 om beregning av lønn.
Når det gjelder håndtering av fratrådte
arbeidstakeres rettigheter, har utvalget tatt utgangspunkt i de prinsipper
som er lagt til grunn i lov om foretakspensjon. Lovutvalget foreslår
at arbeidstaker meldes ut av innskuddspensjonsordningen dersom arbeidsforholdet
opphører før pensjonsalder. Ved fratreden skal den
opptjente pensjonskapitalen overføres til egen alderspensjonskonto
i institusjonen. Alderspensjonskontoen og pensjonskapitalbeviset
utgjør egne rettsforhold mellom den fratrådte
arbeidstakeren og institusjonen. Lovutvalget foreslår at
begrepet «pensjonskapitalbevis» benyttes som betegnelse
på fratrådtes rettigheter i forbindelse med innskuddspensjonsordninger.
Utvalget skriver videre:
«Som kontohaver kan arbeidstakeren avtale med institusjonen
hvordan kontoen skal forvaltes, innenfor de rammer som settes for
egen pensjonskonto i utkastet § 33. Det skal være
fastsatt i regelverket for ordningen hvordan slik pensjonskonto
skal forvaltes for de tilfeller kontohaveren ikke foretar slikt
valg.»
Utvalget mener at det også for innskuddspensjon bør
være regler som begrenser omfanget av kontrakter for svært
lave pensjonsrettigheter. Det vises til at begrensning i forhold
til tjenestetid kan betraktes som en kompensasjon for arbeidsgivers
utgifter som følge av at arbeidsforholdet ble kortvarig.
Tilsvarende regelen i lov om foretakspensjon foreslås det
at medlemmer med kortere tjenestetid enn 12 måneder ikke
beholder rett til opptjent pensjonskapital. Oppsamlet pensjonskapital
vil etter utvalgets forslag i dette tilfellet tilfalle arbeidsgiver
for pensjonsformål, og overføres til innskuddsfondet.
Utvalget peker på at arbeidstakere med lav lønn
og deltidsstilling ikke rammes særskilt idet begrensningen
kun knyttes opp mot tjenestetid og ikke mot kapitalens størrelse.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger knyttet til
fratrådte arbeidstakeres rettigheter. Departementet deler
videre utvalgets syn om at det bør være regler
som begrenser omfanget av kontrakter for svært lave pensjonsrettigheter,
jf. forslaget § 6-1 annet ledd. Departementet
finner det videre naturlig at grensen settes til 12 måneders
tjenestetid, tilsvarende regelverket i lov om foretakspensjon. Det
vises for øvrig til omtale i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999)
side 89 og 90. Her heter det bl.a.:
«Utvalget foreslår å redusere
minstekravet til medlemstid for rett til å beholde pensjon
og tilhørende premiereserve ved fratreden til 12 måneder,
jf utkastet § 46 annet ledd. Utvalget viser i
denne forbindelse til Velferdsmeldingen og Stortingets behandling
av denne (NOU 1998: 1 s 95):
«I Velferdsmeldingen
ble det lagt vekt på at det relativt strenge kravet til
arbeidsperiodens varighet kan svekke mobiliteten i arbeidsmarkedet.
Det ble pekt på at opptjente pensjonsrettigheter utgjør
en del av lønns- og ansettelsesvilkårene, selv
om pensjoner bare i begrenset grad inngår i tariff- og
arbeidsavtaler. Det ble vurdert som et tungtveiende argument for
at en arbeidstaker bør ha rett til de opptjente rettighetene uavhengig
av arbeidsperiodens varighet.
I Velferdsmeldingen
ble det foreslått å redusere kravet til minste
arbeidsperiode for rett til fripolise til maksimum seks måneder
(under den forutsetning at medlemskap først ble oppnådd
etter seks måneders ansettelse), men det ble også understreket
at administrative hensyn må tillegges vekt ved korte ansettelsesforhold.»
Ved
Stortingets behandling ga sosialkomiteen sin tilslutning til forslaget
i Velferdsmeldingen.
Sett i sammenheng med forslaget
om medlemskap fra første arbeidsdag, mens det i dag kan
være en viss karenstid for medlemskap, mener utvalget at
forslaget om 12 måneder er i tråd med Velferdsmeldingens
intensjoner på dette punktet.»
Departementet vil gjøre oppmerksom på at det
i § 9-1 foreslås at foretaket skal ha
innskuddsfond, også i de tilfeller pensjonsordningen har
egen alderspensjonskonto for hver arbeidstaker. Departementet vil også gjøre
oppmerksom på at det er avtalefrihet når det gjelder
hyppigheten av innskuddsbetaling, for eksempel månedlig,
kvartalsvis eller årlig. Departementet ser det i utgangspunktet
derfor ikke som hensiktsmessig at loven skal ha bestemmelser om
tilbakeføring av innskudd. Hvis erfaring skulle vise at
det er behov for slik regulering, mener departementet at dette kan
gjøres i forskrift.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-1 om rett til opptjent pensjon
ved opphør av medlemskap.
I lov om foretakspensjon § 4-9 annet ledd heter det
at fortsettelsesforsikring som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19-7
skal tegnes på samme vilkår som fripolise, men
at det kan avtales at forsikringen utvides til også å omfatte
uførepensjon og pensjoner til etterlatte.
Utvalget viser til ovennevnte adgang til fortsatt premiebetaling
(fortsettelsesforsikring) i lov om foretakspensjon, og foreslår
at det også i lov om innskuddspensjon tas inn en bestemmelse
som gir fratrådte arbeidstakere rett til å fortsette
oppsparingen av alderspensjonskapital.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det i lov
om innskuddspensjon tas inn en bestemmelse som sikrer fratrådte
arbeidstakere rett til å fortsette oppsparingen av alderspensjonskapital,
jf. foreslått § 6-5 første ledd.
Videre er departementet enig i utvalgets vurdering om at det er
behov for å begrense de innskudd som arbeidstakeren kan
betale inn. Det synes rimelig at innskudd ikke kan utgjøre
et høyere beløp enn det som arbeidsgiver betalte
inn til alderspensjonskapitalkontoen siste år arbeidstaker
var medlem i ordningen, justert for utviklingen i folketrygdens
grunnbeløp, jf. forslaget § 6-5 tredje
ledd. Utvalget har lagt til grunn at det skal være en viss
stabilitet i innskuddenes størrelse over tid. På denne
bakgrunn ser ikke departementet behov for å ta inn et kompliserende
element i beregningen i form av gjennomsnittsberegninger.
Kredittilsynet argumenterer i sin uttalelse for at innbetalinger
ved fortsatt pensjonssparing må skje til separat alderspensjonskonto.
Departementet vil vise til at foreslått § 6-2
annet ledd krever at institusjonen ved opphør av medlemskap
skal overføre opptjent pensjonskapital til egen alderspensjonskonto
og utstede pensjonskapitalbevis for denne. Det er dermed ikke behov
for en ytterligere separat alderspensjonskonto. På denne
bakgrunn ser heller ikke departementet at en alderspensjonskonto
vil kunne inneholde midler som er underlagt ulike beskatningsregler.
Departementet viser for øvrig til at problemstillingen
knyttet til flytting av midler til ny pensjonsordning er en annen
enn i foretakspensjon, der man i tillegg til størrelsen
av premiereserven må ta hensyn til både lønnsforhold
og tjenestetid. De to sistnevnte forhold har ikke betydning ved
flytting av midler til en innskuddspensjonsordning.
Etter departementets vurdering er det tvilsomt om forsikringsavtaleloven
kapittel 19 kommer til anvendelse for innskuddspensjonsordninger
opprettet i bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, jf. omtale
under avsnitt 4.3.4. På denne bakgrunn foreslår
departementet at institusjonen skal gi generell informasjon om muligheten
til å fortsette innskuddsbetalingen, og en seks måneders
frist for å meddele om en slik adgang benyttes, jf. forslaget § 6-5
annet ledd. Tilsvarende frist er gjort gjeldende for fortsettelsesforsikring,
jf. forsikringsavtaleloven § 19-7.
Aktuarforeningen bemerker at det kan oppstå seleksjonsproblemer
dersom fratrådte arbeidstakere kan velge å fortsette
innbetaling til alderspensjon, uten å videreføre
tilknyttet forsikring, eksempelvis ektefellepensjon. Departementet
antar at det er mest hensiktsmessig at denne type problemstilling
reguleres ved kontrakt. I Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) side 91 omtales
mulige seleksjonsproblemer i tilknytning til lov om foretakspensjon § 49
annet ledd som åpner for at fortsettelsesforsikringer kan
tilknyttes uføre- og etterlatteytelser, selv om den opprinnelige
ordningen ikke inneholdt dette. Det legges i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999)
til grunn at livsforsikringsselskapene må ta stilling til
eventuelle tiltak for å unngå seleksjon.
Et medlem som går over til et annet foretak som har
tjenestepensjonsordning, vil etter utvalgets forslag ikke lenger
ha mulighet til betale inn til sin «fripolise».
Enkelte høringsinstanser mener at dette strider mot forsikringsavtaleloven § 19-7.
Etter departementets vurdering søker utvalgets forslag å hindre
dobbel utnytting av skattefordel. Departementet ser bl.a. på denne
bakgrunn ikke at det foreslåtte regelverket strider mot
forsikringsavtaleloven § 19-7, og slutter seg derfor
til utvalgets forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-5 om fortsatt pensjonssparing
ved opphør av medlemskap.
I foretakspensjonsordninger kan en fripolises midler overføres
til en ny pensjonsordning som arbeidstaker blir medlem av. Videre
kan arbeidstakeren bestemme at fripolisen skal flyttes til et annet
livsforsikringsselskap i tråd med flytteforskriften.
Er opptjent premiereserve knyttet til alderspensjon mindre enn
50 pst. av folketrygdens grunnbeløp, har medlemmet likevel
bare rett til at premiereserven blir overført til annen
foretakspensjonsordning, fortsettelsesforsikring eller til individuell
pensjonsforsikringsavtale etter skatteloven (IPA), jf.
lov om foretakspensjon § 4-7 første ledd
annet punktum.
Utvalget har tatt utgangspunkt i ovennevnte bestemmelser ved
vurderingen av flytteadgangen for fratrådte arbeidstakeres
rettigheter. Når arbeidstaker fratrer en innskuddspensjonsordning,
skal det etableres et eget kontraktsforhold mellom arbeidstakeren
og institusjonen på linje med fripoliser innen ytelsesbaserte
ordninger etter lov om foretakspensjon, jf. utkastet § 6-2
første ledd. Samme rett til flytting av midler som er gjort
gjeldende i lov om foretakspensjon, bør etter utvalgets
mening videreføres i lov om innskuddspensjon.
Utvalget foreslår at midler til opptjente pensjonsrettigheter
etter den enkeltes valg kan flyttes til alderspensjonskonto i en
annen institusjon, jf. utkastet § 6-3 første
ledd. Dersom kapitalen er meget lav, vil kostnadene ved kontohold
lett bli store i forhold til årlig avkastning. På dette
grunnlag foreslås det at pensjonskapitalen kan overføres
til en Individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA) dersom
kapitalen er lavere enn 50 pst. av folketrygdens grunnbeløp.
Dersom pensjonsordningene som arbeidstakeren har opptjent pensjonskapitalen
i, ikke hadde investeringsvalg, anser utvalget at dette likevel
ikke bør være til hinder for at arbeidstakeren
etter fratreden kan velge å ha individuelt investeringsvalg
på forvaltningen av pensjonskapitalen.
Utvalget mener videre at det alternativt må være adgang
til at fratrådte arbeidstakeres pensjonskapital kan flyttes
til annen innskuddspensjonsordning som arbeidstaker blir medlem
av. I praksis vil flytting skje ved at pensjonskapitalen overføres
til arbeidstakerens alderspensjonskonto i den nye pensjonsordningen.
Utvalget har vurdert om flytting til annen pensjonsordning skal
begrenses til annen innskuddspensjonsordning eller også kunne
gjøres til foretakspensjonsordning. Det vises til at adgang
til å overføre pensjonskapital til en ytelsesbasert
ordning vil berøre prinsipielle spørsmål
om flytting av midler fra en form for pensjonsordning til en annen.
Blant annet vil seleksjonsproblemer kunne gjøre seg gjeldende
i det man ved slik flytting endrer ren pensjonskapital til premiereserve
med dødelighetsarv. Således kan det oppstå situasjoner
der sivilstatus eller helsesituasjon er avgjørende for
om flytting foretas eller ikke. Et flertall av utvalgets medlemmer
foreslår i utkastet § 6-3 at flytting
til ny foretakspensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av,
kan tillates ved at alderspensjonskapitalen konverteres til premiereserve
for alderspensjon i foretakspensjonsordningen. Den nye foretakspensjonsordningen
må ha regler om medregning av tidligere opptjente rettigheter,
og det legges til grunn at pensjonskapitalen skal anses som premiereserve
etter disse reglene. Flertallet vektlegger at seleksjonsproblemene
reduseres siden flyttingen er knyttet til jobbskifte, og pensjonskapitalen
uansett skal konverteres til alderspensjon ved pensjonsalder. Flertallet presiserer
imidlertid at det er opp til det enkelte forsikringsselskap om medregning
av alderspensjonskapitalbevis skal aksepteres.
Et mindretall av utvalgets medlemmer mener at adgang til flytting
fra en innskuddspensjonsordning til en foretakspensjonsordning ved
skifte av stilling vil medføre så vidt mange problemer
at en slik løsning ikke bør tillates. Mindretallet
mener seleksjonsproblemene vil være betydelige fordi det
forutsettes at den enkelte arbeidstaker selv bestemmer om midler
skal overføres til ny pensjonsordning. Videre mener mindretallet
at opptjeningsprofilen i de to formene for pensjonsordning er så vidt
ulik, slik at bruk av medregning i en del tilfeller vil kunne gi
svært urimelige resultater. Et annet mindretall viser også til
at Stortinget la til grunn at det ikke skulle være adgang
til flytting mellom spareprodukter og forsikringsprodukter da regelverket
for IPA ble behandlet.
Departementet legger vekt på at opptjent alderspensjonskapital
skal kunne forvaltes slik at den gir medlemmet en rimelig avkastning
også etter at medlemmet har sluttet i foretaket. Når
medlemmet slutter, opprettes det et eget rettsforhold mellom medlem
og institusjon. Departementet deler utvalgets syn om at midler til
opptjente pensjonsrettigheter kan flyttes til alderspensjonskonto
i en annen institusjon, jf. forslaget § 6-3. Videre
slutter departementet seg til at arbeidstaker etter fratreden kan
velge å ha individuelt investeringsvalg på forvaltning
av pensjonskapitalen, selv om pensjonsordningen der pensjonskapitalen
er opptjent ikke hadde investeringsvalg.
Departementet mener at forslaget fra utvalgets flertall om å tillate
flytting av midler til ny foretakspensjonsordning som arbeidstaker
blir medlem av, ville bidra til enkelhet, fleksibilitet og bedre
oversikt for arbeidstaker. Samtidig er departementet oppmerksom
på seleksjonsproblematikken. Flertallet i utvalget la til
grunn at pensjonskapitalen skulle konverteres til en livsvarig pensjonsytelse
ved pensjonsalder. I behandlingen av lov om foretakspensjon vedtok
imidlertid Stortinget adgang til ti års opphørende
ytelser i slike ordninger. Departementet legger derfor opp til en tilsvarende
adgang til tiårig utbetalingsperiode i denne loven, jf.
omtale i avsnitt 9.1.4. Det foreslås dessuten
valgfrihet innenfor lovens rammer med hensyn til utbetalingstid
og valg av spare- eller forsikringsordning i utbetalingsperioden.
Når disse momenter tas i betraktning, vil det sentrale
argumentet om at seleksjonsproblemene reduseres fordi pensjonskapitalen konverteres
til livsvarig alderspensjon ved pensjonsalder, bli sterkt svekket.
På denne bakgrunn vil departementet støtte forslaget
fra utvalgets mindretall om at midler fra en innskuddspensjonsordning,
som er uten dødelighetsarv, kun kan flyttes til annen innskuddspensjonsordning,
og ikke til en foretakspensjonsordning. § 6-3
foreslås justert i tråd med dette.
Skattedirektoratet viser i sin høringsuttalelse til enkelte
kontrollproblemer. Finansdepartementet anser disse problemer løst
ved bestemmelser tatt inn i denne lov i foreslått § 2-8.
Det vises til spesialmerknader til denne bestemmelse.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-3 om flytting av pensjonskapital.
Tilsvarende bestemmelsene i lov om foretakspensjon, har utvalget
foreslått at det skal være adgang til å slå sammen
pensjonskapital som den enkelte arbeidstaker måtte ha på ulike
konti i samme institusjon, jf. utkastet § 6-4
første ledd.
Dersom arbeidstaker har konti i flere institusjoner, legger utvalget
opp til at kapitalen kan flyttes slik at samtlige konti tilknyttes
samme institusjon, og at midlene deretter kan slås sammen.
Det skal utstedes et nytt pensjonskapitalbevis for de sammenslåtte
midler.
Utvalget har drøftet om midler knyttet til fripolise fra
en foretakspensjonsordning skal kunne flyttes til en innskuddspensjonsordning
og anses som pensjonskapital. Adgang til å overføre
midler fra en fripolise til en innskuddspensjonsordning som arbeidstakeren
blir medlem av, vil i likhet med overføring av pensjonskapital
til en ytelsesbasert pensjonsordning, som omtalt i avsnitt 8.3,
berøre prinsipielle spørsmål om flytting av
midler fra en form for pensjonsordning til en annen.
Lovutvalgets flertall vil åpne for at premiereserve fra
tidligere medlemskap i foretakspensjonsordning ved skifte av stilling
kan flyttes til innskuddspensjonsordning som arbeidstakeren blir
medlem av, jf. utkastet § 6-4 annet ledd. Midler
tilknyttet en fripolises alderspensjon skal således kunne
konverteres til alderspensjonskapital og slås sammen med alderspensjonskapital
oppspart i en innskuddspensjonsordning. Hensynet til fleksibilitet
har her vært avgjørende. For å redusere
eventuelle seleksjonsproblemer foreslås det at slik overføring
skal skje innen tre måneder etter skifte av stilling. Det
foreslås videre i NOU 1999: 32 avsnitt 4.6.5 at uføre-
og etterlatteytelser skal håndteres for seg.
Et mindretall i utvalget viser til spørsmålet
om flytting av midler fra innskuddspensjonsordninger og peker på at
tilsvarende problemstillinger må tillegges mer vekt enn
hensynet til fleksibilitet. Mindretallet foreslår at det
ikke åpnes for sammenslåing av midler fra innskuddsbaserte
og ytelsesbaserte pensjonsordninger verken ved skifte av stilling
eller for å slå sammen rettigheter knyttet til
tidligere arbeidsforhold.
Utvalget mener at bestemmelser om pensjonsalder bør
baseres på tilsvarende regelverk i lov om foretakspensjon,
jf. utkastet § 6-4 tredje ledd, og uttaler videre:
«Dette innebærer at når alderspensjonskapital
fra ulike arbeidsforhold slås sammen, skal pensjonsalderen
for de sammenslåtte rettighetene settes til 67 år. Lovutkastet åpner
for særaldersgrenser lavere enn 67 år. Det er
bare i det tilfelle at samtlige av de rettighetene som slås
sammen har lavere pensjonsalder enn 67 år, at det kan benyttes
en pensjonsalder lavere enn 67 år for de sammenslåtte
rettighetene. Dersom rettighetene er basert på ulike pensjonsaldre,
skal den høyeste pensjonsalder benyttes for de sammenslåtte
rettighetene.»
Enkelte av høringsinstansene viser til IPA-regelverkets
forbud mot å konvertere en forsikringsavtale til en spareavtale,
og vice versa, og de argumenterer for at tilsvarende regler bør
innarbeides i lov om innskuddspensjon. Departementet vil poengtere
at en overføring av midler fra, eller til, en innskuddspensjonsordning
initieres av et jobbskifte, mens flytting av midler knyttet til
IPA vil være motivert av helt andre forhold. Departementet
mener følgelig at det er ulike typer seleksjonsproblemer
som kan gjøre seg gjeldende i de to ordningene. På denne
bakgrunn mener departementet at det neppe er grunn til å trekke
generelle slutninger om seleksjonsforhold i innskuddspensjonsordninger
ut fra det som gjelder i IPA.
Departementet mener at forslaget fra utvalgets flertall om at
det skal være adgang til å slå sammen pensjonskapital
som den enkelte arbeidstaker måtte ha på ulike
konti i samme institusjon, ville bidra til fleksible og enkle ordninger.
Ved vurdering av mulige seleksjonsproblemer la utvalgets flertall
til grunn at pensjonskapitalen skulle konverteres til en livsvarig pensjonsytelse
ved pensjonsalder. I behandlingen av lov om foretakspensjon vedtok
imidlertid Stortinget adgang til ti års opphørende
ytelser i slike ordninger. Departementet foreslår derfor
tilsvarende adgang til tiårig pensjonsutbetaling i denne
lov. Det foreslås dessuten valgfrihet innenfor lovens rammer
med hensyn til utbetalingstid, og valg av spare- eller forsikringsordninger
i utbetalingsperioden. Som omtalt i avsnitt 8.3.4 i proposisjonen
vil disse momenter medføre at det sentrale argumentet om
at seleksjonsproblemene reduseres fordi pensjonskapitalen konverteres
til livsvarig alderspensjon ved pensjonsalder, bli sterkt svekket.
På denne bakgrunn finner departementet at mindretallets
forslag om at det ikke åpnes for sammenslåing
av midler fra innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger,
må tas til følge. § 6-4 justeres
i tråd med dette.
I tråd med utvalgets vurdering mener departementet at
bestemmelser om pensjonsalder bør baseres på tilsvarende
regelverk i lov om foretakspensjon. Når alderspensjonskapital
fra ulike arbeidsforhold slås sammen, skal pensjonsalderen
for de sammenslåtte rettighetene, etter lovforslaget § 6-4
annet ledd, ikke settes lavere enn 67 år, med mindre pensjonsalderen
i samtlige ordninger er lavere enn 67 år. Dersom pensjonsordningene
i sistnevnte tilfelle har ulik pensjonsalder, skal høyeste
pensjonsalder benyttes. Departementet legger til grunn at arbeidstaker
selv må kunne dokumentere at alderspensjonskapital eventuelt
er knyttet til særaldersgrenser lavere enn 67 år.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-4 om sammenslåing av
pensjonskapitalbevis.
Departementet kan ikke se argumenter for et annet krav til pensjonsmessig
innhold i denne loven enn i lov om foretakspensjon. Departementet
foreslår på denne bakgrunn at det skal kunne avtales
at alderspensjon etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold skal
vare i ti år eller mer. Forslaget § 7-3
er justert i tråd med dette.
Flere av høringsinstansene har lagt avgjørende vekt
på konkurransehensynet i sin vurdering av krav til utbetalingsperioden.
Departementet vil påpeke at det vil ta lang tid før
det vil bli vesentlige utbetalinger fra innskuddsordninger. Ved
vurderingen av det konkurransemessige aspektet er det etter departementets syn
viktig å ta hensyn til at en i årene framover
vil kunne få en mer virksom internasjonal konkurranse i livsforsikringsmarkedet.
Departementet deler utvalgets vurdering av at forsikringsprodukter
med dødelighetsarv er særlig godt egnet til å sikre
langvarige og spesielt livsvarige ytelser. Dødelighetsarv
bidrar til høyere alderspensjon enn i tilsvarende spareprodukt.
Forskjellen i ytelse blir imidlertid mindre jo kortere løpetid
pensjonen har. Dels har dette sin årsak i at gjenværende
kapital vil avta raskere jo kortere utbetalingsperioden er, noe som
reduserer bidraget til forsikringskollektivet fra en pensjonist
som dør ved en gitt alder, og dels skyldes det at en større
andel av pensjonistene overlever hele utbetalingsperioden. Avveiningen
mellom hensynet til konkurransen om midlene og hensynet til at midlene
i størst mulig grad skal benyttes til alderspensjon, vil
således avhenge av pensjonens løpetid. Etter en samlet
vurdering har departementet kommet til at pensjonskapitalen, ved
mulighet til en så vidt kort utbetalingsperiode som ti år,
også i utbetalingsperioden bør kunne plasseres
i innskudd i bank eller kapitaliseringsprodukt i livsforsikringsselskap.
Når det gjelder spørsmålet om også forvaltningsselskap
for verdipapirfond skal kunne forvalte midlene i denne perioden, vises
til nærmere omtale i avsnitt 9.3.4.
Når utbetalingsperioden etter forslaget kan variere
fra ti år og oppover, og plasseres med eller uten dødelighetsarv,
er det nødvendig å ta stilling til om medlemmet
eller foretaket, gjennom regelverket, skal ta de nødvendige
valg. Dersom valget skal foretas av foretaket er det tvilsomt om
de vilkår som er fastsatt i ordningens regelverk, i praksis
vil kunne effektueres overfor den pensjonskapital som er ervervet,
men ikke lenger er i ordningen, dvs. pensjonskapital sikret ved pensjonskapitalbevis.
Slike bevis vil ved pensjonsalder kunne være utstedt mange år
før konvertering finner sted, og vil videre kunne være
flyttet en rekke ganger mellom ulike institusjoner. Nærmere
informasjon om vilkår fastsatt i regelverk, som også kan
være endret flere ganger i den aktuelle perioden, vil da
lett gå tapt. Mobiliteten i arbeidsmarkedet gir grunn til å anta at
det for mye av den pensjonskapital som spares opp etter lov om innskuddspensjon
i arbeidsforhold i praksis vil være umulig å kontrollere
at konvertering skjer i tråd med det opprinnelige regelverket
i pensjonsordningen. Departementet har kommet til at den eneste praktikable
løsningen er at medlemmet kan bestemme utformingen av alderspensjonen
innenfor lovens rammer.
Dette kan tale for at medlemmene får tilsvarende adgang
til å velge utformingen av pensjonen også for den
pensjonskapitalen som er oppspart i det foretak hvor medlemmet arbeider
ved fratreden for straks begynnende alderspensjon. Som utvalget
anfører (NOU 1999: 32 side 69) vil imidlertid individuell
adgang til å velge om pensjonskapitalen skal plasseres
i forsikrings- eller sparekontrakt medføre en
viss systematisk seleksjon av hvilke medlemmer som velger forsikring.
Virkemidler for å hensynta dette, som individuell risikomåling, øker
kostnadene. Også når det gjelder sparekontrakter,
kan kollektiv konvertering av pensjonskapital for medlemmer som
når pensjonsalder kunne medføre visse kostnadsmessige
fordeler, sammenlignet med individuelt inngåtte avtaler.
Kollektive avtaler om konvertering av pensjonskapital til på forhånd
fastsatte kriterier om pensjonens varighet etc. vil derfor kunne
innebære fordeler i form av noe høyere alderspensjon
for medlemmene. Etter departementets vurdering er det imidlertid
tvilsomt om slike vilkår i praksis vil kunne fungere godt.
Det vises i denne sammenheng til at kollektive vilkår om
konvertering vil gi uheldige incentiver, fordi medlemmer som ønsker
det, kan unngå de bindinger som ligger i regelverket ved å slutte
i foretaket kort tid før pensjonsalder. Etter en samlet
vurdering har departementet derfor lagt til grunn at det enkelte
medlem bør bestemme vilkårene for konvertering
også for den kapital som medlemmet har i en ordning ved
overgang til pensjonsalder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at livsforsikringsselskapene
vil komme i en konkurransemessig vanskelig situasjon i markedet
for innskuddspensjon i forhold til utenlandske foretak ut fra departementets
forslag. Flertallet viser i denne sammenheng til
merknadene knyttet til endring av virksomhetsregler i livsforsikring. Flertallet viser videre
til bestemmelsen i § 7-4 om at dersom medlemmet
dør før oppnådd pensjonsalder skal pensjonskapitalen
som hovedregel benyttes til pensjon til etterlatte barn, ektefelle,
samboer eller registrert partner. Flertallet mener
at kundene ved avtaleinngåelse bør kunne bestemme
seg for at nivået på denne årlige utbetaling
av pensjon til etterlatte skal garanteres.
Ut fra denne intensjonen fremmer flertallet følgende
endringer i § 7-3:
«Lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
§ 7-3 første ledd første
punktum skal lyde:
I regelverket kan det fastsettes at alderspensjonen i utbetalingsperioden
er garantert av institusjonen i form av en pensjonsforsikring. Første
punktum i proposisjonen § 7-3 første
ledd blir annet punktum.
§ 7-3 nytt sjette ledd skal lyde:
(6) Det kan fastsettes i ordningens regelverk at alderspensjon
er garantert av institusjonen.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
når det gjelder livsforsikringsselskapenes konkurransemessige
situasjon til sin merknad til kap. 6. Når det gjelder kjøp
av forsikringsprodukter i en innskuddssikret ordning viser disse
medlemmer til at mulighetene er utredet i NOU 2000:13 Årlig
kjøp av ferdig betalt alderspensjon. Denne utredningen
har vært på høring og Regjeringen tar
sikte på å legge fram et forslag i løpet
av høsten. Disse medlemmer slutter seg til
Regjeringens forslag til regler i denne proposisjonen.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til merknad under kap. 13.3 vedkommande § 7-3
andre ledd.
Innledningsvis vises det til at det i forslaget legges til grunn
at pensjonskapitalen i ordningen skal kunne plasseres i sparekontrakter
også i utbetalingsperioden, jf. departementets vurdering
i avsnitt 9.1.4. Det er således naturlig at bestemmelsen
tilpasses slik at den kommer til anvendelse, ikke bare ved død
før pensjonsalder, men for all pensjonskapital som ved
medlemmets død ikke er konvertert til forsikring med dødelighetsarv.
Departementet slutter seg til det foreslåtte prinsipp
om at barn og livsledsager prioriteres med hensyn til alderspensjonskapital
dersom medlemmet dør. Selv om de samme personene langt
på vei også ville blitt tilgodesett etter ordinære
arverettslige regler, vil de foreslåtte regler ha betydning
i tilfeller hvor det også inngår gjeldsforpliktelser
etter avdøde medlem, i det kreditorer etter forslaget er
avskåret fra tilgang til pensjonskapitalen. I tillegg til å sikre
etterlatte, gjør bestemmelsen det også vanskeligere
for medlemmet å gjøre låneopptak med
utgangspunkt i pensjonskapitalen.
Når det gjelder forslaget om å benytte reglene
i IPA, slik disse er når det ikke er oppnevnt begunstigede,
vil dette etter departementets vurdering ikke innebære
den ønskede prioritering av barn og etterlatte. I IPA-forskriften
er det anledning til å begunstige barn og ektefelle, men
i de tilfeller slik begunstigelse ikke er foretatt, utbetales kapitalen
til boet som en engangsutbetaling, jf. IPA-forskriften § 1-6.
Departementet deler således ikke det syn at en bør
innta regler tilsvarende det som gjelder i IPA dersom det ikke er oppnevnt
begunstiget.
Enkelte høringsinstanser mener at begrepet «rimelig
pensjon» i § 7-5 bør klargjøres,
og Kredittilsynet foreslår at det vises til hva som er
vanlig etter lov om foretakspensjon. Departementet deler vurderingen av
at rimelig pensjon ikke presist angir størrelsen på de
omtalte pensjoner, og mener videre at en henvisning til hva som
er vanlig etter lov om foretakspensjon ikke vil tilføre
bestemmelsen det nødvendige presisjonsnivå.
En beløpsangivelse i loven vil være enkel å praktisere,
og fjerne usikkerheten om hvilke pensjoner som skal utmåles.
En slik beløpsangivelse vil måtte være
skjønnsmessig. Departementet foreslår at barnepensjon
utmåles inntil den beregningsmessig når et beløp
som svarer til 1 G for hvert barn medlemmet forsørget eller
pliktet å forsørge. Slik barnepensjon utmåles,
dersom kapitalen gir grunnlag for det, for å vare til barnet
fyller 21 år. Det foreslås videre at pensjonskapital
som ikke er fordelt til barna etter forannevnte regel, i sin helhet
benyttes til etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner
eller samboer.
Etter lov om foretakspensjon § 7-3 skal fraskilt ektefelles
rett til etterlattepensjon bestemmes av reglene i ekteskapslovgivningen.
Av lov om foretakspensjon § 7-8 annet ledd følger
det videre at retten til etterlattepensjon for ektefelle eller registrert
partner går foran retten til samboerpensjon. Av lov om
foretakspensjon § 7-8 tredje ledd framgår
at dersom medlemmet ved sin død har fraskilt ektefelle
eller partner, ytes samboerpensjonen med det beløp som
samboeren ville hatt rett til om ekteskap eller registrert partnerskap var
inngått da samboerforholdet ble etablert. Dette gjelder
også når ekteskap eller registrert partnerskap ble
inngått under samboerforholdet. Departementet mener at
disse forholdene bør være tilsvarende regulert
for pensjon som utmåles med grunnlag i alderspensjonskapital,
og foreslår at forannevnte bestemmelser derfor gis tilsvarende
virkning for etterlattepensjon utmålt på bakgrunn
av pensjonskapital i sparekontrakt, jf. lovforslaget § 7-4
tredje ledd.
Når det gjelder forvaltning og utbetaling av barne- og
etterlattepensjon, foreslås tilsvarende regler som for
alderspensjon, bl.a. at kapitalen skal forvaltes av institusjon
som nevnt i foreslått § 2-2. Videre skal
etterlattepensjonen løpe i minst ti år, jf. foreslått § 7-4 tredje
ledd. Årlig utbetaling av barne- og etterlattepensjon skal
foretas etter de regler som gjelder for alderspensjon, slik at pensjonen
blir relativt jevnt fordelt over løpetiden. På tilsvarende
måte som for alderspensjon, kan løpetiden på pensjonene
reduseres inntil årlig pensjon kommer opp i et beløp
på om lag 20 pst. av G.
Etter forslaget § 2-4 kan foretaket tegne etterlatteforsikringer
etter reglene i lov om foretakspensjon. Etter reglene i lov om foretakspensjon
kan slik pensjon erversprøves. Siden pensjonskapitalen
i en innskuddsordning i oppsparingsperioden er plassert i sparekontrakt,
kan de samlede utbetalingene til enkelte i etterlatteordningen bli
store, og vesentlig større enn i en tilsvarende foretakspensjonsordning.
Etter departementets vurdering vil den samlede kompensasjon kunne
bli urimelig i en innskuddsordning, hensett til at dette er en skattestimulert
ordning. Departementet viser også til at dette bidrar til å øke
arbeidsgivers kostnad, og kan bidra til at færre vil etablere
etterlattepensjon. Det er særlig yngre arbeidstakeres etterlatte som
vil kunne berøres av dette, ettersom yngre arbeidstakere
vanligvis vil ha akkumulert mindre pensjonskapital enn eldre, og
derfor få begrensede ytelser fra denne kapitalen. Departementet
støtter derfor utvalgets forslag om at det i innskuddsordninger
skal foretas ervervsprøving av etterlatteforsikring etter
de regler som er gitt i lov om foretakspensjon §§ 7-5
og 7-6, og da slik at etterlattepensjon utbetalt av alderspensjonskapitalen
inngår i ervervsgrunnlaget. Det vises til forslaget § 7-4
femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 7-4.
Det er redegjort nærmere for utvalgets forslag i proposisjonen
avsnitt 9.3.2.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at pensjonsalderen
skal fastsettes i regelverket, og som hovedregel ikke skal kunne
inntre før fylte 67 år, jf. foreslått § 7-1
første ledd. Departementet slutter seg videre til den adgang
det er foreslått i loven for Kongen til å fastsette
lavere pensjonsalder for stillinger som medfører uvanlig
belastning eller krever særlige egenskaper, jf. foreslått § 7-1
annet ledd. Departementet viser til at dette vil være de
samme grupper som har slik særaldersgrense etter lov om
foretakspensjon.
Etter departementets vurdering vil det skape uklarhet om en ikke
skiller mellom midler avsatt til alderspensjon og midler innbetalt
til dekning av etterlatte- og uføreytelser. Dette taler
imot at det åpnes for at pensjonskapital benyttes til kjøp
av etterlattedekninger ved pensjonsalder. Det vises videre til at
utkastet forutsatte krav om konvertering til livsforsikringskontrakt,
slik at pensjonskapital ved dødsfall etter dette tidspunkt
obligatorisk gikk til forsikringskollektivet. I forslaget er det
imidlertid ikke krav om konvertering til livsforsikring, og det
er foreslått at pensjonskapital sikret i spareavtale ved
død skal gå til medlemmets barn og livsledsager,
jf. forslaget § 7-4. Etter departementets vurdering
reduserer dette behovet for særlige etterlattedekninger
ved pensjonsalder. Departementet støtter bl.a. av denne
grunn utvalgets forslag om at oppspart pensjonskapital ved pensjonsalder
i sin helhet skal benyttes til alderspensjon.
Aktuarforeningen etterlyser en presis angivelse av hva som skal
skje ved vikariat eller varierende eller økende stillingsandel.
Departementet viser til at pensjon etter forslaget skal sikres ved
utstedelse av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende
alderspensjon. Når dette først er utstedt, legger
departementet til grunn at det vil kunne være komplisert å kontrollere
en eventuell bestemmelse om at pensjon utbetales i henhold til faktisk
stillingsandel, og foreslår at retten til utstedelse av
pensjonskapitalbevis ensidig knyttes til pensjonsalder, og ikke
til yrkesaktivitet, jf. forslaget § 7-2. Departementet
vil imidlertid foreslå at arbeidstakere som mottar lønn
etter oppnådd aldersgrense, selv kan velge at en andel
av pensjonen utbetales og den øvrige andelen tillegges
pensjonskapitalen, jf. forslaget § 7-2 annet ledd.
Departementet foreslår krav om at pensjonene skal vare
i minst ti år, jf. omtale i avsnitt 9.1.4 i proposisjonen,
og at pensjonskapitalen ved utbetalingsperiodens start kan benyttes
til kjøp av pensjonsforsikring med dødelighetsarv,
men at dette ikke skal være obligatorisk, jf. forslaget § 7-3.
Det kan i denne sammenheng reises spørsmål
om det bør gis særlige regler knyttet til de utbetalinger som
skjer etter ti år. Etter departementets vurdering vil slike
regler kunne føre til at lengre utbetalingsperioder framstår
som mindre attraktive. Det foreslås av denne grunn at bestemmelsen
om at det ikke kan avtales at pensjonen settes ned, bare gis anvendelse
for de første ti år i utbetalingsperioden, jf.
forslaget § 7-3 tredje ledd. Etter utløpet
av denne perioden vil det være opp til medlemmet og institusjonen å avtale
utbetalingsprofil. Departementet går videre inn for, av de
grunner utvalget har anført, at det bør være
anledning til å sette ned pensjonens løpetid inntil årlig
pensjonsbeløp kommer opp i et nivå tilsvarende
om lag 20 pst. av folketrygdens grunnbeløp.
Når livslang utbetaling ikke skal være obligatorisk,
bør reglene etter departementets syn legge forholdene til
rette for et bredest mulig grunnlag for konkurranse om forvaltningen
av midlene. Som Verdipapirfondenes Forening har påpekt,
innebærer en bestemmelse om at pensjonsytelsene skal være
garantert av institusjonen at verdipapirfond ikke kan forvalte kapitalen
i utbetalingsperioden. For å gi et bredest mulig grunnlag
for konkurranse om midlene, foreslår departementet at bestemmelsen
i utkastet om utbetalingsprofil endres, slik at utbetalt alderspensjon
i et enkelt år ikke skal utgjøre en større
andel av pensjonskapitalen enn dette året utgjør
av gjenværende utbetalingsperiode, jf. forslaget § 7-3
tredje ledd. Den foreslåtte utbetalingsregel innebærer
at alderspensjon ikke kan utgjøre mer enn 1/10
av pensjonskapitalen i det første utbetalingsåret,
ikke mer enn 1/9 av pensjonskapitalen i det andre utbetalingsåret
osv. I det siste obligatoriske utbetalingsåret (år
10) kan gjenværende pensjonskapital utbetales i sin helhet,
gitt at § 7-3 femte ledd ikke kommer til anvendelse.
Ytelsen fra en innskuddspensjonsordning er ikke en eksplisitt
målstørrelse eller styringsstørrelse,
jf. omtale av grenser for årlige innskudd i avsnitt 7.5
i proposisjonen. Flere høringsinstanser viser i den sammenheng
til begrensningene på utbetalt pensjon i lov om foretakspensjon,
og mener at disse bør være retningsgivende for
eventuelle begrensninger knyttet til innskuddspensjon. Departementet
vil peke på at hvis arbeidsgiver fastsatte innskuddssatser
med det siktemål at de skulle gi en livsvarig ytelse, kan
arbeidstaker etter forslaget likevel velge å ta ut pensjonskapitalen over
ti år i form av meget høye årlige ytelser.
Departementet mener at det i en slik sammenheng bør legges
noen restriksjoner på årlige utbetalinger, slik
at disse ikke overstiger den maksimale pensjon som kan oppnås
i foretakspensjon. I så tilfelle skal pensjonskapitalen
isteden utbetales over flere år.
Når det gjelder å tallfeste et slikt maksimalt
nivå for de årlige utbetalinger, vil departementet
vise til at lov om foretakspensjon begrenser samlet ytelse fra folketrygd
og foretakspensjonsordning for lønnsgrunnlag opp til 6
G til 100 pst. av lønn, og for lønn fra 6 G til
12 G til 70 pst. av lønn, jf. omtale i avsnitt 7.5 i proposisjonen.
For lønnstakere med lønnsgrunnlag lik 12 G, vil
maksimal samlet pensjonsprosent under lov om foretakspensjon være
85. De vedtatte begrensningene resulterer i at maksimal pensjon
i foretakspensjon kan utgjøre 10,2 G ved lønnsgrunnlag 12 G,
hvorav 6,3 G fra pensjonsordningen og 3,9 G fra standardberegnet
folketrygd. Departementet foreslår i § 7-4
femte ledd 10,2 G som høyeste årlige pensjon fra
innskuddsordning og folketrygd samlet sett. I motsetning til reglene
etter lov om foretakspensjon vil dette taket for maksimal samlet
pensjon være uavhengig av medlemmets lønn. Fordi
maksimale grenser for foretakspensjon anvendes og fordi maksimal
samlet pensjon fra folketrygd og ordning ikke avhenger av lønnsgrunnlaget,
vil maksimal årlig pensjon for ordningen ligge til dels
høyt over den pensjon som faktisk utbetales til medlemmene
i eksisterende foretakspensjonsordninger. Det må imidlertid
understrekes at denne maksimale grensen i innskuddspensjon bare
vil være aktuell dersom pensjonskapitalen er tilstrekkelig stor
til å opprettholde utbetalingen i pensjonens ti første år,
eller fra det tidende året dersom det er tilstrekkelig
mye pensjonskapital igjen.
Det vil ta lang tid før noen pensjonister vil ha så høy
pensjonskapital ved oppnådd aldersgrense at bruk av maksimalgrensen
aktualiseres. Departementets forslag fører til at samme
maksimale beløp vil gjøres gjeldende for alle
lønnsnivåer. Departementet mener at utbetalinger
over dette nivået vil være klart urimelige.
Standardberegnet folketrygd skal i dette tilfellet beregnes ut
fra reglene for opptjening i folketrygden etter 1992, dvs. som grunnpensjon
tillagt 42 pst. av 7 pensjonspoeng multiplisert med grunnbeløpet.
Syv pensjonspoeng er årlig opptjening ved lønnsnivå 12 G,
dvs. høyeste tellende lønn i folketrygden. Beregningsmetoden
følger av lov om foretakspensjon § 5-5 første
ledd, der grunnpensjonen settes til grunnbeløpet. Departementet
har vurdert om virkelig utbetalt folketrygd kan anvendes i stedet
for beregnet folketrygd, men har kommet til at forenklingshensyn
taler for at en beregnet folketrygd anvendes. Ved anvendelse av
beregnet folketrygd vil endelig beløp være felles for
alle ordninger og ansatte, mens det ved virkelig utbetalt folketrygd
vil variere. Virkelig folketrygd vil også kunne kreve at
en tar hensyn til for eksempel samspillet med bruttoordningene i
offentlig sektor (samordning) for personer som også har
slike ytelser.
Fravikelse av kravet om at alderspensjonen ikke nødvendigvis
skal være garantert aktualiserer spørsmålet
om det bør innføres andre særskilte risikoreduserende
tiltak for å forhindre at hele eller deler av alderspensjonskapitalen
går tapt i utbetalingsperioden, jf. bl.a. det tiltak som
Verdipapirfondenes Forening nevner om å begrense aksjeandelen
i utbetalingsperioden. Etter departementets vurdering innebærer
bestemmelsen om at alderspensjon fra ordningene kan opphøre
helt etter ti år at den får trekk som ligner mer på ordinær
sparing, mens «sikkerhetsnetteffekten» reduseres.
Det kan argumenteres for at det dermed heller ikke er de samme grunner
for å innføre obligatorisk skjerming av pensjonskapitalen
og pensjonsutbetalingene mot finansiell risiko. Det er for eksempel vanskelig å se
hvorfor en skal innføre særlige tiltak for å forhindre
at pensjonen reduseres fra år 9 til år 10, hvis
pensjonen helt vil opphøre det påfølgende år.
Departementet foreslår derfor at det ikke bør
lovreguleres andre kriterier for forvaltningen av pensjonskapitalen
i utbetalingsperioden enn de som gjelder for medlemmets pensjonskapital
i de øvrige år. Departementet legger samtidig
til grunn at mange vil kunne ønske å velge et
garantert utbetalingsalternativ, eller å velge et lavrisiko
investeringsalternativ i utbetalingsperioden. Den enkelte kan avtale
slike forhold på fritt grunnlag. Det legges til grunn at
foretak, institusjon og styringsgruppe vil bidra med informasjon
om slike tilbud. Det kan i denne sammenheng også være
behov for å opplyse medlemmet om at eventuelle tap ikke
vil være fradragsberettiget i annen inntekt, slik tap på andre
finansielle eiendeler vil være.
Departementet viser til at det ikke har framkommet merknader
til prinsippet om at avkastning på midler i utbetalingsperioden
i sin helhet skal tilkomme medlemmet. Departementet kan ikke se
noen begrunnelse for at dette må ses i sammenheng med reglene om
tilførsel av midler til pensjonister etter lov om foretakspensjon.
Departementet viser i denne sammenheng til spørsmålet
om fordeling av avkastning og risiko mellom forsikret og forsikringstaker
er ulik i innskudds- og ytelsesbaserte ordninger, og at en naturlig
følge er at slike forskjeller kan bestå også etter pensjonsalder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre slutter seg til Regjeringens forslag til § 7-1
om pensjonsalder, § 7-2 om rett til alderspensjon,
og § 7-3 tredje til femte ledd om utbetaling av
alderspensjon.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre vil
peike på at formålet med ei pensjonsordning er å kompensere
for bortfall av inntekt, og sidan bortfall av inntekt er livsvarig, bør òg
pensjonen vere livsvarig. Desse medlemer vil vise
til at levealderen aukar, og at stadig fleire vil ha ei lang pensjonisttilvære.
Ei livslang utbetaling vil gi den enkelte betre økonomiske
høve til å påverke sin situasjon som
eldre pensjonist. Desse medlemer vil peike på at
dette vil vere særleg gunstig for kvinner, som i gjennomsnitt
lever lenger enn menn. Desse medlemer vil òg
hevde at det bør stillast krav om livsvarig yting til ei
pensjonsordning som skal gi rett til skattefrådrag.
Desse medlemer fremjar difor følgjande
forslag:
Ǥ 7-3 (2) skal lyde:
Alderspensjonen skal ytes fra den tid medlemmet etter § 7-2
har rett til pensjon, og skal løpe så lenge medlemmet
lever. Det kan ikke fastsettes i regelverket at alderspensjonen
skal opphøre eller pensjonsytelsen settes ned etter et
bestemt antall år.
§ 7-3 (1) bokstav a utgår,
b) blir då til a).
§ 7-3 tredje ledd skal lyde:
Dersom institusjonen ikke garanterer alderspensjonen, skal
pensjonen et enkelt år ikke utgjøre mer enn dette året
utgjør av forventet gjenværende utbetalingsperiode
etter forsikringens beregningsgrunnlag.
§ 7-3 fjerde og femte ledd utgår.»
Utvalget har lagt til grunn at det er behov for en klar definisjon
av midlene i innskuddsordningen, og skriver om dette (NOU 1999:
32, side 93):
«En klar definisjon av hvilke midler som
tilhører pensjonsordningen vil kunne forhindre en sammenblanding
av disse midlene og øvrige midler tilhørende foretaket,
medlemmene eller institusjonen, og kunne forhindre uklarhet for
bl.a. medlemmer, foretak og skatte- og tilsynsmyndigheter om midlenes
anvendelse og status.
Utvalget foreslår at
medlemmenes pensjonskapital og innskuddsfondet skal regnes til pensjonsordningens
midler, jf. utkastet § 8-1. Dersom ordningen er opprettet
i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse skal også eventuelle
midler i kursreguleringsfond og tilleggsavsetninger regnes til pensjonsordningens midler.
Utvalget legger til grunn at premiereserve, kursreguleringsfond,
tilleggsavsetninger og premiefond for eventuelle midler tilknyttet
ytelser etter § 2-4 ikke regnes til ordningens
midler. Utvalget foreslår videre at midler som det er utstedt
pensjonskapitalbevis til, ikke skal regnes til ordningens midler.
Dette må ses i sammenheng med at det ikke er hensiktsmessig å regne
midler som medlemmene forføyer over til ordningens midler,
jf. nærmere regler om pensjonsbevis i lovutkastet kapittel
6.»
I innskuddspensjon har foretaket ingen direkte økonomisk
interesse av forvaltningen av midler under utbetaling. I disse tilfellene
bærer medlemmet selv fullt ut de økonomiske konsekvensene
av forvaltningen. Utvalget har derfor vurdert om loven bør åpne
for at medlemmet selv velger forvalter for slike midler. Utvalget
har lagt til grunn at det prinsipielt ville være å foretrekke
at det er den parten som bærer konsekvensene av investeringsvalget
som også velger forvalter, dvs. at medlemmet selv velger
institusjon. På den annen side mener utvalget at det er
grunnleggende at pensjonsordninger i arbeidsforhold er kollektive. Utvalget
antar også at et foretak som forhandler på bakgrunn
av et kollektiv vil kunne oppnå gunstigere betingelser
i forhold til institusjonene enn hva det enkelte medlem kan oppnå.
På denne bakgrunn har utvalget foreslått at også alderspensjonskapital
tilhørende kontrakter under utbetaling regnes til pensjonsordningens
midler.
Departementet deler utvalgets vurdering av at det er behov for
regler som skiller ordningens kapital fra foretakets og medlemmenes øvrige
midler. Som utvalget har påpekt, vil institusjonen ikke
ha noen direkte økonomisk interesse av midler under utbetaling,
i det avkastning på slike midler i sin helhet tilfaller
pensjonskapitalen. Utvalget peker på at kollektiv forvaltning
av midlene kan gi visse kostnadsmessige fordeler. Etter departementets
vurdering innebærer den individuelle valgfriheten med hensyn
til plassering av kapitalen i utbetalingsperioden, bl.a. knyttet
til at det skal være valgfritt om kapitalen skal være
plassert med dødelighetsarv, at dette argumentet svekkes.
Departementet ser det derfor ikke som hensiktsmessig at pensjonskapital
under utbetaling regnes til ordningens midler.
Etter departementets vurdering er det ikke behov for en egen
bestemmelse om at avkastning på ordningens midler skal
regnes til ordningens midler. Etter departementets vurdering følger
dette av lovreglene for øvrig, bl.a. ved at loven angir
at avkastning på innskuddsfond skal tilføres innskuddsfondet,
at avkastning på pensjonskapital under oppsparing skal
tilføres innskuddsfondet eller pensjonskapitalen etter
nærmere regler, og at avkastning på pensjonskapital
under utbetaling skal tilføres pensjonskapitalen. Mulighetene
for medlem og foretak til å ta kapital ut av ordningen
er videre begrenset til overføring fra innskuddsfond, utstedelse
av pensjonskapitalbevis når medlemmet slutter og uttak
ved sikring av pensjon ved pensjonsalder eller ved død.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 8-1 om midler knyttet til pensjonsordningen.
I forbindelse med forvaltningen og bruken av pensjonsordningens
midler er det overordnede hensynet at midlene skal anvendes til
de pensjonsformål som er angitt i loven og i ordningens
regelverk. For å sikre at ordningen fungerer hensiktsmessig
er det videre behov for en klar fordeling av ansvar og kompetanse mellom
medlemmer og foretak.
Om rådighet over midlene i ordningen uttaler utvalget
følgende (NOU 1999: 32 side 74):
«Formålet med ordningen skal være å sikre
medlemmene alderspensjon. Ut fra dette formålet er det nødvendig å innta
regler som begrenser og definerer foretakets og medlemmenes rådighet
over midlene i ordningen.
Utvalget finner grunn til å presisere
at pensjonsordningens midler skal disponeres i samsvar med regler
gitt i eller i medhold av loven, og at midlene ikke kan benyttes
til ytelser til arbeidstakere eller andre som ikke er medlem av
pensjonsordningen.
Utkastet til lov om foretakspensjon
inneholder en bestemmelse om at renten på lån
til foretaket eller ansatte skal settes lik vanlig rente for tilsvarende
lån, jf. forslag til lov om foretakspensjon § 8-4
annet ledd. Virkningen av å låne midlene i ordningen
tilbake til de forsikrede eller til forsikringstakeren er like uheldige i
innskudds- og ytelsesbaserte ordninger. Et medlem i en innskuddsordning
vil være direkte eksponert for følgene av eventuelle
utlån til foretak eller andre medlemmer til særskilt
lave rentevilkår eller dårlig sikkerhet.
Ved
utlån av alderspensjonskapital tilbake til foretakene,
oppstår det også en fare for at medlemmene mister
lønnsinntekt og samtidig taper deler av oppspart alderspensjonskapital
hvis foretaket går konkurs. Særlig uheldige følger
vil det kunne ha dersom pensjonsordningens fordring på foretaket
står tilbake for foretakets øvrige gjeld.
Utvalget
foreslår ikke et generelt forbud mot at foretaket låner
av ordningens midler. Utvalget foreslår imidlertid en lovbestemmelse
som innebærer at eventuelle lån fra ordningen
til foretaket skal gis en markedsmessig avkastning, og at lånevilkårene
skal gi adgang til å endre renten i tråd med utviklingen
i rentemarkedet, jf. § 8-4 annet ledd. Hensikten
med bestemmelsen er å sikre at eventuelle lån
til foretaket ytes på ordinære vilkår.
Bestemmelsen bidrar således til å understreke
at pensjonsordningens midler skal forvaltes ut fra en selvstendig
forretningsmessig vurdering, hvor hensynet til ordningens soliditet
og avkastning skal veie tyngst. Foretaket som har opprettet ordningen
skal ikke ha forretningsmessige særfordeler knyttet til
lån av ordningens midler, verken knyttet til rentebetingelser,
sikkerhet eller andre låneforhold. Utvalget finner grunn
til å bemerke at bestemmelsen ikke er til hinder for at
det ytes fastrentelån til foretaket, forutsatt at lånet
er priset etter vanlige markedsvilkår for lån
med samme sikkerhet. Utkastet er for øvrig på dette
punkt identisk med forslaget § 8-4 annet ledd
i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999). Utvalget foreslår også samme
regel for lån fra ordning til medlem.
Utvalget
foreslår for øvrig at det tas inn en generell
bestemmelse om at midlene i innskuddsfondet skal kunne forvaltes
som egen investeringsportefølje, som foretaket i tilfelle
skal ha adgang til å endre.»
Departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig å fastsette
bestemmelser om at midlene ikke kan benyttes til ytelser til arbeidstakere
eller andre som ikke er medlem av pensjonsordningen.
Departementet har vanskelig for å se at utlån
representerer vesentlig større fare for pensjonskapitalen enn
for eksempel aksjeplasseringer. Etter departementets vurdering er
faren for at pensjonskapitalen går tapt ved utlån
begrenset dersom midlene er forvaltet av en institusjon som angitt
i loven. Utlån av ordningens pensjonskapital kan da ikke
foretas på annen måte enn gjennom den institusjon
som forvalter pensjonskapitalen, og i tråd med de bestemmelser
som er gitt om forvaltning av pensjonskapitalen i loven. Er kapitalen
underlagt alminnelig forvaltning, jf. forslaget § 3-2,
vil de regler som gjelder for institusjonen, for eksempel om største
engasjement, etter departementets vurdering være med å sikre
at kapitalen får en betryggende forvaltning, og institusjonen
vil i utgangspunktet måtte bære det tap som måtte
oppstå. Direkte eksponering av medlemmenes pensjonskapital
fordrer etter departementets vurdering at det opprettes en investeringsportefølje
etter forslaget §§ 3-3 eller 3-4. Pensjonskapitalens
verdi vil da avhenge av verdiutviklingen på den tilknyttede
portefølje av eiendeler. Dersom ordningen er basert på kollektiv
forvaltning av pensjonskapitalen, vil imidlertid medlemmet være
skjermet mot eventuelle tap gjennom regelen om at foretaket/institusjonen
plikter å dekke opp dette, inntil markedsverdien av porteføljen
er gjenopprettet. Forvaltes pensjonskapitalen med individuelt investeringsvalg,
er det ikke inntatt noen slik mekanisme, men medlemmet vil da selv øve
innflytelse på porteføljesammensetningen. I tillegg
vil det gjelde visse regler for sammensetningen av porteføljen.
Utvalget foreslår en lovbestemmelse som innebærer
at eventuelle lån fra ordningen til foretaket skal gis en
markedsmessig avkastning, og at lånevilkårene skal
gi adgang til å endre renten i tråd med utviklingen i
rentemarkedet, jf. forslaget § 8-4 annet ledd.
Etter departementets vurdering vil det være upraktikabelt å forby
utlån av ordningens midler til foretaket, slik Økokrim
foreslår. Det vises i denne sammenheng bl.a. til at en
måtte påse at eventuelle verdipapirfondsandeler
tilknyttet ordningen ikke inneholdt obligasjoner utstedt av foretaket.
Etter departementets vurdering ville et slikt krav representere
en uhensiktsmessig og fordyrende streng regulering av forholdet.
Det legges videre til grunn at kravet om at ordningens midler skal forvaltes
av en institusjon, i det vesentlige ivaretar det hensyn Økokrim
etterlyser knyttet til rutiner m.v. ved eventuelt utlån
av ordningens midler til foretak eller medlemmer.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 8-2 om rådighet over pensjonsordningens
midler, § 8-3 om forholdet til foretaket m.v.
og § 8-4 om kapitalforvaltningen.
Om flytting av pensjonsordning skriver utvalget (NOU 1999: 32
side 75):
«Det er foretaket som oppretter en pensjonsordning
gjennom avtale med en institusjon, og som dermed sikrer rett til
pensjon for medlemmer som går av med pensjon. Etter utvalgets
vurdering er det hensiktsmessig at foretaket gis rett til å bestemme
hvilken institusjon pensjonsordningens midler skal plasseres i.
For å sikre at medlemmene gis anledning til å uttale seg
hvis foretaket vurderer annen tilbyder, foreslår utvalget
at styringsgruppen gis anledning til å uttale seg før
foretaket flytter midlene, jf. lovutkastet § 8-5.
Innen
forsikring er det til dels fastsatt detaljerte regler om flytting.
I banker og verdipapirfond vil de nærmere vilkårene
for flytting måtte fastsettes i avtale med institusjonen.
For bankinnskudd vil det ofte bli gitt egne vilkår til
innskytere som velger å binde innskuddet for en lengre
periode. Spareprodukt i forsikringsselskap, såkalt
kapitaliseringsprodukt, vil videre måtte være
gitt en garantert avkastning. Flytting av midlene er derfor ikke
trivielt. Utvalget antar videre at det ikke er samme behov for å fastsette
regler om flytting i en kollektiv ordning som i en individuell ordning
som IPA. Utvalget har derfor ikke foreslått generelle regler
om rett til flytting av ordningens midler, men viser til at eventuelle
regler om flytting kan fastsettes med hjemmel i loven § 1-3,
dersom det skulle være behov for det.»
I tilknytning til spørsmålet om hvilken adgang
det bør være til å flytte ordningens
midler, reises også problemstillinger om hvilke midler
som i så fall skal overføres og hvilke prosedyrer
som skal følges.
Departementet støtter utvalgets forslag om at styringsgruppen
skal gis anledning til å uttale seg før flytting
foretas, jf. forslaget § 8-5.
Departementet kan ikke se at det bør lages egne regler
om hvilke beløp som skal overføres ved flytting av
ordningens midler som er forskjellige fra det som gjelder ved flytting
av tilsvarende kapital for øvrig. Det legges derfor til
grunn at de problemstillingene FNH reiser knyttet til hvilke beløp
som skal overføres, bør finne sin løsning
utenfor lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold og tilhørende
forskrifter til denne lov.
I utvalgets utkast til lov foreslås det at foretaket skal
ha en rett, og i tilfelle midlene er plassert i verdipapirfond eller
bank også en plikt, til overføring av midler for
medlem som går av for alderspensjon, jf. forslaget §§ 7-3
og 7-4. I tråd med dette legges det til grunn at bestemmelsen
om flytting av pensjonsordningens midler i forslaget § 8-5
får anvendelse for flytting som ikke er knyttet til konvertering
som følge av overgang til pensjonsalder, jf. lovens kapittel
7.
Departementet deler utvalgets vurdering av at regler
om flytting av ordningens midler ikke er en triviell problemstilling.
I denne sammenheng kan det vises til at institusjoner tilbyr gunstigere
vilkår dersom midlene bindes for en periode. Særlig
kan dette være tilfelle for innskudd i bank. Siden sparing
i ordningen er av langsiktig karakter kan slike vilkår
framstå som attraktive, og lovverket bør derfor
ikke være til hinder for at det inngås avtaler
av denne type. Departementet deler derfor foreløpig utvalgets
vurdering av at det ikke bør utformes særskilte
regler om flytting av ordningens midler. Dersom det viser seg at
det er behov for slike regler, for eksempel fordi en får
erfaring med at avtalefriheten ikke fungerer tilfredsstillende eller det
oppstår særskilte problemstillinger som bør
løses, vises det til at Kongen kan fastsette nærmere
regler etter forslaget § 1-3. Tilsvarende legges
til grunn også for pensjonskapital tilhørende
pensjonskapitalbevis, dvs. pensjonskapital som ikke er del av ordningens midler.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 8-5 om flytting av pensjonsordningen
m.v.
Utvalget uttaler at det i vurderingen av om det skal foreligge
en plikt til å opprette et innskuddsfond, og i vurderingen
av hvilke regler som skal gjelde for fondet, har lagt stor vekt
på hensynet til skattemessig likebehandling av ytelses-
og innskuddsordninger.
Utvalget antar at et innskuddsfond kan bidra til regularitet
i innskudd og ordning over tid, og at fondet for øvrig
kan tjene samme formål som premiefond etter forslag til
lov om foretakspensjon. Utvalget foreslår at ordningen
skal ha ett innskuddsfond for hele ordningen. Utvalget foreslår
dette lagt til grunn også i tilfeller hvor det er opprettet
egen konto for hver arbeidstaker eller foretaket har sluttet seg
til eller opprettet flere pensjonsordninger. Utvalget har i denne sammenheng
bl.a. lagt til grunn at en oppsplitting av ordningens buffere i
flere fond øremerket for ulike formål vil gjøre
ordningen mer uoversiktlig, og kunne vanskeliggjøre en
rasjonell forvaltning og bruk av ordningens samlede midler.
Innskuddsfondet er et fond for alderspensjon. Dersom pensjonsordningen
i tillegg omfatter uføre- og etterlattepensjon m.v. etter
lov om foretakspensjon skal det for disse opprettes premiefond etter
de regler som gjelder for dette i lov om foretakspensjon.
Departementet slutter seg til forslaget om plikt til opprettelse
av et innskuddsfond, og de vurderinger utvalget har lagt til grunn
for dette. Som utvalget har lagt til grunn, mener departementet
at det bør være ett, og ikke flere innskuddsfond
i ordningen, også i tilfeller hvor det er opprettet individuelle
konti med investeringsvalg.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om plikt til å opprette innskuddsfond, jf. forslag
til § 1-1.
Om tilføring av midler til innskuddsfondet skriver utvalget
(NOU 1999: 32 side 77):
«Foretaket kan, etter utkastet §§ 3-1
annet ledd og 3-2 annet ledd, i enkelte år få rett
til andel av årets avkastning på pensjonskapital
knyttet til alderspensjon under oppsparing. Etter utvalgets vurdering
bør slik avkastning overføres til innskuddsfondet,
fordi dette sikrer mest mulig like skattemessige betingelser for foretak
som oppretter ytelses- og innskuddsbaserte ordninger. Utvalget har
også på dette området antatt at forskjellige
lovregler kan skape utilsiktede skattemessige incentiver i favør
av en av ordningene. Utvalget foreslår derfor i hovedsak
de samme regler om tilførsel av midler til innskuddsfondet
som foreslått for premiefondet i utkastet til lov om foretakspensjon.
Det understrekes likevel at like regler vil kunne gi noe ulike virkninger
fordi ordningene har ulike egenskaper. Etter forslag til lov om
foretakspensjon vil premiereserven være bestemt av forsikringsteknisk
kontantverdi av opptjente rettigheter. Eventuell avkastning på midlene
ut over garantert avkastning, skal overføres til premiefondet.
Hvor store beløp som vil kunne tilføres innskuddsfondet
på bakgrunn av avkastning på alderspensjonskapitalen,
vil avhenge av nærmere regler gitt av Kongen,
jf. utkastet §§ 3-1 annet ledd og 3-2
annet ledd. Når det gjelder innskuddspensjon under utbetaling,
vises det til at utvalget har foreslått at all avkastning
på slike midler skal tilføres pensjonskapitalen,
jf. lovutkastet § 7-4 tredje ledd.»
Departementet viser til at utvalget har lagt stor vekt på at
reglene om tilførsel av midler til innskuddsfondet ikke
skal ha selvstendig betydning for hvilken ordning et foretak velger å opprette,
dvs. om det opprettes ordning med innskuddspensjon eller foretakspensjon.
Departementet slutter seg på dette grunnlag til utkastet
og den begrunnelse utvalget gir for dette, og kan ikke se avgjørende
grunner til å innføre andre regler for adgangen
til å avsette midler til et innskuddsfond enn det som gjelder
for et premiefond. Departementet legger til grunn at adgang til å betale inn
til innskuddsfondet 150 pst. av gjennomsnittlig årlig innskudd,
samt at innskuddsfondet totalt kan utgjøre inntil 10 ganger
gjennomsnittet av 3 siste års innskudd, vil være
tilstrekkelig for å ivareta behovet for fleksibilitet.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at utkastet § 9-1
annet ledd er overflødig.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 9-2 om tilføring av midler
til innskuddsfondet.
Utvalget uttaler følgende om bruken av midlene i innskuddsfondet
(NOU 1999: 32 side 77-78):
«Behovet for klare og uttømmende
regler om bruken av midlene i fondet er de samme i en innskuddsordning
som i en ytelsesbasert pensjonsordning. Reglene om bruk
av midlene i innskuddsfondet er samlet i utkastet § 9-3.
Utvalget
går inn for at midlene i innskuddsfondet kan brukes til å dekke årets
innskudd i henhold til foretakets innskuddsplan, jf. utkastet § 9-3
første ledd bokstav a. Det vises videre i utkastet § 9-3
første ledd bokstav b til at det i utkastet § 3-2
er lagt til grunn at foretaket skal garantere mot verdireduksjon
i kollektive ordninger med egen investeringsportefølje,
og at dette kan skje ved overføring fra ordningens innskuddsfond.
Videre
skal midlene i innskuddsfondet kunne benyttes til alderspensjon
for medlemmer som har fylt 67 år, men likevel ikke har
nådd foretakets pensjonsalder. Dette kan forekomme i ordninger
som har valgt en høyere aldersgrense enn 67 år,
jf. utkastet § 7-1 første ledd. Innskuddsfondet
skal imidlertid bare benyttes til slik pensjon i den grad fondet
fortsatt kan sikre årets og neste års innskudd
i henhold til ordningens regelverk. Ved bruk av midlene etter utkastet § 9-3
første ledd bokstav c er det en forutsetning at pensjonen ikke
overstiger den alderspensjon medlemmet vil kunne få ved
oppnådd pensjonsalder. Den alderspensjon medlemmet kan
få på dette framtidige tidspunkt, vil avhenge
av utviklingen i alderspensjonskapitalen fram til pensjoneringstidspunktet,
dvs. av usikre størrelser som framtidig lønnsutvikling
og avkastning. Utvalget legger til grunn at denne øvre
grensen for pensjonsutbetalingene anslås med utgangspunkt
i vedkommendes alderspensjonskapital på beregningstidspunktet,
og med et beregningsmessig tillegg med utgangspunkt i rimelige forutsetninger
om framtidig lønnsutvikling og avkastning.
Utvalget
finner det ikke hensiktsmessig å foreslå at midler
i innskuddsfondet skal kunne nyttes til regulering av alderspensjon
under utbetaling. Dette avviker fra forslag til lov om foretakspensjon.
Utvalget viser til at pensjoner under utbetaling skal ha tilført
avkastningen på den tilhørende kapital uten avkorting, jf.
utkastet § 7-4 tredje ledd.
Som
en ekstra sikkerhet for medlemmene, foreslår utvalget i
utkastet § 9-3 tredje ledd at midlene i innskuddsfondet
skal kunne nyttes til å dekke manglende pensjonskapital
dersom ordningen er opprettet i pensjonskasse og denne har tapt
sin ansvarlige kapital.»
Departementet viser til at det ikke har framkommet høringsmerknader
av betydning, og slutter seg til utvalgets vurderinger og utkast
til regler, jf. forslaget § 9-3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 9-3 om bruk av midler i innskuddsfondet.
Departementet deler utvalgets vurdering av at det bør
være tilsvarende regler for tilbakeføring av midler fra
et innskuddsfond opprettet i ordning med innskuddspensjon etter
skatteloven som for et premiefond opprettet etter lov om foretakspensjon.
Departementet foreslår i tråd med dette at eventuelle
midler i fondet overskytende 10 ganger gjennomsnittet av siste tre års
innskudd skal overføres til foretaket mot beskatning, jf.
forslaget § 9-4. Foretaket kan, etter at styringsgruppen
er gitt anledning til å uttale seg, mot beskatning overføre
beløp som overstiger 5 ganger gjennomsnittet av siste tre års
innskudd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 9-4 om adgang og plikt til å tilbakeføre
midler til foretaket.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at foretak
som inngår i samme konsern skal kunne opprette felles pensjonsordning.
Det vises til lovforslaget § 10-1 første
ledd. Dette er i samsvar med regelverket i lov om foretakspensjon.
Med konsern skal etter lovforslaget § 1-2 bokstav
h forstås konsern slik det er definert i aksjeloven § 1-3
og allmennaksjeloven § 1-3, likevel slik at morselskapet
ikke trenger å være aksjeselskap eller allmennaksjeselskap.
Dette innebærer at konserner basert på andre selskapsformer
enn aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper også kan opprette
felles pensjonsordning.
Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at
Kredittilsynet skal kunne samtykke i at foretak som har tilsvarende
nær tilknytning som innen et konsern, uten at organiseringen
av foretakene omfattes av konsernbegrepet, skal kunne opprette felles pensjonsordning,
jf. lovforslaget § 10-1 annet ledd. En likelydende
regel er gitt i lov om foretakspensjon. Enkelte høringsinstanser
har kommet med synspunkter på hvilke tilknytningsformer
som bør godtas i denne sammenheng. Det er vist til at foretak
tilsluttet samme tariffområde og foretak som inngår
i franchise- og kjedekonsepter bør gis adgang til å opprette
felles pensjonsordning. Departementet vil her vise til den drøftelse
som er gitt av dette spørsmålet i Ot.prp. nr.
47 (1998-1999) Lov om foretakspensjon på side 180-181,
og som det også er henvist til i utvalgets utredning på side
78-79. Det heter i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) at Kredittilsynet
skal kunne gi samtykke til konsernlignende sammenslutninger som
er horisontalt oppbygget, har felles vedtektsfestede styringsorganer
og er i samsvar med lov eller forskrift. I særlige tilfeller
kan det også være grunnlag for å gi samtykke til
foretak som har en tilsvarende nær tilknytning til hverandre,
men som ikke omfattes av det ovennevnte. I Ot.prp. nr. 47 (1998-1999)
side 180181 heter det videre bl.a.:
«Når det gjelder felles pensjonsordninger
basert på at foretakene driver samme type virksomhet kan det
være et vidt spenn med hensyn til hvor nært foretakene
er tilknyttet hverandre. Dette gjør det vanskelig å utforme
en generell regel. Hvor foretakene ikke har annet til felles enn
at de driver innenfor samme bransje kan ikke departementet se at
det foreligger argumenter for å tillate felles pensjonsordninger.
I slike tilfeller vil foretakene være langt mindre ensartet
enn de foretak som inngår i et konsern, og de vil heller ikke
ha noen felles styringsorganer som kan fatte beslutninger som vil
gjelde for hele sammenslutningen og pensjonsordningen. Denne typen
ordninger vil også normalt være langt mindre stabile
over tid. Kontinuitet har i seg selv egenverdi når ordningen
skal forvalte midler som normalt først kommer til utbetaling
på et sent stadium i livet for den enkelte. I den andre
enden av skalaen vil det kunne tenkes sammenslutninger hvor tilknytningen
mellom foretakene ikke vil avvike i vesentlig grad fra det som vil
være tilfellet for de sammenslutninger som oppfyller vilkårene
i den konserndefinisjonen lovforslaget bygger på. Departementet
foreslår at denne typen sammenslutninger skal kunne gis
tillatelse til å opprette felles pensjonsordning når
foretakene har en tilsvarende nær tilknytning til hverandre
som etter lovforslagets hovedregel. Slik tillatelse skal gis av
Kredittilsynet etter en konkret vurdering, jf forslagets § 12-1
annet ledd. Viktige momenter ved avgjørelsen av hvorvidt
slik tillatelse skal gis vil være i hvilken grad foretakene
er økonomisk integrert med hverandre, har tilknytning gjennom
eierforhold, og om sammenslutningen kan antas å være
av varig karakter.»
Tilsvarende retningslinjer må etter departementets syn
gjelde for innskuddspensjonsordninger. Departementet vil for øvrig
peke på at hvis en skulle tillate felles pensjonsordning
for foretak som ikke har noen felles styringsorganer, ville det
være en risiko for at foretaket ble pålagt plikter
som ikke sto i forhold til deres økonomiske evner, noe
som verken ville være til fordel for foretaket eller deres
ansatte.
Departementet er enig med utvalget i at det er tilstrekkelig
at konsernet samlet sett oppfyller minstekravene med hensyn til
antall medlemmer m.v. som etter lovforslaget § 2-3
kreves for å kunne opprette innskuddspensjonsordning. Dette
er i samsvar med regelen i lov om foretakspensjon.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 10-1 om felles pensjonsordning for
konsernforetak.
Departementet viser til at det er et hovedprinsipp innen livsforsikring
at det overskudd som dannes gjennom forvaltning av midlene skal
fordeles på forsikringstakerne etter den enkelte kontrakts
bidrag til overskuddsdannelsen. Det vises til forsikringsvirksomhetsloven § 8-1
og pensjonskasseforskriften §§ 2 og 22
som gir forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 tilsvarende
anvendelse for pensjonskasser. De samme prinsipper gjelder for fordeling
av kostnader, tap og inntekter. Det vises til forsikringsvirksomhetsloven § 7-5
med tilhørende forskrift av 21. november 1989 nr.
1167. For pensjonskasser er prinsippet nedfelt i pensjonskasseforskriften § 10.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at de ansatte
i hvert foretak skal utgjøre en egen gruppe, og at kostnader,
tap, inntekter og overskudd skal fordeles forholdsmessig mellom
gruppene, jf. lovforslaget §§ 10-2 og
10-3. Forslaget er en videreføring av ovennevnte prinsipper
og skal bidra til at det ikke oppstår en sammenblanding
av midler generert av de ulike foretakene. Forslaget må også ses
i sammenheng med at fradragsretten for innbetalte innskudd bare skal
gis for ansatte i det foretak som foretar innbetalingen. Tilordningen
til de enkelte grupper i ordningen skal bidra til å sikre
dette. Forslaget er i samsvar med lov om foretakspensjon.
Departementet foreslår videre en regel om at Kredittilsynet
i tvilstilfelle skal kunne fastsette hvilken gruppe en arbeidstaker
tilhører, jf. lovforslaget § 10-2 første
ledd. Regelen foreslås bl.a. på bakgrunn av at enkelte
konsern praktiserer et system hvor samtlige ansatte har morselskapet
i konsernet som formell arbeidsgiver, og at de som arbeider i de øvrige
foretak i konsernet leies ut til disse. Forslaget er i samsvar med utvalgets
utkast. Tilsvarende regel er gitt i lov om foretakspensjon.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at foretak
som inngår i en felles pensjonsordning skal kunne velge
om de vil ha en felles innskuddsplan for alle medlemmene i pensjonsordningen
eller om de vil ha en særskilt innskuddsplan for hver enkelt
gruppe. Adgangen til å ha særskilt innskuddsplan
fremgår av lovforslaget § 10-2 annet
ledd, mens adgangen til å fastsette felles innskuddsplan
fremgår av lovforslaget § 10-2 tredje
ledd.
Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at
foretakene som inngår i den felles pensjonsordning kan
fastsette felles regler for bruk av pensjonskapitalen. Det vises
til lovforslaget § 10-2 tredje ledd. Videre foreslås
i § 10-4 første ledd at pensjonsordningen
kan ha felles ordning for forvaltning av pensjonskapitalen i samsvar
med reglene i lovforslaget §§ 3-2 til
3-5. Pensjonsordningen kan også ha felles innskuddsfond.
Departementet antar i likhet med utvalget at slik adgang til felles
forvaltning og administrasjon av disse midlene vil kunne gi rasjonaliseringsgevinster
for ordningen.
Departementet foreslår i § 10-4 annet
ledd at ved disponeringen av felles innskuddsfond skal reglene i lovforslaget § 10-3
gjelde tilsvarende. Lovforslaget § 10-3 gir regler
om forholdsmessig fordeling av tilskudd til pensjonsordningen. Videre
skal det etter lovforslaget § 10-4 tredje ledd
føres regnskap for midlene under felles forvaltning som
sikrer at bestemmelsene i § 10-3 blir overholdt.
Forslagene er i samsvar med utvalgets forslag. Tilsvarende regler
for disponeringen av fellesfond er gitt i lov om foretakspensjon.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 10-2 om gruppeinndeling, § 10-3
om tilskudd til permisjonsordninger m.v. og § 10-4
om fellesfond m.v.
Departementet viser til at et foretak kan tre ut av den felles
pensjonsordningen av flere årsaker. Et foretak kan på eget
initiativ beslutte å gå ut av pensjonsordningen,
eller det kan måtte avvikle på grunn av konkurs.
Den felles pensjonsordningen vil også måtte opphøre
for foretaket dersom lovens krav til felles pensjonsordning ikke
lenger er oppfylt, for eksempel fordi foretaket selges ut av konsernet
eller konsernforholdet opphører på annen måte.
Ved opphør av konsernforholdet foreslår departementet
i samsvar med utvalgets utkast, at foretaket og dets gruppe av medlemmer
skilles ut fra den felles pensjonsordning, jf. lovforslaget § 10-5
første ledd. Når det gjelder fordelingen av pensjonsordningens midler,
foreslår departementet i samsvar med utvalgets utkast at
den del av den felles pensjonsordnings midler som knytter seg til
det utskilte foretakets gruppe, skal tilordnes foretaket. Dette
følger av lovforslaget § 10-5 annet ledd.
Det foreslås likevel at innskuddsfondet kan unntas fra
fordeling dersom det utskilte foretakets gruppe av medlemmer utgjør
mindre enn en tredel av medlemmene i den felles pensjonsordningen.
Unntaksregelen er beregnet på de mindre omfattende restruktureringer
i konsernforhold. Unntaket tilsvarer unntaket for fordeling av premiefond
i lov om foretakspensjon.
Dersom det for det utskilte foretakets gruppe er tegnet uførepensjon
eller etterlattepensjon, foreslår departementet i forslaget § 10-5
tredje ledd at avsetninger knyttet til slike forsikringer også skal
fordeles slik at den del av avsetningene som knytter seg til det utskilte
foretakets gruppe, skal tilordnes foretaket. På samme måte
som for innskuddsfondet, kan fordeling likevel unnlates dersom det
utskilte foretakets gruppe av medlemmer utgjør mindre enn
en tredel av medlemmene i den felles pensjonsordningen.
Etter utskillelsen av foretaket blir det spørsmål om
pensjonsordningen skal videreføres for foretakets gruppe
av medlemmer, eller om pensjonsordningen for foretakets gruppe av
medlemmer skal opphøre. Dersom foretakets gruppe av medlemmer
fortsatt skal være omfattet av pensjonsordning, kan dette
gjøres ved at det opprettes en egen pensjonsordning for
foretaket. Det kan også tenkes at foretaket knyttes til
en annen pensjonsordning i et konsern eller at foretaket fusjoneres
inn i et annet foretak, slik at medlemmene blir omfattet av pensjonsordningen
for det overtakende foretaket. Om det skal videreføres
en pensjonsordning for det utskilte foretakets gruppe vil som hovedregel
være opp til foretaket selv eller i tilfelle det overtakende
foretak å bestemme. Dersom det utskilte foretakets gruppe
av medlemmer skal sikres pensjon i en ny pensjonsordning i en annen
institusjon, foreslår departementet i samsvar med utvalgets
utkast at de midler som er tilordnet det utskilte foretaket skal overføres
til institusjonen i samsvar med lovforslaget § 8-5.
Det vises til lovforslaget § 10-5 fjerde ledd.
Departementet foreslår i samsvar med utvalgets utkast
at dersom pensjonsordningen for det utskilte foretakets gruppe av
medlemmer skal opphøre, skal pensjonsordningen avvikles,
jf. lovforslaget § 10-5 fjerde ledd. Avviklingen
skal da følge de vanlige regler om avvikling i lovforslaget
kapittel 13.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 10-5 om opphør av konsernforhold.
Departementet foreslår i likhet med utvalget, at dersom
foretaket etter sammenslåingen skal ha pensjonsordning
etter lov om innskuddspensjon, må det opprettes ny pensjonsordning
for foretaket. Det vises til lovforslaget § 11-2
første ledd. Dette er lagt til grunn for så vidt
gjelder foretakspensjon, og bør etter departementets syn
også gjelde for innskuddspensjonsordninger. Dersom slik
ny pensjonsordning opprettes etter sammenslåingen, skal
pensjonsordningen omfatte alle ansatte fra de tidligere foretakene,
også ansatte i foretak som ikke har hatt pensjonsordning
fra før. Reglene om sammenslåing av foretak foreslås å komme
til anvendelse når minst ett av foretakene har innskuddspensjonsordning
fra før, jf. lovforslaget § 11-1. Det
foreslås at reglene om sammenslåing i loven her
skal gjelde selv om sammenslåingen også omfatter
foretak som har foretakspensjonsordning.
Departementet foreslår videre at midlene i de tidligere
ordningene skal overføres til den nye ordningen. Dette
følger av lovforslaget § 11-2 første
ledd. For innskuddspensjonsordninger vil dette omfatte pensjonskapital
og innskuddsfond i de tidligere ordningene.
Ved opprettelsen av den nye pensjonsordningen er utgangspunktet
at det skal skje en likebehandling av de ansatte som kommer inn
i ordningen. Departementet foreslår likevel at dersom en
innskuddsplan fra en tidligere pensjonsordning fastsetter høyere
innskudd enn innskuddsplanen i den nye ordningen, skal det være
adgang til å videreføre den tidligere innskuddsplanen.
Det vises til lovforslaget § 11-2 annet ledd.
Slik videreføring vil gjelde for de som var medlemmer av
den tidligere ordningen på tidspunktet for sammenslåingen.
Dette innebærer at ulikheter mellom de tidligere ordningene
videreføres i den nye pensjonsordningen, og vil medføre
at ansatte i samme foretak i slike tilfeller gis ulike pensjonsrettigheter. Forslaget
er begrunnet med at en slik adgang bidrar til å sikre at
ansatte kan opprettholde den samme retten til opptjening av pensjon
etter en sammenslåing. En slik adgang vil kunne gjøre
det lettere å gjennomføre hensiktsmessige strukturendringer.
Forslaget er i samsvar med utvalgets utkast. En tilsvarende regel
om videreføring av pensjonsplaner er gitt i lov om foretakspensjon.
Departementet viser til at utvalget har foreslått at dersom
et foretak som deltar i sammenslåingen har pensjonsordning
etter lov om foretakspensjon, og foretaket etter sammenslåingen
skal ha innskuddspensjonsordning, kan foretakspensjonsordningen
videreføres for de som var medlemmer av ordningen på tidspunktet
for sammenslåingen. Forslaget er begrunnet med at et krav
om at forpliktelsene i en foretakspensjonsordning skal overføres
til en innskuddspensjonsordning, vil kunne komplisere sammenslåingsprosessen
i for stor grad. AktuarKonsulenters Forum har påpekt at
en slik regel vil gi mulighet for omgåelse av bestemmelsen
om at en ved omdanning bare kan videreføre en foretakspensjonsordning
for de som har ti år eller mindre igjen til pensjonsalder,
jf. lovforslaget § 14-2. Departementet viser til
at det er en rekke organisatoriske og andre forhold knyttet til
en fusjon, som både vil være tids- og kostnadskrevende.
Departementet mener at dette gjør det mindre sannsynlig
at bestemmelsen vil bli benyttet til å omgå omdanningsreglene
i lovforslaget kapittel 14. Departementet antar videre at det bør
være tilsvarende regler for omdanning i lov om foretakspensjon
og lov om innskuddspensjon. For å bidra til at sammenslåinger
kan foregå så fleksibelt som mulig, slutter departementet
seg til utvalgets utkast til bestemmelse. Det vises til lovforslaget § 11-2
tredje ledd.
Dersom foretaket velger ikke å videreføre foretakspensjonsordningen,
foreslås at reglene i lovforslaget § 14-2
om omdanning av foretakspensjonsordning skal gjelde tilsvarende,
jf. lovforslaget § 11-2 tredje ledd. Dette innebærer
at foretakspensjonsordningen skal avvikles etter de vanlige reglene
om avvikling i lov om foretakspensjon og omdannes til innskuddspensjonsordning.
Både for videreføring av tidligere innskuddsplaner
og tidligere foretakspensjonsordninger er det etter lovforslaget § 11-2
fjerde ledd et vilkår at samtlige tidligere innskuddsplaner
eller foretakspensjonsordninger blir videreført. For innskuddsplanene
innebærer dette at samtlige innskuddsplaner som er bedre
enn den nye innskuddsplanen må videreføres. Regelen
er begrunnet i hensynet til størst mulig grad av likebehandling
av de ansatte.
Utvalget foreslår at foretaket etter sammenslåingen
skal kunne velge å opprette pensjonsordning etter lov om
foretakspensjon. Departementet slutter seg til utvalgets forslag.
Sammenslåingen skal da foretas i henhold til reglene om
sammenslåing i lov om foretakspensjon kapittel 13. Dette
følger av lovforslaget § 11-3. Dersom
foretak som omfattes av sammenslåingen har innskuddspensjonsordning
fra tidligere, må denne omdannes til foretakspensjonsordning.
Det foreslås at dette gjøres etter de vanlige
regler om omdanning i forslag til lov om innskuddspensjon § 14-1.
Departementet viser til at Kredittilsynet i sin høringsuttalelse
har gitt uttrykk for at det ved sammenslåing etter lov
om innskuddspensjon bør gis regler om særskilt
regnskapsmessig behandling av pensjonsordningens midler i en periode
på tre år etter sammenslåingen, slik
det er gjort i lov om foretakspensjon. For innskuddspensjonsordninger
vil slike regler kunne være aktuelt for innskuddsfondet.
Departementet viser til at innskuddsfondet har en mer avgrenset funksjon
i lov om innskuddspensjon enn tilsvarende midler i foretakspensjonsordninger.
Etter departementets vurdering er ikke behovet for slike regler
det samme for innskuddspensjonsordninger som for foretakspensjonsordninger,
og det foreslås derfor ikke regler om dette.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 11-1, § 11-2 og § 11-3.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at foretaket,
dersom det ikke skal ha egen pensjonsordning etter sammenslåingen,
kan velge enten å videreføre eksisterende pensjonsordninger
eller å avvikle ordningene, jf. lovforslaget § 11-4.
Som utvalget påpeker, vil en videreføring av
tidligere pensjonsordninger medføre at ulikheter i pensjonsvilkårene
blir videreført i det nye foretaket. Departementet er enig
med utvalget i at dette i utgangspunktet er lite ønskelig.
Både hensynet til de berørte arbeidstakere og
behovet for fleksible regler tilsier imidlertid en slik regel. Videreføring
av eksisterende pensjonsordning kan etter forslaget bare omfatte
de som var medlemmer i ordningen på tidspunktet for sammenslåingen.
Det foreslås at det ikke skal være adgang til å ta
opp nye medlemmer i ordningen. Det er videre et vilkår
at en eventuell videreføring skal gjelde alle tidligere
pensjonsordninger. Det vises til lovforslaget § 11-4
første ledd. Forslagene er i samsvar med lov om foretakspensjon.
Dersom foretaket velger å ikke videreføre tidligere
pensjonsordninger, foreslår departementet i samsvar med
utvalgets utkast at ordningene skal opphøre og avvikles.
Det vises til lovforslaget § 11-4 annet ledd.
Tidligere innskuddspensjonsordninger foreslås avviklet
etter reglene i loven her, mens tidligere foretakspensjonsordninger
foreslås avviklet etter reglene i lov om foretakspensjon.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 11-4.
De sentrale skatterettslige problemstillingene ved en sammenslåing
av ett eller flere foretak med pensjonsordning i henhold til forslaget,
er knyttet til den skattemessige behandlingen av overføring
av en pensjonsordnings midler fra et foretak til et annet i forbindelse
med sammenslåingen.
En innskuddsordnings midler er nærmere definert i lovforslaget § 8-1
første ledd. Den del av pensjonsordningens midler som anses
overført til de pensjonsberettigede med bindende virkning,
reiser ikke skatterettslige spørsmål ved en sammenslåing
av foretak. Dette er midler som ikke kommer til beskatning før
de utbetales som pensjon til de berettigede eller som et engangsbeløp.
Det gjelder uavhengig av hva som skjer med foretaket eller institusjonen
pensjonsordningen er opprettet i.
Av pensjonsordningens midler er det bare midlene i innskuddsfondet
som ikke er overført til de pensjonsberettigede med bindende
virkning for foretaket. Innskuddsfondet er etter departementets
syn en betinget avsetning, skattemessig sett. Det er en forutsetning for
den gunstige skattemessige behandlingen av innskuddsfondet at midlene
forblir i dette fondet etter de vilkår som gjelder for
dette. Det reiser i denne sammenheng spørsmål
om det er å anse som et brudd på de skattemessige
betingelsene at det skjer en overføring av innskuddsfondet
til et innskuddsfond i en innskuddspensjonsordning i et annet foretak
i forbindelse med sammenslåing av foretakene. Et brudd
vil utløse beskatning på det overdragende foretakets
hånd. Etter departementets syn vil en slik overføring
i seg selv ikke anses som brudd på forutsetningene for
den gunstige skattemessige behandlingen av innskuddsfondet, så lenge
det skjer en overføring sammen med innskuddspensjonsordningen.
Anvendelsen av midlene i innskuddsfondet forblir bundet innenfor
det som følger av lovforslaget. Overføringen vil
dermed ikke i seg selv utløse inntektsføring av
midlene i fondet.
Departementet antar at den samme vurderingen av om det er brudd
på forutsetningene for den gunstige skattemessige behandlingen
også må gjelde i de tilfellene der foretaket etter
sammenslåingen skal ha foretakspensjonsordning etter lov
om foretakspensjon og et eller flere av de sammenslåtte
foretakene har hatt innskuddspensjon i henhold til lovforslaget.
I så fall vil midler i innskuddsfondet i tidligere ordninger overføres
til premiefondet i pensjonsordningen i det sammenslåtte
foretaket, jf. lovforslaget § 11-3 første og
annet ledd og § 14-1. Departementet begrunner
en slik løsning med at det gjelder to lovregulerte pensjonsordninger
med den samme gunstige skattemessige behandling. Videre har innskuddsfond
og premiefond samme formål i de to ordningene, og det er
foreslått de samme regler for anvendelse av midlene.
En overføring av midlene fra det overdragende foretaket
til det overtakende utløser imidlertid beskatning etter
de alminnelige regler om realisasjon, uttak eller utbytte. For at
en sammenslåing skal være en skattefri fusjon
etter bestemmelsene i skatteloven kapittel 11 må vilkårene
etter dette kapittelet være oppfylt. Det vises for øvrig
til avsnittet om skattemessige vurderinger ved deling av foretak.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet viser til at deling av foretak innebærer
at det tidligere foretaket avvikles. Det må foretas en
fordeling av pensjonsordningens forpliktelser og midler. Departementet
slutter seg til utvalgets forslag om at når foretaket deles
i to eller flere nye foretak, skal pensjonsordningen deles på samme
måte. Deling av midlene skal således etter forslaget
skje på grunnlag av medlemmene som overføres til
hvert av de nye foretakene. Det vises til lovforslaget § 12-1 første
ledd.
Det foreslås at pensjonskapitalen knyttet til pensjonsordningen
skal fordeles mellom medlemmene på grunnlag av opptjent
pensjonskapital for hvert medlem, jf. lovforslaget § 12-1
annet ledd. Avkastning frem til tidspunktet for deling skal være
tilført pensjonskapitalen før fordelingen.
Når det gjelder fordelingen av innskuddsfondet viser
departementet til at utvalget har foreslått en fordeling
på grunnlag av gjennomsnittet av innskudd for hvert av
medlemmene i delingsåret og de tre påfølgende år,
beregnet ut fra lønnsforholdene ved delingen. Forslaget
er basert på reglene om fordeling av premiefondet i lov
om foretakspensjon. Departementet viser til at innskuddene i de
tre påfølgende årene for dem som fortsetter
i foretaket vil bli de samme som i delingsåret når
en skal beregne innskuddene ut fra lønnsforholdene ved
delingen. Det er for øvrig ikke det samme behov for «glatting» av
grunnlaget i innskuddsordninger som det kan være i forbindelse med
lineær opptjening av pensjon. Departementet foreslår
derfor at en i stedet fordeler innskuddsfondet på grunnlag
av innskuddet for hvert av medlemmene i delingsåret. Det
vises til lovforslaget § 12-1 annet ledd.
Flere høringsinstanser har reist spørsmål
ved utvalgets forslag om at innskuddsfondet skal fordeles mellom
medlemmene i pensjonsordningen. Det vises til at det etter den tilsvarende
regelen om fordeling av premiefondet i lov om foretakspensjon bare
skal foretas en fordeling mellom foretakene. Foretakene vil da opprettholde
eiendomsretten til premiefondet. Departementet er enig i at det
bør være tilsvarende regler for fordeling av innskuddsfondet
som for premiefondet, og foreslår at innskuddsfondet skal
fordeles mellom foretakene og videreføres som innskuddsfond
i pensjonsordningene i de nye foretakene, jf. lovforslaget § 12-1
annet ledd.
Hvert av de nye foretakene skal etter lovforslaget § 12-1
tredje ledd benytte midlene som er tilordnet foretaket til å sikre
medlemmene en tilsvarende pensjonsordning som de hadde i det tidligere
foretaket. Det skal således opprettes nye pensjonsordninger
i hvert av de nye foretakene.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at dersom
det er ansatte som ikke skal overføres til et av de nye
foretakene i forbindelse med delingen, skal disse sikres rett til
pensjonskapital etter reglene i lovens kapittel 6 om opphør
av medlemskap. Dersom årsaken til at ansatte ikke overføres
til nytt foretak er at en del av virksomheten avvikles i forbindelse
med delingen, skal likevel reglene om avvikling av virksomhet i
foretaket gjelde tilsvarende. Det vises til lovforslaget § 12-1
fjerde ledd.
Utvalget har foreslått at dersom foretaket som deles
har pensjonskasse, skal denne avvikles og egenkapitalen disponeres
etter reglene som gjelder ved avvikling av pensjonskasse. Disse
reglene går ut på at egenkapitalen etter sluttregnskapet
skal anvendes som fastsatt i vedtektene, og for øvrig kan
utbetales til foretaket etter samtykke fra Kredittilsynet, jf. lovforslaget § 13-3
fjerde ledd. Departementet viser til at den tilsvarende regelen
etter lov om foretakspensjon er at pensjonskassen skal avvikles,
likevel slik at sikkerhetsfond og egenkapital i pensjonskassen skal
deles og tilordnes hvert av de nye foretakene på grunnlag
av premiereserven for hvert foretaks gruppe av medlemmer. Etter
departementets vurdering vil det være behov for tilsvarende
regler om fordeling av pensjonskassens sikkerhetsfond og egenkapital
ved deling etter lov om innskuddspensjon. Fordelingsgrunnnlaget
for innskuddspensjonsordninger vil måtte være
opptjent pensjonskapital for hvert foretaks gruppe av medlemmer.
Departementet foreslår etter dette at dersom foretaket
som deles har innskuddspensjonsordning i pensjonskasse, skal pensjonskassen
avvikles, likevel slik at sikkerhetsfond og egenkapital deles og
tilordnes hvert av de nye foretakene på grunnlag av opptjent
pensjonskapital for hvert foretaks gruppe av medlemmer. Det vises
til lovforslaget § 12-1 femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 12-1 om deling av foretak.
Departementet viser til at utskilling av en del av foretaket
innebærer at en del av foretaket skilles ut og overdras
til et nyopprettet foretak eller til et annet eksisterende foretak.
Foretaket som utskillelsen skjer fra, vil dermed fortsatt bestå.
Utskilling av en del av foretaket atskiller seg på denne
måten fra deling av foretak, hvor foretaket som deles blir
avviklet.
Virkningen for de ansatte vil langt på vei bli den samme
ved en utskilling fra foretaket som ved en deling av foretaket.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at reglene om
deling av foretak gis tilsvarende anvendelse i tilfellene hvor det
foretas utskilling av en del av foretaket til et nytt foretak, jf. lovforslaget § 12-2
første ledd. Dette innebærer at pensjonsordningens
midler skal fordeles mellom medlemmene som skilles ut i det nye
foretaket og de medlemmer som blir tilbake i foretaket. Det foreslås likevel
en særregel for fordeling av innskuddsfondet, ved at innskuddsfondet
kan unntas fra fordeling dersom det er mindre enn en tredel av medlemmene
i pensjonsordningen som overføres til det nye foretaket.
Regelen er begrunnet med hensynet til behovet for omstilling og
strukturendring i næringslivet.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at reglene
for utskilling av en del av foretaket til et nytt foretak, skal
gjelde tilsvarende når en del av foretaket blir utskilt
og overført til et annet eksisterende foretak. Det vises
til lovforslaget § 12-2 annet ledd. I sistnevnte
tilfelle kan forholdet være at det foretaket medlemmene
overføres til har pensjonsordning allerede. Departementet
foreslår i likhet med utvalgets utkast at bestemmelsene
om sammenslåing av foretak i foreslått kapittel
11 i så fall skal komme til anvendelse. Dersom dette ikke
er tilfelle, foreslås at medlemmene sikres rett til pensjon
enten ved videreføring av tidligere pensjonsordning etter § 11-4
eller ved utstedelse av pensjonskapitalbevis etter kapittel 6, jf.
lovforslaget § 12-2 annet ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 12-2 om utskilling av en del av
foretaket.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at utskilling
og avvikling av en del av foretakets samlede virksomhet bør
behandles etter reglene om deling av foretak og utskilling av virksomhet.
Det vises til at det er så stor grad av likhet med delingstilfellene
at det er rimelig å ha en tilsvarende fordeling av pensjonsordningens
midler. Pensjonsordningens midler skal da fordeles mellom den gruppe
av medlemmer som må slutte i foretaket og den gruppe som
blir tilbake i foretaket etter reglene om deling i lovforslaget § 12
annet ledd, jf. lovforslaget § 12 første
ledd. Dette betyr at pensjonskapital på felleskonto skal
fordeles mellom medlemmene på grunnlag av opptjent pensjonskapital for
hvert medlem. Innskuddsfondet skal fordeles på grunnlag
av innskuddet for hvert medlem i opphørsåret.
Innskuddsfondet skal likevel unntas fra fordeling når det
er mindre enn to tredeler av medlemmene i pensjonsordningen som
må slutte i foretaket.
Departementet foreslår i § 12 annet
ledd at midler som er tildelt den gruppe som skal slutte i foretaket, skal
disponeres etter reglene om avvikling av pensjonsordning i lovforslaget § 13
første til tredje ledd. Dette er i samsvar med utvalgets
forslag. Dette innebærer blant annet at for denne gruppen
av medlemmer skal reglene om fordeling av innskuddsfondet mellom medlemmene
og foretaket i lovforslaget § 13 annet ledd gjelde
tilsvarende. Videre skal de medlemmene som slutter i foretaket sikres
rett til opptjent pensjonskapital etter lovforslaget kapittel 6,
jf. lovforslaget § 13 tredje ledd.
Utvalget viser til at det i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) Lov om
foretakspensjon er foreslått at reglene om avvikling av
virksomhet i foretaket skal gjelde tilsvarende dersom virksomheten
i foretaket innskrenkes i løpet av to år på en
slik måte at det må likestilles med en avvikling
av en virksomhet. Det må settes krav både til
omfang og varighet av innskrenkningen for at regelen skal få anvendelse.
Kredittilsynet skal i tvilstilfelle avgjøre om dette er
tilfelle. Bakgrunnen for denne regelen er at de samme hensyn langt
på vei gjør seg gjeldende ved en gradvis innskrenking
av den samlede virksomheten som ved en avvikling av en virksomhet
i foretaket. Utvalget foreslår en tilsvarende regel for
foretak som har innskuddspensjonsordning. Departementet slutter
seg til dette. Det vises til lovforslaget § 12-3
tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 12-3 om avvikling av virksomhet
i foretaket.
Ved overføring av en pensjonsordnings midler fra et
foretak til et annet i forbindelse med deling av foretak, utskilling
av en del av foretak m.v., må det tas stilling til de skattemessige
konsekvenser.
Det fremgår av lovforslaget § 8-1
hva som er pensjonsordningens midler. En del av midlene anses overført
de pensjonsberettigede med bindende virkning for foretaket. Disse
midlene utløser etter departementets syn ikke beskatning
verken for foretaket eller de pensjonsberettigede. Midlene kommer
til beskatning på de pensjonsberettigedes hånd
først ved utbetaling av pensjon eller som engangsutbetaling
etter lovforslaget § 7-4 fjerde ledd og sjette
ledd.
Den andre delen er midler i innskuddsfondet. Innskuddsfondet
er bl.a. foretakets buffer for fremtidige innskudd, jf. omtale i
avsnitt 11.3, og er etter departementets oppfatning en betinget
avsetning, skattemessig sett. Det er en forutsetning for den gunstige
skattemessige behandlingen at midlene forblir innskuddsfondsmidler.
En deling av foretaket og tilhørende deling av pensjonsordningens
midler, reiser derfor spørsmål om overføring
av innskuddsfondet sammen med pensjonsordningen utløser
beskatning på det overdragende foretakets hånd
på grunn av brudd på betingelsene. Etter departementets
oppfatning vil en overføring i seg selv ikke anses som
brudd på forutsetningene for avsetningen. Det er etter
departementets syn en forutsetning for at det ikke skal foretas
en inntektsføring av innskuddsfondsmidlene at overføringen
skjer sammen med innskuddspensjonsordningens øvrige midler
etter lovforslaget.
I utgangspunktet skal enhver transaksjon som skjer i forbindelse
med fisjon behandles etter de alminnelige regler i skatteloven.
En overføring av verdier fra det overdragende foretak utløser
beskatning etter de alminnelige regler om realisasjon, uttak og
utbytte. Det følger av skatteloven kapittel 11 når
en fisjon er skattefri. Det vises i denne sammenheng til § 11-8,
hvor midlene i innskuddsfondet etter departementets oppfatning inngår
i foretakets nettoverdi.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet slutter seg til utvalgets utkast til regler om
når en pensjonsordning kan eller skal opphøre.
Tilsvarende regler er gitt i lov om foretakspensjon. Det foreslås
derfor for det første at en pensjonsordning skal opphøre
når foretaket selv beslutter dette. Før slik beslutning
treffes skal spørsmålet forelegges styringsgruppen
eller eventuelt styret i pensjonskassen. Det vises til lovforslaget § 13-1
første ledd. Etter lovforslaget § 13-1
annet ledd skal pensjonsordningen også opphøre
når det treffes vedtak om at virksomheten i foretaket skal
avvikles. Det foreslås at det samme skal gjelde når
det følger av bestemmelse i lov om innskuddspensjon at
pensjonsordningen skal opphøre. Som eksempel kan nevnes
at foretaket ikke lenger oppfyller minstekravene for å ha pensjonsordning
etter lovforslaget § 2-3, eller at en pensjonsordning
ikke blir videreført etter en sammenslåing av
foretak, jf. lovforslaget § 11-4. Departementet
foreslår videre, i samsvar med utvalgets utkast, at en
pensjonsordning skal opphøre når foretaket slutter å innbetale
innskudd til pensjonsordningen, og det ikke finnes midler til dekning
av innskuddene i innskuddsfondet. Lovforslaget fremgår
av § 13-1 tredje ledd. Departementet viser til
at en slik situasjon for foretaket normalt vil skyldes at foretaket
har betydelige økonomiske vanskeligheter. Dersom det er
midler i innskuddsfondet vil pensjonsordningen kunne videreføres
med midler derfra. Dette vil kunne gi foretaket noe lengre tid til å avklare
om foretaket vil være i stand til å fortsette
ordningen. En tilsvarende regel er gitt i lov om foretakspensjon.
Departementet foreslår i lovforslaget § 13-2
at dersom foretaket avvikles fordi virksomheten skal overføres
til et annet foretak, skal reglene om sammenslåing av foretak
gjelde tilsvarende så langt de passer. Det vises til lovforslaget § 13-2
første ledd. Forslaget bygger på tilsvarende regler
i lov om foretakspensjon. Vilkåret er at minst to tredeler
av medlemmene i pensjonsordningen samtidig overføres til det
andre foretaket. Forslaget innebærer at det i slike tilfeller
ikke stilles krav om at pensjonsordningen skal opphøre,
men at det åpnes for videreføring av pensjonsordningen
for de ansatte som overføres til et annet foretak. Departementet
foreslår videre at de ansatte som ikke overføres
til annet foretak, skal sikres rett til pensjonskapital etter reglene
i lovforslaget kapittel 6, jf. lovforslaget § 13-2
første ledd. Dersom overføringen av ansatte omfatter
mindre enn to tredeler av medlemmene i pensjonsordningen foreslås
det at pensjonsordningen skal opphøre og avvikles, jf.
lovforslaget § 13-2 annet ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 13-1 om opphør av pensjonsordningen
og § 13-2 om avvikling av foretaket.
Ved avvikling av pensjonsordningen foreslår utvalget
i utkastet § 13-3 første ledd at pensjonskapitalen
knyttet til ordningen skal fordeles mellom medlemmene på grunnlag
av opptjent pensjonskapital for hvert medlem. Avkastning frem til
opphørstidspunktet skal være tilført
pensjonskapitalen før fordelingen. Forslaget bygger på samme
prinsipp som ved deling av foretak.
Når det gjelder fordeling av innskuddsfondet ved en
avvikling, tar utvalget utgangspunkt i drøftelsen i Ot.prp.
nr. 47 (1998-1999) Lov om foretakspensjon vedrørende fordeling
av premiefondet. Utvalget uttaler blant annet følgende
på side 86:
«Det påpekes i proposisjonen at
dersom premiefondet i sin helhet skal overføres til foretaket
ved avvikling, vil dette gi foretaket en mulighet til å disponere
premiefondsmidler som det ellers ikke ville vært mulig å tilbakeføre
til foretaket. Dette vil kunne fremme opphør av pensjonsordninger,
noe regelverket ikke bør legge opp til. På den
annen side anses det ikke rimelig at samtlige midler i premiefondet
tildeles medlemmene på oppgjørstidspunktet, fordi
fordelingen av et stort premiefond ville kunne føre til
urimelig høye pensjoner. Forslaget etter lov om foretakspensjon
går ut på at medlemmene ved fordelingen kan sikres
en rett til opptjent pensjon, samt rett til premiebetaling for tilsvarende
rettigheter, for en periode på inntil fem år etter
opphøret. Forslaget innebærer at midlene fra premiefondet
i en viss grad skal sikre medlemmene, mens de resterende midlene
skal tilbakeføres til foretaket.
Utvalget
foreslår regler for fordeling av innskuddsfond ved avvikling
av innskuddspensjonsordninger som i stor grad samsvarer med forslaget
om fordeling av premiefond i lov om foretakspensjon.»
Utvalget foreslår etter dette at innskuddsfondet skal
fordeles mellom medlemmene på grunnlag av gjennomsnittet
av innskuddet for hvert medlem i opphørsåret og
de tre følgende år, beregnet ut fra lønnsforholdene
på opphørstidspunktet. Det vises til utkastet § 13-3
annet ledd. Det foreslås likevel satt et tak, slik at ingen
skal få tildelt mer enn det som er nødvendig for å sikre
fortsatt innbetaling av innskudd i inntil fem år, eller
i tilfelle en kortere periode frem til oppnådd pensjonsalder.
Dersom det er midler igjen i innskuddsfondet etter dette, skal det
resterende beløpet tilbakeføres til foretaket.
Utvalget foreslår i utkastet § 13-3
tredje ledd at reglene i lovutkastet kapittel 6 om opphør
av medlemskap og rett til utstedelse av pensjonskapitalbevis skal gjelde
tilsvarende ved avvikling av pensjonsordningen. Midler som er tildelt
et medlem fra innskuddsfondet skal etter utvalgets forslag tillegges
opptjent pensjonskapital.
Ved avvikling av pensjonskasse foreslår utvalget i utkastet § 13-3
fjerde ledd at egenkapitalen etter sluttregnskapet skal anvendes
som fastsatt i vedtektene. For øvrig foreslås
at egenkapitalen med Kredittilsynets samtykke kan utbetales til
foretaket. Dette er i samsvar med forslag til lov om foretakspensjon.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det ved
avvikling av pensjonsordningen skal foretas en fordeling av pensjonskapitalen
mellom medlemmene på grunnlag av opptjent pensjonskapital
for hvert medlem, jf. lovforslaget § 13-3. Avkastning frem
til opphørstidspunktet skal være tilført
pensjonskapitalen før fordelingen. Når det gjelder
fordeling av innskuddsfondet, viser departementet til at det ved
deling av foretak er foreslått at innskuddsfondet skal
fordeles på grunnlag av innskuddet for hvert medlem i delingsåret.
Det vises til lovforslaget § 12-1 annet ledd.
Departementet foreslår at innskuddsfondet ved opphør
av ordningen skal fordeles på tilsvarende måte,
likevel slik at det er innskuddet i opphørsåret
som legges til grunn. I samsvar med utvalgets forslag foreslås
det likevel satt et tak, slik at ingen skal få tildelt mer
enn det som er nødvendig for å sikre fortsatt
innbetaling av innskudd i inntil fem år, eller i tilfelle
en kortere periode frem til oppnådd pensjonsalder. Dersom
det er midler igjen i innskuddsfondet etter dette, skal det resterende
beløpet tilbakeføres til foretaket. Det vises
til lovforslaget § 13-3 annet ledd.
Til merknaden fra Forbrukerrådet vil departementet vise
til at også avvikling som følge av konkurs vil være
omfattet av reglene om opphør og avvikling i lovforslaget
her.
Departementet foreslår i samsvar med utvalgets forslag
at reglene i lovforslaget kapittel 6 om opphør av medlemskap
skal gjelde tilsvarende ved avvikling av pensjonsordning. Det vises
til lovforslaget § 13-3 tredje ledd. Dette innebærer
blant annet at det skal utstedes pensjonskapitalbevis for hvert
medlem. Det foreslås at midler som er tildelt medlemmet
fra innskuddsfondet etter lovforslaget § 13-3
annet ledd, skal tillegges medlemmets opptjente pensjonskapital.
Ved avvikling av pensjonskasse foreslår utvalget at
egenkapitalen etter sluttregnskapet skal anvendes som fastsatt i
vedtektene. For øvrig foreslås at egenkapitalen
med Kredittilsynets samtykke kan utbetales til foretaket. Departementet
slutter seg til utvalgets forslag. Det vises til lovforslaget § 13-3
fjerde ledd. Forslaget er i samsvar med reglene i lov om foretakspensjon.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 13-3 om avvikling av pensjonsordningen.
Det foreslås at foretak som har innskuddspensjonsordning
etter loven her skal kunne omdanne denne til en pensjonsordning
etter lov om foretakspensjon. Tilsvarende foreslås at foretak
som har pensjonsordning etter lov om foretakspensjon skal kunne omdanne
denne til en innskuddspensjonsordning.
Et viktig hensyn ved omdanning er at omdanningen ikke skal medføre
reduksjon i opptjente rettigheter, samtidig som ordningene har ulike
egenskaper og dermed ikke er direkte sammenlignbare for arbeidstakerne
før pensjonsalder. Et problem ved overgang mellom innskuddspensjonsordninger
og foretakspensjonsordninger som sikter mot samme fremtidige pensjon,
er at innskuddspensjoner har en annen profil for innbetaling og
oppbygging av kapital enn foretakspensjon. Dette innebærer
at for yngre arbeidstakere vil opptjeningen i en innskuddsordning
ofte være større enn i en ytelsesbasert ordning.
Yngre arbeidstakere kan derfor ha fordel av en overgang fra en ytelsesbasert
pensjonsordning til en innskuddspensjonsordning. For eldre arbeidstakere
er forholdet motsatt, og de kan, ved en overgang fra en ytelsesbasert
ordning til en innskuddsordning sent i karrieren, komme til ikke å nå opp
til det forutsatte pensjonsbeløp. Dette reiser spørsmål
om hvilken adgang det skal gis til å videreføre
eksisterende ordninger for eldre arbeidstakere ved overgang fra
en foretakspensjonsordning til en innskuddspensjonsordning.
Komiteen viser til merknader under
avsnitt 20.2 og 20.3.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at foretak
som vil opprette pensjonsordning etter lov om foretakspensjon i
stedet for innskuddspensjon, skal avvikle innskuddspensjonsordningen
etter de vanlige reglene om avvikling av pensjonsordning i lovforslaget
kapittel 13. Det foreslås at innskuddsfondet ikke skal
fordeles mellom medlemmene slik det gjøres ved ordinær
avvikling. I stedet skal innskuddsfondet i sin helhet overføres
som premiefond for den nye pensjonsordningen. Det vises til lovforslaget § 14-1
første ledd.
Utvalget har foreslått at det kan fastsettes i regelverket
for den nye pensjonsordningen at medlemmenes opptjente alderspensjonskapital
benyttes som premiereserve for rettigheter i den nye pensjonsordningen.
Departementet viser til at det er reist innvendinger mot forslaget,
blant annet på bakgrunn av hensyn til forholdsmessighet
i den nye foretakspensjonsordningen og av hensyn til symmetri med IPA-regelverket.
Departementet kan ikke se at de nevnte innvendingene er så vidt
tungtveiende at det ikke bør åpnes adgang til
overføring av alderspensjonskapitalen til premiereserve
i den nye ordningen. Departementet er likevel enig i synspunktet
om at det ikke bør åpnes for at alderspensjonskapitalen
skal kunne benyttes til premiereserve for uføre- og etterlatteytelser.
Det vises til at dette vil være en overføring mellom
ytelser som etter gjeldende regelverk ikke har vært akseptert
i skattefavoriserte ordninger, og som også reiser premiemessige
problemstillinger. Departementet foreslår at det presiseres
i lovforslaget § 14-1 annet ledd at alderspensjonskapital
skal kunne benyttes til premiereserve for alderspensjonsrettigheter
i den nye pensjonsordningen. Alderspensjonskapitalen skal således
ikke kunne benyttes til premiereserve for uføre- og etterlatteytelser.
Departementet foreslår etter dette at det kan fastsettes
i regelverket for den nye foretakspensjonsordningen at medlemmenes
opptjente alderspensjonskapital fra innskuddspensjonsordningen benyttes
til premiereserve for alderspensjonsrettigheter. Det vises til lovforslaget § 14-1
annet ledd. Departementet foreslår videre i samsvar med
utvalgets forslag at lov om foretakspensjon §§ 4-11
annet og tredje ledd, 4-12 og 4-13 skal gis tilsvarende anvendelse.
Dette er regler om medregning av tjenestetid i tidligere ordning
og om overføring av premiereserve. I likhet med utvalget
anser departementet at reglene om overføring til premiereserve
m.v. ikke vil være aktuelle når pensjonsordningen
er opprettet med egen pensjonskonto for hver arbeidstaker. Det foreslås
derfor at reglene ikke skal gjelde i slike tilfeller.
Adgangen til å fastsette at opptjent alderspensjonskapital
benyttes som premiereserve i den nye pensjonsordningen, skal etter
departementets forslag til § 14-1 tredje ledd
ikke gjelde for arbeidstakere som har mindre enn ti år
igjen til pensjonsalderen. Dette er parallelt til lov om foretakspensjon § 3-9
tredje ledd, der det heter at bestemmelser i ordningens regelverk om
medregning av tidligere medlemstid ikke skal gjelde for arbeidstakere
som har mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen når
de opptas, med mindre annet er fastsatt i regelverket. Departementet
foreslår i § 14-1 tredje ledd at samme
regel skal gjelde for arbeidstakere som for øvrig ikke
har rett til å bli medlem av foretakspensjonsordningen.
Innskuddspensjonen skal videreføres for slike arbeidstakere.
Det foreslås at det kan fastsettes lempeligere regler i
regelverket for pensjonsordningen. Forslaget er i samsvar med utvalgets utkast.
Departementet viser til at det i høringen er påpekt at
pensjonskapital i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse også omfatter
andel av kursreguleringsfond. Ved omdanning vil således
denne andelen av kursreguleringsfondet kunne omgjøres til
premiereserve i den nye ordningen. Departementet legger til grunn
at mulighet til å oppnå flyttearbitrasjegevinster ved
omdanning av pensjonsordning, gjennom å omgjøre
kursreguleringsfondet, i liten grad vil påvirke til beslutninger
om omdanning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 14-1 om omdanning til foretakspensjonsordning.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at det skal
være adgang til å omdanne en foretakspensjonsordning
til en innskuddspensjonsordning, jf. lovforslaget § 14-2.
Foretak som ønsker slik omdanning, må da avvikle
foretakspensjonsordningen etter reglene om avvikling i lov om foretakspensjon
kapittel 15. Ved slik avvikling skal pensjonsordningens midler fordeles
mellom medlemmene. Ved omdanning til innskuddspensjonsordning foreslår
departementet i likhet med utvalget at premiefondet knyttet til
pensjonsordningen i stedet skal overføres til innskuddsfond
for den nye innskuddspensjonsordningen. Det vises til lovforslaget § 14-2
første ledd.
Departementet viser til at omdanning fra foretakspensjonsordning
til innskuddspensjonsordning reiser spørsmål knyttet
til videreføring av eksisterende ordninger. Blant annet
gjør forskjellig opptjeningsprofil i innskuddspensjonsordninger
og foretakspensjonsordninger at enkelte arbeidstakere vil kunne
komme dårligere ut ved overgang til en innskuddspensjonsordning
enn dersom de fortsetter i eksisterende ordninger. Dette vil særlig
gjelde for eldre arbeidstakere, ettersom en større del
av innbetalingen, alt annet likt, vil skje tidligere i yrkeskarrieren
i en innskuddsordning enn i en ytelsesbasert ordning.
Departementet er enig med utvalget i at det av hensyn til at
særlig eldre arbeidstakere kan komme dårligere
ut ved overgang til en innskuddspensjonsordning, bør legges
til rette for at disse kan fortsette sin opptjening i den gamle
foretakspensjonsordningen. Slike regler vil bidra til å hindre
at enkelte ansatte rammes på en urimelig måte
av omdanningen, og vil slikt sett gjøre det enklere for
foretakene å gjennomføre ønskede omdanninger
av pensjonsordningene. På den annen side er det ikke entydig
hvem som vil kunne komme dårligere ut ved en overgang til
innskuddspensjon. Dette må bl.a. ses på bakgrunn
av lønnsutvikling etter omdanning, tjenestetid før
og etter omdanningen og avkastning i innskuddsordningen. Departementet
vil også peke på at en for vidtrekkende adgang
til videreføring av eksisterende pensjonsordninger vil
kunne gjøre det vanskelig for foretakene å gjennomføre
en ønsket omdanning. Departementet viser til at det med
lange overgangsperioder vil ta lang tid før foretaket får èn
pensjonsordning for alle sine ansatte. Dette vil være kostnadskrevende
og kompliserende for foretaket, som i overgangsperioden må administrere
to ulike pensjonsordninger. Departementet har etter en helhetsvurdering
funnet at en overgangsperiode på ti år representerer
en rimelig avveining mellom disse ulike hensynene. Departementet foreslår
derfor, i samsvar med utvalgets flertall, at foretakspensjonsordningen
skal kunne videreføres for arbeidstakere som har ti år
eller mindre igjen til pensjonsalderen. Det vises til lovforslaget § 14-2
annet ledd.
Både Kredittilsynet og Finansnæringens Hovedorganisasjon
har påpekt at en ved omdanning til innskuddspensjonsordning
vil kunne komme i den situasjon at foretakets administrasjonsreserve
ikke er tilstrekkelig til å dekke kostnadene ved utstedelse
av fripoliser. Departementet er enig i at det er behov for å regulere
dette spørsmålet. Departementet foreslår
at kostnadene til utstedelse av fripoliser skal dekkes av midler
i premiefondet i den utstrekning midlene fra foretakets administrasjonsreserve
ikke strekker til. Dersom heller ikke premiefondets midler strekker
til, foreslår departementet at foretaket selv skal dekke
de resterende kostnadene. Det foreslås at slike kostnader skal
være fradragsberettiget for foretaket, se nærmere omtale
i avsnitt 17.2.5.1 i proposisjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten
Steinar Bastesen, registrerer at departementet går imot
en generell lukkeadgang, men likevel synes å være
noe mindre skeptisk til en begrenset lukkeadgang knyttet til omdanning
fra foretakspensjonsordning til innskuddspensjonsordning. Departementet har
foreslått lukkeadgang for ansatte over 57 år ved omdanning
fra ytelsespensjon- til innskuddspensjonsordning i proposisjonen.
Flertallet vil peke på at dersom foretaket
ved omdanning fra foretakspensjonsordning til innskuddspensjonsordning
ikke kan videreføre foretakspensjonsordningen for arbeidstakere
som har mer enn 10 år igjen til oppnådd pensjonsalder
slik departementet foreslår, kan en stor gruppe arbeidstakere
risikere å tape pensjon ved omdanning. Flertallet viser
til at svært mange høringsinstanser har gitt utrykk
for at det bør være større fleksibilitet
i overgangsreglene enn det departementet foreslår. Beregninger
gjort av forsikringsnæringen viser at eldre ansatte og
spesielt ansatte over 50 år kan komme dårlig ut
av en slik omdanning.
Flertallet mener at overgangsreglene ved omdanning
bør være mer fleksible enn det departementet legger
opp til i sitt forslag. Flertallet merker seg departementets
vurdering om at det ikke er entydig hvem som kommer dårligere
ut ved en overgang til innskuddspensjon. Hvem og hvor mange som
taper på slik overgang kan variere mellom ulike foretak. Flertallet legger
til grunn at foretak som vurderer overgang vil kunne fremskaffe
en rimelig god oversikt om kostnader ved overgangsperiode og omfanget av
medlemmer som taper på overgang. En slik helhetsvurdering
bør foretas av foretaket i samråd med styringsgruppen.
Loven bør gi tilstrekkelig handlefrihet til at foretakene
kan velge hensiktsmessige løsninger som er tilpasset forholdene
i de ulike bedriftene.
Flertallet går på denne bakgrunn
inn for at loven gir adgang til at man lukker ordningen for nye medlemmer
slik at de som i dag er inne i en ytelsesordning kan ha rett til å stå i
ordningen frem til pensjonsalder. Flertallet går
imot Regjeringens forslag til § 14-2 og fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om adgang
til at man lukker ordningen for nye medlemmer, slik at de som i
dag er inne i en ytelsesordning kan ha rett til å stå i
ordningen frem til pensjonsalder.»
Dette medfører at Regjeringens forslag til § 15-2 Overgangsregler
utgår.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og representanten Steinar Bastesen slutter
seg til Regjeringens forslag til § 14-2 om omdanning
av foretakspensjonsordning. Disse medlemmer mener
at det er viktig å sikre at de ansatte behandles likt.
Hovedregelen i lovforslaget om at foretaket bare skal kunne ha én
pensjonsordning for sine ansatte, og at alle medlemsberettigede
skal være medlemmer av denne pensjonsordningen, sikrer
denne likebehandlingen. Disse medlemmer vil dessuten
understreke at den pensjon som er opptjent i en ytelsesordning alltid
vil være sikret, også ved omdanning, og medlemmene
kan ikke tape retten til opptjent pensjon ved overgang til innskuddspensjon.
Disse medlemmer vil vise til at regelen knyttet
til overgang fra foretaks- til innskuddspensjon i lovforslaget § 14-1
tredje ledd, hvor foretaket for en tidsbegrenset periode har mulighet
til å opprettholde en ytelsesordning for ansatte med mindre
enn 10 år igjen til pensjonsalder, er helt spesiell. Bestemmelsen tar
på en rimelig måte hensyn til at eldre arbeidstakere relativt
sett vil kunne komme dårligere ut av en overgang til innskuddspensjon,
og at arbeidstakere med få år igjen til pensjonsalder
også kan ha særlig behov for trygghet knyttet
til framtidig pensjonsopptjening.
Disse medlemmer slutter seg også til § 15-2.
Departementet foreslår, i samsvar med utvalgets utkast,
at omdanning etter §§ 14-1 eller 14-2
ikke skal ha innvirkning på de rettigheter som tilkommer
personer som får utbetalt pensjon. Det vises til lovforslaget § 14-3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 14-3 om pensjoner under utbetaling.
Utvalgets forslag til beskatning av innskuddspensjonsordninger
bygger på at Stortinget forutsatte at disse ordningene
skattemessig skal likebehandles med foretakspensjonsordninger. Departementet
legger det samme utgangspunktet til grunn og viser blant annet til
at spørsmålet om innskuddsbasert tjenestepensjon
ble drøftet i Stortinget i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
1998. Et flertall bestående av alle partier unntatt Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fattet da følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringa fremje forslag om å innføre
ei ordning med innskottsbasert tjenestepensjon som skattemessig
skal jamstellast med ytelsesbasert tjenestepensjon, med sikt på gjennomføring
i 1999.»
Etter departementets vurdering innebærer dette at innskuddspensjonsordninger
i arbeidsforhold skal beskattes etter det hovedprinsipp som gjelder
for någjeldende private tjenestepensjonsordninger etter
skatteloven (TPES) og som også vil gjelde for pensjonsordninger
som oppfyller vilkårene i lov om foretakspensjon.
Både private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven
(TPES) og pensjonsordninger som oppfyller vilkårene i lov
om foretakspensjon beskattes etter det såkalte P-prinsippet.
Etter P-prinsippet innrømmes det for det første
fradrag i alminnelig inntekt av premie og tilskudd til pensjonsordningen
innenfor nærmere fastsatte rammer. Fradragsrammen kan følge både
direkte av skatteloven og av regelverket for selve pensjonsordningen,
avhengig av om det gjelder innbetaling i form av premie eller tilskudd
til ulike fond. Innestående midler i ordningen, herunder
premiefond, inngår ikke i foretakets grunnlag for eventuell
formuesskatt. Innestående midler vil heller ikke være
en del av medlemmets grunnlag for formuesskatt. Videre foretas det
ingen løpende beskatning av avkastningen på innestående
midler. Avkastningen kommer først til beskatning når
den utbetales som pensjon. Alle terminvise utbetalinger fra pensjonsordningen
skattlegges i sin helhet som pensjon. De faller inn under pensjonsbegrepet
i skatteloven § 5-1 som alminnelig inntekt og
bestemmelsene om personinntekt i skatteloven § 12-2.
Komiteen tar dette til etterretning.
Etter utvalgets oppfatning er det en forutsetning for den gunstige
skattemessige behandlingen etter P-prinsippet at de sentrale, felles
hovedretningslinjer og vilkår som gjelder for private tjenestepensjonsordninger
etter skatteloven og som er lagt til grunn i lov om foretakspensjon,
skal videreføres for innskuddspensjon. Innføring
av innskuddspensjon i arbeidsforhold bryter imidlertid med vilkåret
om at tjenestepensjon etter skatteloven skal være knyttet
til arbeidstakers sluttlønn, dvs. at premien løpende
tilpasses en fastlagt framtidig pensjonsytelse. Arbeidstakers opptjening
av pensjon i en innskuddsordning vil avhenge av innskuddene, som
igjen avhenger av løpende lønn og avkastning på midlene.
Sparing i en innskuddsordning vil være mer lik ordinær
sparing enn det som er tilfelle for pensjonssparing i en ytelsesordning.
Utvalget uttaler om forutsetningene (NOU 1999:32 side 97):
«Det er kun pensjonsordninger som oppfyller
visse nærmere definerte krav som gis en skattemessig gunstig
behandling. Den gunstige skattemessige behandlingen av private tjenestepensjonsordninger
etter skatteloven og forslaget til lov om foretakspensjon, er benyttet
som et styringsinstrument for å sikre at pensjonsordninger
i arbeidsforhold bidrar til å oppfylle visse pensjonspolitiske
målsetninger. Det vil innenfor rammen av øvrig
lovgivning, tariffavtaler mv. være opp til det enkelte
foretak om foretaket skal opprette pensjonsordning eller ikke, og
hvordan en pensjonsordning i så fall skal utformes.
Ved
innføring av skattefavorisert innskuddspensjon i arbeidsforhold,
er utvalget av den oppfatning at denne - dersom det skal skje en
skattefavorisering på lik linje med foretakspensjon - langt
på vei må oppfylle de samme hovedhensyn som det
har vært lagt vekt på ved utforming av forslaget
til lov om foretakspensjon. Hvis det åpnes opp for innskuddsordning
med vesentlig lempeligere betingelser, reiser det spørsmål om
den samme grad av skattefavorisering kan forsvares. Utvalget er
av den oppfatning at flere foretak vil avslutte eksisterende ordninger
for å etablere en innskuddsordning dersom det åpnes
for gunstig skattemessig behandling av innskuddsordninger samtidig som
betingelsene blir vesentlig lempeligere enn i TPES og i forslaget
til lov om foretakspensjon. Det er etter utvalgets mening ikke intensjonen
med å åpne for innskuddsbaserte ordninger at foretak
avslutter ytelsesbaserte pensjonsordninger for å etablere
en innskuddspensjon. Innskuddspensjon er først og fremst
et tilbud til små og mellomstore foretak som i dag ikke
har opprettet pensjonsordning.
Pensjonsordning i arbeidsforhold
vil medføre at flest mulig sikres en pensjon som et tillegg
til folketrygdens ytelser når det alminnelige inntektsgrunnlag faller
bort på grunn av alder, uførhet eller annen årsak. Skattelovgivningen
bør bidra til at en skattefavorisert pensjonsordning utformes
slik at den støtter opp om folketrygden som det sentrale
element i pensjonssystemet, folketrygdens aldersgrense og at ordningen skal
være langsiktig og forutsigbar. Videre må visse fordelingspolitiske
hensyn ivaretas og de ytelser som kan utbetales fra ordningen må være
supplerende til en hovedytelse fra folketrygden. Pensjonsordningen bør
bygge på elementer som innebærer at den framstår som
rimelig for folk flest, for eksempel at ordningen skal sikre en
rimelig grad av likebehandling av alle arbeidstakere i en bedrift
med hensyn til medlemsskap og ytelser, eventuelt innskudd i en innskuddsordning. Det
stilles også krav til pensjonsplan. Videre må pensjonsnivået
være relatert til de pensjonsberettigedes lønnsnivå.»
Departementet legger til grunn det samme utgangspunkt som utvalget
og er enig i de vurderinger utvalget har foretatt. Det er etter
departementets syn helt grunnleggende at en skattefavorisert pensjonsordning
skal bygge på folketrygdens ytelser. Det vil si at ytelsene
fra pensjonsordningen skal være et supplement til folketrygdens
ytelser. Det er i den sammenheng viktig at bl.a. aldersgrensen i
en innskuddspensjonsordning er den samme som i folketrygden, dvs. 67 år.
Videre er det sentralt at de ansatte i foretaket skal ha lik adgang
til medlemskap i ordningen og i utgangspunktet sikres lik rett til
pensjon når det tas hensyn til lønn og tjenestetid
i foretaket. Det må også i en innskuddspensjonsordning
være en målsetting å videreføre
det såkalte forholdsmessighetsprinsippet så langt
det er praktisk mulig. Dette prinsippet innebærer i foretakspensjon
at de samlede ytelser fra pensjonsordningen og beregnet folketrygd
ikke skal utgjøre en større prosentdel av lønnen
for medlemmer med høy lønn enn for medlemmer med
lav lønn.
Komiteen er enig i Regjeringens vurderinger når
det gjelder forutsetninger for gunstig skattemessig behandling.
Det er i proposisjonen avsnitt 17.2.3.1-17.2.3.4 redegjort for
utvalgets vurdering av om det bør benyttes en særskilt
skatt på avkastning av pensjonskapitalen som et virkemiddel
for å hindre urimelig høye pensjoner i innskuddspensjonsordninger.
Departementet er enig med utvalget i at det i denne omgang ikke
bør innføres en særskilt skatt på avkastning
av pensjonskapitalen. Departementet legger vekt på at det
kan bli ressurskrevende å innføre en slik beskatning,
samtidig som det er stor usikkerhet knyttet til utforming av og
avkastning på slike ordninger, og dermed om de fremtidige
pensjonsutbetalingene vil kunne vise seg å bli urimelig
høye. Spørsmålene om avkastningsskatt
bør derfor først avgjøres når
pensjonsordningen har virket en lengre periode.
Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig å foreta
noen nærmere utredning nå.
Komiteen tar dette til etterretning.
Det er forutsatt at den skattemessige behandlingen av innskuddspensjon
skal skje etter P-prinsippet. Det innebærer at løpende
avkastning først tas til beskatning ved utbetaling av pensjon.
Når utvalget foreslår at det er adgang til individuelle
konti med plassering av midlene i blant annet verdipapirfond, reiser
en slik plassering av pensjonskapitalen visse spørsmål
av skattemessig art. Det er nødvendig å ta stilling
til om det skal foretas en RISK-korrigering eller om den skattemessige
behandlingen fullt ut skal følge av reglene om
beskatning av pensjon. Utvalget foreslår at det ikke innføres
en RISK-korrigering, jf. en nærmere redegjørelse
for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt 17.2.4.
Departementet finner at den samme skattemessige løsningen
som gjelder for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven bør
legges til grunn, og viser i denne sammenheng til at problemstillingene
er de samme. Videre er det de samme hensyn som tilsier at reglene
om pensjonsbeskatning bør ha forrang. Departementet foreslår
dermed en endring av skatteloven § 10-30 i tråd
med dette, slik at det ikke skal foretas noen beskatning av gevinsten
for andeler eid i forbindelse med innskuddspensjon. Bestemmelsen utelukker
også korreksjon med RISK-beløp for slike andeler.
Komiteen er enig i forslaget om at
det ikke skal foretas RISK-korrigering i forbindelse med innskuddspensjon,
og slutter seg til Regjeringens forslag til endring av skatteloven § 10-30
i tråd med dette.
Skatteloven § 6-46 regulerer arbeidsgivers
fradragsrett for innbetalinger til private tjenestepensjonsordninger
etter skatteloven (TPES). Som en følge av at lov om foretakspensjon
erstatter 1968-reglene, er det vedtatt endringer i skatteloven §§ 6-45
og 6-46.
Utvalget legger til grunn at arbeidsgivers tilskudd til innskuddspensjon
skal gis den samme skattemessige behandlingen som foretakspensjonsordninger.
Utvalget uttaler så om lovteknisk plassering av hjemmelen
for arbeidsgivers fradrag (NOU 1999:32 side 100):
«Utvalget foreslår at arbeidsgivers
rett til fradrag for tilskudd til innskuddspensjon reguleres i ny
skattelov § 6-46, det vil si samme bestemmelse
som foreslås for tilskudd til foretakspensjon.»
Departementet finner det av lovtekniske grunner hensiktsmessig
at arbeidsgivers rett til inntektsfradrag for tilskudd til en innskuddspensjonsordning
reguleres i samme bestemmelse som regulerer fradragsrett for innbetaling
til en foretakspensjonsordning. En slik plassering ivaretar hensynet
til en oversiktlig skattelov ved at fradragshjemmelen for kollektive
skattefavoriserte pensjonsordningene er samlet. Departementet slutter
seg dermed til utvalgets forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til lovteknisk plassering av reglene om arbeidsgivers rett
til fradrag for tilskudd til innskuddspensjon.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt
17.2.5.1.
Departementet slutter seg ikke fullt ut til utvalgets vurderinger
med hensyn til hva som skal defineres som årets innskudd.
Arbeidsgivers årlige innskudd til ordningen etter forslaget § 5-1
annet ledd vil etter departementets syn naturlig falle inn under
skattelovens begrep årets innskudd. Det samme bør
imidlertid ikke gjelde for arbeidsgivers kostnader i forbindelse
med garanti i henhold til forslaget § 3-5 femte
ledd. Dette er kostnader som kommer i tillegg til det årlige
innskuddet etter lov om innskuddspensjon. Garantikostnadene vil
riktignok være årlige kostnader til pensjonsordningen,
som foretaket bør gis inntektsfradrag for på linje
med det årlige innskuddet. Til forskjell fra det årlige
innskuddet bør disse kostnadene ikke inngå i beregningsgrunnlaget
for fradragsberettiget tilskudd til innskuddsfondet. Formål
med innskuddsfondet er å sikre fremtidige innskudd. Det
er da lite hensiktsmessig at kostnader som skal sikre avkastning
på innbetalt pensjonskapital skal kunne påvirke
størrelsen på fradragsberettiget tilskudd til
innskuddsfondet. Departementet foreslår at det gis hjemmel
for fradrag for garantikostnadene etter forslaget § 3-5
femte ledd i skatteloven § 6-46 annet ledd bokstav
c.
Når det gjelder tilskudd til pensjonskapitalen som arbeidsgiver
er forpliktet til å bidra med etter forslaget § 3-3
tredje ledd, blir spørsmålet om arbeidsgiver skal gis
rett til inntektsfradrag for dette tilskuddet. Departementet er
enig i utvalgets vurderinger. Etter departementets oppfatning strider
det i utgangspunktet mot alminnelige skatterettslige prinsipper å gi
rett til fradrag for et tap som ikke anses som realisert skattemessig
sett. På den annen side finner departementet det lite rimelig
at et slikt tilskudd skal settes i noen særstilling i forhold
til andre lovregulerte tilskudd til innskuddspensjonsordningen.
Det er også nær sammenheng mellom slike tilskudd
og kostnader som påløper i forbindelse med forslaget § 3-5
femte ledd. De innbetalte midlene vil under enhver omstendighet
beskattes som pensjonsinntekt ved senere utbetaling fra pensjonsordningen
som pensjon. Hvis markedsverdien øker igjen, vil dette øke
avkastningen, og dette vil kunne øke overføringen
til innskuddsfondet, og dermed til lavere nye innskudd til ordningen
for arbeidsgiver. Hvis det tilbakeføres midler fra innskuddsfondet
til foretaket, jf. § 9-4, vil dette skje mot beskatning.
Departementet er dermed enig med utvalget i at arbeidsgiver bør
gis fradragsrett for dette tilskuddet.
Problemstillingen blir deretter om tilskuddet er en del av årets
innskudd eller om det bør gis en særskilt fradragshjemmel
for dette tilskuddet. Etter departementets mening er tilskuddet
av en så spesiell karakter at det ikke naturlig faller
inn under begrepet årets innskudd. Videre finner departementet
det verken rimelig eller hensiktsmessig at tilskuddet bør
påvirke størrelsen på fradraget for tilskudd
til innskuddsfond. Dette begrunner behov for en særskilt
hjemmel. En særskilt hjemmel kan også begrunnes
med at arbeidsgivers plikt til å foreta en slik ekstraordinær
innbetaling er regulert i forslaget til lov om innskuddspensjon
kapittel 3 om alderspensjonskapitalen, mens innskudd for øvrig
er regulert i kapittel 5. På denne bakgrunn foreslår
departementet at det tas inn en bestemmelse i skatteloven § 6-46
annet ledd bokstav c.
Departementet foreslår også at kostnader som
skal dekkes direkte av foretaket i henhold til forslaget til lov
om innskuddspensjon § 14-2 tredje ledd, gis en egen
hjemmel og tas inn i skatteloven § 6-46 annet ledd
bokstav c.
Departementet er videre enig med utvalget med hensyn til spørsmålet
om fradragsrett for premie og tilskudd til forsikringer tegnet i
henhold til forslaget § 2-4. Dette er under enhver
omstendighet ikke kostnader som inngår som en del av årets
innskudd etter skatteloven til en innskuddspensjonsordning.
Departementet finner grunn til å peke på at
foretaket selvsagt står fritt til å tegne de forsikringer
det ønsker for å dekke sine ansatte, som for eksempel
ved gruppelivsforsikringer. For mange foretak kan det være
hensiktsmessig å beskrive slike forsikringer i eller i
sammenheng med pensjonsordningens regelverk. Det sentrale i skattemessig
sammenheng, er imidlertid at etter § 2-4 må forsikringer
til risikoytelser tegnes i samsvar med reglene i lov om foretakspensjon
for tilsvarende ytelser, for at arbeidsgiver og arbeidstaker skal
gis en gunstig skattemessig behandling. Som en konsekvens av en
slik løsning finner departementet det hensiktsmessig at
den skattemessige behandlingen følger de skattereglene
som gjelder for foretakspensjonsordninger. Fradragsrett for premie
følger således av skatteloven § 6-46
første ledd bokstav a. Foretaket innrømmes inntektsfradrag
for tilskudd til premiefond etter samme bestemmelse bokstav b. Tegnes
det forsikringer som ikke er i samsvar med lov om foretakspensjon,
skal forsikringen beskattes etter de reglene som til enhver tid
gjelder for det aktuelle forsikringsproduktet.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skatteloven § 6-46 annet ledd bokstavene
a og c.
Utvalget foreslår at arbeidsgiver innrømmes
inntektsfradrag for tilskudd til innskuddsfond, tilsvarende tilskudd
til premiefond i en foretakspensjonsordning.
Det er redegjort nærmere for utvalgets forslag i proposisjonen
avsnitt 17.2.5.3.
Departementet legger, som utvalget, til grunn at arbeidsgiver
skal ha fradragsrett for tilskudd til innskuddsfond på linje
med det som gjelder for et premiefond i en foretakspensjonsordning.
Tilsvarende finner departementet det hensiktsmessig å fastsette
en øvre grense for hvor mye som kan innbetales til innskuddsfondet
med skattemessig virkning. Dersom den skattemessige behandlingen
skal likestilles i de to ordningene, tilsier det at arbeidsgiver
skal få inntektsfradrag for tilskudd til innskuddsfondet
på inntil 150 pst. av gjennomsnittet av årets
innskudd og årets innskudd i de to foregående årene.
Tilskuddet kan likevel ikke være større enn at
innskuddsfondet når grensen på ti ganger det nevnte
gjennomsnittet. Departementet finner ikke grunn til å forskjellsbehandle
de to pensjonsordningene skattemessig sett.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skatteloven § 6-46 nytt annet ledd
bokstav b.
Etter utvalgets utkast er det ikke adgang for arbeidstaker å foreta
innbetaling til pensjonsordningen så lenge vedkommende
er ansatt i foretaket. Utvalget foreslår imidlertid at
arbeidstakeren skal ha rett til fradrag for fortsatt pensjonssparing
ved fratredelse før pensjonsalderen, jf. nærmere
redegjørelse for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt
17.2.6.
Departementet viser til forslaget til lov om innskuddspensjon § 2-1
første ledd annet punktum, hvor det går fram at
et foretak ikke kan opprette en innskuddsbasert pensjonsordning
dersom foretaket allerede har en foretakspensjonsordning eller omvendt. Arbeidsgiver
vil dermed enten få inntektsfradrag for innskudd til alderspensjon
i en innskuddspensjonsordning eller fradrag for premie til en foretakspensjonsordning.
Departementet er enig med utvalget i at det bør være
visse begrensninger også i arbeidstakers rett til å innbetale
til flere skattefavoriserte pensjonsordninger etter fratreden fra
arbeidsforholdet før oppnådd pensjonsalder. Departementet
foreslår derfor at det kun gis fradrag for fortsatt pensjonssparing
dersom vedkommende ikke er medlem av annen innskudds- eller foretakspensjonsordning.
Etter departementets oppfatning bør den fortsatte pensjonssparingen
etter forslaget § 6-5 første ledd være
fradragsberettiget for den tidligere arbeidstakeren innenfor den
samme rammen som gjelder for fortsettelsesforsikring etter lov om
foretakspensjon. Etter forslaget § 6-5 annet ledd
er det satt en øvre grense for hvor store innskudd som
kan innbetales. Denne grensen vil etter departementets oppfatning
ikke nødvendigvis være sammenfallende med innskudd
det gis fradrag for.
I likhet med utvalget foreslår departementet at en arbeidstaker
som trer ut av pensjonsordningen kan tegne fortsettelsesforsikring
etter forsikringsavtaleloven § 19-7, hvis vedkommende
på grunn av sin uttreden mister dekning for uføre-
og etterlatteytelser. Departementet viser til skatteloven § 6-47
bokstav d første og tredje punktum hvor det gis rett til
fradrag for premie som opprettholder den tidligere dekningen. Rett
til fradrag forutsetter imidlertid at de forsikringene som foretaket
har tegnet etter forslaget § 2-4 fyller vilkårene
i lov om foretakspensjon for tilsvarende ytelser. Det vil således
bare være fripoliser utgått fra slike forsikringer
som kan benyttes til å tegne fortsettelsesforsikringer
med rett til fradrag for premien. Premien vil inngå i den
samlede fradragsrammen på kroner 40 000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-47 bokstav d nytt annet punktum.
Utvalget mener det er behov for en klar hjemmel for
skatteplikt for foretaket med hensyn til de midler som tilbakeføres
fra innskuddsfondet. Utvalget uttaler i denne sammenheng (NOU 1999:32
side 102):
«For å hindre at innskuddsfondet
blir uforholdsmessig stort er utvalget av den oppfatning at det
må stilles krav om en tilbakeføring av midler
fra fondet når det overstiger et visst antall ganger årets
innskudd, se utkastet § 9-4 første ledd.
Grensen for plikten til å tilbakeføre er satt
til ti ganger gjennomsnittet av årets innskudd etter innskuddsplanen
med tillegg av årets premie for forsikringer etter utkastet § 2-3
og tilsvarende innskudd og premier for de to foregående år.
Videre foreslås det i utkastet § 9-4
annet ledd at foretaket gis en adgang til å tilbakeføre
midler når fondet overstiger halvparten av den grensen
som følger av § 9-4 første ledd.
Bestemmelsene om tilbakeføring er tilsvarende det som er
foreslått for lov om foretakspensjon.
Når
midler fra innskuddsfondet tilbakeføres til foretaket i
henhold til utkastet § 9-4, fører de
alminnelige reglene i skatteloven normalt til at de tilbakeførte midlene
i sin helhet tas til beskatning i tilbakeføringsåret.
Utvalget er av den oppfatning at det er behov for en klar hjemmel
og foreslår på den bakgrunn at det tas inn en
ny bestemmelse i skatteloven. Forslaget er tilsvarende det som foreslås
for tilbakeføring av midler fra premiefond i en foretakspensjonsordning,
jf. Ot.prp. nr. 47 (1998-99) side 235.
Den skattemessige
behandlingen av premiefond opprettet i tilknytning til forsikring
foretaket har tegnet etter utkastet § 2-4 til
dekning av uføre- og etterlatteytelser, skal foretas etter
de reglene som gjelder for foretakspensjon. Dette gjelder bare når
forsikringen fyller vilkårene for tilsvarende ytelser i
lov om foretakspensjon. Tilbakeføring av midler til foretaket fra
premiefond for slik forsikring skal dermed tas til beskatning i
tilbakeføringsåret.»
Departementet er enig med utvalget i at det følger av
skattelovgivningen at midler som tilbakeføres til foretaket
fra innskuddsfondet skal beskattes i tilbakeføringsåret.
I likhet med utvalget ser departementet behov for å ha
en klar hjemmel, både med hensyn til beskatningen og tidfesting
av inntekten. Departementet støtter utvalgets forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 5-30 fjerde ledd nytt annet punktum
om beskatning av midler som tilbakeføres til foretaket
fra innskuddsfondet.
Det skal svares arbeidsgiveravgift av arbeidsgivers og det offentliges
tilskudd til livrente- og pensjonsordninger, jf. folketrygdloven § 23-2
fjerde ledd. Etter utvalgets oppfatning gjelder plikten til å betale arbeidsgiveravgift
etter denne bestemmelsen alle arbeidsgivers innbetalinger til en
innskuddspensjonsordning. Arbeidsgiveravgiften skal tidfestes ved
innbetaling til pensjonsordningen.
I henhold til utkastet § 9-4 og § 13-3
annet ledd åpnes det for tilbakeføring av midler
fra innskuddsfondet til foretaket. Det må derfor stilles
spørsmål ved om det bør skje en refusjon
av arbeidsgiveravgift knyttet til tidligere innbetalte midler. Etter
utvalgets syn reises her de samme problemstillinger som ved tilbakeføring
av midler fra premiefondet i en foretakspensjonsordning. Utvalget
viser i denne sammenheng til drøftelsen i Ot.prp. nr. 47
(1998-99) side 239 og er enig i de vurderinger og den konklusjonen
som der framgår om at det ikke bør gis adgang
til en tilbakeføring av arbeidsgiveravgift.
Alle tilskudd til innskuddsordningen er etter departementets
syn arbeidsgiveravgiftspliktig etter folketrygdloven § 23-2
fjerde ledd. Problemstillingen er ikke her om det skal svares arbeidsgiveravgift
ved innbetaling til ordningen, men om det skal skje en tilbakeføring
av tidligere innbetalt arbeidsgiveravgift ved en overføring
av midler fra innskuddsfondet til foretaket.
Departementet er enig i utvalgets vurderinger og vil ikke foreslå at
det åpnes for en tilbakeføring av arbeidsgiveravgift.
Departementet legger avgjørende vekt på at det
på dette området fullt ut må være
en likebehandling av innskuddspensjon i arbeidsforhold og foretakspensjon.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger.
Alle løpende, terminvise pensjonsutbetalinger fra en
innskuddspensjonsordning vil være skattepliktige etter
gjeldende rett både som alminnelig inntekt etter skatteloven § 5-1
første ledd og som personinntekt etter skatteloven § 12-2
bokstav b. Det skal svares trygdeavgift med lav sats, jf. folketrygdloven § 23-3
nr. 1. Det fremmes ikke forslag om endringer for denne typen utbetalinger.
Komiteen tar dette til etterretning.
For en nærmere redegjørelse for utvalgets vurderinger
når det gjelder beskatning av løpende ytelser
til andre enn medlemmet, vises til proposisjonen avsnitt 17.2.9.2.
Departementet viser til at pensjonskapitalen i en sparekontrakt
primært skal sikre barnepensjon dersom et medlem av innskuddsordningen
dør. Dersom pensjonskapitalen er større enn det
som trengs for å sikre hvert barn en årlig pensjon
på 50 pst. av folketrygdens grunnbeløp, benyttes
gjenværende kapital til å sikre ektefelle, samboer
eller registrert partner pensjon i minst 10 år. Departementet
er enig med utvalget og anser løpende pensjonsutbetalinger
til etterlatte i sin helhet som skattepliktig inntekt, både
som alminnelig inntekt etter skatteloven § 5-1
første ledd og som pensjonsinntekt etter skatteloven § 12-2
bokstav b. Det skal svares trygdeavgift med lav sats på 3
pst., jf. folketrygdloven § 23-3 nr. 1. Når
det gjelder barnepensjon til barn det ytes barnetrygd for, skal
slike pensjoner kun beskattes som alminnelig inntekt, jf. skatteloven § 12-2
bokstav b annet punktum.
Komiteen tar dette til etterretning.
Engangsutbetaling direkte til fysiske personer er bare aktuelt
når dødsboet ikke er eget skattesubjekt etter
skatteloven § 2-2 første ledd bokstav
h. Direkte utbetaling til enkeltpersoner kan dermed bare foretas
til ektefelle som overtar boet i skifte eller enearving som overtar
ansvar for avdødes gjeld.
Det er etter departementets oppfatning en forutsetning for beskatning
etter P-prinsippet at utbetalt beløp skattlegges som pensjon,
når det etter dette prinsippet er gitt inntektsfradrag
ved ligningen. Den samme forutsetningen er lagt til grunn ved beskatning
av IPA. Problemstillingene, både med hensyn til beskatning
og arveavgiftsreglene, er her tilsvarende de som ble reist ved innføringen
av de individuelle pensjonsspareavtalene etter skatteloven. Departementet
finner det derfor hensiktsmessig med den samme skattemessige løsningen
for engangsutbetalt pensjonssparebeløp fra IPA, jf. Ot.prp.
nr. 64 (1996-1997).
Engangsutbetaling til fysiske personer i henhold til lovforslaget
vil uten en særskilt hjemmel ikke være skattepliktig
som alminnelig inntekt. Det følger under enhver omstendighet
av skatteloven § 5-50 tredje ledd at formuesforøkelse
ved arv ikke er skattepliktig inntekt. Videre vil en engangsutbetaling
ikke falle inn under begrepet pensjon i skatteloven § 5-1.
Ved innføringen av IPA ble det lagt til grunn at det var
nødvendig med en særskilt bestemmelse om skatteplikt
for engangsutbetaling fra pensjonsspareavtalene, jf. skatteloven § 5-40
femte ledd. Skatteplikten etter denne bestemmelsen er uavhengig
av om det tidligere er gitt inntektsfradrag ved ligningen. Departementet
foreslår at bestemmelsen utvides til å omfatte
engangsutbetalinger i henhold til lovforslaget.
Departementet er enig med utvalget i at det også er
nødvendig med en ny bestemmelse i skatteloven § 12-2,
slik at engangsutbetalinger under innskuddspensjon i arbeidsforhold
til fysiske personer skattlegges som personinntekt.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skatteloven § 5-40 femte ledd nytt
annet punktum og § 12-2 ny bokstav e.
Det vises til proposisjonen avsnitt 17.2.9.3 for redegjørelse
for utvalgets forslag.
I henhold til forslaget til lov om innskuddspensjon § 7-4
fjerde ledd, vil gjenværende del av pensjonskapitalen kunne
utbetales som engangsbeløp til dødsboet. Departementet
er enig i utvalgets vurderinger og konklusjon. Det er etter departementets
oppfatning hensiktsmessig å etablere et system som gir
lik skattemessig virkning uavhengig av om det er boet eller den/de
etterlatte som mottar engangsytelsen. Det ville åpne for
uheldige tilpasningsmuligheter dersom løpende ytelser skattlegges
som alminnelig inntekt og personinntekt, mens engangsytelser utbetalt
til et bo bare skattlegges som alminnelig inntekt.
Departementet foreslår som nevnt under punkt 17.2.9.3
i proposisjonen, at det tas inn et nytt annet punktum i skatteloven § 5-40
femte ledd. Innskuddspensjon i arbeidsforhold som er omfattet av § 6-46
annet ledd, vil da falle inn under bestemmelsen. I og med at sjette
ledd viser til femte ledd, vil engangsutbetalinger fra en innskuddsordning
som ikke omfattes av reglene om personinntekt i skatteloven § 12-2
likevel skattlegges med en prosentsats lik den som til enhver tid
fastsettes av Stortinget.
Departementet foreslår som en konsekvens av det som
er sagt ovenfor, at Stortingets skattevedtak § 3-6 endres
slik at også engangsutbetalinger fra en innskuddspensjonsordning
skattlegges etter en særskilt sats.
Komiteen tar dette til etterretning.
Utvalget foreslår at det skal være adgang til å utsette
beskatningen av en engangsutbetaling ved å reinvestere
midlene i en individuell pensjonsavtale etter skatteloven. Reinvesteringen
må skje innen visse frister. Utvalget uttaler om dette
(NOU 1999:32 side 105):
«I Ot.prp. nr. 64 (1996-97) ble det åpnet
opp for at engangs- og avløsningsbeløp fra individuelle
pensjonsavtaler etter skatteloven ikke skulle skattlegges så fremt
utbetalingen innen tre måneder fra utbetalingsdagen ble
innbetalt til en individuell pensjonsavtale. Forslaget omfattet
ikke skattepliktige bo. Under behandlingen i Stortinget gikk imidlertid
flertallet inn for at reinvesteringsadgangen også skulle
gjelde for arvinger i et skattepliktig dødsbo. Det vises
til skatteloven § 42 sjette ledd (ny skattelov § 5-40
tredje ledd annet punktum) hvor den enkelte arving kan betale inn
et beløp i eget navn som motsvarer dennes forholdsmessige
andel av engangsbeløpet til en individuell pensjonsavtale.
Det vises til Ot.prp. nr. 64 (1996-97):
«Det
er pensjonssparerens disposisjoner som er avgjørende for
om pensjonsformuen skal utbetales som en engangsytelse eller som
en løpende ytelse. For etterlatte kan det være ønskelig å motta
beløpet som løpende ytelse - etterlattepensjon
- som også er i samsvar med intensjonene for skattestimulert
pensjonssparing. Departementet foreslår derfor at engangsutbetalt
pensjon under en individuell pensjonsspareavtale som benyttes innen
tre måneder som premie eller innskudd i individuell pensjonsavtale,
fritas fra skatteplikt ved innbetalingen og skattlegges som personinntekt
ved utbetalingen. Slik engangsutbetaling skal ikke danne grunnlag
for fradrag i inntekten».
Utvalget
går inn for at det skal gis en tilsvarende adgang til å reinvestere
engangsbeløp fra en innskuddspensjon til en individuell
pensjonsavtale etter skatteloven. Etter utvalgets syn vil en reinvesteringsadgang
bidra til at midlene benyttes på en slik måte
at de etterlatte sikres en pensjon.
Utvalget foreslår
at det tas inn en bestemmelse i ny skattelov § 5-40
femte ledd annet punktum. Ved henvisning til annet og tredje ledd
går det fram at engangsbeløp i medhold av forslag
til lov om innskuddspensjon § 7-5 ikke er skattepliktig
inntekt dersom reinvesteringsadgangen benyttes. Beskatningen vil
i så fall utsettes. De senere utbetalingene vil fullt ut være
gjenstand for beskatning som pensjon etter reglene om
IPA.»
Departementet støtter utvalgets vurderinger og forslag
og foreslår at det gis adgang til å reinvestere engangsbeløp
fra en innskuddspensjon til en individuell pensjonsavtale etter
skatteloven innen visse frister. Beskatning av midlene blir dermed
utsatt til de utbetales som pensjon fra IPA-ordningen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om adgang til utsettelse av beskatning av engangsutbetaling
ved reinvestering, jf. forslag til skatteloven § 5-40
nytt annet punktum.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt
17.2.10.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det tas
inn en bestemmelse i lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv
og visse gaver, om at utbetalinger fra en innskuddspensjonsordning
skal være fritatt for arveavgift i den grad beløpet
reinvesteres i henhold til de regler som følger av skatteloven.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag, jf. forslag til § 4 tredje ledd nytt
fjerde punktum i arveavgiftsloven.
Utvalget legger til grunn at det på bakgrunn av utkastet
til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold er nødvendig
med visse endringer i ligningsloven (NOU 1999:32 side 106):
«Den skattemessige behandlingen av innskuddspensjon
i arbeidsforhold forutsetter etter utvalgets oppfatning endringer
i ligningsloven. Någjeldende bestemmelser om innberetning
av opplysninger fra tredjemenn er verken tilpasset alle de institusjoner som
etter utkastet kan tilby innskuddspensjon i arbeidsforhold eller
det forhold at det kan foretas engangsutbetalinger fra en innskuddspensjonsordning. På denne
bakgrunn er det nødvendig å endre ligningsloven
med hensyn til innberetning av innestående midler og inn-
og utbetalinger fra en innskuddspensjonsordning, herunder fortsatt
pensjonssparing.
I forbindelse med innføringen
av individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) ble ligningsloven § 6-6
endret med en ny bokstav f i første ledd. Det ble gjort
for å utvide paragrafens anvendelsesområde til å omfatte
alle selskaper som kan tilby IPA. Den tidligere ordningen egen pensjonsforsikring
etter skatteloven (EPES) var en ren pensjonsforsikring, mens IPA
også kan være rene spareavtaler. Det vises til Ot.prp.
nr. 1 (1997-98) kapittel 17. Tilsvarende vil antall selskaper som
kan tilby innskuddspensjon utvides i forhold til det som gjelder
for TPES-ordninger og etter forslaget til lov om foretakspensjon.
Etter utvalgets vurdering framstår det som mest hensiktsmessig at
alle opplysninger om innbetalinger til innskuddspensjon samles i
en bestemmelse. Utvalget foreslår derfor at ligningsloven § 6-6
bokstav f endres til å omfatte innskuddspensjon. Det nærmere
innhold av oppgaveplikten vil måtte reguleres i forskrift.
Ligningsloven § 6-2
bestemmer at pensjonsutbetalinger skal innberettes. Etter utvalgets
oppfatning dekker denne bestemmelsen bare løpende pensjonsutbetalinger
og ikke engangsutbetalinger. Utvalget antar det er hensiktsmessig
at alle utbetalinger kan innberettes med hjemmel i samme bestemmelse
og foreslår en endring av ligningsloven § 6-7
annet ledd. Den foreslåtte endringen gir samme løsning
som for IPA.
Utvalget foreslår videre endring
av ligningsloven § 6-16 bokstav c for å gi
hjemmel for at oppgavene til ligningsmyndighetene gis i maskinlesbar
form. Behovet for en endring er her i hovedsak knyttet til fortsatt pensjonssparing.»
Departementet støtter utvalgets vurderinger og forslag.
Departementet legger til grunn at livsforsikringsselskap i endringsforslaget
til ligningsloven §§ 6-6 og 6-7 omfatter
pensjonskasse som kan tilby innskuddspensjon i arbeidsforhold. Departementet
finner det ikke hensiktsmessig å ta inn pensjonskasse i
bestemmelsens ordlyd. Dersom pensjonskasse tas inn i bestemmelsens
ordlyd, kan det i så fall reise tolkningsproblemer i flere
andre bestemmelser i ligningsloven.
Departementet vil bemerke at overføringer fra innskuddsfondet
til foretaket etter forslaget § 9-4 ikke omfattes
av utbetaling fra pensjonsordning etter forslaget til endring av
ligningsloven § 6-7. Departementet antar at det
ikke er behov for en særskilt hjemmel for innberetning
fra tredjemann for denne typen opplysninger. Det bør være
tilstrekkelig at foretaket selv oppgir det tilbakeførte
beløp som inntekt i tilbakeføringsåret.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ligningsloven § 6-6 første
ledd bokstav f nytt annet punktum, § 6-7 annet
ledd nytt annet punktum, og forslag til endring i ligningsloven § 6-16
bokstav c.
Regjeringen foreslår at det i folketrygdloven § 3-15
annet ledd bokstav a fastsettes at engangsutbetalinger etter lov
om innskuddspensjon i arbeidsforhold ikke er pensjonsgivende inntekt.
Til § 23-3 nr. 1 bokstav a. Regjeringen foreslår
videre at det i folketrygdloven fastsettes at det skal svares trygdeavgift
med lav sats både for løpende pensjonsytelser
og engangsutbetalt beløp etter lov om innskuddspensjon
i arbeidsforhold. Bestemmelsen er bare aktuell for personer som
bruttobeskattes, jf. skatteloven § 1-2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Departementet foreslår en endring av forsikringsavtaleloven § 19-2
annet ledd. Denne bestemmelsen angir at det i kollektive pensjonsforsikringer
skal fastsettes i forsikringsavtalen om forsikringens overskudd
skal godskrives forsikringstakeren eller medlemmene. Forslagene
til bestemmelser om fordeling av avkastning mv. for innskuddspensjonsordninger
i proposisjonen her vil innebære en begrensning av denne
avtalefriheten. Ut fra hensynet til harmonisering av reglene er
det derfor nødvendig å endre forsikringsavtaleloven § 19-2
annet ledd. Tilsvarende endring av bestemmelsen er gjort i lov om
foretakspensjon for foretakspensjonsordninger.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Departementet foreslår en endring i stiftelsesloven § 3
tredje ledd, hvor det gis en oppregning over stiftelser som ikke
skal omfattes av stiftelseslovens regler. Det foreslås
en tilføyelse til oppregningen slik at pensjonskasser som
har innskuddspensjonsordning etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
ikke skal omfattes av stiftelsesloven. Tilsvarende unntak fra bestemmelsen
er gitt i lov om foretakspensjon for så vidt gjelder pensjonskasser
med foretakspensjonsordning etter lov om foretakspensjon.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Departementet foreslår en endring i verdipapirfondloven § 6-8
første ledd. Bestemmelsen gir regler om at andelseier i
verdipapirfond har rett til å få sine andeler
innløst i kontanter. Denne innløsningsretten gjelder
ikke dersom annet følger av avtale om Individuell pensjonsavtale
etter skatteloven (IPA). Det er nødvendig å gjøre
et tilsvarende unntak for avtale om innskuddspensjonsordning, da
det også her vil gjelde særlige regler for utbetaling
av opptjent pensjonskapital.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Selv om maksimalgrensene for innskudd eventuelt skulle bli noe
lavere enn det som ble lagt til grunn i de beregningene som ble
foretatt i NOU 1999:32, og som er omtalt i avsnitt 18.9, jf. avsnitt
7.5, vil innføring av innskuddspensjoner i arbeidsforhold
kunne innebære en betydelig reduksjon i skatteinntekter.
Etter departementets syn må det synliggjøres hvordan kostnadene
ved en slik reform skal dekkes inn, og departementet vil derfor
komme tilbake i budsjettet for 2001 med konkrete forslag til hvordan
inndekningen bør skje.
Skattereglene for tjenestepensjonsordninger er generelt gunstige
og bryter med prinsippene som lå til grunn for skattereformen
av 1992 om skattemessig likebehandling av ulike spareformer. Krav
om livslange ytelser og forsikringselement har tidligere vært brukt
som argument for denne skattemessige særbehandlingen. Med
de endringer som Stortinget vedtok i forbindelse med lov om foretakspensjon
- og som også blir fulgt opp i denne proposisjonen om lov
om innskuddspensjon - svekkes imidlertid denne begrunnelsen betydelig.
Stortingets vedtak innebar bl.a. at minste utbetalingstid ble satt
til ti år, og at det er adgang til valg mellom forsikrings-
og sparekontrakt.
Etter departementets syn taler dette for at inndekningen av provenytapet
så langt som mulig bør skje gjennom innstramminger
i de generelle skattereglene for pensjoner i arbeidsforhold. Stortinget
har forutsatt at den skattemessige behandling av ytelsesbaserte
(jf. lov om foretakspensjon) og innskuddsbaserte ordninger skal
være lik, og omtalen av skattereglene i denne proposisjonen
er gjort med utgangspunkt i dette prinsippet. Eventuelle reduksjoner
knyttet til fordelene av de særskilte skattereglene og
pensjoner bør i tråd med dette også i
størst mulig grad gjelde både innskudds- og ytelsesbaserte
ordninger.
Beskatningen av en privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven
skjer etter det såkalte P-prinsippet, jf. kapittel 17.
Prinsippet har tre hovedelementer: (i) Arbeidsgiveren får
fradrag for premie og tilskudd til ordningen innenfor nærmere
fastsatte rammer, (ii) det foretas ingen løpende beskatning
av avkastningen på innestående midler og (iii)
alle utbetalinger under ordningen beskattes i sin helhet som pensjon
hos mottakerne. Videre inngår ikke innbetalinger fra arbeidsgiver
i arbeidstakerens grunnlag for formuesskatt og arbeidsgiver svarer
ikke eventuell formuesskatt av innestående midler i premiefond.
Alle disse elementene innebærer en skattemessig vesentlig
gunstigere behandling av slike pensjonsordninger, framfor at arbeidstakeren
selv måtte finansiere slike spareordninger gjennom beskattede
lønnsinntekter.
Det er også andre særskilt gunstige elementer
ved den skattemessige behandlingen av pensjoner i arbeidsforhold,
bl.a. at arbeidsgiver i foretakspensjonsordninger får fradrag
for innbetalinger til et premiefond tilsvarende 150 pst. av gjennomsnittlig årlig
premie de tre siste årene. Fondet kan likevel ikke være større
enn ti ganger gjennomsnittet av betalt årlig premie de
siste tre årene, og midler som tilbakeføres fra fondet
inntektsføres og kommer til beskatning. Selv om mulighetene
for å få skattemessig fradrag for mer enn det årlige
innskuddet er beløpsmessig begrenset, innebærer
denne ordningen likevel en fordel ved at den gir arbeidsgiverne
en mulighet til å utsette beskatningen av overskudd. Denne
adgangen innebærer m.a.o. en skattekreditt for selskapene.
I denne proposisjonen er det foreslått tilsvarende bestemmelser
for innskuddsfond i innskuddspensjonsordninger.
Et annet særlig gunstig element er at arbeidstakere som
går ut av ordningen før oppnådd pensjonsalder har
rett til fortsatt pensjonssparing med et inntektsfradrag på inntil
40 000 kroner pr. år. Dette fradraget kommer i
tillegg til eventuelt fradrag for IPA (individuell pensjonsavtale),
der det også er en øvre grense på 40 000
kroner. Etter departementets syn er det liten grunn til at det ikke
skal være en felles øvre grense for disse to individuelle
skattestimulerte pensjonsordningene på 40 000
kroner. Det vises for øvrig til drøfting av avkastningsskatt
i avsnitt 17.2.3 i proposisjonen.
Departementet vil i budsjettet for 2001 komme tilbake med konkrete
inndekningsforslag i form av reduserte fordeler knyttet til de særskilte
skattereglene for innskudds- og ytelsesbaserte pensjonsordninger.
Utgangspunktet er at innskuddsbasert pensjon ikke skal redusere
statens inntekter.
For øvrig vises til redegjørelsen for økonomiske og
administrative konsekvenser i proposisjonen kapittel 18.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at departementet
i proposisjonens avsnitt 18.10 gir en omtale av provenymessige forhold
knyttet til innføring av innskuddspensjoner i arbeidsforhold innenfor
skatteloven. Her fremgår det at departementet sikter mot
at innskuddsbasert pensjon ikke skal redusere statens inntekter. Flertallet vil
påpeke at nær 1 million arbeidstakere står
uten pensjonsordning i arbeidsforhold, og at det er en uttalt politisk
målsetting å øke utbredelsen av pensjonsordninger
i arbeidsforhold. Flertallet kan vanskelig se hvordan
en skal kunne oppnå målet om økt utbredelse
at skattefavoriserte pensjonsordninger uten at statens inntekter reduseres
på kort sikt.
Flertallet viser til at departementet i proposisjonens
avsnitt 18.10 og i brev til finanskomiteen datert 7. september
2000 varsler forslag om økt skatt på premiefond
og innskuddsfond i forbindelse med statsbudsjettet 2001. Departementet
varsler også økt skattlegging av fortsettelsesforsikringer. Flertallet viser
til at et flertall på Stortinget gikk imot økt
skattlegging av premiefond ved behandlingen av St.meld. nr. 35 (1994-1995)
Velferdsmeldingen.
I Innst. S. nr. 180 (1995-1996) (s. 106) heter det fra komiteens
medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre
og Fremskrittspartiet som representerte et flertall på Stortinget:
«Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til Regjeringens forslag
om å redusere adgangen til avsetning på premiefond
under dagens tak på 10 ganger årets premie i TPES-ordningen.
Disse medlemmer viser videre til regelen om at tilskudd til premiefond ikke
må overstige 150 pst. av årets premie, som setter grense
for den årlige avsetningen til fondet. Disse medlemmer
mener at bedriftens avsetningsmulighet ikke må svekkes
med hensyn til sikring av de ansattes rettigheter. Disse medlemmer
viser videre til forslag fra Regjeringen om både å inntekts-
og formuesbeskatte premiefond. Disse medlemmer viser til at selv
om avkastningen på premiefondet ikke beskattes fortløpende,
blir uttak fra fondet, dvs. pensjonene, beskattet med inntektsskatt.
Disse medlemmer viser til at beskatning kan vanskeliggjøre
oppbygging av pensjonsordning for ansatte i private bedrifter. Disse medlemmer
vil på denne bakgrunn ikke støtte forslaget til
innstramming.»
Flertallet viser videre til at regelverket
for premiefond senest ble vurdert i forbindelse med lov om foretakspensjon. Flertallet viser til at det i denne forbindelse
ble vedtatt et tak på premiefondets størrelse
på ti ganger gjennomsnittet av årets premie og
premiene for de to foregående år, jf. § 10-4
i lov om foretakspensjon. Premiefondsmidler utover dette taket skal
tilbakeføres til foretaket mot beskatning, noe som således
vil føre til økte skatteinntekter.
På denne bakgrunn går flertallet imot
det varslede forslaget om skattemessig innstramming for premiefond
og innskuddsfond. Flertallet vil komme tilbake til
spørsmålet om skattemessig innstramming for fortsettelsesforsikring
når et eventuelt forslag fra departementet foreligger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti tar redegjørelsen fra
Regjeringen til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at skattereglene knyttet til pensjonsordninger må vurderes
sammen med de øvrige skatte- og avgiftsreglene. Disse
medlemmer avventer derfor de konkrete forslagene til visse
innstramminger når det gjelder skattefavoriseringen av
fortsettelsesforsikringer samt premie, som Regjeringen vil komme med
i skatte- og avgiftsopplegget for 2001.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at flertallet
i kap. 7 går imot forslaget i proposisjonen § 2-1
(1) annen setning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer tar
opp forslaget i proposisjonen til § 2-1 (1) annen
setning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og representanten Steinar Bastesen, viser
til avsnitt 8.2 hvor flertallet slutter seg til § 2-3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Steinar Bastesen viser til avsnitt 8.2
hvor disse medlemmer foreslår at § 2-3
(1) i proposisjonen endres.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til avsnitt 8.4 hvor
flertallet slutter seg til § 2-4.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at disse medlemmer går
imot forslaget i proposisjonen § 2-4.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen,
viser til avsnitt 8.5 hvor flertallet slutter seg til § 2-6.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og representanten Steinar Bastesen viser til at disse
medlemmer fremmer et annet forslag til § 2-6 (1).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Ventreparti viser til avsnitt 9.4 hvor flertallet
vil fjerne § 3-1 bokstav b i prpopsisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Ventreparti tar opp proposisjonens forslag.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, viser til avsnitt 9.1, jf. 9.5 hvor flertallet
slutter seg til § 3-1 og § 3-4.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at dette medlem går imot § 3-1 pkt.
c og § 3-4 i proposisjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til avsnitt
9.1, jf. avsnitt 9.4 hvor flertallet går i mot § 3-3
i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti tar opp forslaget i proposisjonen
i § 3-3.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Venstre viser til avsnitt
10.1 jf. kapittel 7 hvor disse medlemmer foreslår endringer
i § 4-2 (1).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti tar opp Regjeringens forslag til § 4-2
(1).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til avsnitt 10.1 og 10.2 hvor flertallet
slutter seg til § 4-2 (2).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til disse medlemmer går i mot forslaget i proposisjonen § 4-2.
Disse medlemmer vil subsidiært
stemme for forslaget fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og
Venstre vedrørende §4-2 (2).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til avsnitt 10.5
hvor flertallet slutter seg til § 4-4.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre går imot forslaget i proposisjonen § 4-4.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, viser til avsnitt 11.2 hvor flertallet slutter seg til § 5-3.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre går
imot forslaget i proposisjonen § 5-3 (2).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, viser til avsnitt 11.3 hvor flertallet slutter seg til § 5-2.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til at disse medlemmer fremmer et annet forslag til § 5-2
(2).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til avsnitt
13.1 hvor flertallet foreslår et nytt punktum i § 7-3
(1).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at disse medlemmer går imot et nytt punktum i § 7-3
(1).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til avsnitt 13.3 hvor disse medlemmer foreslår
endringer i forslag til innstilling § 7-3 (1)
annet punktum og i § 7-3 (3). Disse medlemmergår
imot § 7-3 fjerde og femte ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til avsnitt
20.3 hvor flertallet går imot forslaget i proposisjonen § 14-2.
Dette medfører at §15-2 bortfaller.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti tar opp forslaget i proposisjonen § 14-2
og § 15-2.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
I lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold skal følgende paragrafer lyde:
§ 2-1 (1):
(1) Et foretak kan opprette pensjonsordning i samsvar med reglene i loven her for å sikre arbeidstakerne i foretaket alderspensjon i tillegg til de ytelser som til enhver tid utbetales i henhold til lov om folketrygd. Dette gjelder ikke foretak som har foretakspensjonsordning.
§ 3-1 bokstav b:
b. som kollektivordning med investeringsvalg for foretaket etter reglene i § 3-3, eller
Innstillingens bokstav b blir bokstav c.
§ 3-3:
§ 3-3 Investeringsvalg i kollektivordninger
(1) Er det avtalt at pensjonskapitalen knyttet til pensjonsordningen skal utgjøre en egen investeringsportefølje undergitt kollektiv forvaltning, skal foretaket ha adgang til å endre sammensetningen av invsteringsporteføljen. Før foretaket gjør dette, skal styringsgruppen gis anledning til å uttale seg.
(2) Bestemmelsene i § 3-2 annet ledd gjelder tilsvarende.
(3) Er markedsverdien av investeringsporteføljen redusert i løpet av et regnskapsår, skal reduksjonen straks dekkes ved overføring fra innskuddsfondet og for øvrig ved tilskudd fra foretaket. Institusjonen svarer for at udekket verdireduksjon blir dekket på annen måte.
§§ 3-3, 3-4 og 3-5 blir §§ 3-4, 3-5 og 3-6.
§ 4-2 første ledd:
(1) Pensjonsordningen skal omfatte alle arbeidstakere i foretaket som har fylt 20 år, med mindre annet følger av regler i loven her med tilhørende forskrifter. Det kan fastsettes lavere alder i regelverket.
§ 14-2:
§ 14-2 Omdanning av foretakspensjonsordning
(1) Et foretak som har pensjonsordning etter lov om foretakspensjon og som i stedet vil opprette pensjonsordning etter loven her, skal avikle foretakspensjonsordningen etter reglene i lov om foretakspensjon kapittel 15. Premiefond knyttet til pensjonsordningen kan likevel overføres som innskuddsfond for pensjonsordningen etter loven her.
(2) Første ledd er ikke til hinder for at foretaket viderefører foretakspensjonsordningen for arbeidstakere som var medlem av ordningen på tidspunktet for opprettelse av ny innskuddspensjonsordning og som da hadde 10 år eller mindre igjen til oppnådd pensjonsalder.
(3) Dersom pensjonsordningens administrasjonsreserve ikke er tilstrekkelig til å dekke kostnadene knyttet til utstedelse av fripoliser ved opphør av eksisterende ordning, skal de resterende kostnadene først dekkes av midler i permiefondet og deretter ved innbetaling fra foretaket dersom midlene i permiefondet ikke er tilstrekkelig.
§ 15-2:§ 15-2 Overgangsregler
For foretak som har pensjonsordning etter forskrift av 28. juni 1968 nr. 3 om private tjenestepensjonsordninger og i stedet vil opprette pensjonsordning etter loven her, gjelder § 14-2 tilsvarende.
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre:
Forslag 2
I lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold skal følgende paragrafer lyde:
§ 5-2 (2):
(2) Ved anvendelsen av bestemmelsene i første ledd skal det tas hensyn til at kvinner som regel har lengre levealder enn menn.
§ 7-1 (1) annet punktum:
Pensjonskapitalbevis skal i utbetalingseprioden konverteres til pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse som nevnt i § 2-2. Pensjonskasse som konverterer pensjonskapital etter bestemmelsen her, skal oppfylle kravene i lov om foretakspensjon § 2-2 annet ledd.
§ 7-3 (2):
(2) Alderspensjonen skal ytes fra den tid medlemmet etter § 7-2 har rett til pensjon, og skal løpe så lenge medlemmet lever. Det kan ikke fastsettes i regelverket at alderspensjonen skal opphøre eller pensjonsytelsen settes ned etter et bestemt antall år.
§ 7-3 (3):
(3) Dersom institusjonen ikke garanterer alderspensjonen, skal pensjonen et enkelt år ikke utgjøre mer enn dette året utgjør av forventet gjenværende utbetalingsperiode etter forsikringens beregningsgrunnlag.
Forslag fra Fremskrittspartiet og representanten Steinar Bastesen:
Forslag 3
I lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold skal § 2-3 (1) lyde:
(1) Pensjonsordningen skal omfatte minst en person i foretaket som har en arbeidstid og lønn i foretaket som utgjør 75 pst. eller mer av full stilling.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen:
Forslag 4
I lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold skal § 2-6 (1) lyde:
(1) Foretak som har pensjonsforsikring skal opprette ei styringsgruppe på minst to personar for pensjonsordninga. Minst ein av personane skal veljast av og blant medlemene.
Komiteen viser til proposisjonen og
til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre
slike
vedtak:
A
Vedtak til lov
om innskuddspensjon i arbeidsforhold
(innskuddspensjonsloven)
Kapittel 1. Virkeområde. Definisjoner
§ 1-1. Virkeområde
(1) Loven gjelder innskuddspensjonsordning hvor det gis
eller har vært gitt inntektsfradrag etter skatteloven § 6-46,
og foretak som har eller oppretter slik pensjonsordning.
(2) Loven gjelder også for Svalbard, jf. lov av
17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 2 annet ledd.
§ 1-2. Definisjoner
I loven betyr:
a. Barn: medlemmets barn, herunder stebarn og
fosterbarn.
b. Folketrygdens grunnbeløp (G): det til enhver
tid gjeldende grunnbeløpet i folketrygden.
c. Foretak: aksjeselskap, allmennaksjeselskap, ansvarlig
selskap, enkeltmannsforetak og ethvert annet rettssubjekt som har
arbeidstaker i sin tjeneste.
d. Foretakspensjon: pensjonsordning i arbeidsforhold undergitt
lov av 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon eller forskrift av
28. juni 1968 nr. 3 om private tjenestepensjonsordninger.
e. Fripoliseregisteret: register nevnt i lov av 24. mars 2000
nr. 16 om foretakspensjon § 4-14.
f. Innskuddsplan: den del av regelverket som fastsetter
de innskudd foretaket skal foreta for å sikre medlemmene
alderspensjon.
g. Institusjon: institusjon og filial av institusjon som omfattes
av § 2-2.
h. Konsern: konsern som nevnt i aksjeloven § 1-3
og allmennaksjeloven § 1-3, likevel slik at morselskapet
ikke må være aksjeselskap eller allmennaksjeselskap.
i. Lønn: skattepliktig lønnsinntekt og
beregnet personinntekt.
j. Medlemmer: arbeidsgiveren og de arbeidstakere som oppfyller
opptaksvilkårene i regelverket for pensjonsordningen. Som
medlem regnes også alderspensjonist som har sluttet i foretaket
etter oppnådd pensjonsalder, og uførepensjonist
som er blitt ufør mens han var i forsikringstakers tjeneste. Når
det følger av regelverket, skal arbeidstaker som slutter
hos forsikringstaker før oppnådd pensjonsalder
og samtidig mottar Avtalefestet pensjon (AFP), regnes som medlem.
k. Pensjonskapital: innskudd foretatt i samsvar med innskuddsplanen
med tillegg av tilført avkastning. Pensjonskapital i livsforsikringsselskap
eller pensjonskasse omfatter i tilfelle også andel av tilleggsavsetninger
og kursreguleringsfond.
l. Pensjonskapitalbevis: kontrakt mellom institusjonen
og medlem som har trådt ut av en innskuddspensjonsordning
som angir medlemmets rett til opptjent pensjonskapital i henhold
til regelverket.
m. Pensjonsordning: pensjonsordning opprettet i samsvar
med reglene i loven her.
n. Regelverket: alle regler og vilkår for pensjonsordningen
og medlemmenes rettigheter som er fastsatt i avtale mellom foretaket
og en institusjon, eller i vedtektene for en pensjonskasse, samt
tilhørende innskuddsplan.
o. Samboer: person som medlemmet
1. har felles bolig og felles barn med,
eller
2. lever sammen i ekteskaps- eller partnerskapsliknende
forhold når det godtgjøres at forholdet har bestått
uavbrutt de siste fem år før dødsfallet,
og det ikke foreligger forhold som ville hindre at lovlig ekteskap
eller partnerskap ble inngått.
p. Ytelsesplan: den del av regelverket som fastsetter ytelser
til medlemmer som helt eller delvis mister ervervsevnen, eller ytelser
til barn og andre etterlatte ved medlemmets død.
§ 1-3. Forskrifter
Kongen kan fastsette nærmere regler til utfylling og
gjennomføring av bestemmelsene i loven her.
Kapittel 2. Opprettelse av pensjonsordning
§ 2-1. Pensjonsordning for alderspensjon
(1) Et foretak kan opprette pensjonsordning i samsvar med
reglene i loven her for å sikre arbeidstakerne i foretaket
alderspensjon i tillegg til de ytelser som til enhver tid utbetales
i henhold til lov om folketrygd.
(2) Retten til alderspensjon skal sikres ved årlige innskudd
innbetalt av foretaket etter avtale med institusjonen i samsvar
med fastsatt innskuddsplan. Medlemmenes pensjonskapital skal forvaltes
kollektivt med mindre det er opprettet en ordning med særskilte pensjonskonti
for hver av medlemmene. Institusjonen forestår forvaltningen
etter reglene i kapittel 3.
(3) Pensjonskapital kan bare disponeres og anvendes som
fastsatt i loven her.
§ 2-2. Krav til institusjonen
(1) Pensjonsordning etter loven her kan opprettes ved avtale
med institusjon som har tillatelse til å drive virksomhet
her i riket som bank, livsforsikringsselskap, pensjonskasse eller
forvaltningsselskap for verdipapirfond.
(2) Pensjonsordning kan også opprettes ved avtale med
filial etablert her i riket av kredittinstitusjon, livsforsikringsselskap
eller forvaltningsselskap for verdipapirfond som har hovedsete i
annen stat innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet
og som der kan drive tilsvarende virksomhet som nevnt i første
ledd.
§ 2-3. Minstekrav til pensjonsordningen
(1) Et foretak kan bare opprette pensjonsordning i henhold
til loven her dersom den skal omfatte:
a. minst to personer i foretaket som begge har
en arbeidstid og lønn som utgjør 75 prosent eller
mer av full stilling, eller
b. minst en arbeidstaker uten eierinteresse i foretaket som
har en arbeidstid og lønn i foretaket som utgjør
75 prosent eller mer av full stilling.
(2) Dersom pensjonsordningen etter en periode på seks
måneder ikke oppfyller kravene i første ledd,
skal pensjonsordningen opphøre og avvikles etter reglene i
kapittel 13.
§ 2-4. Uføreytelser. Ytelser til
etterlatte
(1) Foretak som har alderspensjonsordning etter § 2-1,
kan tegne særskilt forsikring etter lov om foretakspensjon
som kan gi uførepensjon til medlemmer som helt eller delvis
mister ervervsevnen og/eller ytelser til barn og andre
etterlatte av medlemmer som dør.
(2) Foretaket kan tegne forsikring som gir innskuddsfritak
under uførhet i samsvar med uføregraden, tilsvarende
premiefritak etter lov om foretakspensjon § 6-7.
§ 2-5. Krav til regelverket
(1) Regelverket skal fastsette reglene om medlemskap, medlemmenes
rettigheter i pensjonsordningen, innskuddsplanen og forvaltningen
av pensjonskapitalen.
(2) Har foretaket tegnet særskilt forsikring for uføreytelser
og ytelser til etterlatte etter § 2-4, skal regelverket
inneholde ytelsesplanen.
(3) Regelverket for pensjonsordningen skal i sin helhet
være i samsvar med bestemmelsene i loven her med tilhørende
forskrifter.
§ 2-6. Styringsgruppe
(1) Foretak som har pensjonsordning som omfatter 15 eller
flere medlemmer, skal opprette en styringsgruppe for pensjonsordningen
på minst tre personer. Minst en av personene skal velges
av og blant medlemmene.
(2) Styringsgruppen skal uttale seg i saker som gjelder
forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen. Regelverket
skal behandles av styringsgruppen før det vedtas eller
endres.
§ 2-7. Informasjon til arbeidstakerne
(1) Foretaket skal gi arbeidstakerne en skriftlig oversikt
over regelverket for pensjonsordningen. Det skal legges vekt på å gi
arbeidstakerne et godt bilde av medlemmenes rettigheter, pensjonsinnskuddene
og hvilken alderspensjon disse kan ventes å gi. Tilsvarende
gjelder opplysninger om forsikring som vil gi uføreytelser
eller ytelser til etterlatte.
(2) Foretaket skal gi arbeidstakerne skriftlig opplysning
om endringer av betydning.
(3) Kongen kan fastsette regler om hvilken informasjon
som skal gis fra institusjon eller foretak i tilknytning til ordningen.
§ 2-8. Ligningsforhold
(1) Det skal fremgå av regelverket for pensjonsordningen,
innskuddskvitteringer og meldinger til ligningsmyndighetene at dokumentene
gjelder pensjonsordning etter loven her.
(2) Innskuddskvitteringer og meldinger til ligningsmyndighetene
skal inneholde spesifiserte opplysninger om de innbetalinger foretaket
har foretatt, herunder tilskudd til innskuddsfondet.
(3) Er årets innskudd betalt ved overføring
fra innskuddsfondet, skal dette angis særskilt. Tilsvarende gjelder
for tilbakeføring til foretaket av midler i innskuddsfondet.
(4) Institusjonen og foretaket er ansvarlig for at opplysninger
som nevnt i paragrafen her er riktige. Det samme gjelder institusjon
som forvalter innskuddsfond.
§ 2-9. Tilsyn
(1) Kredittilsynet fører tilsyn med pensjonsordninger
etter loven her.
(2) Finner Kredittilsynet at en pensjonsordning er eller
forvaltes i strid med lov eller forskrift, kan Kredittilsynet pålegge
institusjonen og foretaket å rette på forholdet
innen en fastsatt frist. Lov om foretakspensjon § 2-7 fjerde
og femte ledd gjelder tilsvarende.
Kapittel 3. Alderspensjonskapitalen
§ 3-1. Forvaltning av pensjonskapitalen
Pensjonskapitalen knyttet til pensjonsordningen kan forvaltes
a. som kollektivordning i samsvar med de regler
for felles kapitalforvaltning som gjelder for den institusjonen
der ordningen er opprettet, etter reglene i § 3-2, eller
b. som ordning med egen alderspensjonskonto for hver arbeidstaker
og med investeringsvalg for egen konto for hvert medlem etter reglene
i § 3-3.
§ 3-2. Alminnelig forvaltning av pensjonskapitalen
(1) Er det avtalt at pensjonsordningen opprettes som en
kollektivordning der institusjonen har forvalteransvaret, skal pensjonskapitalen
i sin helhet forvaltes i samsvar med de regler for kapitalforvaltning
som gjelder for den institusjonen der ordningen er opprettet.
(2) Kongen kan fastsette en høyeste avkastningsprosent
for hvor stor del av oppnådd avkastning av pensjonskapitalen
i et år som etter regelverket tillegges pensjonskapitalen.
Kongen kan også fastsette at en bestemt del av årets
avkastning skal tillegges pensjonskapitalen. Avkastning som ikke
tillegges pensjonskapitalen, skal tilføres innskuddsfondet.
§ 3-3. Investeringsvalg for egen pensjonskonto
(1) Er det opprettet egen alderspensjonskonto for hver
arbeidstaker i pensjonsordningen, kan det i samsvar med bestemmelse
i regelverket også avtales at hver pensjonskonto skal tilordnes
en egen investeringsportefølje. Kontohaveren skal ha adgang
til å endre investeringsporteføljen.
(2) Avkastningen av investeringsporteføljen skal hvert år
tilføres pensjonskontoen. Kontohaveren bærer risikoen
for at verdien av investeringsporteføljen blir redusert,
når annet ikke er fastsatt i regelverket eller ved avtale
med institusjonen.
(3) Pensjonskapital knyttet til egen pensjonskonto kan
bare flyttes til annen institusjon etter reglene i § 8-5.
§ 3-4. Krav til investeringsportefølje
(1) En investeringsportefølje kan bestå av
a. andeler i verdipapirfond,
b. andeler i en særskilt investeringsportefølje,
og
c. kontanter og tilsvarende likvider.
(2) En særskilt investeringsportefølje
sammensettes etter retningslinjer fastsatt av institusjonen. Verdipapirfondloven §§ 4-4
til 4-7 gjelder tilsvarende så langt de passer.
(3) Ved endring av en investeringsporteføljes sammensetning
skal markedsverdien av eiendelene legges til grunn ved avregningen.
(4) Eiendeler i den enkelte investeringsportefølje skal
registreres slik at det til enhver tid er klart hvilke eiendeler
som inngår i porteføljen.
(5) Knytter institusjonen avkastningsgaranti til en investeringsportefølje,
skal institusjonen kreve særskilt godtgjørelse
for dekning av garantirisikoen.
§ 3-5. Opptjent pensjonskapital
(1) Et medlem i en kollektiv ordning har til enhver tid
opptjent en pensjonskapital tilsvarende summen av de innskudd foretaket
har innbetalt til institusjonen for medlemmet, og en forholdsmessig
del av avkastning tilført pensjonsordningen i medlemskapsperioden. Hvis
ordningen er opprettet i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse
omfattes i tilfelle også andel av tilleggsavsetninger og
kursreguleringsfond.
(2) I pensjonsordning med egen pensjonskonto for hvert
medlem er opptjent pensjonskapital det beløp som til enhver
tid fremgår av medlemmets konto. Hvis ordningen er opprettet
i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse omfattes i tilfelle
også andel av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond.
(3) Endringer i innskuddsplanen påvirker ikke størrelsen
av opptjent pensjonskapital på tidspunktet for endringen.
Kapittel 4. Medlemskap
§ 4-1. Alminnelige regler om medlemskap
(1) Arbeidstakere i foretaket kan opptas i pensjonsordningen.
(2) Pensjonsordningen kan også omfatte arbeidsgiveren
og annen person som må anses som innehaver av foretaket.
Bestemmelsene i § 4-2 gjelder tilsvarende. Kredittilsynet
kan gi nærmere regler om hvilke personer som skal omfattes
av dette ledd.
(3) Personer som ikke er pliktig medlem i folketrygden
med medlemskap som omfatter opptjening av pensjonsrettigheter, kan
være medlem av pensjonsordningen etter regler i forskrift
fastsatt av Kongen.
§ 4-2. Hvem skal være medlem
(1) Pensjonsordningen skal omfatte alle arbeidstakere i
foretaket som har fylt 20 år, med mindre annet er fastsatt
i loven her eller i forskrifter fastsatt av Kongen. Det kan fastsettes
lavere alder i regelverket.
(2) En arbeidstaker som ansettes av foretaket og som fyller
vilkårene for medlemskap i pensjonsordningen, opptas som
medlem fra første arbeidsdag i foretaket.
(3) Arbeidstaker som har mindre enn en femdels stilling
i foretaket, skal ikke være medlem av pensjonsordningen
med mindre annet er fastsatt i regelverket.
(4) Arbeidstaker som er sesongarbeider og som i løpet
av et kalenderår har utført arbeid i foretaket
som tilsvarer mindre enn en femdel av tilsvarende fulltidsstilling,
skal ikke være medlem av pensjonsordningen med mindre annet
er fastsatt i regelverket. I regelverket kan det fastsettes at en
sesongarbeider bare skal opptas som medlem dersom det arbeid som
er utført i løpet av de siste tre år,
for hvert år minst utgjør en femdel av fulltidsstilling.
§ 4-3. Arbeidstakere med permisjon
(1) Arbeidstaker som har permisjon for et fastsatt tidsrom
og som forutsettes å gjenoppta arbeid i foretaket etter
endt permisjon, skal være medlem av pensjonsordningen i
permisjonstiden.
(2) Bestemmelsene i første ledd kan fravikes for permisjon
i henhold til avtale ved at det i regelverket fastsettes:
a. særlige regler om opptjening av pensjon
mens permisjonen varer, eller
b. at medlemskapet skal opphøre fra permisjonstidspunktet.
(3) Regelverket kan fastsette at arbeidstakere som er permitterte
som følge av driftsinnskrenkninger m.v. skal være
medlemmer av pensjonsordningen.
§ 4-4. Førtidspensjonerte arbeidstakere
(1) Førtidspensjonert arbeidstaker skal ikke være medlem
av pensjonsordningen.
(2) Arbeidstaker som mottar Avtalefestet pensjon (AFP)
kan fortsette som medlem av pensjonsordningen når dette
følger av regelverket.
§ 4-5. Arbeidstakere som har nådd
pensjonsalderen
Arbeidstaker som etter å ha nådd pensjonsalderen fortsatt
har fulltids- eller deltidsstilling i foretaket, beholder sitt medlemskap
i pensjonsordningen og har krav på fortsatt innbetaling
av innskudd og premie.
Kapittel 5. Innskuddsplanen
§ 5-1. Alminnelige regler
(1) Innskuddsplanen fastsettes av foretaket i samsvar med
regler gitt i eller i medhold av loven her. Innskuddsplanen skal
gjelde for alle arbeidstakere som omfattes av pensjonsordningen.
(2) Foretaket skal hvert år innbetale innskudd
for medlemmene av pensjonsordningen i samsvar med det som er fastsatt
i innskuddsplanen.
(3) Innskuddsplanen kan endres etter reglene om endring
av regelverket.
§ 5-2. Forholdsmessighetsprinsippet
(1) Innskuddsplanen skal fastsettes slik at pensjonsinnskuddene
ikke utgjør en større del av lønn for høytlønte
enn for lavtlønte, likevel slik at innskudd, som andel
av lønn, for lønn ut over 6 G kan være
inntil to ganger innskuddet for lønn opp til 6 G.
(2) Ved anvendelsen av bestemmelsene i første ledd
kan det tas hensyn til at kvinner som regel har lengre levealder
enn menn.
(3) Innskudd for medlem i deltidsstilling skal utgjøre
en forholdsmessig del av innskuddet dersom medlemmet hadde fulltidsstilling.
§ 5-3. Innskuddenes størrelse
(1) Innskudd for medlemmene kan fastsettes som
a. et bestemt beløp per medlem uavhengig
av lønn,
b. en bestemt prosent av medlemmets lønn,
c. en bestemt prosent av et lønnsgrunnlag beregnet etter
regler fastsatt i regelverket,
d. et beløp for hvert medlem beregnet på grunnlag
av ulike prosentsatser for medlemmets lønnsgrunnlag for
henholdsvis lønn inntil 6 G og de deler av lønnen
som ligger mellom 6 og 12 G.
(2) Ved anvendelsen av reglene i første ledd kan det
i samsvar med § 5-2 annet ledd fastsettes høyere beløp
eller prosentsats for kvinner enn for menn.
§ 5-4. Innskuddsgrenser
(1) Kongen kan fastsette nærmere regler om at innskuddene
i et år ikke skal overstige et fastsatt beløp for
hvert medlem eller en fastsatt prosent av medlemmets lønn.
Det kan fastsettes ulike prosentsatser for medlemmets lønn
inntil 6 G og de deler av lønn som ligger mellom 6 og 12
G.
(2) Ved beregning av innskudd etter innskuddsplanen kan
det ikke benyttes høyere beløp eller prosentsatser
enn det som til enhver tid er fastsatt av Kongen i henhold til paragrafen
her.
§ 5-5. Beregning av lønn
(1) Ved anvendelsen av reglene i §§ 5-2
til 5-4 skal som et medlems lønn regnes den lønn
medlemmet mottar fra foretaket i løpet av innskuddsåret.
Det skal ses bort fra lønn over 12 G.
(2) I innskuddsplanen kan det fastsettes at
a. det for alle medlemmers lønn skal
ses bort fra godtgjørelse for overtid, skattepliktige naturalytelser
og utgiftsgodtgjørelser eller andre varierende
eller midlertidige tillegg,
b. siste års lønn skal legges til grunn,
c. det skal brukes et normert lønnsgrunnlag for
en eller flere grupper av medlemmer, med mindre dette gir et vesentlig
annet resultat enn om hvert enkelt medlems lønn legges
til grunn,
d. det skal ses bort fra en andel av lønnen på inntil
10 prosent, med mindre innskuddsplanen inneholder bestemmelse som
nevnt i bokstav a.
Kapittel 6. Opphør av medlemskap. Pensjonskapitalbevis
§ 6-1. Opphør av medlemskap
(1) En arbeidstaker som slutter i foretaket uten rett til
straks begynnende pensjon, opphører ved fratredelsen å være
medlem av pensjonsordningen.
(2) Ved opphør av medlemskap beholder medlemmet
sin rett til den pensjonskapital som er opptjent ved fratredelsen,
med mindre medlemskapet da har vart kortere enn 12 måneder.
(3) Opptjent pensjonskapital kan ikke utbetales til medlemmet
annet enn som ytelser etter § 7-3.
§ 6-2. Rett til bevis for opptjent pensjonskapital
m.v.
(1) Institusjonen skal sørge for at det utstedes
bevis for opptjent pensjonskapital i henhold til regelverket (pensjonskapitalbevis).
Pensjonskapitalbeviset utgjør et eget rettsforhold mellom
institusjonen og den dokumentet er utstedt til. Bestemmelsene i
loven her gjelder for pensjonskapitalbevis så langt de
passer.
(2) Institusjon som utsteder pensjonskapitalbevis skal
overføre opptjent pensjonskapital til egen alderspensjonskonto
som forvaltes i samsvar med det som er fastsatt i regelverket, med
mindre annet avtales mellom kontohaveren og institusjonen i samsvar
med § 3-3 første og annet ledd.
(3) Utenlandske statsborgere som har hatt bopel her i riket
i mindre enn tre år ved opphør av medlemskapet,
og som deretter bosetter seg i utlandet, kan benytte opptjent pensjonskapital
til å sikre rett til pensjon i institusjon som ikke er
etablert i Norge.
(4) Pensjonskapitalbevis utstedt i henhold til reglene
i loven her skal registreres i Fripoliseregisteret.
§ 6-3. Flytting av pensjonskapital
(1) Kontohaveren har rett til å få pensjonskapital
i henhold til pensjonskapitalbevis overført til alderspensjonskonto
i annen institusjon som nevnt i § 2-2 eller til annen innskuddspensjonsordning.
Er pensjonskapitalen mindre enn 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp,
kan pensjonskapitalen også overføres til Individuell
pensjonsavtale etter skatteloven (IPA).
(2) Ved overføring av pensjonskapitalen til annen innskuddspensjonsordning
skal opptjent pensjonskapital etter § 3-5 forhøyes
med det overførte beløp.
§ 6-4. Sammenslåing av pensjonskapitalbevis
(1) Arbeidstakeren kan kreve at pensjonskapital knyttet
til flere konti i samme institusjon blir slått sammen og
at nytt pensjonskapitalbevis utstedes av institusjonen. Dette gjelder
også etter flytting etter § 6-3.
(2) Ved anvendelsen av første ledd kan det ikke legges
til grunn lavere pensjonsalder enn det som følger av § 7-1
første ledd, med mindre pensjonsalderen i alle pensjonsordningene
er lavere enn dette.
§ 6-5. Fortsatt pensjonssparing
(1) Arbeidstaker som etter at medlemskapet er opphørt
ikke er medlem av annen innskudds- eller foretakspensjonsordning,
har rett til å fortsette å betale årlige
innskudd til alderspensjonskonto opprettet i henhold til §§ 6-2
til 6-4.
(2) Institusjonen skal i skriftlig melding eller på annen
forsvarlig måte gi arbeidstaker som opphører å være
medlem, informasjon om adgang til å fortsette å betale årlige
innskudd etter første ledd. Arbeidstaker må benytte
seg av denne adgangen innen seks måneder etter at medlemskapet
er opphørt.
(3) Årlige innskudd kan ikke overstige det beløp, justert
for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp, som ble innbetalt
til alderspensjonskontoen siste år arbeidstakeren var medlem
av pensjonsordningen.
Kapittel 7. Bruk av pensjonskapital til alderspensjon
§ 7-1. Pensjonsalder
(1) Pensjonsalderen skal fastsettes i regelverket. Pensjonsalderen
kan ikke settes lavere enn 67 år.
(2) Kongen kan fastsette lavere pensjonsalder enn 67 år
for stillinger som:
a. medfører uvanlig fysisk eller psykisk
belastning for de ansatte, eller
b. krever at de ansatte har særlige fysiske eller
psykiske egenskaper for at arbeidet skal bli tilfredsstillende utført
på forsvarlig måte.
§ 7-2. Rett til alderspensjon
(1) Når et medlem slutter i foretaket ved eller
etter oppnådd pensjonsalder, skal institusjonen utstede pensjonskapitalbevis
etter § 6-2 med rett til straks begynnende alderspensjon.
(2) Arbeidstaker som etter oppnådd pensjonsalder fortsatt
mottar lønn, kan kreve at pensjon ikke skal utbetales i
den utstrekning arbeidstakeren mottar lønn. Ikke utbetalt
alderspensjon blir værende i pensjonskapitalen.
§ 7-3. Utbetaling av alderspensjon
(1) I regelverket kan det fastsettes at alderspensjonen
i utbetalingsperioden er garantert av institusjonen i form av en
pensjonsforsikring. Pensjonskapitalbevis skal i utbetalingsperioden
enten:
a. forvaltes i spareavtale med institusjon som
nevnt i § 2-2, eller
b. konverteres til pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap
eller pensjonskasse som nevnt i § 2-2. Pensjonskasse som
konverterer pensjonskapital etter bestemmelsen her, skal oppfylle
kravene i lov om foretakspensjon § 2-2 annet ledd.
(2) Alderspensjon skal ytes fra den tid medlemmet etter § 7-2
har rett til pensjon, og skal løpe i minst 10 år.
(3) Er alderspensjonen garantert av institusjonen kan pensjonsytelsen
ikke settes ned før etter 10 år. Dersom institusjonen
ikke garanterer alderspensjonen, skal pensjonen i et enkelt år
ikke utgjøre en større andel av pensjonskapitalen
enn dette året utgjør av gjenværende
utbetalingsperiode. Ved beregning av gjenværende utbetalingsperiode
kan det tas utgangspunkt i at pensjonen skal løpe i 10 år.
Pensjonens løpetid kan likevel settes ned til det antall
hele år som er nødvendig for at samlet årlig
pensjon kommer opp på et nivå på omlag
20 prosent av folketrygdens grunnbeløp.
(4) Årlig utbetaling av alderspensjon kan likevel ikke
overstige differansen mellom beregnet folketrygd etter lov om foretakspensjon § 5-5
første ledd for lønnsgrunnlag 12 G, der grunnpensjonen
settes til grunnbeløpet, og summen av
a. 100 prosent av 6 G, og
b. 70 prosent av forskjellene mellom 12 og 6 G.
(5) Hvis pensjonskapitalen gir grunnlag for større årlige
utbetalinger enn det som framkommer av fjerde ledd, skal utbetaling
av alderspensjon fordeles over flere år.
(6) Det kan fastsettes i ordningens regelverk at alderspensjon
er garantert av institusjonen.
§ 7-4. Medlem som dør
(1) Dør et medlem skal pensjonskapital i spareavtale
benyttes til barnepensjon til de barn medlemmet ved sin død
forsørger eller plikter å forsørge og
pensjon til ektefelle, samboer eller registrert partner.
(2) Barnepensjon utbetales etter reglene i § 7-3 tredje
ledd. Pensjonen skal opphøre når barnet fyller 21 år.
(3) Er pensjonskapitalen større enn det som trengs for å sikre
hvert barn en årlig pensjon etter annet ledd på 1
G, benyttes gjenværende kapital til å gi ektefelle, samboer
eller registrert partner pensjon i minst 10 år etter reglene
i § 7-3 tredje ledd. Bestemmelsene i lov om foretakspensjon §§ 7-3
og 7-8 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende for etterlattepensjon
etter bestemmelsen her.
(4) Overstiger pensjonskapitalen det som trengs for å gi
barna pensjon etter paragrafen her, og har ingen rett til pensjon
etter tredje ledd, utbetales gjenværende pensjonskapital
som engangsbeløp til dødsboet.
(5) Har etterlatt ektefelle, registrert partner eller samboer
som gis pensjon etter reglene i fjerde ledd, også rett
til pensjon etter forsikring tegnet etter § 2-4 første
ledd, gjelder reglene om ervervsprøving i lov om foretakspensjon §§ 7-5
og 7-6. I så fall anses pensjon etter reglene i tredje
ledd som ervervsinntekt.
Kapittel 8. Pensjonsordningens midler
§ 8-1. Midler knyttet til pensjonsordningen
(1) Pensjonsordningens midler omfatter pensjonskapitalen
til enhver tid og innskuddsfond. Er pensjonsordningen opprettet
i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse, inngår også tilleggsavsetninger
og kursreguleringsfond tilordnet pensjonsordningen.
(2) Har pensjonsordningen egen alderspensjonskonto for
hver arbeidstaker, gjelder første ledd tilsvarende i forhold
til de midler som er knyttet til samtlige konti som inngår
i pensjonsordningen.
(3) Pensjonskapital knyttet til pensjonskapitalbevis utstedt
etter §§ 6-2 og 7-2 inngår ikke i pensjonsordningens
midler.
§ 8-2. Rådighet over pensjonsordningens
midler
(1) Pensjonsordningens midler skal disponeres i samsvar
med regler gitt i eller i medhold av loven her.
(2) Midlene kan ikke benyttes til å utbetale ytelser til
arbeidstakere som ikke er medlem av pensjonsordningen.
§ 8-3. Forholdet til foretaket m.v.
(1) Pensjonsordningens midler skal holdes atskilt fra foretakets
midler.
(2) Midlene hefter ikke for foretakets forpliktelser. Midlene
kan ikke ved pantsettelse eller på annen måte
benyttes til å dekke foretakets eller medlemmenes kreditorer.
(3) Midler i innskuddsfond kan likevel tilbakeføres
til foretaket etter reglene i § 9-4.
§ 8-4. Kapitalforvaltningen
(1) Pensjonsordningens midler skal forvaltes i samsvar
med de regler for kapitalforvaltningen som gjelder til enhver tid
for så vidt annet ikke følger av regler om forvaltning
av egen investeringsportefølje fastsatt i eller i samsvar
med §§ 3-2 til 3-4.
(2) Renten på lån til foretaket eller
medlemmer skal settes lik vanlig markedsrente for tilsvarende lån. Lånevilkårene
skal gi adgang til å endre renten i samsvar med utviklingen
i rentemarkedet.
(3) Avkastningen og overskudd på midler i innskuddsfondet
skal årlig tilføres innskuddsfondet. Det kan fastsettes
at midler i innskuddsfondet skal forvaltes som egen investeringsportefølje
i samsvar med § 3-5. Foretaket skal ha adgang
til å endre den investeringsportefølje som er
tilordnet innskuddsfondet.
§ 8-5 Flytting av pensjonsordningen m.v.
Pensjonsordningens midler kan flyttes til annen institusjon
som nevnt i § 2-2 i henhold til ellers gjeldende regler.
Før foretaket gjør dette, skal styringsgruppen
gis anledning til å uttale seg.
Kapittel 9. Innskuddsfond
§ 9-1. Innskuddsfond for pensjonsordningen
(1) Foretaket skal ha et innskuddsfond for pensjonsordningen.
Dette gjelder selv om pensjonsordningen har egen alderspensjonskonto
for hver arbeidstaker.
(2) Midler i innskuddsfondet opprettet av samme foretak
skal anses som et fond knyttet til alle pensjonsordninger foretaket
har opprettet eller sluttet seg til.
§ 9-2. Midler i innskuddsfondet
Innskuddsfondet skal tilføres:
a. alle tilskudd til innskuddsfondet som omfattes
av skatteloven § 6-46
b. avkastning på midlene i innskuddsfondet etter § 8-4
tredje ledd
c. avkastning på pensjonskapitalen i samsvar
med § 3-2 annet ledd
d. innskudd for arbeidstakere med kortere medlemstid enn
12 måneder, jf. § 6-1 annet ledd, samt for meget
forskuddsbetalt innskudd for medlemmer som slutter i foretaket i
løpet av året.
§ 9-3. Bruk av midler i innskuddsfond
(1) Innskuddsfondet kan brukes til dekning av:
a. årets innskudd i henhold til innskuddsplanen
for pensjonsordningen
b. overføring fra innskuddsfondet som nevnt i § 3-2 tredje
ledd
c. alderspensjon til arbeidstakere som ikke har nådd fastsatt
pensjonsalder, men som har fylt 67 år eller i tilfelle
en lavere alder fastsatt etter § 7-1 annet ledd.
(2) Foretaket kan ikke bruke midler i innskuddsfondet til
formål som nevnt i første ledd bokstav c, med
mindre innskuddsfondet fortsatt vil være tilstrekkelig
til å sikre at forpliktelser som nevnt i første
ledd bokstav a blir dekket for inneværende og neste år.
(3) Har en pensjonskasse tapt sin ansvarlige kapital, kan
midler i innskuddsfondet også benyttes til å dekke
manglende pensjonskapital.
§ 9-4. Overføring til foretaket
(1) Er innskuddsfondet ved årets utgang større enn
ti ganger gjennomsnittet av årets innskudd etter innskuddsplanen
og tilsvarende innskudd for de to foregående år,
skal foretaket sørge for at det overskytende beløp
overføres til foretaket.
(2) Foretaket kan bestemme at midler i innskuddsfondet
som overstiger halvparten av grensen etter første ledd,
skal overføres til foretaket. Før dette gjøres skal
styringsgruppen gis anledning til å uttale seg.
Kapittel 10. Konsernforhold
§ 10-1. Felles pensjonsordning for konsernforetak
(1) Flere foretak i samme konsern kan opprette felles pensjonsordning
dersom de til sammen fyller minstekravene i § 2-3. Et foretak
i konsernet kan også slutte seg til pensjonsordning som
er opprettet av ett eller flere andre konsernforetak.
(2) Kredittilsynet kan samtykke i at andre foretak som
har tilsvarende nær tilknytning til hverandre, har felles
pensjonsordning.
§ 10-2. Gruppeinndeling
(1) Arbeidstakerne i hvert av foretakene skal utgjøre
en egen gruppe innenfor pensjonsordningen. Kredittilsynet avgjør
i tvilstilfelle hvilken gruppe en arbeidstaker skal tilhøre.
(2) Bestemmelsene i kapitlene 4 til 7 og 9 gjelder i forhold
til medlemmene av hver gruppe. Det kan fastsettes særskilt
innskuddsplan for hver gruppe.
(3) Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til
hinder for at det fastsettes felles innskuddsplan for alle medlemmene
i pensjonsordningen eller felles regler for bruk av pensjonskapitalen.
§ 10-3. Tilskudd til pensjonsordningen m.v.
(1) Årlige innskudd, premier og andre tilskudd
til pensjonsordningen skal fordeles mellom foretakene på grunnlag
av de beløp som trengs for å sikre rettighetene
for de medlemmer som inngår i hver gruppe.
(2) Ingen av foretakene kan belastes med en større andel
av tilskuddene enn fastsatt i første ledd.
(3) Avkastning og overskudd, samt andre inntekter og kostnader
knyttet til pensjonsordningen, skal fordeles mellom gruppene etter
gjeldende regler.
§ 10-4. Fellesfond m.v.
(1) Pensjonsordningen kan ha felles ordning for forvaltning
av pensjonskapitalen i samsvar med reglene i §§ 3-2
til 3-4. Pensjonsordningen kan ha felles innskuddsfond.
(2) Ved disponeringen av felles innskuddsfond gjelder reglene
i § 10-3 tilsvarende.
(3) Det skal føres regnskap for midler under felles forvaltning
som sikrer at bestemmelsene i § 10-3 blir overholdt.
§ 10-5. Opphør av konsernforholdet
(1) Selges et konsernforetak eller opphører konsernforholdet
på annen måte, skal foretaket og dets gruppe av
medlemmer skilles ut fra den felles pensjonsordning. Tilsvarende
gjelder dersom tilknytningsforhold som nevnt i § 10-1 annet
ledd opphører.
(2) Ved utskillelsen skal den del av den felles pensjonsordnings
midler som knytter seg til foretakets gruppe, tilordnes foretaket.
Er foretaket solgt eller konsernforholdet opphørt på annen
måte, kan innskuddsfondet unntas fra fordeling dersom foretakets gruppe
av medlemmer utgjør mindre enn en tredel av medlemmene
i den felles pensjonsordning.
(3) Er det for det utskilte foretakets gruppe tegnet forsikringer
som nevnt i § 2-4, skal også avsetninger knyttet
til slike forsikringer fordeles med mindre foretakets gruppe av
medlemmer utgjør mindre enn en tredel av medlemmene i den
felles pensjonsordning.
(4) Skal medlemmene av foretakets gruppe sikres pensjon
i ny pensjonsordning i annen institusjon, skal tilordnede midler
overfører til institusjonen etter § 8-5.
For øvrig skal pensjonsordningen avvikles etter reglene
i loven her.
Kapittel 11. Sammenslåing av foretak
§ 11-1. Virkeområde
Bestemmelsene i kapitlet her gjelder ved sammenslåing
av foretak når minst ett av foretakene har pensjonsordning
etter loven her på tidspunktet for sammenslåingen.
Dette gjelder selv om foretak som omfattes av sammenslåingen
har pensjonsordning etter lov om foretakspensjon.
§ 11-2. Opprettelse av ny pensjonsordning
etter
loven her
(1) Skal foretaket etter sammenslåingen ha pensjonsordning
etter loven her, må ny pensjonsordning opprettes. Pensjonskapital
og innskuddsfond knyttet til tidligere ordninger overføres
til den nye ordningen.
(2) Fastsetter innskuddsplanen for den nye ordningen lavere
innskudd enn innskuddsplanen for en tidligere ordning, kan den tidligere
innskuddsplanen videreføres for medlemmene av den tidligere
ordningen på tidspunktet for sammenslåingen.
(3) Har et foretak som deltar i sammenslåingen pensjonsordning
etter lov om foretakspensjon, kan den tidligere ordningen videreføres
for medlemmene av ordningen på tidspunktet for sammenslåingen.
(4) Videreføring etter annet eller tredje ledd
kan bare finne sted dersom samtlige tidligere innskuddsplaner eller
foretakspensjonsordninger blir videreført.
§ 11-3. Foretaket skal ha foretakspensjonsordning
(1) Skal foretaket etter sammenslåingen ha pensjonsordning
etter lov om foretakspensjon, gjelder reglene i lov om foretakspensjon
kapittel 13.
(2) Har foretak som omfattes av sammenslåingen pensjonsordning
etter loven her, skal pensjonsordningen omdannes etter reglene i § 14-1.
§ 11-4. Videreføring av tidligere
pensjonsordning
(1) Skal det nye foretaket ikke ha egen pensjonsordning
etter loven her eller etter lov om foretakspensjon, kan pensjonsordning
for et foretak som omfattes av sammenslåingen videreføres
for medlemmene av ordningen på tidspunktet for sammenslåingen. § 11-2 fjerde
ledd gjelder tilsvarende.
(2) Pensjonsordning som ikke blir videreført,
skal opphøre og avvikles etter reglene i loven her eller
i lov om foretakspensjon.
Kapittel 12. Deling av foretak m.v.
§ 12-1. Deling av foretak
(1) Blir et foretak delt opp i to eller flere nye foretak,
skal pensjonsordningen deles på samme måte, med
mindre pensjonsordningen videreføres som felles pensjonsordning
for de nye foretakene etter reglene i kapittel 10. De medlemmer
som skal overføres til hvert av foretakene skal anses som
egen gruppe.
(2) Pensjonskapitalen knyttet til pensjonsordningen skal
fordeles mellom medlemmene på grunnlag av opptjent pensjonskapital
etter § 3-4 for hvert medlem. Avkastning frem til tidspunktet
for deling av foretaket skal være tilført pensjonskapitalen
før fordelingen. Innskuddsfondet skal fordeles og overføres
til pensjonsordningene for de nye foretakene på grunnlag
av innskuddet for hvert medlem i delingsåret.
(3) Hvert av de nye foretakene skal benytte midler tilordnet
foretaket og dets gruppe av medlemmer for å sikre medlemmene
tilsvarende pensjonsordning. Blir et foretak etablert ved delingen
og deretter sluttet sammen med et annet foretak, gjelder reglene
i kapittel 11.
(4) Medlemmer i pensjonsordningen som ikke skal overføres
til de nye foretakene skal sikres rett til pensjonskapital etter
reglene i kapittel 6. Blir en del av foretakets virksomhet avviklet
i forbindelse med delingen, gjelder § 12-3 tilsvarende.
(5) Har det foretak som deles pensjonsordning i pensjonskasse,
skal pensjonskassen avvikles etter § 13-3 fjerde
ledd, likevel slik at sikkerhetsfond og egenkapital deles og tilordnes
hvert av de nye foretakene på grunnlag av opptjent pensjonskapital
for hvert foretaks gruppe av medlemmer.
§ 12-2. Utskilling av en del av foretaket
(1) Blir en del av foretaket utskilt til eget foretak, og
skal en del av medlemmene i pensjonsordningen overføres
til det nye foretaket, gjelder § 12-1 første til fjerde
ledd tilsvarende. Er det mindre enn en tredel av medlemmene i pensjonsordningen
som skal overføres til det nye foretaket, kan innskuddsfondet
unntas fra fordeling.
(2) Blir virksomhet i foretaket utskilt og overført til
annet foretak, og skal en del av medlemmene i foretakets pensjonsordning
overføres til dette foretaket, gjelder første
ledd tilsvarende. Har dette foretaket egen pensjonsordning, gjelder
reglene i kapittel 11 tilsvarende. For øvrig gjelder reglene
i § 11-4 eller kapittel 6.
§ 12-3. Avvikling av virksomhet i foretaket
(1) Blir en virksomhet i foretaket utskilt og avviklet,
skal midlene knyttet til pensjonsordningen fordeles mellom den gruppe
av medlemmer som må slutte og den gruppe som blir tilbake
i foretaket, etter reglene i § 12-1 annet ledd. Er det
mindre enn to tredeler av medlemmene som må slutte i foretaket,
skal innskuddsfondet unntas fra fordeling.
(2) Midler tildelt den gruppe som skal slutte i foretaket
disponeres etter reglene i § 13-3 første til tredje ledd.
(3) Paragrafen her gjelder tilsvarende dersom virksomheten
i foretaket innskrenkes i løpet av to år på en
slik måte at det må likestilles med en avvikling av
en virksomhet. Kredittilsynet avgjør i tvilstilfelle om
dette er tilfelle.
Kapittel 13. Opphør og avvikling
§ 13-1. Opphør av pensjonsordningen
(1) Foretaket kan bestemme at pensjonsordningen skal opphøre.
Før beslutning treffes skal spørsmålet om
opphør forelegges styringsgruppen og styret i pensjonskassen.
(2) Pensjonsordningen skal opphøre når
det treffes vedtak om at virksomheten i foretaket skal avvikles.
Det samme gjelder når det følger av bestemmelse
i loven her at pensjonsordningen skal opphøre.
(3) Slutter foretaket å betale innskudd til pensjonsordningen,
og foreligger det ikke midler i innskuddsfondet til dekning av innskuddene,
skal ordningen opphøre.
§ 13-2. Avvikling av foretaket
(1) Skal foretaket avvikles fordi dets virksomhet overføres
til annet foretak, gjelder reglene i kapittel 11 tilsvarende så langt
de passer dersom minst to tredeler av medlemmene samtidig overføres
til det andre foretaket. Medlemmer som ikke overføres,
skal sikres rett til pensjonskapital etter reglene i kapittel 6.
(2) Skal mindre enn to tredeler av medlemmene overføres
til det andre foretaket, skal pensjonsordningen opphøre
og avvikles etter reglene i § 13-3.
§ 13-3. Avvikling av pensjonsordningen
(1) Når pensjonsordningen opphører, skal
pensjonskapitalen knyttet til ordningen fordeles mellom medlemmene
på grunnlag av opptjent pensjonskapital etter § 3-4
for hvert medlem. Avkastning frem til opphørstidspunktet
skal være tilført pensjonskapitalen før fordelingen.
(2) Innskuddsfondet fordeles mellom medlemmene på grunnlag
av innskuddet for hvert medlem i opphørsåret.
Ingen skal likevel tildeles mer fra innskuddsfondet enn det som
trengs for å sikre fortsatt innbetaling av innskudd i inntil
5 år eller i tilfelle en kortere periode frem til oppnådd
pensjonsalder. Resten av innskuddsfondet tilbakeføres til
foretaket.
(3) Reglene i kapittel 6 gjelder tilsvarende. Midler tildelt
et medlem fra innskuddsfondet tillegges opptjent pensjonskapital.
(4) Ved avvikling av pensjonskasse skal egenkapitalen etter
sluttregnskapet anvendes som fastsatt i vedtektene. For øvrig
kan egenkapitalen med Kredittilsynets samtykke utbetales til foretaket.
Kapittel 14. Endring av pensjonsordning
§ 14-1. Omdanning til foretakspensjonsordning
(1) Et foretak som vil opprette pensjonsordning etter lov
om foretakspensjon i stedet for pensjonsordning etter loven her,
skal avvikle pensjonsordningen etter reglene i kapittel 13. Innskuddsfond
knyttet til pensjonsordningen skal likevel overføres som
premiefond for den nye pensjonsordningen.
(2) Det kan fastsettes i regelverket for den nye pensjonsordningen
at opptjent pensjonskapital benyttes som premiereserve for medlemmenes
alderspensjonsrettigheter i den nye pensjonsordningen. Lov om foretakspensjon §§ 4-11
annet og tredje ledd, 4-12 og 4-13 gjelder tilsvarende. Bestemmelsen
i leddet her gjelder ikke når pensjonsordningen er opprettet
med egen pensjonskonto for hver arbeidstaker.
(3) Annet ledd gjelder ikke arbeidstakere som har mindre
enn 10 år igjen til pensjonsalderen eller som for øvrig
ikke har rett til å bli medlem av foretakspensjonsordningen
etter reglene i lov om foretakspensjon kapittel 3, med mindre annet
er fastsatt i regelverket. Innskuddspensjonsordningen videreføres
for slike arbeidstakere.
§ 14-2. Pensjoner under utbetaling
Omdanning etter reglene i § 14-1 er uten innvirkning
på de rettigheter som tilkommer personer som får utbetalt
pensjon.
Kapittel 15. Ikrafttredelse. Endring i andre lover
§ 15-1 Ikrafttredelse.
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
§ 15-2 Endringer i andre lover
1 Endringer i skatteloven
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende
endringer i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven):
§ 5-30 fjerde ledd nytt annet punktum
skal lyde:
Tilsvarende gjelder for midler overført
fra innskuddsfond i medhold av innskuddspensjonsloven §§ 9-4
og 13-3 annet ledd.
§ 5-40 femte ledd nytt annet punktum skal
lyde:
Det samme gjelder for innskuddspensjon i arbeidsforhold
etter innskuddspensjonsloven.
Overskriften i § 6-46 skal lyde:
§ 6-46 Arbeidsgivers tilskudd til foretakspensjonsordning og
innskuddspensjonsordning
§ 6-46 nytt annet ledd skal lyde:
Arbeidsgiver gis fradrag for tilskudd til innskuddspensjonsordning
etter innskuddspensjonsloven. Fradraget omfatter
a.den skattepliktiges
andel av årets innskudd,
b. tilskudd til innskuddsfond
med inntil 150 prosent av gjennomsnittet av det beløp som
er nevnt under a og den skattepliktiges andel av årets
innskudd i de to foregående årene, likevel bare
så langt fondet ikke overstiger ti ganger gjennomsnittet
av det beløp som er nevnt under a og den skattepliktiges andel
av innskuddet i de to foregående år,
c. tilskudd og kostnad i henhold
til innskuddspensjonsloven §§ 3-2 tredje ledd
og 3-4 femte ledd.
Nåværende § 6-46 annet
ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde:
Fradrag kan kreves når premien, tilskuddet
eller innskuddet etter første og annet ledd er
endelig betalt til pensjonsordningen innen tre måneder
etter utgangen av vedkommende inntektsår.
§ 6-47 bokstav d skal lyde:
d. premie til fortsettelsesforsikring etter lov
om foretakspensjon § 4-9 knyttet til fripolise utstedt
til den skattepliktige som følge av at medlemskap i foretakspensjonsordning
er opphørt av annen grunn enn den skattepliktiges alder. Det
samme gjelder innskudd til alderspensjon etter innskuddspensjonsloven § 6-5
første ledd som følge av at medlemskap i innskuddspensjonsordning
er opphørt av annen grunn enn den skattepliktiges alder. Fradraget
kan ikke overstige 40 000 kroner.
§ 10-30 fjerde ledd skal lyde:
Bestemmelsene i §§ 10-31 til 10-37 får
ikke anvendelse på andeler i verdipapirfond når
disse er eid i forbindelse med individuell pensjonsavtale etter § 6-47
første ledd c når avtalen er inngått
mellom andelseier og forvaltningsselskap. Tilsvarende gjelder for
andel i verdipapirfond som er eid i forbindelse med innskuddspensjon
etter innskuddspensjonsloven.
§ 12-2 ny bokstav e skal lyde:
e.utbetalinger etter
innskuddspensjonsloven,
Nåværende bokstav e og f blir henholdsvis
ny bokstav f og g.
2 Endring i lov om avgift på arv og
visse gaver
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende
endring i lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv
og visse gaver:
§ 4 tredje ledd fjerde punktum skal lyde:
Det samme gjelder for engangsutbetaling etter innskuddspensjonsloven.
3 Endringer i folketrygdloven
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende
endringer i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven):
§ 3-15 annet ledd bokstav a skal
lyde:
a) pensjon, føderåd og livrente
som ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold, utbetalinger
etter innskuddspensjonsloven og utbetalinger under individuell
pensjonsavtale etter skatteloven § 6-47 bokstav c.
§ 23-3 nr. 1 bokstav a skal lyde:
a) pensjon, livrente som er ledd i pensjonsordning
i arbeidsforhold, føderåd, utbetalinger
etter innskuddspensjonsloven og individuell pensjonsavtale
etter skatteloven § 6-47 bokstav c.
4 Endringer i ligningsloven
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende
endringer i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven):
§ 6-6 første ledd bokstav f skal
lyde:
f. livsforsikringsselskaper, banker og forvaltningsselskaper
for verdipapirfond gi oppgave over rettighetshaver og de begunstigedes
navn, fødselsnummer, adresse, sparebeløp, gjenkjøpsverdi,
betalt innskudd mv. for individuelle pensjonsavtaler (IPA). Tilsvarende
gjelder for innskuddspensjon etter innskuddspensjonsloven.
§ 6-7 annet ledd skal lyde:
Forsikringsselskaper, banker og forvaltningsselskaper for
verdipapirfond skal ukrevet levere oppgaver over utbetalinger fra
individuelle pensjonsavtaler (IPA) mv. til rettighetshaver, begunstiget,
bo eller arving i siste år. Det samme gjelder
for utbetalinger etter innskuddspensjonsloven.
§ 6-16 bokstav c skal lyde:
c. i forskrift bestemme at de i denne paragraf
spesifiserte oppgavene; lønnsoppgaver mv. etter § 6-2, saldo-
og renteoppgaver ved årsskifte eller ved oppgjør
av konti i løpet av det siste inntektsår etter § 6-4
og § 6-13 nr. 2 d, kontrolloppgaver etter § 6-3
nr. 5, kontrolloppgaver fra Verdipapirsentralen etter § 6-5,
livsforsikringspremie, pensjonsforsikringspremie,
innskudd etter innskuddspensjonsloven og innskudd i individuell
pensjonsavtale (IPA) mv., spare- og fondsinnskudd, tilskudd til
forskningsinstitutter mv. og betaling for pass og stell av barn
mv. etter § 6-6, utbetalinger mv. fra forsikringsselskaper,
banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond etter § 6-7,
aksjonæroppgaver etter § 6-11, oppgaver fra Trygdeetatens Innkrevingssentral
og Statens Innkrevingssentral etter § 6-13 nr. 4, fordelingsoppgaver
over inntekter, utgifter og formue i boligselskap etter skatteloven § 51
sjette ledd og i boligsameier etter forskrift gitt i medhold av
skatteloven § 42 b nr. 9, skal overleveres i maskinlesbar
form.
5 Endring i forsikringsavtaleloven
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende
endring i lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler:
§ 19-2 annet ledd skal lyde:
Avtale om kollektiv pensjonsforsikring skal fastsette om
forsikringens overskudd skal godskrives forsikringstakeren eller
medlemmene. Overskudd på midler tilknyttet foretakspensjonsordning
med skattefordel skal likevel anvendes i samsvar med regler gitt i
lov om foretakspensjon. Overskudd på midler tilknyttet
innskuddspensjonsordning med skattefordel skal anvendes i samsvar
med regler gitt i innskuddspensjonsloven.
6 Endring i stiftelsesloven
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende
endring i lov av 23. mai 1980 nr. 11 om stiftelser m.m.:
§ 3 tredje ledd nytt nr. 3 skal lyde:
3)Pensjonskasse med
pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven
Nåværende nr. 3 - 5 blir nye
nr. 4 - 6.
7 Endring i verdipapirfondloven
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende
endring i lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond:
§ 6-8 første ledd skal lyde:
Andelseier har i samsvar med bestemmelsene i denne paragraf
rett til å få sine andeler innløst i
kontanter, med mindre annet følger av avtale om
pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven eller individuell
pensjonsavtale etter skatteloven inngått mellom andelseier
og forvaltningsselskapet. Ved særskilt avtale med større
andelseiere kan forvaltningsselskapet avgrense det antall andeler
som disse kan kreve innløst innen fastsatte tidsrom.
B
Stortinget ber Regjeringen så raskt
som mulig komme tilbake til spørsmålet om investeringsvalg
i foretakspensjon og tilhørende endringer i virksomhetsreglene,
slik at endringer i tråd med konkurranseflateutvalgets
tilrådinger knyttet til virksomhetsregler i livsforsikring
kan implementeres.
C
Stortinget ber Regjeringen fremme
lovforslag som åpner for adgang til parallelle innskudds-
og ytelsesordninger i samme bedrift.
D
Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en vurdering av å legge innskuddspensjon på toppen
av en ytelsesbasert pensjon.
E
Stortinget ber Regjeringen foreslå endringer
i § 5-1 om alminnelige regler for innskuddsplanen
i tilknytning til den varslede proposisjonen om endringer i lov om
foretakspensjon for å ivareta denne intensjonen på en
hensiktsmessig måte.
F
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om adgang til at man lukker ordningen for nye medlemmer, slik
at de som i dag er inne i en ytelsesordning kan ha rett til å stå i
ordningen frem til pensjonsalder.
Oslo, i finanskomiteen, den 11. oktober 2000
Dag Terje Andersenleder |
Børge Brendeordfører |
Siv Jensensekretær |