Til Odelstinget
Sosial- og helsedepartementet legger fram forslag til endringer
i:
lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten
lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.
Forslagene gjelder :
Klargjøring av hvilke yrkesgrupper
som kan rekvirere henholdsvis laboratorieprøver og røntgenundersøkelser
med stønad fra folketrygden
Ordningen med behovsprøvet tillegg av gravferdsstønaden
Tilskott til arbeidsreiser
Klargjøring av reglene for beregning av arbeidsgiverperiode
Omsorgspenger ved barn eller barnepassers sykdom
Presisering av adgangen til å få uførepensjon
tilbake etter arbeidsforsøk
Klargjøring av begrepet nødvendig utdanning
for enslige forsørgere
Aktive tiltak for å etterprøve tilståtte
ytelser
Hjemmel for meldeplikt for sosial- og helseinstitusjoner
m.v.
Endring av virkningstidspunktet for utbetaling av uførepensjon
Adgang for Trygderetten til å kunne omgjøre
et påanket vedtak til ugunst for den ankende part
Etablering av beredsskapsbestemmelser i folketrygdloven
Dessuten drøftes spørsmålet om lovfestet
vern av opptjente trygderettigheter.
Ved lovendring 27. november 1998, jf. Ot.prp. nr. 59 (1997-1998)
og Innst. O. nr. 5 (1998-1999), ble folketrygdloven § 5-5
tredje ledd endret for å presisere at også tannleger
har anledning til å rekvirere prøver og undersøkelser
ved private laboratorier og røntgeninstitutt med stønad
fra trygden. Den nye formuleringen av tredje ledd innebar imidlertid
samtidig at det ikke lenger framgår at kiropraktorer ikke
har anledning til å rekvirere laboratorieprøver.
Departementet foreslår at lovteksten presiseres med henblikk
på dette.
Det foreslås at endringen trer i kraft straks. Endringen
har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks
H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Einar
Olav Skogholt og Gunhild Øyangen, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise
Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav
Gunnar Ballo, viser til tidligere behandling av § 5-5
tredje ledd, jf. Ot.prp. nr. 59 (1997-1998) og Innst. O. nr. 5 (1998-1999)
hvor det ble foretatt en presisering av at tannleger også skal
ha anledning til å rekvirere prøver og undersøkelser
ved private laboratorier og røntgeninstitutt med stønad
fra trygden. Lovendringen ble av enkelte misforstått og
praktisert slik at kiropraktorenes rekvisjonsrett ble utvidet til
også å omfatte laboratorieprøver. Grunnlaget
for denne bestemmelsen er manglende kompetanse på området.
Forslaget i Ot.prp. nr. 9 (2000-2001) innebærer en presisering
av at kiropraktorene ikke har anledning til å rekvirere
laboratorieprøver. Komiteen viser til brev
fra Sosial- og helsedepartementet datert 23. november 2000 til sosialkomiteen
hvor det redegjøres nærmere om forholdet. Komiteen har
merket seg at Sosial- og helsedepartementet i brev til komiteen
skriver at Statens helsetilsyn har uttalt at det ikke er faglig forsvarlig å gi
kiropraktorene anledning til å rekvirere laboratorieprøver. Komiteen slutter
seg for øvrig til den foreslåtte presiseringen
i folketrygdlovens § 5-5 tredje ledd.
Etter folketrygdloven § 7-2 kan det ytes gravferdsstønad
når en person dør. Det kan videre ytes et tillegg
til gravferdsstønaden etter en behovsvurdering. Ordningen
med behovsprøvet tillegg har vart i tre år. Rikstrygdeverket
har evaluert ordningen. Det viser seg at det er færre enn
antatt som omfattes eller benytter seg av ordningen med behovsprøvet
tillegg.
Departementet foreslår derfor visse forbedringer i reglene
om behovsprøvet tillegg. Det foreslås at det ikke
skal foretas behovsprøving mot egen formue når barnet
er under 18 år, og at behovsprøvingen mot gjenlevendes
inntekt oppheves. Videre foreslås det innført
et fribeløp for samlet finansformue på kr 8 000 når
avdøde etterlater seg ektefelle eller samboer.
Det foreslås at endringene trer i kraft fra 1. januar 2001.
Samlet sett vil forslagene innebære noe administrativ forenkling.
Samlede merutgifter som følger av forslagene, blir ca.
5 mill. kroner.
Forslaget innebærer en viss forbedring av
behovsprøvet tillegg til gravferdsstønaden. Komiteen har merket
seg at det er færre enn antatt som benytter seg av ordningen
med behovsprøvet tillegg. Komiteen ser det
som positivt at Rikstrygdeverket har satt i gang informasjonstiltak
overfor begravelsesbyråene for at de skal gi bedre informasjon
til pårørende om ordningen med behovsprøvet
gravferdshjelp.
Komiteen er enig i at det gis maksimal gravferdsstøtte,
og at det ikke foretas behovsprøving mot egen formue eller
mot avdødes barns formue når barn dør
før de fyller 18 år. Komiteen har
merket seg at behovsprøving mot gjenlevendes inntekt oppheves, og
at det foreslås innført et fribeløp for
samlet finansformue på kr 8 000 når avdøde
etterlater seg ektefelle eller samboer.
Komiteen har merket seg at forslagene vil innebære
noe administrativ forenkling samtidig som de samlede merutgifter
blir ca. 5 mill. kroner.
Etter folketrygdloven § 8-14 gis det stønad
til reisetilskott i stedet for sykepenger til personer som ikke kan
reise på vanlig måte til og fra arbeidsstedet
på grunn av sykdom eller skade i støtte- og bevegelsesorganene.
Etter folketrygdloven § 10-7 kan det tilsvarende ytes reisetilskott
i stedet for rehabiliteringspenger.
Rikstrygdeverket har tatt opp spørsmålet om å utvide
ordningen med tilskott til arbeidsreise til å gjelde også ved
andre lidelser og tilstander som f.eks. hjertelidelser, psykiske
lidelser og astma.
For å gjøre tilskott til arbeidsreiser til
et verktøy for trygdekontoret i arbeidet med oppfølging
av sykmeldte, foreslår departementet at det kan ytes reisetilskott
i alle tilfeller der dette er et alternativ til sykmelding, uavhengig
av diagnose. En slik utvidelse skal også gjelde for personer
som har brukt opp sykepengeretten og har rett til rehabiliteringspenger.
Departementet er kommet til at det ikke skal innføres
en begrensning av antall dager som det kan ytes tilskott til arbeidsreiser.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar
2001. Endringen anslås å gi en netto innsparing for
folketrygden på 10 mill. kroner.
Komiteen viser til forslaget om å gjøre
tilskudd til arbeidsreiser der dette er et alternativ til sykemelding,
uavhengig av diagnose. Støtte til ekstra transport skal
fortsatt være midlertidig. En slik utvidelse foreslås
også å gjelde personer som har brukt opp sykepengeretten
og har rett til rehabiliteringspenger.
Komiteen har merket seg at endringen anslås å gi
en netto innsparing for folketrygden på 10 mill. kroner.
Komiteen viser til at Stortinget i forbindelse med
behandlingen av Utjevningsmeldingen våren 2000 enstemmig
vedtok å be Regjeringen fremme lovforslag for å sikre
funksjonshemmedes rett til å få dekket transportutgifter
til arbeidsreiser når vedkommende ikke kan benytte kollektivtransport
eller funksjonshemmingen gjør egentransport (bil) umulig.
Komiteen er gjort kjent med at Regjeringen arbeider
med et opplegg for arbeidsreiser som vil bli lagt fram på nyåret
uavhengig av Oppgavefordelingsutvalgets innstilling.
Komiteen er kjent med at funksjonshemmede som
ikke kan kjøre bil selv eller benytte kollektivtrafikk,
har vurdert om de i det hele tatt har råd til å være i
arbeid, på grunn av manglende støtte til arbeidsreiser.
Alternativet blir da uførepensjon. For disse er dagens
ordninger ikke tilstrekkelige slik Regjeringen, på tross
av Stortingets vedtak i forbindelse med Utjevningsmeldingen, fremholder
i proposisjonen. Komiteen mener det bør
kunne gis varig støtte til arbeidsreiser for funksjonshemmede
som ikke benytte kollektivtrafikk og som ikke er i stand til å kjøre
bil selv, og ber Regjeringen snarest legge frem forslag for Stortinget
om dette.
Komiteen viser til at Regjeringen foreslår
at det kan ytes reisetilskudd til arbeidsreiser istedenfor sykepenger
- uavhengig av diagnose. I dag er det anledning til å yte
tilskudd til arbeidsreiser på grunn av sykdom eller skade
i støtte- og bevegelsesorganene. Komiteen vil
vise til at forslaget her går ut på at det kan
ytes tilskudd til reise i alle tilfeller der dette kan erstatte
sykefravær (sykemelding) uavhengig av diagnose. Regjeringen
regner med å spare 10 mill. kroner på denne ordningen. Komiteen har
tidligere mottatt henvendelser i forbindelse med reisetilskudd istedenfor
uføretrygd, og komiteen er av den oppfatning
at dette bør vurderes nøyere. Komiteen støtter
derfor Regjeringens forslag til endringer, men fremmer i tillegg
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere en ordning med transportstøtte
istedenfor uføretrygd i de tilfeller bevegelseshemming
er eneste grunnen til uføretrygden, og der den uføre
har mulighet til fast arbeid.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at det vil være behov for fleksible stønadsordninger
også ved langvarig sykdom og ved uførhet. Det
forslag til endring som nå foreligger, er positivt og et
godt steg i riktig retning.
Dette medlem viser for øvrig til Dokument nr.
8:2 (2000-2001) om reisestøtte til arbeidsreiser.
Etter ordlyden i folketrygdloven § 8-19 andre ledd
skal arbeidsgiverperioden regnes fra og med første hele
fraværsdag som skyldes arbeidsuførhet. Arbeidsgiverperioden
vil i et slikt tilfelle først begynne å løpe
fra neste arbeidsdag. Ifølge Rikstrygdeverket fører
lovens ordlyd fra tid til annen til misforståelser og er
av enkelte blitt oppfattet slik at det ikke påløper
en arbeidsgiverperiode der arbeidstakeren starter et fraværstilfelle
med en delvis sykmelding. Departementet foreslår at lovteksten
presiseres slik at det klart fremgår at det også skal
påløpe en arbeidsgiverperiode i slike tilfeller.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar
2001. Endringen har ingen økonomiske eller administrative
konsekvenser.
Komiteen har merket seg at forslaget
er en presisering, slik at det kommer klart fram at arbeidsgiverperioden
skal regnes fra første hele fraværsdag når
arbeidstaker er delvis sykmeldt.
Etter folketrygdloven § 9-5 ytes det omsorgspenger
til en arbeidstaker som må være borte fra arbeid
på grunn av omsorg for sykt barn eller fordi barnepasser er
syk.
Det uttales at bestemmelsen slik den er utformet i dag, kan føre
til praktiske problemer for familie med flere barn der den ene ektefellen
er hjemmearbeidende og ett av barna trenger følge til sykehus,
lege m.v. Hvis den av foreldrene som er hjemmeværende, ønsker å ledsage
det syke barnet til sykehus, vil det ikke foreligge rett til omsorgspenger
for den av foreldrene som er arbeidstaker, og som tar seg av de
friske barna.
Departementet foreslår at reglene endres slik at det
er opp til foreldrene å avgjøre hvem som skal
følge det syke barnet til utredning eller til innleggelse
på institusjon. Arbeidsmiljøloven foreslås
endret i samsvar med endringen i folketrygdloven.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar
2001. Endringen antas ikke å ha nevneverdige økonomiske
konsekvenser.
Forslaget går ut på at det ytes omsorgspenger
til en arbeidstaker som har omsorg for barn, når den som har
det daglige barnetilsynet, er forhindret fra å ha tilsyn
med barnet fordi vedkommende følger et annet barn til utredning
eller innleggelse i helseinstitusjon. Komiteen er
enig i at reglene endres slik at det er opp til foreldrene å avgjøre
hvem som skal følge det syke barnet.
Etter folketrygdloven § 12-12 tredje ledd beholder
en uførepensjonist retten til pensjonen under tidsbegrenset
arbeidstrening som er godkjent av arbeidsmarkedsetaten. Det samme
gjelder i tre år etter at vedkommende har tatt arbeid,
oppdrag, eller har startet virksomhet. Det har vært forutsatt,
selv om dette ikke framkommer av lovteksten eller forarbeidene,
at adgangen til å få tilbake uførepensjonen
avhenger av at det er meldt fra om inntektsendringer som følge
av arbeidsforsøket, slik at pensjonen kan reguleres i samsvar
med den økte inntekten.
Trygderetten har i to kjennelser lagt til grunn at det etter
folketrygdloven § 12-12 tredje ledd ikke er grunnlag
for en slik begrensning som er lagt til grunn i praksis.
Etter departementets oppfatning bør adgangen til å få tilbake
uendret uførepensjon etter arbeidsforsøk bare
gjelde dem som har meldt fra om arbeidsforholdet og økt
pensjonsgivende inntekt, med mindre det foreligger spesielle grunner
som kan forklare hvorfor det ikke er meldt fra om inntektsendringer
tidligere.
Departementet foreslår at § 12-12
tredje ledd endres slik at det gjøres klart at «hvilende
pensjonsrett» avhenger av at uførepensjonisten
har gitt trygdekontoret melding om arbeidsforholdet og økt
pensjonsgivende inntekt. Videre settes det som vilkår for å opprettholde
slik rett at vedkommende melder fra om senere inntektsendringer
som kan føre til at pensjonen blir ytterligere redusert
eller faller bort. Det kan gjøres unntak når det
foreligger særlige grunner som kan forklare hvorfor det
ikke er meldt fra om inntektsendringen.
Det foreslås at endringen trer i kraft 1. januar 2001.
Endringen vil ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser.
Komiteen har merket seg at forslaget
er en presisering av adgangen til å få uførepensjonen
tilbake etter et arbeidsforsøk. Ordinær saksbehandling
skal være unødvendig dersom trygdekontoret før
arbeidsforsøket har fått melding om forsøket
og økt pensjonsgivende inntekt. Komiteen ser
svært positivt på denne muligheten og er enig
i at en slik «hvilende pensjonsrett» som gjelder
i tre år etter at vedkommende har tatt arbeid eller oppdrag,
eller har startet virksomhet, kan gi trygghet for å prøve
seg på nytt i arbeidslivet. Forutsetningen er at arbeidstreningen
er godkjent i arbeidsmarkedsetaten. Komiteen har
også merket seg de mulige unntak som omfatter selvstendig
næringsdrivende, da det for disse kan være vanskelig å forutse
hva den pensjonsgivende inntekten til enhver tid vil komme til å bli.
Stønad til enslig mor eller far gis etter bestemmelser
i folketrygdloven kapittel 15. Etter § 15-6 andre ledd
kan overgangsstønad gis i en periode på tre år dersom
barnet er under åtte år. Når det yngste
barnet er tre år, stilles det som hovedregel krav om yrkesrettet
aktivitet. Stønadstiden kan utvides med opptil to år når
den enslige moren eller faren er under nødvendig utdanning.
Etter lovens ordlyd er det et vilkår for rett til utvidet
overgangsstønad i opptil to år at den enslige
forsørgeren er under nødvendig utdanning og fyller
vilkårene for utdanningsstønad etter § 15-12.
Det uttales at det på denne bakgrunn kan bli noe tilfeldig
om det foreligger rett til utvidet overgangsstønad eller
ikke, og at hvorvidt den enslige forsørgeren har mottatt
utdanningsstønad, ikke bør være avgjørende
for om vedkommende kan få forlenget perioden med overgangsstønad.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
henvisningen i § 15-6 tredje ledd, om at vilkårene
for rett til utdanningsstønad etter § 15-12
må være oppfylt, tas ut. Det foreslås
at det i § 15-6 tredje ledd presiseres direkte
hva som ligger i begrepet nødvendig utdanning.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Endringen har ikke administrative eller økonomiske konsekvenser
av betydning.
Komiteen ser det som viktig at stønadsprosedyre
ikke skal avgjøre den totale stønadslengden, og støtter
forslaget.
Komiteen viser til at enslige forsørgere
med overgangsstønad har mindre utdanning enn kvinner generelt
i alderen 16-49 år. Utdanning forbedrer mulighetene til
selvforsørgelse, og enslige forsørgeres muligheter
må på sikt styrkes gjennom videreutdanning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil påpeke at mange enslige forsørgere har dårlig økonomi,
noe som også bidrar til vanskelige oppvekstvilkår
for deres barn. Utdanningsstønad er etter flertallets syn
ett av flere hensiktsmessige virkemidler for å styrke enslige
forsørgeres muligheter på det åpne arbeidsmarkedet,
for dermed også å oppnå økonomisk
uavhengighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er imot prinsippet om at det skal ytes
utdanningsstønad til enslige forsørgere. Disse
medlemmer mener at denne gruppen kan benytte seg av Statens
lånekasse for utdanning på linje med andre som
søker utdanning. Disse medlemmer vil allikevel
stemme for Regjeringens forslag til endring på dette punktet
der en foreslår å fjerne det leddet som knytter
utvidelsen av overgangsstønadstiden til utdanningsstønad
og bare gjøre den avhengig av at vedkommende er under utdanning.
I Revidert nasjonalbudsjett for 2000 ble det lagt opp til at
en i større grad skal forsøke å reaktivisere personer
som allerede er tilstått uførepensjon. Det framholdes
at tiltak i forbindelse med forsøk på å reaktivisere
uførepensjonister vil kreve at trygdeetaten setter i verk
tiltak overfor grupper som man vurderer det er mulig å få ut
i arbeidslivet igjen. Departementet mener det bør fastsettes
en særskilt lovhjemmel for å fastsette retningslinjer
for dette arbeidet. Lovteknisk foreslås at det gis en tilføyelse
i folketrygdloven § 21-6 første ledd
om at det kan fastsettes retningslinjer om at bestemte typer saker
kan tas opp til etterprøving for å vurdere om
forholdene har endret seg.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar
2001. Endringen vil i seg selv ikke få administrative og økonomiske
konsekvenser av betydning. I den utstrekning det settes i verk reaktivisering
av uførepensjonister av et visst omfang, vil det påløpe
administrative kostnader og innsparinger på stønadsbudsjettet
på sikt.
Komiteen viser til tidligere folketrygdbestemmelse
og støtter forslaget om at det kan fastsettes retningslinjer
om å ta opp bestemte sakstyper til etterprøving
for i større grad å forsøke å reaktivisere
personer som allerede er tilstått uførepensjon.
Opphold i sosial- og helseinstitusjoner m.v. kan føre
til at løpende ytelser fra folketrygden skal reduseres
eller falle bort. For å sikre rett ytelse gir slike institusjoner
etter pålegg fra trygdens organer rutinemessige meldinger
om innskriving og utskriving av klienter. Det opplyses at det er
blitt reist spørsmål om hjemmelen for denne meldeplikten.
Departementet foreslår at meldeplikten presiseres i
et nytt fjerde ledd i folketrygdloven § 21-6.
Det foreslås at lovendringen trer i kraft straks. Endringen
er en lovfesting av gjeldende praksis og vil ikke få økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Komiteen støtter forslaget om at gjeldende praksis
gis lovhjemmel, slik at trygdens organer sikres regelmessige meldinger
om institusjonsopphold som har betydning for rett utbetaling av
ytelser fra folketrygden.
Folketrygdloven § 22-12 andre ledd regulerer
virkningstidspunkt for utbetaling av uførepensjon når vedkommende
har hatt rett til sykepenger. Etter fast praksis ble bestemmelsen
før en aktuell trygderettskjennelse praktisert slik at
virkningstidspunktet for uførepensjonen ble fastsatt til
den første i den måneden vedkommendes sykepengerettigheter
utløper. Dette ble gjort også i de tilfellene
sykepengene var den laveste av de to ytelsene.
Trygderetten la i kjennelse avsagt 1. oktober 1999 til grunn
at Rikstrygdeverkets retningslinjer for praktisering av bestemmelsen
i folketrygdloven § 22-12 andre ledd var i strid
med lovens ordlyd.
Departementet foreslår at ordlyden i § 22-12
andre ledd presiseres, slik at virkningstidspunktet for utbetaling
av uførepensjon ved overgang fra sykepenger til uførepensjon
er fra og med den måneden retten til sykepenger utløper.
Endringen innebærer en stadfesting av tidligere langvarig
og fast praksis.
Det foreslås at endringen trer i kraft 1. januar 2001.
Endringen vil ikke ha administrative og økonomiske konsekvenser.
Komiteen har merket seg at trygderettens
avgjørelse endrer praksis, slik at det sluttidspunkt for
sykepenger, som ivaretar den trygdedes interesser, legges til grunn
ved overgang til uføretrygd. Trygdet bør gjøres
oppmerksom på mulighet til å frasi seg sykepenger,
hvis uføretrygd gir høyeste ytelse. Komiteen støtter
forslag til presisering slik at virkningstidspunktet for utbetaling
av uførepensjon er fra og med den måneden retten
til sykepenger utløper.
Etter gjeldende bestemmelser har Trygderetten begrenset kompetanse
til å omgjøre et påanket vedtak. Retten
kan ikke treffe vedtak om at en tilstått ytelse skal reduseres
eller falle bort, selv om retten finner at lovens vilkår
for å gi ytelser ikke er oppfylt.
Det redegjøres for tidligere drøftinger av
problemstillingen i Ot.prp. nr. 5 (1966-1967), Ot.prp. nr. 3 (1976-1977)
og Ot.prp. nr. 25 (1992-1993).
Det uttales at departementet finner det naturlig at retten får
adgang til å ta opp saken i sin fulle bredde også i
den form at retten får adgang til å treffe den
avgjørelse som etter loven synes riktig, selv om dette skulle
gå i partens disfavør. Det framholdes at dette
vil kunne bidra til at det ikke utvikler seg ulik praksis fra det
ene fylket til det andre.
Det foreslås at trygderettsloven § 20
andre ledd endres slik at Trygderetten gis adgang til å omgjøre saker
til ugunst for den ankende part. Det forutsettes imidlertid ikke
at Trygderetten aktivt skal gå inn i enhver sak og kontrollere
at avgjørelsen i alle henseender er i samsvar med reglene.
Lovforslaget formuleres derfor slik at retten kan endre det påankede
vedtaket til skade for parten dersom det er klart at vilkårene
for ytelser ikke er oppfylt eller at ytelsene må begrenses
i forhold til det som er lagt til grunn i det påankede
vedtaket. Retten vil da kunne endre vedtaket også i andre henseender
enn det forhold som anken direkte gjelder. F.eks. vil retten kunne
endre virkningstidspunktet for en ytelse, selv om anken bare gjelder
fastsettingen av ytelsen.
Når det gjelder virkningene av at Trygderetten treffer
en avgjørelse til ugunst for den ankende part, bemerkes
at det i slike saker ikke vil være aktuelt med tilbakekreving
av for meget utbetalt ytelse (med mindre den ankende part har opptrådt
uredelig). Som hovedregel vil en omgjøring bare ha virkning
framover i tid.
Ved avgjørelser til ugunst for parten vil Trygderetten
kunne velge å treffe et endelig vedtak selv eller oppheve
det påankede vedtaket og hjemvise saken til ny behandling
i trygdeetaten.
Det foreslås at lovendringen som gir Trygderetten adgang
til å omgjøre til ugunst for den ankende part, skal
tre i kraft 1. april 2001, og at den gis virkning bare for anker
som settes fram tidligst nevnte dato.
I den utstrekning adgangen til omgjøring til ugunst
nyttes, vil endringen kunne føre til mindre innsparinger
for folketrygden. De administrative konsekvensene er usikre. Endringen
vil medføre merarbeid for Trygderetten i saker hvor retten
omgjør til ugunst, men kan på den annen side gi
en noe redusert sakstilgang. Det antas etter omstendighetene at
verken administrative eller økonomiske konsekvenser vil
ha en slik størrelsesorden at det gir grunnlag for budsjettmessige
endringer.
Komiteen viser til at Trygderetten i dag ikke kan
fatte vedtak om at en tilstått ytelse skal reduseres eller
falle bort, selv om retten finner at lovens vilkår for å gi
ytelse ikke er oppfylt. Regjeringen foreslår at retten
skal kunne treffe den avgjørelse som etter loven synes
riktig, selv om dette går i partens disfavør.
Regjeringen mener at hensynet til å sikre vedtak i samsvar
med loven må gå foran hensynet til at en del vil unnlate å anke
sine saker til Trygderetten og muligens gå glipp av ytelser
de har rett til.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at lovforslaget har ikke vært på høring. Flertallet finner
ikke grunn til å avvike fra prinsippet om at lovendringer
av materiell karakter bør sendes på høring
før Stortinget får seg forelagt lovendringsforslag.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil
på denne bakgrunn ikke nå ta stilling til realiteten
i forslaget, men be departementet sende saken ut på høring
og så fremme saken på nytt.
Dette flertallet fremmer følgende forslag;
«Ot.prp. nr. 9 (2000-2001) – Kap. 12 Trygderetten
skal kunne omgjøre et påanket vedtak til ugunst for
den ankende part - trygderettsloven § 20 andre ledd – sendes
tilbake til Regjeringen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
prinsipielt selvfølgelig at det viktigste må være
at loven blir oppfylt enten det er til gunst eller ugunst for den
det gjelder, men det er imidlertid temmelig klart at mange vil la
være å anke til Trygderetten dersom det blir mulig å få dårligere
ytelser som resultat. Dette vil selvfølgelig kunne føre
til at mange som har krav på bedre ytelser enn dem de mottar,
mister muligheten til å oppnå disse. Med bakgrunn
i det umåtelig kompliserte regelverk som ligger til grunn
for de fleste saker i folketrygden, og den komplette mangel på mulighet
for den enkelte til å forstå sin egen trygdesak
fullt ut, vil disse medlemmer gå imot at
Trygderetten skal kunne avgjøre til ugunst.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at Trygderetten skal fungere som en uavhengig instans
innen trygdeapparatet, der den ankende part gis mulighet til prøving
av vedtak fattet av trygdeetatens instanser. I den forbindelse er
det naturlig at Trygderettens saksbehandling er knyttet direkte
til den klagen som foreligger. Trygderetten skal fungere som siste
mulige ankeinstans for klager, og det er satt sperre for videre
ankemulighet til rettsapparatet. Ut fra disse premissene, som både
Trygderetten og den ankende part vil være underlagt, vil
det etter dette medlems syn være klart urimelig å gi
Trygderetten anledning til å fatte vedtak som forverrer
ankende parts stilling ytterligere, all den tid ankende part vil
være fratatt muligheten til videre anke.
Etter folketrygdloven § 25-14 kan rettigheter
etter loven endres, innskrenkes eller oppheves ved senere lov. Bestemmelsen
tilsvarer § 18-11 i den gamle folketrygdloven.
Det vises til at i Innst. O. nr. 46 (1996-1997) pkt. 25.1 slutter
flertallet i sosialkomiteen seg til denne bestemmelsen, men uttaler
samtidig:
«Flertallet ber Regjeringen foreta en ny vurdering av
om det kan være hensiktsmessig å innta i § 25-14 en
eksplisitt bestemmelse om at opptjente rettigheter ikke kan innskrenkes
eller oppheves.»
I tråd med henstillingen fra komitéflertallet
har departementet tatt spørsmålet opp til ny vurdering. Spørsmålet
er blant annet vurdert i lys av Høyesteretts plenumsdommer
8. november 1996 om grunnlovmessigheten av overgangsreglene for
pensjonsendringene i 1991-92. En viktig del av bakgrunnen har videre vært
Stortingets behandling av Dokument nr. 12 (1995-1996) om etablering
av en tilsvarende bestemmelse i Grunnloven, jf. Innst. S. nr. 25
(1999-2000).
I de nevnte plenumsdommene fant Høyesterett at overgangsreglene
ikke stred mot Grunnloven. Et mindretall mente at trygderettigheter
ikke hadde grunnlovsvern. En dommer antok at tilleggspensjonen var beskyttet
fordi den forutsatte innbetalt avgift. Flertallet i Høyesterett
mente at trygdeytelser i prinsippet var beskyttet av Grunnloven,
men at grunnlovmessigheten av en endring måtte vurderes
fra sak til sak etter en totalvurdering der en rekke ulike hensyn
trekkes inn. Det avgjørende vil være hvorvidt
en lovendring framtrer som en klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning.
Flertallet la vekt på Stortingets økonomiske
handlefrihet og behovet for å kunne foreta omprioriteringer innenfor
trygdesystemet.
Det vises til at flertallet i Innst. S. nr. 25 (1999-2000) avviste
grunlovsforslaget om beskyttelse av «oparbeidede Trygde-og
Pensionsrettigheder».
Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at de
beste grunner taler for at det ikke tas inn en bestemmelse i folketrygdloven
om vern for opptjente eller opparbeidede trygderettigheter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at gjeldende rettstilstand ved folketrygdlovens § 25-14
tilsvarer tidligere § 18-11. Departementet har
på bakgrunn av Innst. O. nr. 46 (1996-1997) foretatt en
gjennomgang av hvilke begrensninger Grunnloven innebærer
for adgangen til å foreta innskrenkninger av trygderettigheter
gjennom lovendringer. Etter en gjennomgang av høyesterettsdommer
på feltet synes det avgjørende å være
om en lovendring framtrer som en klart urimelig eller urettferdig
tilbakevirkning. Stortingets økonomiske handlefrihet og
behovet for å kunne foreta omprioriteringer innenfor trygdesystemet
tillegges også vekt i Høyesterett.
I Innst. S. nr. 25 (1999-2000) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
understreker flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiets representanter,
at Høyesterett har slått fast at trygdeytelser
har grunnlovsvern. En bestemmelse i særlov vil i seg selv
kunne gi opphav til uklarhet og uenighet og flere rettssaker. Flertallet finner å kunne
støtte departementets vurdering i at de beste grunner taler
for at det ikke tas inn en bestemmelse i folketrygdloven om vern
for opptjente eller opparbeidede trygderettigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser
at det er nødvendig å lovbeskytte opptjente rettigheter
i folketrygden for å sikre fremtidige pensjonister muligheten
til å planlegge sin pensjonisttilværelse med rimelig
sikkerhet for at gitte betingelser ikke endres etter at opptjening
i Folketrygden har funnet sted. Disse medlemmer viser
til Trygdelovutvalgets forslag i NOU 1995:29 der det fremmes forslag
om at opptjente rettigheter ikke kan innskrenkes eller oppheves. Disse
medlemmer viser også til Innst. S. nr. 15 (1999-2000)
der komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet hadde følgende merknad:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Carl
I. Hagen og Vidar Kleppe, viser til plenumsdommene i Høyesterett,
omtalt som Borthen og Thunheim-dommene, inntatt i Norsk Rettstidende
1996 s. 1415 og 1440 og konstaterer at Høyesterett i disse dommer
avklarer det vern trygdeytelser i dag anses for å ha. Disse
medlemmer finner ikke dette grunnlovsvern tilstrekkelig for å ivareta
de forhold som er omtalt i begrunnelsen i det foreliggende forslag,
og ønsker således å styrke grunnlovsvernet
og derved sikkerheten for landets pensjonister.»
Disse medlemmer er enig i innholdet i denne merknaden
og vil på denne bakgrunn ikke støtte Regjeringens
forslag om at det ikke skal tas inn bestemmelser i folketrygdloven
om vern for opptjente eller opparbeidede trygderettigheter. Disse
medlemmer viser også til departementets vurdering
i Ot.prp. nr. 9 (2000-2001) der det uttrykkes bekymring for at en
bestemmelse om vern av opptjente rettigheter vil kunne gi opphav
til tvil og tolkninger som kan føre til uenighet og rettssaker. Disse
medlemmer kan ikke akseptere dette og mener det må la
seg gjøre å utforme klare retningslinjer. Disse
medlemmer fremmer derfor forslag i tråd med Trygderettsutvalgets
innstilling i NOU 1995:29:
«I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd skal § 25-14
lyde:
Rettigheter etter denne lov kan endres eller
oppheves ved senere lov. Opptjente rettigheter kan ikke innskrenkes
eller oppheves.»
En prosjektgruppe nedsatt av Sosial- og helsedepartementet la
10. juli 1997 fram en rapport om sosial og helsemessig beredskap,
hvor trygdeberedskapen også ble vurdert. Rapporten inneholdt
også lovutkast til en ny sosial- og helseberedskapslov.
Det vises til at rapporten er fulgt opp i Ot.prp. nr. 89 (1998-1999) som
resulterte i lov av 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial
beredskap. Man valgte å fremme forslag til beredskapsbestemmelser
i folketrygdloven i egen proposisjon.
Det uttales at med tanke på en beredskapssituasjon kan
Sosial- og helsedepartementet allerede i dag benytte sin instruksjonsmyndighet
til å endre trygdeorganenes bemanning, oppgaver og myndighet
på kort varsel. Ved en krise ville trolig instruksjonsmyndigheten,
evt. kombinert med nødrettslig hjemmel være tilstrekkelig
for å beordre personell, gjøre unntak fra arbeidsmiljøloven
m.v. Prosjektgruppen mente likevel at det bør gis fullmaktsbestemmelser
i folketrygdloven for derved å få presisert og
klargjort hva det under gitte omstendigheter kan bli nødvendig å foreta
av personellmessige og organisatoriske tiltak i en krise.
Prosjektgruppens rapport ble sendt på høring
til berørte statlige, kommunale og fylkeskommunale instanser
og en rekke organisasjoner. Det uttales at høringsinstansene
var entydig positive til prosjektgruppens forslag om å lovfeste
trygdeberedskapen i folketrygdloven.
Det framholdes at det allerede foreligger beredskapsplaner for
trygdeetaten. Arbeidet med å tilpasse beredskapsarbeidet
i ytre etat til Rikstrygdeverkets planverk ble satt i gang 1. halvår
1997 og ferdigstilt i 1999. Planene regulerer beredskapsarbeidet
for kriser i fredstid og for kriser i krig. Det er lagt størst
vekt på å planlegge for videreføring
av normal drift så langt som overhodet mulig. Sekundært
er det planlagt for kriser hvor vanlig drift er umuliggjort, men
hvor deler av virksomheten kan opprettholdes.
Det redegjøres for bredskapsmessige problemstillinger
og utfordringer.
Departementet foreslår at det etableres følgende nye
bestemmelser i folketrygdloven:
I ny § 25-16 etableres
planplikt for beredskap i trygdeetaten. Rikstrygdeverket tillegges
ansvaret for utarbeiding av planene.
I ny § 25-17 etableres hjemmel for unntak
fra de materielle reglene i folketrygdloven og unntak fra reglene
om saksbehandling og organisasjon. Videre tas det inn hjemmel for
en rekvisisjonsadgang for Rikstrygdeverket etter bestemmelse av departementet.
Ved kriser i krig eller når krig truer, avgjør
departementet hvorvidt det foreligger en slik situasjon at fullmaktene
skal anvendes. Ved kriser i fred avgjør Kongen om fullmaktene skal
kunne benyttes.
I ny § 25-18 tas inn bestemmelser om beordring av
trygdeetatens personell til å gjøre tjeneste ved andre
organer i etaten eller i helse- og sosialtjenesten i de aktuelle
krisesituasjonene som nevnt i § 25-17. Bestemmelsen
fastslår at beordringspliktig personell kan pålegges å bli
i tjeneste utover ordinær arbeidstid og møte fram
på et tilvist sted og gjøre tilvist arbeid innen
virksomheter som loven omfatter. Det dreier seg oppsummeringsvis om
en beordringshjemmel i folketrygdloven for personell i trygdeetaten
til å være underlagt helse- og sosialomsorgen
etter reglene i lov om helsemessig- og sosial beredskap.
I ny § 25-19 tas inn hjemmel for Kongen
til å gi forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene
i §§ 25-16 til 25-18.
Lovbestemmelsene er utformet som et rammelovverk.
Bestemmelsene til nye §§ 25-16 til
25-19 foreslås å tre i kraft fra den tid Kongen
bestemmer. Planen er at de nye lovbestemmelsene skal tre i kraft
fra samme tid som den nye loven om helsemessig og sosial beredskap.
Det uttales at trygdeetatens beredskapsarbeid trolig ikke vil
bli vesentlig mer omfattende som følge av ny beredskapslovgivning.
Lovbestemmelsene for planplikten og kravene til planverket i utkastets § 25-16
vil stort sett formalisere det beredskapsarbeidet som trygdeetaten
har gjennomført. Merarbeid som følge av nytt lovverk
(tilpasninger i planverk, rundskriv m.m.) vil kunne gjennomføres
innenfor de stillingsrammer som trygdeetaten har i dag. Det forutsettes
at nødvendige tilpasninger til nye beredskapsregler, som
for eksempel innkjøp av beredskapsnødvendig utstyr
og opplæring bør skje over noen tid. Nødvendige
tiltak kan derfor treffes innenfor de økonomiske og administrative
rammer som trygdeetaten nå rår over. Det antas
derfor ikke at den nye beredskapslovgivningen for trygdeetaten vil medføre økonomiske
eller administrative konsekvenser som vil kreve økt tilførsel
av midler eller stillinger.
Komiteen ser det som viktig at trygdeforvaltningen
har en god beredskapsplan for å sikre hovedutfordringene:
Sikre evakuerte fortsatt utbetalinger
Sikre at evakuerte kan dokumentere sin stønadsrett
Sikre nødvendige fullmakter ved manglende forbindelser
mellom deler av trygdeetaten
Sikre at mottakerne får stønad når
utbetalingsrutinene hos Rikstrygdeverket og/eller bankene
ikke fungerer
Komiteen vil særlig legge vekt på å sikre
1,5 millioner personer stønadsutbetaling til livsopphold
i kritiske situasjoner. Trygdeetaten utbetaler også avtalefestet
pensjon og bl.a. ytelser fra Statens Pensjonskasse. Innkreving av
bidrag vil også rammes for eksempel ved svikt i elektronisk
kommunikasjon. Komiteen er enig i at det er lite
hensiktsmessig å pålegge hjelpemiddelsentralene
plikt til å holde beredskapslagre eller å hjemle
en generell rekvisisjonsadgang for trygdekontorene når
ordinære utbetalinger er stoppet opp.
Komiteen mener det viktigste i planleggingen er å sørge
for at samarbeidende etater på tvers av forvaltningsgrensene
vet hvem som skal gjøre hva i krisesituasjoner. Grensegangen
mot fylkesmannens og kommunenes ansvar er kritisk. Komiteen ser
at etterbetalingsproblematikken er tilfredsstillende løst
i lovforslagets alminnelige etterbetalingsregler for mindre kriser,
og at Stortinget ellers må avgjøre spørsmålet
i egenskap av bevilgende myndighet.
Beordringsgfullmakter må være klare for raskt å kunne
omdisponere personell. Befolkningen må sikres informasjon
tidligst mulig og mest mulig korrekt.
Komiteen støtter at det etableres et
rammelovverk ved nye bestemmelser i folketrygden om planplikt, unntak
fra materielle regler, hjemmel for rekvisisjonsadgang, beordring
og forskriftshjemmel for gjennomføring.
I tillegg til forslagene i proposisjonen vil komiteen fremme
forslag om ny bestemmelse i folketrygden om at trygden på visse
vilkår skal yte stønad til dekning av utgifter
til behandling hos ortoptist.
Komiteen viser til at ortoptistene er omfattet
av autorisasjonsordningen i helsepersonellovens § 48. Komiteen er
kjent med at pasienter har fått bidrag til refusjon for
ortoptisk behandling i mer enn 30 år med hjemmel i § 5-22,
og at takstforhøyelser skjer ved årlig søknad
til Rikstrygdeverket.
Komiteen viser til at særskilt lovhjemling
til refusjon fra folketrygden ikke vil medføre merutgifter for
staten, og fremmer derfor følgende forslag:
«I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd skal
ny § 5-10a lyde:
§5-10a Behandling hos ortoptist
Trygden yter stønad til dekning av utgifter til
behandling hos ortoptist. Det er et vilkår for rett til
stønad at medlemmet er henvist fra spesialist i øyesykdommer.
Behandling må være av vesentlig betydning for
medlemmets funksjonsevne.
Stønaden ytes etter fastsatte satser.
Departementet gir forskrifter om stønad etter denne
paragrafen.»
Komiteen foreslår at ny § 5-10a
trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader til kap. 2670
i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2000-2001). Høyre vil legge
de økonomiske forholdene bedre til rette for eldre som ønsker å yte
en arbeidsinnsats ved siden av pensjonen. Dagens stramme regler som
begrenser hvor mye pensjonister mellom 67 og 70 år kan
tjene ved siden av pensjonen før denne blir avkortet, føles
som et hinder for mange eldre som fortsatt ønsker å bidra
i arbeidslivet. Disse medlemmer mener grensen for
arbeidsinntekt som pensjonister mellom 67 og 70 år kan
ha uten avkorting i pensjon, bør heves fra 1 til 2 ganger
folketrygdens grunnbeløp.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
gjøres følgende endringer:
§ 19-6 tredje ledd skal lyde:
Alderspensjonen skal ikke reduseres hvis den pensjonsgivende årsinntekten
er mindre enn to ganger grunnbeløpet. Pensjonen uten ektefelletillegg
og barnetillegg reduseres med 40 prosent av inntekt over to ganger
grunnbeløpet.
§ 19-6 fjerde ledd første
punktum skal lyde:
For en pensjonist som fram til fylte 67 år hadde avtalefestet
pensjon med statstilskott, skal pensjonen uten ektefelletillegg
og barnetillegg reduseres med 50 prosent av inntekt over to ganger
grunnbeløpet.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at
det er positivt om eldre mennesker som ønsker det, kan
stimuleres til å delta noe i arbeidslivet selv om de er
blitt pensjonister. Disse medlemmer vil be Regjeringen
i forbindelse med oppfølgingen av Sandman-utvalgets innstilling
komme tilbake til Stortinget med en vurdering av å øke
fribeløpet for pensjonister mellom 67 og 70 år
og for uføretrygdede.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende
endringer:
§ 19-6 tredje ledd skal lyde:
Alderspensjonen skal ikke reduseres hvis den pensjonsgivende årsinntekten
er mindre enn to ganger grunnbeløpet. Pensjonen uten ektefelletillegg
og barnetillegg reduseres med 40 prosent av inntekt over to ganger
grunnbeløpet.
§ 19-6 fjerde ledd første
punktum skal lyde:
For en pensjonist som fram til fylte 67 år hadde avtalefestet
pensjon med statstilskott, skal pensjonen uten ektefelletillegg
og barnetillegg reduseres med 50 prosent av inntekt over to ganger
grunnbeløpet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd skal § 25-14
lyde:
Rettigheter etter denne lov kan endres eller
oppheves ved senere lov. Opptjente rettigheter kan ikke innskrenkes
eller oppheves.
Komiteen viser for øvrig til
proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget
til å gjøre slike
vedtak:
A
vedtak til lov
om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre
lover
I
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
§ 5-5 tredje ledd skal lyde:
Det er et vilkår for rett til stønad for
prøver og undersøkelser ved private medisinske
laboratorier at det foreligger rekvisisjon fra lege eller tannlege.
Det er et vilkår for rett til stønad for undersøkelser
og behandling ved private røntgeninstitutter at
det foreligger rekvisisjon fra lege, tannlege eller kiropraktor.
§5-10a Behandling hos ortoptist
Trygden yter stønad til dekning av utgifter
til behandling hos ortoptist. Det er et vilkår for rett
til stønad at medlemmet er henvist fra spesialist i øyesykdommer.
Behandling må være av vesentlig betydning for
medlemmets funksjonsevne.
Stønaden ytes etter fastsatte satser.
Departementet gir forskrifter om stønad
etter paragrafen.
§ 7-2 andre ledd skal lyde:
Det ytes et tillegg til gravferdsstønaden etter
følgende regler:
a)Når den
avdøde ikke hadde fylt 18 år, ytes det fullt tillegg.
b)Når den avdøde
var over 18 år og ikke var gift, ytes det tillegg som reduseres
med midlene i boet og forsikringsbeløp utbetalt som følge
av dødsfallet.
b) Når den avdøde var over 18 år
og var gift, ytes det tillegg som reduseres med summen av ektefellenes finansformue
og forsikringsbeløp utbetalt som følge av dødsfallet,
etter at et fribeløp tilsvarende tillegget er trukket fra.
§ 7-2 tredje ledd oppheves. Nåværende
fjerde, femte, sjette og syvende ledd blir tredje, fjerde, femte og
sjette ledd.
§ 8-14 første ledd skal lyde:
Det kan ytes reisetilskott i stedet for sykepenger dersom
et medlem midlertidig ikke kan reise på vanlig måte
til og fra arbeidsstedet på grunn av sykdom eller skade.
Reisetilskottet skal dekke nødvendige ekstra transportutgifter.
§ 8-19 andre ledd nytt andre punktum skal
lyde:
Dersom arbeidstakeren er delvis sykmeldt av lege,
regnes likevel arbeidsgiverperioden fra den første fraværsdag
arbeidstakeren var delvis sykmeldt.
§ 9-5 første ledd ny bokstav c
skal lyde:
c) fordi den som
har det daglige barnetilsynet er forhindret fra å ha tilsyn
med barnet fordi vedkommende følger et annet barn til utredning
eller til innleggelse i helseinstitusjon.
§ 10-7 femte ledd skal lyde:
Til et medlem som fyller vilkårene i § 10-8,
kan det ytes reisetilskott i stedet for rehabiliteringspenger dersom
et medlem midlertidig ikke kan reise på sin vanlige måte
til og fra arbeidsstedet på grunn av sykdom eller skade.
Reisetilskottet skal dekke nødvendige ekstra
transportutgifter og begrenses til det beløpet medlemmet
ville ha fått utbetalt i rehabiliteringspenger for samme
tidsrom.
§ 12-12 tredje ledd skal lyde:
En uførepensjonist beholder retten til pensjon
selv om uførepensjonen reduseres eller faller helt bort
a) under tidsbegrenset arbeidstrening
som er godkjent av arbeidsmarkedsetaten,
b)i tre år når
pensjonisten har gitt trygdekontoret melding om inntektsendring
fordi han eller hun har tatt arbeid eller oppdrag, eller
har startet virksomhet. Det er et vilkår at vedkommende
i løpet av de tre årene melder fra om ytterligere
inntektsendringer. Det kan ses bort fra at meldinger som nevnt ikke
er gitt dersom det foreligger særlige grunner som kan forklare
hvorfor det ikke er meldt fra.
§ 15-6 tredje ledd skal lyde:
Stønadstiden kan utvides med opptil to år
fram til barnet fyller åtte år når den
enslige moren eller faren er under nødvendig utdanning eller
opplæring for å bli i stand til å forsørge
seg selv ved eget arbeid. Det gis vanligvis ikke stønad
etter at yrkeskompetanse er oppnådd. Utdanningen
må utgjøre minst halvparten av utdanning på full
tid.
§ 21-6 første ledd skal lyde:
Det kan gjøres nytt vedtak dersom det skjer en endring
i forhold som er av betydning for retten til den ytelsen vedkommende
mottar. Skjer det en endring i forhold som har betydning for graderingen
av en ytelse til livsopphold etter kapittel 12, 15, 16, 17 eller
19, kan det gjøres nytt vedtak bare hvis endringen er vesentlig. Etter
nærmere retningslinjer fra Rikstrygdeverket kan også bestemte
typer saker tas opp til nærmere etterprøving for å vurdere
om forholdene har endret seg.
§ 21-6 nytt fjerde ledd skal lyde:
Trygdens organer kan pålegge helseinstitusjoner, fengsler
og boformer for heldøgns omsorg og pleie å gi
rutinemessige meldinger om innskriving og utskriving av klienter.
§ 22-12 andre ledd første og andre
punktum skal lyde:
Uførepensjon og foreløpig uførestønad
til en person som har rett til sykepenger, utbetales
fra og med den måneden retten til sykepenger utløper.
Det samme gjelder når en person som har rett til sykepenger og mottar gradert
uførepensjon, får hel uførepensjon.
Ny § 25-16 skal lyde:
§ 25-16 Planplikt for beredskap i trygdeetaten
Rikstrygdeverket skal påse at det utarbeides
beredskapsplaner for å sikre virksomheten i trygdeetaten
ved krise i fred eller krig. Planene skal inneholde krav til opprettholdelse
av driftssikkerhet for behandling av krav om ytelser og for utbetaling,
til lagring av materiell og utstyr, og til øvelser og opplæring
av personell.
Rikstrygdeverket har ansvaret for å samordne
tiltak etter første ledd med berørte organer for å sikre behandling
og utbetaling av ytelser som utbetales gjennom trygdeetaten.
Rikstrygdeverket skal påse at avtaler
med leverandører av varer og tjenester inneholder krav
til leveringsdyktighet og informasjonssikkerhet ved kriser i freds-
og krigstid.
Ny § 25-17 skal lyde:
§ 25-17 Unntak fra loven ved krise i
freds- og krigstid
Ved krig, eller når krig truer, og trygdeetaten
er satt, eller ventes å bli satt, ute av stand til å utbetale ytelser
etter denne lov med riktig beløp, kan ytelser utbetales
med nedsatte beløp, holdes tilbake eller stanses. Ytelser
kan også utmåles etter skjønn når
beløpets størrelse ikke kan beregnes eksakt som
følge av manglende tilgang på opplysninger som
er nødvendige for korrekt beregning. Utbetaling av ytelser
til å sikre inntekt etter kapitlene 8, 10, 11, 12, 16,
17 og 19 skal prioriteres foran utbetaling av andre trygdeytelser.
Dersom en krisesituasjon som nevnt i første
ledd fører til at trygdeetaten over et lengre tidsrom ikke ventes å ville
kunne behandle alle nye krav om ytelser, skal behandling av krav
etter kapitlene 8, 10, 11, 12, 16, 17 og 19 prioriteres foran krav
om andre ytelser. Dersom det er nødvendig med medisinske
vurderinger eller andre opplysninger for å kunne innvilge
en ytelse, og krisen har ført til at disse opplysningene
ikke kan innhentes innen rimelig tid, kan trygdeetaten likevel gi
den aktuelle ytelsen dersom det er sannsynlig at søkeren
fyller vilkårene.
I en krisesituasjon kan Rikstrygdeverket gis rett
til rekvisisjon av naturalytelser til erstatning for ytelser etter
denne lov. Bestemmelsene i lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig
og sosial beredskap kapittel 3 gjelder tilsvarende så langt
de passer.
De forvaltningsmessige bestemmelser i kapitlene 20,
21 og 22 og de finansielle bestemmelsene i kapitlene 23 og 24 kan
helt eller delvis settes til side ved trygdeetatens behandling etter
denne paragrafen.
Departementet bestemmer når fullmaktene
etter denne paragrafen skal anvendes. Kongen i statsråd kan
bestemme at bestemmelsene skal gjelde tilsvarende ved kriser og
katastrofer i fredstid for et begrenset tidsrom og maksimalt for
1 måned av gangen.
Ny § 25-18 skal lyde:
§ 25-18 Beordring ved krise i freds-
og krigstid
I situasjoner som nevnt i § 25-17 første
og andre ledd, jf. femte ledd, kan Rikstrygdeverket pålegge
ansatte i trygdeetaten å utføre arbeid ved andre
organer i etaten, jf. § 20-1.
Pålegg om å gjøre tjeneste
i helse- og sosialtjenesten i medhold av lov 23. juni 2000 nr. 56
om helsemessig og sosial beredskap § 4-1 kan omfatte også ansatte
i trygdeetaten.
Ny § 25-19 skal lyde:
§ 25-19 Forskrifter
Kongen gir forskrifter om gjennomføringen
av bestemmelsene i §§ 25-16 til 25-18.
II
I lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.
gjøres følgende endring:
§ 33A nr. 2 skal lyde:
Arbeidstakeren har tilsvarende rett til permisjon for nødvendig
tilsyn med barn under 12 år, henholdsvis 18 år,
når den som har det daglige barnetilsynet er syk eller
er forhindret fra tilsyn med barnet fordi vedkommende følger
et annet barn til utredning eller til innleggelse i helseinstitusjon.
III
Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser
1. Endringene i folketrygdloven § 5-5
tredje ledd, § 15-6 tredje ledd og § 21-6
fjerde ledd trer i kraft straks.
2. Endringene i folketrygdloven §§ 7-2,
8-14, 8-19, 9-5, 10-7 femte ledd, 12-12, 21-6 første ledd
og 22-12 og arbeidsmiljøloven § 33A nr. 2 trer
i kraft 1. januar 2001.
3. Folketrygdloven §§ 5-10a og 25-16 til
25-19 trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser
kan settes i kraft til ulik tid.
B
Ot.prp. nr. 9 (2000-2001) – Kap. 12 Trygderetten skal
kunne omgjøre et påanket vedtak til ugunst for den
ankende part - trygderettsloven § 20 andre ledd – sendes
tilbake til Regjeringen.
C
Stortinget ber Regjeringen vurdere en ordning med transportstøtte
istedenfor uføretrygd i de tilfeller bevegelseshemming
er eneste grunnen til uføretrygden, og der den uføre
har mulighet til fast arbeid.
Oslo, i sosialkomiteen, den 7. desember 2000
John I. Alvheim |
Karin Lian |
Are Næss |
leder |
ordfører |
sekretær |