Etter gjeldande lov om tomtefeste § 32 er hovudregelen
om innløysing av festetomt til bustadhus eller fritidshus
dette: Festaren kan krevje innløysing av tomta når
det er gått 30 år av festetida, og etter det kvart
tiande år eller når festetida er ute.
I høyringsforslaget foreslo departementet at festaren
kan krevje å få innløyse ei festetomt
til bustadhus eller fritidshus når det er gått
30 år av festetida - om ikkje kortare tid er avtalt - eller
når festetida er ute. Etter at det er gått 30 år
av festetida, kan festaren også krevje å få innløyse
ei festetomt til bustadhus kvar gong det er gått 2 nye år,
og ei festetomt til fritidshus kvar gong det er gått 10
nye år.
Lovforslaget i høyringsframlegget inneheld ei føresegn
om at Kongen kan gi nærare overgangsreglar.
Departementet viser i sine merknader til at det er avgjerande
for forslaget om innløysingsrett annakvart år
for bustadfestarar at det blir gjort ei interesseavveging mellom
omsynet til festarane og omsynet til bortfestarane. Ein overgang
frå ein tiårsregel til ein toårsregel
kan ha mykje å seie, særleg for festarar som har
fått festeavgifta vesentleg sett opp ved regulering 1. januar
2002 eller seinare. Særleg er det grunn til å gjere
det mogleg for den som festar grunn til bustadhus, å innløyse
tomta oftare enn kvart tiande år. På den andre
sida har ein omsynet til at bortfestaren ut frå festekontrakten
hadde venta eit festehøve som varte lenger, og det praktiske
arbeidet ei innløysingssak vil føre med seg. Departementet
er kome til at omsynet til bustadfestarane her bør ha størst
vekt, og at forslaget om innløysingsrett kvart anna år
for festetomt for bustadhus bør følgjast opp.
Departementet ser at eit skilje mellom tomter til bustadhus og
tomter til fritidshus kan gi grensedragingsproblem i einskilde høve,
men viser til at lov om tomtefeste allereie har eit slikt skilje.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, støtter Regjeringens
forslag. At eiendomsretten som en varig ordning ved bolig- og fritidsfeste
er delt mellom en person som eier tomtegrunnen, og en som eier huset
og disponerer tomten, er konfliktskapende, sosialt og praktisk uheldig,
og gir en eiendomsordning som, så lenge den eksisterer, trekker
mer av samfunnets ressurser, både partenes, domstolenes
m.fl. enn ønskelig. Innløsningsretten gir sosial
trygghet for huseieren på festetomten, både der den
blir nyttet og der den eksisterer som en mulig utvei ut av festeforholdet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener at fastsetting
av overgangsregler ved slike lovendringer dreier seg om å finne løsninger
som varetar praktisk-juridiske hensyn. Det er her ikke tale om prinsipielle
og langsiktige spørsmål, men om å finne
en overgangsløsning som vil ta sikte på å hindre
praktiske problemer og uklarhet i den overgangsfasen en vil få som
følge av iverksetting av lovendringer. Dette flertallet er
enig i at overgangsreglene fastsettes av Kongen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at den eller de som har bolig og/eller fritidsbolig
på festet grunn som regel vil være sterkt knyttet
til eiendommen. Disse medlemmer viser til at fester
har den reelle råderett over tomten der ikke annet er avtalt,
noe som innebærer at det som hovedregel bør gis
rett til innløsning for dem som fester tomt til bolig og/eller
fritidshus. Disse medlemmer viser derfor til at det
er riktig å sidestille innløsningsrett for bolig
og fritidshus i størst mulig grad, ikke minst fordi skillet
mellom bolig- og fritidshus i mange sammenhenger blir utvisket etter
som fritidsmønstre endrer seg og den tekniske standard
på fritidsbebyggelse blir mer lik bolighus. Disse
medlemmer viser til at innløsningsretten etter
någjeldende tomtefestelov inntrer 30 år etter
at festekontrakten er inngått, med mindre det i festekontrakten
er avtalt rett til innløsning etter en kortere festetid. Disse
medlemmer legger til grunn at dersom innløsning
ikke kreves etter 30 års festetid, eller slik rett ikke
forelå på dette tidspunkt, skal innløsning
fortsatt kunne kreves hvert tiende år deretter. Disse
medlemmer støtter ikke Regjeringens forslag om å kunne
kreve innløsningsrett for bolig annethvert år. Disse
medlemmer viser til at krav om innløsning hvert
annet år, kombinert med en angrefristregel, kan gi en ubalanse
i kontraktsforholdet. 10-årsintervallene ble satt som et
resultat av en helhetsvurdering av hensynene på begge sider,
og ble i 2004 funnet å gi den beste helhetsløsningen. Disse
medlemmer finner ikke grunn til å endre denne regelen
så kort tid etterpå. Disse medlemmer har
også merket seg at en rekke høringsinstanser anfører
at en slik regel vil kunne føre til mer saksbehandling
og flere tvister. Det påpekes også av disse at
behovet for juridisk assistanse vil øke og at man får
et enda mer uoversiktlig regelverk enn i dag. Disse medlemmer registrerer
at Regjeringen totalt avviser behovet for å tildele domstolene,
andre skjønnsstyresmakter, tinglysingsapparatet eller kommunene
midler til å møte sannsynlige kostnadsøkninger
grunnet dette. Disse medlemmer ber imidlertid Regjeringen
følge utviklingen nøye og melde tilbake til Stortinget
på egnet måte.