14.1 Sammendrag

Europarådets konvensjon om statsborgerskap er av 6. november 1997. Norge undertegnet konvensjonen samme dag, men har foreløpig ikke ratifisert. Konvensjonen trådte i kraft 1. mars 2000, etter at tre av Europarådets medlemsland hadde ratifisert.

Konvensjonen utgjør en del av bakgrunnen for forslaget om ny lov om statsborgerskap. Lovutkastet er utformet slik at konvensjonen skal kunne ratifiseres uten forbehold.

§ 2a annet ledd i gjeldende statsborgerlov anses uforenlig med Europarådskonvensjonen av 1997. Ratifikasjon nødvendiggjør derfor lovendring, dvs. at denne bestemmelsen ikke videreføres i ny lov, se nærmere punkt 15.4. På denne bakgrunnen anses det nødvendig at Stortinget gir samtykke til ratifikasjon i henhold til Grunnloven § 26 annet ledd.

I proposisjonen er det redegjort nærmere for de enkelte bestemmelsene i konvensjonen. Autentisk engelsk tekst av konvensjonen med oversettelse til norsk følger som vedlegg 2 til proposisjonen.

Departementet viser til at konvensjon om statsborgerskap av 1997 befester i én enkelt tekst alle viktige spørsmål som har med erverv og tap av statsborgerskap å gjøre. Konvensjonen kan anses som en europeisk lovbok om statsborgerskap. Formålet med konvensjonen er å bidra til utvikling av internasjonal rett når det gjelder statsborgerskap, og særlig å unngå tilfeller av statsløshet. Formålet med konvensjonen er også å gjøre erverv av nytt statsborgerskap og gjenerverv enklere, og sikre at statsborgerskap bare tapes med god grunn og ikke tilfeldig. Regjeringen anser det som viktig å støtte Europarådets arbeid på dette området. Ved ratifikasjonen signaliserer Norge at man slutter seg til verdiene som uttrykkes gjennom konvensjonen.

14.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til at Norge ratifiserer Europarådets konvensjon om statsborgerskap av 6. november 1997. Komiteen viser til at forslaget om ny lov om statsborgerskap er utformet slik at konvensjonen skal kunne ratifiseres uten forbehold.