I samband med framlegginga av St.prp. nr. 73 (2007–2008) om samtykke
til ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 186 av 23. februar 2006 om
sjøfolks arbeids- og levevilkår legg Regjeringa med dette fram forslag
til lov om endringar i
sjømannslov 30. mai 1975 nr. 18 (sjømannslova)
lov 16. februar 2007 nr. 9 om skips sikkerhet (skipssikkerhetsloven)
lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdlova)
lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn
(lov om pensjonstrygd for sjømenn)
ILO-konvensjon nr. 186 inneber ei styrking av rettane til sjøfolk.
Gjeldande norsk lovgiving sikrar stort sett dei rettane som følgjer
av konvensjonen. Likevel fører konvensjonen til at det må gjerast
tilpassingar i norsk lovgiving, i første rekkje sjømannslova, for
å sikre sjøfolk fullt ut dei rettane som konvensjonen set opp.
Eit sentralt element i proposisjonen er forslaget om at det skal
førast offentleg tilsyn med sjøfolk sine arbeids- og levevilkår.
Det offentlege har i ei årrekkje ført tilsyn med tryggleiken til
skip og vern av det ytre miljøet. Forslaga til endring av sjømannslova
inneber at det offentlege i framtida vil føre tilsyn med sjøfolk sine
arbeids- og levevilkår. I tråd med føresegnene i konvensjonen blir
det lagt opp til eit tilsynsregime der skip over ein viss storleik
skal ha eit sertifikat som viser at tilsyn er utført, og at arbeids-
og levevilkåra om bord er funne tilfredsstillande. Regjeringa gjer
framlegg om at det blir innført effektive verkemiddel i sjømannslova
dersom tilsynet avdekkjer at sjøfolk ikkje får dei rettane som er
fastsette i lova.
Etter reglane i sjømannslova i dag kan arbeidsgivaren vere ein
annan enn det reiarlaget som driv skipet der ein sjømann har arbeidsplassen
sin, og arbeidsgivaren er ansvarleg for å oppfylle dei rettane som
er nedfelte i lova. Konvensjonen søkjer å komme til livs den situasjonen
at sjømannen ikkje får rettane sine dersom arbeidsgivaren ikkje
maktar å følgje opp skyldnadene sine. Departementet foreslår derfor å
endre sjømannslova slik at reiarlaget får eit ansvar for å sikre
sjøfolk sine rettar om ikkje arbeidsgivaren oppfyller skyldnadene
sine. For å oppfylle kravet i konvensjonen om at det skal vere eitt
selskap som står for drifta av skipet, og som skal oppfylle pliktene i
konvensjonen, blir det foreslått ei harmonisering av reiarlagomgrepet
i skipssikkerheitslova og sjømannslova.
I tråd med konvensjonen foreslår regjeringa ein lovfesta rett
for sjøfolk til å setje fram klage dersom han eller ho meiner at
dei ikkje få oppfylt dei rettane som følgjer av lov eller forskrift.
Klaga blir framsett for reiarlaget, men departementet foreslår også
ein lovfesta rett for sjømannen til å klage til tilsynsstyresmakta.
For at klagehandsaminga skal vere reell, foreslår departementet
å lovfeste ei plikt for reiarlaget til å undersøke klagene og etablere
prosedyrar som skal sørgje for effektiv og rettferdig handsaming av
klager.
Regjeringa tek sikte på at dei framlagde forslaga til lovendringar
tek til å gjelde i samband med at sjølve konvensjonen blir sett
i verk. Dette vil skje 12 månader etter at 30 statar med til saman
33 pst. av verdsflåten i tonnasje har ratifisert konvensjonen.
Konvensjonen er forhandla fram i ILO mellom styresmaktene og
partane i arbeidslivet og vil etablere eit nytt globalt bindande
regelverk. Departementet legg stor vekt på at sjøfolk skal ha gode
arbeids- og levevilkår, noko som også er ein viktig faktor for å utvikle
og halde oppe ei sikker og levedyktig skipsfartsnæring. Konvensjonen
vil i tillegg vere eit viktig ledd i arbeidet med å avgrense sosial
dumping internasjonalt. Departementet ser derfor ein rask ratifikasjon
frå norsk side som eit viktig bidrag til at sjøfolk får ei global
reform av arbeids- og levevilkåra sine.
Konvensjonen vil venteleg bli ratifisert av dei fleste EU-landa.
Ministerrådet i EU har vedteke at medlemsstatane får lov til å ratifisere
konvensjonen, basert på at fellesskapskompetanse gjeld for delar
av innhaldet i konvensjonen. I tillegg forhandlar partane i arbeidslivet
på EU-nivå om ein avtale om gjennomføring av innhaldet i konvensjonen,
med sikte på at denne avtalen blir eit pålegg til medlemsstatane
gjennom eit EU-direktiv. Avklaringa vil likevel ta litt tid, og
Regjeringa ønskjer ikkje å vente på dette. Departementet vurderer
det slik at Noreg så raskt som mogleg bør gjere dei nødvendige
lovendringane og ratifisere konvensjonen.
Ein nærare omtale av konvensjonen finst i St.prp. nr. 73 (2007–2008)
om samtykke til ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 186 av 23. februar
2006 om sjøfolks arbeids- og levevilkår.
Lovforslaga blei sende på høyring frå Sjøfartsdirektoratet 20. juni
2007.
Nærings- og handelsdepartementet sende den 14. mars 2008 eit
revidert utkast til lovføresegner til partane i arbeidslivet, Sjøfartsdirektoratet
og Det Norske Veritas. På eit høyringsmøte med partane den 7. april
2008 blei det gitt høve til å komme med synspunkt på det reviderte
lovutkastet frå departementet. Norges Rederiforbund, sjømannsorganisasjonane, Sjøfartsdirektoratet
og Det Norske Veritas har gitt skriftlege kommentarar til desse
lovforslaga.
Sjømannslova gjeld for den som har arbeid på norsk skip og ikkje
berre arbeider om bord mens skipet ligg i hamn, jf. § 1 første ledd.
Sjømannslova omfattar likevel ikkje alle personar om bord, jf. § 1
andre ledd. For utanlandske skip gjeld sjømannslova ikkje i dag.
§ 1 andre ledd bokstav b nr. 2 gir likevel Kongen makt til å gi
forskrift om bruk av lova på utanlandske skip som eit norsk reiarlag
disponerer.
Forslaget om å endre sjømannslova § 1 andre ledd inneber eit
styrkt vern for utanlandske arbeidstakarar som er tilsette av ein
utanlandsk arbeidsgivar for å oppvarte passasjerar på turistskip.
For denne gruppa sjøfolk vil lova no som hovudregel gjelde, og dei
vil vere fullt ut dekte av rettane og pliktene i konvensjonen. Forslaget
inneber likevel at det er høve til å fråvike visse føresegner i
lova ved tariffavtale. Ei rekkje sentrale avgjerder blir det likevel
ikkje høve til å fråvike. Blant anna vil no føresegna i § 3 om at
partane skal inngå ein skriftleg arbeidsavtale, gjelde for denne
gruppa og ikkje kunne fråvikast.
Departementet er samd med sjømannsorganisasjonane i at det ikkje
vil gi fullgodt vern dersom reglane kan fråvikast i individuelle
tilsetjingsavtalar. Departementet foreslår derfor som vilkår for
fråvik at likeverdige ordningar er etablerte gjennom tariffavtale.
Konvensjonen innfører meir utdjupande standardar for kontroll
med utanlandske skip som kjem til norske hamner enn ILO-konvensjon
nr. 147 om minstestandardar for handelsskip. Bakgrunnen for det
er at ein vil sikre ei betre oppfølging av internasjonale standardar
for sjøfolk sine arbeids- og levevilkår på framande skip. Dette
medfører eit behov for at lova også kan gjerast gjeldande på utanlandske skip
i nødvendig utstrekning. Det er eit flaggstatsansvar å sørgje for
at skyldnadene i konvensjonen blir oppfylte, og kyststatens oppgåve
i så måte er å hjelpe flaggstaten ved å utføre tilsyn av utanlandske
skip som kjem til hamn i denne staten. Dei interessene Noreg har
som kyststat, og som var bakgrunnen for at skipssikkerhetsloven
som hovudregel tok til å gjelde for utanlandske skip, ligg ikkje
føre på same måte når det gjeld sjømannslova. Departementet er samd med
høyringsinnspela frå Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Norges
Rederiforbund i at lova bør reflektere denne ansvarsfordelinga og
desse interessene på ein betre måte. Departementet foreslår derfor at
lova kan gjerast gjeldande på utanlandske skip i den utstrekning
folkeretten gir høve til det. Det er i første rekkje føresegnene
i §§ 3, 21, 22, 27 og 28 som vil vere aktuelt å handheve overfor
utanlandske skip.
Konvensjonen definerer omgrepet "reiarlag" i artikkel II nr.
1 bokstav j. Definisjonen er svært lik definisjonen av "reiarlag"
som følgjer av ISM-koden, som er vedteken av IMO, og ILO-konvensjon
nr. 179. Definisjonen i ISM-koden danna også grunnlaget for definisjonen
av "reiarlag" i skipssikkerhetsloven § 4 – sjå Ot.prp. nr. 87 (2005–2006).
Ein viktig føresetnad for å sikre sjøfolk dei rettane som konvensjonen
etablerer, er at det i lovgivinga ikkje herskar tvil om kva for
selskap som har dette ansvaret. Konvensjonen definerer reiarlagomgrepet og
krev at dette selskapet skal vere hovudansvarleg for å oppfylle
skyldnadene i konvensjonen. Reiarlagomgrepet i konvensjonen er dessutan
knytt til drifta av skipet. Arbeidsgivaren er derimot verken definert eller
uttrykkjeleg nemnd i konvensjonen.
Gjennomføringa av reiarlagdefinisjonen i norsk rett skaper visse
utfordringar. For det første inneheld ikkje sjømannslova nokon definisjon
av omgrepet «reiarlag», og tematisk sett fell ein del av dei sentrale skyldnadene
i konvensjonen inn under sjømannslova, for eksempel føresegnene
om tilsetjingsavtale og lønn. Etter dagens sjømannslov er det derimot
arbeidsgivaren som har hovudansvaret for at lova blir følgd. Viktige
delar av konvensjonen fell også inn under skipssikkerhetsloven.
Lova sin § 4 inneheld ein definisjon av "reiarlag" som bestemmer
at det er det ISM-ansvarlege selskapet. Dette selskapet treng ikkje
nødvendigvis ha arbeidsgivarfunksjonar.
Norges Rederiforbund har teke til orde for at konvensjonen bør
gjennomførast i skipssikkerhetsloven, men at den kan vise til sjømannslova.
Etter departementets oppfatning er ikkje dette noka heldig løysing.
Ved innføringa av skipssikkerhetsloven blei det samtidig gjort ei
grensedraging mellom dei to lovene som departementet meiner er fornuftig,
og som dermed bør stå ved lag. Sjømannslova tilsvarer for ein stor
del regelverket i arbeidsmiljølova, som ikkje gjeld på skip, og
bør derfor ikkje avgrensast til forholdet mellom arbeidsgivaren
og arbeidstakaren. Ettersom konvensjonen tematisk sett fell inn
under både sjømannslova og skipssikkerhetsloven, bør gjennomføringa
sameleis skje i begge lovene.
Sidan sjømannslova ikkje inneheld nokon definisjon av "reiarlag",
er det nødvendig å definere omgrepet. Når definisjonen i konvensjonen
legg til grunn at eitt selskap som står for drifta av skipet, skal reknast
som reiarlaget og vere ansvarleg for å oppfylle skyldnadene konvensjonen
pålegg, er det vanskeleg å sjå at dette kan vere nokon andre enn
det ISM-ansvarlege selskapet. Departementet meiner derfor at reiarlagomgrepet
i sjømannslova bør knytast til det ISM-ansvarlege selskapet. Reiarlagomgrepet
i skipssikkerhetsloven og i sjømannslova vil dermed bli det same.
Departementet foreslår at føresegna blir teken inn som ny § 1 A.
Reint lovteknisk foreslår departementet ei tilvising til reiarlagomgrepet
i skipssikkerhetsloven.
Departementet ser ingen grunn til å definere arbeidsgivar. Det
vil vere den som har inngått tilsetjingsavtalen med sjømannen, og
som går fram av denne.
Sjømannslova har inga generell føresegn om plikter, noko som
heller ikkje var foreslått i høyringsbrevet. Etter departementets
oppfatning er det nødvendig å ta inn ei føresegn som gjer pliktene
i sjømannslova tydelege.
Departementet foreslår å formulere lovteksten slik at reiarlaget
får plikt til å "sikre" at lova og forskrifter gitt i medhald av
lova blir etterlevde. Dette inneber at reiarlaget har ei sjølvstendig
plikt til å gjennomføre dei reglane som er fastsette gjennom sjømannslova
og tilhøyrande forskrifter, at reiarlaget må leggje til rette for
at krav i lova og forskriftene skal bli oppfylte, og at reiarlaget
har plikt til å kontrollere at krava i lova og forskriftene blir
oppfylte.
Ettersom reiarlaget kan vere eit anna selskap enn arbeidsgivaren,
er det også naudsynt å klargjere pliktene til arbeidsgivaren. Mens
plikta til å oppfylle skyldnadene etter lova vil falle på reiarlaget,
bør det presiserast at arbeidsgivaren skal oppfylle alle dei rettane
som spring ut av tilsetjingsforholdet. På denne bakgrunnen foreslår
departementet ei føresegn som speglar kva plikter reiarlaget og
arbeidsgivaren har, i utkastet til § 2, som samtidig inneheld ei
fullmakt for departementet til å gi utfyllande forskrifter.
Forslaga til endringar i definisjon av reiarlagomgrepet og kva
plikter reiarlaget og arbeidsgivaren har, må ein sjå i samanheng
med reglane som gir sjømannen rett til sjøpant i skipet. Dei lovendringane som
er foreslått, medfører at eit ISM-ansvarleg selskap (reiarlaget)
kan kome i den situasjonen at selskapet får ansvar for hyre eller
anna godtgjersle som etter tilsetjingsavtalen fell på arbeidsgivaren.
Det er i dag inga lovføresegn om hjelp til sjøfolk ved inngåing
av tilsetjingsavtale. Grunnen til det er at ein gjennom dagens mønstringsordning
har offentleg kontroll av tilsetjingsavtalar ved tiltreding.
Sjømannslova har føresegner som gjeld sjømannen sin klagerett
både om bord og i land gjennom § 20 (tvist om usakleg oppseiing)
og § 50 (avgjerd av tvist mellom skipsførar og mannskap i utlandet). Skipssikkerhetsloven
har også føresegner som heimlar klageretten både i § 28 (verneombod,
arbeidsmiljøutval) og i § 43 (tilsynet med norske skip). Hovudregelen
i sjømannslova er at tvistar skal avgjerast ved norske domstolar.
Konvensjonen vil erstatte nesten alle gjeldande maritime ILO-konvensjonar,
blant anna ILO-konvensjon nr. 22 om mønstring. Seinast idet konvensjonen
tek til å gjelde internasjonalt, vil såleis den offentlege mønstringskontrollen
bli avvikla. Forslaget til endring i § 3 nr. 1 vil sikre sjøfolk
sine behov for ekstern hjelp ved inngåing og endring av tilsetjingsavtale.
Samstundes vil det gjennom tilsyn bli ført kontroll med at tilsetjingsavtalar
er i samsvar med lova.
Forslaget til ny § 50 A om sjøfolk sin rett til å setje fram
klage inneber ei klar styrking av rettane til sjøfolk. Føresegna
oppstiller ein plikt for reiarlaget til å syte for at klagar over
brot på lova blir undersøkte. For at det i praksis skal vere reelt
høve til å klage, er det viktig at reiarlaget etablerer prosedyrar
som sikrar ei rettferdig og effektiv klagehandsaming. Klagen vert
å setje fram for reiarlaget, men det følgjer av konvensjonen at
ein skal prøve å løyse tvistar på lågast mogleg nivå, og departementet
legg til grunn at denne praksis vil bli etablert blant reiarlaga.
Det er opp til nasjonalstaten å avgjere om sjøfolk også skal
kunne setje fram klage til tilsynsstyresmakta. I høyringsbrevet
blei det ikkje foreslått å lovfeste ein slik klagerett. Departementet
meiner likevel at ein slik rett bør lovfestast, ettersom det vil
etablere ei uavhengig ekstern klagehandsaming og dermed styrkje
sjøfolk sine rettar ytterlegare og det kan medverke til meir effektiv
løysing av tvistar internt på skipet eller i reiarlaget. Det vil
vere behov for å fastsetje nærmare forskrift om klage til tilsynsstyresmakta.
Departementet vil gjennom forskrift i medhald av forvaltningslova
§ 28 femte ledd fremme forslag om at slike vedtak ikkje kan klagast
inn for departementet.
Klageretten til tilsynsstyresmakta vil ikkje berre gjelde for
sjøfolk på norske skip, men også for sjøfolk på utanlandske skip
som kjem til ei norsk hamn. At ein slik rett ligg føre, følgjer
av standard A5.2.2 i konvensjonen. Det følgjer også av konvensjonen
at hamnestatsstyresmakta kan sende saka til flaggstatsstyresmakta
for vidare handsaming. Departementet går ut frå at dette vil vere
den mest føremålstenlege hovudregelen i dei utfyllande forskriftene
som må utarbeidast.
Sidan klage etter reglane i sjømannslova berre kan gjelde det
ein meiner er brot på sjømannslova, er det også naudsynt å ta inn
ei tilsvarande føresegn i skipssikkerhetsloven, ettersom vesentlege
delar av konvensjonen er gjennomført der. Departementet gjer derfor
framlegg om å ta inn ein ny § 72 med tilsvarande innhald som i sjømannslova
§ 50 A.
Departementet går inn for å halde på forbodet mot å bringe ein
tvist inn for ein utanlandsk domstol. Regel 5.2.2 med tilhøyrande
standard er medvite utforma med tanke på å unngå å vise til domstolar
eller andre rettslege instansar i hamnestaten. Dette for ikkje å
komme i konflikt med reglar om lovval og særleg verneting. Forbodet
i sjømannslova § 50 mot å bringe tvist inn for utanlandsk styresmakt
blir såleis ikkje hindra av regel 5.2.2 i konvensjonen.
Eit sentralt element ved konvensjonen er at det skal førast tilsyn
med sjøfolk sine arbeids- og levevilkår, og at større skip skal
vere utstyrte med eit sertifikat som viser at skipet er i samsvar
med konvensjonen. Eit effektivt tilsyn av arbeids- og levevilkår
vil vere den viktigaste mekanismen for å avdekkje arbeidsforhold
som ikkje gir sjøfolk det vernet konvensjonen set opp. ILO-konvensjon
nr. 178 innførte rett nok internasjonale krav om tilsyn av arbeids-
og levevilkår, men det nye kapittel 5 gir i langt større grad eit
heilskapleg og forpliktande tilsynsregime som også omfattar utanlandske
skip i form av hamnestatskontroll.
Ein del høyringsinstansar har uttalt at sidan skipssikkerhetsloven
allereie inneheld føresegner om tilsyn og sertifikat, er det ikkje
nødvendig at sjømannslova også inneheld slike føresegner. Departementet
meiner prinsipielt at når konvensjonen omfattar forhold som er regulerte
gjennom både skipssikkerhetsloven og sjømannslova, vil den beste
lovtekniske løysinga vere at konvensjonen tilsvarande blir gjennomført
i begge lovene. Skipssikkerhetsloven har dessutan ein indre systematikk
som ikkje utan vidare gjer at det i sjømannslova kunne vore ei tilvising
til skipssikkerhetsloven.
Fraktefartøyenes Rederiforening har uttrykt uro for at tilsyn
etter lova kan bli overlate partane i arbeidslivet. Føresegna i
§ 56 i utkastet er basert på skipssikkerhetsloven § 41, og sjølv
om "private" er nemnde i lovteksten, ser ikkje departementet at
det vil vere aktuelt å overlate tilsynet til andre enn klassifikasjonsselskap
i overskodeleg framtid.
Departementet foreslår at det uttrykkjeleg skal gå fram av føresegna
at skip over ein viss storleik skal ha eit sertifikat for arbeids-
og levevilkår. Føresegna tilsvarer skipssikkerhetsloven § 13, med
visse modifikasjonar. Det er berre tale om å ferde ut eitt sertifikat
i samsvar med konvensjonen. Sertifikatet skal ferdast ut med gyldigheit
på ikkje meir enn fem år, med ein mellomliggjande inspeksjon i perioden. Konvensjonen
forpliktar flaggstaten til også å føre tilsyn med skip som ikkje
skal ha sertifikat. For slike skip skal det førast tilsyn kvart
tredje år. I tillegg kjem eventuelle umelde tilsyn.
Det var ikkje noko forslag til føresegn om gebyr i høyringsbrevet,
men det vil det vere behov for når det offentlege skal føre tilsyn
med sjømannslova. Departementet foreslår derfor ein heimel for gebyr
i forslag til ny § 60. Departementet strekar under at det tek sikte
på å krevje inn gebyra gjennom det ordinære gebyrsystemet, blant
anna i form av årsgebyr. Om det vil vere nødvendig å justere på
gebyrsatsane som følgje av at lovføresegnene tek til å gjelde, er
det for tidleg å seie. Dette vil departementet eventuelt komme tilbake
til i samband med budsjettforslag for Sjøfartsdirektoratet.
Konvensjonen gir høve til å føre tilsyn med utanlandske skip.
I første rekkje er det kontroll av utanlandske skip i norske hamner
som vil vere den aktuelle tilsynsforma. Ei føresegn om kontroll
av utanlandske skip er foreslått i § 59 i utkastet. Føresegna tilsvarer
skipssikkerhetsloven § 44.
På same måte som i føresegner om tilsyn og sertifikat meiner
departementet at det bør gå tydeleg fram av sjømannslova kva for
tiltak tilsynet kan setje i verk ved brot på lova eller forskrifter
gitt i medhald av lova. Departementet foreslår på denne bakgrunn eit
nytt kapittel VII om forvaltningstiltak. For at tilsynet skal vere
utrusta med effektive verktøy for å handheve brot på konvensjonen,
foreslår departementet at tilsynet skal kunne gi tvangsmulkt, trekkje tilbake
sertifikat eller halde skipet tilbake ved brot på lova. Føresegnene
som det er foreslått å ta inn, svarar – med visse modifikasjonar
– til skipssikkerhetsloven §§ 49–52.
Trygdedekning for sjøfolk busette i Noreg er i norsk rett i dag
basert på flaggstatsprinsippet. Det inneber at sjøfolk som hovudregel
skal vere trygdedekte i det landet som skipet fører flagg for.
For å oppfylle skyldnadene i samsvar med konvensjonen blei det
i høyringsbrevet foreslått ein ny § 2-7 a i folketrygdlova som gir
høve til å teikne frivillig medlemskap i folketrygda for personar
som er fast busette i Noreg, og som arbeider på skip registrerte
utanfor EØS-området. Det blei ikkje foreslått endringar i folketrygdlova
§ 2-12, som ikkje gir personar tilsette i hotell- og restaurantverksemd
på turistskip i norsk internasjonalt skipsregister (NIS) høve til
å teikne frivillig medlemskap i folketrygda.
Som nemnt legg konvensjonen bustadprinsippet til grunn som hovudregel
for kvar sjøfolk skal ha tilgang til trygdedekning, mens gjeldande
norsk rett er basert på flaggstatsprinsippet. Det er i norsk rett
gjort unntak for skip registrerte i NIS, der bustadprinsippet gjeld,
og der det elles ikkje ville vore mogleg å ha drifta under norsk
jurisdiksjon. Å endre hovudregelen i folketrygdlova og leggje opp
til pliktig medlemskap for sjøfolk busette i Noreg uansett om dei
tenestegjer på skip som fører andre lands flagg, ville føre til
store problem ved innkrevjing av arbeidsgivaravgifta. For å oppfylle
skyldnadene sine etter konvensjonen må Noreg derfor endre reglane
slik at det blir høve til å teikne frivillig medlemskap i folketrygda for
personar som er fast busette i Noreg, og som arbeider på skip registrerte
utanfor EØS-området. Departementet foreslår på denne bakgrunnen
ein ny § 2-7 a i folketrygdlova som opnar for dette.
For skip som er registrerte innanfor EØS-området, kan flaggstatsprinsippet
handhevast i samsvar med rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel
13 nr. 2 bokstav c.
Forslaget til endring av folketrygdlova inneber inga endring
av gjeldande rett for personar som er tilsette i hotell- og restaurantverksemd
om bord på turistskip registrerte i norsk internasjonalt skipsregister.
Denne gruppa er i dag unnatekne frå både pliktig og frivillig medlemskap
i folketrygda, sidan føresegnene om likehandsaming i EØS-regelverket
elles ville medført at også borgarar frå andre EØS-land ville hatt
tilsvarande høve til medlemskap i folketrygda. Ved inngåinga av
EØS-avtalen valde ein derfor å halde denne gruppa utanfor medlemskap
ved å tilføye eit nytt ledd i dågjeldande folketrygdlov § 1-2. Denne unntaksføresegna
blei ført vidare i folketrygdlova av 1997 i § 2-12.
Departementet er samd med sjømannsorganisasjonane i at dette
i dag dreier seg om ei svært lita gruppe. Departementet finn likevel
at dei sjømennene som framleis er tilsette i hotell- og restaurantverksemd
om bord på turistskip registrerte i norsk internasjonalt skipsregister,
er tilfredsstillande dekte gjennom ein garanti reiarlag pliktar
å sørgje for i samsvar med sjømannslova. Departementet meiner derfor
at det ikkje bør gjerast endringar i folketrygdlova § 2-12 i samband
med norsk ratifikasjon av konvensjonen.
Den frivillige medlemskapen vil etter ønske frå medlemmene kunne
gi anten full trygdedekning etter lova eller berre omfatte sjukestønadsdelen
av folketrygda. Totalt dreier det seg om rundt rekna 5 000 sjøfolk
som er busette i Noreg, men som er i teneste på skip registrerte
utanfor EØS-området.
Departementet meiner det er riktig at personar som blir tekne
opp i folketrygda etter forslaget til ny § 2-7 a, skal kunne omfattast
av pensjonstrygda på same måte som frivillige medlemmer etter § 2-8.
Ei slik lovendring er ikkje nødvendig for norsk ratifikasjon av
konvensjonen, men vert fremma fordi det verkar som ein naturleg
konsekvens av forslaget til endring i folketrygdlova.
Opptak i pensjonstrygda, etter ei nyttevurdering i samsvar med
lov om pensjonstrygd for sjømenn, vil kunne vere aktuelt for alle
medlemmer i folketrygda som arbeider på utanlandske skip, same kva
som er grunnlaget for medlemskap i folketrygda. Departementet foreslår
derfor at den nemnde føresegna i pensjonstrygdlova opnar for opptak
etter nærmare fastsetjing når vedkommande er medlem i folketrygda etter
"andre bestemmelser i folketrygdloven".
Dei administrative konsekvensane av å ratifisere konvensjon om
sjøfolk sine arbeids- og levevilkår blir venteleg ikkje store for
det offentlege. Konvensjonen medfører ikkje store endringar i sjøfolk
sine rettar og plikter for Noregs vedkommande. Endringane er hovudsakleg
knytte til tilsyn av skip. Noreg som flaggstat vil få større skyldnader
til å følgje opp sjøfolk sine arbeids- og levevilkår om bord, inkludert
utferding av sertifikat (Maritime Labour Certificate), umelde tilsyn
og kontroll med framande skip som kjem til norske hamner. Men sertifiseringa
vil i stor grad bli delegert til klassifikasjonsselskapa, og dette vil
bli reflektert i klasseavtalane. Klassifikasjonsselskapa må vise
at dei tilfredsstiller krava i konvensjonen, før dei kan godkjennast
av norske styresmakter. Denne godkjenninga vil kunne gjennomførast
som ein revisjon.
Dei økonomiske konsekvensane for Sjøfartsdirektoratet gjeld tilsyn
med skip som ikkje er delegerte til klassifikasjonsselskapa. Det
inneber truleg ei meirbelastning på ca. 3,5 årsverk og ein kostnad
på til saman ca. kr 1 750 000, som inkluderer førstegangsutferdingar,
umelde tilsyn og hamnestatskontroll. Departementet legg til grunn
at desse kostnadene skal takast innanfor gjeldande budsjettrammer.
Både innføringa av ein ny § 2-7 a i folketrygdlova og endringa
i § 1 i pensjonstrygdlova er kostnadsnøytrale og vil berre medføre
ei lita administrativ meirbelastning for det offentlege.
Reiarlag med norskregistrerte skip over 500 bruttotonn i internasjonal
fart vil få krav om eit Maritime Labour Certificate. For å få dette
må reiarlaget gjere greie for dei tiltaka reiarlaget har vedteke
å setje i verk for å gjennomføre konvensjonskrava om bord. Såleis
ventar ein at reiarlaget må kunne dokumentere prosedyrar på 14 område,
og inspektøren må kunne verifisere om desse prosedyrane leier til
oppfylling av krava. Sertifikatet vil måtte fornyast kvart femte år,
med ei mellomliggjande synfaring to til tre år etter utferdinga.
For skip som ikkje treng eit slikt sertifikat, er det meininga å
utvide det såkalla fartssertifikatet.
Talet på kontrollpliktige skip er vurdert til 1 458. Dette fordeler
seg på 681 skip som er delegerte til klassifikasjonsselskapa, og
777 som ikkje er delegerte, slik at Sjøfartsdirektoratet må gjere
dei nødvendige inspeksjonane og utferdingane. Førstegangsutferding
av Maritime Labour Certificate vil totalt gi utgifter på ca. kr 25 000 000,
og av dette vil ca. kr 20 000 000 tilfalle delegerte skip. For delegerte skip
er dette ca. kr 30 000 pr. skip. For ikkje-delegerte skip vil utgiftene
komme på ca. kr 6 000 pr. skip. For delegerte skip vil dei godkjende
klasseselskapa krevje inn betalinga for arbeidet sitt, mens ikkje-delegerte
skip vil få fastsett eit gebyr til dekning av utgifter.