Formuesfritaksregelen for barn som har fått erstatning
for personskade i skatteloven § 4-22, er en lovfesting
av Skattedirektoratets lempningspraksis i tilsvarende saker. Fritaksregelen
er begrunnet i at de personskadde barna opplever en belastende situasjon,
og at det anses uforholdsmessig tyngende å fastholde hele
skatten for denne gruppen skattytere.
Lignende hensyn gjør seg gjeldende i tilfeller der barn
mottar engangserstatning ved tap av forsørger. I tillegg
til å oppleve en vanskelig situasjon som følge av
dødsfallet, vil mange også oppleve at den økonomiske
situasjonen forverres fordi en forsørger har falt fra.
Barna vil ofte ha en begrenset skatteevne som følge av
at de ikke selv har arbeidsinntekt. En eventuell formuesskatt må derfor
dekkes av avkastningen av erstatningsutbetalingen eller av eventuell
gjenlevende forelder.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at gjeldende
regel om fritak for formuesskatt i skatteloven § 4-22
utvides til å omfatte engangserstatning ved tap av forsørger
etter reglene i skadeerstatningsloven kapittel 3. Fritaket gjelder
frem til og med det inntektsåret barnet fyller 21 år.
Fritaket omfatter erstatningsbeløpet, uansett plasseringsmåte,
forutsatt tilstrekkelig sammenheng mellom erstatningskapitalen og
plasseringen, og vil derfor også kunne frita en livrenteforsikring
fra formuesbeskatning så lenge barnet ikke har fylt 22 år.
Departementet foreslår ingen endringer i dagens regler
om ordinær skatteplikt for avkastning av erstatningskapitalen.
Det vises i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) kapittel
7, avsnitt 7.3. Ved plassering i livrente vil således de
vanlige regler for inntektsbeskatning av avkastning på livrente
gjelde.
Departementet viser til forslag til nytt annet ledd i skatteloven § 4-22.
Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2007.
Det legges til grunn at erstatningskapital i de relevante tilfeller
i praksis har vært fritatt for formuesskatt også tidligere,
gjennom formuesskattefritaket for livrenter, som nå oppheves.
Lovendringen har derfor isolert sett ingen provenyeffekt. Lovendringen antas
ikke å medføre administrative utfordringer av betydning.
Det antas under enhver omstendighet at disse kan avhjelpes gjennom
en nærmere forskriftsregulering som gjeldende lov gir hjemmel
til.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa til skattelova § 4-22
nytt andre ledd.