Til Odelstinget
I proposisjonen foreslås endringer i forsikringsavtaleloven,
aksjelovgivningen og stiftelsesloven. Det foreslås for
det første endringer i forsikringsavtalelovens regler om
skadeforsikring og ulykkes- og sykeforsikring. Hovedhensikten med
lovforslaget er å styrke forbrukervernet og å legge
til rette for økt konkurranse i forsikringsmarkedet.
Departementet foreslår at en forsikringstaker skal ha
rett til å si opp forsikringen i forsikringstiden for å flytte
forsikringen til et annet selskap. Departementet foreslår
videre å lovfeste hovedregelen om automatisk fornyelse
av forsikringsavtalen. Forsikringstakeren skal etter forslaget kunne
varsle om oppsigelse av forsikringsforholdet helt frem til forsikringstidens
utløp.
Det foreslås videre endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven
som medfører at ved vurderingen av om tingsuttak ved utbytte,
kapitalnedsetting eller fisjon ligger innenfor lovens beløpsmessige
begrensninger, er det de utdelte eiendelenes balanseførte
verdi som skal legges til grunn.
Banklovkommisjonen fikk i mai 2002 i oppdrag å vurdere
om forsikringstakere bør gis en videre adgang til å si
opp forsikringsavtaler i forsikringstiden, samt vurdere oppsigelsesfristene
etter de nåværende reglene. Kommisjonen foreslår å lovfeste
en hovedregel om automatisk fornyelse av forsikringsavtalen. Både
kunden og forsikringsselskapet skal ha plikt til å varsle
for å unngå automatisk fornyelse. Kommisjonen
foreslår dessuten å utvide forsikringstakerens adgang
til å si opp et løpende forsikringsforhold for flytting
til et annet selskap. Opplysningsplikten i forbindelse med tegning
av forsikring foreslås gjentatt i de foreslåtte
bestemmelsene om oppsigelse for flytting til et nytt selskap.
For øvrig foreslår kommisjonen å lovfeste
en plikt for selskapet til å opplyse om premien for hver av
forsikringene tegningen gjelder dersom tegningen omfatter flere
forsikringer.
Justisdepartementet sendte 28. juni 2004 på høring
forslag til endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven. Bakgrunnen
for høringen var at Stortingets justiskomité i
forbindelse med vedtakelsen av lovene ba om at lovene gjennomgår
en etterkontroll når det har gått fem år
siden ikrafttredelsen. Justisdepartementet vil senere fremme en
egen proposisjon som følger opp høringsnotatet.
I høringsnotatets punkt 7 ble det foreslått
endringer med hensyn til hvilken verdi som skal legges til grunn
ved vurderingen av om tingsuttak ved utbytte, kapitalnedsetting
eller fisjon ligger innenfor lovens rammer. I høringsrunden
har det blitt gitt uttrykk for at dette forslaget bør følges
opp så snart som mulig, og uavhengig av de øvrige
forslagene i høringsnotatet. Justisdepartementet har derfor
valgt å følge opp dette ene spørsmålet
i foreliggende proposisjon.
Stiftelsesloven vil tre i kraft 1. januar 2005. I loven § 62
er det vedtatt endringer i enkelte andre lover som følge
av bestemmelser i den nye stiftelsesloven. Departementet foreslår
at endringsbestemmelsene ajourføres slik at de også tar
høyde for de lovendringer som har vært gjennomført
siden vedtakelsen av stiftelsesloven. Høring anses unødvendig
da endringene er av rent teknisk art.
Etter gjeldende forsikringsavtalelov er hovedregelen at forsikringsavtaler
for skadeforsikring og ulykkes- og sykeforsikring blir fornyet uten
at partene behøver å foreta seg noe. Denne regelen
kommer imidlertid bare indirekte til uttrykk. Det er adgang til å avtale
uttrykkelig at fornyelse ikke skal skje. Banklovkommisjonen foreslår
at regelen om automatisk fornyelse kommer direkte til uttrykk i
egne bestemmelser.
Departementet er enig i Banklovkommisjonens forslag. Ved å lovfeste
regelen om automatisk fornyelse synliggjøres den på en
helt annen måte enn i dag. Regelverket blir dermed mer
tilgjengelig og enklere å orientere seg i.
Det følger av forsikringsavtaleloven at forsikringstakeren
kan si opp forsikringen ved forsikringstidens utløp. Bestemmelsene
innebærer at forsikringstakeren må varsle
selskapet om oppsigelse for å hindre automatisk fornyelse.
Selskapet må varsles senest én måned
fra den dag selskapet har sendt ordinært premievarsel for
den nye forsikringsperioden. Loven pålegger ikke selskapene å opplyse
forsikringstakeren om fristen for å varsle for å hindre
automatisk fornyelse.
Banklovkommisjonen foreslår at forsikringstakeren skal
kunne varsle selskapet om at forsikringen ikke skal fornyes helt
frem til den dagen forsikringstiden utløper, med mindre
en annen frist er fastsatt i forsikringsavtalen. Kommisjonen foreslår
også at forsikringsselskapet på en tydelig måte
skal opplyse forsikringstakeren skriftlig om når fristen
løper ut for å varsle om unnlatt fornyelse.
Departementet slutter seg i hovedsak til Banklovkommisjonens
vurderinger, men foreslår enkelte løsninger som
avviker noe fra kommisjonens forslag.
Departementet mener forsikringstakere bør kunne varsle
om oppsigelse, det vil si hindre automatisk fornyelse, helt frem
til forsikringstiden utløper. Dette betyr at skjæringstidspunktet
for når forsikringen automatisk fornyes, blir ved forsikringstidens
utløp. Departementet viser også til at forslaget
er i samsvar med rutiner som allerede praktiseres av forsikringsselskapene.
Forslaget fra Banklovkommisjonen om å åpne for
at partene kan avtale at varslingsfristen kan løpe ut 14
dager før forsikringstiden løper ut, er ikke videreført
i departementets lovforslag. Hensikten med forslaget var å imøtekomme
forsikringsselskapenes behov for å kunne redusere lengden
av "risikoetterslep". Forsikringsbransjen aksepterer imidlertid
oppsigelser inntil forsikringstidens utløp allerede etter dagens
praksis, og tar til orde for å kodifisere denne løsningen.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at forsikringsselskapet skal opplyse forsikringstakeren om når
fristen for å varsle om oppsigelse løper ut. En
slik opplysningsplikt må antas å bidra til større
mobilitet i forsikringsmarkedet.
Departementet går inn for at selskapene skal gi informasjon
om varslingsfristen senest én måned før forsikringstidens
utløp. Det er kortere enn Banklovkommisjonens forslag om
frist på to måneder. Departementets vurdering
er at hensynet til forsikringstakeren trolig ivaretas minst like
godt om fristen settes til én måned før
forsikringstidens utløp. En slik løsning synes
også å by på administrative fordeler
for forsikringsselskapet. Samtidig vil departementet understreke
at det med dette ikke tas sikte på å endre reglene
om utsendelse av premievarsel.
Etter gjeldende rett har forsikringstakeren en begrenset rett
til å si opp en løpende skadeforsikring eller
ulykkes- eller sykeforsikring i forsikringstiden. Dette kan bare
gjøres dersom "forsikringsbehovet faller bort" eller det
foreligger andre "særlige grunner".
Banklovkommisjonen foreslår at forsikringstakeren i
forsikringstiden skal kunne si opp en løpende skadeforsikring
eller ulykkes- eller sykeforsikring for å flytte forsikringen
til et annet selskap. Kommisjonen legger vekt på at dette
vil styrke forsikringstakernes rettsstilling og legge til rette
for økt konkurranse.
Departementet går i likhet med kommisjonen inn for at
forsikringstakere skal kunne flytte sin forsikring til et annet
selskap i løpet av forsikringsperioden. Departementet foreslår
også at en adgang til å si opp forsikringen i
forsikringstiden skal være betinget av at forsikringstakeren
flytter forsikringen. En helt generell oppsigelsesadgang som ikke
er betinget av flytting ville på denne bakgrunn gå lenger
enn det begrunnelsen for en adgang til å si opp forsikringen
tilsier.
De høringsinstansene som går mot forslaget,
mener at det på sikt vil føre til dyrere forsikringer.
Til dette vil departementet anføre at selv om en flytteadgang åpner
for større mobilitet, er det forhold ved dagens situasjon
som indikerer at det neppe blir en betydelig økning i antallet
flyttinger hvert år. Departementet antar at selv om man åpner
for å skifte forsikringsselskap også i
forsikringstiden, vil de fleste likevel være mest motivert
til å gjøre dette når de mottar premievarsel
for en ny forsikringsperiode. Departementet antar samtidig at et
nokså lite antall flyttinger kan være tilstrekkelig
til å stimulere til økt konkurranse, og flyttemuligheten
kan i seg selv virke konkurranseskjerpende.
Opphører forsikringen i forsikringsperioden, oppstår
spørsmålet om forsikringstakeren skal ha tilbakebetalt
en del av den innbetalte premien. For skadeforsikring og personforsikring
er det bestemt at forsikringstakeren skal godskrives overskytende
premie.
Banklovkommisjonen foreslår ingen endringer i hovedregelen
om at forsikringstakeren skal godskrives den overskytende premien.
Kommisjonens flertall foreslår en regel om at premien skal
godskrives forsikringstakeren etter et forholdsmessighetsprinsipp.
Adgangen til å flytte forsikringen i løpet av
forsikringsperioden aktualiserer spørsmålet om
det bør lovfestets særskilte oppgjørsregler
for forsikringsobjekter hvor skadefrekvensen er konsentrert til
visse tider av året. Om dette uttaler kommisjonen:
"Når erfaringstall viser at skader inntrer
ujevnt gjennom året, kan man si at selskapets risiko er
asymmetrisk i forhold til kalenderåret. Opphører
forsikring som gjelder for ett år i forsikringstiden og
risikoen er klart asymmetrisk, vil det kunne være naturlig å la
dette forhold ha innvirkning på premierefusjonens størrelse.
I tillegg kommer det forholdet at selskapets administrasjonskostnader
for en forsikring ikke fordeler seg jevnt over forsikringstiden.
(…)
Kommisjonen har i lovutkastet foreslått
en regel om at dersom forsikringstekniske risikobetraktninger tilsier
en annen premierefusjon enn forholdsmessig godskriving, kan premien
som skal godskrives forsikringstakeren justeres
tilsvarende."
Departementet er enig med kommisjonen i at det er behov for å lovfeste
nærmere regler om oppgjøret når forsikringstakeren
sier opp forsikringsforholdet for å flytte. Departementet
slutter seg også til kommisjonens forslag til hovedregel,
nemlig at forsikringstakeren skal få tilbakebetalt en forholdsmessig
andel av premien i forhold til den gjenstående forsikringstiden.
For enkelte forsikringstyper er imidlertid risikosvingningene normalt
ujevnt fordelt. Departementet mener i likhet med kommisjonen at
det som utgangspunkt bør gjelde et prinsipp om at selskapet skal
ha betalt for den risikoen det rent faktisk har sittet med i forsikringstiden
- i den grad dette kan beregnes.
Noen av høringsinstansene har antatt at kommisjonens
forslag kan bli relativt ressurskrevende å administrere.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at det
ved beregningen av premien som skal godskrives forsikringstakeren,
bare skal tas hensyn til risikosvingninger dersom dette er fastsatt
i forsikringsvilkårene. Siden risikojusterte
oppgjør vil være mer ressurskrevende enn et rent
forholdsmessig oppgjør, foreslår departementet
dessuten at det bare er i tilfeller hvor risikoen er vesentlig ujevnt
fordelt i den perioden forsikringen gjelder for, at det kan fastsettes slike
regler i forsikringsvilkårene. Videre foreslår
departementet en forskriftshjemmel der det kan fastsettes nærmere
regler om i hvilke tilfeller det kan tas inn regler om risikojusterte
oppgjør i vilkårene og hva disse vilkårene
kan gå ut på.
Banklovkommisjonen er delt i synet på om selskapene
bør kunne kreve et gebyr av forsikringstakeren ved flytting.
Kommisjonens flertall uttaler at:
"... selskapene bør gis adgang til å kreve
betaling av de kunder som flytter forsikringen i forsikringstiden
slik at disse betaler kostnadene ved flyttingen eller deler av disse.
Det foreslås at selskapet skal kunne kreve et gebyr for
kostnader ved opphøret av forsikringen."
Komisjonens mindretall mener at det avgivende forsikringsselskapet
ikke bør ha anledning til å ilegge kunden et gebyr
ved flytting.
Departementet går i likhet med mindretallet i Banklovkommisjonen
inn for at forsikringsselskapene ikke skal kunne kreve et flyttegebyr.
For forsikringsselskapene er spørsmålet
om kostnadene skal dekkes av de kundene som påfører
ekstra kostnader ved å flytte forsikringen, eller om de
skal pulveriseres blant samtlige kunder. Departementets forslag
til tilbakebetalingsregler legger i større grad enn kommisjonens
forslag opp til standardiserte etteroppgjør. Dette bør
redusere selskapenes kostnader forbundet med det å administrere
flyttinger.
Et viktig siktemål med forslaget om å innføre
en flytteadgang er at det skal bli økt konkurranse. Og
det er de kundene som faktisk flytter, som i så fall utløser økt
konkurranse og dermed lavere premier. Ut fra dette vurderer departementet
det som rimelig at kostnadene fordeles på hele kundemassen.
Videre antar departementet at administreringen av en gebyrordning
i seg selv ville generere utgifter for selskapene, og at selskapene
vil ha lavere utgifter ved å pulverisere kostnadene. Endelig
ser departementet en fare for at mange kunder ville oppleve et gebyr
som reelt sett en innelåsing i forsikringsforholdet.
Banklovkommisjonen foreslår en regel som pålegger
forsikringsselskapene å opplyse skriftlig om premien på hver
enkelt forsikring dersom flere enn én forsikring blir tegnet
- både i forbindelse med nytegning og fornyelse. Kommisjonen
foreslår også en særskilt regel om opplysningsplikt
for det forsikringsselskapet en forsikring flyttes til.
Departementet støtter Banklovkommisjonens forslag om å lovfeste
en plikt for forsikringsselskapene til å gi informasjon
om premien på hver forsikring.
Departementet foreslår imidlertid ikke å følge opp
kommisjonens forslag om at slik informasjon skal gis skriftlig.
Forsikringer bør etter departementets syn fortsatt kunne
tegnes per telefon.
Departementet har heller ikke fulgt opp Banklovkommisjonens forslag
om en særskilt bestemmelse om informasjonsplikt for det
selskapet forsikringen flyttes til. Departementet mener at den alminnelige informasjonsplikten
også gjelder ved nytegning i forbindelse med flytting til
et nytt selskap, og at en særskilt presisering av dette
derfor er unødvendig.
Banklovkommisjonen foreslår å presisere dagens vilkår
for å si opp en løpende forsikring. De uttaler:
"Den vanligste grunnen til at forsikringsbehovet faller
bort i skadeforsikring er at den gjenstand som er forsikret avhendes.
Kommisjonen har derfor foreslått at denne grunnen til at
avtalen kan sies opp nedfelles direkte i lovteksten.
(…)
En viktig særlig grunn som gir forsikringstakeren rett
til oppsigelse er at det er inntrådt skade. Kommisjonen
foreslår derfor at det i lovteksten kommer direkte til
uttrykk at inntrådt skade gir forsikringstakeren
rett til å si opp forsikringen."
Departementet foreslår å videreføre
dagens ordlyd. Når det gjelder avhendelse som oppsigelsesgrunn,
mener departementet at det er lite tvilsomt at dette er dekket av
alternativet om at "forsikringskravet faller bort". Forslaget om
at det forhold at det er inntrådt en skade, også skal
gi rett til å si opp avtalen, begrunnes med at forsikringstakeren
kan være misfornøyd med selskapets skadeoppgjør.
Departementet legger imidlertid til grunn at dette ikke vil være normalsituasjonen
ved et skadeoppgjør, og at det ikke kan begrunne en generell
regel om at forsikringsforholdet kan avbrytes når
det er inntrådt en skade. Dessuten må det antas
at forslaget om å innføre en oppsigelsesadgang
for å flytte forsikringen reduserer betydningen av en slik
bestemmelse.
I Justisdepartementets høringsnotat om etterkontroll
av aksjeloven og allmennaksjeloven ble det reist spørsmål
om det bør foretas endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven
med sikte på en regulering av spørsmålet
om det er virkelig verdi eller balanseført verdi som skal
legges til grunn ved vurderingen av om en eiendel som skal deles
ut etter reglene for utbytte, kapitalnedsetting eller fisjon, beløpsmessig ligger
innenfor lovens rammer. Departementet har kommet til at de foreslåtte
endringene bør fremmes i en proposisjon uavhengig av og
før de øvrige endringsforslagene i høringsnotatet.
I høringsnotatet ble det foreslått å endre
aksjeloven og allmennaksjeloven slik at det skal være adgang
til å legge til grunn balanseført verdi ved tingsuttak.
Departementet la frem to alternative løsningsforslag. Departementets
primære forslag var å regulere spørsmålet
gjennom en endring i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-6
som gikk ut på at ved anvendelse av bestemmelser i loven
som setter beløpsmessige begrensninger for utdelingsadgangen,
skal det være tilstrekkelig at de utdelte eiendelenes balanseførte
verdier ligger innenfor disse rammene.
Departementet foreslo som en alternativ løsning å regulere
spørsmålet særskilt i de enkelte bestemmelser
om utbytte, kapitalnedsetting og fisjon. Dette ville åpne
for at ulik løsning kunne velges for de enkelte utdelingsformene.
Det har i høringsrunden vært bred tilslutning
til departementets forslag om å lovfeste at ved tingsuttak
ved fisjon hvor det overdragende selskapet fortsetter, er det en
eiendels balanseførte verdi som skal legges til grunn ved
vurderingen av om utdelingen av eiendelen ligger innenfor lovens
beløpsmessige begrensninger. Departementet mener på denne
bakgrunn at forslaget bør følges opp. Departementet
kan ikke se at en slik bestemmelse vil innebære noen betydelig
reduksjon av kreditorvernet.
Det er større uenighet blant høringsinstansene
i spørsmålet om balanseførte verdier
også skal legges til grunn ved tingsuttak i forbindelse
med kapitalnedsetting eller utbytte. Departementet har likevel kommet
til at det bør være adgang til å legge
til grunn balanseført verdi også ved utbytte og
kapitalnedsetting. Departementet viser for det første til
at aksjelovgivningens kapitalbeskyttelsesregler i alminnelighet bygger
på de balanseførte verdiene av selskapets eiendeler
og gjeld. Det må dermed kunne hevdes at kreditorene i slike
sammenhenger som dette ikke kan ha noen forventning om at man i
forbindelse med utdelinger legger til grunn noe annet enn de tall
som fremkommer av årsregnskapet (balanseførte
verdier). Det fremstår da som rimelig og gir etter departementets
syn best sammenheng at ved utdeling av den samme eiendelen legges
også balanseført verdi til grunn når
man skal beregne om eiendelens verdi ligger innenfor rammene av
hva som kan deles ut.
Departementet er ellers enig med de høringsinstanser
som peker på at det ved fisjon gjør seg gjeldende
mer tungtveiende hensyn som taler for at man kan legge til grunn
balanseført verdi, enn ved kapitalnedsetting og utbytte.
Departementet kan likevel ikke se at dette i seg selv tilsier en
annen regulering for kapitalnedsetting og utbytte enn for fisjon.
Departementet finner på denne bakgrunn at balanseførte
verdier bør legges til grunn ved vurderingen av om en utdeling
i form av tingsuttak ligger innenfor lovens rammer ved både
utbytte, kapitalnedsetting og fisjon.
Det kan reises spørsmål om en regel om at man skal
legge til grunn balanseført verdi, innebærer at
eiendeler uten balanseført verdi kan deles ut uavhengig av
utdelingsbegrensningene. Departementet legger imidlertid til grunn
at heller ikke eiendeler uten balanseført verdi kan deles
ut dersom selskapet ikke har dekning for bundet egenkapital. Det
følger av aksjeloven og allmennaksjeloven at også overføring
av en eiendel uten balanseført verdi, men med virkelig
verdi, skal anses som en utdeling som må foretas etter
de regler som gjelder for dette. Det må etter dette skilles mellom
hva som skal anses som en utdeling i lovens forstand, og hvilken
verdi eiendelen skal komme i betraktning med ved vurderingen av
om den beløpsmessig ligger innenfor det beløpet
som det etter loven er adgang til å dele ut.
Departementet har etter dette valgt å følge
opp sitt primære forslag fra høringsnotatet, og
foreslår at det tas inn et nytt tredje ledd i aksjeloven/allmennaksjeloven § 3-6
som klargjør at når bestemmelser i lovene oppstiller
beløpsmessige begrensninger for adgangen til utdeling fra
selskapet, er det en eiendels balanseførte verdi som skal
være bestemmende ved vurderingen av om verdien ligger innenfor
begrensningene.
I stiftelsesloven § 62 er det vedtatt endringer
i enkelte andre lover som følge av bestemmelser i den nye
stiftelsesloven. Noen av de nevnte endringsbestemmelsene har blitt
foreldet. Departementet foreslår at endringsbestemmelsene
ajourføres slik at de også tar høyde
for de lovendringer som har vært gjennomført siden
vedtakelsen av stiftelsesloven.
Det har vært hevdet fra enkelte høringsinstanser at
flytting øker selskapenes administrative oppgaver. Departementet
legger imidlertid til grunn at for selskapene vil dette jevne seg
ut over tid.
Utover dette legger departementet til grunn at de foreslåtte
lovendringene ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative
konsekvenser, verken for det private eller det offentlige. For det
offentliges vedkommende bør under enhver omstendighet de konsekvenser
som inntreffer, kunne dekkes innenfor de ordinære budsjettrammer.
Forslaget ventes å ha positive administrative og økonomiske
konsekvenser for det private næringsliv. Departementet
har ingen grunn til å tro at forslaget vil gjøre
det vanskeligere eller mer kostbart for selskaper å skaffe
nødvendig kreditt. Departementet har heller ingen grunn
til å tro at långivere vil få økte kostnader
av forslaget.
Forslagene er av teknisk art, og vil ikke ha administrative eller økonomiske
konsekvenser av betydning for det offentlige.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen
Trond Helleland, Linda Cathrine Hofstad og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet,
Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig
Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk
Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til den fremlagte
proposisjonen om automatisk fornyelse og flytting av forsikringer
mv.
Komiteen har merket seg den debatt som har vært
rundt spørsmålene vedrørende forlengelse
og flytting av forsikringer.
Komiteen ser behovet for å ha sikkerhet
for at personer ikke blir stående uten en forsikring fordi opphøret
av en tegnet forsikring ikke er blitt tilstrekkelig klargjort. Det å stå uten
en forsikring en tror en har, kan få svært alvorlige
konsekvenser for den enkelte. Komiteen mener derfor
at en klausul som medfører en utrykkelig avtale om at en
forsikring skal opphøre ved utløpet av forsikringsperioden,
må komme meget klart frem.
Komiteen mener at retten til å kunne
forsikre seg er viktig. Derfor må en nekting av fornyelse
fra selskapets side være begrunnet. Dette for at grunnlaget
for nektelsen må kunne la seg vurdere ut ifra et saklighetsgrunnlag.
Komiteen mener at forsikringstaker bør
få en utvidet mulighet til å si opp sin forsikringsavtale
for å kunne flytte sin forsikring til et annet selskap.
Dette er viktig i forhold til at konkurransen skal fungere optimalt.
På samme måte bør en misfornøyd
kunde ikke tvinges til å fortsette sitt forhold til et
forsikringsselskap utover det han finner ønskelig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil påpeke at økt konkurranse
i forsikringsbransjen trolig vil medføre økt kostnadseffektivisering
i bransjen. Over tid vil dette kunne medføre lavere forsikringspremier.
Det er etter flertalletsoppfatning viktig å legge
til rette for økt mobilitet og konkurranse i et marked
som per i dag er preget av at fem tjenesteytere har en dominerende
markedsrolle. Flertallet mener at regler som legger
til rette for flytting av forsikringer, vil ha en positiv konkurransemessig
effekt.
Flertallet viser til at Fremskrittspartiet ønsker å forbeholde
retten til å flytte en forsikring i forsikringstiden
til forbrukerforhold. Flertallet mener at hensynet
som ligger bak retten til å flytte en forsikring i forsikringstiden
- økt konkurranse i forsikringsbransjen, tilsier at denne
bestemmelsen skal være ufravikelig i samme utstrekning
som loven forøvrig.
Flertallet vil også påpeke at
det finnes mange små og mellomstore næringsdrivende
med forsikringsbehov, som de facto ikke står
i en sterkere stilling overfor forsikringsselskapene enn ressurssterke forbrukere.
Også av denne grunn bør retten til å flytte en
forsikring i forsikringstiden omfatte nevnte gruppe næringsdrivende.
Flertallet vil videre bemerke at innføring
av et skille mellom forbrukere og næringsdrivende i forsikringsavtaleloven,
vil bryte med systemet i loven ellers. Loven gjelder i utgangspunktet
likt for alle, men for visse nærmere definerte næringsdrivende kan
loven fravikes ved avtale, jf. § 1-3 annet ledd bokstav
a. Slike forsikringstakere antas å ha en så omfattende
organisasjon eller slike økonomiske ressurser at de enten
har eller vil kunne skaffe seg den nødvendige forsikringsmessige
ekspertise. Behovet for vern gjennom ufravikelige regler antas derfor ikke å foreligge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at det er en forskjell mellom en forsikringstaker som er forbruker
og en som er næringsdrivende. Der en forbruker bør
ha et større vern for å kunne flytte sin forsikring
i perioden, er det like viktig at en næringsdrivende kan
forhandle seg til noe annet. En næringsdrivende har ofte
en annen mulighet til å foreta individuelle tilpassede
avtaler enn den enkelte forbruker.
Disse medlemmer mener derfor at det i hovedsak
er forbrukerne som trenger en lovfestet rett til å kunne
flytte sine forsikringer mens en er inne i en forsikringsperiode.
En må her legge til grunn den samme definisjon av forbruker
som i kjøpsloven eller finansavtaleloven.
Disse medlemmer mener det er viktig å sikre
at en rett til å flytte forsikringen i en avtaleperiode gjøres
reell. Dette betyr at en må få med seg den forholdsmessige
andel av innbetalt premie vektet i forhold til en eventuell varierende
risiko fordelt på de forskjellige månedene. Det
er åpenbart at en ved enkelte forsikringer har en større
risiko i enkelte måneder av året enn andre. Dette
vil det ikke være vanskelig å beregne, og følgelig
ta inn ved vurderingen av oppgjøret.
Næringsdrivende bør ha mulighet å kunne
avtale en binding for et helt år dersom de måtte ønske
dette. Disse medlemmer vil vise til at skillet mellom næringsdrivende
og forbrukere er et velkjent skille i andre lover. Problemene som
mindre bedrifter har i forhold til det som anses å være
likeverdige partnere, vil nok også kunne vært
benyttet som argumentasjon i kjøpsloven og andre lover
der forbrukerforhold vernes særskilt.
Et avgjørende utgangspunkt må være
at næringsdrivende må ha mulighet til å benytte
seg av avtalefriheten til å avtale en total periode dersom
de finner dette ønskelig. Nå kan deler av problemet
løses ved at bedrifter tegner sine forsikringer billigere
ved å benytte utenlandske forsikringsselskaper eller norske forsikringsselskaper
med filialer i utlandet. En kan her benytte selskapskontorer både
innenfor og utenfor EØS-området. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng vise til at forsikringsmegling
vil kunne være behjelpelig også for mindre selskaper.
Likevel ville det være ønskelig at disse avtalene
ble inngått med forsikringsselskap i Norge.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"I lov 16. juni 1989 nr. 69 om
forsikringsavtaler gjøres følgende endringer:
§ 3-6 første ledd skal lyde:
Forsikringstakeren kan i forsikringstiden si opp en løpende
forsikring dersom forsikringsbehovet faller bort eller det foreligger
andre særlige grunner, eller i forbrukerforhold for flytting
av forsikringen til et annet selskap.
§ 12-3 annet ledd skal lyde:
Forsikringstakeren kan i forsikringstiden si opp en løpende
ulykkes- eller sykeforsikring dersom forsikringsbehovet faller bort
eller det foreligger andre særlige grunner, eller i forbrukerforhold
for flytting av forsikringen til et annet selskap."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, ser at en lovendring
vil innvirke på allerede inngåtte og løpende forsikringsavtaler.
I den sammenheng vil det være en fordel om en fikk mulighet
til å innrette seg på de nye reglene. Dette kan
gjøres ved at en klargjør iverksettelsesdato på et
så tidlig tidspunkt som mulig, slik at fornyelser og nye
forsikringsavtaler kan ta innover seg at de helt eller delvis vil
fungere etter de nye reglene.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader til de fremlagte forslag.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
I lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler gjøres følgende endringer:
§ 3-6 første ledd skal lyde:
Forsikringstakeren kan i forsikringstiden si opp en løpende forsikring dersom forsikringsbehovet faller bort eller det foreligger andre særlige grunner, eller i forbrukerforhold for flytting av forsikringen til et annet selskap.
§ 12-3 annet ledd skal lyde:
Forsikringstakeren kan i forsikringstiden si opp en løpende ulykkes- eller sykeforsikring dersom forsikringsbehovet faller bort eller det foreligger andre særlige grunner, eller i forbrukerforhold for flytting av forsikringen til et annet selskap.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 16. juni 1989 nr. 69 om
forsikringsavtaler mv. (automatisk fornyelse og
flytting av forsikringer mv.)
I
I lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler gjøres
følgende endringer:
§ 2-1 første ledd nytt
tredje punktum skal lyde:
Gjelder tegningen flere forsikringer, skal det opplyses
om premien for hver av forsikringene.
§ 2-3 oppheves.
Nåværende § 2-4 blir ny § 2-3.
§ 3-2 til § 3-6 skal lyde:§ 3-2 (automatisk fornyelse)
Gjelder forsikringen for et bestemt tidsrom på ett år
eller mer, fornyes forsikringen automatisk for ett år ved
utløpet av forsikringstiden, hvis ikke forsikringstakeren
eller selskapet varsler om at forsikringen ikke skal fornyes etter
reglene i §§ 3-4 og 3-5.
Er det uttrykkelig avtalt at forsikringen skal
opphøre ved utløpet av forsikringstiden, gjelder
ikke første ledd om automatisk fornyelse.
§ 3-3 (informasjon ved fornyelse
av forsikring mv.)
Ved fornyelse av forsikringen skal selskapet sende
informasjon som nevnt i § 2-1 til forsikringstakeren senest
en måned før forsikringstidens utløp.
Selskapet skal også minne om eventuelle særlige
bruksbegrensninger eller sikkerhetsforskrifter som det har innført
etter at forsikringen ble tegnet eller senest fornyet. Selskapet
skal på en tydelig måte opplyse forsikringstakeren
skriftlig om når fristen løper ut for å gi
varsel som nevnt i § 3-4.
Vil selskapet endre forsikringsavtalen i forbindelse
med fornyelse, skal det sammen med premievarslet for den nye forsikringsperioden
gi forsikringstakeren de nye vilkårene med en
redegjørelse for de endringer som er gjort. En endring
som det ikke er redegjort for på denne måten,
kan selskapet ikke påberope.
§ 3-4 (varsel fra forsikringstakeren
om at
forsikringen ikke skal fornyes)
Vil ikke forsikringstakeren at forsikringen skal fornyes
automatisk, må han eller hun varsle selskapet innen forsikringstidens
utløp.
§ 3-5 (varsel fra selskapet om
at forsikringen ikke skal fornyes)
Vil ikke selskapet at forsikringen skal fornyes
automatisk, må det varsle forsikringstakeren om dette senest
to måneder før forsikringstidens utløp.
Varslet skal være skriftlig og grunngitt. I motsatt fall
fornyes forsikringsforholdet for ett år.
Selskapet kan bare unnlate å fornye en
forsikring etter første ledd når det foreligger
særlige grunner som gjør det rimelig å avbryte
forsikringsforholdet. Selskapet skal i varslet orientere om adgangen
til å kreve nemndbehandling etter § 20-1, eventuelt
om andre muligheter for å få prøvd om
selskapet har rett til å unnlate fornyelse.
§ 3-6 (forsikringstakerens rett
til å avbryte
forsikringsforholdet)
Forsikringstakeren kan i forsikringstiden si opp en
løpende forsikring dersom forsikringsbehovet faller bort
eller det foreligger andre særlige grunner, eller for flytting
av forsikringen til et annet selskap.
Forsikringstakeren skal varsle selskapet med en frist
på minst en måned. Ved flytting skal det i varslet opplyses
om hvilket selskap forsikringen flyttes til og om tidspunktet for
flyttingen.
Ved kollektiv forsikring kan bestemmelsen i første
ledd fravikes i forsikringsavtalen.
Nåværende § 3-3 og § 3-4
blir nye § 3-7 og § 3-8.
Nåværende § 3-5 blir ny § 3-9.
Nytt annet og tredje ledd skal lyde:
Premien som skal godskrives forsikringstakeren, skal
utgjøre en forholdsmessig andel av premien som den gjenstående
forsikringstiden utgjør i antall hele måneder
i forhold til den samlede forsikringstiden. Er risikoen vesentlig
ujevnt fordelt i forsikringstiden, kan det fastsettes i vilkårene
at det ved beregningen av premien som skal godskrives forsikringstakeren, skal
tas hensyn til slike svingninger i risikoen. Kongen kan i forskrift
gi regler om når det kan fastsettes vilkår som
nevnt i annet punktum, og om innholdet av slike vilkår.
Selskapet kan ikke kreve gebyr for kostnader ved at
forsikringen opphører i forsikringstiden.
§ 4-3 annet punktum skal lyde:
§ 3-7 annet ledd får
tilsvarende anvendelse.
§ 8-1 tredje ledd annet punktum skal lyde:
§ 3-7 annet ledd første,
annet og fjerde punktum gjelder tilsvarende.
§ 11-1 annet ledd nytt fjerde punktum skal
lyde:
Gjelder tegningen flere forsikringer, skal det opplyses
om premien for hver av forsikringene.
§ 12-3 annet til fjerde ledd skal lyde:
Forsikringstakeren kan i forsikringstiden
si opp en løpende ulykkes- eller sykeforsikring dersom
forsikringsbehovet faller bort eller det foreligger
andre særlige grunner, eller for flytting av forsikringen
til et annet selskap.
Selskapet skal varsles om oppsigelse av en ulykkes-
eller sykeforsikring med en frist på minst en måned.
Ved flytting skal det i varslet opplyses om hvilket selskap forsikringen
flyttes til og om tidspunktet for flyttingen.
Ved kollektiv forsikring kan bestemmelsene i første
og annet ledd fravikes i forsikringsavtalen.
§ 12-5 annet ledd blir nytt tredje punktum
i første ledd. Nytt annet og tredje ledd skal lyde:
Premien som skal godskrives forsikringstakeren, skal
utgjøre en forholdsmessig andel av premien som den gjenstående
forsikringstiden utgjør i antall hele måneder
i forhold til den samlede forsikringstiden. Er risikoen vesentlig
ujevnt fordelt i forsikringstiden, kan det fastsettes i vilkårene
at det ved beregningen av premien som skal godskrives forsikringstakeren, skal
tas hensyn til slike svingninger i risikoen. Kongen kan i forskrift
gi regler om når det kan fastsettes vilkår som
nevnt i annet punktum, og om innholdet av slike vilkår.
Selskapet kan ikke kreve gebyr for kostnader ved at
forsikringen opphører i forsikringstiden.
I § 12-7 skal paragrafoverskriften og første
og annet ledd lyde:
§ 12-7 (automatisk fornyelse
av ulykkes- og sykeforsikring og endring av vilkårene)
Gjelder en ulykkes- eller sykeforsikring for et bestemt
tidsrom på ett år eller mer, fornyes forsikringen
automatisk for ett år ved utløpet
av forsikringstiden, hvis ikke forsikringstakeren eller
selskapet varsler om at forsikringen ikke skal fornyes etter reglene
i §§ 12-8 og 12-9. Ved fornyelse skal
selskapet i nødvendig utstrekning sende informasjon som
nevnt i § 11-1 til forsikringstakeren senest en
måned før forsikringstidens utløp. Selskapet
skal på en tydelig måte opplyse forsikringstakeren
skriftlig om når fristen løper ut for å gi
varsel som nevnt i § 12-8.
Er det uttrykkelig avtalt at forsikringen
skal opphøre ved utløpet av forsikringstiden,
gjelder ikke første ledd om automatisk fornyelse.
§ 12-8 skal lyde:
§ 12-8 (varsel fra forsikringstakeren
om at
forsikringen ikke skal fornyes)
Vil ikke forsikringstakeren at forsikringen skal fornyes
automatisk, må han eller hun varsle selskapet innen forsikringstidens
utløp.
§ 12-9 skal lyde:
§ 12-9 (varsel fra selskapet om at forsikringen ikke
skal fornyes)
Vil ikke selskapet at forsikringen skal fornyes
automatisk, må det varsle forsikringstakeren om dette senest
to måneder før forsikringstidens utløp.
Varslet skal være skriftlig og grunngitt. I motsatt fall
fornyes forsikringsforholdet for ett år.
Selskapet kan bare unnlate å fornye en
forsikring etter første ledd når det foreligger
særlige grunner som gjør det rimelig å avbryte
forsikringsforholdet. Selskapet skal i varslet orientere om adgangen
til å kreve nemndbehandling etter § 20-1, eventuelt
om andre muligheter for å få prøvd om
selskapet har rett til å unnlate fornyelse.
Nåværende § 12-8 og § 12-9
blir nye § 12-10 og § 12-11.
§ 14-3 annet punktum skal lyde:
Dersom forsikringens gjenkjøpsverdi er utbetalt, må også gjenkjøpsverdien
betales tilbake til selskapet innen samme frist, jf likevel § 12-10 første
ledd.
II
I lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven)
gjøres følgende endringer:
§ 3-6 tredje ledd skal lyde:
(3) Når bestemmelser i denne loven setter
beløpsmessige begrensninger for adgangen til utdeling fra selskapet,
er det en eiendels balanseførte verdi som er bestemmende
ved vurderingen av om verdien ligger innenfor begrensningene.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde
ledd.
III
I lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper
(allmennaksjeloven) gjøres følgende endringer:
§ 3-6 tredje ledd skal lyde:
(3) Når bestemmelser i denne loven setter
beløpsmessige begrensninger for adgangen til utdeling fra selskapet,
er det en eiendels balanseførte verdi som er bestemmende
ved vurderingen av om verdien ligger innenfor begrensningene.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde
ledd.
IV
I lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser gjøres
følgende endringer i § 62:
Nr. 1 oppheves.
Nr. 3 oppheves.
I nr. 4 skal endringen av lov 21. juni 1985 nr. 78
om registrering av foretak § 4-4 bokstav a lyde:
a) Bekreftet gjenpart av stiftelsesdokument og
bekreftet utskrift av protokollen fra generalforsamlinger som viser
meldte opplysninger i aksjeselskap, allmennaksjeselskap, annet selskap
med begrenset ansvar, forening og annen innretning; selskapsavtalen
for ansvarlig selskap, kommandittselskap og europeisk økonomisk
foretaksgruppe, selskapsavtalen for interkommunalt selskap,
for stiftelser stiftelsesdokumentet eller den disposisjonen
som ellers danner grunnlaget for stiftelsen, og bekreftet
gjenpart av vedtak om opprettelse av regionalt helseforetak og helseforetak.
I nr. 4 skal endringen av lov 21. juni 1985 nr. 78
om registrering av foretak § 4-4 bokstav e annet punktum lyde:
I tilfelle også dokumenter som nevnt i aksjeloven § 2-4
annet ledd, § 2-5 annet ledd, § 2-6, § 2-8, § 10-2, § 13-10, § 14-4
tredje ledd, jf. § 13-10, og § 15-1 annet
ledd annet punktum og allmennaksjeloven § 2-4
annet ledd, § 2-5 annet ledd, § 2-6, § 2-8, § 10-2, § 13-10
og § 14-4 tredje ledd, jf. § 13-10, samt erklæring
som nevnt i selskapsloven § 3-3 tredje ledd tredje punktum
og stiftelsesloven § 12 første ledd bokstav d
og annet ledd og § 23 annet punktum.
I nr. 5 oppheves endringen av § 2-22 tredje ledd
i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner.
I nr. 9 om endringer i lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap
mv. (regnskapsloven) skal innledningen til endringen av § 9-1
tredje ledd lyde:§ 10-1 tredje ledd skal lyde:
V
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette
i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. Endringene
i avsnitt IV trer likevel i kraft straks.
Endringene i avsnitt II og III gjelder når beslutningen
om utdeling treffes etter at loven har trådt i kraft.
Oslo, i justiskomiteen, den 15. mars 2005
Trond Helleland |
André Kvakkestad |
leder |
ordfører |