Til Odelstinget
Departementet fremmer i proposisjonen forslag til nytt regelverk
om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv.
Formålet med loven er å forebygge og bekjempe
slik kriminalitet. Forslaget anses som et viktig bidrag i kampen
mot økonomisk kriminalitet.
Lovforslaget bygger på en rapport fra en arbeidsgruppe
nedsatt av Finansdepartementet 12. juni 2002, som ble overlevert
til Finansdepartementet 8. oktober 2002.
Det foreslås at regelverket plasseres i en ny lov om
tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv.
(hvitvaskingsloven). Den nye loven skal avløse bestemmelsene
om tiltak mot hvitvasking av penger i finansieringsvirksomhetsloven (finansvl.) § 2-17
og finansvl. § 2-17 a. Lovforslaget representerer
delvis en videreføring, oppdatering og videreutvikling
av gjeldende tiltak, men inneholder også nye regler.
Forslaget gjennomfører europaparlaments- og rådsdirektiv
2001/97/EF om endring av rådsdirektiv 91/308/EØF
om forebyggende tiltak mot bruk av det finansielle systemet til
hvitvasking av penger, samt enkelte internasjonale anbefalinger
mot finansiering av terrorisme. Direktivet fastsetter visse minstekrav som
skal gjennomføres i nasjonal rett, herunder utvidelse av
anvendelsesområdet. For å følge opp direktivet
foreslår departementet å utvide regelverkets anvendelsesområde
til å omfatte eiendomsmeglere, advokater, revisorer og
regnskapsførere. Videre foreslås at regelverket
skal gjelde for forhandlere av verdifulle gjenstander, ved transaksjoner
i kontanter på 40 000 norske kroner eller mer,
eller et tilsvarende beløp i annen valuta. På dette
punktet går departementet noe lenger enn direktivet, som
krever at kontante betalinger over 15 000 euro skal omfattes.
Departementet foreslår i tillegg at regelverket skal gjelde
for enkelte andre foretak og yrkesgrupper som særlig kan
tenkes å bli brukt i tilknytning til hvitvasking og terrorfinansiering.
Bl.a. foreslås det at verdipapirregistre og postformidlingsforetak
skal omfattes av regelverket. Videre foreslås det at departementet
i forskrift skal kunne bestemme at hele eller deler av regelverket
skal gjelde for spillvirksomhet, inkassoforetak og regulerte markeder
(børser og autoriserte markedsplasser).
Departementet foreslår i tråd med direktivet
enkelte begrensninger i advokaters plikter etter den nye loven.
Advokater vil bl.a. ikke ha plikt til å rapportere om forhold
de har fått kjennskap til gjennom arbeidet med å fastslå klientens
rettsstilling eller om forhold de har fått kjennskap til
i tilknytning til en rettssak.
Lovforslaget viderefører gjeldende regler om at mistenkelige
transaksjoner skal rapporteres til ØKOKRIM.
Departementet foreslår visse endringer i kravene til
identitetskontroll av kunder. Det foreslås at kunden skal
fremlegge gyldig legitimasjon ved etableringen av kundeforhold.
Som gyldig legitimasjon anses skriftlig legitimasjon. Det vil bli
vurdert nærmere om elektroniske kvalifiserte sertifikater
kan anses som gyldig legitimasjon. Det legges til grunn at det i
forskrift kan fastsettes nærmere regler om hva som anses
som gyldig legitimasjon. Videre foreslås det å videreføre
gjeldende hovedregel om at identitetskontroll skal skje ved kundens
personlige fremmøte. Det foreslås imidlertid enkelte
unntak fra kravet.
Etter gjeldende regler er institusjonenes undersøkelses-
og rapporteringsplikt begrenset til å gjelde straffbare
forhold med strafferamme over 6 måneder eller til forhold
som rammes av straffeloven § 147 a eller § 147
b. Departementet foreslår at strafferammebegrensningen
oppheves, slik at undersøkelses- og rapporteringsplikten
gjelder ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte
av straffbare forhold generelt.
Det foreslås at virksomheten til Kontrollutvalget for
tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger, videreføres.
Departementet kan ikke se at det er behov for å videreføre
gjeldende begrensninger i politi og påtalemyndighets adgang
til å bruke opplysninger i hvitvaskingsmeldinger. Etter
departementets syn innebærer neppe bestemmelsene en hensiktsmessig
avveining mellom hensynet til effektivitet og hensynet til personvern
mv. Departementet går imidlertid ikke inn for at offentlige
myndigheter skal få tilgang til opplysninger i hvitvaskingsmeldingene
i større utstrekning enn det som er nødvendig
for å gi politiet relevant informasjon.
Departementet foreslår at finansinstitusjoner skal etablere
elektroniske overvåkningssystemer. Det vil bli gitt nærmere
regler om slike systemer i forskrift.
Enkelte av bestemmelsene som tidligere var gitt i forskrift,
foreslås tatt inn i loven. Lovforslaget forutsetter at
det blir foretatt en nærmere gjennomgang av gjeldende forskrifter.
De enkelte forslag og deres begrunnelse er nærmere omtalt
nedenfor og i proposisjonen. I proposisjonen er det bl.a. også gitt
en nærmere beskrivelse av gjeldende norsk rett, utenlandsk
rett, den nevnte arbeidsgruppes vurderinger og forslag og høringsinstansenes
merknader. I tillegg inneholder proposisjonen, i kapittel 16, en
oversikt med merknader til de enkelte bestemmelser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig
Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen
og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Heidi Larssen, Erlend Nornes og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet,
Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen og Per Erik Monsen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun
Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra Kristelig
Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal,
fra Senterpartiet, Arne Braut, fra Venstre, May Britt Vihovde og
fra Kystpartiet, Steinar Bastesen, viser til at lovens formål
er å forebygge og bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare
handlinger.
Komiteen viser til at det de siste årene
er gjennomført en liberalisering av finansmarkedene. En sterk økning
i kapitalstrømmen i og mellom land kombinert med teknologisk
utvikling og bortfall av reguleringer, har skapt større
handlingsrom for dem som vil flytte svarte penger. Det har blitt
enklere å skjule opprinnelsen til utbytte av kriminell
aktivitet i finanssystemene. Som del av den samme utviklingen driver
internasjonale kriminelle nettverk grensekryssende virksomhet, og
bakmennene har mange muligheter til å skjule seg. En annen
tendens er at den økonomiske kriminaliteten i økende
grad blir innvevd i legale forretninger. Liberaliseringen av verdensøkonomien
har også skapt et tøffere konkurransepress som
i sin tur senker terskelen for å ta i bruk ulovligheter
for å holde hodet over vannet. Disse utviklingstrekkene
synliggjør behovet for effektive tiltak mot økonomisk
kriminalitet generelt, og hvitvasking spesielt.
Komiteen understreker betydningen av å få på plass
et effektivt lovverk som begrenser handlingsrommet for dem som forvalter
verdier med opprinnelse i ulike former for kriminalitet. Muligheten
for å hvitvaske slike verdier, slik at de kan tas i bruk
i den legale økonomien, er forutsetningen for at mange
typer kriminelle operasjoner framstår som lønnsomme. At
det finnes effektive metoder for å hvitvaske og ta i bruk
ulovlig opptjente midler i vestlige land som Norge, er også avgjørende
for lønnsomheten av ulike typer internasjonal kriminalitet.
Et effektivt lovverk mot hvitvasking er derfor også et
bidrag til kampen mot handel med kvinner og barn, prostitusjonsindustri
og narkotikasmugling. Komiteen er enig med Regjeringen
i at det trengs en styrking av lovverket på dette området. Komiteen støtter
Regjeringens forslag om å lage en egen hvitvaskingslov.
Komiteen viser til at Regjeringens lovforslag innbefatter
en utvidelse av undersøkelses- og rapporteringsplikten
til å gjelde flere grupper enn i dag. Komiteen viser
videre til at Økokrims særegne taushetsplikt i
hvitvaskingssaker foreslås opphevet. Det må antas
at disse endringene både vil føre til en økning
i antallet hvitvaskingssaker som blir behandlet av politiet og en økning
i antallet transaksjoner som blir registrert som mistenkelige. Komiteen understreker
at dette reiser viktige problemstillinger knyttet til personvernet. Komiteen vil
påpeke betydningen av at Økokrim overholder sin
plikt til å slette registrerte opplysninger, og av arbeidet
til Kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking av penger. Komiteen forutsetter
videre at Departementet følger utviklingen på dette
området nøye.
Komiteen understreker behovet for internasjonalt
samarbeid mot hvitvasking, og betydningen av samarbeidet i Financial
Action Task Force (FATF). Det er viktig at slike internasjonale
tiltak gjennomføres i norsk rett. Det må unngås
at enkeltland har mindre effektivt regelverk enn sammenlignbare
land. Kapital med tilknytning til kriminalitet vil da lett kunne
tilflyte slike land.
Komiteen viser til at lovforslaget blant annet har
bakgrunn i endringsdirektivet til EUs hvitvaskingsdirektiv, som
gjennom EØS-avtalen også vil innebære
forpliktelser for Norge. Komiteen viser videre til
at FATF har utarbeidet 40 anbefalinger vedrørende tiltak
mot hvitvasking av utbytte, og at disse anbefalingene er under revisjon
med sikte på ferdigstillelse på plenumsmøtet
i Berlin i juni 2003. Komiteen påpeker at
Norges internasjonale forpliktelser kan nødvendiggjøre
en relativt snarlig oppdatering av lovverket på området. Komiteen viser
til at det i innstillingen fremmes en rekke forslag om vurderinger
og utredninger av tiltak som kan styrke hvitvaskingslovgivningen
ytterligere, og at disse kan ses i sammenheng med en slik oppdatering.
Komiteen viser ellers til merknader under de enkelte
punkter nedenfor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at det i Regjeringens forslag er tatt med en rekke henvisninger
til finansiering av terrorisme og straffelovens § 147
a og § 147 b som omhandler terrorhandlinger og
finansiering av disse. Flertallet slutter seg til
Regjeringens forslag og vurderinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser
til at det i Regjeringens forslag er tatt med en rekke henvisninger
til finansiering av terrorisme og straffelovens § 147
a og § 147 b, som omhandler terrorhandlinger og
finansiering av disse. Disse medlemmer går
imot å inkludere dette i hvitvaskingsloven. Lovverket mot
hvitvasking er innrettet mot en type forbrytelse som er relativt
klart definert, med nokså presise kriterier for hva slags
type transaksjoner som kan være mistenkelige. Loven vil
være rettet inn mot bruk av midler fra straffbare handlinger
som allerede er begått. Disse medlemmer påpeker
at disse forholdene ikke gjelder for lovgivningen mot terrorisme.
Denne lovgivningen har blitt sterkt kritisert nettopp fordi den
ikke inneholder presise definisjoner av hva som kan regnes som terrorisme
og bidrag til terrorisme, og at det er uklart hva slags kriterier som
ligger til grunn for hvem som kan mistenkes for bidrag til terrorvirksomhet.
Mistanken vil i slike tilfeller også i stor grad handle
om mulige, framtidige forbrytelser. Disse medlemmer påpeker
at det derfor er snakk om to problemstillinger som i denne forbindelsen
er vesensforskjellige, selv om hvitvasking og terrorisme ofte kan
være knyttet til hverandre. Disse medlemmer understreker
at lovforslaget inneholder en utvidelse av omfanget av undersøkelses-
og rapporteringsplikt. Det må antas at svært mange
av de rapporteringspliktige har svake forutsetninger for å avgjøre
hvilke transaksjoner som kan mistenkes for å ha noe med
terrorfinansiering å gjøre. Disse medlemmer viser
til at hvis Regjeringens vedtak blir stående, vil ikke
bare bankfunksjonærer, men også bilforhandlere
og gullsmeder være pålagt å være
på utkikk etter mulige terrorister. Disse medlemmer er
bekymret for hvilke følger dette kan få for rettssikkerheten,
ikke minst for bestemte etniske og politiske grupperinger. Disse
medlemmer viser til den sterke internasjonale kritikk som
har vært reist mot terrorlovgivningen som har blitt innført
i enkelte land etter 11. september 2001, og til at det finnes flere
eksempler på at disse har satt sivile og demokratiske rettigheter
til side. Disse medlemmer vil sterkt advare mot denne
utviklingen. Disse medlemmer vil videre vise til
at internasjonale terrornettverk i stor grad finansieres gjennom
den svarte økonomien, og er avhengig av ulike former for
hvitvaskingsoperasjoner. Slike operasjoner vil selvsagt rammes av
hvitvaskingsreglene.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn
gå inn for at de bestemmelser om undersøkelses-
og rapporteringsplikt i forbindelse med finansiering av terrorisme
som er tatt inn i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17
ikke videreføres i Hvitvaskingsloven, og at nye bestemmelser
om terrorisme ikke tas inn i loven.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Alle henvisninger til finansiering av terrorisme og/eller
forhold som rammes av straffelovens § 147 a eller § 147
b i Regjeringens forslag til lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte
fra straffbare handlinger, strykes."
Etter gjeldende rett er hvitvaskingsregelverket plassert i finansvl. § 2-17
og § 2-17a. Det er gitt utfyllende regler i forskrift
14. februar 1994 nr. 118 om legitimasjonskontroll og tiltak mot
hvitvasking av penger (hvitvaskingsforskriften).
Regjeringen foreslår å plassere regler om tiltak mot
hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. i egen lov,
jf. forslag til lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare
handlinger mv. (hvitvaskingsloven).
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
Etter Regjeringens syn bør loven ha en formålsbestemmelse.
En formålsbestemmelse vil bl.a. kunne ha betydning for
tolkningen av lovens øvrige innhold. Etter Regjeringens
vurdering er det imidlertid vanskelig å presist definere
hva som er lovens formål i en lovbestemmelse. Det er en
risiko for utilsiktede begrensninger i regelverkets rekkevidde.
Regelverket om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger
skal ivareta flere hensyn. Den primære hensikten med regelverket
er å hindre at kriminelle kan nyte godt av profittmotivert
kriminalitet. Videre skal reglene bidra til å spore opp
midlenes opprinnelse og dermed gjøre det mulig å avdekke
den kriminelle handlingen utbyttet er generert fra, som igjen gjør
det mulig å finne ut hvem som står bak de straffbare
handlingene og hvitvaskingen. Reglene skal også bidra til å hindre
at det skaffes til veie økonomiske midler til finansiering
av terrorhandlinger, og at økonomiske midler og finansielle
tjenester stilles til rådighet for terrorister eller terrornettverk.
Reglene skal også beskytte finansinstitusjoner og virksomheter
mv. mot å bli utnyttet av kriminelle, med fare for tap
av renommé, troverdighet, tillit og penger mv. På den
annen side er reglene ikke ment til å avdekke eller hindre
ulovlige forhold som ikke kan sies å ha en viss tilknytning
til hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme.
Regjeringen har på bakgrunn av dette kommet til at det
bør lovfestes en generell formålsbestemmelse. Regjeringen
legger til grunn at formålet med loven er å forebygge
og bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger.
Det vises til lovforslaget § 1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regjeringen er i likhet med arbeidsgruppen i tvil om hensiktsmessigheten
av å lovfeste en definisjon av "hvitvasking". Begrepet
er i lovforslaget kun foreslått benyttet som et stikkord
i angivelsen av lovens formål. Det er ikke benyttet i lovens
materielle bestemmelser. Behovet for en definisjon er derfor begrenset.
Når det gjelder forståelsen av begrepet "utbytte"
i denne loven, legges det til grunn samme forståelse som
etter straffeloven § 317. Regjeringen slutter
seg etter dette til arbeidsgruppens vurdering, og foreslår
ikke å lovfeste en definisjon av begrepet. Regjeringen
slutter seg imidlertid til arbeidsgruppens uttalelse om innholdet
i begrepet "hvitvasking", som bygger på endringsdirektivet
art. 1 bokstav C:
"Med hvitvasking av utbytte menes bl.a. å bruke, konvertere,
overdra, tilegne eller besitte formuesgoder eller å skjule
eller tilsløre formuesgodenes reelle art, opprinnelse,
plassering, råderett, bevegelser, eierforhold, samt forsøk
på eller medvirkning hertil, når den som gjør
det vet eller burde vite at formuesgodene stammer fra straffbare
handlinger eller fra deltakelse i straffbare handlinger."
Opplistingen er ikke ment å være uttømmende.
Innholdet i bestemmelsene i straffeloven § 147
a (terrorhandlinger) og § 147 b (finansiering
av terrorisme) er utfyllende omtalt i Ot.prp. nr. 61 (2001-2002)
Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak
mot terrorisme - gjennomføring av FN-konvensjonen 9. desember
1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds
resolusjon 1373 28. september 2001), særlig punkt 7.8,
kapittel 9 og 10, samt kapittel 15. Det vises også til
rapportens punkt 2.1.5, hvor det bl.a. heter:
"Lovendringene gjennomfører FN-konvensjonen 9. desember
1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme (terrorfinansieringskonvensjonen)
og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 i norsk rett. Det
er bl.a. vedtatt et nytt straffebud i straffeloven § 147
a, som uttrykkelig retter seg mot terrorhandlinger. Enkelte nærmere
angitte straffbare handlinger skal nå anses som terrorhandlinger
dersom de utføres med det forsett loven nevner. Videre
er det gjort straffbart å inngå forbund (avtale)
om å begå slike handlinger. Det er dessuten vedtatt
et nytt straffebud i straffeloven § 147 b, som
rammer finansiering av terrorisme. Bestemmelsen rammer det å skaffe
til veie økonomiske midler eller stille finansielle tjenester
til rådighet for terrorister eller terrornettverk. Endelig
er det vedtatt nye regler om båndlegging av verdier som
har tilknytning til terrorvirksomhet. Reglene innebærer at
påtalemyndigheten på nærmere vilkår
kan frata siktede rådigheten over formuesgoder, først
og fremst for å forhindre fremtidige straffbare handlinger."
Regjeringen finner ikke grunn til å ta inn en forklaring
av hva som menes med "terrorfinansiering", da dette begrepet som
nevnt er forklart nærmere i Ot.prp. nr. 62 (2001-2002).
Regjeringen foreslår å ta inn en definisjon
av "rapporteringspliktig" i lovforslaget. Det vises til at begrepet
benyttes som et koblingsord i flere av lovens materielle bestemmelser.
Det foreslås at det i lovteksten fastsettes at det med
rapporteringspliktige menes virksomhet eller person som nevnt i § 4,
jf. lovforslaget § 2 nr. 1.
Arbeidsgruppen legger til grunn en vid tolkning av transaksjonsbegrepet
og foreslår at det skal omfatte enhver overføring,
formidling, ombytting eller plassering av formuesgoder. For eksempel
anses åpning av konto og søknad om lån
som en transaksjon. Arbeidsgruppen foreslår imidlertid
ikke at det lovfestes en definisjon av begrepet "transaksjon".
Etter Regjeringens syn bør pliktene etter loven avgrenses
så klart og tydelig som mulig. En definisjon kan bidra
til å klargjøre rapporteringsplikten. Det anses
derfor nødvendig å definere innholdet i begrepet
"transaksjon" i loven. En slik legaldefinisjon vil også kunne
presisere at transaksjonsbegrepet må tolkes vidt i denne
sammenheng.
Regjeringen slutter seg ikke til Kredittilsynets forslag om å erstatte
"transaksjon" med "aktivitet". Etter Regjeringens vurdering er "aktivitet"
et for vidtrekkende begrep som kan forstås på flere
ulike måter. Det vises videre til at undersøkelses-
og rapporteringsplikten etter svensk og dansk rett er knyttet til
"transaksjoner", og at dette er i tråd med direktivet og
internasjonale anbefalinger (FATFs alminnelige anbefalinger).
Det foreslås etter dette at med "transaksjon" skal det
forstås enhver overføring, formidling, ombytting eller
plassering av formuesgoder, jf. lovforslaget § 2 nr.
2.
Ovennevnte gir imidlertid bare generelle utgangspunkter ved tolkningen
av transaksjonsbegrepet. Det vises til at begrepet vil reise ulike
tolkningsspørsmål i forhold til de ulike rapporteringspliktige. Begrepet
skal tolkes vidt, jf. ovenfor. Generelt vil Regjeringen påpeke
at begrepet også omfatter transaksjoner som allerede er
foretatt. Dette antas bl.a. å ha betydning for revisorer,
regnskapsførere og advokater. Videre vil fremtidige transaksjoner
kunne omfattes. Det er ikke et vilkår at den rapporteringspliktige
blir bedt om å delta i gjennomføringen av den
aktuelle transaksjonen for at rapporteringsplikt skal inntre. Det
vises for øvrig til omtalen av de enkelte rapporteringspliktige
nedenfor, hvor det gis enkelte retningslinjer for tolkningen i tilknytning
til de ulike situasjoner som kan oppstå. Ytterligere veiledning kan
eventuelt gis i forskrift eller i rundskriv.
Det vises til lovforslaget § 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser
i forbindelse med forklaringen av begrepet "terrorfinansiering"
til merknad under punkt 1.2.
Utgangspunktet er at loven gjelder for rapporteringspliktige
som er etablert i Norge. Dette vil også omfatte filialer
av utenlandske virksomheter som er etablert i Norge. Det foreslås å presisere
dette i lovteksten. Regjeringen anser en slik løsning å være
fullt ut i samsvar med våre EØS-forpliktelser,
jf. lovforslaget § 3 første ledd.
Regjeringen har merket seg uttalelsene fra Justisdepartementet
om lovens anvendelse for Svalbard og Jan Mayen. Regjeringen foreslår
derfor en hjemmel for Kongen til å fastsette forskrift
om lovens anvendelse for Svalbard og Jan Mayen og til å eventuelt fastsette
særregler, jf. lovforslaget § 3 andre
ledd.
Det vises til lovforslaget § 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regjeringen foreslår å utvide anvendelsesområdet
for bestemmelsene om tiltak mot hvitvasking. Anvendelsesområdet
er nærmere redegjort for nedenfor i dette kapittelet.
Komiteen viser til at Regjeringen foreslår å utvide
anvendelsesområdet for bestemmelsene om tiltak mot hvitvasking.
En rekke nye grupper skal inkluderes blant de rapporteringspliktige. Komiteen understreker
at effekten av en slik utvidelse må måles opp
mot mulige svekkelser av personvernet. Komiteen viser
til at det er foreslått en rekke avgrensninger og unntak
for enkelte av de rapporteringspliktige, og at dette vil begrense
hvilke typer transaksjoner som kan oppfattes som mistenkelige og
hvilke typer opplysninger som kan brukes som grunnlag for å rapportere
til ØKOKRIM. Komiteen viser videre til at
de fleste berørte høringsinstanser har stilt seg
positive til at anvendelsesområdet utvides til å omfatte deres
område. Komiteen påpeker at flere
av de gruppene som nå vil bli underlagt undersøkelses-
og rapporteringsplikt, representerer bransjer som kan være
kanaler for hvitvasking. Om lovverket kun skal gjelde for finansinstitusjoner,
vil det finnes en rekke mulige kanaler for hvitvasking som ikke
omfattes av loven, og dermed vil det også foreligge et
bredt spekter av muligheter for å hvitvaske verdier uten å gå veien
om institusjoner som har slike lovfestede plikter. Komiteen mener
derfor hensynet til et effektivt lovverk tilsier at anvendelsesområdet
utvides, og støtter Regjeringens forslag.
Komiteen viser til at flere av de nye rapporteringspliktige
representerer bransjer som normalt er organisert i mindre foretak,
med få ansatte. Dette kan gi mistenkte større
muligheter for å identifisere hvem som står bak
en hvitvaskingsmelding. Komiteen viser til at det
i en rapport om EUs arbeid med tiltak mot hvitvasking, framgår
at EU-kommisjonen arbeider med et framtidig tredje hvitvaskingsdirektiv
som skal inneholde tiltak for å motvirke trusler mot ansatte
hos rapporteringspliktige. Komiteen understreker
viktigheten av at også Norge prioriterer dette høyt.
Komiteen viser til at det må antas at
utvidelsen av anvendelsesområdet vil føre til
en økning i antallet hvitvaskingsmeldinger som sendes til ØKOKRIM. Det
er svært viktig at slike meldinger blir fulgt opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet vil
derfor understreke viktigheten av at ØKOKRIM får
tilgang til tilstrekkelige ressurser til å håndtere
en økning i antallet mottatte hvitvaskingsmeldinger.
Regjeringen slutter seg for det første til arbeidsgruppens
forslag om å videreføre regelverkets anvendelse
for de institusjoner som i dag er omfattet etter finansvl. § 2-17,
jf. finansvl. § 2-1. Regjeringen slutter seg også til
forslaget om å utvide virkeområdet til å omfatte
e-pengeforetak, jf. arbeidsgruppens omtale av dette.
Norske Pensjonskassers Forening (NPF) anfører at pensjonskasser
ikke bør omfattes av loven, og viser i den anledning til
at pensjonskasser vanskelig kan benyttes til hvitvaskingsformål.
Regjeringen er for så vidt enig i at pensjonskasser trolig
er mindre utsatt for hvitvaskingsforsøk enn alminnelige
finansinstitusjoner, men etter Regjeringens syn foreligger imidlertid
en reell fare for at også pensjonskasser kan benyttes til
hvitvasking av utbytte. Det vises eksempelvis til at en rekke pensjonskasser
låner ut penger, herunder til boligformål. For
tidlig tilbakebetaling av slike lån vil etter omstendighetene
kunne innebære hvitvasking av utbytte. Det vil også være
uheldig å rangere ulike institusjoner etter hvor aktuelle
en måtte mene de er mht. hvitvasking. Grensetrekkingen
må her være prinsipiell. Regjeringen slutter seg
derfor til arbeidsgruppens forslag om at pensjonskasser bør omfattes
av loven, jf. lovforslaget § 4 første
ledd nr. 8.
Når det gjelder regelverkets anvendelse for vekslingskontorer,
slutter Regjeringen seg til arbeidsgruppens og Kredittilsynets vurdering
av at det ikke anses nødvendig å angi disse særskilt,
da slik virksomhet er forbudt å drive i Norge for andre
enn Norges Bank og valutabanker. Det vises for øvrig til
forslag om endringer i sentralbankloven mv. som ble sendt på høring
18. januar 2003, hvor det bl.a. foreslås å tillate
at andre finansinstitusjoner enn banker tillates å drive
ervervsmessig valutavekslingsvirksomhet. Det foreslås således
ikke å åpne for frittstående vekslingskontorer.
Siden finansinstitusjoner uansett omfattes av virkeområdet,
synes det derfor ikke nødvendig å nevne vekslingskontorer
som egen gruppe rapporteringspliktige. Forslaget vil følges opp
i en egen proposisjon om endringer i sentralbankloven mv. våren
2003.
Det vises til lovforslaget § 4 første
ledd nr. 1 til 8 og nr. 11.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag og vurdering.
Regjeringen slutter seg i hovedsak til arbeidsgruppens forslag
hva gjelder revisorer og regnskapsførere. Regjeringen synes
det er hensiktsmessig å knytte avgrensingen av hvilke revisorer
og regnskapsførere som er omfattet, til personer og foretak som
har godkjenning etter hhv. revisorloven og regnskapsførerlovene,
jf. lovforslaget § 4 andre ledd nr. 1 og nr. 2.
Arbeidsgruppen foreslår å erstatte gjeldende
opplysningsrett for revisor med en opplysningsplikt i hvitvaskingsloven.
Regjeringen vil imidlertid peke på at opplysningsretten
i revisorloven § 6-1 fjerde ledd har et videre
omfang enn den foreslåtte opplysningsplikten, siden opplysningsplikten
bare er knyttet til mistanke om hvitvasking og terrorfinansiering i
tråd med det generelle lovkravet. Arbeidsgruppen synes
ikke å ha vurdert dette. Etter Regjeringens syn bør
imidlertid revisor fortsatt ha adgang til å melde fra ved
mistanke om straffbare handlinger, uavhengig av om det foreligger
rapporteringsplikt etter hvitvaskingsregelverket. Revisor bør
for eksempel fortsatt ha adgang til å melde fra om straffbare
brudd på aksjelovgivningen, uavhengig av om det gjelder
en transaksjon med tilknytning til utbytte fra en straffbar handling.
Regjeringen vil derfor ikke foreslå endringer i revisorloven § 6-1
fjerde ledd.
Regjeringen mener det ikke er hensiktsmessig å lovfeste
at den nye loven skal gjelde for "skatterådgivere". I mange
andre land er denne tittelen knyttet til bestemte yrkesgrupper e.l.
Skatterådgivere er imidlertid ingen entydig definert yrkesgruppe
etter norsk rett, selv om tittelen blir brukt i ulike sammenhenger. Skatterådgivere
vil imidlertid etter omstendighetene omfattes av forslaget § 4
andre ledd nr. 7.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr.
1 og nr. 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag og vurdering.
Regjeringen foreslår at loven skal gjelde for forsikringsmeglere,
prosjektmeglere og valutameglere i utøvelsen av deres yrker.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr. 4 til
6.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Arbeidsgruppen foreslår at anvendelsesområdet knyttes
til eiendomsmeglerbevilling, (jf. eiendomsmeglingsloven § 2-1)
og advokatbevilling. Kredittilsynet kan bl.a. gi eiendomsmeglerbevilling
til person med eiendomsmeglerbrev, ansvarlige selskap og aksjeselskap.
I tillegg kan i det enkelte tilfelle bank og boligbyggelag gis bevilling.
Boligbyggelag kan uten bevilling medvirke til omsetning av andeler
i tilknyttede borettslag der boligbyggelaget er forretningsfører,
jf. eiendomsmeglerloven § 2-1 tredje ledd. Boligbyggelag
må imidlertid følge enkelte bestemmelser i eiendomsmeglingsloven.
Omsetning av fast eiendom er internasjonalt erfart å være
utsatt for misbruk til hvitvaskingsformål. Det er derfor
viktig å bringe meglere aktivt inn i kampen mot økonomisk
kriminalitet. Etter direktivets ordlyd skal "eiendomsmeglere" omfattes.
Etter Regjeringens syn åpner ikke direktivet for å differensiere
plikter etter direktivet mellom små og store eiendomsmeglerforetak
mv.
Regjeringen deler ikke NBBLs vurdering av at boligbyggelags virksomhet
ikke vil være aktuell for hvitvasking på bakgrunn
av boligbyggelags regler for slike kjøp, herunder bl.a.
til krav om styregodkjennelse av kjøper. Boligbyggelag
kan drive begrenset eiendomsmegling uten bevilling, jf. eiendomsmeglingsloven § 2-1
tredje ledd. Boligbyggelag vil utøve tjenester som etter
Regjeringens syn må karakteriseres som eiendomsmegling
i direktivets forstand, herunder omsetning av andeler i tilknyttede boligbyggelag.
Regjeringen foreslår etter dette at den nye loven skal
gjelde for eiendomsmeglere og boligbyggelag når det drives
eiendomsmegling.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr.
3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og forslag.
Internasjonale erfaringer viser at advokattjenester misbrukes
til hvitvaskingsformål. Det er derfor viktig at advokater
bringes aktivt inn i kampen mot slik kriminalitet. Etter endringsdirektivet
skal advokater omfattes av regler om tiltak mot hvitvasking.
Når det gjelder angivelsen av den aktuelle personkretsen,
foreslår arbeidsgruppen at "advokater og andre som ervervsmessig
yter selvstendig juridisk bistand" skal omfattes av regelverket
(gjelder alle tre alternativer). Angivelsen av personkretsen bygger
på definisjonen av rettshjelpvirksomhet i domstolloven § 218
første ledd, dog slik at forslaget kun omfatter de som
yter "selvstendig" juridisk bistand. Denne kvalifiseringen tar sikte
på å klargjøre at husadvokater mv. ikke
omfattes av forslaget. Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens
forslag på dette punktet. I enkelte tilfeller vil personer
og foretak som yter rettshjelpvirksomhet etter omstendighetene også kunne omfattes
av andre alternativer i forslagets § 4. Dette kan
for eksempel gjelde revisorer. Regjeringen kan imidlertid ikke se
at dette tilsier særskilte rettstekniske løsninger
ved angivelsen av regelverkets virkeområde. Ved vurderingen
av om de særskilte unntakene fra rapporteringsplikten får
anvendelse, vil det imidlertid ha betydning om vedkommende omfattes
av regelverket som følge av rettshjelpalternativet eller
andre alternativer. For øvrig finner ikke Regjeringen det
naturlig å avgrense virkeområdet til virksomhet som
er underlagt tilsyn av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet.
Direktivet åpner for å avgrense advokaters
plikter til nærmere angitte situasjoner, jf. artikkel 2
a nr. 5. Arbeidsgruppen har utformet tre alternative lovforslag
på dette punktet. I alternativ 1, som er det minst vidtrekkende
alternativet, avgrenses virkeområdet til å gjelde
advokatens bistand i tilknytning til enkelte angitte finansielle
transaksjoner og transaksjoner som gjelder fast eiendom. I alternativ
2 avgrenses virkeområdet til å gjelde bistand
i tilknytning til finansielle transaksjoner generelt sett, samt
transaksjoner som gjelder fast eiendom. Alternativ 3 omfatter all
juridisk bistand, og vil innebære den videste rekkevidden
av virkeområdet for advokater.
Det er flere hensyn som må avveies i vurderingen av
eventuelle unntak for advokaters rapporteringsplikt, herunder personvernhensyn,
rettssikkerhetshensyn, og hensynet til det særlige tillitsforhold
mellom advokater og deres klienter.
Høringsinstansene er delt i synet på hvilket
alternativ som er å foretrekke. Advokatforeningen og Norges
Kommunerevisorforbund går inn for det alternativet som
i størst grad begrenser rekkevidden. Kredittilsynet, NARF,
Skattedirektoratet og ØKOKRIM går inn for alternativet
som vil innebære den videste rekkevidden av rapporteringsplikten.
Justisdepartementet har foreslått en kombinasjon av alternativ
1 og 2.
Innledningsvis vil Regjeringen bemerke at angivelsen av hvitvaskingsregelverkets
saklige virkeområde må holdes atskilt fra spørsmålet
om hvilke rapporteringsplikter som skal pålegges de ulike
grupper rapporteringspliktige. Det sentrale spørsmålet
i denne sammenheng er om advokater bare skal omfattes av regelverket
i enkelte situasjoner. I de situasjonene advokatene vil være
underlagt hvitvaskingsregelverket, foreslår arbeidsgruppen
vesentlige unntak fra advokaters rapporteringsplikt.
I utgangspunktet kan det synes hensiktsmessig å regulere
advokaters særlige forhold gjennom unntak fra rapporteringsplikten,
jf. bl.a. Kredittilsynets og ØKOKRIMs høringsuttalelse
om dette. Med en vid angivelse av virkeområdet vil en bl.a.
unngå vanskelige avgrensningsspørsmål
i forhold til når advokater vil omfattes av regelverket.
På den annen side reiser også en slik løsning
vanskelige spørsmål. Dersom advokater mottar opplysninger
i tilknytning til for eksempel en straffesak eller en barnefordelingssak,
vil vedkommende etter en slik løsning i utgangspunktet omfattes
av regelverket. Opplysninger som advokater mottar i slike tilfeller,
vil imidlertid kunne være unntatt fra rapporteringsplikten.
Omfanget av unntaket er imidlertid begrenset, noe som kan reise
særskilte spørsmål. Et problem er at
advokaten vil ha rapporteringsplikt om opplysninger som mottas i
andre situasjoner enn i tilknytning til en rettssak eller ved fastleggelse
av klientens rettsstilling. Opplysninger mottatt i tilknytning til
avgivelse av for eksempel strategiske råd mv. i tilknytning
til en barnefordelingssak, vil i så fall omfattes av rapporteringsplikten,
for eksempel dersom advokaten i tilknytning til slik bistand blir
klar over at klienten foretar transaksjoner med utbytte fra straffbart
trygdemisbruk. Et annet problem med et vidt anvendelsesområde
vil være at advokaten også vil ha plikt til å kjenne
klientens identitet. Dette kan etter omstendighetene reise særskilte
problemer, bl.a. i forhold til enkelte straffesaker og asylsaker.
Unntak fra rapporteringsplikten vil ikke avhjelpe slike problemer,
og det vil i så fall måtte gjøres unntak
i forskrift.
Etter en helhetsvurdering har Regjeringen kommet til at det ikke
nå bør innføres et generelt anvendelsesområde
i forhold til advokater. Det vises i den anledning til at behovet
for hvitvaskingsregler åpenbart vil være mest
til stede i tilknytning til finansielle transaksjoner mv., og at
slike transaksjoner uansett vil omfattes av regelverket. Videre
vil regelverkets anvendelse i forhold til advokater reise en rekke
nye spørsmål som vil måtte finne sin
løsning i praksis, og dette tilsier at en går
noe skrittvis frem fra lovgivers side. Etter Regjeringens syn bør
imidlertid regelverksendringer på dette området
vurderes løpende i lys av de erfaringer man høster.
Slike regelverksendringer bør imidlertid skje i lovs form,
og ikke ved forskriftsendringer.
Det neste spørsmål blir således hvordan
en i loven bør avgrense virkeområdet for advokater.
Etter Regjeringens vurdering er det naturlig å ta utgangspunkt
i arbeidsgruppens annet alternativ. Det første alternativ
knytter virkeområdet til enkelte positivt angitte situasjoner,
og dette åpner etter Regjeringens syn for omgåelsesmuligheter
og vanskelige tolkningsspørsmål.
I likhet med arbeidsgruppen legger Regjeringen til grunn at samtlige
"finansielle transaksjoner" bør omfattes, uavhengig av
om de utføres i tilknytning til en "virksomhet" eller ikke.
Begrepet "finansielle transaksjoner" kan reise tolkningstvil. Etter
Regjeringens syn bør begrepet tolkes vidt. Arbeidsgruppens alternativ
1 (som er basert på minimumsreglene i direktivet) angir
i så måte en rekke eksempler på finansielle
transaksjoner som vil omfattes av begrepet, men disse transaksjonene
vil etter Regjeringens forslag ikke være uttømmende.
For øvrig vil begrepet ved behov kunne presiseres nærmere
i rundskriv eller i forskrift. I tillegg bør alle transaksjoner
knyttet til fast eiendom omfattes av virkeområdet, og transaksjoner
knyttet til slike løsøregjenstander som er nevnt i
lovforslagets § 4 andre ledd nr. 8 (gjenstander
som koster mer enn 40 000 kroner). Jf. lovforslaget § 4 andre
ledd nr. 7.
Regjeringen slutter seg til Konkursrådets uttalelse
om at rapporteringsplikten bør omfatte advokater i egenskap
av bostyrere. Etter Regjeringens vurdering bør slike bostyrere
bare omfattes av enkelte av bestemmelsene i den nye loven. Flere
av lovens bestemmelser er knyttet til etablering av kundeforhold (for
eksempel gjelder dette plikt til å foreta identitetskontroll
og registrere opplysninger), og vil således ikke være
aktuelle for bostyrere. Etter en konkret vurdering foreslår
Regjeringen at lovforslaget §§ 7, 8,
11, 16 og 17 gjøres gjeldende for advokater i egenskap
av bostyrere, jf. lovforslaget § 4 fjerde ledd.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr.
7 og fjerde ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, ser at en viktig problemstilling i forslaget
om utvidet rapporteringsplikt synes å være den
saklige avgrensningen for når advokater og andre som ervervsmessig
eller stadig yter selvstendig juridisk bistand, plikter å rapportere
til ØKOKRIM. Mye av det personene listet opp i § 4
utfører i sine yrker, vil også mange advokater
ha som en del av sitt virke. Det er derfor naturlig at den delen
av advokatvirksomheten som gjelder finansielle transaksjoner, eiendomstransaksjoner
og transaksjoner av løsøre over en viss verdi,
også faller inn under lovens anvendelsesområde. Flertallet er
av den oppfatning at en særordning for advokater der disse
har mindre omfattende rapporteringsplikt enn de øvrige
i lovforslaget § 4, ville være uheldig
i seg selv. Samtidig går ikke forslaget så langt
at klientenes normale og nødvendige tillit til advokaten
skulle bli svekket. Flertallet ser positivt på at
Advokatforeningen langt på vei følger forslaget,
selv om foreningens primærforslag i sin høringsuttalelse ønsket
en noe mer begrenset rapporteringsplikt enn det fremlagte forslaget.
Flertallet slutter seg til forslaget om rapporteringsplikten
for advokater slik den framkommer i lovforslaget § 4.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at advokater er utsatt for å bli misbrukt
til å hvitvaske utbytte fra straffbare handlinger. Disse
medlemmer ønsker derfor en lovformulering som gir
advokater størst mulig frihet til å rapportere
om mistenkelige transaksjoner uten å risikere straffeansvar. Disse
medlemmer vil videre peke på at arbeidet mot hvitvasking
av utbytte kan komme til å utvikle seg raskt, og at det
derfor kan være hensiktsmessig med en generell lovparagraf,
og at mer detaljerte avgrensninger reguleres i forskrift. Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare
handlinger mv. (hvitvaskingsloven) skal
§ 4 annet ledd nr. 7 lyde:
Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter
selvstendig juridisk bistand
§ 4 nytt fjerde ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift fastsette unntak fra rapporteringsplikten
for juridiske og fysiske personer som omfattes av annet ledd nr.
7."
Endringsdirektivet krever at forhandlere av verdifulle gjenstander
mv. skal omfattes av hvitvaskingsregelverket dersom det betales
kontant for et beløp på 15 000 euro eller
mer. Gjennomføringen i norsk rett reiser spørsmål
i flere retninger.
Et første spørsmål gjelder hvilke
transaksjonsformer som skal omfattes. Arbeidsgruppen anfører
at regelverket også bør omfatte situasjoner hvor
det gis selgerkreditt, selv om det i slike tilfeller ikke "betales kontant"
for gjenstanden. Regjeringen slutter seg til dette, og viser til
at det ellers ville være enkelt å omgå regelverket.
Det foreslås derfor i samsvar med arbeidsgruppens forslag
at regelverket skal omfatte "transaksjoner som gjelder" et nærmere
angitt beløp. I tillegg til selgerkreditt, omfatter transaksjonsbegrepet
også betaling med elektroniske penger. Når det gjelder
den nærmere forståelse av "elektroniske penger",
vises til lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak.
Flere høringsinstanser har reist spørsmål
ved arbeidsgruppens forslag om å avgrense plikten mot betaling
foretatt med betalings- eller kredittkort. I Banklovkommisjonens
utredning NOU 1994: 19 legger kommisjonen til grunn at betalingskort
omfatter elektronisk eller manuelt benyttet uttaks-, debet- og kredittkort
for uttak eller overføring av penger. Begrepet omfatter
ikke elektroniske penger.
Muligheten til å spore opp informasjon om en transaksjon
vil vanligvis være større ved transaksjoner foretatt
med betalingskort enn ved kontant betaling. Informasjonstilgangen
vil imidlertid bero på bl.a. hvem som er utsteder av betalingskortet
og hvilken type betalingskort som benyttes. Avgrensningen mot betalinger
med betalingskort vil kunne medføre at enkelte mistenkelige
transaksjoner ikke blir undersøkt og rapportert. På den
annen side vil hvitvaskingsrisikoen trolig være mindre
ved betaling med betalingskort knyttet til direkte trekk på bankkonto
i Norge. Regjeringen foreslår etter en helhetsvurdering
en hjemmel til i forskrift å fastsette at loven skal gjelde
ved betaling med betalingskort.
Et annet spørsmål er hvilken beløpsgrense
som skal gjelde. Arbeidsgruppen foreslo at transaksjoner på mer
enn 100 000 kroner skulle omfattes. Arbeidsgruppen begrunner
ikke forslaget nærmere, men det fremgår at en
kun tar sikte på å gjennomføre direktivets
minimumsregler. Etter Regjeringens vurdering er dette beløpet
for høyt, særlig med tanke på at forslaget
kun gjelder kontanttransaksjoner. Hvitvaskingsfaren er særlig
stor ved slike kontanttransaksjoner. Beløpsgrensen bør
derfor etter Regjeringens vurdering settes vesentlig lavere enn
100 000 kroner. Etter en helhetsvurdering vil Regjeringen
foreslå at grensen settes til 40 000 kroner. Det
kan etter Regjeringens vurdering ikke anses som en uforholdmessig byrde
at forhandlere som mottar mer enn 40 000 kroner i kontanter
pålegges visse plikter i forhold til hvitvaskingsregelverket,
særlig sett i lys av den hvitvaskingsfare slike transaksjoner
vil kunne innebære. Heller ikke personvernhensyn mv. bør
tilsi en vesentlig høyere grense, siden en ofte vil kunne
velge å foreta betaling gjennom det alminnelige banksystemet
(og dermed unngå de særskilte reglene for forhandlere
mv.).
Betaling av gjenstander ved transaksjoner på 40 000
kroner eller mer vil etter Regjeringens vurdering ikke innebære
at det etableres et "kundeforhold" mellom forhandler og kjøper.
Regjeringen har vurdert om tiltakene bør omfatte selgere
av tjenester mv. (for eksempel håndverkertjenester). Regjeringen
foreslår imidlertid ikke i denne omgangen en slik utvidelse
av anvendelsesområdet. Det vises til at endringsdirektivet
ikke krever dette. Videre vises det til at Bokføringsutvalget
i NOU 2002: 20 Ny bokføringslov kapittel 9.12 har vurdert tiltak
mot hvitvasking av penger i tilknytning til bokføring og
dokumentasjon av transaksjoner og oppbevaring mv. Bokføringsutvalget
uttaler bl.a.:
"Etter utvalgets oppfatning er det nærliggende å se
nærmere på regelverket for dokumentasjon av kontanttransaksjoner
generelt, og det vises til uttalelser i FATFs konsultasjonsdokument
om ønskeligheten av å erstatte kontanttransaksjoner
med sporbare alternativer. Intensjonen bak hvitvaskingsregelverket er
at det skal være vanskeligere for de kriminelle å anvende
utbyttet av de kriminelle handlingene, eller omgjøre utbyttet
til verdier som ikke så lett kan føres tilbake
til lovbruddet, herunder investere utbyttet fra straffbare handlinger
i fast eiendom, biler, båter, verdipapirer, forretningsvirksomhet
osv. Hensikten med hvitvaskingsreglene kan oppnås bl.a.
ved å sette grenseverdier for muligheten til å opptre
anonymt i slike transaksjoner. Dette vil i praksis kunne oppnås ved å sette
regler for dokumentasjon av kontanttransaksjoner."
Bokføringsutvalget foreslår på denne
bakgrunn at det i ny bokføringsforskrift fastsettes at
selger plikter å angi kjøpers navn og adresse
i salgsdokumentasjonen der betaling skjer med kontanter for et beløp på 100 000
norske kroner eller mer inklusive merverdiavgift, eller et tilsvarende
beløp i annen valuta. Forslaget vil også omfatte
tjenester mv. Salgsdokumentasjon er etter utvalgets forslag oppbevaringspliktig
regnskapsmateriale. Reglene vil således bidra til å gjøre
større kontanttransaksjoner sporbare, ved at kjøpers
navn og adresse vil foreligge hos selgeren.
Regjeringen foreslår som nevnt ovenfor ikke at tjenester
mv. skal omfattes i denne omgangen. Regjeringen vil imidlertid følge
utviklingen på dette området, og eventuelt foreslå endringer
i hvitvaskingsregelverket dersom erfaringer viser at det er nødvendig for
en effektiv forebygging og bekjempelse av hvitvasking av utbytte.
Regjeringen slutter seg ikke til NARFs uttalelse om at anvendelsesområdet
bør avgrenses til forhandlere av enkelte typer verdifulle
gjenstander. Hvitvaskingsrisikoen vil foreligge ved alle transaksjoner som
involverer denne type kontanttransaksjoner, uavhengig av hvilke
gjenstander det dreier seg om. For øvrig vil neppe en positiv
angivelse av enkelte forhandlere være i samsvar med direktivet.
Det vises også til at en tilsvarende løsning er
valgt i dansk rett, jf. LKB nr. 734 av 30. august 2002 § 1
stk. 2 nr. 5.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr. 8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Arbeidsgruppen har foreslått at Regjeringen i forskrift
kan fastsette lovens anvendelse for spillvirksomhet, herunder kasinoer,
jf. lovforslaget § 4 femte ledd. Arbeidsgruppen
har som begrunnelse for sitt forslag bl.a. vist til revisjonen av
FATF-anbefalingene og eksempler i rettspraksis på at slik
virksomhet benyttes til hvitvasking.
Regjeringen viser til at kasinoer er forbudt i Norge. Spørsmålet
er derfor slik Regjeringen ser det, om loven bør gjelde
for spillvirksomhet generelt sett.
Regjeringen er kjent med at FATF i sitt seneste forslag til reviderte
anbefalinger ikke vil anbefale at spillvirksomhet skal omfattes
av regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. Dette
er heller ikke en eksplisitt forpliktelse etter direktivet. Etter
Regjeringens syn foreligger det imidlertid en særlig risiko for
at spillvirksomhet utnyttes i forbindelse med hvitvasking av utbytte
fra straffbare handlinger. Det vises bl.a. til arbeidsgruppens henvisninger
til rettspraksis og ØKOKRIMs høringsuttalelse.
Regjeringen har merket seg at Norsk Tipping og Norsk Rikstoto m.fl.,
som anses for å være de største aktørene
i dette markedet, stiller seg positive til arbeidsgruppens forslag.
Det synes ut ifra høringsinstansenes uttalelser som
om det er ulike typer tiltak som vil kunne bidra til å redusere
hvitvaskingsrisikoen, bl.a. å påby registrering
av alle spillere. Hvitvaskingsreglenes anvendelse for spillvirksomhet
vil kunne reise enkelte særlige spørsmål.
Det antas at det vil bli behov for nærmere regler om lovens
anvendelse for spillvirksomhet. Slike regler vil forutsette et nærmere samarbeid
mellom flere berørte virksomheter. Det foreslås
derfor at Kongen i forskrift kan fastsette regler om lovens anvendelse
for spillvirksomhet. Ved fastsettelse av slik eventuell forskrift
vil også personvernhensyn stå sentralt. Dette
innebærer også at EØS-forpliktelsene
mht. kasinoer vil kunne gjennomføres, dersom det åpnes
for kasinoer i Norge.
Det vises til lovforslaget § 4 femte ledd.
Komiteen slutter seg Regjeringens forslag.
Komiteen viser til omtalen av behovet for tiltak
mot hvitvasking i forbindelse med spillvirksomhet. Spillvirksomhet
ligger godt til rette for hvitvasking av kriminelle penger, direkte
gjennom spill eller ved oppkjøp av vinnerkuponger. Dette
er et område som i dag i utstrakt grad blir benyttet til
hvitvaskingsformål. Komiteen støtter
derfor at det gis hjemmel til forskrift som kan gi loven anvendelse
for spillvirksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet forutsetter at
en slik forskriftshjemmel benyttes.
Disse medlemmer viser til at Lotteritilsynet mener
det mest effektive tiltaket mot hvitvasking i pengespillmarkedet
er å påby registreringsplikt for spillerne. Slik
vil kuponger og kvitteringer være registrert på en
bestemt spiller og ikke lenger kunne omsettes og brukes til hvitvasking. Økokrim
påpeker at man i dag kan vinne forholdsvis store gevinster uten å bli
registrert, og Økokrim har også erfaring for at
vinnerkuponger omsettes og benyttes til å dokumentere tilsynelatende
lovlige inntekter. På denne bakgrunn går disse
medlemmer inn for at deltakelse i pengespill skal foregå registrert,
og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen på egnet måte fremme
forslag om registreringsplikt ved pengespill."
Arbeidsgruppen foreslår at hvitvaskingsreglene skal
gjelde for personer og foretak som tilbyr tilsvarende tjenester
som nevnt i lovforslaget § 4 andre ledd nr. 1
til 8.
Ingen høringsinstanser har spesielle merknader til forslaget.
Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens forslag. En slik
bestemmelse vil fange opp personer mv. som ikke er omfattet av de
alminnelige konsesjonsreglene, men som likevel driver med virksomhet
som etter sin art bør omfattes av regelverket.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr. 9.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Med inkassovirksomhet forstås ervervsmessig eller stadig
inndriving av forfalte pengekrav på vegne av tredjemenn,
jf. inkassoloven § 2. I tillegg omfattes oppkjøp
av forfalte pengekrav og egen inndriving av disse.
Det er ingen internasjonale forpliktelser som krever at inkassoforetak
skal omfattes av hvitvaskingsreglene. Det må imidlertid
vurderes konkret om inkassovirksomhet særlig kan tenkes å bli
brukt i tilknytning til hvitvasking. Det vises til hvitvaskingsdirektivet
artikkel 12. I vurderingen må det bl.a. tas hensyn til
belastningen pliktene påfører virksomheten og
personvernet for den enkelte. Regjeringen er i utgangspunktet enig
med Kredittilsynet i at inkassoforetak kan være praktisk
egnet til hvitvaskingsformål og at inkassoforetak vil kunne
bidra til å forebygge og avdekke hvitvasking. Det vises
i den anledning til Ot.prp. nr. 22 (1995-1996) punkt 3.1 hvor Regjeringen
foreslo at inkassatorer skulle omfattes av virkeområdet.
Forslaget ble imidlertid ikke vedtatt av Stortinget, jf. Innst.
O. nr. 50 (1995-1996) punkt 1.1 og 2.1.2.
Etter Regjeringens syn bør imidlertid konsekvensene
av forslaget og den nærmere utforming av pliktene utredes
noe nærmere. Regjeringen foreslår derfor en forskriftshjemmel
til å underlegge inkassoforetak hvitvaskingsloven.
Det vises til lovforslaget § 4 femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og har sluttet seg til lovforslaget § 4 femte
ledd ovenfor i punkt 3.7.2.
Regjeringen viser til at det ikke er en forpliktelse etter direktivet å inkludere
verdipapirregistre i hvitvaskingsregelverket. Det vises imidlertid
til hvitvaskingsdirektivet artikkel 12, der det fremgår
at medlemsstatene skal påse at hvitvaskingsreglene gjøres gjeldende
for andre virksomheter dersom disse utøver virksomhet som
særlig kan tenkes å bli brukt til hvitvasking
av penger. Det må foretas en konkret vurdering av denne
risikoen. I vurderingen må det bl.a. tas hensyn til belastningen
pliktene påfører virksomheten og personvernet
for den enkelte.
Når det gjelder hvitvaskingsreglenes anvendelse for
verdipapirregistre, uttalte Regjeringen i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002)
om lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven)
(s. 96) følgende:
"Flertallet i utvalget legger til grunn av departementet
skal vurdere hvorvidt hvitvaskingsbestemmelsene i finansvl. § 2-17
skal gjøres gjeldende overfor verdipapirregistre. Etter
gjeldende regler er ikke VPS underlagt reglene om tiltak mot hvitvasking
av penger. Bakgrunnen for dette er at all kontakt mellom den enkelte
investor og VPS skjer gjennom en kontofører. Dersom et
verdipapirregister eventuelt skulle ha direkte kontakt med investorer
er det departementets foreløpige vurdering at hvitvaskingsreglene
bør gjelde."
Finanskomiteen sluttet seg til Regjeringens vurdering, jf. Innst.
O. nr. 47 (2001-2002) punkt 9.4.1.
Etter den opphevede verdipapirsentralloven § 3-1
var alle foretak som kunne opptre som kontoførere, omfattet
av hvitvaskingsreglene (dette gjaldt bl.a. banker, Norges Bank,
enkelte verdipapirforetak og kredittforetak, forvaltningsselskap
for verdipapirfond). Verdipapirregisterloven trådte i kraft
1. januar 2003. Etter verdipapirregisterloven § 6-5
fastsetter verdipapirregisteret selv regler om bl.a. bruk av eksterne
kontoførere. I tillegg kan registeret selv være kontofører.
Slike regler skal godkjennes av Kredittilsynet, jf. verdipapirregisterloven § 1-2.
Kredittilsynet har ved brev 18. desember 2002 godkjent utfyllende
regler for Verdipapirsentralen ASA, jf. verdipapirregisterloven § 1-2.
Godkjennelsen ble gitt med bl.a. følgende vilkår:
"Før VPS selv og foretak som ikke er omfattet
av hvitvaskingsforskriften eller tilsvarende regler etter sitt hjemlands
rett kan være kontofører i VPS, skal VPS fremlegge
for godkjenning regler for legitimasjonskontroll mv etter hvitvaskingsforskriften
som skal gjelde for VPS selv som kontofører og eventuelle
andre kontoførere som ikke er underlagt hvitvaskingsforskriften
eller tilsvarende regler etter sitt hjemlands rett."
VPS har i sin høringsuttalelse bedt om at problemstillingen
utredes nærmere før hvitvaskingsreglene
gjøres gjeldende for verdipapirregistre. Regjeringen er
i utgangspunktet enig i at lovens anvendelse for verdipapirregistre
reiser enkelte særlige spørsmål. Regjeringen
viser imidlertid til at kontoførere i den nye Verdipapirsentralen
ASA allerede er underlagt hvitvaskingsreglene gjennom Kredittilsynets nevnte
vilkår. Av hensyn til rettsenhet og forutberegnelighet
for eventuelle andre søkere om å etablere verdipapirregistre,
mener Regjeringen at hvitvaskingsreglenes anvendelse for verdipapirregistre
bør lovfestes.
Det vises til lovforslaget § 4 første
ledd nr. 10.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Børser og autoriserte markedsplasser er ikke underlagt
hvitvaskingsreglene etter gjeldende rett.
Regjeringen er ikke kjent med at internasjonale forpliktelser
eller erfaringer anbefaler at regulerte markeder skal underlegges
hvitvaskingsreglene. Etter hvitvaskingsdirektivet artikkel 12 skal
imidlertid medlemsstatene påse at hvitvaskingsreglene gjøres gjeldende
for andre virksomheter dersom disse utøver virksomhet som
særlig kan tenkes å bli brukt til hvitvasking
av penger. Det må foretas en konkret risikovurdering. I
vurderingen må det bl.a. tas hensyn til belastningen pliktene
påfører virksomheten og personvernet for den enkelte.
Kredittilsynet har bl.a. pekt på at andre enn verdipapirforetak
kan være medlem av norsk børs, herunder enkeltpersoner
og foretak og personer hjemmehørende i andre land og i
land utenfor EØS-området. Det er videre ikke et
krav at pengeoppgjøret skal skje gjennom en norsk bank.
Etter Regjeringens syn vil dette kunne innebære at handel
på børser kan brukes som ledd i å skjule
opprinnelsen til utbytte.
Etter Regjeringens vurdering bør imidlertid konsekvensene
av forslaget og utformingen av pliktene utredes noe nærmere,
jf. bl.a. tilknytning til endringer i investeringstjenestedirektivet
(ISD-direktivet). Regjeringen foreslår derfor en forskriftshjemmel
til å underlegge regulerte markeder hvitvaskingsloven.
Det vises til lovforslaget § 4 femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og har sluttet seg til lovforslaget § 4
femte ledd ovenfor i punkt 3.7.2.
Arbeidsgruppen foreslår i sitt lovutkast § 1
første ledd og andre ledd at loven skal gjelde for nærmere angitte
"fysiske og juridiske personer, deres ansatte og enhver som utfører
funksjoner på deres vegne". I tillegg til dette, tilføyes
i forslagets andre ledd "i utøvelsen av deres
virke".
Arbeidsgruppen uttaler følgende om regelverkets anvendelse
for ansatte i forbindelse med revisorer og regnskapsførere:
"Det er ikke bare ansatte med utdannelse som revisorer
eller regnskapsførere som omfattes, men alle ansatte i
en virksomhet som nevnt i lovforslaget § 1 andre
ledd nr. 1, som har en funksjon som medfører at de innehar
opplysninger som kan gi mistanke om hvitvasking og terrorfinansiering."
Regjeringen legger til grunn at hensikten med tilføyelsen
"i utøvelsen av deres virke" i arbeidsgruppens lovutkast § 1
andre ledd, er å avgrense rekkevidden av reglene for "fysiske
personer" til å gjelde under utøvelsen av deres
profesjoner. En tilsvarende avgrensing er ikke relevant for juridiske
personer. Regjeringen viser for øvrig til at dette er i
samsvar med direktivets ordlyd. Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens
forslag på dette punktet.
Etter gjeldende rett er legitimasjonsplikten, undersøkelsesplikten
og plikt til å oversende ytterligere opplysninger til ØKOKRIM
gjort tilsvarende gjeldende for "tjenestemenn", jf. finansvl. § 2-17.
Regjeringen mener at det er hensiktsmessig å videreføre gjeldende
avgrensninger mht. til hvilke plikter som skal gjelde direkte for
ansatte etter den nye loven. Det vises bl.a. til at flere av pliktene
etter loven retter seg direkte mot foretaket eller virksomheten
som sådan, for eksempel etablering av kontrollrutiner.
Dette er også i tråd med direktivet. Regjeringen
slutter seg således ikke til NARFs uttalelse om at rapporteringsplikten
bør begrenses til oppdragsansvarlig.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
Regjeringen foreslår at loven også skal gjelde
for foretak og personer som utfører tjenester på vegne
av rapporteringspliktige. Ansvaret for den som utfører tjenester
på vegne av en advokat eller en annen som er nevnt i lovforslaget § 4
andre ledd nr. 7 er begrenset på samme måte som
for vedkommende selv. Medhjelperen vil dermed bare omfattes av loven
dersom han bistår en advokat eller en annen som ervervsmessig
eller stadig yter selvstendig juridisk bistand, og bare når
det gjelder den type transaksjoner som samme bestemmelse andre ledd
nr. 6 nevner. Tilsvarende gjelder for medhjelpere til andre grupper som
bare omfattes av loven på nærmere vilkår.
Det vises til lovforslaget § 4 tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Institusjonenes undersøkelsesplikt følger av
finansvl. § 2-17 tredje ledd. Dersom en finansinstitusjon
har mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av
en straffbar handling, eller til forhold som rammes av straffeloven § 147
a eller § 147 b, plikter den å foreta
nærmere undersøkelser for å få bekreftet
eller avkreftet mistanken. Undersøkelsesplikten gjelder
likevel ikke dersom det er grunn til å tro at utbyttet
stammer fra en eller flere handlinger som etter loven ikke kan medføre
høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Undersøkelsesplikten
gjelder også for institusjonens tjenestemenn.
Strafferammebegrensningen ble innført etter forslag
fra finanskomiteen, jf. Innst. O. nr. 50 (1995-1996). Arbeidsgruppen
foreslår å oppheve strafferammebegrensningen.
Ved en utvidelse av undersøkelses- og rapporteringsplikten
må det etter Regjeringens syn foretas en vurdering hvor
bl.a. hensynet til en effektiv bekjempelse av økonomisk
kriminalitet avveies i forhold til de belastninger tiltakene pålegger
de rapporteringspliktige, samt til personvernhensyn for de personer
og virksomheter som kan bli rapportert etter regelverket. Regjeringen
mener at undersøkelses- og rapporteringsplikten er et viktig
tiltak som bidrar til en effektiv forebyggelse og bekjempelse av
hvitvasking og terrorfinansiering.
Regjeringen mener i likhet med arbeidsgruppen at undersøkelses-
og rapporteringsplikten bør være klar og enkel å praktisere,
både av hensyn til at plikten skal praktiseres av personer
med begrenset kjennskap til strafferett, og at overtredelser av
meldeplikten er straffbare. Etter Regjeringens syn vil en generell
regel om at undersøkelses- og rapporteringsplikten inntrer
ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av
enhver straffbar handling, være enklere å praktisere
for rapporteringspliktige og deres ansatte. En slik bestemmelse
vil også være rettsteknisk enkel. At
strafferammebegrensningen kan medføre tvil hos de rapporteringspliktige,
understrekes ved at det vil være en plikt til å rapportere
mistanke om overtredelse av straffebud med strafferamme på bøter
og fengsel i inntil 6 måneder, mens det ikke vil foreligge
meldeplikt ved straffebud med strafferamme på fengsel i
inntil 6 måneder. Det vises også til at en rekke
straffebestemmelser har en strafferamme på fengsel inntil
6 måneder for alminnelige overtredelser (som ikke må rapporteres),
men de grove overtredelsene kan straffes med fengsel i mer enn 6
måneder (som skal rapporteres). Det er lite realistisk å forvente
at de rapporteringspliktige vil ha kunnskap om slike skiller.
Regjeringen har i vurderingen sett hen til gjennomføringen
av tilsvarende bestemmelser i andre land. I dansk hvitvaskingslovgivning
er det ikke fastsatt tilsvarende strafferammebegrensingen, som i gjeldende
norsk rett. Det vises til dansk lov 30. august 2002 nr. 734 § 10,
jf. § 2. I svensk hvitvaskingslovgivning var undersøkelses-
og rapporteringsplikten tidligere knyttet til transaksjoner som
gjaldt midler som kunne antas å stamme fra "brottsliga
forvärv av allvarligare slag". Slike lovbrudd ble definert
som lovbrudd som kunne medføre mer enn 6 måneders fengsel.
Strafferammebegrensningen ble imidlertid endret ved lov 1999:162.
Etter endringen skal foretakene granske og rapportere alle transaksjoner
som mistenkes for å utgjøre hvitvasking ("skäligen
kan antas utgöra penningtvätt"), jf. § 9.
Mottaker av meldingene er ØKOKRIMs Hvitvaskings- og
etterretningsenhet. Denne enheten har vært i virke siden
1994 og har utviklet rutiner og systemer for innrapporterte opplysninger.
Enheten har etablert et godt forhold til rapporteringspliktige institusjoner.
Regjeringen mener i likhet med arbeidsgruppens vurdering at ØKOKRIM
kan vurdere alvorligheten i det straffbare forholdet. Kontrollutvalget
for tiltak mot hvitvasking av penger overvåker ØKOKRIMs
håndtering av opplysningene.
Etter Regjeringens syn tilsier personvernhensyn at det må utvises
stor forsiktighet med skriftlige innrapporterte personlige opplysninger.
I den forbindelse nevnes at det i forskrift 15. desember 2000 nr. 1265
til personopplysningsloven (personopplysningsforskriften) § 7-22
er fastsatt et unntak fra konsesjonsplikt etter personopplysningsloven § 33
første ledd for finansinstitusjoners behandling av opplysninger
som fremkommer ved institusjonens undersøkelser etter finansvl. § 2-17.
Unntaket gjelder imidlertid bare dersom det utelukkende behandles
opplysninger som fremkommer ved institusjonens undersøkelser
etter finansvl. § 2-17, og personopplysningene
behandles for det formål som følger av finansvl. § 2-17
og tilhørende forskrifter. Regjeringen legger til grunn
at personopplysningsforskriften må endres slik at nevnte
unntak også vil gjelde for de nye rapporteringspliktige.
Det vises for øvrig til Regjeringens vurdering i Ot.prp.
nr. 22 (1995-1996) s. 13-15. Regjeringen slutter seg etter dette
til arbeidsgruppens forslag, og foreslår at strafferammebegrensningen
oppheves.
Et særskilt spørsmål er om andre former
for lovbrudd enn hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme
bør omfattes av rapporteringsplikten. Det vises i den anledning
til at Utenriksdepartementet tar til orde for at rapporteringsplikten
utvides til også å gjelde ved mistanke om at en
transaksjon har tilknytning til forhold som rammes av forskrift
gitt i medhold av lov 7. juni 1968 nr. til gjennomføring
av bindende vedtak av de Forente Nasjoners Sikkerhetsråd eller
i medhold av lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale,
ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing
av økonomisk eller anna samkvem med tredjestatar eller
rørsler (tiltaksloven), uavhengig av om transaksjonen kan
knyttes til hvitvasking av utbytte eller terrorfinansiering. Regjeringen
er i utgangspunktet skeptisk til å utvide virkeområdet
til rapporteringsplikten uten at spørsmålet har vært
utredet eller vært gjenstand for alminnelig høring.
Regjeringen vil derfor ikke nå følge opp Utenriksdepartementets
forslag.
Det vises til lovforslaget § 7 første ledd
og § 10.
Komiteen er av den oppfatning at undersøkelsesplikten,
som foreslås i forslaget § 7 for virksomhet eller
person som nevnt i forslaget § 4, er forholdsvis problematisk.
På den ene siden har en behovet for effektivt å avdekke
hvitvasking som igjen kan avsløre alvorlig kriminalitet.
På den andre siden åpner forslaget for en forholdsvis
omfattende sanksjonsbestemt undersøkelsesplikt for den
bankansatte, eiendomsmegleren osv, som tillegger undersøkeren
et alvorlig ansvar. Normalt må slikt ansvar overlates politiet. Det
er kun i helt spesielle tilfeller at det offentlige bør pålegge
private undersøkelsesplikt. Spørsmålet
blir derfor om avdekking av hvitvasking er et slikt unntakstilfelle. Komiteen er
av den oppfatning at en i en slik vurdering også må legge
vekt på den inngripen som gjøres overfor enkeltindivider
når disse blir rapportert uten at de har gjort noe ulovlig.
Komiteen er av den oppfatning at den foreslåtte
undersøkelses- og rapporteringsplikten ikke går særlig
dypt inn i den enkeltes personlige sfære, da det kun dreier
seg om en rapportering av økonomiske transaksjoner, og
ikke f.eks. helseopplysninger. De fleste skatteytere er i dag vant
med at arbeidsgivere, finansinstitusjoner etc. melder fra til ligningsmyndighetene
om skatteyterens økonomiske forhold gjennom det siste året.
I et personvernperspektiv må en også vektlegge
hvem informasjonen tilflyter. Økokrims hvitvaskingsenhet
må i en slik sammenheng fremheves som en sikker forvalter
av personopplysningene. Komiteen legger vekt på at
kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking er foreslått
videreført som kontrollinstans for Økokrim. Antall ansatte
i hvitvaskingsenheten i Økokrim er forholdsvis lavt. Også dette
er positivt i et personvernperspektiv. Komiteen vil
til slutt bemerke at reglene for taushetsplikten for Økokrims
behandling av hvitvaskingsopplysningene foreslås gjort
tilsvarende de alminnelige reglene om taushetsplikt i straffeprosessloven
og politiloven. Det vil si at Økokrim vil kunne dele opplysninger
med andre i politiet som har saklig grunn til å få opplysningene
i arbeidet med sine saker uten å måtte åpne
straffesak. Komiteen er av den oppfatning at den
foreslåtte innsnevringen av dagens regler om taushetsplikt
for Økokrims behandling av hvitvaskingsmeldingene er mindre
betenkelig ut fra et personvernhensyn, sett i forhold til gevinsten
en oppnår med mer effektiv straffeforfølging. Komiteen vil
derfor støtte den foreslåtte undersøkelses- og
rapporteringsplikten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil peke
på at for å få dømt skyldige
i hvitvasking av utbytte kan det være avgjørende
at personer som har avdekket mistenkelige transaksjoner, kan vitne
i en rettssak. Både personer som rapporterer om mistenkelige
forhold og som vitner i rettssaker kan bli utsatt for trusler fra
mistenkte, siktede eller senere straffedømte personer. Flertallet mener
at det er viktig å hindre at kriminelle gjennom å true
vitner slipper straff. Flertallet mener derfor at
det er av stor betydning at identiteten til rapportørene
voktes, og at rapportører og vitner som blir utsatt for
trusler får tilstrekkelig beskyttelse fra politiet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet vil
framheve at representanter for berørte arbeidstakerorganisasjoner
har uttrykt skepsis til undersøkelses- og rapporteringsplikten,
og at denne skepsis er forsterket av at Økokrims særskilte
taushetsplikt i hvitvaskingssaker foreslås opphevet. Det
fryktes at dette kan resultere i fare for at mistenkte, siktede
eller senere straffedømte personer kan utøve trusler
mot den som har meldt saken til Økokrim. Disse medlemmer er
innforstått med at slikt forekommer. I denne forbindelse
bør spørsmålet om det bør være
forbud for å bruke den som rapporterer som vitne i rettssaken, kunne
utredes nærmere av departementet, selv om disse
medlemmer er innforstått med at det kan være
sterke rettssikkerhetshensyn mot et slikt bevisforbud.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede om den som er pålagt å rapportere
om mulig hvitvasking bør kunne ha rett til å nekte å vitne
i en eventuell rettssak."
Arbeidsgruppen har foreslått at undersøkelses- og
rapporteringsplikten skal gjelde likt for alle rapporteringspliktige.
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF) har
i sin høringsuttalelse uttalt at det savnes en større
differensiering av regelsettet, herunder ut ifra de ulike roller rapporteringspliktige
kan ha i forhold til sine kunder. Regjeringen viser til at direktivet
ikke åpner for å avgrense undersøkelses-
og rapporteringsplikten for bl.a. revisorer og regnskapsførere
til enkelte nærmere angitte situasjoner, til forskjell
fra hva direktivet åpner for overfor advokater. Regjeringen
slutter seg derfor til arbeidsgruppens forslag.
Det legges til grunn at det fastsettes nærmere regler
til gjennomføring og utfylling av loven i forskrift.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
Et første spørsmål er om en bør
benytte adgangen til å gi slike unntak fra rapporteringsplikten.
Samtlige høringsinstanser synes å støtte
at det gis et unntak for advokater. Regjeringen er også enig
i arbeidsgruppens vurdering av at det særlige forholdet
mellom advokat og klient tilsier at en bør benytte muligheten
i direktivet til å fastsette visse unntak fra rapporteringsplikten
for advokater. Rapporteringsplikten må for øvrig
vurderes i lys av at Regjeringen har foreslått at regelverket
bare skal gjelde for advokater i tilknytning til finansielle transaksjoner
mv. Unntaksbestemmelsen vil således bare ha betydning i
de tilfeller regelverket får anvendelse. Arbeidsgruppen
har utformet to alternative forslag til unntaksbestemmelse. Høringsinstansene
har vært delt i sitt syn på hvilket alternativ
som foretrekkes.
Etter begge alternativer skal det gjøres unntak for opplysninger
som advokaten mottar "før, under og etter en rettssak".
I likhet med samtlige høringsinstanser slutter Regjeringen
seg til at det bør gjelde et unntak fra rapporteringsplikten
i slike situasjoner. Forslaget reiser imidlertid enkelte avgrensningsproblemer.
Et spørsmål gjelder unntak for opplysninger mottatt
"før" en rettssak. Regjeringen antar i likhet med arbeidsgruppen
at det må foreligge en rimelig klar mulighet for en forestående
rettssak for at unntaket fra rapporteringsplikten skal inntre.
Etter direktivet kan det i tillegg gjøres unntak for opplysninger
advokater mottar i tilknytning til å "fastslå klientens
rettsstilling". Høringsinstansene er delt i synet på om
en bør benytte dette unntaket. Etter Regjeringens syn bør
en benytte dette unntaket i norsk rett. Allmennheten bør
fortsatt ha tilgang til juridisk ekspertise for å fastlegge
sine rettslige posisjoner, også i de tilfeller en vil få avklart
om en har operert eller vil operere i lovens gråsoner.
For å legge til rette for dette er det en forutsetning
at opplysninger klienten gir sin advokat, ikke vil kunne tilflyte
myndighetene. Det sentrale spørsmålet er således
hvordan et slikt unntak bør utformes i norsk rett.
En løsning kunne være å knytte unntaket
til "rettshjelpvirksomhet" i domstolloven § 218.
Begrepet angir rekkevidden for det såkalte advokatmonopolet.
Det følger imidlertid av bestemmelsens forarbeider at begrepet
"rettshjelpvirksomhet" skal tolkes forholdsvis vidt, og vil bl.a.
omfatte utferdigelse av kontrakter mv., jf. Ot.prp. nr. 7 (1990-1991).
Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens vurdering av at et unntak
fra rapporteringsplikt basert på "rettshjelpvirksomhet"
vil favne for vidt, og at et slikt unntak neppe ville være
i samsvar med direktivet.
Regjeringen slutter seg på denne bakgrunn til arbeidsgruppens
forslag, hvoretter unntaket utformes i tråd med ordlyden
i direktivet ("fastslå klientens rettsstilling"). Unntaket
bør ikke tolkes videre enn hensynet bak unntaket tilsier.
Det sentrale innholdet i begrepet vil etter dette for det første
omfatte advokaters arbeid med å fortolke gjeldende rett.
For det andre vil begrepet omfatte advokatens vurdering av hvilke
rettsregler som får anvendelse på de faktiske forhold
i en gitt sak (subsumpsjonen). Dette er de to elementer som må vurderes
for å fastslå klienters rettsstilling. Advokaters
arbeid i andre sammenhenger vil etter Regjeringens vurdering ikke
omfattes av unntaket, uavhengig av om det omfattes av "rettshjelpvirksomhet"
i domstolloven § 218 eller ikke. I en rekke tilfeller
vil advokater yte tjenester som dels faller innenfor og dels utenfor
unntaket. Advokater vil da ha rapporteringsplikt om mistenkelige
transaksjoner de blir kjent med i tilknytning til ytelse av tjenester
som faller utenfor unntaket, uavhengig av om slike tjenester utgjør
den vesentligste oppdragsmengde i forhold til den aktuelle klient
eller ikke. Den nærmere avgrensning av unntaket vil trolig
reise en rekke tolkningsspørsmål. Disse må finne
sin løsning i praksis basert på ovennevnte tolkningsprinsipper,
eventuelt ved at det gis forskrifter med hjemmel i lovens § 18.
Regjeringen foreslår etter dette at advokater og andre
som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelpvirksomhet ikke skal
ha plikt til å rapportere om forhold de har fått
kjennskap til gjennom arbeidet med å fastslå klientens
rettsstilling eller om forhold de har fått kjennskap til
før, under og etter en rettssak, når forholdet
har direkte tilknytning til rettstvisten, jf. lovforslaget § 12
første ledd.
Det foreslås i tråd med direktivet og arbeidsgruppens
forslag at tilsvarende unntak skal gjelde for revisorer og regnskapsførere
som bistår en advokat i de angitte situasjoner, jf. lovforslaget § 12
andre ledd.
Det vises til lovforslaget § 12.
Komiteen ser positivt på at
advokattjenester som kun går ut på å avklare
klientens rettslige situasjon, ikke innebærer rapporteringsplikt
for advokaten, jf. forslaget § 12 første
ledd. Det er viktig for samfunnet at enkeltmennesker kan henvende
seg til personer med taushetsplikt, også med saker som
etter en nærmere vurdering kanskje kan være ulovlige. Komiteen slutter
seg videre til departementets vurderinger som ligger til grunn for
at advokater heller ikke har plikt til å rapportere forhold
advokaten har fått kjennskap til før, under og
etter en rettssak når forholdet har direkte tilknytning
til rettstvisten. Komiteen er av den oppfatning at
de foreslåtte unntaksbestemmelsene for rapporteringsplikten
til advokater korresponderer godt med det aktuelle rådsdirektivet.
Samtidig er det riktig at advokatenes rapporteringsplikt ikke snevres
inn for mye idet de som ønsker å hvitvaske, ofte
vil kunne søke å nyttiggjøre seg hjelp
fra advokat. Komiteen slutter seg følgelig
til lovforslaget § 12.
Arbeidsgruppen foreslår at hvitvaskingsmeldinger som
hovedregel skal sendes til ØKOKRIM. Det foreslås
imidlertid at advokater kan sende meldinger til Advokatforeningen,
som etter en nærmere vurdering ("siling") skal videresende
meldingene til ØKOKRIM.
Advokaters rapporteringsplikt vil reise en rekke særskilte
tolkningsspørsmål (både i tilknytning
til virkeområdet og unntak fra rapporteringsplikt), og det
kan på den bakgrunn synes hensiktsmessig at advokater rapporterer
til et organ som Advokatforeningen. Et slikt system vil imidlertid
etter Regjeringens syn være problematisk, da det bl.a.
vil kunne medføre at regelverket ikke blir enhetlig og
korrekt anvendt. Videre vil et slikt system kunne skape forsinkelser
og konflikter med hensyn til roller og kompetanse. Resultatet vil
da kunne bli at meldingssystemet blir mindre effektivt enn forventet.
I tillegg synes det ut fra personvernhensyn å være
en bedre løsning at meldinger sendes direkte til et politiorgan
med erfaring i å håndtere slike opplysninger.
På denne bakgrunn mener Regjeringen at det er mest hensiktsmessig
at også advokater rapporterer direkte til ØKOKRIM.
Regjeringen foreslår etter dette å videreføre
gjeldende regel om at hvitvaskingsmeldinger skal sendes til ØKOKRIM,
også for advokater.
Det vises til lovforslaget § 7 andre ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og forslag.
"Kjenn-din-kunde-prinsippet" anses internasjonalt for å være
et av de viktigste virkemidler for å hindre at finansielle
system misbrukes til hvitvasking av utbytte eller finansiering av
terrorisme. Det er av vesentlig betydning at rapporteringspliktige
kjenner sine kunder for å kunne oppdage transaksjoner som kan
innebære hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger
og finansiering av terrorisme.
Et første spørsmål er hva som utløser
plikt til å foreta legitimasjonskontroll. Plikten til å foreta
legitimasjonskontroll utløses etter gjeldende rett ved
etablering av forretningsforhold og ved enkelttransaksjoner som
overstiger 100 000 kroner. I samsvar med arbeidsgruppens
forslag foreslår Regjeringen i hovedsak å videreføre
gjeldende rett på dette punktet.
Et forretningsforhold anses bl.a. etablert ved åpning
av konto i en bank, jf. direktivet artikkel 3 første ledd
og hvitvaskingsforskriften § 2. Det er videre
lagt til grunn at forretningsforhold anses etablert ved for eksempel åpning
av konto i et verdipapirregister, tegning av en forsikringspolise,
kjøp av fondsandeler og inngåelse av avtale om
leie av bankboks. Generelt sett synes legitimasjonsplikten å utløses
ved etablering av kundeforhold. Regjeringen mener det er hensiktsmessig å erstatte
begrepet forretningsforhold med kundeforhold. Nærmere regler
om når kundeforhold anses etablert vil kunne gis i forskrift.
I slik forskrift vil det bl.a. kunne gis regler for nye rapporteringspliktige.
Når det gjelder "forhandlere", viser Regjeringen til
at betaling av gjenstander ved transaksjoner på 40 000
kroner eller mer i normaltilfeller ikke vil innebære at
det etableres et "kundeforhold" mellom forhandler og kjøper.
Ved transaksjoner på 40 000 kroner eller mer vil
det derfor i utgangspunktet ikke foreligge en generell plikt for
forhandler til å kreve legitimasjon av kjøper,
med mindre forhandleren har mistanke om at transaksjonen har tilknytning
til utbytte av en straffbar handling eller til forhold som rammes
av straffeloven § 147 a eller § 147
b, jf. lovforslaget § 5 tredje ledd. Det skal
imidlertid i alle tilfelle kreves legitimasjon ved transaksjoner
som gjelder 100 000 norske kroner eller mer, jf. lovforslaget § 5
andre ledd. Det vil som nevnt ovenfor kunne gis nærmere
regler om dette i forskrift, jf. lovforslaget § 5
femte ledd.
Et neste spørsmål er hvilke legitimasjonsdokumenter
som skal fremlegges og hvordan legitimasjonskontrollen skal gjennomføres.
Arbeidsgruppen foreslår å videreføre
kravet om at kunden skal fremlegge skriftlig gyldig legitimasjon
og at legitimasjonskontrollen som hovedregel skal skje ved kundens
personlige fremmøte hos den rapporteringspliktige. Arbeidsgruppen
foreslår bl.a. at det kan gjøres unntak fra kravet
til personlig fremmøte dersom dette er til vesentlig ulempe
for kunden, såfremt betryggende identitetskontroll likevel
kan finne sted, jf. lovforslaget § 2. Forslaget
er i samsvar med gjeldende rett. Arbeidsgruppen legger til grunn
at det i forskrift kan fastsettes eventuelle ytterligere unntak
fra plikten til å gjennomføre legitimasjonskontroll.
Flere høringsinstanser har innvendinger til arbeidsgruppens
forslag. Blant andre foreslår Nærings- og handelsdepartementet
(NHD) at kvalifiserte elektroniske sertifikater bør kunne
anerkjennes. NHD uttaler bl.a. at en forutsetning for å akseptere
en slik legitimasjon må være at den elektroniske
legitimasjonen bygger på en legitimasjonskontroll der kunden møter
opp fysisk og fremlegger godkjent og gyldig skriftlig legitimasjon.
NHD uttaler at kravene for å få et kvalifisert
sertifikat synes å være i samsvar med legitimasjonskravene
etter gjeldende hvitvaskingsregler.
Regjeringen er i utgangspunktet enig i høringsinstansenes
innvendinger om at gjeldende regler synes å være
upraktiske særlig i forhold til elektroniske finansielle
tjenester. Gjeldende regler og arbeidsgruppens forslag om å videreføre
disse, synes å reise problemer i to retninger. For det
første ved forslaget om å videreføre
et krav om skriftlig legitimasjon. For det andre ved forslaget om å videreføre
som hovedregel et krav om personlig fremmøte. Regjeringen
mener i likhet med høringsinstansene at den nye loven bør
ta høyde for teknologisk utvikling. Etter Regjeringens syn
må det i en vurdering av å lempe på eller
endre kravene til legitimasjonskontroll foretas en avveining av
hensynet til en effektiv forebyggelse og bekjempelse av hvitvasking
av utbytte og terrorfinansiering, mot den belastning pliktene påfører
de rapporteringspliktige og deres ansatte, jf. ovenfor om betydningen av
"kjenn-din-kunde-prinsippet".
Etter Regjeringens syn er det mest hensiktsmessig å lovfeste
et krav om at kunden skal fremlegge gyldig legitimasjon ved etableringen
av kundeforhold. Som gyldig legitimasjon anses åpenbart
skriftlig legitimasjon. Videre bør det vurderes om elektroniske
kvalifiserte sertifikater kan anses som gyldig legitimasjon. Det
bør bl.a. vurderes om krav til utstedere av slike sertifikater
vil gi en betryggende identitetskontroll mht. hensynet til bekjempelse
av hvitvasking og terrorfinansiering. Det legges til grunn at det i
forskrift kan fastsettes nærmere regler om hva som anses
som gyldig legitimasjon. Det vises til lovforslaget § 5
første ledd, jf. siste ledd.
Etter gjeldende regler skal rapporteringspliktige uansett beløp
kreve legitimasjon dersom det foreligger mistanke om at en transaksjon
har tilknytning til utbytte av en straffbar handling som etter loven
kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder.
Bestemmelsen foreslås endret som følge av at strafferammebegrensningen
foreslås opphevet. Videre foreslår Regjeringen
at rapporteringspliktige skal ha en tilsvarende plikt der det foreligger
mistanke om at en transaksjon har tilknytning til forhold som rammes av
straffeloven § 147 a eller § 147
b. Det vises til lovforslaget § 5 tredje ledd.
Regjeringen mener at gjeldende hovedregel om identitetskontroll
ved kundens personlige fremmøte bør videreføres,
jf. lovforslaget § 5 fjerde ledd. Dersom det senere
(i forskrift) åpnes for å godta elektroniske kvalifiserte
sertifikater som gyldig legitimasjon, bør det imidlertid
gjøres unntak fra dette kravet. Det vises i den anledning
til at utstedelse av slike sertifikater forutsetter at identifisering
skjer ved personlig fremmøte hos sertifikatutsteder. Etter
Regjeringens syn bør en i tillegg videreføre gjeldende
unntak der personlig oppmøte er til vesentlig ulempe for kunden
eller det praktisk ikke er gjennomførbart. Det legges til
grunn at nærmere regler kan gis i forskrift.
Verdipapirfondenes Forening anfører at etablering av
nye kundeforhold bør kunne godtas uten legitimasjonskontroll
fra forvaltningsselskapets side, dersom pengene overføres
fra kundens konto i en norsk bank eller bank i et land som er underlagt
hvitvaskingsregler og tilsynsordninger som minst er på EØS-nivå.
Foreningen viser bl.a. til dansk rett. Regjeringen slutter seg ikke
til forslaget, selv om hvitvaskingsrisikoen åpenbart vil
være noe mindre i tilfeller hvor penger overføres
fra en institusjon som omfattes av hvitvaskingsregelverket. Etter
Regjeringens syn bør det imidlertid i tillegg foretas en
kontroll hos forvaltningsselskapet, uavhengig av hvordan pengeoppgjøret
skjer. For øvrig antas at de praktiske problemer Verdipapirfondenes
Forening peker på, vil kunne reduseres gjennom forslaget
om å åpne for at elektroniske sertifikater skal
kunne anses som gyldig legitimasjon, jf. lovforslaget § 5
første ledd, jf. femte ledd. Regjeringen slutter seg heller
ikke til Verdipapirfondenes Forening subsidiære uttalelse om
at det bør være tilstrekkelig å legge
frem en ubekreftet kopi av legitimasjonsdokumentet. Etter Regjeringens
vurdering vil kravet om at kopiene skal være bekreftet,
bidra til å forhindre bruk av falske legitimasjonsdokumenter.
Problemer knyttet til hvem som kan bekrefte legitimasjonsdokumenter,
kan etter Regjeringens syn vurderes nærmere i forbindelse med
utarbeidelse av forskrifter til den nye loven.
Fondsmeglerforbundet har reist spørsmål ved
om kravet til at kunden skal møte personlig hos den rapporteringspliktige
kan lempes, ved at kontrollen av legitimasjonsdokumentene opp mot
kunden kan skje for eksempel i et møte mellom partene eller
hos kunden. Regjeringen legger til grunn at kravet om legitimasjonskontroll
"hos" den rapporteringspliktige, sikter til hvem som skal foreta
kontrollen, og ikke til hvilket lokale dette skal skje i.
Regjeringen finner ikke at det foreligger tilstrekkelig grunnlag
til å lovfeste en generell registreringsplikt for alle
juridiske enheter, og slutter seg derfor ikke til forslaget fra
Statistisk Sentralbyrå og Finansnæringens Hovedorganisasjon.
Det samme gjelder opprettelse av et nasjonalt register for mistede
legitimasjonsdokumenter. Dette er vidtrekkende forslag som eventuelt
bør utredes nærmere.
Regjeringen legger for øvrig til grunn at det fastsettes
nærmere regler om legitimasjonskontrollen mv. i forskrift,
jf. lovforslaget § 5 femte ledd. Det antas også at
ytterligere veiledninger kan gis i rundskriv fra Kredittilsynet.
Regjeringens forslag om at det kan unnlates identitetskontroll
dersom det er til "vesentlig ulempe" for kunden med personlig fremmøte
eller der fremmøte ikke er praktisk gjennomførbart,
forutsetter at betryggende identitetskontroll likevel kan finne
sted. De nærmere regler om dette vil gis i forskrift. Regjeringen
understreker imidlertid at det ikke vil utpekes én enkelt
institusjon som skal kunne utøve slik identitetskontroll.
Regjeringen understreker for ordens skyld at ansvaret for overholdelse
av hvitvaskingsregelverket ikke under noen omstendighet kan settes ut.
Dette forblir hos den rapporteringspliktige. Det vises for øvrig
til at den som etter regler i forskrift kan foreta slik identitetskontroll
på vegne av den rapporteringspliktige, også vil
anses å være rapporteringspliktig i forhold til
loven, jf. lovforslaget § 4 fjerde ledd. I slike
tilfeller påhviler således ansvaret for overholdelse
av hvitvaskingsregelverket både den egentlige rapporteringspliktige,
og den rapporteringspliktige som foretar identitetskontrollen.
Det vises til lovforslaget § 5.
Komiteen understreker at sikker identifisering av
kunder er en grunnleggende forutsetning for en effektiv kamp mot
hvitvasking av gevinst av kriminelle handlinger. Komiteen støtter
i hovedsak Regjeringens forslag for utvidelse av krav om legitimasjonskontroll.
Komiteen viser til at elektroniske finansielle tjenester
har økt sterkt i omfang. Dette har gitt kundene nye og
forbedrede banktjenester, og har gitt finansinstitusjonene betydelige
effektiviseringsgevinster. Også på andre områder
vil elektroniske tjenester få økt omfang. Et system
med godkjent elektronisk legitimasjon vil være en viktig
forutsetning for at denne utviklingen skal gå videre. På en
rekke områder innebærer elektronisk legitimasjon økt
sikkerhet i forhold til skriftlig legitimasjon. Det gjelder f.eks.
i forhold til mulighet for misbruk for andre enn rettmessig innehaver,
kontrollmuligheter og muligheter for sporing av transaksjoner. En
rekke høringsinstanser, bl.a. Nærings- og handelsdepartementet,
Norges Bank, Abelia og Finansieringsselskapenes forening, har gått
inn for likestilling av skriftlig og elektronisk informasjon. Komiteen viser
til at krav til utstedelse av elektronisk kvalifisert sertifikat
er regulert i lov om elektronisk signatur med tilhørende
forskrift om krav til utstedere av elektronisk kvalifiserte sertifikater. Komiteen understreker
at likestilling mellom skriftlig og elektronisk legitimasjon er ønskelig. Komiteen påpeker
at en slik likestilling om nødvendig kan kombineres med
at legitimasjonskravene for utstedelse av elektroniske kvalifiserte
sertifikater i forskrift til lov om elektronisk signatur, bringes
mer i samsvar med legitimasjonskravene i hvitvaskingsregelverket.
Komiteen merker seg at Regjeringen foreslår at
det gis hjemmel for utforming av forskrift som kan godta elektronisk
legitimasjon. I brev fra statsråd Per-Kristian Foss datert
8. mai 2003 opplyses det at dette ikke er inkludert i utkastet
til forskrift om tiltak mot hvitvasking av utbytte for straffbare
handlinger mv. som ble sendt på høring 11. april
2003. Komiteen understreker at slik likestilling
bør gjennomføres.
Komiteen fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av 2003 på egnet
måte fremme nødvendige forslag for å sidestille
skriftlig og elektronisk legitimasjon."
Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens vurdering og forslag
om å oppheve alternativet om at rapporteringspliktige kan
oppbevare en henvisning til legitimasjonsdokumentene. Arbeidsgruppens
forslag innebærer at rapporteringspliktige skal oppbevare
kopi av de nødvendige dokumenter brukt i forbindelse med
identifisering av kunden.
Datatilsynet foreslår at det fastsettes en maksimumsgrense
for oppbevaringstiden av opplysningene. Etter departements oppfatning
kan personvernhensyn tale for at oppbevaringstiden for opplysninger
knyttet til identifisering av kunder begrenses. Regjeringen slutter
seg derfor til Datatilsynets forslag, og foreslår å lovfeste
at opplysningene skal slettes etter utløpet av femårsperioden.
Det synes rimelig at plikten til å slette inntrer noe tid
etter at oppbevaringsplikten opphører. Det foreslås
derfor at sletteplikten inntrer ett år etter at oppbevaringsplikten
opphører.
Kredittilsynet foreslår at det vurderes inntatt i loven
et krav om plikt til å registrere opplysninger om den egentlige
eier eller den egentlige kunde. Kredittilsynet viser bl.a. til Basel-komiteens
anbefalinger og forslag til reviderte FATF-anbefalinger.
I foreliggende forslag til reviderte FATF-anbefalinger heter
det i anbefaling nr. 7 bokstav b):
"The measures that financial institutions should be
required to undertake are as follows:
(...)
b)
Identifying the beneficial owner and take reasonable measures to
verify the identity of the beneficial owner such that the financial
institution is satisfied that its knows who the beneficial owner
is."
Regjeringen viser til hvitvaskingsforskriften § 2 siste
ledd, der det fremgår at institusjonen skal "søke å bringe
på det rene" opplysninger som nevnt i forskriften § 3
dersom institusjonen har grunn til å tro at kunden handler
på vegne av en annen. Forskriftsbestemmelsen
gjennomfører endringsdirektivet artikkel 3 nr. 7 (tidligere
artikkel 3 nr. 5). Rask og effektiv tilgang til relevant informasjon
om reelle eiere er en åpenbar fordel i forbindelse med
undersøkelser og etterforskning av transaksjoner som har
tilknytning til hvitvasking og terrorfinansiering. Etter Regjeringens oppfatning
synes gjeldende rett (hvitvaskingsforskriften § 2
siste ledd) å langt på vei tilfredsstille forslaget
til revidert FATF-anbefaling. For å klargjøre plikten
til å søke å bringe på det rene
opplysninger om reell eier, foreslår Regjeringen at bestemmelsen lovfestes,
jf. lovforslaget § 6 fjerde ledd. Det foreslås enkelte
endringer i ordlyden.
Regjeringen foreslår at plikten til å oppbevare opplysninger
knyttet til hhv. identitetskontrollen og undersøkelses-
og rapporteringsplikten fastsettes i en og samme bestemmelse, jf.
lovforslaget § 8. Det foreslås at departementet
i forskrift kan fastsette nærmere regler om hvilke dokumenter
som skal oppbevares og om oppbevaringsmåten, jf. lovforslaget § 8 fjerde
ledd.
Det vises til lovforslaget § 6 første, andre,
tredje og fjerde ledd og § 8 fjerde ledd.
Komiteen viser til at plikt til å registrere
og oppbevare opplysninger er en sentral del av tiltak som skal bidra
til å forhindre hvitvasking av gevinst fra kriminell virksomhet,
og støtter i hovedsak Regjeringens forslag.
Komiteen påpeker imidlertid at det i
forhold til kravet om å registrere reell eier er en forskjell
i ordlyden mellom lovforslaget og FATF-anbefalingen. FATF-anbefalingens
nr. 7 bokstav b), lyder:
"The measures that financial institutions should be
required to undertake are as follows:
(…)
b)
Identifying the beneficial owner and take reasonable measures to
verify the identity of the beneficial owner such that the financial
institution is satisfied that it knows who the beneficial owner
is."
I lovens § 6 fjerde ledd heter det:
"Dersom den rapporteringspliktige vet eller kan ha grunn
til å tro at kunden handler på vegne av en annen
eller at en annen eier formuesgodet det handles for, skal den rapporteringspliktige
søke å bringe på det rene opplysninger
som nevnt i første og tredje ledd også om den
det handles på vegne av, og registrere slike opplysninger."
Komiteen understreker at oppfølging
av FATF-anbefalingene er viktig. Å kjenne den egentlige
eier er en avgjørende forutsetning for at registrering
av slike opplysninger skal ha noe for seg. Selv om forskjellen på "skal
søke å" og "skal" kan synes liten, innebærer
den første formuleringen en svakere undersøkelsesplikt. Komiteen fremmer
derfor følgende forslag:
"Hvitvaskingslovens § 6 fjerde
ledd skal lyde:
Dersom den rapporteringspliktige vet eller kan ha grunn
til å tro at kunden handler på vegne av en annen
eller at en annen eier formuesgodet det handles for, skal den rapporteringspliktige
bringe på det rene opplysninger som nevnt i første
og tredje ledd også om den det handles på vegne
av, og registrere slike opplysninger."
Etter Regjeringens oppfatning er etablering av kontrollrutiner
og opplæring av ansatte en grunnleggende forutsetning for
at reglene om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering skal
gjelde etter sin hensikt. Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens forslag
om å videreføre krav til etablering av kontrollrutiner
og opplæring av ansatte mv. Regjeringen legger i likhet
med arbeidsgruppens forslag til grunn at det kan fastsettes nærmere
regler i forskrift. Regjeringen foreslår enkelte justeringer
i ordlyden i lovforslaget.
Det vises til lovforslag § 13.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag og vurdering.
Hvitvaskingsreglene i finansvl. § 2-17 ble
satt i kraft fra 1. januar 1994. Det ble lagt til grunn at legitimasjonsplikten
gjaldt etablering av nye forretningsforhold etter 1. januar 1994.
Arbeidsgruppen foreslår at departementet i forskrift
kan pålegge institusjonene å gjennomføre
en identitetskontroll for forretningsforhold etablert før 1.
januar 1994.
Arbeidsgruppen viser til at FATF (Financial Action Task Force)
i Konsultasjonsdokumentet (Dokument vedtatt av FATF på et
ekstraordinært plenarmøte i Washington 29.-30.
oktober 2001 inneholdende åtte spesielle anbefalinger med
tiltak mot terrorfinansiering ("FATF Special Recommendations on
Terrorist Financing")) har drøftet dette temaet med forslag til
flere valgmuligheter som høringsinstansene skal ta stilling
til, herunder forslag om å foreta en slik fullstendig kundegjennomgang
(jf. "option 2" på s. 37 i Konsultasjonsdokumentet). Etter
arbeidsgruppens vurdering kan slike tiltak i praksis være
ressurskrevende og problematisk for institusjonene å gjennomføre.
En slik anbefaling fra FATF vil imidlertid kunne utløse
krav til en slik prosess. Arbeidsgruppen finner det derfor hensiktsmessig
at det lovfestes en hjemmel for å kreve identitetskontroll
for samtlige forretningsforhold etablert før 1. januar
1994 hvor det ikke tidligere er foretatt en fullstendig og betryggende
identitetskontroll.
Regjeringen er kjent med at FATF i forbindelse med revisjonen
av de 40 anbefalingene ikke vil foreslå en anbefaling om
legitimasjonskontroll av forretningsforhold etablert før
1. januar 1994. Regjeringen finner derfor ikke grunn til å foreslå en
hjemmel for å innføre et slikt tiltak.
Det kan imidlertid ikke utelukkes at FATF likevel vil kunne vedta
en slik anbefaling på et senere stadium i revisjonsprosessen.
Regjeringen vil eventuelt følge opp dette når
et slikt vedtak foreligger.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
Dette er ikke regulert i gjeldende rett.
Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å pålegge
finansinstitusjoner en plikt til å etablere elektroniske
overvåkingssystemer.
Regjeringen er enig i Finansforbundets uttalelse om at elektroniske
overvåkingssystemer kan redusere risikoen for trusler mv.
mot rapporteringspliktige, ved at undersøkelsene anonymiseres.
Systemet vil imidlertid forutsette at virksomhetens hvitvaskingsansvarlige
vurderer meldingen fra det elektroniske systemet før det
eventuelt oversendes en rapport til ØKOKRIM.
Regjeringen slutter seg ikke til høringsinstansene som
tar til orde for at plikten til å etablere elektroniske
overvåkingssystemer bør gjelde alle rapporteringspliktige.
En forutsetning for et slikt pålegg må være
at overvåkingen vil være et effektivt middel for å avdekke
mistenkelige transaksjoner knyttet til straffbare handlinger. Etter
Regjeringens syn vil slike systemer fortrinnsvis være effektive
overvåkingsinstrumenter for virksomheter som utfører
transaksjoner i elektroniske system. Videre forutsettes et visst transaksjonsvolum
som medfører at det er mer hensiktsmessig å kontrollere
transaksjonene elektronisk enn manuelt. Ut ifra disse forutsetningene
mener Regjeringen det er hensiktsmessig å avgrense plikten
til å gjelde finansinstitusjoner. Regjeringen vil imidlertid
løpende vurdere om andre virksomheter, herunder verdipapirforetak
og forvaltningsselskap for verdipapirfond, bør pålegges å etablere
slike systemer.
Datatilsynet mener plikten til å etablere elektroniske
overvåkingssystemer bør gis i lovs form. Regjeringen
slutter seg til Datatilsynets uttalelse jf. lovforslaget § 15.
Det legges imidlertid til grunn at det vil bli fastsatt nærmere
regler i forskrift.
Det vises til lovforslaget § 15.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag og vurdering.
Arbeidsgruppen foreslår at Kredittilsynet fortsatt skal
ha et tilsynsmessig ansvar for at de institusjonene som Kredittilsynet
har tilsyn med, følger reglene om tiltak mot hvitvasking
av utbytte og finansiering av terrorisme.
Det foreslås videre at Tilsynsrådet for advokater får
ansvar for å se til at advokater følger reglene
om tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme.
Arbeidsgruppen tilrår at tilsynsansvaret for spillvirksomhet
vurderes i forbindelse med at hvitvaskingsreglene eventuelt gjøres
gjeldende for slik virksomhet.
Arbeidsgruppen tilrår ikke at det opprettes nye tilsynsenheter
for rapporteringspliktige som i dag ikke er underlagt særskilt
tilsyn (som for eksempel bilforhandlere) for å sikre at
reglene om tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av
terrorisme overholdes. Arbeidsgruppen legger bl.a. til grunn at de
alminnelige reglene i hvitvaskingsloven er tilstrekkelig, og at
det i alle tilfelle kan reageres mot brudd på hvitvaskingsreglene
med politianmeldelse.
Arbeidsgruppen mener en egnet offentlig myndighet bør
tillegges ansvaret for å utarbeide veiledning og informasjon
til denne gruppen rapporteringspliktige. Det foreslås at
det gis nærmere regler om dette i forskrift.
Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens forslag. Etter Regjeringens
vurdering er det viktig at det føres tilsyn og kontroll
med at de rapporteringspliktige overholder sine plikter etter den
nye loven. Regjeringen er enig i at Kredittilsynet fortsatt bør
ha ansvaret for at de enheter som er underlagt deres tilsyn følger
hvitvaskingsregelverket mv. Videre er Regjeringen enig i at Tilsynsrådet
for advokatvirksomhet skal føre tilsyn og kontroll med
at advokater overholder hvitvaskingsregelverket. Når det
gjelder rapporteringspliktige som i dag ikke er underlagt særskilt
tilsyn, viser Regjeringen til at det ikke er en forpliktelse etter
direktivet å opprette nye tilsynsorganer. Dette antas å gjelde
tilsvarende for andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig
juridisk bistand. Regjeringen finner ikke grunnlag for å ta stilling
til om advokatforskriften bør endres på dette punktet.
Regjeringen slutter seg for øvrig til arbeidsgruppens vurdering
av at de alminnelige reglene i hvitvaskingsloven anses tilstrekkelig,
og at det i alle tilfelle kan reageres mot brudd på hvitvaskingsreglene
med politianmeldelse.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag og vurdering.
Det er fastsatt bestemmelser om kontrollutvalget for tiltak mot
hvitvasking av penger i finansvl. § 2-17a. Det
er gitt nærmere regler om utvalgets oppdrag og saksbehandling
i forskrift 14. juni 1995 nr. 557 om kontrollutvalget for tiltak
mot hvitvasking av penger. Utvalgets oppgaver er bl.a. å foreta
en personvern- og rettssikkerhetsmessig kontroll av ØKOKRIMs
behandling av de opplysninger de mottar etter rapporteringsplikten
i finansvl. § 2-17.
Arbeidsgruppen foreslår at kontrollutvalgets virksomhet
videreføres.
Ingen av høringsinstansene har gitt merknader til forslaget.
Regjeringen er enig i at Kontrollutvalgets virksomhet videreføres.
Utvalgets kontrollvirksomhet bidrar til økt trygghet for
korrekt behandling av de innrapporterte opplysningene. På bakgrunn
av at kretsen av rapporteringspliktige utvides, samt at plikten
til å rapportere er utvidet til å omfatte mistanke
om terrorfinansiering, antas at det vil bli sendt flere meldinger til ØKOKRIM.
Som følge av dette vil utvalgets virksomhet bli utvidet.
Regjeringen legger stor vekt på at kontrollutvalget vil
kunne foreta en personverns- og rettssikkerhetsmessig kontroll av ØKOKRIMs
behandling av mottatte opplysninger, også i forhold til meldinger
for nye rapporteringspliktige. Regjeringen antar at nærmere
regler om oppgavene og saksbehandlingen til Kontrollutvalget kan
gis i forskrift.
Det vises til lovforslaget § 14.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
FATF utvidet etter terroranslagene i USA 11. september 2001 sitt
virkeområde til å omfatte bekjemping av terrorfinansiering.
FATF vedtok på et ekstraordinært plenarmøte
i Washington 29.-30. oktober 2001 åtte spesielle anbefalinger
med tiltak mot terrorfinansiering ("FATF Special Recommendations
on Terrorist Financing"). Formålet med tilleggsanbefalingene
er bl.a. å forhindre at terroristene og deres støttespillere
får adgang til det internasjonale finansielle system, samt å avdekke
og bekjempe anskaffelse og overføring av midler som kan
benyttes til å finansiere terrorhandlinger.
Arbeidsgruppen har i rapporten kapittel 9 omtalt anbefalingene
og gjennomføringen av anbefalingene i norsk rett. Arbeidsgruppen
konkluderer med at anbefaling I til og med V er implementert i norsk
rett.
Anbefaling nr. VI om alternative overføringsmetoder
forutsetter bl.a. en gjennomgang av nasjonalt regelverk for å sikre
at alle personer og foretak som overfører penger eller
fordringer på vegne av andre, skal ha konsesjon eller være
registrert for å utøve slik virksomhet. Det forutsettes
videre at disse personer og foretak pålegges en plikt til å følge
alle FATF-anbefalingene, herunder å rapportere mistenkelige transaksjoner
mv.
Til oppfølging av denne anbefalingen har arbeidsgruppen
foreslått at alle som utøver konsesjonspliktig
postformidlingsvirksomhet skal være underlagt den nye loven.
Forslaget er behandlet nedenfor. For øvrig vises det til
forslag om endringer i sentralbankloven og opphevelse av valutaloven
og penge- og kredittreguleringsloven, som ble sendt på høring av
Finansdepartementet 18. januar 2003. Forslaget tar bl.a. sikte på å innføre
konsesjonsplikt for betalingsformidlingsvirksomhet. Det vises til
nærmere omtale nedenfor.
Anbefaling nr. VII om identifikasjon av avsender behandles nedenfor.
Anbefaling nr. VIII om organisasjoner med allmennyttige formål
forutsetter at det enkelte land foretar en gjennomgang av lover
og forskrifter som gjelder virksomheter som kan bli misbrukt i forbindelse
med finansiering av terrorisme. Anbefalingen retter seg særlig
mot organisasjoner som ikke har økonomisk fortjeneste som
mål. På bakgrunn av uklarheter om anbefalingens
rekkevidde mv. innen FATF, har arbeidsgruppen ikke foretatt en slik
gjennomgang.
Komiteen tar dette til orientering
og viser til sine merknader nedenfor.
Etter norsk rett er systemer for betalingsoverføringer
regulert ulike steder. For det første følger det av
valutaforskriften (forskrift 27. juni 1990 nr. 595) kapittel 4 at
det er forbudt for andre enn Norges Bank og valutabanker å drive
ervervsmessig betalingsformidling med utlandet. Forbudet tolkes
vidt, og antas også å omfatte såkalte
hawala-systemer. Norges Bank kan i særskilte tilfeller
gjøre unntak fra forbudet, jf. valutaforskriften § 18-2.
Dispensasjonspraksis har vært streng. For det andre skal
alle betalingssystemer registreres hos Kredittilsynet, jf. betalingssystemloven § 3-2.
Registreringsplikten gjelder også innenlandske betalingssystemer,
men den omfatter ikke "alternative betalingssystemer", jf. definisjonen i
betalingssystemloven § 1-1 andre ledd. Både
overtredelse av valutaforskriften og betalingssystemloven er straffbart.
Innenlandske "alternative betalingssystemer" er ikke regulert, men
arbeidsgruppen er i tvil om dette utgjør en praktisk problemstilling.
Det nevnes for øvrig at Posten Norge AS omfattes av
hvitvaskingsregelverket når det etter avtale som nevnt
i lov 21. juni 2002 nr. 44 om tilbud av grunnleggende banktjenester
gjennom Posten Norge AS" ekspedisjonsnett utføres
tjenester for finansinstitusjoner.
FATFs terroranbefaling nr. VI forutsetter at hvert enkelt land
gjennomgår sitt regelverk for å sikre at alle
personer og foretak som overfører penger eller fordringer
på vegne av andre, skal ha konsesjon eller være
registrert for å utøve slik virksomhet, og at
disse personer og foretak pålegges en plikt til å følge
alle FATF-anbefalingene, herunder å identifisere sine kunder
og rapportere mistenkelige transaksjoner mv. Videre forutsettes
det i anbefalingen at det enkelte land har administrative, sivile
eller strafferettslige sanksjoner, som rammer personer eller foretak
som driver slik overføringsvirksomhet på en ulovlig
måte.
Etter FATFs syn har penge- og valutaoverføringssystemer
vist seg å være utsatt for misbruk i forbindelse
med hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorhandlinger.
Hensikten med anbefaling nr. VI er etter FATFs oppfatning å sikre
at alle forskjellige systemer for overføring av penger
eller fordringer, herunder også såkalte "alternative
systemer", blir pålagt å følge tiltak
mot hvitvasking og terrorfinansiering.
Det er viktig at Norge deltar aktivt i kampen mot terrorfinansiering,
og Norge bør derfor oppfylle internasjonale anbefalinger
på dette feltet. Arbeidsgruppen foreslår at Posten
Norge AS og andre som driver konsesjonspliktig postformidling etter
postloven § 4, skal være omfattet av
regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. Arbeidsgruppen trekker
særlig frem "Verdibrev". Etter Regjeringens oppfatning
må terroranbefaling nr. VI forstås slik at alle
overføringssystem skal omfattes, uavhengig av om det skjer
fysisk eller elektronisk overføring av penger. Arbeidsgruppens
forslag vil begrense regelverket til å gjelde for posttjenester
som ligger innenfor Postens enerett, uten at dette er begrunnet
nærmere. Samferdselsdepartementet uttaler bl.a. at formidling
av penger og andre verdier i posten like gjerne kan skje i vanlige
brev eller pakker uten verdiangivelse, samt at store internasjonale
postoperatører som DHL, TNT, TollPost og Danzas ikke vil
omfattes av lovforslaget. Justisdepartementet mener også at
den foreslåtte avgrensningen mot spedisjonsfirmaer som yter
posttjenester uten å være konsesjonspliktige,
er uheldig. Etter Regjeringens syn er arbeidsgruppens forslag ikke
tilstrekkelig for å oppfylle FATF-anbefalingen. Regjeringen
mener risikoen for bruk av postsystem til pengeoverføring
også vil gjelde andre tjenester og virksomheter som ikke
faller inn under konsesjonsplikten i postloven § 4.
Det foreslås derfor at regelverket gjøres gjeldende
for postoperatører ved formidling av postsendinger, jf.
lovforslaget § 4 første ledd nr. 9. Regjeringen
legger til grunn at det kan fastsettes nærmere regler i
forskrift.
Regjeringen viser for øvrig til høringsnotatet
om endringer i sentralbankloven og opphevelse av valutaloven og
penge- og kredittreguleringsloven som ble sendt på høring
18. januar 2003. I høringsnotatet punkt 8.4 omtales regulering
av betalingsformidling med utlandet. Det foreslås i den
forbindelse konsesjonsplikt for slik virksomhet, og at konsesjon
i utgangspunktet bare skal kunne gis finansinstitusjoner. Regjeringen
følger opp dette høringsnotatet i en egen proposisjon
om endringer i sentralbankloven mv. våren 2003.
Det vises til lovforslaget § 4 første
ledd nr. 9.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter
seg til Regjeringens forslag og vurderinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser
til sine vurderinger av spørsmålet om å inkludere
tiltak mot terrorfinansiering i hvitvaskingsloven i merknad under
punkt 1.2. Disse medlemmer vil gå imot dette. Disse
medlemmer finner imidlertid å kunne støtte
Regjeringens forslag om å inkludere postoperatører
i regelverket, da postforsendelser også er en sannsynlig
kanal for hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger.
Det følger av anbefaling nr. VII at virksomheter som
driver betalingsformidling skal sikre at opplysninger som gjør
det mulig å identifisere avsender, følger overføringen
til enhver tid og i ethvert ledd i betalingskjeden. Opplysningene
om avsender skal følge betalingen også når
betalingen går gjennom flere transaksjoner før
den kommer til siste mottaker. I anbefalingen er det nevnt at informasjon
om avsenders navn, adresse og kontonummer bør følge
overføringen. Anbefalingen ble utformet med bakgrunn i å hindre
at terrorister og andre kriminelle uhindret kan bruke det finansielle
system til å overføre midler mv.
FATF har utarbeidet en "Interpretative Note"1 (tolkningsuttalelse)
til anbefaling nr. VII, som ble vedtatt på plenumsmøte
i FATF 14. februar 2003. Blant annet inneholder tolkningsuttalelsen
enkelte definisjoner av sentrale begrep i anbefalingen. Videre angis
enkelte alternative løsninger mht. hvilken informasjon
som skal følge transaksjonen, når slik informasjon
skal være tilgjengelig, samt enkelte unntak fra anbefalingen.
Arbeidsgruppen viser til at forståelsen av denne anbefalingen
er ikke helt avklart innen FATF. Arbeidsgruppen mener det er et
spørsmål om det praktisk sett er mulig at slik
informasjon følger transaksjonen i hele betalingskjeden,
både ved overføringer innenlands og til utlandet.
Arbeidsgruppen foreslår at navn, adresse og så vidt
mulig kontonummer skal følge ethvert ledd i betalingskjeden,
etter nærmere regler gitt av departementet.
Regjeringen viser til at innholdet i anbefaling nr. VII er nærmere
klarlagt gjennom FATFs tolkningsuttalelse. Reglene må derfor
anses for avklart på internasjonalt nivå, jf.
innvendingene fra FNH og Sparebankforeningen.
I FATFs tolkningsuttalelse er det angitt enkelte alternativer
som det må tas stilling til ved gjennomføringen
av anbefalingen i Norge. Etter Regjeringens vurdering er det mest
hensiktsmessig å fastsette de nærmere krav til
hvilke opplysninger som skal følge transaksjonen i forskrift.
Regjeringen foreslår derfor en hjemmel til å gi
slik forskrift. I forskriftsarbeidet vil Regjeringen også kunne
se hen til pågående arbeidet med endringer i Bravo-systemet.
Det vises til lovforslaget § 18 nr. 3.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter
seg til Regjeringens forslag og vurderinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser
til sine vurderinger av spørsmålet om å inkludere
tiltak mot terrorfinansiering i hvitvaskingsloven i merknad under
punkt 1.2. Disse medlemmer vil gå imot dette. Disse
medlemmer finner imidlertid å kunne støtte
Regjeringens forslag om at virksomheter som driver betalingsformidling
skal sørge for at opplysninger som gjør det mulig å identifisere
avsendereren, følger sendingen. Disse medlemmer stiller
seg positiv til å inkludere dette i regelverket, da det
vil kunne være et effektivt tiltak mot hvitvasking av utbytte
fra straffbare handlinger.
Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens vurdering og forslag
om å fastsette eksplisitt hjemmel for å pålegge
tiltak i forbindelse med vedtak i FATF om ytterligere mottiltak
mot ikke-samarbeidende land. Etter Regjeringens syn er imidlertid
den foreslåtte begrensningen om at slike forskrifter bare
kan gis for å oppfylle internasjonale forpliktelser, eller anbefalinger
som er gitt for å hindre hvitvasking av utbytte eller finansiering
av terrorisme, overflødig.
Det vises til lovforslaget § 18 nr. 4 og 5.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Etter finansvl. § 2-17 fjerde ledd tredje punktum skal
kunde eller tredjemenn ikke gjøres kjent med at det er
oversendt opplysninger til ØKOKRIM.
Arbeidsgruppen foreslår å videreføre
regelen om at kunde eller tredjemenn ikke skal gjøres kjent
med at det er oversendt opplysninger til ØKOKRIM.
Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å videreføre
taushetskravet. Taushetsplikten begrunnes bl.a. av hensynet til
undersøkelse og etterforskning av mistanke om hvitvasking.
Etter Regjeringens syn gjør hensynet seg like sterkt gjeldende ved
etterforskning av mistanke om terrorfinansiering.
Taushetsplikten er også ment til å beskytte
rapporteringspliktige mot at de innrapporterte får kjennskap
til hvem som rapporterte dem, noe som kan tenkes å øke
risikoen for eventuelle trusler eller lignende mot de rapporteringspliktige.
Regjeringen kan ikke se at disse hensynene gjør seg mindre
gjeldende for advokater, eiendomsmeglere, revisorer mv.
Regjeringen er enig i Revisorforeningens merknad om at ordlyden
i utkastet til § 6 tredje ledd kan se ut til å forutsette
at den rapporteringspliktige må utøve en viss
aktivitet for å hindre at rapporteringen blir kjent, jf.
uttrykket "hindre", og at dette kan komme i konflikt med undersøkelsesplikten.
Etter gjeldende rett heter det at "kunde eller tredjemann ikke skal
gjøres kjent med" at det er oversendt opplysninger til ØKOKRIM.
Regjeringen foreslår at gjeldende ordlyd videreføres.
Det vises til lovforslaget § 7 tredje ledd
og § 11 første ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag.
Etter Regjeringens vurdering bør adgangen til å utveksle
opplysninger om kundeforhold begrenses til finansinstitusjoner.
Dette vil i hovedsak videreføre gjeldende rett. Etter Regjeringens
syn bør en avvente utviklingen i forhold til å utvide
et slikt unntak til å gjelde for andre rapporteringspliktige.
Videre mener Regjeringen at unntaket bør begrenses til
saker hvor det foreligger mistanke om at en transaksjon har tilknytning
til straffbare forhold eller til finansiering av terrorisme. Hensikten
med unntaket er at finansinstitusjonene skal kunne konferere med
andre finansinstitusjoner i forbindelse med undersøkelser
i slike saker.
Det vises til lovforslaget § 11 andre ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Generelt bemerkes at utforming av reglene om håndteringen
av hvitvaskingsmeldinger vil måtte bero på en
avveining av ulike hensyn. På den ene side bør
det av hensyn til personvernet til vedkommende som meldingen gjelder,
oppstilles klare begrensninger på håndteringen
og bruken av de innrapporterte opplysningene. Det vises i den anledning
til at rapporteringsplikt vil inntre i de tilfeller den rapportertingspliktige
har "mistanke" om at transaksjonen har tilknytning til hvitvasking
eller terrorfinansiering. Ved nærmere undersøkelser
fra politiets side vil det imidlertid ofte kunne konkluderes med
at det ikke er grunnlag for å gå videre med saken.
Dette tilsier tilbakeholdenhet i bruken av slike opplysninger. Videre vil
en vid adgang til å benytte opplysningene kunne skape ubehagelige
situasjoner for den rapporteringspliktige, for eksempel dersom den
innrapporterte pga. henvendelser fra andre offentlige organer får kjennskap
til hvitvaskingsmeldingen. På den annen side må hvitvaskingsmeldinger
kunne benyttes til å bekjempe kriminelle handlinger på en
effektiv måte. Etter Regjeringens syn vil det være
lite hensiktsmessig å utvide kretsen av meldepliktige med
mindre den informasjonen som innhentes kan benyttes til effektiv
bekjempelse av kriminelle handlinger.
Ved den nærmere avveining av slike hensyn, finner Regjeringen
det naturlig å ta utgangspunkt i de alminnelige reglene
om politiets og påtalemyndighetens bruk av taushetsbelagte
opplysninger. Taushetsplikten for ansatte i politiet og påtalemyndigheten reguleres
av politiloven § 24 og forvaltningsloven § 13
flg. frem til det åpnes etterforskning, og av straffeprosessloven § 61a
flg. etter at det er åpnet etterforskning. Regjeringen
vil ikke i denne sammenheng gå nærmere inn på når
etterforskning anses åpnet, siden taushetspliktsreglene
i hovedsak har det samme innhold både før og etter
at etterforskning er åpnet. Ansatte i politi og påtalemyndighet
plikter å forhindre at andre får adgang til eller
kjennskap til det vedkommende får vite om bl.a. en persons
"personlige forhold". Dette vil typisk omfatte opplysninger i en hvitvaskingsmelding.
Taushetsplikten er i utgangspunktet absolutt, men det er gjort viktige
unntak, jf. nærmere nedenfor. Det kan i den anledning reises spørsmål
om det er behov for særskilte regler for hvitvaskingsmeldinger
i forhold til annen taushetsbelagt informasjon politi og påtalemyndighet
besitter.
Slike særskilte regler finnes i finansvl. § 2-17 fjerde
ledd femte og sjette punktum. Reglene innebærer at opplysningene
bare kan brukes i forbindelse med "etterforskning" av straffbare
handlinger som lå til grunn for meldingen, og at de bare
kan benyttes i forbindelse med "påtalemyndighetens eget
arbeid". Arbeidsgruppen foreslår å oppheve disse
reglene, mens høringsinstansene er delt i dette spørsmålet. Arbeidsgruppen
har pekt på at disse begrensningene bl.a. innebærer
at opplysningene:
ikke kan benyttes til ren etterretning
i perioden forut for at etterforskning i saken er åpnet,
ikke kan utveksles med hvitvaskingsenheter i andre land,
ikke kan benyttes til å fullbyrde allerede idømte krav
om inndragning mv.
I likhet med arbeidsgruppen kan ikke Regjeringen se at det er
behov for å videreføre disse særskilte begrensningene
på bruk av opplysninger i hvitvaskingsmeldinger. Etter
Regjeringens syn innebærer neppe bestemmelsene en hensiktsmessig
avveining mellom hensynet til effektivitet og hensynet til personvern
mv. Bestemmelsene innebærer som nevnt at informasjon som
finnes i hvitvaskingsmeldinger ikke kan benyttes av politiet før
det er åpnet etterforskning i saken. Dette vanskeliggjør
bl.a. politiets arbeid med å avgjøre om en skal
gå videre med saken, uten at denne type begrensninger kan
sies å ivareta personvernhensyn i vesentlig grad. Etter
Regjeringens vurdering ivaretas personvernhensyn mv. i tilstrekkelig grad
av de alminnelige reglene i straffeprosessloven. Det følger
av straffeprosessloven § 61 c nr. 2 at taushetsbelagte
opplysninger kan "brukes for å oppnå det formål
de er gitt eller innhentet for, bl.a. kan de brukes i forbindelse
med etterforskning, saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring
av avgjørelsen, oppfølging og kontroll". Bestemmelsen
innebærer bl.a. at opplysningene kan brukes til å avkrefte
mistanke mv. på et tidlig stadium, før det er åpnet
etterforskning i en sak. Dette må anses som en fordel,
både for politiet og den meldingen gjelder. Opplysningene
vil også kunne benyttes i etterretningsarbeid forut for
at etterforskning formelt sett er åpnet. Videre åpner
bestemmelsen for at opplysningene kan utveksles med utenlandske
politimyndigheter, noe som i dagens situasjon er en viktig forutsetning
for effektiv undersøkelse og etterforskning av hvitvasking
og terrorfinansiering. Opplysningene vil også kunne benyttes
til fullbyrding av allerede idømte krav om inndragning mv.,
jf. også straffeprosessloven § 456. Etter
Regjeringens syn bør opplysninger i hvitvaskingsmeldinger
kunne brukes for å fullbyrde slike pådømte
krav, på lik linje med andre taushetsbelagte opplysninger politi
og påtalemyndighet måtte inneha.
Det er også antatt at nevnte unntak i straffeprosessloven åpner
for at taushetsbelagt informasjon kan benyttes til å utveksle
opplysninger med andre offentlige myndigheter i den grad dette er
nødvendig for å undersøke eller etterforske
straffbare forhold. Ved etterforskning av for eksempel straffbart
trygdemisbruk, kan det etter omstendighetene være nødvendig å gi
visse opplysninger fra hvitvaskingsmeldingen videre til trygdemyndighetene
for å kunne innhente relevante opplysninger i saken. Etter
Regjeringens syn er dette også en hensiktsmessig løsning. Trygdemisbruk
er straffbart, og mistanke om at en transaksjon har tilknytning
til utbytte av trygdemisbruk vil være rapporteringspliktig.
Det synes derfor naturlig at hvitvaskingsmeldinger som er innsendt
på dette grunnlag, kan benyttes til å innhente
opplysninger som er nødvendige for å avklare om
det er grunn til å gå videre med saken. Et annet
spørsmål er imidlertid om slike andre offentlige
myndigheter skal få tilgang til opplysninger i hvitvaskingsmeldingene
i større utstrekning enn det som er nødvendig
for å gi politiet relevant informasjon. Bestemmelsene i
straffeprosessloven § 61 c nr. 2 gir neppe politiet
hjemmel til å utlevere taushetsbelagte opplysninger som skal
brukes til å forfølge andre etaters oppgaver,
herunder trygdeetatens interesse i å stanse feilaktige trygdeutbetalinger
(i andre tilfeller enn i straffesaker). Dersom en skulle ønske å gi
en slik utleveringsadgang, ville det i så fall innebære
en videre adgang til å utlevere opplysninger i hvitvaskingsmeldinger, enn
det som gjelder annen taushetsbelagt informasjon politi og påtalemyndighet
innehar. Etter Regjeringens syn vil imidlertid dette være å gå for
langt. En bankfunksjonær vil for eksempel ikke ha plikt
til å melde fra ved mistanke om at en kunde har mottatt for
mye i trygd (med mindre det gjelder straffbart misbruk). Hvitvaskingsmeldingene
bør derfor heller ikke kunne benyttes til å motvirke
dette. Det nevnes imidlertid at vedkommende myndigheter vil kunne ha
særskilt lovhjemmel til å innhente taushetsbelagte opplysninger
fra politiet, jf. for eksempel ligningsloven § 6-13.
Regjeringen ser for øvrig ikke grunn til å lovregulere
trygdeansattes adgang til å benytte den (begrensede) informasjonen
de får av politi og påtalemyndigheter. Dette bør
eventuelt reguleres i annen lovgivning enn i hvitvaskingsloven.
Det følger av det ovennevnte at Regjeringen ikke ser
behov for særskilte regler om taushetsplikt om opplysninger
i hvitvaskingsmeldinger. Etter Regjeringens vurdering bør
de alminnelige reglene i straffeprosessloven, politiloven og forvaltningsloven
få anvendelse. På et punkt foreslås imidlertid
en særregel. En viktig del av lovforslaget vil være
bekjempelse av terrorisme, både nasjonalt og internasjonalt. Det
synes derfor naturlig at politi og påtalemyndighet skal
kunne utlevere opplysninger i hvitvaskingsmeldinger til andre offentlige
myndigheter som har oppgaver knyttet bl.a. til bekjempelse av internasjonal terrorisme,
uavhengig av om opplysningene har sammenheng med et straffbart forhold
eller ikke. Det må kunne antas at en slik utleveringsadgang
i mange tilfeller vil følge direkte av straffeprosessloven,
men for ordens skyld foreslås en egen lovbestemmelse om dette.
Det vises til lovforslaget § 11 tredje ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter
seg til Regjeringens forslag og vurderinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet,
viser til at nåværende regelverk begrenser bruken
av hvitvaskingsmeldingene sterkt, bl.a. kan ikke meldingene brukes
til ren etterretning, utveksles med andre land eller for å fullbyrde
allerede idømte krav om inndragning mv. Dersom ØKOKRIMs
taushetsplikt om meldingene hadde vært tilsvarende de alminnelige
reglene for påtalemyndigheten, hadde ovennevnte begrensninger
ikke vært til stede. Disse medlemmer følger
langt på vei Regjeringens avveining mellom personvernhensyn
og effektiv straffeforfølgelse og konklusjonen om at taushetsplikten for
meldingene må være tilsvarende det politi- og
påtalemyndighet ellers har av opplysninger. Disse medlemmer viser
her til sine merknader under punkt 4.1.2 om undersøkelses-
og rapporteringsplikten. I tillegg foreslås virksomheten
til kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking videreført
i den nye loven, noe som igjen borger for at ØKOKRIMs håndtering
av personopplysningene blir godt ivaretatt. Disse medlemmer støtter
følgelig forslaget om at ØKOKRIMs taushetsplikt
om hvitvaskingsmeldingene ikke skal ha annet omfang enn det som
går fram av reglene i straffeprosessloven og politiloven.
Disse medlemmer viser ellers til merknad og utredningsforslag
under punkt 4.1.2.
Arbeidsgruppen foreslår at den gjeldende informasjonsplikten
oppheves slik at de alminnelige straffeprosessreglene kommer til
anvendelse.
Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger og forslag
om å oppheve ØKOKRIMs plikt til på begjæring å informere
vedkommende som har vært "mistenkt" etter finansvl. § 2-17.
Etter Regjeringens oppfatning er det mest hensiktsmessig at informasjonsplikten
reguleres etter de alminnelige reglene i straffeprosessloven.
Det vises til lovforslaget § 20 første ledd
nr. 1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og slutter seg til lovforslaget § 20 første
ledd nr. 1 nedenfor under punkt 14.1.2.
Regjeringen foreslår at rapporteringspliktige ikke skal
gjennomføre transaksjoner som medfører undersøkelsesplikt,
før ØKOKRIM er underrettet. ØKOKRIM kan
i særlige tilfeller gi pålegg om ikke å gjennomføre
en slik transaksjon. Transaksjonen kan likevel gjennomføres
før ØKOKRIM er underrettet, dersom det ikke er
mulig å la være å gjennomføre
den, eller dersom unnlatelse av å gjennomføre transaksjonen
ville vanskeliggjøre etterforskningen. I så fall
skal ØKOKRIM underrettes umiddelbart etter at transaksjonen
er gjennomført.
Forslaget bygger på bygger på finansvl. § 2-17 femte
ledd, jf. hvitvaskingsforskriften § 11.
Det vises til lovforslaget § 9.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Behovet for forskriftshjemler er løpende vurdert i proposisjonen.
Etter Regjeringens syn er det mest hensiktsmessig å plassere
forskriftshjemler i tilknytning til de materielle bestemmelser som
det skal gis forskrifter til. Det anses imidlertid nødvendig
at Regjeringen i forskrift kan fastsette regler til utfylling og
gjennomføring av bestemmelsene i loven, samt unntak fra
enkelte eller flere av bestemmelsene i loven for visse rapporteringspliktige.
Det vises til lovforslaget § 18 nr. 1 og 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Etter finansvl. § 5-1 straffes den som forsettlig eller
uaktsomt overtrer finansvl. eller bestemmelser eller pålegg
gitt med hjemmel i loven eller medvirker til dette, med bøter,
eller under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel
i inntil 1 år, dersom forholdet ikke går inn under
noen strengere straffebestemmelse. Uaktsom overtredelse av finansvl. § 2-17
er likevel ikke straffbar, jf. finansvl. § 5-1
siste punktum.
Arbeidsgruppen foreslår å videreføre
straffebestemmelsen i finansvl. § 5-1 med visse
modifikasjoner. Arbeidsgruppen ser ikke behov for å videreføre den
særskilte konkurrensregelen. Arbeidsgruppen mener imidlertid
ikke å gjøre materielle endringer i gjeldende
rett på dette punktet.
Lovens formål er å forebygge og avdekke profittmotivert
og annen alvorlig kriminalitet og hindre at finansinstitusjoner,
visse profesjoner og næringsdrivende benyttes som hvitvaskingskanaler
eller kanaler for terrorfinansiering. Det knytter seg således
sterke offentlige interesser til å motvirke slike handlinger.
For enkelte av de nye rapporteringspliktige, for eksempel forhandlere
av dyre gjenstander, vil det ikke være tilsynsordninger.
For disse antas straffetrusselen å kunne være
av spesiell betydning når det gjelder etterlevelse av lovens
krav.
Bøter anses etter arbeidsgruppens vurdering som den
mest egnede sanksjon. Strafferammen bør imidlertid i de
grovere tilfellene være så høy at den
ikke stenger for bruk av enkelte sentrale tvangsmidler, som for
eksempel ransaking og pågripelse. Det et vilkår
for ransaking at det er skjellig grunn til mistanke om en straffbar
handling som kan medføre frihetsstraff, jf. straffeprosessloven § 192
første ledd. For pågripelse er et av vilkårene
at mistanken gjelder en handling som kan medføre høyere
straff enn fengsel i 6 måneder, jf. straffeprosessloven § 171
første ledd. Opprettholdelse av en strafferamme på inntil
1 år, når det foreligger særlig skjerpende
omstendigheter, er derfor hensiktsmessig. Når det gjelder
påtalespørsmålet, foreslår arbeidsgruppen
at påtale bare finner sted dersom allmenne hensyn gjør
det nødvendig
ØKOKRIM og Riksadvokaten er enig i forslaget, selv om
unnlatt rapportering etter omstendighetene også kan rammes
som overtredelse av straffeloven § 317.
Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens vurdering av å videreføre
gjeldende regler om strafferammen, jf. lovforslaget § 16.
Arbeidsgruppen foreslår at påtale bare skal
finne sted dersom allmenne hensyn gjør det nødvendig. Forslaget
medfører at det må foreligge et forhold som tilsier
at det offentlige har en særlig interesse i å påtale
forholdet. Etter Regjeringens oppfatning bør påtalespørsmålet
reguleres av de alminnelige påtalereglene i straffeloven § 77.
Regjeringen foreslår at kravet om allmenne hensyn tas ut
av lovforslaget.
Det vises til lovforslaget § 16.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Etter finansvl. § 5-2 første ledd
kan departementet gi pålegg om at forhold i strid med finansieringsvirksomhetsloven
eller tilhørende forskrifter skal opphøre. Departementet
kan etter bestemmelsens andre ledd ilegge den som ikke etterkommer
et slikt pålegg en tvangsmulkt. Kompetansen er delegert
til Kredittilsynet.
Etter kredittilsynsloven § 4 første
ledd nr. 7 kan Kredittilsynet gi pålegg om "å rette
på forholdet dersom en institusjons organer ikke har overholdt
sine plikter i medhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av
lov, eller har handlet i strid med konsesjonsvilkår". Videre
gir kredittilsynsloven § 10 andre ledd hjemmel
for å ilegge tvangsmulkt dersom et pålegg ikke
blir etterkommet. Sanksjonene omfatter alle foretak som er underlagt
Kredittilsynets tilsyn, jf. kredittilsynslovens § 1.
Arbeidsgruppen foreslår å videreføre
gjeldende regler om pålegg og tvangsmulkt.
ØKOKRIM og Riksadvokaten støtter forslaget.
Et bredt spekter av sanksjoner er etter Regjeringens vurdering
viktig som ledd i styrking av tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.
Regjeringen slutter seg derfor til arbeidsgruppens forslag om at
relevante tilsynsorgan kan gi pålegg og tvangsmulkt som
administrative virkemidler for å sikre at de rapporteringspliktige
overholder sine forpliktelser etter den nye loven. Regjeringen legger
til grunn at med tilsynsorgan menes organ som er pålagt
tilsynsoppgaver i lov eller i medhold av lov. Regjeringen legger til
grunn at sanksjoner etter lovforslaget ikke utelukker sanksjoner
som er hjemlet i annen lov.
Det vises til lovforslaget § 17.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regjeringen foreslår at loven trer i kraft fra den tid
Kongen bestemmer og at Kongen kan gi overgangsregler.
Det vises til lovforslaget § 19.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Gjennomføringen av EØS-forpliktelsene om utvidelse
av kretsen av de personer og foretak som omfattes av pliktene i
den nye loven, antas å bidra til redusert kriminell aktivitet.
Samtidig innebærer utvidelsen økte økonomiske
og administrative byrder for de myndigheter, personer og virksomheter
som omfattes. Blant annet fordi nyttevirkningene er indirekte, og
fordi kostnadene er mangeartede og spredt på et stort antall
aktører, synes det vanskelig å foreta noen konkret
vurdering av den samfunnsmessige gevinsten av en slik regelendring.
Regjeringen viser her til at gjennomføringen i stor grad
følger av våre internasjonale forpliktelser, og
at Norge i noen grad vil nyte godt av tilsvarende tiltak som gjennomføres
i andre land.
Regjeringen antar at utvidelsen av anvendelsesområdet
vil medføre noe økt ressursbruk for berørte myndighetsorganer
og politimyndigheter. Det antas bl.a. at ØKOKRIMs ressursbruk
kan øke som følge av flere meldinger etter utvidelsen
av kretsen av rapporteringspliktige etter regelverket, samtidig
som etterforskning av ulike kriminelle handlinger vil kunne effektiviseres.
Det antas videre at lovforslaget vil medføre en utvidelse
av virksomheten til Kontrollutvalget som fører kontroll
med ØKOKRIMs behandling av opplysninger mottatt i forbindelse
med mistanke om hvitvasking.
Lovforslaget vil medføre noe økt ressursbruk
i privat sektor både som følge av at pliktene
utvides, og at de gjøres gjeldende for flere aktører.
Når det gjelder finansinstitusjoner, er disse allerede
registrerings- og rapporteringspliktige etter gjeldende regelverk.
Det nye for slike institusjoner er særlig at rapporteringsplikten
utløses også ved mistanke om kriminelle handlinger
med en strafferamme lavere enn seks måneders fengsel, og
ved mistanke om terrorfinansiering. Nytt er det også at
finansinstitusjoner vil kunne pålegges å etablere
elektroniske overvåkingssystemer.
Regjeringen antar at en vesentlig del av den samlede ressursøkningen
i privat sektor vil følge av at pliktene gjøres
gjeldende for et større antall aktører enn tidligere.
Hvilken merbelastning etterlevelse av reglene vil kreve for den
enkelte aktør, beror i noen grad på eksisterende
rutiner og systemer for registrering og oppebevaring av kundeinformasjon.
Et generelt trekk ved de aktørene som omfattes av lovforslaget,
er at de enkelte transaksjonene typisk er store. Videre vil det
for en del av aktørene gjerne handle om gjentatte transaksjoner
med én og samme kunde. Begge deler taler for at registrering
av vital kundeinformasjon uansett vil være en naturlig
del av virksomheten.
Når det gjelder undersøkelses- og rapporteringsplikten
ved mistanke om utbytte av straffbare handlinger, vil det nok være
store variasjoner både med hensyn til hva en eventuell
mistanke skal bygge på, hvor konkret den kan være,
og hvilke muligheter aktøren har for å oppnå økt
klarhet gjennom videre undersøkelser.
Komiteen tar dette til orientering.
Arbeidsgruppen foreslår at lov 10. juni 1988
nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 2-1
andre ledd, § 2-17, § 2-17a
og § 5-1 første ledd siste punktum oppheves.
Forslaget er en følge av at regelverket foreslås
tatt ut av finanslovgivningen og plasseres i egen lov. Regjeringen
slutter seg til arbeidsgruppens forslag, og foreslår at
de nevnte bestemmelsene oppheves.
Det vises til lovforslaget § 20 nr. 1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Arbeidsgruppen foreslår en teknisk endring i lov 24.
mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet § 12
andre ledd andre punktum. Norges Bank støtter forslaget.
Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens forslag.
Det vises til lovforslaget § 20 nr. 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Arbeidsgruppen foreslår å utvide lov 7. desember nr.
1 1956 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper
og verdipapirhandel mv. § 6 andre ledd, slik at
Kredittilsynet har en plikt til å melde mistanke om "at
pengene eller andre formuesgoder kan ha tilknytning til finansiering
av terrorhandlinger" til ØKOKRIM.
Etter Regjeringens oppfatning bør bestemmelsen heller
utformes slik at Kredittilsynet har en rapporteringsplikt når
de i sitt tilsynsarbeid får mistanke om at det foreligger
forhold med tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller
til forhold som rammes av straffeloven § 147 a
eller § 147 b.
Det vises til lovforslaget § 20 nr. 3.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter
seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser
til sin merknad under punkt 1.2 og går imot forslaget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet nedenfor har foreslått å pålegge Regjeringen å utrede vidtrekkende tiltak mot bekjempelse av økonomisk kriminalitet i tilknytning til behandlingen av hvitvaskingsloven.
Flertallet har ikke hatt foranledning til å vurdere konsekvensene og omfanget av de ulike tiltak. Tiltakene vil kunne reise en rekke prinsipielle spørsmål i tilknytning til rettssikkerhet og organiseringen av arbeidet i politi- og påtalemyndighet.
Det vises for øvrig til at Justisdepartementet i samarbeid med Utenriksdepartementet har nedsatt et eget prosjekt med et særskilt ansvar for å fremme forslag til tiltak mot korrupsjon og hvitvasking, det såkalte Joly-prosjektet.
Flertallet regner med at Stortinget får seg forelagt dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet merker seg at komiteens flertall ikke vil være med på å be Regjeringen utrede tiltak som går utover forslagene i Regjeringens lovforslag. Disse medlemmer viser til at komiteen vil få hvitvaskingsreglene til behandling på nytt i forbindelse med oppdateringer av Norges internasjonale forpliktelser. Disse medlemmer mener det ville være fornuftig av Stortinget å legge føringer for aktuelle spørsmål som i den forbindelse ønskes nærmere belyst. Disse medlemmer stiller seg noe undrende til at flertallet ikke kan be om utredning av saker uten først å få utredningene utredet av Departementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet understreker
at inndragning av gevinst fra ulovlig virksomhet må være
en sjølsagt del av samfunnets reaksjon på kriminalitet.
Hvis det ikke skjer, betyr det at samfunnet i praksis aksepterer
at kriminalitet lønner seg. Men klarer man å etablere
et effektivt system for inndragning av slik gevinst, vil det være
et svært viktig bidrag for å redusere vinningskriminalitet.
På dette området gjenstår det mye før
vi når et tilfredsstillende nivå, og disse
medlemmer ber derfor Regjeringen utrede en rekke tiltak
for å øke inndragning av gevinst fra ulovlig virksomhet.
I alvorlige straffesaker med fellende dom eksisterer det allerede
en mulighet for lettere inndragning av utbytte gjennom § 34
a. Den innebærer at den dømte må bevise
at verdier han eller hun besitter, er opptjent på lovlig
vis, i stedet for at påtalemyndigheten må bevise
at disse er opptjent gjennom ulovlig virksomhet - såkalt
omvendt bevisbyrde. Disse medlemmer påpeker
at det er et viktig virkemiddel, som blir for lite brukt i dag. Disse
medlemmer foreslår derfor tiltak som skal bidra
til at denne paragrafen i større grad blir tatt i bruk.
En av hindringene for å få inndratt gevinster
ved grenseoverskridende vinningskriminalitet, er manglende vilje
til eller mulighet for samarbeid med politiet i det aktuelle land.
Norsk regelverk gir ikke mulighet til å dele inndratt utbytte
med andre land. Det innebærer at utenlandske politimyndigheter
ikke engang har mulighet til å dekke sine utgifter i forbindelse
med saken. Disse medlemmer understreker at det er
viktigere å sikre inndragning av gevinst fra ulovlig virksomhet
enn å sikre at all inndratt gevinst tilfaller den norske
statskassa. For lettere å få til et samarbeid
med utenlandske politimyndigheter, går disse medlemmer inn
for å innføre mulighet til deling av utbyttet
av inndragning med andre land.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen på egnet måte fremme
forslag om mulighet til deling av utbytte av inndratt gevinst av
kriminell virksomhet, med andre land."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet vil
fremheve at finansinstitusjonene har sendt Økokrims hvitvaskingsenhet
meldinger om mulig hvitvasking uten at dette har resultert i særlig
mange domfellelser, verken for hvitvasking eller den underliggende
forbrytelsen, antall hvitvaskingsmeldinger tatt i betraktning. En
av årsakene til at hvitvaskingssakene ofte ikke fører
fram, er at politiet ikke prioriterer denne typen saker da de er
dyre og krever høy ekspertise. En mulighet for å bøte
på dette, er at utgiftene i forbindelse med rettsforfølging
av hvitvaskingssaker kompenseres i det beløpet som inndras
i forbindelse med slike saker, og at resten eventuelt dekkes fra
en sentral enhet.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede tiltak som kan motivere politiet
til å prioritere hvitvaskingssakene høyere enn
i dag, der en av løsningene kan være at utgiftene
i forbindelse med rettsforfølging av hvitvaskingssaker
kompenseres i det beløpet som inndras i forbindelse med
slike saker, og at resten eventuelt dekkes fra en sentral enhet."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til at betaling med sedler
er et viktig instrument for hvitvasking. I forbindelse med Økokrims
bidrag til "særorganprosjektet" ble det utarbeidet en gjennomgang
av utviklingen innenfor økonomisk kriminalitet som er gjengitt
i proposisjonen (s. 14). Disse medlemmer viser til
at vi ifølge denne gjennomgangen må regne med
at omfanget av valutasmugling er økende fordi andre typer
transaksjoner har blitt underlagt rapporteringsplikt til politiet. Disse
medlemmer viser også til at undersøkelses-
og rapporteringsplikten nå utvides til å gjelde
forhandlere av verdifulle gjenstander, og at den skal utløses
ved kontant betaling, med en beløpsgrense på 40 000
kroner. Disse medlemmer antar at en del av disse
forhandlerne vil finne regelverket vanskelig å håndheve,
og at det for dem ville være lettere å forholde
seg til en absolutt grense for hvor store summer som kan mottas
kontant. Disse medlemmer antar også at et
slikt maksimumsbeløp ville vanskeliggjøre en rekke
vanlige hvitvaskingsmetoder. Disse medlemmer ser
likevel praktiske og prinsipielle innvendinger mot en slik lovendring,
ikke minst når det gjelder håndheving. Disse
medlemmer mener på denne bakgrunn at et slikt forslag
bør utredes nærmere.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for å innføre
et maksimalbeløp for tillatt kontant betaling."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
ikke gode grunner for en ytterligere utredning av muligheter for å innføre
begrensninger på maksimalbeløp for tillatt kontant
betaling.
Disse medlemmer mener at den foreslåtte rapporterings-
og undersøkelsesplikt er god nok, og minner om at kontanter
tross alt er et gyldig og alminnelig betalingsmiddel.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utrede om den som er pålagt å rapportere
om mulig hvitvasking bør kunne ha rett til å nekte å vitne
i en eventuell rettssak.
Forslag 2
Alle henvisninger til finansiering av terrorisme og/eller
forhold som rammes av straffelovens § 147 a eller § 147
b i Regjeringens forslag til lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte
fra straffbare handlinger, strykes.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen på egnet måte fremme forslag
om mulighet til deling av utbytte av inndratt gevinst av kriminell
virksomhet, med andre land.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen utrede tiltak som kan motivere politiet
til å prioritere hvitvaskingssakene høyere enn
i dag, der en av løsningene kan være at utgiftene
i forbindelse med rettsforfølging av hvitvaskingssaker
kompenseres i det beløpet som inndras i forbindelse med
slike saker, og at resten eventuelt dekkes fra en sentral enhet.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen på egnet måte fremme forslag
om registreringsplikt ved pengespill.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 6
I lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare
handlinger mv. (hvitvaskingsloven) skal
§ 4 annet ledd nr. 7 lyde:
Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter
selvstendig juridisk bistand.
§ 4 nytt fjerde ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift fastsette unntak fra rapporteringsplikten
for juridiske og fysiske personer som omfattes av annet ledd nr.
7.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet:
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for å innføre
et maksimalbeløp for tillatt kontant betaling.
Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven)
§ 1 Lovens formål
Formålet med loven er å forebygge og bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger.
§ 2 Begreper
I denne lov forstås med:
1 rapporteringspliktig: virksomhet eller person som nevnt i § 4,
2 transaksjon: enhver overføring, formidling, ombytting eller plassering av formuesgoder.
§ 3 Geografisk virkeområde
Loven gjelder for rapporteringspliktige som er etablert i Norge, herunder filialer av utenlandske foretak.
Kongen kan i forskrift bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen, og fastsette særlige regler om tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme for disse områdene.
§ 4 Anvendelsesområde
Loven gjelder for følgende virksomheter og juridiske personer:
1 finansinstitusjoner,
2 Norges Bank,
3 e-pengeforetak,
4 foretak og personer som driver virksomhet som består i overføring av penger eller pengefordringer,
5 verdipapirforetak,
6 forvaltningsselskaper for verdipapirfond,
7 forsikringsselskap,
8 pensjonskasser,
9 postoperatører ved formidling av postsendinger,
10 verdipapirregistre,
11 andre foretak hvis hovedvirksomhet er omfattet av punktene 2 til 12 og 14 i vedlegg I til direktiv 2000/12/EF om adgang til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon, herunder utlånsvirksomhet, fondsmegling, betalingsformidling, finansiell leasing, rådgivnings- eller andre tjenester knyttet til finansielle transaksjoner samt utleie av bankbokser.
Loven gjelder også for følgende juridiske og fysiske personer i utøvelsen av deres yrke:
1 statsautoriserte og registrerte revisorer,
2 autoriserte regnskapsførere,
3 eiendomsmeglere og boligbyggelag når det drives eiendomsmegling,
4 forsikringsmeglere,
5 prosjektmeglere,
6 valutameglere,
7 advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand, når de bistår eller opptrer på vegne av klienter ved planlegging eller utførelse av finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom eller løsøregjenstander som nevnt i nr. 8;
8 forhandlere av gjenstander, herunder auksjonsforretninger, kommisjonærer og lignende, ved transaksjoner i kontanter på 40 000 norske kroner eller mer eller et tilsvarende beløp i utenlandsk valuta. Transaksjoner med betalingskort omfattes kun når det er bestemt i forskrift fastsatt av departementet;
9 personer og foretak som mot vederlag tilbyr tilsvarende tjenester som nevnt i nr. 1 til 8.
Loven gjelder også for foretak og personer som utfører tjenester på vegne av eller for rapporteringspliktige.
Når advokater opptrer som bostyrere, gjelder bestemmelsene i §§ 7, 8, 11, 16 og 17.
Kongen kan i forskrift fastsette regler som gir loven anvendelse for spillvirksomhet, inkassoforetak og regulerte markeder.
§ 5 Identitetskontroll
Rapporteringspliktige skal ved etablering av kundeforhold kreve gyldig legitimasjon av kunden. Plikten gjelder også for den rapporteringspliktiges ansatte. Som gyldig legitimasjon regnes alltid skriftlig legitimasjon.
Ved transaksjoner som gjelder 100 000 norske kroner eller mer, for kunder som den rapporteringspliktige ikke på forhånd har et etablert kundeforhold til, skal det kreves legitimasjon som nevnt i første ledd. Beløpsgrensen beregnes samlet for transaksjoner som gjennomføres i flere operasjoner som ser ut til å kunne ha sammenheng med hverandre. Dersom beløpet ikke er kjent når transaksjonen gjennomføres, skal identitetskontrollen utføres så snart den rapporteringspliktige blir kjent med beløpet og at det overstiger beløpsgrensen.
Den rapporteringspliktige skal i alle tilfeller kreve legitimasjon som nevnt i første ledd, dersom den har mistanke om at transaksjonen har tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller til forhold som rammes av straffeloven § 147 a eller § 147 b.
Identitetskontroll skal skje ved kundens personlige fremmøte hos den rapporteringspliktige. Dersom personlig fremmøte er til vesentlig ulempe for kunden eller ikke er praktisk gjennomførbart, kan det gjøres unntak fra dette kravet, såfremt betryggende identitetskontroll likevel kan finne sted.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om gjennomføring av identitetskontroll, hva som anses som gyldig legitimasjon og unntak fra plikten til å kreve legitimasjon og til å foreta identitetskontroll.
§ 6 Registrering av opplysninger
Rapporteringspliktige skal registrere følgende opplysninger om kunder:
1 fullt navn eller firma,
2 personnummer, organisasjonsnummer, D-nummer eller, dersom kunden ikke har slikt nummer, annen entydig identitetskode,
3 fast adresse,
4 referanse til legitimasjon som har støttet identitetskontrollen, og
5 annet fastsatt i forskrift gitt av departementet.
Rapporteringspliktige skal sørge for at registrerte opplysninger lagres forsvarlig.
Det skal ved bruk av kontonummer eller på annen måte registreres en entydig forbindelse mellom kundeforholdet og opplysningene.
Dersom den rapporteringspliktige vet eller kan ha grunn til å tro at kunden handler på vegne av en annen eller at en annen eier formuesgodet det handles for, skal den rapporteringspliktige bringe på det rene opplysninger som nevnt i første og tredje ledd også om den det handles på vegne av, og registrere slike opplysninger.
§ 7 Undersøkelses- og rapporteringsplikt
Dersom rapporteringspliktige har mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller til forhold som rammes av straffeloven § 147 a eller § 147 b, skal det foretas nærmere undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet mistanken. Plikten gjelder også for den rapporteringspliktiges ansatte.
Dersom undersøkelsene ikke har avkreftet mistanken, skal den rapporteringspliktige av eget tiltak oversende opplysninger til ØKOKRIM om den aktuelle transaksjonen og om de forhold som har medført mistanke. Den rapporteringspliktige og ansatte skal på forespørsel gi ØKOKRIM alle nødvendige opplysninger om transaksjonen og mistanken.
Kunder eller tredjepersoner skal ikke gjøres kjent med at det er blitt oversendt opplysninger til ØKOKRIM.
§ 8 Oppbevaring av opplysninger mv.
Rapporteringspliktige skal oppbevare kopi av de nødvendige dokumenter som er brukt i forbindelse med legitimasjon som nevnt i § 5, og registrerte opplysninger som nevnt i § 6, i fem år etter at kundeforholdet er opphørt eller transaksjonen er gjennomført.
Rapporteringspliktige skal oppbevare dokumenter i tilknytning til transaksjoner som nevnt i § 7 første ledd i fem år etter at transaksjonen er gjennomført.
Dokumenter og opplysninger som rapporteringspliktige oppbevarer etter første og annet ledd, skal slettes innen ett år etter at oppbevaringsplikten opphører.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om hvilke dokumenter som skal oppbevares og om oppbevaringsmåten.
§ 9 Om gjennomføring av mistenkelige transaksjoner
Rapporteringspliktige skal ikke gjennomføre transaksjoner som medfører undersøkelsesplikt, før ØKOKRIM er underrettet. ØKOKRIM kan i særlige tilfeller gi pålegg om ikke å gjennomføre en slik transaksjon. Transaksjonen kan likevel gjennomføres før ØKOKRIM er underrettet, dersom det ikke er mulig å la være å gjennomføre den, eller dersom unnlatelse av å gjennomføre transaksjonen ville vanskeliggjøre etterforskningen. I så fall skal ØKOKRIM underrettes umiddelbart etter at transaksjonen er gjennomført.
§ 10 ØKOKRIMs plikt til å slette opplysninger
Opplysninger som ØKOKRIM mottar etter bestemmelsene i § 7, skal slettes senest fem år etter at opplysningene ble registrert, med mindre det i dette tidsrommet er registrert nye opplysninger, eller det er foretatt etterforsknings- eller rettergangsskritt mot den registrerte.
Dersom ØKOKRIMs undersøkelser viser at det ikke foreligger en straffbar handling, skal opplysningene slettes snarest mulig.
Departementet kan gi nærmere regler om ØKOKRIMs saksbehandling, herunder sletting av opplysninger.
§ 11 Forholdet til taushetsplikt
Opplysninger som i god tro meddeles ØKOKRIM etter § 7, er ikke brudd på taushetsplikt og gir ikke grunnlag for erstatning eller straff.
Rapporteringspliktige som nevnt i § 4 første ledd nr. 1, kan uten hinder av taushetsplikt utveksle nødvendige kundeopplysninger seg imellom når det anses nødvendig som ledd i undersøkelser av mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller til forhold som rammes av straffeloven § 147 a eller § 147 b.
ØKOKRIM kan gi opplysninger som ØKOKRIM mottar etter bestemmelsene i § 7 til andre offentlige myndigheter enn politiet som har oppgaver knyttet til forebygging av forhold som rammes av straffeloven § 147 a eller § 147 b.
§ 12 Unntak fra advokaters rapporteringsplikt mv.
Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelpvirksomhet, har ikke plikt til å rapportere om forhold som de har fått kjennskap til gjennom arbeidet med å fastslå klientens rettsstilling, eller om forhold som de har fått kjennskap til før, under og etter en rettssak, når forholdet har direkte tilknytning til rettstvisten.
Dette gjelder tilsvarende for revisorer og andre rapporteringspliktige rådgivere når de bistår en advokat eller andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelpvirksomhet.
§ 13 Kontroll- og kommunikasjonsrutiner
Rapporteringspliktige skal etablere forsvarlige interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner som sikrer oppfyllelse av pliktene som påligger rapporteringspliktige etter loven og bestemmelser fastsatt i medhold av loven. Kontroll- og kommunikasjonsrutinene skal være skriftlige og fastsatt på øverste nivå hos den rapporteringspliktige. Det skal utpekes en person i ledelsen som skal ha et særskilt ansvar for å følge opp rutinene. Det skal gjennomføres opplæringsprogrammer og oppfølging for ansatte og andre personer som utfører oppgaver til oppfyllelse av plikter etter loven.
§ 14 Kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger
Kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger (Kontrollutvalget) skal føre kontroll med:
1 ØKOKRIMs behandling av opplysninger mottatt i medhold av § 7,
2 ØKOKRIMs pålegg og godkjenninger etter § 9, og
3 at ØKOKRIM oppfyller plikten til å slette opplysninger etter § 10.
Kontrollutvalget skal bestå av minst tre medlemmer som oppnevnes av Kongen. Dessuten oppnevnes ett eller flere varamedlemmer. Lederen for utvalget skal oppfylle de krav som stilles til høyesterettsdommere. Kontrollutvalgets medlemmer har taushetsplikt om det de får vite i utøvelsen av sitt verv.
ØKOKRIM skal gi Kontrollutvalget de opplysninger, dokumenter mv. som Kontrollutvalget finner nødvendig for sin kontroll. Når Kontrollutvalget krever det, har ØKOKRIMs tjenestemenn plikt til å forklare seg overfor Kontrollutvalget uten hensyn til taushetsplikt.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om oppgavene og saksbehandlingen til Kontrollutvalget.
§ 15 Elektroniske overvåkningssystemer
Rapporteringspliktige som nevnt i § 4 første ledd nr. 1, skal etablere elektroniske overvåkningssystemer. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om elektroniske overvåkningssystemer.
§ 16 Straff
Med bøter straffes rapporteringspliktige som forsettlig overtrer eller medvirker til overtredelse av denne lov eller forskrifter gitt i medhold av loven.
Ved særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 1 år anvendes.
§ 17 Pålegg og tvangstiltak
Tilsynsorgan kan gi den rapporteringspliktige pålegg om at forhold i strid med denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av loven, skal opphøre. Tilsynsorgan kan sette en frist for at forholdene bringes i samsvar med pålegget.
Den som ikke etterkommer pålegg etter første ledd, kan ilegges tvangsmulkt av tilsynsorganene. Tvangsmulkten kan ilegges i form av engangsmulkt eller løpende mulkt. Ilagt mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om fastsettelse av tvangsmulkt, herunder mulktens størrelse.
§ 18 Forskrifter
Departementet kan i forskrift fastsette:
1 regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i loven,
2 unntak fra enkelte eller flere av bestemmelsene i loven for visse rapporteringspliktige,
3 regler om hvilke opplysninger om avsender som skal følge en transaksjon i betalingskjeden,
4 særskilte regler om rapportering av transaksjoner med eller for personer eller foretak som har tilknytning til land eller områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme,
5 forbud eller restriksjoner når det gjelder adgangen for rapporteringspliktige til å etablere forretningsforhold til eller foreta transaksjoner med personer eller foretak som har tilknytning til land eller områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme.
§ 19 Ikrafttredelse og overgangsregler
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Kongen kan gi overgangsregler.
§ 20 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:
1 I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner oppheves § 2-1 annet ledd, § 2-17, § 2-17a og § 5-1 første ledd annet punktum.
2 I lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet skal § 12 annet ledd annet punktum lyde:
Taushetsplikten etter foregående ledd gjelder heller ikke overfor ØKOKRIM ved oversendelse av opplysninger i henhold til § 7 i lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven).
3 I lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. skal § 6 annet ledd lyde:
Når Tilsynet i sitt tilsynsarbeide får mistanke om at det foreligger forhold med tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller til forhold som rammes av straffeloven § 147 a eller § 147 b, skal opplysninger om dette oversendes Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet, ØKOKRIM.
B.
Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av 2003 på egnet måte fremme nødvendige forslag for å sidestille skriftlig og elektronisk legitimasjon.
Oslo, i finanskomiteen, den 28. mai 2003
Siv Jensen |
Audun Bjørlo Lysbakken |
leder |
ordfører |