Med hjemmel i vegloven § 27 er det adgang til å innkreve
bompenger på offentlig veg. Hovedformålet med
dagens bompengeinnkreving er finansiering av spesifikke prosjekter
og ikke trafikkregulering. Bompengeprosjekter er tidsbegrensede,
og skal avvikles når prosjektene er nedbetalt. Bompengeinntekter
kan også benyttes til tiltak for kollektivtrafikk som kollektivfelt
og liknende, samt miljø- og trafikksikkerhetstiltak, som
er definert som en del av vegprosjektet. Loven åpner også for
finansiering av investeringer i faste anlegg og installasjoner for
kollektivtrafikk på jernbane, herunder sporveg og tunnelbane
- når dette samlet sett gir en bedre trafikkløsning.
Samferdselsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag
til ny bestemmelse i vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 som gir hjemmel
for at det, med samtykke fra Stortinget, kan innføres vegprising
på offentlig veg i et nærmere fastsatt område.
Vegprising innebærer at trafikanter må betale
for å bruke bestemte deler av vegnettet til bestemte tider. Som
bakgrunnen for lovforslaget vises til at vegtrafikken påfører
samfunnet en rekke kostnader som trafikantene ikke i særlig
grad har økonomiske motiv for å ta hensyn til
(eksterne kostnader). Dette kan f.eks. være miljøkostnader
og køkostnader.
Vegprising vil i større grad kunne korrigere for eksterne
kostnader, som avhenger av når og hvor bilkjøringen
finner sted. Ved at bilistenes kostnader i større grad
samsvarer med de totale samfunnsmessige kostnadene ved bilkjøring,
legges forholdene til rette for bedre avveining mellom nytten en
trafikant har av bilbruk på et bestemt tidspunkt, og den
samfunnsmessige kostnaden bruken innebærer.
Bruk av vegprising vil kunne være særlig aktuelt
i storbyene. Vegprising vil bl.a. kunne medføre at en del
trafikanter velger andre reisemål, en annen kjørerute,
et annet reisetidspunkt eller et annet transportmiddel enn de ellers
ville ha gjort. Dette kan bidra til bedret utnyttelse av vegkapasiteten,
og også gi et bedre lokalt miljø ved at drivstoffbruk
og avgassutslipp kan reduseres innen området som omfattes
av vegprisingsopplegget.
Vegprising er omtalt i St.meld. nr. 34 (1992-1993) Norsk veg-
og vegtrafikkplan 1994-1997, St.meld. nr. 37 (1996-1997) Norsk veg-
og vegtrafikkplan 1998-2007 samt i St.meld. nr. 46 (1999-2000) Nasjonal transportplan
2002-2011. Ved behandlingen av St.meld. nr. 37 (1996-1997) stilte
flertallet i Stortingets samferdselskomité seg positiv
til innføring av vegprising, jf. Innst. S. nr. 273 (1996-1997)
side 25.
Rådsdirektiv 93/89 inngår som en del
av EØS-avtalen, og regulerer årsavgifter og anvendelse
av bompenger og vegbruksavgifter for godstransport.
Rådsdirektiv 1999/62/EF ble vedtatt
i EU den 17. juni 1999, og erstatter Rådsdirektiv 93/89.
Direktivet trådte i kraft 1. juli 2000 i EU, men er foreløpig
ikke implementert i norsk rett. Samferdselsdepartementet ser det
slik at vegprising ut fra sitt formål og lokale tilknytning
faller utenfor direktivets anvendelsesområde. EU-kommisjonen
har i brev av 31. juli 2000 til Samferdselsdepartementet bekreftet
dette.
Et høringsnotat med forslag til endringer i vegtrafikkloven
vedrørende vegprising ble sendt på alminnelig
høring ved brev av 15. september 1999.
I kap. 5 i proposisjonen gis det en omtale av den alminnelige
høringen av høringsnotatet. Det gis en oversikt
over de høringsinstanser som mottok høringsnotatet
for eventuelle merknader. Videre trekkes frem sentrale merknader
innkommet under høringen.
Høringsinstansene gir i stor grad tilslutning til lovforslaget.
Det har imidlertid vært reist innvendinger mot enkelte
forhold i lovforslaget, bl.a. er det sterk motstand mot at staten
skal kunne pålegge bruk av vegprising og endre formål
for anvendelse av nettoinntektene.
Enkelte sentrale høringsinstanser stiller seg negativ
til lovforslaget. Det uttales bl.a. at vegprising vil bli en form
for dobbelbeskatning, at vegprising vil ramme sosialt skjevt og
at det i dag ikke eksisterer et historisk erfaringsmateriale om
trafikkmessige effekter av vegprising.
Samferdselsdepartementets forslag knyttet til vegprising blir
omtalt i kap. 6 i proposisjonen, herunder departementets vurdering
av de sentrale høringsuttalelsene.
Lovforslaget omfatter følgende hovedpunkter:
Formålet med vegprising skal
være trafikkregulering. Vegprising skal tas i bruk for å regulere
vegtrafikk, der dette fremstår som et hensiktsmessig og
effektivt virkemiddel for å redusere køproblemer
og til å bedre lokale miljøforhold. Det skal ikke
være mulig å ta vegprising i bruk uten at det kan
dokumenteres reelle kø- og miljøproblemer lokalt.
Vegprising og bompengefinansiering skal ikke brukes samtidig
i samme område. Departementet forutsetter derfor at bompengeringene
rundt de større byene enten må avvikles etter
planen eller reforhandles før vegprising tas i bruk i disse
områdene.
Vegprising skal tas i bruk som et supplement til dagens
drivstoffavgifter.
Det skal som en hovedregel kreves tilslutning fra berørte
kommuner og fylkeskommuner gjennom lokale vedtak i hvert enkelte
tilfelle. I helt spesielle situasjoner kan Samferdselsdepartementet
foreslå at vegprising pålegges. Stortinget skal
fatte endelig vedtak i hvert enkelt tilfelle. Ettersom vegprising
har som formål å bedre fremkommeligheten på vegnettet
lokalt og ivareta det lokale miljøet, kan bruk av vegprising
være et alternativ til unødig kostbare tiltak
for staten.
Kostnadene ved etablering og drift av vegprising skal dekkes
av inntektene. Nettoinntektene skal fordeles mellom staten og kommunesektoren
med 50 pst. på hver. Staten kan fastsette en annen fordelingsnøkkel
dersom en lik fordeling vil gi åpenbare skjevheter. Fordelingen
innen kommunesektoren må vurderes nærmere i det
enkelte tilfelle på bakgrunn av de transportoppgaver som
skal løses. Den endelige inntektsfordelingen mellom de
ulike forvaltningsnivåene og innen det enkelte forvaltningsnivå,
skjer gjennom Stortingets behandling av den enkelte vegprisingsproposisjonen.
Det foreslås at nettoinntektene fra vegprising
skal øremerkes transportformål i det berørte
området, herunder kollektivtransport, trafikksikkerhet
og miljø. Det synes ikke hensiktsmessig å legge
begrensninger på hvilke lokale transportformål
nettoinntektene skal kunne brukes til. Eksempler på bruk
av inntektene kan være drift og investering i kollektivtrafikk,
herunder kjøp av kollektivmateriell for å bedre
kollektivtilbudet, tiltak for bedre miljø og trafikksikkerhet
samt bygging av kollektivtrafikkterminaler og innfartsparkeringsplasser ved
sentrale kollektivknutepunkt. Andre eksempler er drift, vedlikehold
og miljørettet investering i vegnettet. Øremerking
kan være viktig for å skape lokal forståelse
for vegprising, og kan gi sterkere vilje til å innføre
ordningen. Det vil være opp til lokale myndigheter selv å vurdere
om det vil være hensiktsmessig å dekke kostnader
som ikke er tidsavgrensede, for eksempel til drift av kollektivtrafikk.
Departementet vil understreke at det ikke vil kunne påregnes
at statlige myndigheter skal dekke et fremtidig inntektstap fra
vegprising på bakgrunn av at trafikk- og miljøproblemene
lokalt er løst.
Lovforslaget omfatter et prinsipielt rammeverk for bruk
av virkemidlet. Det skal utformes forskrifter om takstfastsettelse,
tilleggsavgift og fordeling av nettoinntekter.
Samferdselsdepartementet er enig i at nærmere bestemmelser
som skal regulere ordningen, gis som forskrifter framfor retningslinjer
slik flere av høringsinstansene har påpekt.
Forskriftene vil være basert på bl.a. følgende:
Forståelig og forutsigbart
system for trafikantene.
Prisnivået må vurderes ut fra de eksterne
kostnader som det skal korrigeres for.
Differensiering i tråd med variasjonen i de eksterne
kostnadene.
Ordningen bør i utgangspunktet omfatte alle kjøretøyer.
Departementet ønsker å signalisere en restriktiv holdning
når det gjelder bruk av unntaksordninger.
Ved behandlingen av St.meld. nr. 37 (1996-1997) Norsk veg- og
vegtrafikkplan 1998-2007 ble det lagt opp til at bruken av inntekter
fra vegprising ikke skal øremerkes.
Etter departementets vurdering bør forvaltning av en
vegprisingsordning utføres av lokale aksjeselskap på linje
med de som eksisterer for bompengeinnkreving. Det forutsettes at
lokale myndigheter administrerer og forestår driften av
vegprisingsordningen.
Samferdselsdepartementet mener at det i den enkelte sak bør
inngås en avtale mellom aksjeselskapet og staten.
Det er av avgjørende betydning at et system med vegprising
i realiteten ikke utvikler seg til å bli en lokal skattlegging.
Departementet forutsetter at lokale myndigheter ikke reduserer
sin ordinære innsats til transportformål som følge
av inntekter fra vegprising.
Samferdselsdepartementet ser ingen grunn til å legge
sterke føringer for valg av teknologi til bruk til vegprising.
De aktuelle tiltakene skisseres i den enkelte vegprisingsproposisjon,
og følges opp ved jevnlig rapportering til Stortinget.
Departementet vil foreslå at hver enkelt ordning skal
revurderes etter maksimalt 10 år.
De fordelingsmessige konsekvenser ved vegprising vil avhenge
av situasjonen i de ulike områdene og av den konkrete utforming
av vegprisingssystemet. Departementet mener derfor at fordelingsmessige konsekvenser
må vurderes i hvert enkelt tilfelle og at det bør
tas sikte på å redusere uheldige fordelingsvirkninger
i hovedsak gjennom utformingen av det konkrete system.
Kostnader ved etablering og drift av vegprisingssystemet skal
dekkes av inntektene som kreves inn gjennom vegprising. Innføring
av vegprising kan også på lang sikt medføre
innsparinger i form av lavere kostnader til vedlikehold av det vegnettet
der det skjer en eventuell nedgang/fordeling av trafikk
og gjennom en forskyvning av behovet for ny vegkapasitet.
Den kommunale og fylkeskommunale andelen av nettoinntektene skal
ikke inngå i statsbudsjettet og ikke regnes med i det årlige
kommunaløkonomiske opplegget.
Den statlige andelen av inntektene og motsvarende utgifter vil
inngå i statsbudsjettet (bruttobudsjettering), og føres
på egne kapitler/poster.