Norsk strafferett har ikkje nokon eigen strafferegel som rettar
seg uttrykkjeleg mot det å tvinge fram eit ekteskap. Men
slik tvang kan etter omstenda bli straffa etter den allmenne lovføresegna
om tvang i straffelova § 222.
Departementet uttalte i høyringsnotatet at rettsstillinga
for dei som blir utsett for slike overgrep som eit tvangsekteskap
er, bør styrkast. Departementet meinte likevel at det ikkje
er grunn til å utvide grensene for det straffbare. Derimot
gjekk departementet inn for at det blir teke inn ei presisering
i § 222 om tvang, som vil gjere det klårt
at tvangsekteskap er omfatta av strafferegelen og understreke at
den skjerpa strafferamma kan nyttast ved slik tvang. Departementet
gav likevel uttrykk for ein viss tvil når det gjaldt den
nærmare utforminga av dette tillegget. Departementet la
til grunn at det er mindre naudsynt med ei tilsvarande endring av § 227
om truslar, men oppmoda høyringsinstansane til å uttale
seg også om dette.
Forslaget om ta inn ei presisering i straffelova § 222
om at tvangsekteskap blir ramma av paragrafen, og å få tydeleg
fram at den skjerpa strafferamma kan nyttast ved slik tvang, får
brei støtte av høyringsinstansane. Dei fleste
høyringsinstansane stør det lovframlegget som
blei kalla alternativ 1 i høyringsnotatet, det vil seie
at det å tvinge nokon til å inngå ekteskap
skal vere eit skjønnsmessig moment i vurderinga av om straffskjerpingsalternativet
kan nyttast.
Høyringa har styrka departementet i sitt syn på at det
er grunn til å få klårt fram at det er
straffbart å tvinge nokon til å inngå ekteskap,
men at det ikkje er behov for å utvide grensene for det
straffbare når det gjeld tvangsekteskap. Rett nok er det
vanskeleg å trekkje grensene for kva som er straffbart,
slik også fleire av høyringsinstansane har vore
inne på. Men etter departementet si meining er dette ikkje
noko argument for å utvide grensene for det straffbare.
Ei utviding vil ikkje utan vidare gjere det enklare å trekkje desse
grensene. Og uansett er det brei semje om at straffeheimelen ikkje
skal gripe inn i framande kulturar sin praksis med å arrangere
ekteskap, så lenge det skjer på frivillig basis.
Departementet held fast ved framlegget om å endre straffelova § 222
om tvang, slik at det skal gå klårt fram av straffebodet
at det rammar det å tvinge nokon til å inngå ekteskap, og
at strafferamma også i slike tilfelle kan gå opp
i 6 års fengsel, som ved andre særleg skjerpande
omstende.
Høyringa har elles gjort departementet viss på at det å tvinge
nokon til å inngå ekteskap bør inngå som eit
moment i straffskjerpingsvurderinga, og ikkje føre til
ei unntaksfri heving av strafferamma. Det blir difor gjort framlegg
om å endre straffelova § 222 i samsvar
med lovutkast 1 i høyringsnotatet.
Departementet ser ikkje grunn til no å foreslå ei tilsvarande
endring i § 227 om truslar. Høyringa
har vist at dette heller ikkje blir vurdert som sentralt av høyringsinstansane.
Men det kan bli aktuelt å sjå på spørsmålet
på ny ved utforminga av ny straffelov når alle
straffskjerpingsomstende vil bli tekne opp til ny vurdering.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anne
Helen Rui, Ola Røtvei og Bernt Egil Torp, fra Høyre,
Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad,
fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad,
fra Kristelig Folkeparti, Geir Øystein Andersen og Einar Holstad
og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
har merket seg at Justisdepartementet gjennom forslag til endring
i straffeloven § 222 følger opp Regjeringens
tiltaksplan mot tvangsekteskap. Lovendring på strafferettens
område er ifølge tiltaksplanen ett av flere tiltak for å forhindre
tilfeller av tvangsekteskap. På denne bakgrunn er komiteen glad
for at det på straffelovens område nå foreslås
en endring som tydeliggjør at tvangsekteskap er forbudt
i Norge. Komiteen vil imidlertid presisere at lovtiltak
alene ikke er tilstrekkelig for å forhindre tvangsekteskap.
Kunnskap om tiltaksplanen og endringen i straffeloven må etter komiteens mening
ytterligere gjøres kjent blant befolkningen. Dette er ikke
minst viktig av allmennpreventive hensyn, og av hensyn til den som
utsettes for tvang i relasjon til inngåelse av ekteskap.
Komiteen vil understreke at det skal være
frivillig å inngå avtale om ekteskap. Muligheten
til selv å velge den man vil gifte seg med er en grunnleggende
menneskerettighet, jf. FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter
art. 16. Komiteen har med bekymring sett at tvangsekteskap
i Norge er mer utbredt enn man tidligere var klar over, og er derfor opptatt
av at rettsstillingen til dem som rammes må styrkes. Videre
vil komiteen sende ut klare signaler til dem som
utøver tvang i relasjon til ekteskapsinngåelse
om at dette er straffbart.
Komiteen viser til at tvangsekteskap allerede
i dag er straffbart etter bestemmelsen om rettsstridig tvang i § 222
første ledd. Komiteen ser imidlertid at
det er et behov for å løfte frem tvangsekteskap
i et eget straffebud. Videre er det viktig for komiteen å tydeliggjøre
at det å tvinge noen til å inngå ekteskap er
straffbart. Komiteen presiserer at utilbørlig press
og trusler er vanligere enn fysisk tvang ved denne typen inngåtte
ekteskap. Selv om utilbørlig press vil kunne rammes av
forbud mot tvangsekteskap som en følge av forståelsen
av begrepet ”annen rettsstridig adferd”, foreslår komiteen likevel
dette tydeliggjort ved at det nevnes uttrykkelig i bestemmelsen.
Komiteen mener at hva som skal regnes som "tvang"
i relasjon til tvangsekteskap, må presiseres av lovgiver
gjennom merknader til loven. Etter komiteens oppfatning
er det derfor mest hensiktsmessig å etablere en egen straffebestemmelse
for tvangsekteskap.
Komiteen vil påpeke at man i utgangspunktet skal
vise tilbakeholdenhet med å gi egne straffebud for handlinger
som allerede kan rammes av andre straffebud. Når komiteen her
likevel gjør et unntak, er det på grunn av at
sterke allmennpreventive og pedagogiske hensyn tilsier at det er
hensiktsmessig med et eget straffebud om tvangsekteskap. Forslaget til
ny § 222 første ledd andre punktum og
nytt tredje punktum foreslås derfor av komiteen strøket. Straffeloven § 222
første ledd forblir da uendret. Komiteen foreslår å ta
inn et nytt § 222 annet ledd:
"Nytt § 222 annet ledd skal lyde:
For tvangsekteskap straffes den som ved vold, frihetsberøvelse,
utilbørlig press eller annen rettsstridig atferd eller
ved å true med slik atferd tvinger noen til å inngå ekteskap.
Straffen for tvangsekteskap er fengsel inntil 6 år. Medvirkning
straffes på samme måte.
Nåværende § 222 annet ledd
blir tredje ledd."
Komiteen har merket seg at man i proposisjonen
uttaler at de nærmere grenser for det straffbare må fastlegges
gjennom rettspraksis. Komiteen vil presisere at på områder
som gjelder brudd på grunnleggende menneskerettigheter
og alvorlige overgrep, er det lovgivers oppgave å veilede
i forhold til hvordan loven skal anvendes. Rettspraksis etter § 222
første ledd kan imidlertid etter komiteens mening være
relevant for tolkningen av nytt § 222 annet ledd.
Komiteen oppfatter tvang som det å sette
noen ut av stand til å handle frivillig. Dette vil ved
tvangsekteskap bety at den som inngår ekteskapet rent faktisk
har vært utsatt for et press. Men rettsstridig atferd kan
også være rettet mot andre som står i
et slikt forhold til den som inngår ekteskap, at vedkommende tvinges
til å handle mot sin vilje. Tvangen må dessuten
være utøvet ved rettsstridig atferd eller ved
trussel om slik atferd. Grove og klare eksempler på rettsstridig
atferd er det etter komiteens oppfatning dersom en
eller begge parter faktisk blir utsatt for vold eller for frihetsberøvelse.
Tilsvarende gjelder dersom en person blir utsatt for vanskjøtsel
til vedkommende aksepterer å inngå ekteskap. Dersom
en person blir forledet ut av landet og giftet bort, vil det etter komiteens mening
også kunne ansees som ekteskap inngått etter rettsstridig
atferd. Komiteen vil fremheve at når den
handlingen som utgjør trusselen i seg selv er straffbar,
vil den også være rettsstridig. Dersom en eller
begge parter i forkant av ekteskapet for eksempel er blitt truet
med at de vil bli utsatt for vold dersom de ikke gifter seg med hverandre,
vil dette etter komiteens oppfatning være
rettsstridig. Komiteen vil påpeke at en
handling etter omstendighetene kan være rettsstridig selv om
den ikke er straffbar i relasjon til straffelovens øvrige
bestemmelser eller lovgivningen for øvrig. Om det press
som utøves er så alvorlig at det er å regne
som rettsstridig, må avgjøres etter en konkret
vurdering. Viktige momenter vil i den forbindelse være hva
presset består i, varigheten av presset og hvor sterkt
det er.
I høringer den 30. april 2003 ble komiteen gjort
kjent med at trusler og psykisk tvang nok er vanligere enn fysisk
tvang ved tilfeller av tvangsekteskap i Norge. Komiteen vil
presisere at psykisk tvang vil kunne rammes av forbudet mot tvangsekteskap.
For eksempel vil trusselen om å fullstendig avskjære
en person fra familien om vedkommende ikke gifter seg, kunne utsette
personen for et så sterkt press at trusselen er rettsstridig.
Videre vil komiteen påpeke at ulike former
for psykisk press, som enkeltvis ikke er å anse som rettsstridig
adferd i straffelovens forstand, må vurderes samlet i relasjon
til spørsmålet om det i det konkrete tilfellet
har forekommet rettsstridig adferd eller tvang.
Komiteen vil understreke at tvangsekteskap er noe
annet enn arrangerte ekteskap. Begrepet arrangerte ekteskap henspeiler
etter komiteens mening til at familien deltar aktivt
for å finne eller foreslå kandidater til ektemake.
Avgjørende for spørsmålet om det foreligger
tvang, blir om forslaget til ektemake reelt gir den unge en mulighet
til å takke nei. Dersom det arrangerte ekteskap er inngått
fordi en part er utsatt for et press, og dette presset er så utilbørlig
at vedkommende opplever å ikke ha et valg, vil det etter komiteens mening
være straffbar tvang.
Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår å endre § 222
første ledd om tvang slik at det skal gå klart
frem av straffebudet at det rammer det å tvinge noen til å inngå ekteskap,
og at strafferammen også i slike tilfelle skal være
6 års fengsel, som ved andre særlig skjerpende
omstendigheter. Etter komiteens mening vil den rettsstridige
tvang ved tvangsekteskap være så alvorlig at strafferammen
må være tilstrekkelig vid til også å omfatte
grove tilfeller. Komiteen viser i denne forbindelse
til ny straffelov § 220 første ledd hvor
strafferammen er foreslått satt til fire år og
vil bemerke at tilfellene som kan rammes av ny straffelov § 222
annet ledd, vil kunne være mer alvorlige enn i ny § 220. Komiteen er derfor
kommet til at det er nødvendig med en seks års strafferamme
her.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, viser til merknaden til Sosialistisk
Venstreparti og vil i den forbindelse påpeke at flere av
de foreslåtte tiltak allerede er iverksatt eller bevilget
penger til.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser
behovet for å tydeliggjøre alvoret i bruk av tvang
i forbindelse med ekteskapsinngåelser i straffeloven. Dette
medlem mener imidlertid at straffeloven alene i de fleste
sammenhenger verken er et tilstrekkelig eller et godt egnet virkemiddel
for å bekjempe tvangsekteskap. Dette medlem erkjenner
at omfanget av psykisk press, for eksempel trusselen om utstøtelse
fra familie og sosialt miljø, ikke lar seg lovregulere,
men må bekjempes på andre måter. Uten
at trusselen om straffeforfølgelse følges av en
skikkelig satsing på et sosialfaglig og migrasjonsfaglig
støtteapparat rundt mennesker som lever under tvang eller
frykter represalier, risikerer vi at loven blir mer til byrde enn
til hjelp for dem den er ment å trygge.
Dette medlem mener de beste virkemidlene mot tvangsekteskap
er helt andre enn de virkemidlene justissektoren har til rådighet.
Introduksjonsprogrammer med obligatorisk norskopplæring
for alle som får oppholdstillatelse i Norge, en internasjonal avdeling
av barnevernet, tilgang til fosterfamilier og kriseboliger med sikkerhet,
styrking av frivillige organisasjoner, krav om at ekteskapsinngåelse
skal skje borgerlig, styrking av det internasjonale samarbeidet mot
tvangsekteskap, er eksempler på tiltak som dette
medlem mener kunne ha stor betydning for arbeidet mot denne
typen maktovergrep. I tillegg er det viktig å arbeide kontinuerlig
for å heve kompetansen på dette feltet innen hjelpeapparatet,
samt å arbeide for økt forståelse for
unges ønsker om å få ta sine egne valg. Dette
medlem fremmer følgende forslag:
"1. Stortinget ber Regjeringen opprette
en internasjonal avdeling i barnevernet.
2. Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at vigsel
kun skal utføres av notarius publicus (dommer i tingretten)
med utgangspunkt i dagens borgerlige vigsel."
Videre viser dette medlem til Sosialistisk Venstrepartis
merknader og forslag til Ot.prp. nr. 28 (2002-2003), Introduksjonsprogrammer
for nyankomne innvandrere, hvor Sosialistisk Venstreparti bl.a.
ber Regjeringa utrede en introduksjonsordning for familiegjenforente.
For dette medlem er det uforståelig at Regjeringa
tydeligvis mener at opplæring i norsk språk og
arbeidsliv, kunnskap om samfunnet, om rettigheter og om plikter,
ikke er noe alle bør få tilgang til når
de får opphold i Norge.
Påtala etter straffelova § 222 om
tvang er som hovudregel offentleg utan vilkår. Dersom tvangen
er retta mot nokon av gjerningspersonen sine næraste, stiller
dette seg annleis. For påtale blir det då kravd
at det ligg føre krav om påtale frå den
fornærma, eller at allmenne omsyn tilseier påtale.
Når det gjeld § 227 om truslar, er påtala
som hovudregel gjort på vilkår av krav om påtale
frå den fornærma utan omsyn til forholdet mellom
den fornærma og gjerningspersonen.
Departementet foreslo i høyringsnotatet å oppheve
dei særlege påtalereglane i straffelova § 222
tredje ledd og § 227 andre ledd.
Eit stort fleirtal av høyringsinstansane går
inn for å gjere påtala etter straffelova §§ 222
og 227 offentleg utan vilkår. Ingen av dei høyringsinstansane
som stør departementet sitt forslag, går inn for å sondre mellom
tvangsekteskap og andre former for tvang og truslar.
Departementet held fast ved framlegget om å oppheve
dei særlege påtalereglane i straffelova § 222 tredje
ledd og § 227 andre ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget om ubetinget
offentlig påtale i saker om tvang etter § 222 og
trusler i § 227. Forslaget vil gjelde all tvang
og trusler. Flertallet har merket seg at flere høringsinstanser
har uttalt seg negativt til forslaget om ubetinget offentlig påtale.
Når det gjelder tvang og trusler, ser flertallet at
det i tilspissede situasjoner mellom for eksempel foreldre og barn,
vil kunne være en ytterligere belastning for den som er
fornærmet dersom påtale krever dennes begjæring.
Derfor er det avgjørende at den fornærmede fritas
for ytterligere press. Dette vil etter flertallets mening
best oppnås ved at man fjerner påtaleansvaret
fra dem som rammes og overfører det til påtalemyndighet. Flertallet vil
understreke at den har tillit til at påtalemyndigheten
utøves skjønnsomt i saker etter både
straffeloven § 222 og § 227, og
vil påpeke at den fornærmede rent faktisk vil
ha stor innflytelse på om tvang eller trusler blir kjent
og pådømt. Den fornærmede har i mange
tilfeller for eksempel rett til å nekte å forklare
seg.
Flertallet vil påpeke at det å tvinge
noen til å inngå ekteskap, er et meget alvorlig
overgrep. Disse medlemmer minner om at det her er tale om alvorlige menneskerettsbrudd.
I saker vedrørende hjemmevold har man offentlig påtale.
Tilsvarende i flere andre kriminalsaker av alvorlig karakter. Det
vil etter flertallets oppfatning derfor være
rart om ikke det samme skal gjelde ved tilfeller av tvangsekteskap.
Flertallet vil også påpeke at
den som tvinger en nærstående til å gifte
seg, også vil ha det i sin makt å tvinge vedkommende
til ikke å anmelde forholdet. Ubetinget offentlig påtale
vil derfor gjøre det mulig å strafforfølge
mer effektivt. På den annen side vil påtalemyndigheten
ofte være avhengig av at den fornærmede samarbeider.
Derfor er faren ikke så stor for at det tas ut tiltale
helt i strid med den fornærmedes ønsker. Flertallet vil
minne om at det offentlige hjelpeapparatet oftest har taushetsplikt.
Faren for at en bønn om hjelp medfører tiltale
skulle derfor heller ikke være stor.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har
tidligere vært en pådriver for innføring
av offentlig påtale i saker som angår familievold.
I saker som angår tvangsekteskap tror imidlertid dette
medlem ikke at situasjonen blir enklere ved en endring av
loven slik departementet foreslår. Dette medlem frykter
at innføring av ubetinget offentlig påtale kan
få uønskede konsekvenser ved at terskelen for å oppsøke
det offentlige hjelpeapparat vil kunne heves, fordi en bønn
om hjelp kan medføre at det tas ut påtale mot
fornærmedes vilje. Tvangsekteskap skiller seg fra for eksempel familievoldssaker,
fordi det ofte er hele familien og eventuelt også slekta
som står bak den psykiske og fysiske tvangen. Dette
medlem mener den adgangen til å ta ut offentlig
påtale som i dag ligger i loven, er tilstrekkelig. En innføring
av ubetinget offentlig påtale tror dette medlem vil
være mer til skade enn til gagn. Et eksempel er hva som
vil skje dersom en kvinne eller en mann ved sivil dom får opphevet
et tvangsekteskap: Vil påtalemyndigheten, når
den får kjennskap til en slik sak, alltid ta ut påtale etter
straffeloven? I så fall vil dette kunne hindre at utsatte
ber om å få slike ekteskap opphevet. Vi skal ikke
undervurdere menneskers frykt for å miste hele sin familie
og kanskje hele sitt nettverk. Dersom resultatet av en bønn
om hjelp eller et opphevet ekteskap blir at familien settes i fengsel,
vil det være sannsynlig at terskelen for å be
om hjelp heves.
Dette medlem viser til den uro for eksempel Oslo
Røde Kors Internasjonale Senter har uttrykt om at ubetinget
offentlig påtale i tvangsekteskapssaker kan vanskeliggjøre
det forebyggende arbeidet, og at det vil bli vanskeligere å bruke
megling som virkemiddel i familiekonflikter der tvang er et element. Frykten
for å miste sine nærmeste, selv i situasjoner der
disse utøver eller truer med å utøve
tvang, kan være så stor at det gjør det
vanskelig å oppsøke hjelp for å løse
problemet. Dette medlem mener likevel det finnes
situasjoner der tvangsbruken noen utsettes for er så grov
og så omfattende at det kan være riktig å ta
ut påtale uten at fornærmede ber om det. Dette
medlem viser til at påtalemyndighetene allerede
har denne muligheten, ved at man kan erklære allmenne hensyn. Dette
medlem mener derfor at det eksisterende lovverket må tas
i bruk mer aktivt, framfor å endre påtalereglene
i straffeloven, slik det foreslås i denne proposisjonen.
Eit av vilkåra for å inngå ekteskap
er at ein har fylt 18 år. Fylkesmannen kan likevel gje
dispensasjon frå aldersgrensa dersom særlege grunnar
tilseier det. Det medfører ikkje strafferettsleg ansvar
om nokon inngår ekteskap i strid med ekteskapslova § 1. Dette
stiller seg annleis ved brott på forbodet mot ekteskap
mellom nære slektningar, og forbodet mot ekteskap når
tidlegare ekteskap består (bigami). Brott på desse
reglane medfører ikkje berre at ekteskapet kan krevjast
oppløyst utan at ein er separert på førehand.
Det blir også ramma av straffelova.
Departementet foreslo i høyringsnotatet å gjere det
straffbart å inngå ekteskap med nokon under 16 år eller å medverke
til dette. Departementet uttrykte ein viss tvil om kva for aldersgrense
som burde gjelde.
Eit stort fleirtal av høyringsinstansane stør
framlegget om å gjere det straffbart å inngå ekteskap
med nokon under 16 år eller å medverke til dette.
Ingen av høyringsinstansane går inn for at aldersgrensa
blir sett til 15 år.
Høyringsfråsegnene har vist at det er brei
semje om departementet sitt framlegg om å gjere det straffbart å inngå ekteskap
med nokon under 16 år eller å medverke til at
nokon under 16 år inngår ekteskap. Departementet
held difor fast ved forslaget. Førebels vil fylkesmannen
ha kompetanse til å godkjenne eit slikt ekteskap, sjølv
om det etter praksis skal heilt særeigne omstende til for
at eit slikt samtykkje vil bli gjeve. Ofte vil tvangsekteskap vere
brott med fleire straffebod. Ingen av høyringsinstansane
har sagt seg usamd i at § 220 bør kunne
nyttast saman med § 222 om tvang, og departementet
held fast ved framlegget på dette punktet.
Departementet held på bakgrunn av høyringa også fast
ved at skuldkravet skal vere forsett, men foreslår at alderen
ikkje skal vere eit reint objektivt vilkår for straff.
Departementet er samd med riksadvokaten, som meinar at ein bør
knyte eit krav om aktløyse til dette vilkåret.
Som departementet heldt fram i høyringsnotatet, bør
den nye straffeheimelen kunne nyttast ved ekteskap som blir inngått
i utlandet av norsk statsborgar eller andre som høyrer
heime i Noreg, men ikkje ved ekteskap som er inngått av
utlending i utlandet. Det avgjerande er kva for tilknyting vedkomande
har til Noreg på tidspunktet då ekteskapet blei
inngått.
Komiteen vil fremheve at det å inngå ekteskap skal
være basert på frivillighet og forståelse
for hvilke praktiske, familiemessige og juridiske konsekvenser ekteskapet
medfører.
Komiteen viser til at barn i annen lovgivning gis
rett til særlige beskyttelsestiltak i kraft av å være fysisk
og psykisk umodne. Barn skal sikres slik at det ikke arrangeres
giftermål som bryter med barns rett til å være
barn. For å bekjempe handel med og misbruk av barn er det
også viktig at de som ikke respekterer barns rett til en
fullverdig barndom, straffes. Regjeringens forslag til ny § 220
første ledd i straffeloven medfører at vi får
en ny type lovhjemmel for å bekjempe tvangsekteskap. Bestemmelsen
vil ramme den som legger til rette for ekteskap med barn, uavhengig
av om det faktisk er brukt tvang eller om påtalemyndigheten
kan bevise slik tvang. En nærmere bevismessig vurdering
av og dokumentasjon på at det har forekommet tvang, er
ikke nødvendig når en av partene var under 16 år
ved ekteskapets inngåelse. Medvirkning til slikt ekteskap
rammes også.
Etter komiteens vurdering er ovennevnte en god
løsning, da det skal mye til at tilfeller av tvangsekteskap
vil kunne avsløres med barnets hjelp når det er
under 16 år. Lojaliteten til foreldrene blant de yngste
er sterk. Den nye bestemmelsen gjør det også bevismessig
enklere. Den vil ramme arrangerte ekteskap og tvangsekteskap uten
at det er nødvendig å påvise tvang i
juridisk forstand. Dette er etter komiteens oppfatning
positivt og nødvendig. Komiteen vil fremheve
at det er viktig å ha bestemmelser som rammer de mest alvorlige
tilfeller av arrangerte barneekteskap.
Komiteen er enig med departementet i at tilretteleggingen
av ekteskap med barn er straffverdig, uavhengig av om det er utøvet
noen form for tvang eller trusler. Aldersgrensen på 16 år
harmonerer etter komiteens syn godt med annen lovgivning.