Til Odelstinget
Justisdepartementet foreslår i proposisjonen at kompetansen
til å frata noen retten til å føre motorvogn
på grunn av straffbare forhold skal overføres
til domstolene, og at avgjørelsen skal treffes i forbindelse
med straffesaken. Departementet går inn for at overføringen
av kompetanse bare skal gjelde for førerkortreaksjoner
som er begrunnet i straffbare forhold. Forslaget omfatter følgende
reaksjoner: tap av retten til å føre førerkortpliktig
motorvogn, sperrefrist for utstedelse av førerkort, forbud
mot kjøring av førerkortfri motorvogn og tap av
retten til kjøreseddel.
Et spørsmål for seg er om tap av retten til å føre motorvogn
bør gjøres til straff. Departementet konkluderer
her med at tap av føreretten ikke bør gjøres til
straff.
I forlengelsen av forslaget om å overføre kompetansen
til domstolene behandler departementet også en del mindre
prosessuelle spørsmål i proposisjonen. Blant annet
for å begrense merbelastningen for domstolene foreslås
det at tap av føreretten skal kunne tas med i et forelegg.
Departementet foreslår at de viktigste utmålingsreglene
nedfelles direkte i loven, men går inn for at mer detaljpregede
utmålingsbestemmelser i håndhevingsinstruksen
fastsettes i en egen forskrift.
Departementet vurderer i proposisjonen om det også bør
gjøres enkelte endringer i reglene om beslag av førerkort,
men konkluderer med at de nye reglene bør få virke
noen tid før reglene om beslag eventuelt endres. Departementet
foreslår likevel noen mindre endringer som klargjør
kompetansespørsmål i politiets behandling av beslagssaken.
Departementet foreslår at det går klart frem av
loven at en polititjenestemann kan foreta beslag på landeveien
(såkalt midlertidig beslag) og foreslår videre
en klar regel om at en politijurist må treffe avgjørelsen
om å opprettholde beslaget.
Proposisjonen inneholder også et lovforslag som ikke
har noen tilknytning til forslaget om at domstolene bør
avgjøre spørsmålet om tap av føreretten. Ved
lov 15. juni 2001 nr. 63 ble reglene om gjenopptakelse
av straffesaker endret. Blant annet ble det besluttet å opprette
en egen kommisjon for å avgjøre om en straffesak
skal gjenopptas. Begjæringer om å få gjenopptatt
et vedtatt forelegg skal imidlertid fortsatt avgjøres av
domstolene. Reglene for kommisjonens saksbehandling passer ikke
så godt for domstolenes behandling av dette gjenopptakelsespørsmålet, og
det er derfor behov for egne saksbehandlingsregler for domstolene.
Departementet foreslår at reglene tas inn i straffeprosessloven § 261.
Spørsmålet om å endre saksbehandlingsreglene for
inndragning av førerkort og andre førerkortreaksjoner
som følge av straffbare handlinger, har vært reist
en rekke ganger.
Straffelovrådet har gått inn for at inndragning
av førerkort bør legges til domstolene, jf. NOU
1987:11 Promillekjøring. Justisdepartementet sluttet seg
langt på vei til Straffelovrådets prinsipielle
vurderinger, men kom til at rettssikkerhetsbetraktninger alene ikke
kunne begrunne en kompetanseoverføring. Departementet mente
derfor at andre hensyn måtte tillegges avgjørende
vekt. Blant annet under henvisning til Oslo byretts høringsuttalelse
om at en endring ville medføre "et betydelig merarbeid"
for retten, gikk departementet imot forslaget, jf. Ot.prp. nr. 65 (1987-88).
Justiskomiteen var enig i dette, jf. Innst. O. nr. 96 (1987-88),
og fremhevet blant annet den preventive virkningen av den gjeldende
ordningen samtidig som den viste til det merarbeidet en reform ville
medføre.
Under arbeidet med St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i
sentrum, tok Justisdepartementet på ny opp spørsmålet
om å overføre inndragningskompetansen til domstolene.
Omtrent samtidig foreslo Strukturutvalget i NOU 1999:22 Domstolene
i første instans at spørsmålet om inndragning
av førerkort som følge av en straffbar handling
bør behandles sammen med straffesaken.
På bakgrunn av Strukturutvalgets forslag og høringsinstansenes
uttalelser tok Justisdepartementet på ny opp til vurdering
om avgjørelsesmyndigheten for ulike førerkortreaksjoner
burde overføres fra politiet til domstolene. I september
2002 sendte departementet på høring forslag til
endringer i vegtrafikklovens regler om inndragning av førerkort
mv.
I kapittel 4 i proposisjonen gjøres det rede for utenlandsk
rett.
Det grunnleggende spørsmålet som departementet
tok opp i høringsnotatet, var om kompetansen til å fastsette
tap av retten til å føre motorvogn mv. som følge
av et straffbart forhold bør overføres fra politiet til
domstolene og behandles som ledd i straffesaken. Departementets
syn før høringen var at de beste grunner taler
for å overføre kompetansen til domstolene. Departementet
antok at den økte arbeidsbelastningen for domstolene vil
ha et begrenset omfang, og at den uansett i stor grad vil oppveies
av at en god del av sakene vil bli avgjort ved forelegg.
Høringsinstansene har i hovedsak sluttet seg til de
argumentene som departementet har trukket frem til fordel for en
omlegging av systemet og har funnet fordelene mer tungtveiende enn
ulempene ved en eventuell omlegging. Når det gjelder andre
reaksjonstyper enn tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn,
er meningene derimot delte.
Høringen har styrket departementet i synet på at domstolene
som ledd i straffesaken bør behandle tap av retten til å føre
motorvogn som følge av en straffbar handling. Departementet
har særlig lagt vekt på ønsket om en
samordnet reaksjon, den domfeltes behov for en hurtigere og samlet
fastsetting av konsekvensene av den straffbare handlingen, en bedre
preventiv effekt ved raskere avgjørelser og mer generelt en
enda mer betryggende behandling av spørsmålet. Et
tilleggsargument er at en omlegging vil kunne forhindre at det blir
reist tvil om vedtakets gyldighet i forhold til EMK. Departementet
anser det for så vidt klart at en ordning der domstolene
avgjør førerkortreaksjonen som en del av straffesaken,
er den som stemmer best med EMK.
Departementet ba i høringsnotatet om synspunkter på om
tap av retten til å føre motorvogn bør
gjøres til straff dersom kompetansen til å ilegge
reaksjonen overføres til domstolene. For det tilfellet
at de aktuelle førerkortreaksjonene blir regnet som straff,
ba departementet også om synspunkter på om et
slikt rettighetstap bør være hovedstraff eller
tilleggsstraff.
Høringsinstansene er delt i synet på om domstolsfastsatt
tap av retten til å føre motorvogn skal være
straff eller ikke.
Departementet foreslår for sin del å opprettholde at
tap av retten til å føre motorvogn ikke skal være straff,
selv om avgjørelsen skal tas av domstolene.
Etter EMK står en i nasjonal rett fritt til å bestemme
om førerkortreaksjoner skal være straff eller
ikke (så lenge saksbehandlingen oppfyller de krav som EMK
setter). Og etter gjeldende rett kan også reaksjoner som
ikke regnes som straff behandles i forbindelse med en straffesak.
Hvorvidt det kan ha noen holdningsskapende virkning som fremmer
trafikksikkerhetshensyn å gjøre tap av førerett
om til straff, er etter departementets oppfatning meget tvilsomt. Tap
av retten til å føre motorvogn oppleves utvilsomt som
inngripende uavhengig av om sanksjonen regnes som formell straff
eller ikke. Allerede ved å ilegge denne reaksjonen i en
straffesak understrekes det klanderverdige ved handlingen som foranlediget
reaksjonen.
Departementet er enig med Sanksjonsutvalget i at straff bare
bør brukes der det er nødvendig for å oppnå den ønskede
effekten. I motsatt fall bør andre sanksjoner brukes i
stedet. I nødvendighetshensynet ligger det som utvalget
påpeker to underspørsmål. For det første
må det være nødvendig å kunne
sanksjonere overtredelser for å sikre at handlingsnormen etterleves
i tilstrekkelig grad. For det annet må det være
nødvendig at denne sanksjonen er straff. Det foreligger
ikke holdepunkter for at etterlevelsen av trafikkreglene vil bli
bedre om tap av føreretten gjøres til straff.
Departementet la i høringsnotatet til grunn at en kompetanseoverføring
bare bør gjelde for reaksjoner som er en følge
av en straffbar handling. Med dette som utgangspunkt drøftet
departementet hvilke reaksjoner som bør omfattes av en
reform. En rekke høringsinstanser sier seg uttrykkelig
enig i at kompetanseoverføringen bare bør gjelde
for rettighetstap som ilegges som følge av en straffbar
handling.
Førerkort kan hovedsakelig inndras av to grunner. For
det første kan førerkortet inndras dersom innehaveren
ikke lenger oppfyller de medisinske vilkårene for å inneha
det eller kravene til trafikkunnskap eller kjøreferdigheter.
For det annet kan inndragning finne sted dersom innehaveren blir
ilagt straff eller domfelt for en straffbar handling og hensynet
til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers tilsier det.
Inndragningen skal som regel gjelde for et bestemt tidsrom. Varigheten
avhenger av hva som er grunnlaget for reaksjonen.
Inndragning fordi føreren ikke lenger oppfyller vilkårene
for førerkort har ikke tilknytning til en straffbar handling.
Departementet gikk derfor i høringsnotatet inn for at tap
av føreretten på dette grunnlaget fremdeles skal
besluttes ved en forvaltningsavgjørelse på linje
med utstedelse av førerkort. Det samme ble foreslått
for vedtak om manglende edruelighet og skikkethet til å føre
motorvogn.
Departementet la derimot til grunn i høringsnotatet
at domstolene som ledd i straffesaken bør ha kompetanse
til å inndra førerkort der tap av retten til å føre
motorvogn forutsetter at føreren er ilagt straff eller
domfelt for en straffbar handling. Inndragning av førerkort
på grunnlag av en utenlandsk straffedom reiser særskilte
spørsmål. I høringsnotatet ble det lagt til
grunn som best i samsvar med forslaget ellers at den utenlandske
domstolen skal ta stilling til spørsmålet samtidig
med straffekravet.
Det er ulike oppfatninger blant høringsinstansene om
disse forslagene.
Etter departementets oppfatning bør den nye ordningen
bare gjelde reaksjoner som er en følge av en straffbar
handling. Departementet går på denne bakgrunn
inn for at politiet beholder kompetansen til å frata noen
retten til å føre førerkortpliktig motorvogn som
følge av at vedkommende ikke lenger oppfyller vilkårene
for førerkort. Det samme gjelder for reaksjoner som følger
av manglende edruelighet eller skikkethet.
Når reaksjonen er foranlediget av en straffbar handling
som det er ilagt straff for, bør kompetansen derimot overføres
til domstolene - også når reaksjonen skyldes et
straffbart forhold som ikke rammes av vegtrafikkloven. Høringen
har underbygget at dette er en hensiktsmessig kompetansefordeling.
Som en oppfølging av St.meld. nr. 46 (1999-2000) Nasjonal
transportplan 2002-2011 jf. Innst. S. nr. 119 (2000-2001) har vegtrafikkloven
fått en ny bestemmelse som gir hjemmel for å innføre
prikkbelastning av førerkort og tap av føreretten
på slikt grunnlag. Fullmaktsbestemmelsen sier i seg selv
lite om innholdet i et prikkbelastningssystem som vil bli regulert
nærmere i forskrift. I hovedtrekk skal prikkbelastningsordningen
gå ut på at den som blir ilagt straff ved vedtatt
forelegg (herunder forenklet forelegg) eller dom, skal få overtredelsen
registrert med normalt to prikker. Får førerkortinnehaveren
registrert åtte prikker eller mer i løpet av en
treårs-periode, skal førerkortet inndras i seks
måneder med mulighet for nedsettelse i tilfeller hvor det
foreligger særdeles formildende omstendigheter ved siste
overtredelse.
I høringsnotatet ble det vist til Ot.prp. nr. 71 (2001-2002)
hvor Samferdselsdepartementet har lagt til grunn at prikkbelastningssystemet
i hovedtrekk vil kunne bestå uavhengig av en eventuell
kompetanseoverføring. Det ble videre uttalt at tap av føreretten på grunn
av prikkbelastning bør avgjøres i forbindelse
med straffesaken enten i et forelegg eller etter domstolsbehandling.
Departementet går også etter høringsrunden
inn for at prikkbelastningsforskriften utformes slik at den enkelte
prikkbelastningen skal avgjøres i forbindelse med straffesaken
på lik linje med tap av retten til å føre
motorvogn. Hvis domstolene skulle komme til at det ikke var grunnlag
for straff, vil det heller ikke være grunnlag for prikkbelastning.
Ved å velge en løsning der prikkbelastningen tas
med i forelegget eller tiltalen og avgjøres uttrykkelig
i straffesaken, kommer det likevel bedre frem at også den
enkelte prikkbelastningen er gjenstand for domstolskontroll.
Vegtrafikkloven § 33 nr. 3 fastslår
at førerkortet (eller mopedførerbeviset) skal
inndras for minst 2 år "dersom innehaveren nekter å medvirke
til at det blir tatt utåndingsprøve, blodprøve
eller foretatt klinisk legeundersøkelse som nevnt i § 22
a tredje ledd." Dersom innehaveren også tidligere har fått
inndratt førerkortet på dette grunnlaget eller
som følge av en promilleovertredelse, skjerpes den pliktige
rettighetstapsperioden. Straffelovrådet foreslo å oppheve vegtrafikkloven § 33
nr.3, jf. NOU 1987:11 Promillekjøring.
Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen
i vegtrafikkloven § 33 nr. 3 oppheves. Samtidig
gikk departementet inn for å oppheve de tilhørende
reglene i § 33 nr. 4 første ledd første
punktum bokstav b og fjerde punktum. Det ble vist til at inndragningshjemlene
er lite benyttet i praksis og til at man ikke har slike regler i
de øvrige nordiske land. Departementet la til grunn at
en endring på dette punktet ikke ville svekke reaksjonssystemet
mot promillekjøring, men ba om høringsinstansenes
syn.
En rekke høringsinstanser støtter forslaget
om å oppheve vegtrafikkloven § 33 nr.
3 og tilsvarende bestemmelser.
Departementet ser ikke behov for å videreføre
de aktuelle hjemlene for tap av føreretten, og opprettholder
derfor forslaget om å oppheve dem under henvisning til
begrunnelsen i høringsnotatet og uttalelsene fra flertallet
av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet.
I tråd med dette foreslås også det særskilte
alternativet i § 24 a annet ledd opphevet.
Med nektelse av førerkort sikter man normalt til at
en søknad om førerkort avslås under henvisning
til at ett eller flere av vilkårene i vegtrafikkloven til
bestått førerprøve, helse, edruelighet
og vandel ikke er oppfylt.
Departementet uttalte i høringsnotatet at nektelse av
førerkort etter vegtrafikklovens bestemmelse om mangelfull
vandel og edruelighet, må kunne sammenlignes med andre
situasjoner hvor et forvaltningsorgan avslår en bevillingssøknad
på grunn av svikt i søkerens personlige kvalifikasjoner.
Departementet gikk derfor inn for at nektelse av førerkort fortsatt
bør være et forvaltningsvedtak.
Noen høringsinstanser sier seg uttrykkelig enig i at
kompetansen til å nekte førerkort etter vegtrafikkloven § 24
fjerde ledd første punktum fortsatt bør ligge
hos politiet. Ingen av høringsinstansene går inn
for at kompetansen bør overføres til domstolene.
Etter departementets mening er og bør nektelse av førerkort
etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd fortsatt
være overlatt til forvaltningen. Nektelse av førerkort
er et typisk forvaltningsvedtak på linje med tilbakekall
av føreretten. Etter departementets - og høringsinstansenes
- oppfatning bør domstolene ikke belastes med denne type
saker (med mindre det er tale om å prøve lovligheten
av forvaltningens avgjørelse). Det foreslås derfor
ingen endringer i § 24.
Også innehavere av utenlandsk førerkort kan nektes å føre
motorvogn i Norge. Politiet kan nedlegge kjøreforbud og
førerkortet tas i forvaring. Det er gitt nærmere
regler om den videre fremgangsmåten i førerkortforskriften.
Verken Strukturutvalget eller tidligere utvalg har utredet om
en nyordning med domstolsbehandling også bør omfatte
kjøreforbud og forvaring av førerkort. Men dersom
kjøreforbud nedlegges som følge av en straffbar
handling, kan sammenhengen med de tilsvarende reglene i vegtrafikkloven
tale for at en utlending med utenlandsk førerkort som for
eksempel blir domfelt for promillekjøring, får
saken om kjøreforbud avgjort av domstolene. Departementet
ba i høringsnotatet om høringsinstansenes syn
på dette, samtidig som det ble reist spørsmål
om begrepet forvaring bør videreføres og om den
rettslige plasseringen av bestemmelsene.
De høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet,
er enige i at domstolenes kompetanse bør være
den samme uavhengig av om retten til å føre motorvogn
er knyttet til et norsk eller utenlandsk førerkort.
Departementet er enig med de høringsinstansene som har
uttalt seg om spørsmålet og går inn for
at domstolene også bør ta stilling til om en innehaver
av et utenlandsk førerkort skal miste retten til å føre motorvogn
som følge av en straffbar handling. Reaksjonen fremstår
like mye som en sanksjon i disse tilfellene som når føreretten
er gitt av norske myndigheter. Departementet har kommet til at bestemmelsen bør
videreføres på forskriftsnivå siden den
i hovedsak gjelder praktiske detaljregler om hvordan en løser
den omstendighet at kjøreforbudet bare gjelder i Norge.
Når det gjelder valg av terminologi, må det
tas endelig stilling til dette i forbindelse med den pågående
revisjonen av førerkortforskriften. Departementet er enig
i at forvaringsbegrepet neppe bør videreføres.
Vegtrafikkloven har regler om sperrefrist for utstedelse av førerkort
som innebærer at det må gå en viss tid
før den det gjelder kan få førerkort.
Departementet reiste spørsmål om kompetansen til å fastsette
sperrefrist etter § 24 a annet ledd burde overføres
til domstolene fordi avgjørelsene treffes etter de samme
vurderinger som i inndragningssakene.
De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet,
går inn for at kompetansen til å fastsette sperrefrist
etter vegtrafikkloven § 24 a annet ledd overføres
til domstolene.
Departementet foreslår ingen endringer i vegtrafikkloven § 24
a første ledd. Grunnlaget for sperrefristen er også her
et straffbart forhold, og reaksjonen har derfor et element av sanksjon
ved seg. Etter departementets oppfatning er det imidlertid vel så nærliggende å rubrisere
reaksjonen som et grunnlag for nektelse som hører naturlig
inn under forvaltningens kompetanseområde. Det er særlig
to forhold som begrunner dette. For det første inntrer
sperrefristen automatisk som en direkte følge av loven
uten at det er nødvendig med noe vedtak. For det andre
er det ikke noe vilkår for at sperrefristen skal inntre
at vedkommende er ilagt straff for en straffbar handling. Departementet
ser heller ikke behov for å belaste domstolene med slike
saker.
Når det gjelder § 24 a annet ledd,
går departementet derimot inn for at kompetansen overføres
til domstolene. I disse sakene er det i motsetning til første
ledd en forutsetning for tapet at vedkommende er ilagt straff for
den straffbare handlingen. Som ellers er det da en fordel med samtidighet
i fastsettelsen av sanksjonene. At kompetansen etter § 24
annet ledd legges til domstolene, støttes dessuten av et
bredt flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg
om spørsmålet.
Vegtrafikkloven gir politiet hjemmel til å forby kjøring
av førerkortfri motorvogn.
Departementet foreslo at domstolen som skal ta standpunkt til
straffspørsmålet, også skal kunne nedlegge
forbud mot kjøring av førerkortfri motorvogn som
følge av en straffbar handling, men bare i de tilfellene
et forbud er begrunnet i den straffbare handlingen som blir pådømt.
Departementet viste til at de samme hensynene som tilsier domstolsbehandling
av spørsmålet om føreretten skal tapes,
også gjør seg gjeldende her. I de tilfellene hvor
domstolen ikke avgjør grunnlaget for forbudet, ble det
foreslått at avgjørelsesmyndigheten fortsatt burde
ligge hos politiet. Departementet foreslo på denne bakgrunn
enkelte endringer i vegtrafikkloven slik at det skal gå klart frem
i hvilke tilfeller henholdsvis domstolen og politiet kan nedlegge
forbud mot kjøring av førerkortfri motorvogn.
Ved persontransport mot vederlag må føreren
av drosje, rutevogn mv. ha kjøreseddel i tillegg til førerkort.
I likhet med førerkortet kan også kjøreseddelen bli
nektet utstedt eller tilbakekalt. Reglene har store likhetstrekk
med reglene om førerkort, men kjøresedlenes art
og karakter har ført til enkelte forskjeller i reguleringen
av de ulike kjøreseddelreaksjonene.
Også tilbakekalling av kjøreseddel som følge
av en straffbar handling har sterke likhetstrekk med tap av retten
til å føre motorvogn på samme grunnlag. Departementet
foreslo derfor at domstolen som tar standpunkt til straffespørsmålet,
også skal kunne tilbakekalle kjøreseddel etter
førerkortforskriften. Departementet foreslo videre at tilbakekall
av kjøreseddel fordi innehaveren ikke lenger oppfyller
vilkårene for kjøreseddel etter førerkortforskriften,
fortsatt skal være en forvaltningsavgjørelse på linje
med tap av retten til å føre motorvogn på samme
grunnlag. Departementet ba særskilt om høringsinstansenes
synspunkter på om tilbakekall av kjøreseddel fortsatt
bør være regulert på forskriftsnivå eller
om bestemmelsene bør nedfelles direkte i samferdselsloven
(nå yrkestransportloven).
Flere høringsinstanser gir uttrykkelig støtte
til forslaget om å la domstolene tilbakekalle kjøreseddel etter
førerkortforskriften. Tre høringsinstanser mener at
spørsmål om å tilbakekalle kjøresedler
fortsatt bør høre under forvaltningen. Når
det gjelder plassering av hjemmelen, mener mange at man bør
velge lovs form i hvert fall i de tilfellene der kompetansen legges
til domstolene.
Departementet er enig med de høringsinstansene som har
uttalt at en kjøreseddel har liten verdi for den som er
fratatt førerkortet, og at spørsmålet
først kommer på spissen hvis førerkortet
ikke inndras eller hvis kjøreseddelen inndras for en lengre
periode enn førerkortet. Det er ikke vanskelig å tenke
seg straffbare forhold som bør lede til at vedkommende
mister retten til å drive personbefordring mot vederlag,
selv om han eller hun får beholde retten til å føre
motorvogn i andre sammenhenger. Domstolene vil etter omstendighetene
ha anledning til å idømme tap av retten til å utøve
slik virksomhet i medhold av straffeloven § 29
nr. 2. Det er etter departementets oppfatning naturlig at den særlige
hjemmelen for å tilbakekalle kjøreseddelen gjøres
tilsvarende vid, slik at begrensningen til overtredelser av vegtrafikkloven
mv. i førerkortforskriften § 7 nr. 7
bokstav h annet punktum sløyfes.
Det er etter departementets syn mer tvilsomt hvem som bør
treffe avgjørelser om tilbakekall av kjøreseddel.
Reaksjonen har på den ene side likhetstrekk med andre former
for tilbakekall av en forvaltningsrettslig bevilling. På den
annen side vil reaksjonen medføre et alvorlig inngrep for
den det gjelder som risikerer å miste levebrødet
sitt. Det vil da gi best sammenheng med reglene om andre førerkortreaksjoner
at domstolene tar stilling til fratakelse av kjøreseddel
i forbindelse med straffesaken.
I likhet med de fleste høringsinstansene som har uttalt
seg om spørsmålet, mener departementet at tilbakekall
av kjøreseddel bør nedfelles i formell lov og ikke
i forskrift som i dag. Det vises i den forbindelse særlig
til inngrepets alvorlige karakter og til likheten med tap av førerkort
som type reaksjon. For å få et mest mulig helhetlig
og oversiktlig regelverk bør også hjemlene for
nektelse, midlertidig nektelse og beslag av kjøreseddel
overføres til formell lov.
Når det gjelder nektelse, midlertidig nektelse og beslag
av kjøreseddel, går departementet inn for at vedtakskompetansen
beholdes i forvaltningen. Det vises i den forbindelse til det som
er sagt om tilsvarende reaksjoner for førerkort.
Vegtrafikkloven gir politiet hjemmel til å forby bruk
av bestemte kjøretøy, inndra kjennemerker og vognkort,
og til å ta kjøretøyet i forvaring.
Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det
er mest hensiktsmessig at politiet og ikke domstolene fortsatt skal
avgjøre om det skal nedlegges forbud mot bruk av motorvogn
eller kjøretøy, selv om forbudet nedlegges som
en reaksjon på førerens atferd i trafikken.
Departementet holder fast ved dette også etter høringsrunden.
Politiets vedtak om å frata noen retten til å føre motorvogn
er enkeltvedtak. Forvaltningen har derfor adgang til å gjøre
om vedtaket til gunst for den vedtaket går ut over. Slik
beslutning fattes etter søknad til det forvaltningsnivået
som har truffet vedtak om inndragningen, det vil si politiet.
Departementets klare oppfatning har vært at det vil
være behov for å kunne ta hensyn til etterfølgende formildende
omstendigheter selv om det overlates til domstolene å fastsette
tap av føreretten og på den bakgrunn kunne omgjøre
rettighetstapet.
De fleste høringsinstansene som uttaler seg om dette
spørsmålet, mener at det fortsatt bør
være adgang til å ta hensyn til etterfølgende,
formildende omstendigheter.
Departementet holder fast ved at det også etter den
nye ordningen skal være anledning til å ta hensyn til
etterfølgende formildende omstendigheter. Ved at reaksjonen
ikke skal være straff selv i den utstrekning den fastsettes
av domstolene, er det uproblematisk å videreføre
en omgjøringsadgang for forvaltningen når dette
er hjemlet i lov. Å lempe på domstolenes avgjørelse
er imidlertid så forskjellig fra det at et forvaltningsorgan
avgjør egne vedtak, at departementet foreslår å skille
ut reglene i en egen bestemmelse, jf. utkastet til ny § 40
i vegtrafikkloven. Til forskjell fra gjeldende rett foreslås
det at nedsettelsen primært må ha sin begrunnelse
i etterfølgende forhold. Politiet bør av konstitusjonelle
hensyn ikke gis kompetanse til å overprøve domstolens
vurderinger av omstendigheter som forelå allerede på domstidspunktet,
selv om det dreier seg om forhold som domstolen ikke var kjent med.
Departementet gjennomgikk i høringsnotatet hvordan domstolsbehandlingen
ville foregå hvis reaksjonen ikke skulle anses som straff.
Forslaget i høringsnotatet innebærer at domstolen
skal avgjøre spørsmål om tap av retten
til å føre motorvogn mv. når den har
til behandling straffesaken som kan være grunnlag for førerkortreaksjonen.
Saksbehandlingen må skje etter straffeprosesslovens regler.
Avgjørelsen treffes i doms form sammen med avgjørelsen
av straffekravet. Argumentet om at domstolsbehandling ivaretar rettssikkerhetsgarantier
i større grad enn dagens administrative ordning tilsier
at domstolens fastsettelse av reaksjonen bør være
gjenstand for anke.
Ingen av høringsinstansene har hatt innsigelser mot
forslagene når det gjelder selve domstolsbehandlingen,
og departementene følger opp forslaget fra høringsnotatet.
Som et alternativ til domstolsbehandling, foreslo departementet
at det skal være adgang til å avgjøre rettighetstapet
ved forelegg uansett om reaksjonen regnes som straff eller ikke.
Det ble vist til at samtlige offentlige utvalg og arbeidsgrupper
som har foreslått domstolsbehandling, har ment at tap av
retten til å føre motorvogn bør kunne
avgjøres ved forelegg hvis straffekravet avgjøres
på denne måten. Departementet begrunnet forslaget
med at de aktuelle sakene dermed kan avgjøres på en
rask og kostnadseffektiv måte. Videre ble det uttalt at
dersom tap av førerett tas med i forelegget, må den
siktede vedta både straffen og førerkortreaksjonen.
Det ble ikke åpnet for bare å kunne vedta det
straffbare forholdet og ikke tapet av retten til å føre
motorvogn.
Av høringsinstansene er det bare én instans
som har motforestillinger mot en adgang til å vedta tap
av retten til å føre motorvogn ved forelegg. For øvrig
gir høringsinstansene uttrykkelig eller underforstått
støtte til at reaksjonene skal kunne vedtas ved forelegg.
Departementet holder fast ved at det bør innføres en
adgang til å avgjøre spørsmålet
om tap av førerett ved forelegg. I motsatt fall vil domstolene
kunne få en betydelig merbelastning i slike saker. Departementet
ser få betenkeligheter med en foreleggsordning. Vanligvis
vil det dreie seg om kurante avgjørelser basert på forskrifter
som angir standardiserte perioder for tapet av førerett,
slik at vedkommende ikke vil ha noen fordel av å bringe
saken inn for domstolene.
Den foreslåtte utvidelsen av foreleggskompetansen gjør
det nødvendig å endre straffeprosessloven §§ 255
og 256.
Etter vegtrafikkloven kan førerkortet beslaglegges som
en midlertidig reaksjon. Vilkåret for beslag er at det
er sannsynlighetsovervekt for at vedkommende har begått
en straffbar handling som senere kan medføre tap av retten
til å føre motorvogn.
Når den siktede ikke samtykker i beslag og senere ikke
vedtar forelegg, vil tingretten etter den nye ordningen måtte
behandle førerkortsaken i to omganger: Først må den
ta stilling til om beslaget skal opprettholdes og deretter må den
behandle straffesaken. For departementet har det vært viktig å utforme
reglene slik at reformen ikke svekker domstolenes forutsetninger
for å foreta en hurtigere straffesaksbehandling. Departementet
ba på denne bakgrunn høringsinstansene om å komme
med innspill til hvordan man kan gjøre tingrettens behandling
av beslagsspørsmålet mindre ressurskrevende. Departementet
lanserte selv tre mulige løsninger, men var åpen
for alternative forslag.
Meningene er delte blant de høringsinstansene som har
uttalt seg om hvorvidt beslagsreglene bør endres.
Departementet har i lys av høringsuttalelsene vurdert
om det er grunn til å endre saksbehandlingsreglene for
beslag av førerkort. Både fordelene for den siktede
med en hurtig saksbehandling og hensynet til påtalemyndighetens
og domstolenes arbeidsbelastning tilsier at beslagsreglene utformes
slik at man så langt råd er, søker å unngå dobbeltbehandling ved
først domstolsprøving av beslag og senere behandling
av tap av føreretten. Samtidig er domstolsprøving
av beslaget en viktig rettssikkerhetsgaranti for den beslaget retter
seg mot når han eller hun ikke samtykker i politiets beslag
og saken eventuelt trekker ut i tid.
Departementet mener at forholdet til reglene om beslag bør
vurderes på nytt etter at de nye reglene har fått
virke en stund, men foreslår likevel en mindre endring
i vegtrafikkloven § 33 nr. 5 som bl.a. tar sikte på å klargjøre
kompetansespørsmål knyttet til politiets behandling
av beslagssaken.
Et spørsmål som reiser seg ved overføring
av saker til domstolene, er om den siktede skal ha krav på forsvarer
under rettssaken. Departementet drøftet i høringsnotatet
om det er behov for å utvide retten til offentlig oppnevnt
forsvarer, men kom til at de nåværende reglene
er tilstrekkelige.
De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet
er enig med departementet i at det ikke er grunn til å utvide
reglene om den siktedes rett til offentlig oppnevnt forsvarer.
Høringsrunden har styrket departementets oppfatning
om at det ikke er grunn til å utvide den siktedes rett
til offentlig oppnevnt forsvarer. Domstolene vil ved behov kunne
oppnevne forsvarer i medhold av straffeprosessloven. At det er nedlagt
påstand om tap av retten til å føre motorvogn
vil etter omstendighetene kunne være utslagsgivende i den
vurderingen. Noen lovendring er imidlertid ikke nødvendig.
Ved inndragning av førerkort etter vegtrafikkloven er
minsteinndragningstider inntatt i loven. Etter den generelle bestemmelsen
er det derimot overlatt til politiets skjønn å fastsette
inndragningstiden. Inndragningstiden fastsettes likevel relativt
skjematisk og er basert på langvarig praksis etter håndhevingsinstruksen.
I høringsnotatet ble det understreket at en forutsetning
for en eventuell reform er å videreføre dagens praksis
om hvor lenge retten til å føre motorvogn skal være
tapt. Retningslinjene i håndhevingsinstruksen vil imidlertid
ikke være bindende for domstolene. Departementet ønsket
derfor høringsinstansenes synspunkter på hvordan
dette best lar seg gjøre med den nye ordningen, men gikk
primært inn for at det fastsettes bindende forskrifter
som bygger på reglene i håndhevingsinstruksen.
Blant høringsinstansene er det delte oppfatninger om
dagens praksis bør videreføres, men de fleste
som har uttalt seg om dette, synes å støtte departementets linje.
De mest sentrale utmålingsreglene bør etter
departementets mening fortsatt komme til uttrykk direkte i vegtrafikkloven,
jf. utkastet til § 33 nr. 1 annet til femte ledd.
De særskilte utmålingsreglene foreslås derimot
opphevet. Ettersom de nærmere reglene om fastsetting av
tap av førerett er temmelig omfattende, går departementet
inn for at disse reglene blir fastsatt i forskrift.
Departementet foreslo i høringsbrevet at det skal være
en viss adgang for domstolene til å gå under de lov-
og forskriftsbestemte minstetidene. Et forslag departementet viderefører
i forslaget til § 33 nr. 1 siste ledd. Bakgrunnen
for forslaget er at et skjematisk regelverk har den ulempe at det
kan fremstå som urimelig firkantet i enkelttilfeller. Det
vil gi lite mening om politiet skal ha kompetanse til å fravike
minstetidene på grunn av etterfølgende forhold,
hvis ikke også domstolene skal ha slik kompetanse der tilsvarende
omstendigheter foreligger allerede på domstidspunktet.
Med en slik sikkerhetsventil er departementet ikke enig med de høringsinstansene
som mener at det er betenkelig å videreføre dagens
praksis.
Straffeprosessloven § 261 gir kapittel 27 om gjenopptakelse
tilsvarende anvendelse ved gjenopptakelse av saker som er avgjort
ved vedtatt forelegg så langt de generelle reglene passer.
Begjæringen må imidlertid settes frem for lagmannsretten
mens en eventuell ny behandling av saken foretas ved tingretten.
Bestemmelsen ble revidert ved lov 15. juni 2001 nr.
63. Lovendringen trer i kraft samtidig med de øvrige lovendringene
om gjenopptakelse av straffesaker. Begjæringer om gjenopptakelse
av forelegg skal etter ikrafttredelsen ikke lenger settes frem for
lagmannsretten, men for tingretten. Siden vedkommende tingrett ikke
tidligere har tatt stilling til saken, fant man ikke tilstrekkelig
grunn til å legge også slike avgjørelser
til kommisjonen.
Dommer Tor Langbach ved daværende Trondheim byrett har
i brev til departementet tatt til orde for at det er hensiktsmessig å endre
straffeprosessloven § 261 før ordningen
med gjenopptakelseskommisjon trer i kraft.
Departementet er enig i at henvisningen til straffeprosessloven
kapittel 27 ikke gir den beste løsningen, ettersom de generelle
saksbehandlingsreglene der er tilpasset ordningen med en egen kommisjon som
skal ta stilling til gjenopptakelsesbegjæringer. Selv lest
i lys av reservasjonen om at reglene bare gjelder så langt
de passer, er saksbehandlingsreglene for kommisjonen ikke godt egnet
for domstolenes behandling av en begjæring om gjenopptakelse
av et forelegg. Etter departementets oppfatning vil det være
mer hensiktsmessig at saksbehandlingen etter § 261
følger de nåværende reglene i kapittel
27 om domstolenes behandling av begjæringer om gjenopptakelse
så langt disse reglene passer. Departementet foreslår
derfor at et utvalg av saksbehandlingsreglene i kapittel 27 innarbeides
i § 261.
De foreslåtte lovendringene vil medføre noe
merarbeid for domstolene som må ta stilling til et eventuelt
tap av retten til å føre motorvogn i tillegg til straffekravet.
Departementet vil følge nøye med på hvor
stor merbelastningen blir.
Som for domstolene må det påregnes noe merarbeid
for påtalemyndigheten ved at førerkortspørsmålet
må prosederes under hovedforhandling i tingretten. Dette
arbeidet antas likevel å bli oppveid av at politiet spares
for den forvaltningsmessige behandlingen av førerkortspørsmålet
etter at dom er avsagt.
Politidirektoratet bruker i dag ca. 1 årsverk på å behandle
klager i førerkortsaker. En rekke av disse klagene gjelder
tap av retten til å føre motorvogn som nå foreslås
behandlet i straffeprosessuelle former. På dette punktet
vil forslagene derfor spare politiet for arbeid.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anne
Helen Rui, Ola Røtvei og Bernt Egil Torp, fra Høyre,
Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland, og Linda Cathrine Hofstad,
fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad,
fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
ser behovet for å endre norsk lovgivning slik at denne
blir mer i tråd med andre lands lovgivning, der det er
fornuftig. At Regjeringen nå kommer med konkrete forslag
til endringer med hensyn til domstolsbehandling av tap av retten
til å føre motorvogn, etter at forholdet har vært
vurdert tidligere, er positivt.
Komiteen vil slutte seg til Regjeringens forslag
om at tap av førerretten skal behandles av en domstol,
dersom tapet er en del av en straffesak. Komiteen har
forståelse for at man på denne måten
får en mer samordnet reaksjon, en mulig raskere saksbehandling
og samlet konsekvens av det/de straffbare forhold. Komiteen vil
også anta at resultatet i noen grad vil kunne virke preventivt.
Videre vil komiteen hevde at en domstolsbehandling
også vil kunne styrke den tiltaltes situasjon. Komiteen ser
ellers at Norge er det eneste landet i Norden som lar politiet inndra
førerkort. Ved den foreslåtte endringen vil man
bidra til at Norge oppfyller Europarådets resolusjon 15. oktober
1971 nr. 28, som anbefaler medlemslandene å la inndragning
av førerkort avgjøres av den domstolen som behandler
straffesaken.
Komiteen vil også påpeke viktigheten
av at trafikksikkerhetsaspektet ivaretas selv om dagens praksis
endres. I den anledning vil komiteen vise til Regjeringens
vurderinger hvor det blant annet heter:
"… har merket seg at flere høringsinstanser
har pekt på muligheten for at antallet hovedforhandlinger vil øke,
fordi den tiltalte håper på en mer liberal behandling
i retten”.
Komiteen er positiv til Regjeringens vurdering
av nevnte problemstilling hvor det sies:
"Selv om domstolsbehandling sannsynligvis vil føre
til at det i noe større grad blir fokusert på den fleksibilitet
i reaksjonsfastsettelsen som reglene åpner for, er det
av trafikksikkerhetshensyn viktig å unngå en generell
liberalisering av praksis".
Komiteen slutter seg videre til at domstolsbehandlingen
skal gjelde i saker hvor reaksjonen er en del av en straffesak.
Dersom tap av føreretten skyldes forhold relatert til vegtrafikkloven §§ 34
og 33 annet ledd andre punktum om manglende edruelighet eller skikkethet,
er komiteen enig i at dagens praksis videreføres,
hvor politiet har denne kompetansen.
Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag
om oppheving av vegtrafikkloven § 33 nr. 3 og
deler av § 33 nr. 4. Komiteen anser
at dersom det er behov for å få tatt utåndings-,
blodprøve eller klinisk legeundersøkelse, så dekkes
dette av allerede gjeldende hjemler som politiet har. Komiteen har videre
registrert at denne lovhjemmelen har vært lite benyttet,
samt at de øvrige nordiske land ikke har en tilsvarende
bestemmelse.
Komiteen vil, når det gjelder beslag
av førerkort som midlertidig reaksjon, påpeke
viktigheten av at saksbehandlingen skjer på en god og forsvarlig måte.
Det er viktig at domstolsbehandlingen utføres slik at saken
ikke drøyer ut i tid, samtidig som domstolsprøvingen
av beslaget er en viktig rettsikkerhetsgaranti, spesielt når
den det gjelder motsetter seg beslaget. Komiteen vil,
av hensyn til alvorlighetsgraden av en slik inngripen, be departementet
påse at dette gjøres på en måte
som gir de impliserte minst mulig belastning.
Komiteen vil videre vise til skriftlig spørsmål til
justisministeren fra representanten Anne Helen Rui, om en sak hvor
en yrkessjåfør fikk sitt førerkort beslaglagt.
I denne saken var det en sjåfør som etter 5 uker
fremdeles ikke var avhørt om det aktuelle forholdet og
samtidig var vedkommende fortsatt utestengt fra sitt inntektsgivende
arbeid. I sitt svar sier justisminister Dørum bl.a.:
"I enkelte saker vedrørende uaktsom kjøring
kan det være tvil om lovens vilkår for beslag
er oppfylt, og spesielt om beslag allikevel bør skje etter
JDs retningslinjer pkt 3.8.9. Slike tilfeller må vurderes
meget nøye. Ved vurderingen tas i betraktning bevisenes styrke,
graden av uaktsomhet og momenter for øvrig som er knyttet
til den straffbare handlingen. Det er grunn til å være
tilbakeholdne ved tvil, særlig når førerkortinnehaveren
har et sterkt behov for førerkortet."
Komiteen vil presisere at disse regler må overholdes
og ivaretas, slik at ingen utsettes for urimelige beslag.
Videre slutter komiteen seg til at Regjeringen vurderer
funksjonaliteten av de nye reglene om beslag og at resultatet forelegges
Stortinget på egnet måte.
Komiteen har ellers ingen merknader og anbefaler
Odelstinget å slutte seg til det fremlagte forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
vil når det gjelder Regjeringens vurdering av om tap av
førerretten skal være straff eller ei, selv etter
at den blir gjenstand for domstolsbehandling, ikke støtte
forslaget om at dette ikke skal være straff. Disse
medlemmer mener derimot at tap av føreretten gjerne
er det som kan føles og oppleves som den sterkeste "straffen"
også sett i forhold til andre strafferettslige reaksjoner. Disse
medlemmer vil i den anledning vise til Rt. 1977 s. 1207 der
Høyesterett henviser til professor Andenæs sin definisjon
av straff:
"Et onde som staten tilføyer en lovovertreder
på grunn av en lovovertredelse, i den hensikt at det skal føles
som et onde".
I så måte mener disse medlemmer at
begrepet straff slik det her er definert, er svært dekkende med
hensyn til hvordan den som taper føreretten opplever det. Disse
medlemmer vil derfor hevde at tap av føreretten
heretter skal betegnes som straff. Disse medlemmer ber
derfor Regjeringen fremme nødvendige lovendringer i straffe-
og vegtrafikkloven.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag
slik at tap av retten til å føre motorvogn anses
som straff."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag slik at tap av retten til å føre motorvogn anses som straff.
Komiteen har for øvrig ingen merknader og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i vegtrafikkloven mv. (domstolsbehandling av tap av retten til å føre motorvogn mv.)
I
I vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr. 4 gjøres disse endringer:
§ 24 a annet ledd skal lyde:
Blir en som ikke har førerett ilagt straff for en overtredelse som ville ha ført til tap av retten til å føre motorvogn for en viss minstetid eller for alltid etter tvingende regler i eller i medhold av § 33, skal det i samme dom eller forelegg fastsettes en sperrefrist for å gi førerett til vedkommende. Fristen skal ikke settes kortere enn den perioden for tap av førerett som i tilfelle skulle ha vært fastsatt etter § 33.
§ 33 skal lyde:§ 33. Tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn mv.
1. Blir den som har førerett ilagt straff, kan det i samme dom eller forelegg fastsettes tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid eller for alltid, dersom hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det.
Tapet av førerett fastsettes for minst 1 år dersom rettighetshaveren blir ilagt straff for overtredelse av § 22, jf. § 31. Dette gjelder likevel ikke for overtredelser som nevnt i § 31 annet ledd bokstav a.
Dersom rettighetshaveren tidligere er ilagt straff for overtredelse av § 22, jf. § 31, og han blir ilagt straff for ny overtredelse av § 22, jf. § 31 som er begått senest 5 år etter at reaksjonen ble fastsatt for den tidligere overtredelsen, skal retten til å føre førerkortpliktig motorvogn fratas for alltid. Dette gjelder likevel ikke for overtredelser som nevnt i § 31 annet ledd bokstav a.
Retten til å føre førerkortpliktig motorvogn skal fratas for alltid dersom rettighetshaveren ved bruk av motorvogn har voldt eller medvirket til trafikkuhell og blir ilagt straff for å ha unnlatt å yte hjelp til noen som kom til skade ved uhellet, jf. § 12.
Kongen gir forskrift med nærmere regler om fastsetting av hvor lenge tap av førerett skal vare og om når det skal kreves ny førerprøve.
Tapet av førerett kan settes kortere enn minstetiden i eller i medhold av bestemmelsen her, dersom det ellers vil virke urimelig hardt og det foreligger særdeles formildende omstendigheter ved forholdet som ligger til grunn for tapet av førerett. Det samme gjelder når andre helt spesielle grunner taler for å gå under minstetiden.
2. Kongen kan gi forskrift om at retten til å føre førerkortpliktig motorvogn skal gå tapt for en bestemt tid av hensyn til trafikksikkerheten, dersom rettighetshaveren har fått nærmere angitte straffbare handlinger registrert et bestemt antall ganger i løpet av en fastsatt tidsperiode. Det kan fastsettes ulik registrering av ulike straffbare handlinger, og avhengig av om vedkommende har førerett med eller uten prøveperiode. Det kan settes vilkår for å få føreretten tilbake.
3. Finner politiet at fører eller eier av motorvogn eller den som på eierens vegne har rådigheten over motorvognen med skjellig grunn er mistenkt for et straffbart forhold som kan medføre tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn, kan en polititjenestemann ta førerkortet fra ham. Spørsmålet om å opprettholde beslaget skal snarest mulig forelegges for en tjenestemann som hører til påtalemyndigheten. Beslutningen skal være skriftlig. Dersom den mistenkte ikke samtykker i beslaget, må spørsmålet om fortsatt førerkortbeslag innen 3 uker oversendes tingretten til avgjørelse.
4. Politimesteren eller den han gir myndighet kan treffe vedtak om å frata noen retten til å føre førerkortpliktig motorvogn, dersom rettighetshaveren i løpet av de siste 6 måneder er ilagt straff i utlandet for en overtredelse som ville ha ført til tap av retten til å føre motorvogn for en viss minstetid eller for alltid etter regler i eller i medhold av § 33.
5. Når tap av førerett er rettskraftig avgjort, eller det er truffet vedtak om midlertidig beslag av førerkort, plikter rettighetshaveren straks å levere førerkortet til politiet.
6. Bestemmelsene i nr. 1 til 5 gjelder tilsvarende for mopedførerbevis.
Overskriften i § 34 skal lyde:§ 34. Tilbakekall av retten til å føre motorvogn mv. på grunn av særlige forhold§ 34 annet ledd annet punktum skal lyde:
§ 33 nr. 5 får tilsvarende anvendelse.
§ 34 nytt femte ledd skal lyde:
Dersom innehaveren av føreretten ikke er edruelig eller hans vandel for øvrig er slik at han ikke anses skikket til å føre motorvogn, kan politimesteren eller den han gir myndighet, tilbakekalle retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid eller for alltid, hvis hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det.
§ 34 femte ledd blir nytt sjette ledd.
§ 35 skal lyde:§ 35. Forbud mot å kjøre førerkortfri motorvogn.
Den som blir ilagt straff, kan i samme dom eller forelegg for en bestemt tid eller for alltid forbys å føre motorvogn som det ikke kreves førerkort for, dersom hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det.
Politimesteren eller den han gir myndighet kan forby en person for nærmere fastsatt tid å kjøre motorvogn som det ikke kreves førerkort for, dersom personen er blitt fratatt retten til å føre motorvogn i medhold av § 34, eller mangler de egenskaper som er nødvendige for å kjøre slik motorvogn eller av andre grunner anses uskikket til å kjøre slik motorvogn, og hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det.
§ 39 skal lyde:§ 39. Klage og omgjøring av politiets vedtak om tilbakekall av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn mv., bruksnekting m.m.
For klage over politiets vedtak om tilbakekall av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn mv. etter § 34 og forbud mot å kjøre førerkortfri motorvogn etter § 35 annet ledd gjelder ingen frist.
Uten hensyn til om det er klaget, kan departementet forlenge tilbakekallstiden som er fastsatt av politiet, dersom melding om omgjøring blir sendt vedkommende innen 3 måneder etter at politiets vedtak ble gyldig truffet. Dersom det foreligger et vesentlig misforhold mellom den fastsatte tilbakekallstiden og det forhold som ligger til grunn for tilbakekallet av føreretten, er det likevel tilstrekkelig at melding om forlengelsen blir sendt vedkommende innen 2/3 av den fastsatte tilbakekallstiden er ute. Regionvegkontorets og politiets vedtak om bruksnekting etter § 36 nr. 1 og § 36 nr. 2 bokstav a og b kan påklages til Vegdirektoratet. Politiets bruksnekting etter § 36 nr. 2 bokstav c og d, § 36 nr. 4 og § 36 nr. 5 kan påklages til departementet.
Ny § 40 skal lyde:§ 40. Forkorting på grunn av etterfølgende forhold.
Dersom særlige grunner taler for det, kan politimesteren eller den han gir myndighet forkorte den perioden for tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn mv. som er fastsatt ved dom eller forelegg, jf. § 33 nr. 1 og 2, jf. nr. 6. Dersom meget tungtveiende grunner taler for det, kan perioden forkortes selv om minstetiden etter lov eller forskrift ikke er utløpt.
Bestemmelsen gjelder tilsvarende for sperrefrist etter § 24 a annet ledd og kjøreforbud etter § 35 første ledd.
II
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres disse endringene:
§ 2 nr. 3 og ny 4 skal lyde:
3) sak hvor ærekrenkelse påstås erklært død og maktesløs,
4) sak om tap av retten til å føre motorvogn mv. for en bestemt tid eller for alltid, jf. vegtrafikkloven § 24 a annet ledd, § 33 nr. 1 og 2, jf. nr. 6, og § 35 første ledd. Det samme gjelder sak om tap av retten til å drive persontransport mot vederlag (kjøreseddel).
§ 255 skal lyde:
§ 255. Finner påtalemyndigheten at en sak bør avgjøres med bot eller inndragning, eller begge deler, kan den utferdige forelegg i stedet for å reise tiltale. Reaksjoner som nevnt i § 2 nr. 4 kan også avgjøres ved forelegg, og kan også ilegges sammen med reaksjoner som nevnt i første punktum.
§ 256 nr. 4 skal lyde:
4) fastsetting av den bot som kreves, og den fengselsstraff som inntrer om boten ikke blir betalt, og i tilfelle den inndragning eller reaksjon som nevnt i § 2 nr. 4,
§ 261 skal lyde:
§ 261. Begjæring om gjenopptakelse av sak som er avgjort ved forelegg, settes frem for tingretten. Begjæringen må angi grunnlaget for gjenopptakelse og de bevis som vil bli påberopt. §§ 389 til 393 gjelder tilsvarende så langt de passer.
Hvis begjæringen er åpenbart grunnløs, avsier retten straks kjennelse om at begjæringen forkastes. Ellers forelegges den for motparten til uttalelse. Retten kan innhente ytterligere opplysninger og beslutte bevisopptak. Reglene i § 97 første punktum og § 270 gjelder tilsvarende. Partene skal gis anledning til å uttale seg om de innhentede opplysningene.
Når særlige grunner tilsier det, kan retten beslutte å holde muntlig forhandling om begjæringen, herunder å avhøre parter og vitner eller foreta annen umiddelbar bevisførsel. Rettens beslutning kan ikke angripes ved kjæremål eller anke. Holdes muntlig forhandling, skal siktede ha forsvarer dersom forsvarer vil være nødvendig ved en ny fullstendig behandling av saken.
Retten avgjør ved kjennelse om gjenopptakelse skal tillates. Reglene i § 54 kommer ikke til anvendelse. Blir gjenopptakelse besluttet, behandles saken av tingretten. § 400 gjelder tilsvarende så langt den passer.
§ 321 første ledd første punktum skal lyde:
Anke til lagmannsretten om forhold hvor påtalemyndigheten ikke har påstått og det ikke er idømt annen reaksjon enn bot, inndragning eller tap av retten til å føre motorvogn mv., kan ikke fremmes uten rettens samtykke.
III
Loven trer i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer, unntatt endringen i straffeprosessloven § 261.
Endringen i straffeprosessloven § 261 trer i kraft til samme tid som lov 15. juni 2001 nr. 63 om endringer i straffeprosessloven mv. (gjenopptakelse) del II.
Oslo, i justiskomiteen, den 5. juni 2003
Trond Helleland |
Jan Arild Ellingsen |
leder |
ordfører |