Interessene til mindretallsaksjeeiere og kreditorer er beskyttet
gjennom flere av bestemmelsene i direktivet. Det skal i kunngjøringen
av fusjonen opplyses om hvordan kreditorer og mindretallsaksjeeiere skal
gå frem for å utøve sine rettigheter.
Styrets rapport skal videre redegjøre blant annet for den
betydning fusjonen kan få for aksjeeierne og kreditorene
i selskapet. Videre foreskriver direktivet at regler i nasjonal
rett til beskyttelse av kreditorer og aksjeeiere skal anvendes tilsvarende
for fusjoner over landegrensene.
Når det gjelder kreditorenes krav, vil disse bestå også etter
fusjonen, selv om det overtakende selskapets forretningskontor eventuelt
blir å finne i en annen EØS-stat. Den nye jurisdiksjonen
kan likevel ha et dårligere kreditorvern enn det som gjelder
etter norsk rett. Språkproblemer og økte geografiske
avstander kan også vanskeliggjøre inndrivingen
i praksis. Ved at reglene i allmennaksjeloven foreslås
gitt tilsvarende anvendelse for fusjoner over landegrensene, vil
imidlertid kreditorenes interesser være ivaretatt. Etter
allmennaksjeloven skal Foretaksregisteret varsle selskapets kreditorer,
og selskapet må håndtere innsigelser fra kreditorene.
Når fristen for innsigelser er utløpt, og forholdet
til kreditorene er avklart, skal selskapet gi melding til Foretaksregisteret.
Først når Foretaksregisteret mottar slik melding, kan
det utstede fusjonsattesten. På finanslovgivningens område
gjelder i tillegg særlige verneregler for én gruppe
kreditorer, kundene. Disse vernereglene vil gjelde også ved
fusjoner over landegrensene.
Aksjeeiernes interesser har prosessuelt vern gjennom allmennaksjelovens
regler om utarbeidelse av og krav til innholdet i fusjonsplanen,
underretning til aksjeeierne om fusjonsplanen, utarbeidelse av styrets rapport
og en uavhengig sakkyndig redegjørelse for fusjonen, samt
kravet om at generalforsamlingens beslutning treffes med flertall
som for vedtektsendring. I dette siste ligger at et mindretall på en
tredjedel av aksjene kan forhindre at selskapet vedtar fusjonen.
I høringsnotatet ble det for fusjoner over landegrensene
foreslått å innføre en rett for en aksjeeier som
har motsatt seg fusjonen, til å kreve sine aksjer innløst.
Retten var etter forslaget begrenset til aksjeeiere i de overdragende
selskapene, og den skulle bare gjelde dersom det overtakende selskapet
ville bli hjemmehørende i en annen EØS-stat enn
Norge.
Departementet er under en viss tvil kommet til at forslaget i
høringsnotatet om å innføre innløsningsrett
ikke bør følges opp. For en mindretallsaksjeeier som
har stemt mot forslaget om fusjon over landegrensene, vil fusjonen
kunne føles som inngripende dersom hovedkontoret til det
fusjonerte selskapet blir å finne i en annen EØS-stat.
Geografiske avstander og praktiske og rettslige hindre vil kunne
vanskeliggjøre ivaretakelsen av aksjeeiernes rettigheter.
Departementet mener imidlertid at det nylig vedtatte direktivet
om aksjonærrettigheter vil, når det blir gjennomført
i nasjonal rett, avbøte enkelte av de negative virkningene
som fusjonen kan ha for aksjeeierne i selskaper som er tatt opp
til handel på regulert marked. Først og fremst
gjelder dette adgangen til å delta og avgi stemme på generalforsamlingen
i det fusjonerte selskapet. Direktivet inneholder blant annet regler
om at aksjeeieren kan avgi sin stemme ved fullmakt, og regler om
at aksjeeiere i de selskaper som ønsker det, kan delta
på generalforsamling ved elektroniske midler, uten å være
til stede fysisk.
Etter departementets oppfatning gjør det seg gjeldende
tungtveiende hensyn mot en innløsningsadgang for mindretallsaksjeeiere.
En regel om innløsningsrett kan ha konsekvenser for et
selskaps mulighet til å gjennomføre fusjonen på en
måte som vil være mindre forenlig med hovedformålet
bak reglene om grenseoverskridende fusjoner - som er å legge
til rette for slike fusjoner. Tatt i betraktning at mindretallsaksjeeierne
i en viss utstrekning vil være beskyttet av andre regler,
har departementet kommet til at det ikke bør foreslås
regler om innløsning. Departementet har her også lagt
vekt på hensynet til likhet med reglene for nasjonale fusjoner
samt reglene for stiftelse av europeisk selskap og europeisk samvirkeforetak
ved fusjon.
Departementets forslag om ikke å innføre innløsningsrett
for mindretallsaksjeeiere, innebærer at artikkel 10 nr.
2 ikke foranlediger noen gjennomføring i norsk rett.
Komiteen vil understreke at når
det gjeld kreditorane sine krav, vil desse vera også etter
fusjonen, sjølv om det overtakande selskapet sine forretningskontor
eventuelt blir å finne i ein annan EØS-stat. Den
nye jurisdiksjonen kan likevel ha eit dårligare kreditorvern
enn det som gjeld etter norsk rett. Språkproblem og auka
geografiske avstandar kan også vanskeleggjera inndriving
i praksis. Ved at reglane i allmennaksjelova vert føreslått
gjeve tilsvarende anvendelse for fusjoner over landegrensene, vil
imidlertid kreditorane sine interesser vera ivaretekne. Etter allmennaksjelova
skal Foretaksregisteret varsla selskapet sine kreditorar, og selskapet
må håndtera innsigelsar frå kreditorane.
På finanslovgivinga sitt område gjeld i tillegg
særlege vernereglar for éi gruppe kreditorar,
kundane. Etter komiteen si oppfatning gjer det seg
gjeldande tungtvegande hensyn mot ein innløysingsrett for
mindretalsaksjeeigarane. Ein regel om innløysingsrett kan
ha konsekvensar for eit selskap sine moglegheiter til å gjennomføra
fusjonen på ein måte som vil vera mindre foreinleg
med hovudformålet bak reglane om grenseoverskridande fusjoner.
Hovudformålet er å legge til rette for slike fusjoner.
Mindretalsaksjeeigarane er i ei viss utstrekning beskytta av andre
reglar, og komiteen er derfor samd med departementet i at det ikkje
bør bli foreslege nye reglar om innløysing. Komiteen vektlegg også omsynet
til likskap med reglane for nasjonale fusjoner, samt reglane for
stifting av europeisk selskap og europeisk samvirkeføretak
ved fusjon.