Til Odelstinget
I proposisjonen fremmes forslag om en ny lov om personnavn som
skal avløse den gamle navneloven fra 1964. Lovforslaget
vil gi større frihet i valget av navn.
Hovedtrekk i dagens system med frie, beskyttede og nye etternavn
beholdes, men grensen for beskyttede etternavn foreslås
senket fra 500 til 200 bærere. Lovforslaget innebærer
også en vesentlig oppmykning av hvilken tilknytning til
navnet som kreves.
Forslaget gir videre adgang til å danne doble etternavn
som skal forbindes med bindestrek. Bakover i slekten foreslås
det bl.a. at man fritt skal kunne hente etternavn som tippoldeforeldrene
har hatt. Det er en vesentlig liberalisering.
Av hensyn til enkelte utenlandske navneskikker foreslås
det bl.a. at det åpnes for at etternavn tas som fornavn
og motsatt når det gjelder navn som har tradisjon i en
kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.
Samboere som har bodd sammen i to år eller har felles
barn, vil få tilsvarende adgang til å ta hverandres navn
som ektefeller, på vilkår av at samboeren samtykker.
Som en vesentlig liberalisering foreslås det at adgangen
til å ta forskjellige mellomnavn skal være lik adgangen
til å ta forskjellige etternavn.
I dag kan navnemyndighetene nekte folk å velge navn
som kan bli til ulempe for dem. I lovforslaget foreslås
at dette vilkåret skjerpes ved å kreve at navnet skal
kunne bli til «vesentlig» ulempe eller at det
foreligger andre sterke grunner som tilsier at navnet ikke godtas.
Det foreslås videre en regel om navnestabilitet ved
at man som hovedregel ikke skal kunne endre fornavn og etternavn
mer enn én gang hvert tiende år.
Meldinger om navn skal etter forslaget som hovedregel inngis
til fylkesmannen, og Justisdepartementet er klageinstans. I dag
er oppgavene fordelt mellom folkeregistrene, fylkesmennene og Justisdepartementet
på en noe uhensiktsmessig måte.
En arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet har utredet behovet
for en revisjon av personnavnlovgivningen. Arbeidsgruppen avga i
desember 2000 sin utredning NOU 2001:1 Lov om personnavn - Tradisjon,
liberalisering og forenkling, der det fremmes forslag om en ny lov
om personnavn.
Utvalgets utredning er sendt på høring til
en rekke instanser.
Det er i overkant av 120 000 ulike slektsnavn i Norge.
Under 1 pst. av alle slektsnavn er frie, mens over 2 mill.
mennesker av en befolkning på 4,5 mill. har frie slektsnavn.
Nesten 18 pst. har mellomnavn. For mer navnestatistikk vises til
NOU 2001:1 punkt 6.2.
Slektsnavn kan man etter navneloven få på en
av følgende seks måter: ved fødsel, adopsjon,
ekteskap, bevilling, melding til folkeregisteret eller som såkalt biperson
iht. navneloven § 10, dvs. at navneendring skjer
som følge av at ektefelle eller foreldre endrer slektsnavn.
Ved fødsel skal barnet ha foreldrenes slektsnavn dersom
disse har felles slektsnavn. Ellers kan foreldrene velge hvilket
av deres slektsnavn barnet skal ha. Tilsvarende gjelder ved adopsjon.
Ektefeller kan velge å ta den enes slektsnavn som felles
slektsnavn, noe som krever samtykke fra begge. De kan også velge å beholde
eget slektsnavn. Man kan ikke velge som felles slektsnavn et slektsnavn
som er ervervet ved tidligere ekteskap. Slektsnavn ervervet ved
ekteskap kan beholdes dersom ekteskapet oppløses, og kan
også beholdes i et nytt ekteskap. Ugifte samboende kan
ikke velge navn på linje med ektefeller.
Departementet (fylkesmennene) kan etter søknad gi bevilling
til å skifte slektsnavn eller endre dets skrivemåte.
Navneloven § 6 har regler om at bevilling «vanligvis» ikke
skal gis for navn med utenlandsk klang eller skrivemåte,
navn som er i bruk som fornavn og som ikke opprinnelig er slektsnavn,
og historiske, utdødde eller utenlandske navn som er vanlig kjent
i landet. Etter navneloven § 7 skal bevilling
til frie slektsnavn gis med mindre særlige grunner taler mot
det. Frie slektsnavn er alle slektsnavn med 500 bærere
eller flere. Beskyttede slektsnavn kan bare tas dersom samtlige
bærere samtykker.
Etter § 9 kan man ta en av foreldrenes, adoptivforeldrenes,
steforeldrenes eller fosterforeldrenes slektsnavn dersom det ikke
er ervervet ved giftermål. Det å ta ste- eller
fosterforeldrenes slektsnavn krever vedkommendes samtykke. På visse
vilkår kan man også ta navn på gårdsbruk
som slektsnavn. Videre kan man ta et slektsnavn som man har særlig
tilknytning til og som det er viktig for vedkommende å få,
f.eks. kan man etter lang tids (ulovlig) faktisk bruk få bl.a.
besteforeldrenes slektsnavn. Som hovedregel kan man ikke ta beskyttede
slektsnavn som har blitt båret lenger ut i slekten enn
dette.
Det er ikke adgang til å velge to slektsnavn (dobbelt
slektsnavn). Det er heller ikke adgang til å velge ektefellens
slektsnavn eller mellomnavn som mellomnavn. For å få bevilling
til et dobbelt slektsnavn, er departementets praksis at man vanligvis
må ha brukt navnet som dobbelt slektsnavn i minst ca. 30 år.
Det er to sentrale bestemmelser som begrenser hvilke navn som
kan tas som fornavn. For det første kan det ikke velges
navn som kan være til ulempe for den som skal bære
det. For det andre kan det som hovedregel ikke velges fornavn som
er eller har vært i bruk som slektsnavn.
Mellomnavnet er et personlig navn og er ikke en del av slektsnavnet.
Med visse begrensninger kan følgende tas som mellomnavn:
En av foreldrenes mellomnavn eller slektsnavn som ugift, fornavnet
til en av foreldrene med ending som viser slektskapet, adoptivbarns
tidligere slektsnavn eller adoptivforeldres nåværende
eller tidligere slektsnavn, eget slektsnavn der man tar nytt felles
slektsnavn ved giftermål og en av oldeforeldrenes eller
besteforeldrenes slektsnavn som ugift.
I flere land er det vanlig å ta en av foreldrenes eller ektefellens
fornavn som slektsnavn for barna. Navnet kan som hovedregel bare
tas dersom det ikke allerede er i bruk i Norge. Hvis navnet er beskyttet,
kan det som hovedregel bare tas hvis man har fått samtykke fra
samtlige bærere.
I noen kulturer er det vanlig å ha tre navn: Eget (for)navn,
fars navn og farfars navn. Navneloven hinder også disse
i å videreføre sin navnetradisjon fullt ut i Norge.
Folkeregistrene behandler navnesakene ved første gangs
navnevalg. Fylkesmannen er klageorgan. Fornavns- og enkelte mellom-
og slektsnavnsendringer kan skje ved melding til folkeregisteret.
For øvrig trenger endring av navn bevilling fra fylkesmannen. Departementet
er da klageorgan. Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) behandler
første gangs navnesaker i forbindelse med adopsjon.
Etter departementets praksis er det et krav at man har domisil
(varig bosted og opphold) i Norge får å kunne
endre navn her i landet etter norsk navnelov uavhengig av om vedkommende
er norsk statsborger eller ikke. Enkelte andre land legger statsborgerskapet til
grunn.
Det brukes i underkant av 14 årsverk i året
på å behandle navnesaker.
Arbeidsgruppen foreslår en vesentlig liberalisering
av navnelovgivningen med utgangspunkt i den liberale praksis departementet
de siste årene har utviklet. Loven bør
gi meget vide rammer for den videre utvikling av navnetradisjonen,
og det skal etter arbeidsgruppens syn sterke grunner til for å hindre folk
i å ta det navn de ønsker.
I forskjellig grad støtter alle høringsinstanser
som har uttalt seg om det en liberalisering av navneloven. Norsk
slektshistorisk forening reiser imidlertid spørsmål
om ikke forslaget i sterkere grad burde ha vektlagt det å videreføre
og utvikle norske navnetradisjoner. Enkelte høringsinstanser
peker på at en ny og mer liberal navnelov kan gjøre
at den blir vanskelig å praktisere.
Etter departementets mening bør en fortsatt ha en navnelov
administrert av det offentlige. Denne loven bør imidlertid
gi folk vesentlig større frihet i valget av navn. Sett
hen til de administrative ulempene en mer liberal navnelov kan medføre,
foreslås at en som hovedregel ikke skal kunne endre fornavn
og etternavn mer enn én gang hvert tiende år,
jf. § 10 annet ledd. Unntak gjelder bl.a. ved
ekteskapsinngåelse, navn vedkommende tidligere har hatt
eller i tilfeller der det foreligger «særlige» grunner.
Straffeloven § 337 setter straff for den som
bruker navn i strid med lov. Påtalen er i dag ubetinget
offentlig. Arbeidsgruppen foreslår at påtale skal
være betinget av at det anses påkrevd av allmenne
hensyn. Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot
dette, og forslaget fremmes i lovutkastet § 17.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre,
Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad,
fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad,
fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
deler Regjeringens synspunkt om at det er behov for en liberalisering
og oppdatering av reglene om navn.
Det foreslås å endre navnelovens uttrykk slektsnavn
til etternavn. Arbeidsgruppen foreslår at noen etternavn
fortsatt skal være beskyttede. Rettsbeskyttede etternavn
har eksistert i mer enn hundre år, og antas å ha
blitt en del av manges oppfatning av sitt eget og andres etternavn.
Over halvparten av befolkningen har rettsbeskyttede etternavn. Det
foreslås imidlertid at beskyttelsen senkes fra etternavn
med færre enn 500 bærere til navn med færre
enn 200 bærere, og at heller ingen nye etternavn blir beskyttede.
Beskyttede etternavn foreslås ført opp på en
liste, og det skal være et vilkår for beskyttelse
at etternavnet er ført opp på listen. Som argumenter
mot at noen etternavn skal ha en særlig rettsbeskyttelse
kan det bl.a. anføres at det ikke er særlig større
grunn til å opprettholde rettsbeskyttelsen for navn enn
for andre eksklusive rettigheter, og at rettsbeskyttelsen kompliserer
navnelovgivningen. Arbeidsgruppen mener at grensen som nå er
foreslått vil gi rettsbeskyttelse til de etternavnene som
har et rimelig behov for beskyttelse. Arbeidsgruppen foreslår
videre at det skal bli en alminnelig adgang til å ta besteforeldrenes
eller oldeforeldrenes etternavn, også når det
er beskyttet - uten at det stilles opp et vilkår om faktisk
bruk av navnet.
Et stort flertall av høringsinstansene mener at ordningen
med beskyttelse av etternavn bør opprettholdes. Det er
imidlertid delte meninger blant høringsinstansene om beskyttelsen
bør reduseres.
Departementet er enig i at det er naturlig å redusere
beskyttelsesnivået som foreslått. Forslaget medfører
at antallet frie etternavn omtrent tredobles, fra i underkant av
1 000 til i overkant av 3 000. Beskyttelsen vil
fremdeles omfatte flere enn 1,7 millioner personer. Departementet
mener i motsetning til abeidsgruppen at også nye etternavn,
dvs. nykonstruerte navn eller navn som ikke lenger er i bruk, bør
bli beskyttet.
Dersom en person uten tilknytning til navnet ønsker å ta
et beskyttet navn, kreves i dag også samtykke fra bærerne
av forvekselbare, beskyttede navn. Etter departementets mening bør
det være tilstrekkelig at bærerne av den aktuelle
stavemåten samtykker med mindre det dreier seg om nye etternavn.
På bakgrunn av Kommunal- og regionaldepartementets høringsuttalelse
i tilknytning til navn for samer og nasjonale minoriteter, foreslås
en alminnelig adgang til å ta også tippoldeforeldrenes
etternavn eller mellomnavn som etternavn.
Avveiningen mellom beskyttelse av navn og det å gi
noen tilgang til å benytte navnet, må avhenge
av at det finnes en rimelig grad av tilknytning. Komiteen ser
at en persons rimelige tilknytning til et navn kan føres
noe lengre tilbake enn dagens regler om besteforeldre. Å kunne
benytte navn tilbake til tippoldeforeldre kan neppe fremstå som
noe urimelig inngrep i retten til beskyttelse av navn.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, støtter
departementets forslag om å redusere antall beskyttede
etternavn fra navn med færre enn 500 bærere til
færre enn 200 bærere. Flertallet viser
til at dersom grensen settes til etternavn som har færre
enn 200 bærere, vil dette mer enn tredoble antallet frie
navn. I forhold til dagens lov vil flere etternavn dermed bli tilgjengelige
for hele befolkningen, og ikke bare for dem som kan dokumentere
en bestemt tilknytning til navnet. Flertallet viser
til at denne reduksjonen fører til at flere enn 600 000
personer mister rettsbeskyttelsen for sine navn, men flertallet mener
denne ulempen må veie mindre enn hensynet til at folk flest
får flere etternavn å velge mellom. Flertallet viser
også til at flere enn 1,7 millioner personer fremdeles
vil ha beskyttede etternavn.
Flertallet mener at det er et klart behov for å forenkle
saksbehandlingen ved skifte av navn. En reduksjon av antall beskyttede
etternavn vil innebære en enklere og ressursbesparende
saksbehandling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Fremskrittspartiet ser intet poeng i å skulle redusere
beskyttelsen for familienavn med tanke på antallet brukere.
Dagens grense på 500 brukere er rimelig sett på bakgrunn
av at en gir muligheten til å benytte familienavn som skriver
seg tilbake til sine tippoldeforeldre.
Regjeringen påpeker at:
«Navn er ikke noe knapphetsgode.»
På den bakgrunn fremstår det som selvmotsigende når
det sies:
«Departementet kan ikke se at bortfall av beskyttelsen
vil virke så urimelig overfor de som berøres,
at dette bør veie tyngre enn fordelene ved at folk flest
får flere valgmuligheter til etternavn.»
Det påpekes i proposisjonen mange navnekombinasjoner
og muligheter som ikke er tatt i bruk. Så lenge det finnes
et utall av ubrukte etternavn som vil gi muligheter for gode valg, ønsker
ikke disse medlemmer å redusere det innarbeidede
krav på 500 brukere før et familienavn frigis
for fri benyttelse for alle og enhver.
Disse medlemmer fremmer på den
bakgrunn følgende endringsforslag til § 3:
§ 3 første ledd skal lyde:
«Navn som flere enn 500 personer her i riket har som
etternavn, kan tas som etternavn av andre uten samtykke fra dem
som allerede har det.»
§ 3 andre ledd første
punktum skal lyde:
«Navn som 500 eller færre personer her
i riket har som etternavn, kan bare tas som etternavn dersom alle som
allerede har det som etternavn, samtykker.»
Et flertall i arbeidsgruppen foreslår at det innføres en
alminnelig adgang til å ta doble etternavn som skal skrives
med bindestrek. Doble etternavn skal anses som to etternavn. Flertallet
legger særlig vekt på likestillingshensyn. Hele
17,6 pst. av befolkningen har mellomnavn. Dette viser et ønske
om å markere navnetilknytning i større utstrekning
enn det et enkelt etternavn gjør.
Utvalgets mindretall mener at det å åpne for
bruk av doble etternavn kan føre til registreringsmessige problemer
og usikkerhet om hva som er personens etternavn/mellomnavn.
Videre medfører endringen et ikke ubetydelig merarbeid
for folkeregistermyndigheten. Arbeidsgruppen peker imidlertid på at
faren for forveksling motvirkes ved forslaget om at nye doble etternavn
alltid skal skrives med bindestrek.
Flere høringsinstanser er imot en alminnelig adgang
til å kunne ta doble etternavn. Et stort flertall av høringsinstansene
støtter imidlertid forslaget.
Departementet slutter seg til flertallet i arbeidsgruppen og
blant høringsinstansene, og foreslår at det innføres
en alminnelig adgang til å ta doble etternavn. Det er ikke
påvist registreringsmessige problemer i et slikt omfang
at dette bør stenge for forslaget.
Komiteen har merket seg at det har
vært et ønske om å gi mulighet for mer
enn et enkelt etternavn. At det nå åpnes for en
mulighet til å ta to etternavn fremstår som en
god løsning. Komiteen ser også behovet
for å kunne skille mellom etternavn og mellomnavn. Den
mest praktiske måten å gjøre dette på er som
Regjeringen foreslår å benytte en bindestrekmarkering
der en ønsker to etternavn. To familienavn uten bindestrek
vil da være ett mellomnavn og ett etternavn, og to familienavn
med bindestrek mellom vil vise to etternavn.
Arbeidsgruppen foreslår at en av foreldrenes fornavn
med avstamningsendelse (parentonym) skal kunne velges som etternavn,
men at navnet ikke skal kunne overføres fordi det skal
anses som et personlig navn.
Det er ulike syn på den nærmere utformingen
av reglene blant høringsinstansene.
Departementet slutter seg til forslaget om at ekte parentonym
skal kunne tas også som etternavn. Videre er departementet
enig med enkelte høringsinstanser i at endinger på -sen
ikke skal kunne velges i slike navn. Sen-endingen vil imidlertid
være en kurant måte å lage nye alminnelige
etternavn med utgangspunkt i fornavn.
Departementet kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig sterke
grunner til å nekte at et parentonym gis videre, og foreslår
at slike navn skal kunne overføres og også velges
av andre. For å unngå uheldige navn for barn,
skal slike navn imidlertid ikke kunne gis automatisk når
navn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Alle etternavn som man kan ta etter navneloven skal også kunne
velges ved første gangs navnevalg foreslår arbeidsgruppen.
Dette betyr at foreldre kan velge andre etternavn enn sine egne
for barn. En overveiende del av høringsinstansene har ikke
kommentert dette forslaget. Enkelte uttaler at barn og foreldre
bør ha samme etternavn for å styrke familiesamhold
og tilhørighet. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens
syn.
Arbeidsgruppen foreslår å videreføre
dagens ordning der barnet får morens etternavn dersom navn ikke
er valgt for barnet innen seks måneder etter fødselen.
Dette vil sikre en likebehandling av barn født i og utenfor
ekteskap. Den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret,
skal etter forslaget fortsatt anses som part i barnets navnesak
dersom endringen berører vedkommendes navn.
Foreningen 2 Foreldre uttaler at det bør sikres at barnet
har rett til slektsnavnet til begge sine foreldre dersom en av foreldrene ønsker
dette, selv om foreldrene ikke har felles foreldreansvar. Når
foreldrene har felles foreldreansvar, bør utgangspunktet
være at barnet får begge foreldrenes slektsnavn.
Andre høringsinstanser støtter arbeidsgruppens
forslag.
Det er ønskelig at alle barn navnemessig behandles på samme
måte, uavhengig av om far er kjent eller ikke, og uavhengig
av om far har del i foreldreansvaret eller ikke. På denne
bakgrunn er departementet enig i at barnet fortsatt skal få morens
etternavn når navn ikke er valgt innen seks måneder
etter fødselen. Departementet peker på at spørsmålet
om navn for barn hører til foreldreansvaret. På denne
bakgrunn bør ikke foreldre som ikke har del i foreldreansvaret
anses som parter i saker om barnets navn. Det vil imidlertid som hovedregel
være naturlig at foreldre som ikke har del i foreldreansvaret,
underrettes om endringer.
Det er straffbart etter straffeloven § 339
nr. 1 ikke å melde navn for barnet innen seks måneder
etter fødselen.
Arbeidsgruppen viser bl.a. til Samboerutvalgets innstilling i
NOU 1999:25 «Samboerne og samfunnet», og foreslår
at samboere som har felles barn eller som har bodd sammen i to år,
skal kunne velge navn på linje med ektefeller. Adgangen
skal imidlertid være betinget av at samboeren samtykker
- i motsetning til hva som foreslås for ektefeller. Et
stort flertall av de høringsuttalelsene som har kommentert
dette, støtter en slik adgang. Også departementet
støtter forslaget.
Arbeidsgruppen går inn for at det ikke lenger skal gjelde
et eksplisitt samtykkekrav til å ta ektefellens navn ved
giftermål. Det foreslås videre at man kurant skal
kunne ta en av foreldrenes, besteforeldrenes eller oldeforeldrenes «aktuelle» etternavn
ervervet ved giftermål. Med «aktuelle» navn
menes giftenavn som en person fremdeles bærer, eller bar
da han/hun døde. Arbeidsgruppens forslag innebærer
i prinsippet en videreføring og utvikling av dagens ordningen.
Et stort flertall av høringsinstansene hadde ingen merknader til
dette forslaget, og departementet slutter seg til arbeidsgruppens
vurderinger.
Arbeidsgruppen foreslår at gjeldende regler om valg
av navn ved adopsjon videreføres. Videre foreslås
at adoptivbarn uttrykkelig gis adgang til å ta navn etter
sin opprinnelige slekt. Departementet fremmer forslag i tråd
med dette, men med noe endret ordlyd, jf. § 5.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag til regler for etternavn i familieforhold.
Arbeidsgruppen foreslår å videreføre
gjeldende navnelov § 9 nr. 4 om adgang til å ta
navn på gårdsbruk og plasser som etternavn, men ønsker å endre forståelsen
noe. Det foreslås bl.a. at navn som er normert etter lov
om stadnavn også skal kunne velges som etternavn dersom
vilkårene ellers er oppfylt. Andre former enn den som står
i matrikkel, grunnbok eller som normert form, kan godtas når
formen er brukt i dokumenter eller registre «med et offentlig
preg». Arbeidsgruppen foreslår også å videreføre
dagens ordning med at det er navnet på det bruksnummer
som vedkommende har tilknytning til, som kan velges som personnavn.
Flere høringsinstanser peker på forskjellen
mellom bruksnavn og gårdsnavn. Det er ellers ulike kommentarer
til forslaget.
Departementet er enig med de høringsinstansene som mener
at det kan føre til misforståelser å omtale navn
på gårdsbruk som «gårdsnavn»,
og at også gamle nedarvede bruksnavn bør kunne
velges som etternavn. Det skal ikke stilles vilkår om at
det må foreligge «særlig grunn» når
man ønsker en mer moderne form av navnet, og en slik form
kan velges direkte etter bestemmelsen om navn på gårdsbruk,
jf. lovutkastet § 4 første ledd nr. 8.
Det presiseres at en person ikke vil ha en tilstrekkelig tilknytning
til gårdsnavnet hvis vedkommendes tilknytning er et bruksnummer
med et annet bruksnavn enn det aktuelle gårdsnavnet.
Dersom det pågående revisjonsarbeidet for lov
om stadnavn og arbeidet med lov om eiendomsregistrering medfører
at det er ønskelig med eventuelle endringer i den nye navneloven
må det vurderes på et senere stadium.
Komiteen slutter seg til departementets
synspunkter.
Arbeidsgruppen foreslår at en opprettholder dagens regel
om at den som vil ta et nylaget etternavn må innhente samtykke
fra bærere av beskyttede etternavn som er så likt
det nye navnet at navnene lett kan blandes sammen. Derimot foreslås
at navnelovens forbud mot å ta nylagde etternavn med «utenlandsk
klang eller skrivemåte» oppheves. Arbeidsgruppen
foreslår ikke en uttrykkelig regel mot å ta kjente
stedsnavn som nylaget etternavn.
Det foreslås å videreføre gjeldende
lovs regel om at alminnelige kjente, lite vanlige navn på gårdsbruk ikke
kan tas som nylaget etternavn. Det samme skal bl.a. gjelde alminnelig
kjente historiske eller utdødde navn, alminnelig kjent
navn på en stiftelse, et lag, et pseudonym eller et kunstnernavn.
Enkelte høringsinstanser mener at en person bør påvise
at vedkommende har tilknytning til navnet for å kunne bruke
et navn med utenlandsk preg. Flere høringsinstanser mener
også at f.eks. alminnelig kjente stedsnavn ikke bør
kunne velges som etternavn.
Utrykket «nye» etternavn vil omfatte både
etternavn som har falt ut av bruk men gjenopptas, og etternavn som
tidligere ikke har vært i bruk. Departementet går
ikke inn for et forbud mot at alminnelig kjente stedsnavn, kjente
men lite vanlige navn på gårdsbruk eller alminnelig
kjente historiske eller utdødde navn kan tas som nye etternavn.
Etter omstendighetene vil slike navn unntaksvis kunne nektes etter § 10
i lovforslaget. Dessuten foreslår departementet at bare
pseudonymer som er kunstnernavn skal kunne nektes som nytt etternavn.
Videre foreslås at forbudet mot å ta som nytt
etternavn et alminnelig kjent navn på «ei stifting
eller eit lag», endres slik at det også omfatter
institusjoner o.l. som ikke er egne rettssubjekter. For øvrig
støtter departementet arbeidsgruppens syn.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Arbeidsgruppen foreslår at etternavn med skrivemåten «å» skal
kunne endres til «aa». En endring av et etternavns
kjønnsbestemte endelse skal ikke regnes som endring til
et annet etternavn.
Flere høringsinstanser mener at det er uheldig at navn
som er eneformer i norsk rettskriving er beskyttet, f.eks. Dal og
Val, mens «forvanskede» former som Dahl og Wahl
ikke er det. På denne bakgrunn foreslås at det
tillates fri bruk av pararellformer som er i samsvar med gjeldende
norsk rettskriving, når den tilsvarende forvanskede formen
er et fritt etternavn.
Departementet slutter seg til disse forslagene. Det foreslås
også at endring av skrivemåten f.eks. fra «æ» til «ae» og
fra «ø» til «oe» heller
ikke skal regnes som endring til et annet etternavn.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, støtter departementets forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke se at endringer av det normerte skriftspråk automatisk
skal gi mulighet for bærer av et etternavn som har gammel
normering til å ta beskyttede etternavn som nå faller
inn under dagens normering. Eksempel som kan nevnes er Dahl og Dal. Familienavn
kan neppe sies å være så bundet opp til den
til enhver tid gjeldende normerte norske hverdagslige rettskrivning
som språket ellers.
Disse medlemmer fremmer på den
bakgrunn følgende endringsforslag til § 6:
§ 6 første ledd skal lyde:
«En endring av stavemåten av et etternavn
til bokstaver som er alminnelig kjent i utlandet, regnes ikke som å ta
et annet navn.»
Arbeidsgruppen foreslår at alle navn man kan ta som
etternavn bør kunne tas som mellomnavn. Ektefeller skal
kunne velge alle kombinasjoner av hverandres etternavn og mellomnavn
med mindre navnet er ervervet ved et tidligere ekteskap.
Et flertall av høringsinstansene støtter forslagene. Enkelte
foreslår å begrense antall mellomnavn som kan
tas.
Departementet er enig i at adgangen til å ta mellomnavn
beholdes, og slutter seg til arbeidsgruppens forslag. To navn som
kan tas som etternavn, vil etter dette kunne velges som dobbelt
mellomnavn. Etter omstendighetene vil en kombinasjon av et stort
antall mellomnavn kunne nektes etter utkastets § 10
første ledd.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
I motsetning til etternavn kan fornavn ikke være beskyttet.
Adgangen til å ta fornavn begrenses av at det ikke kan
velges fornavn som kan bli til vesentlig ulempe for bæreren,
og som hovedregel kan det ikke tas fornavn som opprinnelig er etternavn.
Arbeidsgruppen mener det bør lages en regel som tydelig
markerer at det skal mye til før et navn kan avslås
fordi det vil påføre bæreren ulemper.
På denne bakgrunnen foreslås ulempekriteriet skjerpet
til vesentlig ulempe. Det forutsettes
en svært liberal praksis. Enkelte høringsinstanser
mener at navneloven må inneholde formuleringer om at sjeldne
skrivevarianter av et navn kan bli avvist. Departementet slutter
seg til arbeidsgruppens forslag.
Arbeidsgruppen foreslår videre at registreringen av
navnet i folkeregisteret skal legges til grunn ved avgjørelsen
av om navnet skal kunne godtas som fornavn når det også er
registrert i bruk som etternavn. Navn som har opphav eller tradisjon
som fornavn i Norge eller i utlandet, skal godtas som fornavn selv om
det i Norge er registrert i bruk som etternavn.
Flere høringsinstanser er kritiske til en slik ordning.
Enkelte foreslår en ordning tilsvarende den de har i Danmark
der det er utarbeidet en liste på ca. 7 000 fornavn,
og der nye navn som blir godkjent, kan komme på denne listen.
Navn kan også bli godkjent uten å komme på listen,
for eksempel sjeldne navn på innvandrerbarn.
Departementet foreslår for sin del en videreføring av
gjeldende ordning. Dette vil bety at dersom navnet er eller har
vært registrert i bruk som etternavn i folkeregisteret,
må det dokumenteres at navnet har tradisjon eller opphav
som fornavn (i Norge eller i utlandet), eller tradisjon i en kultur
som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, for at det skal kunne
godtas. Departementet finner det ikke hensiktsmessig at det utarbeides
en liste over godtatte fornavn slik enkelte høringsinstanser
går inn for.
Komiteen støtter Regjeringens
vurdering om at en skal være varsom med å overprøve
enkeltmenneskers ønsker om fornavn. Avveiningen mellom
hensynet til fritt navnevalg og hensynet til vern mot at barn ikke
tildeles navn som gir åpenbare ulemper for dem, ivaretas
på en god måte ved å knytte kravet til
overprøving til «vesentlig ulempe».
Dagens navnelov godtar ikke en del navn som følger av
utenlandsk navneskikk. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør
det i betydelig grad åpnes for aksept av utenlandske navneskikker.
Arbeidsgruppen foreslår også å lovfeste
gjeldende praksis om at en utenlandsk statsborger bosatt i Norge
vil kunne få godtatt navneendringer foretatt av statsborgerlandet.
Ingen høringsinstanser har uttalt seg kritisk til at navneloven
bør åpne for å ta navn etter utenlandske navneskikker,
og departementet slutter seg til dette.
Arbeidsgruppen anser det som vesentlig at det som hovedregel
ikke innføres særregler som bare skal gjelde overfor
personer med utenlandsk bakgrunn og/eller tilknytning.
Enkelte høringsinstanser anbefaler på den annen
side at man ikke legger seg på en altfor liberal praksis
overfor norske statsborgere (uten utenlandsk slektstilknytning)
som ønsker endring til et etternavn med utenlandsk preg.
Departementet finner det verken hensiktsmessig eller ønskelig
at det utarbeides særregler for de med en utenlandsk tilknytning.
Også personer som ikke har en utenlandsk tilknytning, bør
som den klare hovedregel kunne ta navn med utenlandsk klang eller
skrivemåte.
Arbeidsgruppen foreslår at ektefellens, en av foreldrenes
eller en av besteforeldrenes fornavn skal kunne tas som etternavn
dersom navnet har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom
fornavn og etternavn. I de tilfellene hvor aksept av navnet klart
vil kunne medvirke til å uthule skillet mellom tradisjonelle
norske fornavn og etternavn, vil man etter omstendighetene kunne
avslå navnesøknaden under henvisning til lovutkastet § 10
som gir adgang til å avslå en søknad dersom «sterke
grunner» tilsier det.
Departementet støtter arbeidsgruppens forslag.
I tilfelle fornorskningspolitikken har medført at en person
har tatt et annet etternavn enn sitt opprinnelige, vil en etterkommer
av personen i rett nedstigende linje etter dagens praksis kunne
ta personens opprinnelige navn selv om slektskapet ligger lenger
tilbake enn det som er kurant etter navneloven. Arbeidsgruppen er enig
i denne praksisen.
Kommunal- og regionaldepartementet anbefaler at den generelle
adgangen til å ta tilbake slektsnavn utvides til å omfatte
tippoldeforeldre og muligens også til tipp-tippoldeforeldre.
Subsidiært anbefales at den særordning som forutsettes
etablert for personer som hører til en nasjonal minoritet,
utvides til å omfatte også navn som har gått
av bruk gjennom kvinners giftermål. Også Sametinget
mener det bør gis adgang til å ta opp igjen gamle
slektsnavn som tidligere generasjoner i slekten er fratatt.
Departementet foreslår at det innføres en alminnelig adgang til å ta etternavn
som har vært en av tippoldeforeldrenes etternavn når
det ikke er ervervet ved et tidligere giftermål. For eldre
etternavn må det vurderes etter regelen om særlig
tilknytning i lovutkastet § 4 første
ledd nr. 9 om vedkommende kan ta navnet. Dersom det er sannsynlig
at fornorskningspolitikk var medvirkende til at et navn ikke ble
ført videre, bør vedkommende gis anledning til å gå lenger
tilbake i slekten.
Personer som ønsker å følge spansk
og portugisisk navneskikk vil kunne velge om de vil ha foreldrenes navn
som mellomnavn og etternavn, eller som doble etternavn med bindestrek.
En av foreldrenes fornavn med avstamningsending skal også kunne
velges som etternavn.
Særlige problemer oppstår i forhold til navn
som er vanlige i en del av innvandrerkulturene, men som er lik norske
tabu- eller belastende ord. Hvor grensen konkret skal gå,
bør trekkes opp og utvikles gjennom praksis.
Sametinget uttaler at adgangen til å bruke samiske fornavn
må anerkjennes slik at det ikke er nødvendig å argumentere
hver gang et barn skal ha et samisk navn med en samisk skrivemåte.
Departementet påpeker at skjerpingen av ulempevilkåret
for å kunne nekte et navn, innebærer at flere navn
må godkjennes enn det som er tilfellet etter dagens navnelov.
Samiske fornavn anses etter gjeldende lov ikke å kunne
bli til ulempe for bæreren.
Komiteen slutter seg til departementets
synspunkter når det gjelder forholdet til navneskikker blant
innvandrere, samer og nasjonale minoriteter.
I første instans er navnesakene i dag fordelt mellom
folkeregistrene og fylkesmennene med henholdsvis fylkesmannen og
Justisdepartementet som klageinstans. Også vigselmenn og
Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) har avgjørelsesmyndighet
i første instans i enkelte navnesaker. Etter arbeidsgruppens
oppfatning er fordelingen på tre nivåer lite heldig.
Den foreslår i stedet at fylkesskattekontorene skal være
førsteinstans og Skattedirektoratet klageinstans i navnesaker.
SUAK skal beholde sin myndighet.
Et stort flertall av høringsinstansene støtter
forslaget om at det bare skal være to hovedorganer som
behandler navnesaker, men flere er kritiske til å legge førsteinstansbehandlingen
til fylkesskattekontorene.
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at behandlingen av
navnesaker bør konsentreres til to nivåer. Hensynet
til sakstilfang og kompetanse tilsier en noe mer regionalisert løsning
enn folkeregistrene. Etter departementets mening bør fylkesmannsembetene håndtere
navnesaker i første instans. Fylkesmannsembetene skal selv
foreta registreringen av navneendringene i folkeregisteret. Departementet
er enig i at SUAK fortsatt bør behandle førstegangssaker
i forbindelse med adopsjon.
Arbeidsgruppen mener at et sivilrettsdirektorat antakeligvis
vil være mest hensiktsmessig som klageorgan, men det er
ennå ikke avklart om det vil bli opprettet et slikt direktorat.
Inntil videre foreslår departementet at klagesaksbehandlingen
ivaretas av departementet.
Arbeidsgruppen foreslår at de særlige saksbehandlingsreglene
i tilknytning til navnesaker skal bortfalle, og at forvaltningslovens
alminnelige regler i stedet skal komme til anvendelse. Blant annet
skal utstedelse av særlige bevillingsdokumenter og kunngjøring
av navneendringer opphøre. Arbeidsgruppen ønsker
dessuten å endre begrepsbruken slik at «bevilling» og «melding» kalles
for søknad. Bevillingsordningen opphører, og det
etableres et system som utelukkende baseres på en søknadsordning.
De fleste høringsinstansene kommenterte ikke disse spørsmålene.
Patentstyret mener imidlertid at navneendringer fortsatt bør
kunngjøres.
Departementet bemerker at en avgjørelse av en navnesak
er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Departementet er enig
i at bevillingsordningen bør opphøre, men ønsker å beholde
terminologien med «melding». Kunngjøring
av navneendringer bør sløyfes.
Etter navneloven § 22 kan den som mener at
vedkommendes navnerett er krenket ved en navneendring, reise søksmål
innen fem år etter at endringen ble kunngjort. Arbeidsgruppen
foreslår at søksmålsfristen forlenges
til ti år da navneendringer ikke lenger skal kunngjøres.
Patentstyret mener at også f.eks. en innehaver av et varemerke
som er krenket av et navnevedtak bør kunne reise søksmål,
og at søksmålsfristen bør være
fem år. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag
med de justeringer Patentstyret har tatt til orde for, men foreslår
at søksmålsfristen reduseres til to år
fra det tidspunkt saksøker fikk eller burde skaffet seg
kunnskap om navnevedtaket.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter
Regjeringens syn på at det bør være det
samme organ som har alle førsteinstansbehandlinger av navneendringer. Dette
vil medføre en forenkling med tanke på hvor en skal
henvende seg for å få behandlet sin sak vedrørende
navn.
Flertallet går inn for at førsteinstansbehandlingen
av navnesaker legges til folkeregistrene. Etter flertallets mening
vil dette gi en mer rasjonell ordning enn det departementet legger
opp til. Flertallet viser i denne forbindelse til
at folkeregistrene fra 1. mars 2002 omorganiseres og at antall kontorer
reduseres til 99. Dette gjør det lettere å opparbeide
ekspertise på området ved alle kontorene, samtidig
som man i stor grad beholder nærheten og tilgjengeligheten
for publikum. Flertallet viser også til
at den foreslåtte liberalisering av navneloven vil gjøre
at langt flere navnesaker blir kurante å ta stilling til.
Flertallet er enig med departementet i at man bare
bør ha to nivåer i saksbehandlingen. Som en følge av
at flertallet ønsker å beholde
førsteinstansbehandlingen ved folkeregistrene, er det naturlig
at fylkesmennene velges som klageinstans. Flertallet peker
på at man eventuelt kan vurdere å samle klagebehandlingen
til færre enheter ved å bemyndige enkelte fylkesmenn
til å behandle klagesaker fra flere fylker. Flertallet legger
vekt på at departementet ikke bør behandle enkeltsaker,
og mener at en regional instans er den mest nærliggende
klageinstans for avgjørelser tatt av folkeregistrene.
Flertallet fremmer forslag til endring av § 11
i tråd med dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener det er uheldig at alle navnesaker skal
behandles ved fylkesmannsembetene. Disse medlemmer mener
at kurante saker fremdeles bør behandles hos folkeregistrene.
På den annen side mener disse medlemmer at
tvilssaker og avslagssaker bør behandles med en større navnefaglig
kompetanse enn det er hensiktsmessig å opparbeide ved de
99 folkeregistrene. Slike saker bør fremdeles behandles
ved fylkesmannsembetene. Disse medlemmer foreslår
derfor å endre § 11 i lovutkastet.
Disse medlemmer viser til at klagebehandlingen
trolig vil utgjøre under to årsverk. Disse medlemmer mener
derfor at den ordinære klagebehandlingen kan legges til
departementet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag til endring av lovutkastets § 11:
Ǥ 11 Meldeplikt og forvaltningsorgan
for
navnesaker
Den som vil ta, endre eller sløyfe navn, må gi
melding om det til folkeregisteret for den kommunen der den meldingen
gjelder er registrert bosatt. Finner folkeregisteret at meldingen
uten tvil skal godtas, treffer folkeregisteret vedtak om det. Finner
folkeregisteret at meldingen ikke skal godtas eller er det i tvil
om den skal godtas, overføres saken til fylkesmannen, som avgjør
om meldingen skal godtas. Fylkesmannens vedtak om å godta
eller nekte å godta en melding kan påklages til
departementet. Klager over folkeregistrenes vedtak behandles av
fylkesmannen etter de regler som gjelder for underinstansens saksbehandling
og kompetanse i klagesaker med departementet som klageinstans.
For enkelte navnesaker kan departementet bestemme at meldinger
skal gis til og behandles av andre forvaltningsorganer.
Departementet kan gi nærmere regler om bruk av meldingsskjema
og meldingenes innhold og om saksbehandlingen for øvrig.»
Det er foreslått av departementet at fylkesmennene skal
være førsteinstans i navnesaker og Justisdepartementet
klageinstans. Etter arbeidsgruppens beregninger vil denne organiseringen
medføre at det frigjøres omkring 4 årsverk
hos folkeregistrene samtidig som fylkesmennene får en merbelastning
på omkring 2 årsverk. For departementet vil ressursbehovet
være uendret.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
I lov om personnavn (navneloven) skal § 11
lyde:
§ 11 Meldeplikt og forvaltningsorgan for navnesaker
Den som vil ta, endre eller sløyfe navn, må gi
melding om det til folkeregisteret for den kommunen der den meldingen
gjelder er registrert bosatt. Finner folkeregisteret at meldingen
uten tvil skal godtas, treffer folkeregisteret vedtak om det. Finner
folkeregisteret at meldingen ikke skal godtas eller er det i tvil
om den skal godtas, overføres saken til fylkesmannen, som avgjør
om meldingen skal godtas. Fylkesmannens vedtak om å godta
eller nekte å godta en melding kan påklages til
departementet. Klager over folkeregistrenes vedtak behandles av
fylkesmannen etter de regler som gjelder for underinstansens saksbehandling
og kompetanse i klagesaker med departementet som klageinstans.
For enkelte navnesaker kan departementet bestemme at meldinger
skal gis til og behandles av andre forvaltningsorganer.
Departementet kan gi nærmere regler om bruk av meldingsskjema
og meldingenes innhold og om saksbehandlingen for øvrig.
Forslag fra Arbeiderpartiet og
Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I lov om personnavn (navneloven) gjøres
følgende endringer:
§ 3 første ledd skal lyde:
Navn som flere enn 500 personer her i riket har som etternavn,
kan tas som etternavn av andre uten samtykke fra dem som allerede
har det.
§ 3 andre ledd første
punktum skal lyde:
Navn som 500 eller færre personer her i riket
har som etternavn, kan bare tas som etternavn dersom alle som allerede
har det som etternavn, samtykker.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
I lov om personnavn (navneloven) skal § 6
første ledd lyde:
En endring av stavemåten av et etternavn til bokstaver
som er alminnelig kjent i utlandet, regnes ikke som å ta
et annet navn.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om personnavn (navneloven)
Kapittel 1. Navneplikt
§ 1 Plikt til å ha navn
Alle skal ha fornavn og ett enkelt eller dobbelt etternavn og kan i tillegg ha mellomnavn. Enhver har plikt til å bruke sitt fornavn og etternavn som personnavn. Ingen kan ta, endre eller sløyfe navn på annen måte enn etter loven her.
§ 2 Plikt til å velge navn for barn
Senest når barnet fyller seks måneder, skal den eller de som har foreldreansvaret for barnet, sende melding om hvilket navn barnet skal ha.
Har barnet fylt seks måneder uten at melding er sendt eller uten at meldingen kan godtas, får barnet morens etternavn. Dette gjelder ikke etternavn som nevnt i § 4 første ledd nr. 2, og har moren ikke annet etternavn, får barnet i stedet morens fornavn med ending som viser slektskapet.
Kapittel 2. Etternavn, fornavn og mellomnavn
§ 3 Frie, beskyttede og nye etternavn
Navn som flere enn 200 personer her i riket har som etternavn, kan tas som etternavn av andre uten samtykke fra dem som allerede har det.
Navn som 200 eller færre personer her i riket har som etternavn, kan bare tas som etternavn dersom alle som allerede har det som etternavn, samtykker. For barn under 18 år gis samtykke av den eller dem som har foreldreansvaret.
Navn som ikke er registrert i Det sentrale folkeregister som et navn som er i bruk som etternavn her i riket, kan tas som etternavn. Dette gjelder likevel ikke navn som:
1. er så likt et beskyttet etternavn at navnene lett kan blandes sammen. Navnet kan likevel tas dersom alle som har det beskyttede navnet som etternavn, samtykker. Annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende.
2. er identisk eller har likhet som nevnt i nr. 1 med et alminnelig kjent firma, varemerke eller annet kjennetegn som er vernet her i riket, med et alminnelig kjent navn på en stiftelse, forening, institusjon eller lignende eller med et alminnelig kjent kunstnernavn, og det må antas at berettigede interesser vil lide skade dersom vedkommende får navnet.
3. er registrert i Det sentrale folkeregister som et navn som er eller har vært i bruk som fornavn. Navnet kan likevel tas som etternavn dersom det har opphav eller tradisjon som etternavn i Norge eller i utlandet eller har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.
§ 4 Avledede etternavn
Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn:
1. navn som er eller har vært en av tippoldeforeldrenes, oldeforeldrenes, besteforeldrenes eller foreldrenes etternavn eller mellomnavn. Dette gjelder ikke tidligere navn som er ervervet ved ekteskap eller samboerskap.
2. en av foreldrenes fornavn med ending som viser slektskapet, eller når navnet har en tradisjon i en kultur som tillater det, en av besteforeldrenes fornavn med ending som viser slektskap.
3. navn som er eller har vært en av foreldrenes eller besteforeldrenes fornavn, når navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.
4. navn som er eller har vært ektefellens etternavn eller mellomnavn, og som ikke er ervervet ved et tidligere ekteskap eller samboerskap.
5. ektefellens fornavn når navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.
6. navn som er en av steforeldrenes eller fosterforeldrenes etternavn eller mellomnavn, og vedkommende samtykker.
7. etternavn eller mellomnavn som vedkommende har hatt tidligere, og som ikke er ervervet ved ekteskap eller samboerskap, eller mellomnavn som vedkommende har.
8. navn på et gårdsbruk som vedkommende eller en av dennes foreldre eier og har eid i minst 10 år, eller som vedkommende eller en av foreldrene bruker og har brukt i minst 20 år eller har brukt i minst 10 år og har en bruksrett til som er fastsatt for en av foreldrenes eller vedkommendes livstid. Dette gjelder ikke dersom navnet på gårdsbruket er valgt etter 1. januar 1947 og strider mot delingsloven § 5-3 annet ledd.
9. etternavn eller mellomnavn som vedkommende for øvrig har en særlig tilknytning til.
Samboere som har bodd sammen i minst to år eller som har felles barn, kan velge navn etter første ledd nr. 4 og 5 på samme måte som ektefeller dersom samboeren samtykker.
Foruten etter adoptivslekten kan den som er adoptert ta navn etter sin biologiske slekt etter første ledd nr. 1, 2 og 3.
§ 5 Etternavn ved adopsjon
Blir noen som er under 18 år adoptert, får vedkommende adoptantens etternavn med mindre annet er fastsatt i forbindelse med adopsjonen. Dette gjelder ikke der den ene ektefellen adopterer den andres barn.
Når ektefeller sammen adopterer noen som er under 18 år, får adoptivbarnet adoptivmorens etternavn med mindre annet er fastsatt i forbindelse med adopsjonen. § 2 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende.
§ 6 Endringer i samme etternavn
En endring av stavemåten av et etternavn som bringer stavemåten nærmere den alminnelige uttalen av navnet eller nærmere skriftspråket for øvrig, regnes ikke som å ta et annet navn. Det samme gjelder en endring av stavemåten til bokstaver som er alminnelig kjent i utlandet.
En endring av et etternavns kjønnsbestemte ending regnes ikke som å ta et annet navn.
§ 7 Doble etternavn
To navn som kan tas som etternavn, kan tas som et dobbelt etternavn der de to navnene er satt sammen med bindestrek. I forhold til §§ 3 og 4 regnes et dobbelt etternavn som to adskilte etternavn.
§ 8 Fornavn
Som fornavn kan det ikke velges et navn som er registrert i Det sentrale folkeregister som et navn som er eller har vært i bruk som etternavn eller mellomnavn. Navnet kan likevel tas som fornavn dersom det har opphav eller tradisjon som fornavn i Norge eller i utlandet eller har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.
§ 9 Mellomnavn
Navn som kan tas som etternavn, kan tas som mellomnavn.
§ 10 Alminnelige begrensninger
Selv om de øvrige vilkår er oppfylt, skal en melding om å ta, endre eller sløyfe navn ikke godtas dersom vedkommendes personnavn ellers kan bli til vesentlig ulempe for vedkommende eller andre sterke grunner tilsier det.
Personer over 18 år kan ikke ta, endre eller sløyfe fornavn eller etternavn mer enn en gang hvert tiende år. Vedkommende kan likevel innen ti år:
1. ta som etternavn etternavnet til en ektefelle eller en samboer som vedkommende har bodd sammen med i minst to år eller har barn sammen med, eller for navn som har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, ektefellens eller samboerens fornavn,
2. ta som etternavn et etternavn som vedkommende tidligere har hatt,
3. ta som etternavn steforeldres, fosterforeldres eller adoptivforeldres etternavn, og
4. endre fornavnet tilbake til det fornavnet vedkommende hadde før endringen,
5. ta, endre eller sløyfe fornavn eller etternavn dersom det foreligger særlige grunner.
Kapittel 3. Saksbehandling m.m.
§ 11 Meldeplikt og forvaltningsorgan for navnesaker
Den som vil ta, endre eller sløyfe navn, må gi melding om det til folkeregisteret, som avgjør om meldingen skal godtas. Meldingen sendes til folkeregisteret for den kommunen hvor den meldingen gjelder, er registrert bosatt. For enkelte navnesaker kan departementet bestemme at meldinger skal gis til og behandles av et annet forvaltningsorgan. Vedtak om å godta eller nekte å godta en melding kan påklages til fylkesmannen.
Departementet kan gi nærmere regler om bruk av meldingsskjema og meldingenes innhold og om saksbehandlingen for øvrig.
§ 12 Melding om navn for barn
Melding om å ta, endre eller sløyfe navn for noen som ikke har fylt 18 år, skal fremsettes av den eller de som har foreldreansvaret, eller disse må ha samtykket i meldingen. Gjelder meldingen et barn over 12 år, må også barnet selv ha samtykket. Selv om det ikke foreligger samtykke etter første eller annet punktum, kan meldingen godtas dersom det foreligger særlig grunn.
§ 13 Søksmål
Er noens rettigheter krenket ved et vedtak som godtar en melding om å ta, endre eller sløyfe navn, kan vedkommende gjøre sin rett gjeldende ved søksmål innen to år etter at vedkommende fikk eller burde skaffet seg kunnskap om vedtaket. Søksmålet må være reist innen 10 år etter at vedtaket ble truffet.
§ 14 Hvem loven gjelder for, utenlandske navneavgjørelser m.m.
Loven gjelder for alle som i Det sentrale folkeregister er registrert som bosatt her i riket og har til hensikt å bli boende her varig.
Den som omfattes av første ledd og er utenlandsk statsborger, kan her i riket inngi melding om å ta, endre eller sløyfe navn i samsvar med avgjørelse truffet av statsborgerlandets myndigheter, med mindre annet følger av forskrift etter tredje ledd.
Kongen kan ved forskrift gi regler om hvilke navnerettsregler som skal gjelde for utenlandske statsborgere som bor her i riket, og for norske statsborgere som bor i utlandet, og om beskyttelse her i riket for etternavn som er i bruk i utlandet.
Kapittel 4. Sluttbestemmelser
§ 15 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid opphører lov 29. mai 1964 nr. 1 om personnamn å gjelde.
§ 16 Overgangsregler
Den som ved lovens ikrafttredelse har etternavn som består av to navn adskilt av mellomrom, kan selv beholde navnet i denne formen.
Etternavn som ved lovens ikrafttredelse består av to navn forbundet med bindestrek, anses som et dobbelt etternavn bestående av to etternavn.
§ 17 Endringer i andre lover
Fra den tid loven her trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:
1. I Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 skal § 337 nytt annet ledd lyde:
Offentlig påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det.
2. I lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom skal § 5-3 annet ledd lyde:
Dersom navnet allerede er i bruk som etternavn og er beskyttet, kan navnet bare velges dersom eieren dokumenterer at navnet har gammel, nedarvet tilknytning til eiendommen.
3. I lov 21. juni 1985 nr. 79 om enerett til firma og andre forretningskjennetegn skal § 2-2 første ledd lyde:
Firma for enkeltmannsforetak skal inneholde innehaverens etternavn.
Oslo, i justiskomiteen, den 6. mars 2002
Trond Helleland |
André Kvakkestad |
Jan Arild Ellingsen |
leder |
ordfører |
sekretær |