I proposisjonen foreslås endringer i forsikringsavtaleloven,
aksjelovgivningen og stiftelsesloven. Det foreslås for
det første endringer i forsikringsavtalelovens regler om
skadeforsikring og ulykkes- og sykeforsikring. Hovedhensikten med
lovforslaget er å styrke forbrukervernet og å legge
til rette for økt konkurranse i forsikringsmarkedet.
Departementet foreslår at en forsikringstaker skal ha
rett til å si opp forsikringen i forsikringstiden for å flytte
forsikringen til et annet selskap. Departementet foreslår
videre å lovfeste hovedregelen om automatisk fornyelse
av forsikringsavtalen. Forsikringstakeren skal etter forslaget kunne
varsle om oppsigelse av forsikringsforholdet helt frem til forsikringstidens
utløp.
Det foreslås videre endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven
som medfører at ved vurderingen av om tingsuttak ved utbytte,
kapitalnedsetting eller fisjon ligger innenfor lovens beløpsmessige
begrensninger, er det de utdelte eiendelenes balanseførte
verdi som skal legges til grunn.
Banklovkommisjonen fikk i mai 2002 i oppdrag å vurdere
om forsikringstakere bør gis en videre adgang til å si
opp forsikringsavtaler i forsikringstiden, samt vurdere oppsigelsesfristene
etter de nåværende reglene. Kommisjonen foreslår å lovfeste
en hovedregel om automatisk fornyelse av forsikringsavtalen. Både
kunden og forsikringsselskapet skal ha plikt til å varsle
for å unngå automatisk fornyelse. Kommisjonen
foreslår dessuten å utvide forsikringstakerens adgang
til å si opp et løpende forsikringsforhold for flytting
til et annet selskap. Opplysningsplikten i forbindelse med tegning
av forsikring foreslås gjentatt i de foreslåtte
bestemmelsene om oppsigelse for flytting til et nytt selskap.
For øvrig foreslår kommisjonen å lovfeste
en plikt for selskapet til å opplyse om premien for hver av
forsikringene tegningen gjelder dersom tegningen omfatter flere
forsikringer.
Justisdepartementet sendte 28. juni 2004 på høring
forslag til endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven. Bakgrunnen
for høringen var at Stortingets justiskomité i
forbindelse med vedtakelsen av lovene ba om at lovene gjennomgår
en etterkontroll når det har gått fem år
siden ikrafttredelsen. Justisdepartementet vil senere fremme en
egen proposisjon som følger opp høringsnotatet.
I høringsnotatets punkt 7 ble det foreslått
endringer med hensyn til hvilken verdi som skal legges til grunn
ved vurderingen av om tingsuttak ved utbytte, kapitalnedsetting
eller fisjon ligger innenfor lovens rammer. I høringsrunden
har det blitt gitt uttrykk for at dette forslaget bør følges
opp så snart som mulig, og uavhengig av de øvrige
forslagene i høringsnotatet. Justisdepartementet har derfor
valgt å følge opp dette ene spørsmålet
i foreliggende proposisjon.
Stiftelsesloven vil tre i kraft 1. januar 2005. I loven § 62
er det vedtatt endringer i enkelte andre lover som følge
av bestemmelser i den nye stiftelsesloven. Departementet foreslår
at endringsbestemmelsene ajourføres slik at de også tar
høyde for de lovendringer som har vært gjennomført
siden vedtakelsen av stiftelsesloven. Høring anses unødvendig
da endringene er av rent teknisk art.
Etter gjeldende forsikringsavtalelov er hovedregelen at forsikringsavtaler
for skadeforsikring og ulykkes- og sykeforsikring blir fornyet uten
at partene behøver å foreta seg noe. Denne regelen
kommer imidlertid bare indirekte til uttrykk. Det er adgang til å avtale
uttrykkelig at fornyelse ikke skal skje. Banklovkommisjonen foreslår
at regelen om automatisk fornyelse kommer direkte til uttrykk i
egne bestemmelser.
Departementet er enig i Banklovkommisjonens forslag. Ved å lovfeste
regelen om automatisk fornyelse synliggjøres den på en
helt annen måte enn i dag. Regelverket blir dermed mer
tilgjengelig og enklere å orientere seg i.
Det følger av forsikringsavtaleloven at forsikringstakeren
kan si opp forsikringen ved forsikringstidens utløp. Bestemmelsene
innebærer at forsikringstakeren må varsle
selskapet om oppsigelse for å hindre automatisk fornyelse.
Selskapet må varsles senest én måned
fra den dag selskapet har sendt ordinært premievarsel for
den nye forsikringsperioden. Loven pålegger ikke selskapene å opplyse
forsikringstakeren om fristen for å varsle for å hindre
automatisk fornyelse.
Banklovkommisjonen foreslår at forsikringstakeren skal
kunne varsle selskapet om at forsikringen ikke skal fornyes helt
frem til den dagen forsikringstiden utløper, med mindre
en annen frist er fastsatt i forsikringsavtalen. Kommisjonen foreslår
også at forsikringsselskapet på en tydelig måte
skal opplyse forsikringstakeren skriftlig om når fristen
løper ut for å varsle om unnlatt fornyelse.
Departementet slutter seg i hovedsak til Banklovkommisjonens
vurderinger, men foreslår enkelte løsninger som
avviker noe fra kommisjonens forslag.
Departementet mener forsikringstakere bør kunne varsle
om oppsigelse, det vil si hindre automatisk fornyelse, helt frem
til forsikringstiden utløper. Dette betyr at skjæringstidspunktet
for når forsikringen automatisk fornyes, blir ved forsikringstidens
utløp. Departementet viser også til at forslaget
er i samsvar med rutiner som allerede praktiseres av forsikringsselskapene.
Forslaget fra Banklovkommisjonen om å åpne for
at partene kan avtale at varslingsfristen kan løpe ut 14
dager før forsikringstiden løper ut, er ikke videreført
i departementets lovforslag. Hensikten med forslaget var å imøtekomme
forsikringsselskapenes behov for å kunne redusere lengden
av "risikoetterslep". Forsikringsbransjen aksepterer imidlertid
oppsigelser inntil forsikringstidens utløp allerede etter dagens
praksis, og tar til orde for å kodifisere denne løsningen.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at forsikringsselskapet skal opplyse forsikringstakeren om når
fristen for å varsle om oppsigelse løper ut. En
slik opplysningsplikt må antas å bidra til større
mobilitet i forsikringsmarkedet.
Departementet går inn for at selskapene skal gi informasjon
om varslingsfristen senest én måned før forsikringstidens
utløp. Det er kortere enn Banklovkommisjonens forslag om
frist på to måneder. Departementets vurdering
er at hensynet til forsikringstakeren trolig ivaretas minst like
godt om fristen settes til én måned før
forsikringstidens utløp. En slik løsning synes
også å by på administrative fordeler
for forsikringsselskapet. Samtidig vil departementet understreke
at det med dette ikke tas sikte på å endre reglene
om utsendelse av premievarsel.
Etter gjeldende rett har forsikringstakeren en begrenset rett
til å si opp en løpende skadeforsikring eller
ulykkes- eller sykeforsikring i forsikringstiden. Dette kan bare
gjøres dersom "forsikringsbehovet faller bort" eller det
foreligger andre "særlige grunner".
Banklovkommisjonen foreslår at forsikringstakeren i
forsikringstiden skal kunne si opp en løpende skadeforsikring
eller ulykkes- eller sykeforsikring for å flytte forsikringen
til et annet selskap. Kommisjonen legger vekt på at dette
vil styrke forsikringstakernes rettsstilling og legge til rette
for økt konkurranse.
Departementet går i likhet med kommisjonen inn for at
forsikringstakere skal kunne flytte sin forsikring til et annet
selskap i løpet av forsikringsperioden. Departementet foreslår
også at en adgang til å si opp forsikringen i
forsikringstiden skal være betinget av at forsikringstakeren
flytter forsikringen. En helt generell oppsigelsesadgang som ikke
er betinget av flytting ville på denne bakgrunn gå lenger
enn det begrunnelsen for en adgang til å si opp forsikringen
tilsier.
De høringsinstansene som går mot forslaget,
mener at det på sikt vil føre til dyrere forsikringer.
Til dette vil departementet anføre at selv om en flytteadgang åpner
for større mobilitet, er det forhold ved dagens situasjon
som indikerer at det neppe blir en betydelig økning i antallet
flyttinger hvert år. Departementet antar at selv om man åpner
for å skifte forsikringsselskap også i
forsikringstiden, vil de fleste likevel være mest motivert
til å gjøre dette når de mottar premievarsel
for en ny forsikringsperiode. Departementet antar samtidig at et
nokså lite antall flyttinger kan være tilstrekkelig
til å stimulere til økt konkurranse, og flyttemuligheten
kan i seg selv virke konkurranseskjerpende.
Opphører forsikringen i forsikringsperioden, oppstår
spørsmålet om forsikringstakeren skal ha tilbakebetalt
en del av den innbetalte premien. For skadeforsikring og personforsikring
er det bestemt at forsikringstakeren skal godskrives overskytende
premie.
Banklovkommisjonen foreslår ingen endringer i hovedregelen
om at forsikringstakeren skal godskrives den overskytende premien.
Kommisjonens flertall foreslår en regel om at premien skal
godskrives forsikringstakeren etter et forholdsmessighetsprinsipp.
Adgangen til å flytte forsikringen i løpet av
forsikringsperioden aktualiserer spørsmålet om
det bør lovfestets særskilte oppgjørsregler
for forsikringsobjekter hvor skadefrekvensen er konsentrert til
visse tider av året. Om dette uttaler kommisjonen:
"Når erfaringstall viser at skader inntrer
ujevnt gjennom året, kan man si at selskapets risiko er
asymmetrisk i forhold til kalenderåret. Opphører
forsikring som gjelder for ett år i forsikringstiden og
risikoen er klart asymmetrisk, vil det kunne være naturlig å la
dette forhold ha innvirkning på premierefusjonens størrelse.
I tillegg kommer det forholdet at selskapets administrasjonskostnader
for en forsikring ikke fordeler seg jevnt over forsikringstiden.
(…)
Kommisjonen har i lovutkastet foreslått
en regel om at dersom forsikringstekniske risikobetraktninger tilsier
en annen premierefusjon enn forholdsmessig godskriving, kan premien
som skal godskrives forsikringstakeren justeres
tilsvarende."
Departementet er enig med kommisjonen i at det er behov for å lovfeste
nærmere regler om oppgjøret når forsikringstakeren
sier opp forsikringsforholdet for å flytte. Departementet
slutter seg også til kommisjonens forslag til hovedregel,
nemlig at forsikringstakeren skal få tilbakebetalt en forholdsmessig
andel av premien i forhold til den gjenstående forsikringstiden.
For enkelte forsikringstyper er imidlertid risikosvingningene normalt
ujevnt fordelt. Departementet mener i likhet med kommisjonen at
det som utgangspunkt bør gjelde et prinsipp om at selskapet skal
ha betalt for den risikoen det rent faktisk har sittet med i forsikringstiden
- i den grad dette kan beregnes.
Noen av høringsinstansene har antatt at kommisjonens
forslag kan bli relativt ressurskrevende å administrere.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at det
ved beregningen av premien som skal godskrives forsikringstakeren,
bare skal tas hensyn til risikosvingninger dersom dette er fastsatt
i forsikringsvilkårene. Siden risikojusterte
oppgjør vil være mer ressurskrevende enn et rent
forholdsmessig oppgjør, foreslår departementet
dessuten at det bare er i tilfeller hvor risikoen er vesentlig ujevnt
fordelt i den perioden forsikringen gjelder for, at det kan fastsettes slike
regler i forsikringsvilkårene. Videre foreslår
departementet en forskriftshjemmel der det kan fastsettes nærmere
regler om i hvilke tilfeller det kan tas inn regler om risikojusterte
oppgjør i vilkårene og hva disse vilkårene
kan gå ut på.
Banklovkommisjonen er delt i synet på om selskapene
bør kunne kreve et gebyr av forsikringstakeren ved flytting.
Kommisjonens flertall uttaler at:
"... selskapene bør gis adgang til å kreve
betaling av de kunder som flytter forsikringen i forsikringstiden
slik at disse betaler kostnadene ved flyttingen eller deler av disse.
Det foreslås at selskapet skal kunne kreve et gebyr for
kostnader ved opphøret av forsikringen."
Komisjonens mindretall mener at det avgivende forsikringsselskapet
ikke bør ha anledning til å ilegge kunden et gebyr
ved flytting.
Departementet går i likhet med mindretallet i Banklovkommisjonen
inn for at forsikringsselskapene ikke skal kunne kreve et flyttegebyr.
For forsikringsselskapene er spørsmålet
om kostnadene skal dekkes av de kundene som påfører
ekstra kostnader ved å flytte forsikringen, eller om de
skal pulveriseres blant samtlige kunder. Departementets forslag
til tilbakebetalingsregler legger i større grad enn kommisjonens
forslag opp til standardiserte etteroppgjør. Dette bør
redusere selskapenes kostnader forbundet med det å administrere
flyttinger.
Et viktig siktemål med forslaget om å innføre
en flytteadgang er at det skal bli økt konkurranse. Og
det er de kundene som faktisk flytter, som i så fall utløser økt
konkurranse og dermed lavere premier. Ut fra dette vurderer departementet
det som rimelig at kostnadene fordeles på hele kundemassen.
Videre antar departementet at administreringen av en gebyrordning
i seg selv ville generere utgifter for selskapene, og at selskapene
vil ha lavere utgifter ved å pulverisere kostnadene. Endelig
ser departementet en fare for at mange kunder ville oppleve et gebyr
som reelt sett en innelåsing i forsikringsforholdet.
Banklovkommisjonen foreslår en regel som pålegger
forsikringsselskapene å opplyse skriftlig om premien på hver
enkelt forsikring dersom flere enn én forsikring blir tegnet
- både i forbindelse med nytegning og fornyelse. Kommisjonen
foreslår også en særskilt regel om opplysningsplikt
for det forsikringsselskapet en forsikring flyttes til.
Departementet støtter Banklovkommisjonens forslag om å lovfeste
en plikt for forsikringsselskapene til å gi informasjon
om premien på hver forsikring.
Departementet foreslår imidlertid ikke å følge opp
kommisjonens forslag om at slik informasjon skal gis skriftlig.
Forsikringer bør etter departementets syn fortsatt kunne
tegnes per telefon.
Departementet har heller ikke fulgt opp Banklovkommisjonens forslag
om en særskilt bestemmelse om informasjonsplikt for det
selskapet forsikringen flyttes til. Departementet mener at den alminnelige informasjonsplikten
også gjelder ved nytegning i forbindelse med flytting til
et nytt selskap, og at en særskilt presisering av dette
derfor er unødvendig.
Banklovkommisjonen foreslår å presisere dagens vilkår
for å si opp en løpende forsikring. De uttaler:
"Den vanligste grunnen til at forsikringsbehovet faller
bort i skadeforsikring er at den gjenstand som er forsikret avhendes.
Kommisjonen har derfor foreslått at denne grunnen til at
avtalen kan sies opp nedfelles direkte i lovteksten.
(…)
En viktig særlig grunn som gir forsikringstakeren rett
til oppsigelse er at det er inntrådt skade. Kommisjonen
foreslår derfor at det i lovteksten kommer direkte til
uttrykk at inntrådt skade gir forsikringstakeren
rett til å si opp forsikringen."
Departementet foreslår å videreføre
dagens ordlyd. Når det gjelder avhendelse som oppsigelsesgrunn,
mener departementet at det er lite tvilsomt at dette er dekket av
alternativet om at "forsikringskravet faller bort". Forslaget om
at det forhold at det er inntrådt en skade, også skal
gi rett til å si opp avtalen, begrunnes med at forsikringstakeren
kan være misfornøyd med selskapets skadeoppgjør.
Departementet legger imidlertid til grunn at dette ikke vil være normalsituasjonen
ved et skadeoppgjør, og at det ikke kan begrunne en generell
regel om at forsikringsforholdet kan avbrytes når
det er inntrådt en skade. Dessuten må det antas
at forslaget om å innføre en oppsigelsesadgang
for å flytte forsikringen reduserer betydningen av en slik
bestemmelse.
I Justisdepartementets høringsnotat om etterkontroll
av aksjeloven og allmennaksjeloven ble det reist spørsmål
om det bør foretas endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven
med sikte på en regulering av spørsmålet
om det er virkelig verdi eller balanseført verdi som skal
legges til grunn ved vurderingen av om en eiendel som skal deles
ut etter reglene for utbytte, kapitalnedsetting eller fisjon, beløpsmessig ligger
innenfor lovens rammer. Departementet har kommet til at de foreslåtte
endringene bør fremmes i en proposisjon uavhengig av og
før de øvrige endringsforslagene i høringsnotatet.
I høringsnotatet ble det foreslått å endre
aksjeloven og allmennaksjeloven slik at det skal være adgang
til å legge til grunn balanseført verdi ved tingsuttak.
Departementet la frem to alternative løsningsforslag. Departementets
primære forslag var å regulere spørsmålet
gjennom en endring i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-6
som gikk ut på at ved anvendelse av bestemmelser i loven
som setter beløpsmessige begrensninger for utdelingsadgangen,
skal det være tilstrekkelig at de utdelte eiendelenes balanseførte
verdier ligger innenfor disse rammene.
Departementet foreslo som en alternativ løsning å regulere
spørsmålet særskilt i de enkelte bestemmelser
om utbytte, kapitalnedsetting og fisjon. Dette ville åpne
for at ulik løsning kunne velges for de enkelte utdelingsformene.
Det har i høringsrunden vært bred tilslutning
til departementets forslag om å lovfeste at ved tingsuttak
ved fisjon hvor det overdragende selskapet fortsetter, er det en
eiendels balanseførte verdi som skal legges til grunn ved
vurderingen av om utdelingen av eiendelen ligger innenfor lovens
beløpsmessige begrensninger. Departementet mener på denne
bakgrunn at forslaget bør følges opp. Departementet
kan ikke se at en slik bestemmelse vil innebære noen betydelig
reduksjon av kreditorvernet.
Det er større uenighet blant høringsinstansene
i spørsmålet om balanseførte verdier
også skal legges til grunn ved tingsuttak i forbindelse
med kapitalnedsetting eller utbytte. Departementet har likevel kommet
til at det bør være adgang til å legge
til grunn balanseført verdi også ved utbytte og
kapitalnedsetting. Departementet viser for det første til
at aksjelovgivningens kapitalbeskyttelsesregler i alminnelighet bygger
på de balanseførte verdiene av selskapets eiendeler
og gjeld. Det må dermed kunne hevdes at kreditorene i slike
sammenhenger som dette ikke kan ha noen forventning om at man i
forbindelse med utdelinger legger til grunn noe annet enn de tall
som fremkommer av årsregnskapet (balanseførte
verdier). Det fremstår da som rimelig og gir etter departementets
syn best sammenheng at ved utdeling av den samme eiendelen legges
også balanseført verdi til grunn når
man skal beregne om eiendelens verdi ligger innenfor rammene av
hva som kan deles ut.
Departementet er ellers enig med de høringsinstanser
som peker på at det ved fisjon gjør seg gjeldende
mer tungtveiende hensyn som taler for at man kan legge til grunn
balanseført verdi, enn ved kapitalnedsetting og utbytte.
Departementet kan likevel ikke se at dette i seg selv tilsier en
annen regulering for kapitalnedsetting og utbytte enn for fisjon.
Departementet finner på denne bakgrunn at balanseførte
verdier bør legges til grunn ved vurderingen av om en utdeling
i form av tingsuttak ligger innenfor lovens rammer ved både
utbytte, kapitalnedsetting og fisjon.
Det kan reises spørsmål om en regel om at man skal
legge til grunn balanseført verdi, innebærer at
eiendeler uten balanseført verdi kan deles ut uavhengig av
utdelingsbegrensningene. Departementet legger imidlertid til grunn
at heller ikke eiendeler uten balanseført verdi kan deles
ut dersom selskapet ikke har dekning for bundet egenkapital. Det
følger av aksjeloven og allmennaksjeloven at også overføring
av en eiendel uten balanseført verdi, men med virkelig
verdi, skal anses som en utdeling som må foretas etter
de regler som gjelder for dette. Det må etter dette skilles mellom
hva som skal anses som en utdeling i lovens forstand, og hvilken
verdi eiendelen skal komme i betraktning med ved vurderingen av
om den beløpsmessig ligger innenfor det beløpet
som det etter loven er adgang til å dele ut.
Departementet har etter dette valgt å følge
opp sitt primære forslag fra høringsnotatet, og
foreslår at det tas inn et nytt tredje ledd i aksjeloven/allmennaksjeloven § 3-6
som klargjør at når bestemmelser i lovene oppstiller
beløpsmessige begrensninger for adgangen til utdeling fra
selskapet, er det en eiendels balanseførte verdi som skal
være bestemmende ved vurderingen av om verdien ligger innenfor
begrensningene.
I stiftelsesloven § 62 er det vedtatt endringer
i enkelte andre lover som følge av bestemmelser i den nye
stiftelsesloven. Noen av de nevnte endringsbestemmelsene har blitt
foreldet. Departementet foreslår at endringsbestemmelsene
ajourføres slik at de også tar høyde
for de lovendringer som har vært gjennomført siden
vedtakelsen av stiftelsesloven.
Det har vært hevdet fra enkelte høringsinstanser at
flytting øker selskapenes administrative oppgaver. Departementet
legger imidlertid til grunn at for selskapene vil dette jevne seg
ut over tid.
Utover dette legger departementet til grunn at de foreslåtte
lovendringene ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative
konsekvenser, verken for det private eller det offentlige. For det
offentliges vedkommende bør under enhver omstendighet de konsekvenser
som inntreffer, kunne dekkes innenfor de ordinære budsjettrammer.
Forslaget ventes å ha positive administrative og økonomiske
konsekvenser for det private næringsliv. Departementet
har ingen grunn til å tro at forslaget vil gjøre
det vanskeligere eller mer kostbart for selskaper å skaffe
nødvendig kreditt. Departementet har heller ingen grunn
til å tro at långivere vil få økte kostnader
av forslaget.
Forslagene er av teknisk art, og vil ikke ha administrative eller økonomiske
konsekvenser av betydning for det offentlige.