Bakgrunnen for reglene om konsernbidrag er at selskaper innenfor
et konsern til en viss grad skal beskattes nøytralt i forhold
til om virksomheten hadde vært drevet i ett selskap. Konsernbidragsreglene
gjør at eiere som driver større virksomheter eller
flere virksomheter kan organisere virksomhetene på en måte
som er organisatorisk hensiktsmessig, uten at valget av organisasjonsform
får vesentlig betydning for den samlede skattebelastning.
Også for virksomheter som har tilknytning til flere land
er det behov for å kunne velge hensiktsmessige organisasjonsformer
uavhengig av skattereglene. Når en ser bort fra skattereglene,
vil det for et utenlandsk selskap i noen tilfeller være
hensiktsmessig å drive virksomheten gjennom en filial av
morselskapet, mens det i andre tilfeller er hensiktsmessig å drive
virksomheten gjennom et datterselskap. Lovens krav om at giver og mottaker
må være norske selskaper, har sammenheng med at
lovgiver har ønsket å beskytte det norske skattefundamentet.
En skal sikre at det fradragsførte beløpet kommer
til beskatning i mottakerselskapet. Hvis mottakerselskapet er skattepliktig
til Norge, vil det norske skattefundamentet være sikret
selv om norske filialer av utenlandske selskaper gis rett til å gi
eller motta konsernbidrag med skattemessig virkning. I tilfeller
hvor Norge har inngått skatteavtale med mottakerlandet
og skatteavtalen har et forbud mot diskriminering av filialer av
utenlandske selskaper tilsvarende den bestemmelse som er inntatt
i OECD-modellens art. 24 nr. 3, er det i praksis innrømmet
rett til fradrag for konsernbidrag fra en avdeling av et utenlandsk
selskap til et norsk selskap. Skatteavtalenes forbud mot diskriminering
av filialer sammenlignet med selskaper hjemmehørende i
vertslandet går ut på at beskatningen av et "fast
driftssted" som et selskap i et avtaleland har i det andre avtalelandet,
ikke skal være mindre gunstig enn beskatningen av selskap
hjemmehørende i dette landet når et slikt selskap
utøver samme type virksomhet.
Departementet har tolket skatteavtalenes ikke-diskrimineringsbestemmelser
slik at disse ikke pålegger norske skattemyndigheter å innrømme
fradrag for konsernbidrag fra et norsk selskap til et utenlandsk
selskap som har begrenset skatteplikt til Norge. Derimot er det
et spørsmål om det vil være i strid med
EØS-retten å nekte fradrag for konsernbidrag med
den begrunnelse at mottaker er et utenlandsk selskap. Utenlandske
selskaper som driver virksomhet i Norge vil være skattepliktige
hit, på samme måte som norske selskaper. Når
filialen dermed blir skattepliktig til Norge for konsernbidraget,
bør det etter departementets vurdering åpnes for
at det ytes konsernbidrag også til selskaper hjemmehørende
i EØS-land når disse driver skattepliktig virksomhet
i Norge. Med selskaper hjemmehørende i EØS-land,
menes selskaper som etter vedkommende lands internrett anses hjemmehørende
i vedkommende land. Selskaper som anses hjemmehørende i
et tredje land, som følge av skatteavtale som vedkommende
EØS-land har inngått med det aktuelle tredjeland,
omfattes ikke. På tilsvarende måte bør
en filial av et selskap hjemmehørende i en annen EØS-stat
ha anledning til å yte konsernbidrag med skattemessig virkning
til en filial av et annet EØS-selskap, innenfor det samme konsernet.
Forutsetningen er naturligvis at de øvrige vilkårene
for å yte fradragsberettiget konsernbidrag er oppfylt.
Hvis det dreier seg om ulike filialer til samme selskap, vil det
være den samlede norske nettoinntekten som vil være
skattepliktig i Norge, slik at det i et slikt tilfelle ikke vil
være aktuelt å yte konsernbidrag mellom filialene.
På samme måte som hvor giveren er et norsk
selskap, må lovens øvrige vilkår være
oppfylt for det utenlandske selskapet. Konsernbidraget må ligge innenfor
den skattepliktige inntekten i Norge for at det skal kunne kreves
fradrag. Inntekt som er unntatt fra norsk beskatning som følge
av skatteavtale må en i denne sammenheng se bort fra. Videre
må konsernbidraget være lovlig i forhold til selskapsrettslige regler
i giverselskapets hjemland. Siden den norske virksomheten ikke faller
inn under norsk aksjelovgivning, kan det ikke stilles opp tilsvarende
vilkår som etter den norske aksjelovgivningen. Hvis det
i selskapets hjemland ikke er noe krav om at vedtak om konsernbidrag
treffes av generalforsamlingen, må det kreves at vedtaket
treffes av det organ som har kompetanse til det, i henhold til vedkommende
lands selskapslovgivning. Hvis vedkommende land ikke har regler
om konsernbidrag, må det kreves at vedtaket treffes av
det organ som har kompetanse til å disponere over selskapets
overskudd. På samme måte som for norske selskaper,
må det i samsvar med ligningsloven § 4-4
nr. 5 sammen med selvangivelsen inngis oppgave som viser at vilkårene
for å yte konsernbidrag er oppfylt. Ligningsmyndighetene
vil også med hjemmel i ligningsloven § 4-8
kunne kreve at filialen legger frem ytterligere dokumentasjon som viser
at konsernbidraget er lovlig etter det enkelte lands selskapsrettslige
regler. Departementet antar at det ikke er behov for noen egen hjemmel
for å kreve slik dokumentasjon.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 10-4
nytt annet ledd.
Forslaget antas ikke å ha administrative og provenymessige
konsekvenser av noen betydning.
Departementet foreslår at reglene trer i kraft allerede
fra og med inntektsåret 2005.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) om skatteloven § 10-4
nytt annet ledd, med unntak av bokstav b.
Komiteen viser til brev fra finansministeren 17. november
2005 vedrørende skatteloven § 10-4 nytt
annet ledd b og fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 10-4 nytt annet ledd bokstav
b skal lyde:
b. selskapet er skattepliktig etter § 2-3
første ledd b eller petroleumsskatteloven § 2
jf. § 1 og
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2005."