Til Odelstinget
Barne- og likestillingsdepartementet har lagt fram forslag til
endringer i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven),
lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova), lov 28. februar
1986 nr. 8 om adopsjon (adopsjonsloven), lov 5. desember 2003 nr.
100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven).
Departementet foreslår samtidig at partnerskapsloven blir opphevet,
noe som også medfører konsekvensendringer i annet regelverk.
Regjeringen vil sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, støtte
homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering.
I proposisjonen kapittel 2 gis en kort oversikt over gjeldende
rett. I kapittel 3 gis det en oversikt over internasjonale konvensjoner
som skal sikre retten til å inngå ekteskap og andre relevante konvensjoner.
I kapittel 4 framstilles andre lands rett. I dette kapittel framstilles
utviklingen fra partnerskapslov til felles ekteskapslov i andre
land, og argumentasjonen i Frankrike som ikke har felles ekteskapslov,
i Spania som har felles ekteskapslov og i Sverige der en utredning
foreslår felles ekteskapslov. I tillegg blir det også redegjort
for andre lands rett under de enkelte kapitler i tilknytning til
hovedforslagene.
I kapittel 5 behandles hovedspørsmålet om ekteskapsloven mv.
skal utvides til å omfatte par av samme kjønn.
I kapittel 6 behandles endringer i ekteskapsloven. Ekteskapsloven
forstås slik at den bare gjelder personer av motsatt kjønn. Departementet
foreslår at loven blir endret slik at det framgår klart at loven
også gjelder to personer av samme kjønn. Partnerskapsloven har krav
om at partene må være homofile. Gjeldende ekteskapslov har ikke
et krav om seksuell orientering. Det foreslås at en felles ekteskapslov
ikke stiller krav om seksuell orientering.
Videre foreslår departementet at det åpnes for vigsel av likekjønnede
par innenfor Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn,
men slik at det blir en vigselsrett og ikke en vigselsplikt. Det
blir opp til Kirkemøtet å endre liturgien slik at prester også kan
vie likekjønnede par. Departementet har vurdert om det er mulig
på andre måter å tilrettelegge for prester som ønsker å vie likekjønnede
par, men er kommet til at dette må overlates til kirken. Det samme
vil gjelde andre trossamfunn. Obligatorisk borgerlig vigsel foreslås
ikke.
Gjeldende reservasjonsrett i ekteskapsloven for kirkelige vigslere
og forstandere i trossamfunn foreslås utvidet til også å gjelde
brudefolk av samme kjønn.
Partnerskapsloven har krav om statsborgerskap eller bopel i Norge
for at partnerskap kan inngås. Tilknytningskrav til Norge drøftes
for å unngå såkalt ekteskapsturisme, men foreslås ikke videreført
da dette vil begrense retten til ekteskap.
Partnerskapsloven har en regel om at sak om oppløsning av registrert
partnerskap som er inngått her i landet, alltid kan reises for norsk
domstol. Tilsvarende regel gjelder ikke for ekteskap. Det foreslås
en ny unntaksregel som kan benyttes for å oppløse et ekteskap som
er inngått i Norge.
Kapittel 7 behandler spørsmålet om adopsjon og endringer i adopsjonsloven.
Det foreslås å åpne for at ektepar av samme kjønn kan bli vurdert
som adoptivforeldre på lik linje med ektepar av motsatt kjønn.
Kapittel 8 handler om assistert befruktning og endringer i bioteknologiloven.
Det foreslås at lovens bestemmelser endres slik at det åpnes for
å tilby assistert befruktning til lesbiske par som er gift eller samboere
i ekteskapslignende forhold på lik linje med heterofile par. Det
skal ikke gjøres forskjell på lesbiske og heterofile par når det
gjelder egenbetaling og antall forsøk, samt når det gjelder prioritering
av behandling. Alle par som søker assistert befruktning skal vurderes
og prioriteres etter de samme kriterier.
Som en følge av forslaget om å tilby assistert befruktning ved
hjelp av donorsæd til lesbiske ektefeller og lesbiske par i ekteskapsliknende
forhold, foreslås det i kapittel 9 regler for etablering av foreldreskap
etter barneloven. Det foreslås å bruke betegnelsen medmor på den
av mødrene som ikke føder barnet. Ved assistert befruktning ved
hjelp av donorsæd foreslås det at morens kvinnelige ektefelle automatisk
skal bli medmor fra fødselen av ved at gjeldende farskapspresumsjon
i ekteskap, jf. barneloven § 3, utvides til en foreldreskapspresumpsjon.
Videre foreslås det at morens kvinnelige samboer skal få mulighet
til å erkjenne medmorskap fra fødselen av på lik linje med regelen
om erkjennelse av farskap for samboende heterofile. I begge tilfeller
er det vilkår om at den assisterte befruktningen må ha skjedd innenfor godkjent
helsevesen og at medmoren har samtykket til den assisterte befruktningen.
I kapittel 10 foreslås det at partnerskapsloven oppheves, og
at registrerte partnere kan få sitt partnerskap omgjort til ekteskap.
Registrerte partnere kan sette fram begjæring om omgjøring av partnerskapet
til ekteskap til folkeregistermyndigheten. De som ikke setter fram
slik begjæring, beholder sin status som registrerte partnere. Dette
innebærer at partnerskapslovens regler om rettsvirkninger av partnerskapet
videreføres i overgangsregler, som vil gjelde for alle inngåtte
registrerte partnerskap som ikke er omgjort til ekteskap, eller
oppløst ved skilsmisse eller død.
Internasjonale konsekvenser av felles ekteskapslov er behandlet
i kapittel 11. Problemstillingen her er fortsatt at anerkjennelse
i utlandet vil variere med det enkelte land, slik det er med registrerte
partnerskap, og at likekjønnede par selv bør undersøke forholdene
i det landet de vil flytte til. Det foreslås en utvidelse av anerkjennelsesregelen
i ekteskapsloven § 18 a.
I kapittel 12 omtales ikrafttredelse og overgangsregler, og i
kapittel 13 framkommer det at forslagene ikke vil ha administrative
og økonomiske konsekvenser av betydning.
Ekteskapet er uttrykk for varige kjærlighetsforhold mellom to
mennesker og gir de rettslige rammene rundt familielivet. Ekteskapet
er en juridisk kontrakt basert på gjensidig kjærlighet.
Departementet er etter gjeldende konvensjoner ikke forpliktet
til å åpne ekteskapet for likekjønnede par, men det er nå et sterkt
ønske om å ta det siste steget og likestille parenes samliv.
Moderne samfunn har etter departementets syn et ansvar for å
skape aksept, gi juridisk trygghet og like rettigheter for kjærlighet
mellom par av samme kjønn, slik at loven blir lik for alle.
Departementet foreslår nå å utvide ekteskapet som samlivsform
slik at det også omfatter to av samme kjønn. Det vil etter departementets
vurdering være en positiv endring som innebærer at flere kan få mulighet
til å velge ekteskapet som samlivsform, og departementet ønsker
på denne måte å styrke ekteskapet.
Høringsrunden viser at det er stor motstand mot felles ekteskapslov
innenfor Den norske kirke og andre trossamfunn, og det er tydelig
at det har vært viktig for hver enkelt religiøs institusjon å bli
hørt. De religiøse høringsuttalelsene er tydelige på at de går imot
forslaget om en felles ekteskapslov. Det begrunnes både teologisk,
kulturelt og historisk at ekteskapet skal forbeholdes kvinne og
mann og at homofiles rettigheter heller bør ivaretas ved en egen
lov, eventuelt en egen samlivslov.
Forslaget om å utvide ekteskapet til også å omfatte homofile
par, rører ved mange religiøse personers verdigrunnlag og vekker
sterke følelser. Departementet har forståelse for at dette berører
manges livssyn. For dem som også ser på ekteskapet som en religiøs
handling, innebærer dette en tilleggsdimensjon som departementet
har respekt for. Imidlertid er dette også et verdivalg for de som
er tilhengere av en felles ekteskapslov. Departementet har valgt
å legge avgjørende vekt på at ekteskapet er en sivilrettslig handling.
Departementet vil ikke lenger ha et skille mellom mennesker som
har valgt å være sammen av kjærlighet. Etter departementets vurdering
vil ikke andre begrep dekke likestillingen av kjærligheten like
godt som ekteskap, og det legges avgjørende vekt på kjærlighet og
ikke seksuell orientering.
I Norge kan ekteskap inngås borgerlig, eller innenfor Den norske
kirke eller andre trossamfunn. Fra 2004 kan ekteskap også inngås
innenfor livssynssamfunn. Det er opp til det enkelte par å velge
en borgerlig, religiøs eller humanistisk vigsel.
Departementet vil gi uttrykk for at det er ønskelig at så vel
Den norske kirke som andre trossamfunn etter hvert skal kunne tilby
en vigselsseremoni også for likekjønnede.
Den religiøse siden av vigslene og ekteskapet blander lovgiver
seg således ikke bort i. Etter departementets vurdering er det derfor
ikke nødvendig å kommentere de teologiske argumentene mot felles ekteskapslov.
Høringsrunden viser at også blant biskoper og andre prester er
det ulik oppfatning av dette.
Departementet vil understreke at grunnlaget for ekteskapet vil
være forhold som varig kjærlighet til et annet menneske, et ønske
om å inngå en gjensidig avtale om forpliktelser og omsorg for hverandre
og eventuelle barn, vise dette ovenfor omverdenen og få forholdet
anerkjent av samfunnet. Departementet foreslår en endring av en
institusjon som også har et religiøst innhold. Endringene i ekteskapsloven
mv. endrer imidlertid ikke det religiøse innholdet.
På denne bakgrunn mener departementet at lovgiver kan foreta
de nødvendige endringer i ekteskapsloven mv., slik at ekteskapet
åpnes for likekjønnede par.
Regjeringen vil sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, støtte
homofile og lesbiske i å leve åpent, og aktivt motarbeide diskriminering.
Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene avviser
at det er diskriminerende og mot likeverd å reservere ekteskapsloven
for heterofile par.
Et alternativ til felles ekteskapslov er å opprettholde og revidere
partnerskapsloven, slik at alle forskjeller i rettsvirkninger mellom
ekteskap og partnerskap blir fjernet.
Departementet mener at en ekteskapsinstitusjon som bare inkluderer
en kvinne og en mann, i realiteten innebærer en forskjellsbehandling.
Departementets utgangspunkt er at en forskjellsbehandling må begrunnes.
Departementet er kjent med at det for mange unge homofile og
lesbiske, uavhengig av bakgrunn, er vanskelig å leve åpent. Det
er etter hvert godt dokumentert at samfunnet ikke har lyktes godt
nok i å bedre levekårene til homofile og lesbiske generelt. Departementet
mener at felles ekteskapslov og likebehandling av homofil kjærlighet
også er en viktig sak i forhold til andre minoriteter, og at arbeidet
for å oppnå større aksept også er svært viktig i disse miljøene.
Ekteskapet kan være med på å gi trygge og velprøvde rammer for
et familieliv. Departementet slutter seg til dette synspunktet.
Det er etter departementets syn ønsket om et varig forpliktende
samliv som er av relevans, da det er dette loven regulerer. Etter departementets
vurdering er homofile par og heterofile par som ønsker å inngå en
gjensidig forpliktende kontrakt med hverandre, sammenlignbare og
likeverdige. Likheten er to mennesker som ønsker et forpliktende
samliv. Med kun en utvidelse av partnerskapsloven vil det fortsatt
være særlig tydelig at homofile særbehandles. Dette ønsker ikke
departementet å bidra til. Departementets syn er at en utvidelse
av partnerskapsloven ikke vil være tilstrekkelig vurdert ut fra
et likebehandlingsperspektiv.
Departementet mener at tiden er moden for en fullstendig likebehandling
av homofile og heterofile par.
Departementet har merket seg at det er forskjellige syn på barneperspektivet.
Både tilhengere og motstandere av en felles ekteskapslov begrunner
sitt syn med barnets beste.
Når det gjelder kunnskap om barn som vokser opp i likekjønnede
parforhold, vises det blant annet til at det er ingen påvist forskjell
mellom barn oppvokst i likekjønnspar og barn som har vokst opp i
heterofile familier. Det er ingen forskjell i barnas evne til å
få eller beholde venner, i psykisk og sosial velbefinnende eller
når det gjelder kjønnsutvikling. Dette betyr at foreldrenes seksuelle
identitet ikke påvirker barnets kjønnsutvikling.
Departementet vurderer det slik at det ikke er behov for mer
forskning for å legge til rette for ekteskap for homofile. Det viktigste
for barn er å vokse opp i trygge og gode omgivelser. Ekteskapet
er den mest stabile rammen rundt barns liv.
Når en ser nærmere på forholdene til barn som vokser opp i likekjønnede
familier med to mødre eller to fedre, mener departementet at det
er viktig at så vel barna som foreldrene opplever at de av samfunnet blir
vurdert som en familie. Det er lagt til grunn at ekteskapet er grunninstitusjonen
i samfunnet. Det er særlig viktig å sikre rettigheter til barn av
lesbiske, "unnfanget" i forholdet.
Departementet mener at likebehandling vil være den beste løsningen
for barna, også ut fra deres omdømme i forhold til andre barn og
voksne. Felles ekteskapslov vil etter departementets vurdering bidra
til å normalisere det å ha en homofil orientering.
Med en innføring av en felles ekteskapslov vil lovgiver gi sterke
signaler om likebehandling, og dette vil igjen kunne påvirke holdninger
i samfunnet for øvrig.
Flere høringsinstanser hevder at forslaget om felles ekteskapslov
vil svekke ekteskapets stilling i samfunnet. Etter departementets
vurdering er det fortsatt vanskelig å forstå argumentene om at ekteskapets stilling
vil svekkes og at det kan virke normoppløsende å gi likekjønnede
par et ekteskap som ramme for sine stabile forpliktende forhold.
Departementet vil også peke på at den bekymring som ble uttalt
i sterke ordelag i debatten om partnerskapsloven for 14 år siden,
er snudd slik at ingen av motstanderne til felles ekteskapslov angriper
partnerskapsloven.
Selv om det skulle vise seg at bare en del av de homofile parene
har et ønske om å inngå ekteskap, er det muligheten for denne gruppen
som er avgjørende, og ikke hvor mange homofile ekteskap som blir
inngått. Det er et spørsmål om å inkludere eller ekskludere en gruppe
som har samme ønsker, samme behov og samme forutsetninger for å
velge ekteskapet som samlivsform. Departementet kan ikke se noen
grunn til at denne gruppen ikke skal likebehandles og heller ikke
se hvilke store konsekvenser dette får for samfunnet.
Med støtte fra de høringsinstansene som er positive til felles
ekteskapslov, vil departementet opprettholde forslaget om en ny
bestemmelse i ekteskapsloven som gjør det helt klart at loven gjelder
to personer av motsatt eller samme kjønn som skal inngå ekteskap
med hverandre. Dette er en helt nødvendig endring for at ekteskapsloven
skal kunne åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn. Det vises
her til lovutkastet § 1.
Ekteskapsloven stiller ikke krav til seksuell orientering, slik
partnerskapsloven gjør. Det foreslås nå en felles ekteskapslov som
skal omfatte både heterofile og homofile par, og departementet ser
derfor ikke at det er grunnlag for å stille krav i ekteskapsloven om
seksuell orientering.
Når det gjelder problemstillingen om transkjønnede/transepersoner
i ekteskap/partnerskap som skifter kjønn, vil departementet bemerke
at dette vil bli løst med en felles ekteskapslov. I de tilfellene
paret fortsatt ønsker å være gift med hverandre, vil dette være
fullt mulig etter ekteskapslovens regler.
En innføring av tilknytningskriterier vil hindre at personer
uten – eller med meget svak tilknytning til Norge – inngår ekteskap
her for å omgå egne regler. Vilkår om tilknytning ville bedre sikre
anerkjennelse av ekteskapet slik at det får realitet der partene
bor.
Andre land som tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn,
har samsvarende vilkår for å inngå ekteskap uavhengig av om det
er et ekteskap mellom personer med samme eller forskjellig kjønn. Departementet
legger til grunn at en felles ekteskapslov så langt det er mulig
bør ha like regler for likekjønnede og ulikekjønnede par. Utgangspunktet
vil være at de reglene som gjelder i dag for ekteskap mellom personer
av forskjellig kjønn, også skal anvendes på likekjønnede ekteskap.
Departementet er klar over at ekteskap som inngås i Norge, ikke
i alle tilfeller får rettsvirkninger for partene i andre land. Departementet
mener at det er viktig at det gis god informasjon om internasjonale konsekvenser
for borgere uten tilknytning til Norge. I denne forbindelse vil
departementet foreslå at det i rettledningen til prøvingspapirene
for inngåelse av ekteskap, klart må framgå at bare noen land anerkjenner
likekjønnede ekteskap.
En innføring av tilknytningskriterier for alle vil innebære innskrenkninger
i forhold til gjeldende rett for ulikekjønnede par. Departementet
ønsker ikke dette, og partnerskapslovens tilknytningskriterier foreslås
derfor ikke videreført i en felles ekteskapslov.
Regelen i ekteskapsloven § 7 h om kravet til "ekteskapsattest"
vil både for likekjønnede og ulikekjønnede par sette visse begrensninger
for å inngå ekteskap i Norge. Regelen i ekteskapsloven § 7 bokstav
h har videre bestemmelser om unntak fra kravet til dokumentasjon
når særlige grunner taler for det. For å forhindre bigami foreslås
det å endre § 7 h, slik at det i det minste kan kreves dokumentert
sivilstand fra utlandet, selv om det ikke utstedes ekteskapsattest.
Departementet vil se nærmere på praktiseringen av unntakskompetansen,
men vil også her følge likebehandlingsprinsippet.
På samme måte som for ulikekjønnede par er det et ønske fra mange
likekjønnede par om å få inngå ekteskap i kirken, eventuelt i et
trossamfunn. Samfunnets holdning til religiøs velsignelse av likekjønnede
ekteskap er i kraftig endring, også blant medlemmene i statskirken.
Mange homofile er religiøse, og mange er medlemmer i statskirken.
Departementet er kjent med at flere homofile prester lever i registrert
partnerskap.
Samtidig er det mange prester som ønsker at kirken skal åpne
for vigsler av par av samme kjønn og for at ekteskap mellom homofile
skal likestilles med heterofile ekteskap på alle plan. Dette er
også et viktig ledd i arbeidet for fullt ut å likestille ulikekjønnede
og likekjønnede ekteskap.
Høringsrunden viser at det er sterke innvendinger fra kirkelig
hold når det gjelder å åpne for vigsel av homofile par innenfor
Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.
Av de høringsinstansene som har uttalt at de ønsker å åpne for
kirkelig vigsel, støtter de fleste opp om en vigselsrett og ikke
en vigselsplikt.
Alternativet å gi prester i Den norske kirke en mulighet til
å vie etter det borgerlige vigselsritual, bør etter departementets
vurdering ikke følges opp. Vigsel er en sivilrettslig handling.
Dersom prestene i Den norske kirke ikke bruker kirkelig liturgi,
vil dette bare bli en annen form for borgerlig vigsel.
Departementet legger avgjørende vekt på uttalelsen fra Bispemøtet,
der flertallet minner om at prester i Den norske kirke kun kan forrette
seremonier, herunder ekteskapsinngåelse etter liturgi fastsatt av
Kirkemøtet. Dette innebærer at en ordning der prester benytter borgerlig
vigselsritual, også forutsetter at Kirkemøtet gir sin tilslutning,
noe Bispemøtets flertall ikke kan tilrå. Bispemøtets mindretall
mener spørsmålet må utredes nærmere, og at vedtak i kirkelige organer
vil være av avgjørende betydning. Slik departementet forstår innspillene,
kan en ikke bygge på at den enkelte prest har frihet til å velge
å foreta en vigsel etter borgerlig vigselsritual uten tilslutning
fra Kirkemøtet.
Selv om det er stor motstand mot vigsel av likekjønnede par innenfor
Den norske kirke og de fleste andre trossamfunn, viser dissenser
flere steder at dette er holdninger som er i endring. Departementet
mener at disse tegnene til endring må påvirkes mest mulig positivt,
og er derfor kommet til at den beste løsningen er at det åpnes for
en vigselsrett slik at det blir opp til Kirkemøtet å endre liturgien
for vigsel.
Departementet har merket seg innspillene om obligatorisk borgerlig
vigsel, men fastholder standpunktet i høringsnotatet om at det ikke
foreslås obligatorisk borgerlig vigsel. Det er fortsatt slik at
nesten halvparten av alle ekteskap inngås i kirken. Spørsmålet om
obligatorisk borgelig vigsel må ses uavhengig av spørsmålet om en
felles ekteskapslov, og departementet har derfor ikke gjort en ytterligere
vurdering av dette spørsmålet.
Når det gjelder forslaget om at det bør vurderes om retten til
å vie bør gis virksomheter heller enn yrkesgrupper/stillingskategorier,
mener departementet at dette bør vurderes i en annen sammenheng
enn i dette lovarbeidet.
Spørsmålet om reservasjonsrett ble tatt opp i forbindelse med
behandlingen av partnerskapsloven. Det var da et spørsmål om reservasjonsrett
for notarius publicus. Det ble slått fast at registrering av partnerskap
er en forvaltningsoppgave som ikke har en slik karakter at det var
grunn til å gi noen spesiell reservasjonsrett for dem som skal utføre
registreringen. I praksis har problemstillingen som oftest blitt
løst ved intern saksfordeling. Dette blir annerledes når det gjelder
kirkelig vigsel eller vigsel i annet trossamfunn.
Ettersom det ikke blir foreslått obligatorisk borgerlig vigsel,
vurderer departementet det slik at en åpning for vigsel av likekjønnede
par i kirke-, tros- og livssynssamfunn kan stille enkelte prester/forstandere
eller liknende i en vanskelig situasjon. For enkelte vil deres religiøse
syn ikke være forenlig med å foreta vigsel av likekjønnede par.
Selv om vigsel er en forvaltningsoppgave også for religiøse vigslere, bør
det etter departementets syn respekteres at en prest eller forstander
ut fra sin religiøse overbevisning ikke kan vie et likekjønnet par.
For å ikke gjøre det for vanskelig for vigslerne eller for likekjønnede par,
foreslår departementet derfor at reservasjonsadgangen utvides til
også å gjelde dersom brudefolkene er av samme kjønn.
Det vises til lovutkastets § 13 annet ledd.
Partnerskapsloven har en regel om at sak om oppløsning av registrert
partnerskap som er inngått her i landet, alltid kan reises for norsk
domstol. Det er ikke tilsvarende regel i ekteskapsloven. Det kan
være behov for en slik regel dersom et likekjønnet ektepar flytter
og de ikke kan få oppløst ekteskapet i det landet de bor.
I høringsnotatet foreslo departementet en utvidelse av ekteskapsloven
§ 30 b slik at ektefeller som ikke kan få oppløst et ekteskap eller
registrert partnerskap der ektefellene bor, kan få det oppløst i
Norge (nødkompetanse). For at en slik bestemmelse skal kunne komme
til anvendelse, ble det foreslått at det stilles vilkår om at ekteskapet
eller det registrerte partnerskapet er inngått i Norge.
Etter departementets vurdering er det behov for å videreføre
bestemmelsen fra partnerskapsloven. Departementet mener en slik
bestemmelse er viktig og nødvendig, fordi det ellers ikke vil være
mulig, eller svært vanskelig, å få oppløst ekteskapet for likekjønnede
ektefeller dersom paret er bosatt i utlandet.
Samtidig er det også med hensyn til denne bestemmelsen et ønske
om like regler for ulikekjønnede og likekjønnede ekteskap. Bestemmelsen
vil være aktuell der et par har inngått et ekteskap, men senere bosetter
seg i et annet land. Dersom en ektefelle ønsker å oppløse ekteskapet,
må dette kunne gjøres i Norge, selv om saksøker ikke er norsk statsborger
eller bor i Norge. Departementet vil også framheve at forslaget
vil medføre en forbedring når det gjelder gjeldende regler om jurisdiksjon
i ekteskapssaker. Det vises her til lovutkastet § 30 b ny bokstav f.
Departementet har registrert at det under høringen har kommet
til uttrykk svært ulike syn på forslaget som åpner adgang for at
likekjønnede ektepar skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre.
Departementet er likevel av den oppfatning at det ikke har kommet
fram nye og vesentlige argumenter i høringsrunden som tilsier at
forslaget ikke bør opprettholdes. Departementet mener fortsatt det
er en naturlig konsekvens av innføring av felles ekteskapslov, at det
samtidig åpnes for at likekjønnede ektepar får adgang til å søke
om adopsjon. Å åpne for en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar
er etter departementets mening også en naturlig videreføring av den
samfunnsutvikling som har funnet sted. Departementet viser blant
annet til at det i 2002 ble innført adgang til stebarnsadopsjon
i registrert partnerskap. Departementet legger til grunn at begrepet
"ektefelle" i adopsjonsloven etter forslaget om ny felles ekteskapslov
vil inkludere likekjønnede ektepar.
En adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar handler først og
fremst om at homofile par gis en mulighet til å bli vurdert som
adoptivforeldre på lik linje med heterofile par, og ikke om å innføre
en rett til å adoptere. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende
vilkår i gjeldende adopsjonslov og skal fortsatt være det avgjørende
hensynet ved behandlingen av adopsjonssøknaden. Det skal derfor
alltid måtte foretas en konkret vurdering av opplysningene i den
enkelte sak, ut fra hva som er til barnets beste. Departementet
legger også etter høringen til grunn at forslaget som vil åpne for
en generell adopsjonsadgang for homofile ektepar, er forenlig med
FNs barnekonvensjon.
Mange barn vokser allerede i dag opp i familier der omsorgspersonene
er likekjønnede. Disse barna har behov for trygge juridiske rammer
rundt oppveksten i familien sin. Ved adopsjonen vil adoptivforeldrene
tre inn i de forpliktelser og det ansvar foreldre har etter blant
annet barneloven.
Adgangen til stebarnsadopsjon i registrert partnerskap gir i
dag barn som vokser opp i homofile familier, et godt stykke på vei
tilgang til den juridiske beskyttelse en adopsjon innebærer. Denne
ordningen vil imidlertid ikke være aktuell for alle barn som vokser
opp hos likekjønnede par. Barn som bor i fosterhjem der fosterforeldrene
er likekjønnede, vil for eksempel kunne ha samme behov for den juridiske
sikkerheten som en adopsjon innebærer, som barn hos fosterforeldre
av motsatt kjønn. Tilsvarende vil for eksempel også gjelde der barnet
og søkerne har en særlig tilknytning til hverandre fordi foreldreansvaret er
overtatt av søkerne etter foreldres dødsfall. Etter departementets
mening er det derfor naturlig å åpne opp for en adopsjonsadgang
for likekjønnede ektepar på lik linje med heterofile ektepar, i
tilfeller der barnet allerede bor sammen med adoptivsøkerne og har søkerne
som sine faktiske omsorgspersoner.
Departementet opprettholder forslaget om å åpne for en adopsjonsadgang
for likekjønnede ektepar også i tilfeller der barnet ikke allerede
har søkerne som sine faktiske omsorgspersoner. Hensynet til barnets
beste tilsier at adoptivbarnet skal ha tilgang til de adoptivforeldre
som er best egnet i det enkelte tilfellet.
Når det gjelder den kunnskap vi i dag har om barn som vokser
opp hos par som er likekjønnede, viser departementet til at da svenskene
endret sitt regelverk slik at registrerte partnere i Sverige fikk
en generell adopsjonsadgang, ble lovendringene vedtatt bl.a. på
bakgrunn av en omfattende gjennomgang av forskning på området.
Departementet slutter seg også til de høringsinstansene som peker
på at det ikke er framkommet forhold som tilsier at homofile par
ikke skulle ha de samme mulighetene som heterofile par når det gjelder
å adoptere barn. Departementet legger i denne forbindelse vekt på
at forskningen viser at det først og fremst er kvaliteten på relasjonene
mellom barn og foreldre som er avgjørende for barnet og dets utvikling,
og ikke om barnet vokser opp med foreldre av motsatt kjønn.
Departementet legger også vekt på at det vil kunne gi uheldige
signaler til de barna som allerede lever i familier der omsorgspersonene
er likekjønnede, dersom en adopsjonsadgang kun begrenses til de
tilfellene der barnet allerede bor sammen med eller har en særlig
tilknytning til søkerne. Departementet er derfor enig med de høringsinstansene
som mener at hensynet til disse barna også taler for at familier
med likekjønnede omsorgspersoner likestilles fullt ut med familier
der omsorgspersonene er heterofile.
Selv om det i dag ikke finnes opprinnelsesland Norge samarbeider
med som tar imot søknader om utenlandsadopsjon fra homofile par,
mener departementet det vil være riktig å åpne muligheten for utenlandsadopsjon
for likekjønnede ektepar i intern norsk rett, for å gi et klart
uttrykk for vår holdning til dette spørsmålet. Etter departementets
oppfatning vil også opprinnelseslandenes holdning kunne endres.
Departementet legger vekt på at flere land, herunder Sverige, har
åpnet opp for en slik adgang.
Departementet er etter høringen fortsatt av den oppfatning at
Haagkonvensjonen ikke hindrer innføring av en generell adopsjonsadgang
for likekjønnede ektepar. Barnets opprinnelsesland har imidlertid det
avgjørende ordet når det gjelder hvilke søkere de ønsker å ta imot
og eventuelt tildele barn med sikte på adopsjon. Flere land som
er tilsluttet Haagkonvensjonen, har allerede innført en adopsjonsadgang
for homofile par. Departementet kan heller ikke se at en generell
adopsjonsadgang til likekjønnede ektepar på generelt grunnlag skulle
svekke tilliten til det norske adopsjonssystemet, eller norske søkere
i særdeleshet.
Den europeiske konvensjonen av 1967 om adopsjon av barn utarbeidet
av Europarådet har som formål å skape større rettsenhet blant de
europeiske landene på adopsjonsområdet. Konvensjonen tillater at et
barn adopteres av to personer som er gift med hverandre, ved samtidig
eller etterfølgende adopsjon, eller av en person. Departementet
legger fortsatt til grunn at begrepet "ekteskap" i konvensjonen
forutsetter ekteskap mellom to av ulikt kjønn, og viser blant annet
til at Sverige fant å måtte si opp konvensjonen da de i 2003 innførte
en generell adgang til adopsjon for registrerte partnere. Europarådskonvensjonen
av 1967 er for tiden under revisjon. Departementet vil derfor foreløpig
avvente den endelige avgjørelsen av om man skal si opp 1967-konvensjonen.
Siden det per i dag ikke foreligger samarbeidsland som tar imot
søknader om adopsjon fra likekjønnede par, reiser spørsmålet seg
om likekjønnede ektepar skal kunne kreve å få sin søknad om forhåndssamtykke
til adopsjon av barn fra utlandet utredet av kommunen og behandlet
av adopsjonsmyndigheten.
Bestemmelsen om krav til forhåndssamtykke er nedfelt for å sikre
barnets interesser, herunder at det får et trygt, varig og godt
hjem. Utstedelsen av forhåndssamtykke er således et viktig element
i den kontroll myndighetene fører med utenlandsadopsjonene. Det
forutsettes at adopsjonsmyndigheten ved behandling av søknad om
forhåndssamtykke vurderer hvordan formidlingen i den enkelte sak
skal foregå. Det er derfor stilt krav om at søkerne skal bekrefte hvilket
land barnet skal adopteres fra og hvordan adopsjonen skal formidles,
før et vedtak om forhåndssamtykke kan treffes. Hovedregelen er at
utenlandsadopsjonene formidles gjennom en av de tre godkjente norske
adopsjonsorganisasjonene. Vanligvis er det derfor adopsjonsorganisasjonene
som gir søkerne formidlingsbekreftelse. Adopsjonsorganisasjonene
har i utgangspunktet en plikt til å formidle adopsjon til søkere
med forhåndssamtykke. Denne plikten gjelder likevel ikke dersom
utenlandske myndigheter ikke finner å kunne tildele søkerne barn. Kan
ikke slik bekreftelse gis, vil søknaden om forhåndssamtykke heller
ikke kunne innvilges.
Hensikten med kommunens utredning er å bistå adopsjonsmyndigheten
i å opplyse søknaden om forhåndssamtykke. Når det er åpenbart at
en formidlingsbekreftelse fra adopsjonsorganisasjonene ikke kan
innhentes, vil det, som også flere av høringsinstansene påpeker,
være ressurssløsende og lite hensiktsmessig å igangsette utredningsarbeidet
av søkerne i kommunen. Departementet forutsetter derfor at en utredning
av søkerne i kommunen ikke bør igangsettes. Tilsvarende må gjelde
der et likekjønnet ektepar søker om forhåndssamtykke utenom godkjent adopsjonsorganisasjon,
jf. adopsjonslovens § 16 f annet ledd.
Når det gjelder adopsjonsformidling av barn bosatt her i landet,
jf. adopsjonsloven § 16 c (samtykkeadopsjonene), legger departementet
derimot til grunn at søkerne vil kunne kreve å bli utredet av kommunen på
samme måte som ulikekjønnede par. I disse tilfellene blir ikke søkerne
gitt et forhåndssamtykke slik ordningen er ved utenlandsadopsjon.
Søkere som er utredet av kommunen med tanke på adopsjon, blir derimot
registrert i et sentralt register over adoptivsøkere. Det forutsettes
imidlertid at barnets biologiske foreldres ønsker om valg av adoptivhjem
skal tillegges vekt så langt dette er forenlig med hensynet til barnets
beste, også ved innføring av en generell adopsjonsadgang til likekjønnede
ektepar. Dette kan ha betydning for om biologiske foreldre vil samtykke i
det konkrete tilfellet, og det kan ha betydning for tilliten til
adopsjonssystemet generelt.
Selv om departementet har et ønske om mest mulige like vilkår
for likekjønnede og ulikekjønnede ektepar, har departementet kommet
til at unntaket i adopsjonsloven § 5 a om etterfølgende stebarnsadopsjon
i registrert partnerskap der barnet er et adoptivbarn som opprinnelig
kommer fra et land som ikke tillater slik adopsjon, fortsatt bør
gjelde. Flere argumenter taler for dette. Det stemmer best overens
med utgangspunktet om at internasjonalt adopsjonssamarbeid er basert
på gjensidig respekt for hverandres systemer og lovgivning. Videre
er dette nødvendig for at det samarbeid som har utviklet seg over
tid mellom opprinnelsesland og mottakerland, kan fortsette og fremdeles
være bygget på tillit.
På bakgrunn av forslaget vil det være behov for å foreta en endring
i adopsjonsloven § 5 a slik at det framgår at unntaket om å ta hensyn
til opprinnelseslandets syn, nå også vil gjelde for ektefeller av
samme kjønn.
Innføring av en generell adopsjonsadgang for homofile reiser
også særlige spørsmål om anerkjennelse i utlandet av en slik adopsjon
gjennomført her i landet. Departementet legger også etter høringen
til grunn at en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar
trolig vil innebære få internasjonale konsekvenser. Departementet
viser blant annet til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
i sin høringsuttalelse forutsetter at det uansett vil bli tale om
svært få saker.
Formålet med å foreslå endringer i ekteskapsloven er å åpne for
ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap
mellom to av motsatt kjønn. Som en konsekvens av dette ble det i
høringsnotatet foreslått å endre bioteknologiloven, slik at sæddonasjon
og assistert befruktning også kan tilbys lesbiske par som er gift
eller er samboer i ekteskapslignende forhold.
Utgangspunktet for assistert befruktning i dagens bioteknologilov
er at kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig. Det forutsettes
at paret består av en kvinne og en mann, og det stilles krav til
samlivsform. Paret skal være gift eller samboere i ekteskapsliknende
forhold. Gjeldende retts krav om befruktningsudyktighet eller uforklarlig
befruktningsudyktighet henspeiler på medisinsk infertilitet. Det
at man ikke kan få barn med sin partner etter naturmetoden på grunn
av at paret har samme kjønn, kan etter bioteknologiloven ikke anses
å være medisinsk begrunnet.
Flere høringsinstanser har fremholdt at lesbiske, som ikke kan
få barn etter naturmetoden, ikke har noen rett til å bli foreldre.
Departementet vil understreke at ingen har noen rett til å bli foreldre.
Heller ikke etter dagens bioteknologilov gir man heterofile noen
rett til å få barn. Hensikten med å endre bioteknologiloven er kun
å gi lesbiske en rett til å bli vurdert for assistert befruktning
på samme måte som heterofile par. Paret vil måtte oppfylle lovens
krav for å få tilbud om assistert befruktning på lik linje med par av
ulikt kjønn.
Hvorvidt man skal likestille medisinske årsaker med andre grunner
til at et par ikke kan få barn på vanlig måte, er et spørsmål i
den forbindelse. Dette har flere av høringsinstansene fremhevet.
Et sentralt argument for å tillate assistert befruktning til lesbiske par
er at dette vil føre til likebehandling, og dermed likestilling,
mellom heterofile og homofile par som lever i stabile parforhold.
Tilbud om assistert befruktning til lesbiske par er tilgjengelig
flere steder i utlandet. Slik situasjonen er i dag, kan kvinner
benytte seg av et slikt tilbud, som blant annet er tilgjengelig
i våre naboland. Departementet ser det som en fordel å kunne tilby
assistert befruktning til lesbiske par i Norge, fordi assistert
befruktning i Norge innebærer at barna får rett til å få informasjon
om sin biologiske far (donor) når barnet blir 18 år.
Departementet viser også til at det er like viktig hvordan paret
fyller sine roller som omsorgspersoner for barnet som hvilket kjønn
omsorgspersonene har.
Når det gjelder synet på den naturgitte, reproduserende enheten
av kvinne og mann, viser departementet til at det er nødvendig å
ta innover seg at samfunnets og teknologiens utvikling vil kunne
medføre at det også innenfor det naturgitte er rom for utvikling.
Hva som til enhver tid er "naturlig" har sterke variasjoner og
forandrer seg over tid.
Et viktig moment i vurderingen av hvorvidt det skal åpnes for
assistert befruktning til lesbiske par, er spørsmålet om hvordan
det er for et barn å vokse opp hos et likekjønnspar. Dersom det
offentlige gjennom assistert befruktning skal bidra til at det settes
barn til verden, har det samtidig et større ansvar for at barnets utgangspunkt
med sikte på oppvekstvilkår blir gode. Dette gjøres også i dag,
gjennom bioteknologilovens bestemmelse om at en lege, etter en medisinsk
og psykososial vurdering av paret, skal avgjøre om paret kan få
tilbud om assistert befruktning. I vurderingen skal det legges vekt
på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste.
Departementet har merket seg at det er delte meninger blant høringsinstansene
om hva som er den beste løsningen i så henseende. På den ene siden
legger en del høringsinstanser vekt på at det beste for et barn
vil være å vokse opp med en mor og en far. På den annen side fremholder
flere høringsinstanser at lesbiske par er like gode foreldre og
omsorgspersoner som heterofile par er, og at en lovendring vil kunne fjerne
uønsket stigmatisering av de barna som vokser opp hos likekjønnspar.
For å belyse disse spørsmålene knyttet til hensynet til barnet,
fikk departementet forut for høringsnotatet gjennomført en kunnskapsoversikt
over den forskning som er foretatt om barn som vokser opp hos likekjønnspar.
Gjennom den foretatte kunnskapsoversikten er det ikke funnet
studier som avdekker særlige avvik mellom heterofile og homofile
par, verken når det gjelder parets oppfatning av foreldrerollen
eller barnets oppvekstvilkår.
Det fremkommer heller ingen forskjell når det gjelder barnas
evne til å få eller beholde venner, deres psykiske og sosiale velbefinnende
eller deres kjønnsutvikling.
Flere høringsinstanser fremholder at konsekvensene for barn som
vokser opp hos likekjønnspar må utredes nærmere.
Departementet er av den oppfatning av at det må være vel så viktig
hvordan foreldrene fyller rollen som omsorgspersoner som hvilket
kjønn de har. Slik departementet ser det, vil samfunnet – i tillegg
til foreldrene – som helhet ha et stort ansvar for at barn som vokser
opp hos likekjønnspar, får en like god og trygg oppvekst som barn
hos foreldre av hvert kjønn. Dersom samfunnet og den enkelte aksepterer
likekjønnede par og deres rettigheter på linje med heterofile par,
mener departementet at en ny familiekonstellasjon ikke vil skape
spesielle problemer for barna. Slik departementet ser det, vil eventuelt
folks syn på to kvinner som et foreldrepar kunne være mer utfordrende
enn fraværet av barnets biologiske far. Det vil derfor være viktig
med holdningsskapende arbeid på dette området.
Departementet understreker at det vil være svært viktig med god
informasjon og rådgivning i forbindelse med en eventuell søknad
om assistert befruktning.
Departementet foreslår at det i merknad til § 2-5 presiseres
hvor viktig det er med åpenhet overfor barnet om hvordan det har
blitt til. Departementet foreslår å formulere merknaden slik at
dette gjelder for alle par, uavhengig om de er likekjønnede eller
ulikekjønnede.
Når det gjelder ressurser til et organisert psykologisk eller
sosiologisk rådgivnings- eller informasjonstilbud vedrørende sæddonasjon,
viser departementet til at det følger allerede av § 2-5 at parene
skal få informasjon. Departementet kan ikke se at det skal være
mer ressurskrevende å gi veiledning til ulikekjønnede par enn til
likekjønnede par, og gjør derfor ingen endring fra forslaget i høringsnotatet
i så henseende.
Departementet vurderer kun mulighetene for assistert befruktning
med de metoder som er tillatt etter gjeldende lov og godkjent av
Sosial- og helsedirektoratet. Følgelig er det kun assistert befruktning
med donorsæd som er aktuelt i dag. Eggdonasjon og bruk av surrogatmor
er ikke tillatt etter dagens bioteknologilov, noe som medfører at
to menn ikke kan bli vurdert for assistert befruktning. Departementet
vurderer ikke å endre bioteknologilovens regler for hvilke metoder
for assistert befruktning som skal være tillatt i forbindelse med
arbeidet med felles ekteskapslov. Dette er spørsmål som Helse- og
omsorgsdepartementet eventuelt vil komme tilbake til i en senere
revidering av bioteknologiloven.
Videre er det i denne sammenheng ikke naturlig å gå inn på spørsmål
om assistert befruktning til enslige, fordi formålet med dette lovforslaget
er å sørge for like rettigheter for heterofile og homofile par i forbindelse
med ekteskap. I forbindelse med evaluering av bioteknologiloven
vil det også være naturlig å se på regelverket knyttet til assistert
befruktning.
Det er følgelig kun tilbud om assistert befruktning til to kvinner
som tas opp i dette lovforslaget. Mest aktuelt vil inseminasjon
med donorsæd være, da den kvinnen i paret som skal bli gravid, i
utgangspunktet ikke har et fertilitetsproblem medisinsk sett. I
sjeldne tilfeller kan det tenkes at kvinnen har behov for befruktning
utenfor kroppen. I vurderingen av om assistert befruktning bør tilbys
likekjønnede par, kan ikke departementet se at det er grunn til
å vurdere disse to metodene forskjellig.
Når det gjelder spørsmålet om en sædgiver skal kunne reservere
seg mot at sæden blir anvendt til lesbiske par, og eventuelt om
det også skal være anledning til å bestemme at donasjonen bare skal
brukes til lesbiske, bemerker departementet at en er innforstått med
at enkelte donorer kan ha spesielle preferanser med hensyn til mottaker
av det donerte materialet. Det er likevel ikke ønskelig å gjøre
det mulig for donor å reservere seg med hensyn til enkelte mottakere på
grunn av deres parforhold så lenge paret oppfyller lovens vilkår
for assistert befruktning. En slik reservasjonsrett vil, slik departementet
ser det, bære preg av diskriminering på grunnlag av seksuell tilhørighet.
Erfaringer fra Sverige viser at det ikke ble noen merkbar reduksjon
av antall sædgivere etter at det ble åpnet for assistert befruktning
til lesbiske.
Departementet er imidlertid klar over at det allerede i dag er
vanskelig å rekruttere nok sædgivere til at vi kan ha et godt utvalg
og mulighet til å reservere sæd med tanke på søsken. Ved å åpne
for assistert befruktning til lesbiske vil trolig etterspørselen
etter donorsæd øke, noe som vil kunne bli en utfordring for våre
to donorsædbanker. Det pågår et arbeid for å rekruttere flere sædgivere.
Når det gjelder de donorer som allerede har gitt sæd, uttaler
departementet at nåværende sædgivere donerer under den implisitte
forutsetningen av at sæden blir brukt etter bioteknologilovens gjeldende
bestemmelser. Av hensyn til dette vil kun sæd fra donasjoner foretatt
etter at lovendringen trer i kraft, kunne gis til lesbiske par.
Proposisjonen tar opp om assistert befruktning til lesbiske skal
være et helsetilbud i regi av det offentlige på lik linje med tilbudet
til heterofile. Slik departementet ser det, vil det være en uheldig
forskjellsbehandling dersom lesbiske kvinner ikke skulle få tilbud
i det offentlige helsevesen, men være henvist til private klinikker
og full egenbetaling. Så lenge assistert befruktning er et tilbud
i det offentlige, mener departementet at man ikke kan forskjellsbehandle
de parene som søker assistert befruktning.
Dersom paret oppfyller lovens krav, skal følgelig reglene om
tre forsøk og egenbetaling også gjelde for lesbiske par. Ved prioritering
av behandling skal det heller ikke gjøres forskjell på lesbiske
og heterofile par. Alle par som søker assistert befruktning, skal vurderes
og prioriteres etter de samme kriterier.
Departementet fremholdt i høringsnotatet at det finner det urimelig
å skulle vurdere en form for reservasjonsrett for helsepersonell
som utfører behandlingen.
Departementet kan ikke se at helsepersonells eventuelle ønske
om reservasjon kan gå foran kvinners adgang til å få behandling
så sant de oppfyller lovens vilkår for assistert befruktning, og
vil ikke foreslå en reservasjonsrett for helsepersonell.
Ved innføring av en felles ekteskapslov bør det av hensyn til
barnet, til biologisk mor og hennes kvinnelige ektefelle framgå
direkte av barneloven hvordan et juridisk foreldreskap skal fastsettes.
I dag må det foretas en stebarnsadopsjon hvis den sosiale forelderen
også skal bli juridisk forelder til barnet. Samboere har ikke adgang
til stebarnsadopsjon.
Av hensyn til barnet legger departementet her fram forslag om
at foreldreskapet skal følge direkte av barneloven. Dette vil gi
barnet trygge juridiske rammer fra fødselen av. Det vil blant annet
innebære at barnet får arverett og mors ektefelle (den sosiale forelderen)
vil få foreldreansvar og underholdsplikt overfor barnet.
Regelen om at den fødende kvinnen er å anse som barnets mor,
anses å være rotfestet i den alminnelige rettsbevissthet i Norge.
Departementet foreslår derfor ingen endring i hvem som skal anses
som barnets mor.
Som en konsekvens av forslaget om å tilby assistert befruktning
til lesbiske ektefeller, ble det i høringsnotatet foreslått regler
for etablering av foreldreskap for lesbiske ektefeller. Flertallet
av høringsinstansene som har uttalt seg eksplisitt til dette forslaget,
om etablering av foreldreskap, er positive. Departementet foreslår
at forslaget opprettholdes. Det legges avgjørende vekt på barnets
behov for trygge juridiske rammer og likestillingen av barn.
Det ble i høringsnotatet foreslått at medmorskapet skulle fastsettes
etter modell av gjeldende pater est-regel i barneloven § 3. Formålet
med rettslig regulering av foreldreskap er ikke å sikre overensstemmelse
med biologiske forhold, men å sikre barna trygge juridiske rammer.
I henhold til barneloven § 5 har det offentlige i dag et selvstendig
ansvar for at det blir fastsatt hvem som er far til et barn. Etter
lovforslaget vil det offentlig også ha et ansvar for å få fastsatt
hvem som er medmor til barnet i de tilfeller det er aktuelt.
Det er ulike grader av automatikk i måten farskapet fastsettes
på for heterofile. Pater est-regelen krever i utgangspunktet ingen
medvirkning fra noen av partene: farskapet følger direkte av ekteskapet.
Også ved assistert befruktning blir kvinnens ektemann uten videre
ansett som barnets far. Men skulle det bli rettssak om farskapet
i det sistnevnte tilfellet, kan ektemannen bare dømmes til far hvis
han har gitt samtykke til befruktningen, jf. barneloven § 9. Han
har altså ikke plikt til å stå som far til et barn født etter assistert
befruktning uten at han har vært enig i en slik behandlingsform.
Hensynet til medmor og hensynet til barnet taler for å innføre
samme regel for foreldreskap ved assistert befruktning til lesbiske
ektepar som den som gjelder for heterofile ektepar som får barn
ved assistert befruktning. Det vil være til fordel for barnet om loven
har en foreldreskapsregel som medfører at den som er gift med barnets
mor, blir medmor uten videre som følge av ekteskapet. Medmorskapet
kan være på plass fra barnet blir født, og en unngår den usikkerheten
som ligger i at en stebarnsadopsjon gjøres til gjenstand for en
skjønnsmessig vurdering fra myndighetenes side. En sikrer også barnet
i de tilfeller der biologisk mor dør under eller like etter fødselen.
Medmor må likevel ha en mulighet til å fralegge seg foreldreskap
til et barn hvor hun har vært uvitende om eller negativ til den
assisterte befruktningen. Et krav om samtykke for at hun skal kunne
dømmes til mor, vil løse dette problemet. For å unngå konflikt både
i tiden rundt svangerskap og fødsel og senere i barnets oppvekst,
vil det også være ønskelig at assistert befruktning skjer med samtykke.
Med en slik regel oppnår man at disse barna likestilles med andre barn
i måten foreldreskapet fastsettes på, og medmor får følgelig alle
rettigheter som en far som er gift med barnets mor har.
På denne bakgrunn og ut fra hensynet til partene og likestillingshensyn
vil departementet opprettholde forslaget om at foreldreskap for
lesbiske ektefeller skal fastsettes på samme måte som for heterofile
ektepar. Gjeldende farskapspresumpsjon utvides til en foreldreskapspresumpsjon.
I høringsnotatet ble det foreslått å bruke betegnelsen medmor.
De fleste høringsinstansene støtter bruken av denne betegnelsen,
men departementet merker seg at noen instanser mener at forslaget
undergraver farsbegrepet. I den forbindelse vil departementet gjøre
oppmerksom på at det kun skal være mulig å fastsette medmorskap
hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp
av donorsæd. I andre tilfeller vil ikke hun som moren er gift med, kunne
bli medmor i kraft av barneloven.
Siden medmor er et nytt begrep, har departementet kommet til
at det kan være hensiktsmessig å innta en definisjon av medmor.
En slik definisjon foreslås inntatt i en ny bestemmelse § 4 a i
barneloven.
Som det framgår av proposisjonen, vil det kun åpnes for assistert
befruktning med de metoder som er tillatt etter gjeldende lov og
godkjent av Sosial- og helsedirektoratet. Følgelig er det kun assistert
befruktning med donorsæd som er aktuelt. Eggdonasjon og bruk av
surrogatmor er ikke tillatt etter bioteknologiloven i dag, noe som
medfører at to menn ikke kan bli vurdert for assistert befruktning.
Regjeringen vil sette ned et utvalg som skal se nærmere på dette.
I høringsnotatet ble det foreslått at reglene om foreldreskap
kun skulle gjelde lesbiske ektefeller. Det ble vist til at høringsnotatet
kun gjaldt ekteskap, og departementet fant derfor ikke grunn til
å drøfte samboeres forhold tilsvarende.
Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser ønsker
at det også skal fastsettes regler for foreldreskap for lesbiske
par i ekteskapsliknende forhold som får assistert befruktning. Det
argumenteres med at siden det foreslås å tilby assistert befruktning til
lesbiske samboere, bør foreldreskap for disse også reguleres i barneloven.
Hvis ikke vil barn av lesbiske samboere bli stilt svakere enn barn
av heterofile samboere, siden mannen der vil bli tilkjent farskapet
etter reglene i barneloven. Likebehandling av homofile og heterofile
par blir også brukt som argument.
Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at lesbiske
par i ekteskapsliknende forhold som får assistert befruktning ved
hjelp av donærsæd, også bør få fastsatt foreldreskap etter reglene
i barneloven fra fødselen av.
Departementet har lagt avgjørende vekt på barnets behov for trygge
juridiske rammer og likebehandling av barnegrupper. I tillegg er
det vektlagt at viktige høringsinstanser har ønsket dette. Hensynet til
likebehandling av homofile og heterofile samboere er et annet argument
som veier tungt. Dette medfører at barn unnfanget ved assistert
befruktning vil få rettigheter overfor sin mors kvinnelige samboer, og
den kvinnelige samboeren vil ha plikter overfor barnet. Barn av
lesbiske samboere som får assistert befruktning, vil da bli stilt
likt med barn av heterofile samboere hvor farskapet blir fastsatt
etter reglene i barneloven.
På denne bakgrunn foreslår departementet å endre barneloven
slik at en kvinnelig samboer skal få mulighet til å erkjenne medmorskap
fra fødselen av, på lik linje med regelen om erkjennelse av farskap
for samboende heterofile. Forslaget følges opp ved en endring av
barneloven § 4 som omhandler erkjennelse av farskap.
En forutsetning for assistert befruktning i dag er at kvinnen
er gift eller samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold, jf.
bioteknologiloven § 2-2. Det samme kravet til ekteskapsliknende
forhold vil gjelde når det foreslås i kapittel 8 å åpne for å tilby
assistert befruktning ved hjelp av donorsæd til lesbiske samboere.
For å bli ansett som samboer etter barneloven § 4 tredje ledd
er det tilstrekkelig at partene er folkeregistrert på samme adresse
eller erklærer i melding til Folkeregisteret at de bor sammen. Tilsvarende
vil bli lagt til grunn ved vurdering av samboerskap etter bioteknologiloven.
Det er ikke nødvendig å foreta en prøving av samboerskapets stabilitet.
Vilkåret for å etablere morskap etter barneloven i disse tilfellene
vil uansett være at det foreligger samtykke til behandling. En partner
i et registrert partnerskap vil med dette forslaget kunne bli foreldre
i kraft av å være samboer.
Departementet har merket seg forslag i høringsrunden om at både
likekjønnede og ulikekjønnede par bør erkjenne foreldreskapet. Dette
ble beskrevet i høringsnotatet, men ikke foreslått.
Spørsmålet om opphevelse av presumpsjonsregelen (pater est-regelen)
ble diskutert av Barnelovutvalget i 1977, hvor det ble foreslått
at alle fedre skulle erkjenne farskapet for å likestille barnegrupper
født i ulike familieformer. Dette ble av mange høringsinstanser
ansett som en svært dramatisk endring som blant annet ville føre
til mye usikkerhet og konflikt i mange ekteskap. Man vurderte det
også slik at det ville kunne undergrave ekteskapet som institusjon. På
bakgrunn av den omfattende motstanden valgte departementet den gang
å beholde pater est-regelen. Departementet ønsker ikke å endre rettstilstanden
nå. Et eventuelt forslag om endring på dette området vil kreve en
grundigere utredning først.
I høringsnotatet foreslo departementet at medmorskap etter barneloven
kun skal fastsettes dersom den assisterte befruktningen er foretatt
i godkjent helsevesen i Norge eller i utlandet og det foreligger
samtykke fra medmor.
Formålet med å kreve at den assisterte befruktningen skal foretas
i godkjent helseinstitusjon i Norge eller utlandet for at medmorskap
skal kunne fastsettes etter barneloven, er å sikre at inseminasjonen skjer
i kontrollerte former. Der barnet er unnfanget i kontrollerte former
ved assistert befruktning innenfor helsevesenet, vil tilblivelsesmåten
være trygg og ikke noe motargument mot å innføre en medmor-regel. Ved
en klinikk er donoren sjekket grundig for å sikre at f.eks. seksuelt
overførbare sykdommer ikke foreligger, og sæden har vært frosset
i minst seks måneder mens donoren har tatt gjentatte sykdomstester. Donorenes
medisinske bakgrunn er også undersøkt.
En innføring av en rett til assistert befruktning slik det er
foreslått i proposisjonen, vil gi lesbiske kvinner mulighet til
å få hjelp av teknologien som finnes i det norske helsevesenet.
Medmorskap i barneloven vil ikke omfatte barn som blir til ved inseminasjon
utenfor et kontrollert helsevesen. Foreldreskap må i disse tilfellene
fastsettes ved stebarnsadopsjon. Dette kan imidlertid kun skje hvis
partene er gift eller registrerte partnere.
Departementet ser at kravet om at den assisterte befruktningen
må ha skjedd på en godkjent klinikk kan stille de barn som blir
til i privat regi(for eksempel et par som bestiller donorsæd over
nettet), i en dårligere posisjon juridisk. Hensikten med å stille krav
om at den assisterte befruktningen skal skje i kontrollerte former,
er å forhindre at kvinner benytter seg av den mer risikable formen
for inseminasjon. Departementet legger til grunn at par som ønsker
seg barn, vil følge den fremgangsmåten som myndighetene nå legger
opp til. Departementet vil i samråd med helsemyndighetene legge
opp til at potensielle foreldre av samme kjønn skal få god informasjon
om hva som må gjøres for å oppfylle barnelovens vilkår.
Det kan være praktiske problemer å skille fra hverandre de barna
som skal få medmorskap fastsatt etter barneloven og de som ikke
får det. For barn født etter assistert befruktning i kontrollerte
former, foreslo departementet i høringsnotatet at dette løses ved en
bekreftelse fra klinikken, som sendes Folkeregisteret sammen med
fødselsmeldingen. Departementet foreslår at det gis en forskriftshjemmel
for å kunne gi nærmere regler om fremgangsmåten for å fastsette medmorskap.
Etter departementets vurdering må Folkeregisteret avgjøre om
vilkårene for å regne morens ektefelle som medmor er til stede.
I de tilfeller hvor registrerende myndighet ikke finner å kunne
registrere medmorskapet på bakgrunn av de tilsendte bekreftelser, vil
det være mulig å påklage dette til Skattedirektoratet.
For at en virksomhet skal kunne drive med assistert befruktning
i Norge, må det foreligge godkjennelse fra Sosial- og helsedirektoratet.
Alle offentlige og private virksomheter i Norge som har slik godkjennelse,
må anses for å fylle vilkåret som foreslås innført i barneloven
§ 4 om å være "godkjent helsestell".
Departementet er kjent med at norske kvinner i dag reiser til
utlandet, og hovedsakelig til andre nordiske land, for å få utført
assistert befruktning. Departementet foreslo i høringsnotatet at
medmorskap etter barneloven også skulle fastsettes hvor den assisterte
befruktningen er foretatt av godkjent helsevesen i utlandet. Dette
er naturlig, siden heterofile par som får utført assistert befruktning
i utlandet, også får fastsatt farskap etter barneloven.
Når det gjelder hvilke klinikker i utlandet som skal anses som
"godkjent helsestell" etter barneloven, er dette mer komplisert.
I utlandet finnes mange forskjellige typer klinikker av varierende
kvalitet.
Når det gjelder Europa, antar departementet at et minstekrav
for at en klinikk skal anses som "godkjent helsestell" etter barneloven
må være at kravene i EUs direktiv 2004/32/EF, som blant annet regulerer
assistert befruktning, er oppfylt.
I Norge ble sædgivers anonymitet opphevet 1. januar 2005. Hvorvidt
sædgiver er identifiserbar, varierer fra land til land. Det kan
stilles spørsmål ved om hvorvidt klinikker i land som ikke har opphevet sædgivers
anonymitet, også skal anses for å være "godkjent helsestell" etter
barneloven. Av hensyn til å gi barn trygge juridiske rammer fra
fødselen av mener departementet at også klinikker i disse land bør anses
som "godkjent helsestell". Dette til tross for at barna i disse
tilfellene ikke kan få kjennskap til sitt biologiske opphav.
Etter departementets vurdering er det domstolene som må endre
et medmorskap fastsatt etter assistert befruktning.
Departementet antar at endring av medmorskap ikke vil være særlig
praktisk. Dersom sak kommer opp, vil i så fall reglene i kapittel
4 i barneloven, domstolloven og tvisteloven komme til anvendelse. De
reglene som omhandler far og farskap i kapittel 4, skal gjelde tilsvarende
for medmor og medmorskap, jf. forslag til ny § 4 a i barneloven.
Foreldreskapet vil ha de samme rettslige virkningene enten det
er fastsatt gjennom barneloven på bakgrunn av assistert befruktning
eller adopsjon. De rettsvirkningene som følger umiddelbart av foreldreskapet,
er gjensidig arverett for barn og forelder etter arveloven og underholdsplikt
etter barneloven kapittel 8. Felles foreldreansvar følger av barneloven
hvis foreldrene er gift eller samboere. Det fortsetter å være felles
etter samlivsbrudd hvis ikke annet blir bestemt i avtale eller av
retten. Fast bosted har barnet hos begge så lenge foreldrene bor
sammen. Bor de ikke sammen, må det tas stilling til hvor barnet
skal bo fast og hvor mye samvær barnet skal ha med den forelder
det ikke bor fast sammen med. Underholdsbidrag må også fastsettes.
Det er barnelovens kapitler 5 til 8 som omhandler rettsvirkningene.
En del rettigheter og plikter er knyttet til det å være far til
et barn. Noen av disse rettighetene fremgår av barneloven, men også
av andre lover, for eksempel folketrygdloven og arveloven. De samme
rettigheter og forpliktelser skal gjelde for medmor. Departementet
har vurdert om alle de aktuelle lover skal endres eller om det skal
lages en ny regel i barneloven. Å endre alle de aktuelle lover vil
ha en klar opplysningsverdi og gjøre reglene lettere tilgjengelige. Det
er imidlertid en fare for at noen lover blir uteglemt. Departementet
har derfor kommet til at det er mest hensiktsmessig å lage en ny
regel i barneloven. Det vil også være mest hensiktsmessig i forbindelse med
senere lovendringer. Forslaget følges opp ved at det foreslås en
ny bestemmelse i barneloven § 4 a. En slik bestemmelse gjør det
overflødig å foreta en rekke endringer i barneloven som opprinnelig
ble foreslått i høringsnotatet.
For å følge opp forslaget om medmorskap må det foretas flere
følgeendringer i barneloven. Dette gjelder barneloven §§ 1 a, 3,
4, 8, 39, 63, 81 og 85. Selv om grunntanken i barneloven er en mor
og en far, vil det ikke være behov for omfattende endringer av reglene
for å tilpasse dem til likekjønnede foreldre. I og med at ekteskapsloven
gjøres felles, vil ordet gifte omfatte begge familieformer. Det
vil si at når det i barneloven benyttes betegnelsen "gifte", for
eksempel i barneloven §§ 34 og 35, vil dette omfatte begge familieformer.
Foreldreansvar etter dødsfall behandles i §§ 38 og 63. Disse omtaler
"den eine av foreldra" og "den attlevande av foreldra", som er kjønnsnøytrale
bestemmelser, og endring er ikke nødvendig. Hvis det er barnets
mor som dør, vil medmor være "den attlevande" som får foreldreansvaret
etter § 38 første eller annet ledd. Rettssak om dette kan det bare
bli hvis hun og moren ikke bor sammen. I så fall skal medmors ønske
om foreldreansvaret tillegges vekt etter § 63 annet ledd tredje
punktum. Hvis de bor sammen, har de felles foreldreansvar, og ingen kan
reise sak om medmors foreldreansvar etter § 63.
Etter gjeldende rett vil det etter stebarnsadopsjon være slik
at mors eller fars likekjønnede partner kan få foreldreansvar som
den gjenlevende etter dødsfall. En likekjønnet partner som ikke
har adoptert barnet, kan reise sak etter § 63 om å få foreldreansvaret,
jf. § 38 fjerde ledd.
Ved å likestille heterofile og homofile par som foreslått når
det gjelder adopsjon og assistert befruktning, vil det være inkonsekvent
om muligheten til å få foreldreansvar etter dødsfall etter barneloven
§ 63 skal forbeholdes samboende mann og kvinne. Det foreslås derfor
at barneloven skal endres slik at to gifte eller to samboende kvinner
eller menn skal kunne få foreldreansvaret sammen. Denne foreslåtte
endringen er ikke en direkte følge av felles ekteskapslov, men som
en følge av at par av samme kjønn kan få assistert befruktning eller
adoptere sammen. Departementet kan ikke se at det har betydning
om paret er av motsatt eller samme kjønn. Departementet kan heller
ikke se at det er problematisk i gitte tilfeller å overføre foreldreansvar
for barn fra et heterofilt par til et homofilt par.
Dersom et barn mister sine foreldre, vil en homofil onkel som
er gift eller samboer og har en særlig nær relasjon til barnet,
kunne henvende seg til retten og be om at paret får foreldreansvaret
sammen for barnet. Dette vil også gjelde for registrerte partnere.
Barnelovens øvrige bestemmelser om foreldreansvar, bosted, samvær,
flytting og utenlandsreiser, bidrag m.m. trenger ikke endres, da
alle disse er kjønnsnøytrale ved at de hele veien bruker ordet "foreldra".
Ved innføring av en felles ekteskapslov vil det etter departementets
vurdering ikke være behov for, og heller ikke hensiktsmessig, å
opprettholde partnerskapsloven, som gir nærmest sammenfallende rettsvirkninger
med ekteskapsloven, parallelt. Dette innebærer at likekjønnede og
ulikekjønnede heretter vil kunne velge mellom de samme alternative
samlivsformer: ugift samliv eller ekteskap.
På denne bakgrunn ønsker departementet å opprettholde forslaget
om å oppheve partnerskapsloven. Det framgår av høringen at de som
støtter forslagene til endringer i ekteskapsloven også er enig i
dette.
Departementet har videre vurdert om ekteskapslovens regler skal
gjelde automatisk for alle dem som har inngått registrert partnerskap,
eller om det skal gjelde en særlig overgangsordning som gir registrerte partnere
en adgang til å velge mellom å la partnerskapet bli omgjort til
ekteskap, eller fortsatt beholde status som registrerte partnere.
En adgang for registrerte partnere til å velge mellom en omgjøring
til ekteskap eller status quo, vil innebære at partnerskapslovens
regler om rettsvirkninger av partnerskapet fortsatt må gjelde som
overgangsregler. En slik overgangsordning vil måtte gjelde inntil
alle registrerte partnere enten har fått omgjort partnerskapet til
ekteskap, eller til alle registrerte partnerskap er oppløst ved
skilsmisse eller død. Det samme vil gjelde for annet regelverk som
viser til partnerskapslovens regler, eller andre regler som gir partnere
rettigheter eller plikter som for eksempel adopsjonsloven § 5 a.
Det understrekes i denne forbindelse at uansett løsning vil ingen
miste rettigheter de har fått som følge av partnerskapet, for eksempel vil
en stebarnsadopsjon som er gjennomført mens partene var registrerte
partnere, fortsatt ha samme status selv om partnerskapsloven oppheves,
og uavhengig av om partnerskapet omgjøres til ekteskap eller ikke.
I utgangspunktet kan hensynet til likebehandling tale imot å
opprettholde en særordning med partnerskap. Den foreslåtte likebehandlingen
innebærer bare rettigheter for registrerte partnere. Det må antas
at en omgjøring til ekteskap heller ikke vil innebære begrensninger
når det gjelder mulighetene for anerkjennelse av forholdet i utlandet.
De land som i dag anerkjenner registrert partnerskap, vil antakelig
også anerkjenne ekteskap mellom likekjønnede som registrert partnerskap.
Departementet mener at partene må få bestemme selv om de ønsker
sivilstand gift. Et partnerskap er i utgangspunktet ikke det samme
som et ekteskap, og bare registrerte partnerskap der begge ønsker
det, bør bli omgjort til ekteskap.
Etter departementets oppfatning kan myndighetene ikke tvinge
noen til å ha status som ektefeller der de ikke har et ønske om
dette. Dette er nedfelt både i ekteskapsloven og i internasjonale
konvensjoner. Samtykke til ekteskap må også gjelde for de som har inngått
partnerskap, selv om rettsvirkningene langt på vei er de samme.
Status som registret partner må derfor opprettholdes.
Registrerte partnere vil før lovendringene trer i kraft, bli
informert om muligheten for endring av sivilstand. Partnere som
ønsker at partnerskapet skal gjelde som et ekteskap, må sette fram
en begjæring om dette overfor folkeregistermyndigheten. De som ikke
i fellesskap setter fram en slik begjæring om omgjøring, må få beholde
sin status som registrerte partnere, og dette må framgå av overgangsregler.
Departementet foreslår at det fremmes overgangsregler slik at
et partnerskap som er registrert her i landet og ikke er oppløst,
skal gjelde som et ekteskap dersom partene samtykker.
Innføring av likekjønnede ekteskap reiser spørsmål om hvor langt
et ekteskap mellom to personer av samme kjønn vil bli anerkjent
i utlandet.
Hovedregelen er at statusavgjørelser (for eksempel ekteskapsinngåelse)
anerkjennes i andre land. Grunnlaget for dette er at det samsvarer
med partenes forventninger at de beholder sin sivile status (gift, skilt,
barn, foreldre osv.) uavhengig av hvor de oppholder seg. Det vil
være svært upraktisk å anses som gift i et land og ugift i et annet
land.
I land hvor det er åpnet opp for likekjønnede ekteskap, vil utgangspunktet
være at likekjønnede ekteskap som eksempelvis er inngått i Norge,
anerkjennes. Hvilke rettsvirkninger et ekteskap inngått i Norge
vil ha i et annet land, blir et spørsmål om anerkjennelseslandets
internasjonale privatrett.
I en del land kan to personer av samme kjønn inngå registrert
partnerskap eller en lignende ordning. Det varierer hvor langt rettsvirkningene
samsvarer med rettsvirkningene av et ekteskap. Utgangspunktet vil
i slike tilfeller være at likekjønnet ekteskap inngått i Norge anerkjennes
som et registrert partnerskap i et slikt land.
Den tredje kategorien er de landene som verken aksepterer likekjønnede
ekteskap eller registrerte partnerskap. I disse landene vil utgangspunktet
være at ekteskapet som sådan ikke anerkjennes. Det innebærer at
partene anses som ugift. Selv om et land ikke har regler om registrert
partnerskap eller likekjønnede ekteskap, kan det imidlertid tenkes
at det knyttes visse rettsvirkninger til det å være samboende.
Det vil videre bli spørsmål om hvilke utenlandske rettsinstitutt
som kan anerkjennes som ekteskap etter norsk rett.
Dersom det i norsk rett åpnes opp for ekteskap mellom personer
av samme kjønn, vil hovedregelen naturlig nok være at et likekjønnet
ekteskap inngått i et annet land må anerkjennes fullt ut i Norge.
I høringsnotatet ble det foreslått en utvidelse av ekteskapslovens
nye regel om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet, ekteskapsloven
§ 18 a, slik at andre samlivsformer som i hovedsak har samme rettsvirkninger
som et ekteskap i det aktuelle landet, har samme rettsvirkninger
som et ekteskap i Norge.
Hovedregelen i norsk internasjonal privatrett er at et ekteskap
anerkjennes dersom det er gyldig stiftet etter inngåelseslandets
rett. Partnerskapsloven § 2 slår fast at ekteskapsloven § 18 a får
tilsvarende anvendelse ved anerkjennelse av partnerskap.
Det framgår av proposisjonen at selv om partnerskapsloven foreslås
opphevet, vil rettsvirkningene videreføres som overgangsregler for
de som ikke ønsker at partnerskapet skal omgjøres til ekteskap.
Det vil følge av overgangsreglene at ekteskapsloven § 18 a også
videreføres for registrert partnerskap.
Dersom partene har inngått et registrert partnerskap i utlandet,
kan det bli spørsmål om hvordan dette skal anerkjennes i Norge.
Forutsatt at partnerskapsloven oppheves slik det her foreslås, blir
spørsmålet om partnerskapet kan anerkjennes som et ekteskap, slik
at utenlandske partnerskap gis samme status som norske partnerskap
får ved en opphevelse av partnerskapsloven.
Departementet vil foreslå at den nye anerkjennelsesregelen i
ekteskapsloven § 18 a utvides. Dette innebærer at partnerskap som
inngås i utlandet etter ikrafttredelsen av endringsloven, fortsatt
vil anerkjennes som partnerskap her i landet, med mindre partnere
i fellesskap framsetter en begjæring om omgjøring av partnerskapet
til ekteskap etter reglene om dette.
Departementet vil foreslå at det gis en forskriftshjemmel i ekteskapsloven
§ 18 a, slik at det er mulig å regulere nærmere i hvilke tilfeller
en regulert samlivsform i utlandet vurderes å ha samme rettsvirkninger
som ekteskap i inngåelseslandet og følgelig kunne bli anerkjent
som et ekteskap i Norge.
Det er også mulig å gi lovregler, eksempelvis vedrørende rettsvalget.
Så langt dagens regler bygger på sedvanerett, for eksempel spørsmål
vedrørende rettsvalget for familieformuerettslige spørsmål, er det
etter departementets vurdering ikke hensiktsmessig å lovfeste eventuelle
unntak/særregler for likekjønnede ekteskap. Dersom slike særregler
skal lovfestes, forutsetter det en lovfesting av hovedreglene. I
denne sammenhengen kan det nevnes at spørsmål om innføring av en
norsk lov om internasjonal privatrett på familie- og arverettens
område er til utredning under Justisdepartementet.
Spørsmålet her er hvilken betydning forslaget om å utvide ekteskapsloven
til også å omfatte likekjønnede par har i forhold til Norges konvensjonsforpliktelser.
Når det gjelder den rent terminologiske endringen fra registrerte
partnerskap til ekteskap, kan dette ikke sees å innebære noen endring
i forhold til eksisterende konvensjonsforpliktelser. Grunnen er
at når det i ulike konvensjoner nevnes begrepet "ektefelle", henspeiler
dette på ektefellebegrepet på den tid konvensjonen ble utarbeidet.
Likekjønnede ektefeller omfattes derfor ikke av konvensjoner som knytter
rettsvirkninger til sivil status som ektefeller.
En ny revidert adopsjonskonvensjon skal avløse Den europeiske
konvensjonen av 1967 om adopsjon av barn. Departementet legger til
grunn at det med det første blir nærmere klarlagt når den nye konvensjonen
vil tre i kraft. Departementet vil derfor foreløpig avvente den
endelige avgjørelsen av om man skal si opp 1967-konvensjonen.
Departementet legger til grunn at registrerte partnere må få
god informasjon om de nye reglene og om mulighetene for å begjære
omgjøring av partnerskapet til ekteskap.
Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft fra den
tid Kongen bestemmer, og Kongen kan fastsette at de enkelte bestemmelser
kan tre i kraft til forskjellig tidspunkt.
Partnere som ikke i fellesskap setter fram en begjæring om omgjøring
av partnerskapet til ekteskap, beholder sin status som registrerte
partnere. Dette innebærer at de nødvendige bestemmelsene om partnerskap
og om rettsvirkninger av partnerskapet må videreføres i overgangsregler.
Overgangsreglene vil gjelde for alle inngåtte registrerte partnerskap
som ikke er oppløst ved skilsmisse eller død. Dette følges opp ved
en ny bestemmelses i ekteskapsloven § 95.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen,
fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra
Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen,
fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet,
Trond Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande, mener det
er viktig å sikre homofile og lesbiske rettigheter for å bidra til at
de kan leve åpent og slipper å møte diskriminering og negative holdninger.
Komiteen vil peke på at partnerskapsloven har gitt
homofile en rett til å få formalisert sitt forhold, samtidig som
den har bidratt til å skape positive holdninger til homofiles rett
til å leve ut sin legning.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til regjeringserklæringen hvor det står at Regjeringen vil:
"gå inn for endringer i ekteskapsloven som åpner for ekteskap
mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom
to av motsatt kjønn. Senterpartiets representanter i Regjering og
Storting stilles fritt i dette spørsmålet."
Dette betyr at Senterpartiets representanter står fritt til å
stemme etter egen overbevisning i dette spørsmålet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at så
lenge det opereres med to lover og to navn på heterofilt og homofilt
samliv, vil det være rom for diskriminering.
Flertallet vil vise til at mange unge homofile i
dag opplever at det er vanskelig å erkjenne sin seksuelle legning.
Ved at staten gjennom lovgivning anerkjenner at homofilt og heterofilt
samliv er like verdifullt og basert på de samme verdiene, tror flertallet dette
vil redusere stigmatiseringen og derigjennom gjøre prosessen med
å erkjenne sin legning enklere. Flertallet mener
det ikke foreligger noen grunn til å diskvalifisere homofilt samliv.
Når en ønsker åpenhet og like rettigheter, er det rimelig at alle favnes
av samme lov. Ekteskapet har etablert seg som den institusjon som
gir best rammer for kjærlighet og fellesskap. En felles lov vil
gi flere muligheten til å benytte seg av ekteskapsinstituttet. Flertallet mener
en felles lovgivning vil bidra til å styrke ekteskapets stilling
heller enn at den vil bli svekket.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på
at ekteskapet først og fremst er en juridisk avtale hvor man forplikter
seg til omsorg for hverandre og eventuelle barn, men for mange har
det også et religiøst aspekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at mange
ser på ekteskapet som en hellig institusjon mellom mann og kvinne.
Selv om ekteskapet er en juridisk avtale, vil disse medlemmer forsvare
borgernes rett til å tro og hevde at ekteskapet først og fremst
er en hellig overenskomst.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener
statens rolle i ekteskapsinngåelsen er å tilby en juridisk avtale
og at staten må tilby alle par like rammer på det området.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at
både tilhengere og motstandere av en felles ekteskapslov begrunner
sitt syn med hva som er best for barnet. Flertallet mener
at å utvide ekteskapet til også å omfatte likekjønnede par, vil
i tillegg til å gi barna rettigheter, også bidra til at det blir
lettere for barna å oppfatte forholdene som mer like enn dersom
partnerskapsloven videreføres. En likebehandling vil være den beste
løsningen for barna, også ut fra deres omdømme i forhold til andre
barn og voksne, og vil bidra til å normalisere det å ha en homofil
orientering.
Flertallet vil understreke at det ikke er en menneskerett
å bli foreldre, men at barn har krav på foreldre. Heller ikke dagens
lovverk gir heterofile noen rett til å få barn. Hensikten med å
endre lovverket er å gi homofile rett til å bli vurdert som foreldre ved
adopsjon og lesbiske mulighet til å bli vurdert for assistert befruktning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at ekteskapet mellom mann
og kvinne har dype kulturelle røtter i alle samfunn over hele verden –
uavhengig av religion og livssyn. Regjeringens forslag til endringer
i ekteskapsloven, barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven
vil være en omfattende samlivsreform som bryter med disse historiske røttene. Disse
medlemmer kan ikke støtte en så grunnleggende omdefinering
av ekteskapet som sosial og juridisk enhet i samfunnet.
Disse medlemmer mener familien er samfunnets grunnleggende
enhet og den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet og fellesskap.
Forpliktende samliv, stabile familierelasjoner og tid til fellesskap gir
den beste rammen for barnas oppvekst. For de fleste barn vil det
optimale være å vokse opp sammen med begge sine biologiske foreldre.
Familie- og samlivsmønsteret er imidlertid under endring, og mange barn
opplever en god oppvekst i utradisjonelle familier. Disse
medlemmer vil understreke at alle barns rettigheter skal
ivaretas fullt ut, uavhengig av hvilken familieform de vokser opp
i.
Disse medlemmer har merket seg at formålet med
lovforslaget blant annet er å sikre homofile og lesbiskes likeverd,
støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide
diskriminering på bakgrunn av seksuell legning. Dette er målsettinger disse
medlemmer stiller seg bak. Homofile og lesbiske har i mange
år blitt møtt med fordommer, manglende respekt og diskriminerende
adferd. Det er uakseptabelt.
Disse medlemmer mener at samfunnet skal sikre
alle mennesker i Norge trygge rammer for sine samliv – enten de
lever sammen som heterofile eller homofile. Samfunnet har et ansvar
for å sikre barns rettigheter uavhengig av foreldrenes samlivsform.
Disse medlemmer vil fremholde at debatten om felles
ekteskapslov ikke er en debatt for eller mot homofile og lesbiskes
rett til å leve sitt liv åpent i forpliktende samliv i et samfunn
som viser respekt. Disse medlemmer viser til at Kristelig
Folkeparti og et flertall i Fremskrittspartiets stortingsgruppe
gikk imot partnerskapsloven da den ble vedtatt, og ville heller
sikre juridiske rettigheter for homofile og lesbiske par gjennom
lov om husstandsfellesskap. Mange har imidlertid innrettet sine
liv etter partnerskapsloven, og disse medlemmer mener
partnerskapsloven må videreføres for å sikre homofile og lesbiske
forpliktende juridiske rammer rundt sine samliv.
Disse medlemmer mener at de som velger å leve
i homofile parforhold ,skal ha gode og trygge juridiske ordninger
for sine samliv. Staten har lagt til rette for dette gjennom partnerskapsloven. Disse medlemmer mener
at om partnerskapsloven ikke fungerer godt nok, bør den gjennomgås
med tanke på eventuelle endringer, særlig med tanke på å sikre barn
av homofile foreldre juridiske rettigheter.
Disse medlemmer anser det ikke som diskriminering
å behandle heterofile og homofile par ulikt på grunn av den biologiske
betingede evnen heteroseksuelle par har til å unnfange barn. Disse medlemmer mener
relasjonen mellom barnet og familien er den grunnleggende rammen
for ethvert barn som fødes til verden. Å sette et barn til verden
er et livslangt ansvar. Disse medlemmer understreker
at alle barn har rett til å kjenne sitt biologiske opphav.
Disse medlemmer viser til at det i høringen om
ekteskapsloven ble uttrykt stor bekymring for trosfrihetens framtidige
kår. Ekteskapet som et forhold mellom mann og kvinne er grunnleggende
i både kristendommen og andre religioner. Mange kirker og trossamfunn
opplever et press fra Regjeringen om å endre syn. De er også usikre
på hvilke konsekvenser det vil få å forfekte at ekteskapet er et
forhold mellom mann og kvinne. Disse medlemmer viser
videre til at flertallet av biskopene understreker alvoret i sin
høringsuttalelse der de sier at
"dersom ekteskapslovgivningen endres, slik at likekjønnede
par kan inngå ekteskap, må Den norske kirke ta opp til ny vurdering
om den skal beholde sin vigselsrett. Det vil være en forutsetning
for at den norske kirkes prester fortsatt skal være vigslere, at kirken
får legge sin egen forståelse av ekteskapet til grunn."
Disse medlemmer viser til at det i lovforslaget
fra Regjeringen står at tros- og livssynssamfunn selv skal kunne
bestemme om de vil vie homofile og lesbiske. Samtidig står det videre
at Regjeringen håper på en holdningsendring, og at tegnene til endring i
kirken må påvirkes mest mulig positivt.
Disse medlemmer viser til at forslaget til ny ekteskapslov
forandrer ekteskapet i sin grunnstruktur. Argumentasjonen er at
det er nødvendig, fordi dagens skille mellom ekteskap og partnerskap
er diskriminerende. Disse medlemmer vil påpeke at dersom
det er diskriminerende å ha en ekteskapslov for det forpliktende
forholdet mellom mann og kvinne, hvor lenge vil det under en ny
rettstilstand være legitimt å hevde dette tradisjonelle synet uten
at samfunnet må slå ned på det som diskriminering? Disse medlemmer viser
til at Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) mener
at et trossamfunn ikke kan nekte å vie likekjønnede par dersom det
mottar statsstøtte. Disse medlemmer mener dette er
bekymringsfullt og vil svekke trosfriheten dersom det blir gjennomført.
Disse medlemmer legger til grunn at selv om lærere
i den offentlige skolen må undervise i gjeldende lov, skal de ikke
tvinges til å kvalifisere dette mot sin egen overbevisning. Likeså
at helsepersonell som ikke ønsker å delta i forbindelse med kunstig
befruktning av lesbiske, må ha fullt fritak for dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det legges til rette
for en fritaksordning for ansatte i helsevesenet etc. som av overbevisningsgrunner
ikke kan utføre sitt arbeid med hensyn til den nye ekteskapslovens
definisjon og med hensyn til nye regler for foreldreskap, adopsjon
og kunstig befruktning."
Komiteen vil vise til Ot.prp. nr. 37
(2006-2007) Om lov om endringer i friskoleloven pkt. 8.2.2.3 som
sier:
"Læreplanane for skolen må ikkje komme i konflikt med
formålsparagrafen i lova, jf. § 1-1. Private skolar som er etablerte
og blir drivne på religiøst grunnlag, har høve til å gjennomføre
opplæringa i samsvar med sitt syn og si overtyding, så lenge det blir
informert om andre syn og norsk lovgiving på området."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser at det kan være
en utfordring for enkelte lærere å skulle undervise i at ekteskapet
ikke utelukkende er mellom en mann og en kvinne. En felles ekteskapslov
vil åpenbart være uforenlig med enkeltes tros- og livssyn. Disse medlemmer mener
det er viktig å skille mellom hva som er en lærers trosoppfatning
og hva vedkommende er pliktig til å undervise i som gjeldende rett. Disse
medlemmer mener at en lærer skal ha rett til å formidle
at dagens ekteskapslov bryter med egen trosoppfatning, dersom det
samtidig understrekes at dagens lovverk åpner for at to av samme
kjønn kan gifte seg. Disse medlemmer presiserer at
lærere må undervise i henhold til læreplanene. Disse medlemmer understreker
videre at formidling av trosoppfatninger aldri må skje på en måte
som gjør at barn som oppdager at de er homofile, føler seg krenket
eller mindreverdig. Det viktigste for disse medlemmer er
at det undervises i lov og rett på en korrekt måte, men at det er
lov å gi uttrykk for personlig tro.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har merket seg at det har vært et
stort engasjement i befolkningen i denne saken. Disse medlemmer har
registrert at det har vært et svært høyt antall protester mot forslaget. Disse
medlemmer mener dette tyder på at lovendringen ikke kommer
som noe folkekrav – heller det motsatte.
Disse medlemmer har merket seg brevet fra Norges
Kristne Råd til komiteen hvor de skriver følgende:
"Det er derfor i noen grad en bekymring at spørsmålet
om obligatorisk borgerlig vigsel kun er summarisk behandlet i høringsnotatet
fra departementet, og så langt vi har sett, ikke nevnt i Odelstingsproposisjonen.
Det synes uheldig om Stortinget vedtar denne loven uten at man har
gjort en vurdering av lovendringens mulige betydning for vigselsretten
i trossamfunnene. Herunder også en vurdering av om obligatorisk
borgelig vigsel behøver å innebære mer enn det staten allerede gjør
i dag, nemlig en prøving av vilkårene for ekteskap. Det er lang
tradisjon for at trossamfunnene har vigselsretten, men det er basert på
en enighet mellom lovgiver og trossamfunn om forståelse av hva ekteskapet
er. Når en slik enighet eventuelt ikke lenger er tilstede vil vi
mene at det påligger lovgiver å utrede de mulige sivilrettslige
konsekvenser. Dette bør eventuelt skje for man gjør lovendringen."
Disse medlemmer mener at Regjeringen burde ha
utredet dette før en eventuelt endret ekteskapsloven. Disse
medlemmer ber Regjeringen om å utrede obligatorisk borgerlig
vigsel og komme tilbake til Stortinget med dette.
Komiteens medlem fra Høyre har merket
seg brevet fra Norges Kristne Råd, samt flere innspill under høringene
som aktualiserer en utredning av obligatorsik borgerlig vigsel. Dette
medlem mener dette bør utredes.
Komiteens medlem fra Venstre mener den
beste løsningen ville være å innføre obligatorisk borgerlig vielse
i forbindelse med vedtakelse av ny ekteskapslov. For dette
medlem er det prinsipielt viktig å skille det juridiske
fra det seremonielle ved inngåelse av ekteskap. Dette medlem ser
imidlertid at det vil være vanskelig å innføre en ny modell for
ekteskap uten en grundig utredning som vurderer konsekvensene av
obligatorisk borgerlig vigsel. Dette medlem er skuffet
over at det ikke har vært mulig å få utredet konsekvensene før ny
ekteskapslov skal vedtas.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede obligatorisk borgerlig vigsel
og komme tilbake til Stortinget med dette."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ønsker et samfunn
som likebehandler homofile og heterofile. Det er en selvfølge for flertallet at
staten likebehandler mennesker uavhengig av seksuell legning. For flertallet er
det en verdi i seg selv at mennesker er ulike og tar ulike valg. Flertallet ser arbeidet
for en ny ekteskapslov i sammenheng med den enkeltes mulighet til
å ta makten i eget liv – for begge kjønn, på tvers av livssyn og
legning. Respekten for ulikhet innebærer en toleranse for at det
gode liv ikke er likt for alle, og toleranse betyr respekt. Flertallet mener
videre at en liberal stat må bygge institusjoner som sikrer frihet
og muligheter for alle. For flertallet er det viktig
at staten er nøytral overfor livssyn og har et spesielt ansvar for
å verne om mindretallets rettigheter.
Flertallet ønsker på denne bakgrunn en juridisk
likestilling av ekteskap mellom par av samme kjønn og par av ulike
kjønn. Flertallet respekterer at ekteskapet for mange
er et samliv mellom mann og kvinne som er innstiftet av Gud. Men flertallet forholder
seg til at ekteskapet ikke bare er en religiøs institusjon, men
også en juridisk. Flertallet viser til at det å være
gift, utløser en rekke juridiske rettigheter og plikter. Omtrent
halvparten av de som giftet seg i 2006, valgte å vie seg borgerlig.
For flertallet er det naturlig å tolke dette som
at disse menneskene først og fremst ser på ekteskapet som en forpliktelse
mellom to mennesker som elsker hverandre og ikke som en religiøs
institusjon. Flertallet mener at også homofile må
få mulighet til å innstifte et slikt ekteskap med de rettigheter
og plikter det medfører.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg
de innvendinger som har kommet om at man har for lite kunnskap og
forskning om konsekvensene ved lovendringen. De samme bekymringene
ble fremholdt da partnerskapsloven trådte i kraft for snart 15 år
siden. Det ble da også fremholdt at partnerskapsloven ville svekke
ekteskapets posisjon, og at loven ville gi et galt signal om at
ekteskapet ikke lenger skal ha en særstilling som fundament i vårt
samfunn. Erfaringene med partnerskapsloven har vært svært gode,
og det foreligger overhodet ingen dokumentasjon på at loven har
virket normoppløsende. Tvert imot har loven virket så godt at motstanderne av
felles ekteskapslov i liten grad i dag angriper partnerskapsloven.
Flertallet mener på dette grunnlag at det foreligger
tilstrekkelig erfaringer og kunnskap for å kunne foreta denne lovendringen.
Flertallet vil understreke at spørsmålet om for eller
imot felles ekteskapslov handler om verdisyn, og har forståelse
for at felles ekteskapslov vil være uforenlig med enkeltes tros-
og livssyn. Men for flertallet er det avgjørende
at lesbiske og homofile par sivilrettslig behandles likt med heterofile
par, og flertallet mener det er til barnas beste
at de vokser opp i trygge og stabile rammer som ekteskapet, uavhengig
av foreldrenes seksuelle orientering.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har også merket
seg at enkelte av høringsinstansene mener at saken er for dårlig
utredet fra departementets side. Dette flertallet vil
understreke at det alltid vil være ulike oppfatninger av hvor omfattende
en sak skal utredes, og vil samtidig påpeke at det ikke er slik
at alle lovendringer krever omfattende utredninger. Lovforslaget
har vært på tre måneders høring, noe som er i tråd med utredningsinstruksen.
Høringsinstansene ble i høringsbrevet bedt om å vurdere eventuelle
underliggende instansers behov for å uttale seg. Denne høringslisten
inneholdt 600 høringsinstanser. Høringsnotatet ble også sendt direkte
til de kirkelige organisasjoner og frikirkelige trossamfunn, samtidig
som høringsnotatet tidligere var sendt til Norges Kristne Råd som
er fellesorganisasjonen til Den norske kirke og de frikirkelige
trossamfunn.
Dette flertallet vil peke på at enkelte spørsmål
er utredet nærmere av eksterne eksperter knyttet til universitetene.
Det gjelder en filosofisk tilnærming til hva ekteskapet er, gjennomgang
av de teologiske/kirkelige vurderinger av forståelsen av ekteskap
og samliv, de barnerettslige konsekvensene av en felles ekteskapslov,
internasjonale konsekvenser av loven og en litteraturgjennomgang
av forskning om barn som vokser opp i familier med to foreldre av samme
kjønn.
Dette flertallet mener saken er tilstrekkelig utredet
til at Stortinget kan fatte sin beslutning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det er oppsiktsvekkende at
Regjeringen vil innføre en helt ny rettstilstand på samlivsområdet uten
at det er foretatt en grundig konsekvensanalyse, slik utredningsinstruksen
og mange høringsinstanser krever. Utredninger fra andre land har
reist spørsmål ved premissene for en kjønnsnøytral ekteskapslov. Sveriges
utredning konkluderte med at det ikke kan anses diskriminerende
med en lov basert på en klassisk definisjon av ekteskapet. En fransk
parlamentarikerrapport fra januar 2006 avviste en kjønnsnøytral ekteskapslov
grunnet hensynet til barnets rettigheter.
Disse medlemmer viser til at utredningsinstruksen
ble vedtatt i februar 2000 for å sikre at større reformer, lovendringer
og tiltak skulle underbygges med grundige utredninger i forkant.
Beslutninger av vesentlig betydning for samfunnet må forberedes skikkelig
og utredes for å unngå uheldige følger av vedtaket. Utredningsinstruksen
har som formål å sikre dette. Instruksen slår fast at hver sak
skal inneholde en konsekvensutredning som skal bestå av analyse og
vurdering av antatt vesentlige konsekvenser av den beslutning som
foreslås truffet. Disse medlemmer viser til at når
prosjekter av betydning for miljø og samfunn skal realiseres, pålegges
utbyggerne å gjennomføre en slik konsekvensutredning. Det hersker
ingen uenighet om at dette er nødvendig for å unngå utilsiktede
konsekvenser av naturinngrep. Disse medlemmer viser
til at proposisjonen inneholder forslag til endringer av stor etisk,
historisk og sosiokulturell betydning.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Ot.prp. nr. 33 (2007–2008) – om lov om endringer i ekteskapsloven,
barneloven, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. – sendes tilbake
til Regjeringen for ytterligere utredning og fremmes eventuelt som
ny sak i form av en stortingsmelding."
Disse medlemmer viser til at en rekke av høringsinstansene
har pekt på problemet med manglende utredninger. En av disse er
uttalelsen fra Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo,
som på flere punkter nettopp etterlyser grundigere utredninger,
til tross for at fakultetet støtter hovedkonklusjonen. Det teologiske
fakultet uttaler blant annet følgende:
"Som en hovedinnvending mot premissene i høringsnotatet
vil fakultetet påpeke at problemkomplekset samliv, seksualitet og
familieliv ikke er drøftet godt nok og er basert på en forenklet
logikk, som svekker anliggendet. Å bruke likestilling ensidig som utslagsgivende
argument er for enkelt. "
På spørsmål fra komiteen om hvorvidt lovforslaget er tilstrekkelig
utredet, skriver departementet i sitt svar av 17. april 2008 at:
"selv om ytterligere utredning i prinsippet kunne vært
mulig, har Barne- og likestillingsdepartementet lagt til grunn av
saken er tilstrekkelig utredet. Forslaget til felles ekteskapslov
berører verdispørsmål og er motivert bl.a. av hensynet til likebehandling/likestilling
– i tråd med regjeringens politikk for øvrig."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser
til at flere høringsinstanser har reagert på manglede utredninger
i forkant av lovforslaget. Disse medlemmer er enig
i at det hadde vært fornuftig med en grundigere utredning før forslag
til ny ekteskapslov ble fremmet for Stortinget. Disse medlemmer peker
på at ny ekteskapslov er en omfattende endring som vil få konsekvenser
i samfunnet. Disse medlemmer mener det har vært uheldig
for lovforslaget at det ikke ble satt ned en større kommisjon for
å vurdere en endring av ekteskapsloven. Disse medlemmer mener
en grundigere prosess på forhånd ville kunne ført til at loven ble
vedtatt med et bredere flertall i Stortinget.
Komiteens medlem fra Venstre er også skuffet
over at Regjeringen ikke har utredet obligatorisk borgelig vigsel
som en mulig modell. Dette medlem mener en slik utredning
ville styrket muligheten for å få vedtatt en obligatorisk borgerlig
vigsel i forbindelse med ny ekteskapslov – noe komiteens åpne høring
viste.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig
i at ekteskapsloven utformes slik at det gjøres helt klart i loven
at den gjelder to personer av motsatt eller samme kjønn, og at det
ikke skal stilles krav om seksuell orientering slik det gjøres i
partnerskapsloven.
Flertallet vil vise til at på lik linje med mange ulikekjønnede
par, er det mange likekjønnede som ønsker å inngå ekteskap i kirken.
Flertallet har merket seg at lovforslaget gir
en rett, men ikke plikt for Den norske kirke og andre trossamfunn
til å vie homofile par. Samtidig legges det opp til en individuell
reservasjonsrett. Flertallet støtter dette og er
enig i at det må bli Kirkemøtets avgjørelse om en vil endre liturgiene,
slik at prester også kan vie likekjønnede.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til notat til Stortingets
familie- og kulturkomité fra Den norske kirke v/Bispemøtet og Kirkerådet
datert 21. april 2008. I notatet påpeker Den norske kirke at vigselsmyndighet
er en forvaltningsmyndighet lagt til prestene av lovgiverne. Disse
medlemmer viser til at når prester opptrer som vigslere,
forholder de seg derfor til to sett av regler. For det første som forvaltere
av vigselsmyndighet etter ekteskapsloven, hvor det er ekteskapslovens
formkrav etter § 11 første ledd som vil være avgjørende for hva
som er gyldig ekteskapsinngåelse. For det andre skal prestenes tjeneste
skje etter liturgi forordnet av Kirkens liturgimyndighet, som er
Kirkemøtet.
Disse medlemmer viser til at Kirken påpeker at
det i lovforslaget "åpnes for en vigselsrett slik at det blir opp
til Kirkemøtet å endre liturgien for vigsel". Dette tolker kirken
slik at det er Regjeringens ønske at Kirkemøtet som liturgimyndighet
i Kirken gjennom liturgivedtak skal avgjøre hvorvidt prester skal
kunne operere som vigslere ved likekjønnede ekteskap. Disse
medlemmer deler Kirkens forståelse.
Disse medlemmer viser til at det vil kunne være
tvil om hvorvidt vigsel ved prest vil være gyldig ekteskapsinngåelse
sivilrettslig sett, dersom presten har "justert" eller "tilpasset"
den forordnede liturgi slik at den kan passe til et likekjønnet
par. Saken dreier seg altså om hva som vil være situasjonen dersom en
prest setter seg ut over den liturgiforordning vedkommende er forpliktet
på, men samtidig oppfyller ekteskapslovens formkrav til ekteskapsinngåelse. Disse
medlemmer viser til at Kirken mener en slik "tilpasning"
av liturgien vil være uhjemlet, og også vil endre liturgiens karakter
på en vesentlig måte, slik at det i realiteten er snakk om en ny
liturgi.
Disse medlemmer er enig i at dette vil kunne skape
en situasjon som ingen er tjent med. Vigslere og ikke minst de aktuelle
parene må være sikre på at den handling de akter å gjennomføre,
vil være gyldig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at Kirken fullt og
helt bestemmer over egen liturgi knyttet til kirkelige handlinger."
Komiteens medlem fra Venstre ønsker at
en felles juridisk ekteskapsinngåelse skal erstatte både dagens
vigsel og gjeldende partnerskapslov. En slik obligatorisk borgerlig
vielse vil innebære at staten legger de juridiske rammene, mens
Den norske kirke eller andre trossamfunn foretar velsignelse og/eller
avholder egne ekteskapsseremonier for dem som ønsker det. For dette
medlem er det prinsipielt viktig å skille det juridiske
og seremonielle ved inngåelse av ekteskap. Dette medlem ønsker ikke
å tvinge Den norske kirke eller andre trossamfunn til å vie to mennesker
av samme kjønn. Dette medlem vil med andre ord ikke
frata Den norske kirke og andre trossamfunn den frihet de har i
dag til å ikke vie homofile. Det bør etter dette medlems syn
være opp til det enkelte tros- og livssynssamfunn å avholde egne
ekteskapsseremonier. Dette medlem viser til at familie-
og kulturkomiteen den 21. april 2008 arrangerte høring om forslaget
til endringer i ekteskapsloven og andre berørte lover. Dette medlem vil
peke på at flere av høringsinstansene stilte seg positive til Venstres
løsning om en felles juridisk ekteskapsinngåelse som erstatning
for dagens vigsel og gjeldende partnerskapslov. Dette medlem er
skuffet over at spørsmålet om obligatorisk borgerlig vigsel kun
kort er behandlet i Ot. prp. nr. 33 (2007–2008) og at det ikke har
vært mulig å få utredet konsekvensene av å innføre obligatorisk
borgerlig vigsel på en grundig måte før ny ekteskapslov skal vedtas.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
"I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) gjøres
følgende endringer:
§ 12 skal lyde:
§ 12 Vigslere
Vigslere er:
a) notarius publicus – også utenfor det
vanlige embetsdistriktet
b) norsk utenrikstjenestemann, jf lov om utenrikstjenesten
§ 17.
c) særskilt vigsler oppnevnt av departementet i tilfeller
der det er behov for det på grunn av lange avstander eller av andre
grunner. Oppnevningen gjelder for fire år av gangen.
Departementet kan ved forskrift gi utfyllende regler om tildeling
og tilbaketrekking av vigselsrett.
§ 13 oppheves."
Komiteen har merket seg at av andre
land som tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn, er det
kun Canada som ikke har tilknytningskrav. Formålet med et tilknytningskrav
er å hindre at personer uten tilknytning til Norge inngår ekteskap
her som ikke vil få anerkjennelse i deres hjemland.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener likevel i
tråd med departementets anbefaling at det ikke skal innføres tilknytningskriterier.
Det er viktig at det legges til grunn like regler for likekjønnede
og ulikekjønnede i en felles ekteskapslov. Dersom en innfører tilknytningskriterier
for alle, vil det innebære en innskrenkning i forhold til gjeldende regler
for ulikekjønnede par.
Flertallet er innforstått med at det kan komme tilfeller
hvor ekteskap inngås i Norge som ikke har rettsvirkning for partene
i andre land, i så tilfelle er det viktig at det gis god informasjon
om internasjonale konsekvenser for borgere uten tilknytning til
Norge.
Flertallet mener at i en god del av slike tilfeller
er det òg grunn til å tro at disse parene gjør det vel vitende om
at ekteskapet deres ikke har gyldighet i hjemlandet.
Komiteen har merket seg at en felles
ekteskapslov for like- og ulikekjønnede par i særlige tilfeller
kan føre til at enkelte land vil revurdere om vigsel av norske par
fortsatt skal tillates på norsk utenriksstasjon. Konsekvensen av
dette kan bli en gjensidig oppsigelse.
Komiteen har imidlertid merket seg at departementet
ikke har fått noen signaler om at felles ekteskapslov vil få konsekvenser
for norske heterofiles adgang til å gifte seg ved norske utenriksstasjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er enig i at det
er en naturlig konsekvens av innføring av felles ekteskapslov at
det samtidig åpnes for at likekjønnede par får adgang til å søke
adopsjon. Flertallet legger til grunn at begrepet
ektefelle i adopsjonsloven vil inkludere ektepar av samme kjønn.
Flertallet mener det er en naturlig videreføring
av den utvikling som allerede har skjedd på dette området etter
at det i 2002 ble åpnet for stebarnsadopsjon.
Flertallet vil understreke at adopsjonsadgang for
likekjønnede par innebærer at homofile gis en mulighet til å bli
vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile. Adopsjonsloven
gir ingen en rett til å adoptere, kun en rett til å bli vurdert.
Flertallet vil videre understreke at formålet med
adopsjon først og fremst er å sikre barnet som trenger det, et godt
og varig hjem. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende vilkår
i adopsjonsloven og vil fortsatt være det avgjørende ved behandlingen
av adopsjonssøknaden.
Flertallet vil understreke at mange barn allerede
i dag vokser opp i familier der omsorgspersonene er likekjønnede.
Disse barna har behov for trygge juridiske rammer rundt oppveksten
i sin familie.
Flertallet vil vise til at ved adopsjon vil adoptivforeldrene
tre inn i de forpliktelser og det ansvar foreldrene har etter blant
annet barneloven, hvor de da får foreldreansvaret og plikt til å
oppfostre barnet. Barnet vil få en sikkerhet om at dersom en av
omsorgspersonene skulle falle fra, vil barnet være sikret en videre
oppvekst i hjemmet med den andre.
Flertallet vil fremheve at barn som bor i fosterhjem
der foreldrene er likekjønnede, vil kunne ha samme behov for den
juridiske sikkerhet som en adopsjon innebærer, som barn hos fosterforeldre
av motsatt kjønn.
Flertallet vil videre fremheve at det samme vil
kunne være tilfellet der barnet og søkeren har en særlig tilknytning
til hverandre, fordi foreldreansvaret er overtatt av søkeren etter
foreldrenes dødsfall.
Flertallet er derfor enig med departementet i at
det er naturlig å åpne for adopsjonsadgang for likekjønnede par
på lik linje med heterofile ektepar hvor barnet allerede bor sammen
med adoptivsøkeren og har søkeren som sin omsorgsperson.
Flertallet er også enig i at det åpnes for adopsjonsadgang
i tilfeller der barnet ikke har søkerne som sine faktiske omsorgspersoner. Flertallet mener
det som er best for barnet alltid skal være det viktigste, og at
dette tilsier at adoptivbarnet skal få de adoptivforeldrene som
er best egnet i det enkelte tilfellet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at i Norge står mange
par i adopsjonskø. Strenge regler gjør at mange par, ikke bare homofile og
lesbiske partnere, er utelukket fra å adoptere. Det innebærer ingen
nedvurdering av disse personenes omsorgsevner. Disse medlemmer vil
understreke at kravene til adoptivforeldre må være strenge, fordi
samfunnet påtar seg et stort ansvar når det skal hjelpe et barn
med å finne en ny familie.
Disse medlemmer mener at for et sårbart barn som
skal starte et nytt liv i en annen familie i et fremmed land, vil
det beste være en familiesituasjon som er mest mulig lik den som
i utgangspunktet ville vært den optimale – nemlig en familie med
en mor og en far i et forpliktende samliv.
Disse medlemmer viser til at på hjemmesiden til
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUFDIR) står det blant
annet at det er:
"adopsjonsmyndighetenes ansvar å forvisse seg om, så langt
det er mulig, at utenlandske adoptivbarn blir plassert i familier
med de beste forutsetninger til å følge opp barnet. I dette ligger
blant annet at et barn har best av å vokse opp med både en mor og
en far. Er dette viktig generelt, så er det spesielt viktig for adoptivbarn.
I utgangspunktet har disse barna mistet begge sine foreldre og øvrige
slekt, og de kan trenge nettopp den styrke som ligger i tilhørigheten
til både et foreldrepar og til deres slekt på begge sider."
Disse medlemmer er enig med direktoratet i at
barn har best av å vokse opp med både en mor og en far, og at dette
er spesielt viktig for adoptivbarn.
Disse medlemmer mener at både mor og far er viktige
for barnet, og at ingen barn må gjennom lovgivningen fratas muligheten
til å vokse opp med en mor og en far. Lovforslaget underslår at
både mors og fars tilstedeværelse i barnets oppvekst har en selvstendig
verdi.
Disse medlemmer vil understreke at barn trenger
kontakt med både en kvinnelig og en mannlig rollemodell i familiesituasjonen,
på samme måte som de fleste anerkjenner barnehagebarns og skoleelevers behov
for rollemodeller av begge kjønn. Det er oppsiktsvekkende at Regjeringen
ikke anser likestilling som relevant i samfunnets viktigste sosiale
enhet, familien.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, legger til grunn
at departementets rundskriv og direktoratets hjemmeside justeres
som følge av adopsjonsadgangen for homofile ektepar og som en konsekvens
av endringer i den rådende samfunnsoppfatning. Flertallet viser
til BUFDIRs høringsuttalelse der det heter:
"Direktoratet er enig i at det vil være en naturlig konsekvens
av felles ekteskapslov at det åpnes en generell adgang også for
likekjønnede par til å søke adopsjon, og at begrepet "ektefelle"
også i adopsjonsloven forstås på samme måte som i ekteskapsloven, med
andre ord at det omfatter likekjønnede par."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at spørsmålet om
homofile og lesbiske skal få muligheten til å bli vurdert som adoptivforeldre,
ikke dreier seg om hvorvidt disse gruppene har like god omsorgsevne
som andre. Disse medlemmer mener spørsmålet handler
om stabiliteten i samlivet og hvilken vekt man tillegger det å ha
både mor og far som rollemodeller for barns identitetsutvikling
i sitt daglige oppvekstmiljø. Disse medlemmer vil
understreke at mange barn har en god oppvekst uten å ha både en
far og en mor hos seg. Likevel er det noe annet å anse alternative
familiekonstellasjoner som likestilte ordninger og som like ønskelige
på barnas vegne.
Disse medlemmer viser til at SSB-forsker Turid
Noack har foretatt en studie av forekomsten av skilsmisser i registrerte
partnerskap og ekteskap (Samfunnsspeilet nr. 6/2005). Hun konkluderer
på følgende måte:
"Analysen av det svenske materialet viste en betydelig
overrisiko for skilsmisse i registrerte partnerskap i forhold til
ekteskap. (...) En rekke skilsmissestudier finner at ektepar med
barn er mer beskyttet mot skilsmisse enn barnløse par, og at barn
betyr mer i så måte jo yngre de er. Siden det er langt mindre vanlig
med barn blant partnere enn blant gifte, var det tenkelig at mye
av forskjellen i skilsmisserisiko lå nettopp her. (...) Også de
barnløse lesbiske og homofile partnerskapene hadde imidlertid betydelig
overrisiko for skilsmisse sammenliknet med barnløse ektepar. Enten
vi så på alle par eller bare barnløse par og kontrollerte for de
samme bakenforliggende faktorene, var overrisikoen for skilsmisse
sammenliknet med ektepar den samme, det vil si om lag tre ganger så
stor for de lesbiske parene og om lag halvannen gang så stor for
menn i registrerte partnerskap."
Disse medlemmer mener adopsjonsreglene må ha fokus
på det optimale for barnet, og da må stabilitet i samlivet veie
tungt.
Disse medlemmer merker seg at undersøkelser utført
av Statistisk sentralbyrå viser at både lesbiske og homofile partnerskap
har høyere skilsmisserisiko enn heterofile ektepar. I artikkelen "Skilsmisser
blant lesbiske og homofile partnere – hvem er mest stabile?" av
Noack, Fekjær og Seierstad, vises det til at spesielt lesbiske par
skiller seg ofte (Samfunnsspeilet nr. 3/2002). Disse medlemmer vil
understreke at risikoen for at et lesbisk par opplever samlivsbrudd,
er dobbelt så høy som for homofile, som igjen ligger over snittet
for den heterofile befolkningen.
Disse medlemmer merker seg at det i 2006 ble inngått
21 750 ekteskap og kun 127 lesbiske og homofile partnerskap. Disse
medlemmer viser til at antallet inngåtte lesbiske og homofile
partnerskap har vært ganske stabilt fra 2001. Det totale antall likekjønnede
partnerskap utgjør dermed om lag en halv prosent av det totale antall
inngåtte ekteskap og partnerskap. Disse medlemmer mener
derfor at statistikken gir god grunn til å trekke den slutningen at
det er en meget liten andel av befolkningen som aktivt arbeider
for en felles ekteskapslov.
Disse medlemmer viser til at det i dag ikke finnes
opprinnelsesland Norge samarbeider med som tar imot søknader om
utenlandsadopsjon fra homofile par. Departementets oppfatning er
at opprinnelseslandenes holdning vil kunne endres, men begrunner ikke
dette nærmere. Disse medlemmer vil understreke at
hvis Norge åpner for at homofile par kan vurderes som adoptivforeldre,
vil det også kunne påvirke opprinnelseslandenes vilje til å bortadoptere barn
til heterofile par i Norge.
Komiteen har merket seg at ved samtykkeadopsjon,
jf. adopsjonsloven § 16 c, blir det forutsatt at barnets biologiske
foreldres ønsker om valg av adoptivhjem skal tillegges vekt så langt
det er forenlig med hensynet til barnets beste, også ved innføring av
en generell adopsjonsadgang til likekjønnede ektepar. Komiteen er
oppmerksom på at dette kan ha betydning for om biologiske foreldre
vil samtykke i det konkrete tilfellet.
Komiteen er klar over at det er ingen av de opprinnelsesland
Norge samarbeider med som i dag mottar søknad om utenlandsadopsjon
fra homofile par.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener likevel det
er riktig å åpne for muligheten for utenlandsadopsjon for likekjønnede
ektepar for å gi et klart uttrykk for vår holdning til dette spørsmålet. Flertallet vil
vise til at flere andre land har gjort det samme, blant annet Sverige.
Flertallet vil fremheve at det er nettopp barns beste
som er utgangspunkt for denne lovendringen. Flertallet vil
vise til forarbeidene til loven hvor det er foretatt en litteraturgjennomgang
av forskning om barn som vokser opp i familier med to foreldre med
samme kjønn. Gjennom denne er det ikke påvist forskjell mellom barn
oppvokst med foreldre av samme kjønn og barn som har vokst opp i
heterofile familier. Forskningen viser også at det er ingen forskjell
i barnas evne til å få eller beholde venner, i psykisk og sosial
velbefinnende eller når det gjelder kjønnsutvikling. Forskningen
viser først og fremst at det er kvaliteten på relasjonene mellom
barn og foreldre som er avgjørende for barnet og dets utvikling, og
ikke om barnet vokser opp med foreldre av motsatte kjønn.
Flertallet vil vise til at Barneombudet, som skal
ivareta barnas interesser, støtter forslaget om at likekjønnede
par skal få adopsjonsrett.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil peke på at begrunnelsen
for å åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn, er å gi disse
like rettigheter som par i heterofile ekteskap. En konsekvens av dette
er å endre bioteknologiloven, slik at sæddonasjon og assistert befruktning
også kan tilbys lesbiske par som er gift eller samboende i ekteskapslignende forhold.
Flertallet vil understreke at endringen i bioteknologiloven
vil kun gi lesbiske en rett til å bli vurdert for assistert befruktning
på samme måte som heterofile par. Paret vil måtte oppfylle lovens
krav for å få tilbud om assistert befruktning på lik linje med par av
ulikt kjønn.
Flertallet vil vise til at assistert befruktning
til lesbiske par er tilgjengelig flere steder i utlandet, blant
annet i våre naboland. Uansett om norske myndigheter legger til
rette for det eller ikke, er det en realitet at disse barna blir
født. Flertallet er opptatt av at ved å åpne for
assistert befruktning for lesbiske par vil disse barna bli sikret
de samme juridiske rettigheter som andre norske barn.
Flertallet er opptatt av at assistert befruktning i
Norge for lesbiske vil sikre at barna får kjennskap til sitt biologiske
opphav ved fylte 18 år dersom barnet ønsker det. De fleste utenlandske
fertilitetsklinikker som benyttes av norske lesbiske par i dag,
tilbyr assistert befruktning med anonyme sædgivere.
Flertallet vil vise til at assistert befruktning
i Norge sikrer barn av lesbiske to juridiske foreldre ved fødsel.
Heterofile par som blir gravide ved hjelp av donorsæd, blir automatisk
to juridiske foreldre.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
lesbiske par som blir gravide med utenlandsk donorsæd, i dag må gjennom
en kronglet stebarnsadopsjonsprosess som i enkelte tilfeller tar
uforholdsmessig lang tid. I mellomtiden har disse barna et svekket
juridisk vern.
Dette flertallet vil vise til at forslaget legger opp
til at assistert befruktning skal skje innenfor godkjente institusjoner
i det norske helsevesenet der barnet er unnfanget innenfor trygge
og kontrollerte rammer. Dette flertallet er kjent
med at sæd i dag kan kjøpes på Internett, med den risiko dette innebærer
for smitte av seksuelt overførbare sykdommer samt overføring av
arvelige sykdommer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at alle mennesker
har en biologisk mor og far – og har rett til å kjenne sitt opphav.
Personer som nektes denne retten, nektes svar på sentrale eksistensielle
og identitetsmessige spørsmål. FNs barnekonvensjon slår fast at
barnet har rett til å kjenne sine biologiske foreldre og få omsorg
fra dem så fremt det er mulig. Samme sted fastslås det at begge foreldrene
har et ansvar for barnets oppdragelse og utvikling. Disse
medlemmer mener at ingen barn må gjennom lovgivningen fratas
muligheten til å vokse opp med en mor og en far. Disse medlemmer mener
derfor at forslaget til en kjønnsnøytral ekteskapslov må avvises
av hensynet til barnas beste.
Disse medlemmer viser til at i punkt 5.5 i proposisjonen
heter det at:
"lovgiver har ansvaret for den rettslige reguleringen
av ekteskapet og Stortinget, som lovgiver, har derfor adgang til
å vedta de endringer som stortingsflertallet mener er nødvendige
og riktige dersom ikke andre forpliktelser taler i mot."
Disse medlemmer vil peke på at Norsk senter for
menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo slår fast at ulik rettslig
stilling for barn av likekjønnede og ulikekjønnede foreldre ikke
i seg selv vil være å anse som diskriminering etter barnekonvensjonen. Samtidig
sier FNs barnekonvensjon at barn har rett til å kjenne sine biologiske
foreldre og få omsorg fra dem så langt det er mulig. Disse
medlemmer mener derfor at Norges forpliktelser under FNs
barnekonvensjon ikke forutsetter endringene som foreslås, snarere
tvert imot.
Disse medlemmer viser til at assistert befruktning
er et tilbud til dem som av medisinske årsaker ikke kan få barn.
At homofile og lesbiske ikke kan få barn, har derimot helt naturlige
årsaker og bør etter disse medlemmers syn ikke utløse
medisinsk behandling.
Disse medlemmer viser til at rett til assistert befruktning
for homofile og lesbiske vil føre til at flere barn vil vokse opp
uten sine biologiske foreldre. Barn som har kjent donor, vil få
muligheten til å vite hvem den biologiske faren er når barnet fyller
18 år, men barn som har ukjent donor, vil fratas retten til noensinne
å kjenne sitt opphav. Disse medlemmer mener Regjeringen
legitimerer bruk av ukjent donor ved at den lesbiske partneren vil
kunne bli medmor selv om ukjent donor benyttes ved godkjente klinikker
i utlandet. En slik utvikling mener disse medlemmer ikke
er til barnas beste.
Disse medlemmer vil vise til Innst. O. nr. 16
(2003–2004) der det blant annet heter:
"Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at inseminasjon
med donorsæd tilbys i tilfeller der mannen er befruktningsudyktig,
eventuelt at han selv har eller er bærer av en alvorlig arvelig sykdom.
Denne formen for assistert befruktning tilbys med andre ord på grunnlag
av en medisinsk indikasjon for å bøte på manglende befruktningsevne
hos mannen. Barnløshet hos par av samme kjønn skyldes imidlertid
ikke medisinske forhold som infertilitet. En utvidelse av tilbudet
om assistert befruktning til lesbiske par innebærer at dette helsetilbudet
utvides til personer som ikke er barnløse av medisinske årsaker.
Flertallet mener at dette representerer en sykeliggjøring av barnløshet
som ikke er ønskelig. Både Helsetilsynet og et flertall i Bioteknologinemnda støtter
departementets forslag om at nåværende krav til samlivsform videreføres.
Det bemerkes fra Helsetilsynets side at "assistert befruktning nå
er en hjelp til å oppnå befruktning i de tilfeller der naturlig
befruktning pga infertilitet ikke kan skje".
Videre
påpeker komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet
at behovet for helsetjenester er svært omfattende, og at dette krever
prioritering av begrensede ressurser. Disse medlemmer vurderer at
det ikke er forsvarlig å prioritere etablering av et helsetilbud
til personer som ikke er syke fremfor en forbedring av helsetilbudet
til personer som har behov for behandling av medisinske årsaker."
Disse medlemmer viser til at proposisjonen slår
fast at det ikke skal gjøres forskjell på lesbiske og heterofile
par når det gjelder egenbetaling og antall forsøk med assistert
befruktning, samt når det gjelder prioritering av behandling. Disse
medlemmer vil understreke at et tilbud om assistert befruktning for
lesbiske par vil kunne få konsekvenser for ventetiden for heterofile
par.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil
understreke betydningen av at barn skal ha mulighet til å få kunnskap
om sitt biologiske opphav. Disse medlemmer legger
til grunn at nettopp dette hensynet til barnet er tillagt betydelig vekt
i spørsmålet om det skal åpnes for assistert befrukting for lesbiske
par i Norge. Disse medlemmer mener i tråd med dette
at klinikker i land med anonym donor ikke skal ansees som "godkjent
klinikk " i lovens forstand.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener hensynet til
kjennskap om biologisk opphav veier tyngre enn hensynet til umiddelbart
fastslått medmorskap etter fødselen. Disse medlemmer mener
det er viktig å legge til rette for effektiv behandling av søknader
om stebarnsadopsjon.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Klinikk i land som har anonymitet for sædgiver skal ikke regnes
som "godkjent helsestell" i henhold til kravene i lov 8. april 1981
nr. 7, barnelova, samt forskrifter gitt i henhold til denne."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre støtter
endringsforslaget i bioteknologiloven § 2-3 der det fremgår at inseminasjon
kan finne sted også i forhold der to kvinner er gift eller er samboere
i ekteskapslignende forhold. Bioteknologiloven stiller krav om at
kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig eller uforklarlig befruktningsudyktig.
Et par som består av to kvinner, vil i utgangspunktet ikke ha en
medisinsk eller uforklarlig årsak til befruktningsudyktighet. Dette
utelukker imidlertid ikke at en eller begge lider av befruktningsudyktighet
eller uforklarlig befruktningsudyktighet. På samme måte som det
stilles krav om at heterofile par skal ha forsøkt å oppnå konsepsjon
før medisinsk behandling iverksettes, må det påhvile lesbiske par
å ha forsøkt å oppnå det samme ved hjelp av inseminasjon før videre
medisinsk behandling iverksettes også for dem. Dette gjelder selvsagt
kun der det ikke er påvist medisinske årsaker til at graviditet
ikke kan oppnås på vanlig måte. Inseminasjonen forutsettes å være
utført av godkjent klinikk. Disse medlemmer leser
i tråd med dette den endrede bestemmelse i bioteknologiloven § 2-4,
slik at inseminasjon for lesbiske par skal være prøvd før det åpnes for
befruktning utenfor kroppen. Disse medlemmer legger
til grunn at det å være lesbisk ikke er noen sykdom, og at det ikke
vil være naturlig at det offentlige dekker kostnadene forbundet
med innledende inseminasjoner. Dersom graviditet ikke oppnås som
forventet i henhold til medisinske faglige vurderinger, skal uforklarlig
befruktningsudyktighet kunne fastslås således at vilkårene i § 2-4
i bioteknologiloven kan ansees oppfylt. Disse medlemmer legger
i denne sammenheng til grunn at det skal være full likebehandling
mellom heterofile par og lesbiske par når det gjelder bruk av egenandeler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter Regjeringens
vurdering om at ved innføring av felles ekteskapslov bør det av
hensyn til barnet, til biologisk mor og hennes kvinnelige ektefelle
fremgå direkte av barneloven hvordan et juridisk foreldreskap skal
fastsettes. I dag må det foretas en stebarnsadopsjon hvis den sosiale
forelderen også skal bli juridisk forelder til barnet. Samboere
har ikke adgang til stebarnsadopsjon. Flertallet er
enig i at foreldreskapet skal følge direkte av barneloven. Dette
vil innebære at barnet får arverett og mors ektefelle (den sosiale
forelderen) vil få foreldreansvar og underholdsplikt overfor barnet.
Flertallet viser til at Regjeringen foreslår at medmorskapet
skal fastsettes etter modell av gjeldende pater est-regel i barneloven
§ 3. Pater est-regelen har et biologisk utgangspunkt.
Flertallet vil understreke at formålet med rettslig
regulering av foreldreskap imidlertid ikke er å sikre overensstemmelse
med biologiske forhold, men å sikre barna trygge juridiske rammer.
I henhold til barneloven § 5 har det offentlige i dag et selvstendig
ansvar for at det blir fastsatt hvem som er far til et barn. Etter
lovforslaget vil det offentlige også ha et ansvar for å få fastsatt
hvem som er medmor til barnet i de tilfeller det er aktuelt. Flertallet støtter
dette.
Flertallet har merket seg at hensynet til medmor
og hensynet til barnet taler for å innføre samme regel for foreldreskap
ved assistert befruktning til lesbiske ektepar som den som gjelder
for heterofile ektepar som får barn ved assistert befruktning. Medmorskapet
kan være på plass fra barnet blir født. Flertallet ser
også betydningen av at en sikrer barnet i de tilfeller der biologisk
mor dør under eller like etter fødselen.
Flertallet viser til at Regjeringen foreslår at assistert
befruktning skjer med samtykke. Flertallet er enig
i at med en slik regel likestilles disse barna med andre barn i
måten foreldreskapet fastsettes på, og medmor får følgelig alle
rettigheter som en far som er gift med barnets mor har.
Flertallet har merket seg at det er foreslått
å bruke betegnelsen medmor, og at noen instanser mener at forslaget
undergraver farsbegrepet. Flertallet viser i den
forbindelse til at det kun skal være mulig å fastsette medmorskap
hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp
av donorsæd. I andre tilfeller vil ikke hun som moren er gift med, kunne
bli medmor i kraft av barneloven. En slik mulighet ville bryte for
sterkt med det biologiske prinsipp, da det i andre tilfeller alltid
vil være en mulighet for at en far vil gjøre farskapet gjeldende.
Hun som er gift med moren kan i disse tilfellene, hvor det er en potensiell
far til stede, kun bli forelder ved en eventuell stebarnsadopsjon.
Dersom medmorskap er etablert etter barneloven, kan ikke barnet
også få etablert et farskap etter barneloven. Flertallet vil
understreke at barnet må enten ha en far eller en medmor, ikke begge
deler. Flertallet støtter Regjeringens forslag.
Flertallet vil understreke at det kun åpnes for assistert
befruktning med de metoder som er tillatt etter gjeldende lov og
godkjent av Sosial- og helsedirektoratet. Følgelig er det kun assistert
befruktning med donorsæd som er aktuelt. Eggdonasjon og bruk av
surrogatmor er ikke tillatt etter bioteknologiloven i dag, noe som
medfører at to menn ikke kan bli vurdert for assistert befruktning.
Felles foreldreskap for to homofile menn må eventuelt skje ved stebarnsadopsjon/adopsjon.
Det forutsetter imidlertid at de er gift eller registrerte partnere.
Flertallet er enig i dette.
Flertallet har merket seg at menn reiser som par
eller alene til utlandet, og får barn ved hjelp av eggdonasjon og
surrogatmor. Dette skaper en del juridiske problemstillinger som
dagens barnelov ikke tar høyde for. Flertallet er
tilfreds med at Regjeringen har satt ned et utvalg som blant annet
skal se nærmere på disse problemstillingene.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre er
prinsipielt imot bruk av surrogatmor. Etter disse medlemmers syn
forutsetter eggdonasjon og bruk av surrogatmor for å hjelpe par
til å få barn, en bruk av et annet menneske som har helt andre etiske
konsekvenser enn assistert befruktning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at dagens barnelov
ikke skiller mellom barn. Barn i homofile familier er særlig ivaretatt
i partnerskapsloven § 4 og adopsjonsloven § 5a, som gir homofile
og lesbiske anledning til å inngå partnerskap og adoptere hverandres
barn.
Disse medlemmer mener dagens regler fungerer som
rettssikkerhetsgarantier for barn til korrekt fastsettelse av farskap
basert på hvem som er biologisk far. Disse medlemmer mener
at andre former for farskap, som sosial far og juridisk far, kan
erstatte biologisk farskap, men ikke systematisk, planlagt og primært.
Biologisk far erstattes kun når dette er nødvendig av hensyn til
barnets beste.
Disse medlemmer vil påpeke at noen barn har homofile
eller lesbiske fosterforeldre, for eksempel som følge av at en slektning
og hans partner har overtatt foreldreansvaret for barnet ved foreldrenes dødsfall.
Disse barna har en særlig tilknytning til paret, og paret bør etter disse
medlemmers syn kunne vurderes som adoptivforeldre hvis dette
skulle vise seg å være til barnets beste.
Disse medlemmer viser til at departementet i svar
til komiteen av 17. april 2008 hevder at FNs barnekonvensjon artikkel
7.1, som gir barnet rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg
fra dem, imøtekommes ved at barn ved fylte 18 år gis innsyn i biologisk
fars identitet. Det er svært diskutabelt om denne innsynsretten
alene oppfyller barns rettigheter i barnekonvensjonens artikkel
7.1, men selv dette minimumskravet er ikke ivaretatt i Regjeringens
forslag.
Disse medlemmer viser til at lovforslaget ikke
garanterer barnets rett til kjennskap til fars identitet. Lovreformen
sier at all assistert befruktning ved godkjente klinikker vil bli
omfattet av den nye barneloven. Disse medlemmer viser
videre til at lesbiske dermed fortsatt kan benytte klinikker i land som
gir sæddonor anonymitet og fratar barnet all tilgang til far, og
likevel være omfattet av den nye barnelovens bestemmelser om foreldreskap.
Det eneste kravet er at klinikken er godkjent etter EU-direktiv 2004/23/EF
og tilleggsdirektiv 2006/17/EF og 2006/86/EF.
Disse medlemmer mener barns rettigheter svekkes
ved ny lov, ved at dagens rettigheter i barneloven, barnekonvensjonen,
partnerskapsloven og adopsjonsloven utraderes. Ny lov fastsetter
en praksis som alle norske instanser erkjenner er i strid med barnekonvensjonen:
At barn blir til ved assistert befruktning uten mulighet for innsyn
i biologisk fars identitet, selv ved fylte 18 år.
Disse medlemmer vil påpeke at ved å etablere
en lovregulert symmetri av dagens farskapsfastsettelse til fastsettelse
av foreldreskap i lesbiske par, skapes en ny rettstilstand som åpenbart
ikke kan forankres i biologisk foreldreskap. Hele barnelovens forståelse
av foreldreskap må dermed revurderes. Dette grunnlaget for vårt
samfunns familieforståelse er dermed under press som en direkte
konsekvens av lovforslaget, med referanse til endringene i barnelovens
fastsettelse av foreldreskap.
Disse medlemmer vil understreke at konsekvensen
av lovforslaget blir at samtlige barn i Norge får endret sine rettssikkerhetsgarantier
til foreldre. I første omgang er farskapet under press. I neste
omgang også morskapet. Samlet sett er det forståelsen av foreldreskap
og barns rett til sin biologiske far og mor som er under press.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Regjeringen
foreslår at lesbiske par i ekteskapsliknende forhold som får assistert
befruktning ved hjelp av donærsæd, også bør få fastsatt foreldreskap
etter reglene i barneloven fra fødselen av. Flertallet er
glad for at barn av lesbiske samboere som får assistert befruktning,
vil bli stilt likt med barn av heterofile samboere hvor farskapet
blir fastsatt etter reglene i barneloven.
Flertallet understreker at vilkåret for å etablere
morskap etter barneloven i disse tilfellene vil uansett være at
det foreligger samtykke til behandling. En partner i et registrert
partnerskap vil med dette forslaget kunne bli forelder i kraft av
å være samboer. Flertallet viser til at dette innebærer
at lovforslaget gir nye rettigheter også til registrerte partnere.
Flertallet støtter dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ser at formålet
med å kreve at den assisterte befruktningen skal foretas i godkjent
helseinstitusjon i Norge eller utlandet for at medmorskap skal kunne
fastsettes etter barneloven, er å sikre at inseminasjonen skjer
i kontrollerte former.
Flertallet viser videre til at en innføring av
en rett til assistert befruktning vil gi lesbiske kvinner mulighet
til å få hjelp av teknologien som finnes i det norske helsevesenet.
Dette tilbudet, sammen med et ønske om å ha bedre kontroll med behandlingen,
taler etter departementets vurdering imot å likestille tilfellene
der kvinner benytter seg av den mer risikable formen for inseminasjon.
Flertallet vil understreke at dette innebærer
at medmorskap i barneloven ikke vil omfatte barn som blir til ved
inseminasjon utenfor et kontrollert helsevesen. Foreldreskap må
i disse tilfellene fastsettes ved stebarnsadopsjon. Dette kan imidlertid
kun skje hvis partene er gift eller registrerte partnere.
Flertallet er enig i dette.
Flertallet ser at kravet om at den assisterte
befruktningen må ha skjedd på en godkjent klinikk, kan stille de
barn som blir til i privat regi i en dårligere posisjon juridisk.
Flertallet legger til grunn at par som ønsker seg
barn, vil følge den fremgangsmåten som myndighetene nå legger opp
til, nettopp for å sikre sine barn.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter departementets
vurdering om at det er domstolene som må endre et medmorskap fastsatt
etter assistert befruktning. Endring av medmorskap etter barneloven
§ 7, ved at en annen erkjenner farskap og den nye erkjennelsen godtas
av moren og den som blir regnet som medmor, er mindre aktuelt fordi
medmorskap ikke blir fastsatt på bakgrunn av biologi. Medmorskap
følger bare etter assistert befruktning.
Flertallet mener at det ikke bør være opp til partene
selv å endre dette. Barneloven § 7 vil derfor ikke kunne anvendes
til endring av medmorskap.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke
at foreldreskapet vil ha de samme rettslige virkningene enten det
er fastsatt gjennom barneloven på bakgrunn av assistert befruktning
eller adopsjon. De rettsvirkningene som følger umiddelbart av foreldreskapet,
er gjensidig arverett for barn og forelder etter arveloven og underholdsplikt
etter barneloven.
Flertallet viser videre til at felles foreldreansvar
følger av barneloven hvis foreldrene er gift eller samboere. Det
fortsetter å være felles etter samlivsbrudd hvis ikke annet blir
bestemt i avtale eller av retten. Flertallet legger
til grunn at fast bosted har barnet hos begge så lenge foreldrene
bor sammen. Bor de ikke sammen, må det tas stilling til hvor barnet
skal bo fast og hvor mye samvær barnet skal ha med den forelder
det ikke bor fast sammen med. Underholdsbidrag må også fastsettes.
Flertallet er enig i dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at ved
innføring av en felles ekteskapslov vil det ikke være behov for,
og heller ikke hensiktsmessig, å opprettholde partnerskapsloven. Flertallet støtter
derfor forslaget om å oppheve partnerskapsloven. Flertallet viser
til at et partnerskap i utgangspunktet ikke er det samme som et
ekteskap, og bare registrerte partnerskap der begge ønsker det,
bør bli omgjort til ekteskap. Flertallet vil understreke
at myndighetene ikke kan tvinge noen til å ha status som ektefeller
der de ikke har et ønske om dette. Flertallet viser
til at partnere som ønsker at partnerskapet skal gjelde som et ekteskap,
må sette fram en begjæring om dette overfor folkeregistermyndigheten. Flertallet viser
til at det vil bli fremmet overgangsregler slik at et partnerskap
som er registrert her i landet og ikke er oppløst, skal gjelde som et
ekteskap dersom partene samtykker.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utrede obligatorisk borgerlig vigsel
og komme tilbake til Stortinget med dette.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen sørge for at det legges til rette
for en fritaksordning for ansatte i helsevesenet etc. som av overbevisningsgrunner
ikke kan utføre sitt arbeid med hensyn til den nye ekteskapslovens definisjon
og med hensyn til nye regler for foreldreskap, adopsjon og kunstig
befruktning.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at Kirken fullt og
helt bestemmer over egen liturgi knyttet til kirkelige handlinger.
Forslag 4
Klinikk i land som har anonymitet for sædgiver skal ikke regnes
som "godkjent helsestell" i henhold til kravene i lov 8. april 1981
nr. 7, barnelova, samt forskrifter gitt i henhold til denne.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 5
Ot.prp. nr. 33 (2007–2008) – om lov om endringer i ekteskapsloven,
barneloven, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. – sendes tilbake
til Regjeringen for ytterligere utredning og fremmes eventuelt som
ny sak i form av en stortingsmelding.
Forslag fra Venstre:
Forslag 6
I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) gjøres
følgende endringer:
§ 12 skal lyde:
§ 12 Vigslere
Vigslere er:
a) notarius publicus – også
utenfor det vanlige embetsdistriktet
b) norsk utenrikstjenestemann, jf lov om utenrikstjenesten
§ 17.
c) særskilt vigsler oppnevnt av departementet i tilfeller
der det er behov for det på grunn av lange avstander eller av andre
grunner. Oppnevningen gjelder for fire år av gangen.
Departementet kan ved forskrift gi utfyllende regler om tildeling
og tilbaketrekking av vigselsrett.
§ 13 oppheves.
Komiteen viser til proposisjonen og til komiteens merknader og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i ekteskapsloven, barnelova, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. (felles ekteskapslov for heterofile og homofile par)
I
I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap gjøres følgende endringer:
Ny § 1 skal lyde:
§ 1 Kjønn
To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap.
Nåværende § 1 blir ny § 1 a og nåværende § 1 a blir ny § 1 b.
§ 7 h skal lyde:
h. En utenlandsk statsborger som ikke er fast bosatt i Norge, skal legge fram dokumentasjon fra myndighetene i sitt hjemland om at det ikke er noe til hinder for at han eller hun inngår ekteskap i Norge, eller dersom slik dokumentasjon ikke kan legges fram, dokumentasjon som viser at han eller hun ikke er registrert som gift eller registrert partner i sitt hjemland. Folkeregistermyndigheten eller norsk utenrikstjenestemann kan gjøre unntak fra kravet i første punktum når særlige grunner taler for det. Departementet gir forskrift om når en utenlandsk statsborger skal anses for å være fast bosatt i Norge.
§ 13 annet ledd skal lyde:
En kirkelig vigsler kan også nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene er skilt og den tidligere ektefellen lever, eller dersom brudefolkene er av samme kjønn.
§ 18 a første ledd nytt annet og tredje punktum skal lyde:
En regulert samlivsform i utlandet som i hovedsak har samme rettsvirkninger som ekteskap i inngåelseslandet, anerkjennes som et ekteskap her i landet, når begge parter skriftlig har samtykket til dette. Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om i hvilke tilfeller en regulert samlivsform i utlandet vurderes å ha samme rettsvirkninger som ekteskap i inngåelseslandet.
Nåværende annet punktum blir nytt fjerde punktum.
§ 30 b bokstav e skal lyde:
e) når det blir søkt om skilsmisse på grunnlag av separasjon som er meddelt her i riket, i løpet av de fem foregående år, eller
§ 30 b ny bokstav f skal lyde:
f) når ekteskap er inngått her i landet, og det godtgjøres at saksøkeren ikke vil kunne reise sak i det landet han eller hun er statsborger eller har bopel.
Ny § 95 skal lyde:
§ 95 Overgangsregler for registrert partnerskap
Et registrert partnerskap har med de unntak som følger av denne bestemmelsen, samme rettsvirkninger som et ekteskap.
Bestemmelser i norsk lovgivning som omhandler ekteskap og ektefeller, gjelder tilsvarende for registrert partnerskap og registrerte partnere. Adopsjonslovens regler om ektefeller skal likevel ikke gjelde for registrerte partnere. Den ene registrerte partneren kan likevel adoptere den andre partnerens barn, jf. adopsjonsloven § 5 a annet ledd.
En sak om oppløsning av registrert partnerskap som er inngått her i landet, kan alltid reises for norsk domstol.
Et partnerskap som er inngått i utlandet, anerkjennes her i riket dersom partnerskapet er gyldig inngått i inngåelseslandet. Et partnerskap anerkjennes likevel ikke dersom dette åpenbart ville virke støtende på norsk rettsorden (ordre public). § 18 a annet ledd gjelder tilsvarende.
Et partnerskap som er registrert her i landet og ikke oppløst, vil etter samtykke fra begge partnerne gjelde som et ekteskap. Partnerne skal i så fall fremsette en begjæring overfor folkeregistermyndigheten om at partnerskapet skal gjelde som ekteskap. Folkeregistermyndigheten skal på grunnlag av begjæringen registrere partnerne som gift, og gi partnerne en datert bekreftelse.
Nåværende § 95 blir ny § 96.
II
I lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) gjøres følgende endringer:
§ 1 a skal lyde:
§ 1a. Rett for mora til å ha nokon med ved fødselen
Ved fødselen har mora rett til å ha med far eller medmor til barnet eller ein annan som står henne nær, dersom det ikkje er utilrådeleg av medisinske grunnar.
I kapittel 2 skal kapitteloverskriften lyde:
Kapittel 2. Kven som er mor, far eller medmor til barnet
I kapittel 1 A oppheves kapitteloverskriften.
Nåværende § 2 plasseres i kapittel 2.
§ 3 skal lyde:
§ 3. Farskap eller medmorskap etter ekteskap
Som far til barnet skal skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen.
Som medmor til barnet skal reknast den kvinna som mora er gift med ved fødselen når barnet er avla ved assistert befruktning innafor godkjent helsestell og med kvinna sitt samtykke til befruktninga.
Var ektefellene ved fødselen separerte ved løyve eller dom, gjeld ikkje første og andre ledd.
Er mora enkje, skal ektefellen reknast som far eller medmor dersom mora kan ha blitt med barn før ektefellen døydde.
Overskriften til § 4 skal lyde:
§ 4. Vedgåing av farskap eller medmorskap
§ 4 nytt sjette ledd skal lyde:
Er eit barn fødd etter assistert befruktning, kan moras kvinnelege sambuar vedgå medmorskap etter reglane i paragrafen her. Den assisterte befruktninga må ha skjedd innafor godkjent helsestell, og moras kvinnelege sambuar må ha gjeve samtykke til befruktninga. Berre myndige personar kan gi slikt samtykke.
Ny § 4 a skal lyde:
§ 4 a Medmorskap til barnet
Som medmor til barnet skal reknast moras kvinnelige ektefelle eller sambuar, dersom medmorskapen følgjer av ekteskap, vedgåing eller dom.
Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor.
Reglar i lov eller forskrift som gjeld om eller for ein far, gjeld på same vis om eller for ei medmor.
Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om fastsetjing av medmorskap etter §§ 3 og 4 i denne lova.
§ 5 skal lyde:
§ 5. Ansvaret for det offentlege for å få fastsett farskapen eller medmorskapen.
Dersom barnet korkje har far eller medmor i samsvar med reglane i §§ 3 og 4, skal det offentlege ta seg av å få fastsett kven som er faren eller medmora, jf. kapittel 3 og 4.
§ 8 skal lyde:
§ 8. Farskapen eller medmorskapen kan ikkje prøvast i andre saker
Domstolar eller styringsorgan kan ikkje prøve farskapen eller medmorskapen i andre saker enn nemnt i §§ 6 og 7. Domstol eller styringsorgan kan ikkje i andre saker leggje til grunn at ein mann er faren eller ei kvinne medmora utan at det er fastsett etter lova her.
§ 39 tredje punktum skal lyde:
Dersom farskap eller medmorskap er fastsett og foreldra er folkeregistrerte på same adresse eller erklærer i melding til folkeregistermyndigheita at dei bur saman, skal folkeregistermyndigheita registrera at foreldra har foreldreansvaret saman.
§ 63 tredje ledd fjerde punktum skal lyde:
Ingen kan få foreldreansvaret utan å oppfylle vilkåra i fjerde stykket.
§ 63 sjette ledd skal lyde:
Retten kan la ein person få foreldreansvaret aleine eller la gifte eller sambuande få det saman. Får nokon annan enn attlevande far, mor eller medmor foreldreansvaret, skal retten også avgjere om faren, mora eller medmora framleis skal ha del i foreldreansvaret. Har foreldra skriftleg gjeve uttrykk for kven dei ønskjer skal ha foreldreansvaret etter at dei er døde, bør det leggjast vekt på det.
§ 81 skal lyde:
§ 81. Når farskap eller medmorskap kan fastsetjast i Noreg
Farskap og medmorskap kan fastsetjast i Noreg etter § 4, § 7 og kapitla 3 og 4
a) dersom mora var busett i Noreg då barnet vart født
b) dersom barnet seinare har busett seg i Noreg, og mora eller verja til barnet ynskjer å få farskapen fastsett her, eller
c) dersom den oppgjevne faren er busett i Noreg.
Endringssak etter § 6 kan reisast for norske domstolar, om nokon av dei som kan reise søksmål, er busett i Noreg, eller farskapen er fastsett etter norske reglar.
§ 83 bokstav a skal lyde:
a) når det vert reist i sak om farskap, medmorskap, foreldreansvar eller samværsrett for avgjerdsført norsk organ
§ 85 skal lyde:
§ 85. Godkjenning av farskap eller medmorskap fastsett i utlandet
Fylgjer farskapen eller medmorskapen til eit barn beinveges av utanlandsk lov som skal nyttast etter rettsreglane i vedkomande land, skal dette leggjast til grunn i Noreg, så lenge anna ikkje er fastsett etter §§ 6 og 7.
Kongen kan i forskrift eller for det einskilde tilfelle avgjere at farskap eller medmorskap som på annan måte er fastsett etter utanlandsk lov, skal leggjast til grunn i Noreg. Det same kan fastsetjast i avtale med framand stat.
III
I lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon gjøres følgende endringer:
§ 5 a første ledd første punktum skal lyde:
Den ene ektefelle kan med samtykke fra den andre ektefelle adoptere dennes barn hvis ikke de er ektefeller av samme kjønn og barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon.
IV
I lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) gjøres følgende endringer:
§ 2-2 skal lyde:
§ 2-2 Krav til samlivsform
Assistert befruktning kan bare utføres på kvinne som er gift eller som er samboer i ekteskapsliknende forhold.
§ 2-3 første ledd skal lyde:
Inseminasjon kan finne sted når mannen er befruktningsudyktig eller selv har eller er bærer av alvorlig arvelig sykdom, eller når to kvinner er gift eller er samboere i ekteskapsliknende forhold.
§ 2-4 første ledd skal lyde:
Befruktning utenfor kroppen kan bare finne sted dersom en kvinne eller en mann er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet.
§ 2-5 annet ledd skal lyde:
Før behandlingen påbegynnes, skal behandlende lege påse at det foreligger skriftlig samtykke fra kvinnen og hennes ektefelle eller samboer. Ved gjentatte behandlinger skal nytt samtykke innhentes. Bare myndige personer kan gi slikt samtykke.
V
I alminnelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endringer:
§ 220 annet ledd første og annet punktum skal lyde:
Den som inngår ekteskap i strid med ekteskapsloven §§ 3 eller 4, straffes med fengsel inntil 4 år. Var den andre ektefellen uvitende om at ekteskapet var inngått i strid med de nevnte reglene, kan fengsel inntil 6 år anvendes.
§ 338 skal lyde:
Den som inngår ekteskap med tilsidesetting av de gjeldende bestemmelser om prøving av ekteskapsvilkårene, dispensasjon eller andre lovbestemte betingelser, eller som medvirker hertil, straffes med bøter.
VI
I lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere skal § 19 annet ledd første punktum lyde:
Gjenlevende registrerte partner har samme rett til ytelser etter dette kapitlet som gjenlevende ektefelle og gjenlevende fraskilt ektefelle.
VII
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd skal § 1-5 annet ledd lyde:
Registrert partnerskap er likestilt med ekteskap.
VIII
I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon skal § 1-2 annet ledd bokstav e lyde:
e. Registrert partner: Partner i registrert partnerskap der partnerne ikke har samtykket til å omgjøre partnerskapet til ekteskap.
IX
I lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd skal § 2 fjerde ledd lyde:
Et vilkår for rett til barnetrygd er at barnet ikke har inngått ekteskap eller registrert partnerskap. Likestilt er utenlandsk ekteskap eller partnerskap som anerkjennes i Norge.
X
I lov 26. april 2002 nr. 12 om notarius publicus skal § 2 første ledd lyde:
Notarialforretningar er utføring av dei oppgåvene som er lagt til notarius publicus i lov eller forskrift, mellom anna å utføre vigslar og gje notarialstadfestingar, som stadfesting av underskrift og rett kopi.
XI
I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff skal § 9 fjerde ledd lyde:
Likestilt med ekteskap er registrert partnerskap og andre tilfeller når to personer bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold.
XII
-
1. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at forskjellige bestemmelser skal tre i kraft til forskjellig tid.
Fra den tid loven trer i kraft, oppheves lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap.
-
2. Departementet kan gi forskrift om overgangsregler.
Jeg viser til brev av 4. april 2008 fra Familie- og kulturkomiteen
med spørsmål knyttet til behandlingen av Ot. prp. nr. 33 (2007 -2008)
Felles ekteskapslov for heterofile og homofile par. Jeg har følgende svar
på spørsmålene og gjør oppmerksom på at svar på spørsmål om bioteknologiloven
er utformet i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet.
1. Med dette lovforslaget fratas ikke barn muligheten til å kjenne
sine biologiske foreldre og få omsorg fra dem. Det foreslås at det
åpnes opp for å tilby assistert befruktning til lesbiske par som
er gift eller samboere på lik linje med heterofile par. Et slikt
tilbud er tilgjengelig flere steder i utlandet i dag og benyttes
av norske lesbiske. Regjeringen ser det som en fordel å kunne tilby
assistert befruktning til lesbiske par i Norge bl.a.fordi dette
innebærer at barna får rett til å få informasjon om sin biologiske
far (donor) når barnet blir 18 år jf. bioteknologiloven § 2-7. Det
er i Norge ikke lenger tillatt å benytte sæd fra anonyme sædgivere.
Bakgrunnen for opphevelsen av anonymitetsprinsippet i 2005 var bl.a.
at barn bør ha rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Dette er
i tråd med FNs barnekonvensjon artikkel 7.
2. Barneperspektivet er nevnt av mange høringsinstanser. Det
fremgår av høringsinstansenes svar at det er forskjellig syn på
hva som er barnets beste. Barneperspektivet er gjennomgående omtalt
og behandlet i proposisjonen. Det vises bl.a. til kapitel 5 side
28 flg., kapitel 7 særlig side 49 flg., kapitel 8 særlig side 62
flg., og kapitel 9. I punkt 1.3 ble det kun foretatt en kort oppsummering
av høringsinstansenes syn.
3. Som nevnt under svar på spørsmål 1 så legges det til rette
for at alle barn som blir til ved assistert befruktning – også barn
av to lesbiske foreldre – skal få anledning til å kjenne sitt biologiske
opphav når barnet blir 18 år. Lovendringsforslaget er følgelig i
tråd med Norges forpliktelser etter FNs barnekonvensjon. Retten
til å kjenne sitt biologiske opphav vil være tilsvarende for barn
med lesbiske foreldre som for andre som benytter sæddonasjon.
4. Komiteen viser til et sitat fra gjeldende retningslinjer for
undersøkelse og godkjenning av adoptivsøkere ved utenlandsadopsjon
Q-0972 fra 1998. Sitatet er hentet fra kommentarene til retningslinjene som
omhandler enslige søkere. Av retningslinjene går det frem at adopsjonsloven
ikke inneholder bestemmelser om forbud mot at enslige får adoptere, men
at det har vært ført en restriktiv praksis ut fra den oppfatning
at det gir barn større trygghet å ha to foreldre. Det sentrale i
retningslinjene om enslige er at det legges til grunn at det er
best for barn å vokse opp med to foreldre.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet gir i sin høringsuttalelse
tilslutning til forslaget om å åpne for at ektepar av samme kjønn
gis en rett til å bli vurdert som adoptivforeldre.
5. Norsk Pensjonistforbunds syn, slik det er uttrykt i høringsuttalelsen
datert 19. juli 2007, er korrekt sitert i proposisjonen.
Departementet har mottatt og registrert en enkelthenvendelse
fra et alminnelig medlem i Norsk Pensjonistforbundet 10. januar
2008. I dette brevet gjøres det oppmerksom på at prosedyrer for
høringssaker ble tatt opp på landsstyremøte i forbundet. Det er ikke
registrert henvendelse fra organisasjonen Norsk Pensjonistforbund
om at høringsuttalelsen av 19. juli 2007 trekkes tilbake eller endres.
6. Et tilbud om assistert befruktning til lesbiske par vil antagelig
få noe betydning for ventetiden for heterofile par gitt dagens kapasitet
og ressurser, men det er ikke mulig å angi noe tall for dette.
7. Det stipulerte antall lesbiske par utgjør ca. 6 % av dagens
behandlinger.
8. Utredningsinstruksens formål er å sikre god forberedelse av
og styring med bl.a. regelendringer, jf instruksen punkt 1.1. Utredningsinstruksen
omtaler økonomiske og administrative konsekvenser i punkt 2.3.1,
mens "andre vesentlige konsekvenser" omtales samlet i punkt 2.3.2.
Punkt 2.3.2 understreker at "Hvilke konsekvenser som skal utredes,
må vurderes i den enkelte sak."
Veileder til utredningsinstruksen åpner også for at "Arbeid med
utredninger kan organiseres på ulike måter, for eksempel ved (…)
(ikke-uttømmende oppregning).
I henhold til utredningsinstruksen har Barne- og likestillingsdepartementet
hovedansvar for utredning av lovforslaget. I tråd med instruksens
veileder punkt 4.1 er utredningen i tillegg forankret hos eksterne
bidragsytere, i en intern arbeidsgruppe samt i en referansegruppe
bestående av representanter fra berørte departement, Den norske
kirke, andre trossamfunn, livssynssamfunn og interesseorganisasjoner.
Ovennevnte viser at utredningsinstruksen åpner for et visst skjønn
når det gjelder hvilke konsekvenser som bør utredes nærmere samt
valg av utredningsform. Jeg legger til grunn at lovforslaget er
utredet i henhold til utredningsinstruksen.
9. Idet utredningsinstruksen er fulgt, er heller ikke rutinene
knyttet til fravikelse av instruksen aktuelle for nærværende sak.
For øvrig viser jeg til svar på spørsmål 8.
10. Sak om prosess for utredning av felles ekteskapslov er forberedt
av Barne- og likestillingsdepartementet og behandlet i regjeringen.
For øvrig vises det til svar på spørsmål 8 og 9, hvor det tilbakevises
at instruksen er brutt.
11. Saken er utredet i henhold til utredningsinstruksen, jf svar
på spørsmål 8-10. Selv om ytterligere utredning i prinsippet kunne
vært mulig, har Barne- og likestillingsdepartementet lagt til grunn
at saken er tilstrekkelig utredet.
Forslaget til felles ekteskapslov berører verdispørsmål og er
motivert bl.a. av hensynet til likebehandling/likestilling - i tråd
med regjeringens politikk for øvrig.
12. Alle høringsuttalelser er tatt i betraktning ved arbeidet
med proposisjonen. Det er knyttet merknader til et utvalg blant
disse. Proposisjonen reflekterer at det foreligger ulike syn på
hvordan begrepene "likebehandling" og "rettmessig" kan og bør forstås.
13. Assistert befruktning til lesbiske par må alltid skje ved
bruk av donorsæd. Det følger av bioteknologiloven § 2–7 at den som
er født etter assistert befuktning ved hjelp av donorsæd, ved fylte
18 år har rett til å få opplysninger om sædgivers identitet. Barnets
rett til opplysninger om sæddonor er uavhengig av om barnets foreldre
er to kvinner eller en kvinne og en mann.
Det er gitt regler om sædgiver i bioteknologiloven §§ 2–9 og
2–10. En sædgiver skal etter § 2–9 annet ledd ikke gis opplysninger
om parets eller barnets identitet. Det vil således ikke være grunnlag
for noe "omsorgsforhold" mellom den biologiske far (sæddonor) og
barnet.
Det kan for øvrig vise til at det i Ot.prp. nr. 64 (2002–2003)
Om lov om medisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven)
understrekes at sædgiver ikke vil kunne få rettigheter og plikter
som far overfor barn som han er biologisk opphav til. Det vil ikke
eksistere noe rettsforhold, for eksempel i form av arv, mellom barnet
og sædgiveren eller hans slekt.
14. Regjeringens integreringspolitikk tar høyde for gjensidig
tilpasning. Forslagene i proposisjonen er således ikke i konflikt
med regjeringens integreringspolitikk.
Integreringspolitikken er bl.a. formulert slik på www.regjeringen.no:
"Integrering handler om tilrettelegging og tilpassing
for at nye innvandrere skal bli inkludert i samfunnet. Målet er
å sikre at innvandrere raskest mulig bidrar med sine ressurser i
det norske arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Rett og plikt
til deltakelse i introduksjonsprogram og rett og plikt til norskopplæring
er viktige tiltak i integreringspolitikken."
Toleranse overfor homofile er i tråd med regjeringens integreringspolitikk.
15. Forslag til felles ekteskapslov er forankret i Soria Moria-erklæringen.
Forslaget gjennomfører derfor regjeringens politiske mål for stortingsperioden.
Andre familiepolitiske tiltak som kontantstøtte og pappakvote er
også vedtatt med motstand.
16. I utredningen som ligger til grunn for forslaget til adopsjonsadgang
for homofile ektepar ble det vist til den svenske utredningen i
2001 om homofiles rettigheter. Det ble undersøkt om en aksept av
homofile søkere i Sverige ville virke negativt inn på adopsjonsmulighetene
for svenske heterofile par. Av de 25 landene som man da henvendte
seg til, var det bare ett land som uttrykkelig sa at det kunne komme til
å påvirke holdningen til heterofile adoptivsøkere i negativ retning.
Antallet utenlandsadopsjoner har ligget relativt stabilt på samme
nivå i Sverige også etter innføringen av adopsjonsadgangen for registrerte
partnere i 2003. Det er derfor ikke grunn til å tro at en tilsvarende
endring i det norske regelverket skulle få noen negativ innvirkning
på opprinnelseslandenes vilje til å bortadoptere barn til Norge.
17. I og med Norges ratifisering i 1997 av Haagkonvensjonen om
vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, har Den
europeiske adopsjonskonvensjonen av 1967 mistet svært mye av sin aktualitet
ved adopsjon av barn over landegrensene. For å sikre barns grunnleggende
interesser og for å hindre kjøp og salg av barn, har Haagkonvensjonen inngående
krav til når og hvordan en utenlandsadopsjon skal gjennomføres.
Det er derfor denne konvensjonen som først og fremst legges til
grunn når det skal etableres samarbeid mellom barnas opprinnelsesland
og norske myndigheter.
Ut i fra de siste opplysninger fra Europarådet skal utkastet
til ny europeisk adopsjonskonvensjon behandles i Ministerkomiteen
7. mai. Jeg vil deretter ta stilling til Norges forhold til denne
konvensjonen. Utkastet til ny konvensjon har vært gjenstand for grundige
diskusjoner i de ulike komitèene i Europarådet. Slik utkastet til
konvensjon nå foreligger åpner denne opp for at homofile par kan
adoptere sammen.
18. Proposisjonen punkt 6.3.4 uttrykker at "mange prester ønsker
at kirken skal åpne for vigsler av par med samme kjønn og for at
ekteskap mellom homofile skal likestilles med heterofile ekteskap
på alle plan". Avsnittet må ses i sammenheng med det påfølgende:
"Høringsrunden viser at det er sterke innvendinger fra kirkelig
hold når det gjelder å åpne for vigsel av homofile par innenfor
Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn."
Punkt 6.3.1 inneholder departementets vurderinger og forslag
og er et underpunkt under 6.3 om vigsel. Formuleringen "på alle
plan" refererer derfor ikke til spørsmål om adopsjon eller kunstig
befruktning.
Jeg kan, når det gjelder adopsjon, bl.a. vise til flertallet
i Sør-Hålogaland bispedømmeråd, Teologiske fakultet, Bispemøtets
mindretall, mindretallet i Oslo bispedømmeråd, mindretallet i Hamar
bispedømmeråd og Norges Kristelige Studentforbund, som uttaler seg
positivt til spørsmålet.
19. Trossamfunn og livssynssamfunn blir i likhet med Den norske
kirke gitt en rett til å vie, men ikke en plikt. Dersom et trossamfunn
ønsker å vie to av samme kjønn må trossamfunnet sende inn endringsforslag
i sitt vigselsformular til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
for godkjenning jf. ekteskapsloven § 12 a. Et trossamfunn som ikke
ønsker å vie par av samme kjønn, trenger følgelig ikke søke om slik godkjennelse.
Etter ekteskapsloven § 13 kan prester i Den norske kirke og forstandere
i trossamfunn bl.a. nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene
er skilt og den tidligere ektefellen lever. Denne reservasjonsadgangen
foreslås i proposisjonen utvidet til også å omfatte tilfeller hvor
brudefolkene er av samme kjønn. Det foreslås at reservasjonsretten,
som i dag, skal knytte seg til den enkelte vigsler, ikke til kirkesamfunnet
som helhet. Kirkemøtet må endre liturgien for at prester i Den norske
kirke skal kunne vie to av samme kjønn. Selv om de endrer liturgien
vil en prest også kunne nekte å foreta en vigsel i de tilfellene
brudefolkene er av samme kjønn. På samme måte vil en forstander,
i et trossamfunn som har fått godkjennelse til å vie to av motsatt
eller samme kjønn, kunne nekte å foreta en vigsel dersom brudefolkene
er av samme kjønn.
20. Utenriksstasjonens myndighet til å foreta vigsel forutsetter
at det foreligger samtykke fra mottakerlandets myndigheter samt
bekreftelse fra mottakerlandet på at ekteskapet inngått ved utenriksstasjonen
vil få rettslig gyldighet i mottakerlandet. Dette følger av brudvigjingsloven
og utenrikstjenesteloven med forskrifter.
I henhold til UDs landsider har 30 utenriksstasjoner vigselsrett,
av disse har 5 rett til å registrere partnere. I dag er det følgelig
få land som godkjenner registrert partnerskap og det samme vil sannsynligvis gjelde
for ekteskap mellom to av samme kjønn.
Departementet har ikke fått noen signaler på at felles ekteskapslov
vil få konsekvenser for norske heterofiles adgang til å gifte seg
ved norske utenriksstasjoner.
21. Formålet med adopsjon er først og fremst å sikre barn som
trenger det, et godt og varig hjem. Det er i forslaget understreket
at det ikke innføres en rett til å adoptere et barn, men at det
må fortas en konkret vurdering av det enkelte tilfellet om adopsjonen
vil bli til barnets beste. Endringene som er foreslått i barneloven
og ekteskapsloven endrer ikke på dette utgangspunktet. Tvert imot
forutsetter forslaget at det er i samsvar med barnets interesser
at det ikke lenger er nødvendig å gå veien om stebarnsadopsjon for
å sikre barn som fødes etter assistert befruktning. Av proposisjonen
fremgår det at dette gjøres først og fremst av hensyn til barnet.
Forslaget vil gi barnet trygge juridiske rammer fra fødselen av.
Det vil blant annet innebære at barnet får arverett og mors ektefelle
eller samboer vil få foreldreansvar og underholdsplikt overfor barnet.
22. Departementets vurdering er basert på utredningen til forslaget
om felles ekteskapslov. I utredningen legges det til grunn at en
adopsjonsadgang for homofile ektepar trolig vil innebære få internasjonale konsekvenser.
Videre har departementet lagt vesentlig vekt på at Barne-, ungdoms-
og familiedirektoratets høringsuttalelse. Direktoratet er vår sentrale adopsjonsinstans
og har førstehåndskunnskap om andre lands adopsjonslovgivning. De
behandler blant annet saker som gjelder anerkjennelse av adopsjon gjennomført
i utlandet. Direktoratet forutsetter i sin høringsuttalelse at spørsmålet
om anerkjennelse i utlandet av adopsjon gjennomført her i landet,
vil gjelde svært få saker.
23. Komiteen viser i sitt spørsmål til ett av flere argumenter
som departementet har lagt til grunn for innføring av en adopsjonsadgang
for homofile ektepar. Jeg gjør oppmerksom på at det ikke foreligger noe
generelt forbud for personer med funksjonsnedsettelse til å adoptere
eller for personer over 45 år. Adopsjon beror på en konkret vurdering
av den enkelte søknad, der det enkelte barnets beste er avgjørende.
Et vilkår er imidlertid at de som skal søke sammen om å adoptere,
må være gift.
Jeg vil videre understreke at ingen etter gjeldende adopsjonslov
har rett til å adoptere. Forslaget innebærer heller ikke at det
innføres en rett for homofile ektepar til å adoptere. Forslaget
går ut på å gi ektepar av samme kjønn en rett til å bli vurdert
som adoptivforeldre på lik linje som heterofile ektepar. Dette betyr
at ektepar av samme kjønn får en rett til å bli vurdert som adoptivforeldre
på lik linje med heterofile ektepar.
Forslaget om en adopsjonsadgang for homofile er vurdert og sett
i sammenheng med endringer i ekteskapsloven. Spørsmålet om samboere
skal gis en adgang til å bli vurdert som adoptivforeldre er derfor et
spørsmål som ikke omhandles i forslaget.
24. Departementets syn på at begge foreldre er viktige for barnet
er bl.a. reflektert i mandatet for Barnelovutvalget som for tiden
vurderer endringer i barneloven:
"Hovedmålsettingen med gjennomgangen er å vurdere endringer
av barneloven i et perspektiv der begge foreldre ansees å være like
viktige for barnet og der en søker å støtte opp under en samfunnsutvikling
der begge foreldres tid, ansvar, omsorg og medbestemmelse over vesentlige
sider ved barnets liv står sentralt."
Departementet ser det som viktig at alle barn - uansett grunnen
til at de ikke vokser opp med sin biologiske far - har både kvinnelige
og mannlige rollemodeller.
25. Bruk av surrogatmor reiser store etiske problemstillinger,
og vanskelige juridiske spørsmål. Det følger av barneloven § 2 at
moren til barnet er den som føder barnet. Det er ikke aktuell politikk
for regjeringen å gjøre det lovlig å benytte seg av surrogatmor
i Norge.
26. Barn unnfanget ved assistert befruktning av lesbiske par
sikres gjennom lovforslaget to juridiske foreldre.
Etter norsk rett har barn, unnfanget ved hjelp av assistert befruktning
i Norge, rett til å få opplysninger om sædgivers identitet. En konsekvens
av lovforslaget vil derfor trolig være at flere barn, født av lesbiske
par, vil kjenne sitt biologiske opphav.
Se for øvrig svar på spørsmål 24 om betydningen av mannlige rollemodeller.
27. Referansen til skole- og barnehagebarn er neppe forankret
i forskningsfunn (jf "hvis de samme resultatene viser seg for skole-
og barnehagebarn (….)." Det er for øvrig en rekke grunner til å
rekruttere flere menn til arbeid i barnehage og skole – grunner
som kommer i tillegg til hensynet til barns utvikling. Rekruttering
av menn til arbeid i barnehage og skole er derfor neppe en aktuell
og sammenlignbar sak i forhold til spørsmålet om assistert befruktning for
lesbiske par.
28. Barnekonvensjonen legger til grunn et vidt familiebegrep.
Bortsett fra artikkel 7, som blant annet gjelder retten til å kjenne
sine biologiske foreldre, omtales ikke biologiske foreldre særskilt,
og det skilles ikke etter foreldrenes kjønn. Både i utredningene i
forkant av høringsnotatet og i proposisjonen er Barnekonvensjonen
tatt i betraktning. Forslaget om medmorskap er også foreslått i
Sverige i SOU 2007:3 Föräldreskap vid assisterad befruktning, hvor
også barnekonvensjonen omtales.
Det følger av artikkel 3 i Barnkonvensjonen at barnets beste
er et grunnleggende hensyn bl.a. ved lovgivning. Dette er et overordnet
hensyn i dagens barnelov og er også lagt til grunn ved dette lovarbeidet.
Forslaget må forøvrig ses i sammenheng med barns rett til å få
kunnskap om sitt biologiske opphav.
29. Som følge av at det foreslås at lesbiske par (ektefeller
og samboere) kan tilbys assistert befruktning på lik linje med heterofile
par, er det også foreslått endringer i barneloven slik at barn født
på denne måten får to juridiske foreldre. Det fremgår av proposisjonen
at dette gjøres først og fremst av hensyn til barnet. Forslaget
vil gi barnet trygge juridiske rammer fra fødselen av. Det vil blant
annet innebære at barnet får arverett og mors ektefelle eller samboer
vil få foreldreansvar og underholdsplikt overfor barnet.
Det blir imidlertid understreket i proposisjonen at det kun skal
være mulig å fastsette medmorskap hvor et barn er unnfanget etter
assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. I andre tilfeller vil
det ikke kunne etableres medmorskap i kraft av barneloven. Dette fordi
det i andre tilfeller alltid vil være en mulighet for at en far
vil gjøre farskapet gjeldende og ønske kontakt og samvær med barnet.
I de tilfeller barnet er unnfanget ved assistert befruktning
anses sæddonor ikke som far, med mindre sæddonor er kvinnens ektemann
eller samboer jf. barneloven § 9. I slike tilfeller legges det ikke
til rette for noe kontakt mellom barnet og biologisk far, men barnet
har anledning til å ta kontakt etter fylte 18 år. De samme regler
gjelder når et heterofilt par får barn ved assistert befruktning
ved hjelp av sæd fra annen person enn ektemann eller samboer. Se
svar på spørsmål 13 for nærmere omtale av forholdet mellom sædgiver
og barnet.
30. I lovforslaget foreslås det at dagens partnerskapslov oppheves
og at registrerte partnere som ønsker det kan få omgjort sitt partnerskap
til ekteskap. Registrerte partnere som ikke ønsker slik omgjøring beholder
sin status som registrerte partnere. Dette følger av forslag til
ny bestemmelse i ekteskapsloven § 95 annet ledd som viderefører
partnerskapslovens regler, jf. partnerskapsloven § 3. Overgangsreglene innebærer
at registrerte partnere beholder rettsvirkningen av partnerskapet,
inkludert adgangen til å adoptere den andre partnerens barn etter
reglene i adopsjonsloven § 5a annet ledd.
Jeg viser til brev av 6. mai 2008 fra Stortingets familie- og
kulturkomité ved leder May-Helen Molvær Grimstad. Komiteen viser
til behandlingen av Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) og ber Barne- og
likestillingsdepartementet om å utrede konsekvensene av å innføre
obligatorisk borgerlig vigsel. Komiteen viser til brev de har mottatt
fra Norges Kristne Råd om samme sak.
Obligatorisk borgerlig vigsel ble drøftet i NOU 1986: 2 og er
videre omtalt i flere dokumenter fra departementet, se oversikten
i høringsnotatet side 43 flg. Spørsmålet er kort omtalt i Ot.prp.
nr. 33 (2007-2008) og regjeringen foreslår som kjent ingen endring
av dagens ordning på dette området.
Et forslag om å innføre obligatorisk borgerlig vigsel vil blant
annet ha administrative og økonomiske konsekvenser. Ny utredning
vil trolig være tidkrevende og kan ikke leveres før behandling av
Ot.prp. nr. 33 (2007-2008). Obligatorisk borgerlig vigsel er dessuten
et spørsmål som etter mitt syn må vurderes uavhengig av spørsmålet
om felles ekteskapslov.
Regjeringen har følgelig ikke planer om å utrede obligatorisk
borgerlig vigsel utover den vurderingen som allerede er lagt til
grunn i Ot.prp. nr. 33 (2007-2008). Dersom Stortinget vedtar at
man ønsker en slik utredning, vil jeg vurdere saken på nytt.
For øvrig viser jeg også til mitt svar til Venstres stortingsgruppe
datert 8. mai i år.
Jeg viser til brev av 20. mai 2008 fra Stortingets familie- og
kulturkomité ved leder May-Helen Molvær Grimstad. Komiteen viser
til behandlingen av Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) og spør om departementet har
kjennskap til om felles ekteskapslov kan få konsekvenser for heterofiles
adgang til vigsel ved norske utenriksstasjoner.
Adgangen til vigsel ved norske utenriksstasjoner er som kjent
etablert i henhold til bilaterale avtaler. Ot.prp. nr. 33 (2007-2008)
tar forbehold om at "En felles ekteskapslov
(…) kan i særlige tilfeller tenkes å føre til at enkelte land vil
revurdere om vigsel av norske par fortsatt skal tillates på norsk
utenriksstasjon. Departementet antar at konsekvensen av dette vil være
gjensidig oppsigelse."
Jeg understreker at proposisjonen beskriver ovennevnte som en
mulig konsekvens i "særlige tilfeller" for "enkelte" land. Jeg forventer med andre ord
at det store flertallet av bilaterale avtaler videreføres. Departementet
har ikke fått noen signaler om at felles ekteskapslov vil få konsekvenser
for norske heterofiles adgang til å gifte seg ved norske utenriksstasjoner.
For øvrig viser jeg til mitt svarbrev til komiteen datert 17. april
i år (spørsmål 20).
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 29. mai 2008
May-Helen Molvær Grimstad |
Gunn Karin Gjul |
leder |
ordfører |