1. Sammendrag

1.1 Hovedinnhold

1.1.1 Innledning og sammendrag

Barne- og likestillingsdepartementet har lagt fram forslag til endringer i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven), lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova), lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon (adopsjonsloven), lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven). Departementet foreslår samtidig at partnerskapsloven blir opphevet, noe som også medfører konsekvensendringer i annet regelverk.

Regjeringen vil sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering.

I proposisjonen kapittel 2 gis en kort oversikt over gjeldende rett. I kapittel 3 gis det en oversikt over internasjonale konvensjoner som skal sikre retten til å inngå ekteskap og andre relevante konvensjoner.

I kapittel 4 framstilles andre lands rett. I dette kapittel framstilles utviklingen fra partnerskapslov til felles ekteskapslov i andre land, og argumentasjonen i Frankrike som ikke har felles ekteskapslov, i Spania som har felles ekteskapslov og i Sverige der en utredning foreslår felles ekteskapslov. I tillegg blir det også redegjort for andre lands rett under de enkelte kapitler i tilknytning til hovedforslagene.

I kapittel 5 behandles hovedspørsmålet om ekteskapsloven mv. skal utvides til å omfatte par av samme kjønn.

I kapittel 6 behandles endringer i ekteskapsloven. Ekteskapsloven forstås slik at den bare gjelder personer av motsatt kjønn. Departementet foreslår at loven blir endret slik at det framgår klart at loven også gjelder to personer av samme kjønn. Partnerskapsloven har krav om at partene må være homofile. Gjeldende ekteskapslov har ikke et krav om seksuell orientering. Det foreslås at en felles ekteskapslov ikke stiller krav om seksuell orientering.

Videre foreslår departementet at det åpnes for vigsel av likekjønnede par innenfor Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, men slik at det blir en vigselsrett og ikke en vigselsplikt. Det blir opp til Kirkemøtet å endre liturgien slik at prester også kan vie likekjønnede par. Departementet har vurdert om det er mulig på andre måter å tilrettelegge for prester som ønsker å vie likekjønnede par, men er kommet til at dette må overlates til kirken. Det samme vil gjelde andre trossamfunn. Obligatorisk borgerlig vigsel foreslås ikke.

Gjeldende reservasjonsrett i ekteskapsloven for kirkelige vigslere og forstandere i trossamfunn foreslås utvidet til også å gjelde brudefolk av samme kjønn.

Partnerskapsloven har krav om statsborgerskap eller bopel i Norge for at partnerskap kan inngås. Tilknytningskrav til Norge drøftes for å unngå såkalt ekteskapsturisme, men foreslås ikke videreført da dette vil begrense retten til ekteskap.

Partnerskapsloven har en regel om at sak om oppløsning av registrert partnerskap som er inngått her i landet, alltid kan reises for norsk domstol. Tilsvarende regel gjelder ikke for ekteskap. Det foreslås en ny unntaksregel som kan benyttes for å oppløse et ekteskap som er inngått i Norge.

Kapittel 7 behandler spørsmålet om adopsjon og endringer i adopsjonsloven. Det foreslås å åpne for at ektepar av samme kjønn kan bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med ektepar av motsatt kjønn.

Kapittel 8 handler om assistert befruktning og endringer i bioteknologiloven. Det foreslås at lovens bestemmelser endres slik at det åpnes for å tilby assistert befruktning til lesbiske par som er gift eller samboere i ekteskapslignende forhold på lik linje med heterofile par. Det skal ikke gjøres forskjell på lesbiske og heterofile par når det gjelder egenbetaling og antall forsøk, samt når det gjelder prioritering av behandling. Alle par som søker assistert befruktning skal vurderes og prioriteres etter de samme kriterier.

Som en følge av forslaget om å tilby assistert befruktning ved hjelp av donorsæd til lesbiske ektefeller og lesbiske par i ekteskapsliknende forhold, foreslås det i kapittel 9 regler for etablering av foreldreskap etter barneloven. Det foreslås å bruke betegnelsen medmor på den av mødrene som ikke føder barnet. Ved assistert befruktning ved hjelp av donorsæd foreslås det at morens kvinnelige ektefelle automatisk skal bli medmor fra fødselen av ved at gjeldende farskapspresumsjon i ekteskap, jf. barneloven § 3, utvides til en foreldreskapspresumpsjon. Videre foreslås det at morens kvinnelige samboer skal få mulighet til å erkjenne medmorskap fra fødselen av på lik linje med regelen om erkjennelse av farskap for samboende heterofile. I begge tilfeller er det vilkår om at den assisterte befruktningen må ha skjedd innenfor godkjent helsevesen og at medmoren har samtykket til den assisterte befruktningen.

I kapittel 10 foreslås det at partnerskapsloven oppheves, og at registrerte partnere kan få sitt partnerskap omgjort til ekteskap. Registrerte partnere kan sette fram begjæring om omgjøring av partnerskapet til ekteskap til folkeregistermyndigheten. De som ikke setter fram slik begjæring, beholder sin status som registrerte partnere. Dette innebærer at partnerskapslovens regler om rettsvirkninger av partnerskapet videreføres i overgangsregler, som vil gjelde for alle inngåtte registrerte partnerskap som ikke er omgjort til ekteskap, eller oppløst ved skilsmisse eller død.

Internasjonale konsekvenser av felles ekteskapslov er behandlet i kapittel 11. Problemstillingen her er fortsatt at anerkjennelse i utlandet vil variere med det enkelte land, slik det er med registrerte partnerskap, og at likekjønnede par selv bør undersøke forholdene i det landet de vil flytte til. Det foreslås en utvidelse av anerkjennelsesregelen i ekteskapsloven § 18 a.

I kapittel 12 omtales ikrafttredelse og overgangsregler, og i kapittel 13 framkommer det at forslagene ikke vil ha administrative og økonomiske konsekvenser av betydning.

1.2 Ekteskap eller partnerskap

1.2.1 Departementets vurderinger og forslag

Ekteskapet er uttrykk for varige kjærlighetsforhold mellom to mennesker og gir de rettslige rammene rundt familielivet. Ekteskapet er en juridisk kontrakt basert på gjensidig kjærlighet.

Departementet er etter gjeldende konvensjoner ikke forpliktet til å åpne ekteskapet for likekjønnede par, men det er nå et sterkt ønske om å ta det siste steget og likestille parenes samliv.

Moderne samfunn har etter departementets syn et ansvar for å skape aksept, gi juridisk trygghet og like rettigheter for kjærlighet mellom par av samme kjønn, slik at loven blir lik for alle.

Departementet foreslår nå å utvide ekteskapet som samlivsform slik at det også omfatter to av samme kjønn. Det vil etter departementets vurdering være en positiv endring som innebærer at flere kan få mulighet til å velge ekteskapet som samlivsform, og departementet ønsker på denne måte å styrke ekteskapet.

Høringsrunden viser at det er stor motstand mot felles ekteskapslov innenfor Den norske kirke og andre trossamfunn, og det er tydelig at det har vært viktig for hver enkelt religiøs institusjon å bli hørt. De religiøse høringsuttalelsene er tydelige på at de går imot forslaget om en felles ekteskapslov. Det begrunnes både teologisk, kulturelt og historisk at ekteskapet skal forbeholdes kvinne og mann og at homofiles rettigheter heller bør ivaretas ved en egen lov, eventuelt en egen samlivslov.

Forslaget om å utvide ekteskapet til også å omfatte homofile par, rører ved mange religiøse personers verdigrunnlag og vekker sterke følelser. Departementet har forståelse for at dette berører manges livssyn. For dem som også ser på ekteskapet som en religiøs handling, innebærer dette en tilleggsdimensjon som departementet har respekt for. Imidlertid er dette også et verdivalg for de som er tilhengere av en felles ekteskapslov. Departementet har valgt å legge avgjørende vekt på at ekteskapet er en sivilrettslig handling.

Departementet vil ikke lenger ha et skille mellom mennesker som har valgt å være sammen av kjærlighet. Etter departementets vurdering vil ikke andre begrep dekke likestillingen av kjærligheten like godt som ekteskap, og det legges avgjørende vekt på kjærlighet og ikke seksuell orientering.

I Norge kan ekteskap inngås borgerlig, eller innenfor Den norske kirke eller andre trossamfunn. Fra 2004 kan ekteskap også inngås innenfor livssynssamfunn. Det er opp til det enkelte par å velge en borgerlig, religiøs eller humanistisk vigsel.

Departementet vil gi uttrykk for at det er ønskelig at så vel Den norske kirke som andre trossamfunn etter hvert skal kunne tilby en vigselsseremoni også for likekjønnede.

Den religiøse siden av vigslene og ekteskapet blander lovgiver seg således ikke bort i. Etter departementets vurdering er det derfor ikke nødvendig å kommentere de teologiske argumentene mot felles ekteskapslov. Høringsrunden viser at også blant biskoper og andre prester er det ulik oppfatning av dette.

Departementet vil understreke at grunnlaget for ekteskapet vil være forhold som varig kjærlighet til et annet menneske, et ønske om å inngå en gjensidig avtale om forpliktelser og omsorg for hverandre og eventuelle barn, vise dette ovenfor omverdenen og få forholdet anerkjent av samfunnet. Departementet foreslår en endring av en institusjon som også har et religiøst innhold. Endringene i ekteskapsloven mv. endrer imidlertid ikke det religiøse innholdet.

På denne bakgrunn mener departementet at lovgiver kan foreta de nødvendige endringer i ekteskapsloven mv., slik at ekteskapet åpnes for likekjønnede par.

1.2.1.1 Felles ekteskapslov bør vurderes ut fra et likebehandlingssynspunkt

Regjeringen vil sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent, og aktivt motarbeide diskriminering.

Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene avviser at det er diskriminerende og mot likeverd å reservere ekteskapsloven for heterofile par.

Et alternativ til felles ekteskapslov er å opprettholde og revidere partnerskapsloven, slik at alle forskjeller i rettsvirkninger mellom ekteskap og partnerskap blir fjernet.

Departementet mener at en ekteskapsinstitusjon som bare inkluderer en kvinne og en mann, i realiteten innebærer en forskjellsbehandling. Departementets utgangspunkt er at en forskjellsbehandling må begrunnes.

Departementet er kjent med at det for mange unge homofile og lesbiske, uavhengig av bakgrunn, er vanskelig å leve åpent. Det er etter hvert godt dokumentert at samfunnet ikke har lyktes godt nok i å bedre levekårene til homofile og lesbiske generelt. Departementet mener at felles ekteskapslov og likebehandling av homofil kjærlighet også er en viktig sak i forhold til andre minoriteter, og at arbeidet for å oppnå større aksept også er svært viktig i disse miljøene.

Ekteskapet kan være med på å gi trygge og velprøvde rammer for et familieliv. Departementet slutter seg til dette synspunktet. Det er etter departementets syn ønsket om et varig forpliktende samliv som er av relevans, da det er dette loven regulerer. Etter departementets vurdering er homofile par og heterofile par som ønsker å inngå en gjensidig forpliktende kontrakt med hverandre, sammenlignbare og likeverdige. Likheten er to mennesker som ønsker et forpliktende samliv. Med kun en utvidelse av partnerskapsloven vil det fortsatt være særlig tydelig at homofile særbehandles. Dette ønsker ikke departementet å bidra til. Departementets syn er at en utvidelse av partnerskapsloven ikke vil være tilstrekkelig vurdert ut fra et likebehandlingsperspektiv.

Departementet mener at tiden er moden for en fullstendig likebehandling av homofile og heterofile par.

1.2.1.2 Barneperspektivet

Departementet har merket seg at det er forskjellige syn på barneperspektivet. Både tilhengere og motstandere av en felles ekteskapslov begrunner sitt syn med barnets beste.

Når det gjelder kunnskap om barn som vokser opp i likekjønnede parforhold, vises det blant annet til at det er ingen påvist forskjell mellom barn oppvokst i likekjønnspar og barn som har vokst opp i heterofile familier. Det er ingen forskjell i barnas evne til å få eller beholde venner, i psykisk og sosial velbefinnende eller når det gjelder kjønnsutvikling. Dette betyr at foreldrenes seksuelle identitet ikke påvirker barnets kjønnsutvikling.

Departementet vurderer det slik at det ikke er behov for mer forskning for å legge til rette for ekteskap for homofile. Det viktigste for barn er å vokse opp i trygge og gode omgivelser. Ekteskapet er den mest stabile rammen rundt barns liv.

Når en ser nærmere på forholdene til barn som vokser opp i likekjønnede familier med to mødre eller to fedre, mener departementet at det er viktig at så vel barna som foreldrene opplever at de av samfunnet blir vurdert som en familie. Det er lagt til grunn at ekteskapet er grunninstitusjonen i samfunnet. Det er særlig viktig å sikre rettigheter til barn av lesbiske, "unnfanget" i forholdet.

Departementet mener at likebehandling vil være den beste løsningen for barna, også ut fra deres omdømme i forhold til andre barn og voksne. Felles ekteskapslov vil etter departementets vurdering bidra til å normalisere det å ha en homofil orientering.

Med en innføring av en felles ekteskapslov vil lovgiver gi sterke signaler om likebehandling, og dette vil igjen kunne påvirke holdninger i samfunnet for øvrig.

1.2.1.3 Konsekvenser for ekteskapet som institusjon

Flere høringsinstanser hevder at forslaget om felles ekteskapslov vil svekke ekteskapets stilling i samfunnet. Etter departementets vurdering er det fortsatt vanskelig å forstå argumentene om at ekteskapets stilling vil svekkes og at det kan virke normoppløsende å gi likekjønnede par et ekteskap som ramme for sine stabile forpliktende forhold.

Departementet vil også peke på at den bekymring som ble uttalt i sterke ordelag i debatten om partnerskapsloven for 14 år siden, er snudd slik at ingen av motstanderne til felles ekteskapslov angriper partnerskapsloven.

Selv om det skulle vise seg at bare en del av de homofile parene har et ønske om å inngå ekteskap, er det muligheten for denne gruppen som er avgjørende, og ikke hvor mange homofile ekteskap som blir inngått. Det er et spørsmål om å inkludere eller ekskludere en gruppe som har samme ønsker, samme behov og samme forutsetninger for å velge ekteskapet som samlivsform. Departementet kan ikke se noen grunn til at denne gruppen ikke skal likebehandles og heller ikke se hvilke store konsekvenser dette får for samfunnet.

1.3 Endringer i ekteskapsloven

1.3.1 Krav til kjønn og seksuell orientering

1.3.1.1 Departementets vurderinger og forslag

Med støtte fra de høringsinstansene som er positive til felles ekteskapslov, vil departementet opprettholde forslaget om en ny bestemmelse i ekteskapsloven som gjør det helt klart at loven gjelder to personer av motsatt eller samme kjønn som skal inngå ekteskap med hverandre. Dette er en helt nødvendig endring for at ekteskapsloven skal kunne åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn. Det vises her til lovutkastet § 1.

Ekteskapsloven stiller ikke krav til seksuell orientering, slik partnerskapsloven gjør. Det foreslås nå en felles ekteskapslov som skal omfatte både heterofile og homofile par, og departementet ser derfor ikke at det er grunnlag for å stille krav i ekteskapsloven om seksuell orientering.

Når det gjelder problemstillingen om transkjønnede/transepersoner i ekteskap/partnerskap som skifter kjønn, vil departementet bemerke at dette vil bli løst med en felles ekteskapslov. I de tilfellene paret fortsatt ønsker å være gift med hverandre, vil dette være fullt mulig etter ekteskapslovens regler.

1.3.2 Vilkår om tilknytning til Norge

1.3.2.1 Departementets vurderinger og forslag

En innføring av tilknytningskriterier vil hindre at personer uten – eller med meget svak tilknytning til Norge – inngår ekteskap her for å omgå egne regler. Vilkår om tilknytning ville bedre sikre anerkjennelse av ekteskapet slik at det får realitet der partene bor.

Andre land som tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn, har samsvarende vilkår for å inngå ekteskap uavhengig av om det er et ekteskap mellom personer med samme eller forskjellig kjønn. Departementet legger til grunn at en felles ekteskapslov så langt det er mulig bør ha like regler for likekjønnede og ulikekjønnede par. Utgangspunktet vil være at de reglene som gjelder i dag for ekteskap mellom personer av forskjellig kjønn, også skal anvendes på likekjønnede ekteskap.

Departementet er klar over at ekteskap som inngås i Norge, ikke i alle tilfeller får rettsvirkninger for partene i andre land. Departementet mener at det er viktig at det gis god informasjon om internasjonale konsekvenser for borgere uten tilknytning til Norge. I denne forbindelse vil departementet foreslå at det i rettledningen til prøvingspapirene for inngåelse av ekteskap, klart må framgå at bare noen land anerkjenner likekjønnede ekteskap.

En innføring av tilknytningskriterier for alle vil innebære innskrenkninger i forhold til gjeldende rett for ulikekjønnede par. Departementet ønsker ikke dette, og partnerskapslovens tilknytningskriterier foreslås derfor ikke videreført i en felles ekteskapslov.

Regelen i ekteskapsloven § 7 h om kravet til "ekteskapsattest" vil både for likekjønnede og ulikekjønnede par sette visse begrensninger for å inngå ekteskap i Norge. Regelen i ekteskapsloven § 7 bokstav h har videre bestemmelser om unntak fra kravet til dokumentasjon når særlige grunner taler for det. For å forhindre bigami foreslås det å endre § 7 h, slik at det i det minste kan kreves dokumentert sivilstand fra utlandet, selv om det ikke utstedes ekteskapsattest.

Departementet vil se nærmere på praktiseringen av unntakskompetansen, men vil også her følge likebehandlingsprinsippet.

1.3.3 Vigsel

1.3.3.1 Departementets vurderinger og forslag

På samme måte som for ulikekjønnede par er det et ønske fra mange likekjønnede par om å få inngå ekteskap i kirken, eventuelt i et trossamfunn. Samfunnets holdning til religiøs velsignelse av likekjønnede ekteskap er i kraftig endring, også blant medlemmene i statskirken. Mange homofile er religiøse, og mange er medlemmer i statskirken. Departementet er kjent med at flere homofile prester lever i registrert partnerskap.

Samtidig er det mange prester som ønsker at kirken skal åpne for vigsler av par av samme kjønn og for at ekteskap mellom homofile skal likestilles med heterofile ekteskap på alle plan. Dette er også et viktig ledd i arbeidet for fullt ut å likestille ulikekjønnede og likekjønnede ekteskap.

Høringsrunden viser at det er sterke innvendinger fra kirkelig hold når det gjelder å åpne for vigsel av homofile par innenfor Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Av de høringsinstansene som har uttalt at de ønsker å åpne for kirkelig vigsel, støtter de fleste opp om en vigselsrett og ikke en vigselsplikt.

Alternativet å gi prester i Den norske kirke en mulighet til å vie etter det borgerlige vigselsritual, bør etter departementets vurdering ikke følges opp. Vigsel er en sivilrettslig handling. Dersom prestene i Den norske kirke ikke bruker kirkelig liturgi, vil dette bare bli en annen form for borgerlig vigsel.

Departementet legger avgjørende vekt på uttalelsen fra Bispemøtet, der flertallet minner om at prester i Den norske kirke kun kan forrette seremonier, herunder ekteskapsinngåelse etter liturgi fastsatt av Kirkemøtet. Dette innebærer at en ordning der prester benytter borgerlig vigselsritual, også forutsetter at Kirkemøtet gir sin tilslutning, noe Bispemøtets flertall ikke kan tilrå. Bispemøtets mindretall mener spørsmålet må utredes nærmere, og at vedtak i kirkelige organer vil være av avgjørende betydning. Slik departementet forstår innspillene, kan en ikke bygge på at den enkelte prest har frihet til å velge å foreta en vigsel etter borgerlig vigselsritual uten tilslutning fra Kirkemøtet.

Selv om det er stor motstand mot vigsel av likekjønnede par innenfor Den norske kirke og de fleste andre trossamfunn, viser dissenser flere steder at dette er holdninger som er i endring. Departementet mener at disse tegnene til endring må påvirkes mest mulig positivt, og er derfor kommet til at den beste løsningen er at det åpnes for en vigselsrett slik at det blir opp til Kirkemøtet å endre liturgien for vigsel.

Departementet har merket seg innspillene om obligatorisk borgerlig vigsel, men fastholder standpunktet i høringsnotatet om at det ikke foreslås obligatorisk borgerlig vigsel. Det er fortsatt slik at nesten halvparten av alle ekteskap inngås i kirken. Spørsmålet om obligatorisk borgelig vigsel må ses uavhengig av spørsmålet om en felles ekteskapslov, og departementet har derfor ikke gjort en ytterligere vurdering av dette spørsmålet.

Når det gjelder forslaget om at det bør vurderes om retten til å vie bør gis virksomheter heller enn yrkesgrupper/stillingskategorier, mener departementet at dette bør vurderes i en annen sammenheng enn i dette lovarbeidet.

1.3.4 Reservasjonsrett ved vigsel

1.3.4.1 Departementets vurderinger og forslag

Spørsmålet om reservasjonsrett ble tatt opp i forbindelse med behandlingen av partnerskapsloven. Det var da et spørsmål om reservasjonsrett for notarius publicus. Det ble slått fast at registrering av partnerskap er en forvaltningsoppgave som ikke har en slik karakter at det var grunn til å gi noen spesiell reservasjonsrett for dem som skal utføre registreringen. I praksis har problemstillingen som oftest blitt løst ved intern saksfordeling. Dette blir annerledes når det gjelder kirkelig vigsel eller vigsel i annet trossamfunn.

Ettersom det ikke blir foreslått obligatorisk borgerlig vigsel, vurderer departementet det slik at en åpning for vigsel av likekjønnede par i kirke-, tros- og livssynssamfunn kan stille enkelte prester/forstandere eller liknende i en vanskelig situasjon. For enkelte vil deres religiøse syn ikke være forenlig med å foreta vigsel av likekjønnede par. Selv om vigsel er en forvaltningsoppgave også for religiøse vigslere, bør det etter departementets syn respekteres at en prest eller forstander ut fra sin religiøse overbevisning ikke kan vie et likekjønnet par. For å ikke gjøre det for vanskelig for vigslerne eller for likekjønnede par, foreslår departementet derfor at reservasjonsadgangen utvides til også å gjelde dersom brudefolkene er av samme kjønn.

Det vises til lovutkastets § 13 annet ledd.

1.3.5 Oppløsning av ekteskap

1.3.5.1 Departementets vurderinger og forslag

Partnerskapsloven har en regel om at sak om oppløsning av registrert partnerskap som er inngått her i landet, alltid kan reises for norsk domstol. Det er ikke tilsvarende regel i ekteskapsloven. Det kan være behov for en slik regel dersom et likekjønnet ektepar flytter og de ikke kan få oppløst ekteskapet i det landet de bor.

I høringsnotatet foreslo departementet en utvidelse av ekteskapsloven § 30 b slik at ektefeller som ikke kan få oppløst et ekteskap eller registrert partnerskap der ektefellene bor, kan få det oppløst i Norge (nødkompetanse). For at en slik bestemmelse skal kunne komme til anvendelse, ble det foreslått at det stilles vilkår om at ekteskapet eller det registrerte partnerskapet er inngått i Norge.

Etter departementets vurdering er det behov for å videreføre bestemmelsen fra partnerskapsloven. Departementet mener en slik bestemmelse er viktig og nødvendig, fordi det ellers ikke vil være mulig, eller svært vanskelig, å få oppløst ekteskapet for likekjønnede ektefeller dersom paret er bosatt i utlandet.

Samtidig er det også med hensyn til denne bestemmelsen et ønske om like regler for ulikekjønnede og likekjønnede ekteskap. Bestemmelsen vil være aktuell der et par har inngått et ekteskap, men senere bosetter seg i et annet land. Dersom en ektefelle ønsker å oppløse ekteskapet, må dette kunne gjøres i Norge, selv om saksøker ikke er norsk statsborger eller bor i Norge. Departementet vil også framheve at forslaget vil medføre en forbedring når det gjelder gjeldende regler om jurisdiksjon i ekteskapssaker. Det vises her til lovutkastet § 30 b ny bokstav f.

1.4 Adopsjon

1.4.1 Departementets vurderinger og forslag

Departementet har registrert at det under høringen har kommet til uttrykk svært ulike syn på forslaget som åpner adgang for at likekjønnede ektepar skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre. Departementet er likevel av den oppfatning at det ikke har kommet fram nye og vesentlige argumenter i høringsrunden som tilsier at forslaget ikke bør opprettholdes. Departementet mener fortsatt det er en naturlig konsekvens av innføring av felles ekteskapslov, at det samtidig åpnes for at likekjønnede ektepar får adgang til å søke om adopsjon. Å åpne for en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar er etter departementets mening også en naturlig videreføring av den samfunnsutvikling som har funnet sted. Departementet viser blant annet til at det i 2002 ble innført adgang til stebarnsadopsjon i registrert partnerskap. Departementet legger til grunn at begrepet "ektefelle" i adopsjonsloven etter forslaget om ny felles ekteskapslov vil inkludere likekjønnede ektepar.

En adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar handler først og fremst om at homofile par gis en mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile par, og ikke om å innføre en rett til å adoptere. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende vilkår i gjeldende adopsjonslov og skal fortsatt være det avgjørende hensynet ved behandlingen av adopsjonssøknaden. Det skal derfor alltid måtte foretas en konkret vurdering av opplysningene i den enkelte sak, ut fra hva som er til barnets beste. Departementet legger også etter høringen til grunn at forslaget som vil åpne for en generell adopsjonsadgang for homofile ektepar, er forenlig med FNs barnekonvensjon.

Mange barn vokser allerede i dag opp i familier der omsorgspersonene er likekjønnede. Disse barna har behov for trygge juridiske rammer rundt oppveksten i familien sin. Ved adopsjonen vil adoptivforeldrene tre inn i de forpliktelser og det ansvar foreldre har etter blant annet barneloven.

Adgangen til stebarnsadopsjon i registrert partnerskap gir i dag barn som vokser opp i homofile familier, et godt stykke på vei tilgang til den juridiske beskyttelse en adopsjon innebærer. Denne ordningen vil imidlertid ikke være aktuell for alle barn som vokser opp hos likekjønnede par. Barn som bor i fosterhjem der fosterforeldrene er likekjønnede, vil for eksempel kunne ha samme behov for den juridiske sikkerheten som en adopsjon innebærer, som barn hos fosterforeldre av motsatt kjønn. Tilsvarende vil for eksempel også gjelde der barnet og søkerne har en særlig tilknytning til hverandre fordi foreldreansvaret er overtatt av søkerne etter foreldres dødsfall. Etter departementets mening er det derfor naturlig å åpne opp for en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar på lik linje med heterofile ektepar, i tilfeller der barnet allerede bor sammen med adoptivsøkerne og har søkerne som sine faktiske omsorgspersoner.

Departementet opprettholder forslaget om å åpne for en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar også i tilfeller der barnet ikke allerede har søkerne som sine faktiske omsorgspersoner. Hensynet til barnets beste tilsier at adoptivbarnet skal ha tilgang til de adoptivforeldre som er best egnet i det enkelte tilfellet.

Når det gjelder den kunnskap vi i dag har om barn som vokser opp hos par som er likekjønnede, viser departementet til at da svenskene endret sitt regelverk slik at registrerte partnere i Sverige fikk en generell adopsjonsadgang, ble lovendringene vedtatt bl.a. på bakgrunn av en omfattende gjennomgang av forskning på området.

Departementet slutter seg også til de høringsinstansene som peker på at det ikke er framkommet forhold som tilsier at homofile par ikke skulle ha de samme mulighetene som heterofile par når det gjelder å adoptere barn. Departementet legger i denne forbindelse vekt på at forskningen viser at det først og fremst er kvaliteten på relasjonene mellom barn og foreldre som er avgjørende for barnet og dets utvikling, og ikke om barnet vokser opp med foreldre av motsatt kjønn.

Departementet legger også vekt på at det vil kunne gi uheldige signaler til de barna som allerede lever i familier der omsorgspersonene er likekjønnede, dersom en adopsjonsadgang kun begrenses til de tilfellene der barnet allerede bor sammen med eller har en særlig tilknytning til søkerne. Departementet er derfor enig med de høringsinstansene som mener at hensynet til disse barna også taler for at familier med likekjønnede omsorgspersoner likestilles fullt ut med familier der omsorgspersonene er heterofile.

Selv om det i dag ikke finnes opprinnelsesland Norge samarbeider med som tar imot søknader om utenlandsadopsjon fra homofile par, mener departementet det vil være riktig å åpne muligheten for utenlandsadopsjon for likekjønnede ektepar i intern norsk rett, for å gi et klart uttrykk for vår holdning til dette spørsmålet. Etter departementets oppfatning vil også opprinnelseslandenes holdning kunne endres. Departementet legger vekt på at flere land, herunder Sverige, har åpnet opp for en slik adgang.

Departementet er etter høringen fortsatt av den oppfatning at Haagkonvensjonen ikke hindrer innføring av en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar. Barnets opprinnelsesland har imidlertid det avgjørende ordet når det gjelder hvilke søkere de ønsker å ta imot og eventuelt tildele barn med sikte på adopsjon. Flere land som er tilsluttet Haagkonvensjonen, har allerede innført en adopsjonsadgang for homofile par. Departementet kan heller ikke se at en generell adopsjonsadgang til likekjønnede ektepar på generelt grunnlag skulle svekke tilliten til det norske adopsjonssystemet, eller norske søkere i særdeleshet.

Den europeiske konvensjonen av 1967 om adopsjon av barn utarbeidet av Europarådet har som formål å skape større rettsenhet blant de europeiske landene på adopsjonsområdet. Konvensjonen tillater at et barn adopteres av to personer som er gift med hverandre, ved samtidig eller etterfølgende adopsjon, eller av en person. Departementet legger fortsatt til grunn at begrepet "ekteskap" i konvensjonen forutsetter ekteskap mellom to av ulikt kjønn, og viser blant annet til at Sverige fant å måtte si opp konvensjonen da de i 2003 innførte en generell adgang til adopsjon for registrerte partnere. Europarådskonvensjonen av 1967 er for tiden under revisjon. Departementet vil derfor foreløpig avvente den endelige avgjørelsen av om man skal si opp 1967-konvensjonen.

Siden det per i dag ikke foreligger samarbeidsland som tar imot søknader om adopsjon fra likekjønnede par, reiser spørsmålet seg om likekjønnede ektepar skal kunne kreve å få sin søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet utredet av kommunen og behandlet av adopsjonsmyndigheten.

Bestemmelsen om krav til forhåndssamtykke er nedfelt for å sikre barnets interesser, herunder at det får et trygt, varig og godt hjem. Utstedelsen av forhåndssamtykke er således et viktig element i den kontroll myndighetene fører med utenlandsadopsjonene. Det forutsettes at adopsjonsmyndigheten ved behandling av søknad om forhåndssamtykke vurderer hvordan formidlingen i den enkelte sak skal foregå. Det er derfor stilt krav om at søkerne skal bekrefte hvilket land barnet skal adopteres fra og hvordan adopsjonen skal formidles, før et vedtak om forhåndssamtykke kan treffes. Hovedregelen er at utenlandsadopsjonene formidles gjennom en av de tre godkjente norske adopsjonsorganisasjonene. Vanligvis er det derfor adopsjonsorganisasjonene som gir søkerne formidlingsbekreftelse. Adopsjonsorganisasjonene har i utgangspunktet en plikt til å formidle adopsjon til søkere med forhåndssamtykke. Denne plikten gjelder likevel ikke dersom utenlandske myndigheter ikke finner å kunne tildele søkerne barn. Kan ikke slik bekreftelse gis, vil søknaden om forhåndssamtykke heller ikke kunne innvilges.

Hensikten med kommunens utredning er å bistå adopsjonsmyndigheten i å opplyse søknaden om forhåndssamtykke. Når det er åpenbart at en formidlingsbekreftelse fra adopsjonsorganisasjonene ikke kan innhentes, vil det, som også flere av høringsinstansene påpeker, være ressurssløsende og lite hensiktsmessig å igangsette utredningsarbeidet av søkerne i kommunen. Departementet forutsetter derfor at en utredning av søkerne i kommunen ikke bør igangsettes. Tilsvarende må gjelde der et likekjønnet ektepar søker om forhåndssamtykke utenom godkjent adopsjonsorganisasjon, jf. adopsjonslovens § 16 f annet ledd.

Når det gjelder adopsjonsformidling av barn bosatt her i landet, jf. adopsjonsloven § 16 c (samtykkeadopsjonene), legger departementet derimot til grunn at søkerne vil kunne kreve å bli utredet av kommunen på samme måte som ulikekjønnede par. I disse tilfellene blir ikke søkerne gitt et forhåndssamtykke slik ordningen er ved utenlandsadopsjon. Søkere som er utredet av kommunen med tanke på adopsjon, blir derimot registrert i et sentralt register over adoptivsøkere. Det forutsettes imidlertid at barnets biologiske foreldres ønsker om valg av adoptivhjem skal tillegges vekt så langt dette er forenlig med hensynet til barnets beste, også ved innføring av en generell adopsjonsadgang til likekjønnede ektepar. Dette kan ha betydning for om biologiske foreldre vil samtykke i det konkrete tilfellet, og det kan ha betydning for tilliten til adopsjonssystemet generelt.

Selv om departementet har et ønske om mest mulige like vilkår for likekjønnede og ulikekjønnede ektepar, har departementet kommet til at unntaket i adopsjonsloven § 5 a om etterfølgende stebarnsadopsjon i registrert partnerskap der barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra et land som ikke tillater slik adopsjon, fortsatt bør gjelde. Flere argumenter taler for dette. Det stemmer best overens med utgangspunktet om at internasjonalt adopsjonssamarbeid er basert på gjensidig respekt for hverandres systemer og lovgivning. Videre er dette nødvendig for at det samarbeid som har utviklet seg over tid mellom opprinnelsesland og mottakerland, kan fortsette og fremdeles være bygget på tillit.

På bakgrunn av forslaget vil det være behov for å foreta en endring i adopsjonsloven § 5 a slik at det framgår at unntaket om å ta hensyn til opprinnelseslandets syn, nå også vil gjelde for ektefeller av samme kjønn.

Innføring av en generell adopsjonsadgang for homofile reiser også særlige spørsmål om anerkjennelse i utlandet av en slik adopsjon gjennomført her i landet. Departementet legger også etter høringen til grunn at en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar trolig vil innebære få internasjonale konsekvenser. Departementet viser blant annet til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i sin høringsuttalelse forutsetter at det uansett vil bli tale om svært få saker.

1.5 Assistert befruktning for lesbiske par

1.5.1 Departementets vurderinger og forslag

1.5.1.1 Like rettigheter

Formålet med å foreslå endringer i ekteskapsloven er å åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom to av motsatt kjønn. Som en konsekvens av dette ble det i høringsnotatet foreslått å endre bioteknologiloven, slik at sæddonasjon og assistert befruktning også kan tilbys lesbiske par som er gift eller er samboer i ekteskapslignende forhold.

Utgangspunktet for assistert befruktning i dagens bioteknologilov er at kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig. Det forutsettes at paret består av en kvinne og en mann, og det stilles krav til samlivsform. Paret skal være gift eller samboere i ekteskapsliknende forhold. Gjeldende retts krav om befruktningsudyktighet eller uforklarlig befruktningsudyktighet henspeiler på medisinsk infertilitet. Det at man ikke kan få barn med sin partner etter naturmetoden på grunn av at paret har samme kjønn, kan etter bioteknologiloven ikke anses å være medisinsk begrunnet.

Flere høringsinstanser har fremholdt at lesbiske, som ikke kan få barn etter naturmetoden, ikke har noen rett til å bli foreldre. Departementet vil understreke at ingen har noen rett til å bli foreldre. Heller ikke etter dagens bioteknologilov gir man heterofile noen rett til å få barn. Hensikten med å endre bioteknologiloven er kun å gi lesbiske en rett til å bli vurdert for assistert befruktning på samme måte som heterofile par. Paret vil måtte oppfylle lovens krav for å få tilbud om assistert befruktning på lik linje med par av ulikt kjønn.

Hvorvidt man skal likestille medisinske årsaker med andre grunner til at et par ikke kan få barn på vanlig måte, er et spørsmål i den forbindelse. Dette har flere av høringsinstansene fremhevet. Et sentralt argument for å tillate assistert befruktning til lesbiske par er at dette vil føre til likebehandling, og dermed likestilling, mellom heterofile og homofile par som lever i stabile parforhold.

Tilbud om assistert befruktning til lesbiske par er tilgjengelig flere steder i utlandet. Slik situasjonen er i dag, kan kvinner benytte seg av et slikt tilbud, som blant annet er tilgjengelig i våre naboland. Departementet ser det som en fordel å kunne tilby assistert befruktning til lesbiske par i Norge, fordi assistert befruktning i Norge innebærer at barna får rett til å få informasjon om sin biologiske far (donor) når barnet blir 18 år.

Departementet viser også til at det er like viktig hvordan paret fyller sine roller som omsorgspersoner for barnet som hvilket kjønn omsorgspersonene har.

Når det gjelder synet på den naturgitte, reproduserende enheten av kvinne og mann, viser departementet til at det er nødvendig å ta innover seg at samfunnets og teknologiens utvikling vil kunne medføre at det også innenfor det naturgitte er rom for utvikling.

Hva som til enhver tid er "naturlig" har sterke variasjoner og forandrer seg over tid.

1.5.1.2 Barn som vokser opp hos likekjønnspar

Et viktig moment i vurderingen av hvorvidt det skal åpnes for assistert befruktning til lesbiske par, er spørsmålet om hvordan det er for et barn å vokse opp hos et likekjønnspar. Dersom det offentlige gjennom assistert befruktning skal bidra til at det settes barn til verden, har det samtidig et større ansvar for at barnets utgangspunkt med sikte på oppvekstvilkår blir gode. Dette gjøres også i dag, gjennom bioteknologilovens bestemmelse om at en lege, etter en medisinsk og psykososial vurdering av paret, skal avgjøre om paret kan få tilbud om assistert befruktning. I vurderingen skal det legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste.

Departementet har merket seg at det er delte meninger blant høringsinstansene om hva som er den beste løsningen i så henseende. På den ene siden legger en del høringsinstanser vekt på at det beste for et barn vil være å vokse opp med en mor og en far. På den annen side fremholder flere høringsinstanser at lesbiske par er like gode foreldre og omsorgspersoner som heterofile par er, og at en lovendring vil kunne fjerne uønsket stigmatisering av de barna som vokser opp hos likekjønnspar.

For å belyse disse spørsmålene knyttet til hensynet til barnet, fikk departementet forut for høringsnotatet gjennomført en kunnskapsoversikt over den forskning som er foretatt om barn som vokser opp hos likekjønnspar.

Gjennom den foretatte kunnskapsoversikten er det ikke funnet studier som avdekker særlige avvik mellom heterofile og homofile par, verken når det gjelder parets oppfatning av foreldrerollen eller barnets oppvekstvilkår.

Det fremkommer heller ingen forskjell når det gjelder barnas evne til å få eller beholde venner, deres psykiske og sosiale velbefinnende eller deres kjønnsutvikling.

Flere høringsinstanser fremholder at konsekvensene for barn som vokser opp hos likekjønnspar må utredes nærmere.

Departementet er av den oppfatning av at det må være vel så viktig hvordan foreldrene fyller rollen som omsorgspersoner som hvilket kjønn de har. Slik departementet ser det, vil samfunnet – i tillegg til foreldrene – som helhet ha et stort ansvar for at barn som vokser opp hos likekjønnspar, får en like god og trygg oppvekst som barn hos foreldre av hvert kjønn. Dersom samfunnet og den enkelte aksepterer likekjønnede par og deres rettigheter på linje med heterofile par, mener departementet at en ny familiekonstellasjon ikke vil skape spesielle problemer for barna. Slik departementet ser det, vil eventuelt folks syn på to kvinner som et foreldrepar kunne være mer utfordrende enn fraværet av barnets biologiske far. Det vil derfor være viktig med holdningsskapende arbeid på dette området.

Departementet understreker at det vil være svært viktig med god informasjon og rådgivning i forbindelse med en eventuell søknad om assistert befruktning.

Departementet foreslår at det i merknad til § 2-5 presiseres hvor viktig det er med åpenhet overfor barnet om hvordan det har blitt til. Departementet foreslår å formulere merknaden slik at dette gjelder for alle par, uavhengig om de er likekjønnede eller ulikekjønnede.

Når det gjelder ressurser til et organisert psykologisk eller sosiologisk rådgivnings- eller informasjonstilbud vedrørende sæddonasjon, viser departementet til at det følger allerede av § 2-5 at parene skal få informasjon. Departementet kan ikke se at det skal være mer ressurskrevende å gi veiledning til ulikekjønnede par enn til likekjønnede par, og gjør derfor ingen endring fra forslaget i høringsnotatet i så henseende.

1.5.1.3 Assistert befruktning til andre enn lesbiske

Departementet vurderer kun mulighetene for assistert befruktning med de metoder som er tillatt etter gjeldende lov og godkjent av Sosial- og helsedirektoratet. Følgelig er det kun assistert befruktning med donorsæd som er aktuelt i dag. Eggdonasjon og bruk av surrogatmor er ikke tillatt etter dagens bioteknologilov, noe som medfører at to menn ikke kan bli vurdert for assistert befruktning. Departementet vurderer ikke å endre bioteknologilovens regler for hvilke metoder for assistert befruktning som skal være tillatt i forbindelse med arbeidet med felles ekteskapslov. Dette er spørsmål som Helse- og omsorgsdepartementet eventuelt vil komme tilbake til i en senere revidering av bioteknologiloven.

Videre er det i denne sammenheng ikke naturlig å gå inn på spørsmål om assistert befruktning til enslige, fordi formålet med dette lovforslaget er å sørge for like rettigheter for heterofile og homofile par i forbindelse med ekteskap. I forbindelse med evaluering av bioteknologiloven vil det også være naturlig å se på regelverket knyttet til assistert befruktning.

Det er følgelig kun tilbud om assistert befruktning til to kvinner som tas opp i dette lovforslaget. Mest aktuelt vil inseminasjon med donorsæd være, da den kvinnen i paret som skal bli gravid, i utgangspunktet ikke har et fertilitetsproblem medisinsk sett. I sjeldne tilfeller kan det tenkes at kvinnen har behov for befruktning utenfor kroppen. I vurderingen av om assistert befruktning bør tilbys likekjønnede par, kan ikke departementet se at det er grunn til å vurdere disse to metodene forskjellig.

1.5.1.4 Forhold knyttet til sædgiver

Når det gjelder spørsmålet om en sædgiver skal kunne reservere seg mot at sæden blir anvendt til lesbiske par, og eventuelt om det også skal være anledning til å bestemme at donasjonen bare skal brukes til lesbiske, bemerker departementet at en er innforstått med at enkelte donorer kan ha spesielle preferanser med hensyn til mottaker av det donerte materialet. Det er likevel ikke ønskelig å gjøre det mulig for donor å reservere seg med hensyn til enkelte mottakere på grunn av deres parforhold så lenge paret oppfyller lovens vilkår for assistert befruktning. En slik reservasjonsrett vil, slik departementet ser det, bære preg av diskriminering på grunnlag av seksuell tilhørighet.

Erfaringer fra Sverige viser at det ikke ble noen merkbar reduksjon av antall sædgivere etter at det ble åpnet for assistert befruktning til lesbiske.

Departementet er imidlertid klar over at det allerede i dag er vanskelig å rekruttere nok sædgivere til at vi kan ha et godt utvalg og mulighet til å reservere sæd med tanke på søsken. Ved å åpne for assistert befruktning til lesbiske vil trolig etterspørselen etter donorsæd øke, noe som vil kunne bli en utfordring for våre to donorsædbanker. Det pågår et arbeid for å rekruttere flere sædgivere.

Når det gjelder de donorer som allerede har gitt sæd, uttaler departementet at nåværende sædgivere donerer under den implisitte forutsetningen av at sæden blir brukt etter bioteknologilovens gjeldende bestemmelser. Av hensyn til dette vil kun sæd fra donasjoner foretatt etter at lovendringen trer i kraft, kunne gis til lesbiske par.

1.5.1.5 Egenbetaling og antall forsøk

Proposisjonen tar opp om assistert befruktning til lesbiske skal være et helsetilbud i regi av det offentlige på lik linje med tilbudet til heterofile. Slik departementet ser det, vil det være en uheldig forskjellsbehandling dersom lesbiske kvinner ikke skulle få tilbud i det offentlige helsevesen, men være henvist til private klinikker og full egenbetaling. Så lenge assistert befruktning er et tilbud i det offentlige, mener departementet at man ikke kan forskjellsbehandle de parene som søker assistert befruktning.

Dersom paret oppfyller lovens krav, skal følgelig reglene om tre forsøk og egenbetaling også gjelde for lesbiske par. Ved prioritering av behandling skal det heller ikke gjøres forskjell på lesbiske og heterofile par. Alle par som søker assistert befruktning, skal vurderes og prioriteres etter de samme kriterier.

Departementet fremholdt i høringsnotatet at det finner det urimelig å skulle vurdere en form for reservasjonsrett for helsepersonell som utfører behandlingen.

Departementet kan ikke se at helsepersonells eventuelle ønske om reservasjon kan gå foran kvinners adgang til å få behandling så sant de oppfyller lovens vilkår for assistert befruktning, og vil ikke foreslå en reservasjonsrett for helsepersonell.

1.6 Foreldreskap

1.6.1 Departementets vurderinger og forslag

1.6.1.1 Foreldreskap for likekjønnede par som er gift

Ved innføring av en felles ekteskapslov bør det av hensyn til barnet, til biologisk mor og hennes kvinnelige ektefelle framgå direkte av barneloven hvordan et juridisk foreldreskap skal fastsettes. I dag må det foretas en stebarnsadopsjon hvis den sosiale forelderen også skal bli juridisk forelder til barnet. Samboere har ikke adgang til stebarnsadopsjon.

Av hensyn til barnet legger departementet her fram forslag om at foreldreskapet skal følge direkte av barneloven. Dette vil gi barnet trygge juridiske rammer fra fødselen av. Det vil blant annet innebære at barnet får arverett og mors ektefelle (den sosiale forelderen) vil få foreldreansvar og underholdsplikt overfor barnet.

1.6.1.1.1 Hvem skal være barnets mor

Regelen om at den fødende kvinnen er å anse som barnets mor, anses å være rotfestet i den alminnelige rettsbevissthet i Norge. Departementet foreslår derfor ingen endring i hvem som skal anses som barnets mor.

1.6.1.1.2 Hvem skal være barnets medmor/far

Som en konsekvens av forslaget om å tilby assistert befruktning til lesbiske ektefeller, ble det i høringsnotatet foreslått regler for etablering av foreldreskap for lesbiske ektefeller. Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg eksplisitt til dette forslaget, om etablering av foreldreskap, er positive. Departementet foreslår at forslaget opprettholdes. Det legges avgjørende vekt på barnets behov for trygge juridiske rammer og likestillingen av barn.

Det ble i høringsnotatet foreslått at medmorskapet skulle fastsettes etter modell av gjeldende pater est-regel i barneloven § 3. Formålet med rettslig regulering av foreldreskap er ikke å sikre overensstemmelse med biologiske forhold, men å sikre barna trygge juridiske rammer. I henhold til barneloven § 5 har det offentlige i dag et selvstendig ansvar for at det blir fastsatt hvem som er far til et barn. Etter lovforslaget vil det offentlig også ha et ansvar for å få fastsatt hvem som er medmor til barnet i de tilfeller det er aktuelt.

Det er ulike grader av automatikk i måten farskapet fastsettes på for heterofile. Pater est-regelen krever i utgangspunktet ingen medvirkning fra noen av partene: farskapet følger direkte av ekteskapet. Også ved assistert befruktning blir kvinnens ektemann uten videre ansett som barnets far. Men skulle det bli rettssak om farskapet i det sistnevnte tilfellet, kan ektemannen bare dømmes til far hvis han har gitt samtykke til befruktningen, jf. barneloven § 9. Han har altså ikke plikt til å stå som far til et barn født etter assistert befruktning uten at han har vært enig i en slik behandlingsform.

Hensynet til medmor og hensynet til barnet taler for å innføre samme regel for foreldreskap ved assistert befruktning til lesbiske ektepar som den som gjelder for heterofile ektepar som får barn ved assistert befruktning. Det vil være til fordel for barnet om loven har en foreldreskapsregel som medfører at den som er gift med barnets mor, blir medmor uten videre som følge av ekteskapet. Medmorskapet kan være på plass fra barnet blir født, og en unngår den usikkerheten som ligger i at en stebarnsadopsjon gjøres til gjenstand for en skjønnsmessig vurdering fra myndighetenes side. En sikrer også barnet i de tilfeller der biologisk mor dør under eller like etter fødselen.

Medmor må likevel ha en mulighet til å fralegge seg foreldreskap til et barn hvor hun har vært uvitende om eller negativ til den assisterte befruktningen. Et krav om samtykke for at hun skal kunne dømmes til mor, vil løse dette problemet. For å unngå konflikt både i tiden rundt svangerskap og fødsel og senere i barnets oppvekst, vil det også være ønskelig at assistert befruktning skjer med samtykke. Med en slik regel oppnår man at disse barna likestilles med andre barn i måten foreldreskapet fastsettes på, og medmor får følgelig alle rettigheter som en far som er gift med barnets mor har.

På denne bakgrunn og ut fra hensynet til partene og likestillingshensyn vil departementet opprettholde forslaget om at foreldreskap for lesbiske ektefeller skal fastsettes på samme måte som for heterofile ektepar. Gjeldende farskapspresumpsjon utvides til en foreldreskapspresumpsjon.

I høringsnotatet ble det foreslått å bruke betegnelsen medmor. De fleste høringsinstansene støtter bruken av denne betegnelsen, men departementet merker seg at noen instanser mener at forslaget undergraver farsbegrepet. I den forbindelse vil departementet gjøre oppmerksom på at det kun skal være mulig å fastsette medmorskap hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. I andre tilfeller vil ikke hun som moren er gift med, kunne bli medmor i kraft av barneloven.

Siden medmor er et nytt begrep, har departementet kommet til at det kan være hensiktsmessig å innta en definisjon av medmor. En slik definisjon foreslås inntatt i en ny bestemmelse § 4 a i barneloven.

1.6.1.1.3 Medfar

Som det framgår av proposisjonen, vil det kun åpnes for assistert befruktning med de metoder som er tillatt etter gjeldende lov og godkjent av Sosial- og helsedirektoratet. Følgelig er det kun assistert befruktning med donorsæd som er aktuelt. Eggdonasjon og bruk av surrogatmor er ikke tillatt etter bioteknologiloven i dag, noe som medfører at to menn ikke kan bli vurdert for assistert befruktning. Regjeringen vil sette ned et utvalg som skal se nærmere på dette.

1.6.1.2 Foreldreskap for likekjønnede samboere

I høringsnotatet ble det foreslått at reglene om foreldreskap kun skulle gjelde lesbiske ektefeller. Det ble vist til at høringsnotatet kun gjaldt ekteskap, og departementet fant derfor ikke grunn til å drøfte samboeres forhold tilsvarende.

Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser ønsker at det også skal fastsettes regler for foreldreskap for lesbiske par i ekteskapsliknende forhold som får assistert befruktning. Det argumenteres med at siden det foreslås å tilby assistert befruktning til lesbiske samboere, bør foreldreskap for disse også reguleres i barneloven. Hvis ikke vil barn av lesbiske samboere bli stilt svakere enn barn av heterofile samboere, siden mannen der vil bli tilkjent farskapet etter reglene i barneloven. Likebehandling av homofile og heterofile par blir også brukt som argument.

Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at lesbiske par i ekteskapsliknende forhold som får assistert befruktning ved hjelp av donærsæd, også bør få fastsatt foreldreskap etter reglene i barneloven fra fødselen av.

Departementet har lagt avgjørende vekt på barnets behov for trygge juridiske rammer og likebehandling av barnegrupper. I tillegg er det vektlagt at viktige høringsinstanser har ønsket dette. Hensynet til likebehandling av homofile og heterofile samboere er et annet argument som veier tungt. Dette medfører at barn unnfanget ved assistert befruktning vil få rettigheter overfor sin mors kvinnelige samboer, og den kvinnelige samboeren vil ha plikter overfor barnet. Barn av lesbiske samboere som får assistert befruktning, vil da bli stilt likt med barn av heterofile samboere hvor farskapet blir fastsatt etter reglene i barneloven.

På denne bakgrunn foreslår departementet å endre barneloven slik at en kvinnelig samboer skal få mulighet til å erkjenne medmorskap fra fødselen av, på lik linje med regelen om erkjennelse av farskap for samboende heterofile. Forslaget følges opp ved en endring av barneloven § 4 som omhandler erkjennelse av farskap.

En forutsetning for assistert befruktning i dag er at kvinnen er gift eller samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold, jf. bioteknologiloven § 2-2. Det samme kravet til ekteskapsliknende forhold vil gjelde når det foreslås i kapittel 8 å åpne for å tilby assistert befruktning ved hjelp av donorsæd til lesbiske samboere.

For å bli ansett som samboer etter barneloven § 4 tredje ledd er det tilstrekkelig at partene er folkeregistrert på samme adresse eller erklærer i melding til Folkeregisteret at de bor sammen. Tilsvarende vil bli lagt til grunn ved vurdering av samboerskap etter bioteknologiloven.

Det er ikke nødvendig å foreta en prøving av samboerskapets stabilitet. Vilkåret for å etablere morskap etter barneloven i disse tilfellene vil uansett være at det foreligger samtykke til behandling. En partner i et registrert partnerskap vil med dette forslaget kunne bli foreldre i kraft av å være samboer.

1.6.1.3 Erkjennelse av farskap/medmorskap for alle

Departementet har merket seg forslag i høringsrunden om at både likekjønnede og ulikekjønnede par bør erkjenne foreldreskapet. Dette ble beskrevet i høringsnotatet, men ikke foreslått.

Spørsmålet om opphevelse av presumpsjonsregelen (pater est-regelen) ble diskutert av Barnelovutvalget i 1977, hvor det ble foreslått at alle fedre skulle erkjenne farskapet for å likestille barnegrupper født i ulike familieformer. Dette ble av mange høringsinstanser ansett som en svært dramatisk endring som blant annet ville føre til mye usikkerhet og konflikt i mange ekteskap. Man vurderte det også slik at det ville kunne undergrave ekteskapet som institusjon. På bakgrunn av den omfattende motstanden valgte departementet den gang å beholde pater est-regelen. Departementet ønsker ikke å endre rettstilstanden nå. Et eventuelt forslag om endring på dette området vil kreve en grundigere utredning først.

1.6.1.4 Nærmere om vilkårene for å få fastsatt medmorskap etter barneloven

I høringsnotatet foreslo departementet at medmorskap etter barneloven kun skal fastsettes dersom den assisterte befruktningen er foretatt i godkjent helsevesen i Norge eller i utlandet og det foreligger samtykke fra medmor.

1.6.1.4.1 Godkjent helsevesen

Formålet med å kreve at den assisterte befruktningen skal foretas i godkjent helseinstitusjon i Norge eller utlandet for at medmorskap skal kunne fastsettes etter barneloven, er å sikre at inseminasjonen skjer i kontrollerte former. Der barnet er unnfanget i kontrollerte former ved assistert befruktning innenfor helsevesenet, vil tilblivelsesmåten være trygg og ikke noe motargument mot å innføre en medmor-regel. Ved en klinikk er donoren sjekket grundig for å sikre at f.eks. seksuelt overførbare sykdommer ikke foreligger, og sæden har vært frosset i minst seks måneder mens donoren har tatt gjentatte sykdomstester. Donorenes medisinske bakgrunn er også undersøkt.

En innføring av en rett til assistert befruktning slik det er foreslått i proposisjonen, vil gi lesbiske kvinner mulighet til å få hjelp av teknologien som finnes i det norske helsevesenet. Medmorskap i barneloven vil ikke omfatte barn som blir til ved inseminasjon utenfor et kontrollert helsevesen. Foreldreskap må i disse tilfellene fastsettes ved stebarnsadopsjon. Dette kan imidlertid kun skje hvis partene er gift eller registrerte partnere.

Departementet ser at kravet om at den assisterte befruktningen må ha skjedd på en godkjent klinikk kan stille de barn som blir til i privat regi(for eksempel et par som bestiller donorsæd over nettet), i en dårligere posisjon juridisk. Hensikten med å stille krav om at den assisterte befruktningen skal skje i kontrollerte former, er å forhindre at kvinner benytter seg av den mer risikable formen for inseminasjon. Departementet legger til grunn at par som ønsker seg barn, vil følge den fremgangsmåten som myndighetene nå legger opp til. Departementet vil i samråd med helsemyndighetene legge opp til at potensielle foreldre av samme kjønn skal få god informasjon om hva som må gjøres for å oppfylle barnelovens vilkår.

Det kan være praktiske problemer å skille fra hverandre de barna som skal få medmorskap fastsatt etter barneloven og de som ikke får det. For barn født etter assistert befruktning i kontrollerte former, foreslo departementet i høringsnotatet at dette løses ved en bekreftelse fra klinikken, som sendes Folkeregisteret sammen med fødselsmeldingen. Departementet foreslår at det gis en forskriftshjemmel for å kunne gi nærmere regler om fremgangsmåten for å fastsette medmorskap.

Etter departementets vurdering må Folkeregisteret avgjøre om vilkårene for å regne morens ektefelle som medmor er til stede. I de tilfeller hvor registrerende myndighet ikke finner å kunne registrere medmorskapet på bakgrunn av de tilsendte bekreftelser, vil det være mulig å påklage dette til Skattedirektoratet.

For at en virksomhet skal kunne drive med assistert befruktning i Norge, må det foreligge godkjennelse fra Sosial- og helsedirektoratet. Alle offentlige og private virksomheter i Norge som har slik godkjennelse, må anses for å fylle vilkåret som foreslås innført i barneloven § 4 om å være "godkjent helsestell".

Departementet er kjent med at norske kvinner i dag reiser til utlandet, og hovedsakelig til andre nordiske land, for å få utført assistert befruktning. Departementet foreslo i høringsnotatet at medmorskap etter barneloven også skulle fastsettes hvor den assisterte befruktningen er foretatt av godkjent helsevesen i utlandet. Dette er naturlig, siden heterofile par som får utført assistert befruktning i utlandet, også får fastsatt farskap etter barneloven.

Når det gjelder hvilke klinikker i utlandet som skal anses som "godkjent helsestell" etter barneloven, er dette mer komplisert. I utlandet finnes mange forskjellige typer klinikker av varierende kvalitet.

Når det gjelder Europa, antar departementet at et minstekrav for at en klinikk skal anses som "godkjent helsestell" etter barneloven må være at kravene i EUs direktiv 2004/32/EF, som blant annet regulerer assistert befruktning, er oppfylt.

I Norge ble sædgivers anonymitet opphevet 1. januar 2005. Hvorvidt sædgiver er identifiserbar, varierer fra land til land. Det kan stilles spørsmål ved om hvorvidt klinikker i land som ikke har opphevet sædgivers anonymitet, også skal anses for å være "godkjent helsestell" etter barneloven. Av hensyn til å gi barn trygge juridiske rammer fra fødselen av mener departementet at også klinikker i disse land bør anses som "godkjent helsestell". Dette til tross for at barna i disse tilfellene ikke kan få kjennskap til sitt biologiske opphav.

1.6.1.5 Endring av medmorskap

Etter departementets vurdering er det domstolene som må endre et medmorskap fastsatt etter assistert befruktning.

Departementet antar at endring av medmorskap ikke vil være særlig praktisk. Dersom sak kommer opp, vil i så fall reglene i kapittel 4 i barneloven, domstolloven og tvisteloven komme til anvendelse. De reglene som omhandler far og farskap i kapittel 4, skal gjelde tilsvarende for medmor og medmorskap, jf. forslag til ny § 4 a i barneloven.

1.6.1.6 Rettsvirkninger av foreldreskapet

Foreldreskapet vil ha de samme rettslige virkningene enten det er fastsatt gjennom barneloven på bakgrunn av assistert befruktning eller adopsjon. De rettsvirkningene som følger umiddelbart av foreldreskapet, er gjensidig arverett for barn og forelder etter arveloven og underholdsplikt etter barneloven kapittel 8. Felles foreldreansvar følger av barneloven hvis foreldrene er gift eller samboere. Det fortsetter å være felles etter samlivsbrudd hvis ikke annet blir bestemt i avtale eller av retten. Fast bosted har barnet hos begge så lenge foreldrene bor sammen. Bor de ikke sammen, må det tas stilling til hvor barnet skal bo fast og hvor mye samvær barnet skal ha med den forelder det ikke bor fast sammen med. Underholdsbidrag må også fastsettes. Det er barnelovens kapitler 5 til 8 som omhandler rettsvirkningene.

1.6.1.7 Lovendringer

En del rettigheter og plikter er knyttet til det å være far til et barn. Noen av disse rettighetene fremgår av barneloven, men også av andre lover, for eksempel folketrygdloven og arveloven. De samme rettigheter og forpliktelser skal gjelde for medmor. Departementet har vurdert om alle de aktuelle lover skal endres eller om det skal lages en ny regel i barneloven. Å endre alle de aktuelle lover vil ha en klar opplysningsverdi og gjøre reglene lettere tilgjengelige. Det er imidlertid en fare for at noen lover blir uteglemt. Departementet har derfor kommet til at det er mest hensiktsmessig å lage en ny regel i barneloven. Det vil også være mest hensiktsmessig i forbindelse med senere lovendringer. Forslaget følges opp ved at det foreslås en ny bestemmelse i barneloven § 4 a. En slik bestemmelse gjør det overflødig å foreta en rekke endringer i barneloven som opprinnelig ble foreslått i høringsnotatet.

For å følge opp forslaget om medmorskap må det foretas flere følgeendringer i barneloven. Dette gjelder barneloven §§ 1 a, 3, 4, 8, 39, 63, 81 og 85. Selv om grunntanken i barneloven er en mor og en far, vil det ikke være behov for omfattende endringer av reglene for å tilpasse dem til likekjønnede foreldre. I og med at ekteskapsloven gjøres felles, vil ordet gifte omfatte begge familieformer. Det vil si at når det i barneloven benyttes betegnelsen "gifte", for eksempel i barneloven §§ 34 og 35, vil dette omfatte begge familieformer. Foreldreansvar etter dødsfall behandles i §§ 38 og 63. Disse omtaler "den eine av foreldra" og "den attlevande av foreldra", som er kjønnsnøytrale bestemmelser, og endring er ikke nødvendig. Hvis det er barnets mor som dør, vil medmor være "den attlevande" som får foreldreansvaret etter § 38 første eller annet ledd. Rettssak om dette kan det bare bli hvis hun og moren ikke bor sammen. I så fall skal medmors ønske om foreldreansvaret tillegges vekt etter § 63 annet ledd tredje punktum. Hvis de bor sammen, har de felles foreldreansvar, og ingen kan reise sak om medmors foreldreansvar etter § 63.

Etter gjeldende rett vil det etter stebarnsadopsjon være slik at mors eller fars likekjønnede partner kan få foreldreansvar som den gjenlevende etter dødsfall. En likekjønnet partner som ikke har adoptert barnet, kan reise sak etter § 63 om å få foreldreansvaret, jf. § 38 fjerde ledd.

Ved å likestille heterofile og homofile par som foreslått når det gjelder adopsjon og assistert befruktning, vil det være inkonsekvent om muligheten til å få foreldreansvar etter dødsfall etter barneloven § 63 skal forbeholdes samboende mann og kvinne. Det foreslås derfor at barneloven skal endres slik at to gifte eller to samboende kvinner eller menn skal kunne få foreldreansvaret sammen. Denne foreslåtte endringen er ikke en direkte følge av felles ekteskapslov, men som en følge av at par av samme kjønn kan få assistert befruktning eller adoptere sammen. Departementet kan ikke se at det har betydning om paret er av motsatt eller samme kjønn. Departementet kan heller ikke se at det er problematisk i gitte tilfeller å overføre foreldreansvar for barn fra et heterofilt par til et homofilt par.

Dersom et barn mister sine foreldre, vil en homofil onkel som er gift eller samboer og har en særlig nær relasjon til barnet, kunne henvende seg til retten og be om at paret får foreldreansvaret sammen for barnet. Dette vil også gjelde for registrerte partnere.

Barnelovens øvrige bestemmelser om foreldreansvar, bosted, samvær, flytting og utenlandsreiser, bidrag m.m. trenger ikke endres, da alle disse er kjønnsnøytrale ved at de hele veien bruker ordet "foreldra".

1.7 Opphevelse av partnerskapsloven

1.7.1 Departementets vurderinger og forslag

Ved innføring av en felles ekteskapslov vil det etter departementets vurdering ikke være behov for, og heller ikke hensiktsmessig, å opprettholde partnerskapsloven, som gir nærmest sammenfallende rettsvirkninger med ekteskapsloven, parallelt. Dette innebærer at likekjønnede og ulikekjønnede heretter vil kunne velge mellom de samme alternative samlivsformer: ugift samliv eller ekteskap.

På denne bakgrunn ønsker departementet å opprettholde forslaget om å oppheve partnerskapsloven. Det framgår av høringen at de som støtter forslagene til endringer i ekteskapsloven også er enig i dette.

Departementet har videre vurdert om ekteskapslovens regler skal gjelde automatisk for alle dem som har inngått registrert partnerskap, eller om det skal gjelde en særlig overgangsordning som gir registrerte partnere en adgang til å velge mellom å la partnerskapet bli omgjort til ekteskap, eller fortsatt beholde status som registrerte partnere.

En adgang for registrerte partnere til å velge mellom en omgjøring til ekteskap eller status quo, vil innebære at partnerskapslovens regler om rettsvirkninger av partnerskapet fortsatt må gjelde som overgangsregler. En slik overgangsordning vil måtte gjelde inntil alle registrerte partnere enten har fått omgjort partnerskapet til ekteskap, eller til alle registrerte partnerskap er oppløst ved skilsmisse eller død. Det samme vil gjelde for annet regelverk som viser til partnerskapslovens regler, eller andre regler som gir partnere rettigheter eller plikter som for eksempel adopsjonsloven § 5 a. Det understrekes i denne forbindelse at uansett løsning vil ingen miste rettigheter de har fått som følge av partnerskapet, for eksempel vil en stebarnsadopsjon som er gjennomført mens partene var registrerte partnere, fortsatt ha samme status selv om partnerskapsloven oppheves, og uavhengig av om partnerskapet omgjøres til ekteskap eller ikke.

I utgangspunktet kan hensynet til likebehandling tale imot å opprettholde en særordning med partnerskap. Den foreslåtte likebehandlingen innebærer bare rettigheter for registrerte partnere. Det må antas at en omgjøring til ekteskap heller ikke vil innebære begrensninger når det gjelder mulighetene for anerkjennelse av forholdet i utlandet. De land som i dag anerkjenner registrert partnerskap, vil antakelig også anerkjenne ekteskap mellom likekjønnede som registrert partnerskap.

Departementet mener at partene må få bestemme selv om de ønsker sivilstand gift. Et partnerskap er i utgangspunktet ikke det samme som et ekteskap, og bare registrerte partnerskap der begge ønsker det, bør bli omgjort til ekteskap.

Etter departementets oppfatning kan myndighetene ikke tvinge noen til å ha status som ektefeller der de ikke har et ønske om dette. Dette er nedfelt både i ekteskapsloven og i internasjonale konvensjoner. Samtykke til ekteskap må også gjelde for de som har inngått partnerskap, selv om rettsvirkningene langt på vei er de samme. Status som registret partner må derfor opprettholdes.

Registrerte partnere vil før lovendringene trer i kraft, bli informert om muligheten for endring av sivilstand. Partnere som ønsker at partnerskapet skal gjelde som et ekteskap, må sette fram en begjæring om dette overfor folkeregistermyndigheten. De som ikke i fellesskap setter fram en slik begjæring om omgjøring, må få beholde sin status som registrerte partnere, og dette må framgå av overgangsregler.

Departementet foreslår at det fremmes overgangsregler slik at et partnerskap som er registrert her i landet og ikke er oppløst, skal gjelde som et ekteskap dersom partene samtykker.

1.8 Internasjonale konsekvenser

1.8.1 Anerkjennelse av likekjønnede ekteskap i utlandet

Innføring av likekjønnede ekteskap reiser spørsmål om hvor langt et ekteskap mellom to personer av samme kjønn vil bli anerkjent i utlandet.

Hovedregelen er at statusavgjørelser (for eksempel ekteskapsinngåelse) anerkjennes i andre land. Grunnlaget for dette er at det samsvarer med partenes forventninger at de beholder sin sivile status (gift, skilt, barn, foreldre osv.) uavhengig av hvor de oppholder seg. Det vil være svært upraktisk å anses som gift i et land og ugift i et annet land.

I land hvor det er åpnet opp for likekjønnede ekteskap, vil utgangspunktet være at likekjønnede ekteskap som eksempelvis er inngått i Norge, anerkjennes. Hvilke rettsvirkninger et ekteskap inngått i Norge vil ha i et annet land, blir et spørsmål om anerkjennelseslandets internasjonale privatrett.

I en del land kan to personer av samme kjønn inngå registrert partnerskap eller en lignende ordning. Det varierer hvor langt rettsvirkningene samsvarer med rettsvirkningene av et ekteskap. Utgangspunktet vil i slike tilfeller være at likekjønnet ekteskap inngått i Norge anerkjennes som et registrert partnerskap i et slikt land.

Den tredje kategorien er de landene som verken aksepterer likekjønnede ekteskap eller registrerte partnerskap. I disse landene vil utgangspunktet være at ekteskapet som sådan ikke anerkjennes. Det innebærer at partene anses som ugift. Selv om et land ikke har regler om registrert partnerskap eller likekjønnede ekteskap, kan det imidlertid tenkes at det knyttes visse rettsvirkninger til det å være samboende.

1.8.2 Anerkjennelse av ekteskap/partnerskap o.l. i Norge

1.8.2.1 Departementets vurderinger og forslag

Det vil videre bli spørsmål om hvilke utenlandske rettsinstitutt som kan anerkjennes som ekteskap etter norsk rett.

Dersom det i norsk rett åpnes opp for ekteskap mellom personer av samme kjønn, vil hovedregelen naturlig nok være at et likekjønnet ekteskap inngått i et annet land må anerkjennes fullt ut i Norge.

I høringsnotatet ble det foreslått en utvidelse av ekteskapslovens nye regel om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet, ekteskapsloven § 18 a, slik at andre samlivsformer som i hovedsak har samme rettsvirkninger som et ekteskap i det aktuelle landet, har samme rettsvirkninger som et ekteskap i Norge.

Hovedregelen i norsk internasjonal privatrett er at et ekteskap anerkjennes dersom det er gyldig stiftet etter inngåelseslandets rett. Partnerskapsloven § 2 slår fast at ekteskapsloven § 18 a får tilsvarende anvendelse ved anerkjennelse av partnerskap.

Det framgår av proposisjonen at selv om partnerskapsloven foreslås opphevet, vil rettsvirkningene videreføres som overgangsregler for de som ikke ønsker at partnerskapet skal omgjøres til ekteskap. Det vil følge av overgangsreglene at ekteskapsloven § 18 a også videreføres for registrert partnerskap.

Dersom partene har inngått et registrert partnerskap i utlandet, kan det bli spørsmål om hvordan dette skal anerkjennes i Norge. Forutsatt at partnerskapsloven oppheves slik det her foreslås, blir spørsmålet om partnerskapet kan anerkjennes som et ekteskap, slik at utenlandske partnerskap gis samme status som norske partnerskap får ved en opphevelse av partnerskapsloven.

Departementet vil foreslå at den nye anerkjennelsesregelen i ekteskapsloven § 18 a utvides. Dette innebærer at partnerskap som inngås i utlandet etter ikrafttredelsen av endringsloven, fortsatt vil anerkjennes som partnerskap her i landet, med mindre partnere i fellesskap framsetter en begjæring om omgjøring av partnerskapet til ekteskap etter reglene om dette.

Departementet vil foreslå at det gis en forskriftshjemmel i ekteskapsloven § 18 a, slik at det er mulig å regulere nærmere i hvilke tilfeller en regulert samlivsform i utlandet vurderes å ha samme rettsvirkninger som ekteskap i inngåelseslandet og følgelig kunne bli anerkjent som et ekteskap i Norge.

Det er også mulig å gi lovregler, eksempelvis vedrørende rettsvalget. Så langt dagens regler bygger på sedvanerett, for eksempel spørsmål vedrørende rettsvalget for familieformuerettslige spørsmål, er det etter departementets vurdering ikke hensiktsmessig å lovfeste eventuelle unntak/særregler for likekjønnede ekteskap. Dersom slike særregler skal lovfestes, forutsetter det en lovfesting av hovedreglene. I denne sammenhengen kan det nevnes at spørsmål om innføring av en norsk lov om internasjonal privatrett på familie- og arverettens område er til utredning under Justisdepartementet.

1.8.2.2 Konvensjoner

Spørsmålet her er hvilken betydning forslaget om å utvide ekteskapsloven til også å omfatte likekjønnede par har i forhold til Norges konvensjonsforpliktelser. Når det gjelder den rent terminologiske endringen fra registrerte partnerskap til ekteskap, kan dette ikke sees å innebære noen endring i forhold til eksisterende konvensjonsforpliktelser. Grunnen er at når det i ulike konvensjoner nevnes begrepet "ektefelle", henspeiler dette på ektefellebegrepet på den tid konvensjonen ble utarbeidet. Likekjønnede ektefeller omfattes derfor ikke av konvensjoner som knytter rettsvirkninger til sivil status som ektefeller.

En ny revidert adopsjonskonvensjon skal avløse Den europeiske konvensjonen av 1967 om adopsjon av barn. Departementet legger til grunn at det med det første blir nærmere klarlagt når den nye konvensjonen vil tre i kraft. Departementet vil derfor foreløpig avvente den endelige avgjørelsen av om man skal si opp 1967-konvensjonen.

1.9 Ikrafttredelse og overgangsregler

Departementet legger til grunn at registrerte partnere må få god informasjon om de nye reglene og om mulighetene for å begjære omgjøring av partnerskapet til ekteskap.

Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og Kongen kan fastsette at de enkelte bestemmelser kan tre i kraft til forskjellig tidspunkt.

Partnere som ikke i fellesskap setter fram en begjæring om omgjøring av partnerskapet til ekteskap, beholder sin status som registrerte partnere. Dette innebærer at de nødvendige bestemmelsene om partnerskap og om rettsvirkninger av partnerskapet må videreføres i overgangsregler. Overgangsreglene vil gjelde for alle inngåtte registrerte partnerskap som ikke er oppløst ved skilsmisse eller død. Dette følges opp ved en ny bestemmelses i ekteskapsloven § 95.

2. Komiteens merknader

2.1 Ekteskap eller partnerskap, jf. proposisjonen kap. 5

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Trond Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande, mener det er viktig å sikre homofile og lesbiske rettigheter for å bidra til at de kan leve åpent og slipper å møte diskriminering og negative holdninger.

Komiteen vil peke på at partnerskapsloven har gitt homofile en rett til å få formalisert sitt forhold, samtidig som den har bidratt til å skape positive holdninger til homofiles rett til å leve ut sin legning.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til regjeringserklæringen hvor det står at Regjeringen vil:

"gå inn for endringer i ekteskapsloven som åpner for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom to av motsatt kjønn. Senterpartiets representanter i Regjering og Storting stilles fritt i dette spørsmålet."

Dette betyr at Senterpartiets representanter står fritt til å stemme etter egen overbevisning i dette spørsmålet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at så lenge det opereres med to lover og to navn på heterofilt og homofilt samliv, vil det være rom for diskriminering.

Flertallet vil vise til at mange unge homofile i dag opplever at det er vanskelig å erkjenne sin seksuelle legning. Ved at staten gjennom lovgivning anerkjenner at homofilt og heterofilt samliv er like verdifullt og basert på de samme verdiene, tror flertallet dette vil redusere stigmatiseringen og derigjennom gjøre prosessen med å erkjenne sin legning enklere. Flertallet mener det ikke foreligger noen grunn til å diskvalifisere homofilt samliv. Når en ønsker åpenhet og like rettigheter, er det rimelig at alle favnes av samme lov. Ekteskapet har etablert seg som den institusjon som gir best rammer for kjærlighet og fellesskap. En felles lov vil gi flere muligheten til å benytte seg av ekteskapsinstituttet. Flertallet mener en felles lovgivning vil bidra til å styrke ekteskapets stilling heller enn at den vil bli svekket.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at ekteskapet først og fremst er en juridisk avtale hvor man forplikter seg til omsorg for hverandre og eventuelle barn, men for mange har det også et religiøst aspekt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at mange ser på ekteskapet som en hellig institusjon mellom mann og kvinne. Selv om ekteskapet er en juridisk avtale, vil disse medlemmer forsvare borgernes rett til å tro og hevde at ekteskapet først og fremst er en hellig overenskomst.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener statens rolle i ekteskapsinngåelsen er å tilby en juridisk avtale og at staten må tilby alle par like rammer på det området.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at både tilhengere og motstandere av en felles ekteskapslov begrunner sitt syn med hva som er best for barnet. Flertallet mener at å utvide ekteskapet til også å omfatte likekjønnede par, vil i tillegg til å gi barna rettigheter, også bidra til at det blir lettere for barna å oppfatte forholdene som mer like enn dersom partnerskapsloven videreføres. En likebehandling vil være den beste løsningen for barna, også ut fra deres omdømme i forhold til andre barn og voksne, og vil bidra til å normalisere det å ha en homofil orientering.

Flertallet vil understreke at det ikke er en menneskerett å bli foreldre, men at barn har krav på foreldre. Heller ikke dagens lovverk gir heterofile noen rett til å få barn. Hensikten med å endre lovverket er å gi homofile rett til å bli vurdert som foreldre ved adopsjon og lesbiske mulighet til å bli vurdert for assistert befruktning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at ekteskapet mellom mann og kvinne har dype kulturelle røtter i alle samfunn over hele verden – uavhengig av religion og livssyn. Regjeringens forslag til endringer i ekteskapsloven, barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven vil være en omfattende samlivsreform som bryter med disse historiske røttene. Disse medlemmer kan ikke støtte en så grunnleggende omdefinering av ekteskapet som sosial og juridisk enhet i samfunnet.

Disse medlemmer mener familien er samfunnets grunnleggende enhet og den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet og fellesskap. Forpliktende samliv, stabile familierelasjoner og tid til fellesskap gir den beste rammen for barnas oppvekst. For de fleste barn vil det optimale være å vokse opp sammen med begge sine biologiske foreldre. Familie- og samlivsmønsteret er imidlertid under endring, og mange barn opplever en god oppvekst i utradisjonelle familier. Disse medlemmer vil understreke at alle barns rettigheter skal ivaretas fullt ut, uavhengig av hvilken familieform de vokser opp i.

Disse medlemmer har merket seg at formålet med lovforslaget blant annet er å sikre homofile og lesbiskes likeverd, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering på bakgrunn av seksuell legning. Dette er målsettinger disse medlemmer stiller seg bak. Homofile og lesbiske har i mange år blitt møtt med fordommer, manglende respekt og diskriminerende adferd. Det er uakseptabelt.

Disse medlemmer mener at samfunnet skal sikre alle mennesker i Norge trygge rammer for sine samliv – enten de lever sammen som heterofile eller homofile. Samfunnet har et ansvar for å sikre barns rettigheter uavhengig av foreldrenes samlivsform.

Disse medlemmer vil fremholde at debatten om felles ekteskapslov ikke er en debatt for eller mot homofile og lesbiskes rett til å leve sitt liv åpent i forpliktende samliv i et samfunn som viser respekt. Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti og et flertall i Fremskrittspartiets stortingsgruppe gikk imot partnerskapsloven da den ble vedtatt, og ville heller sikre juridiske rettigheter for homofile og lesbiske par gjennom lov om husstandsfellesskap. Mange har imidlertid innrettet sine liv etter partnerskapsloven, og disse medlemmer mener partnerskapsloven må videreføres for å sikre homofile og lesbiske forpliktende juridiske rammer rundt sine samliv.

Disse medlemmer mener at de som velger å leve i homofile parforhold ,skal ha gode og trygge juridiske ordninger for sine samliv. Staten har lagt til rette for dette gjennom partnerskapsloven. Disse medlemmer mener at om partnerskapsloven ikke fungerer godt nok, bør den gjennomgås med tanke på eventuelle endringer, særlig med tanke på å sikre barn av homofile foreldre juridiske rettigheter.

Disse medlemmer anser det ikke som diskriminering å behandle heterofile og homofile par ulikt på grunn av den biologiske betingede evnen heteroseksuelle par har til å unnfange barn. Disse medlemmer mener relasjonen mellom barnet og familien er den grunnleggende rammen for ethvert barn som fødes til verden. Å sette et barn til verden er et livslangt ansvar. Disse medlemmer understreker at alle barn har rett til å kjenne sitt biologiske opphav.

Disse medlemmer viser til at det i høringen om ekteskapsloven ble uttrykt stor bekymring for trosfrihetens framtidige kår. Ekteskapet som et forhold mellom mann og kvinne er grunnleggende i både kristendommen og andre religioner. Mange kirker og trossamfunn opplever et press fra Regjeringen om å endre syn. De er også usikre på hvilke konsekvenser det vil få å forfekte at ekteskapet er et forhold mellom mann og kvinne. Disse medlemmer viser videre til at flertallet av biskopene understreker alvoret i sin høringsuttalelse der de sier at

"dersom ekteskapslovgivningen endres, slik at likekjønnede par kan inngå ekteskap, må Den norske kirke ta opp til ny vurdering om den skal beholde sin vigselsrett. Det vil være en forutsetning for at den norske kirkes prester fortsatt skal være vigslere, at kirken får legge sin egen forståelse av ekteskapet til grunn."

Disse medlemmer viser til at det i lovforslaget fra Regjeringen står at tros- og livssynssamfunn selv skal kunne bestemme om de vil vie homofile og lesbiske. Samtidig står det videre at Regjeringen håper på en holdningsendring, og at tegnene til endring i kirken må påvirkes mest mulig positivt.

Disse medlemmer viser til at forslaget til ny ekteskapslov forandrer ekteskapet i sin grunnstruktur. Argumentasjonen er at det er nødvendig, fordi dagens skille mellom ekteskap og partnerskap er diskriminerende. Disse medlemmer vil påpeke at dersom det er diskriminerende å ha en ekteskapslov for det forpliktende forholdet mellom mann og kvinne, hvor lenge vil det under en ny rettstilstand være legitimt å hevde dette tradisjonelle synet uten at samfunnet må slå ned på det som diskriminering? Disse medlemmer viser til at Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) mener at et trossamfunn ikke kan nekte å vie likekjønnede par dersom det mottar statsstøtte. Disse medlemmer mener dette er bekymringsfullt og vil svekke trosfriheten dersom det blir gjennomført.

Disse medlemmer legger til grunn at selv om lærere i den offentlige skolen må undervise i gjeldende lov, skal de ikke tvinges til å kvalifisere dette mot sin egen overbevisning. Likeså at helsepersonell som ikke ønsker å delta i forbindelse med kunstig befruktning av lesbiske, må ha fullt fritak for dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det legges til rette for en fritaksordning for ansatte i helsevesenet etc. som av overbevisningsgrunner ikke kan utføre sitt arbeid med hensyn til den nye ekteskapslovens definisjon og med hensyn til nye regler for foreldreskap, adopsjon og kunstig befruktning."

Komiteen vil vise til Ot.prp. nr. 37 (2006-2007) Om lov om endringer i friskoleloven pkt. 8.2.2.3 som sier:

"Læreplanane for skolen må ikkje komme i konflikt med formålsparagrafen i lova, jf. § 1-1. Private skolar som er etablerte og blir drivne på religiøst grunnlag, har høve til å gjennomføre opplæringa i samsvar med sitt syn og si overtyding, så lenge det blir informert om andre syn og norsk lovgiving på området."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser at det kan være en utfordring for enkelte lærere å skulle undervise i at ekteskapet ikke utelukkende er mellom en mann og en kvinne. En felles ekteskapslov vil åpenbart være uforenlig med enkeltes tros- og livssyn. Disse medlemmer mener det er viktig å skille mellom hva som er en lærers trosoppfatning og hva vedkommende er pliktig til å undervise i som gjeldende rett. Disse medlemmer mener at en lærer skal ha rett til å formidle at dagens ekteskapslov bryter med egen trosoppfatning, dersom det samtidig understrekes at dagens lovverk åpner for at to av samme kjønn kan gifte seg. Disse medlemmer presiserer at lærere må undervise i henhold til læreplanene. Disse medlemmer understreker videre at formidling av trosoppfatninger aldri må skje på en måte som gjør at barn som oppdager at de er homofile, føler seg krenket eller mindreverdig. Det viktigste for disse medlemmer er at det undervises i lov og rett på en korrekt måte, men at det er lov å gi uttrykk for personlig tro.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg at det har vært et stort engasjement i befolkningen i denne saken. Disse medlemmer har registrert at det har vært et svært høyt antall protester mot forslaget. Disse medlemmer mener dette tyder på at lovendringen ikke kommer som noe folkekrav – heller det motsatte.

Disse medlemmer har merket seg brevet fra Norges Kristne Råd til komiteen hvor de skriver følgende:

"Det er derfor i noen grad en bekymring at spørsmålet om obligatorisk borgerlig vigsel kun er summarisk behandlet i høringsnotatet fra departementet, og så langt vi har sett, ikke nevnt i Odelstingsproposisjonen. Det synes uheldig om Stortinget vedtar denne loven uten at man har gjort en vurdering av lovendringens mulige betydning for vigselsretten i trossamfunnene. Herunder også en vurdering av om obligatorisk borgelig vigsel behøver å innebære mer enn det staten allerede gjør i dag, nemlig en prøving av vilkårene for ekteskap. Det er lang tradisjon for at trossamfunnene har vigselsretten, men det er basert på en enighet mellom lovgiver og trossamfunn om forståelse av hva ekteskapet er. Når en slik enighet eventuelt ikke lenger er tilstede vil vi mene at det påligger lovgiver å utrede de mulige sivilrettslige konsekvenser. Dette bør eventuelt skje for man gjør lovendringen."

Disse medlemmer mener at Regjeringen burde ha utredet dette før en eventuelt endret ekteskapsloven. Disse medlemmer ber Regjeringen om å utrede obligatorisk borgerlig vigsel og komme tilbake til Stortinget med dette.

Komiteens medlem fra Høyre har merket seg brevet fra Norges Kristne Råd, samt flere innspill under høringene som aktualiserer en utredning av obligatorsik borgerlig vigsel. Dette medlem mener dette bør utredes.

Komiteens medlem fra Venstre mener den beste løsningen ville være å innføre obligatorisk borgerlig vielse i forbindelse med vedtakelse av ny ekteskapslov. For dette medlem er det prinsipielt viktig å skille det juridiske fra det seremonielle ved inngåelse av ekteskap. Dette medlem ser imidlertid at det vil være vanskelig å innføre en ny modell for ekteskap uten en grundig utredning som vurderer konsekvensene av obligatorisk borgerlig vigsel. Dette medlem er skuffet over at det ikke har vært mulig å få utredet konsekvensene før ny ekteskapslov skal vedtas.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede obligatorisk borgerlig vigsel og komme tilbake til Stortinget med dette."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ønsker et samfunn som likebehandler homofile og heterofile. Det er en selvfølge for flertallet at staten likebehandler mennesker uavhengig av seksuell legning. For flertallet er det en verdi i seg selv at mennesker er ulike og tar ulike valg. Flertallet ser arbeidet for en ny ekteskapslov i sammenheng med den enkeltes mulighet til å ta makten i eget liv – for begge kjønn, på tvers av livssyn og legning. Respekten for ulikhet innebærer en toleranse for at det gode liv ikke er likt for alle, og toleranse betyr respekt. Flertallet mener videre at en liberal stat må bygge institusjoner som sikrer frihet og muligheter for alle. For flertallet er det viktig at staten er nøytral overfor livssyn og har et spesielt ansvar for å verne om mindretallets rettigheter.

Flertallet ønsker på denne bakgrunn en juridisk likestilling av ekteskap mellom par av samme kjønn og par av ulike kjønn. Flertallet respekterer at ekteskapet for mange er et samliv mellom mann og kvinne som er innstiftet av Gud. Men flertallet forholder seg til at ekteskapet ikke bare er en religiøs institusjon, men også en juridisk. Flertallet viser til at det å være gift, utløser en rekke juridiske rettigheter og plikter. Omtrent halvparten av de som giftet seg i 2006, valgte å vie seg borgerlig. For flertallet er det naturlig å tolke dette som at disse menneskene først og fremst ser på ekteskapet som en forpliktelse mellom to mennesker som elsker hverandre og ikke som en religiøs institusjon. Flertallet mener at også homofile må få mulighet til å innstifte et slikt ekteskap med de rettigheter og plikter det medfører.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg de innvendinger som har kommet om at man har for lite kunnskap og forskning om konsekvensene ved lovendringen. De samme bekymringene ble fremholdt da partnerskapsloven trådte i kraft for snart 15 år siden. Det ble da også fremholdt at partnerskapsloven ville svekke ekteskapets posisjon, og at loven ville gi et galt signal om at ekteskapet ikke lenger skal ha en særstilling som fundament i vårt samfunn. Erfaringene med partnerskapsloven har vært svært gode, og det foreligger overhodet ingen dokumentasjon på at loven har virket normoppløsende. Tvert imot har loven virket så godt at motstanderne av felles ekteskapslov i liten grad i dag angriper partnerskapsloven.

Flertallet mener på dette grunnlag at det foreligger tilstrekkelig erfaringer og kunnskap for å kunne foreta denne lovendringen.

Flertallet vil understreke at spørsmålet om for eller imot felles ekteskapslov handler om verdisyn, og har forståelse for at felles ekteskapslov vil være uforenlig med enkeltes tros- og livssyn. Men for flertallet er det avgjørende at lesbiske og homofile par sivilrettslig behandles likt med heterofile par, og flertallet mener det er til barnas beste at de vokser opp i trygge og stabile rammer som ekteskapet, uavhengig av foreldrenes seksuelle orientering.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har også merket seg at enkelte av høringsinstansene mener at saken er for dårlig utredet fra departementets side. Dette flertallet vil understreke at det alltid vil være ulike oppfatninger av hvor omfattende en sak skal utredes, og vil samtidig påpeke at det ikke er slik at alle lovendringer krever omfattende utredninger. Lovforslaget har vært på tre måneders høring, noe som er i tråd med utredningsinstruksen. Høringsinstansene ble i høringsbrevet bedt om å vurdere eventuelle underliggende instansers behov for å uttale seg. Denne høringslisten inneholdt 600 høringsinstanser. Høringsnotatet ble også sendt direkte til de kirkelige organisasjoner og frikirkelige trossamfunn, samtidig som høringsnotatet tidligere var sendt til Norges Kristne Råd som er fellesorganisasjonen til Den norske kirke og de frikirkelige trossamfunn.

Dette flertallet vil peke på at enkelte spørsmål er utredet nærmere av eksterne eksperter knyttet til universitetene. Det gjelder en filosofisk tilnærming til hva ekteskapet er, gjennomgang av de teologiske/kirkelige vurderinger av forståelsen av ekteskap og samliv, de barnerettslige konsekvensene av en felles ekteskapslov, internasjonale konsekvenser av loven og en litteraturgjennomgang av forskning om barn som vokser opp i familier med to foreldre av samme kjønn.

Dette flertallet mener saken er tilstrekkelig utredet til at Stortinget kan fatte sin beslutning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det er oppsiktsvekkende at Regjeringen vil innføre en helt ny rettstilstand på samlivsområdet uten at det er foretatt en grundig konsekvensanalyse, slik utredningsinstruksen og mange høringsinstanser krever. Utredninger fra andre land har reist spørsmål ved premissene for en kjønnsnøytral ekteskapslov. Sveriges utredning konkluderte med at det ikke kan anses diskriminerende med en lov basert på en klassisk definisjon av ekteskapet. En fransk parlamentarikerrapport fra januar 2006 avviste en kjønnsnøytral ekteskapslov grunnet hensynet til barnets rettigheter.

Disse medlemmer viser til at utredningsinstruksen ble vedtatt i februar 2000 for å sikre at større reformer, lovendringer og tiltak skulle underbygges med grundige utredninger i forkant. Beslutninger av vesentlig betydning for samfunnet må forberedes skikkelig og utredes for å unngå uheldige følger av vedtaket. Utredningsinstruksen har som formål å sikre dette. Instruksen slår fast at hver sak skal inneholde en konsekvensutredning som skal bestå av analyse og vurdering av antatt vesentlige konsekvenser av den beslutning som foreslås truffet. Disse medlemmer viser til at når prosjekter av betydning for miljø og samfunn skal realiseres, pålegges utbyggerne å gjennomføre en slik konsekvensutredning. Det hersker ingen uenighet om at dette er nødvendig for å unngå utilsiktede konsekvenser av naturinngrep. Disse medlemmer viser til at proposisjonen inneholder forslag til endringer av stor etisk, historisk og sosiokulturell betydning.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Ot.prp. nr. 33 (2007–2008) – om lov om endringer i ekteskapsloven, barneloven, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. – sendes tilbake til Regjeringen for ytterligere utredning og fremmes eventuelt som ny sak i form av en stortingsmelding."

Disse medlemmer viser til at en rekke av høringsinstansene har pekt på problemet med manglende utredninger. En av disse er uttalelsen fra Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, som på flere punkter nettopp etterlyser grundigere utredninger, til tross for at fakultetet støtter hovedkonklusjonen. Det teologiske fakultet uttaler blant annet følgende:

"Som en hovedinnvending mot premissene i høringsnotatet vil fakultetet påpeke at problemkomplekset samliv, seksualitet og familieliv ikke er drøftet godt nok og er basert på en forenklet logikk, som svekker anliggendet. Å bruke likestilling ensidig som utslagsgivende argument er for enkelt. "

På spørsmål fra komiteen om hvorvidt lovforslaget er tilstrekkelig utredet, skriver departementet i sitt svar av 17. april 2008 at:

"selv om ytterligere utredning i prinsippet kunne vært mulig, har Barne- og likestillingsdepartementet lagt til grunn av saken er tilstrekkelig utredet. Forslaget til felles ekteskapslov berører verdispørsmål og er motivert bl.a. av hensynet til likebehandling/likestilling – i tråd med regjeringens politikk for øvrig."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at flere høringsinstanser har reagert på manglede utredninger i forkant av lovforslaget. Disse medlemmer er enig i at det hadde vært fornuftig med en grundigere utredning før forslag til ny ekteskapslov ble fremmet for Stortinget. Disse medlemmer peker på at ny ekteskapslov er en omfattende endring som vil få konsekvenser i samfunnet. Disse medlemmer mener det har vært uheldig for lovforslaget at det ikke ble satt ned en større kommisjon for å vurdere en endring av ekteskapsloven. Disse medlemmer mener en grundigere prosess på forhånd ville kunne ført til at loven ble vedtatt med et bredere flertall i Stortinget.

Komiteens medlem fra Venstre er også skuffet over at Regjeringen ikke har utredet obligatorisk borgelig vigsel som en mulig modell. Dette medlem mener en slik utredning ville styrket muligheten for å få vedtatt en obligatorisk borgerlig vigsel i forbindelse med ny ekteskapslov – noe komiteens åpne høring viste.

2.2 Endringer i ekteskapsloven, jf. proposisjonen kap. 6

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig i at ekteskapsloven utformes slik at det gjøres helt klart i loven at den gjelder to personer av motsatt eller samme kjønn, og at det ikke skal stilles krav om seksuell orientering slik det gjøres i partnerskapsloven.

Flertallet vil vise til at på lik linje med mange ulikekjønnede par, er det mange likekjønnede som ønsker å inngå ekteskap i kirken.

Flertallet har merket seg at lovforslaget gir en rett, men ikke plikt for Den norske kirke og andre trossamfunn til å vie homofile par. Samtidig legges det opp til en individuell reservasjonsrett. Flertallet støtter dette og er enig i at det må bli Kirkemøtets avgjørelse om en vil endre liturgiene, slik at prester også kan vie likekjønnede.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til notat til Stortingets familie- og kulturkomité fra Den norske kirke v/Bispemøtet og Kirkerådet datert 21. april 2008. I notatet påpeker Den norske kirke at vigselsmyndighet er en forvaltningsmyndighet lagt til prestene av lovgiverne. Disse medlemmer viser til at når prester opptrer som vigslere, forholder de seg derfor til to sett av regler. For det første som forvaltere av vigselsmyndighet etter ekteskapsloven, hvor det er ekteskapslovens formkrav etter § 11 første ledd som vil være avgjørende for hva som er gyldig ekteskapsinngåelse. For det andre skal prestenes tjeneste skje etter liturgi forordnet av Kirkens liturgimyndighet, som er Kirkemøtet.

Disse medlemmer viser til at Kirken påpeker at det i lovforslaget "åpnes for en vigselsrett slik at det blir opp til Kirkemøtet å endre liturgien for vigsel". Dette tolker kirken slik at det er Regjeringens ønske at Kirkemøtet som liturgimyndighet i Kirken gjennom liturgivedtak skal avgjøre hvorvidt prester skal kunne operere som vigslere ved likekjønnede ekteskap. Disse medlemmer deler Kirkens forståelse.

Disse medlemmer viser til at det vil kunne være tvil om hvorvidt vigsel ved prest vil være gyldig ekteskapsinngåelse sivilrettslig sett, dersom presten har "justert" eller "tilpasset" den forordnede liturgi slik at den kan passe til et likekjønnet par. Saken dreier seg altså om hva som vil være situasjonen dersom en prest setter seg ut over den liturgiforordning vedkommende er forpliktet på, men samtidig oppfyller ekteskapslovens formkrav til ekteskapsinngåelse. Disse medlemmer viser til at Kirken mener en slik "tilpasning" av liturgien vil være uhjemlet, og også vil endre liturgiens karakter på en vesentlig måte, slik at det i realiteten er snakk om en ny liturgi.

Disse medlemmer er enig i at dette vil kunne skape en situasjon som ingen er tjent med. Vigslere og ikke minst de aktuelle parene må være sikre på at den handling de akter å gjennomføre, vil være gyldig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at Kirken fullt og helt bestemmer over egen liturgi knyttet til kirkelige handlinger."

Komiteens medlem fra Venstre ønsker at en felles juridisk ekteskapsinngåelse skal erstatte både dagens vigsel og gjeldende partnerskapslov. En slik obligatorisk borgerlig vielse vil innebære at staten legger de juridiske rammene, mens Den norske kirke eller andre trossamfunn foretar velsignelse og/eller avholder egne ekteskapsseremonier for dem som ønsker det. For dette medlem er det prinsipielt viktig å skille det juridiske og seremonielle ved inngåelse av ekteskap. Dette medlem ønsker ikke å tvinge Den norske kirke eller andre trossamfunn til å vie to mennesker av samme kjønn. Dette medlem vil med andre ord ikke frata Den norske kirke og andre trossamfunn den frihet de har i dag til å ikke vie homofile. Det bør etter dette medlems syn være opp til det enkelte tros- og livssynssamfunn å avholde egne ekteskapsseremonier. Dette medlem viser til at familie- og kulturkomiteen den 21. april 2008 arrangerte høring om forslaget til endringer i ekteskapsloven og andre berørte lover. Dette medlem vil peke på at flere av høringsinstansene stilte seg positive til Venstres løsning om en felles juridisk ekteskapsinngåelse som erstatning for dagens vigsel og gjeldende partnerskapslov. Dette medlem er skuffet over at spørsmålet om obligatorisk borgerlig vigsel kun kort er behandlet i Ot. prp. nr. 33 (2007–2008) og at det ikke har vært mulig å få utredet konsekvensene av å innføre obligatorisk borgerlig vigsel på en grundig måte før ny ekteskapslov skal vedtas.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

"I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) gjøres følgende endringer:

§ 12 skal lyde:

§ 12 Vigslere

Vigslere er:

• a) notarius publicus – også utenfor det vanlige embetsdistriktet

• b) norsk utenrikstjenestemann, jf lov om utenrikstjenesten § 17.

• c) særskilt vigsler oppnevnt av departementet i tilfeller der det er behov for det på grunn av lange avstander eller av andre grunner. Oppnevningen gjelder for fire år av gangen.

Departementet kan ved forskrift gi utfyllende regler om tildeling og tilbaketrekking av vigselsrett.

§ 13 oppheves."

Komiteen har merket seg at av andre land som tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn, er det kun Canada som ikke har tilknytningskrav. Formålet med et tilknytningskrav er å hindre at personer uten tilknytning til Norge inngår ekteskap her som ikke vil få anerkjennelse i deres hjemland.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener likevel i tråd med departementets anbefaling at det ikke skal innføres tilknytningskriterier. Det er viktig at det legges til grunn like regler for likekjønnede og ulikekjønnede i en felles ekteskapslov. Dersom en innfører tilknytningskriterier for alle, vil det innebære en innskrenkning i forhold til gjeldende regler for ulikekjønnede par.

Flertallet er innforstått med at det kan komme tilfeller hvor ekteskap inngås i Norge som ikke har rettsvirkning for partene i andre land, i så tilfelle er det viktig at det gis god informasjon om internasjonale konsekvenser for borgere uten tilknytning til Norge.

Flertallet mener at i en god del av slike tilfeller er det òg grunn til å tro at disse parene gjør det vel vitende om at ekteskapet deres ikke har gyldighet i hjemlandet.

Komiteen har merket seg at en felles ekteskapslov for like- og ulikekjønnede par i særlige tilfeller kan føre til at enkelte land vil revurdere om vigsel av norske par fortsatt skal tillates på norsk utenriksstasjon. Konsekvensen av dette kan bli en gjensidig oppsigelse.

Komiteen har imidlertid merket seg at departementet ikke har fått noen signaler om at felles ekteskapslov vil få konsekvenser for norske heterofiles adgang til å gifte seg ved norske utenriksstasjoner.

2.3 Adopsjon, jf. proposisjonen kap. 7

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er enig i at det er en naturlig konsekvens av innføring av felles ekteskapslov at det samtidig åpnes for at likekjønnede par får adgang til å søke adopsjon. Flertallet legger til grunn at begrepet ektefelle i adopsjonsloven vil inkludere ektepar av samme kjønn.

Flertallet mener det er en naturlig videreføring av den utvikling som allerede har skjedd på dette området etter at det i 2002 ble åpnet for stebarnsadopsjon.

Flertallet vil understreke at adopsjonsadgang for likekjønnede par innebærer at homofile gis en mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile. Adopsjonsloven gir ingen en rett til å adoptere, kun en rett til å bli vurdert.

Flertallet vil videre understreke at formålet med adopsjon først og fremst er å sikre barnet som trenger det, et godt og varig hjem. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende vilkår i adopsjonsloven og vil fortsatt være det avgjørende ved behandlingen av adopsjonssøknaden.

Flertallet vil understreke at mange barn allerede i dag vokser opp i familier der omsorgspersonene er likekjønnede. Disse barna har behov for trygge juridiske rammer rundt oppveksten i sin familie.

Flertallet vil vise til at ved adopsjon vil adoptivforeldrene tre inn i de forpliktelser og det ansvar foreldrene har etter blant annet barneloven, hvor de da får foreldreansvaret og plikt til å oppfostre barnet. Barnet vil få en sikkerhet om at dersom en av omsorgspersonene skulle falle fra, vil barnet være sikret en videre oppvekst i hjemmet med den andre.

Flertallet vil fremheve at barn som bor i fosterhjem der foreldrene er likekjønnede, vil kunne ha samme behov for den juridiske sikkerhet som en adopsjon innebærer, som barn hos fosterforeldre av motsatt kjønn.

Flertallet vil videre fremheve at det samme vil kunne være tilfellet der barnet og søkeren har en særlig tilknytning til hverandre, fordi foreldreansvaret er overtatt av søkeren etter foreldrenes dødsfall.

Flertallet er derfor enig med departementet i at det er naturlig å åpne for adopsjonsadgang for likekjønnede par på lik linje med heterofile ektepar hvor barnet allerede bor sammen med adoptivsøkeren og har søkeren som sin omsorgsperson.

Flertallet er også enig i at det åpnes for adopsjonsadgang i tilfeller der barnet ikke har søkerne som sine faktiske omsorgspersoner. Flertallet mener det som er best for barnet alltid skal være det viktigste, og at dette tilsier at adoptivbarnet skal få de adoptivforeldrene som er best egnet i det enkelte tilfellet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at i Norge står mange par i adopsjonskø. Strenge regler gjør at mange par, ikke bare homofile og lesbiske partnere, er utelukket fra å adoptere. Det innebærer ingen nedvurdering av disse personenes omsorgsevner. Disse medlemmer vil understreke at kravene til adoptivforeldre må være strenge, fordi samfunnet påtar seg et stort ansvar når det skal hjelpe et barn med å finne en ny familie.

Disse medlemmer mener at for et sårbart barn som skal starte et nytt liv i en annen familie i et fremmed land, vil det beste være en familiesituasjon som er mest mulig lik den som i utgangspunktet ville vært den optimale – nemlig en familie med en mor og en far i et forpliktende samliv.

Disse medlemmer viser til at på hjemmesiden til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUFDIR) står det blant annet at det er:

"adopsjonsmyndighetenes ansvar å forvisse seg om, så langt det er mulig, at utenlandske adoptivbarn blir plassert i familier med de beste forutsetninger til å følge opp barnet. I dette ligger blant annet at et barn har best av å vokse opp med både en mor og en far. Er dette viktig generelt, så er det spesielt viktig for adoptivbarn. I utgangspunktet har disse barna mistet begge sine foreldre og øvrige slekt, og de kan trenge nettopp den styrke som ligger i tilhørigheten til både et foreldrepar og til deres slekt på begge sider."

Disse medlemmer er enig med direktoratet i at barn har best av å vokse opp med både en mor og en far, og at dette er spesielt viktig for adoptivbarn.

Disse medlemmer mener at både mor og far er viktige for barnet, og at ingen barn må gjennom lovgivningen fratas muligheten til å vokse opp med en mor og en far. Lovforslaget underslår at både mors og fars tilstedeværelse i barnets oppvekst har en selvstendig verdi.

Disse medlemmer vil understreke at barn trenger kontakt med både en kvinnelig og en mannlig rollemodell i familiesituasjonen, på samme måte som de fleste anerkjenner barnehagebarns og skoleelevers behov for rollemodeller av begge kjønn. Det er oppsiktsvekkende at Regjeringen ikke anser likestilling som relevant i samfunnets viktigste sosiale enhet, familien.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, legger til grunn at departementets rundskriv og direktoratets hjemmeside justeres som følge av adopsjonsadgangen for homofile ektepar og som en konsekvens av endringer i den rådende samfunnsoppfatning. Flertallet viser til BUFDIRs høringsuttalelse der det heter:

"Direktoratet er enig i at det vil være en naturlig konsekvens av felles ekteskapslov at det åpnes en generell adgang også for likekjønnede par til å søke adopsjon, og at begrepet "ektefelle" også i adopsjonsloven forstås på samme måte som i ekteskapsloven, med andre ord at det omfatter likekjønnede par."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at spørsmålet om homofile og lesbiske skal få muligheten til å bli vurdert som adoptivforeldre, ikke dreier seg om hvorvidt disse gruppene har like god omsorgsevne som andre. Disse medlemmer mener spørsmålet handler om stabiliteten i samlivet og hvilken vekt man tillegger det å ha både mor og far som rollemodeller for barns identitetsutvikling i sitt daglige oppvekstmiljø. Disse medlemmer vil understreke at mange barn har en god oppvekst uten å ha både en far og en mor hos seg. Likevel er det noe annet å anse alternative familiekonstellasjoner som likestilte ordninger og som like ønskelige på barnas vegne.

Disse medlemmer viser til at SSB-forsker Turid Noack har foretatt en studie av forekomsten av skilsmisser i registrerte partnerskap og ekteskap (Samfunnsspeilet nr. 6/2005). Hun konkluderer på følgende måte:

"Analysen av det svenske materialet viste en betydelig overrisiko for skilsmisse i registrerte partnerskap i forhold til ekteskap. (...) En rekke skilsmissestudier finner at ektepar med barn er mer beskyttet mot skilsmisse enn barnløse par, og at barn betyr mer i så måte jo yngre de er. Siden det er langt mindre vanlig med barn blant partnere enn blant gifte, var det tenkelig at mye av forskjellen i skilsmisserisiko lå nettopp her. (...) Også de barnløse lesbiske og homofile partnerskapene hadde imidlertid betydelig overrisiko for skilsmisse sammenliknet med barnløse ektepar. Enten vi så på alle par eller bare barnløse par og kontrollerte for de samme bakenforliggende faktorene, var overrisikoen for skilsmisse sammenliknet med ektepar den samme, det vil si om lag tre ganger så stor for de lesbiske parene og om lag halvannen gang så stor for menn i registrerte partnerskap."

Disse medlemmer mener adopsjonsreglene må ha fokus på det optimale for barnet, og da må stabilitet i samlivet veie tungt.

Disse medlemmer merker seg at undersøkelser utført av Statistisk sentralbyrå viser at både lesbiske og homofile partnerskap har høyere skilsmisserisiko enn heterofile ektepar. I artikkelen "Skilsmisser blant lesbiske og homofile partnere – hvem er mest stabile?" av Noack, Fekjær og Seierstad, vises det til at spesielt lesbiske par skiller seg ofte (Samfunnsspeilet nr. 3/2002). Disse medlemmer vil understreke at risikoen for at et lesbisk par opplever samlivsbrudd, er dobbelt så høy som for homofile, som igjen ligger over snittet for den heterofile befolkningen.

Disse medlemmer merker seg at det i 2006 ble inngått 21 750 ekteskap og kun 127 lesbiske og homofile partnerskap. Disse medlemmer viser til at antallet inngåtte lesbiske og homofile partnerskap har vært ganske stabilt fra 2001. Det totale antall likekjønnede partnerskap utgjør dermed om lag en halv prosent av det totale antall inngåtte ekteskap og partnerskap. Disse medlemmer mener derfor at statistikken gir god grunn til å trekke den slutningen at det er en meget liten andel av befolkningen som aktivt arbeider for en felles ekteskapslov.

Disse medlemmer viser til at det i dag ikke finnes opprinnelsesland Norge samarbeider med som tar imot søknader om utenlandsadopsjon fra homofile par. Departementets oppfatning er at opprinnelseslandenes holdning vil kunne endres, men begrunner ikke dette nærmere. Disse medlemmer vil understreke at hvis Norge åpner for at homofile par kan vurderes som adoptivforeldre, vil det også kunne påvirke opprinnelseslandenes vilje til å bortadoptere barn til heterofile par i Norge.

Komiteen har merket seg at ved samtykkeadopsjon, jf. adopsjonsloven § 16 c, blir det forutsatt at barnets biologiske foreldres ønsker om valg av adoptivhjem skal tillegges vekt så langt det er forenlig med hensynet til barnets beste, også ved innføring av en generell adopsjonsadgang til likekjønnede ektepar. Komiteen er oppmerksom på at dette kan ha betydning for om biologiske foreldre vil samtykke i det konkrete tilfellet.

Komiteen er klar over at det er ingen av de opprinnelsesland Norge samarbeider med som i dag mottar søknad om utenlandsadopsjon fra homofile par.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener likevel det er riktig å åpne for muligheten for utenlandsadopsjon for likekjønnede ektepar for å gi et klart uttrykk for vår holdning til dette spørsmålet. Flertallet vil vise til at flere andre land har gjort det samme, blant annet Sverige.

Flertallet vil fremheve at det er nettopp barns beste som er utgangspunkt for denne lovendringen. Flertallet vil vise til forarbeidene til loven hvor det er foretatt en litteraturgjennomgang av forskning om barn som vokser opp i familier med to foreldre med samme kjønn. Gjennom denne er det ikke påvist forskjell mellom barn oppvokst med foreldre av samme kjønn og barn som har vokst opp i heterofile familier. Forskningen viser også at det er ingen forskjell i barnas evne til å få eller beholde venner, i psykisk og sosial velbefinnende eller når det gjelder kjønnsutvikling. Forskningen viser først og fremst at det er kvaliteten på relasjonene mellom barn og foreldre som er avgjørende for barnet og dets utvikling, og ikke om barnet vokser opp med foreldre av motsatte kjønn.

Flertallet vil vise til at Barneombudet, som skal ivareta barnas interesser, støtter forslaget om at likekjønnede par skal få adopsjonsrett.

2.4 Assistert befruktning for lesbiske par, jf. proposisjonen kap. 8

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil peke på at begrunnelsen for å åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn, er å gi disse like rettigheter som par i heterofile ekteskap. En konsekvens av dette er å endre bioteknologiloven, slik at sæddonasjon og assistert befruktning også kan tilbys lesbiske par som er gift eller samboende i ekteskapslignende forhold.

Flertallet vil understreke at endringen i bioteknologiloven vil kun gi lesbiske en rett til å bli vurdert for assistert befruktning på samme måte som heterofile par. Paret vil måtte oppfylle lovens krav for å få tilbud om assistert befruktning på lik linje med par av ulikt kjønn.

Flertallet vil vise til at assistert befruktning til lesbiske par er tilgjengelig flere steder i utlandet, blant annet i våre naboland. Uansett om norske myndigheter legger til rette for det eller ikke, er det en realitet at disse barna blir født. Flertallet er opptatt av at ved å åpne for assistert befruktning for lesbiske par vil disse barna bli sikret de samme juridiske rettigheter som andre norske barn.

Flertallet er opptatt av at assistert befruktning i Norge for lesbiske vil sikre at barna får kjennskap til sitt biologiske opphav ved fylte 18 år dersom barnet ønsker det. De fleste utenlandske fertilitetsklinikker som benyttes av norske lesbiske par i dag, tilbyr assistert befruktning med anonyme sædgivere.

Flertallet vil vise til at assistert befruktning i Norge sikrer barn av lesbiske to juridiske foreldre ved fødsel. Heterofile par som blir gravide ved hjelp av donorsæd, blir automatisk to juridiske foreldre.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at lesbiske par som blir gravide med utenlandsk donorsæd, i dag må gjennom en kronglet stebarnsadopsjonsprosess som i enkelte tilfeller tar uforholdsmessig lang tid. I mellomtiden har disse barna et svekket juridisk vern.

Dette flertallet vil vise til at forslaget legger opp til at assistert befruktning skal skje innenfor godkjente institusjoner i det norske helsevesenet der barnet er unnfanget innenfor trygge og kontrollerte rammer. Dette flertallet er kjent med at sæd i dag kan kjøpes på Internett, med den risiko dette innebærer for smitte av seksuelt overførbare sykdommer samt overføring av arvelige sykdommer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at alle mennesker har en biologisk mor og far – og har rett til å kjenne sitt opphav. Personer som nektes denne retten, nektes svar på sentrale eksistensielle og identitetsmessige spørsmål. FNs barnekonvensjon slår fast at barnet har rett til å kjenne sine biologiske foreldre og få omsorg fra dem så fremt det er mulig. Samme sted fastslås det at begge foreldrene har et ansvar for barnets oppdragelse og utvikling. Disse medlemmer mener at ingen barn må gjennom lovgivningen fratas muligheten til å vokse opp med en mor og en far. Disse medlemmer mener derfor at forslaget til en kjønnsnøytral ekteskapslov må avvises av hensynet til barnas beste.

Disse medlemmer viser til at i punkt 5.5 i proposisjonen heter det at:

"lovgiver har ansvaret for den rettslige reguleringen av ekteskapet og Stortinget, som lovgiver, har derfor adgang til å vedta de endringer som stortingsflertallet mener er nødvendige og riktige dersom ikke andre forpliktelser taler i mot."

Disse medlemmer vil peke på at Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo slår fast at ulik rettslig stilling for barn av likekjønnede og ulikekjønnede foreldre ikke i seg selv vil være å anse som diskriminering etter barnekonvensjonen. Samtidig sier FNs barnekonvensjon at barn har rett til å kjenne sine biologiske foreldre og få omsorg fra dem så langt det er mulig. Disse medlemmer mener derfor at Norges forpliktelser under FNs barnekonvensjon ikke forutsetter endringene som foreslås, snarere tvert imot.

Disse medlemmer viser til at assistert befruktning er et tilbud til dem som av medisinske årsaker ikke kan få barn. At homofile og lesbiske ikke kan få barn, har derimot helt naturlige årsaker og bør etter disse medlemmers syn ikke utløse medisinsk behandling.

Disse medlemmer viser til at rett til assistert befruktning for homofile og lesbiske vil føre til at flere barn vil vokse opp uten sine biologiske foreldre. Barn som har kjent donor, vil få muligheten til å vite hvem den biologiske faren er når barnet fyller 18 år, men barn som har ukjent donor, vil fratas retten til noensinne å kjenne sitt opphav. Disse medlemmer mener Regjeringen legitimerer bruk av ukjent donor ved at den lesbiske partneren vil kunne bli medmor selv om ukjent donor benyttes ved godkjente klinikker i utlandet. En slik utvikling mener disse medlemmer ikke er til barnas beste.

Disse medlemmer vil vise til Innst. O. nr. 16 (2003–2004) der det blant annet heter:

"Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at inseminasjon med donorsæd tilbys i tilfeller der mannen er befruktningsudyktig, eventuelt at han selv har eller er bærer av en alvorlig arvelig sykdom. Denne formen for assistert befruktning tilbys med andre ord på grunnlag av en medisinsk indikasjon for å bøte på manglende befruktningsevne hos mannen. Barnløshet hos par av samme kjønn skyldes imidlertid ikke medisinske forhold som infertilitet. En utvidelse av tilbudet om assistert befruktning til lesbiske par innebærer at dette helsetilbudet utvides til personer som ikke er barnløse av medisinske årsaker. Flertallet mener at dette representerer en sykeliggjøring av barnløshet som ikke er ønskelig. Både Helsetilsynet og et flertall i Bioteknologinemnda støtter departementets forslag om at nåværende krav til samlivsform videreføres. Det bemerkes fra Helsetilsynets side at "assistert befruktning nå er en hjelp til å oppnå befruktning i de tilfeller der naturlig befruktning pga infertilitet ikke kan skje".

Videre påpeker komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet at behovet for helsetjenester er svært omfattende, og at dette krever prioritering av begrensede ressurser. Disse medlemmer vurderer at det ikke er forsvarlig å prioritere etablering av et helsetilbud til personer som ikke er syke fremfor en forbedring av helsetilbudet til personer som har behov for behandling av medisinske årsaker."

Disse medlemmer viser til at proposisjonen slår fast at det ikke skal gjøres forskjell på lesbiske og heterofile par når det gjelder egenbetaling og antall forsøk med assistert befruktning, samt når det gjelder prioritering av behandling. Disse medlemmer vil understreke at et tilbud om assistert befruktning for lesbiske par vil kunne få konsekvenser for ventetiden for heterofile par.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil understreke betydningen av at barn skal ha mulighet til å få kunnskap om sitt biologiske opphav. Disse medlemmer legger til grunn at nettopp dette hensynet til barnet er tillagt betydelig vekt i spørsmålet om det skal åpnes for assistert befrukting for lesbiske par i Norge. Disse medlemmer mener i tråd med dette at klinikker i land med anonym donor ikke skal ansees som "godkjent klinikk " i lovens forstand.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener hensynet til kjennskap om biologisk opphav veier tyngre enn hensynet til umiddelbart fastslått medmorskap etter fødselen. Disse medlemmer mener det er viktig å legge til rette for effektiv behandling av søknader om stebarnsadopsjon.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Klinikk i land som har anonymitet for sædgiver skal ikke regnes som "godkjent helsestell" i henhold til kravene i lov 8. april 1981 nr. 7, barnelova, samt forskrifter gitt i henhold til denne."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre støtter endringsforslaget i bioteknologiloven § 2-3 der det fremgår at inseminasjon kan finne sted også i forhold der to kvinner er gift eller er samboere i ekteskapslignende forhold. Bioteknologiloven stiller krav om at kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig eller uforklarlig befruktningsudyktig. Et par som består av to kvinner, vil i utgangspunktet ikke ha en medisinsk eller uforklarlig årsak til befruktningsudyktighet. Dette utelukker imidlertid ikke at en eller begge lider av befruktningsudyktighet eller uforklarlig befruktningsudyktighet. På samme måte som det stilles krav om at heterofile par skal ha forsøkt å oppnå konsepsjon før medisinsk behandling iverksettes, må det påhvile lesbiske par å ha forsøkt å oppnå det samme ved hjelp av inseminasjon før videre medisinsk behandling iverksettes også for dem. Dette gjelder selvsagt kun der det ikke er påvist medisinske årsaker til at graviditet ikke kan oppnås på vanlig måte. Inseminasjonen forutsettes å være utført av godkjent klinikk. Disse medlemmer leser i tråd med dette den endrede bestemmelse i bioteknologiloven § 2-4, slik at inseminasjon for lesbiske par skal være prøvd før det åpnes for befruktning utenfor kroppen. Disse medlemmer legger til grunn at det å være lesbisk ikke er noen sykdom, og at det ikke vil være naturlig at det offentlige dekker kostnadene forbundet med innledende inseminasjoner. Dersom graviditet ikke oppnås som forventet i henhold til medisinske faglige vurderinger, skal uforklarlig befruktningsudyktighet kunne fastslås således at vilkårene i § 2-4 i bioteknologiloven kan ansees oppfylt. Disse medlemmer legger i denne sammenheng til grunn at det skal være full likebehandling mellom heterofile par og lesbiske par når det gjelder bruk av egenandeler.

2.5 Foreldreskap, jf. proposisjonen kap. 9

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter Regjeringens vurdering om at ved innføring av felles ekteskapslov bør det av hensyn til barnet, til biologisk mor og hennes kvinnelige ektefelle fremgå direkte av barneloven hvordan et juridisk foreldreskap skal fastsettes. I dag må det foretas en stebarnsadopsjon hvis den sosiale forelderen også skal bli juridisk forelder til barnet. Samboere har ikke adgang til stebarnsadopsjon. Flertallet er enig i at foreldreskapet skal følge direkte av barneloven. Dette vil innebære at barnet får arverett og mors ektefelle (den sosiale forelderen) vil få foreldreansvar og underholdsplikt overfor barnet.

Flertallet viser til at Regjeringen foreslår at medmorskapet skal fastsettes etter modell av gjeldende pater est-regel i barneloven § 3. Pater est-regelen har et biologisk utgangspunkt.

Flertallet vil understreke at formålet med rettslig regulering av foreldreskap imidlertid ikke er å sikre overensstemmelse med biologiske forhold, men å sikre barna trygge juridiske rammer. I henhold til barneloven § 5 har det offentlige i dag et selvstendig ansvar for at det blir fastsatt hvem som er far til et barn. Etter lovforslaget vil det offentlige også ha et ansvar for å få fastsatt hvem som er medmor til barnet i de tilfeller det er aktuelt. Flertallet støtter dette.

Flertallet har merket seg at hensynet til medmor og hensynet til barnet taler for å innføre samme regel for foreldreskap ved assistert befruktning til lesbiske ektepar som den som gjelder for heterofile ektepar som får barn ved assistert befruktning. Medmorskapet kan være på plass fra barnet blir født. Flertallet ser også betydningen av at en sikrer barnet i de tilfeller der biologisk mor dør under eller like etter fødselen.

Flertallet viser til at Regjeringen foreslår at assistert befruktning skjer med samtykke. Flertallet er enig i at med en slik regel likestilles disse barna med andre barn i måten foreldreskapet fastsettes på, og medmor får følgelig alle rettigheter som en far som er gift med barnets mor har.

Flertallet har merket seg at det er foreslått å bruke betegnelsen medmor, og at noen instanser mener at forslaget undergraver farsbegrepet. Flertallet viser i den forbindelse til at det kun skal være mulig å fastsette medmorskap hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. I andre tilfeller vil ikke hun som moren er gift med, kunne bli medmor i kraft av barneloven. En slik mulighet ville bryte for sterkt med det biologiske prinsipp, da det i andre tilfeller alltid vil være en mulighet for at en far vil gjøre farskapet gjeldende. Hun som er gift med moren kan i disse tilfellene, hvor det er en potensiell far til stede, kun bli forelder ved en eventuell stebarnsadopsjon. Dersom medmorskap er etablert etter barneloven, kan ikke barnet også få etablert et farskap etter barneloven. Flertallet vil understreke at barnet må enten ha en far eller en medmor, ikke begge deler. Flertallet støtter Regjeringens forslag.

Flertallet vil understreke at det kun åpnes for assistert befruktning med de metoder som er tillatt etter gjeldende lov og godkjent av Sosial- og helsedirektoratet. Følgelig er det kun assistert befruktning med donorsæd som er aktuelt. Eggdonasjon og bruk av surrogatmor er ikke tillatt etter bioteknologiloven i dag, noe som medfører at to menn ikke kan bli vurdert for assistert befruktning. Felles foreldreskap for to homofile menn må eventuelt skje ved stebarnsadopsjon/adopsjon. Det forutsetter imidlertid at de er gift eller registrerte partnere.

Flertallet er enig i dette.

Flertallet har merket seg at menn reiser som par eller alene til utlandet, og får barn ved hjelp av eggdonasjon og surrogatmor. Dette skaper en del juridiske problemstillinger som dagens barnelov ikke tar høyde for. Flertallet er tilfreds med at Regjeringen har satt ned et utvalg som blant annet skal se nærmere på disse problemstillingene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre er prinsipielt imot bruk av surrogatmor. Etter disse medlemmers syn forutsetter eggdonasjon og bruk av surrogatmor for å hjelpe par til å få barn, en bruk av et annet menneske som har helt andre etiske konsekvenser enn assistert befruktning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at dagens barnelov ikke skiller mellom barn. Barn i homofile familier er særlig ivaretatt i partnerskapsloven § 4 og adopsjonsloven § 5a, som gir homofile og lesbiske anledning til å inngå partnerskap og adoptere hverandres barn.

Disse medlemmer mener dagens regler fungerer som rettssikkerhetsgarantier for barn til korrekt fastsettelse av farskap basert på hvem som er biologisk far. Disse medlemmer mener at andre former for farskap, som sosial far og juridisk far, kan erstatte biologisk farskap, men ikke systematisk, planlagt og primært. Biologisk far erstattes kun når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste.

Disse medlemmer vil påpeke at noen barn har homofile eller lesbiske fosterforeldre, for eksempel som følge av at en slektning og hans partner har overtatt foreldreansvaret for barnet ved foreldrenes dødsfall. Disse barna har en særlig tilknytning til paret, og paret bør etter disse medlemmers syn kunne vurderes som adoptivforeldre hvis dette skulle vise seg å være til barnets beste.

Disse medlemmer viser til at departementet i svar til komiteen av 17. april 2008 hevder at FNs barnekonvensjon artikkel 7.1, som gir barnet rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem, imøtekommes ved at barn ved fylte 18 år gis innsyn i biologisk fars identitet. Det er svært diskutabelt om denne innsynsretten alene oppfyller barns rettigheter i barnekonvensjonens artikkel 7.1, men selv dette minimumskravet er ikke ivaretatt i Regjeringens forslag.

Disse medlemmer viser til at lovforslaget ikke garanterer barnets rett til kjennskap til fars identitet. Lovreformen sier at all assistert befruktning ved godkjente klinikker vil bli omfattet av den nye barneloven. Disse medlemmer viser videre til at lesbiske dermed fortsatt kan benytte klinikker i land som gir sæddonor anonymitet og fratar barnet all tilgang til far, og likevel være omfattet av den nye barnelovens bestemmelser om foreldreskap. Det eneste kravet er at klinikken er godkjent etter EU-direktiv 2004/23/EF og tilleggsdirektiv 2006/17/EF og 2006/86/EF.

Disse medlemmer mener barns rettigheter svekkes ved ny lov, ved at dagens rettigheter i barneloven, barnekonvensjonen, partnerskapsloven og adopsjonsloven utraderes. Ny lov fastsetter en praksis som alle norske instanser erkjenner er i strid med barnekonvensjonen: At barn blir til ved assistert befruktning uten mulighet for innsyn i biologisk fars identitet, selv ved fylte 18 år.

Disse medlemmer vil påpeke at ved å etablere en lovregulert symmetri av dagens farskapsfastsettelse til fastsettelse av foreldreskap i lesbiske par, skapes en ny rettstilstand som åpenbart ikke kan forankres i biologisk foreldreskap. Hele barnelovens forståelse av foreldreskap må dermed revurderes. Dette grunnlaget for vårt samfunns familieforståelse er dermed under press som en direkte konsekvens av lovforslaget, med referanse til endringene i barnelovens fastsettelse av foreldreskap.

Disse medlemmer vil understreke at konsekvensen av lovforslaget blir at samtlige barn i Norge får endret sine rettssikkerhetsgarantier til foreldre. I første omgang er farskapet under press. I neste omgang også morskapet. Samlet sett er det forståelsen av foreldreskap og barns rett til sin biologiske far og mor som er under press.

2.5.1 Foreldreskap for likekjønnede samboere, jf. proposisjonen kap. 9.6.2

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Regjeringen foreslår at lesbiske par i ekteskapsliknende forhold som får assistert befruktning ved hjelp av donærsæd, også bør få fastsatt foreldreskap etter reglene i barneloven fra fødselen av. Flertallet er glad for at barn av lesbiske samboere som får assistert befruktning, vil bli stilt likt med barn av heterofile samboere hvor farskapet blir fastsatt etter reglene i barneloven.

Flertallet understreker at vilkåret for å etablere morskap etter barneloven i disse tilfellene vil uansett være at det foreligger samtykke til behandling. En partner i et registrert partnerskap vil med dette forslaget kunne bli forelder i kraft av å være samboer. Flertallet viser til at dette innebærer at lovforslaget gir nye rettigheter også til registrerte partnere.

Flertallet støtter dette.

2.5.2 Nærmere om vilkårene for å få fastsatt medmorskap etter barneloven, jf. proposisjonen kap. 9.6.4

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ser at formålet med å kreve at den assisterte befruktningen skal foretas i godkjent helseinstitusjon i Norge eller utlandet for at medmorskap skal kunne fastsettes etter barneloven, er å sikre at inseminasjonen skjer i kontrollerte former.

Flertallet viser videre til at en innføring av en rett til assistert befruktning vil gi lesbiske kvinner mulighet til å få hjelp av teknologien som finnes i det norske helsevesenet. Dette tilbudet, sammen med et ønske om å ha bedre kontroll med behandlingen, taler etter departementets vurdering imot å likestille tilfellene der kvinner benytter seg av den mer risikable formen for inseminasjon.

Flertallet vil understreke at dette innebærer at medmorskap i barneloven ikke vil omfatte barn som blir til ved inseminasjon utenfor et kontrollert helsevesen. Foreldreskap må i disse tilfellene fastsettes ved stebarnsadopsjon. Dette kan imidlertid kun skje hvis partene er gift eller registrerte partnere.

Flertallet er enig i dette.

Flertallet ser at kravet om at den assisterte befruktningen må ha skjedd på en godkjent klinikk, kan stille de barn som blir til i privat regi i en dårligere posisjon juridisk.

Flertallet legger til grunn at par som ønsker seg barn, vil følge den fremgangsmåten som myndighetene nå legger opp til, nettopp for å sikre sine barn.

2.5.3 Endring av medmorskap, jf. proposisjonen kap. 9.6.5

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter departementets vurdering om at det er domstolene som må endre et medmorskap fastsatt etter assistert befruktning. Endring av medmorskap etter barneloven § 7, ved at en annen erkjenner farskap og den nye erkjennelsen godtas av moren og den som blir regnet som medmor, er mindre aktuelt fordi medmorskap ikke blir fastsatt på bakgrunn av biologi. Medmorskap følger bare etter assistert befruktning.

Flertallet mener at det ikke bør være opp til partene selv å endre dette. Barneloven § 7 vil derfor ikke kunne anvendes til endring av medmorskap.

2.5.4 Rettsvirkninger av foreldreskap, jf. proposisjonen kap. 9.6.6

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke at foreldreskapet vil ha de samme rettslige virkningene enten det er fastsatt gjennom barneloven på bakgrunn av assistert befruktning eller adopsjon. De rettsvirkningene som følger umiddelbart av foreldreskapet, er gjensidig arverett for barn og forelder etter arveloven og underholdsplikt etter barneloven.

Flertallet viser videre til at felles foreldreansvar følger av barneloven hvis foreldrene er gift eller samboere. Det fortsetter å være felles etter samlivsbrudd hvis ikke annet blir bestemt i avtale eller av retten. Flertallet legger til grunn at fast bosted har barnet hos begge så lenge foreldrene bor sammen. Bor de ikke sammen, må det tas stilling til hvor barnet skal bo fast og hvor mye samvær barnet skal ha med den forelder det ikke bor fast sammen med. Underholdsbidrag må også fastsettes.

Flertallet er enig i dette.

2.6 Opphevelse av partnerskapsloven, jf. proposisjonen kap. 10

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at ved innføring av en felles ekteskapslov vil det ikke være behov for, og heller ikke hensiktsmessig, å opprettholde partnerskapsloven. Flertallet støtter derfor forslaget om å oppheve partnerskapsloven. Flertallet viser til at et partnerskap i utgangspunktet ikke er det samme som et ekteskap, og bare registrerte partnerskap der begge ønsker det, bør bli omgjort til ekteskap. Flertallet vil understreke at myndighetene ikke kan tvinge noen til å ha status som ektefeller der de ikke har et ønske om dette. Flertallet viser til at partnere som ønsker at partnerskapet skal gjelde som et ekteskap, må sette fram en begjæring om dette overfor folkeregistermyndigheten. Flertallet viser til at det vil bli fremmet overgangsregler slik at et partnerskap som er registrert her i landet og ikke er oppløst, skal gjelde som et ekteskap dersom partene samtykker.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:

Forslag 1

Stortinget ber Regjeringen utrede obligatorisk borgerlig vigsel og komme tilbake til Stortinget med dette.

Forslag 2

Stortinget ber Regjeringen sørge for at det legges til rette for en fritaksordning for ansatte i helsevesenet etc. som av overbevisningsgrunner ikke kan utføre sitt arbeid med hensyn til den nye ekteskapslovens definisjon og med hensyn til nye regler for foreldreskap, adopsjon og kunstig befruktning.

Forslag 3

Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at Kirken fullt og helt bestemmer over egen liturgi knyttet til kirkelige handlinger.

Forslag 4

Klinikk i land som har anonymitet for sædgiver skal ikke regnes som "godkjent helsestell" i henhold til kravene i lov 8. april 1981 nr. 7, barnelova, samt forskrifter gitt i henhold til denne.

Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti:

Forslag 5

Ot.prp. nr. 33 (2007–2008) – om lov om endringer i ekteskapsloven, barneloven, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. – sendes tilbake til Regjeringen for ytterligere utredning og fremmes eventuelt som ny sak i form av en stortingsmelding.

Forslag fra Venstre:

Forslag 6

I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) gjøres følgende endringer:

§ 12 skal lyde:

§ 12 Vigslere

Vigslere er:

• a) notarius publicus – også utenfor det vanlige embetsdistriktet

• b) norsk utenrikstjenestemann, jf lov om utenrikstjenesten § 17.

• c) særskilt vigsler oppnevnt av departementet i tilfeller der det er behov for det på grunn av lange avstander eller av andre grunner. Oppnevningen gjelder for fire år av gangen.

Departementet kan ved forskrift gi utfyllende regler om tildeling og tilbaketrekking av vigselsrett.

§ 13 oppheves.

4. Komiteens tilråding

Komiteen viser til proposisjonen og til komiteens merknader og rår Odelstinget til å gjøre følgende

vedtak til lov

om endringer i ekteskapsloven, barnelova, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. (felles ekteskapslov for heterofile og homofile par)

I

I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap gjøres følgende endringer:

Ny § 1 skal lyde:

§ 1 Kjønn

To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap.

Nåværende § 1 blir ny § 1 a og nåværende § 1 a blir ny § 1 b.

§ 7 h skal lyde:

h. En utenlandsk statsborger som ikke er fast bosatt i Norge, skal legge fram dokumentasjon fra myndighetene i sitt hjemland om at det ikke er noe til hinder for at han eller hun inngår ekteskap i Norge, eller dersom slik dokumentasjon ikke kan legges fram, dokumentasjon som viser at han eller hun ikke er registrert som gift eller registrert partner i sitt hjemland. Folkeregistermyndigheten eller norsk utenrikstjenestemann kan gjøre unntak fra kravet i første punktum når særlige grunner taler for det. Departementet gir forskrift om når en utenlandsk statsborger skal anses for å være fast bosatt i Norge.

§ 13 annet ledd skal lyde:

En kirkelig vigsler kan også nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene er skilt og den tidligere ektefellen lever, eller dersom brudefolkene er av samme kjønn.

§ 18 a første ledd nytt annet og tredje punktum skal lyde:

En regulert samlivsform i utlandet som i hovedsak har samme rettsvirkninger som ekteskap i inngåelseslandet, anerkjennes som et ekteskap her i landet, når begge parter skriftlig har samtykket til dette. Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om i hvilke tilfeller en regulert samlivsform i utlandet vurderes å ha samme rettsvirkninger som ekteskap i inngåelseslandet.

Nåværende annet punktum blir nytt fjerde punktum.

§ 30 b bokstav e skal lyde:

e) når det blir søkt om skilsmisse på grunnlag av separasjon som er meddelt her i riket, i løpet av de fem foregående år, eller

§ 30 b ny bokstav f skal lyde:

f) når ekteskap er inngått her i landet, og det godtgjøres at saksøkeren ikke vil kunne reise sak i det landet han eller hun er statsborger eller har bopel.

Ny § 95 skal lyde:

§ 95 Overgangsregler for registrert partnerskap

Et registrert partnerskap har med de unntak som følger av denne bestemmelsen, samme rettsvirkninger som et ekteskap.

Bestemmelser i norsk lovgivning som omhandler ekteskap og ektefeller, gjelder tilsvarende for registrert partnerskap og registrerte partnere. Adopsjonslovens regler om ektefeller skal likevel ikke gjelde for registrerte partnere. Den ene registrerte partneren kan likevel adoptere den andre partnerens barn, jf. adopsjonsloven § 5 a annet ledd.

En sak om oppløsning av registrert partnerskap som er inngått her i landet, kan alltid reises for norsk domstol.

Et partnerskap som er inngått i utlandet, anerkjennes her i riket dersom partnerskapet er gyldig inngått i inngåelseslandet. Et partnerskap anerkjennes likevel ikke dersom dette åpenbart ville virke støtende på norsk rettsorden (ordre public). § 18 a annet ledd gjelder tilsvarende.

Et partnerskap som er registrert her i landet og ikke oppløst, vil etter samtykke fra begge partnerne gjelde som et ekteskap. Partnerne skal i så fall fremsette en begjæring overfor folkeregistermyndigheten om at partnerskapet skal gjelde som ekteskap. Folkeregistermyndigheten skal på grunnlag av begjæringen registrere partnerne som gift, og gi partnerne en datert bekreftelse.

Nåværende § 95 blir ny § 96.

II

I lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) gjøres følgende endringer:

§ 1 a skal lyde:

§ 1a. Rett for mora til å ha nokon med ved fødselen

Ved fødselen har mora rett til å ha med far eller medmor til barnet eller ein annan som står henne nær, dersom det ikkje er utilrådeleg av medisinske grunnar.

I kapittel 2 skal kapitteloverskriften lyde:

Kapittel 2. Kven som er mor, far eller medmor til barnet

I kapittel 1 A oppheves kapitteloverskriften.

Nåværende § 2 plasseres i kapittel 2.

§ 3 skal lyde:

§ 3. Farskap eller medmorskap etter ekteskap

Som far til barnet skal skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen.

Som medmor til barnet skal reknast den kvinna som mora er gift med ved fødselen når barnet er avla ved assistert befruktning innafor godkjent helsestell og med kvinna sitt samtykke til befruktninga.

Var ektefellene ved fødselen separerte ved løyve eller dom, gjeld ikkje første og andre ledd.

Er mora enkje, skal ektefellen reknast som far eller medmor dersom mora kan ha blitt med barn før ektefellen døydde.

Overskriften til § 4 skal lyde:

§ 4. Vedgåing av farskap eller medmorskap

§ 4 nytt sjette ledd skal lyde:

Er eit barn fødd etter assistert befruktning, kan moras kvinnelege sambuar vedgå medmorskap etter reglane i paragrafen her. Den assisterte befruktninga må ha skjedd innafor godkjent helsestell, og moras kvinnelege sambuar må ha gjeve samtykke til befruktninga. Berre myndige personar kan gi slikt samtykke.

Ny § 4 a skal lyde:

§ 4 a Medmorskap til barnet

Som medmor til barnet skal reknast moras kvinnelige ektefelle eller sambuar, dersom medmorskapen følgjer av ekteskap, vedgåing eller dom.

Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor.

Reglar i lov eller forskrift som gjeld om eller for ein far, gjeld på same vis om eller for ei medmor.

Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om fastsetjing av medmorskap etter §§ 3 og 4 i denne lova.

§ 5 skal lyde:

§ 5. Ansvaret for det offentlege for å få fastsett farskapen eller medmorskapen.

Dersom barnet korkje har far eller medmor i samsvar med reglane i §§ 3 og 4, skal det offentlege ta seg av å få fastsett kven som er faren eller medmora, jf. kapittel 3 og 4.

§ 8 skal lyde:

§ 8. Farskapen eller medmorskapen kan ikkje prøvast i andre saker

Domstolar eller styringsorgan kan ikkje prøve farskapen eller medmorskapen i andre saker enn nemnt i §§ 6 og 7. Domstol eller styringsorgan kan ikkje i andre saker leggje til grunn at ein mann er faren eller ei kvinne medmora utan at det er fastsett etter lova her.

§ 39 tredje punktum skal lyde:

Dersom farskap eller medmorskap er fastsett og foreldra er folkeregistrerte på same adresse eller erklærer i melding til folkeregistermyndigheita at dei bur saman, skal folkeregistermyndigheita registrera at foreldra har foreldreansvaret saman.

§ 63 tredje ledd fjerde punktum skal lyde:

Ingen kan få foreldreansvaret utan å oppfylle vilkåra i fjerde stykket.

§ 63 sjette ledd skal lyde:

Retten kan la ein person få foreldreansvaret aleine eller la gifte eller sambuande få det saman. Får nokon annan enn attlevande far, mor eller medmor foreldreansvaret, skal retten også avgjere om faren, mora eller medmora framleis skal ha del i foreldreansvaret. Har foreldra skriftleg gjeve uttrykk for kven dei ønskjer skal ha foreldreansvaret etter at dei er døde, bør det leggjast vekt på det.

§ 81 skal lyde:

§ 81. Når farskap eller medmorskap kan fastsetjast i Noreg

Farskap og medmorskap kan fastsetjast i Noreg etter § 4, § 7 og kapitla 3 og 4

a) dersom mora var busett i Noreg då barnet vart født

b) dersom barnet seinare har busett seg i Noreg, og mora eller verja til barnet ynskjer å få farskapen fastsett her, eller

c) dersom den oppgjevne faren er busett i Noreg.

Endringssak etter § 6 kan reisast for norske domstolar, om nokon av dei som kan reise søksmål, er busett i Noreg, eller farskapen er fastsett etter norske reglar.

§ 83 bokstav a skal lyde:

a) når det vert reist i sak om farskap, medmorskap, foreldreansvar eller samværsrett for avgjerdsført norsk organ

§ 85 skal lyde:

§ 85. Godkjenning av farskap eller medmorskap fastsett i utlandet

Fylgjer farskapen eller medmorskapen til eit barn beinveges av utanlandsk lov som skal nyttast etter rettsreglane i vedkomande land, skal dette leggjast til grunn i Noreg, så lenge anna ikkje er fastsett etter §§ 6 og 7.

Kongen kan i forskrift eller for det einskilde tilfelle avgjere at farskap eller medmorskap som på annan måte er fastsett etter utanlandsk lov, skal leggjast til grunn i Noreg. Det same kan fastsetjast i avtale med framand stat.

III

I lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon gjøres følgende endringer:

§ 5 a første ledd første punktum skal lyde:

Den ene ektefelle kan med samtykke fra den andre ektefelle adoptere dennes barn hvis ikke de er ektefeller av samme kjønn og barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon.

IV

I lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) gjøres følgende endringer:

§ 2-2 skal lyde:

§ 2-2 Krav til samlivsform

Assistert befruktning kan bare utføres på kvinne som er gift eller som er samboer i ekteskapsliknende forhold.

§ 2-3 første ledd skal lyde:

Inseminasjon kan finne sted når mannen er befruktningsudyktig eller selv har eller er bærer av alvorlig arvelig sykdom, eller når to kvinner er gift eller er samboere i ekteskapsliknende forhold.

§ 2-4 første ledd skal lyde:

Befruktning utenfor kroppen kan bare finne sted dersom en kvinne eller en mann er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet.

§ 2-5 annet ledd skal lyde:

Før behandlingen påbegynnes, skal behandlende lege påse at det foreligger skriftlig samtykke fra kvinnen og hennes ektefelle eller samboer. Ved gjentatte behandlinger skal nytt samtykke innhentes. Bare myndige personer kan gi slikt samtykke.

V

I alminnelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endringer:

§ 220 annet ledd første og annet punktum skal lyde:

Den som inngår ekteskap i strid med ekteskapsloven §§ 3 eller 4, straffes med fengsel inntil 4 år. Var den andre ektefellen uvitende om at ekteskapet var inngått i strid med de nevnte reglene, kan fengsel inntil 6 år anvendes.

§ 338 skal lyde:

Den som inngår ekteskap med tilsidesetting av de gjeldende bestemmelser om prøving av ekteskapsvilkårene, dispensasjon eller andre lovbestemte betingelser, eller som medvirker hertil, straffes med bøter.

VI

I lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere skal § 19 annet ledd første punktum lyde:

Gjenlevende registrerte partner har samme rett til ytelser etter dette kapitlet som gjenlevende ektefelle og gjenlevende fraskilt ektefelle.

VII

I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd skal § 1-5 annet ledd lyde:

Registrert partnerskap er likestilt med ekteskap.

VIII

I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon skal § 1-2 annet ledd bokstav e lyde:

e. Registrert partner: Partner i registrert partnerskap der partnerne ikke har samtykket til å omgjøre partnerskapet til ekteskap.

IX

I lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd skal § 2 fjerde ledd lyde:

Et vilkår for rett til barnetrygd er at barnet ikke har inngått ekteskap eller registrert partnerskap. Likestilt er utenlandsk ekteskap eller partnerskap som anerkjennes i Norge.

X

I lov 26. april 2002 nr. 12 om notarius publicus skal § 2 første ledd lyde:

Notarialforretningar er utføring av dei oppgåvene som er lagt til notarius publicus i lov eller forskrift, mellom anna å utføre vigslar og gje notarialstadfestingar, som stadfesting av underskrift og rett kopi.

XI

I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff skal § 9 fjerde ledd lyde:

Likestilt med ekteskap er registrert partnerskap og andre tilfeller når to personer bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold.

XII

• 1. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at forskjellige bestemmelser skal tre i kraft til forskjellig tid.

  Fra den tid loven trer i kraft, oppheves lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap.

• 2. Departementet kan gi forskrift om overgangsregler.

Vedlegg 1: Brev fra Barne- og likestillingsdepartementet v/statsråden til familie- og kulturkomiteen, datert 17. april 2008

Ot.prp.nr. 33 (2007-2008) Lov om endringer i ekteskapsloven, barnelova, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. -svar på henvendelse fra Stortinget - Familie- og kulturkomiteen

Jeg viser til brev av 4. april 2008 fra Familie- og kulturkomiteen med spørsmål knyttet til behandlingen av Ot. prp. nr. 33 (2007 -2008) Felles ekteskapslov for heterofile og homofile par. Jeg har følgende svar på spørsmålene og gjør oppmerksom på at svar på spørsmål om bioteknologiloven er utformet i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet.

1. Med dette lovforslaget fratas ikke barn muligheten til å kjenne sine biologiske foreldre og få omsorg fra dem. Det foreslås at det åpnes opp for å tilby assistert befruktning til lesbiske par som er gift eller samboere på lik linje med heterofile par. Et slikt tilbud er tilgjengelig flere steder i utlandet i dag og benyttes av norske lesbiske. Regjeringen ser det som en fordel å kunne tilby assistert befruktning til lesbiske par i Norge bl.a.fordi dette innebærer at barna får rett til å få informasjon om sin biologiske far (donor) når barnet blir 18 år jf. bioteknologiloven § 2-7. Det er i Norge ikke lenger tillatt å benytte sæd fra anonyme sædgivere. Bakgrunnen for opphevelsen av anonymitetsprinsippet i 2005 var bl.a. at barn bør ha rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Dette er i tråd med FNs barnekonvensjon artikkel 7.

2. Barneperspektivet er nevnt av mange høringsinstanser. Det fremgår av høringsinstansenes svar at det er forskjellig syn på hva som er barnets beste. Barneperspektivet er gjennomgående omtalt og behandlet i proposisjonen. Det vises bl.a. til kapitel 5 side 28 flg., kapitel 7 særlig side 49 flg., kapitel 8 særlig side 62 flg., og kapitel 9. I punkt 1.3 ble det kun foretatt en kort oppsummering av høringsinstansenes syn.

3. Som nevnt under svar på spørsmål 1 så legges det til rette for at alle barn som blir til ved assistert befruktning – også barn av to lesbiske foreldre – skal få anledning til å kjenne sitt biologiske opphav når barnet blir 18 år. Lovendringsforslaget er følgelig i tråd med Norges forpliktelser etter FNs barnekonvensjon. Retten til å kjenne sitt biologiske opphav vil være tilsvarende for barn med lesbiske foreldre som for andre som benytter sæddonasjon.

4. Komiteen viser til et sitat fra gjeldende retningslinjer for undersøkelse og godkjenning av adoptivsøkere ved utenlandsadopsjon Q-0972 fra 1998. Sitatet er hentet fra kommentarene til retningslinjene som omhandler enslige søkere. Av retningslinjene går det frem at adopsjonsloven ikke inneholder bestemmelser om forbud mot at enslige får adoptere, men at det har vært ført en restriktiv praksis ut fra den oppfatning at det gir barn større trygghet å ha to foreldre. Det sentrale i retningslinjene om enslige er at det legges til grunn at det er best for barn å vokse opp med to foreldre.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet gir i sin høringsuttalelse tilslutning til forslaget om å åpne for at ektepar av samme kjønn gis en rett til å bli vurdert som adoptivforeldre.

5. Norsk Pensjonistforbunds syn, slik det er uttrykt i høringsuttalelsen datert 19. juli 2007, er korrekt sitert i proposisjonen.

Departementet har mottatt og registrert en enkelthenvendelse fra et alminnelig medlem i Norsk Pensjonistforbundet 10. januar 2008. I dette brevet gjøres det oppmerksom på at prosedyrer for høringssaker ble tatt opp på landsstyremøte i forbundet. Det er ikke registrert henvendelse fra organisasjonen Norsk Pensjonistforbund om at høringsuttalelsen av 19. juli 2007 trekkes tilbake eller endres.

6. Et tilbud om assistert befruktning til lesbiske par vil antagelig få noe betydning for ventetiden for heterofile par gitt dagens kapasitet og ressurser, men det er ikke mulig å angi noe tall for dette.

7. Det stipulerte antall lesbiske par utgjør ca. 6 % av dagens behandlinger.

8. Utredningsinstruksens formål er å sikre god forberedelse av og styring med bl.a. regelendringer, jf instruksen punkt 1.1. Utredningsinstruksen omtaler økonomiske og administrative konsekvenser i punkt 2.3.1, mens "andre vesentlige konsekvenser" omtales samlet i punkt 2.3.2. Punkt 2.3.2 understreker at "Hvilke konsekvenser som skal utredes, må vurderes i den enkelte sak."

Veileder til utredningsinstruksen åpner også for at "Arbeid med utredninger kan organiseres på ulike måter, for eksempel ved (…) (ikke-uttømmende oppregning).

I henhold til utredningsinstruksen har Barne- og likestillingsdepartementet hovedansvar for utredning av lovforslaget. I tråd med instruksens veileder punkt 4.1 er utredningen i tillegg forankret hos eksterne bidragsytere, i en intern arbeidsgruppe samt i en referansegruppe bestående av representanter fra berørte departement, Den norske kirke, andre trossamfunn, livssynssamfunn og interesseorganisasjoner.

Ovennevnte viser at utredningsinstruksen åpner for et visst skjønn når det gjelder hvilke konsekvenser som bør utredes nærmere samt valg av utredningsform. Jeg legger til grunn at lovforslaget er utredet i henhold til utredningsinstruksen.

9. Idet utredningsinstruksen er fulgt, er heller ikke rutinene knyttet til fravikelse av instruksen aktuelle for nærværende sak. For øvrig viser jeg til svar på spørsmål 8.

10. Sak om prosess for utredning av felles ekteskapslov er forberedt av Barne- og likestillingsdepartementet og behandlet i regjeringen. For øvrig vises det til svar på spørsmål 8 og 9, hvor det tilbakevises at instruksen er brutt.

11. Saken er utredet i henhold til utredningsinstruksen, jf svar på spørsmål 8-10. Selv om ytterligere utredning i prinsippet kunne vært mulig, har Barne- og likestillingsdepartementet lagt til grunn at saken er tilstrekkelig utredet.

Forslaget til felles ekteskapslov berører verdispørsmål og er motivert bl.a. av hensynet til likebehandling/likestilling - i tråd med regjeringens politikk for øvrig.

12. Alle høringsuttalelser er tatt i betraktning ved arbeidet med proposisjonen. Det er knyttet merknader til et utvalg blant disse. Proposisjonen reflekterer at det foreligger ulike syn på hvordan begrepene "likebehandling" og "rettmessig" kan og bør forstås.

13. Assistert befruktning til lesbiske par må alltid skje ved bruk av donorsæd. Det følger av bioteknologiloven § 2–7 at den som er født etter assistert befuktning ved hjelp av donorsæd, ved fylte 18 år har rett til å få opplysninger om sædgivers identitet. Barnets rett til opplysninger om sæddonor er uavhengig av om barnets foreldre er to kvinner eller en kvinne og en mann.

Det er gitt regler om sædgiver i bioteknologiloven §§ 2–9 og 2–10. En sædgiver skal etter § 2–9 annet ledd ikke gis opplysninger om parets eller barnets identitet. Det vil således ikke være grunnlag for noe "omsorgsforhold" mellom den biologiske far (sæddonor) og barnet.

Det kan for øvrig vise til at det i Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) Om lov om medisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) understrekes at sædgiver ikke vil kunne få rettigheter og plikter som far overfor barn som han er biologisk opphav til. Det vil ikke eksistere noe rettsforhold, for eksempel i form av arv, mellom barnet og sædgiveren eller hans slekt.

14. Regjeringens integreringspolitikk tar høyde for gjensidig tilpasning. Forslagene i proposisjonen er således ikke i konflikt med regjeringens integreringspolitikk.

Integreringspolitikken er bl.a. formulert slik på www.regjeringen.no:

"Integrering handler om tilrettelegging og tilpassing for at nye innvandrere skal bli inkludert i samfunnet. Målet er å sikre at innvandrere raskest mulig bidrar med sine ressurser i det norske arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram og rett og plikt til norskopplæring er viktige tiltak i integreringspolitikken."

Toleranse overfor homofile er i tråd med regjeringens integreringspolitikk.

15. Forslag til felles ekteskapslov er forankret i Soria Moria-erklæringen. Forslaget gjennomfører derfor regjeringens politiske mål for stortingsperioden. Andre familiepolitiske tiltak som kontantstøtte og pappakvote er også vedtatt med motstand.

16. I utredningen som ligger til grunn for forslaget til adopsjonsadgang for homofile ektepar ble det vist til den svenske utredningen i 2001 om homofiles rettigheter. Det ble undersøkt om en aksept av homofile søkere i Sverige ville virke negativt inn på adopsjonsmulighetene for svenske heterofile par. Av de 25 landene som man da henvendte seg til, var det bare ett land som uttrykkelig sa at det kunne komme til å påvirke holdningen til heterofile adoptivsøkere i negativ retning.

Antallet utenlandsadopsjoner har ligget relativt stabilt på samme nivå i Sverige også etter innføringen av adopsjonsadgangen for registrerte partnere i 2003. Det er derfor ikke grunn til å tro at en tilsvarende endring i det norske regelverket skulle få noen negativ innvirkning på opprinnelseslandenes vilje til å bortadoptere barn til Norge.

17. I og med Norges ratifisering i 1997 av Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, har Den europeiske adopsjonskonvensjonen av 1967 mistet svært mye av sin aktualitet ved adopsjon av barn over landegrensene. For å sikre barns grunnleggende interesser og for å hindre kjøp og salg av barn, har Haagkonvensjonen inngående krav til når og hvordan en utenlandsadopsjon skal gjennomføres. Det er derfor denne konvensjonen som først og fremst legges til grunn når det skal etableres samarbeid mellom barnas opprinnelsesland og norske myndigheter.

Ut i fra de siste opplysninger fra Europarådet skal utkastet til ny europeisk adopsjonskonvensjon behandles i Ministerkomiteen 7. mai. Jeg vil deretter ta stilling til Norges forhold til denne konvensjonen. Utkastet til ny konvensjon har vært gjenstand for grundige diskusjoner i de ulike komitèene i Europarådet. Slik utkastet til konvensjon nå foreligger åpner denne opp for at homofile par kan adoptere sammen.

18. Proposisjonen punkt 6.3.4 uttrykker at "mange prester ønsker at kirken skal åpne for vigsler av par med samme kjønn og for at ekteskap mellom homofile skal likestilles med heterofile ekteskap på alle plan". Avsnittet må ses i sammenheng med det påfølgende: "Høringsrunden viser at det er sterke innvendinger fra kirkelig hold når det gjelder å åpne for vigsel av homofile par innenfor Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn."

Punkt 6.3.1 inneholder departementets vurderinger og forslag og er et underpunkt under 6.3 om vigsel. Formuleringen "på alle plan" refererer derfor ikke til spørsmål om adopsjon eller kunstig befruktning.

Jeg kan, når det gjelder adopsjon, bl.a. vise til flertallet i Sør-Hålogaland bispedømmeråd, Teologiske fakultet, Bispemøtets mindretall, mindretallet i Oslo bispedømmeråd, mindretallet i Hamar bispedømmeråd og Norges Kristelige Studentforbund, som uttaler seg positivt til spørsmålet.

19. Trossamfunn og livssynssamfunn blir i likhet med Den norske kirke gitt en rett til å vie, men ikke en plikt. Dersom et trossamfunn ønsker å vie to av samme kjønn må trossamfunnet sende inn endringsforslag i sitt vigselsformular til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet for godkjenning jf. ekteskapsloven § 12 a. Et trossamfunn som ikke ønsker å vie par av samme kjønn, trenger følgelig ikke søke om slik godkjennelse.

Etter ekteskapsloven § 13 kan prester i Den norske kirke og forstandere i trossamfunn bl.a. nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene er skilt og den tidligere ektefellen lever. Denne reservasjonsadgangen foreslås i proposisjonen utvidet til også å omfatte tilfeller hvor brudefolkene er av samme kjønn. Det foreslås at reservasjonsretten, som i dag, skal knytte seg til den enkelte vigsler, ikke til kirkesamfunnet som helhet. Kirkemøtet må endre liturgien for at prester i Den norske kirke skal kunne vie to av samme kjønn. Selv om de endrer liturgien vil en prest også kunne nekte å foreta en vigsel i de tilfellene brudefolkene er av samme kjønn. På samme måte vil en forstander, i et trossamfunn som har fått godkjennelse til å vie to av motsatt eller samme kjønn, kunne nekte å foreta en vigsel dersom brudefolkene er av samme kjønn.

20. Utenriksstasjonens myndighet til å foreta vigsel forutsetter at det foreligger samtykke fra mottakerlandets myndigheter samt bekreftelse fra mottakerlandet på at ekteskapet inngått ved utenriksstasjonen vil få rettslig gyldighet i mottakerlandet. Dette følger av brudvigjingsloven og utenrikstjenesteloven med forskrifter.

I henhold til UDs landsider har 30 utenriksstasjoner vigselsrett, av disse har 5 rett til å registrere partnere. I dag er det følgelig få land som godkjenner registrert partnerskap og det samme vil sannsynligvis gjelde for ekteskap mellom to av samme kjønn.

Departementet har ikke fått noen signaler på at felles ekteskapslov vil få konsekvenser for norske heterofiles adgang til å gifte seg ved norske utenriksstasjoner.

21. Formålet med adopsjon er først og fremst å sikre barn som trenger det, et godt og varig hjem. Det er i forslaget understreket at det ikke innføres en rett til å adoptere et barn, men at det må fortas en konkret vurdering av det enkelte tilfellet om adopsjonen vil bli til barnets beste. Endringene som er foreslått i barneloven og ekteskapsloven endrer ikke på dette utgangspunktet. Tvert imot forutsetter forslaget at det er i samsvar med barnets interesser at det ikke lenger er nødvendig å gå veien om stebarnsadopsjon for å sikre barn som fødes etter assistert befruktning. Av proposisjonen fremgår det at dette gjøres først og fremst av hensyn til barnet. Forslaget vil gi barnet trygge juridiske rammer fra fødselen av. Det vil blant annet innebære at barnet får arverett og mors ektefelle eller samboer vil få foreldreansvar og underholdsplikt overfor barnet.

22. Departementets vurdering er basert på utredningen til forslaget om felles ekteskapslov. I utredningen legges det til grunn at en adopsjonsadgang for homofile ektepar trolig vil innebære få internasjonale konsekvenser. Videre har departementet lagt vesentlig vekt på at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets høringsuttalelse. Direktoratet er vår sentrale adopsjonsinstans og har førstehåndskunnskap om andre lands adopsjonslovgivning. De behandler blant annet saker som gjelder anerkjennelse av adopsjon gjennomført i utlandet. Direktoratet forutsetter i sin høringsuttalelse at spørsmålet om anerkjennelse i utlandet av adopsjon gjennomført her i landet, vil gjelde svært få saker.

23. Komiteen viser i sitt spørsmål til ett av flere argumenter som departementet har lagt til grunn for innføring av en adopsjonsadgang for homofile ektepar. Jeg gjør oppmerksom på at det ikke foreligger noe generelt forbud for personer med funksjonsnedsettelse til å adoptere eller for personer over 45 år. Adopsjon beror på en konkret vurdering av den enkelte søknad, der det enkelte barnets beste er avgjørende. Et vilkår er imidlertid at de som skal søke sammen om å adoptere, må være gift.

Jeg vil videre understreke at ingen etter gjeldende adopsjonslov har rett til å adoptere. Forslaget innebærer heller ikke at det innføres en rett for homofile ektepar til å adoptere. Forslaget går ut på å gi ektepar av samme kjønn en rett til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje som heterofile ektepar. Dette betyr at ektepar av samme kjønn får en rett til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile ektepar.

Forslaget om en adopsjonsadgang for homofile er vurdert og sett i sammenheng med endringer i ekteskapsloven. Spørsmålet om samboere skal gis en adgang til å bli vurdert som adoptivforeldre er derfor et spørsmål som ikke omhandles i forslaget.

24. Departementets syn på at begge foreldre er viktige for barnet er bl.a. reflektert i mandatet for Barnelovutvalget som for tiden vurderer endringer i barneloven:

"Hovedmålsettingen med gjennomgangen er å vurdere endringer av barneloven i et perspektiv der begge foreldre ansees å være like viktige for barnet og der en søker å støtte opp under en samfunnsutvikling der begge foreldres tid, ansvar, omsorg og medbestemmelse over vesentlige sider ved barnets liv står sentralt."

Departementet ser det som viktig at alle barn - uansett grunnen til at de ikke vokser opp med sin biologiske far - har både kvinnelige og mannlige rollemodeller.

25. Bruk av surrogatmor reiser store etiske problemstillinger, og vanskelige juridiske spørsmål. Det følger av barneloven § 2 at moren til barnet er den som føder barnet. Det er ikke aktuell politikk for regjeringen å gjøre det lovlig å benytte seg av surrogatmor i Norge.

26. Barn unnfanget ved assistert befruktning av lesbiske par sikres gjennom lovforslaget to juridiske foreldre.

Etter norsk rett har barn, unnfanget ved hjelp av assistert befruktning i Norge, rett til å få opplysninger om sædgivers identitet. En konsekvens av lovforslaget vil derfor trolig være at flere barn, født av lesbiske par, vil kjenne sitt biologiske opphav.

Se for øvrig svar på spørsmål 24 om betydningen av mannlige rollemodeller.

27. Referansen til skole- og barnehagebarn er neppe forankret i forskningsfunn (jf "hvis de samme resultatene viser seg for skole- og barnehagebarn (….)." Det er for øvrig en rekke grunner til å rekruttere flere menn til arbeid i barnehage og skole – grunner som kommer i tillegg til hensynet til barns utvikling. Rekruttering av menn til arbeid i barnehage og skole er derfor neppe en aktuell og sammenlignbar sak i forhold til spørsmålet om assistert befruktning for lesbiske par.

28. Barnekonvensjonen legger til grunn et vidt familiebegrep. Bortsett fra artikkel 7, som blant annet gjelder retten til å kjenne sine biologiske foreldre, omtales ikke biologiske foreldre særskilt, og det skilles ikke etter foreldrenes kjønn. Både i utredningene i forkant av høringsnotatet og i proposisjonen er Barnekonvensjonen tatt i betraktning. Forslaget om medmorskap er også foreslått i Sverige i SOU 2007:3 Föräldreskap vid assisterad befruktning, hvor også barnekonvensjonen omtales.

Det følger av artikkel 3 i Barnkonvensjonen at barnets beste er et grunnleggende hensyn bl.a. ved lovgivning. Dette er et overordnet hensyn i dagens barnelov og er også lagt til grunn ved dette lovarbeidet.

Forslaget må forøvrig ses i sammenheng med barns rett til å få kunnskap om sitt biologiske opphav.

29. Som følge av at det foreslås at lesbiske par (ektefeller og samboere) kan tilbys assistert befruktning på lik linje med heterofile par, er det også foreslått endringer i barneloven slik at barn født på denne måten får to juridiske foreldre. Det fremgår av proposisjonen at dette gjøres først og fremst av hensyn til barnet. Forslaget vil gi barnet trygge juridiske rammer fra fødselen av. Det vil blant annet innebære at barnet får arverett og mors ektefelle eller samboer vil få foreldreansvar og underholdsplikt overfor barnet.

Det blir imidlertid understreket i proposisjonen at det kun skal være mulig å fastsette medmorskap hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. I andre tilfeller vil det ikke kunne etableres medmorskap i kraft av barneloven. Dette fordi det i andre tilfeller alltid vil være en mulighet for at en far vil gjøre farskapet gjeldende og ønske kontakt og samvær med barnet.

I de tilfeller barnet er unnfanget ved assistert befruktning anses sæddonor ikke som far, med mindre sæddonor er kvinnens ektemann eller samboer jf. barneloven § 9. I slike tilfeller legges det ikke til rette for noe kontakt mellom barnet og biologisk far, men barnet har anledning til å ta kontakt etter fylte 18 år. De samme regler gjelder når et heterofilt par får barn ved assistert befruktning ved hjelp av sæd fra annen person enn ektemann eller samboer. Se svar på spørsmål 13 for nærmere omtale av forholdet mellom sædgiver og barnet.

30. I lovforslaget foreslås det at dagens partnerskapslov oppheves og at registrerte partnere som ønsker det kan få omgjort sitt partnerskap til ekteskap. Registrerte partnere som ikke ønsker slik omgjøring beholder sin status som registrerte partnere. Dette følger av forslag til ny bestemmelse i ekteskapsloven § 95 annet ledd som viderefører partnerskapslovens regler, jf. partnerskapsloven § 3. Overgangsreglene innebærer at registrerte partnere beholder rettsvirkningen av partnerskapet, inkludert adgangen til å adoptere den andre partnerens barn etter reglene i adopsjonsloven § 5a annet ledd.

Vedlegg 2: Brev fra Barne- og likestillingsdepartementet v/statsråden til familie- og kulturkomiteen, datert 15. mai 2008

Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) om felles ekteskapslov - Spørsmål om obligatorisk borgerlig vigsel

Jeg viser til brev av 6. mai 2008 fra Stortingets familie- og kulturkomité ved leder May-Helen Molvær Grimstad. Komiteen viser til behandlingen av Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) og ber Barne- og likestillingsdepartementet om å utrede konsekvensene av å innføre obligatorisk borgerlig vigsel. Komiteen viser til brev de har mottatt fra Norges Kristne Råd om samme sak.

Obligatorisk borgerlig vigsel ble drøftet i NOU 1986: 2 og er videre omtalt i flere dokumenter fra departementet, se oversikten i høringsnotatet side 43 flg. Spørsmålet er kort omtalt i Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) og regjeringen foreslår som kjent ingen endring av dagens ordning på dette området.

Et forslag om å innføre obligatorisk borgerlig vigsel vil blant annet ha administrative og økonomiske konsekvenser. Ny utredning vil trolig være tidkrevende og kan ikke leveres før behandling av Ot.prp. nr. 33 (2007-2008). Obligatorisk borgerlig vigsel er dessuten et spørsmål som etter mitt syn må vurderes uavhengig av spørsmålet om felles ekteskapslov.

Regjeringen har følgelig ikke planer om å utrede obligatorisk borgerlig vigsel utover den vurderingen som allerede er lagt til grunn i Ot.prp. nr. 33 (2007-2008). Dersom Stortinget vedtar at man ønsker en slik utredning, vil jeg vurdere saken på nytt.

For øvrig viser jeg også til mitt svar til Venstres stortingsgruppe datert 8. mai i år.

Vedlegg 3: Brev fra Barne- og likestillingsdepartementet v/statsråden til familie- og kulturkomiteen, datert 22. mai 2008

Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) om felles ekteskapslov - Vigsel ved norske utenriksstasjoner

Jeg viser til brev av 20. mai 2008 fra Stortingets familie- og kulturkomité ved leder May-Helen Molvær Grimstad. Komiteen viser til behandlingen av Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) og spør om departementet har kjennskap til om felles ekteskapslov kan få konsekvenser for heterofiles adgang til vigsel ved norske utenriksstasjoner.

Adgangen til vigsel ved norske utenriksstasjoner er som kjent etablert i henhold til bilaterale avtaler. Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) tar forbehold om at "En felles ekteskapslov (…) kan i særlige tilfeller tenkes å føre til at enkelte land vil revurdere om vigsel av norske par fortsatt skal tillates på norsk utenriksstasjon. Departementet antar at konsekvensen av dette vil være gjensidig oppsigelse."

Jeg understreker at proposisjonen beskriver ovennevnte som en mulig konsekvens i "særlige tilfeller" for "enkelte" land. Jeg forventer med andre ord at det store flertallet av bilaterale avtaler videreføres. Departementet har ikke fått noen signaler om at felles ekteskapslov vil få konsekvenser for norske heterofiles adgang til å gifte seg ved norske utenriksstasjoner.

For øvrig viser jeg til mitt svarbrev til komiteen datert 17. april i år (spørsmål 20).