Til Odelstinget
Regjeringen Bondevik II fremmet 9. september 2005 odelstingsproposisjon
om lov om endringer i utlendingsloven (innkvartering ved søknad
om asyl mv.), jf. Ot.prp. nr. 112 (2004-2005). Denne proposisjonen
ble ikke behandlet av det forrige storting. I henhold til Stortingets
forretningsorden § 33 må odelstingsproposisjoner
som ikke er ferdigbehandlet av Odelstinget og Lagtinget i den valgperiode
de er overbrakt i, framsettes på ny for å bli
tatt under behandling. Regjeringen Bondevik II la i Ot.prp. nr.
20 (2005-2006) på ny fram forslag om lov om endringer i
utlendingsloven (innkvartering ved søknad om asyl mv.).
Forslaget er i samsvar med forslaget i Ot.prp. nr. 112 (2004-2005).
De foreslåtte endringene knytter seg til ulike sider
vedrørende innkvartering av utlendinger som søker
asyl, nærmere bestemt lovfesting av krav på innkvartering
inntil søknaden er endelig avgjort, innføring
av hjemmel for forskriftsregulering av selve innkvarteringsordningen,
avskjæring av klageadgangen ved vedtak om bortfall av botilbud
og lovfesting av særlig tvangsgrunnlag for utkastelse.
Videre foreslås det at ansatte i mottak skal fremlegge
politiattest, samt yrkesforbud i mottak for personer som har begått
seksuelle overgrep mot barn og unge.
Kommunal- og regionaldepartementet sendte 6. mai 2005
forslag til endringer i utlendingsloven (regulering av enkelte sider
ved mottaksoppholdet) på høring. Høringsfristen
ble satt til 17. januar 2005. 17 instanser hadde realitetsmerknader.
I tillegg kom det inn realitetsuttalelser fra to privatpersoner.
12 høringsinstanser oppga at de ikke hadde merknader, mens
to høringsinstanser opplyste at de ville avstå fra å gi
uttalelse.
Verken utlendingsloven eller forskrifter gitt i medhold av loven
inneholder i dag nærmere regler om selve mottaksordningen
(hvem skal gis botilbud i mottak, botilbudets varighet, økonomiske
ytelser til beboerne, bortfall av botilbud osv.).
Reglement for drift av statlig mottak (driftsreglementet) angir
overordnede målsettinger samt rammer og ansvarsfordeling
mht. mottaksordningen.
Asylsøkere som er bosatt i mottak har rett til økonomisk
hjelp i medhold av Reglement for økonomisk hjelp til personer
i statlig mottak (pengereglementet).
I løpet av den tiden en asylsøker oppholder
seg i mottak, kan utlendingsmyndighetene beslutte å overføre
vedkommende fra ett mottakssted til et annet, jf. utlendingsforskriften § 59
første ledd annet punktum. Dette er bl.a. aktuelt ved nedbygging
av mottakskapasiteten.
Med hensyn til botilbudets varighet, framgår det av
driftsreglementet at botilbudet er tidsavgrenset, og det opphører
når nærmere angitte begivenheter inntreffer.
I forbindelse med avslag på en søknad om asyl setter
utlendingsmyndighetene en utreisefrist, normalt to til tre uker
fram i tid. Personer som ikke reiser eller gjør avtale
om utreise innen fristens utløp, oppholder seg ulovlig
i Norge.
Når utreisefristen er oversittet uten at personen har
forlatt landet, bortfaller i utgangspunktet også botilbudet
i mottak. Barnefamilier og enslige mindreårige
asylsøkere som får avslag på asylsøknaden,
er unntatt fra ordningen med bortfall av botilbud. Etter en individuell
vurdering kan det gjøres unntak for enkelte andre grupper
med avslag (graviditet, sykdom). For å sikre en verdig
hjemreise, får alle med avslag på asylsøknaden
tilbud om frivillig hjemreise gjennom et samarbeid norske utlendingsmyndigheter
har med International Organization for Migration (IOM).
Departementet vil vurdere om det er behov for å gi særskilte
regler for behandling av saker vedrørende de reelt ureturnerbare.
Dette er personer som respekterer avslaget på asylsøknaden
ved aktivt å samarbeide om retur til hjemlandet, men likevel
hindres i å returnere av hjemlandets myndigheter.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Dag Terje Andersen, Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite
og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Åge
Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og
Bent Høie, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa
Elvik, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg Tørresdal,
fra Senterpartiet, Arnfinn Nergård, og fra Venstre, Vera Lysklætt,
viser til at dagens praksis er at personer som oppholder seg ulovlig
i Norge ikke har rett til botilbud i mottak. Unntatt for dette er
barnefamilier og enslige mindreårige tidligere asylsøkere
som har fått avslag på sin søknad. Etter
en individuell vurdering kan det gjøres unntak for enkelte
andre grupper med avslag (graviditet, sykdom). Personer som har
akseptert avslaget og samarbeider med myndighetene om retur har
også tilbud om å bo i mottak.
Komiteen viser til Innst. S. nr.
151 (2004-2005) der flertallet viser til at Regjeringen gjennom Utlendingsdirektoratet
har bedt om at det utarbeides et forslag til organisering av et
utreisesenter. I den forbindelse vil komiteen vise
til St.prp. nr. 80 (2005-2006) der dette foreslås opprettet. Komiteen merker seg at Regjeringen har
fulgt opp flertallets merknader i innstillingen om at personer som
oppholder seg ulovlig i Norge ikke skal få nye grunnleggende
juridiske rettigheter, selv om en oppretter et botilbud på et
utreisesenter til denne gruppen.
Komiteen registrerer at regjeringen
Stoltenberg II har innført en ny praksis når det
gjelder botilbud til denne gruppen. Personer som oppholder seg ulovlig
i Norge skal nå ha mulighet til å bli boende på asylmottaket
frem til utreisesenteret er etablert.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er tilfreds
med at Regjeringen legger opp til å videreføre
praksisen med at det skal fattes vedtak om bortfall av botilbud i
asylmottak. Iverksettingen utsettes til utreisesenteret/ventemottaket
står klart.
Flertallet mener at selv om standarden
ved mottaket skal være nøkternt, så forplikter
internasjonale menneskerettskonvensjoner staten å sikre
at personer uten lovlig opphold ikke utsettes for levekår som
kan betegnes som umenneskelig eller nedverdigende inntil retur kan
gjennomføres.
Dette innebærer at de som har fått endelig
avslag, men foreløpig ikke har returnert, skal sikres mat,
bosted og tilgang til nødvendig medisinsk hjelp.
Flertallet viser til at Regjeringen
vil gjennomgå forholdene rundt utlendinger som oppholder seg
i Norge uten lovlig opphold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at personer som er kastet ut eller som har reist fra mottak på bakgrunn
av bortfall av mottaksplassen, også kan få tilbud
om midlertidig botilbud i et asylmottak inntil et ventemottak er
etablert. Disse medlemmer er bekymret
for at dette skal forsinke utreise og ber om at det igangsettes
særskilte tiltak for å sikre at disse personene
så snart som mulig respekterer vedtaket om utreise.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at regjeringen Stoltenberg II vil omtale mottaket
som ventemottak, og ikke utreisesenter.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til
at det fremgår av Ot.prp. nr. 112 (2004-2005) at departementet
vil vurdere om det er behov for å gi særskilte regler
for behandling av saker vedrørende de reelt ureturnerbare.
Dette flertallet viser i denne sammenheng til
at Regjeringen har varslet at den vil legge fram et forslag til
ny utlendingslov, og mener at behandling av saker vedrørende
de reelt ureturnerbare naturlig bør behandles i denne forbindelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
at man etter partiets primære politikk ønsker å anvende
lukkede mottak for enkelte grupper. Dette omfatter i hovedsak innvandrere
som oppholder seg ulovlig i Norge og asylsøkere uten kjent
identitet. Unntaket i denne sammenhengen er mindreårige
barn.
Departementet er tilfreds med at alle høringsinstansene
som har uttalt seg om behovet for nærmere regulering i
forskrift mht. asylsøkeres innkvarteringstilbud, støtter
høringsbrevets forslag. Hjemmel for forskriftsregulering
foreslås derfor inntatt i ny § 41 a annet
ledd.
I høringsbrevet foreslo departementet at prinsippet
om at alle asylsøkere har rett til innkvartering, og at
utlendingsmyndighetene skal tilby dette, nedfelles i forskrift.
Departementet kan imidlertid slutte seg til UDIs forslag om at et
så viktig prinsipp bør fremkomme av lovteksten.
Det foreslås derfor at det lovfestes i § 41
a første ledd første punktum at utlending som
søker asyl i Norge skal gis tilbud om innkvartering.
Dette innebærer ingen endring i forhold til dagens praksis
med at asylsøkere tilbys opphold i statlig asylmottak fra
det søkes om asyl og til dato for kommunebosetting eller
utreisefrist fastsatt av utlendingsmyndighetene. Departementet understreker imidlertid
at selv om opphold i asylmottak er et tilbud som skal gis til alle
asylsøkere, er det ingen plikt for en asylsøker
til å bo i mottak. En asylsøker som ønsker å bo
privat står fritt til det, forutsatt at asylsøkeren
ikke er avhengig av økonomisk støtte fra det offentlige,
jf. også utlendingsforskriften § 59 annet ledd.
Med utlending som søker asyl forstås for det
første en person som har en søknad om asyl til
behandling i UDI. For det andre vil også en person som
har fått avslag på asylsøknaden hos UDI,
men som har klaget over avgjørelsen til UNE og samtidig
fått utsatt iverksettelse av førsteinstansens
vedtak, være omfattet inntil et eventuelt negativt vedtak
fra UNE (endelig avslag i asylsaken) foreligger. Dette vil måtte
presiseres i forskrift.
Etter forslaget til § 41 a første
ledd annet punktum kan utlending som har fått avslag på søknad
om asyl gis tilbud om innkvartering i påvente av utreise, jf.
forslaget om statlig utreisesenter. Det foreligger altså ingen
plikt for myndighetene til å tilby denne gruppen innkvartering
etter bestemmelsen her. Med avslag på søknad om
asyl forstås for det første endelig avslag, dvs.
avslag fra UNE som klageinstans og avslag fra UDI som ikke er påklaget
innen klagefristens utløp. For det andre skal også avslag
fra UDI som er påklaget, men som ikke er gitt utsatt iverksettelse,
være omfattet. Dette bør presiseres i forskrift. Avslag
fra UDI som er rettidig påklaget og som er gitt utsatt
iverksettelse, omfattes ikke.
Nærmere bestemmelser om innkvarteringsordninger, herunder
bestemmelser om tildeling og bortfall av botilbud, kan fastsettes
ved forskrift, jf. annet ledd. Da det synes å være
en del rettslige uklarheter i forhold til gjeldende regelverk, vil
en utdyping og presisering av innkvarteringsordningen i forskrift virke
klargjørende og lette tilgjengeligheten for brukere og
forvaltere. I forskrift vil det bl.a. være aktuelt å si
noe om personkretsen, botilbudets varighet og vedtakets status som
enkeltvedtak. Videre kan det være aktuelt å slå fast
at utlendingsmyndighetene kan fatte vedtak om overføring
til nytt innkvarteringssted (for eksempel ved voldelig atferd, nedleggelse
og liknende) og bortfall av botilbud i mottak.
Komiteen viser til proposisjonen
og deler vurderingen om behovet for den foreslåtte presiseringen av
loven når det gjelder innkvartering av asylsøkere.
Forslaget gir også hjemmel for å gi et tilbud
om innkvartering for personer som har fått avslag på søknad
om asyl og som dermed oppholder seg ulovlig i Norge. Komiteen deler departementets vurdering av
at denne gruppen omfatter både personer som har fått
endelig avslag og også personer med avslag fra UDI som
er påklaget, men som ikke er gitt utsatt iverksettelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
til grunn at innkvarteringstilbud til asylsøkere skal holde
en nøktern standard. Det forutsettes at nærmere
bestemmelser om innkvartering, som forskrift eller lignende, ikke
endrer dette.
For personer med endelig avslag på asylsøknaden,
som har oversittet utreisefristen og som ikke omfattes av noen av
unntakskategoriene, fatter UDI særskilt vedtak om bortfall
av botilbud i mottak. Vedtaket kan påklages til Kommunal-
og regionaldepartementet. Departementet ønsker å gjøre
unntak fra de ordinære klagereglene i disse sakene, gjennom å avskjære
klageadgangen.
Forslaget til § 41 a tredje ledd første
punktum slår fast at forvaltningsloven §§ 24
og 25 om grunngiving og §§ 28-34 om klage
ikke gjelder for utlendingsmyndighetenes vedtak om tildeling av
botilbud og overføring til nytt innkvarteringssted. Dette
er ikke nytt i forhold til gjeldende rett, jf. utlendingsforskriften § 60
annet ledd. Av hensyn til brukerne er det imidlertid et poeng at
alle unntak fra forvaltningsloven fremgår av lovteksten.
Av samme grunn gjøres det i tredje ledd annet punktum unntak
fra forvaltningsloven §§ 28-34 om klage
for utlendingsmyndighetenes vedtak om kommunebosetting og bortfall av
botilbud. For så vidt gjelder vedtak om kommunebosetting
fremgår disse unntakene i dag av utlendingsforskriften § 60
tredje ledd. Det er imidlertid nytt at utlendingsmyndighetenes vedtak
om bortfall av botilbud ikke kan påklages.
Departementet merker seg at flere høringsinstanser er
svært kritiske til forslaget om å avskjære
klageadgangen over vedtak om bortfall av botilbud. Det er flere
grunner til at departementet likevel ønsker å opprettholde
forslaget.
For det første vil departementet peke på at
det i utgangspunktet er tvilsomt om en beslutning om bortfall av
botilbud i mottak ved avslag på søknaden om asyl
er et enkeltvedtak. Departementet har likevel valgt å presisere
at slike beslutninger er enkeltvedtak og skal behandles som det.
Det vil bl.a. si at forvaltningslovens regler om forhåndsvarsling,
uttalerett og grunngiving kommer til anvendelse. Disse bestemmelsene
vil etter departementets mening i tilstrekkelig grad ivareta hensynet
til den enkeltes rettssikkerhet, slik at det er lettere å godta
at det gjøres unntak fra forvaltningslovens regler om klage.
Forvaltningsloven § 35 om omgjøring av
vedtak uten klage vil også gjelde ved vedtak om bortfall
av botilbud.
Også hensiktsmessighetsvurderinger ligger bak ønsket
om å avskjære klageadgangen ved bortfallsvedtak.
Det synes ikke formålstjenlig, sett i forhold til målsettingen
om en effektiv gjennomføring av ordningen med bortfall
av botilbud, at vedtak om bortfall av botilbud kan påklages
til Kommunal- og regionaldepartementet. Etter dagens ordning kan
heller ikke vedtak om tildeling av mottaksplass eller vedtak om
overføring til annet mottak påklages. UDI vil
dessuten være nærmest til å forestå den
individuelle vurderingen mht. hvem som skal tilbys fortsatt opphold
i mottak, jf. deres høye grad av spesialisering og nærhet
til brukerne. I de fleste tilfellene vil det også være
tale om objektivt konstaterbare fakta (barnefamilie, enslig mindreårig,
søkt retur via IOM, fått utsatt iverksettelse
av avslagsvedtaket). For å sikre konsekvent praksis har
departementet utarbeidet retningslinjer for den individuelle vurderingen,
jf. rundskriv H-18/05.
Til sist minner departementet om opprettelsen av et statlig utreisesenter
og den betydning et slikt senter vil få for personer med
avslag på asylsøknaden. Med et utreisesenter på plass
vil ingen stå helt uten tilbud om tak over hodet, selv
etter at asylsøknaden er avslått og utreisefristen
er oversittet.
Komiteen deler departementets
vurdering av behovet for å avskjære klageadgangen
over vedtak om bortfall av botilbud. Komiteen mener
det er behov for et system for en effektiv gjennomføring
av vedtaket om bortfall av botilbud, da dette er en viktig redskap
i arbeidet med å få personer som oppholder seg
ulovlig i Norge til å forlate landet raskt. Komiteen mener en streng og rettferdig
håndtering av asylinstituttet er vesentlig for å sikre
at et land som Norge bruker ressursene på de personene
som reelt sett trenger beskyttelse.
Utlendingsloven med tilhørende forskrifter regulerer
ikke utkastelse fra mottak. Det rettslige grunnlaget for tvangsfravikelse
må således finnes i regelverket for øvrig.
Departementet foreslår å presisere tvangsgrunnlaget
gjennom en tilføyelse i utlendingsloven, jf. forslaget
til ny § 41 b, slik at UDIs vedtak om
overføring, kommunebosetting eller bortfall av botilbud
blir særlig tvangsgrunnlag for fullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven
kap. 13. En slik bestemmelse vil gi bedre forutberegnelighet og
innebære en klargjøring av rammene rundt botilbudet.
Etter asylintervjuet beslutter utlendingsmyndighetene regelmessig
at asylsøkeren skal overføres fra transittmottak
til ordinært mottak, med unntak av personer som utredes
for eller er under behandling for tuberkulose eller andre smittsomme
sykdommer der det er påkrevd. Hvis en person med botilbud
i mottak forårsaker eller medvirker til ordensproblemer,
støy, truende/voldelig oppførsel eller
lignende, slik at dette i stor grad går ut over hele mottaksmiljøet,
kan utlendingsmyndighetene beslutte at vedkommende skal overføres
til et annet mottak, jf. også utlendingsforskriften § 59
første ledd annet punktum. Personen som vurderes overført
gis her uttalerett før avgjørelsen tas, men forvaltningslovens
regler om at enkeltvedtak skal grunngis og kan påklages
gjelder ikke, jf. utlendingsforskriften § 60 annet
ledd. Dersom vedkommende nekter å flytte fra mottaket,
må utlendingsmyndighetene i begge disse situasjonene etter
departementets mening kunne begjære tvangsfravikelse fra
det opprinnelige (transitt)mottaket med hjemmel i særlig
lovbestemmelse, jf. forslaget her.
Videre bortfaller botilbudet i mottak når det foreligger
endelig avslag på asylsøknaden, og utreisefristen
er oversittet. Utreisefrist fastsettes etter vedtak om avslag på asylsøknad
og settes normalt til to til tre uker fram i tid. Når utreisefristen
er oversittet, fatter UDI vedtak om at vedkommende mister botilbudet
i mottak og UDI vurderer i hvert enkelt tilfelle om personen omfattes
av ett eller flere av unntakene. Hvis personen etter vedtak om bortfall
av botilbud nekter å flytte fra mottaket, vil utlendingsmyndighetene kunne
begjære tvangsfravikelse i henhold til bestemmelsen i forslaget
her.
Likeledes bortfaller botilbudet i statlig mottak når
asylsøkeren har fått innvilget oppholdstillatelse
i landet, og det er inngått en særskilt avtale
mellom utlendingsmyndighetene og en kommune om bosetting i kommunen.
Vedkommende skal da flytte til den aktuelle kommunen innen en fastsatt
dato. Hvis personen som skal bosettes nekter å flytte fra
mottaket, vil utlendingsmyndighetene kunne begjære tvangsfravikelse
med hjemmel i bestemmelsen som foreslås her.
Begjæring om fravikelse av fast eiendom på bakgrunn
av tvangsgrunnlag i særlig lovbestemmelse skal settes fram
for namsmannen, og ikke for tingretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13-3
andre ledd første punktum. Forslaget her innebærer
således en raskere behandling av sakene hos namsmyndighetene.
Med et særlig tvangsgrunnlag for utkastelse vil bortfallsordningen
kunne praktiseres effektivt, samtidig som den enkelte tilbys tak
over hodet i et utreisesenter.
Komiteen deler departementets
vurdering av behovet for å forankre utkastelse ved overføring
til nytt innkvarteringssted, kommunebosetting eller bortfall av
botilbud hos namsmannen for å få en raskere behandling.
Samtidig som den enkelte tilbys tak over hodet i et utreisesenter.
Formålet med dagens bortfallsordning, kombinert med
de lovendringene som foreslås i proposisjonen, er å underbygge
plikten alle med avslag på asylsøknaden har til å forlate
landet. Personer som ikke samarbeider om retur, og som heller ikke
omfattes av noen av unntakskategoriene, vil således stå uten
tilbud om kost og losji i mottak. Internasjonale menneskerettskonvensjoner
som Norge er bundet av forplikter staten til å sikre at
personer uten lovlig opphold ikke utsettes for levekår
som kan betegnes som umenneskelige eller nedverdigende inntil retur
kan gjennomføres. Gjeldende rett tar hensyn til dette.
Sosialtjenesten fungerer som et nedre sikkerhetsnett i samfunnet
og skal avverge akutt nød. I tillegg til at alle har krav
på å få opplysning, råd og veiledning, samt
midlertidig husvære dersom de ikke er i stand til å skaffe
dette selv, jf. sosialtjenesteloven, kan situasjonen være
slik at sosialtjenesten også må gi akutt livsnødvendig
hjelp på ulovfestet grunnlag, ut fra alminnelige betraktninger
om plikt til å hjelpe personer i en nødsituasjon.
Kommunenes praktisering av nødhjelp til personer som
mister botilbudet i mottak har vist seg å by på større
utfordringer enn først forutsatt. Ingen skal behøve å sulte
eller fryse her i landet, og regjeringen har derfor besluttet at
det skal opprettes et statlig utreisesenter for personer som omfattes
av bortfallsordningen. Med utreisesenteret vil staten gi et ensartet
tilbud til tidligere asylsøkere uten lovlig opphold i Norge
inntil de forlater landet. Opprettelsen av et utreisesenter vil
lette kommunenes situasjon og virke klargjørende i forhold
til ansvarsforhold og praktiseringen av nødhjelp. Ved å skille
mellom mottak og utreisesenter markeres det samtidig at en ny fase
har begynt; asylsøkerprosessen er over, og vedkommende
hører ikke lenger naturlig hjemme under mottaksordningen.
Dagens praksis med bortfall av botilbud i mottak vil derfor bli
videreført fram til etableringen av et utreisesenter og
fortsette etter at utreisesenteret er i drift.
Det er planlagt at senteret skal være i drift i løpet av
2005. Det skal være et åpent og frivillig tilbud
til personer som har mistet botilbudet i mottak etter avslag på søknaden
om asyl. Personer som det i dag dispenseres for, vil beholde tilbudet
om plass i et ordinært mottak fram til utreise skjer, og
skal ikke gis tilbud om plass i utreisesenteret.
Utreisesenteret skal ha en nøktern standard, hvor det
kun tilbys tak over hodet og enkel forpleining. Informasjon og tilbud
til beboere i utreisesenteret skal rettes mot aktiviteter som motiverer,
stimulerer og tilrettelegger for retur. Bemanningen i senteret skal være
høyere enn i ordinære mottak. Det legges opp til døgnkontinuerlig
bemanning som tilfredsstiller kravene til brannsikkerhet og ansattes
og beboeres sikkerhet. Utreisesenteret skal videre ha adgangskontroll.
Utover adgangskontroll anses det i første omgang ikke nødvendig
med ytterligere sikring, som for eksempel meldeplikt. Når
senteret har vært i drift en periode, vil erfaringene bli
evaluert.
Komiteen viser til de øvrige
merknadene i saken og behandlingen av St.prp. nr. 80 (2005-2006) Endringer
i statsbudsjettet for 2005 under Kommunal- og regionaldepartementets
forvaltningsområde (utreisesenteret).
Arbeid med barn og unge innebærer et stort ansvar. Barn
og unge har små muligheter både fysisk og psykisk
til å forsvare seg mot overgrep fra voksne, og det er derfor
viktig å skape en tryggest mulig ramme rundt oppholdet
i mottak.
Når en person som er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller
dømt for seksuelle overgrep mot barn og unge søker
jobb i mottak, er gjeldende regelverk mangelfullt, både
med hensyn til å sikre at arbeidsgiver får slike
opplysninger og med hensyn til hvilke konsekvenser opplysningene
skal få for ansettelsen. Departementet mener derfor at
en tilsvarende bestemmelse som barnevernloven § 6-10
bør gjelde for oppdrag og stillinger i mottak, jf. forslaget
til ny § 41 c. Dette vil riktignok kunne
føre til at personer som er ilagt forelegg eller dømt
for seksuelle overgrep mot barn og unge får innskrenkede
muligheter på arbeidsmarkedet, men som flere av høringsinstansene
påpeker, må hensynet til barnas trygghet og sikkerhet
her veie tyngst.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
det skal gjelde et krav om fremleggelse av politiattest ved ansettelser
i mottak, jf. § 41 c første ledd første punktum.
Dette innebærer at kravet om politiattest ved ansettelse
i mottak blir obligatorisk. Ansettelsesmyndigheten, det vil i praksis
si privat eller kommunal driftsoperatør, vil være
forpliktet til å kreve fremlagt politiattest. UDIs alminnelige
tilsyn med mottaksdriften/driftsoperatørs etterlevelse
av driftsavtalen må omfatte kontroll med at bestemmelsen
etterleves. I hovedsak vil det dreie seg om å kontrollere
om driftsoperatør har tilfredsstillende rutiner på området.
For andre personer som utfører oppgaver for utlendingsmyndighetene,
og som har direkte kontakt med barn og unge som oppholder seg i
mottak, opprettholder departementet forslaget om at det kan kreves
politiattest, jf. § 41 c første
ledd annet punktum. Dette sikrer en fleksibel løsning,
hvor det vil være opp til oppdragsgiver å foreta
en skjønnsmessig vurdering av behovet for å kreve
politiattest i det enkelte tilfellet. Sentralt i en slik vurdering
vil være hvorvidt det er en reell mulighet for at barn
og unge kan bli utsatt for seksuelle overgrep. Personer som det
kan være aktuelt å kreve politiattest fra kan
være tolker, helsepersonell, lærere, idrettsledere
og andre som bistår utlendingsmyndighetene i arbeidet med
aktiviteter i eller utenfor mottaket (lønnede og ulønnede), men
som ikke har et formelt ansettelsesforhold. Etter en samlet vurdering
har departementet også kommet til at bestemmelsen ikke
bør gjelde overfor alle som utfører oppgaver for
utlendingsmyndighetene, men kun overfor personer som har direkte
kontakt med barn og unge under 18 år.
Det legges videre til grunn at kravet om å fremvise
politiattest bare skal gjelde for personer man faktisk har til hensikt å ansette
eller tildele oppgaver. Det skal ikke kreves at søkere
legger fram slik attest på et tidligere stadium i ansettelsesprosessen.
Arbeidsgiver eller andre som får kjennskap til opplysninger
fra politiattesten vil ha taushetsplikt om disse opplysningene.
I proposisjonen er det nærmere redegjort for politiattestens
innhold.
Bestemmelsen foreslås ikke gitt tilbakevirkende kraft.
Dersom kravet om politiattest i dag skulle gjøres gjeldende
for personer som allerede arbeider i mottak eller utfører
oppgaver for utlendingsmyndighetene, vil dette i tillegg til å innebære
en rekke praktiske vansker (bl.a. omfattende arbeid for politietaten),
innebære formelle problemer knyttet til konsekvensene for
etablerte ansettelsesforhold.
Til sist foreslås det at Kongen kan gi utfyllende forskrifter
til bestemmelsen, jf. § 41 c fjerde ledd.
På sikt kan det bl.a. være aktuelt å regulere
nærmere i forskrift bestemmelser om taushetsplikt.
Etter departementets syn vil en bestemmelse som foreslått
her ikke komme i strid med de folkerettslige forpliktelsene som
Norge er bundet av, herunder forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)
artikkel 8 om retten til privatliv. Det er arbeidssøkeren
selv som skal legge fram politiattest. Dette innebærer
at arbeidsgiveren ikke får opplysningene uten at arbeidssøkeren
er klar over det og selv medvirker til det. Det vises i denne forbindelse
også til EMK artikkel 8 nr. 2, som sier at hensynet til
privatlivet for den enkelte må veies opp mot bl.a. hensynet
til andres rettigheter og hensynet til å forebygge kriminalitet.
Komiteen viser til at
denne type krav nå stilles på en rekke områder
der ansatte kommer i nær og tillitsfull kontakt med barn
og unge under 18 år. Komiteen deler
departementets vurdering om behovet for politiattest for personer
som arbeider i mottak eller utfører oppdrag for utlendingsmyndighetene.
Det antas at forslaget om å innføre lovhjemmel for å forskriftsfeste
innkvarteringsordningen ikke i seg selv vil medføre økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning. Når slik
forskriftstekst er på plass, må det imidlertid
kunne legges til grunn at et enklere, klarere og mer forutsigbart
regelverk vil ha klare nyttevirkninger for både brukere
og forvaltere.
Når det gjelder forslaget om å avskjære
klageadgangen for vedtak om bortfall av botilbud, anslår
departementet at det med dagens ordning vil innkomme mellom 100
og 200 klagesaker i 2005. Inkludert skattekostnaden vil forslaget
innebære en årlig gevinst på i overkant
av 2 mill. kroner.
Forslaget om å gjøre utlendingsmyndighetenes vedtak
om overføring, kommunebosetting eller bortfall av botilbud
til særlig tvangsgrunnlag vil gi innsparinger i form av
reduserte utgifter til saksforberedelse, da det ikke lenger vil
være behov for å bringe hver enkelt utkastelsessak
inn for tingretten. Det vil være mindre ressurskrevende
for UDI å fremme disse sakene for namsmannen. Departementet
anslår at disse innsparingene vil utgjøre ca.
500 000-750 000 kroner pr. år.
Driftsutgiftene ved mottak vil også reduseres som følge
av kortere botid. Det knytter seg stor usikkerhet til hvor store
disse innsparingene vil bli, da erfaringsgrunnlaget er dårlig.
Dersom det legges til grunn at 180 personer bor én måned
kortere i mottak enn i dag, blir innsparingene inkludert skattekostnad på ca.
1,8 mill. kroner i året. (For én person i mottak regnes
at det koster ca. 8 500 kroner pr. måned.)
Forslaget om krav om politiattest for ansatte i mottak vil medføre økt
arbeidsmengde for politietaten i forbindelse med utstedelse av attestene.
Departementet antar at dette vil kunne håndteres innenfor rammen
av gitte bevilgninger. De administrative og økonomiske
konsekvensene for den enkelte politistasjon vil avhenge av mottakshyppigheten/antall
mottaksansatte i området.
Komiteen har ingen merknader.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonene og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i utlendingsloven (innkvartering ved søknad om asyl mv.)
I
I lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres følgende endringer:
§ 17 femte ledd oppheves. Nåværende sjette ledd blir femte ledd.
Ny § 41 a skal lyde:§ 41 a Innkvartering ved søknad om asyl
Utlending som søker asyl, skal gis tilbud om innkvartering. Utlending som har fått avslag på søknad om asyl, kan gis tilbud om innkvartering i påvente av utreise.
Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere bestemmelser om innkvarteringsordninger, herunder bestemmelser om tildeling og bortfall av botilbud.
Forvaltningsloven §§ 24 og 25 om grunngiving og §§ 28 til 34 om klage gjelder ikke for utlendingsmyndighetenes vedtak om tildeling av botilbud og overføring til nytt innkvarteringssted. Forvaltningsloven §§ 28 til 34 om klage gjelder ikke for utlendingsmyndighetenes vedtak om kommunebosetting og bortfall av botilbud.
Ny § 41 b skal lyde:§ 41 b Tvangsfullbyrdelse
Utlendingsmyndighetenes vedtak om overføring til nytt innkvarteringssted, kommunebosetting eller bortfall av botilbud er særlig tvangsgrunnlag for fullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.
Ny § 41 c skal lyde:§ 41 c Politiattest
Den som skal ansettes i statlig asylmottak, skal legge fram tilfredsstillende politiattest. Det kan også kreves politiattest fra andre som utfører oppgaver for utlendingsmyndighetene, og som har direkte kontakt med barn og unge som oppholder seg i asylmottak.
Politiattesten skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller er dømt for brudd på straffeloven §§ 192, 193, 194, 195, 196, 197, 199, 200 annet ledd, 201 bokstav c, 203 eller 204a der den fornærmede er under 18 år. Attesten skal ikke være eldre enn tre måneder.
Den som er ilagt forelegg eller er dømt for overtredelse som nevnt i annet ledd er utelukket fra å utføre arbeid i asylmottak eller oppgaver som omhandlet i første ledd annet punktum.
Kongen kan gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen,den 7. desember 2006.
Dag Terje Andersen |
Bent Høie |
leder |
leder |