Gjeldende rett, EØS-rett og andre lands rett er omtalt
i hhv. punkt 5.1, 5.2 og 5.3 i proposisjonen.
Departementet anser, i likhet med en enstemmig Banklovkommisjon
og alle de høringsinstanser som har uttalt seg, at obligasjoner
med særskilt sikkerhet i form av pantesikrede obligasjoner
er en egnet måte å oppnå de hensyn som
taler for finansiering av utlånsporteføljer gjennom
obligasjonsmarkedet. Det vises til omtalen av disse i kapittel 3
i proposisjonen. Departementet legger her vekt på hensynet
til konkurransesituasjonen for norske institusjoner og særlig
på muligheten for noe rimeligere og mer langsiktig funding.
Det er videre sett noe hen til at pantesikrede obligasjoner kan
legge til rette for økt omsetning i det norske obligasjonsmarkedet.
Se nærmere vurderingene i punkt 5.4.4 i proposisjonen.
Departementet er enig i at kun kredittforetak bør få anledning
til å utstede pantesikrede obligasjoner. Ingen høringsinstanser
har heller hatt innvendinger på dette punktet.
Det er helt sentralt å skille mellom obligasjonseiernes
panterett på kredittforetakets innlånsside og kravet
om at de utlån som inngår i kredittforetakets utlånsportefølje
også må være sikret med pant. Med obligasjonslån
siktes det her til obligasjoner utstedt av kredittforetaket for å finansiere
kjøpet av fordringsmassen. Det stilles krav om at obligasjonseierne
får pant i kredittforetakets fordringsmasse. Dette betegnes
her som "obligasjonslån sikret med pant i porteføljen",
eller såkalt "porteføljepant". Med "porteføljepant"
siktes det altså til obligasjonseiernes panterett i kredittforetakets
utlånsportefølje og ikke til kredittforetakets
panterett som sikrer de enkelte utlån (for eksempel i en
bolig). Det vises til lovforslaget § 2-25 første
ledd.
Når det gjelder utlånssiden, så består
låneporteføljen av et sett av (1) fordringer sikret
med pant i en bestemt type panteobjekter innenfor angitte lånegrenser
eller en bestemt type (2) lån til det offentlige.
Departementet foreslår ut fra dette at det åpnes for
at kredittforetak kan finansiere utlånsporteføljer gjennom
utstedelse av pantesikrede obligasjoner.
Departementet foreslår i samsvar med Banklovkommisjonens
forslag at kredittforetak skal kunne oppta obligasjonslån
sikret ved pant i en utlånsportefølje (porteføljepant)
i samsvar med nærmere fastsatte regler om dette. Andre
finansinstitusjoner (finansforetak) skal ikke kunne oppta slike
obligasjonslån. Med obligasjonslån skal her forstås
lån som opptas ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner
som mengdegjeldsbrev.
Departementet foreslår å innføre et
krav om særskilt tillatelse for å drive virksomhet
som kredittforetak. Det foreslås å presisere i
loven at kredittforetak er en kredittinstitusjon som ikke er bank.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 1-5 nr. 1 og § 2-25
første og annet ledd.
Komiteen slutter seg videre til forslaget til
finansvl. § 3-3 første ledd tredje punktum
(og at nåværende tredje punktum blir nytt fjerde
punktum) med overgangsbestemmelse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sin merknad under punkt 1.
Disse medlemmer viser til at Banklovkommisjonen
var enstemmig i sin anbefaling av forslaget om å la kredittforetak
finansiere utlånsporteføljer gjennom utstedelse
av pantesikrede obligasjoner, og at ingen av høringsinstansene
har gått imot forslaget. Denne typen kredittinstitusjoner
har dessuten hatt lang tradisjon i Norge, først og fremst
i form av kredittforeninger. Disse drev i sin tid en effektiv og
ryddig virksomhet med moderate rentemarginer. Disse medlemmer viser
videre til Finansdepartementets svar av 22. oktober 2002
på spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis
stortingsgruppe. Her går det fram at det etter departementets
syn ikke er grunn til å frykte at låntakere, som
tar opp lån i et foretak som benytter seg av dette finansieringsinstrumentet,
vil kunne få noen ekstra grad av problemer med å endre
den opprinnelige låneavtalen ved tilfeller av behov for
f.eks. betalingsutsettelse. I svaret heter det at:
"Det sentrale hensyn er at obligasjonseiernes dekningsmuligheter
ikke må forringes. Departementet antar at en etter omstendighetene
vil kunne inngå avtale om betalingsutsettelse og lignende
og at dette normalt ikke vil være av betydning for porteføljens verdi.
Departementet viser til at slike endringer kan tenkes å øke
sannsynligheten for oppgjør og dermed styrke porteføljens
verdi."
Disse medlemmer tar dette til etterretning. Disse
medlemmer kan på dette grunnlag støtte forslaget.
For obligasjonseierne vil det være viktig å kunne vurdere
en investering i pantesikrede obligasjoner på grunnlag
av informasjon om utlånsporteføljen. Privilegiene
til obligasjonseierne taler etter departements syn for at det bør
være begrenset mulighet for kredittforetaket til å ha
andre større kreditorer. Begge disse forholdene tilsier
etter departementets vurdering at bare kredittforetak som er undergitt
særskilte virksomhetsbegrensninger når det gjelder
utlånsvirksomheten og finansieringen av denne, bør
kunne utstede pantesikrede obligasjoner.
Departementet anser at en løsning med virksomhetsbegrensning
gjennom å stille krav til det vedtektsfastsatte formålet
for virksomheten, synes å være hensiktsmessig.
Kommisjonen har foreslått at det vedtektsfastsatte formål
må være å yte eller erverve hypoteklån,
fartøyshypoteklån eller offentlige lån.
Departementet er enig i dette forslaget som innebærer at
vedtektene må begrense utlånsvirksomheten til å yte
lån som kan inngå i porteføljepantet
(se om dette i punkt 5.6 i proposisjonen).
Både hensynet til å begrense kredittforetakets mulighet
til å ha andre større kreditorer og til å avgrense
virksomheten av hensyn til obligasjonseierne, taler etter departements
syn for forslaget om at det vedtektsfastsatte formål må være å finansiere
utlånsvirksomheten hovedsakelig ved utstedelse av obligasjoner
sikret ved pant i utlånsporteføljen eller i bestemte
deler av denne.
Departementet anser at forslagene om meldeplikt til Kredittilsynet
senest 30 dager før kredittforetaket tar opp obligasjonslån
med porteføljepant og om Kredittilsynets samtykke dersom
det vedtektsfestede formål må endres, vil bidra
til trygghet for obligasjonseierne og til å oppfylle kravet
om offentlig tilsyn for at obligasjonene skal få særstatus
etter EU-direktivene. Departementet foreslår at meldeplikten
og samtykkekravet bare skal gjelde før kredittforetaket starter,
eller endrer sin virksomhet mht. å utstede pantesikrede
obligasjoner. Kredittforetaket skal gi melding til Kredittilsynet
før det starter slik virksomhet og senest 30 dager før
det første gang opptar obligasjonslån med porteføljepant.
Andre kredittforetak skal etter forslaget kunne oppta obligasjonslån
med porteføljepant når generalforsamlingen har
besluttet å endre vedtektene som nevnt og Kredittilsynet
har gitt samtykke til det. Kredittilsynet skal kunne sette vilkår
som har til formål å holde slik utlånsvirksomhet
atskilt fra foretakets øvrige virksomhet.
Når hensynet til foretakets soliditet eller kreditorer
tilsier det, skal Kredittilsynet kunne gi pålegg om at
obligasjonslån med porteføljepant ikke skal opptas.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-26 med den endring at henvisningen
til fartøyshypoteklån i første ledd utgår,
jf. punkt 3.3 nedenfor. Komiteen fremmer følgende
forslag:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om
finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende
endring:
§ 2-26 første ledd bokstav
a skal lyde:
a) å yte eller erverve enten bolighypoteklån,
eiendomshypoteklån eller offentlige lån, og".
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknader foranlediget av bl.a. forslaget om virksomhetsbegrensning
i punkt 3.8 nedenfor.
Departementet har vurdert om porteføljepantet, i tillegg
til det som er foreslått av Banklovkommisjonen, bør
kunne omfatte hele eller deler av en likviditetsreserve eller særskilt
likvide eiendeler i sin alminnelighet. Departementet har kommet
til at omfanget av porteføljepantet i samsvar med Banklovkommisjonens
forslag bør begrenses til utlån i porteføljen og
tilknyttede rente- og valutakontrakter.
Departementet har videre vurdert om porteføljepantet
bør begrenses til én av de fire kategoriene hypoteklån,
fartøyshypoteklån, offentlige lån og
rente-/valutakontrakter. Departementet er kommet til at spørsmålet
ikke er tilstrekkelig utredet til at det kan lovfestes en plikt
til å holde de ulike sikkerheter for obligasjonslånet
atskilt. Det vises for øvrig til at bestemmelser om dette
kan knesettes i kontrakt, vedtekter eller lignende.
Departementet ser at det kan være behov for særregler
for fartøyshypoteklån spesielt. Departementet går
inn for at Kongen kan fastsette nærmere regler om dette
i forskrift.
Departementet er videre kommet til at gruppen hypoteklån
bør deles inn i én gruppe for lån med
pant i bolig (bolighypoteklån) og én gruppe for
lån med pant i annen fast eiendom (eiendomshypoteklån). Forslaget
vil legge bedre til rette for at kredittforetaket selv kan velge å sikre
obligasjonene med pant i kun boligeiendom.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-25 tredje ledd med slik endring
som fremgår nedenfor.
Komiteen viser til høringsuttalelser,
bl.a. fra Sparebankforeningen, vedrørende at fartøyshypoteklån
skal kunne inngå i porteføljepantet. Komiteen er
enig i vurderingen av at dette kan skape tvil om hvorvidt kredittforetaket
skal involvere seg, eller kunne involvere seg, i annet enn lavrisikofinansiering,
og foreslår derfor at denne type lån tas ut av lovforslaget. Komiteen fremmer
følgende forslag:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om
finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende
endring:
§ 2-25 tredje ledd skal lyde:
Porteføljepant som skal sikre obligasjonslån,
kan bare omfatte:
a) lån sikret ved pant i bolig (bolighypoteklån),
b) lån sikret ved pant i annen fast eiendom (eiendomshypoteklån),
c) lån til kommune, samt lån garantert
av kommune eller staten (offentlige lån),
d) rente- eller valutakontrakter knyttet til utlånsporteføljen
eller obligasjonslånet etter nærmere regler fastsatt
av Kongen."
Komiteen viser til at de lovtekniske konsekvensene
av dette omtales også i punkt 3.2, 3.5 og 5.2.
Banklovkommisjonen foreslår at det skal være balanse
mellom obligasjonslånet og de utlån som inngår
i porteføljepantet. Etter forslaget skal midler som mottas
ved utstedelse av obligasjonslånet, benyttes til å yte
eller erverve utlån som skal inngå i porteføljepantet,
eller til innfrielse av tidligere ytede obligasjonslån.
Kommisjonen foreslår videre nærmere regulering
av balanseprinsippet. Foretaket skal etter forslaget påse
at det ikke blir avvik av betydning mellom fremtidige betalinger
og innfrielsesvilkår. Det samme skal gjelde innfrielsesvilkårene
for obligasjonene og utlånene. Dette skal likevel ikke
være til hinder for at foretaket tar opp obligasjonslån
med kortere løpetid enn utlånene dersom dette
gjøres i samsvar med et fastsatt refinansieringsprogram
som er forsvarlig sett i forhold til foretakets rente- og likviditetsrisiko
som følge av avviket.
Balanseprinsippet inngår i reguleringen av obligasjoner
med særskilt sikkerhet i de land som har en slik ordning.
Ingen høringsinstanser har hatt merknader. Departementet
foreslår etter dette å lovfeste balanseprinsippet
i samsvar med Banklovkommisjonens forslag.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-27.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at hypoteklån til fast eiendom ikke skal overstige 60 pst.
av eiendommens verdi, og at fartøyshypoteklån
ikke skal overstige 50 pst. av fartøyets verdi.
Departementet har tatt hensyn til innvendingene fra Finansnæringens
Hovedorganisasjon (FNH) når det gjelder forslaget om at
lån til kommune eller lån garantert av kommune
medregnes i porteføljepantet med 80 pst. av lånebeløpet.
Etter EU-reglene som gir særstatus til obligasjoner
med særskilt sikkerhet, skal obligasjonslånet
investeres i aktiva som i obligasjonenes fulle løpetid gir
tilstrekkelig dekning for de forpliktelser som følger av
dem. Departementet mener dette taler for å innføre
en særskilt regel, slik Banklovkommisjonen foreslår,
om at verdien av porteføljepantet til enhver tid minst
skal tilsvare restverdien av obligasjonslånet. Departementet
har også tatt opp forslaget om at ingen eiendel kan medregnes
i porteføljepantet med mer enn 5 pst. av samlet pantesikkerhet.
Delvis på bakgrunn av FNHs merknad, foreslås det å presisere dette
til utlån til samme låntaker og utlån
som har sikkerhet i samme panteobjekt. Det foreslås også at
det skal tas hensyn til rente- og valutakontrakter knyttet til utlånsporteføljen
eller obligasjonslånet. Betydningen av det siste skal særlig
være å presisere at effekten av sikring skal tas
i betraktning ved beregning av verdien av porteføljepantet
og restverdien av obligasjonslånet.
Kommisjonen har ikke foreslått regler om særskilte
rettsvirkninger av at de foreslåtte grensene ikke blir
overholdt. Dette kan typisk skje ved verdifall på porteføljepantet.
Departementet legger til grunn at kredittilsynsloven § 4
første ledd nr. 7 om at Kredittilsynet kan pålegge
de institusjoner som det har tilsyn med å rette på forholdet
dersom en institusjons organer ikke har overholdt sine plikter i
henhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, får
anvendelse i slike tilfeller. Etter forholdene kan også kredittilsynsloven § 4
første ledd nr. 8 om at Kredittilsynet kan gi pålegg
om å rette på misforhold i plasseringen av institusjonens
midler få anvendelse. Pålegg fra Kredittilsynet
som ikke blir etterfulgt, kan etter kredittilsynsloven § 10
annet ledd følges opp med tvangsmulkt.
Departementet er enig i forslaget om at Kredittilsynet skal kunne
fastsette regler om beregning av verdien av ulike typer av fast
eiendom og fartøyer. Ingen høringsinstanser har
hatt merknader. Departementet anser dessuten at det kan vise seg å bli
behov for nærmere regulering av bl.a. verdien av porteføljepantet
og de enkelte utlån som inngår i porteføljepantet,
restverdien av obligasjonslånet og samlet vurdering av
nærstående låntakere i forhold til 5
pst.-grensen. Departementet foreslår derfor en videre forskriftshjemmel
enn foreslått av Kommisjonen.
Departementet foreslår at obligasjonslånet
skal ha porteføljepant med første prioritet. Verdien
av porteføljepantet skal til enhver tid minst tilsvare
restverdien av obligasjonslånet. Utlån som har
sikkerhet i samme panteobjekt kan ikke medregnes i verdien av porteføljepantet
med mer enn 5 pst. av samlet pantesikkerhet. Andre eiendeler enn
utlån kan ikke regnes med i verdien av porteføljepantet.
For de utlån som skal inngå i porteføljepantet, skal
det etter dette gjelde følgende krav til sikkerhet (belåningsgrader):
a) bolighypoteklån
skal ikke overstige 60 pst. av eiendommens verdi,
b) eiendomshypoteklån skal ikke overstige 60 pst.
av eiendommens verdi,
c) fartøyshypoteklån skal ikke overstige
50 pst. av fartøyets verdi.
Kredittilsynet skal kunne fastsette nærmere regler,
herunder om beregning av verdien av ulike typer av fast eiendom
og fartøyer. Kredittilsynet skal også kunne fastsette
regler om medregning av utlån ut over grensen på 5
pst. av samlet pantesikkerhet i tilfeller der det foreligger tilleggssikkerhet.
Departementet foreslår regler om endringer av porteføljepantet
og om at det ikke kan stiftes sekundærpant i eller tas
utlegg eller arrest mv. i porteføljepantet i samsvar med
Kommisjonens forslag.
Ved endring av sammensetningen av porteføljepantet legger
departementet til grunn at den nye sikkerheten må ha tilsvarende
verdi som den gamle representerte på tidspunktet for skifte
av sikkerhet. Departementet er enig med Norsk Tillitsmann i at det sentrale
er at sikkerheten ikke skal forringes og at det således
er pantet som må være av tilsvarende verdi. For å klargjøre
dette foreslås derfor en endring i ordlyden slik at det
klart fremgår at det kreves "pant av tilsvarende verdi".
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-32.
Komiteen viser til innspill på høring
fra finansinstitusjonene, hvor det bes om en forskriftshjemmel som
kan regulere at midler fra eventuell førtidig innfrielse
av låneforpliktelsen skal kunne inngå i obligasjonseiernes
pantesikkerhet (porteføljepantet). Komiteen deler
oppfatningen av at midler fra førtidig innfrielse må kunne
plasseres i annet enn utlån, forutsatt at sikkerheten er
av minst samme kvalitet som porteføljepantet for øvrig. Komiteen slutter
seg til forslaget til finansvl. § 2-31 første
og annet ledd og fremmer følgende forslag til tredje ledd:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om
finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende
endring:
§ 2-31 tredje ledd skal lyde:
Foretaket kan plassere midler som svarer til innbetalinger
knyttet til pantsatte lån i annet enn utlån etter
nærmere regler gitt av Kongen, forutsatt at sikkerheten
er av minst samme kvalitet som porteføljepantet for øvrig."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at nødvendige regler må gis samtidig med ikrafttredelse
av loven, uten at dette forsinker ikrafttredelsen.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-28 med de endringer at fartøyshypoteklån
tas ut i annet og tredje ledd, se punkt 3.3 ovenfor. Komiteen fremmer
følgende forslag:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om
finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende
endring:
§ 2-28 annet og tredje ledd skal
lyde:
For de utlån som skal inngå i porteføljepantet, gjelder
følgende krav til sikkerhet:
a) bolighypoteklån skal ikke overstige
60 pst. av eiendommens verdi,
b) eiendomshypoteklån skal ikke overstige 60 pst. av
eiendommens verdi.
Kredittilsynet kan i forskrift fastsette nærmere regler
til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i paragrafen
her, herunder om beregning av verdien av ulike typer av fast eiendom.
Kredittilsynet kan i forskrift også fastsette regler om
medregning av utlån ut over grensen på 5 pst.
av samlet pantesikkerhet i tilfeller der det foreligger tilleggssikkerhet."
Departementet anser at god likviditetsstyring i kredittforetaket
er av vesentlig betydning for å sikre obligasjonseiernes
interesser. Balanseprinsippet (se punkt 5.7 i proposisjonen) er
i denne sammenhengen etter departementets vurdering det viktigste
instrumentet i Kommisjonens forslag. Likviditetsstyringen vil videre
være et sentralt kontrollpunkt i tilsynet med foretaket.
Departementet mener at det derfor bør stilles krav om en
særskilt likviditetsreserve. Departementet har delvis tatt
hensyn til FNHs innvendinger, og kommet til at det bør
være krav om en likviditetsreserve for alle obligasjonslån
utstedt av kredittforetaket, men at det i motsetning til Kommisjonens
forslag om krav til separate reserver, skal være adgang
til å opprette en felles likviditetsreserve. Størrelsen
på likviditetsreserven må imidlertid beregnes
ut fra likviditetsrisikoen under hvert enkelt obligasjonslån.
Departementet foreslår etter dette et særskilt
krav om at kredittforetaket for hvert obligasjonslån med porteføljepant
skal opprette en egen eller beregne et bidrag til en felles likviditetsreserve
tilpasset risikoen for forsinket betaling av renter og avdrag på de
utlån som inngår i pantet. Minstekrav til likviditetsreserven
skal fastsettes i vedtektene. Likviditetsreserven skal holdes atskilt
fra de øvrige midler i foretaket.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-30.
Departementet slutter seg til Kommisjonens forslag om å presisere
at porteføljepantet sikres rettsvern etter gjeldende regler
og at det gjøres klart at dersom foretaket som opptar obligasjonslånet
inngår i et finanskonsern, kan rettsvern etter panteloven §§ 4-1
og 4-2 sikres ved at pantet overføres til særskilt
"forvaltning" for obligasjonseierne i et annet foretak i samme konsern.
Departementet slutter seg også til forslaget om at en forvaltningsavtale
må inngås med annet foretak i samme konsern eller
med annen finansinstitusjon (finansforetak).
Departementet foreslår regler om rettsvern, forvaltning
og registerføring som i hovedsak samsvarer med Banklovkommisjonens
forslag. Departementet foreslår at foretaket til de tider
som Kredittilsynet bestemmer skal oversende de opplysninger som
er inntatt i registeret til en revisor oppnevnt av Kredittilsynet.
Kredittilsynet gir etter forslaget nærmere regler om hvilke
opplysninger som skal inntas i registeret, oppnevningen av revisor,
revisors oppgaver og revisors godtgjørelse.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-29 med den endring at ordene
"annet finansforetak" erstattes med "annen finansinstitusjon" i
annet ledd.
Departementet slutter seg til Kommisjonens forslag til regulering
av konkurs eller offentlig administrasjon hos utsteder.
Departementet har forelagt FNHs tilleggsuttalelse i høringsrunden
(om strengere regler enn det Kommisjonen har foreslått
for å sikre obligasjonseiernes krav på rettidig
betaling) for Justisdepartementet og Kredittilsynet. FNH foreslår
flere bestemmelser som favoriserer obligasjonseierne i forhold til
andre kreditorer. Departementet er kommet til at FNHs siste forslag
må opplyses og utredes nærmere før det
eventuelt kan sendes på høring og departementet
deretter kan ta stilling til de spørsmål som reises,
og som bl.a. krever unntak fra den alminnelige konkurs- og dekningslovgivningen.
Samtidig er departementet opptatt av at det nå ikke skal
ta for lang tid å få dette vurdert. Departementet
foreslår derfor en forskriftshjemmel, som på bakgrunn
av FNHs tilleggsuttalelse antas å kunne brukes til å fastsette
regler som kan oppfylle formålene om sikkerhet for rettidig
betaling i samsvar med obligasjonslånavtalen også etter
at kredittforetaket går konkurs eller blir satt under offentlig
administrasjon. Etter departementets vurdering vil det ved den nærmere
vurderingen være viktig å klarlegge nærmere
hva som vil være obligasjonseiernes stilling etter gjeldende
regler. Det bør bare fastsettes særskilt begrunnede
avvik. Det vil også være et viktig hensyn å ta
utgangspunkt i den sikkerhet for obligasjonseiernes stilling det
er mulig å etablere uten særregler.
Departementet foreslår etter dette, i samsvar med Kommisjones
forslag, at dersom et foretak som har tatt opp et obligasjonslån
med porteføljepant blir satt under konkursbehandling eller
satt under offentlig administrasjon, skal obligasjonseierne ha fortrinnsrett
til dekning av krav som utspringer av obligasjonene i de midler
porteføljen utbringer. Midlene fordeles forholdsmessig
mellom obligasjonseierne. Utbringer porteføljepantet mer
enn det som trengs for å dekke obligasjonseiernes krav,
skal det overskytende tilføres bomassen.
Departementet foreslår videre at Kongen ved forskrift
skal kunne fastsette regler om rettidig betaling til obligasjonseierne
av de midler porteføljen utbringer etter at foretaket er
tatt under konkursbehandling eller satt under offentlig administrasjon.
Kongen kan ved forskrift videre fastsette regler som begrenser konkursboets
eller administrasjonsstyrets mulighet til å disponere over
utlån og andre eiendeler som inngår i porteføljepantet
når dette kan gjøres uten å svekke øvrige
kreditorers dekningsmulighet. Forskriftene kan fravike regler i
lovgivningen om konkurs, offentlig administrasjon av finansinstitusjoner
og tvangsfullbyrdelse. Det legges ikke opp til at Kongens myndighet
etter forslaget skal delegeres til departementet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget til finansvl. § 2-33.
Etter komiteens vurdering bør
det ved utformingen av forskrifter som nevnt i forslaget § 2-33 tredje
ledd legges vekt på at konkursboet eller administrasjonsstyret
ikke skal tvinge frem en forsert behandling eller avslutning av
boet, herunder tvangssalg av porteføljepantet, i strid
med obligasjonseiernes interesser. Dette er viktig for å beskytte obligasjonseiernes
krav på rettidig betaling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg til forslaget til finansvl. § 2-33 med unntak
av tredje ledd annet punktum. Disse medlemmer viser
til at Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen
har påpekt at passusen "når dette kan gjøres
uten å svekke øvrige kreditorers dekningsmulighet"
i forslaget til § 2-33 tredje ledd annet punktum
er uhensiktsmessig. Disse medlemmer viser til at
departementet i proposisjonen punkt 5.11 gir uttrykk for at de der nevnte
forslag fra FNH må opplyses og utredes nærmere
før de eventuelt kan tas stilling til. Disse medlemmer mener
at passusen bør tas ut av forslaget, slik at den forestående
utredningen ikke er begrenset på en uhensiktsmessig måte.
Departementet gir i punkt 5.5.3 i proposisjonen uttrykk for at kredittforetak
som nevnt i § 2-26 ikke skal kunne ha andre større
kreditorer enn obligasjonseierne. Disse medlemmer mener
derfor at det kan være aktuelt med en annen avveining mellom
kreditorene enn den som er lagt til grunn for forskriftshjemmelen. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner gjøres slik endring:
§ 2-33 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Kongen kan ved forskrift også fastsette regler som
begrenser konkursboets eller administrasjonsstyrets mulighet til å disponere
over utlån og andre eiendeler som inngår i porteføljepantet."
Departementet har merket seg at flere høringsinstanser
mener regler om særstatus for obligasjoner med særskilt
sikkerhet bør innføres nå. Departementet
støtter vurderingen av at dette vil være viktig
for å kunne utnytte fordelene med slike obligasjoner innen rammen
av EØS-reglene. En må imidlertid være
klar over at EØS-reglene representerer ytterpunktene om hvor
langt en kan gå. Departementet mener en uansett formell
sikkerhet bør være forsiktig med å eksponere
seg svært høyt på enkeltengasjementer.
Departementet legger opp til å fastsette endringer i
plasseringsreglene for verdipapirfond, forsikringsselskaper og reglene
om grenser for kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store
engasjementer for å utnytte muligheten i EØS-reglene
til å særbehandle obligasjoner med særskilt
sikkerhet. Det vil bl.a. måtte legges vekt på å unngå for
sterk eksponering på enkeltengasjementer. En vil også vurdere
muligheten for å fastsette en noe lavere risikovekt for
obligasjoner med særskilt sikkerhet i kapitaldekningsregelverket.
I brev 21. desember 2001 ba Finansdepartementet om Kredittilsynets
vurdering av behovet for endringer i gjeldende kapitaldekningsregelverk
og plasseringsgrenser i forbindelse med ikrafttredelsen av nye regler
for obligasjoner med særskilt sikkerhet. I brev 11. april
2002 uttaler Kredittilsynet at det vil være fornuftig å vurdere
endringer i det tilstøtende regelverk parallelt med at
lovforslaget om obligasjoner med særskilt sikkerhet forberedes.
På denne bakgrunn utarbeidet Kredittilsynet et høringsdokument som
blir sendt på høring sommeren 2002, med sikte på at
eventuelle forskriftsendringer kan skje samtidig med ikrafttredelsen
av lovendringene. Departementet vil vurdere å foreslå endringer
i tråd med Kredittilsynets forslag etter at forslaget har
vært på høring og innen en eventuell
lov om obligasjoner med særskilt sikkerhet trer i kraft.
Videre vil departementet vurdere å foreslå tilsvarende
endringer i verdipapirfondloven i tråd med Kredittilsynets
forslag.
Komiteen tar dette til orientering
og gir sin tilslutning til at det arbeides videre med dette.