Barne- og familiedepartementet legg fram forslag til endringar
i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapslova) og
i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova).
I samband med arbeidet med ekteskapslova av 1991 peikte departementet
på nokre problematiske sider ved i stadig aukande grad å tildele
vigselkompetanse til trussamfunn av ulik religiøs, kulturell,
etnisk og språkleg bakgrunn. Stortinget bad departementet
om å følgje utviklinga av ulike trussamfunn nøye,
med tanke på faren for at talet på ugyldige vigslar
skal auke. Noreg er i dag eit fleirkulturelt samfunn, og departementet
vil derfor foreslå nokre lovendringar som tek omsyn til
dette på ein betre måte, og som samtidig er eit
ledd i ein fornya innsats frå Regjeringa mot tvangsekteskap.
Departementet foreslår å innføre obligatorisk borgarleg
prøving av ekteskapsvilkåra, og at det er folkeregistra
som skal stå for denne prøvinga. Det inneber at
vigslarane kan konsentrere seg om dei seremonielle og religiøse
sidene ved vigselen. Som ei følgje av at vigslaren ikkje
lenger skal prøve ekteskapsvilkåra, blir det foreslått
at ein vigsel utført i Noreg, ikkje er gyldig utan at det
ligg føre ein gyldig prøvingsattest.
Departementet går også inn for at ekteskapslova får
ei ny føresegn som gir fylkesmannen høve til å reise
sak om eit ekteskap er gyldig eller ikkje. Departementet foreslår
vidare at det blir teke inn ei ny føresegn i barnelova
som gjer det tydeleg at foreldre eller andre ikkje kan gjere ein
bindande avtale om ekteskap på vegner av barnet.
Departementet fremjar samtidig forslag om at reglane
i ekteskapslova om kven som kan utføre ein vigsel, blir
utvida til å gjelde også seremonileiarar eller
tilsvarande i livssynssamfunn som får tilskot etter lov
12. juni 1981 nr. 64 om tilskott til livssynssamfunn, når
Kongen har godkjent forma.
Ei ordning med offentleg prøving av ekteskapsvilkåra
for alle vil etter departementet si vurdering truleg føre
til at ekteskapsvilkåra blir grundigare prøvde
enn det som i mange tilfelle skjer i dag. Det kan vere ein effektiv
måte å få bukt med dei problema som er
avdekte om brot på ekteskapslova og manglande
rutinar i samband med prøvinga av ekteskapsvilkåra.
Noreg er i dag eit fleirkulturelt samfunn, og det gir utfordringar
i høve til norskkunnskapar og norsk lovforståing
i trussamfunn som representerer innvandrarbefolkninga. Departementet
legg til grunn at innføring av obligatorisk borgarleg prøving
av ekteskapsvilkåra særleg kan kome desse utfordringane i
møte. Forslaget gjer det også lettare å sikre
at dei som skal stå for prøvinga, har god kunnskap
om regelverket. Det blir då også mogleg å føre
ein grundigare kontroll av om ein av brudefolka er gift frå før, og
at norsk ekteskapsalder blir følgt. Ved å innføre
ei offentleg prøving av ekteskapsvilkåra ønskjer
departementet også å oppnå at talet på tvangsekteskap
blir redusert. Departementet legg til grunn at offentleg tilsette
som er underlagt instruksjon, har lettare for heilt objektivt å kontrollere
at brudefolka inngår ekteskap frivillig, enn til dømes
ein forstandar i eit trussamfunn eller ein prest i ein kyrkjelyd,
som kan vere under press frå trussamfunnet/kyrkjelyden
under prøvinga.
At det berre er éin instans, kan vere mest fordelaktig,
ettersom det kan gi ei betre og meir einsarta saksbehandling, eit
syn som mange av høyringsinstansane støttar. Etter
departementet si vurdering bør derfor obligatorisk borgarleg
prøving leggjast til éin instans, men av praktiske
grunnar bør prøvingskompetansen til norsk utanrikstenestemann
vidareførast.
Folkeregisteret er ein instans som er godt eigna til å overta
prøvinga av ekteskapsvilkåra. Folkeregistra har
tilgjengeleg mykje av den informasjon som er viktig for prøving
av ekteskap, og er såleis nærmast grunnlagskjelda
for dei opplysningane som skal kontrollerast.
Folkeregistra får såleis betre høve
til å kontrollere at dei opplysningane partane gir, er
rette, enn dei instansane som i dag står for prøvinga.
Ei overføring av oppgåva med prøving
av ekteskapsvilkåra til folkeregistra har den ulempa at
brudefolka må vende seg til to instansar, først
folkeregisteret, dernest den vigslaren som skal utføre
sjølve vigselen. Men departementet kan ikkje sjå at
det er noka stor ulempe for partane.
Departementet meiner, i likskap med eit stort fleirtal av høyringsinstansane,
at kompetansen til å prøve ekteskapsvilkåra
bør flyttast frå vigslarane til folkeregisteret.
Omsynet til likebehandling og nøytralitet taler for at
prøvinga blir flytta frå alle vigslarar.
Etter departementet si vurdering er det uheldig om prøvinga
blir delt mellom folkeregistra og notarius publicus. I tillegg til
at ei slik kombinert løysing verkar uoversiktleg og kan
skape komplikasjonar for brukarane, kan ordninga føre til
ulik praksis.
Departementet foreslår at all prøving av ekteskapsvilkår
i Noreg skal leggjast til folkeregisteret.
Departementet held fast på forslaget om at fylkesmannen
framleis skal vere klageinstans.
Som ei følgje av at prøvinga blir foreslått
overført til ein annan instans enn den som er vigslar,
er det nødvendig at det blir skrive ut ein attest som viser
at vilkåra er prøvde, og at det ikkje er noko
til hinder for at brudefolka kan inngå ekteskap. Vigslaren
må få prøvingsattesten før vigselen
kan gjennomførast. Departementet held på forslaget
i høyringsnotatet om at prøvingsattesten skal
gjelde i fire månader.
Departementet held også på forslaget i høyringsnotatet
om at ein vigsel som er utført i Noreg, ikkje er gyldig
etter norsk rett dersom det ikkje ligg føre gyldig prøvingsattest
frå folkeregisteret. Som gyldig prøvingsattest
gjeld også gyldig prøving gjort i eit anna nordisk
land.
Departementet vil oppheve regelen i § 10 andre ledd
om at det vanlegvis skal gå ei veke frå dokumentasjon
blir innlevert, til ein prøvingsattest kan skrivast ut.
Departementet kan ikkje sjå at det skal vere grunn til å vente
med å skrive ut prøvingsattest dersom den nødvendige
dokumentasjonen ligg føre.
På bakgrunn av at departementet no foreslår
at prøving av ekteskapsvilkåra skal leggjast til
folkeregistra i alle saker, vil departementet halde på forslaget
om at dette også skal gjelde for prøving av vilkåra i
samband med registrering av partnarskap.
Departementet foreslår at prøvingskompetansen til
norsk utanrikstenestemann blir vidareført.
Eit av dei sivilprosessuelle grunnprinsippa er disposisjonsprinsippet,
som går ut på at det i stor grad står
folk fritt korleis dei vil ordne rettsforholda sine. Ifølgje
den privatrettslege disposisjonsfridommen er det opp til partane
om dei vil bruke rettsapparatet, reise sak, gjennomføre
eller fråfalle saka osv. I utgangspunktet taler dette imot å gi
fylkesmannen høve til å reise sak om eit ekteskap
er gyldig eller ikkje. Men samtidig og i visse tilfelle har det
offentlege rett til, og som regel også plikt til, å reise
sak eller opptre i ei sak som alt er reist, for å sikre
dei offentlege interessene i saka.
Eit anna viktig motargument, som fleire høyringsinstansar
peiker på, er at ei føresegn om at offentlege
styresmakter har rett til å reise sak om eit ekteskap er
gyldig, kan bli utan praktisk verknad, slik Ekteskapslovutvalet
konkluderte. Det skal mykje til før det offentlege vil
ta seg bryet med å gå til rettslege steg for å få avgjort
spørsmålet om eit ekteskap er gyldig. Partane
kan sjølve reise slik sak, og det kan argumenterast for
at det er ei betre løysing at partane sjølve avgjer
dette spørsmålet. Dersom ein av partane eller
begge ønskjer ein stønad, ei teneste eller ein
rett der det er avgjerande at ekteskapet er gyldig, er det ikkje
urimeleg at dei sjølve må få avklart
spørsmålet.
Departementet har likevel kome til at det i visse tilfelle kan
vere ei sterk offentleg interesse i å få avklart
spørsmålet om eit ekteskap er gyldig eller ikkje. Den
sterke merksemda tvangsekteskap har fått dei siste åra,
har vist at det kan vere eit større behov for ei slik avklaring
enn det Ekteskapsutvalet gjekk ut frå. På bakgrunn
av dette og den breie støtta frå fleirtalet av
høyringsinstansane held departementet på forslaget.
Spørsmålet om eit ekteskap er gyldig eller
ikkje, er praktisk å få avklart i tilfelle der
den eine eller begge partar bruker falsk identitet ved inngåinga
av ekteskapet.
Departementet vurderer det slik at heimelen m.a. kan nyttast
der det kan stillast spørsmål om eit ekteskap
inngått i utlandet, strir mot norsk rettskjensle (ordre
public), til dømes på grunn av låg ekteskapsalder.
Den viktigaste grunngivinga for å gi fylkesmannen søksmålskompetanse
i slike saker er at fylkesmannen kan ha høve til å reise
sak der det er snakk om eit tvangsekteskap. Det kan vere til hjelp
for ein part som meiner at det ligg føre tvangsekteskap,
men som føler at det er ei for stor belastning å gå til
sak sjølv.
Nokre høyringsinstansar meiner at søksmålskompetansen
bør avgrensast til tvangsekteskapstilfella, andre er av
den oppfatning at søksmålskompetansen bør
vere generell. Etter departementet si vurdering bør det
vere ein generell søksmålskompetanse, sidan det
offentlege kan ha behov for å reise sak.
I høyringsnotatet blei det reist spørsmål
om andre instansar enn fylkesmannen burde ha ein slik søksmålskompetanse.
Både trygdekontoret og utlendingsstyresmaktene kan ha
behov for søksmålskompetanse på dette
området. Også folkeregistra har i somme saker
eit behov for å få ei avklaring av om eit ekteskap
er gyldig eller ikkje.
Departementet ser at også andre instansar kan ha behov
for å reise sak om eit ekteskap er gyldig, men er av den
oppfatning at det er mest ryddig/oversiktleg og formålstenleg
at slik søksmålskompetanse for andre enn partane
blir avgrensa til fylkesmannen. Etter gjeldande rett kan fylkesmannen
reise sak om oppløysing av ekteskap i visse tilfelle, og
fylkesmannen hadde tidlegare ein slik generell kompetanse.
Sjølv om berre fylkesmannen får søksmålskompetanse,
bør andre offentlege instansar ha høve til å be
fylkesmannen om å vurdere å reise sak om eit ekteskap
er gyldig. Eit slikt høve bør i så fall
nyttast berre unntaksvis, for å få avklart prinsipielle
saker, til dømes kan det vere spørsmål
om eit utanlandsk inngått ekteskap strir mot norsk rettskjensle
(ordre public) på grunn av låg ekteskapsalder.
Det bør ikkje vere slik at alle saker der ein offentleg
instans er i tvil om eit ekteskap er gyldig eller ikkje gyldig,
skal leggjast fram for fylkesmannen. Heimelen bør nyttast når
det vil vere svært uheldig at situasjonen ikkje blir avklart.
Eit slikt tilfelle kan vere når det til dømes ligg
føre ein straffedom for tvangsekteskap i saka, jf. straffelova § 222,
og tvangsekteskapet består, då vil det kanskje
vere nærliggjande at fylkesmannen reiser sak, jf. forslag
til ny § 16 a. Også her bør
det vere i samsvar med ønsket til den eller dei som har
vore utsett for tvangen. Sjølv om det ligg føre
ein straffedom for tvangsekteskap, kan vedkomande som har vore utsett
for tvangen, ønskje å få ekteskapet oppløyst ved
skilsmisse, til dømes av omsyn til barna, framfor å få dom
for at ekteskapet er ugyldig.
Departementet er einig med dei høyringsinstansane som
har uttalt at føresegna må nyttast med varsemd,
på grunn av dei store konsekvensane ein dom som slår
fast at eit ekteskap er ugyldig, kan få.
Tvangsekteskap kan vere ei stor påkjenning for den eller
dei som har vore utsett for det. I fleire tilfelle har den som har
vore utsett for tvangen, valet mellom å godta ekteskapet
eller å bli utstøytt av familien. Etter departementet
si oppfatning bør derfor fylkesmannen ikkje reise sak ved
mistanke om tvangsekteskap med mindre det er gjort i forståing
med ein eller begge ektemakane. Dette utgangspunkt verkar naturleg,
då den eller dei som har vore utsett for tvangen, reint
faktisk vil ha stor innverknad på utfallet av saka. I mange
tilfelle kan det vere vanskeleg å få saka opplyst
dersom ikkje vedkomande ønskjer at fylkesmannen skal gå til
sak. Hans eller hennar forklaring vil ofte vere det viktigaste i
saka.
Problemstillingar knytte til teieplikt og opplysningsplikt er
reiste av nokre av høyringsinstansane. Når fylkesmannen
skal vurdere om det er grunnlag for å reise sak ved mistanke
om tvangsekteskap, kan fylkesmannen ha behov for å hente
inn fråsegner frå andre instansar som har lovpålagt
teieplikt. Departementet finn det ikkje formålstenleg å innføre
ei opplysningsplikt for andre offentlege instansar ved mistanke
om tvangsekteskap. Ei slik opplysningsplikt kan føre til
ein risiko for at dei som har vore utsette for tvangsekteskap, vil
vegre seg for å oppsøkje hjelpeapparatet. Det
vil vere ein uheldig og utilsikta konsekvens. Det å gi
fylkesmannen ein søksmålskompetanse vil ikkje
ha følgjer for reglane om offentlege og private organ si
teieplikt og opplysningsplikt.
På bakgrunn av den breie støtta frå høyringsinstansane ønskjer
departementet å halde på forslaget om å ta
inn ei føresegn i barnelova som seier uttrykkjeleg at avtalar
om ekteskap på vegner av mindreårige ikkje er
bindande. Ei lovfesting av dette prinsippet i barnelova kan vere
eit verkemiddel i arbeidet med å opplyse miljø der
det skjer at foreldre avtaler ekteskap for dei mindreårige
barna sine. Ein slik effekt føreset, som nokre av høyringsinstansane
peiker på, at lovregelen må gjerast kjent for
målgruppa. Departementet vil derfor arbeide vidare med å finne fram
til effektive måtar å gjere denne regelen kjent på.
I høyringsnotatet blei det drøfta om slike
lovstridige avtalar om ekteskap for mindreårige skal kunne straffesanksjonerast,
men departementet kom i høyringsnotatet til at det neppe
var ein brukande veg å gå.
Departementet har vurdert problemstillinga på nytt,
men har som i høyringsnotatet kome til at det ikkje er
formålstenleg å straffesanksjonere slike lovstridige
avtalar.
Departementet er einig med Kyrkjerådet, som foreslår
eit tillegg i lovforslaget for å synleggjere at også avtalar
som andre enn foreldra gjer om ekteskap for barn, ikkje er bindande.
Av omsyn til signal- og opplysningseffekten ser departementet at
det kan vere formålstenleg å tydeleggjere i lova
at heller ikkje avtalar om ekteskap som andre, til dømes
brør eller onklar, gjer på vegner av mindreårige,
vil vere rettsleg bindande. Lovforslaget blir endra i tråd
med forslaget frå Kyrkjerådet.
Departementet ønskjer å halde på forslaget
om å likestille registrerte trussamfunn og livssynssamfunn ved å gi
dei same høve til å få vigselkompetanse.
Forslaget fekk brei støtte i høyringsrunden.
Eit argument som kan brukast mot å opne for å gi livssynssamfunn
vigselkompetanse, er at det alt er eit godt utbygt og dekkjande
system for borgarlege vigslar. Men Human-Etisk Forbund peiker på at
dei ønskjer å tilby ein humanistisk vigsel- eller
partnarskapsseremoni og ikkje ein livssynsnøytral
seremoni, slik det borgarlege vigselritualet er.
Etter departementet si vurdering er det naturleg at Human-Etisk
Forbund blir likestilt med registrerte trussamfunn når
det gjeld retten til å utføre vigslar.
For at livssynssamfunn skal få vigselkompetanse på linje
med registrerte trussamfunn, bør det opprettast ei godkjenningsordning
tilsvarande den ordninga som gjeld for registrerte trussamfunn.
Etter ekteskapslova § 12 a kan ein godkjent prest
eller ein forstandar i eit registrert trussamfunn utføre
vigslar dersom Kongen (delegert til Barne-, ungdoms- og familieforvaltninga
(BUFA)) har godkjent forma for inngåing av ekteskap.
Departementet har i høyringsnotatet peikt på at det
må takast stilling til kven som skal godkjennast som vigslar,
og at desse vilkåra må ta utgangspunkt i dei vilkåra
som blir stilte for å bli godkjent som prest eller forstandar
i eit registrert trussamfunn. Dersom departementet skal setje slike
vilkår, er det nødvendig med ein forskriftsheimel.
På denne bakgrunn held departementet på forslaget
om å gi ein forskriftsheimel i ekteskapslova til å fastsetje
vilkår for både tildeling og eventuell tilbaketrekking,
og også til den enkelte vigslaren.
Det følgjer av ekteskapslova § 13
første ledd at ein prest i Den norske kyrkja og ein prest
eller forstandar i eit registrert trussamfunn kan nekte å utføre ein
vigsel dersom ein av brudefolka ikkje høyrer til trussamfunnet,
eller dersom ingen av dei høyrer til kyrkjelyden.
Human-Etisk Forbund ønskjer ein tilsvarande reservasjonsrett
som den som går fram av ekteskapslova § 13
første ledd. Sidan Human-Etisk Forbund vil tilby ein vigsel
der humanistiske verdiar blir framheva spesielt som det grunnlaget
paret vil byggje samlivet sitt på, ønskjer dei
til dømes å ha rett til å nekte å utføre
vigslar dersom ingen av partane er medlem av dette samfunnet.
Departementet vil halde fram at reservasjonsretten etter § 13
første ledd i ekteskapslova gjeld retten til å nekte å utføre
ein vigsel dersom ein av brudefolka ikkje er medlem av trussamfunnet,
eller ingen av dei høyrer til kyrkjelyden. Nekting på grunn
av manglande kapasitet kjem ikkje inn under denne føresegna.
Men departementet legg til grunn at i dei tilfella då det
oppstår kapasitetsproblem, må problemet løysast
på ein formålstenleg måte, til dømes
ved ventelister.
Barne- og familiedepartementet foreslo i høyringsnotatet
at også livssynssamfunn får ein slik reservasjonsrett
som følgjer av ekteskapslova § 13 første
ledd. Departementet held oppe forslaget. Forslaget samsvarer også med
reglane for registrerte trussamfunn.