Kultur- og kirkedepartementet legger frem odelstingsproposisjon
om endringer i lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk
m.v. (åndsverkloven) og i lov 14. desember 1956
nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende
kunstneres prestasjoner m.v. (fondsloven).
En vesentlig del av forslagene i proposisjonen gjelder gjennomføring
av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF
av 22. mai 2001 om harmonisering av visse aspekter av opphavsrett
og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet
(opphavsrettsdirektivet). EØS-komiteen besluttet den 9. juli 2004 å innlemme
opphavsrettsdirektivet i EØS-avtalen vedlegg XVII om opphavsrett,
jf. EØS-komiteens beslutning nr. 110/2004. Beslutningen
ble truffet med forbehold om Stortingets samtykke. I St.prp. nr. 6
(2004-2005), som ble fremmet 29. november 2004, blir Stortinget
anbefalt å gi slikt samtykke.
De foreslåtte endringene som følger av opphavsrettsdirektivet
vil også gjøre det mulig å tiltre to
internasjonale traktater på området, vedtatt i
Verdensorganisasjonen for intellektuell eiendomsrett (WIPO). Det
vil bli lagt frem en stortingsproposisjon med forslag om at Norge
tiltrer de nevnte traktater.
I tillegg til de endringer som er en følge av direktivet
og WIPO-traktatene, foreslås enkelte andre endringer.
Ved utformingen av lovforslaget er det lagt vekt på å opprettholde
den etablerte balanse mellom hensynet til opphavsmenns interesser
i å ha kontroll over bruk av sine åndsverk og
allmennhetens interesse i at flest mulig får tilgang til åndsverk.
Der hvor viktige brukerhensyn må vektlegges, medfører
dette lovbestemmelser som avgrenser opphavsmennenes rett til å kontrollere
sine verk, jf. åndsverkloven 2. kapittel.
Når det gjelder opphavsmenns rettigheter er det foreslått
at retten til å fremstille eksemplar av åndsverket,
i samsvar med direktivet, presiseres til også å gjelde
for midlertidige eksemplar. Dette vil hindre at slike eksemplar
brukes på en måte som skader opphavsmannens økonomiske
interesser. Denne rettigheten er imidlertid begrenset slik at den
ikke skal hindre en normal bruk av datamaskiner og datanettverk.
Opphavsmenn har enerett til å gjøre sine verk
tilgjengelig for allmennheten. I forhold til denne retten foretas
det en presisering hvor det legges til grunn at internettkafeer
og andre som bare stiller datautstyr til rådighet for brukere,
ikke anses for å gjøre åndsverk som brukerne
henter opp tilgjengelig for allmennheten.
Utøvende kunstnere og tilvirkere av lyd- og bildeopptak
får enerett til å råde over sine arbeider
(jf. §§ 42 og 45) på linje med
det som gjelder for opphavsmenn til åndsverk i dag. Dette
omfatter bl.a. enerett til å gjøre opptak tilgjengelig
på forespørsel på et individuelt valgt
sted og tidspunkt. Den etablerte ordningen med at utøvende
kunstnere og tilvirkere har en vederlagsrett for offentlig fremføring
av lydopptak videreføres. Endringen som foreslås
i fondsloven (lov 14. desember 1956 nr. 4) er en konsekvens
av endringsforslagene knyttet til enerettighetene.
Når det gjelder forvaltning av enerettighetene, foreslås
innført enkelte nye avtalelisenshjemler. Dette gjelder
for en nærmere bestemt bruk av verk i bibliotek (ny § 16a)
og bruk av verk i kringkasters arkiver (ny § 32).
Gjeldende avtalelisenshjemler for bruk av verk i undervisningsvirksomhet
(§ 13) og bruk av verk i ervervsvirksomheter mv.
(§ 14) foreslås endret slik at avtaler
om digital bruk muliggjøres. For avtalelisensavtaler om
gjenbruk av kringkastingsarkiver, foreslås at det skal
være adgang for opphavsmannen til å nedlegge forbud
mot bruk av sitt verk. Når det gjelder krav til organisasjon
som inngår avtalelisensavtale (§ 38a),
foreslås nasjonalitetskravet erstattet med et nasjonalitetsnøytralt
krav.
Det foreslås enkelte endringer for å gjøre åndsverkloven
mer oversiktlig. Paragrafrekkefølgen er beholdt, men bestemmelsene
er oppdelt i paragrafer med avsnittoverskrifter som klargjør
om bestemmelsen gjelder adgang til bruk uten vederlag, tvangslisens
eller avtalelisens.
Adgangen til å kopiere til privat bruk foreslås
videreført. I tilknytning til bestemmelsen om kopiering til
privat bruk foreslås det innført et krav om såkalt lovlig
kopieringsgrunnlag. Etter forslaget vil det ikke være tillatt å fremstille
eksemplar til privat bruk dersom brukeren vet at det skjer på grunnlag
av en gjengivelse av verket i strid med rettighetshavernes enerett.
Det vil i utgangspunktet heller ikke være adgang til å fremstille
eksemplar til privat bruk dersom det skjer etter en omgåelse
av tekniske beskyttelsessystemer.
I henhold til direktivet foreslås visse endringer i avgrensningsbestemmelsene:
Bl.a. gjelder dette innføring av et krav i § 16
(eksemplarfremstilling i arkiv, bibliotek og museer mv.), § 17
(eksemplarfremstilling for funksjonshemmede) og § 23
(om gjengivelse av kunstverk og fotografisk verk i tilslutning til tekst)
om at bruken ikke må skje ervervsmessig. Adgangen til kopiering
til privat bruk etter § 12 opprettholdes, men
det foreslås forbud mot bruk av fremmed hjelp ved privatbrukskopiering
av musikkverk og filmverk. På enkelte punkter utvides avgrensningsbestemmelsene.
I § 16 om bibliotek foreslås at forsknings-
og undervisningsinstitusjoner blir omfattet av bestemmelsen. Det
foreslås videre en ny forskriftshjemmel om adgang til å gjøre
verk i bibliotekene tilgjengelig via terminaler i lokalene. Paragraf
17, om eksemplarfremstilling til bruk for funksjonshemmede, endres
slik at flere grupper av funksjonshemmede kan nyte godt av bestemmelsen,
og slik at også elektronisk distribusjon kan tas i bruk
for lydbøker til funksjonshemmede. Paragraf 21 om fri adgang
til offentlig fremføring ved undervisning og gudstjeneste innskrenkes
noe, slik at den ikke vil gjelde for overføringshandlinger
ved ervervsmessig undervisning.
I henhold til EU-direktivet er en adgang til kopiering til privat
bruk avhengig av at det innføres en rimelig kompensasjon
til rettighetshaverne. En slik kompensasjonsordning er foreslått
i statsbudsjettet for 2005.
I henhold til opphavsrettsdirektivet foreslås det innført
bestemmelser om forbud mot omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer
(kopisperrer) og vern av elektronisk rettighetsinformasjon. Det
vil ikke være ulovlig å omgå kopisperrer
for å spille av på relevant avspillingsutstyr.
Det foreslås en endring i bestemmelsen om overgang av
opphavsrett ved arv (§ 39k), slik at arvinger som
i fellesskap råder over et verk kan ta avgjørelse om
bruk av offentliggjort verk ved flertallsavgjørelse. Etter
gjeldende rett krever dette enstemmighet, slik at en arving i praksis
får en vetorett.
En vesentlig del av forslagene i proposisjonen gjelder forslag
om gjennomføring av opphavsrettsdirektivet i norsk lov.
Lovforslaget her tar ikke sikte på å gjennomføre en
helhetlig revisjon av åndsverklovens oppbygging og inndeling.
Det er flere bestemmelser og problemstillinger som ikke er særskilt
vurdert ved lovrevisjonsarbeidet som nå er gjort. Dette
gjelder både bestemmelser om opphavsrettens overgang i
kapittel 3, andre bestemmelser om eneretten i kapittel 1, sanksjonsbestemmelsene
i kapittel 7 og flere andre bestemmelser. Departementet ser at det
er behov for en gjennomgang både av innhold og ordlyd i
flere bestemmelser i åndsverkloven, og et behov for en
redigering av lovens struktur etter de mange lovendringer som er
gjort det siste tiåret. Dette er arbeid som nå vil bli
igangsatt.
En drøfting av disse og andre spørsmål
som ikke er berørt i proposisjonen bør skje gjennom
en bred og åpen høringsprosess, og departementet
vil prioritere arbeidet med en helhetlig gjennomgang av åndsverkloven
i tiden fremover.
Som følge av direktivet foreslås det i proposisjonen
at enerettighetene presiseres og styrkes på enkelte punkter.
Overføring i datanettverk av verk og arbeider skaper behov
for en presisering av hva som skal regnes som et (elektronisk) eksemplar.
Bl.a. foreslås en presisering av eksemplarfremstillingsretten
i § 2 slik at det gjøres klart at denne
gjelder både varige og midlertidige eksemplar. Samtidig
unntas visse midlertidige eksemplar fra eneretten i forslaget til
ny § 11a.
Direktivet gir alle rettighetshavere en enerett til å gjøre
sine verk og arbeider tilgjengelig på en slik måte
at den enkelte bruker kan velge sted og tid for tilgang til verket/arbeidet
(såkalte på-forespørseltjenester). Samtidig
vernes tekniske beskyttelsessystemer og informasjon om rettighetsforvaltning.
På denne måten skapes et grunnlag for at rettighetshaverne i
større grad på en sikker måte kan tilby
sine verk og arbeider digitalt via nettet. Proposisjonens forslag
til presiseringer og endringer av lovens avgrensningsbestemmelser
søker å finne en rimelig balanse mellom hensynet
til rettighetshaver og de samfunnsbegrunnede hensyn til brukerne,
herunder i hvilken grad ny teknologi kan tas i bruk på dette
området.
Det er klart at lovgivning, selv der denne samordnes internasjonalt,
ikke kan løse alle de utfordringer kunstnerne og innholdsindustrien
står overfor som følge av ny teknologi. Både
når det gjelder utvikling av kopisperrer og informasjon
om rettighetsforhold, er det opp til bransjen selv å finne
løsninger. Likeledes når det gjelder å komme
frem til avtaler for digital levering av verk og arbeider som prismessig
er interessant for forbrukerne.
Departementet vil samtidig peke på at visse forbrukerinteresser
må ivaretas først og fremst i annen lovgivning.
Departementet sendte et utkast til endringer i åndsverkloven
på bred høring i april 2003. Enkelte av høringsinstansene
peker på at norske myndigheter generelt bør være
varsomme med å gi lovbestemmelser som går ut over
de minsteforpliktelser som følger av EØS-avtalen,
og at en anvender unntaksreglene som direktivet åpner for.
Flere høringsinstanser fra brukersiden, dvs. som anvender
vernede verk i henhold til unntaksregler, mener at balansen mellom
rettighetshaver- og brukerinteresser forrykkes i rettighetshavernes
favør gjennom forslaget.
Departementet mener for sin del det må gjøres
en selvstendig vurdering av behovet for endringer i åndsverkloven,
uavhengig av EUs reguleringsinitiativ.
Flere høringsinstanser, så vel fra bruker-
som rettighetshaversiden, mener loven er komplisert og vanskelig
tilgjengelig. Det vises til at både struktur og språk
behøver en modernisering for å gjøres
lettere tilgjengelig for brukeren av loven. Departementet er enig
i at det er behov for en gjennomgang av lovens struktur og begrepsapparat.
Det har ikke vært rom for dette ved den revisjon som nå foreslås.
Departementet vil imidlertid som nevnt sette i gang et slikt arbeid i
tiden som kommer.
På grunn av opphavsrettens internasjonale karakter,
og den aktivitet som fremdeles opprettholdes innen EU på området
(flere ulike initiativ er nå under behandling i kommisjonen),
må det påregnes at det i årene fremover
vil måtte gjøres ytterligere endringer i loven,
med de utfordringer dette gir i arbeidet med å finne en
egnet struktur for lovverket som tar høyde for dette.
Departementet la i høringen til grunn at direktivet artikkel
2 sammenholdt med artikkel 5.1 tilsier en lovendring. Departementet
foreslo i høringsutkastet en utvidet angivelse av eneretten
til eksemplarfremstilling i § 2, ved at det i
lovteksten presiseres at både "varige" og "midlertidige"
eksemplar omfattes. Fra dette utgangspunkt gjøres etter
forslaget i høringsutkastet unntak for visse midlertidige
eksemplar i ny § 11a, formulert tett opp mot ordlyden
i direktivet artikkel 5.1.
Forslaget oppnådde i høringen stor grad av
tilslutning. De merknader som er fremkommet knytter seg i hovedsak
til formulering av gjennomføringsbestemmelsen, samt forståelsen
av denne.
Den økende digitale bruk av åndsverk har opphavsrettslige
implikasjoner også i den forstand at teknikken som benyttes
for å muliggjøre digital verksutnyttelse forutsetter
fremstilling av midlertidige kopier av verket. Dette gjelder også for
former for verksutnyttelse som tradisjonelt sett ikke innebærer
eksemplarfremstilling, for eksempel fremføring. Eneretten
til eksemplarfremstilling bør defineres og avgrenses med
hensyn til dette, og i direktivet er dette kommet til uttrykk i
artikkel 2, jf. artikkel 5.1. Departementet foreslår at
disse artiklene gjennomføres ved endring i åndsverkloven,
henholdsvis § 2 første ledd samt innføring
av ny § 11a.
For å skape sammenheng mellom § 2
og den nye § 11a foreslår departementet
at ordlyden i § 2 første ledd endres
slik at det uttrykkelig fremgår at eneretten til eksemplarfremstilling
også omfatter retten til å fremstille midlertidige
eksemplar. På denne måte gjennomføres
også direktivet artikkel 2 i åndsverkloven § 2
første ledd.
I 1995 ble §§ 42 og 45 endret fra å kreve
samtykke til overføring/ettergjøring,
til å kreve samtykke til eksemplarfremstilling av opptak
av utøvende kunstneres fremføring og av lyd- og
filmopptak etter § 45. Hva som nærmere
ligger i denne endringen fremgår av Ot.prp. nr. 15 (1994-95).
Det var for utøvende kunstneres del ønskelig å få tydeligere
frem at den omfatter alle typer eksemplar og uansett hvordan de fremstilles.
For tilvirkerens del ble "ettergjøring" erstattet med "eksemplarfremstilling"
i hovedsak for å skille den fra det daværende
ettergjøringsvern for kataloger i § 43.
Også for tilvirkeren gjelder at enhver form for eksemplarfremstilling
av opptaket omfattes, også overføring til annen
innretning som kan gjengi det.
Noe etterligningsvern er det for disse opptak ikke rom for. Eventuelle
sanksjonsmidler mot etterligning av stil eller produkt må søkes
i markedsføringsloven.
På samme måte som for opphavsretten, nødvendiggjør
direktivet artikkel 2 sammenholdt med artikkel 5.1 lovendring. Departementet
foreslår derfor å endre ordlyden i §§ 42
og 45, bl.a. slik at eksemplarfremstillingsretten dekker varige
eller midlertidige eksemplar. Når det gjelder forholdet
til de midlertidige eksemplar, foreslår departementet at
bestemmelsen i § 11a, så langt det passer,
får tilsvarende anvendelse for nærstående
rettigheter med en henvisning til § 11a.
Direktivet artikkel 3.1 foranlediger i utgangspunktet ikke endringer
i § 2. I høringsutkastet foreslo departementet
likevel at visse av de sentrale enerettshandlinger som i dag faller
inn under fremføringsbegrepet, presiseres uttrykkelig i § 2.
I motsetning til i de år da vår nåværende åndsverklov
ble forfattet, er det i dag langt større grad av formidling
gjennom nettverk og kringkasting enn ved direkte fremføring
for tilstedeværende publikum. Det er derfor etter departementets
syn ønskelig å klargjøre i selve lovteksten
at eneretten omfatter slik type formidling. På denne bakgrunn
ble det i høringsutkastet foreslått en klargjøring
innenfor den eksisterende inndeling av enerettsbeføyelsene
i § 2 på den måten at overføring
til allmennheten uttrykkelig nevnes som eksempel på hva
som kan være offentlig fremføring.
De fleste av høringsinstansene uttaler seg ikke om dette
spørsmålet, men av de som gjør det er
det flere som foreslår en mer detaljert løsning
enn det departementet foreslår.
Departementet har kommet til at overføring til allmennheten
bør beholdes innenfor offentlig fremføring. Å innføre
begrepet "overføring til allmennheten", jf. høringsuttalelse
som sideordnet til offentlig fremføring vil antakelig ikke
utvide gjeldende rett, men departementet kan heller ikke se at det
medfører noen større klarhet så lenge
det tas inn en presisering om at overføring hører
inn under offentlig fremføring. Departementet vil gjennomgå og
vurdere de forskjellige begrep i åndsverkloven ved en kommende
gjennomgang av hele loven. Da vil paragrafene i større
grad enn nå kunne ses i sammenheng og drøftes
i et helhetlig høringsutkast.
Departementet foreslo i høringsutkastet at uttrykket
"fremføres utenfor det private område" i § 2
tredje ledd erstattes med "offentlig fremføring". Det er ikke
tilsiktet noen realitetsendring, idet den opphavsrettslig relevante
beføyelse fremdeles vil være knyttet til om fremføringen
skjer innenfor det private område eller ikke. Det vil fortsatt
være slik at grensen mot det private område må trekkes
opp av domstolene etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Ved
denne endring blir det bedre samsvar med lovens øvrige
bestemmelser, bl.a. avgrensningsbestemmelser i 2. kapittel (f.eks. § 21),
hvor uttrykket "offentlig fremføring" brukes. Dette bringer
også begrepene bedre i samsvar med øvrige nordiske
lands lovterminologi.
I høringsutkastet ga departementet uttrykk for at enkelte
nye brukersituasjoner ikke uten videre er å anse som tilgjengeliggjøring
for allmennheten ved offentlig fremføring, f.eks. der hvor
en datamaskin med internettilgang stilles til rådighet
for personlig bruk i et lokale som er åpent for allmennheten.
Til forskjell fra f.eks. et fjernsyns- eller radioapparat er det
her i mye større utstrekning den enkelte som selv velger
hva maskinen skal brukes til, noe som gjør at åndsverk
og annet beskyttet materiale som eventuelt fremføres i
slike sammenhenger som hovedregel ikke kan anses for å være
gjort tilgjengelig for allmennheten av den som bare stiller utstyret
til rådighet.
I høringsutkastet la departementet til grunn at den fremføring
som skjer ved bruk av utstyr som er stilt til rådighet
som nevnt, må vurderes som om bruker benyttet sitt eget
utstyr hjemme, altså at fremføringen finner sted
innenfor det private området. Det er imidlertid ikke dette
som er det avgjørende ved vurderingen av om tilrådighetsstillelse
av utstyr med internettilgang er en offentlig
fremføring eller ikke. Det avgjørende er at ikke
enhver handling som øker eller bidrar til allmennhetens
tilgang til åndsverk kan anses som en selvstendig tilgjengeliggjøringshandling. Det
må etter departementets oppfatning være en viss nærhet
mellom handlingen og allmennhetens tilgang til verket.
Departementet opprettholder sitt standpunkt om at tilrådighetsstillelse
av datautstyr med internettilgang uten noen videre tilrettelegging
av hva den enkelte bruker kan se på skjermen, ikke er å anse
som en tilgjengeliggjøring for allmennheten. Følgelig forestår
heller ikke den som stiller utstyret til rådighet noen
offentlig fremføring av de verk og arbeider som den enkelte
bruker velger å konsultere. Som Gramo anfører
er det ikke tvil om at det er mye opphavsrettslig vernet materiale
på Internett, men i ovenfor nevnte situasjon må rettighetshaverne
forholde seg til den som har gjort materialet tilgjengelig på Internett,
ikke den som stiller datautstyret til disposisjon. Annerledes vil
det selvfølgelig være hvis dette er den samme,
f.eks. ved at en internettkafé også gjør tilgjengelig
verk fra sin egen server.
Nye formidlingsformer har økt behovet for å klargjøre
skillet mellom disse to begreper.
Departementet foreslo i høringsutkastet at visningsbegrepet
skal være forbeholdt de situasjoner der fysiske eksemplar
av verket vises direkte for et tilstedeværende publikum,
f.eks. der et bilde henger i et museum, en litterær tekst
vises fra en bok direkte for publikum etc. I alle tilfelle der verket
gjøres tilgjengelig på indirekte vis, f.eks. ved
utsendelse av fjernsynssignaler, digital overføring via
nettverk eller skjermgjengivelse av et eksemplar på en
fysisk bærer (diskett e.l.), foreslås at dette
betegnes som en fremføring av verket. På denne
måten vil det ikke lenger være et skille mellom
verkstyper, men mellom tilgjengeliggjøringsmåter.
Der et interaktivt undervisningstilbud gjengir fotografiske verk,
billedkunst e.l., vil dette være en fremføring
av verket. Dersom det i en forelesningssituasjon benyttes storskjerm
eller lerret for gjengivelse av slike verk, vil det være
en fremføring. Det samme vil gjelde der materialet gjøres
tilgjengelig fra fjernsynssending der slike verk inngår, f.eks.
fra kulturprogrammer og reportasjer fra gallerier/museer.
Etter dette vil det kun være snakk om visning der det
fysiske verkseksemplar vises direkte for publikum, mens all form
for indirekte visning faller inn under fremføringsretten.
Departementet foreslår at det blir innført
en generell enerett til tilgjengeliggjøring for allmennheten for
utøvende kunstnere hva gjelder opptak av deres fremføringer
(§ 42) og tilvirkere av lyd- eller filmopptak
(§ 45).
For lydopptak vil eneretten gjelde all offentlig fremføring
med unntak for den bruk som gir vederlagsrett etter åndsverkloven § 45b.
Dette får betydning for fondslovens nedslagsfelt. I dag
omfatter avgiften til Fond for utøvende kunstnere (FFUK),
jf. fondsloven § 3, all offentlig fremføring
av lydopptak bortsett fra den som er vederlagspliktig etter åndsverkloven § 45b.
Når på-forespørselretten tas ut av § 45b
og gjøres om til en enerett, skal denne fortsatt holdes
utenfor avgiftsplikten når det gjelder et vernet opptak.
Eneretten til spredning av åndsverk følger
av åndsverkloven § 2 tredje ledd.
Konsumpsjon av eneretten reguleres i åndsverkloven § 19
når det gjelder salg og annen overdragelse av eksemplar.
Hovedregelen er global (internasjonal) konsumpsjon, det vil si at
konsumpsjon av spredningsretten er uavhengig av hvor i verden det
første salg har funnet sted.
Når det gjelder enerett til spredning av åndsverk er åndsverkloven § 2
i samsvar med direktivet. Opphavsmannen har enerett til spredning.
Det er imidlertid ikke samsvar når det gjelder konsumpsjon
av spredningsretten i og med at direktivet fastsetter regional konsumpsjon.
Direktivet artikkel 4.2 om EØS-regional konsumpsjon
gjennomføres med en endring i § 19 første ledd,
slik at konsumpsjon av spredningsretten som hovedregel er betinget
av at eksemplaret er solgt med opphavsmannens samtykke innenfor
EØS.
Spredningsretten i opphavsrettsdirektivet berører ikke
bestemmelsene om utleie- og utlånsrettigheter i utleiedirektivet.
Departementet har ut fra dette lagt til grunn at global konsumpsjon
kan beholdes for utlån og utleie og foreslår at
det tas inn en bestemmelse om dette i § 19 første
ledd. Global konsumpsjon for disse rettighetene vil gjøre
det enklere for bibliotekene å opprettholde et utlånstilbud
av fremmedspråklige bøker. Tilsvarende regulering
er gjennomført i Danmark og foreslått i Finland
for utlån. Selv om det antakelig ikke har stor praktisk
betydning på grunn av begrensningen for utleie i § 19
andre ledd, foreslår departementet likevel at utleie likebehandles
med utlån når det gjelder konsumpsjonsbestemmelsen
i § 19 første ledd.
Videre foreslår departementet at det skal gjelde global
konsumpsjon for eksemplar av verk som en person har anskaffet utenfor
EØS-området for eget bruk.
Opphavsmannens enerett til visning følger av åndsverkloven § 2.
Det foreslås en presisering i lovteksten om at visningsretten
heretter skal omfatte det at verket vises offentlig uten bruk av
tekniske hjelpemidler.
Det foreslås en omredigering i 2. kapittel med formål å skape
bedre oversikt og klargjøre forskjellen mellom bestemmelser
om avtalelisens på den ene side og bestemmelser om tvangslisens
og fri bruk på den andre side.
Departementet tar i denne omgang ikke sikte på en fullstendig
gjennomgang og redigering av lovstrukturen og opprettholder
forslaget i høringsutkastet på dette punkt. Departementet
ser det imidlertid som viktig at det foretas en grundig gjennomgang
av åndsverklovens struktur med tanke på et klarere
lovverk. Dette er arbeid som departementet vil prioritere i tiden
fremover.
I Bernkonvensjonen er adgangen til unntak fra eksemplarfremstillingsretten
regulert gjennom artikkel 9(2), den såkalte "tretrinnstesten".
Denne danner rammen for konvensjonspartenes adgang til å ha
unntak fra denne eneretten i nasjonal lovgivning. Tretrinnstesten
innebærer at et unntak må oppfylle tre vilkår
- det skal bare gjelde i spesielle og avgrensede tilfelle, ikke
skade den normale utnyttelse av verket og ikke på urimelig
måte tilsidesette opphavsmannens legitime interesser.
Opphavsrettsdirektivet har inntatt tretrinnstesten som en generell
ramme for alle de unntak som direktivet i utgangspunktet hjemler
gjennom artikkel 5.5.
Tretrinnstesten inngår i dag som en internasjonalt anerkjent
ramme for nasjonal handlefrihet når det gjelder adgangen
til å gjøre unntak fra eneretten. Tretrinnstesten
er som navnet tilsier et prinsipp alle nasjonale unntak skal kunne
testes mot.
Enkelte høringsinstanser mener det prinsipp som tretrinnstesten
reflekterer bør tas inn i loven. Departementet har ikke
funnet tilstrekkelig grunnlag for dette. Det er ikke tradisjon i
norsk rett for å lovfeste alle prinsipper som lovtekster
bygger på, og som gjeldende rett skal forstås
med utgangspunkt i.
Paragraf 12 og de øvrige avgrensningsbestemmelsene i åndsverkloven
2. kapittel har vilkår om at verket som benyttes skal være
offentliggjort eller utgitt, jf. § 8. Det er imidlertid
verken i lovtekst eller forarbeider noe krav om at bruk etter bestemmelsene er
betinget av at brukeren har lovlig tilgang til det eksemplar av
verket som er grunnlag for bruken.
Gitt de kopieringsmuligheter den digitale teknologi har medført,
er det behov for å klargjøre spørsmålet
om lovlig kopieringsgrunnlag.
Opphavsrettsdirektivet regulerer ikke spørsmålet om
lovlig kopieringsgrunnlag direkte, men direktivet artikkel 5.5 forutsetter
at unntak og avgrensninger som fastsettes i nasjonal lov, ikke er
i strid med tretrinnstesten.
Kravet om lovlig kopieringsgrunnlag foreslås gjort gjeldende
kun for unntaket om kopiering til privat bruk. Det er begrunnet
i at det særlig er denne type kopiering som har vært
ansett som en trussel mot rettighetshavernes legitime interesser.
Til dette kommer at de ulike avgrensningsbestemmelsene i åndsverkloven
har ulik begrunnelse. Mens unntaket for privatbrukskopiering bl.a.
er gitt av hensyn til eiendomsrettslige forhold, er hensynene bak
eksempelvis sitatretten i større grad allmenne.
Departementet presiserer at kravet om lovlig kopieringsgrunnlag
ikke foreslås gjort gjeldende for ny § 11a.
Om det f.eks. ved nettlesing oppstår midlertidige eksemplar
som omfattes av § 11a, vil altså ikke dette
være i strid med kravet om lovlig kopieringsgrunnlag, selv
om grunnlaget for kopieringen er gjengitt i strid med § 2.
Departementet foreslår at overtredelse av bestemmelsene
i dette forslaget bare bør gjøres straffbar og
evt. erstatningsbetingende dersom det er utvist forsett. Departementet
foreslår derfor endringer i § 54 og § 55
i loven for slik overtredelse, ettersom det etter disse bestemmelser
er tilstrekkelig å påvise uaktsomhet hos gjerningsmann
for å idømme straff eller erstatning. I tillegg
er det gitt bestemmelser i § 55 som gir adgang
til å kreve nettofortjeneste utbetalt ved ulovlige handlinger
selv om ikke den nødvendige uaktsomhet kan bevises.
Hensikten med bestemmelsen er å avklare rettstilstanden
og dessuten legge bedre til rette for rettslig forfølgning
av brukere som kopierer i utstrakt grad og medvirkere som på ulikt
vis bidrar til den omfattende ulovlige distribusjon av innhold som
særlig skjer over nettverk. Ved et krav om forsett vil
bestemmelsen nettopp ramme de som er klar over at de laster ned
materiale fra kilder som ikke innhenter samtykke fra rettighetshaverne
for sine aktiviteter.
Krav om lovlig kopieringsgrunnlag vil dessuten måtte
antas å bidra til redusert bruk av ulovlig materiale, hvilket
er klart ønskelig.
Medvirkning til opphavsrettskrenkelser er straffbar, se åndsverkloven § 54
gjeldende andre ledd. Ved innføring av et særskilt
straffansvar for privatbrukskopiering på basis av ulovlig
eksemplar, vil også medvirkning til dette kunne rammes.
Etter åndsverkloven § 8 er et åndsverk
utgitt når "et rimelig antall eksemplar av verket med samtykke av
opphavsmannen er brakt i handelen, eller på annen måte
er spredt blant almenheten". Åndsverk gjøres etter
hvert i større grad tilgjengelig over nettverk istedenfor
ved masseopptrykk av eksemplar i rettighetshavers regi for spredning
i handel. Dette har hatt betydning for utgivelsesbegrepets innhold.
I Ot.prp. nr. 85 (1997-1998) om gjennomføringen av EUs
databasedirektiv er det om dette spørsmål uttalt:
"Verk som med opphavsmannens samtykke gjøres tilgjengelig for
allmennheten i digitale nettverk, med muligheter for lokal fremstilling
av eksemplar hos brukeren, vil for alle praktiske formål
være å anse som utgitt i lovens forstand".
I forhold til bestemmelser der stedet for utgivelse har relevans
for rekkevidden av åndsverklovens vern (§ 57),
antar departementet det etter gjeldende rett må legges
til grunn at en "nett-utgivelse" finner sted i det territorium der
materialet med samtykke legges ut på server. Det vil si
at dersom materialet legges på en server i USA, er det
ikke derved utgitt i Norge, selv om det er tilgjengelig her.
Departementet har forståelse for at det kan være behov
for en klargjøring av begrepet "utgivelse". Det foreslås
likevel ikke at legaldefinisjonen i § 8 endres nå.
For visse av de unntak direktivet hjemler, er det satt som vilkår
at bruken ikke er "kommersiell" (ervervsmessig), eller at brukerens
virksomhet ikke er det.
Departementet vil understreke at vurderingen av ervervsmessighetskriteriet
varierer noe i direktivet, er vilkåret at eksemplarfremstillingen
ikke har en ervervsmessig fordel, for opptaksadgangen til sosiale institusjoner
er vilkåret at deres virksomhet ikke er av kommersiell
karakter, for hjemmelen om undervisning og forskning er vilkåret
at formålet med bruken ikke er kommersiell. Normalt vil
offentlig finansiert undervisnings- og forskningsvirksomhet som drives
i institusjoner som har undervisning som hovedformål, oppfylle
dette vilkåret. Men de enkelte, organiserte aktiviteter
må vurderes for seg. De aktiviteter i den enkelte institusjon
som har til formål å gi økonomisk overskudd,
vil ikke miste sin karakter av å være ervervsmessige
fordi overskuddet eventuelt nyttes til dekning av underskudd på andre
aktiviteter.
Åndsverkloven § 12 gir som hovedregel
adgang til eksemplarfremstilling av offentliggjorte verk og arbeider
til privat bruk (privatbrukskopiering). Bestemmelsen avgrenser opphavsmannens
enerett og opphavsmannen har ikke krav på vederlag.
Bestemmelsen gir en adgang til eksemplarfremstilling og "bruk"
som omfatter en begrenset rett til spredning og annen tilgjengeliggjøring
innenfor en persons privatsfære.
Fra ovennevnte hovedregel gjelder enkelte unntak.
Direktivet nødvendiggjør ingen endring i ordlyden
i § 12, men direktivet krever at rettighetshaverne gis
kompensasjon for denne avgrensning i eneretten.
Departementet foreslår at forbudet mot å kopiere musikkverk
og filmverk ved fremmed hjelp utvides ved at vilkåret "ervervsøyemed"
utgår.
Etter forslaget gjøres adgangen til privatbrukskopiering
betinget av at lovlig kopieringsgrunnlag benyttes, jf. § 12
nytt fjerde ledd.
I høringsutkastet la departementet til grunn at direktivet
artikkel 5.2 (b) medfører en viss innstramning i adgangen
til eksemplarfremstilling til personlig yrkesmessig bruk.
I høringen mente enkelte høringsinstanser at
en eventuell innstramning i adgangen til eksemplarfremstilling til
personlig yrkesmessig bruk må lovfestes.
Departementet fastholder at det ikke er nødvendig eller ønskelig
med en endring i lovteksten, idet ordlyden er dekkende i forhold
til direktivet. Det avgjørende er at det ikke kan tas slike
kopier i ervervsøyemed. Med utgangspunkt i lovteksten og
forarbeidene må det vurderes i det enkelte tilfelle hvor
grensen for tillatt bruk går.
Etter direktivet kan det fremstilles eksemplar for en fysisk
person til privat bruk forutsatt at formålet verken direkte
eller indirekte er kommersielt.
Departementet legger til grunn at adgangen til eksemplarfremstilling
til personlig yrkesmessig bruk etter dette som utgangspunkt vil
være den samme for selvstendige yrkesutøvere og
ansatte.
Etter gjeldende rett er det adgang til å bruke fremmed
hjelp ved eksemplarfremstilling til privat bruk etter § 12.
Departementet foreslo i høringsutkastet en endring i § 12
slik at det innføres forbud mot bruk av fremmed hjelp ved
privatbrukskopiering av musikkverk og filmverk på linje
med det som i dag gjelder for "gjenstander av kunsthåndverk
og kunstindustri, skulptur, billedvev eller kunstnerisk gjengivelse
av andre kunstverk".
Departementet understreker at forbudet som foreslås
ikke innebærer at bruker er avskåret fra å la seg
bistå av andre ved privatbrukskopiering. Det vil fortsatt
være adgang til bistand innenfor familie- eller vennekretsen.
Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget om innstramning
av adgangen til kopiering av musikk- og filmverk. Departementet
har likevel funnet å ville avgrense dette forbudet mot
bruk av fremmed hjelp (uavhengig av om hjelpen gis i ervervsøyemed)
ved at det ikke vil gjelde for funksjonshemmede som ellers ikke
ville kunne dra nytte av hjemmelen for privatbrukskopiering. Formålet
med dette er å sikre at funksjonshemmede i praksis likestilles med
funksjonsfriske når det gjelder muligheter for å benytte
verk og arbeider etter låneregler i loven.
Departementet bemerker at bestemmelsen om kopiering til privat
bruk innebærer klare begrensninger for bruken av det kopierte
materialet: Lærestedet, herunder den enkelte lærer,
kan ikke selv sørge for kopiering til bruk i undervisning.
Læreren kan heller ikke oppfordre studentene til selv å kopiere
som ledd i undervisningen, ettersom bruken i så fall ikke
er privat. Som følge av disse begrensningene, legger departementet
til grunn at privatbrukskopiering av musikkverk og filmverk ved
fremmed hjelp innenfor læresteder allerede er relativt
begrenset. Uansett skal ikke hjemmelen for privatbrukskopiering
ivareta behov i undervisning og forskning.
Departementet foreslår at adgangen til å kopiere noter
til privat bruk etter § 12 opprettholdes, men
slik at det innføres et forbud mot bruk av fremmed hjelp ved
kopiering av musikkverk (som omfatter noter) og filmverk.
Enkelte høringsinstanser ber om at loven gir en særskilt
adgang til fotokopiering av noter ved fremmed hjelp i bibliotek
og enkelte andre institusjoner.
Departementet viser til at lovgiver ikke bør legge til
rette for privat eksemplarfremstilling ved fremmed hjelp av noter
i samlingene som erstatning for innkjøp av originaleksemplar
utover den snevre adgang biblioteket har til slik bruk etter forskrift
til åndsverkloven § 16. Departementet
har foreslått en avtalelisenshjemmel for bibliotek, jf.
forslaget til ny § 16a. En avtalelisensavtale
kan omfatte noter dersom organisasjonene ønsker å inngå avtale
om dette, og under forutsetning av det nødvendige samarbeid med
utgiversiden.
Opphavsrettsdirektivet krever at rettighetshaverne kompenseres
dersom åndsverklovens adgang til privatbrukskopiering videreføres.
Regjeringen går inn for en ordning finansiert over statsbudsjettet
fremfor en privatrettslig vederlagsordning.
Det foreslås innført en lovhjemmel i § 12
om kompensasjon som omfatter både den eksisterende kollektive
ordningen under Fond for lyd og bilde og den nye individuelle ordningen.
Det foreslås videre lovhjemlet at Kongen kan gi forskrifter
om fordeling av kompensasjonen for begge ordningene.
I henhold til forskriftshjemmelen vil Kongen kunne fastsette
at fordelingen skal foretas av en rettighetshaverorganisasjon og
fastsette nærmere regler for fordelingen.
Avtalelisenskonstruksjonen er en lovbestemt klareringsform som
i varierende utstrekning finnes i samtlige nordiske lands opphavsrettslover,
og ble første gang innført i norsk åndsverklov
i 1961 for kringkasting av verk.
I 1979 ble det etablert en avtalelisensordning også for
fotokopiering i skoleverket. I 1985 ble det også innført
en avtalelisensordning for klarering av rettigheter til videresending
i kabel av kringkastingssendinger. I 1995 ble avtalelisenssystemet
ved lovendringer utvidet til å gjelde også for
fotokopiering internt i virksomheter og for opptak av kringkastingssending
til bruk i undervisning, samt for opptak av kringkasting og film
til utlån til funksjonshemmede.
I høringsutkastet foreslo departementet å innføre utvidede
hjemler for inngåelse av avtaler med avtalelisensvirkning:
Avtalelisensen for undervisning ble
foreslått utvidet til å gjelde ikke bare for fotokopiering
og opptak av kringkasting, men all eksemplarfremstilling, dvs. også digital
anvendelse (§ 13b)
Avtalelisensen for intern virksomhetskopiering ble på samme
måte foreslått utvidet til å gjelde all form
for eksemplarfremstilling (§ 14)
Tvangslisensen for gjengivelse av verk i samleverk til bruk
ved gudstjeneste og undervisning (§ 18), ble foreslått
omgjort til en avtalelisens og uten formålsbegrensning
Visse former for gjengivelse av kunstverk/fotografiske
verk ble foreslått omgjort fra fribruks/tvangslisens
til avtalelisens (§ 24)
Klarering for gjenbruk av vernet materiale i kringkastingsarkivene
ble foreslått hjemlet ved en avtalelisensavtale (§ 30a)
Bibliotek ble foreslått gitt mulighet til å inngå avtalelisensavtale
om utvidet gjenbruk av materiale i samlingene (§ 16a).
I utkastet til nytt kapittel 2a med fellesbestemmelser om avtalelisens
(gjeldende §§ 36 - 38b), ble følgende
endringer foreslått:
Bestemmelsen om adgang til å få tvister
om videresending avgjort ved nemnd ble foreslått opphevet
(§ 36 andre ledd), og derved også henvisning til
nemnda i § 37
Henvisninger ble endret fordi nye hjemler for avtalelisens
var foreslått
Representativitetskravet til organisasjoner godkjent til å forhandle
avtalelisensavtaler i § 38a ble foreslått
endret
Særlige regler om foreldelse av rettighetshaveres krav
overfor organisasjonene ble foreslått.
Innenfor undervisningsområdet, bibliotekområdet
og ved bruk av kunstverk og fotografisk verk til ulike illustrasjons-/reportasjeformål,
ble det foreslått en oppdeling av hjemler for bruk - fra
fri, vederlagsfri adgang til bruk i visse snevre tilfelle til en
noe videre bruk betinget av vederlag, til bruk som hjemles alene i
en avtale med en representativ organisasjon som kan inngå avtale
med videre avtalelisensvirkning. For det siste området
vil rammene for bruken naturlig nok i langt større grad
være regulert i den inngåtte avtale, men med visse
begrensninger angitt i loven.
Fra så vel rettighetshaver- som brukersiden er det i
høringen generelt støtte til en utvidelse av avtalelisenser
til å gjelde for digital eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring.
Imidlertid peker samtidig høringsinstanser særlig fra
utdanningssektoren på forhold som fra deres side anses
som problematiske ved avtalelisenssystemet. Dette gjelder særlig
balanseforholdet mellom avtalepartene med rettighetshaversiden i
en monopolsituasjon og ønske om tvangselementer i tvisteløsning, forholdet
mellom bruk i henhold til andre hjemler og en klarering ved avtalelisens,
og forholdet mellom avtalelisenskonstruksjonen og den enkelte rettighetshaver.
Også visse andre høringsinstanser tar opp en
del overordnede problemstillinger knyttet til bruk av avtalelisens
som klareringsform og forholdet til våre konvensjonsrettslige
forpliktelser på opphavsrettsområdet.
Departementet fremholder at avtalelisensklarering er en effektiv
enerettsforvaltning til bruk innenfor avgrensede områder.
Denne klareringsform har også vunnet aksept på internasjonalt
nivå. Departementet ser likevel at det innenfor de mer
kommersielle bruksområder kan hevdes at den konvensjonsrettslige
forankring er mer tvilsom, ikke minst fordi en i slike tilfelle
beveger seg bort fra det naturlige utgangspunkt i avveiningen av
eneretten mot samfunnsmessig viktige brukerinteresser.
Departementet har etter en fornyet vurdering kommet til at forslaget
om innføring av avtalelisens for fremstilling av samleverk
etter § 18 ikke bør innføres
nå. Departementet har også funnet grunn til å nyansere
forslaget knyttet til bruk av kunstverk mv. etter åndsverkloven §§ 23
og 24.
Forslaget til avtalelisens for kringkastingsselskapenes gjenbruk
av materiale i kringkastingsarkivene (§ 32 (høringsutkastet § 30a)),
blir derimot opprettholdt selv om det dreier seg om en potensielt
kommersiell utnyttelse. Departementet ser det som kulturpolitisk
svært viktig at det etableres en slik klareringsmulighet
for å sikre tilgang til disse deler av kulturarven. Her
er det også foreslått at den enkelte rettighetshaver
skal kunne nedlegge individuelt forbud, som for denne type bruk
vil gi en bedre konvensjonsmessig forankring.
Øvrige forslag på avtalelisensområdet
- for undervisning, internt i virksomheter, for bibliotek og for
kringkasting - blir med enkelte justeringer opprettholdt.
De aller fleste høringsinstanser ser store fordeler med
mulighetene for effektivt å klarere for utnyttelse av eksisterende
verk gjennom forvaltningsorganisasjoner også for nye typer
utnyttelse.
Samtidig peker flere instanser på at den teknologiske
utvikling øker muligheten for individuell klarering for
skreddersydd bruk med enkel, direkte kontakt mellom bruker og rettighetsforvalter.
Dette er en utvikling som vi foreløpig kun har sett starten
av.
Flere høringsinstanser fremholder i sine høringssvar
at de er bekymret for den allerede eksisterende monopolsituasjon
rettighetshaverorganisasjonene står i under forhandlinger
med bruker i et avtalelisenssystem, og at dette vil forsterkes når
lisensområdene utvides. Disse høringsinstanser
tar derfor til orde for at utvidelser av avtalelisensområdene
må kunne suppleres med en subsidiær tvisteløsning
ved nemnd for det tilfelle at det ikke oppnås enighet i
forhandlingene.
Departementet peker på at spørsmålet
om en eventuell subsidiær nemndsløsning ved avtalelisensforhandlinger
har vært drøftet bl.a. av opphavsrettsutvalget
i NOU 1988: 22 og i Ot.prp. nr. 15 (1994-1995).
Departementet vil videre peke på at selv om organisasjoner
som er godkjent til å forhandle avtalelisensavtaler vil
ha vesentlig forhandlingsstyrke, er mekanismen etablert vel så mye
for brukerne som et hensiktsmessig alternativ til individuell klarering. Departementet
skal også bemerke at det er lang tradisjon også utenfor
avtalemekanismesituasjonen med en felles forvaltning av enerettigheter.
I forbindelse med den helhetlige gjennomgang av åndsverkloven
som departementet vil igangsette i tiden fremover, vil bl.a. også inngå en
vurdering av behovet og mulighetene for en sekundær tvisteløsningsmekanisme
i forbindelse med avtalelisens, særlig på utdannings-
og forskningsområdet.
I gjeldende fellesbestemmelser om avtalelisens, sies det i § 38a
at en avtale, for at denne skal utløse avtalelisensvirkning
etter § 36, må inngås av organisasjon
som representerer en vesentlig del av "norske" opphavsmenn på området.
I Danmark ble den tilsvarende bestemmelsen i den danske opphavsrettsloven
endret i 2001 til"en væsentlig del af ophavsmænd
til en bestemt art af værker, der anvendes i Danmark".
Gjennom EØS-avtalen gjelder forbudet mot diskriminering
på grunnlag av nasjonalitet og prinsippet om fri utveksling
av tjenesteytelser også i EØS-området.
Departementet foreslo derfor i høringsutkastet at tilsvarende
endring gjøres i åndsverkloven § 38a.
Departementet skal bemerke at forslaget ikke er ment å innebære
endringer med hensyn til organisasjonsmessig utgangspunkt. Det er
forutsatt, som etter gjeldende rett, at de organisasjoner som godkjennes etter § 38a
skal representere originære rettighetshavere innenfor sitt
verksområde. Det vil i realiteten si at det omfatter medlems-/fagorganisasjoner
og ikke rene forvaltningsorganisasjoner.
Det er forutsatt i praksis at det etableres et forvaltningsmessig
samarbeid mellom de ulike organisasjoner som godkjennes.
Adgangen til bruk av verk i undervisning er i dag regulert i
ulike bestemmelser i loven. Den mest sentrale bestemmelse for masseutnyttelse
av verk i undervisningssammenheng er avtalelisensen i gjeldende § 13.
Hjemmelen til å inngå avtalelisensavtale på undervisningsområdet
ble etablert allerede i 1979.
I forslaget til endringer i åndsverkloven ble fribruksbestemmelsene
i gjeldende § 13 fjerde og femte ledd foreslått
videreført. Tvangslisensen for bruk av verk ved offentlig
eksamen i gjeldende § 18 andre ledd ble foreslått
videreført uendret i ny § 13a.
Det ble i høringsutkastet foreslått å endre § 21 slik
at offentlig fremføring ved undervisning i form av overføring
kun er fri dersom undervisningen ikke er ervervsmessig.
Gjeldende avtalelisensbestemmelse i § 13 ble foreslått
flyttet til ny § 13b og utvidet til å gjelde
all eksemplarfremstilling, slik at også det digitale område
ble omfattet av hjemmelen til å inngå avtale med avtalelisensvirkning.
I høringsutkastet opprettholdt departementet betingelsen
om at eksemplarfremstillingen skulle skje til bruk i egen undervisningsvirksomhet,
med unntak for adgangen til å la seg betjene ved opptakssentraler, som
er særskilt regulert i utkastets § 13b
andre ledd.
I høringsutkastet ble det også foreslått å oppheve den
særskilte begrensningen i adgangen til fotokopiering av
billedkunst og fotografi ved avtalelisens.
Spørsmålet om anvendelsen av unntakshjemler for
undervisnings- og forskningsbruk er særlig kommentert av
utdanningsinstitusjonene under høringen.
Det ble anført bl.a. at det må gjøres
et klart skille mellom utnyttelse for ikke-kommersiell undervisning
og kommersiell virksomhet, og det fremholdes at åndsverkloven
må legge mer til rette for at institusjoner kan "utføre
den samfunnsoppgave de er pålagt - å sørge
for kunnskapsspredning og forskning".
Departementet fremholder på sin side at slik masseutnyttelse
som i dag i praksis foregår innenfor ulike bruksområder,
også den som anses samfunnsmessig viktig, ofte vil være
av slik økonomisk relevans for rettighetshaverne at tretrinnstesten
sterkt vil begrense en hjemmel for fri bruk/unntak.
Departementet vil også understreke at utnyttelse av åndsverk
innen undervisning har vært forankret til den nordiske
avtalelisensmodellen i 25 år. Når en i dag befinner
seg i en situasjon der teknologien har gjort det mulig med sterkt økende
omfang av og behov for kopiering innenfor det digitale område
i forhold til det mer begrensede fotokopieringsområdet, tilsier
dette ikke at man går bort fra lovens veletablerte system
og hovedregel med klarering for masseutnyttelse gjennom avtale med
representative rettighetshaverorganisasjoner.
Departementet foreslår derfor en videreføring
og utvidelse av de eksisterende hjemler for forenklet klarering
til undervisningsbruk gjennom avtalelisensavtale.
Departementet bemerker at forslaget i § 13
første ledd viderefører gjeldende § 13
femte ledd og er tilsiktet et snevert anvendelsesområde
som forsvarer en fribruksadgang. Den omfatter egen fremføring
av et verk, for eksempel at det gjøres opptak av en elevs fremføring
av et musikkstykke.
For så vidt gjelder hjemmelen i forslaget § 13
andre ledd om adgang til å gi bestemmelser om rett til opptak
av kringkastingssending for tidsforskutt bruk, har departementet,
i tråd også med forslag fra Kopinor, justert forslaget
for å gjøre det klarere i ordlyden at det er opptak
av kringkastingssending hjemmelen gjelder (for øvrig i
samsvar med gjeldende rett).
Det har ikke vært særskilte høringsmerknader
til bestemmelsen i forslaget § 13a om bruk av
verk ved offentlig eksamen, og denne foreslås videreført
uendret.
Departementet fastholder det forslag til endring i § 21
som ble lagt frem i høringsutkastet, men med det tillegg
som følger av endringen i § 20. Bestemmelsen i § 21
er en fribruksbestemmelse som gir adgang til offentlig fremføring
av et utgitt verk, og berører ikke hva som er kilden for
fremføringen.
Sondringen mot overføring i ervervsmessig undervisning
opprettholdes som foreslått.
Det gis både fra utdanningsinstitusjonenes og rettighetshavernes
side generell støtte i høringen til en utvidelse
av avtalelisensområdet for undervisning til å omfatte
også digital eksemplarfremstilling.
Departementet anfører at det kan være grunn
til å gi spørsmålet om kopiering av visse
verkstyper, herunder billedkunst og fotografi, særlig oppmerksomhet
i forhandlinger om avtalelisensavtale og en særskilt regulering
i avtalen. Som tidligere påpekt av departementet, er det
nettopp ett av avtalelisensens kjennetegn at den gjennom frie forhandlinger
mellom partene kan etablere et rammeverk for bruk som tar hensyn
både til bruksområde, bruksomfang, verkstyper
og andre varierende forhold. Ved endringen her vil også bestemmelsen
være mer i tråd med øvrige nordiske lands
regulering på området.
Med unntak for adgangen til opptak av kringkastingsprogram, som
også kan omfatte ikke-utgitte verk, opprettholder departementet
forslaget om at avtalelisensbestemmelsen skal gjelde for eksemplarfremstilling
av utgitte verk.
Departementet opprettholder også eksisterende vilkår
om at eksemplarfremstillingen skal skje til bruk i egen undervisningsvirksomhet.
Dette innebærer at ut over den særskilte adgang
opptakssentraler har til å betjene undervisningsinstitusjoner
etter § 13b andre ledd, skal de fremstilte eksemplar
kun brukes innenfor den undervisningsvirksomhet som har initiert
kopieringen.
Avtalelisenshjemmelen gir rom for den bruk av fremstilte eksemplar
som er nødvendig for at formålet med bestemmelsen
skal oppnås. Avtalelisensen som gir tillatelse til digital
eksemplarfremstilling kan således også omfatte
overføring av det digitale eksemplaret gjennom nettverk
som ledd i undervisningen, uten at dette fremgår eksplisitt
av lovteksten. Etter dette vil forslaget innebære at avtalelisenshjemmelen
i § 13b vil gjelde for alle former for eksemplarfremstilling,
samt den bruk ved undervisning som ligger innenfor formålet.
Flere høringsinstanser tar opp spørsmålet
om hva som ligger i uttrykket "undervisningsvirksomhet", som i tråd
også med gjeldende rett avgrenser området for
avtalelisensen etter forslaget § 13b.
Departementet fastholder at uttrykket "undervisningsvirksomhet"
bør beholdes som avgrensningskriterium, ettersom dette
ikke gir noen avgjørende indikasjoner på hva slags
konkret undervisningsopplegg som er omfattet, men kun trekker den
nødvendige grense ved den systematiske opplæring,
der behovet for forenklet klarering for antatt masseutnyttelse er
til stede.
Departementet er likevel enig i at de trekk som høringsinstansene
skisserer ved dagens - og fremtidens - undervisningssituasjon, gir
grunnlag for nærmere drøftinger. Det faktum at
opplæringsmålsettingene i større grad
fokuserer på studentens/elevens aktive informasjonsinnhenting,
vil f.eks. antagelig innebære en større grad av
verksutnyttelse enn tidligere. Samtidig vil forutsetningen om større
grad av egeninitiert innhenting av materiale for å oppnå dette,
kunne innebære at en del av denne bruken vil falle inn
under bestemmelsen i § 12 om kopiering til privat bruk.
En utvikling av nettbaserte undervisningstilbud har videre brakt
med seg et større behov for avklaring av anvendelsesområdet
til § 21 om offentlig fremføring av utgitte
verk. Endelig har nye undervisningsmetoder og tilveksten av de nye
mediefag økt behovet for bruk av audio- og audiovisuelle
opptak i undervisningen, med de særskilte spørsmål
dette bl.a. reiser med hensyn til bruk av filmverk.
Departementet antar at utviklingen i undervisnings- og opplæringsmetoder
vil innebære mer kopiering av vernet materiale enn tidligere.
Disse endringer har naturlig nok også sammenheng med de
endrede arbeidsformer og muligheter ny teknologi gir.
En av de beskrevne konsekvensene er at eleven/studenten
i større grad selv vil forestå kopiering av materiale
vedkommende selv finner frem til. Dette reiser spørsmål
om grensedragningen mellom rammen for privatbrukskopiering etter § 12
og den institusjonsbaserte kopiering som må ha hjemmel
i en avtalelisensavtale.
Den grensedragning som her gjøres, har naturligvis først
og fremst betydning for kopiering som finner sted på institusjonens
utstyr. Det kan oppstå særlige spørsmål
i forhold til den eksemplarfremstilling som studenten foretar i
studieøyemed fra sitt private hjem. Den kopiering som finner
sted i den private sfære, vil normalt ikke berøre
rettighetshaverne.
Departementet opprettholder forslaget om at den utvidede avtalelisenshjemmelen
også skal inkludere eksemplarfremstilling av utgitte musikkverk/lydopptak
og filmverk. Høringssvarene fra utdanningsinstitusjoner
har belyst at det er et behov for å ta i bruk også slike
verk som ledd i ulike undervisningsopplegg. Det er generelt støtte
til at også slike verk omfattes, men det har fra enkelte
instansers hold vært etterlyst en nærmere vurdering
av de særlige konvensjonsrettslige rammer for avgrensning
av eneretten til filmverk.
Avtalelisens for fotokopiering av utgitte verk til bruk internt
i virksomheter mv. ble innført i 1995.
Det ble foreslått en utvidelse av området for
avtalelisensen i tråd med forslaget til utvidelse av avtalelisensområdet
for undervisning, dvs. slik at ikke bare fotokopiering, men også annen
form for eksemplarfremstilling (såvel analog som digital)
kan klareres på denne måten. Som for § 13b
ble den særskilte bestemmelsen om kopigrunnlag for bruk
av billedkunst m.m. foreslått opphevet.
Det er generell støtte til en utvidelse av avtalelisensområdet
for § 14, så vel fra rettighetshaver-
som brukersiden. Flere høringsinstanser ber om at det overveies å utvide
avtalelisensområdet til også å omfatte
opptak av kringkastingsprogram.
Departementet understreker at avtalelisensen på dette
område skal dekke en avgrenset bruk der annen klarering
ikke anses hensiktsmessig, og kan ikke utnyttes til en bruk som
i realiteten fortrenger det ordinære markedet for de ulike
verksutgivelser.
Avtalelisenshjemmelen vil muliggjøre klarering for digital
eksemplarfremstilling og den bruk av disse eksemplar som er i samsvar
med bestemmelsens formål og nærmere regulert i
avtalen.
Departementet har overveid om bestemmelsen også bør
omfatte en hjemmel for å klarere for opptak av kringkastingssending.
Departementet mener at det kan være praktisk å la
avtalelisenshjemmelen også omfatte opptak av kringkastingssendinger.
Det reiser seg heller ikke etter departementets syn særskilte
betenkeligheter ved å inkludere dette.
Det foreslås et tillegg til § 14 hvorved
det hjemles en avtalelisensavtale også for opptak av kringkastingssending.
Departementet anser det hensiktsmessig at denne adgang begrenses
når det gjelder sendinger som inneholder filmverk, i tråd
med den begrensning som foreslås videreført i § 13b
om adgangen til opptak av kringkastingsprogram i undervisning.
Etter departementets syn bør spørsmålet
om det er grunn til å endre vilkåret om at bruken
skal være til egen virksomhet, enten det er i §§ 13b
eller 14, eventuelt drøftes i forbindelse med en bredere,
prinsipiell gjennomgang av spørsmålet om kollektiv
forvaltning og rammer for avtalelisensmekanismen, som departementet
tar opp i proposisjonens pkt. 3.4.3 om klarering av avtalelisens.
Paragraf 15 gjør unntak fra eneretten for opptak av
kringkastingssending til fremføring innen kort tid i en
institusjon. Det er ikke krav om vederlag til rettighetshaverne.
I direktivets fortale (42) blir begrepet "ikke-kommersiell" tolket
i forhold til unntaket om undervisning og forskning.
I høringsutkastet kom departementet til at det ikke
er nødvendig å innføre en avgrensning
i § 15 mot institusjoner som driver ervervsmessig.
Departementet foreslo derfor å videreføre bestemmelsen uendret.
Departementet fastholder forslaget om ikke å innsnevre § 15.
Opptaket skal fremføres innen kort tid og deretter slettes.
Det er ikke tillatt med hjemmel i bestemmelsen at institusjonen
f.eks. bygger seg opp et eget arkiv med populære kringkastingsprogram.
Opptaksadgangen etter § 15 er svært
begrenset. Departementet mener derfor at et eventuelt tap for rettighetshaverne
må anses å være svært lite.
Departementet vil derfor ikke foreslå kompensasjon til
rettighetshaverne i § 15.
Åndsverkloven § 16 er en forskriftshjemmel
som hjemler rett for arkiv, bibliotek og museer til å fremstille
eksemplar for nærmere definerte formål. Ordlyden
i gjeldende § 16 er teknologinøytral.
Bestemmelsen hjemler også den spredning som er nødvendig
for at regelen skal kunne tjene formålet.
Ut over forutsetningen om at bruken ikke skal være ervervsmessig,
gjør direktivet det ikke nødvendig med endringer
i § 16. Det ble likevel fremmet forslag om en
viss utvidelse av rammene for bruk av verk i samlingene til de institusjoner
som er omfattet av hjemmelen.
Det skal ikke legges opp til ordninger som i nevneverdig grad
konkurrerer med rettighetshavers økonomiske interesser.
Høringsforslaget la bl.a. opp til at hjemmelen til å fremstille
eksemplar skulle utvides til også å omfatte andre
format enn originaleksemplaret, herunder også å digitalisere
verk i samlingene.
Det ble også foreslått å utvide hjemmelen
til å omfatte undervisningsinstitusjoner.
I tråd med direktivet artikkel 5.2 (c), ble det foreslått
innført et krav om at eksemplarfremstilling med hjemmel
i § 16 ikke skal være ervervsmessig.
Det ble foreslått en ny hjemmel for nærmere
regler for å gjøre verk tilgjengelig
på terminaler på stedet i den enkelte institusjons
lokaler.
Forslaget skal kun hjemle tilgjengeliggjøring i internt
nettverk av verk den enkelte institusjon har i sine egne samlinger.
I høringsforslaget ga departementet uttrykk for at en
ikke så noen grunn til å utvide adgangen til å fremstille
eksemplar av pliktavleverte dokumenter.
Samtidig foreslo departementet en bredt formulert hjemmel for
at bibliotekene kunne forhandle frem en avtale med avtalelisensvirkning.
Sett i lys av den teknologiske utvikling, mener departementet
at det i visse tilfeller bør åpnes for å ta i
bruk ny teknologi for eksemplarfremstilling og utlevering/tilgjengeliggjøring
av eksemplar fra bibliotek i større utstrekning enn det § 16
vil gi anledning til.
Det er generelt støtte blant høringsinstansene
til hovedpunktene i departementets forslag her, bl.a. at hjemmelen
bør kunne gi utvidet adgang til å digitalisere
verk i samlingene og en viss adgang til fjernlån, også av
digitale eksemplar.
Departementet fremholder at § 16 er en fribruksbestemmelse,
og at slike unntak fra eneretten som her hjemles må holdes
innenfor slike rammer at de fremdeles kan la seg forsvare mot tretrinnstesten,
uansett hvilke tekniske muligheter som måtte foreligge. Hjemmelen
tar sikte på i større grad å kunne ta
i bruk teknologien for å forenkle institusjonens arbeid
og betjening av lånere, ikke å muliggjøre
eksemplarspredning som ligger innenfor enerettsforvaltningen. Bibliotekenes
tradisjonelle virksomhet har i stor grad basert seg på at
utlånsretten til fysiske eksemplar de har anskaffet, konsumeres
ved første salg. Dette har også hatt den konsekvens
at biblioteket ikke kan låne ut flere eksemplar enn det
har i samlingen. Ved en digitalisering av samlingene og potensial for
nettverkstilgang, forsvinner disse fysiske rammer. Forslagene til
unntak her tilsikter likevel på mange måter å videreføre
en parallell til disse fysiske begrensninger - ved å legge
til rette for at ny teknologi tas i bruk for at bibliotekene kan
utføre sine samfunnsoppgaver samtidig som rettighetshaverne
har kontroll med utnytting av det potensial som ligger i de nye
"digitale markeder".
Flere høringsinstanser støtter forslaget om
også å inkludere undervisningsinstitusjoner i
hjemmelen. Som påpekt av departementet i høringsutkastet,
er forslaget til utvidelse av hjemmelen til å omfatte "undervisningsinstitusjoner"
kun ment å ivareta visse særlige behov, som ikke
antas å berøre rettighetshavernes legitime forventninger
om egen utnyttelse.
Det er generell støtte i høringen til at institusjoner som
nevnt i § 16 skal kunne digitalisere samlingene.
Når det gjelder omfanget av eksemplarfremstillingen
og i hvilken utstrekning fremstilte eksemplar etter bestemmelsen
skal kunne spres til lånere/andre institusjoner,
vil departementet bemerke at det i hovedsak er hensynet til bevaring
og effektiv plassutnyttelse som ligger bak en videre adgang til
digitalisering. Adgangen til å fremstille eksemplar for
spredning må holdes innenfor klare rammer. På bakgrunn av
merknadene fra flere høringsinstanser, gjennomgår
departementet visse særskilte problemstillinger knyttet
til både i hvilken grad det skal være rom for å låne
ut og/eller utlevere kopier istedenfor originaleksemplaret
i samlingen. Det vises til proposisjonen side 77 flg.
Generelt er det støtte til den hjemmel som her er foreslått.
Det reises spørsmål om denne hjemmel i andre ledd
er nødvendig, med bakgrunn i at en adgang til å fremstille
digitale eksemplar med hjemmel i forskrifter til første
ledd, også vil gi rett til å spre og gjøre
eksemplaret tilgjengelig på annen måte innenfor
rammen av formålet med unntaksbestemmelsen. Andre ledd
vil imidlertid under enhver omstendighet ha selvstendig betydning
i forhold til digitale eksemplar som er fremskaffet utenfra til
samlingen. Departementet mener det også av hensyn til digitaliserte
eksemplar, som er fremstilt med hjemmel i forskrifter til § 16
første ledd, er behov for en særskilt regulering
av slik tilgjengeliggjøringsadgang i lovteksten. Bestemmelsen
klargjør også at bruken etter andre ledd kun gjelder
for materiale i institusjonens egen samling. Dette betyr bl.a. at
digitaliserte eksemplar som fjernlånes fra en institusjon
til en annen med hjemmel i bestemmelser etter første ledd,
ikke på samme måte kan gjøres tilgjengelig
ved overføring i terminal på mottakerbiblioteket
etter hjemmelen i andre ledd.
Departementet ser at nye digitale distribusjonsmåter
og nettverk gir et helt annet potensial for utveksling og deling
av samlinger og innhold. Dette potensial skal først og
fremst realiseres av de som har rettigheter til innholdet, ikke
de som forvalter innhold på grunnlag av unntaksbestemmelser.
Det er viktig å understreke at pliktavlevert materiale
til dels skal og må behandles annerledes enn materiale
biblioteker har ervervet til sine samlinger på ordinært
vis. Relevant avleveringsmateriale går langt ut over den
type materiale alminnelige bibliotek besitter. Det omfatter bl.a.
kringkastingsprogram og norske internettsider. Dersom disse eksemplar
skulle kunne bli kilde til en omfattende spredning til allmennheten
gjennom bruk av digital nettverksteknologi, enten direkte til brukere
eller i nettverk til andre institusjoner, vil dette åpenbart
stride mot rettighetshavernes krav på selv å få rå over
hvordan deres rettigheter skal utnyttes.
Departementet ser at det er behov for en grundigere avklaring
og gjennomgang av forholdet mellom ny teknologi, pliktavleveringsinstitusjoners
muligheter med hensyn til eget arkiv og forholdet til den opphavsrettslige
enerett. Flere av høringsinstansene tar opp spørsmål
av slik mer generell karakter. Dette er spørsmål
departementet til dels vil komme nærmere tilbake til.
Departementet vil fremholde at avtalelisenshjemmelen er tenkt å dekke
et praktisk behov for forenklet klarering. Alle berørte
rettighetsorganisasjoner vil medvirke til en slik forhandling, som
bare vil etterspørres der brukerne ellers ser at en individuell klarering
av enerettene for en hensiktsmessig utnyttelse vanskelig vil la
seg gjøre. Det er ellers grunn til å peke på at
bestemmelsen i § 37 andre ledd om rett for utenforstående
til å kreve vederlag for sannsynliggjort bruk av hans verk,
vil gjelde tilsvarende for en avtalelisens etter § 16a.
Departementet mener at avtalelisenshjemmelen som påpekt
av flere instanser, bør begrenses til å gjelde
materiale i det avtalesluttende biblioteks samling. Dette vil også omfatte
materiale som biblioteket midlertidig besitter gjennom hjemlet fjernlån
fra annet bibliotek. Avtalelisensavtale vil derfor være
nødvendig for all spredning av eksemplar fremstilt etter
fribruksbestemmelsen i § 16 som går ut
over de rammene forskriftene gir for dette, og all eksemplarfremstilling
som går ut over rammene for § 16 (for
eksempel digitale kopier for utlån).
Departementet fastholder som uttrykt i høringsutkastet
at pliktavlevert materiale ikke skal omfattes av den avtalelisenshjemmel
som nå foreslås.
Norsk filminstitutt mener lisenshjemmelen også bør
omfatte arkiver og museer som brukere.
Departementet ser at ønsket om enklere og mer effektivt å kunne
tilby informasjonstjenester til publikum eller særskilte
formål, ikke bare er aktuelt for bibliotek. Departementet
skal likevel bemerke at til forskjell fra de ordinære samlinger
av innkjøpt materiale i bibliotekene, der adgangen til
videre spredning gjennom utlån er konsumert etter hovedregelen
i åndsverkloven § 19, vil materiale i
arkiv og museers samlinger ofte være innsamlet på annen
måte enn gjennom erverv i handel. Det er ikke grunn til å likestille
alt materiale i slike institusjoner med hensyn til graden av videre
utnyttelse. Når det nå i lovutkastet blir presisert
at hjemmelen bare vil gjelde for utgitte verk i samlingene, antar
likevel departementet at også visse arkiver og museers
materiale bør kunne klareres på denne måten.
Dette vil likevel i denne omgang ikke gjelde pliktavlevert materiale
i slike arkiv. Departementet vil derfor foreslå at avtalelisensbestemmelsen
vil gjelde de bibliotek, arkiv og museer som er omfattet av regler
gitt i § 16 første ledd.
Åndsverkloven § 17 første
og andre ledd hjemler adgang til eksemplarfremstilling til bruk
for blinde og svaksynte samt hørsels- og talehemmede.
I § 17 tredje ledd gis det hjemmel for å fastsette forskrifter
om opptak av utgitte verk for vederlagsfritt utlån til
funksjonshemmede.
Direktivet artikkel 5.3 (b) tillater unntak fra eneretten for
bruk av verk og arbeider til fordel for funksjonshemmede.
Direktivet favner funksjonshemmede generelt. Gjeldende § 17
omfatter kun visse grupper funksjonshemmede for så vidt
gjelder fribruksregelen i første ledd.
Direktivet omfatter en adgang til å gjøre unntak for
en bestemt "anvendelse" av verk og arbeider.
Det ble for det første foreslått en redaksjonell
justering med det mål å skape større
klarhet.
Kravet i direktivet om at bruken ikke skal være ervervsmessig
innebar at bestemmelsen i § 17 ble foreslått
avgrenset mot ervervsmessig bruk. Dette ble foreslått både
i forslaget § 17 (som viderefører fribruksregelen)
og § 17a (som viderefører lydbokbestemmelsen).
I tråd med direktivets rammer, ble fribruksregelen i § 17
foreslått endret slik at flere grupper funksjonshemmede
kan omfattes. Det avgjørende etter forslaget ville være
at bestemmelsen skulle være til fordel for personer som
på grunn av funksjonshemningen ikke kan tilegne seg verket
på vanlig måte.
Det er generelt støtte til de foreslåtte endringer. Det
har ikke fremkommet innvendinger til den rent redaksjonelle justeringen,
og denne opprettholdes.
Det har ikke vært særskilte innvendinger til
avgrensning av bestemmelsene om fribruk og tvangslisens til slik
bruk som ikke er ervervsmessig. Departementet legger til grunn at
så lenge bruken ikke har som formål å gå med økonomisk
overskudd, vil hjemlene i forslaget § 17 (fri
bruk) og § 17a (tvangslisens) være anvendelige.
Etter departementets oppfatning vil det være hos den som
har ansvar for produksjonen og distribusjonen at vurderingen av
ervervsmessighetskriteriet skal skje. Den funksjonshemmedes bruk
av eksemplaret må normalt antas å være
innenfor det private område, og departementet antar at
direktivet ikke er til hinder for at den funksjonshemmede anvender
et slikt fremstilt eksemplar i sitt arbeid.
Departementet skal bemerke at hjemmelen i gjeldende § 17
og forslaget §§ 17 og 17a ikke pålegger den
funksjonshemmede noen betalingsforpliktelse.
For så vidt gjelder forslaget om å utvide gruppen av
funksjonshemmede som kan tilgodeses gjennom fribrukshjemmelen i
forslaget § 17, er de fleste høringsinstanser
positive.
Departementet peker på at fribruksbestemmelsen i § 17
ble utvidet i 1995 fra å gjelde kun fremstilling av eksemplar
i blindeskrift til å omfatte alle former for eksemplarfremstilling.
Dette omfattet også fremstilling av eksemplar i elektronisk
lagret form, for eksempel slik at det er tilpasset en bruk sammen
med programvare som gjør at verket kan leses ved bruk av leselist
etc. Samtidig ble det presisert at de eksemplar som med hjemmel
i bestemmelsen kunne fremstilles, måtte være særlig
tilrettelagt for den blinde eller svaksynte.
Når nå gruppen av funksjonshemmede som kan tilgodeses
ved fribrukshjemmelen i forslaget § 17 utvides,
kan departementet se at nye problemstillinger vil oppstå,
herunder hvordan man skal avklare hva som innebærer en
særskilt tilrettelegging av verket for bruk av den funksjonshemmede.
Særlig reiser spørsmålet om mulighetene
for å betjene personer med leseproblemer av en slik art
at det regnes som dysleksi, noen utfordringer. Diagnostisering av
dysleksi er en utfordring, men departementet forutsetter at dette
gjøres av fagfolk på en måte som gjør
det forholdsvis enkelt å avgrense brukergruppen.
Formålet med bestemmelsen (§ 17) er å gi
funksjonshemmede tilgang til verk de ellers ikke ville kunne tilgodegjøre
seg.
Departementet understreker at bestemmelsen ikke regulerer spørsmål
om praktisk tilgjengelighet i fysiske lokaliteter der den funksjonshemmede
ferdes. Eventuell plikt og omfang av slik tilrettelegging er ikke
et spørsmål som reguleres gjennom åndsverkloven. Åndsverkloven § 17
regulerer ikke spørsmål om omfanget av rettigheter
den funksjonshemmede måtte ha vis a vis det offentlige
som tilrettelegger, men regulerer kun den adgang til slik produksjon
som kan skje uten klarering med rettighetshaver. Bestemmelsen i
loven § 17 hjemler produksjon av tilrettelagte eksemplar,
og berører derfor ikke spørsmål om tilrettelagte
omgivelser for øvrig.
Departementet presiserer at den institusjon som vil benytte seg
av en hjemmel i §§ 17 eller 17a til å produsere
særskilt tilrettelagte eksemplar av verk til bruk for funksjonshemmede,
også har ansvaret for å påse at det er
denne gruppen som betjenes.
Forslaget i § 17a (videreføring av
gjeldende § 17 tredje ledd) om endring fra "utlån"
til "bruk" tok utgangspunkt i at utlånsbegrepet tradisjonelt
er knyttet til fysiske eksemplar, og at det burde muliggjøres
andre måter å formidle lydbøkene til
brukerne på enn forsendelse av fysiske eksemplar. Høringsforslaget opprettholdes
på dette punkt, slik at lydbøker kan fremstilles
for "vederlagsfri bruk for funksjonshemmede". Dette er også mer
i samsvar med fribruksregelen i første ledd. Til forskjell
fra første ledd, mener likevel departementet at dette ikke
bør omfatte også utlevering til eie.
Det er ikke foreslått endringer i gruppen av personer
som etter bestemmelsen kan nyte godt av hjemmelen for produksjon
av lydbøker, i det dette allerede etter gjeldende rett
omfatter "funksjonshemmede", herunder også personer med
dysleksi.
Forleggerforeningen, legger vekt på at omfanget av lydbokproduksjon
er blitt langt større enn påregnet da man i sin
tid aksepterte en tvangslisens, og at omfanget nå er så stort
at gruppen av tilgodesette bør innsnevres. Departementet
vil ikke nå foreslå endringer i bestemmelsen som
går ut over de spørsmål som er berørt
i høringsutkastet - høringsforslaget til endringer
i lydbokbestemmelsen omfattet kun distribusjonsmåte, ikke
omfanget av brukergruppe.
Paragraf 18 første ledd er en tvangslisens for fremstilling
av samleverk, dvs. sammenstilling av flere verk. Bestemmelsen gir
hjemmel til å "gjengi" deler av litterære eller
vitenskapelige verk eller musikkverk bestemt til bruk ved "gudstjeneste
eller undervisning". For kunstverk og fotografiske verk begrenses
adgangen til gjengivelse til "i tilslutning til teksten".
I høringsutkastet foreslo departementet bl.a. at dagens
tvangslisens omgjøres til avtalelisens fordi gjeldende § 18
ikke samsvarer med de krav som stilles i direktivet. Til bruk ved
gudstjeneste antok departementet at tvangslisensen i prinsippet
kan videreføres, men på undervisningsområdet
må en innsnevring uansett til, i alle fall hva gjelder
digital eksemplarfremstilling.
Forslaget om å omgjøre tvangslisensen til en
avtalelisens, samt å la denne gjelde uten krav til brukssituasjon,
ble i høringen møtt med bred motstand. Det hevdes
at en så vidtgående avtalelisens også vil kunne
være konvensjonsstridig.
Departementet har kommet til at det likevel ikke bør
foreslås en avtalelisens på dette området.
I stedet foreslår departementet at dagens ordning med tvangslisens
videreføres, men begrenses til bare å gjelde for
analog eksemplarfremstilling. For digital gjengivelse må etter
dette klarering skje individuelt.
Etter åndsverkloven § 22 er det "tillatt å sitere
fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning
formålet betinger". Adgangen til gjengivelse av kunstverk
reguleres i §§ 23 og 24.
Departementet foreslo i høringsutkastet at bestemmelsene
i §§ 23 andre og tredje ledd (gjengivelse
i allmennopplysende fremstilling, ved omtale av dagshending og ved
underordnet betydning) og 24 (avbilding i katalog eller salgsmeddelelse
eller ved oppsetting på offentlig sted mv.) videreføres
uten materielle endringer.
Departementet antok at bestemmelsene i § 23 første
ledd må endres for å være i overensstemmelse med
direktivet. Vederlagsfri gjengivelse etter bestemmelsen i første
punktum kan etter forslaget i høringsutkastet bare skje
dersom gjengivelsen ikke har ervervsmessige formål. For
den ervervsmessige gjengivelse (som for øvrig er i tråd
med første punktum) ble det foreslått innført
en avtalelisens. Videre ble tvangslisensen i andre punktum foreslått
omgjort til en avtalelisens. Tredje punktum ble med henvisning til
direktivet artikkel 5.3 (o) foreslått videreført for
det analoge området. Det ble foreslått en presisering
av bestemmelsen, slik at det fremgår klart at "personbilde"
bare omfatter fotografisk verk eller bilde.
Departementet viderefører ikke forslaget fra høringsutkastet
på alle punkt.
Departementet viderefører ikke forslaget om innføring
av avtalelisens. For likevel å kunne videreføre en
rimelig adgang til gjengivelse av kunstverk mv., vil det i større
grad enn tilfellet var i høringsutkastet være
nødvendig å skille mellom den analoge og digitale
gjengivelse. Dette henger sammen med at allerede eksisterende nasjonale
unntak for "bruk i visse andre tilfeller av mindre betydning" kan
videreføres på det analoge området, så lenge
dette "ikke berører den frie bevegelighet for varer og
tjenester i Fellesskapet".
Departementet mener ellers at det kan være grunn til å vurdere
en ytterligere klargjøring av hjemlene for bruk i §§ 23
og 24. Endringsforslaget i denne omgang tar imidlertid sikte på i
hovedsak å bringe bestemmelsene i samsvar med direktivet.
Det er nærliggende å komme tilbake til spørsmålet
på noe bredere grunnlag i forbindelse med den helhetlige
gjennomgang av åndsverkloven som departementet vil prioritere
i tiden fremover.
Flere høringsinstanser støtter forslaget fra
høringsutkastet om at det for gjengivelse i fremstilling som
ikke er av allmennopplysende karakter innføres et krav
om ikke-ervervsmessig formål. Andre mener imidlertid at
et slikt krav ikke bør innføres, subsidiært
at det presiseres at bruk i avis ikke er ervervsmessig.
Departementet ser at kravet om at gjengivelsen ikke skal være
ervervsmessig kan være vanskelig å håndtere
i enkelte tilfeller. Både forfatters og utgivers forhold
skal vurderes, og disses motivasjoner kan være ulike. Dette
kan medføre at en gjengivelse i en artikkel som gis ut
i et tidsskrift ofte vil være ervervsmessig, selv om forfatteren
ikke har hatt ervervsmessige formål. Samtidig må i
andre situasjoner vurderingen av kravet om ikke-ervervsmessighet antas å være
uproblematisk, for eksempel når offentlige instanser benytter
illustrasjoner ifm. opplysningskampanjer. Gitt disse sistnevnte
tilfeller vil det etter departementets oppfatning være
uhensiktsmessig å legge all digital gjengivelse til eneretten.
Departementet er etter dette kommet til at forslaget om innføring
av et krav om ikke-ervervsmessighet bare videreføres for
adgangen til digital gjengivelse, mens adgangen til analog gjengivelse
også videreføres for tilfeller hvor gjengivelsen
vil være ervervsmessig. For ervervsmessig gjengivelse i
digital form må etter dette rettighetshavers samtykke innhentes.
Departementet legger til grunn at forslaget er i overensstemmelse
med direktivet artikkel 5.3 (a) og 5.3 (o). Bestemmelsen foreslås
som § 23 første ledd, jf. fjerde ledd.
En målsetning om økonomisk overskudd vil være
ervervsmessig, en aktivitet som skjer til selvkost eller til symbolsk
betaling vil derimot ikke være det. For øvrig
skal begrepet "ervervsmessig" forstås vidt, slik at både
den direkte og indirekte ervervsmessige motivasjon omfattes.
Etter gjeldende § 23 første ledd andre
punktum kan offentliggjort fotografisk verk gjengis mot vederlag
i kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende
karakter og til klargjøring av teksten i skrifter bestemt
til bruk i opplæring. Bestemmelsen kan ikke videreføres
i nåværende form, da direktivet ikke hjemler digital
gjengivelse i slike fremstillinger av allmennopplysende karakter,
og for digital gjengivelse ifm. opplæring setter krav om
at bruken ikke er ervervsmessig.
Departementet opprettholder ikke forslaget om avtalelisens på dette
området. I stedet foreslår departementet at gjeldende
tvangslisens videreføres, men begrenses til gjengivelse
i analog form. Departementet legger til grunn at dette er i samsvar
med direktivet artikkel 5.3 (o). Bestemmelsen foreslås
som § 23 andre ledd.
Det er viktig å merke seg at bestemmelsen bare gir rett
til gjengivelse av offentliggjort fotografisk verk, og ikke til
offentliggjort kunstverk.
Departementet legger til grunn at gjeldende § 23 første
ledd siste punktum kan videreføres for det analoge området,
jf. direktivet artikkel 5.3 (o).
Det presiseres i høringsutkastet at "personbilde" i gjeldende § 23
første ledd tredje punktum bare vil omfatte fotografi.
Departementet opprettholder forslaget på dette punkt.
Bestemmelsen vil etter dette ikke hjemle gjengivelse av for eksempel
et maleri av den personen det biografiske skrift omhandler. Bestemmelsen
foreslås videreført som en fribruksregel i § 23
tredje ledd.
Departementet foreslår at bestemmelsene i gjeldende § 23
andre ledd om gjengivelse av verk mot vederlag ved omtale av dagshending
videreføres uendret, og legger til grunn at dette er i
tråd med direktivet artikkel 5.3 (c). Bestemmelsene hjemler
både digital og analog gjengivelse.
Etter gjeldende rett kan kunst- og fotografisk verk som inngår
i en samling avbildes i katalog over samlingen. Videre kan kunst-
og fotografisk verk som utstilles eller utbys til salg avbildes
i meddelelse om utstillingen eller salget.
Departementet foreslår at bestemmelsen om avbilding
i katalog over samlingen videreføres, men at det presiseres
at den bare gir adgang til analog gjengivelse. Bestemmelsen om avbilding
i meddelelse om utstilling eller salg foreslås videreført
også for det digitale området.
Kunst- og fotografisk verk kan etter gjeldende rett avbildes
når det varig er satt opp på eller ved offentlig
plass eller ferdselsvei. Dette gjelder likevel ikke når
verket klart er hovedmotivet og gjengivelsen utnyttes ervervsmessig.
Departementet legger til grunn at gjeldende § 24 andre
ledd er i overensstemmelse med direktivet artikkel 5.3 (h), og foreslår
at bestemmelsen videreføres uten endringer. Bestemmelsen
gir anledning til gjengivelse i både analog og digital
form.
Etter gjeldende § 30 kan NRK og andre kringkastingsselskaper
som Kongen bestemmer, kringkaste utgitte verk med basis i en avtale
som utløser avtalelisens.
Avtalelisensordningen er annerledes formulert enn for øvrige
avtalelisenser som er kommet til senere, da det for kringkasting
har vært presisert at bruken skal skje "mot vederlag".
Dette innebærer at det har vært forutsatt individuell
betaling av vederlag. Dersom det er tvist om vederlagets størrelse
i konkrete tilfelle, kan slike tvister bringes inn til fastsettelse
av nemnd etter åndsverkloven § 35 første
ledd, og regler om slik nemnd som er gitt i forskrifter til § 35.
Det ble foreslått å endre § 30
slik at de alminnelige bestemmelser om avtalelisens i §§ 36
flg. også skulle gjelde for avtalelisensklarering etter § 30.
Det ble foreslått at bestemmelsen om tvisteløsning
ved nemnd i § 35 ikke lenger skal gjelde for dette
området.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsutkastet.
Kringkastingsforetakets adgang til å kringkaste verket
etter bestemmelsen vil derved følge betingelsene for avtalelisens
i § 36.
Det ble i høringsrunden etterlyst en klargjøring av
hvilke konsekvenser forslaget får for eksisterende ordning
mellom kringkaster og organisasjoner.
For så vidt gjelder spørsmålet om
fordeling, forutsetter departementet at en fortsatt individuell
fordeling av vederlag ved bruk etter § 30 bør
kunne skje. Departementet kan heller ikke se at gjeldende praksis med
at NRK som bruker betaler vederlaget direkte til rettighetshaverne,
ikke kan videreføres på grunn av endringen.
Departementet knytter i proposisjonen også visse merknader
til Kopinors spørsmål om endrede partskonstellasjoner
og hvem den enkelte rettighetshaver kan forholde seg til i forhold
til eksisterende ordning der rettighetshaveren kan kreve vederlaget
direkte fra kringkaster.
Det er etter gjeldende rett ingen bestemmelser i åndsverkloven
som konkret gjelder rettighetsklarering for gjenbruk av verk i kringkasternes
samlinger.
Allmennkringkasterne i Norden har via Nordisk Råd gjort
departementene oppmerksom på problemer knyttet til utnyttelse
av det de såkalte "døde arkiver" - eldre arkivproduksjoner
med mange og vanskelig ettersporbare rettighetshavere. Spørsmålet
er ikke behandlet i direktivet.
For å sikre at disse arkivproduksjoner - som er en viktig
del av den nyere, nasjonale kulturarv - kunne gjøres tilgjengelig
igjen, foreslo departementet i høringsutkastet at det ble
etablert en hjemmel for at kringkasteren kan inngå avtalelisensavtale
med representative rettighetshaverorganisasjoner på området.
Det ble forutsatt at kun kringkasterens egne produksjoner som har
vært kringkastet skulle kunne klareres for gjenbruk på denne
måten.
Første januar 1997 ble foreslått som skjæringspunkt
for når gjenbruk skulle kunne klareres gjennom slik avtalelisens.
Fra dette tidspunkt forventet departementet at alle avtaler kringkastere
måtte inngå for sine produksjoner tok høyde
for slike nye former for gjenbruk. Av praktiske hensyn ble det foreslått
samme skjæringstidspunkt for så vidt gjelder gjenbruk
ved ny kringkasting.
Organisasjoner som representerer ulike rettighetshavergrupper
har i det vesentlige gått imot forslaget.
Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget fra høringen.
Departementet opprettholder den kulturpolitiske begrunnelse for
at det bør åpnes for en praktisk klareringsmulighet
som øker allmennhetens tilgang på kringkasterens
arkivproduksjoner. Det antas at en del av det eldre programmateriale
har et så begrenset markedspotensial at det for kringkasteren ikke
vil være regningssvarende å ta de administrative kostnader
med å forsøke individuell klarering og forhandling
overfor alle deltagende rettighetshavere.
Mye av dette materiale i kringkastingsarkivet er viktige deler
av den norske kulturhistorie - NRKs posisjon som allmennkringkaster
og i mange år eneste kringkastingsforetak i Norge, har
gitt NRK rollen som nasjonens speil gjennom mange tiår
med forandring. Det gis ikke rom for at andre enn kringkasteren selv
utnytter eget materiale som er klarert på denne måten.
Bestemmelsen vil gjelde for alle verk og arbeider som inngår
i kringkastingssending, og det er en forutsetning at programmet
har vært kringkastet.
Når det særlig gjelder spørsmålet
om skjæringstidspunkt for hvilke produksjoner hjemmelen
kan anvendes for, mener departementet det er hensiktsmessig å opprettholde
det skjæringstidspunkt som er foreslått. Departementet
presiserer at avtaler inngått med hjemmel i den nye § 32
må respektere eventuelle eldre avtaler der det er tatt
stilling til bruk i form av gjenutsendelse eller på-forespørselbruk
eller begge deler. Det betyr bl.a. at skjæringstidspunktet 1. januar
1997 bare har selvstendig betydning der avtaler for produksjoner
også etter dette tidspunkt skulle være tause om
gjenbruk.
Departementet vil understreke at eksisterende avtaler som regulerer
den bruk avtalelisensen gjelder, ikke skal berøres av en
avtalelisensavtale.
Departementet peker videre på at hvilket behov NRK ved
gjennomgang av sine avtaler vil ha for en avtalelisensklarering,
beror på en konkret vurdering. Avtalelisensavtalen vil
ikke som sådan løse NRK fra eksisterende avtaleforpliktelser.
Hvor langt disse går, vil måtte bero på tolkning
av de enkelte avtaler/avtaletyper.
Med tanke på det anvendelsesområde avtalelisensforslaget
kan ha, vil departementet opprettholde adgangen for opphavsmannen
til å nedlegge individuelt forbud. En slik meddelelse om
forbud må gis kringkastingsforetaket av opphavsmannen og
konkret angi verket/de verk som det motsettes bruk av.
I likhet med tilsvarende forbudsbestemmelse i § 30 kan
også opphavsmannens rettsetterfølgere nedlegge forbud.
Departementet foreslår at den nye avtalelisensbestemmelsen
plasseres i åndsverkloven § 32.
Åndsverkloven gir rettighetshaverne råderett over
sine verk og arbeider.
Tekniske systemer for å begrense tilgang og bruk kan
gi rettighetshaverne langt bedre muligheter til å forhindre
piratproduksjon og ulovlig tilgjengeliggjøring. Det er
et dilemma for innholdsleverandøren at systemer som skal
beskytte mot skadelig piratvirksomhet også legger til dels
sterke bånd på den alminnelige forbrukers anvendelse
av lovlig ervervet eksemplar. Dette reiser også spørsmål
om hvilket vern slike systemer skal gis, og i hvilken utstrekning
vernet skal gjelde.
I tillegg til at åndsverkloven skal ivareta rettighetshavernes
interesser, er det også en oppgave for lovgiver å ivareta
andre samfunnsmessige interesser innenfor rammen av våre
internasjonale forpliktelser. Det er likevel etter departementets
syn først og fremst industrien selv som skal møte
utfordringen med å finne gode tekniske løsninger,
og utvikle et variert tilbud av digitalt innhold som forbrukerne
vil ha.
Ved forslaget her innføres særlige bestemmelser om
vern for tekniske beskyttelsessystemer i tråd med obligatoriske
bestemmelser i opphavsrettsdirektivet.
I høringsutkastet ble direktivets bestemmelse om tekniske
beskyttelsessystemer i artikkel 6, foreslått gjennomført
i åndsverkloven.
Departementet la i høringsutkastet til grunn at vernet
av de tekniske beskyttelsessystemer ikke bør være
til hinder for brukers adgang til å spille av et kopisperret
eksemplar innenfor det private området. Det ble derfor
foreslått en avgrensning av vernet, ved at bare de systemer
som utelukkende anvendes for å hindre eller begrense eksemplarfremstilling
og tilgjengeliggjøring for allmennheten ble omfattet av vernet.
Departementets forslag til avgrensning av vernet av tekniske
beskyttelsessystemer ble i høringen viet stor oppmerksomhet.
Man ser et skille mellom rettighetshavere og brukere, hvor en del
av rettighetshaverne etterlyser et sterkere vern, mens grupperinger på brukersiden
uttrykker tilfredshet med avgrensningen.
Departementet opprettholder forslaget om at direktivet artikkel
6 gjennomføres ved særskilte bestemmelser i åndsverkloven.
Det foreslås et nytt kapittel 6a i loven, med bestemmelser
om både tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon.
I tillegg foreslås bestemmelsen i åndsverkloven § 54a
om tekniske innretninger som beskytter datamaskinprogrammer flyttet
til nytt kapittel 6a som ny § 53c. Åndsverklovens
sanksjonskapittel foreslås gjort gjeldende også for
nytt kapittel 6a.
De fleste av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget
til gjennomføring av direktivet artikkel 6 uttrykker tilfredshet
med at det foreslås innført regler til
vern for tekniske beskyttelsessystemer, og at direktivforpliktelsen
gjennomføres i nytt kapittel 6a i åndsverkloven.
Motstanderne av innføring av denne type vern hevder
vernet vil ramme brukernes rådighet over verkseksemplar
i urimelig grad, og at digitalt materiale utstyrt med tekniske beskyttelsessystemer
vanskelig kan sikres og vedlikeholdes uten nøkler/koder. Videre
fryktes at et slikt vern vil kunne misbrukes av store leverandører
som ønsker bruk av lukkede, proprietære formater,
som de selv kontrollerer på bekostning av åpne
standarder som brukes av flere aktører.
Etter direktivet artikkel 6.3 første punktum er enhver
teknologi, innretning eller komponent, som anvendes i tilknytning
til verk eller arbeider for nærmere angitte formål,
omfattet av vernet.
Definisjonen av hva som er et teknisk beskyttelsessystem gjelder
uavhengig av om beskyttelsen anvendes på et verk eller
arbeid som er inkorporert i et fysisk produkt eller ikke. Etter
artikkel 6.3 er beskyttelsessystemet bare omfattet om det anvendes
i tilknytning til vernet verk eller arbeid, noe som innebærer
krav til vernetid, og for verkets vedkommende også til
verkshøyde.
Systemene kan tenkes som både program- og maskinvare,
men må altså for å være effektive
oppfylle beskyttelsesformålet. Departementet antar at det
i dette ikke ligger veldig strenge krav til systemet, og at det
f.eks. ikke kan kreves at det er så effektivt at det nærmest
er umulig å omgå. Samtidig kan systemet ikke være
altfor enkelt utformet, og dets formål må til
en viss grad oppfylles.
Direktivet verner de systemer som under sin normale funksjon
skal hindre eller begrense handlinger som rettighetshaver ikke har
gitt tillatelse til. I likhet med de andre nordiske land, har departementet
lagt til grunn at dette er handlinger som er tillagt rettighetshaver
i kraft av å være rettighetshaver, altså eksemplarfremstilling
og tilgjengeliggjøring for allmennheten.
Etter forslaget vil det således bare være de
systemer som anvendes for å kontrollere opphavsrettslig relevante
handlinger som kan være tekniske beskyttelsessystemer i
lovens forstand.
Det vil i praksis ikke alltid kunne skilles mellom systemer som
anvendes for å kontrollere handlinger som er opphavsrettslig
relevante og systemer som anvendes for å kontrollere handlinger
som ikke er opphavsrettslig relevante.
Etter høringsforslaget vil de systemer som anvendes
for å kontrollere opphavsrettslig relevante handlinger,
men som også er til hinder for handlinger som ikke er opphavsrettslig
relevante, ikke være omfattet av vernet. Dersom en adgangs-
eller kopisperre er til hinder for avspilling innenfor det private
område, vil sperren etter høringsforslaget ikke
være et teknisk beskyttelsessystem i lovens forstand. I
høringen ble forslaget om en slik avgrensning imøtegått
av et flertall av rettighetshaverne, og i relasjon til diskusjonen
om den opphavsrettslige relevans var det denne del av forslaget
som først og fremst ble kritisert.
Det er departementets prinsipielle oppfatning at tekniske beskyttelsessystemer
ikke bør være til hinder eller begrensning for
tilegnelse av verket innenfor det private område. Like
fullt er departementet etter fornyet vurdering kommet til at avgrensningen
vil bli for vidtgående i relasjon til spørsmålet
om hva som er et teknisk beskyttelsessystem.Forslaget om at systemer
som er til hinder for privat fremføring ikke kan være
tekniske beskyttelsessystemer i lovens forstand, opprettholdes således
ikke. Avgjørende for spørsmålet om hva
som er et teknisk beskyttelsessystem er om systemet anvendes for å kontrollere
opphavsrettslig relevante handlinger, ikke om det også er til
hinder for handlinger som ikke er opphavsrettslig relevante.
Tekniske beskyttelsessystemer som anvendes for å kontrollere
opphavsrettslig relevante handlinger vil ofte være til
hinder eller begrensning for brukers mulighet til å tilegne
seg verket innenfor det private området. Disse systemer
vil være tekniske beskyttelsessystemer i lovens forstand,
og de er således vernet mot omgåelse og en nærmere
angitt befatning med verktøy egnet for slik omgåelse.
Imidlertid vil en regulering i tråd med dette kunne gi
urimelige utslag.
Departementet har derfor kommet til at vernet av systemer som
er til hinder for brukers tilegnelse av verket innenfor det private
området ikke bør være absolutt, og vil
foreslå et unntak for ivaretakelse av sentrale forbrukerhensyn.
Unntaket som foreslås vil være vesentlig mindre
vidtfavnende enn avgrensningen i høringsforslaget. Unntaket
skal bare gjelde fra forbudet mot omgåelse, ikke forbudet
mot en nærmere angitt befatning med omgåelsesverktøy.
Videre stilles vilkår om at omgåelse er nødvendig
for å muliggjøre avspilling på relevant
avspillingsutstyr.
Departementet foreslår innført en bestemmelse som
gjør det forbudt å omgå effektive tekniske
beskyttelsessystemer som anvendes for å kontrollere eksemplarfremstilling
eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av vernet verk
eller arbeid.
Om rettighetshaver anvender systemer som hindrer eller begrenser
adgangen til både avspilling og kopiering, vil det ikke
være forbudt å omgå disse systemer for å spille
av på relevant utstyr innenfor det private området.
Departementet presiserer at det etter forslaget her alltid vil
være forbudt å foreta kopiering på grunnlag av
det omgåtte eksemplar, med mindre kopieringen er nødvendig
for å muliggjøre avspilling på relevant utstyr
innenfor det private område. Departementet er av den oppfatning
at når anvendte beskyttelsessystemer umuliggjør
privat brukers tilegnelse av verket på relevant utstyr,
må rettighetshaver finne seg i at lovgivningen ikke gjør
det ulovlig å foreta nødvendig omgåelse
av beskyttelsen for å tilegne seg verket. Det blir således
opp til rettighetshaverne å utstyre sine produkter med
tekniske beskyttelsessystemer som ikke hindrer privat brukers mulighet
til å tilegne seg verket på relevant utstyr.
Vilkåret om at avspillingen bare kan skje på relevant
avspillingsutstyr er avgjørende for rekkevidden av lovens
avgrensning, og således for om en befinner seg innenfor
eller utenfor forbudet mot omgåelse.
Departementet understreker at det f.eks. ikke med rimelighet
kan forventes at en CD-plate lar seg spille av i en MP3-spiller,
og en MP3-spiller kan da ikke være en relevant avspiller
for en CD-plate. Dette innebærer at beskyttelsessystemet
på en kopisperret CD-plate ikke kan omgås for å muliggjøre
avspilling av musikken i en MP3-spiller, og en evt. omgåelse for å muliggjøre
dette vil rammes av omgåelsesforbudet.
Departementet foreslår innført bestemmelser som
setter forbud mot nærmere angitt befatning med verktøy
som er egnet for bruk ved omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer.
Forbudet knyttes til hva som er et vernet effektivt teknisk beskyttelsessystem.
Med omgåelsesverktøy menes innretning, produkt,
komponent eller tjeneste som tilbys eller ytes i forbindelse med
omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer.
Departementet mener også at formidling av omgåelsesverktøy
ved overføring bør omfattes av forbudet.
Departementet legger til grunn at rettighetshavere har en betydelig
egeninteresse i å utvikle systemer som i minst mulig grad
er til hinder for brukers mulighet til å tilegne seg verket
innenfor det private området. Det ligger i dette at departementet
forventer at rettighetshavere ikke vil benytte systemer som hindrer
privat fremføring i den grad separat avspillings- og kopieringsbeskyttelse
kan benyttes. Selv om forslaget fra høringsutkastet om
avgrensning av vernet mot systemer som er til hinder for privat
fremføring ikke videreføres for forbudet mot en
nærmere angitt befatning med omgåelsesverktøy,
antar departementet at det innenfor det private området
likevel bør være adgang til ikke-ervervsmessig
distribusjon av innretninger som er nødvendige for å muliggjøre
privat brukers tilegnelse av verket på relevant utstyr. Det
samme bør gjelde for tjenester.
Vernet av tekniske beskyttelsessystemer bør ikke hindre
forskning i kryptologi, jf. fortalen (48) siste setning.
Departementet er av den oppfatning at unntaket ikke bør
angis for snevert, og er kommet til at det for eksempel ikke bør
stilles krav om tilknytning til lærested for å omfattes
av unntaket.
Departementet foreslår at det inntas i loven et unntak
fra vernet av tekniske beskyttelsessystemer til fordel for forskning
i kryptologi. Unntaket gjelder både i forhold til forbudet
mot omgåelse og forbudet mot den nærmere angitte
befatning med verktøy egnet for slik omgåelse.
Gjennomføringen av direktivet skal ikke gripe inn i
fellesskapsbestemmelser om rettslig beskyttelse av datamaskinprogrammer,
jf. artikkel 1.2 (a). Direktivets bestemmelser om vern av tekniske
beskyttelsessystemer skal således ikke gjelde for datamaskinprogrammer.
I forbindelse med gjennomføringen av edb-direktivet ble
det i åndsverkloven innført nye regler
i bl.a. § 54a, som gir vern for tekniske innretninger
til beskyttelse av datamaskinprogrammer.
Etter forslaget til gjennomføring av direktivet innføres
regler til vern for tekniske beskyttelsessystemer som gir rettighetshaver
større mulighet til å utøve
kontroll med den bruk som finner sted. Vern av tekniske beskyttelsessystemer
kan på denne måte medføre en for brukere
av åndsverk innskrenket rådighet over ervervet
eksemplar. Åndsverkloven skal ivareta hensynet til både
rettighetshaver og allmennhet, og søke å balansere
disse hensynene på en best mulig måte. Denne interesseavveining
er også kommet til uttrykk i direktivet artikkel 6, ved
at det av artikkel 6.4 første ledd fremgår at
nærmere angitte typer av bruk skal kunne finne sted også når
tekniske beskyttelsessystemer anvendes. Det er samfunnsmessig viktige
brukerhensyn som ivaretas gjennom disse bestemmelser, og direktivet
legger opp til at det mellom rettighetshaver og brukergruppene skal
inngås frivillige avtaler som muliggjør aktuell
bruk.
Departementet foreslår, som i høringsutkastet,
at direktivet artikkel 6.4 gjennomføres i ny § 53b.
Bestemmelsen angir hvilken bruk som skal muliggjøres selv
om tekniske beskyttelsessystemer anvendes. Hvis rettighetshaver
ikke legger til rette for den bruk etter åndsverkloven
2. kapittel det henvises til i § 53b første
ledd, kan han etter forslaget pålegges dette av særskilt
opprettet nemnd, jf. forslaget til bestemmelser i andre ledd. Det
skal først søkes inngått frivillige avtaler
mellom rettighetshaver og bruker som muliggjør aktuell
bruk.
Departementet opprettholder også forslaget om at det
bør være mulig for nemnda å fatte vedtak
som setter en frist for å gi brukeren det verktøy
eller den informasjon som er nødvendig for å gjøre
bruk av verket, og at nemnda også bør gis adgang
til i vedtaket å bestemme at hvis fristen ikke overholdes,
kan bruker straffritt foreta slik omgåelse som er nødvendig
for å utøve rettmessig bruk.
Åndsverkloven § 12 hjemler kopiering
av offentliggjort verk til privat bruk.
Direktivet artikkel 6.4 andre ledd gir medlemslandene adgang
til å bestemme at anvendelse av tekniske beskyttelsessystemer
ikke skal være til hinder for kopiering til privat bruk.
Det er imidlertid ingenting i veien for at rettighetshaver anvender
et kopibegrensende system.
Departementet foreslo i høringsutkastet ikke noen bestemmelse
som benyttet adgangen i artikkel 6.4 andre ledd, men understreket
samtidig at om det viser seg at adgangen til privatbrukskopiering
i fremtiden blir marginalisert eller helt fraværende, vil
departementet se det som naturlig å vurdere å foreslå endringer
som vil legge til rette for en viss grad av privatbrukskopiering.
Departementet skal bemerke at hva gjelder kompensasjon for privatbrukskopiering
er forutsetningen at det er den faktiske, lovlige kopiering som
skal kompenseres. Produkter som bare tilbys i kopibeskyttet form
vil, med unntak for tilgjengeliggjøring i kringkasting,
ikke lovlig kunne kopieres. Rettighetshaverne til disse produktene
vil således ha et svært begrenset, om noe, krav
på kompensasjon når denne skal fordeles.
Departementet understreker at de opphavsrettslige regler til
enhver tid må vurderes sammen med tilstøtende
regelverk. Dette gjelder ikke bare regler til vern for forbrukerrettighetene,
men også konkurranse-, markedsførings- og personvernregler,
for å nevne noen. For eksempel kan en CD-plate som ikke
lar seg avspille pga. et teknisk beskyttelsessystem anses mangelfull
etter forbrukerkjøpsloven, og markedsføringen
kan rammes av markedsføringsloven § 3
som forbyr utilstrekkelig veiledning i markedsføring til forbrukere.
Departementet er etter en helhetsvurdering kommet til at adgangen
til å gjøre unntak i vernet av tekniske beskyttelsessystemer
til fordel for kopiering til privat bruk ikke bør foreslås
benyttet nå. Det understrekes at balansen mellom de ulike
hensyn åndsverkloven skal ivareta med dette ikke tilsiktes
forskjøvet. Forslaget må på dette punkt
ses i sammenheng med avgrensningen av omgåelsesvernet mot systemer
som er til hinder for tilegnelse av verket på relevant
avspillingsutstyr innenfor det private område. Slike systemer
vil ikke være vernet mot omgåelse, noe som også innebærer
at bruker kan fremstille eksemplar i den utstrekning det er nødvendig
for å muliggjøre avspilling på relevant
utstyr innenfor det private område.
Det er departementets klare forutsetning at faktisk adgang til
privatbrukskopiering også i fremtiden skal være
til stede. I den grad utviklingen synes å gå klart
i en annen retning vil departementet se det som naturlig å vurdere
en endring i regelverket slik at den lovhjemlede adgang til privatbrukskopiering
forblir en realitet. Imidlertid tilsier den betydelige ulovlige tilgjengeliggjøring
av digitalt innhold, samt det relativt tidlige stadium man befinner
seg på hva gjelder utvikling av tekniske beskyttelsessystemer,
at rettighetshaverne gis anledning til å utvikle velfungerende systemer
før man eventuelt vurderer situasjonen på nytt.
Det foreslås at overtredelse av nytt kapittel 6a kan
sanksjoneres etter § 54, dvs. at det kan reageres med
bøter og fengsel. Dessuten kan det kreves erstatning etter
alminnelige erstatningsrettslige regler, jf. § 55.
Bestemmelsene i § 56 om inndragning m.m. vil også gjelde.
I motsetning til straffeloven §§ 145
og 262, kreves det etter åndsverkloven ikke forsett for å kunne straffes,
også uaktsomhet omfattes.
Digitale eksemplar av åndsverk kan utstyres med informasjon
som for eksempel identifiserer verket som original eller som gir
opplysninger om tillatt bruk. Den elektroniske rettighetsinformasjonen
vil gjerne fremstå som et internasjonalt standardiseringsnummer.
Denne informasjonen kan igjen kombineres med et teknisk beskyttelsessystem
som i praksis skal hindre bruk i strid med rettighetshavernes vilkår.
Direktivet artikkel 7.1 pålegger medlemsstatene å innføre
en passende rettslig beskyttelse mot bevisst og uhjemlet fjerning
eller endring av elektronisk rettighetsinformasjon.
I høringsutkastet foreslo departementet at direktivet
artikkel 7 gjennomføres i åndsverkloven som ny § 53d.
Bestemmelsen setter bl.a. forbud mot fjerning og endring av elektronisk
rettighetsinformasjon fra vernet verk eller arbeid.
Departementet opprettholder forslaget om at direktivet artikkel
7 gjennomføres i åndsverkloven ny § 53d.
Bestemmelsen foreslås plassert i nytt kapittel 6a, og gjør
det forbudt uten rettighetshavers samtykke å fjerne eller
endre elektronisk rettighetsinformasjon som er tilføyd
vernede verk eller arbeider. Det vil heller ikke være tillatt å spre
eller innføre for spredning eksemplar av vernet verk eller
arbeid om den elektroniske rettighetsinformasjonen er fjernet eller
endret uten rettighetshavers samtykke. På samme måte
vil det være forbudt å overføre eller
på annen måte å gjøre vernet
verk eller arbeid tilgjengelig for allmennheten om den elektroniske
rettighetsinformasjonen er fjernet eller endret uten rettighetshavers
samtykke.
Med elektronisk rettighetsinformasjon menes alle opplysninger
som er levert av rettighetshaver, og som identifiserer denne eller
det vernede verk eller arbeid, eller som angir tillatt bruk, samt
tall eller koder som utgjør slike opplysninger. Rettighetsinformasjonen
må være knyttet til et eksemplar av verket eller
fremtre i forbindelse med formidlingen av det til allmennheten.
Videre må rettighetsinformasjon være knyttet til
vernede verk og arbeider, noe som f.eks. vil innebære at
det ikke er forbudt å fjerne eller endre elektronisk rettighetsinformasjon
fra et verk eller arbeid som er falt i det fri.
Etter åndsverkloven § 39k får
de alminnelige regler om arv, ektefellers felleseie og
rett til å sitte i uskiftet bo anvendelse på opphavsretten.
Etter § 6 har arvingene opphavsrett til verket
i fellesskap. Skal et verk offentliggjøres for første gang
kreves det samtykke fra alle arvingene. Det samme gjelder hvis verket
skal offentliggjøres på annen måte eller
i en annen form enn tidligere. En enkelt arving kan da nedlegge
veto, selv om flertallet av arvingene skulle ønske å utnytte
verket.
Departementet viderefører forslaget fra høringsutkastet
som innebærer at offentliggjorte verk flere arvinger i
fellesskap har opphavsretten til, ikke lenger behandles på samme
måte som fellesverk.
For verk som er offentliggjort i opphavsmannens levetid vil det
etter forslaget være opp til et flertall av arvingene å avgjøre
om verket skal offentliggjøres på annen måte
eller i annen form enn tidligere. Den nye offentliggjørelse
må være i tråd med innholdet i opphavsmannens
testament, samt opphavsmannens ideelle rettigheter
I tilknytning til forslaget om å la flertallsvedtak være
tilstrekkelig for offentliggjørelse på annen måte eller
i annen form enn tidligere, ble det i høringen reist spørsmål
om flertallet skulle ha sitt grunnlag i antall arvinger eller disses
arveandel.
Med mindre det er grunnlag for annet, skal sameierne etter sameieloven § 2
regnes for å ha like store andeler. I dette ligger at annet
delingstall skal benyttes om det foreligger.
For offentlig fremføring av lydopptak som er vernet
etter åndsverkloven skal det betales vederlag etter åndsverkloven § 45b.
For offentlig fremføring av ikke-vernede opptak skal det
betales avgift til Fond for utøvende kunstnere, jf. fondsloven § 3.
Regelverket på området ble sist endret ved
lov 23. juni 2000 nr. 52. Det ble i den forbindelse forutsatt
at avgiften skulle komme som et rent tillegg til vederlaget. Etter
forutsetningen skal altså avgiften ikke virke inn på vederlagets
størrelse.
I avgjørelse av 19. mars 2004 uttaler nemnd
etter åndsverkloven § 35 første
ledd at det ved fastsettelsen av hva som er et "rimelig vederlag"
må tas hensyn til den totalbelastning som både
en vederlagsrett og en fondsavgift medfører for brukerne.
Det er departementets oppfatning at nemndsavgjørelsen
innebærer at Stortingets forutsetning ikke oppfylles. Det
er videre departementets oppfatning at en videreføring
av fondsordningen i stor grad avhenger av at forutsetningen om at
avgiften ikke skal virke inn på vederlagets størrelse
tas inn i lovteksten, og på denne bakgrunn foreslår
departementet at slik presisering tas inn i åndsverkloven § 45b.