Ved lov 16. juni 2000 nr. 44 ble det vedtatt omfattende
endringer i lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd
for sjømenn. Endringene trer i kraft 1. januar
2001. I samråd med Pensjonstrygden for sjømenn
foreslår departementet at det i tillegg gjøres
enkelte administrative og hovedsakelig lovtekniske presiseringer.
Endringene foretas dels i lov 3. desember 1948 nr. 7 om
pensjonstrygd for sjømenn, dels i lov 16. juni
2000 nr. 44. Endringene gjelder:
Omfangsbestemmelsen i § 1
nr. 3 utvides slik at tidsrom arbeidstakeren mottar fødselspenger
m.v. likestilles med tidsrom med sykepenger fra folketrygden.
Bestemmelsene i kapittel VII om Pensjonstrygdens administrasjon
forenkles.
Det foretas visse justeringer i overgangsbestemmelsene i
kapittel IX.
Betegnelsen reder og rederavgift endres til rederi og rederiavgift.
Etter sjømannspensjonstrygdloven § 1
omfatter Pensjonstrygden for sjømenn som hovedregel norske statsborgere
og personer med fast bopel i Norge når de er arbeidstakere
på skip og visse flyttbare innretninger i sjøen
som er innført i norsk skipsregister. Arbeidstakeren omfattes
av trygden så lenge ansettelsesforholdet om bord består,
samt i visse perioder utover dette, blant annet når vedkommende
mottar sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8 for sykdom inntruffet
i tid som er pensjonsgivende i Pensjonstrygden for sjømenn.
Når arbeidstakeren mottar sykepenger fra folketrygden,
skal trygdekontoret trekke arbeidstakeravgift til Pensjonstrygden
fra i sykepengene. Pensjonstrygden for sjømenn opplyser
at kontroll av trekkoppgjørslistene fra trygdekontorene
viser at trygdekontorene i noen utstrekning trekker avgift i andre
ytelser enn sykepenger og overfører trekkbeløpet
til Pensjonstrygden. Det gjelder ytelser som beregnes som sykepenger,
herunder fødselspenger, svangerskapspenger og adopsjonspenger
etter folketrygdloven kapittel 14, men det forekommer også trekk
i rehabiliteringspenger, attføringspenger og dagpenger
under arbeidsløshet. Når Pensjonstrygden blir
oppmerksom på tilfeller der det ikke er lovhjemmel for å foreta
trekk for pensjonsavgift, blir beløpet returnert til trygdekontoret
for at det skal bli tilbakebetalt til arbeidstakeren. Det har ikke
alltid vært mulig å oppdage slike feil.
Pensjonstrygden for sjømenn peker på at fødselspenger
m.v. utbetales med samme beløp og ytes for samme periode
som sykepenger, og at dette tilsier at disse ytelsene bør
gi grunnlag for godskriving av pensjonsgivende fartstid på linje
med sykepenger. Styret i Pensjonstrygden foreslår derfor
at loven endres. Departementet er enig i dette.
Departementet foreslår at det presiseres i sjømannspensjonstrygdloven
at tidsrom arbeidstakeren mottar nærmere angitte ytelser
etter folketrygdloven kapittel 9 skal være omfattet av
Pensjonstrygden for sjømenn i opptil 52 uker på samme
måte som sykepenger, når tilfellet oppstår
i tid arbeidstakeren er omfattet av Pensjonstrygden for sjømenn.
Det foreslås at det samme skal gjelde for ytelser etter
folketrygdloven kapittel 14 som beregnes som sykepenger, dvs. fødselspenger,
svangerskapspenger og adopsjonspenger.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft 1. januar
2001, og at den gis virkning også for tidligere tidsrom
der det er innbetalt arbeidstakeravgift.
Pensjonstrygdens styre har foreslått at bestemmelsene
om administrasjon forenkles, men at loven fortsatt skal inneholde
bestemmelser om styret. Det foreslås at det fortsatt skal
lovfestes at Pensjonstrygden ledes av et styre og at organisasjonene
for arbeidsgivere og arbeidstakere til sjøs skal være
representert i styret.
Departementet er enig i at bestemmelsene i sjømannspensjonstrygdloven
om trygdens administrasjon forenkles, og at det fortsatt lovfestes
hvordan styrets sammensetning skal være. Departementet
foreslår at det fortsatt lovfestes at trygden ledes av
et styre, og at en opprettholder dagens ordning med at styret har
i alt fem medlemmer. To medlemmer med varamedlemmer oppnevnes etter
forslag av sjømennenes organisasjoner og to medlemmer med
varamedlemmer etter forslag av arbeidsgivernes organisasjoner. Det femte
medlemmet skal være styrets leder.
Departementet foreslår at det nå lovfestes
at styret oppnevnes av departementet, og at departementet fastsetter
instruks for styret. Det foreslås at tilsetting av trygdens
daglige leder (direktør) overføres fra Kongen
til departementet.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar
2001.
Ved lov 16. juni 2000 nr. 44 som trer i kraft 1. januar
2001, ble det blant annet vedtatt å avvikle en overgangsordning
med å yte fastlåste lave sjømannspensjoner
for fartstid før 1. januar 1967 for nye pensjonstilfeller.
Fastlåste pensjoner som er innvilget, eller som blir innvilget
med virkning før 1. januar 2001, skal løpe
videre etter de tidligere bestemmelsene.
I § 28 nr. 2 heter det at de tidligere bestemmelsene skal
gjelde for den som er innvilget eller innvilges bl.a. uførepensjon
fra folketrygden med virkning fra et tidspunkt før 1. januar
2001. I samråd med Pensjonstrygden for sjømenn
foreslår departementet at lovteksten klargjøres
slik at det framgår at pensjonisten også må ha
alderspensjon etter lov om pensjonstrygd for sjømenn før
nevnte dato.
I sjømannspensjonstrygdloven § 29
nr. 2 er det videreført en regel om overgangstillegg som
sikrer at en pensjonist med opptjent rett til sjømannspensjon
ikke skal tape beløpsmessig på å ha uførepensjon
fra folketrygden eller visse andre ytelser. Således skal
størrelsen på uførepensjonen sammenlignes
med hva sjømannspensjonen ville utgjøre dersom
pensjonisten ikke hadde hatt uførepensjon.
Med virkning fra 1. januar 2001 er det innført
et tillegg til sjømannspensjonen for personer som har minst
36 pensjonsgivende fartsmåneder i løpet av de siste
60 månedene før pensjonen tas ut, se § 6.
Tillegget skal også gis til personer som har løpende
sjømannspensjon før fylte 67 år pr. 1. januar
2001.
Begrepet pensjonsgivende fartstid har hatt ulikt innhold gjennom
tidene, og det er behov for å klargjøre at det
begrepet som gjelder fra 2001 skal benyttes i alle tilfelle der
det er aktuelt med tillegg etter sjømannspensjonstrygdloven § 6.
Departementet foreslår at det presiseres i sjømannspensjonstrygdloven § 29
nr. 2 at tillegg etter § 6 skal tas med ved sammenligning
med uførepensjon m.v. når pensjonisten var medlem
av pensjonstrygden (dvs. omfattet av § 1, jf. nr.
2) i minst 36 av de siste 60 månedene før pensjonen
ble tatt ut.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar
2000.
Pensjonstrygden for sjømenn har opplyst at det i dag
løper ca. 350 pensjoner der årspensjonen er lavere enn
4 pst. av grunnbeløpet, men der pensjonene ikke kan kapitalutløses
fordi det ytes krigsfartstillegg for en måned eller noen
få måneder. Pensjonstrygden peker på at
forenklingshensyn taler for at disse små pensjonene bør
kapitalutløses. Det dreier seg vesentlig om sjømenn
som begynte tjenesten til sjøs i tiden juni-desember 1945,
slik at pensjonistene ikke kan sies å være egentlige
krigsseilere eller enker etter krigsseilere. Styret i Pensjonstrygden
for sjømenn foreslår at loven endres, slik at
sjømannspensjoner med krigsfartstillegg for få måneder
kan bli kapitalutløst. Departementet er enig i dette.
Departementet foreslår følgelig å oppheve
begrensningen om at små sjømannspensjoner som
ytes etter overgangsbestemmelser ikke kan kapitalutløses hvis
det ytes krigsfartstillegg.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar
2001.
Departementet foreslår at hver tjenestepensjonsordning
selv dekker tap ved feilutbetalinger der meldesystemet for samordning
har sviktet.
Reglene i samordningsloven er utformet slik at folketrygdens
ytelser utbetales fullt ut, mens andre samordningspliktige ytelser
reduseres etter nærmere regler gjennom samordningsfradrag.
Systemet er komplisert.
For at pensjonsordningene skal kunne bistå hverandre
med opplysninger raskest mulig, er det etablert et registrerings-
og meldesystem mellom de forskjellige pensjons- eller trygdeordningene.
Reglene som gjelder på dette området har nylig
vært gjennomgått og revidert.
Den som krever en pensjons- eller trygdeytelse har etter samordningsloven
plikt til å gi opplysninger om andre ytelser som han eller
hun mottar eller har rett til. Pensjons- eller trygdeordningene
har etter samordningsloven plikt til å bistå hverandre
ved gjennomføringen av samordning og tilpassing av ytelsene. Nødvendige
opplysninger kan utveksles mellom ordningene uten hinder av taushetsplikt.
I det registrerings- og meldesystemet som er etablert, virker
trygdekontoret som en sentral som setter de forskjellige tjenestepensjonsordningene
i forbindelse med hverandre.
Trygdekontoret skal dessuten gi tjenestepensjonsordningene relevante
opplysninger om ytelser fra folketrygden, slik at tjenestepensjonsordningene
kan foreta korrekt samordning og tilpassing med folketrygdytelsene.
Når svikt i meldesystemet fører til at det
utbetales for høy ytelse pga. manglende eller feil samordning, kan
pensjons- eller trygdeordningen kreve beløpet tilbakebetalt
fra stønadsmottakeren.
Etter dagens praksis kan en pensjons- eller trygdeordning anses
for å være ansvarlig for tap en annen ordning
er påført når meldesystemet svikter,
slik at ytelsen utbetales uten at det er foretatt samordningsfradrag,
eller at fradraget har vært for lavt.
Det har i en del tilfeller blitt reist erstatningskrav fra tjenestepensjonsordninger
som har utbetalt for høy ytelse mot et trygdekontor eller
en tjenestepensjonsordning som ikke har oppfylt meldeplikten. Et
slikt erstatningsansvar er gjerne begrunnet i de alminnelige erstatningsreglene
i lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning.
Trygdeetaten har hittil hatt en liberal praksis i slike saker,
og har stort sett erstattet tap tjenestepensjonsordningene har hatt
når bl.a. meldesystemet har sviktet.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig med et system
for registrering av ytelser og for utveksling av opplysninger som
trengs for å foreta korrekt samordning. Trygdeetaten og
trygdekontorene har i dag en sentral rolle i dette systemet.
Etter departementets oppfatning bør tjenestepensjonsordningene
være ansvarlig for feilutbetalinger på sine områder.
Tjenestepensjonsordningene vil etter de gjennomførte
lovendringene i større grad enn tidligere kunne få tapet
dekket ved tilbakekreving når pensjonistene ikke har oppfylt
sin opplysningsplikt. Departementet vil peke på at mulighetene
for å få krevd tilbake feilutbetalt pensjon i
stor grad vil avhenge av tjenestepensjonsordningenes forhold, blant
annet den informasjon de gir sine pensjonister når ytelser
innvilges og senere.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
det lovfestes at svikt ved utveksling av opplysninger mellom pensjons-
eller trygdeordningene ikke skal gi grunnlag for erstatning etter
lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning kapittel 2
som omhandler det offentliges og andre arbeidsgiveres ansvar. Dette
vil innebære at hver tjenestepensjonsordning selv dekker tap
ved feilutbetalinger der meldesystemet har sviktet, og som ordningen
ikke får krevd tilbake fra pensjonisten.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar
2001.
Departementet foreslår at samordningsloven § 1 nr.
2 oppheves. Bestemmelsen er i dag uten betydning.
Endringen foreslås å tre i kraft straks.