Det foreslås i proposisjonen en rekke prinsipielle endringer
i reglene om erstatning etter straffeforfølgning.
Etter gjeldende rett må en siktet som frifinnes eller
får sin sak henlagt, sannsynliggjøre at han ikke
har foretatt den handlingen som var grunnlag for siktelsen for å ha
krav på erstatning. Departementet foreslår å oppheve
dette vilkåret slik at en siktet i utgangspunktet har rettskrav
på erstatning for tap forfølgningen har påført
ham etter frifinnelse/henleggelse. Tap som følge
av menneskerettsstridig frihetsberøvelse skal gi rettskrav
på erstatning også når siktede domfelles.
En siktet som alt har utholdt frihetsstraff når han frifinnes,
har i dag rettskrav på erstatning. Den som frikjennes etter
annen type straff må basere sitt erstatningskrav på den
skjønnsmessige rimelighetsregelen i straffeprosessloven § 445.
Departementet går inn for at en siktet som får
sin sak henlagt eller som frifinnes, i utgangspunktet skal ha rett
til full erstatning for økonomisk tap som skyldes ethvert
etterforskningsskritt. Også en siktet som har
utholdt frihetsstraff, men som etter gjenopptakelse får
en mildere reaksjon, får etter forslaget et rettskrav på erstatning. Regelen
i § 445 videreføres for øvrig,
med den formelle forskjell at siktede skal ha krav på erstatning
i de tilfeller lovens vilkår er oppfylt.
Rett til erstatning skal som i dag kunne settes ned eller falle
bort på grunn av siktedes medvirkning. Departementet foreslår
imidlertid at bortfall/nedsettelse ikke skal avhenge av
om siktede kan bebreides for forfølgningen, men i større
grad bero på en vurdering av hvem som bør bære
risikoen for denne.
Etter gjeldende rett kan retten når "særlige
grunner taler for det" tilkjenne siktede oppreisning for skade av
ikke-økonomisk art. Det skal relativt mye til for at siktede
blir tilkjent oppreisning, og departementet mener terskelen bør
senkes noe. En siktet som frifinnes eller får sin sak henlagt
etter å ha vært frihetsberøvet, får
etter forslaget et rettskrav på oppreisning. I tilfeller
hvor siktede frifinnes etter fullbyrdet straff, skal utmåling
fortsatt skje etter en konkret rimelighetsvurdering, mens utmålingen
standardiseres når siktede har vært pågrepet
eller varetektsfengslet og frifinnes etter ordinær rettergang
eller henleggelse.
Krav om erstatning etter straffeforfølgning settes i
dag frem for domstolene. Departementet foreslår at kravene
skal avgjøres administrativt i første omgang, og
at denne avgjørelsen skal kunne bringes inn for domstolen.
Det foreslås også endringer i saksbehandlingsreglene,
bl.a. skal dommerne som har deltatt i straffesaken ikke lenger delta
ved avgjørelsen av erstatningskravet.
Siktede skal ha rett til å få dekket de nødvendige advokatutgifter
til administrativ behandling. Ved domstolsbehandling skal erstatningssøkeren
få dekket sine utgifter dersom resultatet ved domstolsbehandlingen
er bedre enn det som følger av den administrative avgjørelsen
- med mindre det dreier seg om bedre resultat på uvesentlige
punkter.