Arbeids- og administrasjonsdepartementet legger i proposisjonen
frem forslag til ny lov om konkurranse mellom foretak og kontroll
med foretakssammenslutninger, med korttittel konkurranseloven, og
ny lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens
konkurranseregler mv., med korttittel EØS-konkurranseloven.
Lovene erstatter henholdsvis lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse
i ervervsvirksomhet og lov 27. november 1992 nr. 110 om konkurranseregler
i EØS-avtalen mv.
Proposisjonen bygger på utredningen fra Konkurranselovutvalget
i NOU 2003:12 Ny konkurranselov og tilhørende høringsuttalelser,
samt St.meld. nr. 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn og Stortingets behandling
av denne.
Forslaget til ny EØS-konkurranselov i odelstingsproposisjonen
bygger på at Stortinget samtykker i de endringer i EØS-avtalen
og Avtale om opprettelse av et overvåkningsorgan og en
domstol som blant annet følger av at rådsforordning
(EF) nr. 1/2003 blir innlemmet i EØS-avtalen.
Nedenfor følger en gjennomgang av hovedtrekkene i de
enkelte kapitlene i lovproposisjonen.
Proposisjonens kapittel 2 redegjør for bakgrunnen for
proposisjonen, herunder en gjennomgang av Konkurranselovutvalgets
mandat og St.meld. nr. 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn.
Proposisjonens kapittel 3 inneholder en beskrivelse av konkurransepolitikkens
innhold, oppgaver og målsettinger.
Utgangspunktet for konkurransepolitikken er at konkurranse er
det beste virkemiddelet for å sikre effektiv bruk av samfunnets
ressurser, et konkurransedyktig næringsliv og en styrking
av forbrukernes stilling. Det er imidlertid en rekke forhold som
begrenser konkurransen i de ulike markeder. Dette kan skyldes egenskaper
ved markedet selv, bedriftenes egen atferd eller offentlige reguleringer
som skal tjene andre samfunnsmessige målsettinger.
Konkurransepolitikkens viktigste utfordring er således å fremme
tiltak som bidrar til økt konkurranse. I første
rekke krever dette et regelverk som sikrer at konkurranseskadelig
atferd er forbudt. Samtidig er det behov for hensiktsmessige kontroll-
og sanksjonsmidler som sikrer at konkurransereglene faktisk etterleves.
I utvidet forstand omfatter konkurransepolitikken alle forhold som
påvirker konkurransen. Dette innebærer at konkurransehensynet
må tillegges vekt innenfor alle politikkområder,
og at konkurranse skal være et selvstendig mål
på lik linje med andre samfunnshensyn.
Proposisjonens kapittel 4 omhandler formålet med konkurranseloven
og dens virkeområde.
Departementet foreslår at realitetsinnholdet i konkurranselovens
formålsbestemmelse videreføres ved at loven fortsatt
skal bidra til å fremme effektiv ressursbruk. Departementet ønsker
videre å tydeliggjøre at konkurranse er virkemiddelet
for å oppnå målsettingen om effektiv
ressursbruk, jf. lovutkastets § 1.
Unntak fra forbudene i konkurranseloven for markeder eller grupper
av næringsdrivende vil bli utformet gjennom forskrifter.
Kongen skal fastsette forskrifter om de unntak fra forbudene som
er nødvendig for å gjennomføre landbruks-
og fiskeripolitikken.
I proposisjonens kapittel 5 gis en gjennomgang av konkurransemyndighetenes
oppgaver etter konkurranseloven, samt hvilke oppgaver som skal videreføres
i ny lov.
Det forutsettes at konkurransemyndighetenes hovedoppgaver fortsatt
skal være knyttet til håndheving av konkurranseloven,
herunder kontroll med foretakssammenslutninger.
Når det gjelder tiltak for å øke markedets
gjennomsiktighet, foreslår departementet at reglene om prisopplysning
overføres til markedsføringsloven. Departementet
mener imidlertid at konkurransemyndighetene fortsatt bør
ha en hjemmel til å pålegge prisopplysninger mv.
når det har en konkurransefremmende virkning å øke
markedenes gjennomsiktighet.
Departementet ønsker å videreføre
Konkurransetilsynets oppgave med å påpeke konkurranseregulerende
virkninger av offentlige tiltak og forsterke den gjennom å innføre
hjemmel for tilsynet til å fastsette svarfrister for henvendelser
fra Konkurransetilsynet om offentlige reguleringer.
Proposisjonens kapittel 6 behandler lovutkastets forbudsbestemmelser,
herunder forbud mot konkurransebegrensende samarbeid og utilbørlig
utnyttelse av dominerende stilling.
Departementet foreslår at den norske konkurranselovgivningen
harmoniseres med EØS-avtalens konkurranseregler for foretak.
Med utgangspunkt i EØS-avtalen artikkel 53 og 54 foreslås § 10
om forbud mot konkurransebegrensende avtaler mellom foretak og § 11
om forbud mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling
som bestemmelser i den nye konkurranseloven. Forslagene innebærer
en overgang fra en lov som bygger på en kombinasjon av forbud
mot bestemte former for konkurransebegrensende samarbeid og en adgang
for konkurransemyndighetene til å gripe inn mot konkurransebegrensende
atferd, til en lov som inneholder forholdsvis omfattende forbud
mot konkurransebegrensende samarbeid og utilbørlig utnyttelse
av dominerende stilling.
Proposisjonens kapittel 7 redegjør for reglene om kontroll
med foretakssammenslutninger.
Lovutkastet bygger i hovedsak på en videreføring
av gjeldende materielle regler for inngrep mot foretakssammenslutninger.
Departementet foreslår imidlertid å endre regelen
slik at konkurransemyndighetene "skal" gripe inn dersom vilkårene
for inngrep er til stede, jf. lovutkastets § 16. I saker
av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning foreslås
i lovutkastets § 21 at Kongen i statsråd kan tillate
en foretakssammenslutning som konkurransemyndighetene har grepet
inn mot. Forslaget er nærmere behandlet i proposisjonens
kapittel 10 om organisasjonsspørsmål.
De prosessuelle reglene om kontroll med foretakssammenslutninger
tar utgangspunkt i tilsvarende bestemmelser i EØS-avtalen,
men det foreslås enkelte nasjonale tilpasninger. Departementet
legger opp til at reglene skal kunne anvendes på ethvert
erverv dersom inngrepsvilkårene er oppfylt, herunder erverv
av minoritetsandeler som ikke medfører kontroll.
Departementet foreslår i § 18 at det innføres
en alminnelig meldeplikt som i utgangspunktet gjelder alle foretakssammenslutninger.
Melding skal sendes til Konkurransetilsynet senest når
endelig avtale er inngått. Konkurransetilsynet kan be om
ytterligere opplysninger ved å pålegge partene
fullstendig melding innen en frist på 15 virkedager. Pålegges
ikke partene å sende slik fullstendig melding innen ovennevnte
frist, så løper Konkurransetilsynets inngrepskompetanse
ut. Dersom partene velger å melde foretakssammenslutningen
frivillig, må meldingen tilfredsstille kravene til fullstendig
melding.
I de tilfeller der Konkurransetilsynet pålegger fullstendig
melding eller partene melder frivillig, utløses et automatisk
gjennomføringsforbud i saksbehandlingens første
fase. Konkurransetilsynet gis adgang til å fatte vedtak
om gjennomføringsforbud i saksbehandlingens andre fase
dersom det anses nødvendig.
Fra det tidspunkt fullstendig melding er mottatt, gis Konkurransetilsynet
en frist på 25 virkedager til å varsle om at inngrep
kan være aktuelt. Dersom et slikt varsel er gitt, har tilsynet
en frist på 100 virkedager fra fullstendig melding er mottatt
til inngrepsvedtak kan bli fattet. Dersom partene fremmer forslag
om avhjelpende tiltak, kan fristen utsettes med 25 virkedager.
Proposisjonens kapittel 8 omhandler sanksjoner for overtredelser
av konkurranseloven.
Departementet foreslår å supplere eksisterende system
med strafferettslige sanksjoner overfor foretak med et sivilt sanksjonsmiddel.
På denne bakgrunn gis Konkurransetilsynet i § 29
adgang til å ilegge foretak overtredelsesgebyr ved brudd
på konkurranseloven. For fysiske personer gis det kun adgang
til å ilegge straff. Overtredelser som kvalifiserer til
straff er regulert i lovutkastets § 30.
Med utgangspunkt i EUs erfaringer med sanksjonslempning og det
faktum at stadig flere europeiske land innfører lempningsprogrammer
for kartellsaker, foreslås tilsvarende regler i § 31
i utkast til ny konkurranselov. Reglene om sanksjonslempning kommer
til anvendelse ved utmåling av overtredelsesgebyr etter § 29
og straff etter § 30.
Departementet foreslår å videreføre
regelen om tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av enkeltvedtak
i den nye konkurranseloven.
Proposisjonens kapittel 9 redegjør for saksbehandlingsregler
knyttet til håndheving av ny konkurranselov.
Lovutkastets § 24 inneholder en videreføring
av dagens ordning hvor enhver plikter å gi opplysninger som
er nødvendige for at konkurransemyndighetene skal kunne
utføre sine oppgaver etter loven.
I lovutkastets § 25 viderefører departementet
kravet om "rimelig grunn" til å anta at konkurranseloven eller
vedtak i medhold av konkurranseloven er overtrådt, for å iverksette
bevissikring.
Ettersom bevissikring i bolig normalt vil oppleves som et større
inngrep enn bevissikring hos et foretak, foreslår departementet
en lovfesting av at det i tillegg til å foreligge rimelig
grunn til å anta at loven eller vedtak i medhold av den
er overtrådt, må være særlig
grunn til å anta at bevis oppbevares i boligen for at det
skal kunne gjennomføres bevissikring der.
I forbindelse med gjennomføring av bevissikring, foreslår
departementet å videreføre gjeldende ordning med
at Konkurransetilsynet gis adgang til å ta med originaldokumenter.
På grunn av et stadig økende behov for internasjonalt
samarbeid, innføres en hjemmel for Konkurransetilsynet
til å gjennomføre bevissikring på vegne av
fremmede stater eller internasjonale organisasjoner der det foreligger
en folkerettslig avtale som regulerer bistanden.
Departementet foreslår endringer i reglene om innsyn
for personer eller foretak som er under etterforskning av Konkurransetilsynet.
På begjæring skal det gis innsyn så fremt
dette kan skje uten skade eller fare for saksbehandlingens øyemed
eller tredjemann. Andre med rettslig interesse gis en utvidet innsynsrett,
men først etter at saken er avsluttet.
Proposisjonens kapittel 10 behandler spørsmål knyttet
til organisering av konkurransemyndighetene.
I forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (2002-2003)
Om stalige tilsyn, jf. Innst. S. nr. 222 (2002-2003), har Stortinget
besluttet at det ikke skal foretas endringer i klagebehandlingen i
inneværende stortingsperiode. Dette innebærer
at gjeldende klageregler fortsatt må ligge til grunn for departementets
forslag til organisering av og beslutningsprosess for konkurransemyndighetene
i den nye loven. Av departementets utkast til § 8 første
ledd fremkommer derfor i likhet med gjeldende konkurranselov § 2-1,
at konkurransemyndighetene er Kongen, departementet og Konkurransetilsynet.
I tråd med gjeldende praksis, foreslår departementet å innføre
en lovfestet begrensning i hovedregelen om departementets styrings-
og kontrollmyndighet overfor Konkurransetilsynet. Utkast til § 8
annet ledd innebærer at departementet ikke kan instruere
tilsynet med hensyn til resultatet av deres saksbehandling. Departementets
omgjøringsadgang er begrenset i forhold til forvaltningsloven § 35,
i det kun ugyldige vedtak kan omgjøres.
Departementet foreslår at det innføres en hjemmel
i henholdsvis §§ 13 og 21 for Kongen i statsråd til å omgjøre
Konkurransetilsynets eller departementets vedtak i saker av prinsipiell
eller stor samfunnsmessig betydning. Det foreslås at Kongen
i statsråd både skal kunne omgjøre Konkurransetilsynets
vedtak ut fra andre hensyn enn konkurransehensyn, og overprøve
det konkurransemessige skjønn som tilsynet har utøvd
i den konkrete saken. Kongen i statsråd kan også på samme
betingelser treffe tilsvarende vedtak som Konkurransetilsynet.
Proposisjonens kapittel 11 redegjør for forskjellige
sider ved privat håndheving ved overtredelser av konkurranseloven.
Departementet foreslår ingen særskilte regler knyttet
til erstatning og midlertidig sikring i konkurranseloven. I § 10
annet ledd er det foreslått at avtaler som er forbudt etter § 10,
ikke skal ha noen rettsvirkninger.
Departementet har vurdert Konkurransetilsynets rolle ved private
søksmål, herunder private parters rett til innsyn
i Konkurransetilsynets dokumenter. Lovutkastet inneholder bestemmelser
som gir enhver med rettslig interesse en utvidet rett til innsyn
i dokumentene i en overtredelsessak når den er avsluttet.
Proposisjonens kapittel 12 omhandler regler om verneting i saker
etter konkurranseloven.
Departementet finner det ikke nødvendig å innføre
særlige regler om verneting i konkurranseloven. Departementet
antar også at reglene i tvistemålsloven er tilstrekkelige
til å ivareta behovet for forening av saker om overtredelsesgebyr
som springer ut av samme forhold.
Proposisjonens kapittel 13 redegjør for norske konkurransemyndigheters
håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54.
Departementet foreslår i § 6 i EØS-konkurranseloven
at norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve
EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Departementet legger i denne
forbindelse blant annet vekt på at dette vil kunne bidra
til en mer effektiv håndheving av nevnte bestemmelser,
samt forenkle samarbeidet med EFTAs overvåkningsorgan (ESA). Videre
vil håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54
etter departementets oppfatning føre til at reglene i større
grad blir anvendt, samt bidra til en mer enhetlig anvendelse av
regelverket.
Proposisjonens kapittel 14 omhandler endringer i EØS-konkurranseloven,
herunder ulike bestemmelser i rådsforordning (EF) 1/2003
og bestemmelser som regulerer konkurransemyndighetenes håndheving
av EØS-avtalen artikkel 53 og 54.
Rådsforordning 1/2003 artikkel 20 og 21 regulerer
domstolenes prøvelsesrett av Kommisjonens beslutninger
om bevissikring, og vil bli inkorporert i EØS-avtalen og
deretter ODA. Departementet foreslår derfor at ovennevnte
bestemmelser i tilpasset form i sin helhet tas inn i EØS-konkurranseloven § 3 tredje
og fjerde ledd.
Rådsforordning 1/2003 artikkel 15 regulerer samarbeidet
mellom Kommisjonen og nasjonale konkurransemyndigheter på den
ene side, og nasjonale domstoler på den annen, når
sistnevnte behandler spørsmål under EF-traktaten
artikkel 81 og 82. Artikkel 15 nr. 3 vil i sin EØS-tilpassede
form gi ESA innleggsrett overfor norske domstoler i saker som gjelder
anvendelsen av EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Videre kan
ESA kreve innsyn i saksdokumenter som er nødvendige for å utarbeide
innlegg. Departementet legger til grunn at regulering av disse rettigheter
krever lovendring, og bestemmelsen foreslås tatt inn i
EØS-konkurranseloven § 9.
Rådsforordning 1/2003 artikkel 16 nr. 1 regulerer rettsanvendelsen
til nasjonale domstoler. Siden ovennevnte gjennomfører
en forpliktelse etter EØS-avtalen og regulerer norske domstolers
anvendelse av EØS-retten, foreslår departementet
at bestemmelsen tas inn i EØS-konkurranseloven § 8.
Departementet legger til grunn at norske myndigheters håndheving
av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 bør reguleres
på tilsvarende måte som forordning 1/2003
regulerer nasjonale konkurransemyndigheter i EU.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
forordningens bestemmelser om når og hvordan nasjonale
konkurransemyndigheter skal anvende EF-traktaten artikkel 81 og
82 (tilsvarende EØS-avtalen artikkel 53 og 54) og bestemmelser
om nasjonale konkurransemyndigheters innleggsrett for nasjonale domstoler,
skal inntas i EØS-konkurranseloven. Vedrørende
regler om saksbehandling og sanksjoner, legger departementet opp
til at bestemmelsene i konkurranseloven gjelder tilsvarende i EØS-konkurranseloven.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig at man velger
tilsvarende avgrensningskriterier for anvendelsen av norsk konkurranselovgivning
og EØS-avtalen artikkel 53 og 54, som EU har for forholdet mellom
nasjonal konkurranselovgivning i EU og EF-traktaten artikkel 81
og 82. Departementet foreslår derfor bestemmelser i EØS-konkurranseloven
som ivaretar dette, jf. lovutkastets § 7 annet og tredje
ledd.
Proposisjonens kapittel 15 omhandler ordningen for gjennomføring
av konkurransereglene i EØS-avtalen.
Gjeldende konkurranseregelverk i Norge består av henholdsvis
konkurranseloven og EØS-avtalens konkurranseregler for
foretak. Mens konkurranseloven inneholder et fullstendig norsk konkurranserettslig
regelverk med både materielle og prosessuelle regler, gjennomfører
EØS-konkurranseloven våre forpliktelser etter
EØS-avtalen. På denne bakgrunn mener departementet
at reglene fortsatt bør organiseres i to separate lover.
Som det fremgår av kapittel 13 og 14, foreslår
departementet en rekke endringer i EØS-konkurranseloven.
Etter departementets oppfatning tilsier endringene at det er mest
hensiktsmessig å vedta en ny lov om gjennomføring
og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler (EØS-konkurranseloven).
Den gjeldende lov om konkurranseregler i EØS-avtalen mv. foreslås
dermed opphevet.
I proposisjonens kapittel 16 vurderes lovforslagets administrative
og økonomiske konsekvenser for henholdsvis næringslivet
og forvaltningen.
Departementet legger til grunn at utkastet til ny konkurranselov
og EØS-konkurranselov vil ha positive administrative og økonomiske
konsekvenser for næringslivet. Det henvises i den forbindelse
til harmonisering av regelverket med konkurransereglene i EØS,
samt at norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve
EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Innføring av alminnelig
meldeplikt vil kunne medføre visse merkostnader for næringslivet,
men ikke av et slikt omfang at ordningen oppfattes som unødig
tyngende.
Departementet antar at overgangen til forbudsbasert lovgivning
vil føre til en økning i antall klagesaker, og
dermed økt ressursbehov for departementet som klageinstans.
Innføring av bestemmelser om sanksjonslempning antas å øke
arbeidsmengden i Konkurransetilsynet tilsvarende 8-10 årsverk.
Videre vil Konkurransetilsynets arbeid med å påpeke
konkurranseregulerende virkninger av offentlige reguleringer kreve økt ressursbruk.
Som følge av at vanlige regler for domstolskontroll
også gjelder i saker etter konkurranseloven, antar departementet
at ressursbehovet i domstolene vil øke med cirka ett årsverk.
I sammendraget nedenfor gjengis hovedsakelig departementets vurderinger
av lovutkastets forslag. For nærmere presentasjon av gjeldende
rett og utvalgets forslag og begrunnelse vises det til NOU 2003:12
og Ot.prp. nr. 6 (2003-2004).
Departementet deler utvalgets oppfatning om å opprettholde
realitetsinnholdet i lovens formålsbestemmelse. Formålet
med konkurranseloven bør være å bidra
til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Virkemiddelet er konkurranse.
Departementet mener det er riktig å fokusere sterkere i
den nye loven på at konkurranse er virkemiddelet for å oppnå samfunnsøkonomisk
effektiv ressursbruk. Den endring i formålsbestemmelsen
som utvalget foreslår, vil føre til at ordlyden
er mer i takt med det som i realiteten kan oppnås gjennom
konkurransepolitikken. Departementet mener imidlertid at innholdet
i begrepet "virksom" er uklart og ikke tilfører noe reelt
innhold i bestemmelsens ordlyd. Departementet mener derfor at begrepet
bør tas ut av formålsbestemmelsen.
Videre er det hensiktsmessig at forholdet mellom mål
og virkemiddel i bestemmelsen gjøres tydeligere. Departementet
foreslår derfor en tilføyelse i formålsbestemmelsens
ordlyd, som ytterligere vil presisere at lovens formål
om å fremme konkurranse, er et virkemiddel til å bidra
til det overordnede målet om effektiv bruk av samfunnets
ressurser.
Departementet presiserer imidlertid at det ikke alltid er manglende
konkurranse som er årsaken til at det sløses med
samfunnets ressurser. I en situasjon med markedssvikt, for eksempel
som følge av eksterne virkninger, er det å fremme
konkurransen ikke tilstrekkelig for å få til en
bedre utnyttelse av samfunnets ressurser. Skal konkurranse lede
til effektiv ressursbruk i slike tilfeller, kreves det også andre
tiltak fra myndighetenes side for å bøte på markedssvikten. Dette
ligger imidlertid utenfor konkurranselovens virkeområde.
På bakgrunn av høringsinstansenes merknader har
departementet vurdert om forbrukerhensyn bør tas inn i
formålsbestemmelsen. Å fremme konkurranse bidrar
til å fremme forbrukerpolitiske mål. Departementet
kan ikke se noe behov for eksplisitt å inkludere forbrukerpolitiske
mål i konkurranselovens formål.
Departementet har også vurdert om andre hensyn bør
tas inn i lovens formålsbestemmelse. Konkurransepolitiske
hensyn kommer i noen tilfeller i konflikt med hensyn på andre
politikkområder. Det kan for eksempel være konflikt
mellom konkurransehensyn og henholdsvis fordelingshensyn, kulturhensyn,
sysselsettingshensyn og distriktshensyn. Avveiningene som må foretas
når slike målkonflikter oppstår, er av politisk
karakter.
Det er Konkurransetilsynet som skal håndheve loven.
Ved motstrid mellom politikkområder vil det ikke være
naturlig at Konkurransetilsynet foretar de ovennevnte politiske
avveiningene. Dette bør foregå på et
overordnet politisk nivå. Departementet mener på denne
bakgrunn at slike hensyn ikke bør tas inn i lovens formålsbestemmelse.
Av utvalgets forslag til § 1-2 fremgår at enhver enhet
som utøver privat eller offentlig ervervsvirksomhet er
et "foretak". Forslaget vil ifølge utvalget være
i samsvar med foretaksbegrepet i EU/EØS-retten,
og utvalget presiserer at det må anvendes EU/EØS-relevante
rettskilder som ved tolkningen av EØS-basert regelverk
forøvrig.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til bestemmelse
med definisjon av begrepet "foretak".
I likhet med utvalget legger departementet til grunn at det i
realiteten ikke er store forskjeller mellom foretaksbegrepet og
begrepet "ervervsdrivende", slik som definert i konkurranseloven § 1-2
bokstav a, jf. at enhetene som omfattes av utkast til § 2
må drive ervervsvirksomhet.
Begrepet er i samsvar med foretaksbegrepet i EU/EØS-retten
og vil være underlagt rettsutviklingen der.
Unntaket i konkurranseloven § 1-3 for lønns-
og arbeidsvilkår er knyttet til avtaler som regulerer "prisen"
på arbeid og derved har betydning for konkurransen om arbeidskraft.
Unntaket er begrunnet med at det er utviklet et omfattende avtaleverk
for fastsettelsen av prisen på arbeidskraft og at tilpasninger
og effektiviseringer først og fremst bør skje
gjennom dette.
Unntaket for lønns- og arbeidsvilkår er tolket
og praktisert slik at det ikke omfatter de sider av en arbeidsavtale,
som ikke direkte regulerer lønns- og arbeidsvilkår.
Unntaket er ikke til hinder for en vurdering av de enkelte bestemmelser
i lønns- og arbeidsavtaler, med henblikk på å fastslå om
de ellers direkte regulerer konkurranseforhold i et relevant marked.
Dette er i overensstemmelse med praksis i EU og EØS.
Departementet støtter utvalgets forslag om å videreføre
unntaket fra konkurranseloven for lønns- og arbeidsvilkår.
Selv om utkastet til ny konkurranselov §§ 10 og
11 må tolkes i overensstemmelse med avgjørelser
ved EFTA- og EF-domstolen, og det derfor strengt tatt er unødvendig
med en egen lovbestemmelse, anser departementet at unntaket av pedagogiske
grunner bør videreføres i loven.
Førstehåndsomsetningen av jordbruks-, skogbruks-
og fiskeriprodukter er unntatt fra forbudene mot prissamarbeid,
anbudssamarbeid og markedsdeling i den nåværende
konkurranselov. I departementets utkast til ny konkurranselov utvides
forbudene betydelig, blant annet forbys innkjøpssamarbeid
i § 10, og det innføres et nytt forbud mot
utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling i § 11.
Som høringsinstansene påpeker, kan dette føre
til at nye deler av samvirkenes virksomhet innenfor disse næringer
omfattes av forbudene i konkurranseloven. Særlig innenfor
jordbruket skjer det betydelige strukturendringer i produksjons-
og omsetningsleddene. Innholdet i og gjennomføringen av
jordbrukspolitikken er også under utvikling. Skogbruket
omfattes allerede av forbudene i EØS-avtalen artikkel 53
og 54. Store deler av omsetningen av skogbruksprodukter nyter derfor
ingen fordel av unntaket fra konkurranselovens forbud. Utviklingen
innenfor havbruksnæringen skaper utfordringer også på konkurransepolitikkens
område.
Etter departementets oppfatning viser dette at det er nødvendig å vurdere
nærmere omfanget og innholdet av de unntakene som primærnæringene
skal ha fra konkurranselovgivningen. Innholdet i landbruks- og fiskeripolitikken
skal imidlertid ikke endres gjennom endringer i konkurranselovgivningen.
Formålet med en gjennomgang av unntakene er således
ikke å endre rammebetingelsene for disse næringene,
men å finne frem til unntak som er tilpasset den utvikling som
er skjedd siden nåværende konkurranselov ble vedtatt
og som er fleksible nok til kunne tilpasses den politikk som vil
bli fastlagt i fremtiden.
Departementet mener at det best kan gjøres ved at det
tas inn en bestemmelse i konkurranseloven om at Kongen skal fastsette
de unntak fra §§ 10 og 11 som er nødvendige
for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken.
På denne måten blir det gjort klart at det "skal"
gis slike forskrifter.
Departementet har merket seg at flere høringsinstanser
har gitt uttrykk for at deres virksomhet eventuelt kan fanges opp
av de utvidede forbudene, for eksempel forbudet mot innkjøpssamarbeid.
Den nye loven legger ikke opp til at det skal gis individuelle dispensasjoner,
men hvert enkelt foretak må selv vurdere sin stilling ut
fra en forståelse av utkastet til § 10 i sin helhet,
dvs. også unntaksbestemmelsen i § 10 tredje ledd.
Dersom enkelte aktører er usikre på om de rammes
av forbudene eller ikke, må de ta kontakt med Konkurransetilsynet
som har veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om ikke å videreføre
gjeldende § 1-4 første ledd om at bestemmelser
som gis i medhold av loven ikke må stride mot stortingsvedtak.
Bestemmelsen har til nå hatt svært liten praktisk
betydning og vil heller ikke få det, slik den nye konkurranseloven
er utformet.
Departementet er enig med lovutvalget i at det kan være
behov for en bestemmelse i konkurranseloven som gir Kongen anledning
til å gi nærmere regler om den innbyrdes avgrensningen
av de forskjellige myndigheters virkeområde. Det er nå en
rekke sektorspesifikke reguleringsmyndigheter som kan eller skal
ta konkurransehensyn ved praktiseringen av sin lovgivning. Den foreslåtte
bestemmelsen kan forebygge konflikter som kan oppstå og
gir Kongen en rett til å avklare forholdet mellom sektormyndigheter før
det oppstår motstrid. En slik avgjørelse fra Kongen
kan gå ut på at en av myndighetene får
innskrenket kompetanse i forhold til den opprinnelige fullmakten.
Det vises til utkastets § 4.
Etter departementets oppfatning er det fortsatt behov for å foreta
en fortløpende vurdering av om enkeltvedtak etter konkurranseloven
bør opprettholdes. Departementet viderefører derfor
i samsvar med lovutvalgets forslag bestemmelsen om at enkeltvedtak
i alminnelighet skal gjelde for et bestemt tidsrom, at virkningstiden
normalt ikke skal overstige fem år og aldri være
lenger enn ti år.
Departementet er mer i tvil om ikke dette også bør
gjelde for forskrifter fastsatt i medhold av loven. Også for
forskrifter bør det vurderes om det fortsatt er behov for
dem og de bør ikke stå lenger enn nødvendig.
Når departementet likevel er kommet til at bestemmelsen
om varighet ikke bør gjelde for forskrifter, skyldes det
at det vil være uheldig om disse skulle miste sin kraft
dersom departementet eller Konkurransetilsynet skulle "glemme" å fornye
en forskrift etter 10 år. Forskrifter etter konkurranseloven
kan regulere både rettigheter og plikter for lovens adressater.
Det kan derfor ha uoverskuelige konsekvenser, også av privatrettslig
art, dersom en forskrift løper ut ved en tilfeldighet.
Kontroll med at lovens forbud og påbud overholdes og
med foretakssammenslutninger skal være Konkurransetilsynets
hovedoppgaver. Departementet slutter seg således til utvalgets
forslag på dette punkt. De foreslåtte endringer
i atferdsreglene vil gjøre at Konkurransetilsynet kan fokusere
mer av sin virksomhet mot de alvorlige overtredelsene. Videre vil
overgangen til et rent forbudsprinsipp føre til at privat
håndheving blir et mer reelt alternativ til at tilsynet
forfølger overtredelsene. Når det gjelder kontroll
med foretakssammenslutninger, vil reglene om meldeplikt, gjennomføringsforbud,
fullstendig melding og de nye fristene for tilsynets saksbehandling, etter
departementet syn også medføre at tilsynets ressursbruk
blir mer effektiv.
Departementet avviker imidlertid fra utvalgets flertall, i det
departementet mener Kongen bør ha mulighet til ved forskrift å gripe
inn mot konkurranseskadelig atferd i strid med lovens formål
(utkastet § 14). Departementet anbefaler også at
tilsynet skal kunne gripe inn mot erverv av andeler i bedrifter
som ikke fører til kontroll, men som likevel fører
til en vesentlig begrensning av konkurransen. I tillegg har departementet
innarbeidet en tilpasset versjon av gjeldende konkurranselov § 3-12,
som Stortinget tilføyde 17. juni 2003, etter at utvalget
hadde levert sin innstilling (jf. utkastet § 16 fjerde
ledd).
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å overføre
bestemmelsen i konkurranseloven § 4-1 om prisinformasjon
til forbrukerlovgivningen, nærmere bestemt markedsføringsloven § 3a.
Departementet har lagt vekt på de samme forholdene som
utvalget. Ved å legge forvaltningen av denne bestemmelsen
til Forbrukerombudet, sikrer man også at samme organ både
fører kontroll med prismerking og kontroll med villedende
priser. Dette vil etter departementet syn være ressurssparende.
Et mindretall i utvalget har foreslått at selv om bestemmelsen
om prismerking overføres til markedsføringsloven,
så bør konkurransemyndighetene fremdeles ha en
hjemmel til å pålegge prisopplysning mv. når
det har en konkurransefremmende virkning å øke markedenes
gjennomsiktighet. Departementet er enig med mindretallet i at det
kan være behov for Konkurransetilsynet å kunne
komme med nærmere påbud om prisopplysning m.m.
for at etterspørrerne i et marked skal få tilstrekkelig
kunnskap til å treffe rasjonelle valg. Som utvalgets mindretall
viser til, vil dette kunne være nødvendig i markeder
hvor etterspørrerne ikke er forbrukere. Tilbyderne i disse
markedene er ikke omfattet av bestemmelsen om prismerking i § 4-1,
og vil heller ikke være i forbrukermyndighetenes fokus.
Departementet slutter seg til mindretallets forslag til lovtekst,
og også at Kongen bør kunne gi slike pålegg
i form av forskrift. Departementet ser det ikke som noe problem
at både konkurranseloven og markedsføringsloven
vil ha likeartede hjemler til prisopplysning. Bestemmelsene har
forskjellige formål, og det vil også være
forskjeller i håndhevingen da bestemmelsen som er foreslått
overført til markedsføringsloven er utformet som
et påbud, mens bestemmelsen foreslått inntatt
i konkurranseloven er en inngrepshjemmel, lovforslaget § 23.
Departementet er enig med utvalget i at behovet for at offentlige
myndigheter utfører prisundersøkelser er redusert
i de senere år. I likhet med utvalget mener departementet
likevel at å iverksette tiltak for å øke
markedenes gjennomsiktighet fremdeles bør tilhøre
konkurransemyndighetenes oppgaver. Departementet slutter seg derfor
til å videreføre § 2-2 bokstav c i konkurranseloven,
det vises til lovforslaget § 9c. I hvilken grad, og
med hvilken hyppighet, Konkurransetilsynet bør utføre
prisundersøkelser, og om de skal gjøre det selv
eller la seg bistå av andre, går departementet
ikke inn på her. Generelt må det være opp
til Konkurransetilsynet selv å vurdere nødvendigheten
av prisundersøkelser i et marked.
Utvalget har gått inn for at bestemmelsen om offentlighet
om konkurransebegrensninger i § 4-2 ikke videreføres,
og henviser spesielt til at bestemmelsen aldri har vært
benyttet til det tiltenkte formål. Departementet følger
utvalgets forslag.
Departementet støtter også forslaget om at
konkurransemyndighetene skal offentliggjøre sine vedtak.
Etter at Stortinget gikk imot opprettelsen av en konkurransenemnd,
vil det være Konkurransetilsynet og departementet som blir
pliktsubjekter etter bestemmelsen. Siden både tilsynet
og departementet allerede i dag offentliggjør sine vedtak,
vil ikke en slik bestemmelse medføre noen endring.
Det vises til utkastet § 22 hvor det også er
innarbeidet en begrensning i offentlighet ut fra hensynet til taushetsplikten
i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2.
Departementet er enig i utvalgets vurderinger av forbudet mot
urimelig pris i pristiltaksloven § 2. Bestemmelsen har
lite med moderne konkurransepolitikk å gjøre.
Selv om bestemmelsen er generelt utformet, vil den under normale
forhold primært fungere som beskyttelse av den enkelte
forbruker. Inntil behovet for bestemmelsen er nærmere vurdert,
vil departementet foreslå at Konkurransetilsynet fortsatt skal
håndheve pristiltakslovens § 2.
Dagens konkurranselov fastsetter i § 2-2 bokstav d som
et særskilt gjøremål for konkurransemyndighetene å påpeke
konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak, eventuelt
ved å fremme forslag med sikte på å forsterke
konkurransen og lette adgangen for nye konkurrenter.
Formålet med bestemmelsen er å henlede oppmerksomhet
mot egenskaper ved vedkommende regulering som begrenser konkurransen,
og derved kan svekke muligheten for å utnytte samfunnets
ressurser på en effektiv måte.
Departementet vil videreføre Konkurransetilsynets oppgave
med å påpeke konkurranseregulerende virkninger
av offentlige tiltak, og forsterke den gjennom å innføre
hjemmel for tilsynet til å fastsette svarfrister for henvendelser
fra Konkurransetilsynet om offentlige reguleringer.
Departementet viser til at konkurransemyndighetenes arbeid med å påvirke
offentlig regelverk slik at det ikke unødig svekker konkurransen,
er vel innarbeidet i Norge og mange andre land. Oppgaven er nødvendig
for å sikre at de konkurranseregulerende virkninger av
offentlig regelverk blir vurdert, og at dette ikke i unødig
grad begrenser konkurransen. Tilsynets henvendelser bidrar til å bevisstgjøre
sektormyndighetene med hensyn til de konkurranseregulerende virkninger
av deres regelverk. Offentlige reguleringer skal ofte ivareta sektorspesifikke
mål. Reduksjon eller bortfall av konkurranse er svært
sjelden et mål i seg selv, men en utilsiktet bivirkning
av regelverket. Slike vurderinger er viktige for å få til
større økonomisk bærekraft og omstillingsevne
i samfunnet. Arbeidsoppgaven er viktig for å sikre næringslivet
rammebetingelser som ikke hemmer, men fremmer konkurransen i markedene.
Departementet er enig i utvalgets vurdering av at prioritering
av slikt arbeid er et politisk spørsmål. Dette
blir ivaretatt gjennom de årlige prioriteringer i forbindelse
med statsbudsjettet. De politiske prioriteringene formaliseres gjennom
Stortingets forutsetninger for bevilgningene og departementets tildelingsbrev
med instrukser om anvendelse av bevilgningene.
Arbeidet i forhold til offentlige reguleringer har vært
prioritert over lang tid og av vekslende regjeringer. Bestemmelsen
(jf. utkastet § 9 bokstav e) har ikke til hensikt å binde
opp politiske valg knyttet til avveininger mellom effektivitetshensyn
og andre hensyn, men å sørge for at de ulike alternativene
er godt utredet og tilpasset på forhånd.
Departementet foreslår at Konkurransetilsynet gis anledning
til, etter nærmere vurdering, å pålegge adressaten
for en henvendelse om en offentlig regulering å svare innen
en fastsatt frist. Dette vil bidra til å sette fokus på problemstillingene
og vedkommende myndighets vurdering av konkurranse- og effektivitetshensyn
i sektorlovgivningen. Bestemmelsen innebærer ingen binding
av vedkommende myndighets skjønnsutøvelse ved
avveiingen mellom ulike hensyn. Det er ikke lagt opp til at overtredelser
av fristbestemmelsene skal sanksjoneres.
Etter gjeldende konkurranselov § 1-8 første
ledd kan Konkurransetilsynet for å oppfylle Norges avtaleforpliktelser
overfor fremmed stat eller internasjonal organisasjon uten hinder
av lovbestemt taushetsplikt, gi konkurransemyndigheter i fremmede
stater eller internasjonale organisasjoner, opplysninger som er
nødvendige for å fremme norske eller vedkommende
stats eller organisasjons konkurranseregler.
Etter reglene om opplysningsplikt i konkurranseloven § 6-1
plikter enhver å gi konkurransemyndighetene de opplysninger
de trenger for å kunne oppfylle Norges avtaleforpliktelser
overfor fremmed stat eller internasjonal organisasjon.
Departementet støtter utvalgets forslag om at konkurranseloven § 1-8
videreføres som § 7 i den nye konkurranseloven.
Videre støtter departementet utvalgets forslag om at konkurransemyndighetenes
adgang til å kreve opplysninger for å kunne oppfylle Norges
internasjonale forpliktelser etter konkurranseloven § 6-1,
videreføres i § 24 i den nye loven. Departementet
støtter også utvalgets forslag om at Konkurransetilsynet
skal kunne gjennomføre bevissikring for å kunne
oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor fremmed stat eller internasjonal
organisasjon, jf. utkastets § 25 første ledd.
Etter departementets oppfatning er utveksling av taushetsbelagt
informasjon inngripende for den informasjonen gjelder. Det er derfor
viktig at det etableres mekanismer som bidrar til å ivareta
rettssikkerhetshensyn. Departementet mener at disse hensyn ivaretas
best ved at bistanden til fremmede stater og internasjonale organisasjoner
skjer innenfor et etablert avtaleverk. I likhet med utvalgets flertall
mener departementet derfor at bistand etter forslagets §§ 7, 24
og 25 kun bør gis i de tilfeller der Norge er folkerettslig
forpliktet til det, på grunnlag av avtale med vedkommende
stat eller organisasjon.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at den
norske konkurranselovgivningen harmoniseres med EØS-avtalens
konkurranseregler for foretak. I likhet med utvalget legger departementet
til grunn at EØS-avtalen artikkel 53 og 54 skal fungere
som modell for konkurranseloven. Departementet slutter seg til utvalgets
vurderinger og forslag til § 3-1 (jf. utkastet § 10)
om forbud mot konkurransebegrensende avtaler mellom foretak og § 3-2
(jf. utkastet § 11) om forbud mot utilbørlig utnyttelse
av dominerende stilling i den nye konkurranseloven. Forslagene vil
innebære en overgang fra et kombinert forbuds- og inngrepssystem
til et mer rendyrket forbudsprinsipp i den norske konkurranseloven.
Et flertall av høringsinstansene støtter departementets
forslag. Imidlertid er det i enkelte av høringsuttalelsene
fremhevet at konsekvensene for næringslivet av det nye
forbudsprinsippet burde ha vært utredet bedre før
loven trer i kraft. Departementet vil i denne forbindelse blant
annet vise til at tilsvarende forbud allerede er en del av norsk
rett gjennom EØS-avtalen. De av norske foretak som har
virksomhet som oppfyller samhandelskriteriet i EØS-avtalen
artikkel 53 og 54, vil således allerede måtte
forholde seg til slike forbud.
Departementet fremhever at praksis fra EF-domstolen, EFTA-domstolen,
Kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan, vil være
relevante tolkningsmomenter for fastsettelse av rekkevidden til
forbudsbestemmelsene i den nye norske konkurranseloven. En del av
formålet med å innføre forbud som med
nasjonale tilpasninger svarer til EØS-avtalen artikkel
53 og 54, er å harmonisere de norske reglene på området med
disse. Departementet presiserer at en harmonisering i den nye loven
ikke uten videre innebærer at norske myndigheters praksis
i alt og ett vil bli identisk med praksis fra EU og EØS.
Her vil blant annet ulikheter i reglenes formål, virkeområde,
samt rettskildesituasjonen, kunne spille inn og føre til
et noe annerledes resultat.
I samsvar med utvalgets forslag, foreslår departementet
i utkastets § 10 tredje ledd et lovbasert unntak som med
nasjonale tilpasninger svarer til EØS-avtalen artikkel
53 nr. 3. Praksis i EU og EØS knyttet til denne bestemmelsen
vil gi god anvisning på unntakets rekkevidde. Videre foreslår
departementet, som utvalget, i utkastets § 10 fjerde ledd
at Kongen gis myndighet til å gi nærmere forskrifter
om generelle regler (gruppefritak) for hva som skal omfattes av § 10
tredje ledd. Dette gir hjemmel både til å gi tilsvarende
fritak i norsk rett som det som er gitt etter EØS-reglene,
og til å gi egne fritak i forhold til de norske forbudene.
Departementet slutter seg til utvalgets presisering av at gruppefritakene,
som følger av EØS-avtalen artikkel 53, vil utelukke
anvendelsen av den norske konkurranseloven, der samhandelskriteriet
er oppfylt.
Departementet foreslår, i likhet med utvalget, i utkast
til § 10 fjerde ledd annet punktum at Konkurransetilsynet
i enkelttilfeller skal kunne trekke tilbake fordelen av et gruppefritak
som er gitt i medhold av utkastets § 10 fjerde ledd første
punktum. Tilbaketrekningen foreslås ikke gitt tilbakevirkende
kraft.
Departementet har merket seg at flere høringsinstanser
ber om en videreføring av dispensasjoner som er gitt med
hjemmel i konkurranseloven 1993. I denne forbindelse understrekes
at loven ikke legger opp til en videreføring av et system
med individuelle unntak, og departementet finner det heller ikke
hensiktsmessig å ta konkret stilling til slike i forbindelse
med odelstingsproposisjonen. I utgangspunktet legger forslaget til
den nye loven opp til et system hvor det påligger hver
enkelt å vurdere om egen atferd er forbudt eller ikke,
ut fra vilkårene i utkastets §§ 10 og 11.
Dersom den enkelte aktør er usikker i denne vurderingen,
vil de måtte ta kontakt med Konkurransetilsynet som har
veiledingsplikt med hjemmel i forvaltningsloven § 11 i
disse tilfellene. I motsetning til enkelte av høringsinstansene,
mener departementet at det vil være å gå for
langt om Konkurransetilsynet i disse tilfellene skal ha noen plikt
til å gi bindende forhåndsuttalelser eller vedtak.
Et poeng ved å innføre en forbudsbasert konkurranselov
er nettopp å unngå ressursbruk til behandling
av slike individuelle dispensasjoner.
Departementet foreslår, som utvalget, i utkastets § 12
første ledd at Konkurransetilsynet skal kunne pålegge
foretak eller sammenslutninger av foretak som overtrer bestemmelsene
i utkast til §§ 10 og 11, å bringe overtredelsen
til opphør. For å sikre at foretakene etterlever
påbudet, kan Konkurransetilsynet også ilegge tvangsmulkt.
Overtredelse av et pålegg kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr
eller straff. I likhet med utvalget legger departementet til grunn at
for mindre alvorlige overtredelser kan påbud om opphør
være en mer hensiktsmessig reaksjon enn straff og overtredelsesgebyr.
I tillegg er det bevismessig enklere å håndheve
et pålegg om opphør enn overtredelse av forbudsbestemmelsene
i seg selv. Et pålegg om opphør kan også bidra
til å avklare rettssituasjonen og gi veiledning for tolkningen
av forbudsbestemmelsene, uten at det knyttes sanksjoner til førstegangsovertredelser.
Videre slutter departementet seg til utvalgets anbefaling om
ikke å foreslå regler som pålegger Konkurransetilsynet
en plikt til å treffe vedtak om at en atferd ikke er i
strid med forbudene i utkast til §§ 10 og 11.
Departementet foreslår, som utvalget, i utkastets § 12
første ledd at Konkurransetilsynet ved overtredelser av
utkast til §§ 10 og 11 skal kunne pålegge foretakene
ethvert tiltak som er nødvendig for å bringe en
overtredelse til opphør. De alminnelige reglene om forholdsmessighet
vil legge begrensninger på hvilke tiltak som tilsynet kan
pålegge foretaket.
Departementet vil, i likhet med utvalget, foreslå at
det skal kunne settes en frist for gjennomføring av pålegg
etter utkastets § 12. Dersom intet annet er bestemt, gjelder
pålegget umiddelbart.
Videre presiserer departementet i likhet med utvalget at Konkurransetilsynet
kan fastslå at det har funnet sted en overtredelse, selv
om overtredelsen har opphørt. Som utvalget, finner departementet
ikke grunn til å lovfeste dette særskilt.
Departementet støtter utvalgets flertall om at konkurransemyndighetene
skal ha kompetanse til å pålegge strukturelle
tiltak for å bringe en overtredelse av utkastets §§ 10
og 11 til opphør.
Departementet vil først peke på at når
rådsforordning 1/2003 tas inn i EØS-avtalen
og deretter gjennomføres som en forpliktelse i norsk rett,
vil EFTAs overvåkningsorgan og Kommisjonen ha kompetanse til å pålegge
strukturelle forpliktelser overfor norske foretak ved overtredelse
av EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Spørsmålet
er således ikke om det skal innføres en adgang
til å pålegge norske foretak strukturelle forpliktelser
etter norsk rett. Spørsmålet er om Konkurransetilsynet
skal ha en tilsvarende adgang etter konkurranseloven til å pålegge
strukturelle forpliktelser som EFTAs overvåkningsorgan
og Kommisjonen vil få, når rådsforordning
1/2003 gjennomføres i norsk rett.
Flere av høringsinstansen har etterlyst en nærmere
vurdering av det konkurransepolitiske behovet for å innføre
en regel som gir Konkurransetilsynet adgang til å pålegge
strukturelle tiltak. Departementet har derfor vurdert dette spørsmålet
nærmere.
Departementet antar at et pålegg om opphør
i de fleste tilfeller vil være tilstrekkelig til at en
ulovlig konkurranseregulering opphører, eventuelt kombinert
med atferdsregulerende tiltak. Men visse typer ulovlige konkurransereguleringer
kan være direkte foranlediget av foretakets strukturelle
organisering. For eksempel kan krysseierskap mellom to uavhengige
foretak skape sterke insitamenter til atferd i strid med forbudet
mot konkurransebegrensende samarbeid.
I slike tilfeller kan strukturelle tiltak være mer effektive
enn atferdsregulerende tiltak. Dette skyldes at foretakets organisering
i seg selv gir økonomiske motiver til å opptre
i strid med lovens forbudsbestemmelser. Eventuelle atferdsregulerende
tiltak vil kun innrettes mot å bestemme og kontrollere
en bestemt type atferd, uten at foretakets underliggende insitamenter
forandres. Dette innebærer at det er stor fare for at de
ulovlige handlinger gjentas. Videre kan selskapets struktur føre
til at det er vanskelig å kontrollere at forbudene overholdes,
uten å iverksette omfattende kontrolltiltak. Det kan i
slike tilfeller være aktuelt å iverksette strukturelle
tiltak også av hensyn til foretakets interesser.
Tilsvarende kan utnyttelse av en dominerende stilling skyldes
at et foretak har eksklusiv tilgang til en innsatsfaktor som er
avgjørende for markedsposisjonen til andre aktører.
En slik situasjon kan oppstå som følge av at foretaket
egenhendig har utviklet en innsatsfaktor, som er overlegen konkurrentenes
tilsvarende ressurser. I andre tilfeller kan det skyldes tidligere
markedsreguleringer.
I prinsippet kan atferdsregulerende tiltak utformes på en
måte som gir andre aktører tilgang til viktige
innsatsfaktorer. Slike reguleringer er imidlertid problematiske
av flere grunner. Først og fremst kan det være
vanskelig å utforme atferdsregulerende tiltak som faktisk
fører til at den konkurransebegrensende atferden opphører.
Tilsvarende kan reguleringens utforming være et problem
for det involverte foretak, utover den svekkelse av markedsposisjon som
naturlig følger av tiltakets formål. Reguleringens
kompleksitet kan gjøre det vanskelig for foretaket å vite
om atferden faktisk er i overensstemmelse med de krav som stilles.
Videre kan omfanget av reguleringen innebære at foretaket
må oppgi informasjon som svekker konkurranseevnen på generelt grunnlag.
Atferdsregulerende tiltak har til hensikt å bestemme
og kontrollere bedriftens atferd, og dermed sikre at bedriften opptrer
i samsvar med lovens bestemmelser. Strukturelle tiltak søker å endre
bedriftens strukturelle organisering og på denne måten
sikre ønsket atferd gjennom at bedriften forfølger
sine egne økonomiske interesser. Denne forskjellen har stor
betydning for konkurransemyndighetenes håndheving av eventuelle
pålegg. Mens atferdsregulerende tiltak krever kontinuerlig
oppfølging, vil strukturelle tiltak normalt fungere uten
at konkurransemyndighetene behøver detaljert kjennskap
til bedriftens aktiviteter. Derfor fremstår strukturelle
tiltak som mer effektive enn tilsvarende atferdsregulerende tiltak.
På bakgrunn av ovennevnte legger departementet til grunn
at det er et konkurransepolitisk behov for at konkurransemyndighetene
skal kunne ilegge strukturelle tiltak i forbindelse med et pålegg
om opphør, og at en bestemmelse som hjemler dette derfor
bør tas inn i konkurranseloven.
Uavhengig av hvordan man utformer den norske konkurranseloven,
vil det således bli etablert et system på EØS-nivå som
gir overvåkningsorganene kompetanse til pålegge
strukturelle tiltak ved overtredelser av EØS-avtalen artikkel
53 og 54. På denne bakgrunn, og siden konkurransemyndighetene
etter departementets oppfatning bør ha en hjemmel til å pålegge
strukturelle tiltak etter konkurranseloven, bør konkurranselovens
bestemmelser om strukturelle tiltak utformes etter den tilsvarende
bestemmelsen i EØS-retten. En slik tilpasning av den norske
konkurranseloven til EØS-retten vil gjøre det
lettere for næringslivet å forholde seg til regelverket.
Bestemmelsen i utkastets § 12 første ledd er
utformet etter mønster fra EØS-retten. Den bør
derfor etter departementets oppfatning fortolkes og anvendes i samsvar
EØS-retten.
Departementet vil presisere at strukturelle tiltak ofte vil være
mer inngripende enn atferdsregulerende tiltak. Konkurransemyndighetene
bør bestrebe å iverksette tiltak som ikke er unødig
tyngende for de involverte foretak. Strukturelle tiltak bør
derfor bare benyttes ved overtredelser der det er en vesentlig fare for
vedvarende eller gjentatte overtredelser, som følge av
strukturen til det eller de aktuelle foretak.
Departementet foreslår, som utvalget, i utkastets § 12
fjerde ledd at Konkurransetilsynet skal kunne treffe midlertidig
vedtak om å bringe en ulovlig atferd til opphør,
dersom det er fare for alvorlig og uopprettelig skade for konkurransen.
Det er et vilkår etter bokstav a at det er rimelig grunn
til å anta at det foreligger en overtredelse av utkastets §§ 10
og 11. Denne vurderingen vil måtte foretas på bakgrunn
av de opplysninger som foreligger for Konkurransetilsynet. Vilkåret
om rimelig grunn medfører ikke noe krav til sannsynlighetsovervekt
for at forbudene er overtrådt. Departementet mener at adgangen
til å treffe midlertidig vedtak vil kunne sikre at markedet fungerer
tilfredsstillende i tilfeller hvor det kan ta tid før endelig
vedtak foreligger i saken, og det er nødvendig å treffe
vedtak for å hindre en alvorlig og uopprettelig skade for
konkurransen. Videre vil departementet, som utvalget, foreslå i
utkastets § 12 fjerde ledd bokstav b at det må foretas
en forholdsmessighetsvurdering, og at det derfor ikke kan treffes midlertidig
vedtak, dersom den vedtaket retter seg mot påføres
skade eller ulempe som står i åpenbart misforhold
til de hensyn som vedtaket skal ivareta. Hvis det midlertidige vedtaket
påklages, foreslås det at vedtaket skal kunne
overprøves av departementet. I denne forbindelse legges
det til grunn at det på bakgrunn av sakens natur skal mye
til før en anmodning om oppsettende virkning tas til følge.
Endelig vil departementet, i likhet med utvalget, foreslå i
utkast til § 12 fjerde ledd siste punktum at det midlertidige vedtaket
må treffes for et avgrenset tidsrom, med mulighet til forlengelse
dersom faren for konkurransen består.
Departementet foreslår, som utvalget, i utkastets § 12
tredje ledd en ny bestemmelse om tredjemenns adgang til å påklage
Konkurransetilsynets unnlatelse av å pålegge opphør.
Departementet er enig i utvalgets begrunnelse, og legger vekt på at
departementets avgjørelser vil virke retningsgivende på tilsynets
prioriteringer.
Det er de alminnelige reglene om rettslig klageinteresse som
får anvendelse med hensyn til hvem som har rett til å klage
når Konkurransetilsynet velger å ikke ilegge noen
et pålegg om opphør. Departementet understreker
at det i tråd med disse reglene, ikke er avgjørende
for tredjeparts klagerett at vedkommende har anmodet Konkurransetilsynet
om å ta en sak opp til behandling.
Departementet mener at forbudene i utkastet til §§ 10
og 11 vil omfatte de fleste tilfeller som det har vært
aktuelt å gripe inn overfor etter konkurranseloven 1993 § 3-10,
men at det likevel ikke kan utelukkes at det kan forekomme atferd
som faller utenfor forslaget til §§ 10 og 11,
men som det av hensyn til konkurransen i markedet likevel vil være ønskelig å forby.
Det kan være tilfelle i markeder der det har utviklet seg
en praksis som er konkurransebegrensende uten at forbudene i utkast
til §§ 10 og 11 kommer til anvendelse, eller det
er vanskelig å bevise at forbudene brytes.
Departementet mener det kan være behov for en forskriftshjemmel
som åpner for regulering av de generelle rammebetingelsene
for aktørene i et marked med mangelfull konkurranse, hvis
dette skulle vise seg nødvendig ut fra lovens formål.
Departementet mener også, i likhet med mindretallet, at
en generell regulering gjennom forskrift vil være mest
hensiktsmessig i slike tilfeller, fordi den sikrer like rammebetingelser
for alle aktører i vedkommende bransje (se utkastets § 14).
Konkurranseloven § 3-11 første ledd fastsetter
at Konkurransetilsynet kan gripe inn mot bedriftserverv, dersom
tilsynet finner at vedkommende erverv vil føre til eller
forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med formålet
i loven § 1-1.
Departementet slutter seg til utvalgets konklusjon om at det
fortsatt er behov for bestemmelser om kontroll med og mulig inngrep
mot foretaksammenslutninger. Videre støtter departementet
utvalgets tilnærming til EU/EØS-reglene
gjennom forslaget til nye bestemmelser.
Konkurranseloven § 3-11 gir konkurransemyndighetene
mulighet til å opptre preventivt i forhold til en potensielt
skadelig fremtidig atferd. Begrunnelsen for å ha en slik
bestemmelse har vært at konkurransemyndighetene ellers
først vil kunne foreta seg noe etter at konkurranseskadelig
atferd som følge av strukturendringer har manifestert seg
og blir oppdaget. Denne begrunnelsen vil fremdeles gjelde for nye
bestemmelser om kontroll med foretakssammenslutninger.
Med utvalgets forslag om å erstatte gjeldende bestemmelse
med EU/EØS-tilpassede regler, vil flernasjonale
virksomheter få større forutberegnelighet og det
blir større rettslikhet med de andre nordiske land. Imidlertid
har departementet lagt størst vekt på at de reglene
som adopteres, samtidig skal være bedre enn de eksisterende.
Forslaget fra et flertall i utvalget innebærer en overgang
til et system hvor kun de erverv som medfører at det oppnås
kontroll over målselskapet, omfattes av reglene om foretakssammenslutninger.
Det vil si at de erverv som ikke oppfyller kontrollkriteriet, faller
utenfor reglene. Disse må derfor, dersom de gir opphav
til konkurransemessige problemer, i utgangspunktet vurderes etter
lovens atferdsbestemmelser.
Forslaget fra utvalgets flertall innebærer både
en utvidelse og en innsnevring av anvendelsesområdet for
regler om regulering av markedsstrukturen i forhold til gjeldende
rett.
Det er en utvidelse fordi begrepet "foretakssammenslutning" ikke
som bedriftserverv bare omfatter erverv og sammenslåing,
men også rettigheter eller faktisk mulighet til å utøve
avgjørende innflytelse over et foretaks virksomhet. Innsnevringen
følger av at bare foretakssammenslutninger som fører
til kontroll kan vurderes. Det innebærer at minoritetserverv ikke
omfattes.
Hele utvalget synes å mene at atferden ved minoritetserverv
kan medføre konkurransemessige problemer. Departementet
oppfatter det slik at hele utvalget også mener at konkurranseloven
bør ivareta både konkurransebegrensende følger
av endret styring av et selskap og tilsvarende følger ved
endret atferd mellom kjøper og målselskap som
resultat av eierskap uten kontroll. Uenigheten gjelder hvordan man
skal håndtere slike saker, det vil si om de skal behandles
etter fusjonsreglene, atferdsreglene eller etter en særbestemmelse.
Sentralt i flertallets begrunnelse er den varige strukturendringen
som oppstår ved et kontrollerverv. Dette i motsetning til
et minoritetserverv, hvor det ifølge utvalget er aktørenes
atferd som medfører de konkurransemessige problemene.
Regler om strukturelle inngrep er begrunnet med behovet for å gripe
inn for å forhindre en potensiell konkurranseskadelig atferd
på grunn av endrede strukturelle forhold. I denne sammenheng
er det etter departementets mening ikke avgjørende om strukturen
endres som følge av at det oppstår en ny enhet
eller om endringen ligger i de økonomiske insentivene et
erverv av mindre eierandeler gir. I begge tilfeller muliggjør
strukturendringer atferd som ikke er ønskelig.
Økonomisk teori gir grunnlag for å anta at
minoritetserverv kan være konkurranseskadelig. Enhver rasjonell
bedrift vil søke å maksimere sin samlede profitt,
som også vil kunne inkludere eierandeler i andre bedrifter,
også da mindre eierposter. Selskapet vet at hvis det fører
en aggressiv konkurranse, og med dette stjeler markedsandeler fra
konkurrenten, vil det samtidig bety lavere inntekter fra deres eierandel
i selskapet. Dette indikerer at eierskap av mindre andeler i konkurrenter
trekker i retning av mindre konkurranse. Selv uten styrerepresentasjon
og samarbeid som kan håndteres av atferdsreglene, foreligger
det etter departementets oppfatning insitamenter som kan medføre
redusert konkurranse.
Departementet mener at en passiv innrettelse neppe vil kunne
subsumeres under gjerningsbeskrivelsene i de foreslåtte
forbudene. Disse tar sikte på en annen type atferd. Teori
og praksis etter konkurranseloven § 3-11 viser at det fremdeles
vil være behov for en inngrepsadgang mot minoritetserverv
i ny konkurranselov. Departementet deler derfor i hovedsak mindretallets
oppfatning.
Dersom en først velger tilpasning til EU/EØS-reglene,
hvor kontroll er det sentrale vilkåret for at noe skal
betegnes som en foretakssammenslutning, så er imidlertid
departementet enig med flertallet i at minoritetserverv uten kontroll
bør holdes utenom definisjonen for foretakssammenslutninger.
Departementet følger dette opp i utkastet til § 17.
Departementet er også enig med flertallet i at det sannsynligvis
vil være aktuelt med inngrep mot minoritetserverv bare
i et begrenset antall tilfeller. Det risikeres imidlertid ved flertallets
løsning at det blir et rettslig tomrom ved at kun kontrollerverv
kan reguleres.
Gitt at det skal finnes mulighet for inngrep mot strukturendringer
som skal forhindre konkurranseskadelig atferd, er det etter departementets
oppfatning uklart hvorfor det kun skal kunne skje ved kontrollerverv.
Departementet mener derfor at regler om inngrep mot strukturendringer
på grunn av potensielle konkurransemessige virkninger av
rasjonell økonomisk opptreden, bør omfatte erverv
av minoritetsandeler som ikke medfører kontroll.
Det foreslås hjemmel for inngrep mot minoritetserverv
i utkastet § 16 annet ledd.
Departementet er enig med utvalget i at det materielle inngrepsvilkåret
for bedriftserverv har vist seg formålstjenlig siden vi
fikk fusjonsbestemmelser i norsk lovgivning, først i 1988
gjennom prisloven § 42 a og senere i 1993 ved konkurranseloven § 3-11. Departementet
er også enig i at vesentlighetskravet bør videreføres.
Når det dreier seg om et ekspropriasjonsliknende inngrep,
bør nødvendigheten av dette veies opp mot den
samfunnsmessig mulige gevinsten ved et inngrep. Det er derfor naturlig
at kravet for å gripe inn må være en
vesentlig begrensning av konkurransen.
At gjeldende rett videreføres innebærer at
det fremdeles etter utkastet til § 16 første ledd
må stilles krav om årsakssammenheng mellom foretakssammenslutningen
og den vesentlige konkurransebegrensningen. Etter Konkurransetilsynets
praksis foreligger en slik årsakssammenheng dersom ervervet
kan føre til at partene får insentiver til å endre
sin markedsstilpasning på en måte som gjør
at konkurransen mellom partene reduseres vesentlig eller opphører.
Dette innebærer at kravet om årsakssammenheng
ikke alltid vil være oppfylt ved oppkjøp av et målselskap
som av andre grunner står i ferd med å gå ut
av markedet, og at foretakssammenslutningen derfor etter omstendighetene
bør kunne tillates.
Departementet støtter utvalgets oppfatning om at kravene
for å sannsynliggjøre at målselskapet
uten oppkjøp vil gå ut av markedet bør
være strenge, og bevisbyrden for at vilkårene
er oppfylt bør ligge på partene.
Departementet vil imidlertid presisere at fare for konkurs ikke
i seg selv er tilstrekkelig for å akseptere en foretakssammenslutning
som ellers ville være konkurransebegrensende. Det relevante
vurderingstema for konkurransemyndighetene i denne sammenheng er
om det, etter eventuell konkurs eller gjeldssanering, er lønnsomt å drive
virksomheten eller deler av den videre i det samme markedet. Hvis
det ikke er grunnlag for lønnsom drift etter en eventuell
konkurs, eksisterer ikke en årsakssammenheng mellom konkurransebegrensningen
og foretakssammenslutningen. Er det derimot grunnlag for lønnsom
drift, kan det være grunn til å gripe inn.
Det er også relevant å vurdere om et opphør
av virksomheten av andre grunner kan føre til en bedre konkurransemessig
situasjon enn om ervervet gjennomføres. Det kan for eksempel
skje dersom kundemassen til det opphørte foretaket fordeler
seg på en konkurransemessig gunstigere måte mellom
de gjenværende aktører enn om oppkjøper
overtar hele eller store deler av kundemassen ved ervervet.
Departementet har merket seg at utvalgets forslag om å endre
inngrepsfullmakten til en "skal"-bestemmelse er begrunnet med at
Konkurransetilsynet og Konkurransenemnda skal være mer
uavhengige enn tilfellet er i dag. Samtidig foreslås det
en adgang til politisk avveining av allmenne hensyn mot konkurransehensyn
dersom tilsynet eller nemnda har forbudt en foretakssammenslutning,
jf. forslag til § 21.
Departementet følger ikke opp forslaget om å opprette
en konkurransenemnd, og foretar også andre endringer i
klageordningen. For nærmere omtale se proposisjonens kapittel
10 om organisasjonsspørsmål. Det innebærer
at departementet fremdeles skal være klageinstans for Konkurransetilsynets
vedtak. Det foreslås likevel visse innskrenkinger i departementets
kontroll- og styringsmyndighet. Meningen, også etter departementets
forslag, er at Konkurransetilsynet skal få større
uavhengighet og anledning til å rendyrke konkurransefaglige
standpunkter. Departementet har derfor endret inngrepsfullmakten
i forhold til gjeldende rett i overensstemmelse med utvalgets forslag,
slik at Konkurransetilsynet heretter "skal" gripe inn hvis de materielle
vilkårene er oppfylt. Ved en "skal"-bestemmelse blir vurderingstemaet
rent konkurransefaglig, både i Konkurransetilsynet og i
departementet. Departementets utkast til § 21 om prøving
i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning innebærer
at avgjørelser om å gripe inn eller unnlate å gripe
inn mot foretakssammenslutninger etter denne bestemmelsen, må fattes på regjeringsnivå ved
Kongen i statsråd.
Et inngrepsvedtak kan etter gjeldende rett gå ut på å nedlegge
forbud eller gi påbud, samt å gi tillatelse på vilkår.
Departementet slutter seg til utvalgets anbefaling om at innholdet
i et inngrepsvedtak bør kunne utformes på samme
måte etter den nye loven som etter konkurranseloven 1993.
Departementet er også enig i at strukturelle vilkår
normalt er å foretrekke, men at det må være
opp til Konkurransetilsynet å vurdere hva som passer best
i den enkelte sak.
I likhet med utvalget vil også departementet understreke
partenes ansvar for selv å fremlegge avhjelpende tiltak
så snart de konkurransemessige problemer er identifisert.
Partene kjenner markedene bedre enn tilsynet, og er følgelig
nærmest til å vite hvilke tiltak som effektivt
kan avhjelpe konkurransemessige problemer. Det er også partene
selv som er best egnet til å vurdere de forretningsmessige
konsekvensene av alternative avhjelpende tiltak. Konkurransetilsynet bør
på sin side gå inn i en konstruktiv dialog med
partene, med sikte på å finne fram til de tiltak
som etter en helhetsvurdering best avhjelper de konkurransemessige
problemer, lar seg kontrollere av tilsynet og samtidig er minst
mulig byrdefulle for partene.
Departementets utkast til § 16 tredje ledd medfører
at det også kan gripes inn mot såkalte minoritetserverv.
Departementets utkast til § 16 sjette ledd innebærer
et unntak fra forbudene mot konkurransebegrensende avtaler mellom
foretak i utkastet § 10 og utilbørlig utnyttelse
av dominerende stilling i § 11. Bestemmelsen fastsetter
at begrensninger som er direkte tilknyttet en foretakssammenslutning
eller et minoritetserverv ikke er i strid med utkastet §§ 10
og 11, dersom de er nødvendige for gjennomføringen
av foretakssammenslutningen eller ervervet og foretakssammenslutningen
eller ervervet sammen med de tilknyttede begrensningene ikke fører
til eller forsterker en vesentlig begrensning av konkurransen i strid
med lovens formål.
Konkurranseloven har ikke regler om meldeplikt for bedriftserverv.
Det er imidlertid anledning for partene til å melde den
endelige avtalen om ervervet frivillig.
Etter departementets oppfatning er det konkurransemyndighetenes
behov for å oppdage foretakssammenslutninger som begrunner
en alminnelig meldeplikt. De foretakssammenslutninger som det i
denne sammenheng er behov for melding om, vil først og fremst
være de som skjer i smale markeder, markeder for innsatsvarer/tjenester
og i lokale markeder. I utgangspunktet gjelder derfor meldeplikten
alle foretakssammenslutninger. Det pålegges ikke en alminnelig
meldeplikt for minoritetserverv.
Departementets utkast til § 18 første ledd
er i overensstemmelse med dette. Selv om departementets utkast til
bestemmelse i § 16 første ledd innfører en
alminnelig meldeplikt, som i utgangspunktet gjelder alle foretakssammenslutninger,
vil departementet, for at meldeplikten ikke skal bli for omfattende, bruke
hjemmelen i bestemmelsens siste ledd for å begrense omfanget
av den alminnelige meldeplikten. Det vil bli utarbeidet forskrifter
som skal tre i kraft samtidig med loven.
Av annet ledd i bestemmelsen fremgår at meldingen skal
innholde navn og adresse til partene i en foretakssammenslutning,
beskrivelse av de involverte foretakene og foretak i samme konsern,
beskrivelse av produkt og/eller tjenester som tilbys og
anslag på samlede markedsandeler når disse er
over 20 pst., geografiske markeder, navn på partenes fem
viktigste konkurrenter, kunder og leverandører og eventuell årsberetning
for de involverte foretakene. Dette er opplysninger som foretakene
normalt har eller lett kan fremskaffe.
Departementet foreslår i første ledd at plikten
til å sende alminnelig melding inntrer ved "endelig avtale"
eller "ved erverv av kontroll". Dersom en foretakssammenslutning
ikke blir meldt senest ved endelig avtale, vil det kunne reageres
med overtredelsesgebyr. Videre vil Konkurransetilsynet, når
tilsynet oppdager foretakssammenslutningen, kunne pålegge fullstendig
melding og eventuelt gripe inn.
Dersom Konkurransetilsynet ikke har pålagt slik fullstendig
melding innen fristen på 15 virkedager, vil tilsynet ikke
kunne gripe inn mot foretakssammenslutningen.
Fullstendig melding stiller større krav til informasjon
enn innholdet i alminnelig melding. Det nærmere innholdet
vil bli fastsatt i forskrift.
Mottak av fullstendig melding utløser tilsynets saksbehandlingsfrister.
Pålegg om fullstendig melding eller frivillig melding
utløser et gjennomføringsforbud.
Etter departementets oppfatning vil forslaget til meldepliktsystem
ivareta et reelt behov for å oppdage foretakssammenslutninger
som kan være konkurransemessig problematiske. Samtidig
vil det sikre et effektivt inngrep ved et gjennomføringsforbud
der det pålegges fullstendig melding ut fra en individuell vurdering.
I og med at konkurransemyndighetenes oppdagelsesbehov tilfredsstilles
av en enkel melding i første omgang, blir departementets
forslag om meldeplikt et ukomplisert og lite arbeidskrevende system.
Når tilsynet mottar fullstendig melding er dette utgangspunktet
for saksbehandlingsfristene. Krav om melding/fullstendig
melding er en måte å standardisere og effektivisere
tilsynets informasjonsinnhenting. Det legges dermed til rette for
at Konkurransetilsynet kan starte saksbehandlingen på et
tidlig tidspunkt og for å korte ned inngrepsfristene i
forhold til dagens lovgivning.
Kortere frister vil imøtekomme næringslivets
behov for en hurtig avklaring, og standardiserte krav til informasjon
plasserer ansvaret for raskt å skaffe beslutningsgrunnlag
for avgjørelsen på aktørene. Fullstendig
melding vil på denne måten være både
en byrde og en fordel.
At det stilles krav om fullstendig melding, avskjærer
imidlertid ikke Konkurransetilsynets adgang til å innhente
ytterligere informasjon etter departementets utkast til § 24
om opplysningsplikt.
Legalitetsprinsippet krever etter departementets oppfatning at
både innhold og pliktsubjekter for den alminnelige meldeplikten
i hovedsak fremgår direkte i loven. Departementet følger
imidlertid opp utvalgets forslag om en forskriftshjemmel for nærmere
detaljer om innholdet i meldeplikten. Departementet forutsetter
i utkastet til § 18 siste ledd at Kongen kan innskrenke
virkeområdet for den alminnelige meldeplikten.
Gjeldende konkurranselov har ikke regler om meldeplikt for foretakssammenslutninger,
og det er heller ingen regler om automatisk gjennomføringsforbud.
Etter departementets oppfatning er et gjennomføringsforbud
en nødvendig del av kontrollen med foretakssammenslutninger.
Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets konklusjoner
om at det er nødvendig å innføre et automatisk
gjennomføringsforbud. Hensynet til å kunne gi
Konkurransetilsynet arbeidsro i første fase av saksbehandlingen
har vært viktig for departementet. I mange saker vil et
automatisk gjennomføringsforbud være en forutsetning
for at tilsynet skal kunne avklare om inngrep kan være
aktuelt innen 25 virkedager. Departementet anser det som hensiktsmessig å bruke
eksisterende bestemmelser i EU/EØS som modell
for de norske reglene om gjennomføringsforbud.
For at Konkurransetilsynet skal kunne behandle saker på en
rask, men forsvarlig måte, er det viktig at minst mulig
tid går med til andre ting enn å vurdere sakens
realitet. Dagens hjemmel for å nedlegge gjennomføringsforbud
har vist seg å være tidkrevende.
Flere av høringsinstansene har anført at et
automatisk gjennomføringsforbud vil være svært
byrdefullt for næringslivet. Departementet er ikke enig
i denne anførselen. For det første er det nå lagt
opp til at en foretakssammenslutning kan meldes før endelig avtale
er inngått. For det andre har departementet - i likhet
med utvalget - ikke anbefalt at gjennomføringsforbudet
skal gjelde helt til saken er endelig avgjort av konkurransemyndighetene,
men kun de første 25 virkedagene etter at tilsynet har
mottatt fullstendig melding.
Departementet vil ikke gå inn for en løsning
med dispensasjon fra det automatiske gjennomføringsforbudet.
Departementet utelukker imidlertid ikke at det kan tenkes situasjoner
hvor et gjennomføringsforbud på 25 dager kan få uheldige
konsekvenser for partene eller for samfunnet. På denne
bakgrunn foreslår departementet at tilsynet gis en mulighet
til i særlige tilfeller å oppheve gjennomføringsforbudet.
Departementet vil føye til at dette er ment å være et
instrument Konkurransetilsynet har for å håndtere særlige
tilfeller. Et gjennomføringsforbud vil formodentlig fremstå som
brysomt for de fleste aktører, men dette er naturligvis
ikke nok for tilsynet til å oppheve gjennomføringsforbudet.
Kun når det kan påvises alvorlige konsekvenser
for partene eller for samfunnet for øvrig som er en direkte
følge av gjennomføringsforbudet, vil det være
aktuelt å oppheve forbudet.
Departementet er imidlertid enig med utvalget i at Konkurransetilsynet
skal gis hjemmel til ved forskrift å gjøre unntak
fra gjennomføringsforbudet for grupper av foretakssammenslutninger.
Etter departementets syn vil dette særlig være
aktuelt dersom det ved forskrift etableres en ordning for forenklet
melding og/eller forenklet prosedyre for behandling av foretakssammenslutninger,
som ikke antas å medføre konkurransemessige problemer.
Konkurransetilsynet kan etter gjeldende rett gripe inn mot et
bedriftserverv innen seks måneder etter at det er inngått
endelig avtale om ervervet. Fristen kan i særlige tilfelle
forlenges til ett år. Konkurransetilsynets vedtak kan påklages
til departementet. Det er ingen fristregler for en eventuell klagebehandling i
departementet.
Departementet er i likhet med utvalget av den oppfatning at dagens
frister for å behandle foretakssammenslutninger bør
kortes ned. Innføringen av et krav til fullstendig melding
og et automatisk gjennomføringsforbud, bør muliggjøre
en raskere saksbehandling. Departementets forslag til regler om
meldeplikt, gjør det påkrevd med visse tilpasninger
i fristreglene i forhold til utvalgets opplegg.
Departementet slutter seg imidlertid til utvalgets forslag og
begrunnelse om å bruke virkedager istedenfor måneder
for å fastsette fristene i loven.
Departementet har foreslått en alminnelig meldeplikt
for alle foretakssammenslutninger. Denne meldingen skal være
forholdsvis enkel, og må senest leveres Konkurransetilsynet
når det er inngått endelig avtale eller det er
ervervet kontroll. Det er ingenting i veien for at partene melder
foretakssammenslutningen tidligere. Dersom Konkurransetilsynet mener
det kan være nødvendig å undersøke
foretakssammenslutningen nærmere, kan tilsynet pålegge
partene å levere fullstendig melding. Konkurransetilsynet
må senest 15 virkedager fra tilsynet har mottatt forenklet melding
pålegge partene å levere fullstendig melding.
Departementet mener det ikke er nødvendig med noen frist
for partene til å levere fullstendig melding etter at de
har fått pålegg fra Konkurransetilsynet. På dette
stadiet vil gjennomføringsforbudet gjelde, og fristen på 25
virkedager for Konkurransetilsynet til å varsle at inngrep
kan bli aktuelt begynner ikke å løpe før
fullstendig melding er levert. Partene vil således selv
ha interesse i å levere fullstendig melding uten unødige
forsinkelser.
Departementet mener at utvalget ved valg av frister for den øvrige
saksbehandlingen har funnet en fin balanse mellom hensynet til rask
avklaring for næringslivet og hensynet til en forsvarlig
behandling av saken.
Gjeldende konkurranselov har ingen bestemmelser om bruk av forvalter
for å gjennomføre de vilkår tilsynet
stiller for at en foretakssammenslutning skal kunne gjennomføres.
Departementet er enig med utvalget i at det kan være
behov for en ekstern forvalter til å påse at Konkurransetilsynets
vilkår følges opp på en måte
som er mest mulig i tråd med lovens formål. Departementet legger
liten vekt på at tilsynet hittil aldri har oppnevnt forvalter,
og antar at det uklare hjemmelsgrunnlaget er hovedårsaken.
Departementet er enig med utvalget i at "forvalter" er den mest
passende betegnelsen på den eksterne hjelperen.
Departementet er enig med utvalget i at selv om tilsynet normalt
selv er nærmest til å overvåke egne atferdsvilkår,
så kan det i enkelte tilfelle være hensiktsmessig
med en ekstern person med spesialkompetanse. Departementet er også enig
i at det å anvende en forvalter i seg selv vil nødvendiggjøre
klarere vilkår. Departementet mener derfor at det bør
være adgang til å oppnevne en forvalter til å overvåke
både strukturelle vilkår og atferdsvilkår.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det skal
være opp til Konkurransetilsynet å bestemme om
en forvalter skal oppnevnes og hvem det skal være.
Etter departementets oppfatning kan enhver som tilsynet finner
kvalifisert oppnevnes til forvalter, også om vedkommende
har tilhørighet utenfor Norge. En forutsetning er selvsagt
at forvalteren er nøytral i saken og ikke selv har noen
personlige eller økonomiske interesser i hvordan vilkårene
oppfylles.
Departementet følger også utvalget i at omkostninger
til forvalteren må påhvile den part som er pålagt å ha
forvalter.
Utvalget har konkludert med at forvalteren gis fullmakt til å inngå bindende
avtaler på vegne av partene. Departementet følger
utvalget på dette punkt. For departementet har det særlig
vært viktig å ikke legge hindringer i veien for
en effektiv håndheving av vilkårene i tilsynets
vedtak.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til lovtekst,
se utkastet § 16 femte ledd.
Overtredelser av konkurranseloven er straffsanksjonert. I tillegg
finnes hjemmel for to typer sivilrettslige reaksjonsmidler - vinningsavståelse
og tvangsmulkt. Vinningsavståelse er ikke benyttet.
Utvalget foreslår en ny bestemmelse om sivilrettslige
bøter i sitt forslag til § 7-2, som innebærer
at det innføres et nytt sivilrettslig sanksjonsmiddel i konkurranseloven
i form av bøter i tillegg til dagens system med bøter
og fengsel som strafferettslig sanksjon overfor brudd på loven.
Forslaget om sivilrettslige bøter vil kun være
en sanksjon mot foretak. Fysiske personer kan bare ilegges bøter
etter de straffeprosessuelle reglene.
Departementet viser innledningsvis til høringsuttalelsen
fra Justisdepartementet og Riksadvokaten, hvor det foreslås
at betegnelsen "sivilrettslige bøter" ikke skal brukes
i den nye konkurranseloven. I samsvar med dette vil departementet
foreslå at termen "sivilrettslige bøter" erstattes
med "overtredelsesgebyr" i den nye konkurranseloven.
Departementet mener i samsvar med Konkurranselovutvalgets forslag
at det er behov for en vidtgående administrativ sanksjon
i form av et overtredelsesgebyr overfor foretak på konkurranserettens
område. Dette vil etter departementets mening føre
til en mer effektiv håndheving av den nye konkurranseloven.
Departementet mener også at den faglige kompleksitet som
ofte foreligger i saker om brudd på konkurranseloven tilsier
at Konkurransetilsynet som fagmyndighet bør ta hånd
om disse. Departementet legger også vekt på at
rekkevidden av forslaget fra Konkurranselovutvalget om innføring
av overtredelsesgebyr overfor foretak vil være i tråd
med rettstilstanden i EU/EØS og i andre europeiske
land.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og forslaget
om innføring av overtredelsesgebyr overfor foretak i den
nye konkurranseloven. Forslaget har også bred støtte
blant høringsinstansene. Forslaget om innføring
av et overtredelsesgebyr overfor foretak vil etter departementets
oppfatning være et hensiktsmessig virkemiddel for å søke å føre
en mer effektiv kontroll med skadelige konkurransebegrensninger.
Som utvalget foreslår departementet at alle overtredelser
av den nye konkurranseloven i utgangspunktet skal kunne sanksjoneres
med et overtredelsesgebyr, jf. utkastet § 29 første
ledd. På bakgrunn av departementets forslag til meldepliktsregler,
anbefales at det også skal kunne ilegges overtredelsesgebyr ved
brudd på den generelle meldeplikten i § 18 første ledd.
Departementet slutter seg videre til utvalgets vurderinger og
forslår at det må påvises en forsettlig
eller uaktsom overtredelse fra foretaket eller av en som handler
på vegne av foretaket, for at det skal kunne ilegges overtredelsesgebyr
etter § 29.
Det fremkommer i departementets utkast til § 29 at et
foretak som er ilagt et overtredelsesgebyr ikke kan påklage
vedtaket til departementet. Den som vil prøve et slikt
vedtak må gå til søksmål mot
staten. I saker om overtredelsesgebyr kan retten prøve
alle sider ved saken og treffe realitetsavgjørelse, slik
som ved en forvaltningsmessig klagebehandling. Slik departementet
ser det, er en domstol bedre egnet enn departementet til å behandle
disse sakene. Når partene kan bringe saken direkte inn
for domstolene vil de også få en endelig avgjørelse
på et tidligere tidspunkt, enn hvis de hadde vært
nødt til å gå veien om departementet.
Det er også trolig at partene i saker om overtredelsesgebyr
har større tillit til prosessen ved en domstol, enn ved
klagebehandling i departementet.
I utvalget er det delte meninger om bruk av straff for overtredelser
av konkurranseloven. Noen av høringsinstansene mener at
det ikke bør være straff i det hele tatt, mens
andre mener det bare bør være straff for personer.
Utvalget har anbefalt å videreføre straff for
både foretak og personer, men med en nedtoning av det individuelle
straffansvaret.
Departementet mener at forslaget om overtredelsesgebyr overfor
foretak bør innføres som et supplement til, og
ikke til fortrengsel for, gjeldende strafferettslige sanksjoner
ved overtredelser av konkurranseloven. Videre mener departementet
at forslaget om innføring av overtredelsesgebyr overfor
foretak ikke skal føre til endringer i forholdet mellom
personstraff og foretaksstraff. Departementet er derfor ikke enig
i utvalgets flertallsforslag om at det tradisjonelle straffansvaret
bør være sekundært i forhold til foretaksstraffen.
I likhet med utvalgets mindretall og høringsuttalelsene
fra Justisdepartementet, Økokrim samt Riksadvokaten, mener
departementet at det vil stride mot de kriminalpolitiske hensyn
som ligger til grunn for straffansvaret, dersom sanksjonen mot alvorlige
brudd på konkurranselovgivningen bare skal avgjøres
med en sivilrettslig sanksjon mot foretaket, mens de som har begått
lovbruddene går fri. Departementet er enig med flertallet
i at praktiske hensyn kan tillegges vekt ved valg av reaksjon, men
ikke som begrunnelse for å redusere det personlige ansvar
på prinsipielt grunnlag.
Hva gjelder spørsmålet om hvilke overtredelser som
skal være belagt med straff, har departementet ingen innvendinger
mot utvalgets utgangspunkt, om at atferd som i dag er lovlig, ikke
bør gi grunnlag for straffansvar i tradisjonell forstand,
og at man ikke bør avskjære adgangen til å ilegge
straff for de grove og alvorlige overtredelsene som i dag kan straffes
med bøter og/eller fengsel.
Etter departementets oppfatning vil de uheldige virkningene av å innføre
straff som sanksjon for enhver overtredelse av utkastet § 10
være begrensede.
Departementet slutter seg i det vesentlige til utvalgets begrunnelse
for å ikke sanksjonere overtredelser av forbudet mot utilbørlig
utnyttelse av dominerende stilling med straff, jf. utkastet § 11.
Overtredelser som faller inn under bestemmelsen er ikke forbudt
etter gjeldende konkurranselov, og favner, som utvalget peker på,
et vidt spekter av handlinger. Departementet er derfor enig med
utvalget i at det for overtredelser av dette forbudet er tilstrekkelig
med muligheten til å ilegge foretaket et overtredelsesgebyr.
Departementet er også enig med utvalget i at dersom
konkurransemyndighetene har truffet et vedtak etter utkastet § 12
første ledd med pålegg om opphør av konkurranseskadelig
atferd etter §§ 10 eller 11, bør det
ved overtredelser av pålegget være adgang til å ilegge
straff.
Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse for forslaget
om at brudd på det automatiske gjennomføringsforbudet
etter utkastet § 19 første ledd skal være
straffbart. Det samme gjelder overtredelser av vedtak om inngrep
etter § 16 og gjennomføringsforbud etter § 19
tredje ledd.
På bakgrunn av departementets forslag til regler om
meldeplikt, bør også brudd på den generelle
meldeplikten, jf. § 18 første ledd, kunne sanksjoneres med
straff.
Departementet er enig med utvalget i at straff ved overtredelser
av prosessuelle bestemmelser bør videreføres under
den nye konkurranseloven. Dette gjelder også for brudd
på Konkurransetilsynets forseglinger i forbindelse med
en bevissikring. Departementet har også anbefalt å si
uttrykkelig at medvirkning til straffbare overtredelser skal være
straffbart.
Departementet er imidlertid ikke enig med utvalget i at uaktsomme
overtredelser skal kunne sanksjoneres med straff. I disse tilfellene
vil overtredelsesgebyr være et mer passende sanksjonsmiddel.
Skyldkravet er derfor foreslått kun å omfatte
de grovt uaktsomme og de forsettlige overtredelser.
Departementet anbefaler at straffen skal være bøter
eller fengsel i tre år - uten mulighet til å øke
straffen til seks år hvis det foreligger særlig
skjerpende omstendigheter. For overtredelse av § 10 har
departementet imidlertid gjort et unntak, slik at straffen her er
bøter eller fengsel i inntil seks år hvis det
foreligger særlig skjerpende omstendigheter.
I likhet med utvalget legger departementet til grunn at EUs gode
erfaringer med sanksjonslempning, og det faktum at stadig flere
europeiske land innfører lempningsprogrammer for kartellsaker,
kan tilsi at en slik regel også bør innføres
hos oss. Hensynet til harmonisering med EU/EØS-reglene
taler også for en innføring av regler om sanksjonslempning
i den norske konkurranseloven.
Departementet anbefaler på denne bakgrunn å innføre
en ny bestemmelse om lempning ved overtredelse av § 10.
Med dette menes at ved utmålingen av overtredelsesgebyr
etter § 29 eller bøter etter § 30 for overtredelse
av § 10, skal det tas i betraktning om foretaket har bistått
konkurransemyndighetene med oppklaring av egen eller andres overtredelse.
For at overtrederen skal gis tilstrekkelig grad av forutsigbarhet
for at bistanden blir vektlagt ved utmålingen av overtredelsesgebyr,
foreslår departementet at det i forskrift gis klare regler
om hvor mye det skal lempes. Tilsynets forståelse av forskriften
vil selvsagt også kunne prøves av retten dersom
en sak om overtredelsesgebyr bringes inn for domstolene.
Departementet er i hovedsak enig med utvalgets begrunnelse for å ikke
videreføre bestemmelsen om vinningsavståelse i
den nye loven. Den nye bestemmelsen om overtredelsesgebyr vil formodentlig
tilfredsstille de hensyn som i sin tid begrunnet å innføre en
regel om vinningsavståelse.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
regelen om tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av enkeltvedtak
i den nye konkurranseloven. I likhet med utvalget, legger departementet
også vekt på at tvangsmulkt er et viktig virkemiddel
for å sikre effektiv håndhevelse av enkeltvedtak
etter konkurranseloven. Mulkten bør kunne ilegges både
samtidig som det treffes et vedtak og senere dersom det viser seg
at vedtaket ikke blir etterlevet.
Departementet er enig med utvalget i at det også bør
være adgang til å ilegge tvangsmulkt for å sikre at
opplysnings- og utleveringspålegg overholdes.
Utvalget har redegjort for hvilke grenser selvinkrimineringsvernet
setter for bruken av tvangsmulkt, både overfor foretak
og enkeltpersoner. Departementet er i hovedsak enig med utvalgets
konklusjoner, og viser også til det som er skrevet om selvinkrimineringsvernet
i forbindelse med behandlingen av saksbehandlingsreglene i proposisjonen.
Departementet anbefaler derfor å innta utvalgets forslag
til bestemmelse i den nye konkurranseloven. Bestemmelsen selv sier
ingenting om selvinkrimineringsvernet. Selvinkrimineringsvernet
er i utvikling, og departementet ser det ikke som hensiktsmessig å ta
inn nærmere bestemmelser om dette i konkurranseloven.
Etter departementets oppfatning har ikke regelen om tvangsmulkt
fungert tilfredsstillende slik den er utformet i dag. Hovedgrunnen
til dette er at klage på tvangsmulktvedtaket har oppsettende
virkning. Dersom Konkurransetilsynet har behov for informasjon raskt,
for eksempel i forbindelse med behandlingen av en foretakssammenslutning,
hjelper det lite med et vedtak om tvangsmulkt når denne
ikke begynner å løpe før tre-fire uker
senere. Departementet slutter seg følgelig til utvalgets
forslag hvoretter konkurransemyndighetene i vedtaket fastsetter
tidspunktet for når mulkten skal begynne å løpe,
og at klage ikke gis oppsettende virkning.
Departementet foreslår i utkast til § 24 at
det skal være opplysningsplikt til konkurransemyndighetene. Ordlyd
og innhold sammenfaller i hovedsak med konkurranseloven § 6-1.
Departementet foreslår at manglende etterlevelse av opplysningsplikten
fortsatt skal være sanksjonert. Videre følger
departementet opp utvalgets forslag til ny bestemmelse om tvangsmulkt
for å fremtvinge etterlevelse av enkeltvedtak etter loven,
og pålegg om opplysninger etter utkastet § 24.
Opplysningspliktsbestemmelsen er etter departementets oppfatning
en forutsetning for konkurransemyndighetenes utførelse
av sine oppgaver etter konkurranseloven. Departementet slutter seg
i hovedsak til utvalgets vurdering når det gjelder behovet
for en slik lovbestemmelse, og finner grunn til å gjenta
noen hovedpunkter. Konkurransemyndighetenes informasjonsinnhenting
skiller seg fra andre tilsynsmyndigheters ved at tilsynet ikke får
tilgang til den informasjonen som trengs gjennom ulike former for
rapporterings- og oppgaveplikt. Det er derfor behov for en bestemmelse
om opplysningsplikt som gir det nødvendige informasjonsgrunnlag.
Ved kartellvirksomhet, som rammes av konkurranselovens forbud,
er opplysningsplikten særlig viktig. I praksis er det umulig å bygge
opplysningsplikten på frivillighet. Også for de
som ønsker å gi opplysninger, kan det være
en fordel å kunne vise til at dette er en plikt etter loven.
Departementet er enig med utvalget i at på samme tid
som den rettslige utvikling er gått i retning av en mer
formalisert saksbehandling, står myndighetene overfor nye
utfordringer. Sakene synes stadig vanskeligere å etterforske.
Utviklingen av elektronisk saksbehandling og kommunikasjon nødvendiggjør nye
etterforskningsmetoder og tilgang til informasjon uansett lagringsmedium.
Slik tilgang er omfattet av opplysningsplikten etter gjeldende konkurranselov
og foreslås videreført i den nye loven.
Hvilke behov konkurransemyndighetene har, og hvor vidtrekkende
virkemidler konkurransemyndighetene skal ha for effektiv kontroll
og tilsyn, er omstridt. Mot hensynet til samfunnets interesse i
en effektiv håndheving av konkurransereglene står
interessene og rettighetene til de kontrollerte, som for eksempel
vern mot selvinkriminering på kontrollstadiet og adgang
til bevissikring i private hjem.
Departementet følger opp utvalgets forslag om å videreføre
opplysningsplikten for enhver. Plikten vil, som nå, gjelde
både fysiske og juridiske personer.
For å kunne avdekke ulovligheter er konkurransemyndighetene
avhengig av å kunne kreve opplysninger fra enhver som har
relevant informasjon. Dette gjelder også andre enn de som
er direkte involvert i en antatt overtredelse. Etter departementets
oppfatning må derfor opplysningsplikten fremdeles omfatte enhver
som er i besittelse av relevant informasjon. Pålegg om å gi
informasjon skriftlig eller muntlig og å utlevere dokumenter
for gransking må fremdeles kunne rettes mot leverandører,
konkurrenter, kunder og forbrukere.
Departementet er enig med utvalget i at det fremdeles må være
opp til Konkurransetilsynets skjønn å avgjøre
hvilken informasjon som er nødvendig for å kunne
utføre oppgavene tilsynet er pålagt.
Konkurransemyndighetenes adgang til å kreve opplysninger
vil på samme måte som i dag avgrenses gjennom
forvaltningsrettens alminnelige prinsipper om forholdsmessighet
og myndighetsmisbruk.
Etter gjeldende rett må plikten til å gi opplysninger
stå tilbake for såkalt kvalifisert lovbestemt
taushetsplikt som påhviler den som kravet om opplysninger
er rettet mot. Det vil si at vitneplikten viker for taushetsplikten.
Utvalget går inn for å videreføre gjeldende
rett på dette området.
I konkurransesaker har gjeldende rett særlig vært diskutert
i forhold til utleveringsplikt for såkalt advokatkorrespondanse
hos de kontrollerte. Det er ikke tvil om at det gjelder et vern
for opplysninger advokaten er blitt betrodd som ledd i sin virksomhet
som juridisk rådgiver eller prosessfullmektig når
det er besluttet bevissikring, også når opplysningene
befinner seg hos den taushetsplikten skal tilgodese. Det vil ikke
være adgang til å kreve utlevert advokatkorrespondanse
etter utkastet til § 24 fra den som taushetsplikten skal
tilgodese både i bevissikringssituasjoner og ved informasjonsinnhenting.
Opplysninger vil etter departementets forslag fremdeles kunne
kreves gitt skriftlig eller muntlig, enten på Konkurransetilsynets
kontorsted eller ved kontrollbesøk. Det tilsvarer gjeldende
rett og utvalgets forslag.
Nytt i forhold til gjeldende bestemmelse er utvalgets forslag
om adgang til lydopptak av forklaringer. Departementet er enig i
utvalgets forslag, men foreslår å endre ordlyden
slik at lovteksten direkte reflekterer adgangen til slike lydopptak,
jf. utkast til § 24 første ledd.
Det er etter konkurranseloven § 6-1 forutsatt at konkurransemyndighetene
kan ha behov for både muntlige opplysninger og allerede
eksisterende lagrede opplysninger. Vilkåret for plikt til
utlevering av slik eksisterende informasjon er at konkurransemyndighetene
trenger informasjonen for å kunne utføre sine
gjøremål etter loven. Det kreves at Konkurransetilsynet
til en viss grad spesifiserer hva slags informasjon som ønskes
utlevert.
I praksis har det oppstått spørsmål
om konkurransemyndighetene med hjemmel i konkurranseloven § 6-1
annet ledd kan be om lagringsmediet for informasjonen når
informasjonen ikke er nedtegnet på papir. Departementet
viderefører derfor i utkastet § 24 annet ledd
utleveringsplikten etter konkurranseloven § 6-1 annet ledd
med en endring i ordlyden, som ikke er ment som en realitetsendring,
men som gjør det helt klart at tilsynet kan kreve utlevert
mediet som er bærer av den etterspurte informasjon.
Departementet ønsker å opprettholde gjeldende rettstilstand,
som innebærer adgang til å kreve utlevert originaldokumenter
for gransking, og foreslår i utkast til § 24 annet
ledd om utlevering, å beholde begrepet gransking i ordlyden.
Departementet følger dermed ikke utvalgets forslag på dette
punkt.
Straffsanksjonert opplysningsplikt overfor forvaltningen kan
komme i konflikt med vernet mot selvinkriminering slik det er innfortolket
i Den europeiske menneskerettskommisjonen. I straffesaker er vernet
mot å bli tvunget til å inkriminere seg selv ved å bli
tvunget til å vitne mot seg selv eller erkjenne seg skyldig,
godt innarbeidet. På forvaltningsstadiet er imidlertid
spørsmålet om rekkevidden av selvinkrimineringsvernet
langt mer komplisert.
Konkurranseloven gir ingen begrensninger i plikten til å forklare
seg overfor Konkurransetilsynet. Selv om spørsmålet
har vært omdiskutert både i pris- og reguleringssaker
og andre saker, er det nesten unntaksfritt lagt til grunn at straffeprosesslovens
regler om fritakelse for vitner ikke kan anvendes overfor dem som
i medhold av en kontrollov blir pålagt å gi opplysninger.
Spørsmålet om hvilke skranker selvinkrimineringsvernet
setter for Konkurransetilsynets opplysningsinnhenting ved mistanke
om overtredelser av konkurranselovens forbudsbestemmelser er ikke
avgjort i norsk rettspraksis.
Når det gjelder nærmere regulering av spørsmålet
om selvinkriminering, viser proposisjonen til Sanksjonutvalgets
innstilling.
Sanksjonsutvalget foreslår følgende bestemmelse
om vern mot selvinkriminering inntatt i forvaltningsloven, som også skal
gjelde foretak:
"I sak om administrativ sanksjon eller mulig politianmeldelse
har enhver rett til å nekte å svare på spørsmål
eller utlevere dokumenter eller gjenstander når svaret
eller utleveringen vil kunne utsette vedkommende for administrativ
sanksjon eller straff. Forvaltningsorganet skal gjøre vedkommende
kjent med denne retten."
Bestemmelsen skal gjelde generelt i saker om administrative sanksjoner.
Bestemmelsen vil, dersom den blir vedtatt, gjelde også for
Konkurransetilsynets saksbehandling i sanksjonssaker. Departementet
finner ikke grunn til å foregripe behandlingen og oppfølgingen
av Sanksjonsutvalgets innstilling, ved å foreslå en
egen bestemmelse om selvinkriminering, men vil vurdere konsekvensene
for konkurranselovens saksbehandlingsregler når det eventuelt
er vedtatt nye bestemmelser.
Departementet slutter seg til utvalgets innstilling om å videreføre
kravet om at det må foreligge "rimelig grunn" til å anta
at konkurranseloven eller vedtak i medhold av konkurranseloven er
overtrådt, for å iverksette bevissikring (utkastet § 25).
Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse. Departementet
vil presisere at kravet til rimelig grunn innebærer at
det ikke er noe krav om at det må foreligge sannsynlighetsovervekt.
Etter departementets mening bør det også i den
nye loven være et krav om beslutning fra retten før
Konkurransetilsynet kan iverksette en bevissikring. Det vises til
utvalgets begrunnelse.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering når
det ikke foreslås endringer i de prosessuelle reglene for øvrig.
Tingrettens beslutning om bevissikring bør som i dag treffes
uten at den som avgjørelsen rammer gis adgang til å uttale
seg, og uten at beslutningen blir meddelt vedkommende, før
bevissikringen settes i verk. Kjæremål over beslutningen
bør etter departementets oppfatning heller ikke ha oppsettende
virkning.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til ny ordlyd
for å beskrive hvor Konkurransetilsynet kan søke
etter bevis. Departementet er enig i at dette ikke medfører
noen realitetsendringer, men det kan bidra til å klargjøre
bestemmelsen. Det er således klart at den gir Konkurransetilsynet
mulighet til å søke etter bevis på alle
de nevnte steder, uavhengig av om disse tilhører det mistenkte
foretaket. Det avgjørende for Konkurransetilsynets kontrolladgang
vil være om det er rimelig grunn til å anta at
loven eller vedtak i loven er overtrådt, og at det kan
finnes bevis på det aktuelle stedet. Det kan således
foretas kontroller hos for eksempel kunder og konkurrenter til det
mistenkte foretaket.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av spørsmålet
om fortsatt adgang til å foreta bevissikring i private
hjem. Departementet legger også vekt på Konkurransetilsynets
erfaringer fra flere store kontrollsaker i den senere tid som viser
at bevis for lovovertredelser ofte oppbevares i hjemmene til sentrale
aktører.
På bakgrunn av at bevissikring i bolig normalt vil oppleves
som et større inngrep enn bevissikring hos et foretak,
ser departementet det som en fordel at dette kommer til uttrykk
i lovens ordlyd og ikke bare ved anvendelsen av ulovfestede prinsipper.
Departementet foreslår derfor lovfesting av at det må være
særlig grunn til å anta at bevis oppbevares i
boligen for at det skal kunne gjennomføres bevissikring
der. Dette kommer i tillegg til kravet om at det må foreligge
rimelig grunn til å anta at loven eller vedtak i medhold av
den er overtrådt.
Departementet vil peke på at innføring av et
vilkår om særlig grunn til mistanke om oppbevaring
av bevis i boligen for å foreta bevissikring der, vil gjøre Konkurransetilsynets
adgang til bevissikring i bolig snevrere enn adgangen for EFTAs
overvåkingsorgan til å foreta tilsvarende bevissikring
i Norge.
Konkurransetilsynet kan etter § 6-2 i konkurranseloven
kreve adgang til fast eiendom, inventar og annet løsøre
for å søke etter bevis og ta med slike bevis for
nærmere gransking. Loven oppstiller ingen nærmere
begrensning av hvilke dokumenter og eiendeler som kan gjennomgås.
Utvalget har vurdert å endre ordlyden slik at den harmoniserer
med EU/EØS-retten på dette området
ettersom bevissikring etter dagens konkurranselov og rådsforordning
1/2003 i realiteten omfatter de samme gjenstandene. I likhet med
utvalget mener departementet at det er en svakhet ved utformingen
av disse bestemmelsene at de inneholder en positiv opplisting av
hva som kan være gjenstand for beslag. Departementet er
også enig med utvalget i at opplistinger som "forretningsdokumenter,
bøker osv." kan virke tilfeldig i forhold til formålet
med bevissikringen.
På denne bakgrunn har utvalget foreslått at
Konkurransetilsynets kontrollgjenstand skal være "ting som
kan ha betydning som bevis". Departementet ser det som en klar fordel å benytte
et begrep som har et kjent innhold i straffeprosessen, og slutter
seg til utvalgets forslag også på dette området.
Departementet slutter seg til utvalget med hensyn til at bevissikringsadgangen
ikke skal omfatte andre opplysninger enn dem som er omfattet av
opplysningsplikten. Det vil si at adgangen til bevissikring er begrenset
av lovbestemt taushetsplikt, med visse unntak, jf. lovforslagets § 24.
Departementet slutter seg også til å videreføre henvisningen
til straffeprosessloven §§ 117 til 120, jf. § 204
i forslaget til ny lov. Hva gjelder unntaket for advokatkorrespondanse,
er departementet enig med utvalget i at det avgjørende
er hvilken funksjon advokaten hadde da han mottok informasjonen,
ikke om advokaten er ekstern eller ansatt i virksomheten. Kun korrespondanse
til og fra advokaten som gjelder kontrollobjektets forsvar er unntatt.
At korrespondansen er med en advokat (og ikke med for eksempel en
rettshjelper eller revisor) er altså en nødvendig, men
ikke tilstrekkelig betingelse.
I praksis har det oppstått spørsmål
om konkurransemyndighetene har adgang til å gjennomgå dokumenter
for å avgjøre om de inneholder opplysninger som
gjør at de er unntatt fra bevissikring etter straffeprosessloven.
Straffeprosessloven § 205 tredje ledd bestemmer at dokumenter
eller annet som besitteren ikke plikter å forklare seg
om uten etter særskilt pålegg fra retten, heller
ikke kan beslaglegges uten rettens kjennelse. Dersom politiet vil
ta med dokumenter til retten for avgjørelse av om beslag
kan tas, skal dokumentene forsegles i lukket konvolutt i nærvær av
en representant for besitteren.
Utvalget har gått inn for at Konkurransetilsynet skal
kunne forsegle alle forretningslokaler, samt bøker eller
forretningspapirer så lenge undersøkelsen varer
og dette anses nødvendig. Departementet slutter seg til å innføre
en slik regel i den norske konkurranseloven.
Utvalget har delt seg i spørsmålet om Konkurransetilsynet
skal ha plikt til å gi den bevissikringen retter seg mot
kopi i de tilfeller hvor tilsynet tar med seg originaldokumenter.
Flertallet ønsker å videreføre tilsynets
rett til å ta med originaldokumenter uten at foretakene
får beholde en kopi, mens et mindretall anbefaler en løsning
der Konkurransetilsynet kan ta med originaldokumenter, men må etterlate
en kopi av alle dokumenter som tas med.
Departementet slutter seg til flertallets forslag. I likhet med
flertallet mener departementet at det sentrale hensynet ved en bevissikring
er at konkurransemyndighetene får best mulig bevis. Departementet viser
til flertallets uttalelser om de bevismessige fordelene ved originaldokumenter
kontra kopier. For departementet har det også vært
et tungtveiende moment at et krav om å etterlate kopier
av alt man tar med seg vil gjøre kontrollen svært
tidkrevende. Det er heller ikke sikkert at det er praktisk gjennomførbart å kopiere
alle beslag. Det er riktig, som mindretallet sier, at det ville
vært lettere for foretakene å utnytte sin rett
til kontradiksjon dersom de på et tidlig tidspunkt (samtidig
med bevissikringen) fikk kopier av beslaglagte dokumenter. Etter
departementets syn veier dette imidlertid ikke tungt nok til å pålegge Konkurransetilsynet å etterlate
kopier av alle beslag. Dette medfører ikke at foretakene
fratas retten til kontradiksjon - bare en utsettelse slik at tilsynet
får rimelig anledning til å studere beslaget.
Departementet legger, i likhet med flertallet, vekt på at
Konkurransetilsynet i praksis strekker seg langt i å tilbakelevere
dokumenter så lenge det ikke er betenkelig av etterforskningsmessige
grunner. Departementet er enig med flertallet i at det bør
presiseres i lovteksten at bevis som tas med skal tilbakeleveres
så snart behovet for bevisene faller bort.
De såkalte uspesifiserte generalbeslag, typisk en speilkopi
av et foretaks elektroniske lagringsfiler, reiser to sentrale spørsmål.
Det første spørsmålet er om det overhodet
er adgang til å gjøre slike beslag. Departementet
slutter seg her til utvalgets konklusjon om at konkurranseloven § 6-2
ikke kan tolkes snevrere enn den tilsvarende bestemmelsen i straffeprosessloven § 203.
Det innebærer etter departementets syn at dersom tilsynet
etter undersøkelser som praktisk kan gjøres på stedet
avklarer at ett eller flere dokumenter ikke er av betydning som
bevis, kan dokumentene ikke beslaglegges for nærmere undersøkelse.
Motsatt må tilsynet kunne ta med seg materiale hvor det
kan finnes overskuddsinformasjon, men hvor dette ikke på en
praktisk måte lar seg identifisere. Det siste vil normalt
være tilfelle der hvor tilsynet speilkopierer et foretaks
elektroniske lagringsfiler.
Det andre spørsmålet er hvordan tilsynet skal
forholde seg til bevis som er unntatt fra beslag - typisk korrespondanse
med advokat. Når tilsynet tar beslag i en sikkerhetskopi
eller selv kopierer et foretaks elektroniske lagringsfiler, er det
ikke til å unngå at beslaget også kan
inneholde for eksempel korrespondanse med advokat. Utvalget anfører
under henvisning til rettsavgjørelse at Konkurransetilsynet
selv kan undersøke et beslaglagt bånd, når
eventuell korrespondanse til og fra advokat kan identifiseres uten at
det nærmere innhold behøver å bli kjent.
Departementet slutter seg her til utvalgets oppfatning.
I spørsmålet om tilsynet skal kunne begynne
bevissikringen før kontrollobjektets advokat har ankommet,
slutter departementet seg til utvalgets mindretall. I likhet med
mindretallet ser departementet ikke at mye er vunnet ved flertallets
forslag om at det tilføyes et nytt ledd til bestemmelsen
om bevissikring, hvor det fremgår at den som det gjennomføres bevissikring
hos har rett til å tilkalle en advokat. Selv om flertallet
gjør unntak for de situasjonene hvor det av hensyn til
bevissikringen er nødvendig å begynne uten opphold,
eller dersom bevissikringen blir unødig forsinket, mener
departementet at en slik regel vil kunne gi grobunn til en rekke
unødige diskusjoner og konflikter ved bevissikringens innledning.
Departementet slutter seg i sin helhet til utvalgets anbefaling
om og begrunnelse for, at Konkurransetilsynet skal kunne gjennomføre
bevissikring for å kunne oppfylle Norges avtaleforpliktelser
overfor fremmed stat eller internasjonal organisasjon.
Departementet er enig med utvalget i at selv om det er gode grunner
for ikke å gi innsyn i saken på etterforskningsstadiet,
så er det ikke nødvendig å avskjære
innsyn i alle tilfeller. Bestemmelsen i gjeldende lov er for så vidt
ikke i veien for at det gis innsyn, men departementet mener i likhet
med utvalget at det kan være grunn til å styrke
rettighetene til foretak under etterforskning noe på dette
området. Departementet slutter seg således til
utvalgets drøftelser på dette punktet.
Samtidig er det klart at partsinnsynet ikke kan gjelde ubetinget
mens overtredelsen etterforskes. Departementet viser i denne forbindelse
til utvalgets gjennomgang av de hensyn som taler mot partsinnsyn
mens saken er til behandling hos tilsynet.
Utvalget har delt seg i spørsmålet om når
innsynsretten kan inntre i forhold til konkurransemyndighetenes
etterforskning.
Departementet slutter seg til utvalgets flertall som ikke har
funnet grunn til å gi nærmere regler om tidspunktet
for innsyn. Departementet ser det slik at utvalgets forslag til
unntaksbestemmelse for innsynsretten også vil fange opp
tidsaspektet i den forstand at innsyn kan gjøre større
skade tidlig i etterforskningen enn innsyn på et senere
stadium, for eksempel etter at alle forklaringsopptak er avsluttet.
Departementet kan ikke slutte seg til mindretallets forslag om å utsette
innsynsretten inntil saken er oversendt politiet, dersom tilsynet
vurderer å anmelde saken. Etter departementets oppfatning
vil det organ som har saken til behandling best kunne vurdere om
innsyn vil skade etterforskningen og/eller tredjemann.
Departementet finner det også uheldig å gjøre innsynsretten
avhengig av et så uklart kriterium som når tilsynet
vurderer å anmelde saken.
Utvalget har anbefalt at innsynsretten begrenses etter mønster
fra straffeprosesslovens regler om innsyn på etterforskningsstadiet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om partsinnsyn
etter mønster fra straffeprosessloven. Det innebærer
at det skal gis dokumentinnsyn såfremt det kan skje uten
skade eller fare for saksbehandlingen eller tredjemann.
Utvalget foreslår at nektelse av innsyn ikke skal være
gjenstand for klagebehandling etter forvaltningsloven, men i stedet
skal kunne prøves av retten. Utvalgets begrunnelse er at
forslaget til regler om dokumentinnsyn bygger på regelen
i straffeprosessloven, og da bør avgjørelsen om å nekte
innsyn kunne kreves avgjort ved kjennelse av retten. Departementet
legger vekt på at domstolene har langt mer erfaring enn
departementet i å avgjøre slike spørsmål, gjennom
praktiseringen av den tilsvarende bestemmelsen i straffeprosessloven.
Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at nektelse
av innsyn kan legges frem for domstolene. Slik departementet ser
det må vedkommende, som er nektet innsyn, selv fremsette
en begjæring for tingretten om innsyn i nærmere
spesifiserte dokumenter.
Når det gjelder tredjemenns innsynsrett, se utkastet § 27
annet ledd, avviker departementet noe fra utvalgets vurdering. Bestemmelsen
tar sikte på å gi den som mener å ha
et privatrettslig krav mot et foretak som følge av en overtredelse
av forbudsbestemmelsene, tilgang til de opplysninger konkurransemyndighetene
har om overtredelsen. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende
rett.
Departementet ser det som en fordel at tredjemenns rett til innsyn
blir uttrykkelig lovfestet, og at det blir adgang til å klage
over Konkurransetilsynets avslag på krav om innsyn. Det
følger av Konkurransetilsynets praksis, som departementet
har sluttet seg til, at det ikke er klageadgang etter gjeldende
rett.
I motsetning til utvalget, mener departementet at det ikke er
noen sterke grunner som taler for å gi tredjemenn innsynsrett
mens Konkurransetilsynet etterforsker saken. Kunder og konkurrenter
som vurderer søksmål vil formodentlig uansett
se an utfallet av tilsynets behandling, før de vurderer
et eventuelt søksmål. For en med et potensielt
erstatningssøksmål, vil informasjonen også være
mer verdifull etter at Konkurransetilsynet har behandlet den og
gjennomført sine analyser. Departementet går derfor
inn for at tredjemenn skal gis rett til innsyn når konkurransemyndighetene
har truffet vedtak om overtredelsesgebyr, eller på annen
måte avsluttet saken. Saken regnes ikke som avsluttet dersom
den anmeldes til påtalemyndigheten.
Departementet er enig med utvalget i at Konkurransetilsynet reelt
sett driver etterforskning når de behandler saker om overtredelser
av forbudene i konkurranseloven eller vedtak gitt i medhold av den.
Slike saker har likhetstrekk med saker som behandles etter straffeprosessloven
der offentlighetsloven ikke gjelder. Departementet slutter seg til
utvalgets forslag om at offentlighetsloven ikke skal gjelde i saker om
overtredelse av forbudene i konkurranseloven eller i saker om overtredelser
av vedtak i medhold av den, så lenge saken ikke er avsluttet.
Etter departementets oppfatning vil et slikt unntak gi en ryddig
avklaring av forholdet til offentlighetsloven i denne typen saker.
Det viser til lovforslaget § 26.
Stortingets behandling av tilsynsmeldingen, jf. Innst. S. nr.
222 (2002-2003), innebærer endringer i konkurransemyndighetenes
organisering og beslutningsprosess i forhold til det som er foreslått
av departementet i høringsbrevet, og likeledes i forhold
til det forslaget som Konkurranselovutvalget har lagt opp til.
Stortinget har besluttet at det ikke skal foretas endringer i
klagebehandlingen i inneværende stortingsperiode. Dette
innebærer at gjeldende klageregler fortsatt må ligge
til grunn for departementets forslag til organisering av og beslutningsprosess
for konkurransemyndighetene i den nye loven. Således bortfaller
forslaget om innføring av en konkurransenemnd. Av departementets
utkast til § 8 første ledd fremkommer, i likhet
med § 2-1 i konkurranseloven 1993, at konkurransemyndighetene
er Kongen, departementet og Konkurransetilsynet. Et enkeltvedtak etter
den nye konkurranseloven, vil som etter gjeldende rett, kunne påklages
til departementet, jf. forvaltningsloven § 28. I tillegg
foreslår departementet, i likhet med utvalget, en ny bestemmelse
i utkastet § 12 tredje ledd om tredjemenns adgang til å kunne påklage
Konkurransetilsynets unnlatelse av å gi pålegg
om opphør.
Stortinget har åpnet for at det kan innføres
en lovfestet begrensning i gjeldende hovedregel om departementets
styrings- og kontrollmyndighet overfor Konkurransetilsynet. Departementet
vil i tråd med forslaget i høringsbrevet foreslå at
en slik regel innføres i den nye konkurranseloven § 8
annet ledd første punktum. Forslaget innebærer
at departementet ikke kan instruere tilsynet med hensyn til resultatet av
saksbehandlingen. Forslaget vil være i samsvar med gjeldende
forvaltningspraksis, og innebærer således ingen
vesentlig realitetsendring på konkurranserettsområdet.
Bestemmelsen er imidlertid viktig fordi den også formelt
gjør det klart at departementet ikke kan instruere Konkurransetilsynet
om resultatet i en sak, heller ikke gjennom en underhåndskontakt med
tilsynet. Dernest gjør bestemmelsen det klart at tilsynets
avgjørelser helt ut er tilsynets egne.
Stortinget forutsetter at dersom det foretas avskjæringer
i instruksjonsmyndigheten, skal statsråden kunne pålegge
Konkurransetilsynet å ta opp en sak til behandling. Departementet
vil foreslå en slik bestemmelse i utkastet til § 8
annet ledd annet punktum, ved at Kongen gis slik myndighet. Myndigheten kan
delegeres til departementet etter de vanlige reglene om delegasjon.
Formålet er å sikre at politisk viktige saker
blir tatt opp til behandling av Konkurransetilsynet i første
instans. Gjennom denne adgangen vil departementet få mulighet
til å styre tilsynets prioriteringer og ressursbruk. Endelig
kan departementets instruksjonsmyndighet også benyttes
til å be Konkurransetilsynet om å forberede en
sak, der Kongen i statsråd ønsker å omgjøre
et vedtak truffet av Konkurransetilsynet, eller treffe et vedtak
i tilsynets sted.
For i størst mulig grad å sikre Konkurransetilsynets
uavhengighet, kan departementet etter forslaget ikke omgjøre
tilsynets vedtak, med mindre dette påklages. Dette gjelder
likevel ikke dersom Konkurransetilsynets vedtak er ugyldig.
Stortinget setter ytterligere en forutsetning for lovmessige
begrensninger i statsrådens instruksjonsrett. Det er at
Kongen i statsråd kan omgjøre tilsynets eller
departementets vedtak "i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig
betydning". I samsvar med flertallets valg av formulering i Innst.
S. nr. 222 (2002-2003), foreslår departementet i utkastet §§ 13 og
21 myndighet for Kongen i statsråd til å omgjøre Konkurransetilsynets
vedtak når det foreligger "saker av prinsipiell eller stor
samfunnsmessig betydning". Ordlyden i bestemmelsen er noe endret
i forhold til departementets høringsforslag, men uten at det
innebærer noen realitetsendringer.
Departementet forslår at Kongen i statsråd
både skal kunne omgjøre Konkurransetilsynets vedtak
ut fra andre hensyn enn konkurransehensyn og overprøve
det konkurransemessige skjønn som tilsynet har utøvd
i den konkrete saken. Videre foreslår departementet at
det skal være adgang for Kongen i statsråd til å ta
opp en sak til behandling, både der Konkurransetilsynet
har fattet et formelt vedtak, og i de tilfellene hvor tilsynet kun
har fattet en beslutning om ikke å behandle saken.
Endelig legger departementet til grunn at både Konkurransetilsynets
vedtak og departementets vedtak som klageinstans skal kunne overprøves
av Kongen i statsråd.
Det er ikke innført en rett og plikt for nasjonale konkurransemyndigheter
til å håndheve artikkel 53 og 54.
Manglende plikt til desentralisert håndheving etter
EØS-avtalen er likevel ikke til hinder for at norske konkurransemyndigheter
gjennom nasjonal lovgivning gis kompetanse til å håndheve
EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Disse bestemmelser er norsk
lov gjennom EØS-loven § 1, men håndheves
i dag eksklusivt av Kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan
etter kompetansefordelingsreglene i EØS-avtalen artikkel
56.
Departementets oppfatning er at norske konkurransemyndigheter
bør gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen
artikkel 53 og 54.
Dersom konkurransemyndighetene gis kompetanse til å håndheve
EØS-avtalen artikkel 53 og 54, vil dette etter departementets
oppfatning kunne bidra til å effektivisere håndhevingen
av disse reglene i Norge.
EFTAs overvåkningsorgan og Kommisjonen håndhever
i dag alene EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Dersom Konkurransetilsynet
gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54,
vil dette innebære at saker etter disse bestemmelser i
praksis vil kunne bli avklart på nasjonalt nivå i
Norge. Videre er det etter departementets oppfatning naturlig at
denne kompetansen også ledsages av en plikt til å anvende
artikkel 53 og 54 der disse er anvendelige. Dette sikrer en homogen
vurdering av saker som faller inn under virkeområdet til
disse bestemmelsene.
Dersom norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve
EØS-avtalen artikkel 53 og 54, vil dette bidra til å at
norske foretak blir underlagt et tilsvarende system som i EU. Det
vil, med enkelte begrensninger, bidra til at norske foretak får
tilnærmet samme rammebetingelser som sine konkurrenter
eller samarbeidspartnere innenfor EU.
Departementet anfører videre at dersom norske konkurransemyndigheter
gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54,
vil imidlertid dette åpne for at det etableres et eget
system for desentralisert håndheving på EFTA-nivå,
tilsvarende det som forordning 1/2003 etablerer i EU. Et
slikt system vil kunne gi håndhevingsmessige fordeler i
form av samarbeid og informasjonsutveksling. På bakgrunn
av at spørsmålet om desentralisert håndheving
på EØS-nivå vil bli tatt opp med Kommisjonen
på et senere tidspunkt, antar departementet videre at etableringen
av et slikt system på EFTA-nivå vil være
en fordel i drøftelsene med Kommisjonen i den anledning.
Departementet slutter seg til utvalgets anbefaling og flertallet
av høringsinstansene, og foreslår at norske konkurransemyndigheter
gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen
artikkel 53 og 54.
Flere av de lovendringer som departementet foreslår
i EØS-konkurranseloven er begrunnet med at Norge vil være
folkerettslig forpliktet etter EØS-avtalen til å ta
inn bestemmelsene i norsk rett som en følge av endringer
i EØS-avtalen.
Dels er lovforslagene begrunnet med det formål å etablere
et system i Norge som gir norske konkurransemyndigheter og domstoler
de rettigheter og plikter som forordning 1/2003 gir nasjonale
konkurransemyndigheter og domstoler i EU. Denne tilpasningen gjør
regelverket lettere å forholde seg til for næringslivet,
samtidig som den legger forholdene til rette for etablering av et
system for desentralisert håndheving på EFTA-nivå.
Regjeringen vil derfor arbeide for at Avtale om opprettelse av et
overvåkningsorgan og en domstol (ODA) blir endret slik
at et system med desentralisert håndheving blir etablert innen
EFTA-pillaren. I proposisjonen legger derfor departementet til grunn
at ODA blir endret i samsvar med dette, og at de lovforslag som
blir omtalt i dette kapittel, vil gjennomføre de folkerettslige
forpliktelser som vil følge av disse endringer.
De nødvendige beslutningene om endringene i EØS-avtalen
og ODA er ennå ikke vedtatt. Siden disse vil kreve endringer
i lov, vil Utenriksdepartementet i samsvar med Grunnloven § 26
annet ledd fremme stortingsproposisjon om Stortingets samtykke til disse
traktatendringene.
Det foreslås en rekke endringer i EØS-konkurranseloven.
Endringene er omfattende, og de bryter vesentlig med lovens system.
Etter departementets oppfatning er det derfor mest hensiktsmessig å vedta en
ny lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens
konkurranseregler. Den gjeldende lov om konkurranseregler i EØS-avtalen
mv. foreslås dermed opphevet.
De foreslåtte endringene gjelder blant annet domstolens
prøvelsesrett av Kommisjonens eller EFTAs overvåkningsorgans
beslutninger om bevissikring og domstolens anvendelse av EØS-avtalens
artikkel 53 og 54. Proposisjonen tar også opp forholdet mellom
konkurranseloven og konkurransereglene i EØS-avtalen. Det
vises til proposisjonens kapittel 14.
Mange norske foretak må i dag forholde seg til to sett
konkurranseregler, konkurransereglene i EØS-avtalen og
i konkurranseloven. Det er derfor et spørsmål
om det gir et mer oversiktlig regelverk om alle bestemmelser som
regulerer konkurransen i Norge, tas inn i eller hjemles i den nye
konkurranseloven.
Departementet ser at det i utgangspunktet kan fremstå som
hensiktsmessig å søke å samle konkurranseregelverket
i én lov. På den annen side har konkurranseloven
og EØS-konkurranseloven vesentlig forskjellige funksjoner.
Mens konkurranseloven etablerer et selvstendig konkurranseregelverk
i Norge, er EØS-konkurranseloven en ren gjennomføringslov for
Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og Avtale mellom
EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og
en domstol (ODA). Det er således sentrale forskjeller mellom
regelverkene i henholdsvis konkurranseloven og EØS-konkurranseloven.
Etter dette mener departementet at en videreføring av dagens
system med to lover er det alternativ som best reflekterer disse
regelverkenes formål og funksjon. Departementet vil på denne
bakgrunn ikke foreslå at EØS-konkurranseloven
og konkurranseloven samles til én lov.
Departementet har foreslått en rekke endringer i EØS-konkurranseloven.
Disse er så omfattende, og forslagene til nye bestemmelser
bryter så mye med lovens system, at det er mest hensiktsmessig å vedta en
ny lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens
konkurranseregler (EØS-konkurranseloven). Som en følge
av dette, foreslås den gjeldende lov om konkurranseregler
i EØS-avtalen mv. opphevet.