Landbruks- og matdepartementet sendte 29. juni 2005
ut eit høyringsnotat med forslag om å oppheve delingsforbodet
i jordlova, avvikle ordninga med friviljug statleg kjøp
for å sikre tilleggsjord og oppheve heimlane til å oreigne
i jordlova (tilleggsjord, vanhevda jord og husmannsplassar). Departementet foreslo
også å oppheve heimelen til å avløyse
bruksrettar. Departementet foreslo samtidig at dei reaksjonane forvaltinga
kan ta i bruk overfor tilskotsmottakar burde gå fram av
jordlova § 18, og at seks uaktuelle lover skulle
opphevast.
Høyringsfristen for forslaga gjekk ut 1. november
2005. Det kom inn 204 uttaler på høyringsrunden.
Hovudtyngda av innspel kom frå kommunane.
Dei aller fleste innspela gjaldt forslaget om å oppheve
det generelle forbodet mot deling. Hovudinntrykket er
at få støttar forslaget. 143 kommunar har uttala
seg, og av dei rår 126 frå oppheving av det generelle
forbodet mot deling. 17 fylkeslandbruksstyre og 8 fylkesmenn går
imot forslaget. Dei 16 organisasjonane som har kome med innspel
er delt i synet på spørsmålet. Dei som
tilrår, legg mellom anna vekt på behovet for auka
fleksibilitet og ønsket om å sikre større
utbod av tomter i distrikta. Dei som rår frå meiner
mellom anna at forslaget vil få uheldige konsekvensar for
jordvernet, og at det vil vere uheldig å leggje til rette
for at utmarksressursane kan bli frådelt og ikkje utgjere
ein del av driftsgrunnlaget på eigedomen. Departementet
meiner at forslaget om å fjerne delingsforbodet kan føre
til at viktige ressursar blir frådelte, og at moglegheita
for ny næringsutvikling på garden blir redusert.
Departementet meiner vidare, som mange av høyringsinstansane,
at forslaget kan få uheldige følgjer for jordvernet.
Dagens praksis sikrar dei samfunnsinteresser som bør ivaretakast.
Departementet vil derfor ikkje fremje forslaget om å oppheve
delingsforbodet. Departementet vil heller ikkje foreslå andre
endringar i delingsføresegna.
Dei andre forslaga gjer ein framlegg om å følgje opp.
I høyringsnotatet blei det ikkje fremja forslag om endring
av odelslova §§ 16 og 31. Som ei følgje
av forslaget om å oppheve nokre av verkemidla i jordlova,
foreslår departementet likevel endringar i desse føresegnene.
Endring er nødvendig fordi det i føresegnene i
odelslova er synt til føresegner i jordlova som departementet
foreslår oppheva. Det gjeld odelslova §§ 16
fjerde ledd og 31.
Friviljuge statlege kjøp tar sikte på bruksrasjonalisering.
Myndigheitene har til dømes tatt initiativ ovafor ein eigar
med sikte på å få han til å selje
tilleggsareal friviljug anten med staten som mellommann, eller direkte
til den som skal overta jorda. Eigedom staten har tatt over, skal
fordelast og nyttast slik at formålet med konsesjonslova
blir tilgodesett best mogleg. Vidare må formålet
med jordlova trekkast inn i vurderinga. Formålet må vere å bruke
arealet som tilleggsjord.
Departementet sendte på høyring forslag om å endre
jordlova § 6 slik at ordninga med friviljuge statlege
kjøp fell bort. Føresegna skulle elles gjelde som
før. 69 høyringsinstansar har uttalt seg til forslaget.
Departementet meiner som dei fleste høyringsinstansane
at det ikkje lenger er ein nødvendig eller naturleg oppgåve
for staten å drive strukturrasjonalisering gjennom kjøp
og formidling av eigedomar, og at slike transaksjonar i alle høve
vil ha marginal tyding. Bruksrasjonalisering bør etter
departementet si meining skje gjennom forhandlingar mellom eigar
og interessent utan staten sin direkte medverknad. Departementet
foreslår derfor at ordninga med statlege kjøp
til rasjonaliseringsformål blir oppheva.
Departementet ser heller ikkje gode nok grunnar til å føre
vidare ordninga kor staten ved fylkeslandbruksstyret kjøper
areal for å bruke det i samferdselsjordskifte. Det er meir
naturleg at den som står for samferdselstiltaket sjølv
kjøper arealet, som til dømes Statens vegvesen.
Forslaget har også samanheng med at Jordfondet, som tidlegare
har finansiert slike kjøp, er vedtatt avvikla - jf. Innst.
S. nr. 240 (2004-2005).
Dei jordfondseigedomane staten eig i dag bør seljast
etter gjeldande ordning. Det inneber at Fylkesmannen må leggje
tilhøva til rette for vidaresal, og at kommunen bestemmer
kven som skal få kjøpe og prisen på eigedomen.
Dersom ein ikkje kan nå formålet med jordlova ved
friviljug kjøp, kan departementet etter jordlova § 13
oreigne areal og rettar som tillegg til eksisterande jord- og skogbrukseigedom.
I gjennomsnitt trefte fylkeslandbruksstyra årleg i perioden
1995-2004 om lag 2-3 vedtak i saker om oreigning i medhald av § 13.
Departementet sendte på høyring forslag om å oppheve
heimelen til å oreigne tilleggsjord i jordlova § 13.
Departementet har motteke 67 uttaler. 5 kommunar går imot
forslaget. Fylkeslandbruksstyra som avgjer søknadene om
oreigning er alle einige i forslaget.
Det som er oppnådd i form av endra bruksstruktur ved
bruk av oreigningsretten er svært lite, samtidig som oreigning
av mange blir sett på som eit unødig inngripande
og til dels eit urimeleg verkemiddel. Tal departementet har innhenta
syner vidare at heimelen sidan 1995 berre har blitt brukt i 3 høve
for å skaffe tilleggsjord. Departementet meiner det er grunn
til å tru at heimelen vil bli lite brukt også framover,
og at synet på oreigningsordninga heller ikkje vil endre
seg. Sakene krev mykje arbeid og tilleggsjorda blir relativt kostbar.
Departementet meiner difor at oreigningsheimelen i § 13
bør opphevast.
All dyrka jord som kan gi grunnlag for lønsam drift
skal etter jordlova § 8 haldast i hevd. Finn departementet
at dyrka jord er vanhevda eller ligg unytta, kan eigaren eller leigaren
givast pålegg om kva tiltak han skal setje i verk for at
jorda etter tilhøva kan gi lønsam drift, jf. § 8
tredje ledd. Eigaren kan påleggjast å leige bort
jorda for ei tid på inntil 10 år. For dyrka jord
som ikkje kan gi grunnlag for lønsam drift, kan departementet
gi pålegg om at jorda skal tilplantast med skog, eller
tiltak av omsyn til kulturlandskapet. Om pålegg ikkje er
følgt opp når fristen er ute, kan departementet
etter jordlova § 8 femte ledd gjere avtale om
bortleige av jorda for ei tid på inntil 10 år, eller
treffe vedtak om oreigning av delar eller heile eigedomen for å overdra
den til andre. Departementet si myndigheit er overført
til kommunen. Tal departementet har henta inn viser at heimelen
i perioden 1993-2004 blei brukt i to saker.
Departementet sendte på høyring eit forslag
om å oppheve heimelen til å oreigne vanhevda jord
etter jordlova § 8 femte ledd. Det blei ikkje
gjort framlegg om andre endringar i paragrafen. Departementet har motteke
67 uttaler til forslaget. 8 høyringsinstansar rår
frå oppheving av heimelen, mellom anna Norges Bondelag.
Departementet meiner det er eit unødvendig og uforholdsmessig
inngrep å oreigne vanhevda jord og foreslår å oppheve
føresegna i jordlova § 8 femte ledd.
Departementet er einig i at paragrafen truleg har ein viss normativ
verknad. Ein understrekar likevel at det ikkje blir lagt fram forslag
om å oppheve påbodet om å halde arealet
i hevd. Det ein foreslår å oppheve er heimelen
i § 8 femte ledd til å oreigne vanhevda jord.
Andre pålegg knytt til vanhevd er det framleis heimel til.
Departementet er såleis ikkje einig med Norges Bondelag
i at vanhevdsparagrafen i jordlova må behaldast slik han
er i dag. Ein vurderer pålegg om bortleige som tilfredsstillande
for å ivareta omsynet til jordvern og kulturlandskap.
Utan omsyn til formålet i jordlova § 1
kan husmanns-, bygsel- eller leilendingsbruk etter jordlova § 14
oreignast til fordel for leigaren, barna eller barnebarna hans.
Det same gjeld bruk som er leigd på andre vilkår,
men som før har vore leigd til leigaren, foreldra eller
besteforeldra hans på husmanns-, bygsel- eller leilendingsvilkår.
Tal henta frå Statens landbruksforvaltning viser at det
i 2004 blei avgjort 1 sak i fylkeslandbruksstyra, og 4 saker i perioden 1995-2004.
2 søknader blei tekne til fylgje.
Departementet sendte på høyring forslag om å oppheve
heimelen til å oreigne husmanns-, bygsel- og leilendingsbruk
i jordlova § 14. Forslaget innebar at det skulle
vere mogleg å søke om oreigning i inntil eit år
etter at endringa tok til å gjelde. 50 høyringsinstansar
har uttala seg om forslaget. 41 instansar støttar forslaget
om oppheve § 14. 9 høyringsinstansar,
mellom anna Justisdepartementet og Norsk Bonde- og Småbrukarlag
går imot forslaget om å oppheve heimelen til å oreigne
husmanns-, bygsel- og leilendingsbruk.
Departementet er einig med Justisdepartementet i at heimelen
til å oreigne husmannsbruk mv. bygger på nokre
av dei omsyna som innløysingsretten knytt til bustad- og
hyttetomter etter tomtefestelova er tufta på, og at sosiale
omsyn som liknar på kvarandre og omsynet til konsekvens
i lovgivingspolitiske spørsmål som liknar på kvarandre
i nokon mon kan tale for å behalde den etablerte oreigningsheimelen
i jordlova. Etter departementet si vurdering er likevel ikkje dei
sosiale omsyna som ligg til grunn for ordninga så sterke
i dag at det er grunnlag for å oppretthalde oreigningsheimelen.
Det er derfor ikkje lenger eit samfunnsproblem som bør
løysast gjennom lovreglar. Justisdepartementet sine innvendingar
kan etter departementet si meining langt på veg avbøtast
ved at det blir fastsett ein relativt lang overgangsperiode. På den
måten blir det sikra at det ikkje blir gjort urett mot
nokon med rett til oreigning etter gjeldande reglar. Departementet
foreslår derfor å fjerne heimelen, men med ein
overgangsperiode på fem år.
Departementet sendte på høyring forslag om å oppheve
heimelen i § 16 til mellom anna å avløyse bruksrettar,
servituttar og andre rettar til, i eller over fast eigedom. Ein
foreslo også å oppheve heimelen til å krevje
regulering av grenser mellom bruk, og under dette heimelen til å oreigne
jord. 57 instansar tilrår oppheving av regelen om avløysing
av bruksrettar mv., 6 høyringsinstansar skriv at dei går
imot forslaget.
Departementet meiner det ikkje er nokon naturleg oppgåve
for staten å sørgje for avløysing, etablering
eller endring av bruksrettar, servituttar og andre rettar til, i
eller over fast eigedom. Føresegna har ikkje vore nytta
dei siste 10 åra, og det synast derfor ikkje behov for
ytterlegare ordningar enn dei som følgjer av lov 29. november
1968 um særlege råderettar over framand eigedom.
Departementet foreslår etter dette å oppheve jordlova § 16.
I lovforslaget blir alle oreigningsheimlane i jordlova foreslått
oppheva. Det inneber at det ikkje lenger trengst ein heimel til å setje
vilkår i oreigningssaker. Lovforslaga knytt til §§ 8,
13, 14 og 16 inneber vidare at det ikkje lenger er behov for reglar
om skjønn og takstar i jordlova. Departementet foreslår
derfor å oppheve jordlova §§ 15
og 17.
Jord som blir lagt til eigedom som tilleggsjord etter reglane
i jordlova går etter odelslova § 16 fjerde ledd
første punktum inn under odel eller odling på den
eigedomen den blir lagt til. Forslaget om endringa inneber at ein
tar bort visinga til omgrepet "etter reglane i jordlova" for å tilpasse § 16
fjerde ledd til situasjonen etter opphevinga av ordninga med friviljuge
statlege kjøp. Etter endringa i jordlova vil det ikkje
lenger vere reglar i jordlova å vise til. I staden foreslår
ein at departementet må godkjenne kjøpet av tilleggsjord.
Forslaget inneber såleis ikkje nokon realitetsendring.
Spørsmålet om å tilpasse § 16
fjerde ledd første punktum til situasjonen ein får
etter ei oppheving av reglane i jordlova § 6 har
ikkje vore på høyring.
Tilvisinga i odelslova § 31 til jordlova § 13
blir utan meining dersom § 13 i jordlova blir
oppheva. For å sikre eit fortsatt særskilt vern
mot odelsfrigjering for dei næraste odelsrettshavarane,
må derfor odelslova § 31 endrast. Departementet
meiner ikkje å endre på krava som må vere
oppfylt for at ein skal kunne odelsfrigjere. Spørsmålet
om å endre odelslova § 31 har ikkje vore
på høyring.
Jordlova § 18 gir departementet heimel til å fastsetje
reglar om tilskot i samsvar med jordbruksavtala og liknande tilskot.
Storleiken på tilskota blir fastsett i jordbruksavtala,
medan departementet vedtar forskrifter med nærare reglar
for dei einskilde tilskotsordningane.
Departementet sendte på høyring forslag om å endre
jordlova § 18 slik at dei reaksjonane forvaltinga
kan ta i bruk overfor tilskotsmottakar går fram av paragrafen.
38 høyringsinstansar har uttala seg. Alle desse sluttar
seg til forslaget.
Sjølv om lovheimel ikkje er nødvendig for å fastsetje
slike reglar i forskrift, er det naturleg at slike sentrale reaksjonar
blir formalisert og gjort synleg i lovføresegna som heimlar
tilskotsforskriftene. Dette vil kunne lette tilkomsten til regelverket
til beste for alle partar. Vidare er omsetningsledda si rolle i
tilskotsformidlinga viktig. Ei lovendring bør kunne medverke
til ei formalisering og synleggjering av oppgåvene til
omsetningsledda.
Forslaget til endringar i jordlova § 18 er
ikkje meint å innebere noka realitetsendring i høve
til gjeldande praksis. Det er heller ikkje meininga at departementet
får utvida myndigheit til å fastsetje reglar om
tilskotsforvaltninga.
Alle høyringsinstansane som har uttala seg om forslaget
om å oppheve dei seks uaktuelle lovene, støttar
forslaget.
Lova gir Kongen myndigheit til mellombels å forby innførsel
frå utlandet av gjenstandar og varer, mellom anna levande
dyr og planter, med mindre det blir lagt fram ei skriftleg erklæring
frå myndigheitene om samtykke til innførsla.
Dei generelle importforboda som lova opnar for er i liten grad
i samsvar med føresetnadene i WTO-avtala. Departementet
legg vidare til grunn at lov 6. juni 1997 nr. 32 om innførsle-
og utførsleregulering gir myndigheitene nødvendige
fullmakter til å forby innførsel av varer, mellom
anna levande dyr og planter, slik at heimelen i lov 22. juni
1934 nr. 5 § 1 første ledd ikkje lenger
er nødvendig. Dessutan heimlar lov 19. desember
2003 om matproduksjon og mattrygghet (matlova) vilkår for
eller forbod mot import og eksport innafor sitt virkeområde.
Departementet meiner på denne bakgrunn at lova bør
opphevast.
Formålet med lova er å motverke reintjuveri
ved å forby omsetning av ustempla reinkjøtt og
reinskinn. Forvaltinga nytter ikkje lenger verkemidla som lova gir.
Partane i reindriftsavtala har sett ned ei arbeidsgruppe som skal
vurdere problematikken rundt reintjuveri, men departementet legg
til grunn at det i alle tilfelle er uaktuelt å føre
inn att forbodet mot omsetjing av ustempla reinkjøtt og
reinskinn. Departementet meiner på denne bakgrunn at lova
bør opphevast.
Lova forbyr tilverking av potetmjøl, glykosesirup, sago
og dekstrin utan løyve av Kongen eller den han gir fullmakt.
Kongen er i lova også gitt fullmakt til å gi forskrifter
som regulerer tilverkarane sine innkjøp av poteter og om
produksjon av dei aktuelle produkta.
Forbodet mot produksjon utan løyve synest ikkje lenger å ha
noka god samfunnsmessig grunngiving fordi dei spesielle høva
som gav grunn til lova ikkje lenger er til stades. Heller ikkje
produksjonskvotene eller dei nærare reglane i forskriftene
om produksjon og omsetjing synest lenger å ha noka god
samfunnsmessig grunngiving.
Trass dette, ønskjer departementet å vidareføre eksisterande
avrensordning for poteter som eit verkemiddel i landbrukspolitikken.
Avrensordninga er primært forankra i avrensavtala og nær
knytt til tilskot over jordbruksavtala. Avrensavtala treng verken
heimel i lov eller forskrift. Vidareføringa av avrensordninga
er derfor i utgangspunktet ikkje noko argument for å vidareføre
ei elles uaktuell lov.
Departementet kan heller ikkje sjå at ei oppheving av
lova vil føre til ei svekking av avrensordninga sitt vern
etter landbruksunntaket i konkurranselova § 3.
Etter dette synest det ikkje lenger å vere noko behov
for lova, og departementet meiner på denne bakgrunn at
ho bør opphevast. Forslaget inneber òg at forskriftene
i medhald av lova vert oppheva.
Lova har sin bakgrunn i ei tid kor manglande kvalifikasjonar
hos einskilde pelsdyrseljarar medførte behov for særsregulering
av omsetjinga i eiga lov. Meir alminnelege reguleringar dekker dette
behovet i dag. Departementet meiner derfor at det ikkje lenger finst
grunnlag for å nekte løyve til å omsette
pelsdyrskinn, og at lova med tilhøyrande forskrifter bør
opphevast.
Lova opnar for etablering av ei ordning med importavgift og eksportrestitusjon
for å jamne ut ulikskap i produksjonskostnadene for vidareforedla
jordbruksprodukt av norsk og utanlandsk opphav i den grad denne
ulikskapen er ei følgje av forskjell i råvareprisen.
I samband med at WTO-avtala var sett i kraft 1. januar
1995 og overgangen til det tollbaserte grensevernet, avvikla Landbruksdepartementet
ordninga og fondet. Lova har tidlegare også heimla einskilde reine
tilskotsforskrifter. Desse tilskotsforskriftene er i dag heimla
i jordlova § 18.
Gitt eksisterande internasjonale rammevilkår, meiner
departementet at det ikkje er sannsynleg at ei slik ordning og eit
slikt fond som lova heimlar, blir gjenoppretta. Lova har heller
ikkje lenger nokon funksjon som heimel for tilskotsforskrifter.
Departementet meiner på denne bakgrunn at lova bør
opphevast.
Lova har føresegner om førerett til anna statsstilling
og rett til ventelønn for arbeidstakarar som var tilsett
i Statens Landbruksbank og hos Fylkesmennene før integrasjon
i SND. Etter lova gjaldt føreretten til anna statsstilling
og retten til ventelønn i berre tre år etter integrasjonen
i SND. Det er nå gått meir enn tre år
sidan integrasjonen av Landbruksbanken i SND. Lova har derfor ikkje
lenger nokon verknad. Departementet meiner på denne bakgrunn
at lova bør opphevast.
Departementet foreslår at lovendringane trer i kraft
frå den tid Kongen bestemmer.
Lovendringane får verknad for søknader som ikkje
er avgjort før endringa tar til å gjelde. Dersom heimelen
til å oreigne vanhevda jord blir oppheva, meiner departementet
at endringane også må få verknad for
jord som er vanhevda før lova blir endra.
Departementet foreslår vidare overgangsreglar som tar
sikte på å løyse spørsmål
knytt til korleis ein skal handtere vidaresal av dei såkalla
jordfondseigedomane staten fortsatt eig når endringane
trer i kraft. Departementet foreslår at sal av jordfondseigedomar skal
skje etter dei reglane som gjeld fram til lovendringa.
Departementet foreslår ei særskilt ordning
for søknader om oreigning av husmanns-, bygsel- eller leilendingsbruk.
Slike søknader skal takast til behandling dersom dei er
innkomne til kommunen innan fem år etter at endringane
tar til å gjelde.
Forslaget om å oppheve reglane om friviljuge statlege
kjøp, oreigning og avløysing av bruksrettar inneber
ingen nye utgifter for staten. Når eigedomane staten eig
i dag er selt, vil desse sakstypane falle bort. Det inneber mindre å gjere
for kommunen, Fylkesmannen og fylkeslandbruksstyret. Saksomfanget
er likevel ikkje serleg stort. Reduksjonen i arbeid er derfor ikkje
av stort omfang.