9. Organisering og saksbehandlingsregler m.m.

I første instans er navnesakene i dag fordelt mellom folkeregistrene og fylkesmennene med henholdsvis fylkesmannen og Justisdepartementet som klageinstans. Også vigselmenn og Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) har avgjørelsesmyndighet i første instans i enkelte navnesaker. Etter arbeidsgruppens oppfatning er fordelingen på tre nivåer lite heldig. Den foreslår i stedet at fylkesskattekontorene skal være førsteinstans og Skattedirektoratet klageinstans i navnesaker. SUAK skal beholde sin myndighet.

Et stort flertall av høringsinstansene støtter forslaget om at det bare skal være to hovedorganer som behandler navnesaker, men flere er kritiske til å legge førsteinstansbehandlingen til fylkesskattekontorene.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at behandlingen av navnesaker bør konsentreres til to nivåer. Hensynet til sakstilfang og kompetanse tilsier en noe mer regionalisert løsning enn folkeregistrene. Etter departementets mening bør fylkesmannsembetene håndtere navnesaker i første instans. Fylkesmannsembetene skal selv foreta registreringen av navneendringene i folkeregisteret. Departementet er enig i at SUAK fortsatt bør behandle førstegangssaker i forbindelse med adopsjon.

Arbeidsgruppen mener at et sivilrettsdirektorat antakeligvis vil være mest hensiktsmessig som klageorgan, men det er ennå ikke avklart om det vil bli opprettet et slikt direktorat. Inntil videre foreslår departementet at klagesaksbehandlingen ivaretas av departementet.

Arbeidsgruppen foreslår at de særlige saksbehandlingsreglene i tilknytning til navnesaker skal bortfalle, og at forvaltningslovens alminnelige regler i stedet skal komme til anvendelse. Blant annet skal utstedelse av særlige bevillingsdokumenter og kunngjøring av navneendringer opphøre. Arbeidsgruppen ønsker dessuten å endre begrepsbruken slik at «bevilling» og «melding» kalles for søknad. Bevillingsordningen opphører, og det etableres et system som utelukkende baseres på en søknadsordning.

De fleste høringsinstansene kommenterte ikke disse spørsmålene. Patentstyret mener imidlertid at navneendringer fortsatt bør kunngjøres.

Departementet bemerker at en avgjørelse av en navnesak er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Departementet er enig i at bevillingsordningen bør opphøre, men ønsker å beholde terminologien med «melding». Kunngjøring av navneendringer bør sløyfes.

Etter navneloven § 22 kan den som mener at vedkommendes navnerett er krenket ved en navneendring, reise søksmål innen fem år etter at endringen ble kunngjort. Arbeidsgruppen foreslår at søksmålsfristen forlenges til ti år da navneendringer ikke lenger skal kunngjøres. Patentstyret mener at også f.eks. en innehaver av et varemerke som er krenket av et navnevedtak bør kunne reise søksmål, og at søksmålsfristen bør være fem år. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag med de justeringer Patentstyret har tatt til orde for, men foreslår at søksmålsfristen reduseres til to år fra det tidspunkt saksøker fikk eller burde skaffet seg kunnskap om navnevedtaket.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter Regjeringens syn på at det bør være det samme organ som har alle førsteinstansbehandlinger av navneendringer. Dette vil medføre en forenkling med tanke på hvor en skal henvende seg for å få behandlet sin sak vedrørende navn.

Flertallet går inn for at førsteinstansbehandlingen av navnesaker legges til folkeregistrene. Etter flertallets mening vil dette gi en mer rasjonell ordning enn det departementet legger opp til. Flertallet viser i denne forbindelse til at folkeregistrene fra 1. mars 2002 omorganiseres og at antall kontorer reduseres til 99. Dette gjør det lettere å opparbeide ekspertise på området ved alle kontorene, samtidig som man i stor grad beholder nærheten og tilgjengeligheten for publikum. Flertallet viser også til at den foreslåtte liberalisering av navneloven vil gjøre at langt flere navnesaker blir kurante å ta stilling til.

Flertallet er enig med departementet i at man bare bør ha to nivåer i saksbehandlingen. Som en følge av at flertallet ønsker å beholde førsteinstansbehandlingen ved folkeregistrene, er det naturlig at fylkesmennene velges som klageinstans. Flertallet peker på at man eventuelt kan vurdere å samle klagebehandlingen til færre enheter ved å bemyndige enkelte fylkesmenn til å behandle klagesaker fra flere fylker. Flertallet legger vekt på at departementet ikke bør behandle enkeltsaker, og mener at en regional instans er den mest nærliggende klageinstans for avgjørelser tatt av folkeregistrene.

Flertallet fremmer forslag til endring av § 11 i tråd med dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er uheldig at alle navnesaker skal behandles ved fylkesmannsembetene. Disse medlemmer mener at kurante saker fremdeles bør behandles hos folkeregistrene. På den annen side mener disse medlemmer at tvilssaker og avslagssaker bør behandles med en større navnefaglig kompetanse enn det er hensiktsmessig å opparbeide ved de 99 folkeregistrene. Slike saker bør fremdeles behandles ved fylkesmannsembetene. Disse medlemmer foreslår derfor å endre § 11 i lovutkastet.

Disse medlemmer viser til at klagebehandlingen trolig vil utgjøre under to årsverk. Disse medlemmer mener derfor at den ordinære klagebehandlingen kan legges til departementet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag til endring av lovutkastets § 11:

Ǥ 11 Meldeplikt og forvaltningsorgan for navnesaker

Den som vil ta, endre eller sløyfe navn, må gi melding om det til folkeregisteret for den kommunen der den meldingen gjelder er registrert bosatt. Finner folkeregisteret at meldingen uten tvil skal godtas, treffer folkeregisteret vedtak om det. Finner folkeregisteret at meldingen ikke skal godtas eller er det i tvil om den skal godtas, overføres saken til fylkesmannen, som avgjør om meldingen skal godtas. Fylkesmannens vedtak om å godta eller nekte å godta en melding kan påklages til departementet. Klager over folkeregistrenes vedtak behandles av fylkesmannen etter de regler som gjelder for underinstansens saksbehandling og kompetanse i klagesaker med departementet som klageinstans.

For enkelte navnesaker kan departementet bestemme at meldinger skal gis til og behandles av andre forvaltningsorganer.

Departementet kan gi nærmere regler om bruk av meldingsskjema og meldingenes innhold og om saksbehandlingen for øvrig.»

Førre kapittel
Neste kapittel