Det er særlig to forhold som er sentrale når
man skal beskrive hva en stiftelse er. For det første er
en stiftelse et eget rettssubjekt. Videre er det et særtrekk ved
stiftelser at de er selveiende. En stiftelse har verken medlemmer
eller eiere som i kraft av disse posisjonene kan utøve
styringsrett over stiftelsen.
For at man skal akseptere en rettsdannelse som en stiftelse,
er det helt grunnleggende at rettsdannelsen er tilstrekkelig selvstendig
i forhold til utenforstående. Man taler gjerne om at stiftelsesloven
bygger på et «selvstendighetskriterium».
Stiftelsesloven § 2 første ledd gir uttrykk
for dette. Om kravet til selvstendighet er oppfylt, må avgjøres
med bakgrunn i en vurdering av hvem som utøver de ulike
beføyelser. I forhold til de som er begunstiget etter stiftelsens
formål - destinatarene - vil problemet gjerne være å avgjøre
om disse i realiteten er blitt de reelle eierne av formuesverdien.
I sistnevnte tilfelle foreligger ingen stiftelse.
I kravet til selvstendighet ligger også at styret og den øvrige
ledelse må ha en selvstendig stilling i forhold til mulige
eierpretendenter. I praksis er dette særlig aktuelt i forhold
til oppretteren. Etter gjeldende stiftelseslov oppstilles det ikke
spesielle krav til selvstendighet til stiftelsens ledelse. Loven
er ikke til hinder for at oppretteren får styreposisjon,
og i alminnelige stiftelser kan han også være
enestyre. Dette står i motsetning til rettsstillingen etter
svensk og dansk rett.
Utvalget anser det som «lite tvilsomt» at også en ny
stiftelseslov må bygge på et selvstendighetskriterium,
men at det ikke er mulig å gi en nærmere presisering
i lovteksten av innholdet av selvstendighetskriteriet. I stedet
bør man ta inn konkrete regler i den nye loven som gir
en presisering av kriteriet.
I likhet med utvalget og de høringsinstanser som har
uttalt seg om spørsmålet, ser departementet det som
klart at stiftelsesloven fortsatt bør bygge på et selvstendighetskrav.
Dette kravet er grunnleggende for stiftelsers egenart og medfører
at opprettelsen ikke bare er en formalitet, men at den har et reelt
innhold for den som har opprettet stiftelsen. Dette har særlig betydning
i forhold til oppretterens kreditorer. Kunne man opprette stiftelser
uten at dette skulle ha noe reelt innhold for en selv, ville det
være enkelt å unndra sine formuesverdier fra kreditorbeslag.
Departementet er også enig med utvalget i at det er
vanskelig å gi en nærmere angivelse i lovteksten
av selvstendighetskravets innhold. Dette må avgjøres
ut fra en helhetsvurdering.
Komiteen er enig i at selvstendighetskravet
må komme klart fram i loven.
Komiteen ser det kan være vanskelig å gi
en nærmere angivelse i lovteksten av selvstendighetskravets
innhold. Det er en helhetsvurdering som må ligge til grunn.