Til Odelstinget
Den nye vallova vart vedteken i 2002. Kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2003 var såleis første gong eit val vart halde etter den nye lova. Den nye vallova er mindre detaljert når det gjeld praktiske forhold enn det den gamle var.
Departementet har evaluert gjennomføringa av valet, med særleg vekt på den praktiske gjennomføringa. Det har vore viktig for departementet å få fram årsakene til eventuelle manglar eller feil ved gjennomføringa av valet. Spørsmålet er om det er regelverket som ikkje er godt nok, eller om det først og fremst er spørsmål om å hauste erfaringar og lære av eventuelle feil.
Proposisjonen inneheld forslag til endringar i vallova, der departementet meiner evalueringa og den etterfølgjande høyringsrunden har vist at det er behov for presiseringar og tillegg. Proposisjonen inneheld også ei drøfting av problemstillingar i samband med innføring av lokale bindande folkerøystingar.
Departementet gjer også nærmare greie for nokre evalueringar og utgreiingar i samband med oppmodingsvedtak som berre vart kort nemnde i høyringsnotatet.
Vedtak nr. 478, 19. juni 2002:
"Stortinget ber Regjeringa om å sørge
for at partiets navn på lister også fremgår
i form av blindeskrift."
Departementet orienterte Stortinget i St.meld. nr. 4 (2004-2005)
om resultatet av evalueringa av ordninga som skulle sikre at blinde
veljarar greidde å røyste på eiga hand
utan at dei måtte få hjelp frå andre.
Vedtak nr. 518, 16. juni 2003:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang og evaluering
av ordningen med velgerpåvirkning på personvalget
ved fylkestingsvalget 2003 og forutsetter at resultatet av gjennomgangen
fremmes for Stortinget på egnet måte."
Departementet har evaluert ordninga med personval ved fylkestingsvalet.
Konklusjonen viser at berre ni av 728 fylkestingsrepresentantar
vart valde inn på personrøyster. Eller sagt på ein
annan måte: 98,8 pst. av kandidatane vart valde inn på grunnlag av
den rangeringa partia hadde gjort av kandidatane på listene.
Effekten av personrøyster på representantutveljinga
var såleis nærmast usynleg.
Slik departementet ser det, viser erfaringane frå fylkestingsvalet
i 2003 at veljarane i stor grad deltok ved personvalet, men at dei
endringane dei gjorde på røystesetlane, berre
i svært liten grad påverka kva for personar som
faktisk vart valde inn frå dei ulike listene. Ut frå desse
erfaringane burde det å vedta ein tilsvarande regel for
personval til Stortinget ikkje føre til at veljarane vil
få ein for stor innverknad på kandidatkåringa
slik at partia får mindre å seie her. Men slik
departementet ser det, blir avvegingane ikkje heilt dei same ved
stortingsval som ved fylkestingsval. Det er fordi talet på kandidatar
som blir valde frå kvar valkrins, er mykje lågare
ved stortingsval enn ved fylkestingsval. Departementet går
ut frå - på bakgrunn av det som er nemnt over
- at det ikkje er aktuelt med ei ny vurdering av spørsmålet
om endringar i personvalreglane ved stortingsval.
Vedtak nr. 519, 16. juni 2003:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av alternative
løsninger når det gjelder hvilken instans som
skal gis myndighet til å ta stilling til klagesaker før
valget og før det nye Stortinget avgjør klagene
med endelig verkning, og komme tilbake til Stortinget på egnet
måte."
Departementet fremma 28. mai 2004 ei eiga stortingsmelding
om klager ved stortingsval (St.meld. nr. 40 (2003-2004) Oppfølging
av anmodningsvedtak nr. 519 (2002-2003) - klager ved stortingsvalg).
Lovforslaget til departementet framgår av proposisjonen.
Vedtak nr. 520, 16. juni 2003:
"Stortinget ber Regjeringen utrede problemstillinger
knyttet til lokale folkeavstemninger. Utredningen skal både
omfatte prinsipielle konsekvenser av bindende folkeavstemninger,
og belyse hvilke virkninger en modell der et bestemt antall innbyggere
i en kommune kan kreve en sak opp til folkeavstemning, kan ha for
lokaldemokratiet.
Stortinget ber Regjeringen på egnet
måte legge fram resultatet av utredningen."
Departementet gjer i proposisjonen greie for forholdet til grunnlova
og til kommunelova, bruken av lokale folkerøystingar, samt
regelverket om lokale folkerøystingar i Danmark og Sverige.
I 2003 fekk kommunelova ein ny regel om innbyggjarinitiativ.
Gjennom denne ordninga får innbyggjarane rett til å setje
saker på dagsordenen i kommunen, og dei kan også be
kommunestyret om å leggje eit spørsmål
ut til folkerøysting.
Departementet meiner det derfor er grunn til å sjå korleis
denne ordninga påverkar lokaldemokratiet på litt
lengre sikt, før det blir vurdert å innføre
ein ny regel om bindande lokale folkerøystingar på bakgrunn av
eit initiativ utanom kommunestyret.
Kommunal- og regionaldepartementet rår ifrå ein heimel
til å gjennomføre bindande folkerøystingar
på lokalt nivå. Slik departementet ser det, fungerer
ordninga i dag med rådgivande folkerøystingar
tilfredsstillande og gir kommunane den fleksibiliteten dei treng
for å gjennomføre folkerøystingar etter
behov og ønske når det er aktuelt. Departementet
finn det derfor heller ikkje formålstenleg å føreslå ei
lovregulering av rådgivande folkerøystingar.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit
Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra
Høyre, André Oktay Dahl og Martin Engeset, fra
Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk
Venstreparti, Siri Hall Arnøy og lederen Ågot
Valle, og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser
til den foretatte evaluering av den praktiske gjennomføringen
av kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2003 og har merket seg at
den bare i liten grad har avdekket behov for justeringer av loven.
Komiteen har registrert Regjeringens kommentarer
til oppfølgingen av anmodningsvedtak nr. 478, av 19. juni
2002 hvor Stortinget ba Regjeringen om å sørge
for at partiets navn på lister også fremgår i
form av blindeskrift, og viser til sine merknader i forbindelse
med behandlingen av St.meld. nr. 4 (2004-2005).
I tilknytning til den nye valgloven ble det innført en
ordning ved valg til fylkesting hvor velgerne skulle gis mulighet
for å påvirke personvalget. Det var forutsatt
at Regjeringen skulle foreta en gjennomgang og evaluering av ordningen
med velgerpåvirkning ved fylkestingsvalget 2003 og fremme
resultatet for Stortinget.
Komiteen har merket seg at den foreløpige evalueringen
er basert på tre hovedspørsmål, nemlig hvem
som var kandidater og hvor de var plassert på listene,
hvilke kandidater som fikk personstemmer, og hvorledes personvalgordningen
har påvirket hvilke kandidater som ble valgt.
Komiteen konstaterer at 23 pst. av velgerne benyttet
seg av retten til å endre på stemmeseddelen ved
valget til fylkesting. Andelen velgere som foretok endringer, lå følgelig
bare litt under det som er vanlig ved valg til kommunestyrer og
må sies å være høyt tatt i betraktning
at det var første gang en slik mulighet forelå.
Komiteen har imidlertid merket seg at de endringer
velgerne foretok på stemmesedlene bare i liten utstrekning
påvirket hvilke personer som faktisk ble valgt inn fra
de ulike listene. Bare 9 av totalt 728 fylkestingsrepresentanter
ble valgt inn som følge av personstemmer.
Komiteen konstaterer en skjev kjønnsfordeling
både på listene og blant de valgte representanter og
vararepresentanter. 43 pst. av de valgte til fylkesting er kvinner.
Det er betydelige forskjeller mellom partiene. Høyest kvinneandel
har Venstre med 52 pst., mens andelen kvinner i Fremskrittspartiet
utgjør 28 pst.
Komiteen anser resultatene av den foreløpige evalueringen
av ordningen med personstemmer ved valg til fylkesting for å være
interessante og imøteser den endelige rapporten. På grunn
av den korte tiden fram til stortingsvalget hvor de fleste nominasjoner nå er
gjennomført, og siden man foreløpig har begrenset
erfaring med personstemmer ved fylkestingsvalg, vil komiteen anbefale
at Stortinget utsetter behandlingen av en ordning med personstemmer
ved valg til storting til etter fylkestingsvalget i 2007. Stortinget
vil da ha et bedre grunnlag å treffe beslutning på.
Komiteens medlemmer fraHøyre
og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens opprinnelige
forslag der det ble lagt opp til innføring av en viss grad
av personstemmer også ved Stortingsvalg.
Disse medlemmer mener det er viktig at velgerne
også har en viss innflytelse på hvem som velges
inn for de ulike partiene også i stortingsvalg og viser
til sine merknader til dette punktet i Innst. O. nr. 102 (2002 -
2003):
"Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti
viser til at forslaget om åpning for personvalg også ved
stortingsvalg har sin bakgrunn i at dette er en vel innarbeidet
ordning for kommunevalg og her anses som en demokratisk selvfølge
av velgerne. Hensynet til ensartethet gjorde at Stortinget i 2002 vedtok
at det skulle innføres personvalg også ved avviklingen
av fylkestingsvalg. Disse medlemmer finner det på bakgrunn
av dette naturlig at velgerne gis tilsvarende økt innflytelse
også ved stortingsvalg. Disse medlemmer antar at det for
velgerne vil virke forvirrende og noe underlig dersom de ikke gis
tilsvarende muligheter til å påvirke personvalget
her som ved andre valg. Disse medlemmer er av den oppfatning at
en 8 pst. sperregrense for å påvirke personvalget
er en relativt høy terskel. Disse medlemmer viser til at
det kan stilles spørsmål ved i hvilken grad de politiske
partiers nominasjonsprosesser kan regnes som mer demokratiske enn
at over 8 pst. av et partis velgere ønsker en annen rekkefølge
enn den partienes nominasjonsmøter har foreslått.
Disse
medlemmer viser for øvrig til Valglovutvalget og Regjeringens
vurderinger og anbefalinger om personvalg, jf. punkt 2.1 ovenfor,
og slutter seg til Regjeringens forslag når det gjelder
velgerinnflytelse på personvalget."
Disse medlemmer vil likevel støtte de
forslag som foreligger om en bredere evaluering av en slik ordning.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
har fulgt opp Stortingets vedtak om å gjøre Riksvalgstyret
til klageinstans ved klager i tilknytning til stortingsvalg for
klager som ikke gjelder stemmerett eller retten til å avgi
stemme, jf. forslag til ny § 13-1 fjerde ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
har registrert at det er fremlagt en vurdering av problemstillinger
knyttet til lokale folkeavstemninger. På bakgrunn av at
ordningen med initiativrett for innbyggere i kommunelovens § 39a
bare har vært gjeldende siden 2003, men likevel har vært
benyttet ved flere anledninger, finner flertallet grunn
til å anta at bestemmelsen dekker innbyggernes behov for å kunne
sette saker på dagsordenen eller kreve saker lagt fram
for folkeavstemning.
Flertallet deler på denne bakgrunn departementets
vurdering av at det på det nåværende
tidspunkt ikke er aktuelt å føre inn en egen hjemmel
i valgloven om bindende folkeavstemninger på lokalt nivå.
Komiteens medlemmer fraHøyre
og Kristelig Folkeparti viser til Innst. O. nr. 102 (2002-2003)
der det blant annet sies følgende om bindende folkeavstemninger:
"Spørsmålet om lovfesting av regler
for gjennomføring av lokale folkeavstemninger var et sentralt
spørsmål for Valglovutvalget. Departementet er i
utgangspunktet positiv til at kommunene og fylkeskommunene bruker
lokale folkeavstemninger når de selv finner dette hensiktsmessig.
Dagens lovgivning er ikke til hinder for dette. Kommunene og fylkeskommunene
kan imidlertid ikke avholde rettslig bindende avstemninger. Det
er noe uklart for departementet om utvalget ønsker å åpne
for dette. Departementet finner det i denne sammenheng nyttig å skille mellom «politisk
bindende» og «formelt bindende». Formelt
bindende lokale folkeavstemninger representerer noe helt nytt i
vårt representative demokrati. Å overdra myndighet
til folkeavstemning reiser en rekke prinsipielle problemstillinger.
For kommunene og fylkeskommunene vil det etter departementets syn kunne
virke hemmende på bruken av rådgivende folkeavstemninger
dersom det fastsettes bindende regler for gjennomføringen.
Departementet kan ikke se noe reelt behov for statlige regler om
lokale folkeavstemninger og fremmer derfor ikke noe forslag om dette."
Disse medlemmer støtter bruk av rådgivende
folkeavstemninger der kommunestyret fatter vedtak om dette, men
vil på prinsipielt grunnlag gå imot bindende folkeavstemninger.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
komme tilbake til spørsmålet om å gi
en viss andel av innbyggerne rett til å kreve folkeavstemning
om et spørsmål når Lokaldemokratikommisjonens
innstilling foreligger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at lokale folkeavstemninger må bli benyttet i større
grad enn i dag, og at de lokale folkevalgte bør benytte
folkeavstemningsinstituttet til å innhente folkets råd
i viktige saker som det er stor debatt om lokalt. Når en
folkeavstemning er avholdt, har de folkevalgte innhentet folkets
råd om en sak, og disse medlemmer tar det
derfor som en selvfølge at de folkevalgte følger
opp hva et flertall i folkeavstemningen har vedtatt.
Når det gjelder forslag til endringer i lovteksten, viser komiteen til
merknader i tilknytning til de enkelte paragrafer.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2003 var det om lag 249 000
personar som røysta på førehand. Dette
utgjorde 12,0 pst. av dei som røysta. Ved lokalvalet i
1999 røysta om lag 332 000 (15,6 pst.) på førehand
og ved lokalvalet i 1995 rundt 179 000 (8,3 pst.). Postrøystegivinga
vart i høve til deltakinga ein suksess da ho vart innført.
Førehandsrøystegivinga på Posten vart
avvikla da den nye vallova vart vedteken. Bakgrunnen var at talet
på postkontor vart sterkt redusert.
Når ein derfor skal vurdere oppslutninga om førehandsrøystegivinga
ved valet i 2003, er det meir naturleg å samanlikne med
oppslutninga ved valet i 1995. Både mengda og prosentdelen
av førehandsrøyster var vesentleg høgare
ved valet i 2003 enn ved valet i 1995, altså førre
gongen kommunane hadde ansvaret for førehandsrøystegivinga.
Dette tyder på at kommunane generelt har greidd å leggje
til rette denne røystegivinga på ein god måte.
Heile regelverket for godkjenning og forkasting av røystegivingar
og røystesetlar vart gjennomgått i Ot.prp. nr.
45 (2001-2002) om forslag til ny vallov. Svært mange av
dei tidlegare forkastingsreglane i lova vart oppheva. Regelverket
vart mykje forenkla og lettare å praktisere.
Tilbakemeldingar frå kommunar og fylke tyder på at
målsetjinga til departementet med endra regelverk har slått
til.
Det er viktig at valordninga er mest mogleg stabil, både
i høve til kvar veljar og alle dei mange valmedarbeidarane
som skal stå for gjennomføringa av valet. Derfor
meiner departementet at det må liggje ei streng vurdering
til grunn når ein skal ta stilling til om regelverket bør
reviderast på visse område.
Ved den nye vallova vart det innført til dels vesentlege
endringar på ein del område. Særleg gjeld dette
endring i reglar for personval, fjerning av røystesetelkonvolutten,
endring av tidspunkt for avslutning av røystegiving på valdagen,
endring av tid og stad for røystegiving på førehand
osv.
Det at både veljarane og dei valansvarlege vil ha lært
mykje av valet i 2003, saman med fokus på informasjon og
rettleiing også i framtida, meiner departementet vil vere
den beste løysinga for å hindre at dei same feila
kjem att ved valet i 2005 og seinare val.
Det har dei siste åra vorte lansert og gjennomført mange
forsøk der ein del av grunngivinga for forsøka har
vore ein hypotese om at dette kunne vere tiltak som ville føre
til høgare valdeltaking. Dette handlar om direkteval av
ordførar, elektronisk røystegiving og eigen valdag.
Evalueringa av desse forsøka underbyggjer likevel ikkje
ein slik hypotese. Etter det departementet meiner, byggjer dette
opp om utsegna til vallovutvalet om at valdeltakinga er eit komplekst samansett
fenomen.
Regjeringa peikte i mars 2004 ut ein lokaldemokratikommisjon.
Denne kommisjonen fekk i oppdrag mellom anna å gjere greie
for utviklinga i valdeltakinga, finne moglege forklaringar på kvifor
færre innbyggjarar røystar, og føreslå tiltak
for å styrkje valdeltakinga på kortare og lengre
sikt. Departementet meiner at ein bør vente på tilrådingane
frå kommisjonen før ein eventuelt føreslår
lovendringar på dette området.
Evalueringa viste vidare at veljarane generelt vurderte sin eigen
kunnskap om valordninga som svært god. Nærmare
90 pst. syntest sjølv dei visste nok om kvar, når
og korleis dei skal røyste. Eit litt lågare prosenttal
meinte dei visste nok om korleis dei skal gjere rettingar på røystesetlane
(64 pst.).
Det er til dels store skilnader mellom kommunane i kor mange
feil som er gjorde av veljarane eller valfunksjonærane.
Det ligg nær å tru at skilnadene kommunane imellom
i stor grad kan forklarast med kor godt dei har greidd å gi
veljarane relevant informasjon i sjølve vallokalet om korleis
dei skal gå fram for å røyste. Opplæring
av valfunksjonærane og røystestyra kan vere ein
annan faktor.
Departementet vil i sin informasjon til kommunane føre
det neste valet understreke kor viktig det er å gi slik
informasjon, og komme med døme på korleis dei
kan gi slik informasjon. I tillegg vil departementet i sin generelle
informasjon til veljarane leggje stor vekt på korleis sjølve
røystegivinga skal gjennomførast.
Det var vallovutvalet som føreslo at røystesetelkonvolutten
vart avskaffa ved røystegiving på valdagen. Utvalet
kom med forslag om at veljaren i staden skulle brette saman røystesetelen
i røysteavlukket, slik at ingen andre kunne sjå kva
vedkommande hadde røysta, og deretter gå til urna.
Der skulle røystesetelen stemplast av røystemottakaren
før setelen vart lagd i urna av veljaren.
Departementet meiner det er grunn til å understreke
at det ikkje er nokon motstrid mellom hemmelege val og konvoluttfrie
val. Det er også mange andre land som ikkje nyttar røystesetelkonvolutt.
Visse føresetnader må likevel vere til stades,
noko som også vallovutvalet gav uttrykk for.
Det følgjer av valforskrifta § 19
andre ledd at dei røystesetlane som skal nyttast på valtinget,
skal produserast på ein slik måte at det ikkje
er mogleg å sjå kva veljarane har røysta
etter at røystesetelen er bretta saman. I dei få tilfella
der røystesetlane ikkje godt nok oppfylte kravet til å vere
ugjennomsiktige, ser departementet det slik at det ikkje var regelverket som
var mangelfullt, men kommunane som ikkje passa godt nok på da
røystesetlane vart produserte. Det er ikkje grunn til å tru
at praktiseringa av reglane vil bli annleis ved at ein tek inn meir
detaljerte reglar om produksjonen av røystesetlar i forskrift
framfor å ha dei i rettleiinga til forskrifta slik ho lyder
i dag. Regelen er dessutan heilt ny, og ein bør ikkje gripe
til unødvendig detaljerte reglar før kommunane
har fått høve til å tilpasse seg reglane.
På bakgrunn av dette meiner departementet at regelverket
inneheld dei nødvendige krava om korleis røystesetlar
skal produserast.
Departementet har tiltru til at dei fleste veljarane no har fått
med seg at dei skal brette røystesetelen. Røystegivinga
bør derfor gå betre i 2005 enn ved valet i 2003.
Det er også grunn til å tru at dersom regelverket
blir endra enda ein gong, vil dette gjere folk meir forvirra. Det
er likevel grunn til framleis å ha fokus på informasjon
om den praktiske gjennomføringa av sjølve valhandlinga.
Departementet vil følgje opp dette i informasjonsarbeidet
sitt.
Erfaringa til departementet er at kommunane generelt legg til
rette røystegivinga på dette feltet på ein fullt
ut tilfredsstillande måte. Men med fleire tusen vallokale
og enda fleire tusen røysteavlukke er det likevel ikkje
til å unngå at ein del valavlukke ikkje blir plasserte
på den beste måten. Det er ikkje noko som tilseier
at plasseringa av avlukka vil bli betre - i dei få tilfella
der dette har vore eit problem - dersom det er reglar i lov eller
forskrift framfor i rettleiingsmateriell til kommunane.
Valreglane vart endra på mange område føre
valet i 2003. Men det var vanskeleg for dei valansvarlege nøyaktig å finne
ut korleis dette ville påverke tidsbruken i røystelokalet. Årsakene
til at det somme stader vart kø i vallokala, var fleire.
Innføringa av nye prosedyrar i vallokala, gjorde nok at
ein del veljarar vart usikre på framgangsmåten,
noko som førte til at røystegivinga tok litt lengre
tid. Det same galdt truleg også for ein del valfunksjonærar.
Samstundes deltok mange fleire veljarar i personvalet ved valet
i 2003 enn ved tidlegare val. I tillegg stengde vallokala somme
stader tidlegare enn ved førre val.
Slik departementet ser det, er det grunn til å tru at både
veljarane og valmedarbeidarane vil ha tilpassa seg prosedyrane for
korleis røystegivinga skal vere i vallokalet ved neste
val. Dette tilseier at ein i 2005 ikkje vil få dei problema
med kø som ein hadde somme stader i 2003. På bakgrunn
av trua på at veljarane og valmedarbeidarane neste val
vil klare å tilpasse seg det nye regelverket, meiner departementet
det er grunn til å halde fast ved dei vurderingane om opningstider
som vart gjorde i odelstingsproposisjonen.
Det går ikkje direkte fram av vallova at det er mogleg å røyste
blankt. Men valforskrifta har i § 20 ein regel
om plikt for fylkesvalstyret og valstyret til å produsere
blanke røystesetlar i det same formatet og med den same
utforminga som ordinære setlar. Det er såleis
ikkje tvil om at retten til å røyste blankt må liggje
implisitt. Kravet til same utforming og format er sett av omsyn
til at det ikkje skal vere råd å skilje blanke
røystesetlar frå andre røystesetlar når
desse er bretta.
Departementet meiner ein må sjå på blanke
røyster som ei form for meiningsytring, og at dei dermed bør
skiljast frå andre forkasta røyster. Departementet vil
derfor føreslå at blanke røyster blir
skilde ut i ein eigen kategori, som skil seg frå både
ordinært forkasta og godkjende røyster.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2003 vart det gjennomført
forsøk med elektronisk røystegiving i Oppdal,
Bykle og Larvik kommunar. I tillegg vart den same teknologien nytta
ved val til Longyearbyen lokalstyre. Evalueringa viser at forsøket
var ein suksess med omsyn til kor brukarvennlege systema var. Både
veljarane og valmedarbeidarane i kommunane var samde om at den løysinga
ein valde, var svært enkel å bruke.
Når det gjeld valdeltaking, viser rapporten til at det
ikkje er godt nok erfaringsgrunnlag til å konkludere med
at det vil bli høgare valdeltaking med å innføre
elektroniske løysingar. I forsøka vart valmaskinane
nytta i sjølve røystelokala og gjorde såleis
ikkje valet lettare tilgjengeleg for folk.
På bakgrunn av mellom anna tilrådingane i denne evalueringsrapporten,
sette departementet sommaren 2004 ned ei arbeidsgruppe som på prinsipielt
grunnlag skal vurdere om elektronisk røystegiving bør
innførast i Noreg og eventuelt i kva slags form.
Ved kommunestyrevalet i 1999 vart det for første gong
i Noreg gjort forsøk med direkteval av ordførar i
20 kommunar. Sjølv om ikkje målsetjinga om høgare
valdeltaking vart nådd, var det likevel mange interessante
og spennande verknader av forsøket. Dette gjorde det ønskjeleg å prøve
ut ordninga også i valperioden 2003-2007.
Med bakgrunn i dette inviterte departementet alle kommunane til
ein ny runde med forsøk for perioden 2003-2007. Det var
stor oppslutning om forsøket med om lag 90 kommunar som
søkte om å få vere med. Dei fleste av
kommunane frå den førre forsøksperioden
vart med vidare i tillegg til ein del nye, først og fremst
større kommunar. Forsøket vart såleis
utvida frå 20 kommunar i den førre valperioden
til 37 no. Etter valet fekk vi 34 direktevalde ordførarar.
I tre kommunar vart ordføraren likevel vald av kommunestyret
som følgje av forsøksmodellane i desse kommunane.
I den inneverande forsøksperioden vart også kommunane
inviterte til å prøve ut ei ordning med utvida
avgjerdsmakt for ordføraren. Dette vil gjere sitt til å synleggjere
ordførarrolla enda meir. Innanfor det systemet vi har i
dag, har ordføraren lita formell avgjerdsmakt, men vil
med prøveordninga meir vere ein leiar som også kan
ta avgjerder i visse situasjonar. Det er i dag åtte ordførarar
som har utvida avgjerdsmakt som ein del av forsøket.
Departementet vil i 2006 komme tilbake til Stortinget med forslag
om generell rett til direkteval av ordførar, slik at nye
reglar eventuelt kan ta til å gjelde ved kommunestyre-
og fylkestingsvalet i 2007.
Etter vallova § 5-2 andre ledd bokstav b er
det ein føresetnad for registrering av eit politisk parti
i Partiregisteret at partiet melder frå om kva personar
som er medlemmer av hovudstyret i partiet med rett til å representere
partiet sentralt i saker etter vallova. Det sentrale målet
har vore at ikkje berre partinamnet, men også opplysningar
om kven som har rett til å disponere over partinamnet,
nemleg hovudstyret i partiet, skal stå i Partiregisteret.
I Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) er det understreka at dette organet
ikkje er pålagt andre oppgåver enn å opptre
på vegner av partiet i saker etter vallova. Av omsyn til
det å ha ryddige forhold før listeforslaga skal
leverast inn 31. mars i valåret, er det fastsett
at partia må melde frå om endringar i personsamansetjinga
i hovudstyret i partiet innan 2. januar i valåret.
I samband med utarbeidinga av ny vallov var departementet i dialog
med Brønnøysundregistera, som ønskte
at Partiregisteret skulle knytast opp mot Einingsregisteret for å få til
ein eintydig identifikasjon av juridiske personar. Det vart derfor
lagt ned som ein føresetnad at partiet - før det
vart registrert i Partiregisteret - skulle registrerast i Einingsregisteret
og få tildelt eit eige organisasjonsnummer. For at systemet
skulle vere enkelt og for å leggje til rette for mest mogleg
gjenbruk av opplysningar, var det i vallova § 5-5
andre ledd dessutan ein føresetnad at opplysningar om kven
som sit i hovudstyret i eit registrert politisk parti, også skulle
registrerast i Einingsregisteret. Det vart lagt til grunn at hovudstyret
skulle registrerast som "styret" i eininga i tråd med einingsregisterlova § 6
første ledd bokstav c.
I ettertid har det vist seg at ei slik samkøyring likevel
ikkje var formålstenleg. Årsaka er at omgrepet "styre"
slik det er tolka i samanslutningsretten og einingsregisterlova,
ikkje kan ha det same meiningsinnhaldet som omgrepet "hovedstyre"
etter vallova.
For å gjere det tydeleg at hovudstyret etter vallova
ikkje er noko anna enn eit organ som skal stå for kontakten
mellom styresmaktene og partiet sentralt, foreslår departementet å endre
vallova § 5-5 andre ledd slik at tilvisinga til
Einingsregisteret blir erstatta med ei tilvising til Partiregisteret.
Departementet meiner også at nemninga "hovedstyre" bør
endrast og at "Partiregisterutvalget" vil vere ei presis nemning
på organet. Det blir derfor fremma forslag om endringar
i tråd med dette i vallova § 5-2 andre
ledd bokstavane b og c og § 5-5 andre ledd.
Det er naturlig at partiets utøvende organ representerer
partiet sentralt i saker etter valgloven. Navnet på partiets
utøvende organ er det opp til partiet selv å bestemme.
Komiteen foreslår på denne
bakgrunn at "hovedstyre" i valglovens § 5-2 annet
ledd bokstav b og c, og § 5-5 annet ledd, endres
til partiets utøvende organ.
Komiteen deler departementets vurdering av at
Enhetsregisteret bør erstattes med Partiregisteret og støtter
forslaget til endring på dette punkt i § 5-5 annet
ledd:
"§ 5-5 annet ledd skal lyde:
(2) Partiene skal innen 2. januar i valgåret sende inn
oppdaterte opplysninger eller bekreftelse på de opplysninger
som er registrert i Partiregisteret, om hvem som er medlemmer i
partiets utøvende organ med virkning for valget. Registreringsmyndigheten skal
i god tid innen fristen informere partiene om de opplysninger som
er registrert i Partiregisteret."
Vallova gir i § 9-5 femte ledd reglar for korleis røyster
frå veljarar som røystestyret meiner lir av alvorleg
sjeleleg svekking eller nedsett medvit, skal handterast. Slike veljarar
skal på valdagen ikkje leggje røysta i urna, men
i ein røystesetelkonvolutt. Valstyret skal vurdere røystegivingane.
Verken Grunnlova eller vallova seier noko om kva som skal vere grunnlag
for forkasting av slike røyster.
Vallovutvalet gav i NOU 2001: 3 uttrykk for at det ikkje burde
gjelde spesialreglar for veljarar som nokså opplagt lir
av alvorleg sjeleleg svekking eller nedsett medvit. Det vart uttalt
at slike reglar er uheldige reint prinsipielt og ut frå eit
rettstryggleikssynspunkt. Departementet slutta seg i Ot.prp. nr.
45 (2001-2002) til forslaget frå vallovutvalet. På bakgrunn
av den klare innstillinga frå vallovutvalet, høyringsrunden
og det faktum at det låg føre eit grunnlovsforslag
om å oppheve Grunnlova § 50 tredje ledd,
gjorde departementet ikkje nærmare greie for kvifor regelen
burde opphevast.
Imidlertid vedtok Stortinget 26. mai 2003 i samband
med behandlinga av grunnlovsforslag fremma i Dokument nr. 12:7 (1999-2000) å vidareføre
regelen i Grunnlova § 50 tredje ledd om at det
kan fastsetjast særskilde reglar for røysterett
for personar som lir av alvorleg sjeleleg svekking eller nedsett
medvit. Dette vart følgt opp ved at slike reglar vart tekne
inn i vallova § 9-5 ved eit nytt femte ledd.
Departementet stiller på denne bakgrunn spørsmål
ved om alle relevante forhold var godt nok klarlagde før
Stortinget gjorde vedtak om å føre vidare regelen
om særskild behandling av røyster frå veljarar
som nokså opplagt lir av sjelelig svekking eller nedsett
medvit.
Sjølv om det ikkje kjem til uttrykk i lova, må grunngivinga
for å ha reglar av denne typen vere at ein ønskjer å hindre
at personar som ikkje har ei normal forståing av kva valet
går ut på, får høve til å gi ei
gyldig røyst. Men det er svært vanskeleg å lage reglar
som i praksis gjer det mogleg å identifisere desse veljarane.
Sjølv om dei norske reglane formelt ikkje tek røysteretten
frå veljarar som lir av alvorleg sjeleleg svekking eller
nedsett medvit, er det dette som reelt skjer.
På bakgrunn av dette meiner departementet at dei beste
grunnane taler for å oppheve reglane om særskild
behandling av røyster frå veljarar som ein reknar
med lir av alvorleg sjeleleg svekking eller nedsett medvit. Ein
føreslår derfor at vallova § 9-5
femte ledd blir oppheva.
Komiteen er enig med departementet i at valglovens
bestemmelser i § 9-5 femte ledd om behandling av stemmer
fra velgere som en antar lider av alvolige sjelelig svekkelse eller
nedsatt bevissthet, oppheves.
Vallova § 9-5 sjette ledd fastset at
"Velger som har behov for det, kan selv be stemmestyret
om å få nødvendig hjelp ved stemmegivningen.
Velgeren peker selv ut en hjelper blant de personer som er tilstede
i valglokalet. Stemmestyret skal gjøre hjelperen oppmerksom
på at vedkommende har taushetsplikt."
Sjølv om det er slått fast i lova at veljarar
som har behov for hjelp, sjølv skal peike ut hjelparen,
har det i ein del tilfelle vist seg vanskeleg for røystestyret
(eller mottakaren av førehandsrøyster) å vurdere
om veljaren faktisk ønskjer assistanse av ein hjelpar. Særleg
gjeld dette dersom veljaren har språkproblem. Det kan vere
situasjonar der ein meir språkkunnig familiemedlem insisterer
på å vere med veljaren inn i avlukket, utan at
det er mogleg for røystestyret å kontrollere om
det verkeleg er det veljaren ønskjer. Slike situasjonar
vil opne for at hjelparen kan utsetje veljaren for utilbørleg
påverknad, slik at det ikkje blir valet til veljaren som
kjem til uttrykk gjennom røystesetelen, men det hjelparen
røystar på.
Utgangspunktet når ein skal røyste, er at røystegivinga
skal skje i einerom og utan at andre ser kva ein røystar.
Vallovgivinga inneheld derfor krav om at røystegivinga
skal leggjast slik til rette at også veljarar med ulike
typar funksjonshemmingar (til dømes blinde) skal kunne
røyste på eiga hand. Det er likevel ikkje alle
veljarar som greier å utnytte desse ordningane. For veljarar
som må ha hjelp til å røyste, må det lagast
ordningar som gjer at også denne gruppa av veljarar får
høve til å delta i valet.
Slik departementet ser det, bør det alltid vere ein hjelpar
frå dei valansvarlege til stades ved assistert røystegiving.
Dette er den einaste måten ein kan sikre at veljarane ikkje
blir utsette for utilbørleg påverknad frå den
utpeikte hjelparen.
Departementet føreslår endringar i reglane
for assistert røystegiving (jamfør §§ 8-4
første ledd og 9-5 nytt femte ledd), slik at det alltid
skal vere ein representant frå dei som står for
valet (røystemottakar, valfunksjonær eller røystestyremedlem),
som gir assistanse til ein veljar med behov for hjelp. Veljarar
med alvorleg psykisk eller fysisk funksjonshemming kan likevel peike
ut ein ekstrahjelpar etter eige ønske.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at valghandlinger skjer i enerom og uten mulighet for utenforstående
til å påvirke selve valghandlingen. Komiteen deler
derfor departementets vurdering av at velgere som trenger bistand
til å stemme på grunn av psykisk eller fysisk
funksjonshemming eller språkproblemer, som hovedregel skal
få hjelp av stemmemottaker i forbindelse med forhåndsstemmegiving
eller medlemmer av stemmestyret under det ordinære valget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, deler
oppfatningen av at det i områder med store innslag av ikke-norskspråklige
velgere, vil være formålstjenlig å benytte
valgmedarbeidere med samme språklige bakgrunn som velgerne
i kretsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er tilstrekkelig at valgmedarbeiderne snakker norsk, da det
er norsk som er det offisielle språket i Norge. Det må forutsettes
at velgere som er bosatt i Norge, som har stemmerett og som velger å delta
i landets demokratiske handlinger, behersker landets offisielle
språk. Disse medlemmer er derfor av den
oppfatning at valgmedarbeidere kun skal benytte norsk som språk
i valglokalene.
Komiteen støtter de foreliggende
forslag til ny § 8-4 første ledd og § 9-5
femte ledd.
Vallova § 9-7 inneheld reglar om avslutning
av røystegivinga på valtinget. Paragrafen lyder
slik:
"Stemmelokalet stenges på det tidspunkt som er fastsatt.
De velgere som da er til stede i valglokalet skal få avgi
stemme."
Departementet meiner at alle som kjem til eit vallokale innanfor
den fastsette opningstida, bør få høve til å røyste
sjølv om dei skulle stå i kø utanfor
røystelokalet når det skal stengjast. Det bør
vere eit vilkår at ein har møtt fram til lokalet
innanfor opningstida. Ein føreslår derfor at lova § 9-7
andre punktum blir formulert annleis i tråd med dette.
Departementet meiner at det ikkje er nødvendig å fastsetje
i lova eller i valforskrifta korleis røystestyra skal gå fram
for å sikre seg at ingen som kjem etter den fastsette tida
for stenging av vallokalet, får røyste. Dette
bør røystestyra kunne ordne utan at dei har ein
formell regel å halde seg til.
Komiteen har merket seg at forslaget
innebærer en kodifisering av gjeldende rett. Velgere som
er kommet til valglokalet før stengetid skal få stemme, også de
som står i kø utenfor.
Komiteen ser behovet for en slik presisering og
støtter forslaget.
Ved kommunestyreval kan veljarane gi personrøyster til
kandidatar som er oppførte på andre vallister,
jamfør § 7-2 tredje ledd. Regelen kom
inn i lova i samband med stortingsbehandlinga av lovforslaget til
ny vallov. I medhald av § 10-6 tredje ledd skal
valstyret ved den endelege oppteljinga av røystesetlar
og utrekninga av listerøystetal registrere rettingane veljarane
har gjort. Listerøystetalet blir brukt ved utrekning av
mandatfordelinga i kommunestyret. Men det er ikkje presisert i lova
at ein ved denne utrekninga må sjå bort frå kandidatar
som ikkje er valbare, slik det i § 11-12 andre
ledd er presisert når det gjeld kandidatkåringa
ved kommunestyreval.
Departementet har på bakgrunn av høyringsrunden
komme til at det vil vere betre å regulere dette spørsmålet
i vallova § 7-2 tredje ledd. Departementet føreslår
at § 7-2 tredje ledd siste punkt får
denne ordlyden:
"Når velgeren gir personstemme til valgbare kandidater
på andre lister, overføres et tilsvarende antall listestemmer
til den eller de listene disse kandidatene står oppført
på."
Denne omformuleringa inneber likevel inga endring av realitetane
i høve til forslaget i høyringsnotatet.
Komiteen viser til at den foreslåtte
endring innebærer en presisering av at personstemmer til ikkevalgbare
kandidater på andre lister ikke vil bli talt med ved kandidatkåringen. Komiteen støtter forslaget.
Vallova § 11-3 regulerer framgangsmåten
når stortingsmandata skal fordelast på valdistrikta.
Alle mandat skal fordelast av departementet kvart åttande år.
Mandata blir fordelte ved at ein finn fordelingstalet for kvart
valdistrikt. Dette er kor mange innbyggjarar det var i valdistriktet
ved nest siste årsskifte før det aktuelle stortingsvalet,
pluss kor mange kvadratkilometer det er i valdistriktet multiplisert
med 1,8.
Fordelingstalet for kvart valdistrikt blir dividert med 1 - 3
- 5 - 7 osv. Dei kvotientane ein da får, blir nummererte
fortløpande, og representantplassane blir fordelte på valdistrikta
på grunnlag av kvotientane. Representantplass nr. 1 går
til det valdistriktet som har den største kvotienten. Representantplass
nr. 2 går til det valdistriktet som har den nest største
kvotienten, osv. Dersom to eller fleire valdistrikt har same kvotient,
går representantplassen til det valdistriktet som har det
høgaste fordelingstalet.
Departementet gjekk i høyringsnotatet ut frå at det
var ei forgløyming at ikkje vallova har ein regel om korleis
ein skal gjere det dersom to eller fleire valdistrikt har både
same kvotient og same fordelingstal.
Departementet føreslår at lova § 11-3
blir endra slik at det går fram korleis ein skal løyse
den situasjonen der to eller fleire valdistrikt både har
same kvotient og same fordelingstal. Det skal i så fall
avgjerast ved loddtrekking kva for eit valdistrikt representantplassen
skal gå til.
Dessutan går departementet inn for ei språkleg justering
av lova § 11-3 tredje ledd, slik det går
fram av høyringsnotatet.
Komiteen støtter forslaget
om å lovregulere fremgangsmåten ved fordeling
av stortingsmandater på valgdistriktene dersom to eller
flere valgdistrikt skulle få samme kvotient og samme fordelingstall
og anser den foreslåtte løsning som tilfredsstillende.
Vallova § 11-6 andre ledd fastset at riksvalstyret skal
fordele utjamningsmandata mellom partia i medhald av Grunnlova § 59.
I andre ledd i paragrafen er det fastsett at dei skal fordelast
på grunnlag av St. Laguës modifiserte metode:
Det samla røystetalet partia har fått på landsbasis, skal
dividerast med 1,4 - 3 - 5 - 7 osv., og alle stortingsmandata blir
fordelte på partia i høve til kor store kvotientane
er. Det mandattalet som kjem fram for kvart enkelt parti, er summen
av dei distriktsmandata og utjamningsmandata partiet skal ha.
Departementet føreslår at det blir fastsett
i lova at dersom to eller fleire parti har same kvotient ved fordelinga
av utjamningsmandata, går mandatet til det partiet som
har størst røystetal. Dersom dei også har same
røystetal, blir fordelinga avgjord ved loddtrekking.
Ein føreslår å ta reglane inn i lova § 11-6
andre ledd som nytt andre og tredje punktum.
Komiteen deler departementets vurdering
av behovet for regler for fordeling av utjamningsmandater dersom
to eller flere partier har samme kvotient ved mandatfordelingen.
Det følgjer av vallova § 13-2 første
ledd at ved kommunestyre- og fylkestingsval kan alle som har røysterett,
klage over "forhold i forbindelse med forberedelsen og gjennomføringen"
i den kommunen eller det fylket vedkommande er manntalsført.
Departementet er klageinstans, jamfør fjerde ledd. Det
går ikkje fram av regelen kva som skal til for at departementet
skal erklære valet for ugyldig. Etter vallova § 13-4
andre og tredje ledd skal fylkestinget eller kommunestyret i samband
med kontrollen av valet erklære valet for ugyldig dersom
det er gjort feil som ein meiner kan ha hatt innverknad på fordelinga
av mandata mellom listene, og som det ikkje er mogleg å rette
opp. Ein må gå ut frå at eit tilsvarande
vilkår gjeld i høve til den kompetansen departementet
har til å erklære valet for ugyldig i samband
med klagebehandlinga.
Departementet føreslår derfor at § 13 2 (4)
blir endra slik at regelen får ei ny setning om at valet
skal kjennast ugyldig dersom det er gjort feil som ein meiner kan
ha hatt innverknad på fordelinga av mandata mellom listene,
og som det ikkje er mogleg å rette. Ei slik formulering
svarer til andre og tredje ledd i vallova § 13-4
som regulerer kva som krevst for at eit fylkesting eller eit kommunestyre
skal erklære eit val for ugyldig.
Komiteen er enig med departementet
i at det er behov for å lovregulere vilkårene
for når valg til fylkesting eller kommunestyre skal erklæres
ugyldig, og støtter forslaget til ny § 13-2 fjerde
ledd.
Stortinget gjorde 23. november 2004 vedtak i samsvar
med tilrådinga frå kontroll- og konstitusjonskomiteen
i Innst. S. nr. 33 (2004-2005):
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer
i valgloven, blant annet basert på at Riksvalgstyret er
klageorgan samt foreta en vurdering av eventuelle økte
ressursbehov."
Det går fram av vallova § 4-4 at Kongen
i det året det blir halde stortingsval, skal setje ned
eit riksvalstyre. Oppgåva til riksvalstyret er å fordele
utjamningsmandat, jamfør første ledd. Det går
fram av andre ledd at Riksvalstyret skal ha minst fem medlemmer
med varamedlemmer. Ved tidlegare val har Riksvalstyret vore samansett
av éin representant for kvart av partia som er representerte
på Stortinget.
Komiteen seier ikkje noko om korleis ein tenkjer seg at sekretariatsfunksjonen
for Riksvalstyret bør organiserast. Departementet vil derfor
føreslå at departementet - på same måten
som departementet førebur saker om fordeling av utjamningsmandat
for Riksvalstyret - også førebur klagesakene for
Riksvalstyret. Ei slik ordning vil vere ei vidareføring
av systemet vi har i dag med at departementet førebur klagesakene
for Stortinget.
Fordelen med at departementet legg til rette klagebehandlinga,
er at departementet er operativt heile valåret og sit inne
med den nødvendige valekspertisen på lovsida.
Departementet kan dermed sørgje for ei rask og sikker saksbehandling,
også i sommarferiemånadene, slik at ei klage blir
avgjord så raskt som råd, og slik at avgjerda
til Riksvalstyret kan leggjast til grunn av dei lokale valansvarlege.
Omsynet til rask saksbehandling i desse klagesakene er svært
viktig for å førebyggje tvil om at stortingsvalet er
gyldig.
Vallova § 13-1 gjeld klage ved stortingsval.
Fjerde ledd i paragrafen må endrast slik at det går
fram at Stortinget berre skal vere klageinstans for klager som gjeld
røysterett og retten til å røyste. Når
det gjeld dei andre klagene, skal Riksvalstyret vere klageinstans. Riksvalstyret
skal sende vedtaka sine i klagesakene til Stortinget.
Slik departementet ser det, vil ikkje det auka ressursbehovet
i Riksvalstyret og departementet vere så stort at dette
ikkje kan dekkjast innanfor den gjeldande budsjettramma for kapittel
502 Valutgifter, post 1.
Komiteen viser til Stortingets vedtak
i Innst. S. nr. 33 (2004-2005) hvor Regjeringen ble bedt om å fremme
forslag i valgloven, blant annet basert på at Riksvalgstyret
skulle være klageorgan. Komiteen konstaterer
at vedtaket er fulgt opp ved utformingen av ny § 13-1
fjerde ledd og støtter forslaget til formulering.
Det følgjer av vallova § 7-2 første
ledd at veljarane ved stortingsval kan stryke kandidatnamn. Dette gjer
ein ved å setje ein strek over namnet. Lova opnar ikkje
for å stryke kandidatar på andre måtar.
Ein del kommunar og fylkeskommunar bruker optiske lesarar ved
oppteljinga. Departementet er gjort merksam på at lovregelen
slik han er forma, kan gjere slik oppteljing av røystesetlane
vanskeleg. Det er fordi ikkje alle typar optiske lesarar greier å registrere
overstryking av namn. Men dei klarer å registrere strykingar
som er gjorde med eit merke i ein eigen rubrikk for strykingar ved
sida av namnet.
På bakgrunn av dette fremmar departementet forslag til
endring i § 7-2 første ledd som inneber
at stryking av kandidatnamn skal skje ved at veljaren set eit merke
utanfor namna på kandidatane. Lovteknisk skjer dette ved
at ein tek inn i lova ein regel om at veljaren kan stryke kandidatnamn
ved å gå fram slik det er forklart på røystesetelen,
jamfør tilsvarande i vallova frå 1985 § 44
nr. 4. Departementet vil i forskrift fastsetje nærmare
krav til utforming av ei rettleiing som skal trykkjast på røystesetlane,
for å få gjennomført ei slik ordning
på ein formålstenleg måte.
Komiteen konstaterer at forslaget innebærer
at man bare skal kunne stryke kandidater på listene ved å følge
prosedyren som angis på stemmeseddelen. Komiteen har
merket seg at prosedyren vil bli regulert i forskrift og slutter
seg til forslaget.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringar i lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget,
fylkesting og kommunestyrer (valgloven)
I
Lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting
og kommunestyrer (valgloven) blir endra slik:
§ 5-2 andre ledd skal lyde:
(2) Sammen med søknaden skal partiet legge ved følgende
dokumentasjon:
a) stiftelsesprotokoll for partiet,
b) opplysning om hvem som er valgt til medlemmer i partiets utøvende
organ, og som har fullmakt til å representere
partiet sentralt i saker etter denne loven,
c) vedtekt som fastsetter hvilket organ i partiet som velger
partiets utøvende organ, og
d) erklæring fra minst 5 000 personer med stemmerett
ved stortingsvalg, om at de ønsker partinavnet registrert.
Den som avgir erklæring, må ha nådd stemmerettsalderen
innen utløpet av det kalenderår søknaden
fremsettes. Settes søknaden frem mindre enn ett år
før et valg, er det tilstrekkelig at stemmerettsalderen
er nådd innen utløpet av valgåret. Av
erklæringen skal fremgå navnet, fødselsdatoen
og adressen til den som har avgitt den. Erklæringen skal
være egenhendig underskrevet og datert av den som har avgitt
den. Ingen erklæring skal være mer enn ett år
eldre enn søknaden.
§ 5-5 andre ledd skal lyde:
(2) Partiene skal innen 2. januar i valgåret sende inn
oppdaterte opplysninger eller bekreftelse på de opplysninger
som er registrert i Partiregisteret, om hvem
som er medlemmer i partiets utøvende organ med
virkning for valget. Registreringsmyndigheten skal i god tid innen
fristen informere partiene om de opplysninger som er registrert
i Partiregisteret.
§ 7-2 første ledd tredje punktum
skal lyde:
Velgeren kan også stryke kandidatnavn ved å gå frem
som angitt på stemmeseddelen.
§ 7-2 tredje ledd femte punktum skal lyde:
Når velgeren gir personstemme til valgbare kandidater
på andre lister, overføres et tilsvarende antall listestemmer
til den eller de listene disse kandidatene står oppført
på.
§ 8-4 første ledd skal lyde:
(1) Stemmegivningen skal foregå i enerom og usett.
Stemmeseddelen skal legges i en egen stemmeseddelkonvolutt. Velger
som har behov for det, kan selv be stemmemottaker om å få hjelp
ved stemmegivningen. Velger med alvorlig psykisk eller
fysisk funksjonshemning kan selv peke ut en ekstra hjelper blant
de personer som er til stede. Stemmemottaker skal gjøre
hjelperen oppmerksom på at vedkommende har taushetsplikt.
§ 9-5 femte ledd blir oppheva.
§ 9-5 sjette ledd blir nytt femte ledd og
skal lyde:
(5) Velger som har behov for det, kan selv be stemmestyret
om å få nødvendig hjelp ved stemmegivningen. Velger
med alvorlig psykisk eller fysisk funksjonshemning kan selv peke
ut en ekstra hjelper blant de personer
som er til stede i valglokalet. Stemmestyret skal gjøre
hjelperen oppmerksom på at vedkommende har taushetsplikt.
§ 9-7 skal lyde:
Stemmelokalet stenges på det tidspunkt som er fastsatt. Velgere som
da har møtt frem ved valglokalet, skal
få avgi stemme.
§ 11-3 tredje ledd skal lyde:
(3) Hvert valgdistrikts fordelingstall divideres med 1
- 3 - 5 - 7 osv. De kvotienter som fremkommer, nummereres fortløpende.
Representantplassene fordeles på valgdistriktene på grunnlag
av de fremkomne kvotientene. Representantplass nr. 1 tilfaller det valgdistriktet som
har den største kvotienten. Representantplass nr. 2 tilfaller
det valgdistriktet som har den nest største
kvotienten, osv. Dersom to eller flere valgdistrikter har
samme kvotient, tilfaller representantplassen det valgdistriktet som
har det høyeste fordelingstallet. Har de samme
fordelingstall, avgjøres det ved loddtrekning hvilket valgdistrikt
representantplassen skal tilfalle.
§ 11-6 andre ledd skal lyde:
(2) Riksvalgstyret fordeler utjevningsmandatene mellom
partiene i henhold til Grunnloven § 59. Dersom
flere partier har samme kvotient, tilfaller mandatet det partiet
som har det største stemmetallet. Har de samme stemmetall,
avgjøres det ved loddtrekning hvilket parti mandatet skal
tilfalle.
§ 13-1 fjerde ledd skal lyde:
(4) Stortinget er klageinstans for klager som
gjelder stemmerett og retten til å avgi stemme. Riksvalgstyret skal
avgi uttalelse til Stortinget om klagesakene. Riksvalgstyret
er klageinstans for øvrige klager. Riksvalgstyret skal
oversende sine vedtak i klagesakene til Stortinget.
§ 13-2 fjerde ledd skal lyde:
(4) Departementet er klageinstans. Departementet
skal kjenne fylkestingsvalget i en kommune eller i hele fylket eller
kommunestyrevalget i en kommune ugyldig dersom det er begått
feil som antas å ha hatt innflytelse på fordelingen
av mandatene mellom listene og som det ikke er mulig å rette. Departementets vedtak
i klagesaker etter denne paragraf er endelige og kan ikke bringes
inn for domstolene.
II
Lova tek til å gjelde straks.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 1. mars 2005
Ågot Valle |
Kjell Engebretsen |
leder |
ordfører |