Etter verdipapirfondloven § 1-2 forstås
med «verdipapirfond» en selvstendig formuesmasse
som for det vesentligste består av verdipapirer, oppstått
ved kapitalinnskudd fra en ubestemt krets av deltakere. Etter § 1-3
første ledd skal virksomhet som har til formål å motta
innskudd fra en ubestemt krets av personer for i fellesskap å delta
i kjøp og salg av verdipapirer, være organisert
som et verdipapirfond under forvaltning av et forvaltningsselskap
i samsvar med reglene i denne lov.
Se avsnitt 4.1.1 til 4.1.3 i proposisjonen for bakgrunnen for
departementets vurdering.
Departementet antar at definisjonene av verdipapirfond bør
søke å omfatte alle innretninger som foretar kollektiv
investering i finansielle instrumenter og hvis formuesmasse er oppstått
ved kapitalinnskudd fra en ubegrenset krets av personer mot utstedelse
av andeler i formuesmassen. I tillegg til norske verdipapirfond,
bør utenlandske innretninger med tilsvarende funksjon omfattes.
Sistnevnte bør omfattes uansett om de i medhold av regler
i hjemlandet er organisert på annen måte enn det
som er tillatt etter verdipapirfondloven. Dette vil etter departementets
vurdering danne et hensiktsmessig utgangspunkt for reguleringen
av utenlandske verdipapirfond som tilbys i Norge.
Departementet viser til Kredittilsynets forslag til endringer
i definisjonen av verdipapirfond. Departementet anser det som hensiktsmessig
at det i definisjonen presiseres at fondets formuesmasse oppstår
ved at deltakerne kjøper andeler i fondet. Etter departementets
syn er dette i samsvar med hva som allerede følger av systemet
i gjeldende lov, men antar at denne vesentlige karakteristikken
bør følge direkte av definisjonen av verdipapirfond.
Departementet slutter seg videre til Kredittilsynets forslag
om at definisjonen av verdipapirfond endres slik at begrepet «verdipapir» erstattes
med «finansielle instrumenter». Departementet
viser til at henvisningen i gjeldende verdipapirlov § 1-2
til definisjonen av verdipapirer i verdipapirhandelloven av 1985 § 1-1
er foreldet og at gjeldende verdipapirhandellov benytter fellesbetegnelsen «finansielle
instrumenter». Foreliggende forslag til endringer i UCITS-direktivet
taler også for en slik endring.
Departementet foreslår derimot ikke at begrepet «finansielle
instrumenter» i definisjonen avgrenses til slike instrumenter
som nevnt i forslagets § 4-5 om investeringsområde.
Departementet antar det vil være en bedre løsning å ta
med alle finansielle instrumenter i definisjonen for å holde
definisjonen så vidt som mulig. Plasseringsreglene i forslagets
kapitel 4 vil regulere hvilke finansielle instrumenter verdipapirfond lovlig
kan plassere midlene i.
Departementet foreslår å videreføre
kravet i § 1-3 til organisering av virksomhet
som driver verdipapirfondsforvaltning, men med endret ordlyd.
Det vises til forslagets § 1-2 første
ledd nr. 1 og § 1-3.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og forslag til opphevelse av verdipapirfondloven gjeldende § 1-2
og forslag til § 1-2 første ledd nr. 1
til 5 og ny § 1-3.
Komiteen viser til avsnitt 2.2.2 vedrørende § 1-2
første ledd nr. 6 og annet ledd.
Plasseringsbestemmelsene i verdipapirfondloven §§ 4-4,
4-6 og 4-7 følger kravene til plasseringsbestemmelsene
i EØS-regler som svarer til rdir. 85/611/EØF
(UCITS-direktivet) avsnitt V artikkel 19, 22, 24 og 25 samt artikkel
36, se nærmere avsnitt 4.2.1 i proposisjonen.
Etter UCITS-direktivet artikkel 2 nr. 1 fjerde strekpunkt omfattes
ikke «de kategorier investeringsforetak som er fastsatt
i bestemmelse i den medlemsstat der investeringsforetaket er hjemmehørende,
og som på grunn av sin investerings- og lånepolitikk
ikke kommer inn under bestemmelsene i avsnitt V og i artikkel 36» av
direktivet. Norge og andre EØS-land står fritt
til å regulere fond som ikke omfattes av direktivet og
ev. begrense adgangen til å tilby slike fond innen rammen
av de generelle bestemmelsene i EØS-avtalen om bl.a. forbud
mot diskriminering ut fra nasjonalitet.
Departementet viser til at flere høringsinstanser har
understreket betydningen av at verdipapirfond kan sikre porteføljen
mot endringer i valutakurser gjennom en adgang til å plassere
i valutaopsjoner og valutaterminer. Departementet anser at dette
vil kunne bidra til bedre risikostyring i verdipapirfond, og at
det derfor bør åpnes for plassering i slike valutasikringsinstrumenter.
Samtidig er det viktig å sikre at slike instrumenter blir
brukt på en forsvarlig måte av forvaltningsselskapene.
Det er nødvendig med gode rutiner for styring av risikoen
når disse instrumentene brukes i forvaltningen av verdipapirfond.
Kredittilsynet anser at regler om bruk av valutasikringsinstrumenter
bør fastsettes i forskrift etter nærmere utredning.
Departementet foreslår å fastsette en adgang i
loven til å benytte valutasikringsinstrumenter. Det kan
imidlertid være aktuelt å vente med å sette
bestemmelsen i kraft til behovet for nærmere regulering
er vurdert. Det vises i denne sammenheng til at departementet 27. februar
2001 sendte på høring utkast til regler om bruk
av derivater i forsikring, med høringsfrist 24. mai
2001.
Departementet viser for øvrig til Kredittilsynets forslag
og at høringsinstansene i det vesentligste slutter seg
til dette (se avsnitt 4.2.2 og 4.2.3 i proposisjonen), og fremmer
forslag i overensstemmelse med dette.
Det vises til lovforslaget § 4-5, § 4-6
(nåværende § 4-4) tredje ledd, § 4-8
(nåværende § 4-6) syvende ledd
og § 4-9 (nåværende § 4-7)
fjerde ledd.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og forslag til verdipapirfondloven § 4-5, § 4-6 tredje
ledd, § 4-8 nytt syvende ledd og § 4-9
nytt fjerde ledd.
Det følger av verdipapirfondloven § 1-2
at verdipapirfondsforvaltning omfatter forvaltning av et verdipapirfond,
herunder salg og innløsning av andeler i fondet og kjøp
og salg av verdipapirer for fondet. Loven inneholder ingen uttrykkelig
bestemmelse om utlån av et verdipapirfonds finansielle
instrumenter. Verdipapirfondloven har imidlertid vært ansett
så vidt positivrettslig med hensyn til hvordan et fond
forvaltes, at den har blitt tolket uttømmende. Det har
således hittil blitt lagt til grunn at utlån av
verdipapirer ikke er forenlig med verdipapirfondloven.
Departementet kan ikke se at fondenes adgang til å låne
ut finansielle instrumenter er uttrykkelig regulert i EØS-reglene
som svarer til UCITS-direktivet. I foreliggende endringsforslag
til UCITS-direktivet (COM 2000/329 final) foreslås
det imidlertid at fond kan delta i verdipapirlångivingstransaksjoner
hvor det opptrer som långiver, forutsatt at en anerkjent
oppgjørssentral eller visse andre institusjoner (f.eks.
verdipapirforetak) benyttes som mellommann samt at det stilles betryggende
sikkerhet til dekning av risikoen for låntakers mislighold.
Verdien av sikkerheten skal i hele kontraktsperioden minst være
lik den samlede verdien av de utlånte finansielle instrumenter.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om å ta
inn en bestemmelse i verdipapirfondloven om at verdipapirfond kan
låne ut finansielle instrumenter.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om at det
må være stillet betryggende sikkerhet. Departementet
er enig med Norsk Oppgjørssentral (NOS) som viser til at
en investor som skal vurdere et verdipapirfond skal kunne legge
hovedvekten på å vurdere markedsrisiko og ikke
kredittrisiko. Videre er departementet enig med Den norske Bankforening
og NOS som påpeker at det vil være vanskelig å sette krav
om sikkerhetsstillelse overfor forvaltningsselskapet tilsvarende
det som gjelder overfor verdipapirforetak etter verdipapirhandelloven § 8-8.
Verdipapirforetak vil som ovenfor nevnt være underlagt
verdipapirhandellovens krav til sikkerhet, jf. verdipapirhandelloven § 8-8.
Oppgjørssentralen skal etter verdipapirhandelloven § 6-4
påse at sentralen har tilstrekkelig sikkerhet for oppfyllelse
av de avtalene sentralen trer inn som part i eller på annen
måte garanterer for oppfyllelse av. På denne bakgrunn
foreslår departementet at det innføres krav om
bruk av verdipapirforetak eller oppgjørssentral eller begge
deler som mellommann når verdipapirfond låner
ut finansielle instrumenter. En oppgjørssentral skal tre
inn som sentral motpart i transaksjoner for både kjøper
og selger eller garantere for oppkjøpet.
Et krav om verdipapirforetak eller oppgjørssentral som
mellommann samsvarer med det som følger av endringsdirektivet
til UCITS, der det skal kreves at forvaltningsselskapet enten benytter
en oppgjørssentral eller visse andre mellommenn samt at
det ikke kreves at sikkerheten stilles direkte overfor verdipapirfondet.
Departementet slutter seg for øvrig til Bankforeningens
forslag om at låneadgangen bør reguleres i en
egen, ny bestemmelse i verdipapirfondloven. Det foreslås
en hjemmel til å gi nærmere i regler i forskrift om
verdipapirfonds adgang til utlån av finansielle instrumenter.
Departementet mener utlånsadgangen ikke har noen klar sammenheng
med innlånsforbudet (som foreslås videreført
i forslagets § 4-11) der reglene om utlånsadgang
etter Kredittilsynets forslag skulle plasseres.
Det vises til lovforslaget § 4-12.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og forslag til verdipapirfondloven ny § 4-12.
Departementet viser til at høringsinstansene har gått
inn for at stemmerettsbegrensningene for verdipapirfond bør
oppheves i sin helhet. Departementet slutter seg i det vesentlige
til Kredittilsynets og høringsinstansenes vurdering av
de hensyn som gjør seg gjeldende, se avsnitt 4.4.2 i proposisjonen.
Departementet legger til grunn at plasseringsbegrensninger etter
verdipapirfondloven § 4-7 annet ledd til 10 pst. av
stemmeberettiget kapital i ett selskap for fond forvaltet av samme
forvaltningsselskap, i tilstrekkelig grad ivaretar de begrensninger
som kreves av EØS-reglene som svarer til UCITS-direktivet
art. 25.
Departementet foreslår etter dette å oppheve stemmerettsbegrensningen
som i dag følger av verdipapirfondloven § 4-7
tredje ledd.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og forslag om opphevelse av verdipapirfondloven § 4-7
tredje ledd.
Departementet viser til at de høringsinstansene som
har uttalt seg støtter Kredittilsynets forslag om å åpne
for etablering av verdipapirfond som kun er åpent for tegning
i en begrenset periode og fond med begrensninger på hvem
som kan tegne andeler i fondet. Departementet anser at det vil være
forsvarlig innen de rammer som Kredittilsynet tilrår å tillate
etablering av verdipapirfond med begrenset tegningsperiode og krets
av innskytere. Det vises til at Kredittilsynet etter forslagets § 2-7
fjerde ledd skal godkjenne vedtektene og at Kredittilsynet etter
forslagets § 2-1 annet ledd kan stille vilkår
til etablering av slike fond.
Når det gjelder spørsmålet om det
bør åpnes for etablering av verdipapirfond med
begrensninger i andelseiernes mulighet for innløsning av
andelene (lukket utgang), mener departementet at det bør
legges stor vekt på investorenes evne til selv å vurdere
fordeler og ulemper ved ulike investeringsalternativer. Dette gjelder
også for sparing og investering i verdipapirfond. Dette
tilsier at en er tilbakeholden med å fastsette begrensinger
for hvordan verdipapirfond skal innrettes. På den annen
side er verdipapirfond i loven gitt en særstilling ved
at en ubestemt krets av innskytere løpende kan tegne og
løse inn sine andeler i fondet. Det er forutsatt i loven
at denne spesielle konstruksjonen skal være forbeholdt
investeringsvirksomhet underlagt stram regulering. Investering i verdipapirfond
kjennetegnes videre ved at kapitalen forvaltes av et forvaltningsselskap
underlagt krav om kvalitet, soliditet og tilsyn. Departementet antar
at en viktig grunn til å velge et slikt plasseringsalternativ ofte
vil være at investor i tillit til disse kravene ikke anser
det nødvendig å gjøre omfattende egne
undersøkelser om risiko og andre forhold ved investeringen. Dette
tilsier etter departementets vurdering at det kan være
behov for å begrense mulighetene til å etablere ulike
typer fond. Departementet legger her vekt på at rett til
innløsing til enhver tid gir andelseierne bedre likviditet
og bedre kontroll med risikoen. På den annen side anser
departementet at det normalt vil være enkelt å skaffe
seg oversikt over vilkår om lukket utgang. Det ligger her
godt til rette for enkel og entydig informasjon fra forvaltningsselskapets
side. Departementet slutter seg til Nærings- og handelsdepartementets
vurdering av at behovet for å beskytte investor på tilfredsstillende
måte kan dekkes med krav om informasjon, jf. verdipapirfondloven § 7-2
annet ledd nr. 1 om at prospekt skal inneholde opplysninger om de
rettigheter og forpliktelser verdipapirfondsandelen representerer.
Samtidig legger departementet vekt på at fondsprodukter
knyttet til verdipapirfond med begrensninger i innløsningsretten
kan fylle reelle plasseringsbehov blant bedrifter, kommuner og andre
institusjoner.
Ut fra en samlet vurdering av de hensyn som er nevnt ovenfor,
foreslår departementet at det også åpnes
for etablering av fond med begrenset innløsningsperiode,
og at tilsynsmyndigheten kan sette vilkår for etablering
av slike fond.
Departementet foreslår etter dette i samsvar med Kredittilsynets
forslag at det åpnes for etablering av fond med begrenset,
men likevel ubestemt krets av innskytere. I samsvar med Kredittilsynets
forslag foreslår departementet videre at det åpnes
for etablering av verdipapirfond med begrenset tegningsperiode.
Departementet foreslår i motsetning til Kredittilsynet
at det også åpnes for etablering av verdipapirfond
med begrenset innløsningsperiode.
Det vises til lovforslaget § 3-3 nr. 18 og
19, § 6-7 annet punktum og § 6-9 åttende
ledd, jf. også § 7-3 annet og tredje
ledd.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og forslag til verdipapirfondloven § 3-3
nye nr. 18 og 19, § 6-7 annet punktum, § 6-9
nytt åttende ledd og § 7-3 annet og tredje
ledd.
Departementet viser til høringsuttalelsen fra Norges
Bank (se avsnitt 4.6.3 i proposisjonen) vedrørende behovet
for å endre dagens minimumskrav om beregning og kunngjøring
av andelsverdien minst en gang i uken. I likhet med Norges Bank
er departementet av den oppfatning at informasjon om andelsverdier
er så vidt viktig for andelseiere og potensielle investorer,
at det bør stilles et lovkrav om dette.
Departementet støtter ikke Kredittilsynets forslag om å endre
skjæringstidspunktet for innløsning og dermed
for verdiberegningen av innløsningskravet, fra det tidspunkt
da kravet blir fremsatt overfor forvaltningsselskapet til det er
innkommet. En slik endring innebærer, etter departementets
oppfatning, at oversikten over hvilket tidspunkt som legges til
grunn for verdiberegningen overføres fra andelseieren til forvaltningsselskapet.
Departementet kan dessuten ikke se at verken Kredittilsynets
forslag eller høringsinstansenes merknader gir grunnlag
for å hevde at det har vært problemer knyttet
til praktiseringen av tidspunktet «fremsatt» som
tilsier en endring som foreslått. Kredittilsynet begrunner
endringsforslaget med at hensikten er å unngå tvil
om gyldigheten av krav som er fremsatt, men ikke innkommet. Departementet
vil bemerke at innløsningen etter gjeldende rett gjennomføres
snarest mulig og senest innen to uker etter at kravet om innløsning
er fremsatt for forvaltningsselskapet. Departementet antar at kravet
også vil være «innkommet» til forvaltningsselskapet
med god margin innenfor den absolutte gjennomføringsfristen
på to uker. Det vil således også innenfor
de tidsfrister som følger av gjeldende rett, så langt
departementet kan se, kunne la seg gjøre å ta
stilling til kravets gyldighet. I den grad det vil kunne hevdes å oppstå uenighet
knyttet til når et krav er «fremsatt»,
vil departementet bemerke at slik tvil like gjerne kan gjøre
seg gjeldende når det gjelder tidspunktet «innkommet».
Departementet mener for øvrig det er mest hensiktsmessig
at den verdi som skal legges til grunn for innløsningssummen,
beregnes med utgangspunkt i verdien på det tidspunkt som
ligger nærmest det tidspunktet da andelseieren fattet sin beslutning
om å kreve innløsning.
Kredittilsynet foreslår at det skal åpnes for
at det i vedtektene skal kunne bestemmes at også andre
enn forvaltningsselskapet skal kunne motta innløsningskrav.
Det fremgår ikke av forslaget hvem disse «andre» kan
være. Departementet antar at Kredittilsynet særlig
sikter til salgsrepresentanter. En rekke forvaltningsselskaper har
avtaler med salgsrepresentanter (kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper
mv. som nevnt i § 6-8) om formidlingen av fondsandeler.
For kunden vil det være naturlig å benytte samme
kanal ved innløsning av andeler som ved tegning. Departementet
slutter seg til forslaget om at innløsingskrav også kan
fremsettes overfor andre enn forvaltningsselskapet.
Det vises til lovforslaget § 3-3 nr. 16 og § 6-9
annet ledd.
Komiteen viser til Kredittilsynets
forslag om å endre § 6-8 slik at det
avgjørende skjæringstidspunktet er når
innløsningskravet er innkommet til forvaltningsselskapet,
ikke når det er fremsatt. Dette for å unngå tvil
om gyldigheten av innløsningskrav som må anses
for å være fremsatt for forvaltningsselskapet, men
som ikke er innkommet. Komiteen deler Kredittilsynets
vurderinger. Det er således første beregning av
fondets verdier etter at innløsningskravet er innkommet
til forvaltningsselskapet som vil være avgjørende
for hvor mye innløsende andelseier kan kreve utbetalt.
Komiteen viser videre til punkt 4 i brev fra Finansdepartementet
av 6. juni 2001 til finanskomiteen.
Komiteen fremmer derfor følgende
forslag:
«I lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond gjøres
følgende endring:
§ 6-9 annet ledd første
punktum skal lyde:
Innløsningen skal skje etter andelens verdi ifølge første
beregning, jf. § 6-1, etter at innløsningskravet er
kommet inn til forvaltningsselskapet eller annet foretak som nevnt
i § 6-8 som er utpekt som mottaker i forvaltningsselskapets
vedtekter og med fradrag som omhandlet i § 3-3
nr. 7.»
Komiteen slutter seg for øvrig til departementets
vurderinger og forslag til verdipapirfondloven § 6-9
annet ledd nytt tredje punktum og § 3-3 ny nr. 16
og 17.
Det følger av verdipapirfondloven § 6-8 femte ledd
at forvaltningsselskapet med tilsynsmyndighetenes samtykke kan suspendere
innløsningsretten «under stengning av børs
eller tilsvarende kriseforhold».
Etter departementets oppfatning foreslår Kredittilsynet
(se avsnitt 4.7.2 i proposisjonen) en utvidet suspensjonsadgang
uten særskilt å ha påvist et (økt) behov
for en slik utvidelse. Utvidelsen er likevel i overensstemmelse
med EØS-regler som svarer til UCITS-direktivet.
Når det gjelder forslaget om å utvide suspensjonsadgangen
til å omfatte mindre dramatiske situasjoner enn «kriseforhold»,
er det bare Norges Forsikringsforbund blant høringsinstansene
som ikke støtter forslaget.
Departementet antar på denne bakgrunn at det kan være
hensiktsmessig å gjøre suspensjonsadgangen mer
nyansert og støtter i det vesentlige Kredittilsynets forslag.
Departementet har særlig lagt vekt på at en innløsningsrett,
som normalt er en grunnleggende og viktig rettighet for andelseierne,
i visse situasjoner ikke lenger vil være i andelseiernes
interesse. Departementet foreslår likevel en noe annen
og klarere utforming enn den tilsynet har gått inn for.
Departementet følger også opp Kredittilsynets
forslag om at tilsynsmyndighetene skal kunne pålegge forvaltningsselskapet å suspendere
innløsningsretten. Adgangen til å pålegge
suspensjon er ment som en «beredskapshjemmel» til
bruk i situasjoner der forvaltningsselskapet selv enten ikke er
i stand til eller ikke ønsker å ta nødvendige
beslutninger om suspensjon. Det vises til lovforslaget § 6-9
femte til syvende ledd.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og forslag til verdipapirfondloven § 6-9
femte til syvende ledd.