Lov om tomtefeste seier at ved krav om innløysing av
tomt som høyrer til ein bygdeallmenning, kan bortfestaren
i staden for å akseptere kravet om innløysing,
tilby festaren lenging av festeavtala. Regelen kan påropast
av bortfestaren både om det gjeld tomt til bustadhus og
om det gjeld tomt til fritidshus. Dette var også regelen
for statsallmenningar fram til unntaket for statsallmenningar blei
tatt ut av lova i 2004. Det bortfalle unntaket for statsallmenningar gjaldt,
på same måte som for bygdeallmenningar, både
for tomt til fritidshus og tomt til bustadhus.
Departementet viser til at også i dette lovendringsspørsmålet
er det klåre interessemotsetnader mellom festarar og bortfestarar,
og det er naturleg at høyringsfråsegnene går
i ulik lei. Departementet går inn for å endre
lov om tomtefeste § 34 andre ledd slik at bortfestaren
skal kunne møte eit krav om innløysing med tilbod
om lenging på same vilkår som før etter
lov om tomtefeste § 33, også når
det gjeld krav om innløysing av ei festetomt til fritidshus
som høyrer til ein statsallmenning eller til Finnmarkseigedomen
sin grunn i Finnmark. Framlegget til endring i fjellova § 13
tredje ledd andre punktum fører med seg at fjellova § 13
første ledd om at statsallmenningsgrunn til vanleg ikkje
kan avhendast, vil gjelde i høve til vurderinga av om staten
skal pårope retten etter forslaget til endra lov om tomtefeste § 34
andre ledd når det gjeld tomt til fritidshus der innløysing blir
kravd av festaren.
Departementet foreslår ein heimel for Kongen til å gi
nærare overgangsreglar. Departementet meiner at desse reglane
bør finne ein rimeleg balanse mellom dei motståande
interessene. Lov om tomtefeste § 34 blir foreslått
endra til gunst for bortfestarane, men overgangsreglane bør
la det gjelde ein nærare regulert overgangsperiode. I hovudsak
er dette ut frå omsynet til dei som innan eittårsfristen
før innløysinga har sett fram konkrete krav om
innløysing ut frå lova slik ho var då kravet
blei sett fram. Men også fordi det i ein overgangsfase
- også om ein ikkje fastset reglar for overgangen
- vil oppstå ymse juridiske og praktiske spørsmål
knytt til slike allereie reiste krav, om ein ikkje regulerer overgangen.
Departementet meiner at overgangsreglane bør følgje
tidlegare overgangsreglar, fordi teknisk likskap mellom overgangsreglane
kvar gong reglane blir endra, gir ein enklast mogeleg rettstilstand.
Alle krav som er reist, kan likevel ikkje vernast av overgangsreglar,
og overgangsreglane bør ta omsyn til eittårsfristen
i lova § 36 første ledd for å fremje
krav om innløysing. Hovudregelen i overgangsføresegnene
bør vere at dei nye reglane bør gjelde for krav
om innløysing som blir fremma på grunnlag av at
innløysingstida er inne, eller festetida er ute, eitt år
og to månader eller seinare etter at endringslova trer
i kraft. Berre krav som gjeld innløysing i laupet av dei
første 14 månadene etter ikraftsetjingsdatoen
for endringslova bør altså bli verna mot å bli
råka av dei nye lovreglane. Heller ikkje bør lovendringane
gripe inn i endelege avtaler, skjønn eller rettsavgjerder
som ligg føre når lova trer i kraft.
Når det gjeld Finnmarkseigedomens grunn i Finnmark,
tar departementet sikte på at iverksetjinga av reglane
skal falle saman med iverksetjinga av finnmarkslova, om dette let
seg gjere. Departementet ønskjer at endringa som gjeld
Finnmark skal kunne setjast i verk også før endringsforslaget
i § 34 elles, om det blir naudsynt. Det blir derfor
gjort framlegg om at einskilde føresegner skal kunne setjast
delvis i verk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, støtter Regjeringens
forslag. Bak forslaget ligger hensynet til bruksforholdene - altså hensynet
til de berørte landbrukseiendommer med allmenningsrett
- og det uheldige ved oppstykking av allmenninger og av Finnmarkseiendommens
grunn i Finnmark. Også hensynene til å opprettholde
de løpende festeinntektene til gunst for fjellstyrene er
vist til som argument for unntaket. Disse festeinntektene er i vesentlig
grad bruk til allmennyttige formål. Flertallet ser
at hensynet til de berørte festerne på den andre
siden vil tale imot forslaget. Flertallet vil imidlertid
vise til at også disse festerne ved lovendringene i 2004
fikk styrket sin rettsstilling, bl.a. når det gjaldt retten
til å kunne forlenge festet på samme vilkår
som før.
Flertallet har merket seg forslaget som regulerer
forholdet mellom tomtefesteloven og finnmarksloven. Flertallet slutter
seg til dette, men vil likevel peke på et forhold vedrørende
grunnen i Finnmark. Forvalterne av grunnen i Finnmark har gjennom
mange år bortfestet eller videresolgt tomter/arealer
til kommuner til utbyggingsformål. Arealene har vært
bortfestet eller solgt til kommunen, ofte for en rimelig pris. Kommunene
har da kunnet tilby sine innbyggere boligtomter til gunstige vilkår
og har kunnet opprettholde blant annet en sosial boligbygging. Flertallet mener
at det bør være en målsetting å videreføre
denne ordningen også når grunnen er overført
til Finnmarkseiendommen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at man ikke gikk inn for unntak for innløsningsrett
i statsallmenninger i 2004. Disse medlemmer viser
til at festetomter som ligger i en statsallmenning, legger tilnærmet
samme begrensninger på bruken og forvaltningen av statsallmenningen
som eiertomter vil gjøre. Disse medlemmer viser
igjen til sine merknader gitt i Innst. O. nr. 105 (2003-2004) og
legger til grunn at Regjeringens begrunnelse for å innføre
dette unntaket er lite treffende. Disse medlemmer viser
til at det på statsalmenningsgrunn først og fremst
er snakk om punktfeste hvor endret eiendoms rettsforhold ikke får
betydning for regulering av inngjerding, beite etc. Mulige konflikter
kan reduseres ved at det tas inn klausuler knyttet for eksempel
til beite og gjerder i avtalene om overdragelse av tomt. Disse
medlemmer viser også til at fjellstyrene kan få tilført midler
ved innløsning som muliggjør en enda bedre oppgaveløsning
enn i dag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, er ellers enige
med departementet i at man ved denne lovbehandlingen ikke kan avklare faktiske
forhold knyttet til statens eiendommer i Nordland og Troms, og legger
til grunn at det ikke gis særregler om unntak fra innløsningsretten
for andre statlige eiendommer annet enn statsallmenningene. Flertallet kan
- som departementet - ikke se hold i påstanden om at forslaget
vil føre til en rettstilstand som strider mot EMK. Flertallet er
enig i at overgangsreglene fastsettes av Kongen, og viser til sine merknader
til overgangsspørsmålet under punkt 3 foran.