En stiftelse er i utgangspunktet uforanderlig, og oppretteren
forutsetter vanligvis at stiftelsen skal eksistere i overskuelig
fremtid. I en del stiftelser er det likevel inntatt regler i stiftelsesgrunnlaget
eller i vedtektene som gjør det mulig å endre
disse, og stiftelsesloven har også regler i kap. VI om
omdanning av stiftelser m.m.
Retten til å omdanne stiftelser (permutasjonsretten)
har fra gammelt av ligget hos Kongen, og reglene om dette har vokst
frem gjennom administrativ praksis.
Utvalget foreslår at nåværende lovs
regler om omdanning av stiftelser langt på vei videreføres
i den nye stiftelsesloven, men foreslår likevel enkelte
endringer. Endringene går i hovedsak ut på følgende:
Det foreslås en definisjon
av begrepet «omdanning».
Oppretteren av stiftelsen skal ikke lenger kunne ha omdanningsmyndighet.
Stiftelsestilsynet skal , når det har fått
melding om omdanningsvedtak som er truffet av andre, prøve om
vedtaket er i samsvar med loven og stiftelsens vedtekter før
vedtaket registreres i Stiftelsesregisteret.
Det foreslås generelle begrensninger i adgangen til å treffe
vedtak om omdanning.
Det offentlige skal i særlige unntakstilfeller
kunne omdanne en stiftelse av eget tiltak.
Utvalget foreslår særlige saksbehandlingsregler for
opphevelse, sammenslåing og for deling av stiftelser.
Det er få av høringsinstansene som uttaler
seg generelt om utvalgets forslag om omdanning.
En fri adgang for oppretteren til å omdanne stiftelsen,
lar seg neppe forene med selvstendighetsprinsippet, og ville også medføre
betydelige omgåelsesmuligheter i forhold til annen lovgivning.
Dette tilsier at lovgivningen bør være restriktiv
når det gjelder oppretterens adgang til å legge
omdanningsmyndighet til seg selv.
For det annet reiser det seg et spørsmål om
i hvilken grad andre enn oppretteren skal kunne omdanne stiftelsen.
Som utvalget peker på, er det tradisjonelle utgangspunktet
i norsk rett at en stiftelse i prinsippet er uforanderlig. Dette
bør etter departementets syn legges til grunn også i
en ny stiftelseslov. Det virker likevel klart at man ikke kan avskjære
enhver mulighet for å endre de bestemmelser oppretteren
har fastsatt.
Departementet mener i likhet med utvalget at også den
nye stiftelsesloven må tillate omdanning av stiftelser.
Omdanningsreglene må som etter tidligere rett bygge på en
avveining mellom respekten for oppretterens vilje og samfunnets
behov for å gripe inn med korreksjoner der forholdene har
endret seg eller det for øvrig er sterke grunner som taler
for en endring av den aktuelle stiftelsen. Omdanningsreglene i nåværende
stiftelseslov bygger i stor grad på sedvane. Departementet
er enig med utvalget i at disse reglene i praksis har vist seg å fungere
tilfredsstillende, og at de i hovedsak bør videreføres
i den nye stiftelsesloven.
Departementet følger opp utvalgets forslag med enkelte
justeringer i §§ 45, 46, 48 og 50-54.
Bl.a. foreslår departementet at omdanningskompetansen legges til
Stiftelsestilsynet, og ikke til Kongen. Kongens kompetanse er i
dag delegert til fylkesmennene via Justisdepartementet. Departementet
går også noe lenger enn utvalget i å utforme
saksbehandlingsreglene i § 52 i samsvar med aksjelovens
regler.
Komiteen understreker at omdanning
av stiftelser må bygge på en avveining mellom
respekten for stiftelsesordningens generelle funksjon og oppretteres vilje,
og samfunnets behov for å gripe inn med korreksjoner der
forholdene har endret seg eller det for øvrig er sterke
grunner som taler for en endring av stiftelsen. Komiteen mener
det er fornuftig å videreføre dagens regler, da
de har vist seg å fungere tilfredsstillende i praksis.