Barne- og likestillingsdepartementet legger i proposisjonen frem
forslag til endringer i markedsføringsloven og enkelte
andre lover. Forslaget vil gjennomføre europaparlaments-
og rådsforordning (EF) nr. 2006/2004 av 27. oktober
2004 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving
av forbrukervernlovgivning (heretter kalt forordningen om forbrukervernsamarbeid
eller bare forordningen) i norsk rett.
Forordningen forutsetter at alle EØS-land etablerer
offentlige myndigheter for håndheving av lovgivning som
beskytter forbrukernes interesser og at det etableres et forpliktende
samarbeid mellom disse over landegrensene.
Håndhevingsmyndighetene betegnes i forordningen som
"vedkommende myndigheter". Det kreves at disse gis myndighet til å iverksette
et minimum av tiltak ved brudd på regelverket som er omfattet
av forordningen. Blant disse tiltakene er å kunne kreve
tilgang til alle relevante og nødvendige opplysninger i saken,
muligheten til å nedlegge forbudsvedtak og til å ilegge økonomiske
sanksjoner. Det skal også utpekes et "sentralt kontaktorgan"
i hvert land, som skal ha til oppgave å samordne alle utgående
saker fra og innkomne saker til de enkelte vedkommende myndigheter
i det aktuelle landet.
Samarbeidet mellom de europeiske håndhevingsmyndighetene
skal omfatte direktivene og forordningene som er opplistet i forordningens
vedlegg. Disse er gjennomført i norsk rett gjennom forskjellige
regelverk og håndheves av forskjellige myndigheter. Regelverkene
i vedlegget faller inn under områder som for eksempel markedsføring
av kreditt, regulering av reklame både i kringkastings-,
tobakks-, legemiddel- og alkoholregelverket, forbrukerkontrakter inngått
utenfor fast utsalgssted og generelle regler om villedende markedsføring.
Det foreslås at de ulike håndhevingsmyndighetene
som i dag håndhever regelverket nasjonalt, oppnevnes som
"vedkommende myndigheter" innenfor eget fagområde. Nærmere bestemt
er dette Forbrukerombudet, Medietilsynet, Statens legemiddelverk
og Sosial- og helsedirektoratet. Videre foreslås at Forbrukerombudet
oppnevnes som "sentralt kontaktorgan".
Forordningen som sådan foreslås inkorporert
i markedsføringsloven. For å tilfredsstille forordningens
minimumskrav til håndhevingstiltak som skal kunne iverksettes
av de vedkommende myndigheter, foreslås i tillegg endringer
i markedsføringsloven, kringkastingsloven, legemiddelloven,
alkoholloven og tobakkskadeloven.
Økt handel over landegrensene, blant annet gjennom netthandel,
medfører behov for et godt og effektivt grenseoverskridende
samarbeid mellom myndighetene om håndheving av forbrukerregelverket.
Forordningen gir regler om samarbeid mellom nasjonale myndigheter
om håndheving av Fellesskapets regler om forbrukernes kollektive
interesser. Enkeltstående tvister som oppstår
mellom næringsdrivende og forbrukere faller utenfor forordningens
virkeområde.
EØS-komiteen har 7. juli 2006 (beslutning nr. 92/2006)
besluttet at forordningen skal innlemmes i EØS-avtalen.
For Norges vedkommende ble beslutningen tatt med forbehold om Stortingets
samtykke. Det vil snarlig bli fremmet en stortingsproposisjon om
innhenting av Stortingets samtykke. Fristen etter EØS-avtalens
artikkel 103 for meddelelse om at de forfatningsrettslige krav er
oppfylt, er 7. januar 2007. Samme tidspunkt er Norges frist
for å gjennomføre forordningen.
Forordningen artikkel 2 omhandler dens virkeområde.
Nr. 1 sier at reglene om gjensidig bistand i kapittel II og III
omfatter overtredelser innenfor Fellesskapet. Reglene om gjensidig
bistand utgjør forordningens materielle regler om samarbeid
mellom håndhevingsmyndighetene. Begrepet "overtredelse innenfor
Fellesskapet" er definert i artikkel 3 bokstav b). Det følger
av definisjonen at det her dreier seg om enhver handling eller unnlatelse
som strider mot "regelverk som beskytter forbrukernes interesser",
jf. artikkel 3 bokstav a), og som samtidig skader eller sannsynligvis
vil skade "kollektive forbrukerinteresser", jf. artikkel 3 bokstav
k). Det er kun de nasjonale bestemmelser som gjennomfører
direktivene og forordningene (forordninger har direkte virkning
i EU-landene og gjennomføres ikke i nasjonal rett) som
er opplistet i vedlegget til forordningen, og som har til hensikt å beskytte
forbrukernes kollektive interesser, som er omfattet av samarbeidet.
Lovbruddet må samtidig ramme forbrukere med bopel i en
annen medlemsstat enn hvor lovbruddet har sin opprinnelse eller
har funnet sted, eller hvor den ansvarlig næringsdrivende
for lovbruddet er etablert eller hvor bevismaterialet for lovbruddet
befinner seg. Med andre ord gjelder forordningen bare for grenseoverskridende
saker.
Kollektive forbrukerinteresser er i artikkel 3 bokstav k) definert
som "en rekke forbrukeres interesser, som har lidt skade eller kan
komme til å lide skade som følge av en overtredelse."
Med kollektive interesser menes kun lovbrudd som rammer interessene
til forbrukerfellesskapet som sådan, for eksempel villedende
markedsføring. Den enkelte forbrukers rettigheter i en
konkret sak, for eksempel heving og erstatning, faller utenfor forordningens
virkeområde.
Hvilke konkrete bestemmelser i de ulike regelverkene som skal
omfattes av samarbeidet, sies det lite om i selve forordningen.
I vedleggets pkt. 4) om TV-direktivet og pkt. 13) om legemiddeldirektivet fremgår
det at kun enkelte bestemmelser i disse direktivene skal omfattes
av forordningen. Dette gjelder i hovedsak bestemmelser om reklame
og sponsorvirksomhet. Hvilke bestemmelser som for øvrig
omfattes, ble tatt opp som et punkt på det nordiske samrådsmøtet
i 2004. Det var her en felles forståelse av at bestemmelser
om markedsføring/reklame, informasjon til forbrukerne
og om generelle avtalevilkår naturlig vil falle inn under
samarbeidet som ivaretakelse av kollektive forbrukerinteresser.
Det vil også kunne være nyttig å se
hen til forståelsen av omfanget av europaparlaments- og
rådsdirektiv 98/27/EF om nedlegging av
forbud med hensyn til vern av forbrukernes interesser (forbudsdirektivet),
ved tvil om en bestemmelse skal anses å regulere kollektive
interesser eller ikke. Europakommisjonen har lagt til grunn at forståelsen
av begrepet kollektive interesser er sammenfallende i forbudsdirektivet
og forordningen om forbrukervernsamarbeid. Det er i tillegg stort
sammenfall mellom regelverkene som er opplistet i vedlegget til
forordningen og i forbudsdirektivet.
Det vises til forordningens artikkel 2 nr. 2-7 om unntak fra
forordningen.
Forordningens hovedformål er at nasjonale håndhevingsmyndigheter
skal kunne gripe inn ved grenseoverskridende brudd på fellesskapsreglene
om forbrukerbeskyttelse som er listet opp i vedlegget til forordningen.
Begrepet "grenseoverskridende" innebærer at lovbruddet
rammer forbrukere som er bosatt i et annet EØS-land enn
der selgeren eller tjenesteyteren er etablert. Dette reiser spørsmålet
om det er regelverket i forbrukernes eller den næringsdrivendes hjemland
som skal legges til grunn når den enkelte vedkommende myndighet
skal ta stilling til om det foreligger et brudd på fellesskapsretten
og eventuelt utøve sin myndighet etter forordningen. I
forordningen er dette spørsmålet ikke regulert.
Spørsmålet er diskutert i Europakommisjonens ekspertgruppe. Kommisjonen
har gitt uttrykk for at hvorvidt en handling eller unnlatelse er
en overtredelse, må avgjøres etter nasjonal rett
i landet hvor overtredelsen finner sted.
Forbudsdirektivet (direktiv 98/27/EF) ble vedtatt for å gi
myndigheter innenfor Fellesskapet bedre muligheter til å kunne
forby grenseoverskridende brudd på regelverk som beskytter
forbrukerne som gruppe.
Forordningen om forbrukervernsamarbeid og forbudsdirektivet er
langt på vei initiert ut ifra samme mål - å bekjempe
grenseoverskridende lovbrudd mot forbrukernes kollektive interesser.
Forbudsdirektivet hadde gjennomføringsfrist 1. januar
2001, men dette verktøyet er kun benyttet i svært
få tilfeller. En av årsakene til dette synes å være
at de godkjente organisasjonene ut fra ressursmessige årsaker
velger å ikke forfølge slike saker over landegrensene.
Europakommisjonen har i tillegg kommet frem til at det ved siden
av forbudsdirektivets system, uansett graden av anvendelsen av dette,
er behov for å etablere et effektivt samarbeid mellom offentlige
myndigheter. Målet er å oppnå et velfungerende
indre marked samt å skape tilstrekkelig tillit til markedet
blant de forskjellige aktørene. Gjennom forordningen om
forbrukervernsamarbeid gis medlemslandene anledning til å kunne utveksle
fortrolig informasjon, og de forpliktes til å prioritere
samarbeidet om å bekjempe brudd på forbrukerregelverket
på fellesskapsnivå. Det forventes på denne
bakgrunn at forordningen vil anvendes i langt større grad
enn forbudsdirektivet, og at samarbeidet mellom håndhevingsmyndighetene
vil bli mer effektivt.
I forbindelse med gjennomføringen av forbudsdirektivet
ble det drøftet om det burde tas inn en lovvalgsbestemmelse
i markedsføringsloven. Det ble konkludert med at en slik
bestemmelse burde tas inn. Virkeområdet for de aktuelle
bestemmelsene ble dermed begrenset til å gjelde forbrukerverndirektivene "slik
disse er gjennomført i norsk rett", jf. gjeldende § 9 e
i markedsføringsloven. Hovedbegrunnelsen var at regelverket
som beskytter forbrukernes kollektive interesser i all hovedsak
er av offentligrettslig karakter, og at norske domstoler eller forvaltningsorganer ikke
kan fatte vedtak med hjemmel i utenlandsk offentligrettslig regelverk.
Det følger av legalitetsprinsippet at dersom utenlandske
offentligrettslige regler skal være grunnlag for plikter
for norske rettssubjekter, må det foreligge konkrete norske
regler som gir de utenlandske reglene anvendelse i norsk rett. Det
er imidlertid ikke mulig å ta inn henvisninger til alle utenlandske
bestemmelser som beskytter forbrukernes kollektive interesser, og
det vil derfor være de norske bestemmelsene som må være
grunnlag for forbudsvedtak. Hensynet til klarhet og forutberegnelighet
tilsier at dette klart fremgår av markedsføringsloven
(jf. Ot.prp. nr. 91 (2000-2001) s. 16 flg.).
Etter departementets vurdering gjør de samme hensynene
seg gjeldende også for forordningen om forbrukervernsamarbeid.
Selv om denne gjelder ved håndheving av fellesskapsregler
som er nedfelt i forordninger og totalharmoniseringsdirektiver,
i tillegg til minimumsdirektiver slik tilfellet er for forbudsdirektivet,
er det fortsatt regler som beskytter forbrukernes kollektive interesser
som ligger innenfor forordningens virkeområde. Utgangspunktet
er også her at dette i all hovedsak er regler av offentligrettslig
karakter.
Departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse
i markedsføringsloven § 9 e
første ledd som, lest i sammenheng med tredje ledd, presiserer
at innenfor forordningens virkeområde vil en legge til grunn
fellesskapsreglene i forordningens vedlegg "slik bestemmelsene er
gjennomført i norsk rett". Forslaget innebærer
en presisering av at norske myndigheters vedtakskompetanse bare
kan hjemles i norske lovbestemmelser.
Forordningen artikkel 1 fastslår at formålet
er å etablere samarbeid mellom håndhevingsmyndigheter med
ansvar for håndheving av regelverk som beskytter forbrukernes
interesser.
"Regelverk som beskytter forbrukernes interesser" er definert
i artikkel 3 bokstav a). Det er direktivene som er opplistet i vedlegget
til forordningen slik de er gjennomført i nasjonal rett
og forordningene som er opplistet samme sted. Vedlegget omfatter
16 direktiver/forordninger. Proposisjonen gir en oversikt
over regelverket som er opplistet i vedlegget, hvor dette er gjennomført
i norsk rett, og hvilken myndighet som har håndhevingsansvaret
for dette.
Oversikten viser at fellesskapsregelverket som omfattes av forordningen
er gjennomført i norsk rett med ett unntak, og det føres
aktivt offentlig tilsyn med dette.
Forordningen vil i stor grad bli anvendt på saker som
håndheves av Forbrukerombudet etter regler nedfelt i markedsføringsloven.
Departementet antar derfor at det er mest naturlig for brukerne
av regelverket å søke etter håndhevingsregelverket
i markedsføringsloven.
En annen fordel med gjennomføring i markedsføringsloven
er at det allerede er et eget kapittel i loven om handlinger som
skader forbrukernes kollektive interesser, jf. lovens kapittel II
b.
Forslaget har fått bred støtte i høringsrunden.
Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet
om å gjennomføre forordningen i markedsføringsloven.
Departementet foreslår at inkorporasjonen konkret skjer
gjennom en ny bestemmelse i markedsføringsloven kapittel
II b om handlinger som skader forbrukernes kollektive interesser.
Bestemmelsen fastslår at forordningen, i EØS-tilpasset
form, skal gjelde som lov, jf. forslag til ny § 9 h
første ledd. Forordningsteksten i norsk oversettelse er
inntatt som vedlegg til denne proposisjonen.
Hvilke fellesskapsregelverk som forordningen omfatter, går
frem av vedlegget til forordningen. Dette vedlegget vil bli endret
fortløpende ettersom nye forbrukerbeskyttelsesregelverk
blir vedtatt i EU og føres opp på listen over
direktiver og forordninger. Dersom regelverkene innlemmes i EØS-avtalen,
må dette gjenspeiles også i den norske gjennomføringen av
forordningen. Det anses lite hensiktsmessig å endre denne
listen ved lovendring, og det foreslås derfor at departementet
gis hjemmel i markedsføringsloven til i forskrift å utvide
listen med relevant regelverk, jf. forslag til ny § 9 e
fjerde ledd.
I og med at Barne- og likestillingsdepartementet er forvaltningsansvarlig
for markedsføringsloven, innebærer den foreslåtte
gjennomføringsmåten at dette departementet blir
tillagt myndighet til å fastsette og endre forskriften.
Det foreslås i tillegg at departementet, som hovedansvarlig
for gjennomføringen av forordningen, gis hjemmel til oppnevning
av vedkommende myndigheter og sentralt kontaktorgan, jf. forslag
til § 9 h annet ledd.
I tillegg til gjennomføringen av selve forordningen
i norsk rett, er det nødvendig å foreta enkelte
tilpasninger i eksisterende regelverk. Det dreier seg om endringer
som gir de enkelte håndhevingsmyndighetene tilstrekkelig
kompetanse som kreves for håndheving av forordningen etter
dens artikkel 4 nr. 6.
Forordningen har som formål å formalisere samarbeidet
mellom håndhevingsmyndigheter. De myndigheter som skal
inngå i nettverket av håndhevingsorganer omtales
som vedkommende myndigheter, jf. artikkel 3 bokstav c) og artikkel
4.
Det skal også utpekes et kontaktpunkt i hvert land,
det sentrale kontaktorgan. Dets funksjon skal være å samordne
alle utgående saker fra og innkommende saker til de enkelte
vedkommende myndigheter i det aktuelle landet, jf. artikkel 3 bokstav d).
Det følger av forordningen artikkel 4 nr. 1 at de enkelte
medlemsland skal utpeke de vedkommende myndigheter og et sentralt
kontaktorgan som skal være ansvarlig for gjennomføringen
av samarbeidet etter forordningen. Det foreslås at Barne-
og likestillingsdepartementet gis hjemmel til slik utpeking, jf. forslaget
til ny § 9 h annet ledd i markedsføringsloven.
Forordningen gir ingen begrensninger på antall vedkommende
myndigheter som skal oppnevnes og meldes inn i nettverket etter
artikkel 4 nr. 1.
I høringsnotatet ble det foreslått at følgende
myndigheter oppnevnes som vedkommende myndigheter etter forordningen
på hver sine fagområder som de håndhever
i dag: Forbrukerombudet, Medietilsynet, Statens legemiddelverk og
Sosial- og helsedirektoratet. I tillegg vil Lotteritilsynet og Luftfartstilsynet oppnevnes.
Ingen høringsinstanser har kommet med innvendinger til
at ovennevnte instanser oppnevnes som vedkommende myndigheter. Departementet
opprettholder derfor forslaget.
Det skal også utpekes et "sentralt kontaktorgan" som
skal være ansvarlig for samordning av saker etter forordningen
nasjonalt. I høringsnotatet foreslo departementet at Forbrukerombudet
blir tildelt denne funksjonen. Ingen høringsinstanser har
kommet med innvendinger til dette, og departementet opprettholder
forslaget om at Forbrukerombudet oppnevnes som sentralt kontaktorgan
etter forordningen.
Hjemmelen for å oppnevne vedkommende myndigheter og
sentralt kontaktorgan følger av forslag til ny § 9 h
annet ledd i markedsføringsloven. Departementet tar sikte
på å oppnevne ovennevnte instanser administrativt
etter at de foreslåtte lovendringene er trådt
i kraft.
Ifølge artikkel 4 nr. 3 skal hver av håndhevingsmyndighetene
ha den etterforsknings- og håndhevingskompetanse som er
nødvendig for anvendelsen av forordningen. Som et minstekrav
skal myndighetene ha kompetanse som oppstilt i artikkelens nr. 6 bokstav
a) til g), nærmere bestemt:
a) å ha tilgang til
alle relevante dokumenter, i enhver form, knyttet til overtredelsen
innenfor Fellesskapet,
b) å avkreve enhver person relevante opplysninger knyttet
til overtredelsen innenfor Fellesskapet,
c) å gjennomføre nødvendige kontroller
på stedet,
d) å framsette et skriftlig krav om at vedkommende selger
eller leverandør stanser overtredelsen innenfor Fellesskapet,
e) å få selgeren eller leverandøren
som er ansvarlig for overtredelsen innenfor Fellesskapet, til å forplikte
seg til å stanse overtredelsen, og eventuelt å offentliggjøre
den inngåtte forpliktelsen,
f) å kreve at enhver overtredelse innenfor Fellesskapet
stanses eller forbys, og eventuelt å offentliggjøre
de avgjørelser som er truffet i denne forbindelse,
g) å kreve at den tapende part betaler erstatning
til statskassen eller til en mottaker som er utpekt i eller i henhold
til nasjonal lovgivning, dersom avgjørelsen ikke etterkommes.
Kompetansen skal utøves i overensstemmelse med nasjonal
lovgivning. Som et overordnet vilkår for å kunne
sette i verk tiltakene, må det foreligge rimelig grunn
til mistanke om en overtredelse innenfor Fellesskapet.
I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at det
er tvil om tolkningen av bokstav c) og e).
I høringsnotatet la departementet til grunn at dette
forstås slik at myndighetene skal ha rett til å møte opp
på stedet for å foreta plassundersøkelse/ransakelse
i arbeidet med å avdekke eventuelle brudd på fellesskapsregelverket
etter forordningen. Forståelsen av "på stedet"
omfatter også den næringsdrivendes kontorlokaler.
Det ble reist spørsmål om kravet også kan
forstås slik at myndighetene kun gis hjemmel til å kontrollere
steder og dokumenter som uansett er offentlig tilgjengelige.
Etter departementets syn bør bestemmelsen tolkes slik
at håndhevingsmyndighetene skal ha adgang til å foreta
kontrollundersøkelser på bedriftens private område.
Skulle bestemmelsen tolkes slik at den bare omfatter offentlige
steder, ville den ha liten praktisk betydning.
I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at ordlyden
i bestemmelsen er fremmedartet for oss, ved at den gir myndighetene
en rett til å få skriftlig bekreftelse fra lovovertrederen.
Dersom slik bekreftelse ikke gis, er det imidlertid i forordningen
ikke knyttet virkninger direkte til dette. Det ble reist spørsmål
om hvordan dette skal forstås.
Spørsmålet blir om myndighetenes anvendelse av
denne adgangen er å anse som et enkeltvedtak som gir den
næringsdrivende en rett til "å gjøre
opp for seg" før eventuelt forbudsvedtak treffes. Bestemmelsen
bør i så fall gjennomføres direkte i
lovverket.
Departementet er enig med høringsinstansene som mener
at bokstav e) fremstår som et alternativ til sanksjoner.
Det knyttes ikke andre rettsvirkninger til manglende etterfølgelse
av kravet om skriftlig bekreftelse, enn at tilsynsmyndigheten kan
velge å forfølge saken videre med forbudsvedtak
mv. Dersom overtrederen gir en skriftlig bekreftelse på at
det ulovlige skal opphøre, vil vedkommende være
avtalerettslig forpliktet til å gjøre det.
Departementet er kommet til at det både av hensyn til
brukerne og for å unngå tvil om forordningen er
gjennomført riktig, bør tas inn klare lovhjemler
i de aktuelle regelverkene om at tilsynsorganene skal ha rett til å kreve
skriftlig bekreftelse som nevnt i bokstav e).
Nedenfor gjennomgår departementet om hvert av håndhevingsorganene
som i denne omgang skal oppnevnes som vedkommende myndigheter, har
kompetanse til å gjennomføre tiltakene som er
opplistet i artikkel 4 nr. 6 bokstav a) til g) og hvilke endringer
som anses nødvendige for å gjennomføre
forordningen.
Departementet er kommet til at Forbrukerombudet allerede har
til sin rådighet virkemidlene i bokstav a) og b) når
det gjelder regelverket han skal håndheve etter forordningen.
Departementet mener at markedsføringsloven § 15
gir Forbrukerombudet tilstrekkelig kompetanse etter bokstav c).
Proposisjonen viser her til markedsføringsloven § 13
og kgl.res. vedrørende tilsyn med kredittkjøpsloven.
Her foreslås ingen ytterligere lovregulering.
Markedsføringsloven gir i dag ikke Forbrukerombudet
en direkte hjemmel for å be den næringsdrivende
om skriftlig bekreftelse om opphør av en lovstridig handling.
I høringsnotatet reiste departementet spørsmål om å innføre
en klar hjemmel for Forbrukerombudet til å be om skriftlig
bekreftelse om at det ulovlige forholdet opphører.
Departementet er kommet til at bestemmelsen bør gjennomføres
uttrykkelig i de aktuelle regelverkene. Departementet foreslår
derfor å innføre en klar hjemmel i markedsføringsloven
for å gjennomføre bokstav e). Departementet har
revurdert forslaget i høringsnotatet og kommet til at retten
til å kreve skriftlig bekreftelse bør gjelde alle
overtredelser av markedsføringsloven, ikke bare overtredelser
etter forordningen. En slik generell bestemmelse passer bedre inn
i § 13 femte ledd, som foreslås endret.
Etter markedsføringslovens system er det Markedsrådet
som er gitt den primære kompetansen til å fatte
forbudsvedtak mot handlinger i strid med lovens bestemmelser, jf. § 12.
Markedsrådet er et forvaltningsorgan med domstolslignende
funksjon som avgjør klager på Forbrukerombudets
vedtak og saksbehandling. Markedsrådet er således
spesialisert innen markedsrett. Rådets vedtak er bindende
hvis ikke avgjørelsen innen en gitt frist bringes inn for
de ordinære domstoler.
Markedsrådets og Forbrukerombudets vedtakskompetanse
foreslås utvidet til å omfatte de nye bestemmelsene
som gjennomfører forordningen, jf. forslaget til § 12
første ledd nytt fjerde punktum og § 14 første
ledd første punktum i markedsføringsloven. Dette
vil etter departementets syn oppfylle kravene forordningen stiller
i bokstav f) om at en overtredelse kan kreves stanset eller forbys.
Markedsføringsloven § 16 gir hjemmel
til å ilegge tvangsgebyr i vedtak fattet etter §§ 12
og 14. Gebyret skal betales av den som vedtaket retter seg mot dersom
vedkommende overtrer vedtaket eller medvirker til at en annen foretar
den handlingen som vedtaket retter seg mot. Bestemmelsen foreslås
utvidet til å omfatte vedtak fattet ved brudd på bestemmelser som
gjennomfører forordningen, jf. forslag til endring i markedsføringsloven § 16
første ledd tredje punktum. Bestemmelsen anses å gjennomføre
forordningen bokstav g) om økonomiske sanksjoner hvis en
avgjørelse ikke etterkommes.
Når det gjelder forordningens krav til å kunne
offentliggjøre forbudsvedtakene fattet med hjemmel i regelverket
som nevnt over, legger departementet til grunn at lov om offentlighet
i forvaltningen § 2 første ledd jf. § 3
første ledd gir en generell adgang til dette. Ingen av
disse regelverkene gjør unntak fra offentlighetslovens
bestemmelser.
Myndighetene har hjemmel til å innkreve nødvendige
opplysninger og dokumentasjon fra blant annet kringkastere som et
ledd i tilsynsarbeidet, jf. kringkastingsforskriften § 1-6.
Denne bestemmelsen er ikke tilstrekkelig til å oppfylle
forordningens krav etter dens artikkel 4 nr. 6 bokstav a) og b).
Kultur- og kirkedepartementet har utarbeidet forslag til ny § 2-11
om opplysningsplikt i kringkastingsloven.
Etter departementets syn vil bestemmelsen være vid nok
til å oppfylle forordningens krav, og det ligger implisitt
at "ethvert relevant dokument" er omfattet, jf. forordningens artikkel
4 nr. 6 bokstav a).
Kringkastingsloven gir ikke hjemmel til å gjennomføre
kontrollundersøkelser på stedet. Kultur- og kirkedepartementet
har på denne bakgrunn utarbeidet forslag til ny § 2-12
annet ledd i kringkastingsloven.
Etter departementets syn vil Medietilsynets tilsynsansvar samt
kringkastingsloven § 10-2 om advarsel til overtrederen
gi tilstrekkelig kompetanse for Medietilsynet til å skriftlig
fremsette krav overfor overtrederen om at overtredelser opphører.
Kringkastingsloven gir ingen hjemmel for Medietilsynet
til å kreve skriftlig bekreftelse fra den næringsdrivende.
Kultur- og kirkedepartementet har utarbeidet forslag til ny § 2-12
første ledd første punktum i kringkastingsloven
som uttrykkelig gjennomfører forordningens bokstav e).
Kringkastingsloven hjemler ikke rett til å forby eller
påby opphør av enkeltinnslag i strid med regelverket
om reklame og sponsing. Kultur- og kirkedepartementet har utarbeidet
forslag til ny § 2-12 første ledd annet
punktum som forbyr sending av visse lovlige innslag, avgrenset til
saker etter forordningen. Det er intet til hinder for å offentliggjøre
forbudsvedtakene.
Departementet legger til grunn at ovennevnte er tilstrekkelig
for å gjennomføre bokstav f) og g) i forordningen
om opphørs-/forbudsvedtak og økonomiske
sanksjoner.
Departementet anser at gjeldende lovgivning oppfyller kravene
i bokstav a) og b).
Departementet legger til grunn at gjeldende lovgivning også her
er tilstrekkelig for å gjennomføre bokstav c)
om kontrollundersøkelser.
Departementet anser at forordningens krav oppfylles av dagens
lovgivning.
Det er ingen uttrykkelig bestemmelse om å få skriftlig
bekreftelse fra overtrederen i legemiddelloven. Helse- og omsorgsdepartementet
har utarbeidet forslag til en ny bestemmelse i legemiddelloven § 28 åttende
ledd, som vil gi en konkret hjemmel for å kreve skriftlig
bekreftelse på opphør av lovbrudd fra den næringsdrivende.
Gjeldende lovgivning tilfredsstiller forordningens krav.
Alkoholloven har i dag ikke en klar hjemmel til å kreve
tilgang til ethvert relevant dokument vedrørende en overtredelse
av TV-direktivets artikkel 15.
På denne bakgrunn har Arbeids- og sosialdepartementet
foreslått en ny bestemmelse i alkoholloven § 9-3
annet ledd for å gjennomføre forordningen bokstav
a) og b).
I den generelle behandlingen av bokstav c) er departementet kommet
til at bestemmelsen bør fortolkes slik at håndhevingsmyndighetene
skal ha hjemmel til å foreta kontrollundersøkelser
på bedriftens private område.
I samråd med Helse- og omsorgsdepartementet foreslår
departementet en bestemmelse i alkoholloven § 9-3
første ledd annet punktum for å gi en klar hjemmel
til kontrollundersøkelser.
Departementet anser at dagens regelverk er tilstrekkelig gjennomføring
av bokstav d).
Departementet er kommet til at bokstav e) bør gjennomføres
uttrykkelig i de aktuelle regelverkene, som et alternativ til sanksjoner.
Departementet foreslår etter dette å tilføye
alkoholloven § 9-4 første ledd et nytt
tredje punktum for å gi en klar hjemmel for Sosial- og
helsedirektoratet til å kreve skriftlig bekreftelse fra
overtrederen på at det ulovlige skal opphøre.
Når det gjelder forordningens krav om at slikt tilsagn
må kunne offentliggjøres, legger departementet til
grunn at det ikke er behov for særskilt implementering,
da offentlighetslovens bestemmelser vil ivareta dette kravet.
Etter departementets oppfatning tilfredsstiller dagens ordning
kravene i forordningen bokstav f) og g).
Departementet legger til grunn at tobakksskadeloven § 7
første ledd gir Sosial- og helsedirektoratet nødvendig
kompetanse etter bokstav a) og b).
Etter tobakksskadeloven § 8 første
ledd har Sosial- og helsedirektoratet ansvar for å føre
tilsyn med bestemmelsene om tobakksreklame.
I den generelle behandlingen av bokstav c) er departementet kommet
til at bestemmelsen bør fortolkes slik at håndhevingsmyndighetene
skal ha hjemmel til å foreta kontrollundersøkelser
på bedriftens private område.
I samråd med Helse- og omsorgsdepartementet foreslår
departementet en bestemmelse i tobakksskadeloven § 8
første ledd nytt annet punktum for å gi en klar
hjemmel til kontrollundersøkelser.
Etter departementets syn er gjeldende bestemmelse tilstrekkelig
grunnlag for å gjennomføre forordningens krav
i bokstav d).
Departementet foreslår å tilføye tobakksskadeloven § 8
annet ledd et nytt tredje punktum for å gi en klar hjemmel
for Sosial- og helsedirektoratet til å kreve skriftlig
bekreftelse fra overtrederen på at det ulovlige skal opphøre.
Når det gjelder forordningens krav om at slikt tilsagn
må kunne offentliggjøres, legger departementet til
grunn at det ikke er behov for særskilt implementering,
da offentlighetslovens bestemmelser vil ivareta dette kravet.
Tobakksskadeloven § 8 annet ledd jf. § 2
gir Sosial- og helsedirektoratet hjemmel til å fatte vedtak om
retting av brudd på totalforbudet mot reklame for tobakksvarer,
og til å sette en tidsfrist for retting av overtredelsen.
Etter departementets syn er dette tilstrekkelig for oppfyllelse
av forordningens krav i bokstav f) og g).
Det følger av forordningen artikkel 4 nr. 6 innledningsvis
at det er et overordnet vilkår for å kunne sette
i verk tiltakene i bokstavene a–g at det er rimelig grunn
til mistanke om en overtredelse. I og med at forordningen gjennomføres
ved inkorporasjon, vil forordningsteksten gjelde som norsk lov.
Forordningen presiserer ikke nærmere hva som ligger
i dette kravet. I høringsnotatet gav departementet uttrykk
for at bestemmelsen er en rettssikkerhetsgaranti, som skal sikre
at det foreligger et minimum av mistanke om lovovertredelser før
myndighetene iverksetter tiltak mot de næringsdrivende.
Dette anses å være i tråd med norsk rett,
da det følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper,
herunder særlig forbud mot myndighetsmisbruk, at slike
myndighetsinngrep overfor private ikke kan iverksettes uten at det
foreligger en berettiget mistanke om overtredelser.
Departementet vil vise til at kravet om "rimelig grunn til mistanke"
vil gjelde som grunnpremiss i og med at forordningsteksten vil gjelde
som norsk lov. I tillegg vil det som nevnt gjelde i kraft av alminnelige forvaltningsrettslige
prinsipper. Departementet ser derfor ikke grunn til å presisere
dette i alle de forskjellige regelverkene som er omfattet av forordningen.
Forordningen kapittel II og III inneholder reglene for samarbeidet
mellom håndhevingsmyndighetene i nettverket. Disse bestemmelsene
trer i kraft ett år etter forordningen for øvrig,
for å gi medlemslandene tilstrekkelig tid til å forberede
den praktiske gjennomføringen.
Etter artikkel 6 kan en vedkommende myndighet i land A ved forespørsel
pålegge en vedkommende myndighet i land B å utlevere
opplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 6 bokstav a) og b), for
eksempel relevante dokumenter vedrørende en overtredelse. Dette
omfatter opplysninger som anses nødvendige for å kunne
avgjøre om det foreligger en overtredelse innenfor Fellesskapet
eller om det er rimelig grunn til mistanke om at en slik overtredelse
vil finne sted.
Ved en forespørsel om utlevering av opplysninger skal
den aktuelle håndhevingsmyndigheten i land B foreta de
undersøkelser som kreves for å innhente slik informasjon.
Om nødvendig skal bistand fra andre offentlige myndigheter
innhentes. Opplysningene skal sendes tilbake til den anmodende myndighet via
kontaktorganene, jf. artikkel 12.
Artikkel 7 omhandler de vedkommende myndigheters opplysningsplikt
uten forutgående anmodning. Bestemmelsen sier at vedkommende
myndigheter, som ved sin markedsovervåking blir oppmerksom
på overtredelser innenfor Fellesskapet eller som får
rimelig grunn til mistanke om at slikt lovbrudd vil finne sted,
på eget initiativ skal informere vedkommende myndigheter
i andre land samt Europakommisjonen om forholdet. I tillegg skal
den vedkommende myndigheten utlevere all nødvendig informasjon knyttet
til dette.
Dersom det viser seg å foreligge lovbrudd, vil det også kunne
være behov for bistand fra vedkommende myndigheter i berørte
land for å få iverksatt tiltak. Forespørsel
om bistand og samordning av myndighetenes håndheving skal
da samordnes gjennom de sentrale kontaktorganene, jf. artikkel 9.
Etter artikkel 8 gis de vedkommende myndigheter en plikt til å iverksette
nødvendige håndhevingstiltak med det formål å stanse
et grenseoverskridende lovbrudd når vedkommende myndigheter
i et annet land anmoder om dette. De tiltak som kan iverksettes,
følger av forordningen artikkel 4 nr. 6. I tillegg kommer
andre tiltak som den aktuelle vedkommende myndighet har adgang til å iverksette
i henhold til sin nasjonale lovgivning.
Av artikkel 8 nr. 6 følger det at den anmodede myndighet
kan konferere med den anmodende myndighet under gjennomføringen
av tiltaket. Tanken bak denne bestemmelsen er at tiltaket skal bli
iverksatt på en mest mulig effektiv måte.
De vedkommende myndigheter skal informere Kommisjonen ved anvendelsen
av artiklene 7, 8 og 9. All informasjon som blir rapportert i denne
forbindelse, skal legges inn i en felles database som administreres
av Kommisjonen, jf. artikkel 10. Databasen vil kunne konsulteres
for pågående saker og status for disse, hvilke
tiltak som er truffet i de enkelte saker osv. Databasen vil også være
et verktøy for Europakommisjonen som beslutningsgrunnlag
ved vurdering av behovet for endring av eksisterende og for utarbeidelse
av eventuelt nytt regelverk.
For å sikre en mest mulig fortrolig behandling av opplysningene
som utveksles ved anvendelsen av forordningen, vil kun de vedkommende
myndigheter ha adgang til databasen, jf. artikkel 10.
Flere av bestemmelsene om gjensidig bistand i forordningen kapittel
II forutsetter utveksling av informasjon. Forordningen oppstiller
krav om at informasjonen skal være relevant og nødvendig.
Forordningen går ikke inn på hvilke typer av
opplysninger som skal anses som relevante og nødvendige,
og dette vil nok også variere fra sak til sak. For en god
og effektiv gjennomføring av samarbeidet vil det imidlertid
være både ønskelig og nødvendig
at det etableres en felles forståelse mellom håndhevingsmyndighetene
med hensyn til hvilke kjerneopplysninger det skal gis opplysninger
om. I tillegg vil en slik felles forståelse demme opp for
unødvendige avvisninger av forespørsler om gjensidig
bistand med hjemmel i artikkel 15.
I artikkel 12 nr. 4 gis det regler for hvilket språk som
skal anvendes ved anmodning om og ved utveksling av opplysninger.
Utgangspunktet er at dette avtales mellom de aktuelle vedkommende
myndigheter i forkant av at anmodningene sendes. Dersom enighet
ikke oppnås, er regelen at anmodningen sendes på det
offisielle språket i den anmodende myndighets stat, og
opplysningene gis på det eller de offisielle språk
i den eller de anmodede myndigheters stat(er).
Forordningen legger opp til en omfattende utveksling av informasjon
mellom myndighetene i de berørte landene i forbindelse
med saksbehandlingen. Informasjonen som utveksles, skal også legges
inn i databasen som opprettes i forbindelse med forordningen, jf.
artikkel 10. Kun myndighetene i de enkelte landene og Europakommisjonen
skal ha tilgang til innholdet i databasen.
For å sikre en fortrolig behandling av opplysningene
som utveksles, er det i forordningen tatt inn en egen bestemmelse
om konfidensialitet, jf. artikkel 13 nr. 3. Konfidensialitetsplikten
er utformet slik at dokumenter bare skal underlegges taushetsplikt
dersom offentliggjøring vil skade visse nærmere
angitte interesser.
Når det gjelder anvendelsen av de innhentede opplysninger,
vil departementet bemerke at det avgjørende etter artikkel
13 nr. 1 er at opplysningene kun kan brukes til å sikre
overholdelse av regelverket som beskytter forbrukernes interesser.
Departementet kan ikke se at det ligger i artikkel 13 nr. 1 at opplysningene
bare kan brukes i den konkrete saken de er samlet inn til. For øvrig
slutter departementet seg til at opplysninger som nevnt i artikkel
13 nr. 3 ikke må frigis i større grad enn nødvendig,
noe som klart er nedfelt i forordningen: Hovedregelen er taushetsplikt,
unntaket er frigivning.
Gjennomføringen av artikkel 13 nr. 3 reiser også spørsmål
knyttet til adgangen til å gjøre unntak fra personopplysningslovens
bestemmelser. Etter artikkel 13 nr. 3 er det adgang til å følge
hovedregelen om offentlighet for blant annet personopplysninger,
under forutsetning av at dette anses nødvendig for å sikre
opphør av eller forbud mot et lovbrudd, og den som har
formidlet opplysningene samtykker i offentliggjøring. Etter
norsk rett vil utveksling av informasjon som inneholder personopplysninger
bare kunne foretas der det foreligger en klar lovhjemmel til å kunne
gjøre unntak fra personopplysningslovens bestemmelser.
Departementet slutter seg til Justisdepartementets vurdering
om at artikkel 13. nr. 3 vil være tilstrekkelig hjemmel
til å gjøre unntak fra personopplysningsloven
når forordningen er inkorporert i markedsføringsloven.
Dermed kan personopplysninger gis til utenlandske håndhevingsmyndigheter
når vilkårene i forordningen er oppfylt.
Forordningen åpner for at en vedkommende myndighet som
blir bedt om å yte bistand etter artikkel 6, 7 og 8, kan
nekte dette. Vilkårene for å gi slike avslag følger
av artikkel 15 nr. 2, 3 og 4.
Når det velges å ikke yte bistand skal årsaken
til avslaget opplyses både til den anmodende myndighet og
til Kommisjonen.
Av artikkel 16 nr. 1 og artikkel 17 nr. 1 fremgår det
at medlemslandenes myndigheter regelmessig skal underrette hverandre
samt Kommisjonen/EFTAs overvåkningsorgan om sine
nasjonale aktiviteter innen håndheving og forvaltning av
fellesskapsregelverket som vil være av fellesskapsinteresse.
I prinsippet vil oppfølgingen av artiklene 16 og 17
være aktuell for samtlige av de vedkommende myndighetene
som oppnevnes etter norsk rett. I og med at Forbrukerombudet skal
håndheve det meste av regelverket og oppnevnes som sentralt
kontaktorgan, antas det imidlertid at det vil være mest
naturlig at det meste av det som kommer i stand innen samordning
og samarbeid mellom landene, vil skje innenfor Forbrukerombudets
område.
Medlemslandene skal annethvert år fra forordningens
ikrafttredelse avgi rapport til Europakommisjonen/EFTAs
overvåkningsorgan om sin anvendelse av forordningen. Rapportene
blir gjort offentlig tilgjengelig.
Det antas at Forbrukerombudet som sentralt kontaktorgan vil ha
de beste forutsetningene, med bistand fra de andre vedkommende myndigheter,
for å utarbeide de nasjonale rapportene når det
gjelder anvendelsen av forordningen i norsk rett.