I proposisjonen fremmes forslag om en ny lov om personnavn som skal avløse den gamle navneloven fra 1964. Lovforslaget vil gi større frihet i valget av navn.

Hovedtrekk i dagens system med frie, beskyttede og nye etternavn beholdes, men grensen for beskyttede etternavn foreslås senket fra 500 til 200 bærere. Lovforslaget innebærer også en vesentlig oppmykning av hvilken tilknytning til navnet som kreves.

Forslaget gir videre adgang til å danne doble etternavn som skal forbindes med bindestrek. Bakover i slekten foreslås det bl.a. at man fritt skal kunne hente etternavn som tippoldeforeldrene har hatt. Det er en vesentlig liberalisering.

Av hensyn til enkelte utenlandske navneskikker foreslås det bl.a. at det åpnes for at etternavn tas som fornavn og motsatt når det gjelder navn som har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

Samboere som har bodd sammen i to år eller har felles barn, vil få tilsvarende adgang til å ta hverandres navn som ektefeller, på vilkår av at samboeren samtykker.

Som en vesentlig liberalisering foreslås det at adgangen til å ta forskjellige mellomnavn skal være lik adgangen til å ta forskjellige etternavn.

I dag kan navnemyndighetene nekte folk å velge navn som kan bli til ulempe for dem. I lovforslaget foreslås at dette vilkåret skjerpes ved å kreve at navnet skal kunne bli til «vesentlig» ulempe eller at det foreligger andre sterke grunner som tilsier at navnet ikke godtas.

Det foreslås videre en regel om navnestabilitet ved at man som hovedregel ikke skal kunne endre fornavn og etternavn mer enn én gang hvert tiende år.

Meldinger om navn skal etter forslaget som hovedregel inngis til fylkesmannen, og Justisdepartementet er klageinstans. I dag er oppgavene fordelt mellom folkeregistrene, fylkesmennene og Justisdepartementet på en noe uhensiktsmessig måte.