Departementet drøfta i høyringsnotatet først kva for pårørande som
bør få nye rettar i høyringsnotatet. Straffesaker
hvor den fornærmede er død på grunn av den
straffbare handlingen står i en særstilling, og
saker hvor barn og unge er drept, peker seg særlig ut.
I disse sakene kan de pårørende ha et sterkt ønske
om å delta aktivt eller i alle fall være til stede
under hele rettssaken. Samtidig har de ved tapet av den unge blitt
påført så store lidelser at det er rimelig
at de blir gitt en prosessuell særstilling.
Departementet uttala seg òg kven
som skal reknast som barn og unge. Sammenhengen i lovverket kan
derfor tilsi at grensen bør settes til 18 år.
På den annen side bor mange barn fortsatt hjemme hos foreldrene
også etter at de har fylt 18.
Departementet reiste òg spørsmålet
om kven av dei etterlatne som skal få rettane
og uttala at behovet er størst for foreldrene til offeret.
Foreldrene er barnets nærmeste pårørende,
og de har vanligvis den sterkeste interessen i å følge
saken. Retten til å få dekket utgifter bør
trolig bare gjelde den avdødes foreldre.
Endeleg blei høyringsinstansane bedne om å uttale
seg om i kva for saker dei pårørande
bør få nye rettar. Departementet sondra ikkje
i høyringsnotatet mellom dei nye rettane, men lét
den same avgrensinga gjelde for alle dei nye rettane.
Alle dei høyringsinstansane som meiner at dei pårørande
bør få nye rettar sluttar seg til departementet
sitt syn om at straffesaker der den fornærma er død som
følgje av den straffbare handlinga, står i ei
særstilling. Vidare er fleirtalet av desse høyringsinstansane
samd i at saker der barn og unge er drepne, peikar seg særleg
ut.
Det er noko større usemje blant høyringsinstansane
i spørsmålet om kven som
skal reknast som barn og unge.
Når det gjeld spørsmålet om kven av dei etterlatne som skal reknast
som pårørande i denne samanhengen, meiner dei
fleste høyringsinstansane som har uttala seg om spørsmålet
og som ikkje ynskjer ei meir utvida ordning, at berre den avlidne
sine foreldre, eventuelt føresette, bør omfattast.
Høyringsrunda har styrkt departementet i sitt syn på at
i spørsmålet om kva for pårørande som
bør få nye rettar, står straffesaker
der den fornærma er død som følgje av
den straffbare handlinga, i ei særstilling, og at saker
der barn og unge er drepne, skil seg særleg ut.
Departementet har vore noko i tvil om kven
som skal reknast som barn og unge i denne samanhengen. Departementet
har kome til at hovudregelen bør vere 18 år, og
legg vekt på at fleirtalet av høyringsinstansane
har støtta denne grensa. Atten år er den allmenne
myndigalderen, og aldersgrensa er fleire stader i lovverket avgjerande
for borgarane sine rettar og plikter. Det bør opnast for
unnatak etter ei konkret vurdering, av di ei skarp grense kan lede
til urimelege resultat i praksis. Departementet foreslår
difor at òg pårørande til barn over 18 år
kan få rettane når særlige forhold ligg
føre. Med uttrykket særlige forhold siktast typisk
til tilfelle der den avlidne framleis budde heime hos foreldra etter å ha
fylt 18 år. I andre tilfelle må nærleiken
mellom den avlidne og dei pårørande vere særleg
stor før unnataket gjeld. Var den avlidne eldre enn 23 år,
vil det etter departementet sitt syn normalt ikkje vere grunnlag
for å gjere unnatak frå hovudregelen.
I spørsmålet om kven av
dei etterlatne som skal reknast som pårørande,
held departementet fast ved at foreldra til den avlidne har den
største trongen til nye rettar. Dette synet støttast
av dei fleste høyringsinstansane.
Departementet har vurdert om nokre andre enn foreldra til barnet
bør få dei same rettane. Døme er ei stemor
eller ein stefar som barnet har vakse opp saman med, eller fosterforeldra
til barnet. Departementet har lagt avgjerande vekt på omsynet
til samanhengen i regelverket, og foreslår difor at berre den
som har foreldreansvaret etter barnelova omfattast av forslaga her.
Etter departementet si oppfatning ligg det ikkje føre tilstrekkelege
grunnar til å fråvike den løysinga som
er vald for erstatningsansvar, oppreising og påtalerett. Òg
rettstekniske omsyn talar for denne løysinga. Har ingen
foreldreansvaret, foreslår departementet at verja får
rettane.
Departementet held etter høyringsrunden fast ved alternativet
"i saker der nokon under 18 år er død som følgje
av ei straffbar handling" frå høyringsnotatet. Departementet
legg til grunn at denne generelle formuleringa òg vil dekkje
tilfelle der barnet er død etter ei straffbar handling
som strir mot spesiallovgjevinga.