Til Odelstinget
I proposisjonen viser Kommunal- og regionaldepartementet til
at gjeldande inndelingslov (lov 21. desember 1956 nr. 3)
på fleire punkt er forelda og generelt lite tidsmessig.
Lova er også mangelfull og etterlet ofte tvil ved praktiseringa
i konkrete saker. Til dømes omfattar ho etter ordlyden
berre endring av kommunale grenser. Endring av fylkesgrenser har dermed
blitt gjennomført ved ein analog bruk av lova, noko som
ikkje er ein formålstenleg modell. Lova inneheld heller
ikkje reglar om fastsetjing av uklare eller tidlegare ikkje fastsette
grenser, og heimelen til å gjere vedtak om dette kviler
nå på sedvanerettsleg grunnlag.
Lova er vidare svært kortfatta når det gjeld
reglar om saksførebuinga, og regulerer ikkje kven som har høvet
til å reise forslag om endring av kommunegrenser. Ho har
dessutan eit sterkt fullmaktspreg, noko som gjer at departementet/regjeringa
må gi reglar i den enkelte saka for å sikre gjennomføringa
av vedtak om inndelingsendring. Dette gjer det vanskeleg for dei
aktuelle kommunane/fylkeskommunane og andre partar å føreseie
verknadene, og fører dessutan til unødig mykje
administrativt arbeid i samband med den enkelte saka om grenseendring
eller grensefastsetjing.
Departementet har ut i frå dette funne behov for å revidere
lovgivinga om kommunal inndeling, med tanke på fornying
og klargjering av prosessar og verknader av fastsetjingar og endringar
av kommune- og fylkesgrensene. Siktemålet bør
mellom anna vere å gjere prosessen meir pårekneleg
for kommunane/fylkeskommunane og å gi kommunane/fylkeskommunane
og innbyggjarane større moglegheiter for påverknad.
Høyringsnotat om ny lov om fastsetjing og endring i
kommune- og fylkesinndeling blei sendt på høyring
4. februar 2000 med høyringsfrist 8. mai
2000.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Berit Brørby, Aud Gaundal, Einar Johansen, Leif Lund og Bjørnar
Olsen, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og
Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og
Erna Solberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen
og Lodve Solholm, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, vil vise
til at nåværende inndelingslov for kommunene er
foreldet og mangelfull, blant annet er den svært kortfattet
når det gjelder regler om saksforberedelser om endringer
i kommunegrensene. Loven sier ingenting om hvem som kan reise forslag
om å regulere kommunegrensene. Den sier heller ingenting
om fylkesgrenser. Komiteen er derfor positiv til
at Regjeringen har fremmet forslag til en ny lov som vektlegger
prosessen som skal følges ved endringer av kommune- og
fylkesgrense.
Kapittel 2 i proposisjonen gir ei skildring av historikk og aktuelle
politiske vedtak, samt erfaringar med og særtrekk ved gjeldande
lov. Departementet meiner det er viktig å byggje på konkrete
erfaringar om bruken av gjeldande lov når ein skal revidere
og fornye lova.
Komiteen har merket seg at kommuneinndelingen
har vært i stadig forandring etter innføringen
av det kommunale selvstyre i 1837. Komiteen vil vise til
at på slutten av 1980-årene økte debatten
om daværende inndeling var formålstjenlig, sett
på bakgrunn av de utfordringene kommunesektoren sto foran.
Dette var årsaken til at regjeringen Harlem Brundland i 1989
satte ned et offentlig utvalg, Christiansenutvalget, for å evaluere
gjeldende inndeling og foreslå eventuelle prinsipp for
en ny kommune- og fylkesinndeling. Komiteen vil
videre vise til at regjeringen Brundtland i St.meld. nr. 32 (1994-1995)
Kommune- og fylkesinndelingen ikke foreslo prinsipp for en ny inndeling,
men mente det var reformbehov i både kommune- og fylkesinndelingen.
I denne meldingen varslet regjeringen at det var behov for å revidere kommuneinndelingsloven,
uavhengig om Stortinget ønsket et videre reformarbeid eller
ei. Ved behandlingen i Stortinget sa flertallet seg enig i at det
ikke trengtes en nasjonal inndelingsreform, men at det var et behov
for å revidere inndelingsloven.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke
at prinsippet om frivillig kommunesammenslutning som Stortinget
vedtok 1. juni 1995 fortsatt skal gjelde, og ber derfor
om at Stortinget stadfester dette prinsippet ved å støtte
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at fremtidige
endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret,
eller innbyggerne ved folkeavstemning, har gått imot kommunesammenslutning.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
kommunene må settes økonomisk i stand til å bli
det mest sentrale leddet i velferdssystemet vårt. Disse
medlemmer mener også det er nødvendig å stimulere
til frivillige kommunesammenslåinger, slik at vi får
sterkere kommuner som er i stand til å ta vare på flere
oppgaver.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker
at primærkommunene blir mer effektive gjennom kommunesammenslåing
eller et mer forpliktende kommunalt samarbeid. Det må derfor
stimuleres til at kommuner finner det tjenlig å slå seg
sammen.
Disse medlemmer mener at kommunene selv må ha
hovedansvaret for å få en best mulig struktur
på kommunenes tjenester og forvaltning. Disse medlemmer mener
at dette også må innebære vurdering av
kommunesammenslåing eller mer forpliktende kommunalt samarbeid. Disse
medlemmer vil understreke at erfaringene viser at man får
best resultat gjennom frivillighet og ikke med tvang. Disse medlemmer mener
det bør stimuleres til effektive strukturer gjennom positive
virkemidler. Disse medlemmer mener likevel det kan
oppstå situasjoner hvor Stortinget må skjære
igjennom i helt fastlåste situasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som viktig at kommunenes innbyggere får bestemme om
de ønsker en kommunesammenslåing eller ikke og disse
medlemmer ønsker derfor bindende folkeavstemninger
i kommuner når man skal avgjøre en kommunesammenslåing.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at Sosialistisk Venstreparti er åpen for
kommunesammenslåinger. En forutsetning for at dette skal
bli vellykket er at sammenslåingene blir akseptert lokalt.
Kapittel 3 i proposisjonen gir ei oversikt over lovgivinga om
kommunal inndeling i Finland, Sverige og Danmark.
Komiteen har ingen merknader.
Kapittel 4 i proposisjonen inneheld framlegg om ein særskild
formålsregel i lova, og gir ei klargjering av det geografiske
og saklege virkeområde. Det blir føreslått
at den nye lova skal omfatte alle typar inndelingssaker både
for kommune- og fylkesnivået. Vidare blir det føreslått
at lova bør innehalde definisjonar av dei ulike typar inndelingssaker.
Sjå §§ 1, 2 og 3 med nærmare
omtale i kap. 12.
Komiteen ser det som positivt at den
nye loven har fått en formålsregel, da denne vil
kunne formidle de sentrale verdiene som ligger bak reglene for loven. Komiteen har
merket seg at regjeringen valgte å ta utgangspunkt i formålsregelen
til kommuneloven da den skulle lage formålsregel for den
nye loven.
Komiteen mener det er positivt at loven har en klar
regel om lovens virkeområde og definisjoner av de ulike
typer inndelingssaker.
Kapittel 5 i proposisjonen gir ei vurdering av saksførebuingsfasen,
samt behovet for klarare reglar om rett til å ta initiativ
til grenseendring og grensefastsetjing. Departementet føreslår
fleire og meir detaljerte lovreglar som gjeld initiativ og saksførebuing.
Søknad om grensejustering eller grensefastsetjing skal kunne
setjast fram av innbyggjarar og grunneigarar i dei kommunane søknaden
gjeld, av næringsdrivande som har sin registrerte forretningsstad
der og av kommunestyret eller fylkestinget i dei kommunane eller fylkeskommunane
søknaden gjeld. Søknad om samanslåing
eller deling skal berre kunne setjast fram av kommunestyret eller
fylkestinget i dei kommunane eller fylkeskommunane endringsforslaget
gjeld. Departementet skal på eige initiativ kunne ta opp
spørsmål om grenseendring eller grensefastsetjing.
Søknad om grenseendring eller grensefastsetjing skal vere skriftleg
og grunngitt, og må innehalde forslag til ny inndeling.
Søknaden skal etter forslaget sendast til Fylkesmannen
i det fylket grensesaka gjeld.
Vidare inneheld kapittel 5 forslag om at departementet er ansvarleg
utgreiingsorgan og gjer den saksutgreiinga som ein meiner trengst.
Departementet vil delegere den praktiske gjennomføringa
av saksutgreiinga til Fylkesmannen, utgreiingsutval eller liknande. Departementet
kan avvise søknad frå søkjarar som ikkje
har initiativrett. Avvisinga skal vere skriftleg og må vere
grunngitt. Kommunale, fylkeskommunale og statlege forvaltningsorgan
har opplysnings- og medverknadsplikt i rimeleg utstrekning, når
den som gjer utgreiinga ber om det. Dei kommunar eller fylkeskommunar
ei sak gjeld, skal få uttale seg før det blir teke
avgjerd om grenseendring eller grensefastsetjing. I saker om samanslåing
eller deling må slik fråsegn bli gitt av kommunestyret
eller fylkestinget sjølv. Endeleg føreslår
departementet ein lovregel om at kommunen bør hente inn
innbyggjarane sine synspunkt på eit aktuelt forslag til
grenseendring. Ei høyring kan skje på ulike måtar,
og kommunen avgjer sjølv korleis dei vil gå fram.
Det blir føreslått at departementet skal fastsetje korleis
utgiftene ved utgreiinga skal fordelast. Departementet avgjer om
dei skal berast av dei interesserte kommunane eller fylkeskommunane,
eller heilt eller delvis av staten.
Sjå §§ 5, 8, 9, 10 og 11
med nærmare omtale i kap. 12.
Komiteen vil peke på at en
klar svakhet ved dagens lov er at den ikke har regler om hvem som
kan ta initiativ til en inndelingsendring. Dette fører
til at hvem som helst i prinsippet kan fremme forslag om dette. Komiteen mener
det er bra at lovforslaget inneholder klare regler om hvem som har
initiativrett i de forskjellige typer grenseendringer Komiteen mener
at de lokale interessene må vektlegges og ser det som positivt
at forslag til grensejusteringer og grensefastsetting blant annet
kan komme fra innbyggere.
Komiteen vil vise til at dagens lov har få regler når
det gjelder utredninger og saksforberedelser. Komiteen ser
det som positivt at det lovfestes at kommuner, fylkeskommuner og
innbyggerne blir tatt med i prosessen ved en endring av kommune-
og fylkesinndelingen. Dette styrker lokaldemokratiet.
Da det ikke bare knytter seg lokale interesser, men også nasjonale
interesser til kommune- og fylkesinndelingen finner komiteen det
riktig at det er departementet som er ansvarlig utredningsorgan
og er ansvarlig for den saksutredningen som trengs.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet legg
vekt på at initiativ til endringar i kommunestrukturen
skal kome frå dei som bur i dei aktuelle kommunane. Denne
medlemen ynskjer ikkje ei utvikling der departementet framstår
som å vite best kva som tener innbyggjarane i den einskilde
kommune og er ueinig i at departementet på eige initiativ
skal kunne ta opp spørsmål om grenseendring eller
grensefastsetjing.
Kapittel 6 i proposisjonen inneheld vurdering og forslag om kva
for eit organ som skal kunne gjere vedtak om endring eller fastsetjing
av grenser. Departementet legg til grunn at avgjerd i fleire saker
enn det lova i dag opnar for, bør kunne leggjast til Kongen. Konkret
blir det føreslått at Stortinget skal ha fullmakt til å gjere
vedtak om samanslåing og deling av fylke. Kongen skal ha
fullmakt til å gjere vedtak om samanslåing og
deling av kommunar - såframt ingen av dei aktuelle kommunane
har uttalt seg mot endringa. I motsett fall skal saka leggjast fram
for Stortinget til avgjerd.
Det blir føreslått at Kongen skal ha fullmakt
til å gjere vedtak i alle saker om overføring
av eit område frå ein kommune til ein annan eller
frå eit fylke til eit anna - også når
dei aktuelle kommunar eller fylkeskommunar er usamde i forslaget.
Dette inneber ei viss utviding av Kongen si fullmakt samanlikna
med gjeldande lov, som krev at saker som «ikkje er av mindre omfang» blir
lagt fram for Stortinget når eit kommunestyre eller fylkesting
har uttalt seg mot endringa. Det er ein føresetnad at Kongen
si fullmakt blir delegert til departementet i meir kurante saker.
Dersom ei grensejustering mellom fylke er så omfattande
at mandatfordelinga til Stortinget kan bli påverka, føreslår
departementet at saka blir lagt fram for Stortinget til avgjerd.
Endeleg blir det føreslått at Kongen (eventuelt
departementet/Fylkesmannen etter delegering) får
fullmakt til å gjere vedtak om fastsetjing av uklare eller
omtvista grenser mellom kommunar eller fylke.
Oppsummert vil situasjonen med omsyn til avgjerdsmakt bli slik:
Samanslåing/deling
av fylke; Stortinget gjer vedtak.
Samanslåing/deling av kommunar; Stortinget
gjer vedtak dersom nokon av dei kommunane saka gjeld har uttalt
seg mot endringa. Er det semje blir vedtak gjort av Kongen.
Justering av fylkesgrense; Stortinget gjer vedtak dersom
endringa vil kunne medføre endra mandatfordeling til Stortinget.
Justering av kommunegrense; Kongen gjer vedtak. Kompetansen
i slike saker kan delegerast til departementet/Fylkesmannen
etter nærmare retningslinjer.
Grensefastsetjing; Kongen gjer vedtak. Kompetansen i slike
saker blir i all hovudsak føresett delegert til departementet/Fylkesmannen
i tråd med gjeldande regelverk.
Sjå §§ 4, 6 og 7 med nærmare
omtale i kap. 12.
Komiteen vil vise til at dagens lov
bare gjelder for kommunegrenser, men at den anvendes analogt for
fylkesgrensene.
Komiteen vil peke på at dagens lov ikke
skiller mellom de ulike typer saker og gjelder ikke når
det skal fastsettes administrative grenser som har vært uklare
eller som det er strid om. Komiteen vil vise til
at lovforslaget behandler ulike inndelingssaker og fastsetter hvordan
disse skal behandles. Komiteen ser det som meget
positivt at det legges opp til en prosess som ivaretar det lokale
folkestyret.
Komiteen slutter seg til at Stortinget selv skal ha
kompetanse til å ta stilling til om sammenslåing
eller deling av kommuner skal skje der det er lokal motstand. Komiteen vil
peke på at dersom denne kompetansen skal bli reell må regjeringen
fremme denne type saker for Stortinget. Da dette er en prosesslov
kan regjeringen velge å la være å fremme
en sammenslåing der det er uenighet. Dette vil være
i samsvar med vedtak i Stortinget 1. juni 1995 jf. kapittel
2.2.
Komiteen vil peke på at en sammenslåing
eller deling av fylker vil berøre så mange innbyggere
at det er naturlig at Stortinget tar avgjørelsen i en slik
sak.
Kapittel 7 i proposisjonen gir ei vurdering av kva for verknad
ei grenseendring vil få, mellom anna for innbyggjarane
si skatteplikt, for lokale forskrifter og vedtekter, planvedtak
og for statlege avgiftskrav. Departementet føreslår
her ei vidareføring av prinsippa i gjeldande lov med omsyn
til innbyggjarane si skatteplikt ved skifte av kommunetilknytting.
Vidare blir det føreslått å føre
vidare reglar og praksis når det gjeld funksjonstida for
lokale vedtekter/forskrifter og planvedtak. Departementet
føreslår å lovfeste at det ikkje skal
krevjast inn statlege avgifter som oppstår som ei direkte
følgje av grenseendringa. Dette er i samsvar med praksis
frå dei siste kommunesamanslåingane. Endeleg blir
det gjort framlegg om ein særskild regel om verknad for
interkommunalt samarbeid.
Sjå §§ 12, 13, 14 og 16 med
nærmare omtale i kap. 12.
Komiteen ser det som positivt at man
fortsatt legger prinsippet om avgiftsfritak for statlige avgifter som
oppstår som følge av en grenseendring, til grunn som
en generell regel. Dette fører til at man lovfester den
praksis som har vært ført i de senere årene. Komiteen vil
vise til at en slik regel vil føre til at kommuner og fylker
på forhånd vet hva de kan regne med når
en inndelingssak blir aktuell.
Med «gjennomføring» er meint perioden
mellom vedtakstidspunktet og sjølve iverksetjinga av vedtaket.
Lengda på denne perioden vil variere, men i saker om samanslåing
av kommunar vil det i praksis dreie seg om frå eitt til
to år.
Kapittel 8 i proposisjonen drøftar behovet for særskilde
reglar for gjennomføringsfasen, mellom anna om vidareføring
av Kongen si fullmakt til å gi nærmare reglar
og fråvike gjeldande lovgiving for å sikre gjennomføring
av grenseendring eller fastsetjing av grenser. Situasjonen i dag
er prega av at lova er kortfatta og knapp når det gjeld
slike tilhøve. Dermed er det i praksis den bruken regjeringa
gjer av reglane etter gjeldande lov § 17, som
gir dei nærmare føringane og avklaringane på gjennomføringsprosessen
i det enkelte tilfellet. Departementet finn denne situasjonen lite
tenleg for kommunane og andre forvaltingseiningar som blir involverte
i prosessen. Det bør leggjast opp til at lova sjølv
i større grad inneheld dei nødvendige reglane
om både automatiske verknader og gjennomføring
av vedtak om grenseendring. Dette hindrar likevel ikkje behov for
ein heimel for Kongen/departementet til å gi nærmare
reglar tilpassa den enkelte saka.
For sjølve gjennomføringsfasen føreslår
departementet visse særreglar ved samanslåingar
av kommunar og fylke. Kommunane og fylkeskommunane skal i ein slik
situasjon opprette ei fellesnemnd til å førebu og
samordne iverksetjinga av vedtaket om samanslåing. Nemnda
skal i hovudsak fungere etter avtalt reglement fastsett
av kvart kommunestyre eller fylkesting. Lovforslaget inneheld dessutan
nærmare reglar for samansetjing og funksjonsperiode o.a.
for fellesnemnda.
Sjå §§ 17, 25, 26 og 27 med
nærmare omtale i kap. 12.
Komiteen har merket seg at nåværende
lov har svært få regler om gjennomføring
av inndelingsvedtak. Komiteen mener det er positivt
at den nye loven inneholder særskilte regler for gjennomføringsfasen
slik at partene har størst mulig grad av forutsigbarhet.
For å sikre størst mulig fleksibilitet ser komiteen behovet
for at det kan gjøres unntak fra disse reglene.
Økonomisk oppgjer mellom kommunar kan vere aktuelt ved
grensejustering og deling. Ved samanslåing trengst det
ikkje reglar om økonomisk oppgjer.
Kapittel 9 i proposisjonen omhandlar reglane om økonomisk
oppgjer mellom dei aktuelle kommunar etter grensejustering og deling.
Departementet legg til grunn at hovudmodellen framleis bør
vere at kommunane sjølve blir samde om løysingar
om slikt oppgjer med utgangspunkt i nokre lovfesta kriterium. Desse kriteria
er i samsvar med innhaldet i gjeldande lov. Ein føreslår
også å lovfeste at kommunane kan be Fylkesmannen
om hjelp i slike forhandlingar, noko som er i samsvar med den praksisen
som har utvikla seg etter gjeldande lov. Dersom kommunane/fylkeskommunane
ikkje kjem fram til ein avtale om det økonomiske oppgjeret,
føreslår departementet ei vidareføring
av gjeldande system med at ei særskild skjønnsnemnd
skal fastsetje det økonomiske oppgjeret. Det blir fremja
forslag til visse endringar og klargjeringar med omsyn til oppnemning
og verksemda i skjønnsnemnda/overskjønnsnemnda.
Det viktigaste er at ein foreslår at nemndene blir nemnde
opp for ein fireårsperiode med faste medlemmer.
Sjå §§ 18, 19, 20, 21, 22,
23 og 24 med nærmare omtale i kap. 12.
Komiteen har ingen merknader.
Overføringane frå staten utgjer ein stor del
av inntektsgrunnlaget for kommunane og fylkeskommunane. I 1999 utgjorde øyremerkte
tilskot om lag 16 pst. og rammetilskotet om lag 25 pst. av dei totale
inntektene for kommunesektoren. Endringar i kommunestrukturen kan
påverke overføringane frå staten. Den nåverande
lova om kommune- og fylkesinndelinga omtaler ikkje dette tilhøvet.
Kapittel 10 gjeld samanslåingssituasjonar, og inneheld
dels ein omtale av praksis når det gjeld økonomisk
kompensasjon frå staten ved samanslåing. Det blir
gjort framlegg om ein regel om delvis kompensasjon for eingongskostnader
som er direkte knytt til samanslåingsprosessar, og at staten
skal gi kompensasjon for bortfall av rammetilskot i ein overgangsperiode.
Vidare inneheld kapittel 10 ei vurdering av spørsmålet
om behov for å lovregulere skjerpa statleg tilsyn med økonomiforvaltninga
ved samanslåing. Reglane i kommunelova om statleg kontroll
med kommunebudsjetta er nyleg endra, slik at automatisk kontroll
nå berre skjer dersom særskilde, lovfesta kriterium
er oppfylt. Departementet meiner det er ønskjeleg at alle kommunar/fylkeskommunar
i ein samanslåingsprosess blir behandla likt, og føreslår
at departementet fører lovlegkontroll med budsjettvedtaka
til alle involverte kommunar eller fylkeskommunar når utgreiing om
samanslåing er sett i gang.
Sjå §§ 15 og 28 med nærmare
omtale i kap. 12.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
ser det som viktig at det legges opp til gode økonomiske ordninger
for de kommunene som slår seg sammen. Flertallet er
enig i at dagens kompensasjonsordninger med delvis tilskudd til
engangsutgifter og for bortfall av rammetilskudd videreføres.
Det vil si at det gis et inndelingstilskudd som innebærer
at man får tilskudd tilsvarende basistilskudd for den eller
de kommunene som sammenslås med annen kommune. Dette tilskuddet
gis i 10 år. I tillegg får de kommunene som tidligere
mottok regionaltilskudd, men som ved kommunesammenslåing
får flere enn 3 000 innbyggere, beholde dette.
Regionaltilskuddet skal legges inn i inndelingstilskuddet. Flertallet vil
understreke at dette fører til at kommunene ikke får
reduserte statlige overføringer som følge av kommunesammenslåinger.
Flertallet vil for øvrig vise til at
det ved behandlingen av statsbudsjettet for 2001 ble vedtatt å se på muligheten
for en gradvis nedtrapping av regionaltilskuddet når en
kommune passerer 3 000 innbyggere.
Flertallet ser det som positivt at disse ordningene
lovfestes. Dette gir de kommunene som vurderer å slå seg
sammen forutsigbarhet.
Komiteen vil vise til at reglene for
statlig kontroll av kommunebudsjettene er endret slik at det ikke lenger
foregår noen automatisk kontroll. På denne bakgrunn
finner komiteen det riktig at det innføres lovlighetskontroll
med budsjettene til alle involverte kommuner eller fylker når
utredning om sammenslåing er satt i gang.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke
urimeligheten som ble begått mot de kommuner som ble «tvangssammenslått» i
1991. Disse kommunene har ved flere anledninger bedt om kompensasjon.
De nye «storkommunene» fikk bare beholde basistilskuddene
for alle kommunene i to år. I forhold til det gjeldende
regelverket fram til 2000 tapte kommunene Arendal, Fredrikstad,
Hamar og Larvik kompensasjon for tre år.
Etter dagens regler beholder kommuner som slår seg sammen
basistilskuddet i 10 år.
Den nye politikken overfor kommuner som opplever sammenslåinger
viser at det nå er politisk flertall for en langt sterkere
kompensasjon. Det er derfor grunn til å anta at synet på hva
som er rimelig og formålstjenlig i denne sammenheng har
endret seg og det vil derfor være riktig å rette
opp gamle skjevheter og sørge for at disse fire kommunene
får kompensert sitt tap. Disse medlemmer viser
til sine merknader i Innst. S. nr. 252 (1999-2000) og i Budsjett-innst.
S. nr. 5 (2000-2001) og vil komme tilbake med forslag om tapskompensasjon
ved behandlingen av kommuneproposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til kommunesammenslåinger så lenge dette
skjer frivillig, og er videre av det syn at det bør legges
til rette for kommunesammenslåinger ved å omgjøre
basistilskuddene til tilskudd basert på antall innbyggere
og andre mer objektive kriterier. Det bør etter disse
medlemmers syn ikke lønne seg for kommuner å være
små.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet ynskjer
ikkje den overstimulering i retning kommunesamanslåing
som Regjeringa legg opp til med sine framlegg om tilskott. Denne
medlemen viser til Innst. S. nr. 252 (1999-2000) frå kommunalkomiteen
om kommuneøkonomien 2001 mv. der Senterpartiet gjekk inn
for at inndelingstilskottet skulle ytast i 5 år i staden
for 10. Senterpartiet støtta ikkje framlegget om at kommunane
skulle få behalde regionaltilskottet dersom ei kommunesamanslåing
fører til at innbyggjartalet vert høgare enn 3 000.
Kapittel 11 inneheld vurderingar av dei økonomiske og
administrative konsekvensane av lovforslaget. Det blir lagt til
grunn at lova inneber ei nødvendig fornying og klargjering
av prosessar og verknader knytte til endringar av kommune- og fylkesgrensene, og
at lova ikkje vil innebere store økonomiske eller administrative
konsekvensar.
Lova vil, til liks med gjeldande lov, først og fremst
vere ei prosessprega lov som viser dei nærmare rammene
for saksbehandling, vedtak og etterfølgjande oppgjer ved
endring av grenser mellom kommunar og fylke. Det vil dermed vere
talet på saker, det vil seie den praktiske bruken av lova,
som vil vere avgjerande for omfanget av administrativ og økonomisk innsats.
Komiteen har ingen merknader.
Føresegna er ny og byggjer på prinsippa i formålsregelen
i kommunelova. Den gir uttrykk for sentrale verdiar knytte til kommunalt
folkestyre og lokalt demokrati, men også effektivitet og
tilpassinga til eit nasjonalt fellesskap. Regelen kan tene som ei
rettesnor ved tolking og bruk av lova elles. Med formålstenlege einingar
er det tenkt på mellom anna økonomisk berekraft,
tilstrekkeleg kapasitet til å løyse pålagde
oppgåver og fagleg kompetanse.
Føresegna er ny. Lova har same geografiske virkeområde
som kommunelova, det vil seie fastlands-Noreg, med vanleg utstrekning
i sjøen til territorialgrensene. Dette går ikkje
fram av lovteksten, men følgjer av allmenne rettsgrunnsetningar.
Lova gjeld både kommune- og fylkesinndelinga. Kommunelova § 3 slår
fast prinsippet om at kvar kommune høyrer til eitt fylke,
og at kvart fylke utgjer ein fylkeskommune (med unntak av Oslo).
Om ikkje anna går fram av lovteksten gjeld reglane eins
for kommunar og fylke. Lova gjeld alle typar inndelingssaker; samanslåing, deling,
grensejustering og grensefastsetjing, jf. definisjonane i § 3.
Føresegna er ny. Første ledd slår
fast at når to eller fleire kommunar eller fylke blir slutta
saman til ei ny eining, har vi ei samanslåing. Dette gjeld
også når ein kommune blir slått saman
med ein annan kommune i eit anna fylke. Det vil da samstundes vere
ei grensejusteringssak (justering av fylkesgrense), sjå tredje ledd.
Andre ledd definerer deling som når ein kommune eller
eit fylke blir delt inn i to eller fleire nye einingar. Det er ikkje
snakk om deling når ein kommune blir delt og dei ulike
delane blir lagt til allereie eksisterande kommunar.
Tredje ledd fastslår at grensejustering inneber at ein
del av ein kommune blir overført til ein annan kommune,
eller at ein del av eller heile kommunen blir overført
til eit anna fylke. Lova bruker omgrepet grensejustering berre om
endringssaker.
Fjerde ledd seier at omgrepet grenseendring er ei fellesnemning
på saker som gjeld samanslåing, deling og grensejustering.
Femte ledd slår fast at grensefastsetjing inneber å få avklart
hittil uklare og omstridde grenser. Ved ei fastsetjing blir ikkje
grenser endra, det blir berre fastsett kvar dei går.
Første punktum fastslår at det berre er Stortinget som
kan gjere vedtak om samanslåing av fylke. Den tidlegare
lova omfatta etter ordlyden ikkje fylka. Ved slike grenseendringar
vil det òg vere nødvendig for Stortinget å sjå på mandatfordelinga
etter Grunnlova § 58.
Etter andre punktum skal Kongen gjere vedtak om samanslåing
av kommunar dersom kommunane er samde. Det er kommunestyret sjølv
som må gje fråsegn til sak om samanslåing,
jf. § 9 fjerde ledd.
Tredje punktum slår fast at dersom det ikkje er semje
mellom kommunane i ei sak om samanslåing, dvs. at minst
eitt av kommunestyra har gått imot, må eventuelt
vedtak om samanslåing gjerast av Stortinget. Ei negativ
fråsegn frå fylkeskommunen vil ikkje ha som konsekvens
at Stortinget må avgjere saka. Ei slik fråsegn
vil likevel etter ei konkret vurdering kunne gjere at regjeringa
etter høva ønskjer å leggje saka fram
for Stortinget. Lova inneheld elles ikkje kriterium for når
ei samanslåingssak der det er usemje mellom dei involverte
kommunar, skal leggjast fram for Stortinget til vurdering. Det vil
såleis vere opp til regjeringa og kome an på politiske
føringar til ei kvar tid.
Stortinget treff vedtak i saker om deling av fylker. Kongen gjer
vedtak om deling av kommunar dersom den aktuelle kommunen ønskjer
dette. Om kommunen ikkje ønskjer deling, må Stortinget
treffe eventuelt vedtak. Ei negativ fråsegn frå fylkeskommunen
vil ikkje medføre at saka må leggjast fram for
Stortinget.
Kongen gjer vedtak i alle saker om grensejusteringar, både
mellom kommunar og mellom fylke. Dersom grensejusteringar mellom
fylke er av eit visst omfang, kan det bli aktuelt å endre
mandatfordelinga til Stortinget, jf. Grunnlova § 58.
Grunnlova seier ikkje noko om kva kriterium som ligg til grunn for
mandatfordelinga. Regelen fastset at grensejusteringar som inneber
at fleire innbyggjarar enn det som står bak eit stortingsmandat
i fylket, skifter fylkestilhøyrsle, skal saka leggjast
fram for Stortinget til avgjerd.
Lova er ikkje til hinder for at regjeringa etter eige ønskje
legg justeringssaker fram for Stortinget, sjølv om Kongen
etter lova har mynde til å treffe vedtak. Det er ein føresetnad
at mynde til å avgjere mindre saker om justering av kommunegrenser
der kommunane er samde, blir delegert til fylkesmannen som før.
Føresegna er ny. Fastsetjing av kommune- og fylkesgrenser
kan vere aktuelt når grensene i eit område ikkje
tidlegare er offisielt fastsette, eller grensa blir funnen å vere
uklar, t.d. i samband med kartforretning eller oppdatering av gamle
kart, sjå også merknad til § 3.
Det er ein føresetnad at mynde til å treffe vedtak i
saker om fastsetjing av grenser mellom kommunar blir delegert til
Fylkesmannen, som før.
Føresegna er ny. Første ledd slår
fast at alle innbyggjarar i kommunen har rett til å ta
initiativ til grensejustering for område som gjeld sin
kommune. Også den som er grunneigar i det aktuelle området
kan søkje om grensejustering uavhengig av si registrerte
bustadadresse, det same gjeld næringsdrivande med registert
forretningsstad i kommunen. Søknad om grensejustering kan
gjelde eit område som ligg i den kommunen ein har ei slik
tilknyting til, men kan også gjelde overføring
av eit område frå ein annan kommune eller eit
anna fylke til sin kommune. Initiativretten gjeld tilsvarande for
fastsetjing av kommunegrenser og fylkesgrenser. Også kommunestyret
og fylkestinget har initiativrett.
Etter andre ledd er det berre kommunestyret og fylkestinget som
kan initiere saker om samanslåing eller deling som gjeld
respektive kommune eller fylke. Etter tredje ledd har departementet
initiativrett i alle typar saker om grenseendring og grensefastsetjing. Departementet
legg til grunn at fylkesmennene bør få ein generell
initiativrett gjennom delegasjon. Stortinget kan, som øvste
nasjonale myndigheit, ta opp saker av eige tiltak.
Nærmare krav til søknaden går fram
av fjerde ledd. Søknaden bør gjere greie for på kva
måte søkjaren blir omfatta av grenseendringa/grensefastsetjinga. Det
bør gå tydeleg fram at det er ein reell søknad
og ikkje berre ei meiningsytring. Søknaden må også innehalde
minst ei skisse med forslag til ny grense. Avgjerdsorganet er ikkje
bunde av forslaget og kan gjere endringar i det.
Søknaden skal sendast til Fylkesmannen i det området
saka gjeld.
At nokon har initiativrett inneber at vedkomande har rett til å ta
opp ei sak og ei motståande plikt for myndigheitene til å vurdere
om det bør gjerast ei nærmare utgreiing av saka.
Initiativretten inneber altså ikkje eit krav på ei
fullstendig utgreiing av saka. Avgjerd om at det ikkje skal setjast
i gang utgreiing, kan påklagast, jf. § 9.
Av første ledd går det fram at departementet
avgjer om det skal setjast i gang utgreiing på grunnlag
av initiativ teke av nokon med initiativrett etter lova.
Retten til å ta initiativ inneber altså ikkje
nokon rett til å få saka utgreidd. Den inneber
ein rett til å krevje at myndigheitene vurderer om utgreiing
skal skje. Dersom det ikkje er grunnlag for utgreiing, kan søknaden
avslåast uten at utgreiing er gjennomført. Departementet
avgjer spørsmålet om utgreiing ut frå eit
fritt skjønn.
Det er departementet som har det overordna ansvaret for å gjere
den nødvendige saksutgreiing.
Andre ledd fastslår at departementet har rett til å avvise
ein søknad frå ein som ikkje har initiativrett
etter § 8. Avvisinga skal skje skriftleg og skal
vere grunngitt. Ei avvising kan ikkje påklagast.
Tredje ledd framhevar den plikt offentlege organ har til å medverke
til å framskaffe opplysningar i saka. Dette skal likevel
berre skje så langt dette er «rimeleg»,
og departementet/Fylkesmannen kan såleis ikkje overlate
utgreiingsarbeidet i sin heilskap til ein kommune/fylkeskommune
med heimel i denne føresegna.
Etter fjerde ledd er avgjerdsorganet forplikta til å sørgje
for at dei kommunar eller fylkeskommunar saka gjeld, får
uttale seg før det blir teke avgjerd om å endre
eller fastsetje kommune- eller fylkesgrenser. Kommunen eller fylkeskommunen
har likevel ikkje plikt å uttale seg.
Føresegna er ny. Regelen fastset at kommunestyret i
dei kommunane som er omfatta av eit forslag om grenseendring, som
utgangspunkt skal hente inn synspunkt frå innbyggjarane
i kommunen. Den enkelte kommune står sjølv fritt
til å avgjere kva form høyringa skal ha ut frå sakstype
og lokale forhold elles. Kommunen vil ikkje ha plikt til å grunngi
kvifor høyring av innbyggjarane ikkje blir iverksett.
Ei høyring er normalt ikkje noko mål i seg
sjølv. Meininga er å bringe fram opplysningar
om saka som ikkje er kjende på førehand.
Utgiftene til saksutgreiing kan variere mykje, og årsakene
til dette kan vere mange. Lova legg difor opp til ei fleksibel løysing.
Vurderinga vil måtte vere konkret og til dømes
ta omsyn til kva fordelar eller ulemper utgreiinga har ført
med seg for dei enkelte aktørane, kven som har initiert
saka, om saka er viktig mest av lokale eller av nasjonale omsyn
med vidare. Eit statleg initiativ til utgreiing av omfattande endringar
i eit større område vil det vere naturleg at staten
betaler, medan kommunane sjølve bør dekke kostnader
knytt til ei sak som gjeld mindre område utan interesse
for andre enn dei involverte kommunane.
Føresegnene fører vidare gjeldande rett. Det
er ikkje tatt inn føresegner om overgangssituasjonen i høve
til eigedomsskatt. I staden har Kongen heimel i derogasjonsfullmakta
i § 17 bokstav d) til å gjere unntak
frå reglar om fristar og vilkår for å krevje
inn eigedomsskatt. Finansdepartementet har tidlegare lagt til grunn
at etter ei grenseendring kan den nye kommunen delast inn i fleire
eigedomsskattesoner med ulike skattesatsar.
Føresegna i første ledd er ny. Gjeldande lov
regulerer berre situasjonen ved grensejustering. Det er ikkje sett
nokon frist for tilpassing av det lokale regelverket, men dette
bør som hovudregel gjerast i løpet av det første året
etter at samanslåinga eller delinga er sett i verk. Kongen
kan med heimel i § 17 gjere unntak frå eventuelle
lovbestemte fristar for å sikre fleksibilitet i kvart enkelt
tilfelle.
Etter andre ledd vil forskrifter og vedtekter i den utvida kommunen,
ved ei grensejustering, straks bli gjeldande for det overførte
området. Eventuelle overgangsproblem vil kunne løysast
ved bruk av Kongen si fullmakt til å gjere unntak frå gjeldande
lovgiving.
Ein arealplan i tredje ledd vil vere reguleringsplan, arealdel
til fylkesplan, kommuneplanen sin arealdel og utbyggjingsplan etter
plan- og bygningslova § 28-2. Grenseendringa har
ikkje verknader for arealplanar som er stadfesta eller vedtekne
etter reglane i plan- og bygningslova på iverksetjingstidspunktet
for grenseendringa.
I samband med disposisjon som er ei direkte følgje av
grenseendring etter lova her skal det ikkje betalast dokumentavgift
etter § 6 i lov 12. desember 1975 nr.
59 om dokumentavgift, tinglysingsgebyr etter § 21 i
lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr eller omregistreringsavgift
etter § 1 i lov 19. juni 1959 nr. 2 om
avgifter vedrørende motorkjøretøyer og
båter.
Føresegna er ny. I samband med samanslåingane i
1990-åra gav Finansdepartementet, med heimel i lov om dokumentavgift
av 12. desember 1975 nr. 59 § 3 og stortingsvedtak
om omregistreringsavgift for 1991 § 4, dei aktuelle
kommunane fritak for dokumentavgift og omregistreringsavgift ved
disposisjonar som samanslåingane var årsak til.
Finansdepartementet ga berre fritak i dei sakene der kommunane blei
slått saman utan at dei ønskte det sjølve.
Regelen omfattar avgiftskrav som følgje av nødvendig
omregistrering etter samanslåing, grensejustering og deling
av kommunar eller fylke. Dette vil i utgangspunktet omfatte både
kommunale, fylkeskommunale og statlege organ.
Avgiftsfritaket gjeld utan omsyn til om grenseendringa skjer
på grunnlag av semje eller ikkje.
Føresegna er ny, men er vidareføring av tidlegare praksis.
Med eingongskostnader direkte knytt til samanslåingsprosessen
er det tenkt på mellom anna kostnader knytt til sjølve
omstillingsprosessen, som investeringar og samordning av edb-anlegg,
telekommunikasjonar, nye rutinar for saksbehandling, flytting, leige
av bygg med vidare. Staten har dekt slike ekstrautgifter etter ei
analyse av nødvendige omstillingskostnader i kvart enkelt
tilfelle, og kompensasjonsgraden har vore på mellom 40
og 60 pst. Andre omstillingskostnader og kostnader i samband med eventuelle
forbetringar i standarden har kommunane måtte dekke sjølve.
Bortfall av rammetilskot vil i praksis gjelde basistilskotet
og eventuelt regionaltilskot. Samanslåing av fylke vil
ikkje ha same verknader med omsyn til rammetilskot som samanslåing
av kommunar, sidan fylkeskommunane ikkje får basistilskot.
Kompensasjonen gjeld for ein overgangsperiode, utan at lova seier noko
nærmare om kor lang tid dette er. Stortinget gjorde i vårsesjonen
2000 vedtak om at «inndelingstilskotet» til samanslåingskommunar
skal ytast i 10 år, jf. Innst. S. nr. 252 (1999-2000).
Kompensasjonsordningane gjeld utan omsyn til om samanslåinga
skjer på grunnlag av semje eller ikkje.
Føresegna er ny. Regelen gir, i samband med grenseendringar,
ein kortare frist enn det som elles gjeld for krav om oppseiing
av deltaking i interkommunalt samarbeid basert på reglane
i kommunelova § 27 og lov om interkommunale selskap.
Føresegna er vidareføring av gjeldande rett.
Området for Kongen si fullmakt er snevra noko inn, som følgje
av at reglane om direkte verknader av grenseendringar og prosedyrar
ved samanslåing og deling, er vesentleg utvida i høve
til lova frå 1956. Situasjonen blir på denne måten
meir føreseieleg for dei som er involverte i ein endringsprosess.
Døme på vedtak Kongen kan gjere med heimel i første
ledd er fastsetjing av nytt namn på ein kommune etter samanslåing,
fastsetjing av dato for ekstraordinært kommunestyreval, fastsetjing
av fristar for harmonisering av lokalt regelverk og liknande.
Det er også nødvendig at det blir teke stilling
til om det i samband med grenseendringar bør setjast i verk
særlege tiltak for å sikre at arkivmateriale i
dei opphavlege kommunar og/eller fylkeskommunar blir behandla
på ein forsvarleg måte. Særleg ved deling
og grensejusteringar vil det bli spørsmål om kor
ansvaret skal plasserast og korleis arkivmaterialet skal behandlast
for ettertida.
Etter andre ledd kan Kongen gjere unntak frå reglar
som gjeld nærmare opprekna høve i bokstav a -
d.
Regelen fører vidare gjeldande rett. Første
ledd gjeld berre ved grensejustering og deling. Ved samanslåing
og fastsetjing av grenser er det ikkje behov for noko oppgjer. Kommunane
eller fylkeskommunane avgjer sjølve om det er behov for
eit økonomisk oppgjer, noko det ikkje alltid vil vere,
til dømes etter mindre grensejusteringar. Fylkesmannen
skal yte hjelp til å få i stand ei avtale om det økonomiske
oppgjeret, dersom kommunane er samde i å be om hjelp til
det. Det er ein føresetnad at kommunane først
gjer det dei kan for å kome til semje.
Andre ledd fastslår at om ikkje partane blir samde om
det økonomiske oppgjeret, skal det fastsetjast ved skjønn.
Det er gitt nærmare reglar om samansetjinga av skjønnsnemnda
og overskjønnsnemnda i §§ 23
og 24. Materielle reglar og kriterium som skal leggjast til grunn
ved skjønnet finst i §§ 19-22.
Bestemmelsen slår fast hvilke regler som gjelder ved
overføring/fordeling av eigedom mellom de involverte
kommunene eller fylkene.
Regelen er vidareføring av gjeldande rett med eit par
mindre endringar: Omgrepet skattekraft er endra til skatteinntekt,
og perioden skatteinntektene skal reknast ut i frå,
er korta ned frå åtte til fem år. Ved
deling held ei eining opp med å eksistere. Dette gjer det nødvendig
med eit fullstendig oppgjer, med fordeling av alle typar rettar
og plikter.
Etter første ledd skal forvaltningseigedom fordelast
på same måte som ved grensejustering, sjå § 19. Andre
ledd slår fast at annan eigedom og andre plikter skal fordelast
mellom dei aktuelle kommunane eller fylkeskommunane på grunnlag
av eit forholdstal, som reknast ut på grunnlag av skatteinntektene
i dei siste fem åra i kvart av områda.
Skjønnsnemnda kan likevel fråvike denne regelen dersom
det føreligg særlege grunnar til å fastsette noko
anna. Det kan vere at skatteinntektene ikkje alltid gir det beste
og mest rettferdige utgangspunktet for utrekninga.
Føresegna er vidareføring av gjeldande rett,
der det i praksis er krav om at kommunar som har fått erstatning
må ha blitt «vesentleg svekt» økonomisk. Ikkje
alle tap skal dekkjast. Erstatning skal vere løysing på spesielle
problem. Regelen gjeld både ved grensejustering og deling.
Om tapet fører til vesentleg svekt økonomi
må vurderast ikkje berre ut frå om kommunen eller
fylkeskommunen kan halde oppe sin standard, men òg ut frå ei
breiare analyse av den totale økonomien til kommunen/fylkeskommunen.
Korleis inndelingsendringa vil påverke overføringane
frå staten gjennom inntektssystemet og kva moglegheiter
kommunen har for å tilpasse seg tapet, er døme
på faktorar som må tilleggjast vekt.
Det er òg krav om at det skal vere rimeleg at ein annan
av kommunane dekkjer tapet. Også denne kommunen sin økonomiske
situasjon må vurderast. Om kommunane er likeverdige med
omsyn til skattetrykk og standard, vil det som regel ikkje framstå som
rimeleg å påleggje ein kommune å betale
erstatning til ein annan.
Føresegna fører vidare gjeldande rett. Hovudregelen
når det gjeld kommunal garanti for gjeld som er knytt til
fast eigedom eller bedrift, er at garantien blir overført
saman med eigedommen eller bedrifta. Når ein kommune eller
fylkeskommune blir delt, må ein òg fordele garantiansvar
som ikkje er knytt til objekt som kan lokaliserast geografisk. Slike
garantiar skal fordelast etter forholdstalet for det økonomiske
oppgjeret i det heile og etter ei konkret vurdering av risiko i
kvart enkelt garantiforhold.
Føresegna fører vidare gjeldande rett, med
nokre endringar: Alle medlemmene og varamedlemmene, ikkje berre
leiarane, både til skjønnsnemnda og overskjønnsnemnda,
skal no oppnemnast for fire år om gongen. Dei spesielle
habilitetsreglane i gjeldande lov er ikkje ført vidare,
men erstatta av reglane i domstolslova.
Det er ein føresetnad at partane først har
prøvd å kome til semje om eit økonomisk
oppgjer før dei fremjar krav om skjønn.
Avgjerda til overskjønnsnemnda er endeleg og kan ikkje
ankast inn for dei ordinære domstolane.
Føresegna er ny, og gir reglar om dei første
stega i behandlinga av saker for skjønnsnemnda. Nemnda har
spelerom i den vidare behandlinga for å få til
ein smidig, fleksibel og formålstenleg prosess i den enkelte
sak.
Skjønnsnemnda og eventuelt overskjønnsnemnda skal
ta stilling til kven som skal bere kostnadene ved saka. Spørsmålet
bør i størst mogleg grad løysast i tråd
med dei prinsippa som gjeld for rettssaker.
Føresegna om fellesmøtet, etter at det er gjort
vedtak om samanslåing av to eller fleire kommunar, er ny. I
fellesmøtet mellom kommunane skal det ikkje treffast vedtak,
men følgjande saker skal drøftes:
a) forslag til namn på den
nye kommunen eller det nye fylket
b) talet på medlemmer i det nye kommunestyret eller fylkestinget
c) kriterium for samansetjing av og funksjonar til fellesnemnd
etter § 26 i denne lova
d) val av revisjonseining for verksemda i fellesnemnda
e) oppretting av eventuelle andre fellesorgan for å sikre
gjennomføringa av samanslåinga
Fråsegna frå fellesmøtet vil ikkje
vere ei endeleg avgjerd, men ei tilråding som det vil vere
naturleg å leggje stor vekt på.
Reglane om fellesnemnd er ny, men byggjer på praksis
frå dei siste kommunesamanslåingane. Fellesnemnda
skal fungere som organ i perioden frå det er gjort vedtak
om samanslåing og fram til samanslåinga blir sett
i verk, i praksis frå eitt til to år. Føresegna
gir pålegg om oppretting av eit bestemt, folkevalt organ
i kommunesektoren. Det er ikkje ønskjeleg å gi
for mange og detaljerte lovreglar om samansetjing, funksjon og arbeidsoppgåver.
Slike spørsmål bør drøftast og
avgjerast av kommunane/fylkeskommunane sjølve.
Det er mogleg å gi nemnda relativt vide fullmakter.
Det er viktig at nemnda er tett knytt til dei ansvarlege organ
i kvar enkelt kommune, og medlemmene skal derfor veljast av og blant
medlemmene i kommunestyra eller fylkestinga.
Det nye eininga vil bli den nye arbeidsgivaren for dei tilsette
i kommunane eller fylkeskommunane, og vil også kunne tilsetje
nye medarbeidarar. Det vil kunne vere behov for eit partsamansett
utval allereie tidleg i prosessen.
Dei einaste oppgåvene for nemnda som er nedfelt i lova,
er pålegget om at fellesnemnda skal ta hand om det førebuande
arbeidet med budsjettet for første driftsåret
etter at samanslåinga er sett i verk og at nemnda skal
gi fråsegn om årsbudsjetta til dei involverte
partane. Det er det nyvalde formannskapet eller fylkesutvalet (kommunerådet
eller fylkesrådet ved parlamentarisk styreform), som har
ansvaret for å fremje budsjettinnstilling til det nye kommunestyret eller
fylkestinget. Fellesnemnda skal òg, i den perioden den
er verksam, gi fråsegn til departementet om årsbudsjetta
for dei kommunane eller fylkeskommunane som skal slåast
saman. Dette er for å lette den statlege kontrollen med
budsjetta, jf. § 28.
Det er opp til kommunane eller fylkeskommunane sjølve å bli
samde om kva oppgåver og fullmakter fellesnemnda skal ha.
Det bør ikkje gå for lang tid før den
nye kommunen er operativ. Kommunestyra eller fylkestinga bør òg
ta stilling til omfanget av budsjett til nemnda og i kva grad nemnda
skal kunne inngå avtalar på vegner av den nye
kommunen.
Om kommunane ikkje greier å kome til semje om kva reglementet
for fellesnemnda skal innehalde, kan kvar av partane bringe saka
inn for departementet til avgjerd.
Fellesnemnda kan få delegert mynde til å tilsetje personell
i den nye eininga. Nemnda kan også, trass i delegasjonsforbodet
i kommunelova, få mynde til å tilsetje revisor
og administrasjonssjef i den nye eininga. Slik delegasjon må takast
inn i reglementet.
Kommunane eller fylkeskommunane kan delegere mynde til nemnda
til å gjere vedtak i enkeltsaker eller i saker som ikkje
er av prinsipiell art. Kommunelova § 23 nr. 4
gir kommunane og fylkeskommunane moglegheit for å delegere
denne type mynde til administrasjonen i kommunen eller fylkeskommunen,
og regelen her må tolkast på same måte.
Kommunelova § 59 om lovlegkontroll gjeld for avgjerder
fellesnemnda tek.
Når kommunestyret for den nye eininga er valt, er det
ikkje lenger behov for ei fellesnemnd, og verksemda i denne må såleis
opphøyre.
Det er leiaren i fellesnemnda som kallar saman det nyvalde kommunestyret
eller fylkestinget. Møtet skal haldast innan utgangen av
oktober, og innkallinga skal skje med 14 dagars varsel, slik kommunelova § 17
nr. 1 krev. Minst 2/3 av medlemmene av det nyvalde kommunestyret
eller fylkestinget må vere tilstades ved konstitueringa.
Kommunestyret eller fylkestinget trer i funksjon frå konstitueringa.
I det konstituerande møtet skal det veljast formannskap/fylkesutval,
ordførar og varaordførar.
Etter kommunelova bør det òg veljast medlemmer og
leiarar til nemnder i det konstituerande møtet. Det er
gunstig om det nye kommunestyret eller fylkestinget kan gjere vedtak
om politisk og administrativ organisering, slik at den nye eininga
kan bli operativ så snart som råd.
Den nye kommunestyret eller fylkestinget kan ikkje treffe vedtak
som bind dei eksisterande einingane i deira siste driftsår.
Her bør fullmaktene framleis ligge hos dei «gamle» kommunestyra
eller fylkestinga inntil samanslåinga er sett i verk. På same
måte må mynde og ansvar for det sitjande kommunestyret
eller fylkestinget vere avgrensa til det som er nødvendig for å avvikle
verksemda i dei eksisterande einingane.
Det kan innførast parlamentarisk styringsform i den
nye eininga dersom spørsmålet har vore behandla i
alle aktuelle kommunestyre eller fylkesting etter reglane
i § 18 nr. 2, det vil seie før 31. desember
i nest siste år av valperioden. Kongen kan fastsetje ein annan
frist med heimel i § 17. Dersom alle involverte partar
i ei samanslåingssak har hatt parlamentarisk styreform,
vil denne styringsforma kunne førast vidare utan særleg
vedtak.
Føresegna er ny. Kommunelova er endra med verknad frå 1. januar
2001, og kontroll med kommunebudsjetta skal berre skje på særlege
vilkår. Ein er såleis ikkje sikra at årsbudsjetta
til kommunar eller fylkeskommunar som er i ein samanslåingsprosess, blir
kontrollerte gjennom kommunelova. Erfaringar viser at særleg
investeringar har ein tendens til å auke sterkt før
iverksetjing av vedtak om samanslåing. Ved statleg kontroll
i tida før ei samanslåing kan ein mellom anna
unngå at handlingsfridomen til den nye kommunen blir svekka
av overinvesteringar i samanslåingskommunane før
iverksetjinga. Når utgreiing om samanslåing er
sett i gang, kan vere eit skjønnsmessig kriterium, og må vurderast
frå høve til høve.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener det er bra at lovforslaget gir klare
regler når det gjelder hvem som har initiativrett
til å fremme forslag om endringer i kommune- og fylkesinndelingen. Flertallet vil
understreke at proposisjonen forutsetter at Stortinget og departementet
har rett til å foreslå kommunesammenslåing
på eget initiativ.
Komiteens medlem frå Senterpartiet viser
til merknad under pkt. 5.2 og vil røysta mot § 8 tredje
ledd.
Komiteen er enig med Regjeringen i
at det må være opptil kommunen selv å finne
ut hvordan innbyggerne skal høres. I den grad det benyttes
folkeavstemning må premissene for folkeavstemningen og hvordan
den skal benyttes må være avklart på forhånd.
Komiteen har bl.a. på sine
reiser observert at det er et utstrakt interkommunalt samarbeid
i større og mindre regioner. Komiteen vil
vise til at interkommunalt samarbeid og de vedtatte lovene om kommunale
og interkommunale selskap er verdifulle redskap som alternativ til
kommunesammenslåinger og skulle gjøre det unødvendig
med tvangssammenslåinger.
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at fremtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret, eller innbyggerne ved folkeavstemning, har gått imot kommunesammenslutning.
Komiteen har elles ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjere
slikt
vedtak til lov
om fastsetjing og endring av kommune- og
fylkesgrenser (inndelingslova)
Kapittel I. Formål og virkeområde
for lova
§ 1 Formål
Formålet med denne lova er å leggje til
rette for ei kommune- og fylkesinndeling som innafor ramma av det
nasjonale fellesskap kan sikre eit funksjonsdyktig lokalt folkestyre
og ei effektiv lokalforvaltning. Endringar i kommune- eller fylkesinndelinga
bør medverke til å skape formålstenlege
einingar som kan gi innbyggjarane og næringslivet tilfredsstillande
tenester og forvaltning. Verksemda etter denne lova skal byggje
på prinsippet om lokal medverknad og initiativrett til
grenseendringar.
§ 2 Virkeområde
Denne lova gjeld for kommunar og fylke. Lova omfattar både
endring av grenser og fastsetjing av grenser.
§ 3 Definisjonar
Samanslåing inneber at to eller fleire kommunar eller
fylke blir slutta saman til éi ny eining.
Deling inneber at éin kommune eller eitt fylke
blir delt i to eller fleire nye einingar.
Grensejustering inneber at eit område blir flytta over
frå ein kommune til ein annan, eller frå eit fylke til
eit anna. På same måten blir det rekna når
ein heil kommune blir flytta over til eit anna fylke.
Omgrepet grenseendring i denne lova er ei fellesnemning
på samanslåing, deling og grensejustering.
Grensefastsetjing inneber at det blir gjort vedtak om å fastsetje
uklare, omstridde eller tidlegare ikkje fastsette grenser mellom
kommunar eller fylke.
Kapittel II. Om fullmakt til å gjere vedtak
§ 4 Vedtak om samanslåing
Stortinget gjer vedtak om samanslåing av fylke. Kongen
gjer vedtak om samanslåing av kommunar når dei
kommunane saka gjeld har slutta seg til forslaget om samanslåing.
Dersom nokon av kommunane har uttalt seg mot samanslåing,
skal saka leggjast fram for Stortinget til avgjerd.
§ 5 Vedtak om deling
Stortinget gjer vedtak om deling av eit fylke i to eller
fleire nye einingar. Kongen gjer vedtak om deling av ein kommune
når kommunen saka gjeld har slutta seg til forslaget. Dersom
kommunen har uttalt seg mot deling, skal saka leggjast fram for
Stortinget til avgjerd.
§ 6 Vedtak om grensejustering
Kongen gjer vedtak om justering av grenser mellom kommunar
og mellom fylke. Dersom grensejustering mellom fylke får
verknad for fleire innbyggjarar enn det talet som står
bak kvart stortingsmandat i fylket, skal saka leggjast fram for
Stortinget til avgjerd.
§ 7 Vedtak om grensefastsetjing
Kongen gjer vedtak om fastsetjing av uklare, omstridde
eller tidlegare ikkje fastsette grenser mellom kommunar eller fylke.
Kapittel III. Initiativ. Saksførebuing
§ 8 Initiativrett
Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing
om grensejustering eller grensefastsetjing kan fremjast av innbyggjarar
og grunneigarar i dei kommunane søknaden gjeld, av næringsdrivande
som har sin registrerte forretningsstad der og av kommunestyret
eller fylkestinget i dei kommunane eller fylkeskommunane søknaden
gjeld.
Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing
om samanslåing eller deling kan berre fremjast av kommunestyret
eller fylkestinget sjølv i dei kommunane eller fylkeskommunane
endringsforslaget gjeld.
Departementet kan på eige initiativ utgreie spørsmål
om grenseendring eller grensefastsetjing.
Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing
om grenseendring eller grensefastsetjing skal vere skriftleg og
grunngitt, og må innehalde forslag til nye grenser. Søknaden
skal sendast Fylkesmannen i det området saka gjeld. Fylkesmannen
skal så snart som råd orientere kommunane eller
fylkeskommunane om søknaden.
§ 9 Saksutgreiing
Departementet avgjer om det skal setjast i gang utgreiing
på grunnlag av initiativ etter § 8 og tar i tilfelle
stilling til kva som er nødvendig omfang av denne. Avgjerd
etter første punktum er ikkje enkeltvedtak etter forvaltningslova § 2
første ledd bokstav b. Avgjerd om ikkje å setje
i gang utgreiing bør likevel bli grunngitt i samsvar med
reglane i forvaltningslova § 25 og kan påklagast
i samsvar med reglane i forvaltningslova kapittel VI.
Departementet kan avvise søknad frå søkjarar som
ikkje har initiativrett. Avvisinga skal vere skriftleg og grunngitt.
Kommunale, fylkeskommunale og statlege forvaltningsorgan
skal gi nødvendige opplysningar og i rimeleg utstrekning
medverke ved saksførebuinga, etter oppmoding frå den
som gjer utgreiinga.
Før det blir gjort vedtak om grenseendring eller grensefastsetjing,
skal dei kommunane eller fylkeskommunane saka gjeld, få uttale
seg. I saker om samanslåing eller deling må kommunestyret
eller fylkestinget sjølv uttale seg.
§ 10 Innbyggjarhøyring
Kommunestyret bør innhente innbyggjarane sine synspunkt
på forslag til grenseendring. Høyringa kan skje
ved folkerøysting, opinionsundersøking, spørjeundersøking,
møte eller på annan måte.
§ 11 Utgifter
Departementet avgjer om utgiftene ved utgreiinga skal berast
av ein eller fleire av dei interesserte kommunane eller fylkeskommunane,
eller heilt eller delvis av staten. Kommunane eller fylkeskommunane skal
få høve til å uttale seg før
departementet tek endeleg avgjerd om kostnadsdeling.
Kapittel IV. Direkte verknader av grenseendring
§ 12 Skatteplikt o.a.
Når det med verknad frå byrjinga av eit
kalenderår er gjennomført samanslåing
av to eller fleire kommunar, blir alle skattepliktige i eit distrikt
som tidlegare har danna ein sjølvstendig kommune, ved den
første likninga etter samanslåinga å ilikne
kommuneskatt etter dei skattesatsane som i dette distriktet blei
lagt til grunn ved fastsetjinga av forskot på skatt for
vedkomande inntektsår. Dette gjeld likevel ikkje
dersom kommunestyret i vedkomande distrikt før samanslåinga
har gjort vedtak om at det ved likninga skal nyttast andre skattesatsar,
og slikt vedtak er godkjent av Fylkesmannen.
Før samanslåing som nemnt i første
ledd blir sett i verk, skal kommunestyret i den nye kommunen gjere vedtak
om kva skattesatsar som skal nyttast ved berekning av forskot på skatt
for det komande inntektsåret for alle forskotspliktige
skatteytarar i den nye kommunen. Vedtaket må gjerast innan
den fristen som er fastsett av Fylkesmannen. Dersom fristen ikkje blir
halden, skal Fylkesmannen avgjere kva for satsar som skal brukast.
Når eit område blir overført
frå ein kommune til ein annan med verknad frå byrjinga
av eit kalenderår, blir alle skattepliktige i dette området å ilikne
kommuneskatt til den kommunen som avstår området,
ved likning som gjeld inntektsåret før overføringa.
Person som 1. november er busett i eit område som
frå 1. januar i det etterfølgjande året
på grunn av grenseendring kjem inn i ein annan kommune,
blir rekna som busett i denne kommunen når det
gjeld skatteplikta for det inntektsåret som byrjar den
nemnte 1. januar, jf. skattelova § 3-1 andre ledd.
§ 13 Lokale forskrifter, vedtekter og planvedtak
Ved samanslåing og deling av kommunar eller fylke
gjeld lokale forskrifter og vedtekter framleis for vedkomande område
inntil dei blir endra. Departementet fastset ein nærmare
frist for når det lokale regelverket må vere vurdert
med sikte på nødvendig endring.
Ved grensejustering skal forskrifter og vedtekter i den
utvida kommunen straks gjelde for det overførte området.
Ei grenseendring har ikkje verknad for kommunale og fylkeskommunale
arealplanar som er utarbeidde etter reglane i plan- og bygningslova.
For andre planvedtak kan departementet gi nærmare reglar
om verknad av grenseendringa, mellom anna fristar for revisjon av
planvedtaka.
§ 14 Statlege avgiftskrav
I samband med disposisjon som er ei direkte følgje
av grenseendring etter lova her skal det ikkje betalast dokumentavgift
etter § 6 i lov 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift,
tinglysingsgebyr etter § 21 i lov 17. desember 1982 nr.
86 om rettsgebyr eller omregistreringsavgift etter § 1
i lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer
og båter.
§ 15 Økonomisk kompensasjon ved
samanslåing
Ved samanslåing av kommunar eller fylke gir staten
delvis kompensasjon for eingongskostnader som er direkte knytte
til samanslåingsprosessen. I ein overgangsperiode gir staten
også kompensasjon for bortfall av rammetilskot.
§ 16 Interkommunalt samarbeid
Kommunar og fylkeskommunar som er med i interkommunalt
samarbeid etter kommunelova § 27, lov om interkommunale
selskap eller kommunal særlovgiving, kan innan eitt år
frå iverksetjing av ei grenseendring seie opp deltakarforholdet
sitt med ein frist på seks månader. Innan den
same fristen kan også kvar av partane krevje at vedtektene
for samarbeidet eller selskapsavtalen blir vurderte på nytt.
Reglane i kommunelova § 27 om å gå ut
av interkommunalt samarbeid og reglane i lov om interkommunale selskap § 30 om å gå ut
av interkommunale selskap, gjeld elles tilsvarande i slike tilfelle.
§ 17 Fullmakter for Kongen til å gi
nærmare reglar for å setje i verk vedtak og til å gjere
unntak frå gjeldande lover og forskrifter
Kongen kan gi nærmare reglar for å sikre
gjennomføring av vedtak om grenseendring etter denne lova.
Når det blir rekna som nødvendig for å gjennomføre
vedtak om grenseendring, kan Kongen dessutan gjere unntak frå gjeldande
reglar i lov eller forskrift. Unntak frå lov må knyttast
til følgjande forhold:
a) reglar om lovpålagte organ i stat,
fylkeskommune eller kommune
b) reglar om lovfesta fristar, saksbehandlingsreglar o.a.
c) reglar om forhold og vilkår for arbeidstakarar
i stat, fylkeskommune eller kommune
d) reglar om fristar og vilkår for å krevje
inn eigedomsskatt.
Kapittel V. Økonomisk oppgjer ved grensejustering
og deling av kommunar og fylke
§ 18 Avtale om økonomisk oppgjer
Ved grensejustering og deling av kommunar og fylke skal
det gjennomførast økonomisk oppgjer mellom kommunane
og fylkeskommunane, dersom dei ikkje finn det unødvendig.
Kommunane kan be Fylkesmannen om hjelp til å forhandle
fram ein avtale om det økonomiske oppgjeret.
Dersom partane ikkje blir samde om det økonomiske
oppgjeret, skal det gjennomførast ved skjønn. Ved
skjønnet skal reglane i §§ 19-22 leggjast
til grunn.
§ 19 Grensejusteringar
Blir eit område skilt ut frå ein kommune
eller eit fylke og lagt til ein annan kommune eller eit anna fylke,
skal den retten som den første kommunen eller fylkeskommunen
har til vegar, gater, bruer, offentlege plassar og annan forvaltningseigedom
som fullt ut eller i svært stor grad tener vedkomande område,
overførast til den andre kommunen eller fylkeskommunen.
Annan eigedom kan fordelast mellom kommunane eller fylkeskommunane,
eller påbydast nytta i fellesskap, dersom dette er rimeleg
og formålstenleg ut frå kommunale eller fylkeskommunale
omsyn. Skjønnsnemnda, jf. § 23, avgjer i kva forhold
delinga eller samarbeidet skal gå føre seg, og
kan fastsetje nærmare vilkår.
Skjønnsnemnda kan avgjere at gjeld som ein kommune
eller fylkeskommune har stifta i samband med kjøp av eller
påkostnad på eigedom som nemnt i første
og andre ledd, heilt eller delvis skal takast over av den kommunen
eller fylkeskommunen eigedommen blir overført til. Eventuelt
kan det fastsetjast at vedkomande kommune eller fylkeskommune skal
betale vederlag for eigedommen i pengar.
Dersom det ikkje blir teke særskilt avgjerd, skal rettar
og plikter som ikkje er fordelte etter første til tredje
ledd i denne paragrafen, bli att hos den opphavlege kommunen eller
fylkeskommunen.
§ 20 Delingar
Blir ein kommune eller eit fylke delt i to eller fleire
kommunar eller fylke, eller blir ein kommune eller eit fylke delt
og dei enkelte delane lagt til andre kommunar eller fylke, skal § 19
første ledd tilsvarande gjelde forvaltningseigedom som
fullt ut eller i svært stor grad tener eitt bestemt område.
Annan eigedom og andre plikter blir å fordele mellom
dei kommunar eller fylkeskommunar områda blir lagt til.
Fordelinga blir gjort på grunnlag av eit forholdstal som
blir rekna ut etter skatteinntektene i dei siste fem åra
i kvart av områda, med mindre skjønnsnemnda av
særlege grunnar fastset noko anna. Så framt det
er mogleg, skal oppgjeret gjennomførast slik:
1. Fast eigedom blir lagt til den kommunen eller
fylkeskommunen som må reknast som mest rettkomen til den
ut frå folketalet og innbyggjarane sine behov og plasseringa
av eigedommen - også i høve til andre anlegg.
2. Gjeld blir fordelt i forhold til dei omsetjelege verdiane
som blir overtekne.
3. Andre tilgodehavande og plikter blir overtekne av den
kommunen eller fylkeskommunen som etter forholda blir rekna som
nærmast til å overta dei.
4. Anlegg med rettar og plikter som det etter delinga ikkje
er rimeleg at nokon enkelt kommune eller fylkeskommune tek over,
kan påbydast nytta i fellesskap av to eller fleire av kommunane
eller fylkeskommunane.
Har nokon kommune eller fylkeskommune ved fordelinga av
rettar og plikter teke over meir eller mindre enn det som følgjer
av forholdstalet, skal det jamnast ut i pengar.
§ 21 Erstatning
Dersom ein kommune eller fylkeskommune etter det oppgjeret
som blir gjennomført i samsvar med §§ 19
eller 20, blir vesentleg svekt økonomisk, kan ein annan
av kommunane eller fylkeskommunane, der det blir rekna som rimeleg,
påleggjast å betale erstatning, som blir betalt
med ein eingongssum eller i årlege ratar i ein viss overgangsperiode.
§ 22 Garantiar
Kommunal eller fylkeskommunal garanti for gjeld eller plikter
som er knytte til fast eigedom eller bedrift, skal ved grensejustering
og deling takast over av den kommunen eller fylkeskommunen der eigedommen
eller bedrifta ligg etter grenseendringa.
Ved deling av kommunar eller fylkeskommunar skal garantiar
for gjeld eller plikter som ikkje er knytte til fast eigedom eller
bedrift, fordelast mellom dei nye kommunane eller fylkeskommunane
etter forholdstalet for det økonomiske oppgjeret i det
heile.
§ 23 Skjønnsnemnd og overskjønnsnemnd
Kommune eller fylkeskommune som er omfatta av grenseendring
etter denne lova, kan innan eitt år etter at vedtaket er
sett i verk, krevje at det økonomiske oppgjeret - eller
delar av det - skal fastsetjast ved skjønn, såframt
partane først har prøvd å kome til semje
om eit økonomisk oppgjer.
Til å fastsetje slikt skjønn nemner departementet opp
ei skjønnsnemnd på tre medlemmer med varamedlemmer.
Nemnda skal ha ein funksjonsperiode på fire år.
Kvar av partane kan innan to månader etter at
dei har teke i mot avgjerda til skjønnsnemnda, reise saka for
ei overskjønnsnemnd til endeleg avgjerd. Departementet
nemner opp overskjønnsnemnda, som skal ha tre medlemmer
med varamedlemmer. Nemnda skal ha ein funksjonsperiode på fire år.
Leiarane i nemndene og deira varamedlemmer skal ha dei
eigenskapane som er føreskrivne for dommarar, jf. domstolslova §§ 53
og 54 andre ledd. Reglane i domstolslova kapittel 6 om ugildskap
gjeld tilsvarande for medlemmene av skjønnsnemnda og overskjønnsnemnda.
Departementet avgjer spørsmål om ugildskap for
leiarane i nemndene og deira varamedlemmer. Elles blir slike spørsmål
avgjort av vedkomande nemndleiar.
§ 24 Saksbehandling og dekning av kostnader
ved skjønn
Den av partane som reiser ei sak for skjønnsnemnda
til avgjerd, skal gi ei utgreiing om kravet sitt og dei faktiske
forholda som kravet byggjer på. Nemnda skal innhente synspunkt
frå motparten og kan elles påleggje kvar av partane å kome
med ytterlegare opplysningar. Skjønnsnemnda bør
så tidleg som mogleg kalle inn partane til ein konferanse
der saka blir gjennomgått i hovudtrekk og det elles blir
teke nødvendige avgjerder om behandlinga av saka.
Skjønnsnemnda og overskjønnsnemnda fastset spørsmålet
om dekning av kostnader, mellom anna om fordeling av utgiftene mellom
partane når dette synest rimeleg. Departementet svarer
for godtgjersle og andre utgifter til medlemmene i nemndene. Departementet
gir nærmare reglar om godtgjersle og utgiftsdekning.
Kapittel VI. Gjennomføring av vedtak om samanslåing
§ 25 Felles kommunestyre-
eller fylkestingsmøte
Når det er gjort vedtak om samanslåing
av to eller fleire kommunar, skal Fylkesmannen snarast mogleg kalle
saman til eit felles møte med dei aktuelle kommunestyra.
Ved samanslåing av fylke eller kommunar som ligg i ulike
fylke, kallar departementet saman fylkestinga eller kommunestyra.
På slike fellesmøte skal følgjande saker
drøftast:
a) forslag til namn på den nye kommunen
eller det nye fylket
b) talet på medlemmer i det nye kommunestyret eller fylkestinget
c) kriterium for samansetjing av og funksjonar til fellesnemnd
etter § 26 i denne lova
d) val av revisjonseining for verksemda i fellesnemnda
e) oppretting av eventuelle andre fellesorgan for å sikre
gjennomføringa av samanslåinga.
§ 26 Fellesnemnd
Ved samanslåing av kommunar eller fylkeskommunar
skal det opprettast ei fellesnemnd til å samordne og ta
seg av førebuinga av samanslåinga. Nemnda skal
setjast saman slik at ho speglar av innbyggjartalet i dei enkelte
kommunane eller fylkeskommunane. Det skal likevel vere minimum fem
medlemmer i nemnda frå kvar kommune eller fylkeskommune.
Fellesnemnda blir valt av og blant medlemmene i kommunestyret eller
fylkestinget. Nemnda vel sjølv leiaren og nestleiaren i
nemnda. Reglane i kommunelova om val og saksbehandling i folkevalde
organ gjeld elles tilsvarande.
Kommunane eller fylkeskommunane kan også opprette
eit felles partssamansett utval etter kommunelova § 25
for behandling av saker som gjeld forholdet mellom den nye eininga
som arbeidsgivar og dei tilsette.
Fellesnemnda skal ta hand om det førebuande arbeidet
med budsjettet for det første driftsåret etter
at samanslåinga er sett i verk. Nemnda skal i sin virkeperiode
gi fråsegn til departementet om årsbudsjetta for
dei kommunane eller fylkeskommunane saka gjeld.
Andre arbeidsoppgåver og fullmakter for nemnda blir
fastsette i reglement som må vedtakast i alle kommunestyra
eller fylkestinga. Kvar av kommunane eller fylkeskommunane kan be
departementet om å ta avgjerd i slike spørsmål
dersom det ikkje er mogleg å kome til semje.
Nemnda kan få fullmakt til å tilsetje
personale i den nye eininga. Dette gjeld også kommunestyret/fylkestinget
si fullmakt til å tilsetje administrasjonssjef og revisor.
Fellesnemnda kan gi eit arbeidsutval myndigheit til å gjere
vedtak i enkeltsaker eller i saker som ikkje er av prinsipiell art.
Reglane i kommunelova om møte- og talerett for ordførar,
leiar av kommuneråd eller fylkesråd, administrasjonssjef
og tilsette gjeld tilsvarande for nemnda. Reglane i § 59
om lovlegkontroll gjeld tilsvarande for avgjerder fellesnemnda tek.
Funksjonsperioden for fellesnemnda går ut når
det nye kommunestyret eller fylkestinget er konstituert etter reglane
i § 27.
§ 27 Konstituering av nytt kommunestyre
eller
fylkesting
Når det er gjennomført val til kommunestyre
eller fylkesting i løpet av september månad året
før ei samanslåing blir sett i verk, skal det
nyvalte kommunestyret eller fylkestinget kallast saman til konstituerande
møte innan utgangen av oktober månad. Leiaren
av fellesnemnda kallar saman og leier møtet inntil ny ordførar
er valt. Elles gjeld reglane i kommunelova § 17 nr. 1-3
om konstituerande møte mv. i kommunestyre og fylkesting.
Funksjonsperioden for kommunestyra og fylkestinga i dei
kommunane og fylkeskommunane som skal slåast saman, varer
inntil tidspunktet for iverksetjing av samanslåinga. Deira
ansvar og fullmakter er likevel avgrensa til det som er nødvendig
for å avslutte verksemda i dei eksisterande einingane.
§ 28 Lovlegkontroll
Departementet fører kontroll med lovlegheita av budsjettvedtaka
i kommunar og fylkeskommunar når utgreiing om samanslåing
er sett i gang.
Kapittel VII. Iverksetjing. Overgangsreglar,
oppheving av andre lover
§ 29 Iverksetjing o.a.
Lova tek til å gjelde frå det tidspunktet
Kongen fastset.
Frå same tid blir lov om endring i kommunal inndeling
21. desember 1956 nr. 3 oppheva.
§ 30 Overgangsreglar
Når det er sett i gang økonomisk oppgjer
mellom kommunar etter reglane i lov 21. desember 1956 nr. 3, skal
oppgjeret avsluttast etter nemnte lov kapittel II om ikkje partane
blir samde om å leggje reglane i denne lova til grunn.
Saker som er under behandling i skjønnsnemnda eller overskjønnsnemnda,
blir avslutta i samsvar med reglane i den nemnte lova.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 10. mai 2001
Berit Brørby |
Ivar Østberg |
Erna Solberg |
leder |
ordfører |
sekretær |