5.1 Sammendrag

Etter gjeldende rett skal straffen for den som dømmes for flere lovbrudd samtidig, utmåles etter særlige regler i straffeloven § 62 og § 63. Disse reg­lene bygger på det såkalte straffskjerpelsesprinsippet: Det skal fastsettes en felles straff for alle overtredelsene, men strafferammen er utvidet. Den øvre rammen for frihetsstraff for flere lovbrudd er satt til halvannen gang strafferammen i det strengeste straffebudet.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at reg­lene i straffeloven § 62 gir domstolene tilstrekkelig vide rammer for å utmåle en passe straff for flere straffbare handlinger. Det ble imidlertid reist spørsmål ved om dagens straffutmålingspraksis ved konkurrens er tilfredsstillende og om den "kvantumsrabatten" som straffeloven § 62 innebærer, kan ha blitt for stor i praksis.

Den endringen som ble gjort i straffeprosessloven § 13 ved lov 3. mars 2000 nr. 13 bidrar til å hindre at mange straffbare forhold kommer til pådømmelse samtidig. Endringen innebærer at det ikke lenger er en plikt til å forene straffesaker dersom vilkårene for dette er oppfylt. Departementet uttrykte tvil om en heving av maksimumsstraffen etter straffeloven § 62 er et egnet virkemiddel for å nå målet om et høyere straffenivå ved konkurrens, men kom til at en slik lovendring kan gi et signal om at straffenivået ved konkurrens bør heves. Maksimumsstraffen foreslås etter dette øket til det dobbelte av maksimumsstraffen i det strengeste straffebudet.

Det er delte meninger blant høringsinstansene om forslaget.

Høringsrunden har bekreftet at det kan reises spørsmål ved om det er et reelt behov for lovendringen, men det har ikke kommet vesentlige innvendinger mot den, og departementet fremmer derfor forslaget i proposisjonen.

5.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag om endring i straffeloven § 62 som innebærer at den øvre strafferammen ved konkurrens heves til det dobbelte av det strengeste lovbruddet som er til pådømmelse. Lovendringen er etter disse medlemmers oppfatning særlig nødvendig for å heve straffenivået i saker vedrørende vold- og seksuallov. Disse medlemmer har tidligere påpekt at straffenivået for såkalte normalforbrytelser i slike saker, er for lavt. Forbrytelser mot individet er generelt såvidt krenkende, at straffverdigheten bør gjenspeiles i den utmålte straff i større grad enn hva tilfellet er i dag.

Disse medlemmer har merket seg at påtalemyndigheten særlig har vært opptatt av at straffenivået ved omfattende og gjentatt vinningskriminalitet har vært for lavt. For å styrke samfunnets vern mot de skadelige utslag av vinningsforbryternes aktiviteter, og ut fra mer allmenne forholdsmessighetsbetraktninger, mener disse medlemmer at straffenivået generelt sett bør heves også i denne type saker.

Disse medlemmers hensikt med lovendringen er å heve straffenivået ved konkurrens. Særlig gjelder dette for de såkalte typiske lovovertredelser innenfor kategoriene vinnings-, volds- og seksuallovbrudd. Disse medlemmer presiserer at heving av strafferammen ved konkurrens, ikke skal forstås som kun en mulighet for domstolene til å ilegge strengere straff i de aller mest alvorlige sakene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener de foreslåtte endringer av straffelovens § 62 ikke er nødvendig og kun er egnet som en lovendring uten særlig konsekvens og i stor grad for markeringens skyld alene, av høringsinstansene benevnt som "symbolpolitikk". Norsk kriminalitetsbekjempelse trenger i dag ikke flere symboler, men en ny politikk som gir effekt. Disse medlemmer finner det påfallende at departementet fremmer forslaget når departementet selv i proposisjonen s. 40 nettopp påpeker at "høringsrunden har bekreftet at det kan reises spørsmål ved om det er et reelt behov for lovendringen". Hvorfor fremmes et lovforslag man selv reiser spørsmål om det reelle behov for?

Disse medlemmer viser til at ved å heve strafferammen ved gjentatte forbrytelser til det dobbelte av maksimumsstraffen for det groveste lovbruddet mot i dag halvannen gang, gis det inntrykk av at straffenivået skjerpes. I dag utmåles straffer for eksempel for vinningsforbrytelser (også ved konkurrens) som ligger langt under mulig maksimum. Ved flere grove tyverier er i dag maksimumsstraffen 9 år. Med den nye bestemmelsen kan man gå opp til 12 år. De fleste dommer for grove tyverier (2 eller flere) befinner seg i dag mellom 30 dager og 12 måneder. I den grad en ønsker strengere straffer hjemler dagens § 62 sammenholdt med de strafferammer man har, derfor tilstrekkelige muligheter for skjerping. Disse medlemmer er derfor ikke enig i at denne lovendringen er nødvendig. I den grad straffene av dette skulle bli skjerpet, mener disse medlemmer dette gir liten effekt i kriminalitetsbekjempelsen. Disse medlemmer vil også fremheve at det alt er funnet sted en straffeskjerping for de straffebud som er vanlige i konkurrenstilfellene.

Disse medlemmer vil understreke at det ikke er nærmere vurdert om det er rimelig at straffverdige forhold som regnes som ett forhold skal ha kortere straff enn mindre straffverdige forhold som dømmes etter straffeloven § 62.

Disse medlemmer vil påpeke at vi nå i større grad må rette fokus mot innholdet i soningen og det tilbud som møter fangene. Disse medlemmer ser nå et fangeklientell som i stor grad er preget av rusproblemer og psykiatri. Svaret for brorparten av de innsatte er ikke lengre straffer, men mer innhold i straffen. Dette vil også forebygge ytterligere kriminalitet i motsetning til lengre straffer. Det samfunn som møter disse ved løslatelse er også avgjørende. I stedet for lengre straffer bør ressurser settes inn på å få de innsatte i arbeid, bolig og behandling ved løslatelse. Den gruppen en slik konkurrensregel rammer (særlig vinning og rusrelatert kriminalitet) er nettopp disse behovene særlig fremtredende. Disse medlemmer mener at det fremsatte lovforslaget og krav om strengere straffer fungerer i stor grad som en sovepute for samfunnet som faktisk kan bidra til mer kriminalitet. I stedet for å bruke mer ressurser for å øke antallet soningsdøgn mener disse medlemmer tiden nå er inne for å bruke mer ressurser på hver innsatt. En bør i større grad tenke kvalitativt i motsetning til kvantitativt.

Endelig påpeker disse medlemmer at fangetallet i Norge i dag er stort nok, vi sliter med lange soningskøer og med en sulteforet kriminalomsorg. Dette taler ikke for å øke antallet fanger og forlenge deres straffer. En hurtigere straffereaksjon er i tillegg langt bedre enn å øke straffens lengde.

For øvrig tiltrer disse medlemmer de begrunnelser som er gitt av de høringsinstanser som har gått imot forslaget, deriblant Riksadvokaten, Økokrim, Dommerforeningen og Rettspolitisk forening. Disse medlemmer viser også til at Straffelovkommisjonen i sitt utkast til ny straffelov § 87 har valgt å videreføre dagens rettstilstand.

Disse medlemmer går derfor imot det fremsatte forslag til ny straffelov § 62.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at forslaget innebærer at man øker strafferammen ved konkurrens opp til det dobbelte av det strengeste lovbruddet. Dette innebærer en straffeskjerpelse i disse tilfellene. Det er ett skritt i riktig retning. Disse medlemmer mener at dette likevel ikke er tilstrekkelig. Det vil fortsatt i straffeloven § 62 ligge en kvantumsrabatt. Disse medlemmer mener prinsipielt at straffen skal utmåles separat for hver forbrytelse eller forseelse ut fra den enkelte forbrytelse eller forseelsens straffverdighet, grovhet og omstendigheter ellers knyttet til det enkelte forhold.

Disse medlemmer mener ordningen i straffeloven § 62 motvirker straffens allmennpreventive virkninger fordi forbryterne kjenner konsekvensene og vet at flere lovbrudd ikke får ekstra konsekvenser. I praksis fungerer derfor denne lovbestemmelsen som en ren oppfordring til vanekriminelle om å begå flere lovbrudd.

Disse medlemmer mener "kvantumsrabattordningen" er grovt urimelig og sterkt i strid med folks rettsoppfatning. Det vil være langt mer rettferdig med en ordning som medfører at forbrytere, som på samme tid dømmes for flere forbrytelser, idømmes en straff for hver enkelt av lovbruddene slik at disse straffene blir summert når den samlede straff fastsettes.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"§ 62 første ledd skal lyde:

Har nogen i samme eller i forskjellige Handlinger forøvet flere Forbrydelser eller Forseelser, idømmes særskilt straf for hver Forbrydelse eller Forseelse som sones konsekutivt. Den fælles Frihedsstraf fastsættes til Fængsel, hvor nogen enkelt af de strafbare Handlinger vilde have medført saadan Straf. Dersom summen av de forskjellige straffer medfører lenger dom end Fængsel i 21 år begrenses Frihedsstraffen til Fængsel i 30 år. Denne begrensning gjelder dog ikke dersom dommen går ut på forvaring etter § 39 og §§ 39 a- 39 g."