Europarådets konvensjon om statsborgerskap er av 6. november
1997. Norge undertegnet konvensjonen samme dag, men har foreløpig
ikke ratifisert. Konvensjonen trådte i kraft 1. mars
2000, etter at tre av Europarådets medlemsland hadde ratifisert.
Konvensjonen utgjør en del av bakgrunnen for forslaget
om ny lov om statsborgerskap. Lovutkastet er utformet slik at konvensjonen
skal kunne ratifiseres uten forbehold.
§ 2a annet ledd i gjeldende statsborgerlov
anses uforenlig med Europarådskonvensjonen av 1997. Ratifikasjon
nødvendiggjør derfor lovendring, dvs. at denne
bestemmelsen ikke videreføres i ny lov, se nærmere
punkt 15.4. På denne bakgrunnen anses det nødvendig
at Stortinget gir samtykke til ratifikasjon i henhold til Grunnloven § 26
annet ledd.
I proposisjonen er det redegjort nærmere for de enkelte
bestemmelsene i konvensjonen. Autentisk engelsk tekst av konvensjonen
med oversettelse til norsk følger som vedlegg 2 til proposisjonen.
Departementet viser til at konvensjon om statsborgerskap av 1997
befester i én enkelt tekst alle viktige spørsmål
som har med erverv og tap av statsborgerskap å gjøre.
Konvensjonen kan anses som en europeisk lovbok om statsborgerskap.
Formålet med konvensjonen er å bidra til utvikling
av internasjonal rett når det gjelder statsborgerskap,
og særlig å unngå tilfeller av statsløshet.
Formålet med konvensjonen er også å gjøre
erverv av nytt statsborgerskap og gjenerverv enklere, og sikre at
statsborgerskap bare tapes med god grunn og ikke tilfeldig. Regjeringen anser
det som viktig å støtte Europarådets
arbeid på dette området. Ved ratifikasjonen signaliserer
Norge at man slutter seg til verdiene som uttrykkes gjennom konvensjonen.
Komiteen slutter seg til at Norge ratifiserer Europarådets
konvensjon om statsborgerskap av 6. november 1997. Komiteen viser
til at forslaget om ny lov om statsborgerskap er utformet slik at
konvensjonen skal kunne ratifiseres uten forbehold.