Telekommunikasjonssektoren reguleres i dag av lov 23. juni
1995 nr. 39 om telekommunikasjon og med tilhørende forskrifter,
som trådte i kraft 1. januar 1996, og har blant
annet hatt til hensikt å legge til rette for en liberalisering
av telesektoren i Norge. Ordningen med eneretter ble gradvis avviklet
i perioden fra 1988 til 1. januar 1998.
Liberaliseringen i Norge har skjedd i samsvar med den pågående
utviklingen i EU, og har ivaretatt Norges internasjonale forpliktelser
gjennom EØS-samarbeidet og WTO.
Teleloven pålegger konsesjonsplikt for tilbyder med
sterk markedsstilling som anlegger, innehar eller driver offentlig
telenett for tilbud om overføringskapasitet eller tilbyr
offentlig telefontjeneste. Tilbyder regnes normalt for å ha
sterk markedsstilling dersom vedkommende har en markedsandel på 25
pst. eller mer i det aktuelle markedet. I tillegg kreves alltid
særskilt konsesjon for bruk av frekvenser, radioutstyr
og radiosystem. Antall frekvenskonsesjoner begrenses ut fra tilgang
på radiofrekvenser.
Gjeldende telepolitiske mål bygger på at alle
husstander og bedrifter over hele landet skal sikres grunnleggende
teletjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris. Videre
er det et mål å legge til rette for størst
mulig verdiskapning og effektiv bruk av ressursene i telesektoren
gjennom virksom konkurranse.
Målet om landsdekning av grunnleggende teletjenester
har til nå vært sikret ved at Telenor som en del
av konsesjonsvilkårene har hatt en plikt til å levere
pålagte landsdekkende tjenester. Taletelefoni, leide samband
og tilknytning til digitalt nett regnes som grunnleggende tjenester.
Merutgiftene knyttet til de grunnleggende tjenestene dekkes av Telenor.
Liberaliseringen av telesektoren har ført til bedre utnyttelse
av eksisterende infrastruktur, samt til etablering av ny infrastruktur.
Dette har gitt en positiv utvikling i form av etablering av nye
aktører og nye tjenester til næringsliv og forbrukere.
Oversikter fra OECD viser at Norge de siste årene har
vært blant de billigste land i verden når det gjelder
priser for fastnett telefoni, mobiltelefoni og overføringskapasitet.
Sett i forhold til geografi og befolkningsmønster mv.,
er Norge internasjonalt sett konkurransedyktig mht. til priser og
tjenester sammenlignet med land som har mindre krevende topografi
og mer konsentrert befolkningsmønster. Prisnivået
på teletjenester i Norge ble redusert mye fra 1989 til
1998, reelt sett med 50 pst., mens prisnedgangen etter 1998 har
vært beskjeden.
Erfaring har vist at det tar lang tid å etablere lønnsomhet
for nye tilbydere som konkurrerer med etablerte tilbydere i telemarkedet.
Dette skyldes blant annet at det er stordriftsfordeler i deler av
IKT-markedet. I 2001 og 2002 har dessuten vanskelige konjunkturforhold
påvirket lønnsomheten i markedet. Det er betydelige
faste kostnader knyttet til etablering av infrastruktur, mens variable
kostnader knyttet til selve driften av nettene relativt sett er
lave. Dette medfører at forholdene ikke ligger til rette
for mange aktører f.eks. på viktige deler av infrastrukturen.
Men teknologiske forbedringer og vekst i markedet vil kunne styrke
mindre aktører og åpne for at nye kommer inn i
markedet.
Nye tilbydere har tatt markedsandeler fra Telenor. Telenor har
imidlertid fortsatt en sterk stilling på de tradisjonelle
områdene av telemarkedet i Norge. Det er anslått
at Telenor første halvår 2002 hadde en markedsandel
på 73 pst. av sluttbrukeromsetningen i det norske telemarkedet.
Komiteen har ingen merknader.