Til Odelstinget
Barne- og familiedepartementet legg fram forslag til endringar
i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapslova) og
i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova).
I samband med arbeidet med ekteskapslova av 1991 peikte departementet
på nokre problematiske sider ved i stadig aukande grad å tildele
vigselkompetanse til trussamfunn av ulik religiøs, kulturell,
etnisk og språkleg bakgrunn. Stortinget bad departementet
om å følgje utviklinga av ulike trussamfunn nøye,
med tanke på faren for at talet på ugyldige vigslar
skal auke. Noreg er i dag eit fleirkulturelt samfunn, og departementet
vil derfor foreslå nokre lovendringar som tek omsyn til
dette på ein betre måte, og som samtidig er eit
ledd i ein fornya innsats frå Regjeringa mot tvangsekteskap.
Departementet foreslår å innføre obligatorisk borgarleg
prøving av ekteskapsvilkåra, og at det er folkeregistra
som skal stå for denne prøvinga. Det inneber at
vigslarane kan konsentrere seg om dei seremonielle og religiøse
sidene ved vigselen. Som ei følgje av at vigslaren ikkje
lenger skal prøve ekteskapsvilkåra, blir det foreslått
at ein vigsel utført i Noreg, ikkje er gyldig utan at det
ligg føre ein gyldig prøvingsattest.
Departementet går også inn for at ekteskapslova får
ei ny føresegn som gir fylkesmannen høve til å reise
sak om eit ekteskap er gyldig eller ikkje. Departementet foreslår
vidare at det blir teke inn ei ny føresegn i barnelova
som gjer det tydeleg at foreldre eller andre ikkje kan gjere ein
bindande avtale om ekteskap på vegner av barnet.
Departementet fremjar samtidig forslag om at reglane
i ekteskapslova om kven som kan utføre ein vigsel, blir
utvida til å gjelde også seremonileiarar eller
tilsvarande i livssynssamfunn som får tilskot etter lov
12. juni 1981 nr. 64 om tilskott til livssynssamfunn, når
Kongen har godkjent forma.
Ei ordning med offentleg prøving av ekteskapsvilkåra
for alle vil etter departementet si vurdering truleg føre
til at ekteskapsvilkåra blir grundigare prøvde
enn det som i mange tilfelle skjer i dag. Det kan vere ein effektiv
måte å få bukt med dei problema som er
avdekte om brot på ekteskapslova og manglande
rutinar i samband med prøvinga av ekteskapsvilkåra.
Noreg er i dag eit fleirkulturelt samfunn, og det gir utfordringar
i høve til norskkunnskapar og norsk lovforståing
i trussamfunn som representerer innvandrarbefolkninga. Departementet
legg til grunn at innføring av obligatorisk borgarleg prøving
av ekteskapsvilkåra særleg kan kome desse utfordringane i
møte. Forslaget gjer det også lettare å sikre
at dei som skal stå for prøvinga, har god kunnskap
om regelverket. Det blir då også mogleg å føre
ein grundigare kontroll av om ein av brudefolka er gift frå før, og
at norsk ekteskapsalder blir følgt. Ved å innføre
ei offentleg prøving av ekteskapsvilkåra ønskjer
departementet også å oppnå at talet på tvangsekteskap
blir redusert. Departementet legg til grunn at offentleg tilsette
som er underlagt instruksjon, har lettare for heilt objektivt å kontrollere
at brudefolka inngår ekteskap frivillig, enn til dømes
ein forstandar i eit trussamfunn eller ein prest i ein kyrkjelyd,
som kan vere under press frå trussamfunnet/kyrkjelyden
under prøvinga.
At det berre er éin instans, kan vere mest fordelaktig,
ettersom det kan gi ei betre og meir einsarta saksbehandling, eit
syn som mange av høyringsinstansane støttar. Etter
departementet si vurdering bør derfor obligatorisk borgarleg
prøving leggjast til éin instans, men av praktiske
grunnar bør prøvingskompetansen til norsk utanrikstenestemann
vidareførast.
Folkeregisteret er ein instans som er godt eigna til å overta
prøvinga av ekteskapsvilkåra. Folkeregistra har
tilgjengeleg mykje av den informasjon som er viktig for prøving
av ekteskap, og er såleis nærmast grunnlagskjelda
for dei opplysningane som skal kontrollerast.
Folkeregistra får såleis betre høve
til å kontrollere at dei opplysningane partane gir, er
rette, enn dei instansane som i dag står for prøvinga.
Ei overføring av oppgåva med prøving
av ekteskapsvilkåra til folkeregistra har den ulempa at
brudefolka må vende seg til to instansar, først
folkeregisteret, dernest den vigslaren som skal utføre
sjølve vigselen. Men departementet kan ikkje sjå at
det er noka stor ulempe for partane.
Departementet meiner, i likskap med eit stort fleirtal av høyringsinstansane,
at kompetansen til å prøve ekteskapsvilkåra
bør flyttast frå vigslarane til folkeregisteret.
Omsynet til likebehandling og nøytralitet taler for at
prøvinga blir flytta frå alle vigslarar.
Etter departementet si vurdering er det uheldig om prøvinga
blir delt mellom folkeregistra og notarius publicus. I tillegg til
at ei slik kombinert løysing verkar uoversiktleg og kan
skape komplikasjonar for brukarane, kan ordninga føre til
ulik praksis.
Departementet foreslår at all prøving av ekteskapsvilkår
i Noreg skal leggjast til folkeregisteret.
Departementet held fast på forslaget om at fylkesmannen
framleis skal vere klageinstans.
Som ei følgje av at prøvinga blir foreslått
overført til ein annan instans enn den som er vigslar,
er det nødvendig at det blir skrive ut ein attest som viser
at vilkåra er prøvde, og at det ikkje er noko
til hinder for at brudefolka kan inngå ekteskap. Vigslaren
må få prøvingsattesten før vigselen
kan gjennomførast. Departementet held på forslaget
i høyringsnotatet om at prøvingsattesten skal
gjelde i fire månader.
Departementet held også på forslaget i høyringsnotatet
om at ein vigsel som er utført i Noreg, ikkje er gyldig
etter norsk rett dersom det ikkje ligg føre gyldig prøvingsattest
frå folkeregisteret. Som gyldig prøvingsattest
gjeld også gyldig prøving gjort i eit anna nordisk
land.
Departementet vil oppheve regelen i § 10 andre ledd
om at det vanlegvis skal gå ei veke frå dokumentasjon
blir innlevert, til ein prøvingsattest kan skrivast ut.
Departementet kan ikkje sjå at det skal vere grunn til å vente
med å skrive ut prøvingsattest dersom den nødvendige
dokumentasjonen ligg føre.
På bakgrunn av at departementet no foreslår
at prøving av ekteskapsvilkåra skal leggjast til
folkeregistra i alle saker, vil departementet halde på forslaget
om at dette også skal gjelde for prøving av vilkåra i
samband med registrering av partnarskap.
Departementet foreslår at prøvingskompetansen til
norsk utanrikstenestemann blir vidareført.
Eit av dei sivilprosessuelle grunnprinsippa er disposisjonsprinsippet,
som går ut på at det i stor grad står
folk fritt korleis dei vil ordne rettsforholda sine. Ifølgje
den privatrettslege disposisjonsfridommen er det opp til partane
om dei vil bruke rettsapparatet, reise sak, gjennomføre
eller fråfalle saka osv. I utgangspunktet taler dette imot å gi
fylkesmannen høve til å reise sak om eit ekteskap
er gyldig eller ikkje. Men samtidig og i visse tilfelle har det
offentlege rett til, og som regel også plikt til, å reise
sak eller opptre i ei sak som alt er reist, for å sikre
dei offentlege interessene i saka.
Eit anna viktig motargument, som fleire høyringsinstansar
peiker på, er at ei føresegn om at offentlege
styresmakter har rett til å reise sak om eit ekteskap er
gyldig, kan bli utan praktisk verknad, slik Ekteskapslovutvalet
konkluderte. Det skal mykje til før det offentlege vil
ta seg bryet med å gå til rettslege steg for å få avgjort
spørsmålet om eit ekteskap er gyldig. Partane
kan sjølve reise slik sak, og det kan argumenterast for
at det er ei betre løysing at partane sjølve avgjer
dette spørsmålet. Dersom ein av partane eller
begge ønskjer ein stønad, ei teneste eller ein
rett der det er avgjerande at ekteskapet er gyldig, er det ikkje
urimeleg at dei sjølve må få avklart
spørsmålet.
Departementet har likevel kome til at det i visse tilfelle kan
vere ei sterk offentleg interesse i å få avklart
spørsmålet om eit ekteskap er gyldig eller ikkje. Den
sterke merksemda tvangsekteskap har fått dei siste åra,
har vist at det kan vere eit større behov for ei slik avklaring
enn det Ekteskapsutvalet gjekk ut frå. På bakgrunn
av dette og den breie støtta frå fleirtalet av
høyringsinstansane held departementet på forslaget.
Spørsmålet om eit ekteskap er gyldig eller
ikkje, er praktisk å få avklart i tilfelle der
den eine eller begge partar bruker falsk identitet ved inngåinga
av ekteskapet.
Departementet vurderer det slik at heimelen m.a. kan nyttast
der det kan stillast spørsmål om eit ekteskap
inngått i utlandet, strir mot norsk rettskjensle (ordre
public), til dømes på grunn av låg ekteskapsalder.
Den viktigaste grunngivinga for å gi fylkesmannen søksmålskompetanse
i slike saker er at fylkesmannen kan ha høve til å reise
sak der det er snakk om eit tvangsekteskap. Det kan vere til hjelp
for ein part som meiner at det ligg føre tvangsekteskap,
men som føler at det er ei for stor belastning å gå til
sak sjølv.
Nokre høyringsinstansar meiner at søksmålskompetansen
bør avgrensast til tvangsekteskapstilfella, andre er av
den oppfatning at søksmålskompetansen bør
vere generell. Etter departementet si vurdering bør det
vere ein generell søksmålskompetanse, sidan det
offentlege kan ha behov for å reise sak.
I høyringsnotatet blei det reist spørsmål
om andre instansar enn fylkesmannen burde ha ein slik søksmålskompetanse.
Både trygdekontoret og utlendingsstyresmaktene kan ha
behov for søksmålskompetanse på dette
området. Også folkeregistra har i somme saker
eit behov for å få ei avklaring av om eit ekteskap
er gyldig eller ikkje.
Departementet ser at også andre instansar kan ha behov
for å reise sak om eit ekteskap er gyldig, men er av den
oppfatning at det er mest ryddig/oversiktleg og formålstenleg
at slik søksmålskompetanse for andre enn partane
blir avgrensa til fylkesmannen. Etter gjeldande rett kan fylkesmannen
reise sak om oppløysing av ekteskap i visse tilfelle, og
fylkesmannen hadde tidlegare ein slik generell kompetanse.
Sjølv om berre fylkesmannen får søksmålskompetanse,
bør andre offentlege instansar ha høve til å be
fylkesmannen om å vurdere å reise sak om eit ekteskap
er gyldig. Eit slikt høve bør i så fall
nyttast berre unntaksvis, for å få avklart prinsipielle
saker, til dømes kan det vere spørsmål
om eit utanlandsk inngått ekteskap strir mot norsk rettskjensle
(ordre public) på grunn av låg ekteskapsalder.
Det bør ikkje vere slik at alle saker der ein offentleg
instans er i tvil om eit ekteskap er gyldig eller ikkje gyldig,
skal leggjast fram for fylkesmannen. Heimelen bør nyttast når
det vil vere svært uheldig at situasjonen ikkje blir avklart.
Eit slikt tilfelle kan vere når det til dømes ligg
føre ein straffedom for tvangsekteskap i saka, jf. straffelova § 222,
og tvangsekteskapet består, då vil det kanskje
vere nærliggjande at fylkesmannen reiser sak, jf. forslag
til ny § 16 a. Også her bør
det vere i samsvar med ønsket til den eller dei som har
vore utsett for tvangen. Sjølv om det ligg føre
ein straffedom for tvangsekteskap, kan vedkomande som har vore utsett
for tvangen, ønskje å få ekteskapet oppløyst ved
skilsmisse, til dømes av omsyn til barna, framfor å få dom
for at ekteskapet er ugyldig.
Departementet er einig med dei høyringsinstansane som
har uttalt at føresegna må nyttast med varsemd,
på grunn av dei store konsekvensane ein dom som slår
fast at eit ekteskap er ugyldig, kan få.
Tvangsekteskap kan vere ei stor påkjenning for den eller
dei som har vore utsett for det. I fleire tilfelle har den som har
vore utsett for tvangen, valet mellom å godta ekteskapet
eller å bli utstøytt av familien. Etter departementet
si oppfatning bør derfor fylkesmannen ikkje reise sak ved
mistanke om tvangsekteskap med mindre det er gjort i forståing
med ein eller begge ektemakane. Dette utgangspunkt verkar naturleg,
då den eller dei som har vore utsett for tvangen, reint
faktisk vil ha stor innverknad på utfallet av saka. I mange
tilfelle kan det vere vanskeleg å få saka opplyst
dersom ikkje vedkomande ønskjer at fylkesmannen skal gå til
sak. Hans eller hennar forklaring vil ofte vere det viktigaste i
saka.
Problemstillingar knytte til teieplikt og opplysningsplikt er
reiste av nokre av høyringsinstansane. Når fylkesmannen
skal vurdere om det er grunnlag for å reise sak ved mistanke
om tvangsekteskap, kan fylkesmannen ha behov for å hente
inn fråsegner frå andre instansar som har lovpålagt
teieplikt. Departementet finn det ikkje formålstenleg å innføre
ei opplysningsplikt for andre offentlege instansar ved mistanke
om tvangsekteskap. Ei slik opplysningsplikt kan føre til
ein risiko for at dei som har vore utsette for tvangsekteskap, vil
vegre seg for å oppsøkje hjelpeapparatet. Det
vil vere ein uheldig og utilsikta konsekvens. Det å gi
fylkesmannen ein søksmålskompetanse vil ikkje
ha følgjer for reglane om offentlege og private organ si
teieplikt og opplysningsplikt.
På bakgrunn av den breie støtta frå høyringsinstansane ønskjer
departementet å halde på forslaget om å ta
inn ei føresegn i barnelova som seier uttrykkjeleg at avtalar
om ekteskap på vegner av mindreårige ikkje er
bindande. Ei lovfesting av dette prinsippet i barnelova kan vere
eit verkemiddel i arbeidet med å opplyse miljø der
det skjer at foreldre avtaler ekteskap for dei mindreårige
barna sine. Ein slik effekt føreset, som nokre av høyringsinstansane
peiker på, at lovregelen må gjerast kjent for
målgruppa. Departementet vil derfor arbeide vidare med å finne fram
til effektive måtar å gjere denne regelen kjent på.
I høyringsnotatet blei det drøfta om slike
lovstridige avtalar om ekteskap for mindreårige skal kunne straffesanksjonerast,
men departementet kom i høyringsnotatet til at det neppe
var ein brukande veg å gå.
Departementet har vurdert problemstillinga på nytt,
men har som i høyringsnotatet kome til at det ikkje er
formålstenleg å straffesanksjonere slike lovstridige
avtalar.
Departementet er einig med Kyrkjerådet, som foreslår
eit tillegg i lovforslaget for å synleggjere at også avtalar
som andre enn foreldra gjer om ekteskap for barn, ikkje er bindande.
Av omsyn til signal- og opplysningseffekten ser departementet at
det kan vere formålstenleg å tydeleggjere i lova
at heller ikkje avtalar om ekteskap som andre, til dømes
brør eller onklar, gjer på vegner av mindreårige,
vil vere rettsleg bindande. Lovforslaget blir endra i tråd
med forslaget frå Kyrkjerådet.
Departementet ønskjer å halde på forslaget
om å likestille registrerte trussamfunn og livssynssamfunn ved å gi
dei same høve til å få vigselkompetanse.
Forslaget fekk brei støtte i høyringsrunden.
Eit argument som kan brukast mot å opne for å gi livssynssamfunn
vigselkompetanse, er at det alt er eit godt utbygt og dekkjande
system for borgarlege vigslar. Men Human-Etisk Forbund peiker på at
dei ønskjer å tilby ein humanistisk vigsel- eller
partnarskapsseremoni og ikkje ein livssynsnøytral
seremoni, slik det borgarlege vigselritualet er.
Etter departementet si vurdering er det naturleg at Human-Etisk
Forbund blir likestilt med registrerte trussamfunn når
det gjeld retten til å utføre vigslar.
For at livssynssamfunn skal få vigselkompetanse på linje
med registrerte trussamfunn, bør det opprettast ei godkjenningsordning
tilsvarande den ordninga som gjeld for registrerte trussamfunn.
Etter ekteskapslova § 12 a kan ein godkjent prest
eller ein forstandar i eit registrert trussamfunn utføre
vigslar dersom Kongen (delegert til Barne-, ungdoms- og familieforvaltninga
(BUFA)) har godkjent forma for inngåing av ekteskap.
Departementet har i høyringsnotatet peikt på at det
må takast stilling til kven som skal godkjennast som vigslar,
og at desse vilkåra må ta utgangspunkt i dei vilkåra
som blir stilte for å bli godkjent som prest eller forstandar
i eit registrert trussamfunn. Dersom departementet skal setje slike
vilkår, er det nødvendig med ein forskriftsheimel.
På denne bakgrunn held departementet på forslaget
om å gi ein forskriftsheimel i ekteskapslova til å fastsetje
vilkår for både tildeling og eventuell tilbaketrekking,
og også til den enkelte vigslaren.
Det følgjer av ekteskapslova § 13
første ledd at ein prest i Den norske kyrkja og ein prest
eller forstandar i eit registrert trussamfunn kan nekte å utføre ein
vigsel dersom ein av brudefolka ikkje høyrer til trussamfunnet,
eller dersom ingen av dei høyrer til kyrkjelyden.
Human-Etisk Forbund ønskjer ein tilsvarande reservasjonsrett
som den som går fram av ekteskapslova § 13
første ledd. Sidan Human-Etisk Forbund vil tilby ein vigsel
der humanistiske verdiar blir framheva spesielt som det grunnlaget
paret vil byggje samlivet sitt på, ønskjer dei
til dømes å ha rett til å nekte å utføre
vigslar dersom ingen av partane er medlem av dette samfunnet.
Departementet vil halde fram at reservasjonsretten etter § 13
første ledd i ekteskapslova gjeld retten til å nekte å utføre
ein vigsel dersom ein av brudefolka ikkje er medlem av trussamfunnet,
eller ingen av dei høyrer til kyrkjelyden. Nekting på grunn
av manglande kapasitet kjem ikkje inn under denne føresegna.
Men departementet legg til grunn at i dei tilfella då det
oppstår kapasitetsproblem, må problemet løysast
på ein formålstenleg måte, til dømes
ved ventelister.
Barne- og familiedepartementet foreslo i høyringsnotatet
at også livssynssamfunn får ein slik reservasjonsrett
som følgjer av ekteskapslova § 13 første
ledd. Departementet held oppe forslaget. Forslaget samsvarer også med
reglane for registrerte trussamfunn.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Sigmund Kroslid og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, registrerer at Barne- og familiedepartementet med dette følger opp Regjeringens tiltaksplan mot tvangsekteskap fra 2002, og at de foreslåtte lovendringene er en oppfølging av Handlingsplan mot tvangsekteskap fra 1998. Tiltakene som foreslås er blant flere tiltak for å forhindre tvangsekteskap. På denne bakgrunn er komiteen glad for at det nå foreslås en del endringer som vil forebygge og tydeliggjøre at tvangsekteskap er forbudt i Norge.
Komiteen mener at tvangsekteskap kan karakteriseres som ekteskap som inngås uten at den enkelte kan velge om en vil gifte seg, eller hvem han/hun vil gifte seg med. Uansett vil komiteen understreke at tvangsekteskap ikke skal aksepteres, og er straffbart etter norsk lov.
Komiteen vil fremheve at det å inngå ekteskap skal være basert på frivillighet og forståelse for hvilke praktiske, familiemessige og juridiske konsekvenser ekteskapet medfører.
Komiteen vil understreke at muligheten til selv å velge den man vil gifte seg med er en grunnleggende menneskerettighet, jf. FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter art. 16. Komiteen har med bekymring sett at tvangsekteskap i Norge er mer utbredt enn man tidligere var klar over, og er derfor opptatt av at rettighetene til dem som rammes må styrkes. Videre vil komiteen sende ut klare signaler til dem som utøver tvang i relasjon til ekteskapsinngåelse om at dette er straffbart.
Komiteen er positiv til Regjeringens forslag om en obligatorisk offentlig prøving av ekteskapsvilkårene. Det vil bety at vielser uten en slik offentlig prøving av vilkårene vil være ugyldige. Regjeringen foreslår at det er Folkeregisteret (eller norsk utenrikstjenestemann i utlandet) som skal gjennomføre prøvingen. Dette for å bedre kontrollen med at brudefolket oppfyller vilkårene for å inngå ekteskap etter norsk lov. Komiteen har merket seg at departementet ønsker å oppnå at antallet tvangsekteskap reduseres ved å innføre offentlig prøving. Det legges til grunn at offentlig ansatte underlagt instruksjon har større mulighet til helt objektivt å kontrollere brudefolkenes frivillighet, enn for eksempel en forstander i et trossamfunn og/eller en prest i en menighet som kan være under press fra trossamfunnet/menigheten under prøvingen. Dette slutter komiteen seg til. Videre foreslår Regjeringen at dersom Folkeregisteret finner at vilkårene for ekteskapsinngåelse er i orden, utstedes en attest som er gyldig i fire måneder. Dersom Folkeregisteret avslår godkjenning, kan brudefolket klage til fylkesmannen.
Komiteen viser til at barn i annen lovgivning gis rett til særlige beskyttelsestiltak i kraft av å være fysisk og psykisk umodne. Å ta inn en bestemmelse i barneloven som uttrykkelig sier at avtaler om ekteskap på vegne av mindreårige ikke er bindende, vil være et virkemiddel i arbeidet med å opplyse miljøer der det forekommer at foreldre avtaler ekteskap for sine mindreårige. Komiteen slutter seg til at regelen blir gjort kjent på en effektiv måte. Regjeringens forslag er en ny bestemmelse i barneloven § 30 a, som sier at en avtale foreldre eller eventuelt andre gjør på vegne av et barn, ikke er bindende. Dette er en tydeliggjøring av noe som allerede følger av norsk rett. En avtale om framtidig ekteskap inngått på vegne av mindreårige, vil heller ikke med rettstilstanden i dag, være rettslig bindende. Komiteen har merket seg at Regjeringen ikke finner det hensiktsmessig å straffesanksjonere slike lovstridige avtaler. Komiteen støtter dette.
Komiteen er positiv til at det innføres vigselsrett for livssynssamfunn, og har merket seg at i praksis gjelder dette så langt kun Human-Etisk Forbund.
Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår å gi fylkesmannen mulighet til å reise sak for å få prøvet om ekteskap er gyldig, og at det forutsettes at denne muligheten brukes med varsomhet, og i samarbeid med én av eller begge partene. Komiteen støtter disse forslagene.
Komiteen viser til behandlingen av Dokument nr. 8:122 (2002-2003), jf. Innst. O. nr. 132 (2002-2003), der det ble fremmet forslag om endringer i ekteskapsloven med det formål å ivareta muslimske kvinners rett til skilsmisse. Som en konsekvens av lovendringen ba Stortinget Regjeringen sørge for at brudefolk ved inngåelse av ekteskap underskriver en erklæring om at de aksepterer hverandres like formelle rett til skilsmisse.
Komiteen har merket seg at det fra mange hold, blant annet ulike kirkesamfunn, har kommet reaksjoner på denne lovendringen, på bakgrunn av at en slik erklæring oppleves som et brudd på selve intensjonen med ekteskapet. Komiteen er av den oppfatning at både hensynet til muslimske kvinners rett til skilsmisse og hensynet til at ekteskapet som en forpliktelse mellom to parter kan ivaretas samtidig. Komiteen ber derfor departementet se på andre formuleringer av intensjonene i Innst. O. nr. 132 (2002-2003): "Erklæringen fra brudefolkene før prøving av ekteskapsvilkårene".
Komiteen støtter på det nåværende tidspunkt Regjeringens forslag om at Folkeregisteret får myndighet til en obligatorisk offentlig prøving av ekteskapsvilkårene før ekteskapsinngåelse kan være gyldige, og at det innføres en vigselsrett for livssynssamfunn.
På denne bakgrunn vil komiteen fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen følge utviklingen av utvidelsen av vigselskompetansen og Folkeregisterets myndighet til prøving av ekteskapsvilkårene, og vurdere virkning av intensjon om å forebygge tvangsekteskap, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte innen utgangen av denne stortingsperioden."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at tvangsekteskap er noe annet enn arrangerte ekteskap. Begrepet arrangerte ekteskap henspeiler etter flertallets mening til at familien deltar aktivt for å finne eller foreslå kandidater til ektemake. Avgjørende for spørsmålet om det foreligger tvang blir om forslaget til ektemake reelt gir den unge en mulighet til å si nei. Dersom det arrangerte ekteskap er inngått fordi en av partene eller begge er utsatt for et press, og dette presset er så utilbørlig at vedkommende opplever å ikke ha et valg, vil det etter flertallets mening være straffbar tvang.
Flertallet vil påpeke at grensen mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er vanskelig å trekke, og legger i mange tilfeller stort ansvar på unge skuldre. Kulturkollisjon mellom foreldregenerasjon fra et annet land og ungdom vokst opp i Norge er her en utfordring. Tilsvarende problemer med ulike forventninger kan oppstå for ektefeller som blir inngiftet i en familie der den ene parten er oppvokst i Norge, eller har bodd her lenge.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig i Regjeringens forslag om at fylkesmannen skal gis søksmålskompetanse og myndighet til å reise sak om ekteskap er gyldig, og at andre offentlige instanser må ha mulighet til å be fylkesmannen vurdere å reise sak om et ekteskap er gyldig. Det forutsettes at denne muligheten brukes med varsomhet. Dette flertallet er ikke enig i at fylkesmannens myndighet til å reise sak, skal gjøres avhengig av at en eller begge av partene ønsker det. Dette flertallet mener at det må være fylkesmannens vurdering, på bakgrunn av informasjon fylkesmannen kan være i besittelse av, som avgjør om partene i en ekteskapsinngåelse er i en slik tvangssituasjon at de ikke tør uttrykke seg mot tvangen. Slik dette flertallet ser det, er det bedre å legge denne byrden på fylkesmannen, enn å avskjære enhver mulighet for at fylkesmannen kan ta på seg rollen som ombud for parter som åpenbart er utsatt for sterkt sosialt press, men som ikke selv har mulighet til å uttrykke tvangen fra familiemedlemmer.
Dette flertallet er på denne bakgrunnen uenig i at andre offentlige instanser ikke skal ha opplysningsplikt ved mistanke om tvangsekteskap, bigami og giftermål som inngås med mindreårig, eller andre relevant brudd på denne loven.
Dette flertallet trekker her en parallell til behandlingen av Ot.prp. nr. 9 (2002-2003), Innst. O. nr. 64 (2002-2003), der det blir uttalt at taushetsplikten ikke må praktiseres på en slik måte at utsatte barn og unge ikke får den hjelpen de trenger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er svært glad for at man nå får den nødvendige lovendringen som forbyr tvangsekteskap i Norge. Innvandrere til Norge kommer fra en rekke forskjellige kulturer og med ulike samfunnstradisjoner, men felles for mange av disse kulturene er et kvinnesyn som harmonerer dårlig med det norske. Det norske syn er trygt forankret i et vestlig og universelt syn på enkeltindividers rettigheter og likeverd. Individets rettigheter er blant annet nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring.
Disse medlemmer vil understreke at tvangsekteskap er til forveksling lik arrangerte ekteskap. Begrepet arrangerte ekteskap henspeiler etter disse medlemmers mening til at familien aktivt finner ektemake og avtaler ekteskap. I slike arrangerte ekteskap ligger det så mye sosialt press at de færreste våger å opponere mot sin egen familie. Derfor blir slike ekteskap ofte - urettmessig - ikke sett på som tvangsekteskap. Disse medlemmer merker seg at det eneste som skiller tvangsekteskap fra arrangert ekteskap er aktiv motstand fra en eller begge parter i et påtenkt ekteskap. En så liten forskjell minker ikke det forkastelige i arrangerte ekteskap.
Disse medlemmer mener at ikke bare utilbørlig press, men også mildt press, innebærer tvang. Det at foreldre eller andre slektninger arrangerer et ekteskap, er i seg selv press av en så sterk grad at det innebærer tvang.
Disse medlemmer tar avstand fra både tvangsekteskap og arrangerte ekteskap. Dette fordi overgangen mellom de to ulike ekteskapsformene ofte er glidende, nesten en umerkelig overgang, og det er derfor vanskelig å skille mellom de to formene.
Disse medlemmer merker seg at det i 1999 ble arrangert et møte i Oslo, av blant annet Norges Røde Kors, hvor en pakistansk politisjef fra byen Quetta ga en orientering om kvinnens stilling i Pakistan. Han fortalte at alle i Pakistan er sikret de samme rettigheter og diskriminering av kvinner er forbudt ifølge § 25 i den pakistanske grunnlov. Det betyr at tvangsekteskap er kulturelt eller religiøst betinget.
Disse medlemmer er av den oppfatning at både tvangsekteskap og såkalte arrangerte ekteskap må likebehandles i lover, forskrifter og regler.
Disse medlemmer foreslår derfor følgende:
"Stortinget ber Regjeringen om å tilpasse lovteksten slik at det ikke gjøres forskjell på tvangsekteskap og arrangerte ekteskap."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at de endringene som blir foreslått i ekteskapsloven, vil være til hjelp for de som er sterke nok til å bære belastningene med å evt. miste kontakt med familien. Regjeringens foreslåtte endringer i ekteskapslovgivningen har derimot lite å tilby dem som har et sterkt sosialt press om såkalt arrangert ekteskap, men som ikke kan bære et evt. tap av familiekontakt. Disse medlemmer kan se at arrangerte ekteskap i denne sammenhengen nærmer seg betegnelsen tvangsekteskap.
Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis merknad i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:50 (2001-2002), og Innst. S. nr. 129 (2001-2002), hvor det ble sagt følgende:
"Sosialistisk Venstreparti viser til at for å hindre tvangsekteskap og flergifte, er det viktig at kontrollen rundt gyldigheten av ekteskapsinngåelse er god. Disse medlemmer mener det er nødvendig å sikre dette ved at vigsel kun utføres av Notarius Publicus (dommer i tingretten), med utgangspunkt i dagens borgerlige vigsel. Dette medfører at trossamfunn ikke lenger har vigselsrett, og at de som ønsker religiøse seremonier knyttet til ekteskapsinngåelse, arrangerer dette i tillegg. Særlig må straffeansvar for Notarius Publicus og vitner vurderes i forhold til om ekteskaper er inngått frivillig og om partene ikke allerede er gift."
Disse medlemmer mener også at vigsler i utlandet som skal gi grunnlag for familiegjenforening i Norge, skal inngås på en norsk ambassade eller konsulat. Dette er for å sikre at personer ikke utsettes for tvang ved at vielsen foregår i et land der tvangsekteskap er akseptert og der mulighetene for å få hjelp dersom en blir truet til ekteskap, er små.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker det strenge kriterium som er trukket opp for fylkesmannens myndighet, og mener at fylkesmannen ikke får nødvendig grunnlag til å fremme slike saker, uten mulighet for innhenting av informasjon fra andre offentlige instanser, som er belagt med taushetsplikt.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen om å tilpasse lovteksten slik at det ikke gjøres forskjell på tvangsekteskap og arrangerte ekteskap.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringar i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapslova) m.m.
I
I lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre blir det gjort følgjande endringar:
Ny § 30 a skal lyde:
§ 30 a. Avtale om ekteskap.
Ein avtale foreldre eller andre gjer om ekteskap på vegner av barnet, er ikkje bindande.
II
I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap blir det gjort følgjande endringar:
§ 6 andre ledd skal lyde:
Prøvingen foretas av folkeregisteret eller av norsk utenrikstjenestemann på det stedet der en av brudefolkene bor, eller om ingen av brudefolkene har bopel her i landet, på det stedet der en av dem oppholder seg. Norsk utenrikstjenestemann prøver kun ekteskapsvilkårene for norske borgere som er fast bosatt i embetsdistriktet, og bare i de tilfeller der prøvingen ikke kan foretas av norsk folkeregister.
§ 7 bokstav a første punktum skal lyde:
Hver av dem skal legge fram fødselsattest fra folkeregisteret, når prøvingen ikke foretas av folkeregisteret.
§ 7 bokstav h andre punktum skal lyde:
Folkeregisteret eller norsk utenrikstjenestemann kan gjøre unntak fra kravet i første punktum når særlige grunner taler for det.
§ 9 første punktum skal lyde:
Dersom vigsleren, folkeregisteret eller norsk utenrikstjenestemann har grunn til å tro at noen av brudefolkene på grunn av alvorlig sinnslidelse eller alvorlig psykisk utviklingshemning mangler rettslig handleevne, kan det kreves lagt fram attest fra en offentlig lege eller fra en annen lege som en offentlig lege utpeker.
§ 10 skal lyde:
Har folkeregisteret eller norsk utenrikstjenestemann funnet at brudefolkene fyller ekteskapsvilkårene etter loven, og det heller ikke foreligger hindringer som nevnt i § 8 eller § 9, skal brudefolkene få en attest for at det ikke er noe til hinder for at ekteskapet blir inngått. Attesten er gyldig i fire måneder etter utstedelsen.
Vedtak om å ikke utstede prøvingsattest kan påklages til fylkesmannen.
§ 12 bokstav a skal lyde:
a. prest i Den norske kirke, og prest eller forstander i et registrert trossamfunn, eller seremonileder eller tilsvarende i livssynssamfunn som mottar tilskudd etter lov 12. juni 1981 nr. 64 om tilskott til livssynssamfunn når Kongen har godkjent formen for inngåelse av ekteskap.
§ 12 nytt andre ledd skal lyde:
Departementet kan ved forskrift gi utfyllende regler om tildeling og tilbaketrekking av vigselsrett for seremonileder eller tilsvarende i livssynssamfunn.
§ 13 første ledd første punktum skal lyde:
En vigsler som nevnt i § 12 bokstav a, kan nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene ikke er medlem av trossamfunnet eller livssynssamfunnet, eller ingen av dem tilhører menigheten.
§ 14 første ledd skal lyde:
Før vigsel finner sted, skal vigsleren motta en attest fra folkeregisteret eller norsk utenrikstjenestemann på at ekteskapsvilkårene er prøvet, og at reglene i §§ 6 til 10 er fulgt.
Noverande andre ledd blir oppheva.
Noverande tredje og fjerde ledd blir andre og tredje ledd.
§ 16 første ledd nytt andre punktum skal lyde:
Det samme gjelder dersom ekteskapet ble inngått uten at det forelå gyldig prøvingsattest i henhold til § 10.
Ny § 16a skal lyde:
§ 16a. Fylkesmannens adgang til å reise sak om ekteskapets gyldighet.
Fylkesmannen kan reise sak for å få dom for at et ekteskap består eller ikke består.
§ 18 skal lyde:
Slektskap eller andre forhold som fører til ugildhet etter forvaltningsloven § 6, er ikke til hinder for at vigsleren foretar vigsel.
III
Lova gjeld frå den tid Kongen fastset. Dei enkelte føresegnene i lova kan tre i kraft til ulik tid.
B.
Stortinget ber Regjeringen følge utviklingen av utvidelsen av vigselskompetansen og Folkeregisterets myndighet til prøving av ekteskapsvilkårene, og vurdere virkning av intensjon om å forebygge tvangsekteskap, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte innen utgangen av denne stortingsperioden.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 13. november 2003
Sonja Irene Sjøli |
Afshan Rafiq |
leder |
ordfører |