Til Odelstinget
Det følger direkte av barneloven § 3
at far til barnet regnes å være den mannen som
er gift med barnets mor ved fødselen. Dersom mor ikke er
gift fastsettes farskapet ved erkjennelse eller dom, jf. loven §§ 4
og 9. Det er imidlertid ikke selvsagt at det juridiske farskapet
er det samme som det biologiske. En mann som er gift med barnets
mor, regnes som barnets juridiske far uansett om han er barnets
biologiske far eller ikke. Heller ikke i de tilfellene der farskapet
følger av erkjennelse, eller av en dom avsagt i tiden før
retten tok i bruk DNA-analysen i slike saker, finnes det noen sikkerhet
for at det juridiske farskapet stemmer med det biologiske.
DNA-analysen har ført til økt sikkerhet og
presisjon ved fastsettelse av farskap, noe som blant annet har resultert
i en forenkling av rettergangsreglene i farskapssaker. Rettsmedisinsk
institutt (RMI) tok i bruk DNA-analysen i farskapssaker i 1988.
Fra 1992 er det utelukkende DNA-analyser som blir brukt i slike
saker. I 2000 utførte RMI 1 252 DNA-analyser i slike
saker, hvorav 615 var rekvirert av fylkestrygdekontoret, 175 av
domstolene og 217 av privatpersoner. Muligheten til å få sikker
kunnskap om biologiske slektskap ved en DNA-analyse, har også medvirket
til en økt vektlegging av betydningen av biologisk farskap.
Gjeldende regelverk setter imidlertid visse skranker for når
det er mulig å reise sak for å få klarhet
i de biologiske forholdene rundt et farskap, og eventuelt endre
det juridiske farskapet.
Barne- og familiedepartementet legger med dette frem forslag
til endring av barneloven § 4 om erkjennelse av
farskap og loven § 6 om endring av farskap etter §§ 3
og 4 for domstolene. Forslaget går i hovedsak ut på å fjerne
vilkår og søksmålsfrister for å reise sak
om endring av farskap som følger av pater est-regelen eller
er fastsatt ved erkjennelse. Videre foreslås en ny bestemmelse,
barneloven § 28 a, som gjør unntak fra
vilkårene for gjenopptagelse i tvistemålsloven kapittel
27. Denne bestemmelsen pålegger retten å rekvirere
en DNA-test i tilfeller der dom ble avsagt uten at slik test forelå.
Departementet foreslår også en endring som utvider
muligheten til å erkjenne farskapet før fødselen
ved svangerskapskontroll.
I de tilfellene der mor ikke er gift kan en mann erkjenne farskapet
under svangerskapet eller etter at barnet er født, jf.
barneloven § 4 første ledd.
Det offentlige har et selvstendig ansvar for å få fastsatt
farskapet, jf. barneloven § 5. Dersom ingen erkjenner
farskapet sendes saken til fylkestrygdekontoret, som kan pålegge
blodprøve og DNA-test av de menn som kan være
far til barnet og av barnet. Fylkestrygdekontoret kan utstede et
farskapsforelegg mot den som trolig er faren, jf. barneloven § 11.
Erkjennes ikke farskapet av den som har fått et slikt forelegg,
sendes saken til retten, jf. barneloven § 13.
I perioden 1981-1985 ble 20 pst. av alle barn i Norge født
utenfor ekteskap. I dag er denne gruppen på 49,6 pst. Det
vil si at det er like vanlig å bli født av ugifte
foreldre som av gifte. De fleste fedre som ikke er gift ved barnets
fødsel er samboere. Det er grunn til å tro at
de fleste fedre erkjenner farskap etter eget ønske, og
at en veldig stor gruppe gjør dette på sykehuset
i forbindelse med barnets fødsel.
Den Norske Jordmorforening og Jordmorforbundet NSF, har tidligere
tatt til orde for at farskap bør erkjennes ved svangerskapskontroll.
Mange vordende mødre, også ugifte, går
til kontroll hos jordmor på helsestasjonen. Det er ikke
uvanlig at fedrene deltar på en eller flere kontroller.
Departementet antar at forholdene vil ligge godt til rette, både
praktisk og mentalt for foreldrene, for at farskap kan erkjennes
under disse forholdene, forutsatt at jordmødrene får
tilstrekkelig informasjon om oppgaven og regelverket. Departementet
mener derfor at barneloven § 4 bør utvides
slik at erkjennelse av farskap kan tas imot ved svangerskapskontroll.
Departementet foreslår at alle leger og jordmødre skal
kunne motta farskapserkjennelser i forbindelse med svangerskapskontroll.
I alt ni høringsinstanser har uttalt seg spesielt om dette
forslaget. Åtte av høringsinstansene er positive til
forslaget. Aleneforeldreforeningen (AFFO) er den eneste høringsinstansen
som har visse innvendinger.
Departementet opprettholder forslaget om å endre barneloven § 4
slik at erkjennelse av farskap kan tas imot ved svangerskapskontroll.
Farskap kan også i dag erkjennes før fødselen
ved personlig fremmøte for folkeregisteret, fylkestrygdekontoret
eller en dommer. Det nye er at det etter forslaget også blir mulig å erkjenne
farskap ved svangerskapskontroll hos jordmor eller lege. Bakgrunnen
for forslaget er at dette vil være praktisk og enkelt for
foreldrene. De jordmødre og leger som dette er aktuelt
for må få det nødvendige informasjonsmateriell
og de aktuelle blanketter, og informeres om rutinene for erkjennelse av
farskap.
Forslaget til endring av barneloven § 4 innebærer ikke
at det ikke lenger skal være mulig å erkjenne
farskapet ved fødselen. De som ikke har benyttet seg av adgangen
til å erkjenne under svangerskapet, vil fortsatt kunne
erkjenne farskapet på sykehuset i fødselsmeldingen,
jf. barneloven § 4 annet ledd første
punktum.
Det synes å være bred enighet om at kjennskap om
biologisk opphav har stor følelsesmessig betydning for
enkeltmennesket og etter hvert også en større medisinsk
betydning. Blant annet som følge av de nye og sikrere metodene
for fastsetting av biologisk farskap har det de siste årene
i økende grad blitt fokusert på dette. Mange mener
at det er viktig for barn å kjenne sitt biologiske opphav
så tidlig som mulig, og at dette taler for å fjerne
frister og vilkår for å få tatt opp sak
om endring av farskap. De sikre teknologiske metodene for fastsettelse
av farskap, har ført til at stadig flere synes at det bør
være et overordnet mål at det juridiske farskapet
fastsettes i overensstemmelse med det biologiske farskapet. Proposisjonen
viser i denne sammenheng til Dokument nr. 8:15 (2001-2002), jf.
Innst. O. nr. 25 (2001-2002).
Farskap følger enten av den såkalte pater est-regelen
eller fastsettes ved erkjennelse eller dom, jf. barneloven §§ 3,
4 og 9. Pater est-regelen innebærer at den som mor er gift
med automatisk regnes som barnets far, jf. barneloven § 3
første ledd.
Nedenfor følger en oversikt over hvilke muligheter mor,
juridisk far og tredjemann etter gjeldende rett har til å få endret
et fastsatt farskap avhengig av hvordan farskapet er fastsatt:
Pater est-tilfellene: En mann som
er blitt far fordi han er gift med barnets mor og vet eller tror
at han ikke er far til ektefellens barn, kan gå til sak
dersom han legger frem opplysninger som tyder på at en
annen kan være far til barnet. Retten vil da rekvirere
en DNA-test. Saken må reises innen ett år fra
han ble kjent med de opplysningene som gjør at han betviler farskapet.
Juridisk far ved erkjennelse: En mann
som ikke er gift med barnets mor og som er usikker på om
han er far til barnet, kan nekte å erkjenne farskapet slik
at det blir rekvirert en DNA-test før han erkjenner. Noen
fedre har imidlertid erkjent farskapet før denne muligheten
eksisterte. Erkjenner han farskapet, men tviler likevel senere på at
han er far til barnet, kan han reise sak om endring av farskapet
dersom han kan legge frem opplysninger som tyder på at
en annen kan være far. Sak må reises innen ett år
etter at han ble kjent med opplysningene.
Tredjemann: En mann som mener at han
er far til et barn som allerede har en juridisk far, kan gå til
sak innen ett år etter at han er blitt kjent med opplysninger
som tyder på at han er far til barnet. Han må reise sak
innen barnet er fylt tre år.
Mor: En mor som kjenner til at ektefellen
eller den som har erkjent farskapet ikke er den biologiske faren
til hennes barn, og som ønsker at farskapet skal endres,
kan reise sak om dette innen ett år etter at hun har fått
kjennskap til opplysninger som tyder på at en annen mann
er far til barnet.
Gjenopptagelsestilfellene: Dersom
farskapet er fastsatt ved dom gjelder tvistemålslovens
alminnelige regler om gjenopptagelse, jf. lov 13. august
1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål kapittel
27. Saken kan bare gjenopptas dersom det foreligger nye kjensgjerninger
eller nytt bevis i saken. Det er ikke tilstrekkelig å vise
til at man nå har nye og forbedrede metoder for fastsetting
av farskap ved DNA-analysen. En privat utført DNA-analyse
fra Rettsmedisinsk institutt (RMI) som viser et annet resultat enn dommen,
vil imidlertid være tilstrekkelig til å få gjenopptatt
saken.
Barnet kan alltid reise sak om å få endret
farskap som er fastsatt ved erkjennelse eller som følger
av ekteskap. Det gjelder ingen vilkår eller frister. Det
er imidlertid satt vilkår for foreldrenes rett til å gå til
sak om å få endret et fastsatt farskap.
Bakgrunnen for vilkårene og søksmålsfristene
er hensynet til barnet og ønsket om å beskytte
barnet mot den uro en farskapssak kan skape i etablerte familieforhold.
Konsekvensene av det regelverket vi har med søksmålsfrister
for alle parter med unntak av barnet, er at passivitet "straffes".
En mann som ikke vil forstyrre harmonien i et etablert samliv ved å sette spørsmål
ved farskapet til ektefellens eller samboerens barn, kan komme i
en situasjon der "bordet fanger". Det samme gjelder en mor som ikke
går til endringssak innen ett år selv om hun vet
at ektefellen ikke er far til barnet, eller at feil mann har erkjent
farskapet.
Gjennom presse og henvendelser til departementet fra privatpersoner
vet vi at det kan være en stor påkjenning for
en mann å være juridisk far til et barn som han
betviler er hans, uten muligheter til å få farskapet
sikkert avklart. Tvil rundt farskapet vil uansett regelverk kunne
føre til at barnet opplever uro og konflikter i familien.
Dersom vilkårene og søksmålsfristene
for å gå til endringssak i barneloven § 6
oppheves, vil en juridisk far alltid kunne få avklart enhver
tvil om han er barnets biologiske far, og eventuelt bli frikjent
for farskapet dersom han ikke er det. Det samme gjelder en mann
som mener at han kan være far til et barn som allerede
har en juridisk far.
I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for at det etter departementets
syn er viktig at barn i større grad enn etter gjeldende
regelverk, sikres kjennskap til og eventuelt kontakt med sin biologiske
far så tidlig som mulig. Det ble foretatt en avveining
av behovet for ro rundt de etablerte familieforhold og hensynet
til barn og foreldres behov for kunnskap om det biologiske farskap.
Departementet foreslo å gjøre endringer i regelverket
for endring av farskap som følger av ekteskap eller erkjennelse.
Det ble foreslått at vilkår og søksmålsfrist
for å reise sak i barneloven § 6 om endring
av farskap oppheves, slik at mor og juridisk far og tredjemann som
tror han er far til barnet, på samme måte som
barnet, alltid kan gå til sak for å få endret
farskapet. Endringene gir både kvinner og menn en ubetinget
rett til å reise sak dersom det er tvil om farskapet.
I alt 28 av høringsinstansene har uttalt seg om dette
forslaget, det vil si samtlige av de som har kommet med en uttalelse
til høringsnotatet. Syv av disse har uttalt seg negativt
til hele eller deler av forslaget. De fleste av disse mener at regelverket
bør ha søksmålsfrister slik som i dag.
Av totalt 28 høringsinstanser har 18 uttrykt seg positivt
til forslaget. Seks av høringsinstansene gir sin fulle
tilslutning til forslaget uten ytterligere kommentarer.
Blant de høringsinstansene som er positive til høringsnotatets
forslag og som har kommet med en nærmere begrunnelse for
sitt standpunkt, er det klart at de fleste har vurdert barnets behov
for ro rundt etablerte familieforhold og kontakt med sosial far
opp mot behovet for kunnskap om sitt biologiske opphav. Det erkjennes
fra flere høringsinstanser at forslaget kan skape uro og
problemer for barnet, men det legges likevel avgjørende
vekt på at det er viktig for barnet at det tidligst mulig
får kjennskap til sin biologiske far. Et annet moment som
trekkes frem er likestillingsaspektet: Det fremholdes av flere høringsinstanser
at forslaget vil likestille kvinner og menn.
Til grunn for forslagene i høringsnotatet ligger en avveining
av hensynet til barnets behov for ro, stabilitet og trygghet i en
etablert familie og hensynet til barnets behov for å kjenne
sitt biologiske opphav. I tillegg kommer mors og fars/mulige
fars behov for å få avklart det biologiske farskapet.
De fleste høringsinstansene er enige om at det er viktig
for barn å kjenne sitt biologiske opphav selv om det kan
skape vanskelige situasjoner og konflikter, og i noen tilfeller kanskje
føre til at barnet mister kontakten med den som har vært
barnets sosiale far.
Departementet ser at det vil kunne oppstå situasjoner
der barn kan stå i fare for å miste kontakten med
en mann som har vært en svært viktig omsorgsperson
i barnets liv. Det er helt klart at en farskapssak ofte vil kunne
medføre uro og omveltninger i et barns liv. I mange tilfeller
der en av partene ønsker å gå til sak
har det imidlertid allerede oppstått en situasjon som skaper
tvil og uro for barnet. Departementet fastholder derfor forslaget
om å fjerne vilkår og søksmålsfrister
i saker om endring av farskap som følger av pater est-regelen
eller av erkjennelse.
Rettsmiddelet "gjenopptagelse" i tvistemålsloven er
en slags sikkerhetsventil i de tilfellene der en blir oppmerksom
på alvorlige saksbehandlingsfeil eller vesentlige mangler
ved grunnlaget for avgjørelsen etter at en avgjørelse
er blitt rettskraftig. Det er i farskapssaker som er avgjort før
DNA-testen ble tatt i bruk i slike saker det er aktuelt å kreve
gjenopptagelse. Vilkårene for gjenopptagelse er strenge.
Det er bare nye bevis eller kjensgjerninger som åpenbart ville
ha medført en annen avgjørelse som gir grunnlag
for gjenopptagelse.
I saker avgjort etter 1992 er DNA-tester benyttet for å fastsette
farskapet. Det er derfor i første rekke de fedre og barn
som har fått farskapet fastsatt før dette tidspunktet
som kan ha behov for å få gjenopptatt sin sak.
Departementet foreslo at det gis mulighet for gjenopptagelse
av avgjørelser i farskapssaker i de tilfellene der avgjørelsen
ikke bygger på resultatet av en DNA-test. Dette ble foreslått
gjort ved at det tas inn en bestemmelse i barneloven som gjør
unntak fra tvistemålslovens alminnelige regler om gjenopptagelse
i saker om farskap.
Det er et stort flertall blant høringsinstansene for dette
forslaget. Departementet opprettholder sitt forslag om at det gis
mulighet for gjenopptagelse av avgjørelser i farskapssaker
i de tilfellene der avgjørelsen ikke bygger på resultatet
av en DNA-test.
Hensynet til forenkling av saksbehandlingen og lettere tilgjengelighet
for privatpersoner, kan tale for å vurdere hvorvidt fylkestrygdekontoret
bør ha myndighet til å pålegge DNA-test,
og på grunnlag av denne endre farskapet i saker der barnet
allerede har en far, selv om partene ikke er enige. Etter departementets
oppfatning vil imidlertid hensynet til rettssikkerheten tale mot
en slik løsning også her.
I høringsnotatet fremholdt departementet at det er grunn
til å beholde domstolsbehandling i saker som gjelder endring
av farskap. Domstolsbehandling vil utgjøre en rettssikkerhetsgaranti
for partene i disse viktige sakene. Det vil uansett ikke være
aktuelt å gi fylkestrygdekontoret kompetanse til å endre
farskap som følger av dom.
Alle de høringsinstansene som har uttalt seg om dette
spørsmålet støtter høringsnotatets
syn.
Et spørsmål om det skal tas blodprøver
for å foreta en DNA-analyse med formål å få fastsatt
biologisk farskap, faller etter departementets oppfatning inn under
foreldreansvaret. Samtykke fra begge foreldrene er derfor nødvendig
dersom foreldrene har felles foreldreansvar. Privat DNA-testing
av barn bør bare forekomme når foreldrene er enige
om det.
Departementet er kjent med at Rettsmedisinsk institutt (RMI) ønsker å kunne
foreta DNA-analyser på mindreårige barn selv om
det er uenighet mellom foreldrene om hvorvidt slik analyse skal
foretas. Etter de foreslåtte endringene i regelverket vil
alle som er i tvil om farskapet kunne gå til retten å be
om få tatt opp sak. DNA-analyse av barnet vil da bli rekvirert av
retten. Departementet mener det er best at disse sakene behandles
av domstolene for å unngå at barnet kommer i en
lojalitetskonflikt mellom to foreldre som er uenige om hvorvidt
en blodprøve og analyse skal utføres eller ikke.
Forslaget til endring i regelverket for fastsetting og endring
av farskap vil trolig føre til en økning i antall
saker for retten.
Det er svært vanskelig å anslå hvor
mange som vil ønske å prøve farskap for
retten som følge av de foreslåtte regelverksendringene.
Det kan antagelig bli en relativt stor økning den første
tiden etter at reglene trer i kraft.
DNA-test pålagt av retten bekostes av det offentlige,
jf. barneloven § 29. En økning i antall
saker vil derfor føre til en økning i utgifter
til DNA-testing, som dekkes over statsbudsjettet, kap. 846.
I henhold til barneloven § 62 kan en mann som blir
frikjent for farskapet til et barn han har betalt bidrag til, kreve
bidraget tilbakebetalt fra folketrygden. Kravet kan settes ned eller
falle bort dersom han ikke hadde rimelig grunn til å erkjenne
farskapet, eller han burde ha reist sak om endring tidligere. En
endring av regelverket som gjør det lettere å få prøvet
et etablert farskap for retten, vil også kunne føre
til en endring i antall saker etter § 62.
En økning i antallet saker om endring av farskap, kan
også føre til en økning av tilfeller
der barn blir stående uten juridisk far. Dette kan føre
til økt arbeidsmengde for fylkestrygdekontoret som ivaretar det
offentliges oppgaver i forbindelse med å få fastsatt
farskapet for barn som blir stående uten juridisk far etter
en rettssak, jf. barneloven § 9 tredje ledd.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Ola T. Heggem, viser til komiteens merknader i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:15 (2001-2002) fra stortingsrepresentantene Per Sandberg og Ulf Erik Knudsen, jf. Innst. O. nr. 25 (2001-2002). I dokumentet tok forslagsstillerne til orde for endringer i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) og i lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven).
I Innst. O. nr. 25 (2001-2002) henviste komiteens flertall til Barne- og familiedepartementets pågående arbeid med en gjennomgang av regelverket angående fastsettelse og endring av farskap. Komiteens flertall sluttet seg til departementets vurdering om å følge utredningsinstruksen, fastsatt ved kongelig resolusjon 16. desember 1994, om at alle offentlige utredninger, forskrifter, reformer, tiltak, proposisjoner og meldinger til Stortinget skal på en alminnelig høring til berørte offentlige og private institusjoner og organisasjoner. Dette for å sikre at saken ble best mulig belyst før en lovendring ble vedtatt.
Komiteen registrerer at forslaget nå har vært på en omfattende høring, og at det er bred enighet om de forslag som fremmes.
Komiteen er kjent med at farskap fastsettes i dag enten etter "pater est"-regelen, etter erkjennelse eller ved dom. De fleste fedre vil som en selvfølgelighet erkjenne farskap til sine barn. Samtidig gjør samfunnsutviklingen at det er uklarhet om farskap i flere saker enn tidligere. Komiteen ser derfor positivt på at lovendringsforslaget legger stor vekt på betydning av at barn så tidlig som mulig skal få mulighet til å få kjennskap til sitt biologiske opphav, slik at de kan vokse opp med ro og trygghet om disse spørsmål.
Komiteen vil vise til at barnelovens utgangspunkt er barnets beste. Barnets rettssikkerhet, rett til en mor og en far og rett til trygghet settes først. Komiteen vil understreke at når barnets beste er ivaretatt, bør rettighetene for mor og far, som hovedregel, være lik. Komiteen mener det foreliggende forslag er velegnet til å sikre en likebehandling mellom mor og far, samtidig som barnets beste blir ivaretatt.
Komiteen har registrert at ved tilbakebetaling av fostringstilskott etter barnelovens § 62 etter fritak av farskap, betales fostringstilskottet tilbake fra Folketrygden med samme sum som innbetalt. Komiteen ser at dette kan virke urettferdig, og ber Regjeringen vurdere konsekvensene av å innføre en indeksregulering eller renteberegning på den tilbakebetalte sum.
Komiteen slutter seg med dette i hovedsak til proposisjonen.
Komiteen viser til at barnelovens utgangspunkt er barnets beste og vil presisere at det er hensynet til barnets behov for å kjenne sitt biologiske opphav, så tidlig som mulig, som er det viktigste argumentet for lovendringen. Dette får etter hvert også en større medisinsk betydning og er i tråd med FNs barnekonvensjon.
Komiteen viser til at det finnes eksempler hvor personer har blitt idømt farskap, eller erkjent farskap, men hvor det i ettertid har vist seg at personen ikke er barnets biologiske far. Komiteen ser det som åpenbart at dagens lov hemmer muligheten til å få rettet opp slike feil. Mange menn har slitt med både økonomiske og andre belastninger som resultat av dette. Komiteen er positiv til at slike feil nå kan rettes opp, slik at familier kan få visshet om biologisk farskap.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil presisere at barnets beste må ivaretas når man har levd med sosial far i mange år, og det dukker opp en biologisk far. Det må være domstolene som ivaretar barnets beste og ivaretar at barnet blir hørt der biologiske foreldre er uenige om retten til foreldreansvar og samværsrett.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde en treårsfrist for tredjepersons krav på å få reise farskapssak. Tredjemanns krav om å få klarhet i et farskap kan skape stor uro i en familie som har etablerte relasjoner og hvor barnet føler stabilitet og trygghet. Disse medlemmer ønsker at det skal være en unntaksregel når særlig grunner taler for det. I en slik vurdering må hensynet til barnets beste være avgjørende. Disse medlemmer fremmer følgende forslag til endring av § 6 Endring av farskap etter §§ 3 og 4 for domstolene:
"§ 6 Endring av farskap etter §§ 3 og 4 for domstolane:
Barnet og kvar av foreldra kan alltid reise sak om farskap etter ekteskap eller vedgåing. Er barnet umyndig, vert saka reist av oppnemnd verje. Er barnet fylt 15 år, kan verja ikkje reise sak utan samtykke frå barnet. Når særlege grunnar talar for det, kan fylkestrygdekontoret reise saka.
Den som meiner han er far til barnet, kan fram til barnet fyller tre år reise sak om farskapen. Saka må reisast innan eit år etter at vedkommande vart kjend med opplysningane, likevel slik at fristen tidlegast vert rekna frå tidspunktet då barnet vert fødd. Retten kan i orskurd gjere unntak frå treårsfristen når særlege grunnar talar for det."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker ikke at loven skal ha tilbakevirkende kraft.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
§ 6 Endring av farskap etter §§ 3 og 4 for domstolane skal lyde:
Barnet og kvar av foreldra kan alltid reise sak om farskap etter ekteskap eller vedgåing. Er barnet umyndig, vert saka reist av oppnemnd verje. Er barnet fylt 15 år, kan verja ikkje reise sak utan samtykke frå barnet. Når særlege grunnar talar for det, kan fylkestrygdekontoret reise saka.
Den som meiner han er far til barnet, kan fram til barnet fyller tre år reise sak om farskapen. Saka må reisast innan eit år etter at vedkommande vart kjend med opplysningane, likevel slik at fristen tidlegast vert rekna frå tidspunktet då barnet vert fødd. Retten kan i orskurd gjere unntak frå treårsfristen når særlege grunnar talar for det.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og
foreldre (fastsetting og endring av farskap)
I
I lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova)
gjøres følgende endringer:
§ 4 annet ledd bokstavene d, e og
ny bostav f skal lyde:
Faren skal vedgå farskapen skriftleg enten i fødselsmeldinga
eller ved personleg frammøte for
d) skipsføraren, dersom faren er om bord
på norsk skip i utanriksfart
e) utanlandsk styresmakt, når
Kongen har fastsett det, eller
f) jordmor eller lege
ved svangerskapskontroll.
§ 6 første ledd første
punktum skal lyde:
Barnet, kvar av foreldra og tredjemann som meiner
han er far til eit barn som allereie har ein far, kan alltid
reise sak for domstolane om farskap etter ekteskap eller vedgåing.
Annet og tredje ledd oppheves.
Ny § 28 a skal lyde:§ 28 a Særreglar om gjenopptaking
Ei rettskraftig avgjerd kan krevjast gjenoppteke utan
omsyn til vilkåra i tvistemålslova §§ 405-408 dersom
det ikkje låg føre ein DNA-analyse i saka. Vert
det kravd gjenopptaking, skal retten gje pålegg om blodprøve
og DNA-analyse. Når DNA-analysen ligg føre, gjeld
regelen i § 25 første ledd.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 26. november 2002
Sonja Irene Sjøli |
Ulf Erik Knudsen |
Trond Giske |
leder |
ordfører |
sekretær |